11 Sanksjoner ved nettselskapets mislighold

11.1 Generelt

Etter standard nettleieavtale plikter nettselskapet å stille overføringskapasitet i sitt nett tilgjengelig for nettkunden mot betaling, samt sørge for at den elektriske energien har tilfredsstillende kvalitet, jf. standard nettleieavtale §§ 4-1 og 12-4. Dersom nettselskapet ikke oppfyller sine forpliktelser, blir det spørsmål om det foreligger kontraktsbrudd, og om hvilke krav kunden kan gjøre gjeldende. I det følgende går departementet nærmere inn på arbeidsgruppens forslag til lovregulering av disse spørsmålene.

Innledningsvis vil departementet peke på at spørsmålet om forbrukeren kan gjøre krav gjeldende kan ha sammenheng med forbrukerens egne forhold. Eksempelvis heter det i forbrukerkjøpsloven § 26 at «[d]ersom det foreligger en mangel og dette ikke skyldes forbrukeren eller forhold på forbrukerens side», kan han etter omstendighetene gjøre ulike sanksjoner gjeldende. Tilsvarende følger av forbrukerkjøpsloven § 19, som gjelder forsinkelse. Arbeidsgruppen skriver på side 166 i NOU 2004: 4 følgende om dette:

«Av [§ 26] første ledd første setning fremgår det at forbrukeren selv bærer risikoen for mangler som skyldes forbrukeren eller forhold på forbrukerens side. Bestemmelsen innebærer f.eks. at forbrukeren ikke kan gjøre gjeldende noe krav overfor nettselskapet i tilfelle der den mangelfulle leveringskvaliteten har sin årsak i at forbrukeren har brukt elektrisk utstyr (sveiseapparat, kappsager, større motorer osv.) som påvirker nettet på en måte eller i et omfang som man ikke kan forvente at nettet skal tåle. Likeledes må selvsagt forbrukeren selv bære risikoen for at vedkommende i forbindelse med egne gravearbeider på tomten kutter nettselskapets kabel. Det er i disse tilfellene forbrukerens aktivitet som er årsak til den mangelfulle leveringskvaliteten.»

Departementet viser videre til at forhold på forbrukerens side også kan tenkes å ha betydning i andre sammenhenger, jf. punkt 13.4.1 nedenfor.

11.2 Tilbakeholdsrett

11.2.1 Gjeldende rett

I gjensidige forpliktende kontraktsforhold har partene normalt rett til å holde tilbake sin egen ytelse ved kontraktsbrudd fra den andre partens side. Tilbakeholdsretten omtales gjerne også som «detensjonsrett». Utøvelse av tilbakeholdsrett innebærer isolert sett ikke annet enn at utøverens egen ytelsesplikt blir suspendert, det vil si at den som utøver retten, ikke kommer i mislighold.

Tilbakeholdsretten er underlagt to begrensninger. For det første må forpliktelsene stamme fra samme kontraktsforhold (konneksitet). For det andre må det være et visst verdimessig samsvar mellom det som holdes tilbake, og kravet på grunn av misligholdet (proporsjonalitet). Ved den siste vurderingen har kreditor gjennomgående en viss sikringsmargin, jf. eksempelvis forbrukerkjøpsloven § 20 som sier at det ikke kan holdes tilbake «åpenbart mer enn det som vil gi betryggende sikkerhet for kravet».

Standard nettleieavtale inneholder ingen regler om tilbakeholdsrett.

11.2.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen mener at det bør gjelde regler om tilbakeholdsrett også for avtaler om nettleie, og skriver følgende i NOU 2004: 4 s. 97:

«Etter arbeidsgruppens vurdering bør tilsvarende regler tas inn i lovreguleringen av kontraktsforholdet mellom nettselskap og forbruker. Gruppen legger her særlig vekt på den pedagogiske verdien av å få en presisering av vilkårene i lov, at det synliggjøres at man har en slik rett, og ikke minst at man ikke på forhånd kan avtale seg vekk fra prinsippet om ytelse mot ytelse og læren om detensjonsrett (ufravikelighet).»

11.2.3 Høringsinstansenes syn

Tre høringsinstanser er kritiske til en regel om tilbakeholdsrett for forbrukeren.

Energibedriftenes landsforening uttaler:

«EBL vil (...) peke på at levering av elektrisk kraft er en løpende ytelse til forskjell fra annet varekjøp som gjelder definerte ting. Tilbakeholdelse av nettleie etter målt forbruk må baseres på påstander om kvalitetsavvik på strømleveranser. Dette kan i ettertid være vanskelig å dokumentere utover de forhold som allerede dekkes av eksisterende KILE–ordning. Tilbakeholdsretten ansees derfor å være lite egnet ved kjøp av nettleie og bestemmelsen anbefales tatt ut av lovutkastet.»

Også Hafslund ASA er kritisk til en slik regel, og sier om dette:

«Vi er meget tvilende til dette forslaget, hovedsakelig av den grunn at dette vil medføre at konfliktnivået mellom forbruker og nettselskap øker unødvendig, at forbruker gis insentiver til å fremme en sak om mangelfull levering på sviktende faktisk grunnlag og ikke minst på grunn av de økte administrative kostnader som vil følge av ordningen. I tillegg anføres at så langt vi kan se er det eneste fremførte argumentet for den foreslåtte tilbakeholdsretten at dette skal «... gi betryggende sikkerhet for kravet ». Vi kan ikke se at dette er relevant for forholdet mellom nettselskap og forbruker, og er av den oppfatning at dette på ingen måte forsvarer de negative konsekvensene ved forslaget. En mulighet kan være at nettselskapet stiller en garanti for det beløp kunden mener har har krav på. Garantien blir gjort gjeldende dersom kunden har et rettmessig krav og dermed får et endelig medhold i saken.

Den foreslåtte tilbakeholdsretten vil øke saksbehandlingstiden og antall transaksjoner mellom kunde og nettselskap i hver enkelt sak. Samtidig vil ordningen kunne gi opphav til flere klagesaker enn det reelt sett er grunnlag for. Disse forholdene medfører at risikoen og de administrative kostnadene ved ordningen vil øke i betydelig grad uten at kunden i praksis oppnår en fordel med dette. Unødvendig økte saksbehandlingskostnader og et antall klagesaker knyttet til mangler ved leveransen av elektrisk energi på sviktende grunnlag er ikke samfunnet som helhet tjent med. Enhver form for regelverk der kunden etter egen vurdering ikke har noen risiko ved å holde tilbake betaling, vil kunne medvirke til økt antall klager og dermed økte kostnader for nettselskapene.

Ved at man blander inn en erstatnings- eller prisavslagsutbetaling på kundens premisser i den løpende nettleieavregningen oppstår ytterligere behov for fakturakorreksjoner samt at fakturaoppfølging, betalingsinnfordring mv. kompliseres. Dette må også sees opp mot nettselskapenes løpende leveringsplikt, som gjør at leveransen ikke kan termineres. Etter vår mening vil det beste for alle parter være at klager godskrives et godkjent erstatningsbeløp på første nettleiefaktura etter at utfallet av saken er avgjort. Forbruker får da reduserte insentiver til å fremme en sak på sviktende grunnlag.

Vi anfører også at det ikke alltid er åpenbart for forbrukeren hva skaden skyldes. Eksempler på dette kan være om det er komponenten i seg selv som er havarert uten ytre årsakssammenheng, om det er antenneanlegget eller strømnettet som har transportert overspenninger eller lignende som resulterer i havari av en radio/TV mv. Det synes da uriktig og uheldig at kundens subjektive vurdering av disse forholdene skal gi grunnlag for å holde tilbake utfakturert nettleie.

Dette må også sees i sammenheng med at nettselskapene er regulert av myndighetene gjennom en rekke forskrifter. Sett opp mot dette, og ikke minst sett i forhold til de administrative konsekvensene, synes den foreslåtte tilbakeholdsretten i NOU 2004: 4 å være svakt begrunnet og uheldig samfunnsøkonomisk sett.»

Mjøskraft Nett AS er også imot en regel om tilbakeholdsrett, og uttaler:

«Derom forbrukeren etter egen subjektiv vurdering, også på sviktende grunnlag, kan holde tilbake et beløp for å dekke et krav som oppfattes som mangel i leveringen vil dette medføre økt konfliktnivå og økte administrative kostnader. Når det argumenteres med « å gi betryggende sikkerhet for kravet » har det vel i svært få tilfeller om noen vært problemer med at nettselskapene ikke har betalt, dersom kunden har et rettmessig krav og har fått medhold i saken. Vi mener derfor at forslaget har feil innfallsvinkel. Sev vi på El-klagenemndas statistikk viser det seg at det er få av forbrukernes klager som får medhold.

Dette viser til at det ikke alltid er åpenbart hva som er årsaken til skaden eller mangelen. (...) Det synes derfor uriktig og uheldig at kundens egen vurdering av saken skal gi grunnlag for å holde tilbake ufakturert nettleie. Det ligger også en betydelig risiko for at enkelte kunder kan misbruke retten til å holde tilbake (utsette) betaling av nettleie med påskudd om manglende leveringskvalitet.

Dette vil medføre flere saker og økte kostnader uten at kundene i praksis vil oppnå noen fordeler, men tvert imot få økte kostnader på sikt.»

KS Bedrift uttaler på sin side:

«Vi ser ingen grunn til å gå imot forslaget. For ordens skyld påpekes det at dersom en forbruker urettmessig holder tilbake sin betaling, vil det påløpe forsinkelsesrenter.»

11.2.4 Departementets vurdering

I likhet med arbeidsgruppen legger departementet til grunn at tilbakeholdsretten (detensjonsretten) er alminnelig anerkjent i gjensidig forpliktende kontraktsforhold. Det innebærer at en som hovedregel kan gjøre retten gjeldende, selv om dette ikke følger av noen positiv lovregel. I utgangspunktet må dette innebære at forbrukere også etter dagens kontraktsforhold med nettselskapet har en slik rett. Etter departementets syn må disse utgangspunktene få betydning for vurderingen, ved at det er unntak fra dette alminnelige prinsippet som krever en begrunnelse.

Departementet har vanskelig for å se at de hensyn som er trukket frem av Energibedriftenes landsforening, Hafslund ASA og Mjøskraft Nett AS taler for at en ikke skal ha en regel om tilbakeholdsrett. Flere av innvendingene kan etter departementets syn rettes mot en tilbakeholdsrett som sådan. Som nevnt ovenfor, er tilbakeholdsretten et alminnelig anerkjent kontraktrettslig prinsipp, og departementet har vanskelig for så se hvorfor en bør stille forbrukere dårligere ved avtaler om nettleie enn ved andre ytelser. Ulike bevismessige problemer kan etter departementets syn heller ikke være avgjørende. Problemer med hensyn til grunnlaget for og omfanget av et krav kan tenkes også på andre kontraktsområder, uten at en av den grunn har funnet det rimelig å avskjære tilbakeholdsretten. Departementet vil for øvrig peke på at det er forbrukeren selv som har risikoen for at han tar feil med hensyn til berettigelsen og omfanget av eget krav, innenfor den sikringsmarginen som loven operer med. Det er derfor ikke riktig når Hafslund ASA sier at en slik regel ikke vil innebære noen risiko for forbrukeren. Dersom forbrukeren holder tilbake betaling uten å ha rett til dette, eller dersom han holder tilbake åpenbart mer enn det som vil gi betryggende sikkerhet for kravet, vil det foreligge betalingsmislighold.

Når det gjelder de mulige administrative kostnader, som trekkes frem av Hafslund ASA , er departementet for sin del i tvil om disse vil være særlig store. Departementet vil vise til at en tilbakeholdsrett allerede i dag følger av ulovfestet rett, uten at en har holdepunkter for at dette har pådratt nettselskapene store administrative kostnader. En lovfesting av retten vil nok kunne medføre en viss økning fordi forbrukerens rettigheter tydeliggjøres, uten at dette nødvendigvis kan ses som uheldig. Departementet vil videre vise til det som er sagt om at det er forbrukeren som har risikoen for at han har rett til å holde betalingen tilbake. Dette kan medføre at retten ikke benyttes uten at det er saklig grunn til dette. For øvrig vises det til punkt 16.3.3.2 hvor spørsmålet om økonomiske og administrative konsekvenser for nettselskapene drøftes.

11.3 Prisavslag

11.3.1 Gjeldende rett

Dersom ytelsen har en mangel som reduserer dens økonomiske verdi, vil forbrukeren etter forbrukerkjøpsloven i utgangspunktet ha krav på prisavslag, jf. lovens § 31. Prisavslagsinstituttet kan ses som en regel om rent objektivt ansvar for den verdireduksjonen mangelen representerer. Etter nyere kontraktslovgivning er prisavslag gjennomgående en subsidiær beføyelse, det vil si at debitor normalt kan avverge et prisavslagskrav ved å foreta retting eller omlevering. Prisavslaget skal som hovedregel utmåles forholdsmessig, det vil si at forholdet mellom nedsatt og avtalt pris skal svare til forholdet mellom tingens verdi i mangelfull og kontraktsmessig stand.

Prisavslag er regulert slik etter dagens standard nettleieavtale § 12-7:

«Nettkunden har rett til å kreve prisavslag for mangelfull ytelse, dersom mangelen ikke avhjelpes etter bestemmelsene i forrige ledd. Prisavslag kommer i tillegg til erstatning.»

Det følger ikke av bestemmelsen hvordan prisavslaget skal utmåles, men Elklagenemnda synes i praksis å legge en nokså skjønnsmessig vurdering til grunn.

11.3.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen har en omfattende drøftelse av prisavslagsspørsmålet. For arbeidsgruppen står tre spørsmål sentralt. For det første er det spørsmål om det er behov for lovregler om prisavslag. For det andre er det spørsmål hvilke vilkår som bør stilles for prisavslag. For det tredje er det spørsmål hvordan prisavslaget bør fastsettes.

1. Er det behov for regler om prisavslag?

Arbeidsgruppen tar utgangspunkt i at forbrukeren ikke skal betale full pris dersom han mottar et mindreverdig produkt. Som gruppen fremhever, er den pris forbrukeren må betale beregnet ut fra en forutsetning om kontraktsmessig ytelse. Når denne forutsetningen svikter, er det rimelig med en korresponderende reduksjon av prisen. Etter arbeidsgruppens syn skal det derfor mye til dersom man i en lovregulering av nettleieavtaler ikke skal ha regler om prisavslag, jf. NOU 2004: 4 s. 98.

Når arbeidsgruppen likevel stiller spørsmål om det er behov for regler om prisavslag, skyldes det at forbrukeren allerede i dag, gjennom den såkalte KILE-ordningen, får en viss kompensasjon for avbrudd (men ikke for mangelfull spenningskvalitet). KILE-ordningen er nærmere beskrevet under punkt 3.2. Arbeidsgruppen skriver følgende om denne ordningen, jf. NOU 2004: 4 s. 98:

«Denne ordningen gir i sin nåværende utforming ikke den enkelte forbruker et prisavslag som står i forhold til den eller de mangler han eller hun blir utsatt for, men er basert på et gjennomsnitt for den sluttbrukergruppen forbrukeren tilhører. Siden det per i dag ikke er mulig å få fastsatt individuelle KILE-beløp til de sluttbrukerne som har vært utsatt for avbruddet, kan KILE-ordningen i sin nåværende form ikke rettferdiggjøre at man helt avskjærer den enkelte forbruker fra å fremsette prisavslagskrav. Etter arbeidsgruppens vurdering vil spørsmålet stille seg annerledes dersom det i fremtiden blir mulig å fastsette individuelle KILE-beløp i relasjon til hver enkelt sluttbruker. I så fall vil det mest rasjonelle være at den enkelte sluttbrukeren får fastsatt sitt prisavslag gjennom KILE-ordningen, uten at vedkommende – som i dag – må fremsette noe krav om prisavslag.»

Arbeidsgruppen reiser videre spørsmål om nettselskapenes kostnader ved å håndtere en prisavslagsordning vil bli uforholdsmessig store, når en ser hen til at selskapene – i motsetning til ved KILE-ordningen – må foreta en individuell behandling av alle krav, og at kravene ofte vil ha beskjeden størrelse. Arbeidsgruppen konstaterer at dette er et argument mot en prisavslagsregel, men mener at argumentet ikke er tilstrekkelig tungtveiende. Avslutningsvis reiser arbeidsgruppen spørsmål om den skjerpelse av erstatningsansvaret som flertallet foreslår, tilsier at det ikke er behov for regler om prisavslag. Gruppen mener imidlertid at skjerpede erstatningsregler ikke vil overflødiggjøre regler om prisavslag, og skriver på s. 99 i NOU 2004: 4:

«(...) at erstatningsreglene forutsetter at forbrukeren har lidt et økonomisk tap som følge av mangelfull leveringskvalitet. I forbrukerforhold vil situasjonen ofte kunne være at mangelen ikke medfører noe konkret påviselig tap, selv om den mangelfulle leveringskvaliteten kan være til stor sjenanse og medføre praktiske problemer. I slike situasjoner mener arbeidsgruppen at det bør kunne kreves reduksjon i prisen utfra en tanke om at forbrukerne ikke bør betale full pris for en mangelfull ytelse».

2. På hvilke vilkår kan forbrukeren kreve prisavslag?

Arbeidsgruppen konstaterer at prisavslag ved avtaler om levering av elektrisk energi ikke kan gjøres til en subsidiær beføyelse, det vil si en beføyelse som først er aktuell dersom retting eller omlevering ikke finner sted. Det skyldes at selve den mangelfulle ytelsen, som en følge av den elektriske energiens egenskaper, verken kan rettes eller omleveres. Hvis en velger energiloven som lovteknisk løsning, foreslås dette presisert ved at det ikke tas inn regler om retting eller omlevering. Gruppen fremholder imidlertid at tilsvarende vil følge av en tolking av forbrukerkjøpsloven § 31.

Arbeidsgruppen reiser spørsmål om retten til prisavslag, blant annet av prosessøkonomiske hensyn, kun bør gjelde ved mer kvalifiserte mangler. Arbeidsgruppen kommer til at det ikke bør stilles slike krav, og begrunner dette ved å si, jf. NOU 2004: 4 s. 100:

«(...) at behovet for å demme opp for tvister hvor tvistesummen er av liten størrelse, langt på vei vil bli ivaretatt av den foreslåtte mangelsreguleringen. Det er her særlig grunn til å trekke frem den ventede forskriften om leveringskvalitet. Arbeidsgruppen antar at minstestandarden for avbruddslengde og spenningskvalitet vil bli lagt på et nivå som innebærer en rimelig risikofordeling mellom nettselskapene og sluttbrukerne, og antar at det ikke er behov for et ytterligere kvalifiserende vilkår utover at det foreligger en mangel. Det er også et moment at forbrukere flest neppe vil bruke tid og ressurser på å gjøre gjeldende helt bagatellmessige mangler, selv om det i prinsippet skulle være grunnlag for prisavslag. Arbeidsgruppen viser her også til at lovgivningen i de andre nordiske landene ikke opererer med noe slikt tilleggsvilkår for prisavslag, og at standard nettleieavtale § 12-7 heller ikke inneholder et slikt krav».

Arbeidsgruppen presiserer at konklusjonen her er avhengig av at mistestandarden i forskriften om leveringskvalitet blir lagt på et nivå som innebærer en rimelig risikofordeling mellom nettselskapene og forbrukerne.

3. Hvordan bør prisavslaget fastsettes?

Arbeidsgruppen drøfter en rekke spørsmål knyttet til utmålingen av prisavslag. Som drøftelsen viser, er det nær sammenheng mellom flere av disse.

Det første spørsmålet er hvorvidt det bør være forskjellige utmålingsregler for spenningsfeil og avbrudd.

Ved avbrudd vil forbrukeren ikke betale for den variable delen av nettleien, som er knyttet til forbruk. Forbrukeren må imidlertid betale for det såkalte fastleddet, som er forbruksuavhengig. Ved spenningsfeil vil forbrukeren betale både for den variable og den faste delen av nettleien. Arbeidsgruppen fremholder i NOU 2004: 4 s. 100:

«Denne forskjellen mellom avbruddssituasjonen og andre tilfeller av mangelfull leveringskvalitet, kan tale for differensierte satser dersom utmålingen av prisavslag skal standardiseres. Dersom prisavslaget i stedet skal beregnes individuelt i det enkelte tilfelle, kan det ved beregningen tas høyde for forskjellen mellom de to situasjonene uten at det er nødvendig å oppstille to separate utmålingsregler.»

Gruppen reiser imidlertid spørsmål om man på grunn av KILE-ordningen, som omfatter avbrudd, men ikke spenningsfeil, bør utforme ulike regler. Dersom det gis standardiserte regler om prisavslag, kan det etter arbeidsgruppens syn være gode grunner til å operere med ulike satser. Dersom det ikke gis standardiserte satser, men regler om individuell utmåling, mener et flertall i arbeidsgruppen bestående av gruppens leder og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening at det bør tas hensyn til KILE-ordningen ved beregningen av prisavslagets størrelse. Flertallet er imidlertid noe uenig om hvordan dette nærmere skal skje. Gruppens leder og medlemmet fra Barne- og familiedepartementet er enige i at det bør tas hensyn til KILE-ordningen, men mener at dette hensiktsmessig kan skje som ledd i den skjønnsmessige vurderingen av prisavslagets størrelse. Gruppenes medlemmer fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening mener på sin side at det er nødvendig uttrykkelig å fastslå at forbrukeren ikke skal kunne kreve prisavslag i den grad det er gitt kompensasjon gjennom KILE-ordningen. Gruppens medlemmer fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener primært at det ikke skal tas hensyn til KILE-ordningen ved utmålingen av prisavslag, men at selskapene heller bør kunne kreve fradrag for utbetalt prisavslag i KILE-beløpet.

Det neste spørsmålet arbeidsgruppen drøfter, er hvorvidt prisavslaget bør fastsettes individuelt eller om en bør benytte standardsatser.

Arbeidsgruppen tar utgangspunkt i at reglene om prisavslag i forbrukerkjøpsloven § 31, som innebærer at prisavslaget skal fastsettes individuelt, forutsetter en skjønnsmessig vurdering som kan skape tvil og problemer i praksis. Etter gruppens vurdering er det mye som taler for at det i praksis vil kunne være vanskelig å anvende en slik regel ved elektrisk energi. Gruppen reiser derfor spørsmål om en heller bør standardisere prisavslagsberegningen. Arbeidsgruppen tar utgangspunkt i at det er to hovedhensyn som står mot hverandre: hensynet til enkle og praktikable regler og hensynet til å komme frem til konkret rimelige løsninger. På denne bakgrunn drøftes flere modeller for standardisering.

En mulighet som drøftes, er å fastsette standardsatser på bakgrunn av kontraktsbruddets varighet. Om dette skriver arbeidsgruppen, jf. NOU 2004: 4 s. 102:

«Et problem med en slik løsning er at det per i dag ikke lar seg gjøre rent teknisk å registrere hvor lenge en spenningsfeil har vart. Det kan dermed fort bli uenighet om dette. Når det gjelder avbrudd, er stillingen noe annerledes, ettersom systemene vanligvis er i stand til å registrere varigheten av et strømavbrudd. Her kan det imidlertid oppstå bevismessige spørsmål.»

Videre fremhever gruppen at en slik løsning ikke vil ta hensyn til at mangelens betydning vil kunne variere fra forbruker til forbruker og fra tilfelle til tilfelle. Når det gjelder spenningsfeil, fremheves det særskilt at løsningen ikke vil ta hensyn til at det ikke bare er feilens varighet som er av betydning, men også dens størrelse. Et flertall i arbeidsgruppen bestående av gruppens leder og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening mener derfor at det er problematisk å fastsette standardiserte prisavslagssatser basert på kontraktsbruddets varighet. Et mindretall bestående av medlemmene fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet foreslår derimot et standardisert system for avbrudd, jf. nærmere nedenfor om dette.

En annen mulighet som drøftes, men forkastes, er å fastsette standardiserte satser basert på hvor stor betydning kontraktsbruddet har hatt for forbrukerne, eksempelvis om det har hatt liten, middels eller stor betydning. Gruppen fremhever at fordelen vil være at en da kun har tre satser å forholde seg til. Men arbeidsgruppen fremholder at det her vil kunne oppstå store avgrensningsproblemer og meningsforskjeller, og ordningen vil kunne bli uklar.

En tredje mulighet som drøftes, er en løsning i tråd med den finske ordningen, hvor det ved avbrudd gis et standardisert fradrag i nettleien beroende på hvor lenge avbruddet har vart. Gruppen fremhever at en slik ordning vil innebære en betydelig rettsteknisk forenkling. Gruppen presiserer imidlertid at etter norske forhold vil ikke ethvert avbrudd gi et slik avslag. Forutsetningen er at avbruddet representerer en mangel, jf. det arbeidsgruppen sier om at ikke alle avbrudd nødvendigvis vil være å anse som mangel. Arbeidsgruppen mener at den finske løsningen vil kunne ha en klar konfliktavvergende effekt, men skriver samtidig, jf. NOU 2004: 4 s. 102:

«Dersom man overfører den finske regelen på norske forhold, og legger til grunn at et avbrudd utover 3 minutter utgjør en mangel, vil den imidlertid trolig medføre en markert overkompensasjon i forhold til langt de fleste avbruddene i det norske distribusjonsnettet. Som påpekt i innledningen, er formålet med prisavslagsreglene primært å gjenopprette balansen i avtaleforholdet. Dette tilsier at forbrukerne i utgangspunktet ikke bør kunne kreve noe mer enn at plikten til å betale nettleiens faste ledd faller bort så lenge avbruddet varer.»

Et flertall bestående av gruppens leder og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening mener på denne bakgrunn at en slik løsning normalt vil gi en overkompensasjon som samsvarer dårlig med prisavslagsreglenes primære formål, og være lite rimelig og rettferdig. Flertallet fremhever videre at heller ikke denne standardiseringsløsningen vil ta hensyn til at avbrudd kan ha ulike konsekvenser for forskjellige sluttbrukere.

Flertallet konkluderer etter dette med at det ikke har lykkes å komme frem til en egnet standardløsning, og mener at det bør skje en individuell utmåling. Et mindretall bestående av medlemmene fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener på sin side at det bør gis regler om standardiserte fradrag ved avbrudd, jf. nærmere nedenfor.

Det neste spørsmål arbeidsgruppen drøfter er hvorvidt prisavslaget skal beregnes forholdsmessig eller ut fra mangelens betydning for forbrukeren . Hovedregelen i forbrukerkjøpsloven § 31 første ledd er at prisavslaget skal fastsettes slik at forholdet mellom nedsatt og avtalt pris svarer til forholdet mellom tingens verdi i mangelfull og kontraktsmessig stand. Arbeidsgruppen mener imidlertid at denne regelen er lite egnet ved avtaler om overføring av elektrisk energi, og skriver i NOU 2004: 4 s. 103 at:

«(...) det ikke eksisterer en naturlig verdireferanse i form av et marked for elektrisk energi med mangelfull leveringskvalitet. Dersom prisavslaget skal beregnes ut fra den verdireduksjonen mangelen representerer, måtte man i tilfelle ha lagt til grunn at verdireduksjonen er total, dvs. at nettselskapene overhodet ikke skulle kunne ta seg betalt for den delen av ytelsen som ikke er kontraktsmessig. Ved avbrudd som innebærer mangel, måtte man i så fall ha registrert hvor lenge avbruddet har vart, og foreta en forholdsmessig reduksjon av nettleiens fastbeløp. Ved spenningsfeil måtte prisavslaget i tilfelle gjøres både i fastbeløpet og i den variable delen av nettleien, men ved spenningsfeil kan det lett bli tvist om hvor lenge spenningsfeilen har vart eller hvilke konsekvenser den har hatt. Dessuten ville man ikke ved en slik løsning kunne ta hensyn til at ett og samme kontraktsbrudd kan ramme forbrukerne svært forskjellig».

Gruppen reiser derfor spørsmål om en heller bør gjøre unntaksregelen i forbrukerkjøpsloven § 31 annet ledd om at prisavslaget skal svare til mangelens betydning for forbrukeren, til hovedregel. Gruppen viser her til de for- og mothensyn som er trukket frem i forarbeidene til forbrukerkjøpsloven, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) Om lov om forbrukerkjøp s. 134-135. Gruppen mener at flere av disse betraktningene vil kunne ha relevans for elektrisk energi.

Arbeidsgruppen erkjenner at en slik regel åpner for betydelige elementer av skjønn, og at regelen dermed kan virke tvisteskapende. Videre erkjenner gruppen at en slik regel innebærer at man i noen grad fjerner seg fra prisavslagsreglenes sentrale formål. Til tross for disse betenkelighetene foreslår et flertall i gruppen bestående av gruppens leder og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening at prisavslag på dette området alltid skal følge unntaksreglene og dermed fastsettes individuelt ut fra mangelens betydning for den enkelte forbruker. Flertallet erkjenner at løsningen ikke er ideell, men mener at det ikke finnes fullgode alternativer. Flertallet viser også til at prisavslagsvurderingen etter dagens standard nettleieavtale baserer seg på en liknende skjønnsmessig vurdering. Når det gjelder de nærmere retningslinjer for skjønnet, skriver flertallet, jf. NOU 2004: 4 s. 104, at man ved beregningen av prisavslaget:

«(...) må ta hensyn til både mangelens omfang og karakter og hvilke utslag den har gitt seg hos vedkommende forbruker. Videre pekes det på at forbrukeren som utgangspunkt skal betale full pris for den delen av ytelsen som er kontraktsmessig, og at det således er grenser for hvor langt man kan gå i retning av å la prisavslaget fungere som en form for ulempeerstatning.»

Et mindretall bestående av medlemmene fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet foreslår at det i tillegg til en skjønnsmessig regel om prisavslag ved spenningsfeil gis regler om standardisert prisavslag ved avbrudd. Prisavslaget skal etter dette forslaget beregnes som et fradrag i det årlige fastleddet for nettleie. Fradraget skal øke i takt med avbruddets lengde, eksempelvis slik at avbrudd som varer i minst fire timer, men mindre enn tolv timer, gir rett til fradrag svarende til tre uker av nettleiens fastbeløp. Mindretallet skriver på s. 105 i NOU 2004: 4 følgende om dette forslaget:

«Man har i Finland valgt å gi regler om rett til prisavslag etter standardiserte satser i avbruddstilfellene (§ 27 d og § 27 f). Satsene for kompensasjon er satt relativt høyt. Mindretallet er ikke enig med flertallet i at dette gir uttrykk for en urimelig overkompensasjon til forbrukerne. Å oppleve langvarige strømavbrudd medfører en ulempe for de fleste forbrukere som går langt utover den rent økonomiske reduksjonen i verdien av tjenesten. Jo lengre avbruddet blir, jo mer tyngende oppleves situasjonen for forbrukerne.»

Mindretallet mener at en slik regel vil sette større fokus på forbrukerens og nettselskapets rettigheter og plikter ved strømavbrudd. Mindretallet mener videre at ordningen vil gi nettselskapene ytterligere insentiver til å forebygge og rette opp avbrudd enn tilfellet er i dag. Når det gjelder forholdet til KILE-ordningen, uttaler mindretallet, jf. NOU 2004: 4 s. 105, at:

«(...) nettselskapene selvsagt ikke skal måtte kompensere dobbelt for samme avbrudd i form av både utbetaling av prisavslag til forbrukerne og reduksjon i inntektene gjennom KILE-ordningen. Det betyr at nettselskaper som har utbetalt prisavslag må få en tilsvarende reduksjon i KILE-beløpet. Mindretallet kan ikke se noen vesentlige hindringer for at dette skulle kunne la seg gjennomføre i praksis».

Arbeidsgruppens medlemmer fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening har en lengre særmerknad om prisavslag. Disse medlemmene fremhever på s. 105 i utredningen at det ved lovregler om prisavslag er:

«(...) vesentlig at de ikke gir dublerende effekt i forhold til de eksisterende offentligrettslige ordningene (...) ikke svekker eller ødelegger effekten av den økonomiske reguleringen av nettselskapene som naturlige monopoler og dermed påfører samfunnet uønskede kostnader (...) [eller] fører til en alvorlig svekket økonomisk stilling i nettselskapene, som derigjennom kan føre til svekket leveringskvalitet eller forsyningssikkerhet som et overordnet grunnlag for at et samfunn skal kunne skape verdier og velferd».

Medlemmene viser i den forbindelse til KILE-ordningen, som har til formål å gi nettselskapene økonomiske insentiver til å opprettholde tilfredsstillende leveringspålitelighet. Medlemmene erkjenner at dagens KILE-ordning er lite synlig for forbrukerne. Om bakgrunnen for dette skriver disse medlemmene på s. 105 i utredningen:

«Dette kommer først og fremst av at en ikke vil se en tariffreduksjon direkte som følge av avbrudd. Dette skyldes blant annet at dagens tariff ikke er satt til et «nullavbruddsnivå». Det vil si at det først er når leveringspåliteligheten kommer under et visst nivå (det nivået som dagens tariff er tilpasset) at dette vil gi lavere tariffer. Et annet forhold er at det ikke vil kompenseres direkte til den eller de forbrukere som har opplevd avbruddet men derimot tilfalle alle kundene til nettselskapet.»

Disse medlemmene mener at ordningen som foreslås av Forbrukerombudet og Forbrukerrådet, reelt sett ikke vil være en prisavslagsordning, men en objektiv regel om kompensasjon for avbrudd. Hvis det ikke gjøres fradrag for kompensasjonen etter KILE-ordningen, vil det etter medlemmenes syn innebære en «dobbeltkostnad» for nettselskapet. Medlemmene skriver på s. 106 i utredningen at dette vil kunne ha uheldige virkninger for insentivene i den økonomiske reguleringen, fordi:

«[d]et vil kunne medføre at nettselskapene vil legge for høy vekt på å hindre avbrudd og dermed ha et høyere kostnadsnivå enn det som anses samfunnsmessig optimalt, noe som igjen vil medføre høyere tariffer til kundene. Det kan altså medføre en økning i tariffen som er høyere enn det nytten av økt leveringspålitelighet er».

Disse medlemmene presiserer imidlertid at de ikke er mot en prisavslagsregel som foreslått av flertallet, men mener at det bør fremgå direkte av lovforslaget at det ikke skal kunne kreves prisavslag for den del som kompenseres gjennom offentligrettslig regelverk (KILE-ordningen). Medlemmene viser til at Norges vassdrags- og energidirektorat vil gjennomføre en evaluering av dagens KILE-ordning og vurdere endringer i denne, herunder om flere aspekter av leveringskvaliteten kan omfattes, og om ordningen kan bli en direktekompensasjonsordning. Etter disse medlemmenes syn vil formålet med en prisavslagsordning i større grad kunne oppnås gjennom endringer i KILE-ordningen, som også vil være en mer kostnadseffektiv regulering. Disse medlemmene fremhever videre, jf. NOU 2004: 4 s. 106, at:

«[e]n videreutvikling av KILE-ordningen til å bli en rent objektiv direktekompensasjonsordning vil (...) innebære en administrativt mye enklere ordning enn prisavslagsregler, som også er betydelig enklere for forbrukeren enn flertallets forslag om å la prisavslagsregler også omfatte avbrudd i nettjenesten. Disse medlemmer vil peke på at det etter kjøpsrettslige prinsipper forutsettes en vurdering av hvert enkelt avbrudds betydning for den individuelle forbruker, og i mangel av dette en vurdering av avbruddets varighet opp mot hva som objektivt sett er rimelig å forvente av nettjenesten. Dette vil påføre forbrukerne kostnader og tidsbruk ved å fremme sine krav og nettselskapene økte kostnader ved mer individuell kundebehandling».

4. Oppsummering

Som det fremgår, er drøftelsene av prisavslagsspørsmålet omfattende. Arbeidsgruppen tar som nevnt utgangspunkt i at det er behov for regler om prisavslag. Arbeidsgruppen konkluderer videre med at mangel bør være et nødvendig og tilstrekkelig vilkår for å kunne kreve prisavslag. Når det gjelder spørsmålet om hvordan prisavslaget bør fastsettes, deler gruppen seg i noe ulike fraksjoner.

En enstemmig arbeidsgruppe foreslår at det gis en regel om at prisavslaget skal beregnes individuelt ut fra mangelens betydning for forbrukeren, jf. prinsippet i forbrukerkjøpsloven § 31 annet ledd. Gruppens medlemmer er enige om at denne bestemmelsen skal komme til anvendelse ved mangler i form av spenningsfeil (og eventuelt også avbrudd som ikke omfattes av KILE-ordningen).

Når det gjelder kompensasjon ved avbrudd, er det imidlertid ikke enighet i arbeidsgruppen. Et flertall i arbeidsgruppen, gruppens leder og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Olje og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening, mener at utmålingen av prisavslag ved avbrudd bør ta hensyn til KILE-ordningen. Gruppens leder og medlemmet fra Barne- og familiedepartementet mener at dette kan skje innenfor rammen av den skjønnsmessige prisavslagsvurderingen. Gruppens medlemmer fra Olje og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening mener imidlertid at det er nødvendig med en egen bestemmelse som fastslår at forbrukeren ikke vil ha krav på prisavslag dersom han får kompensasjon gjennom annet regelverk – i praksis KILE-ordningen. Et mindretall bestående av medlemmene fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener at det ved avbrudd bør gis regler om standardisert prisavslag, som øker i takt med avbruddets lengde. Disse medlemmene mener at utbetalt prisavslag vil måtte kunne kreves fratrukket under KILE-ordningen.

11.3.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene synes i utgangspunktet å være enige i at forbrukeren skal kompenseres ved avbrudd og spenningsfeil. Det et imidlertid betydelig uenighet om hvordan dette skal skje.

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener begge at det bør gis egne lovregler om prisavslag. Forbrukerombudet uttaler i den forbindelse:

«Jeg vil i tillegg bemerke at det ville være stikk i strid med all annen regulering av rett til prisavslag dersom man skulle innføre en prisavslagsregel som ikke gir forbrukere som blir rammet av avbrudd eller opplever andre mangler ved leveringskvaliteten rett til en individuell kompensasjon i form av avslag i prisen.»

Når det gjelder utformingen av en prisavslagsbestemmelse, viser både Forbrukerombudet og Forbrukerrådet til forslagene fra deres representanter i arbeidsgruppen. Det vil si at en ved spenningsfeil og kortvarige avbrudd ønsker en regel om individuell utmåling av prisavslaget basert på mangelens betydning for forbrukeren. Ved langvarige avbrudd vil en ha en regel om standardiserte satser. Om denne ordningen uttaler Forbrukerombudet :

«De langvarige avbruddene medfører i mange tilfelle store ulemper for forbrukerne, og spørsmålene om hvilken kompensasjon den som har blitt rammet vil kunne kreve, er derfor ofte et svært aktuelt spørsmål. Jeg er av den oppfatning at det er rimelig at forbrukere som rammes av langvarige strømavbrudd skal kunne få et målbart prisavslag i fastleddet av nettleien.

Ved å innføre en slik regel som Forbrukerombudet og Forbrukerrådets representanter foreslår, vil man oppnå at både forbrukere og nettselskaper vil kunne forutsi hva et langvarig strømavbrudd vil kunne bety i kroner og øre. Det må antas at det først og fremst er ved de langvarige avbruddene at kundene vil gå til det skritt å kreve prisavslag. Det er i den forbindelse en stor fordel både for kundene og nettselskapet å ha en regel som er langt mer forutberegnelig og mindre prosessfremmende enn hva som ville være tilfelle dersom prisavslag skulle fastsettes skjønnsmessig også ved langvarige avbrudd.»

Når det gjelder forholdet til KILE-ordningen, uttaler Forbrukerrådet :

«Når det gjelder mindretallets henvisning til KILE-ordningen, og en eventuell utvikling av denne som kompensasjonsregel, finner ikke Forbrukerrådet det formålstjenlig. Vårt poeng er at strøm er en individuell ytelse som der den har mangler genererer individuelle ulemper/tap, og at det følgelig bør ytes en individuell kompensasjon. En videreutvikling av KILE-ordningen i forbindelse med en mulig innføring av toveis kommunikasjon med strømkundene, er ikke tilstrekkelig til å ivareta forbrukerhensynene nå. Dersom det i fremtiden skulle bli mulig med en individuell kompensasjon via KILE-ordningen, vil det neppe være problematisk å ev. tilpasse flertallets forslag til regulering.

Det bør selvsagt ikke være noen dobbelt kompensasjon slik at regelsettene må samordnes.»

Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat, Den Norske Advokatforening, Energibedriftenes landsforening, Hafslund ASA, KS Bedrift, Mjøskraft Nett AS og Statnett SF mener på sin side at det er de privatrettslige reglene om prisavslag som må tilpasses KILE-ordningen, og ikke omvendt.

Den Norske Advokatforening og Hafslund ASA synes begge å støtte at det gis en regel om prisavslag, men at denne må samordnes med KILE-ordningen. Den Norske Advokatforening uttaler om dette:

«Advokatforeningen er enig med gruppens medlemmer fra OED, NVE og EBL om at det er nødvendig å fastsette en egen bestemmelse som innebærer at forbrukerne ikke skal kunne kreve prisavslag i den grad de får kompensasjon gjennom KILE-ordningen. Dette innebærer at den foreslåtte prisavslagsregelen gjøres subsidiær i forhold til den kompensasjon KILE-ordningen gir. Advokatforeningen er enig med dette mindretallet at dette bør fremgå klart av lovteksten, og også være utformet slik at en eventuell videreutvikling av KILE-ordningen kan tas hensyn til uten at det oppstår behov for endringer i de foreslåtte lovreglene (utredningen side 107).»

Hafslund ASA uttaler på sin side:

«Prinsipielt støtter vi et forslag om prisavslag der det er et tydelig og klart brudd med de krav til nettjenesten som gjelder, og årsaken til feilen/mangelen ved nettjenesten entydig ligger hos netteier. Igjen er det essensielt at kravene til nettjenesten/leveringskvaliteten er klart definert. Når det gjelder prisavslagets størrelse, mener vi dette må ta utgangspunkt i de samfunnsøkonomiske kostnader forbundet med feil/mangler ved nettjenestene. Prisavslagsregler bør dermed være standardiserte og klart definerte, og ikke ta utgangspunkt i konsekvensene for den enkelte forbruker. Det å få dokumentert konsekvensene for den enkelte forbruker når flere tusen kan bli strømløse ved en større feil, vil være svært ressurskrevende for både nettselskaper og forbrukere. Dette vil igjen kunne gi opphav til en rekke tvister. Nettselskapenes økte kostnader ved å praktisere en eventuell individuell prisavslagsmodell vil til syvende og sist måtte betales av kundene.

Regler om prisavslag og eventuelle erstatningssatser må ses i sammenheng med dagens KILE-regler, slik at nettselskapet ikke kommer i en situasjon der avbrudd må erstattes dobbelt opp og man derved etablerer et samfunnsmessig overforbruk av nettjenester gjennom at nettselskapene (og forbruker) gis feil prissignaler mht. leveringskvaliteten (i prinsippet en «KILE-sats» som overstiger de samfunnsøkonomiske avbruddskostnadene).»

Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat, Energibedriftenes landsforening, KS Bedrift, Mjøskraft Nett AS og Statnett S F synes alle å gå lenger i å mene at det ikke bør gis regler om prisavslag, men at kompensasjon alene bør gis gjennom KILE-ordningen. Olje- og energidepartementet uttaler om dette:

«Departementet mener at det er svært viktig at en eventuell innføring av regler om prisavslag og erstatning som foreslått i NOU 2004: 4 må vurderes i forhold til og sammen med dagens KILE-ordning fastsatt i medhold av energiloven. Departementet stiller seg negativ til innføring av standardiserte satser for prisavslag, blant annet fordi en slik løsning vil kunne fjerne seg fra prisavslagsreglenes formål som balanseopprettende mellom partene. Standardiserte satser vil kunne gi en over- eller underkompensasjon i forhold til det som ville blitt beregnet ved en individuell fastsettelse. Departementet viser til at et viktig formål med KILE-ordningen er å ta hensyn til økonomiske forhold mellom nettselskap og nettkunder ved manglende levering av elektrisk energi, og mener at en videreutvikling av KILE-ordningen i retning av individuelle utbetalinger synes mer hensiktsmessig både for forbrukerne og næringen som helhet. Departementet legger til grunn at NVE vil videreutvikle ordningen i den retning framover.»

Norges vassdrags- og energidirektorat uttaler på sin side:

«Det er foreslått å lage ordninger som gir forbrukerne prisavslag ved avbrudd i kraftleveransen. NVE mener dette må sees i forhold til nåværende KILE-ordning som ivaretar tilsvarende rettigheter.

NVE er enig i at utgangspunktet for drøftelsen må være at forbrukerne ikke skal betale full pris for et mindreverdig produkt. En innføring av en ordning for avslag i tilknytning til avbrudd må imidlertid baseres på at problemet har et visst omfang og at ordningen ikke gir store administrative kostnader.

Ved avbrudd vil forbrukeren kun betale for det faste ledd i nettariffen. Dersom man forutsetter at en forbruker i løpet av et år har avbrudd i leveransen i 20 timer, og fastleddet er på kr. 1000,- pr. år, gir dette et prisavslag på 2 kroner og 29 øre. Selv ved innføring av en standardsatsmodell som foreslått av et mindretall, vil avslagsbeløpet være svært begrenset.

Ut fra dette kan det være vanskelig å forsvare innføring av en ordning som vil gi slike marginale avslag.

Om det allikevel innføres en slik ordning må det sees i forhold til beslektede ordninger, og KILE-ordningen er her spesielt relevant.

KILE-ordningen ble innført fra 1.1.2001 for å sikre at kostnadsreduksjoner hos netteiere blir basert på reelle effektiviseringstiltak og ikke gjennom en redusert leveringskvalitet. Gjennom KILE-ordningen skal selskapene i sine vurderinger av drifts-, vedlikeholds- og investeringstiltak også hensynta virkninger på leveringskvaliteten hos forbrukerne. Målet med ordningen er ikke å fjerne muligheten for alle avbrudd, men at kostnadene nettselskapene har ved å gjøre noe med avbruddene balanseres opp mot de kostnader som nettkundene opplever ved avbruddene.

NVE arbeider nå med å forbedre KILE-ordningen, både dets virkeområde og muligheten for å innføre en direkte kompensasjonsordning til sluttbrukerne. En slik ordning kan bli iverksatt fra 2007, noe som gjør det hensiktsmessig å avvente en eventuell lovfesting av en prisavslagsregel.

Ut fra de marginale prisavslag og forventede administrative kostnader forslaget innebærer, vil det neppe være hensiktsmessig å lovfeste en ordning med prisavslag. Om man allikevel går videre med denne problemstillingen, må dette samordnes med den pågående videreutviklingen av KILE-ordningen.»

Energibedriftenes landsforening er inne på mange av de samme synspunktene, og uttaler:

«Den offentlige reguleringen av nettselskapenes inntekter har i dag mekanismer som reduserer selskapenes inntekter avhengig av et avbrudds varighet og omfang. Størrelsen på selskapenes kvalitetsstraff er fastsatt på bakgrunn av offentlig fastsatte og standardiserte satser for verdien som kvalitetsreduksjonen medfører. Dette slår i dag ut i reduksjon av selskapenes tillatte inntekt. En samlet arbeidsgruppe har i NOU 2004: 4 pekt på de administrative besparelsene som oppnås gjennom denne kollektive ordningen. Ordningen gir incentiver til nettselskapet for å optimalisere vedlikehold og investeringer som et alternativ til reduserte inntektsrammer. EBL ønsker derfor primært at prisavslag i fremtiden gis ved at den eksisterende ordningen utvikles slik at den enkelte kunde som berøres av feil og avbrudd, gis et avslag i prisen, f eks utrykt på siste nettavregning for året. Prisavslaget vil da kunne baseres på standardiserte satser og registrerte kvalitetsavvik i leveringsområdet.

En individuell behandling av krav om prisavslag ut over dagens avtalefestede regler vil føre til økte administrative kostnader i selskapene. Kundenes forventninger til og behov for leveringskvalitet varierer. Dette gjelder også innenfor gruppen forbrukerkunder. Krav om prisavslag fra kundene basert på subjektive krav til kvaliteten vil vanskelig kunne imøtekommes på en rettferdig måte. Individuelle ordninger reiser derfor også umiddelbart spørsmål om normer for tilfredsstillende leveringskvalitet. Individuelle ordninger må samordnes med eksisterende kvalitetsregulering av nettselskapene.

Prisavslagsordninger må derfor ta utgangspunkt i en på forhånd definert tilfredsstillende leveringskvalitet og ikke 100 % feilfri elektrisitetsforsyning. Det er praktisk viktig å definere normalforventningen om avbruddshyppighet og varighet. Prisavslagene bør gis på basis av registrert leveringskvalitet i leveringsområdet og til de berørte kundene. EBL vil påpeke at prisavslag basert på høye standardsatser som foreslått av arbeidsgruppens medlemmer fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet vil kunne få uheldige konsekvenser ved at det stimuleres til samfunnsøkonomisk ulønnsomme tiltak i nettet. En typiske situasjonen vil i mange nettselskaper være at det først og fremst er utkantene som får avbrudd, mens tettstedene i liten grad rammes. Med mange avbrudd fordelt på mange utkantkunder, vil standardiserte prisavslag føre til at nettleien vil øke fra dagens nivå for kunder som ikke opplever avbrudd. Disse kundene betaler dermed mer for nøyaktig samme leveringskvalitet for å finansiere andre kunders prisavslag. Nettselskapets tillatte monopolinntekt fastsatt gjennom NVEs inntektsrammevedtak berøres jo ikke av prisavslagskravene.»

Videre uttaler KS Bedrift:

«Utvalgets flertall drøfter ikke prisavslag på et prinsipielt plan i forhold til KILE. KILE er en kollektiv regulering av prisavslag. KILE-ordningen og en individuell rett til prisavslag er konkurrerende ordninger. Det bør ikke vedtas nye bestemmelser om prisavslag uten at det foretas en prinsipiell avklaring av forholdet til KILE.

Eventuelle bestemmelser om prisavslag vil bli kompliserte og til dels upraktiske. Prisavslagene vil gjennomgående bli lave.

Prisavslag bør derfor etter vår vurdering fullt ut håndteres gjennom KILE-ordningen. KILE-ordningen bør eventuelt utvides til å gjelde spenningsdipper. Dersom man likevel holder fast ved retten til prisavslag, bør det ha som konsekvens at KILE-ordningen vurderes opphevet.

Det er kostnadskrevende å håndtere krav om prisavslag. Slike kostnader vil til sist kunne bli lempet over på abonnentene. Det bør derfor vedtas at prisavslagskravet må overstige en minsteterskel på for eksempel 1,5 ganger rettsgebyret før krav kan rettes mot nettselskapet. Det vil per i dag si NOK 1050,-. På denne måten vil en unngå kostnadskrevende prosesser om mindre beløp.

For ordens skyld påpeker vi at dersom man (...) vedtar en standardisert utmåling av prisavslag, vil det i realiteten føre til at det må utformes to sett regler for utmåling av henholdsvis avbrudd og spenningsdipper.

Vi mener i likhet med utvalget at det må skilles mellom avbrudd og spenningsdipper når prisavslag skal utmåles, men at det neppe er grunn til å uttale direkte i lovteksten. Vi er også enige med flertallet om at det må lovfestes at eventuell rett til prisavslag skal avkortes krone for krone mot KILE-omkostninger. Ellers vil forbrukere i realiteten oppnå dobbelt prisavslag.

Standardisert utmåling synes lettere å administrere, men vil i realiteten bli en parallell ordning til KILE-ordningen. Som tidligere nevnt mener vi at prisavslag bør bakes direkte inn i KILE-ordningen.

Skal man likevel vedta en bestemmelse om prisavslag, så bør prisavslag prinsipielt utmåles individuelt, slik at den i hvert fall forsøker å oppfylle forbrukervernsinteressenes prinsipielle begrunnelse for prisavslag.

Individuell utmåling kan bare utmåles etter en konkret vurdering av den verdireduksjonen mangelen representerer for den enkelte forbrukeren.

Som det kommer frem over, mener vi at utmåling av prisavslag vil bli komplisert og dyrt. De samlede kostnadene ved å lovfeste regler om prisavslag står ikke i forhold til den fordelen de vil representere for forbrukerne.

Vi er av den oppfatning at det ikke bør vedtas bestemmelser om prisavslag da avbrudd allerede håndteres gjennom KILE-ordningen. Det bør derimot vurderes om KILE-ordningen bør utvides til også å gjelde ved spenningsdipper. »

Statnett SF uttaler på sin side følgende om prisavslagsspørsmålet:

«Statnett er enig i at forenklingshensyn kan tilsi sanksjoner basert på standardsatser. Dagens KILE-ordning er en ordning med standardsatser. En prisavslagsordning kan derfor etter Statnetts syn best utarbeides innenfor rammene og ved en videreutvikling av dagens KILE-ordning. På den måten sikrer man også at ordningen i første rekke bygger på de alminnelige rettsprinsipper om at det kun er økonomiske tap som skal kompenseres og bare i den utstrekning det foreligger årsakssammenheng. Ved utforming av ordningen kan det tas hensyn til det arbeid for estimering av avsavnsverdier og innføring av direkte kompensasjon som nylig er igangsatt av energimyndighetene. Kompensasjonsordninger for ikke-økonomisk tap må ikke svekke forbrukernes incentiv til å bidra til nødvendig omlegging til andre energikilder eller på en uheldig måte svekke forsyningssikkerheten.»

11.3.4 Departementets vurdering

Etter departementets syn kan det under dette punktet være naturlig å skille mellom spenningsfeil og avbrudd.

Avbrudd

Etter arbeidsgruppens forslag omfatter prisavslagsregelen også avbrudd. En rekke høringsinstanser har vært kritisk til dette, og videre pekt på behovet for en samordning med KILE-ordningen.

Som nevnt under punkt 8.4, legger departementet til grunn at det kontraktsrettslig er naturlig å se avbrudd som forsinkelse. Prisavslag i tradisjonell forstand er en sanksjon som i utgangspunktet kun er aktuell ved mangler. For løpende ytelser, som typisk betales pr. enhet, kjenner en imidlertid flere eksempler på at en – ved forsinkelse – opererer med en form for justering etter kontraktens prismekanisme. Hagstrøm, Obligasjonsrett , (Oslo 2003), s. 407 skriver om dette:

«I kontrakter med levering av løpende ytelser opereres det undertiden med et «prisavslag» for det tidsrom da ytelsen ikke blir levert. Eksempel her er husleieloven § 2-11 som fastslår at leietaker har rett til avslag i leien dersom husrommet ikke stilles til disposisjon i riktig tid (...). Noe prisavslag i ordets egentlige betydning er det imidlertid ikke tale om. Leiened­slaget skal bedømmes utelukkende på basis av forsinkelsens lengde – slik at det for eksempel avkortes 1/3 dersom leieren går glipp av en 1/3 av leietiden.(...) Det ligger derfor nærmere å betrakte forholdet enten som delvis hevning eller som fradrag basert på kontraktens vederlagsregler (altså en ren prisberegning).»

Etter departementets syn kan tilsvarende synspunkter legges til grunn her. Prismekanismen for nettleie er slik at forbrukeren betaler for et fast og et variabelt ledd. Det variable leddet er knyttet til forbruk. Ved avbrudd vil kontraktens prismekanisme dermed automatisk medføre et fradrag, ved at forbrukeren ikke belastes for avbruddsperioden. Etter departementets syn vil det ikke nødvendigvis være naturlig å innrømme forbrukeren ytterligere kompensasjon. Fastleddet i nettleien kan sies å være et grunnbeløp som skal dekke de kostnadene nettselskapet har uavhengig av om det skjer uttak av strøm. Det vises i den forbindelse til at flertallet i arbeidsgruppen, gruppens leder og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening, i forhold til reglene om stenging legger til grunn at forbrukeren skal dekke fastleddet også i den perioden anlegget er stengt. Departementet slutter seg til dette standpunktet, jf. punkt 13.4.7.

Et mindretall i arbeidsgruppen, bestående av medlemmene fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet, foreslår at det ved avbrudd gis regler om standardisert fradrag også i fastleddet. Flere høringsinstanser har uttalt seg kritisk til dette mindretallsforslaget, og det bør etter departementets syn ikke gis slike regler.

Etter departementets syn kan det spørres om den foreslåtte ordningen, der retten til kompensasjon inntrer ved avbrudd over fire timer og øker i takt med avbruddets varighet, er hensiktsmessig etter en samfunnsøkonomisk vurdering. Ordningen synes å kunne bli økonomisk belastende for nettselskapet. De satsene som er valgt, vil innebære at et lengre avbrudd kan få betydelig innvirkning på nettselskapets inntekter. Dette kan tenkes å lede til overinvesteringer i nettet, som kan være uønsket. Heller ikke dersom en har den enkelte forbruker for øyet, vil dette være ønskelig, idet det vil være forbrukeren som må bære kostnadene i form av økt nettleie. Uansett hvordan en vurderer dette spørsmålet, mener departementet at det er lite naturlig å gi denne typen regler i en lov som regulerer det kontraktsrettslige forholdet mellom nettselskapet og forbrukeren. Den økonomiske reguleringen av nettselskapene skjer mest hensiktsmessig i energiloven med forskrifter. Departementet viser til at Norges vassdrags- og energidirektorat 1. juli 2005 har sendt på høring et forslag om endringer i KILE-ordningen. Formålet med forslaget er å bedre og effektivisere den økonomiske reguleringen av nettselskapene. Videre tar forslaget sikte på å gi nettselskapene insentiver til å foreta investeringer i nettet. Formålet er videre å bedre insentivene til gjenopprettelse av forsyningen ved svært lange avbrudd i nettet.

Dersom det etter dette regelsettet eventuelt skulle gis en reduksjon i fastleddet, ville det etter departementets syn være spørsmål om å gi et forholdmessig fradrag i fastleddet basert på hvor lenge avbruddet har vart. Avbrudd på ett døgn (24 timer) vil dermed gi et fradrag på 1/365 av årlig betaling for fastleddet. En slik regel ville imidlertid gi så beskjedne reduksjoner at den etter departementets syn er vanskelig å forsvare, blant annet holdt opp mot nettselskapets administrasjonskostnader. Ifølge opplysinger fra Norges vassdrags- og energidirektorat varierer fastleddet fra ca. 1200 kroner til ca. 2600 kroner årlig, med et landsgjennomsnitt på ca. 2000 kroner. Med utgangspunkt i landsgjennomsnittet vil selv et avbrudd på syv dager (168 timer), som er et meget langvarig avbrudd, ikke gi mer enn 38 kroner i reduksjon. Etter departementets syn er det vanskelig å se det annerledes enn at en slik regel vil kunne pådra nettselskapene administrative kostnader knyttet til klagehåndtering mv. som neppe står i forhold til den økonomiske nytten for forbrukeren.

Departementet viser videre til at forbrukerne uansett på annet grunnlag kompenseres gjennom KILE-ordningen, som er beskrevet under punkt 3.2. Ordningen innebærer ikke pr. i dag at den enkelte forbruker som rammes av et avbrudd, blir direkte kompensert. Ordningen medfører imidlertid at forbrukere i et området hvor det har vært avbrudd, får en indirekte kompensasjon i form av lavere nettleie. Departementet viser videre til at Norges vassdrags- og energidirektorat arbeider med å videreutvikle ordningen, blant annet slik at denne blir bedre og tydeligere for forbrukeren. Departementets forslag i proposisjonen her innebærer at det ikke skal gis noen kompensasjon ved avbrudd, utover det som følger av avtalens prismekanisme. Forslaget vil derfor ikke være problematisk i forhold til KILE-ordningen fordi man ikke får elementer av dobbeltkompensasjon. Departementet viser til at mange høringsinstanser har vært opptatt av forholdet til KILE-ordningen, og pekt på behovet for samordning. Forslaget i proposisjonen innebærer at spørsmålet om eventuell samordningen med KILE-ordningen ikke oppstår.

Spenningsfeil

Det første spørsmålet arbeidsgruppen drøfter er hvorvidt det på dette området er behov for regler om prisavslag. Etter departementets syn er det naturlig å ta utgangspunktet i at forbrukeren ikke skal betale full pris for en mangelfull ytelse. Ingen høringsinstanser synes egentlig å være uenige i dette utgangspunktet. Uenigheten går mer på hvilken form for kompensasjon som bør velges. Som gjengivelsen under punkt 11.3.3 viser, går mange høringsinstanser langt i retning av å mene at KILE-ordningen gjør regler om prisavslag overflødig. Samtidig er det ikke klart om høringsinstansene med dette sikter til situasjonen ved avbrudd eller spenningsfeil. Som nevnt gir KILE-ordningen pr. i dag ikke noen kompensasjon ved spenningsfeil, og det er derfor vanskelig å se at ordningen kan tillegges vekt når en skal vurdere regler om prisavslag ved spenningsfeil. Enkelte høringsinstanser har riktignok pekt på at det kan være en mulighet å utvikle KILE-ordningen til også å omfatte spenningsfeil. Eksempelvis uttaler Energibedriftenes landsforening at den primært ønsker at det skjer en videreutvikling av eksisterende ordninger. Etter det departementet forstår er dette imidlertid ikke aktuelt, og det er derfor vanskelig å se at KILE-ordningen kan få betydning for spørsmålet om prisavslag ved spenningsfeil.

Flere høringsinstanser har vært opptatt av at en regel om prisavslag kan medføre uforholdsmessige administrasjonskostnader for nettselskapene. Norges vassdrags- og energidirektorat, Energibedriftenes landsforening, Hafslund ASA og KS Bedrift er alle inne på at en regel om prisavslag vil kunne pådra nettselskapene administrative kostnader, som ikke nødvendigvis står i forhold til forbrukerens «nytte» ved en slik regel. Etter det departementet kan se skiller høringsinstansene heller ikke på dette punktet klart mellom situasjonen ved spenningsfeil og avbrudd. Når det gjelder spenningsfeil, illustrerer praksis fra Elklagenemnda at dette kan være et til dels vedvarende problem for forbrukeren, noe som innebærer at et prisavslagskrav ikke nødvendigvis trenger å bli helt ubetydelig. Departementet viser videre til at forbrukeren allerede etter dagens nettleieavtale på nærmere vilkår har rett til prisavslag, uten at en har holdepunkter for at dette har pådratt nettselskapene store administrative kostnader. Etter departementets syn må en som utgangspunkt fastholde at forbrukeren ikke skal betale full pris ved en mangelfull ytelse. I noen grad må man kunne legge til grunn at forbrukere med helt ubetydelige krav ikke vil se seg tjent med å fremme disse. Departementet kan derfor ikke se at hensynet til nettselskapenes administrasjonskostnader i seg selv tilsier at en ikke bør ha regler om prisavslag.

Departementet kan videre slutte seg til arbeidsgruppens standpunkt om at den foreslåtte skjerpelsen av erstatningsansvaret ikke er noe argument mot regler om prisavslag.

Departementet mener at prisavslag ikke bare bør innrømmes ved mer kvalifiserte mangler, og kan i det vesentligste slutte seg til gruppens argumentasjon. KS Bedrift er den eneste høringsinstansen som uttrykkelig kommenterer dette, og tar til orde for at kravet bør overstige en terskel, eksempelvis 1,5 ganger rettsgebyret. Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å fravike den kontraktsrettslige hovedregelen ellers om at mangel er en tilstrekkelig betingelse for å gjøre et prisavslagskrav gjeldende.

Når det gjelder spørsmålet om prisavslaget bør beregnes individuelt, eller om en bør operere med standardsatser, bør en etter departementets syn ta utgangspunkt i at hovedregelen ved utmåling av prisavslag er at det skal skje en individuell (og skjønnsmessig) utmåling etter de retningslinjer loven oppstiller. Det er dermed naturlig å se det slik at det er unntak fra dette som må begrunnes.

Enkelte høringsinstanser synes å gi uttrykk for en viss sympati for standardisering, jf. blant annet høringsuttalelsen fra Energibedriftenes landsforening, Hafslund ASA og Statnett SF. Det er imidlertid uklart hva slags standardisering en her ser for seg. Olje- og energidepartementet mener på sin side at standardisering kan gi så vel over- som underkompensasjon, og er av den grunn mer kritisk til en slik regel.

Departementet er enig i at en eventuell standardisering vil kunne ha enkelte fordeler, blant annet fordi en slik ordning vil kunne være rettsteknisk enkel å praktisere. Departementet legger imidlertid avgjørende vekt på at verken arbeidsgruppen eller noen av høringsinstansene har klart å komme frem til tilfredsstillende kriterier for en standardisering, og er derfor kommet til at det bør skje en individuell utmåling. Departementet vil likevel presisere at de praktiske forskjellene mellom en individuell og en standardisert løsning ikke nødvendigvis trenger å bli så store. Også den individuelle utmålingen vil måtte ta utgangspunkt i slike forhold som kontraktsbruddets varighet og størrelse. Tvisteløsningsorganene, og i siste instans domstolene, vil på denne bakgrunn kunne utvikle retningslinjer for utmålingen.

Departementet kan for øvrig ikke se at det er relevant å fokusere på bevismessige spørsmål når en skal vurdere om utmålingen bør være individuell eller standardisert. Uavhengig av hvordan utmålingen skal skje, er det naturlig å ta utgangspunkt i spenningsfeilens varighet og omfang. De bevismessige utfordringene knyttet til grunnlaget for utmålingen (det vil si om det har vært en spenningsfeil og hvor omfattende og langvarig denne har vært), vil være de samme, uavhengig av hvilke regler som gjelder for utmålingen. Etter departementets syn vil slike bevismessige spørsmål verken tale for eller mot standardisering. Videre vil departementet bemerke at når arbeidsgruppen på s. 102 i utredningen sier at en standardløsning ikke vil hensynta at «mangelens betydning for den enkelte forbruker normalt vil variere i til dels betydelig grad, både utfra når på døgnet mangelen inntrer og utfra hvilke elektriske komponenter som benyttes på det aktuelle tidspunkt», synes dette å bygge på en forutsetning om at en velger å legge til grunn en utmålingsregel etter mønster av unntaksregelen i forbrukerkjøpsloven. Dersom en tar utgangspunkt i hovedregelen, forholdsmessig prisavslag, vil slike forhold ikke være relevante. Det er derfor vanskelig å se at dette er et argument for eller mot standardisering.

Når det gjelder spørsmålet om den individuelle utmålingen bør være forholdsmessig, eller om utmålingen bør skje ut fra mangelens betydning for forbrukeren, har departementet kommet til at utgangspunktet også for strømavtaler bør være forholdsmessig prisavslag, jf. forbrukerkjøpsloven § 31 første ledd. Arbeidsgruppen begrunner sitt forslag om en utmåling etter mangelens betydning for forbrukeren (jf. lovens § 31 annet ledd) med at lovens hovedregel er lite egnet i forhold til strømavtalene, fordi regelen ikke vil ta hensyn til at ett og samme kontraktsbrudd kan ramme forbrukerne forskjellig. Videre peker arbeidsgruppen på at det ikke eksisterer noe tradisjonelt marked for elektrisk energi med mangelfull leveringskvalitet. Få høringsinstanser kommenterer dette spørsmålet direkte. Hafslund ASA synes å være kritisk til forslaget om at utmålingen alltid skal skje etter mangelens betydning for forbrukeren, mens KS Bedrift på sin side synes å være mer positiv.

Departementet er enig i at en regel om forholdsmessig prisavslag ikke vil ta hensyn til at mangelen kan ha forskjellig betydning for ulike forbrukere, men departementet kan ikke se at situasjonen er særegen for dette området. Prisavslagsinstituttet er etter sin hovedregel innrettet slik at det skal gjenopprette balansen mellom de to ytelsene, og vurderingen og utmålingen er knyttet til realytelsen. Eventuelle individuelle tap som følge av mangelen må kreves dekket med hjemmel i erstatningsreglene.

Departementet ser i likhet med arbeidsgruppen at det ikke eksisterer noe tradisjonelt marked for elektrisk energi med mangelfull leveringskvalitet, men departementet mener at denne innvendingen neppe er så tungtveiende. Også for andre typer varer som omfattes av forbrukerkjøpsloven, kan det være vanskelig å tenke seg at det finnes noe reelt marked, selv om mangelen representerer et verdiminus. I slike tilfeller vil utmålingen måtte skje mer skjønnsmessig, og vurderingen etter forbrukerkjøpsloven § 31 første og annet ledd glir noe over i hverandre. Annet ledd er imidlertid ifølge Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) Om lov om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) s. 188 ment å være en nokså snever unntaksregel.

Arbeidsgruppen legger til grunn at forbrukerkjøplovens unntaksregel innebærer at det skal legges vekt på hvilke virkninger mangelen konkret har hatt for den enkelte forbruker, og at dette innebærer at en og samme mangel skal kunne kompenseres ulikt, jf. utredningen s. 167. Etter det departementet kan se vil dette innebære at en spenningsforstyrrelse som rammer et nabolag, vil kompenseres forskjellig avhengig av hva forbrukeren foretok seg på tidspunktet for spenningsforstyrrelsen. Eksempelvis ville forbrukeren som skulle ha middagsgjester, få et større prisavslag enn forbrukeren som var ute og gjorde havearbeid. Det er etter departementets syn vanskelig å se at det er rettskildemessige holdepunkter for en slik forståelse av unntaksregelen i forbrukerkjøpsloven.

Heller ikke når en skal vurdere dette spørsmålet, er det etter departementets syn relevant å legge vekt på bevismessige hensyn, jf. det arbeidsgruppen uttaler på s. 103 i utredningen. Bevismessige utfordringer kan oppstå uavhengig av hvilke regler som skal gjelde for utmåling, jf. det som er sagt foran om valget mellom standardiserte eller individuelle regler.

Departementet foreslår etter dette at de alminnelige reglene om prisavslag i forbrukerkjøpsloven § 31 gis anvendelse også for strømavtaler. Det vises for øvrig til merknadene under punkt 18.

11.4 Erstatning

11.4.1 Gjeldende rett

Standard nettleieavtale har i § 12-1 en bestemmelse om netteiers ansvar for avbrudd og spenningsfeil. § 12-1 første ledd lyder:

«Nettselskapet er ansvarlig for direkte skade og tap som den elektriske kraft forårsaker, samt for direkte skader og tap som skyldes avbrudd, driftsstans og innskrenkninger i driften. Dette gjelder likevel ikke så langt nettselskapet godtgjør at skadene eller tapet skyldes årsaker utenfor hans kontroll, som han ikke med rimelighet kunne ventes å unngå eller overvinne følgene av.»

Ansvarsreguleringen bygger på den kontraktsrettslige kontrollansvarsmodellen, men reguleringen er på to punkter mer begrenset, jf. punkt 11.4.4 nedenfor. Etter standard nettleieavtale § 12-1 vil forbrukeren utelukkende få dekket direkte tap. Dersom forbrukeren også skal få dekket indirekte tap, må det foreligge skyld fra nettselskapets side, jf. avtalen § 12-2 første ledd.

Etter forbrukerkjøpsloven gjelder det en regel om kontrollansvar ved forsinkelse, jf. § 24, og et rent objektivt ansvar ved mangler, jf. § 33. Et rent objektivt ansvar innebærer at selgeren i utgangspunktet blir ansvarlig for ethvert økonomisk tap forbrukeren lider som følge av mangelen. Det at det foreligger en mangel vil med andre ord i seg selv være tilstrekkelig for å pådra selgeren ansvar – forutsatt at det foreligger adekvat årsakssammenheng og økonomisk tap. Også kontrollansvaret bygger på at selgeren som utgangspunkt er ansvarlig på objektivt grunnlag. Etter dette ansvarsgrunnlaget kan selgeren imidlertid bli fritatt for erstatningsplikt dersom han godtgjør at de nærmere vilkårene for ansvarsfrihet er oppfylt.

I sin beskrivelse av gjeldende rett viser arbeidsgruppen også til det ulovfestede objektive ansvaret. Om dette ansvarsgrunnlaget uttaler arbeidsgruppen, jf. NOU 2004: 4 s. 108-109:

«Når det særskilt gjelder overføring av elektrisk energi, er det på det rene at det i alle fall i en viss utstrekning gjelder et objektivt ansvar etter de ulovfestede reglene om farlig bedrift. [Note fjernet.] Den sentrale høyesterettsdommen på området er inntatt i Rt. 1932 s. 416, og gjelder brannskader som følge av at høyspentstrøm kom inn på lavspentnettet (...) I den såkalte Hesjetrådommen, Rt. 1933 s. 475, la Høyesterett til grunn «at drift av sterkstrømsledning henregnes under saadanne «farlige bedrifter» som efter vår rettspraksis maa bære ansvar for bedriftsulykker uten hensyn til subjektiv skyld». Nettselskapenes ulovfestede objektive ansvar må likevel regnes som relativt upraktisk, ettersom Høyesterett i dommen i Rt. 1964. 838 aksepterte ansvarsfraskrivelsene i standardvilkårene for strømlevering. Det er imidlertid ikke gitt at Høyesterett ville ha vurdert ansvarsfraskrivelsene på samme måte i dag. [Note fjernet.] Som gjennomgåelsen ovenfor viser, står det som noe uklart i hvilken grad nettselskapene etter ulovfestet rett har et objektivt ansvar. Dette er for øvrig et område hvor regulering i standardkontrakt er helt dominerende i praksis, slik at den ulovfestede bakgrunnsretten sjelden får betydning på annen måte enn som et moment ved tolkningen av ansvarsbestemmelsene i kontrakten, eller som et moment ved vurderingen av om en ansvarsfraskrivelse står seg. Ved utforming av ny lovgivning er det imidlertid av interesse å se hen til både den ulovfestede retten og kontraktspraksis på området.»

Departementet er for sin del i tvil om det er naturlig å omtale dette ansvarsgrunnlaget som en del av gjeldende rett. Etter departementets syn kan det neppe antas at nettselskapet i dag vil ha noe alminnelig objektivt ansvar ved avtaler om overføring av elektrisk energi. De avgjørelser det vises til, gjelder enkelte særlige risikosituasjoner knyttet til strøm med for høy spenning, og synes nokså konkret begrunnet.

11.4.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foretar en bred og omfattende gjennomgang av mulige erstatningsgrunnlag for nettselskapet. Etter arbeidsgruppens syn kan det i utgangspunktet tenkes tre grunnlag: rent objektivt ansvar, kontrollansvar og objektivt ansvar med spesifiserte unntak.

1. Rent objektivt ansvar

Det følger av forbrukerkjøpsloven § 33 at selgeren ved mangler har et rent objektivt ansvar. Arbeidsgruppen reiser derfor spørsmål om dette bør gjelde tilsvarende for nettselskapets kontraktsbrudd.

Det første spørsmål gruppen tar opp er hvorvidt et rent objektivt ansvar vil medføre et skjerpet ansvar sammenlignet med det som følger av gjeldende avtaleregulering. Gruppen fremholder at det i standardavtalene er lagt til grunn et kontrollansvar. Etter arbeidsgruppens syn blir problemstillingen derfor langt på vei den samme som en stod overfor under forberedelsen av forbrukerkjøpsloven. Arbeidsgruppen viser til forarbeidene til forbrukerkjøpsloven, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 140, hvor det heter:

«Som påpekt av utvalget synes spørsmålet om det foreligger hindringer som bør frita selgeren, å være langt mer hypotetisk i mangelstilfellene enn i forsinkelsestilfellene, jf. NOU 1993: 27 s. 92. Departementet er enig i dette. Behovet for en regel om kontrollansvar synes dermed mindre. Også i høringen er det kommet merknader om at kontrollansvaret ved mangler ikke er særlig praktisk. I tillegg passer ikke kontrollansvaret like godt ved alle former for mangler, jf. NOU 1993: 27 s. 92. Departementet legger videre vekt på at forslaget om objektivt ansvar har fått bred støtte under høringen.

Enkelte høringsinstanser har vært inne på faren for at et objektivt ansvar kan bli for strengt. Kontrollansvarsregelen legger opp til en nyansert løsning av spørsmålet om det foreligger ansvar for selgeren.

Etter departementets syn vil et unntaksfritt objektivt ansvar ikke innebære noen særlig skjerping av selgeransvaret i mangelstilfellene sammenlignet med gjeldende rett. Departementet vil peke på at kontrollansvaret allerede i dag, så langt selgerens kontrollsfære rekker, er rent objektivt. Dette rent objektive ansvaret utstrekkes ytterligere gjennom det doble kontrollansvaret, jf. i dag kjøpsloven § 27 annet ledd. En endring av reglene om ansvarsgrunnlaget vil derfor bare få betydning i tilfeller hvor årsaken til mangelen ligger utenfor selgerens og vedkommende tredjepersons eller leverandørs kontrollsfære, og hvor selgeren heller ikke har utvist feil eller forsømmelse eller tilsikret vedkommende egenskap mv., jf. kjøpsloven § 40 tredje ledd bokstav a og b. Selv når disse forutsetningene er oppfylt, er forskjellen begrenset. Det skyldes for det første at kjøperens utgifter til retting allerede i dag i visse tilfeller er erstatningsmessige på et rent objektivt grunnlag. For det andre vil kompensasjon i form av prisavslag ofte være mer aktuelt enn erstatning. For å kunne kreve prisavslag er den objektive verdireduksjonen tilstrekkelig grunnlag for kompensasjon. Det må også tas med i betraktningen at erstatningsansvaret etter kjøpsloven ikke dekker personskader, og at selgeren bare har plikt til å erstatte tap som han eller hun med rimelighet kunne forutse. Departementet vil også peke på at det for at erstatning skal bli aktuelt, må foreligge en mangel. Særlig ved salg av brukte gjenstander vil det i en del tilfeller ikke bli aktuelt med erstatning fordi det ikke foreligger noen mangel. Det samme kan være tilfellet ved kjøp av nye gjenstander. I mer spesielle tilfeller kan det også bli spørsmål om lemping av ansvaret, jf. utkastet § 41 annet ledd.

Et rent objektivt ansvar for selgeren vil etter departementets forslag i utgangspunktet ikke lenger være avgrenset til de direkte tapene, slik ordningen er etter kjøpslovens kontrollansvarsregel, jf. nedenfor under punkt 3.18.4.3. Etter departementets oppfatning har dette likevel begrenset betydning. Tap som regnes som indirekte etter kjøpsloven, vil sjeldnere oppstå i forbrukerkjøp. Når det gjelder tap i næring, foreslår departementet at slike tap ikke skal kunne kreves erstattet etter forbrukerkjøpsloven, selv om det skulle foreligge et forbrukerkjøp.»

Arbeidsgruppen tar utgangspunkt i at disse betraktningene har relevans også ved avtaler om overføring av elektrisk energi, men fremholder videre på s. 112 i utredningen:

«Synspunktene (...) om at kontrollansvar ved mangler er lite praktisk og at behovet for en kontrollansvarsregel er mindre ved mangelstilfellene enn ved forsinkelsestilfellene, er imidlertid ikke helt dekkende når det gjelder overføring av elektrisk energi. Dette henger sammen med at forhold som typisk resulterer i forsinkelse ved vanlig kjøp (ekstreme værforhold, tredjepersons skadevoldende handling mv.), kan lede til mangel i form av spenningsfeil eller avbrudd ved overføring av elektrisk energi. Etter arbeidsgruppens syn vil således et rent objektivt ansvar for mangler reelt virke strengere ved overføring av elektrisk energi enn ved ordinære kjøp.»

Arbeidsgruppen peker også på at nettselskapet i mange tilfeller vil ha mindre muligheter for å overvinne eller unngå at det oppstår hindringer, dels fordi nettselskapet skal prestere en løpende ytelse, og dels fordi ytelsen er knyttet til selve nettet, som er et naturlig monopol (det vil si at det ikke foreligger alternative kontraheringsmuligheter).

På denne bakgrunn konkluderer arbeidsgruppen med at innføring av et rent objektivt ansvar vil innebære en reell skjerpelse av ansvarsgrunnlaget, i alle fall i forhold til reguleringen i dagens standardavtaler.

Selv om arbeidsgruppen ser at et rent objektivt ansvar vil innebære rettstekniske forenklinger, er det avgjørende spørsmålet for arbeidsgruppen imidlertid hvorvidt et rent objektivt ansvar vil virke tilfredsstillende innholdsmessig sett. Arbeidsgruppen trekker i den forbindelse frem flere forhold som taler mot et rent objektivt ansvar, jf. NOU 2004: 4 s. 113, hvor det sies:

«For det første synes gruppen ikke det er rimelig at nettselskapene skal bære den økonomiske risikoen for tap som skyldes enkelte typer ekstraordinære, utenforliggende årsaker som f.eks. ekstreme værforhold, krig, terror, sabotasje eller myndighetsvedtak i beredskapssituasjoner. Dette er forhold som ligger klart utenfor det nettselskapene har herredømme over, og som det er vanskelig å ta høyde for gjennom inntektsrammereguleringen. For det andre - og i nær tilknytning til det første - vil et rent objektivt ansvar kunne ha uoverskuelige konsekvenser for selskapene, og i verste fall kunne lede til konkurs med de konsekvenser det har for kundene og samfunnet for øvrig. For det tredje mener arbeidsgruppen at det heller ikke er i forbrukernes interesse å innføre et strengt objektivt ansvar. Faren for konkurs er allerede nevnt. I tillegg vil en så vesentlig skjerping av ansvarsreguleringen måtte få betydning for selskapenes inntektsrammer og derigjennom også for nettleien.»

Arbeidsgruppen konkluderer på denne bakgrunn med at det ikke bør innføres et rent objektivt ansvar.

2. Kontrollansvar

Arbeidsgruppen tar utgangspunkt i at kontrollansvaret er en etablert ansvarsmodell i kontraktslovgivningen, og at det derfor kan være et poeng å legge tilsvarende regulering til grunn for strømavtaler. En kan da nyte godt av praksis og teori på andre områder. Gruppen peker også på at modellen gjennom eksisterende standardavtaler allerede har fått innpass på dette området, og at den stort sett kan sies å gi en tilfredsstillende avgrensning av faktorer nettselskapet ikke bør svare for.

Arbeidsgruppen fremholder imidlertid at det også er argumenter mot et kontrollansvar, og skriver på s. 113 i utredningen:

«Mot kontrollansvaret kan man særlig anføre at det med sin komplekse oppbygning er lite egnet til å regulere ansvar i forhold til forbrukere, hvor forutsetningen bør være at en uten juridisk bistand noenlunde enkelt skal kunne fastslå sine rettigheter. Kontrollansvarsregelen gjør det mulig for nettselskapet å påberope seg et sett med fire nokså skjønnsmessige fritaksgrunner. Systemet og infrastrukturen for overføring av elektrisk energi er komplisert. Dersom et nettselskap påberoper seg en fritaksgrunn etter kontrollansvarsregelen, vil forbrukerne i mange tilfeller mangle forutsetninger for å overprøve nettselskapets vurdering, fordi de aller fleste forbrukere ikke har inngående kjennskap til de faktiske og rettslige forholdene innenfor kraftsektoren. En kontrollansvarsregel er derfor ikke bare problematisk fordi forbrukerne kan ha vanskelig for å forstå den, men også fordi forbrukere flest ikke har tilstrekkelig kjennskap til faktiske og rettslige forhold innenfor kraftsektoren som kan ha betydning ved anvendelse av kontrollansvarsregelen. Dette, sammen med det forhold at tapenes omfang i de langt fleste tilfeller er av en slik størrelsesorden at det innebærer en uforholdsmessig økonomisk risiko å søke kvalifisert juridisk bistand og eventuelt anlegge søksmål, kan tale for at man velger en ansvarsregel som er enklere og lettere å praktisere.»

Videre mener arbeidsgruppen at det kan spørres om kontrollansvarsregelen vil gi forbrukeren tilstrekkelig vern sett i forhold til at nettselskapene i en viss utstrekning vil være objektivt ansvarlig på ulovfestet grunnlag, og at man i forbrukerkjøpsloven har innført et rent objektivt ansvar i mangelstilfellene. Gruppen fremhever videre at kontrollansvarsregelen kan skape enkelte bevisproblemer, som kan reduseres gjennom en klarere og enklere ansvarsregulering.

Et flertall av arbeidsgruppen bestående av lederen og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener at den komplekse oppbygningen og vanskelighetene med å vinne frem ikke vil gi forbrukeren et tilstrekkelig vern. Disse medlemmene går derfor ikke inn for en kontrollansvarsmodell, men et objektivt ansvar med spesifiserte unntak, jf. nærmere nedenfor. Et mindretall bestående av medlemmene fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags-og energidirektoratogEnergibedriftenes landsforening mener at det bør gjelde en kontrollansvarsregel, jf. videre nedenfor.

3. Objektivt ansvar med spesifiserte unntak

Arbeidsgruppen reiser spørsmål om hensynet til enkle og praktikable regler kan tilsi en ordning med objektivt ansvar med unntak for visse, bestemte årsaksfaktorer. Etter gruppens syn vil en slik løsning gjøre det mulig å finne en regulering som i strenghet ligger mellom et rent objektivt ansvar og et kontrollansvar. Arbeidsgruppen fremholder at det normalt vil være vanskelig uttømmende å angi unntak fra et objektivt ansvar, men at det på dette området i praksis vil la seg gjøre å identifisere relevante årsaksfaktorer. Når det gjelder den nærmere avgrensningen av årsaksfaktorer, peker arbeidsgruppen på at det vil være behov for å gjøre unntak for utenfrakommende, ekstraordinære begivenheter som innebærer at det blir umulig eller uforholdsmessig tyngende å oppfylle kontrakten. På denne bakgrunn foretar gruppen en gjennomgang av ulike årsaksfaktorer.

a) naturfenomener

For naturfenomener mener arbeidsgruppen at det vil være naturlig å skille mellom årsaksfaktorer nettselskapet kan forutse og ta forholdsregler mot, og mer upåregnelige og ekstraordinære faktorer. Arbeidsgruppen mener at det kan være hensiktsmessig å se hen til ordningen med naturskadeerstatning etter lov 25. mars 1994 nr. 7 om sikring mot og erstatning for naturskader (naturskadeloven). Retten til erstatning fra naturskadefondet er betinget av at det foreligger «naturskade», det vil si «skade som direkte skyldes naturulykke, såsom skred, storm, flom, storflo, jordskjelv, vulkanutbrudd eller lignende», jf. naturskadeloven § 4 første ledd. Arbeidsgruppen skriver under henvisning til forvaltningspraksis at passusen «skade som direkte skyldes naturulykke» tilsier at bestemmelsen skal tolkes nokså strengt. Av naturskadeloven § 4 annet ledd første punktum fremgår det at erstatning ikke ytes for skade som «umiddelbart skyldes lyn, frost (tele) eller tørke». Arbeidsgruppen uttaler på s. 115 at det her er:

«(...) tale om årsaksfaktorer som nettselskapet ikke kan forventes å sikre seg mot ved forsikring eller på annen måte, og selskapet bør da heller ikke pålegges å erstatte andres tap som følge av at slike årsaksfaktorer realiserer seg (...) Ved å knytte an til begrepet naturskade i naturskadeloven, oppnår man en gunstig begrepsmessig forankring, fordi man kan trekke på den praksis som knytter seg til forståelsen av begrepet naturskade i naturskadeloven».

b) vedtak truffet av myndigheter i ekstraordinære situasjoner

Arbeidsgruppen uttaler følgende om slike vedtak (s. 115):

«Under beredskap og i krig skal kraftforsyningen underlegges Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon, som igjen styres av Olje- og energidepartementet, jf. [energiloven] § 6-1 første og annet ledd. I den grad det oppstår kontraktsbrudd som følge av vedtak eller faktiske handlinger som fattes eller utføres i medhold av denne kompetansen, er det ikke grunnlag for å opprettholde selskapenes kontraktsrettslige plikt til å betale erstatning på objektivt grunnlag. Her trer det offentlige inn og overtar styringen for å ivareta fellesskapets interesser i en krisesituasjon, og det vil gi liten mening å innrømme den enkelte forbruker en rett til å forfølge et privatrettslig krav som er utløst av departementets eller regjeringens varetakelse av fellesinteresser.»

Videre heter det samme sted:

«Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon kan også i fredstid pålegges oppgaver. Dette gjelder ved «skade på kraftforsyningsanlegg som følge av naturgitte forhold, teknisk svikt, terror eller sabotasjeaksjoner, samt i for­bindelse med rasjonering etter [energiloven] § 5 A-2», jf. § 6-1 tredje ledd. Opplistingen inneholder, med unntak av teknisk svikt, forhold som etter arbeidsgruppens vurdering bør betinge unntak fra den objektive erstatningsplikten. Selv om den opprinnelige tekniske svikten ikke kvalifiserer for fritak i seg selv, innebærer imidlertid arbeidsgruppens forslag til regulering at nettselskapet blir fritatt for eventuelle merkostnader som følge av beredskapsmyndighetenes inngripen.»

Arbeidsgruppen drøfter også hvorvidt det er behov for unntak ved rasjoneringsvedtak etter energiloven. Dersom det foreligger ekstraordinære forhold som gjør det umulig for den systemansvarlige (Statnett SF) gjennom ordinære virkemidler å opprettholde balanse mellom produksjon og forbruk, det vil si at det foreligger en situasjon med stor energiknapphet, kan det med hjemmel i energiloven § 5A iverksettes rasjonering. Slike tiltak vil typisk innebære pålagt reduksjon av kraftforbruk gjennom kvoter, tvangsmessig utkobling av sluttbrukere eller pålegg til produsenter om tvungen produksjon eller tvungen tilbakeholding av vann i magasinene. For sluttbrukere vil dette kunne innebære avbrudd i overføringen av elektrisk energi. Arbeidsgruppen fremholder imidlertid at nettselskapene ikke har et kontraktsfestet ansvar for leveringssikkerheten. Forbrukerne kan således ikke påberope seg bestemmelsen om objektiv ansvar for avbrudd, fordi det ikke vil foreligge et kontraktsbrudd i forhold til nettselskapene i disse tilfellene.

c) terror-, sabotasjeaksjoner og krigshandlinger

Arbeidsgruppen finner det naturlig at nettselskapet ikke skal hefte for slike forhold. Når det gjelder definisjonen av terroraksjoner , mener arbeidsgruppen at det kan være naturlig å se hen til definisjonen i straffeloven § 147 a. Gruppen sier på s. 116 i utredningen at den:

«(...) ser klare fordeler ved å benytte straffelovens terrorbegrep i sine lovforslag i stedet for at man i kontraktslovgivningen opererer med et terrorbegrep som i større eller mindre grad fraviker straffelovens. Gruppens lovforslag må således på dette punktet tolkes i lys av bestemmelsen i straffeloven § 147 a».

Når det gjelder sabotasjebegrepet, foreslår arbeidsgruppen en liknende løsning, ved at dette knyttes til definisjonen i lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) § 3 første ledd nr. 4. Når det gjelder krigshandlinger, skriver gruppen at dette må forstås i samsvar med den til enhver tid gjeldende folkerettslige oppfatning.

d) vedtak fra systemansvarlig (Statnett SF) i medhold av energiloven § 5A-1

Arbeidsgruppen mener at det bør gjøres unntak for tap som oppstår som følge av vedtak fra systemansvarlig (Statnett SF) i medhold av energiloven § 5A-1. Statnetts systemansvar omfatter samordning og koordinering av disposisjonene til samtlige konsesjonærer. Formålet er blant annet å sikre momentan balanse mellom samlet produksjon og forbruk. I den forbindelse vil Statnett SF i spesielle driftssituasjoner kunne foreta tvangsmessig utkobling av forbruk for å opprettholde balansen, jf. særlig energilovforskriften § 5A-1 syvende ledd annet punktum. Arbeidsgruppen sier følgende om dette på s. 116:

«Koordineringen (...) er nødvendig for å hindre at kraftsystemet skal kollapse, med de store samfunnsmessige konsekvenser dette kan ha. Det ville etter arbeidsgruppens syn være lite rasjonelt å innrømme den enkelte forbruker et erstatningskrav i tilfeller hvor tapet er en konsekvens av at den systemansvarlige ivaretar fellesskapets interesse i et velfungerende kraftsystem.»

e) feil som har oppstått andre steder i kraft­systemet

Om dette sier arbeidsgruppen på s. 116:

«Det kan hevdes at det vil være lite rimelig om det lokale nettselskapet må hefte for årsaksfaktorer som de ikke har herredømme over og som de ikke har muligheter for å påvirke. På den annen side kan det anføres at det sett fra forbrukernes side ville være en klar fordel om de kunne forholde seg til sitt lokale nettselskap. Videre må det tas hensyn til at det lokale nettselskapet gjennomgående vil kunne kreve regress av det selskapet som er årsak til feilen (med mindre det sistnevnte selskapet har fraskrevet sitt ansvar). På dette punktet er det en viktig forskjell fra de årsaksfaktorene som er nevnt ovenfor, hvor regresspørsmålet enten er helt uaktuelt eller lite aktuelt i praksis.»

Et flertall i arbeidsgruppen – lederen og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, ForbrukerombudetogForbrukerrådet – legger her vesentlig vekt på muligheten for å søke regress. Flertallet mener derfor at de lokale nettselskapene som utgangspunkt bør hefte objektivt for feil som har oppstått andre steder i kraftsystemet. Mindretallet – medlemmene fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening – mener at det ikke er rimelig at nettselskapet skal hefte for slike forhold, og viser til sine synspunkter på valg av ansvarsmodell, jf nærmere nedenfor.

Flertallet reiser imidlertid spørsmål om det bør gjøres unntak fra det objektive ansvaret hvis tapet skyldes feil som har oppstått i utenlandske kraftsystemer, jf. utredningen s. 117:

«En slik reservasjon kan i tilfelle begrunnes med at det overfor utenlandske aktører gjerne vil være vanskeligere å få dekket et regresskrav uten å gå veien om en omfattende og tidkrevende prosess. Dersom det i praksis ikke lar seg gjøre å plassere den økonomiske risikoen der den hører hjemme, er det vanskeligere å forsvare at det lokale nettselskapet skal hefte objektivt, ettersom det da må bære det endelige tapet selv. Det kan videre argumenteres med at tilknytningsforholdet mellom det lokale nettselskapet og den utenlandske aktøren er så svak, at det er lite rimelig at det lokale nettselskapet skal kunne bli erstatningsansvarlig for forhold som har oppstått i et utenlandsk nett. Den kontraktsmessige tilknytningen blir så indirekte at det gjennomgående vil fremstå som mer naturlig at eventuelle erstatningskrav fra sluttbrukernes side blir rettet direkte mot den ansvarlige part etter reglene om erstatning utenfor kontrakt.»

På denne bakgrunn konkluderer arbeidsgruppen med at det lokale nettselskapet ikke bør hefte for mangler som skyldes feil som har oppstått i utenlandske kraftsystemer.

f) tredjepersoners skade eller forstyrrelse på nettselskapets eget nett eller anlegg

Flertallet – lederen og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet – reiser også spørsmål om det bør gjøres unntak for tap som skyldes at tredjepersoner har forvoldt skade eller forstyrrelse på nettselskapets eget nett eller anlegg, eksempelvis ved at et fly kutter en kraftledning eller ved at en annen sluttbruker tilknyttet nettet bruker svært strømkrevende apparater. Om dette uttales det på s. 117 i utredningen:

«Hensynene vil her være mye de samme som i tilfellene hvor feil som har oppstått andre steder i kraftsystemet, sprer seg til det lokale nettet. Mulighetene for å søke regress står således sentralt. Et særlig moment er at nettselskapene gjennom merking og andre foranstaltninger i noen grad kan redusere risikoen for at denne typen skader skal inntre. I alle fall i tilfeller hvor selskapene ikke har truffet rimelige forholdsregler for å unngå slike skader, synes det rimelig at nettselskapene bør være ansvarlig overfor forbrukerne.»

Flertallet mener imidlertid at det generelt vil være rimelig å pålegge selskapet ansvar. Det fremholdes at nettselskapet vil ha mulighet for å søke regress, og at selskapet uansett vil ha mulighet for å pulverisere erstatningsutbetalinger gjennom nettleien, som igjen vil kunne reflekteres i inntektsrammene. Flertallet mener derfor at det ikke bør gjøres unntak fra det objektive ansvaret for tilfeller hvor tredjeperson har voldt skade eller forstyrrelse på nettselskapets nett eller øvrige installasjoner.

g) Oppsummering av flertallets forslag

Flertallet går etter dette inn for et objektivt ansvar med spesifiserte unntak, jf. forslaget til forbrukerkjøpsloven § 64, alternativt energiloven 7-10. Forslaget innebærer at nettselskapet skal være ansvarsfri dersom tapet skyldes 1) naturskade etter naturskadeloven § 4 første ledd, 2) vedtak fra systemansvarlig med hjemmel i energiloven § 5A-1, 3) vedtak med hjemmel i energiloven § 6-1, 4) terror- eller sabotasjeaksjoner, 5) krigshandlinger eller 6) feil som har oppstått i utenlandske kraftsystemer.

4. Mindretallets merknader

Et mindretall bestående av medlemmene fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening mener prinsipalt at det bør gjelde en kontrollansvarsregel, jf. mindretallets forslag til § 64 i forbrukerkjøpsloven, alternativt § 7-10 i energiloven. Subsidiært mener mindretallet at dersom det skal etableres et objektivt ansvar med spesifiserte unntak, må unntakene være mer omfattende enn det flertallet har foreslått.

Mindretallet tar utgangspunkt i at kontrollansvaret, i tråd med utviklingen i nyere kontraktslovgivning, er lagt til grunn i dagens standardavtaler. Etter mindretallets syn leder reguleringen til en tilfredsstillende ansvarsfordeling. Mindretallet fremhever videre at det ved avtaler om overføring av elektrisk energi er særlige forhold som gjør seg gjeldende, og sier på s. 118 i utredningen:

«I motsetning til hva som gjelder ved løsørekjøp, har et nettselskap ingen mulighet til å velge kontraktsmotparter mot andre tilknyttede nett. Overføring av elektrisk energi er en løpende ytelse med momentan levering, noe som gir en begrenset mulighet til å påvirke hendelser som medfører feil eller mangler ved leveringen, selv om selskapets «produksjonsutstyr» (nettet) driftes og vedlikeholdes på en fullt ut forsvarlig måte. De strukturelle forholdene i det nordiske nettet er i det alt vesentlige gitt, og det samme gjelder nettets utstrekning. Nettselskapene har derfor også en begrenset mulighet til å beskytte seg mot feil som oppstår i andre nettselskapers nett, og som forplanter seg utover i nettsystemet.»

Videre trekker mindretallet frem at en i forarbeidene til forbrukerkjøpsloven, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 139-140, kom til at man burde beholde regelen om kontrollansvar for forsinkelser. Etter mindretallets syn er de hensyn som der er trukket frem, relevante også her. Mindretallet sier om dette (s. 120):

«Det eksempelet Justisdepartementet trekker frem om naturbegivenheter som kan forårsake forsinkelse, er nettopp særlig praktisk i forhold til levering av elektrisk energi, hvor distribusjonsnettet og overliggende nett gjennom sin fysiske beskaffenhet er eksponert for en rekke ytre påvirkningsfaktorer som bl.a. lynnedslag, vind, vann, snø og kulde. Et rent objektivt ansvar for f.eks. avbrudd i forsyningen av elektrisk energi, som er en løpende ytelse med momentan levering, kan således fremstå som urimelig strengt overfor nettselskapene. Disse medlemmene mener derfor at det i relasjon til i alle fall avbrudd, primært er grunn til å drøfte ansvarsformer som ikke er tilnærmet rent objektive, det være seg kontrollansvar, objektivt ansvar med unntak for force majeure eller objektivt ansvar med unntak for nærmere angitte force majeure-begivenheter. Disse medlemmer vil påpeke at de unntak som ligger inne i flertallets forslag til lovbestemmelse imøtekommer enkelte ekstremhendelser som primært kan lede til avbrudd i forsyningen, mens de mest praktiske og mer hyppig forekommende hendelsene er dekket av ansvaret, for eksempel langvarige avbrudd som følge av storm, omfattende lynnedslag, ekstraordinært snøfall m.v.»

Mindretallet mener videre at en regel om kontrollansvar vil gi tilnærmet like regler i det nordiske sluttbrukermarkedet. Mindretallet fremhever at det er usikkert hvilke konsekvenser en skjerpelse av ansvaret vil få, og sier følgende om dette på s. 118-119:

«Dersom nettselskapene gjøres ansvarlig for alle tap som følge av mangelfull leveringskvalitet og avbrudd som kan kreves dekket innenfor et objektivt ansvar i tråd med flertallets anbefaling, er det uvisst hvilke konsekvenser dette vil få for forbrukernes tariffer. (...) [Ø]kte kostnader vil gjenspeiles i nettselskapenes tariffer, og (...) det er usikkert i hvilken grad det er mulig for nettselskapene å forsikre seg mot et slikt ansvar. Selv om nettselskapenes ansvar kan lempes, vil et økt ansvar kunne gi en presset økonomi i forhold til daglig drift ettersom selskapenes inntekter er regulert. Årlige erstatningsbeløp kan i gitte tilfeller med omfattende feil få betydning for forsyningssikkerheten i overføringsnettet gjennom svekket økonomi hos berørte nettselskaper med fare for konkurser og andre uønskede effekter. (...) Disse medlemmene vil også peke på at innføringen av et skjerpet ansvar gir investeringsincentiver som er uoversiktlige. Olje- og energidepartementet og Norges vassdrags- og energidirektorat har ansvar for at nettvirksomheten utøves på en samfunnsmessig rasjonell måte, og tilrettelegger for effektive investeringer og effektiv drift av nettvirksomheten gjennom den økonomiske og tekniske reguleringen i medhold av energiloven. Disse medlemmer mener at det må utredes nærmere hvorvidt innføringen av et objektivt ansvar i tråd med flertallets anbefaling gir investeringsincentiver som er forenlig med målet om en samfunnsmessig effektiv utøvelse av nettvirksomheten. Det kan ikke anses gitt at en pulverisering av tapene gjennom tariffene gir samfunnsøkonomisk riktig kostnadsfordeling mellom nettmonopolet og sluttbrukerne.»

Videre fremhever mindretallet på s. 119 i utredningen at et objektivt ansvar:

«(...) kan lede til et misforhold mellom den risikoen nettselskapet står overfor i forhold til den enkelte forbruker, med tanke på potensielle tap, i forhold til det den enkelte forbruker betaler for nettjenesten. En konsekvens av dette kan være at nettselskapene vil kunne ønske å differensiere tariffene i forhold til en slik ulik risiko ved å ha forskjellige typer kunder tilknyttet nettet tilsvarende forholdene i forsikringsbransjen. Dette kan lede til ulike tariffer for ellers like kunder. Dette må anses uheldig i forhold til målet om en samfunnsmessig optimal utnyttelse av nettet».

Mindretallet peker også på at en i vurderingen av valg av ansvarsregler bør ta hensyn til hvilke muligheter og insentiver sluttbrukerne har til selv å treffe ulike beskyttelsestiltak, eksempelvis gjennom forsikringsordninger, installering av nødstrømsaggregat eller liknende.

I forhold til argumentet om at et objektivt ansvar med spesifiserte unntak vil gjøre det enklere for forbrukeren å fastslå sine rettigheter, bemerker mindretallet på s. 119:

«Vanskeligheten av å fastslå forbrukernes rettigheter kan ikke i seg selv anses løst ved å innføre et ansvar som langt på vei kan anses objektivt, og løser heller ikke det underliggende problemet hva gjelder å konstatere årsakssammenheng mellom et ansvarsbetingende forhold og forbrukerens økonomiske tap. Bortsett fra avbrudd, er årsaker til og mulige følger av mangelfull leveringskvalitet forhold av svært teknisk karakter, som er vanskelig tilgjengelig for forbrukerne. Ettersom det per i dag ikke er installert tilstrekkelig måleutstyr til å løpende dokumentere spenningskvaliteten i grensesnittet mellom forbrukerens installasjon og nettselskapets nett, vil det også for nettselskapene i mange tilfeller være vanskelig å dokumentere årsaken til mangelfull spenningskvalitet. Hvorvidt mangelfull leveringskvalitet er årsaken til at for eksempel et fjernsynsapparat ikke virker, vil derfor i mange tilfeller ikke kunne detekteres.»

11.4.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene som har uttalt seg om erstatningsspørsmålet, går inn for et rent objektivt ansvar.

Følgende høringsinstanser støtter flertallets forslag om et objektivt ansvar med spesifiserte unntak: Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet.

Følgende høringsinstanser støtter mindretallets forslag om en kontrollansvarsregel: Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Den Norske Advokatforening, Energibedriftenes landsforening, Hafslund ASA, KS Bedrift, Mjøskraft Nett AS, Nordisk Institutt for sjørett (avdeling for petroleums- og energirett), Norges vassdrags- og energidirektorat, Olje- og energidepartementet og Statnett SF .

Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet , som støtter forslaget om et objektivt ansvar med spesifiserte unntak, var representert i arbeidsgruppen og utgjorde sammen med gruppens leder fra Justisdepartementet flertallet på dette punktet. Disse høringsinstansene viser derfor hovedsakelig til begrunnelsen fra arbeidsgruppens flertall.

Forbrukerombudet uttaler videre:

«Jeg har i flere år argumentert for at nettselskapenes ansvar må utvides fra et kontrollansvar til et tilnærmet objektivt ansvar. Hovedargumentet mitt har hele tiden vært at dette følger naturlig av den utviklingen som har skjedd de senere årene ved blant annet en utvidelse fra et kontrollansvar til et objektivt ansvar ved vedtakelsen av den nye forbrukerkjøpsloven.

I tillegg til at innføringen av et tilnærmet objektivt ansvar vil innebære at risikoen plasseres hos den part som i følge dagens rettstradisjon på forbrukerområdet bør bære den, vil en endring fra et kontrollansvar til et objektivt ansvar også medføre at man får en regel som er langt enklere å praktisere, og som således egner seg bedre i forbrukerforhold. Jeg viser i denne forbindelse til uttalelsene fra flertallet i gruppen under punkt 18.4.2.7 på side 114.

Ved diskusjonene rundt et objektivt ansvar for nettselskapene, har jeg aldri hatt problemer med å akseptere at selskapene ikke bør kunne bli gjort erstatningsansvarlig for tap som oppstår som følge av naturkatastrofer og andre ekstraordinære begivenheter. Jeg gir derfor min fulle tilslutning til en ansvarsmodell som innebærer et objektivt ansvar med nærmere spesifiserte unntak slik flertallet i gruppen går inn for under punkt 18.4.2.8.»

Forbrukerrådet uttaler:

«Flertallet i arbeidsgruppen foreslår her et objektivt ansvar med spesifiserte unntak. Forbrukerrådet støtter dette forslaget, fordi det er lettere å praktisere, og at det følgelig vil gi en mer enhetlig praksis.

Mindretallets forslag viser til at en kontrollansvarsregel legges til grunn i standard nettleieavtale. Også kontrollansvaret som ansvarsgrunnlag er en streng rettslig norm. Praktiseringen i bransjen og også i Elklagenemnda synes ikke fullt ut å ha tatt dette innover seg. En innføring av et objektivt ansvar med spesifiserte unntak, vil være en presisering av at ansvaret er omfattende. Den utvidelsen av ansvaret som en endring av ansvarsgrunnlag eventuelt innebærer, vil neppe utvide omfanget i særlig grad i forhold til hva det i realiteten også er per i dag.»

Arbeids- og administrasjonsdepartementet uttaler følgende om erstatningsspørsmålet:

«Flertallets forslag vil innebære at risiko og erstatningsansvar flyttes over til nettselskapene gjennom objektivt ansvar. Dette innebærer at nettselskapene vil få økte kostnader, som i noen grad kan kompenseres gjennom økte inntekter ved at NVE øker tillatt inntekt for det enkelte nettselskap.

Som påpekt av mindretallet har en slik løsning imidlertid flere uheldige sider, herunder økt økonomisk risiko for nettselskapene, ulike tariffer for ellers like kunder og dermed svekket transparens og kontrollmulighet for NVE, svekket utnyttelse av eksisterende infrastruktur og uheldige investeringsincentiver ved videreutvikling av nettet. I tillegg vil nettkundenes samlede kostnader gå opp uten at det foreligger vurderinger av om dette oppveies av endringene i forbrukerrettighetene.

Flertallet erkjenner at det enkelte nettselskap under visse omstendigheter kan bli stilt overfor erstatningsutbetalinger og KILE-beløp [note fjernet] av omfang som er vanskelig å bære, men at erstatningsansvaret skal begrenses dersom det er «reell fare for konkurs». Vi vil imidlertid påpeke at det er tvilsomt om innføring av garanti mot konkurs er et fornuftig grep, siden konkursrisikoen som selskapene ellers er eksponert for, har en disiplinerende funksjon som ansporer nettselskapene til å beskytte seg mot andre økonomiske risikofaktorer. Det vil være svært krevende å komme frem til praktiske kriterier for å vurdere om konsekvensene av erstatningsansvaret får et «urimelig omfang», slik at ansvaret kan begrenses. Vi savner en nærmere redegjørelse for hvordan slike vurderinger skal gjøres.

Nettvirksomheten er nå organisert i nettselskaper under forretningsmessige vilkår som innebærer at nettselskapene er eksponert for risiko på linje med bedrifter i det private markedet. Innføring av objektivt ansvar vil øke den forretningsmessige risikoen. Det vil være realøkonomiske kostnader knyttet til at nettselskapene må håndtere eller diversifisere denne risikoen. Vi vil påpeke at det i den sammenheng er behov for en analyse av de økonomiske konsekvensene av at risikodiversifiseringen i større grad blir en oppgave for nettselskapene og i mindre grad en oppgave for nettkundene. En slik analyse må ta inn over seg at nettkundene har ulike krav og toleransegrenser for avbrudd og kvalitetsavvik. Når ansvaret i større grad flyttes over på nettselskapet, vil det være vanskeligere å få til en håndtering av risikoen som er tilpasset den enkelte nettkundes behov. Slik det er i dag velger nettkunden, som har best oversikt over egen risikoevne/-toleranse og betalingsvilje, om han vil tegne forsikring eller innføre fysiske tiltak [note fjernet] for å gardere seg mot avbrudd og kvalitetsavvik.

Forbrukerne har i dag erstatningsrettigheter gjennom egne løsøreforsikringer som dekker de fleste forhold som en utvidet ordning vil omfatte.(...).»

Olje- og energidepartementet viser til uttalelsen fra Norges vassdrags- og energidirektorat, og uttaler videre:

«Utvalgets flertall foreslår at nettselskapet skal være erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag med visse unntak. Departementet mener i likhet med mindretallet at det foreligger særskilte forhold på denne sektoren som tilsier at man i stedet velger et kontrollansvar ved tap som følge av mangelfull leveringskvalitet.

Som anført i NVEs uttalelse og ovenfor, er departementet også opptatt av en løsning som gir best mulig samordning mellom den offentligrettslige og den privatrettslige reguleringen. Energilovens regulering bygger på en grunnleggende forutsetning om at sluttbrukerne ikke har krav på feilfri leveringskvalitet, men i stedet må akseptere et minstenivå av avbrudd og spenningsfeil. Begrunnelsen er at de samfunnsøkonomiske kostnadene med å sikre feilfri leveringskvalitet overstiger tapene som oppstår ved et mindre antall utfall. Forslag til forskrift for leveringskvalitet i kraftsystemet, hjemlet i energiloven og presentert av NVE i mai 2004, bygger på ovennevnte prinsipp.

Et objektivt erstatningsansvar med unntak for force majeure, innebærer at nettselskapet vil ha behov for å forsikre seg mot risiko utenfor nettselskapets kontroll. Departementet mener at et objektivt erstatningsansvar for nettselskapet ikke nødvendigvis vil være i forbrukernes interesse. Et objektivt erstatningsansvar for nettselskapet vil på sikt kunne medføre et høyere kostnadsnivå for selskapene, og dermed høyere nettleie for forbrukerne. Departementet er kjent med at næringen i forbindelse med tidligere forhandlinger om standardavtalene har vært i dialog med forsikringsbransjen for å innhente vurderinger av kostnadene for å forsikre seg mot objektivt ansvar. Etter det departementet kjenner til ønsket ikke forsikringsselskapene å medvirke til en slik vurdering.

Forbrukerne er allerede opptatt av at nivået på nettleien er for høyt. Leveringskvaliteten i Norge er generelt på et høyt nivå. Det kan stilles spørsmål ved om det vil være aksept for de virkninger en omfattende forbrukervernregulering vil medføre i form av økt nettleie. For mange forbrukeres vedkommende vil kostnadene forbundet med en omfattende forbrukervernlovgivning kunne overstige deres oppfatning av verdien av det vern de rent faktisk får.

Departementet er også opptatt av at et objektivt ansvar vil kunne gi reduserte insentiver for forbrukere til å ivareta egen sårbarhet, for eksempel forbrukere med særskilte krav til leveringskvalitet. Det vises i den sammenheng til at utnyttelsen av kraftsystemet over tid har økt, noe som i verste fall kan medføre hyppigere utfall i nettet. Forbrukernes insentiver til selv å ivareta sin egen sårbarhet, herunder minimere egne tap, må ikke fjernes. I denne sammenheng er et kontrollansvar bedre egnet enn det objektive ansvaret. Forbrukerne vil da selv i økt grad måtte ta ansvaret for beskyttende tiltak.

Objektivt ansvar innebærer at nettselskapet automatisk blir ansvarlig for feil i over- og sideliggende nett, idet spenningssvikt i disse nettene kan forplante seg i det aktuelle nettområdet. Dette er ingen god løsning. I kommentarene til flertallets forslag bemerkes det at den lokale netteieren kan fremme regresskrav mot nettselskapene i overliggende nett.

Spenningssvikt vil ikke nødvendigvis knyttes til uaktsomhet hos det overliggende nettselskapet. Det er derfor ikke gitt at det lokale nettselskapet har det nødvendige grunnlaget for å fremme et regresskrav. I så fall vil et objektivt ansvar isolert sett kunne lede til manglende insentiver for nettselskap i overliggende nett til å forhindre slik spenningssvikt i å oppstå. Med dagens ansvarsregulering på høyere nettnivåer, som i hovedsak er alminnelig uaktsomhetsansvar, vil en innføring av objektivt ansvar med regressmulighet derfor forutsette reforhandling av avtaleverket og ansvarsreguleringen mellom distribusjons-, regional- og sentralnettet for å kunne ha noen realitet.

Flertallets force majeure-begrep er ikke tilstrekkelig fleksibelt til å ta høyde for de mange forhold som kan påvirke nettvirksomheten og dermed leveringskvaliteten. Force majeure-begrepet, slik det er definert i lovforslaget, er relativt snevert og relaterer seg til effektsvikt som følge av naturskade eller offentligrettslige forvaltningsvedtak (alternativ 1 § 64/alternativ 2 § 7-10). Ifølge flertallet er definisjonen uttømmende.

Departementet mener det er mer hensiktsmessig at risiko utenfor nettselskapets kontroll forsikres av forbrukerne og det private forsikringsmarkedet, og ikke av nettselskapene. Kostnadene forbundet med dette synes minimale fra et forbrukersynspunkt. Flertallet av befolkningen har per i dag innboforsikring. En gjennomgang av praksis fra Elklagenemnda viser at kravene om erstatning i hovedsak er begrenset til egenandelen på forsikringen.

Det vises også videre til mindretallets synspunkter og forslag i kapittel 18.4.2.9.»

Norges vassdrags- og energidirektorat uttaler:

«Flertallet i utvalget foreslår at nettselskapet til kunden skal være erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. Begrunnelsen er at dette antas å være mer fordelaktig for forbrukerne enn dagens ordning. I dag foreligger et kontrollansvar der nettselskap er ansvarlig for de feil som selskapet har direkte kontroll over og samtidig ligger utenfor definerte krav til levering og spenning. Skader på apparater hos forbrukerne dekkes av ordinær innboforsikring.

Feilfri leveranse?

Overgang til objektivt ansvar synes å forutsette at forbrukerne skal ha krav på feilfri leveranse uten noen avbrudd og uten noen avvik fra perfekt spenningskvalitet. Dagens offentligrettslige regulering aksepterer et visst nivå i avbrudd og i spenningsavvik fordi en helt feilfri kraftleveranse vil være svært kostbar og måtte betales av alle brukere i form av vesentlig høyere overføringstariff. Denne reguleringen med en del kortere avbrudd og noe avvik fra perfekt spenningskvalitet vil gi lavere kostnader enn de tap strømkundene reelt lider. Et system som baserer seg på feilfri kraftleveranse vil derfor neppe være i samsvar med forbrukernes interesser.

Rasjonell forbrukertilpasning.

I dag vet forbrukerne at en ikke kan forutsette avbruddsfri leveranse eller feilfri spenningskvalitet. Dette gjør at en er motivert til å kjøpe utstyr som tåler visse avvik og at de som har svært kostbart eller krevende utstyr kan installere spesielt vern for disse. Både for samfunnet og for den enkelte forbruker vil det være rasjonelt å beholde ordninger som motiverer til en rimelig balanse mellom tiltak hos nettselskap og tiltak hos bruker.

Uheldige nettilpasninger?

NOU’en viser ikke til noen utredning av nettselskapenes tilpasning til en eventuell ordning med objektivt ansvar. NVE antar at en slik ordning over tid vil resultere i kostnadskrevende og lite hensiktsmessige investeringer og tiltak. Dette vil igjen føre til betydelig økning i nettariffene som igjen vil måtte betales av forbrukerne. Med en innføring av en ordning med objektivt ansvar vil regulator også få flere mål å forholde seg til i nettreguleringen, noe som vil gjøre det vanskeligere å få til en treffsikker regulering.

Forsikringsløsning.

I dag vil en ordinær innboforsikring normalt dekke strømrelaterte skader hos forbrukerne, herunder ødelagte apparater. Etter at et apparat er undersøkt hos reparatør vil skadene bli dekket med mindre forsikringsselskapet kan påvise at feilen skyldes klar uaktsomhet hos forbrukerne. Eventuell senere regress fra forsikringsselskap til nettselskap berører ikke forbrukerne. Ved en ordning med objektivt ansvar vil rollen som forsikringsselskap kunne søkes overført til nettselskapene uten at de i dag har kompetanse til å dekke slike oppgaver. Med innføring av et objektivt ansvar vil både forbrukere og forsikringsselskap i større grad måtte henvende seg til nettselskapene, samtidig som det vil oppstå ny usikkerhet om hvem som skal dekke tap i det enkelte tilfelle. For forbrukerne kan resultatet blir vanskeligere behandling og dyrere strøm uten at det gir billigere forsikring.

Behov?

Overgangen til et helt nytt ansvarsregime med en rekke store konsekvenser bør under alle omstendigheter baseres på et klart behov for en endret løsning. Sett på bakgrunn av de relativt små problemer innen forsikring og de få saker til Elklagenemda, synes et slikt behov ikke å være tilstede.

En mangel i kraftforsyningen skiller seg vesentlig ut fra ordinært forbrukerkjøp ved at en hendelse som oftest ikke berører bare én eller noen få forbrukere. Hendelser i kraftsystemet som nettselskapet ikke har kontroll over, kan ha konsekvenser for alle eller svært mange kunder samtidig. De administrative konsekvensene ved å innføre en ordning som kan innebære en individuell behandling av flere hundre tusen kunder på samme tid er etter vårt syn svært store i forhold til de gevinster man kan forvente å oppnå. Forbrukernes interesser kan etter NVEs syn ivaretas på en bedre måte gjennom mer generelle ordninger med individuelle utbetalinger eller tariffreduksjoner.

På bakgrunn av ovennevnte forhold er det etter NVEs vurdering åpenbart at en ikke bør innføre en ordning med objektivt ansvar i tillegg til de offentligrettslige reguleringer som eksisterer på dette området. En slik løsning synes ikke hensiktsmessig verken for samfunnet eller den enkelte forbruker.»

Energibedriftenes landsforening uttaler dette om valg av ansvarsmodell:

«Flertallet anbefaler en forsiktig avgrensning i selskapenes objektive erstatningsansvar. EBL mener at en objektivisering av erstatningsansvaret uten at det foretas en ytterligere avgrensing mot feil forårsaket ved naturfenomen som atmosfæriske overspenninger (lyn), vind og ekstraordinær ising/snøfall kan føre til erstatningskrav som selskapene ikke vil kunne forebygge innenfor samfunnsøkonomisk forsvarlige rammer.

Potensialet for økte kostnader ved objektivisering av erstatningsansvaret er stort. Som eksempel kan nevnes:

Det er registrert over 16000 hendelser pr. år i nettet som påvirker kvaliteten. Feil- og avbruddsstatikken for elnettet viser at overspenninger som følge av lynnedslag står for ca 30 % av feilsituasjonene i distribusjonsnettet. I utsatte områder av landet er tallet nærmere 50 %. Nettselskapene har gjennom avtaler med kundene i dag forpliktet seg til erstatningsansvar for direkte skader innenfor rammen av en kontrollansvarsregel. Kjente teknologiske løsninger gjør det så langt EBL kjenner til ikke kostnadseffektivt å foreta investeringer i nettet slik at de direkte og indirekte virkningene hos sluttkundene av slike overspenninger kan forebygges. Det er imidlertid med enkle midler mulig å treffe flere forholdsregler i sluttkundens eget anlegg. Det kan her også vises til råd fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) sist omtalt i VG 28. juni 2004.

Kundene har reell mulighet til selv å påvirke sin situasjon. Kundene har dessuten jevnt over sett det hensiktsmessig å inngå avtaler om hjem- og løsøreforsikringer. Erstatningsutbetalinger til kundene pulveriseres gjennom disse forsikringsordningene. Flertallets forslag åpner for krav fra kundene mot nettselskapet for egenandeler i forsikringen eller sogar erstatningskrav som følge av kundens manglende forsikringsavtaler. Forsikringsselskapene kan fremme regresskrav mot nettselskapet etter erstatningsoppgjør med kundene. Størrelsene på kostnadene og hvordan disse kan pulveriseres i nettleieprisene er ikke utredet.

De totale samfunnsøkonomiske kostnadene for avbrudd er av SINTEF anslått til ca 2,2 mrd kr/år. En andel av dette beløpet kan tilskrives tap hos forbrukerkundene som følge av feil og avbrudd. Bransjen har i forbindelse med høringen gjennomført en undersøkelse blant selskapene for å beregne hvor mye kostnadene til nettselskapene øker gitt en styrking av forbrukervernet slik som flertallet foreslår. En har tatt hensyn til størrelsen på gjeldende reduksjon i inntektsrammene som følge av avbrudd (KILE-ordningen) samt at næringskunder ikke omfattes av lovforslaget. Basert på registrerte antall og typer hendelser i nettet, dagens satser i KILE-ordningen samt selskapenes individuelt behandlede erstatningssaker anslås de økte kostnadene til over 500 mill kr pr år. I tillegg kommer økte saksbehandlingskostnader ved behandling av krav.

Ved en flat fordeling av kostnadene i nettleien til alle forbrukerkunder utgjør dette 3 – 400 kr i økt fastledd pr. år. Dette tilsvarer det dobbelte av hva nettkundene betaler i avgift til ENOVA fra 1. juli 2004.

Undersøkelsen viser at antall feil og årsakene til feil og avbrudd er avhengig av variasjonene i de naturgitte forutsetningene som nettselskapene i de forskjellige landsdeler opererer under. Kostnadene til erstatninger vil således variere og kunne bidra til å øke forskjellene i nettleie avhengig av beliggenheten i landet. Som eksempel kan nevnes at selskap i områder med stor forekomst av tordenvær, vil måtte påregne langt flere erstatningssaker som følge av overspenninger i nettet enn selskap i områder med færre slike tilfeller. I slike områder vil nettkundene på sikt måtte betale enda høyere nettleie for å finansiere utbetalinger som i dag normalt dekkes av forsikring samt kostnadene ved økt saksbehandling i nettselskapet. Dette kan komme i konflikt med energilovens overordnede målsetning om utjevning av overføringstariffene mellom regioner/landsdeler, jf. for eksempel forarbeidene til energiloven i Ot. prp. nr. 43 (1989–1990) s 15–16. I andre deler av landet vil vindforhold eller ising/snøforhold være typiske årsaker til avbrudd. Disse antas i mindre grad å medføre spørsmål om erstatning i forbindelse med tilknyttet utstyr. (...)

Finland har i utgangspunktet pålagt nettselskapene et objektivt ansvar for mangler ved leveringen. Imidlertid er selskapenes erstatningsansvar avgrenset til et kontrollansvar ved direkte skader/tap som følge av feil ved leveringen. Videre er det krav om uaktsomhet fra nettselskapets side dersom det skal ytes erstatning for indirekte skade (dagens avtalte bransjestandard i Norge har lignende bestemmelser).

I Sverige er det lovfestet at erstatningsspørsmål avgjøres på basis av prinsippet om kontrollansvar.

I Danmark legges kjøpslovens bestemmelser til grunn for vurdering av mangels- og erstatningssaker. Men det er definert konkrete avgrensningsregler som er langt mer vidtgående enn det som både mindretallet og flertallet foreslår i NOU 2004: 4. Det foreligger derfor etter vårt syn ingen kjent internasjonal rettstilstand for tilsvarende bransjer som tilsier at bransjen i Norge bør pålegges et tilnærmet rent objektivt erstatningsansvar. EBL anbefaler derfor at erstatningsbestemmelsene primært baseres på prinsippene om kontrollansvar eventuelt sekundært at et definert avgrenset objektivt ansvar legges til grunn slik som foreslått i innledningen.»

Hafslund ASA uttaler følgende:

«Hafslund er tvilende til om det er samfunnsøkonomisk fornuftig å gi utvidede regler for erstatning i forhold til det som i dag omfattes av standard leveringsvilkår. Gjennom flertallets forslag i NOU 2004: 4 vil en rekke forhold som forsikringsbransjen i dag håndterer i stor grad bli overført til nettselskapene. Dette vil i så fall bety at nettselskapet må påta seg en rolle som i dag ivaretas av forsikringsselskapene, og bygge opp kapasitet, bemanning, kompetanse, systemer og rutiner i forhold til dette. Et objektivt erstatningsansvar med definerte unntak vil innebære en betydelig økt operasjonell og økonomisk risiko og merarbeid for nettselskapene i forhold til dagens situasjon, med konsekvenser for avkastning og tilgangen til kapital for investeringer i nettet. Vi kan heller ikke se at et objektivt erstatningsansvar gir en samfunnsøkonomisk gevinst, all den tid forbrukerne i stor grad vil være forsikret mot følgeskader som følge av avbrudd i strømforsyningen. Det er dermed et stort spørsmål i hvilken grad det er samfunnsmessig fornuftig å bygge opp den kapasitet/kompetanse som kreves for å legge til grunn de individuelle vurderinger som flertallet legger opp til.

Det er også en problemstilling at det etter forslaget ikke vil bli en ensartet praksis mht. hvem forbrukeren skal henvende seg til. Etter forslaget kan forbrukeren i mange tilfeller selv velge om han vil gå til forsikringsselskapet eller til nettselskapet. Videre kan forsikringsselskapet igjen selv velge om det vil søke regress hos nettselskapet. Ordningen blir dermed uoversiktlig (også for forbrukeren), kostnadskrevende og med risiko for dobbeltkompensasjon og dobbelt-administrasjon.

Vår anbefaling er at dagens grensesnitt mot forsikringsbransjen opprettholdes. Ved en slik ordning vil forbrukeren i hovedsak rette skade- og erstatningskrav mot forsikringsbransjen, som har kompetanse, bemanning og kollektivordninger (i tråd med de ordninger som det er argumentert for gjennom forslaget) for å håndtere dette. I neste omgang vil det være opp til forsikringsselskapene å søke regress hos nettselskapet (har allerede blitt en mer vanlig praksis). Nettselskapet vil i så fall bli stilt økonomisk ansvarlig for de feil og mangler nettselskapet er opphav til og dermed ansvarlig for. Dersom man finner dette samfunnsøkonomisk fornuftig, kan for øvrig en slik ordning om praktisk mulig også tenkes i kombinasjon med en KILE-ordning basert på standardiserte kompensasjonsordninger med tilbakeføring til de kunder som påføres avbrudd.

Fordelen med en slik ordning er at man får en ensartet praksis der kunden vet hvor han skal henvende seg i skade- og erstatningssaker, reduserer faren for dobbeltkompensasjon og dobbelt-administrasjon og fortsatt håndterer sakene der det i dag er en etablert praksis og kompetanse for dette. I tillegg fremheves at dette er en etablert ordning som følger grunntanken bak NOU 2004: 4, hvor fellesskapet skal betale og har betalt kostnadene ved ordningen, og hvor de som rammes kompenseres individuelt.»

KS Bedrift gjør gjeldende mange av de samme synspunktene, og uttaler:

«Utvalgets forslag om objektivt ansvar med bestemte begrensninger går altfor langt. Det er tilstrekkelig med et kontrollansvar.

Kontrollansvaret vil etter vår mening føre til den rimeligste ansvarsfordelingen mellom nettselskapet, skadevolderen og abonnentene.

Utvalget anfører reelt de samme grunnene som man gjorde da det ble innført objektivt ansvar ved mangler innen vanlig forbrukerkjøp i 2002. Vi vil påpeke at de faktiske forholdene ved mangler innen vanlig forbrukerkjøp sammenlignet med mangelfull leveringskvalitet i strømkontrakter er vesentlig forskjellig. Disse forskjellene tilsier også at det må være forskjellige ansvarsregler.

I vanlige forbrukerkjøp vil selgeren som oftest være en forhandler som selger flere produkter. En mangel ved kun en type produkter vil som regel ikke ramme han urimelig hardt. Han vil også kunne avtale med produsenten/grossisten at denne skal holde han skadesløs. Dersom selgeren selv er produsenten, vil han i de fleste tilfelle ha en eller annen form for befatning med årsaken til mangelen. I disse tilfellene er det ikke urimelig med et rent objektivt ansvar.

Et nettselskap «selger» bare ett produkt. Når det oppstår mangel ved det, vil det som oftest ramme mange abonnenter.

I NOU’en kap. 18.2.4.9 fremgår det at det antas at 50 % av forstyrrelsene i nettet skyldes naturfenomener som lynnedslag. Av de resterende 50 % av tilfellene av forstyrrelser er det rimelig å anta at maksimalt halvparten av disse igjen, kan føres tilbake til hendelser i nettselskapets eget nett som selskapet har hatt kontroll eller innflytelse over. Konklusjonen er at nettselskapet i mindre enn 25 % av tilfellene kan tilskrives noen som helst befatning med eller kontroll over årsaken til den mangelfulle leveringskvaliteten.

Der skadeårsaken ikke finnes i det overliggende nettet eller hos egne abonnenter, men skyldes en tredjepart eller naturfenomener, foreligger det intet kontraktsforhold. Uten kontraktsforhold så er det heller ikke mulig å avtale at nettselskapets erstatningsansvar overfor forbrukere skal dekkes av den som har forårsaket den mangelfulle leveringskvaliteten. I slike tilfelle er nettselskapet prisgitt at bakgrunnsretten har regler som for det spesifikke tilfelle gir rett til å søke regress. Det er ikke alltid tilfelle.

Konsekvensen av en innføring av et rent objektivt ansvar, er at nettselskapet gjennomgående vil betale for andres skadevoldende handlinger og skadeårsaker som nettselskapet ikke har innflytelse over. Det er prinsipielt urimelig. Erstatningsansvaret vil heller ikke ha noen preventiv funksjon da det ikke rammer den som kunne ha søkt å minimalisere eller fjerne årsakene til mangelfull leveringskvalitet.

Til sammenligning vil kontrollansvaret begrense nettselskapets ansvar til kun å gjelde der årsaken til mangelfull leveringskvalitet ligger innenfor nettselskapets kontrollsfære. Eksempler på dette er egne ansattes feil selv uten at det er utvist uaktsomhet og dårlig vedlikehold. Forhold som faller utenfor nettselskapets kontrollsfære og således erstatningsansvar, er forstyrrelser som har sin årsak i overliggende- og sideordnet nett, produsenter, abonnenter, tredjepersoner som for eksempel gravemaskinoperatører og rene naturfenomener.

For det tilfelle at man holder fast ved et objektivt ansvar må i hvert fall begrensningene i ansvaret som mindretallet foreslår, også vedtas.

Objektivt ansvar bør kun aksepteres dersom inntektsrammen økes krone for krone med økte utgifter til administrasjon og erstatningsutbetalinger. Straks det blir mulig å forsikre dette ansvaret bør det gis et tillegg i inntektsrammen som tilsvarer forsikringspremiene for det enkelte nettselskap. Nettselskapets erstatningsansvar vil i så fall fungere som en ren forsikringsordning. Se også våre kommentarer under punkt 14.2 nedenfor.

Det bør uansett vurderes vedtatt at nettselskapet skal ha rett til å gå på og kreve tilbake et beløp tilsvarende det som nettselskapet har måttet erstatte forbrukeren(e), av det nettselskapet, produsenten eller abonnenten som er årsaken til den mangelfulle leveringskvaliteten (regress). Denne retten til regress er særlig viktig der nettselskapet, produsenten eller abonnenten ikke er direkte tilknyttet nettselskapet og det derfor ikke er mulig å avtaleregulere en slik rett til å søke regress.»

Når det gjelder spørsmålet om utmåling, uttaler KS Bedrift:

«Utmåling av nettselskapets erstatningsansvar skiller seg ikke fra utmåling av erstatningsansvar ved andre typer salg til forbrukere. Vi ser ingen grunn til å gå imot utvalget på dette punktet.

Særbestemmelsen [forbrukerkjøpsloven § 34] har den fordelen at den klargjør ansvaret ved å slå fast erstatningsansvar for skader direkte på elektriske artikler og i utgangspunktet avskjærer erstatningsansvar for andre typer indirekte produktskader.

Forslaget til særbestemmelse om utmåling av tap ved produktskader følger den eksisterende bestemmelsen for andre typer forbrukerkjøp. Vi kan ikke finne særegenheter ved produktskader ved strømkontrakter sammenlignet med produktskader ved andre forbrukerkjøp som tilsier noe avvik. Det er derfor neppe grunn til å gå imot forslaget om en slik særbestemmelse for produktskader.»

Mjøskraft Nett AS uttaler:

«I ansvarsspørsmålet støtter vi mindretallets syn som mener at en kontrollansvarsregel bør gjelde mellom nettselskaper og forbrukere slik den praktiseres i dag.

Skade på apparater/utstyr kan ha flere årsaker. Det kan være naturfenomener eller forårsaket av tredjepart som nettselskapene i en del tilfeller kan beskytte kundene mot, men som kunden i mange tilfeller kan sikre seg selv mot. Ansvarsgrunnlaget må derfor ikke utformes slik at det fratar kunden ansvar for selv å foreta nødvendige og rimelige tiltak for å beskytte egen installasjon.

Dersom en skade er forårsaket av støy på nettet som igjen er forårsaket av kunden selv eller tredjepart (noe som i ettertid er svært vanskelig å dokumentere) mener vi det er urimelig at nettselskapet blir stilt økonomisk ansvarlig.

Hvilke sanksjonsmuligheter er det rimelig at nettselskapet eventuelt kan benytte mot tredjepart?

Det er viktig at sanksjonsmuligheter ved mislighold eller uaktsomhet klargjøres og lovfestes.

Skade på apparater/utstyr kan også skyldes fabrikasjonsfeil eller svekkelse pga alder. Mindre avvik i leveringskvaliteten, som det er svært vanskelig å gardere seg mot, kan være nok til at det skjer et havari. Vi finner det urimelig at nettselskapet skal være økonomisk ansvarlige også i disse tilfellene (...)

Mjøskraft er skeptiske til å utvidede regler for erstatning i forhold til det som i dag omfattes av standard leveringsvilkår. Forslaget er upresist i forhold til hvem forbrukeren skal henvende seg til. Forslaget gir forbrukeren muligheter til å velge om han vil gå til forsikringsselskapet eller til nettselskapet. Dette kan skape usikkerhet og unødvendig saksbehandling.

Vi anbefaler derfor at dagens grensesnitt mot forsikringsbransjen opprettholdes. Ordningen er velfungerende og krever lite av kunden. Forsikringsselskapene har kompetanse og erfaring med håndtering av slike saker og kundene vil ha trygghet for at de får en fair behandling.»

Nordisk Institutt for Sjørett (avdeling for petroleums- og energirett) sier følgende om valg av ansvarsmodell:

«Vi er, i likhet med utvalgets mindretall, av den oppfatning at de særskilte forholdene på energisektorene tilsier at kontrollansvaret, modellert etter dagens praksis i nettleieavtalen, er en bedre løsning.

Ved valget av ansvarsgrunnlag må det legges vekt på å velge en løsning som best samordner den offentligrettslige og privatrettslige reguleringen. Den offentligrettslige reguleringen bygger på en grunnleggende forutsetning om at sluttbrukerne ikke har krav på feilfri leveringskvalitet, men i stedet må akseptere et minstenivå av avbrudd og spenningsfeil. Begrunnelsen er at de samfunnsøkonomiske kostnadene med å sikre feilfri leveringskvalitet overstiger tapene som oppstår ved et minimalisert antall utfall. Forslag til forskrift for Leveringskvalitet i kraftsystemet, hjemlet i energiloven og presentert av NVE i mai 2004, bygger på (kodifiserer) ovennevnte prinsipp. NOU 2004: 4 (kommentarene) tar ikke selvstendig stilling til spørsmålet om leveringskvalitet, men viser på generelt grunnlag til forskriften om leveringskvalitet i kraftsystemet når kravene til leveringskvalitet drøftes. De fremlagte lovforslagene (alternativ 1 (forbrukerkjøpsloven) og alternativ 2 (energiloven)) avviker fra hverandre når det gjelder regulering av leveringskvalitet. Mens alternativ 1 (forbrukerkjøpsloven) ikke inneholder noen egen definisjon av leveringskvalitet, er det inntatt en egen bestemmelse i alternativ 2 (energiloven). Definisjonen av leveringskvalitet i alternativ 2 § 7-5 viser til forskrift om leveringskvalitet i kraftsystemet. Det er av avgjørende betydning at den privatrettslige reguleringen ikke legger til grunn en strengere forsyningsstandard enn det som følger av forskriften. Vi er av den oppfatning at det derfor er hensiktsmessig å innta en bestemmelse om leveringskvalitet (mangeldefinisjon) som et ledd i utformingen av et forbrukervern ved strømforsyning. Dette er for vårt vedkommende et selvstendig argument for å regulere forbrukervernreglene i energiloven.

Et objektivt erstatningsansvar med unntak for force majeure (alternativ 1 § 64/alternativ 2 § 7-10) [note fjernet], innebærer at nettselskapet vil ha behov for å forsikre seg mot risiko utenfor nettselskapets kontroll. Vi er av den oppfatning at et objektivt erstatningsansvar for nettselskapet ikke nødvendigvis er i forbrukernes interesse, dersom det legges et bredere perspektiv enn rent forbrukervern til grunn for vurderingen. Bakgrunnen er at vi mener at et objektivt erstatningsansvar for nettselskapet på sikt vil resultere i et høyere kostnadsnivå for strømforsyning til allmennheten.

Dels er det på det rene at økt risiko for nettselskapet nødvendigvis vil medføre en høyere tariff for sluttbrukerne. Forbrukerne er allerede oppmerksom på økningen i nettariffene de seneste årene. Selv om nettariffene er strengt regulert og økningene er godkjent av offentlige myndigheter, oppfattes økningen i nettariffer negativt. [Note fjernet.] Sett i lys av at leveringskvaliteten hos oss generelt har et høyt nivå, og at Elklagenemndas praksis viser at et relativt fåtall forbrukere rent faktisk har fremmet krav om erstatning mot nettselskapene, kan det derfor stilles spørsmål ved om det vil være aksept for de sidevirkninger en forbrukervernregulering vil medføre. For de fleste forbrukeres vedkommende vil kostnadene forbundet med forbrukervernlovgivningen kunne overstige deres oppfatning av verdien av det vern de rent faktisk får.

Dels vil det kunne gi reduserte insentiver for forbrukere til å ivareta egen sårbarhet mot energisvikt og effektsvikt. Kraftsituasjonen blir stadig mer presset, noe som leder til økende strømpriser. Kravet til momentan balanse mellom tilbud og etterspørsel på kraftsektoren har ledet til økt behov for og fokus på etterspørselsstyring både nasjonalt [note fjernet] og i Europa [note fjernet]. Selv om energisvikt står i fokus, er slik etterspørselsstyring begrunnet både i hensynet til energisvikt og effektsvikt. Mens bygging av ny kapasitet kan forbedre forsyningssikkerheten (forhindre energisvikt) på lang sikt, er det nødvendig både å redusere og effektivisere kraftforbruket for å kunne hanskes med forsyningsproblematikken på kortere sikt. I en slik sammenheng må sluttbrukernes insentiver til selv å ivareta sin egen sårbarhet, herunder minimere egne tap, opprettholdes. Kontrollansvaret vil, i større omfang enn et objektivt ansvar, ivareta hensynet til etterspørselsstyring med tanke på effektsvikt. Viktig i denne sammenheng er at kontrollansvaret direkte vil kunne redusere skadevirkningene av effektsvikt, idet behovet for å installere nødstrømsaggregat eller annen tilleggsbeskyttelse for særskilt følsomt utstyr i større grad kommuniseres til sluttbrukerne. [Note fjernet.] På sikt er det også viktig å sørge for at forbrukere har en egeninteresse i å eie husholdnings- og elektronisk utstyr som tåler visse variasjoner i leveringskvaliteten. [Note fjernet.]

Objektivt ansvar innebærer at nettselskapet automatisk blir ansvarlig for feil i overliggende nett, idet spenningssvikt i overliggende nett kan forplante seg i underliggende nett. Dette er ingen god løsning. I kommentarene til lovforslaget bemerkes det at den lokale nettleverandøren kan fremme regresskrav mot nettselskapene i overliggende nett. Etter det vi kjenner til er ansvarsreguleringen mellom nettselskapene asymmetrisk. På sentralnettnivået oppstilles kun et culpa-ansvar overfor nettselskapet, mens det oppstilles et kontrollansvar på distribusjonsnettsnivå. [Note fjernet.] Idet spenningssvikt ikke nødvendigvis kan knyttes til uaktsomhet hos det overliggende nettselskapet, er det derfor ikke gitt at det lokale nettselskapet har det nødvendige grunnlaget for å fremme et regresskrav. I så måte vil et objektivt ansvar isolert sett kunne lede til manglende insentiver for nettselskap i overliggende nett til å forhindre slik spenningssvikt i å oppstå.

Det påpekes for øvrig at lovforslagets force majeure-begrep ikke er tilstrekkelig fleksibelt til å ta høyde for de mange forhold som kan påvirke nettvirksomheten og dermed leveringskvaliteten. Force majeure-begrepet, slik det er definert i lovforslaget, er relativt snevert og relaterer seg til effektsvikt som følge av hhv naturskade og offentligrettslige forvaltningsvedtak (alternativ 1 § 64/alternativ 2 § 7-10). Definisjonen er uttømmende. Det fremlagte lovforslaget berører f.eks ikke ansvarsspørsmålet i tilfelle av rasjonering (i medhold av energiloven § 5A-2). Gitt definisjonen av leveringskvalitet i forskriften (som omfatter både spenningssvikt og avbrudd i forsyningen), bør man etter vår oppfatning i det minste inkludere for rasjonering i force majueure-definisjonen så fremt man velger å legge til grunn et objektiv erstatningsansvar med unntak for force majeure.

Ovennevnte viser at aktiv ressursforvaltning er i forbrukernes interesse. Samtidig taler hensynet til ressursforvaltning for et kontrollansvar, og mot et objektivt erstatningsansvar for nettselskapet. I lys av det ovennevnte mener vi at det fremstår som mer hensiktsmessig at risiko utenfor nettselskapets kontroll forsikres av forbrukerne og det private forsikringsmarkedet, og ikke av nettselskapet selv. Kostnadene forbundet med dette synes minimale fra et forbrukersynspunkt. Flertallet av befolkningen har per i dag hjemforsikring. En gjennomgang av praksis fra Elklagenemnda viser at kravene om erstatning i hovedsak er begrenset til egenandelen på forsikringen.»

Statnett SF uttaler om spørsmålet:

«Statnett støtter mindretalls forslaget om at det prinsipalt skal gjelde en kontrollansvarsregel, alternativt objektivt ansvar med noen flere unntak enn flertallsforslaget innebærer.

Det er ønskelig å innføre sanksjoner mot avbrudd og spenningsforstyrrelser som vil styrke forbrukervernet. Statnett bygger på at manglende leveringssikkerhet av et så grunnleggende samfunnsgode som strøm kan oppleves som uakseptabelt for den enkelte forbruker og for samfunnet ellers. Etter Statnetts syn må innføring av erstatningsregler derfor skje på grunnlag av en balansert vurdering hvor behovet for å se forslaget i sammenheng med de øvrige regler som skal sikre pålitelig drift og at forsvarlig vedlikehold ivaretas i tilstrekkelig grad. Spørsmål knyttet til hvilken betydning objektivt ansvar vil kunne få for hvilke investeringer Statnett skal foreta som systemansvarlig nettselskap eller hvordan objektivt ansvar vil påvirke Statnetts ansvar for å utøve systemansvaret på en samfunnsmessig rasjonell måte synes for eksempel ikke å være berørt.

Objektivt ansvar er normalt basert på en vurdering av hvem som har skapt den risiko som plasseres ved å pålegge noen ansvar. Statnett fremhever den innsats som gjøres for å sikre mot avbrudd og spenningsforstyrrelser. Det legges også til grunn at det verken er mulig eller ønskelig å sikre det norske kraftsystemet fullt ut mot slike hendelser. Om lag en tredjedel av driftsforstyrrelsene i det norske kraftsystemet er forårsaket av forhold ved det tekniske utstyret. Slike hendelser er således ikke årsak til driftsforstyrrelser i vesentlig større omfang enn lyn og torden. I en vurdering av rimelig risikoplassering bør det etter Statnetts vurdering også stilles krav til at den enkelte forbruker i rimelig grad må beskytte seg mot skade på elektrisk utstyr som blir stadig mer komplisert.

Erstatningsregler vil i utgangspunktet innebære en ordning hvor tap den enkelte påføres pulveriseres gjennom fordeling i nettleien. Statnett legger til grunn at økte erstatningsutbetalinger vil måtte dekkes innenfor nettselskapenes inntektsramme og kunne innebære økt nettleie. Slik sett vil erstatningsregler innebære en omfordeling av økonomisk risiko blant forbrukerne.

En viktig del av begrunnelsen for flertallsforslagene om objektivt ansvar er at det bør gis klare og lett praktikable regler. Statnett vil peke på at lovforslaget samtidig bygger på at det i samsvar med alminnelig norsk rett skal gjelde et krav til årsakssammenheng. Uansett om det innføres erstatningsregler som skal gjelde uten hensyn til skyld, vil det derfor være nødvendig å foreta en nærmere vurdering av om det foreligger tilstrekkelig sammenheng mellom avbrudd/spenningsforstyrrelse og det økonomiske tap den enkelte forbruker er påført. At det i dag anses vanskelig å nå frem med erstatningskrav overfor nettselskaper, skyldes trolig hovedsakelig at det må tas stilling til kom­pliserte tekniske årsaksforhold. En objek­5,65 tiv ansvarsregel vil derfor ikke uten videre bety at det blir lettere for forbrukere å få erstatning etter avbrudd/spenningsforstyrrelser. Å på- legge nettselskapene ansvar uten krav til årsakssammenheng, vil etter Statnetts oppfatning bety en urimelig utvidelse av muligheten for å få erstattet elektrisk utstyr som blir ødelagt på grunn av alminnelig elde og slitasje og ikke forhold knyttet til nettdrift.»

Landsorganisasjonen i Norge har enkelte synspunkter på konsekvensene av en erstatningsregel, og uttaler:

«Ved å innføre erstatningsplikt slik et flertall foreslår, kan man risikere en økning i nettleien. I lys av de seinere års erfaring med prisutviklingen i el-markedet, er det grunn til å anta at det vil virke mest belastende for økonomisk svakstilte, herunder lavtlønnede og minstepensjonister. I de gruppene er kvinner overrepresentert. Det må sikres at det ikke skjer en urimelig prisutvikling i nettleien som følge av denne regelen.»

11.4.4 Departementets vurdering

Når en skal gi regler om erstatning, må en ta stilling til valg av ansvarsgrunnlag og regler om utmåling. Enkelte høringsinstanser har også reist spørsmål om behovet for regressregler. Videre blir det også spørsmål om anvendelsen av regler om tapsbegrensningsplikt og lemping.

Ansvarsgrunnlag

Departementet finner innledningsvis grunn til å presisere at det – uavhengig av hvilken ansvarsmodell som velges – er et vilkår for erstatning at det foreligger et kontraktsbrudd (forsinkelse eller mangel). Under høringen synes enkelte høringsinstanser å legge til grunn at en eventuell overgang til objektivt ansvar forutsetter at forbrukerne har krav på feilfri leveranse. Dette er ikke riktig. Det vil bero på partenes avtale, eventuelt supplert med fravikelige regler, å avgjøre når leveringen er kontraktsmessig. For spenningsfeil vil dette typisk innebære at spenningsvariasjoner som er innenfor det intervallet som aksepteres i forskriften om leveringskvalitet, ikke vil representere et kontraktsbrudd. Dette innebærer at spørsmålet om erstatning ikke oppstår i disse tilfellene.

Når det gjelder valg av ansvarsgrunnlag, er departementet enig med arbeidsgruppen i at det ikke bør innføres et rent objektivt ansvar. Departementet kan i det vesentlige slutte seg til arbeidsgruppens vurderinger og konklusjoner på dette punktet. Departementet viser videre til at det i høringen – både fra bransjen og forbrukersiden – har vært enighet om at et slikt ansvar ikke er aktuelt.

Spørsmålet blir dermed hvordan en skal angi unntakene fra nettselskapets ansvar. På dette punkt er det uenighet i arbeidsgruppen og mellom høringsinstansene. Et flertall i arbeidsgruppen går inn for et objektivt ansvar med spesifiserte unntak. Mindretallet går inn for et kontrollansvar. Det har i høringen vært flertall for kontrollansvaret. Departementet har også kommet til at det bør foreslås en regel om kontrollansvar, jf. nærmere om dette nedenfor.

Flertallet i arbeidsgruppen mener at kontrollansvaret er komplekst bygget opp, fordi det bygger på skjønnsmessige fritaksgrunner. Departementet er ikke uten videre enig i flertallets rettstekniske innvendinger mot kontrollansvaret. Departementet er i utgangspunktet enig med flertallet i at det er et viktig hensyn ved forbrukerlovgivning at denne utformes på en måte som gjør at forbrukeren på egen hånd enkelt kan skaffe seg kunnskap om reglenes innhold. Men dette bør veies mot hensynet til rimelige og fleksible regler. Utfallet av avveiningen vil ofte være regler med skjønnsmessige elementer. Dette er også kjent fra forbrukerlovgivningen for øvrig.

Departementet vil påpeke at både flertallets forslag om et objektivt ansvar med spesifiserte unntak og kontrollansvaret bygger på skjønnsmessige elementer, selv om de er ulikt angitt. I sum kan en si at flertallets forslag i hovedsak går ut på å presisere kontrollsfæren ved å spesifisere unntakene. Også en regel om et objektivt ansvar med spesifiserte unntak vil imidlertid by på tolkingsproblemer, og en slik regel vil etter departementets syn ikke nødvendigvis være enkel å forstå for forbrukeren. Flertallets forslag innebærer at enkelte av de ansvarsfriende unntakene knyttes til andre regelsett, så som naturskadeloven eller energiloven. Det innebærer at forbrukeren vil få begrenset veiledning ved å forholde seg bare til forbrukerkjøpsloven. Det er videre av betydning at flere av de reglene det vises til, selv inneholder skjønnsmomenter, eksempelvis naturskadeloven § 4, som kun gjelder skade som «direkte» skyldes naturskade. Om selskapet kunne unngå eller overvinne hindringen, og om det foreligger adekvat årsakssammenheng, vil fremdeles være aktuelle spørsmål etter flertallets forslag. Av den grunn er de bevismessige forhold som flertallet trekker frem, etter departementets syn ikke særlig tungtveiende.

Når valget står mellom to modeller som begge nødvendigvis må inneholde skjønnselementer, skal det etter departementets syn mye til for å avvike fra kontrollansvaret, som nå fremstår som den alminnelige ansvarsmodellen i kontraktsretten. Valg av en regel om kontrollansvar vil sikre konsistens og sammenheng i regelverket. Departementet viser til at det gjelder et kontrollansvar i kjøpsloven, håndverkertjenesteloven, avhendingslova, pakkereiseloven, bustadoppføringslova, husleieloven, finansavtaleloven, forbrukerkjøpsloven (for forsinkelse) og burettslagslova. Det har ikke vært aktuelt å utforme særskilte ansvarsregler på disse kontraktsområdene. Dette ville i så fall lede til en uheldig fragmentering av reglene i kontraktsretten, selv om det kunne tenkes å gi en mer presis og adekvat regulering på spesifikke områder. Departementet viser videre til at det i juridisk teori er hevdet at kontrollansvaret er blitt en allmenn ansvarsform, som bør legges til grunn også i uregulerte tilfeller. Hagstrøm, Obligasjonsrett , (Oslo 2003), s. 503 skriver følgende om dette:

«Det kan også hevdes at når kontrollansvaret er gjennomført som alment ansvarsgrunnlag i kjøp (se kjøpsloven §§ 27, 40 og 57) og dessuten har slått gjennom for specieytelser som håndverkertjenester (håndverkertjenesteloven § 28) og ikke minst eiendomskjøp (avhendingsloven §§ 4-5 og 4-14) og i husleie etter husleieloven § 2-13, er det fordi ansvarsgrunnlaget står sterkt rettspolitisk og har betydelig internasjonal gjennomslagskraft. Konsekvensen bør da bli at kontrollansvaret anses som den alminnelige erstatningsregel i kontraktsforhold uavhengig av forpliktelsens innhold.»

Arbeidsgruppen (eller arbeidsgruppens flertall, slik departementet forstår det på bakgrunn av de øvrige forslagene) har reist spørsmål om kontrollansvaret vil gi forbrukeren et tilstrekkelig vern. Bakgrunnen for at arbeidsgruppen reiser dette spørsmålet, synes å være todelt.

Arbeidsgruppen viser for det første til at det etter forbrukerkjøpsloven gjelder et rent objektivt ansvar for mangler. Som arbeidsgruppen selv peker på, kan imidlertid selve kontraktsbruddssituasjonen når det gjelder overføring av elektrisk energi, minne om en forsinkelse. Det vises til s. 112 i utredningen der arbeidsgruppen uttaler at «forhold som typisk resulterer i forsinkelse ved vanlige kjøp (ekstreme værforhold, tredjepersons skadevoldende handling mv.), kan lede til mangel i form av spenningsfeil eller avbrudd ved overføring av elektrisk energi». Departementet viser i den sammenheng også til at arbeidsgruppen, i motsetning til det departementet legger til grunn i punkt 8.4 og 11.3.4, anser avbrudd som en mangel, og at dette antakelig har hatt betydning for arbeidsgruppens vurdering på dette punktet. Etter departementets syn bør den kontraktsrettslige klassifikasjonen uansett ikke være avgjørende for valg av ansvarsgrunnlag. Det avgjørende må være hvilken modell som reelt sett passer.

Arbeidsgruppens flertall viser for det annet til det ulovfestede objektive ansvaret, som etter flertallets syn vil kunne lede til ansvar for nettselskapet. Slik departementet ser det, kan det imidlertid neppe antas at nettselskapet vil ha noe alminnelig objektivt ansvar ved avtaler om overføring av elektrisk energi. De avgjørelser arbeidsgruppen har vist til, jf. NOU 2004: 4 s. 108-109, gjelder enkelte særlige risikosituasjoner knyttet til strøm med for høy spenning, og synes nokså konkret begrunnet.

I valget mellom de forskjellige ansvarsmodellene må man videre være oppmerksom på at medlemmene i arbeidsgruppen og de ulike høringsinstansene synes å basere seg på til dels forskjellige forståelser av hva som følger av den enkelte modellen. Dersom en ser på mindretallets begrunnelse og høringsinstansenes uttalelser, kan det synes som om disse forutsetter at forslaget om en kontrollansvarsregel vil være en ren videreføring av reguleringen i standard nettleieavtale. Så langt departementet kan se, er dette neppe dekkende. Standard nettleieavtale § 12-1 første ledd lyder:

«Nettselskapet er ansvarlig for direkte skade og tap som den elektriske kraft forårsaker, samt for direkte skader og tap som skyldes avbrudd, driftsstans og innskrenkninger i driften. Dette gjelder likevel ikke så langt nettselskapet godtgjør at skadene eller tapet skyldes årsaker utenfor hans kontroll, som han ikke med rimelighet kunne ventes å unngå eller overvinne følgene av.»

Forslaget til forbrukerkjøpsloven § 64 første til tredje ledd, alternativt energiloven § 7-10 første til tredje ledd, lyder:

«Forbrukeren kan kreve erstatning for tap han eller hun lider som følge av mangel eller avbrudd i nettjenesten fra nettselskapets side.

Dette gjelder likevel ikke så langt nettselskapet godtgjør at mangelen eller avbruddet skyldes hindring utenfor nettselskapets kontroll, som nettselskapet ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt i betraktning på avtaletiden eller å unngå eller overvinne følgene av.

Beror mangelen eller avbruddet på en tredjeperson som handler på nettselskapets vegne, er nettselskapet fri for ansvar bare om også tredjepersonen ville være fritatt etter regelen i annet ledd.»

Dersom en sammenholder standard nettleieavtale med forslaget til lovtekst, synes det å være to forskjeller.

For det første er det en forskjell med hensyn til vilkårene for ansvarsfrihet. Etter standard nettleieavtale er det tre vilkår som sammen må være oppfylt for ansvarsfrihet. Dette innebærer at nettselskapet må godtgjøre at det (1) foreligger en hindring (2) utenfor kontroll som nettselskapet (3) ikke med rimelighet kunne unngå eller overvinne følgene av. Forslaget fra mindretallet, som bygger på kontrollansvaret i kontraktslovgivningen for øvrig, inneholder ytterligere et vilkår for ansvarsfrihet. I tillegg til å godtgjøre at de tre nevnte vilkårene er til stede, må nettselskapet også vise at det (4) ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt hindringen i betraktning på avtaletiden.

Forbrukerrådet sier i sin høringsuttalelse at «kontrollansvaret som ansvarsgrunnlag er en streng rettslig norm», og at «praktiseringen i bransjen og også i Elklagenemnda [ikke] synes (...) fullt ut å ha tatt dette innover seg». Etter departementets syn kan dette ha sammenheng med den mer begrensede utformingen avtalens bestemmelser har, jf. foran, eller med at man ikke i tilstrekkelig grad har vurdert øvrige vilkår for ansvarsfrihet. Det kan se ut som om en i praksis har sett det som tilstrekkelig for ansvarsfrihet at det har foreligget en hindring utenfor nettselskapets kontroll. Så langt departementet kan se, vil vurderingen kunne falle annerledes ut dersom en – som etter den alminnelige lovregulerte kontrollansvarsregel – legger til grunn at alle vilkårene for ansvarsfrihet må være til stede. Erfaringsmessig er nettet utsatt for påvirkning fra en rekke faktorer, og det er ikke gitt at slike hindringer vil lede til ansvarsfrihet dersom selskapet kan ta dette i betraktning eller iverksette sikringstiltak som gjør nettet mindre sårbart.

For det andre følger det av lovforslagets tredje ledd at nettselskapet også vil være ansvarlig for en tredjeperson som handler på nettselskapets vegne. Dette er i samsvar med reguleringen i forbrukerkjøpsloven § 24 tredje ledd første punktum. En tilsvarende regulering finnes ikke i standardkontrakten. Dette kommenteres ikke av mindretallet eller av høringsinstansene. Som departementet kommer tilbake til nedenfor, har imidlertid denne forskjellen mellom gjeldende avtaleregulering og lovforslaget neppe stor praktisk betydning.

Også dersom en sammenholder mindretallets lovforslag med den alminnelige kontrollansvarsregelen i forbrukerkjøpsloven § 24, er det en forskjell. Forbrukerkjøpsloven § 24 tredje ledd annet punktum inneholder en identifikasjonsregel, som innebærer at selgeren også hefter for «leverandør som selgeren har brukt, eller på noen annen i tidligere salgsledd». Mindretallets forslag til kontrollansvarsregel inneholder ingen slik regel, uten at det er kommentert hvorfor denne er utelatt. Departementet antar at dette kan henge sammen med at mindretallet – i motsetning til flertallet – mener at det ikke er rimelig at nettselskapet skal hefte for feil som oppstår i sideordnede og overliggende nett.

Så langt departementet kan se, vil ordlyden i forslaget fra mindretallet etter dette gi en strengere regel enn det mindretallets begrunnelse synes å legge opp til.

Etter departementets syn taler de beste grunner for at en velger den alminnelige kontrollansvarsmodellen, det vil si en modell som inneholder fire kumulative vilkår for ansvarsfrihet. Kontrollansvaret vil da gi forbrukeren det samme vern som etter kontraktslovgivningen for øvrig, og man viderefører en konsistent og systematisk ansvarsregulering, som vil være kjent fra andre forbrukerområder. Kontrollansvaret gir videre rom for fleksibilitet, som gjør det mulig gjennom praksis å komme frem til en hensiktsmessig ansvarsallokering på dette kontraktsområdet. Departementet kan ikke se at dette vil innebære et for strengt ansvar for nettselskapene, jf. nedenfor under punkt 16.3.3.2 om de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget.

Det følger av kontrollansvaret at ansvarsfriheten for selgeren, i dette tilfellet nettselskapet, er betinget av at hindringen ikke med rimelighet kunne ventes å bli tatt i betraktning på avtaletiden eller unngått eller overvunnet følgene av. Som nevnt ovenfor, kan det se ut som om kontrollansvaret etter standard nettleieavtale har vært praktisert på en måte som skiller seg fra hvordan kontrollansvaret forstås på andre områder. Departementet vil imidlertid peke på at de øvrige vilkårene for ansvarsfrihet vil ha selvstendig betydning ved siden av at det må foreligge en hindring utenfor selgerens kontroll. Nettselskapets mulighet til å oppfylle sin kontraktsforpliktelse påvirkes erfaringsmessig av en rekke utenfrakommende faktorer. Disse trenger ikke være upåregnelige for nettselskapet – iallefall ikke dersom det gjelder mer alminnelige faktorer som forekommer med en viss regelmessighet. Samtidig vil nettselskapet i begrenset grad ha mulighet til å treffe foranstaltninger som gjør at hindringen ikke oppstår eller unngås. Etter departementets syn kan det imidlertid ikke nødvendigvis anses urimelig at nettselskapet kommer i ansvar for slike påregnelige forhold, blant annet fordi nettselskapet generelt vil ha mulighet for å pulverisere økte kostnader gjennom økt nettleie.

Departementet vil vise til at tilsvarende vurderinger om nettselskapets ansvar er lagt til grunn i Sverige, hvor det gjelder et kontrollansvar for avbrudd, jf. ellagen 11 kapittel 10 §. I de spesielle merknadene til bestemmelsen heter det, jf. Proposition 1996/97: 136 s 192-193, blant annet følgende:

«Den tredje förutsättningen för befrielse från skades­tåndsskyldigheten är att hindret är sådant att nätkoncessionshavaren­ inte skäligen kunde för­väntas ha räknat med det. Vilka händelser som i denna mening bör tas i beräkning beror i hög grad på omständigheterna i det enskilda fallet. Det finns risker som är ofta före­komman­de och typiska för verksam­heten så att nätkoncessions­havaren regel­mässigt bör räkna med dem, medan andra händelser är så ovanliga och avlägsna att de inte behöver beaktas.

Om t.ex. blötsnö i ett visst område nästan varje vinter orsakar led­ningsbrott, trots att nätkoncessionshavaren följt tillsynsmyndigheternas föreskrift­er och råd, måste det anses att nätkoncessionshavaren­ skäligen kunde förvän­tas ha räknat med att avbrott av denna orsak kan ske. Det innebär att risken för skada i dessa fall placeras hos nätkoncessions­havaren. Om däremot ett ledningsbrott orsakas av för det aktuella området extrema väderleksförhållanden eller av en exceptionell händelse, bör nätkoncessions­havaren­ inte behöva ta avbrottet i beräkning. I sistnämnda fall placeras alltså risken för skada i stället hos konsumenten.»

Etter departementets syn er det en fordel at kontrollansvaret bygger på en fleksibel og konkret vurdering i forhold til slike begivenheter. Flertallets forslag, som gjør et begrenset unntak for naturskader etter naturskadeloven og ikke noe unntak for tredjepersoners handlinger, vil i mange tilfeller automatisk lede til ansvar. Etter kontrollansvaret vil vurderingen bli mer nyansert, ved at en også vil vurdere dette i forhold til øvrige vilkår for ansvarsfrihet. Samtidig vil kontrollansvaret også være mer utviklingsdyktig. Dersom det – eksempelvis som følge av mer permanente klimatiske endringer – skjer en utvikling i synet på hvilke naturfenomener det er naturlig å la nettselskapet hefte for, vil kontrollansvaret kunne fange opp slike endringer, uten at det vil være behov for lovendringer. I forhold til tredjepersoners handlinger innebærer fleksibiliteten videre at nettselskapet etter omstendighetene vil kunne hefte for enkelte hendelser forårsaket av tredjepersoner, mens andre igjen vil falle utenfor nettselskapets ansvar. Det vises for øvrig til merknadene under punkt 17 og 18. Departementets forslag innebærer dermed at ansvarsregelen i strenghet vil ligge et sted mellom dagens standardavtale og flertallets forslag om et objektivt ansvar med spesifiserte unntak. Departementets forslag kan således sies å representere et rimelig kompromiss mellom de motstridende synspunktene som har vært gjort gjeldende.

Et annet spørsmål ved en regel om kontrollansvar er om og i hvilken grad selgeren (nettselskapet) skal hefte for feil begått av dennes kontraktsmedhjelpere mv.

Arbeidsgruppens mindretall foreslår at det skal gjelde en regel som svarer til forbrukerkjøpsloven § 24 tredje ledd første punktum også for nettselskapet, jf. forslaget til forbrukerkjøpsloven § 64, alternativt energiloven 7-10 tredje ledd. Departementet er enig i dette. Ansvar for denne typen kontraktsmedhjelpere vil langt på vei følge allerede av ulovfestet rett, men departementet mener at en slik presisering i lovteksten uansett er hensiktsmessig. Departementet viser også til at en slik regel gjelder for andre lovregulerte forbrukerkontrakter.

Etter departementets syn er det i forhold til forbrukerkjøpsloven § 24 tredje ledd første punktum ikke naturlig å se over- eller sideordnede nettselskaper som en tredjeperson som nettselskapet har gitt i oppdrag helt eller delvis å oppfylle kjøpet. Forbrukerkjøpsloven § 24 tredje ledd har imidlertid i annet punktum også en mer vidtgående identifikasjonsregel, som gjør at selgeren også vil kunne hefte for «leverandør som selgeren har brukt eller noen annen i tidligere salgsledd». Mindretallet har ikke foreslått at en tilsvarende regel skal gjelde for nettselskapets ansvar. Etter det departementet forstår, må dette være fordi en ønsker å begrense ansvaret i forhold til kontraktsbrudd som skyldes forhold i overliggende eller sideordnede nett, jf. det som sies på s. 118 i utredningen og det subsidiære forslaget til forbrukekjøpsloven § 64 første ledd annet punktum bokstav h.

Etter departementets syn kan det argumenteres for ikke å ha en slik vidtgående identifikasjonsregel på dette området. Det skyldes særlig at de aktørene nettselskapet i så fall vil hefte for, ikke kan sies å være typiske «kontraktsmedhjelpere» eller «underleverandører». På grunn av nettets oppbygging som naturlig monopol vil nettselskapet ikke fritt kunne velge andre kontrahenter. I motsatt retning trekker hensynet til forbrukerbeskyttelse. Dersom en ikke lar denne regelen gjelde, vil det innebære at forbrukeren stilles dårligere enn etter forbrukerkjøpslovens alminnelige ordning. Etter departementets syn må dette hensynet tillegges betydelig vekt. I tillegg må også mulighetene for regress og pulverisering vektlegges. Samlet sett taler dette for at en lar forbrukerkjøpsloven § 24 tredje ledd annet punktum gjelde også for avtaler om nettleie.

Ettersom det lokale nettselskapet vil være «selger» i bestemmelsens forstand, er det naturlig å se overliggende nett som «noen annen i tidligere salgsledd». Derimot antar departementet at det er lite naturlig å betrakte sideordnede nett som omfattet av bestemmelsen. Etter departementets syn må det videre legges til grunn at det bare vil være aktuelt at nettselskapet hefter for forhold som har oppstått i det norske kraftsystemet. Etter departementets syn er det naturlig på dette kontraktsområdet å la avgrensningen av personkretsen følge avgrensningen av det norske kraftmarkedet. Løsningen blir dermed den samme som etter flertallets forslag, jf. forslaget til forbrukerkjøpsloven § 64 første ledd annet punktum bokstav f, jf. for så vidt også det subsidiære forslaget fra mindretallet til forbrukerkjøpsloven § 64 første ledd annet punktum bokstav h. Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger mot en slik avgrensning.

Enkelte høringsinstanser har gått imot å skjerpe ansvaret for nettselskapene. Innvendingene har vært rettet mot flertallets forslag, det vil si et objektivt ansvar med spesifiserte unntak, men vil trolig også i noen grad kunne rettes mot kontrollansvaret.

Flere høringsinstanser fremhever at et skjerpet ansvar for nettselskapet vil redusere forbrukerens egne insentiver til å forebygge skade. Hafslund ASA fremhever at nettselskapenes ansvarsgrunnlag ikke må utformes slik at det fratar forbrukerne insentiver til selv å foreta nødvendige og rimelige tiltak for å beskytte apparater og utstyr mot skade, fordi nettselskapet likevel må erstatte det økonomiske tapet. For å illustrere problemstillingen nevner Hafslund ASA følgende eksempel:

«Et kraftig tordenvær går over området, Kunde A tar ut alle kontakter til datautstyr, musikkanlegg, TV m.m. Kunde B gjør det ikke. Lynet slår ned og forårsaker stor skade på utstyret hos B men ikke hos A. Skal B da bare kunne sende regningen på skadene videre til nettselskapet (og på sikt de andre kundene)? Dette eksemplet illustrerer også resultatet dersom den ene kunden hadde montert overspenningsvern og ikke den andre.»

Departementet vil bemerke at det normalt vil være en sammenheng mellom ansvarsregler og atferden til potensielle skadelidte. Etter departementets syn er det imidlertid flere forhold som kan tilsi at en strengere erstatningsregel ikke i særlig grad vil påvirke forbrukerens atferd.

Det kontraktsmessige tapet som forbrukeren kan kreve dekket etter forbrukerkjøpsloven, omfatter ikke tap som følge av personskade og tap i næringsvirksomhet, jf. forbrukerkjøpsloven § 52 annet ledd bokstav a og b. Forbrukeren vil med andre ord av andre årsaker kunne ha insentiver til å treffe ulike tiltak. Elektrisk energi kan i enkelte situasjoner lede til at det forårsakes brann hos forbrukeren. Risiko for tap av bolig og menneskeliv vil trolig i seg selv medvirke til at forbrukeren iverksetter tiltak, uavhengig av kontraktsrettslige regler (og forsikringsdekning). Videre er det av betydning at også det tap som i utgangspunktet kan kreves dekket, er begrenset når det gjelder produktskader, jf. forbrukerkjøpsloven § 34, jf. kjøpsloven § 67 annet ledd bokstav d. Det innebærer at skade på annet enn salgstingen selv og skade på gjenstander som salgstingen brukes til fremstilling av eller som har nær og direkte sammenheng med salgstingens forutsatte bruk, ikke vil være erstatningsrettlig vernet uten at det foreligger skyld på nettselskapets hånd. Denne begrensningen vil trolig også medvirke til at forbrukeren har en egeninteresse i å forebygge skade. Eventuelle forebyggende tiltak vil ofte ha til følge at også forbrukerens elektriske apparater (med andre ord slike som nettselskapet vil kunne ha et ansvar for etter reglene om direkte tap) beskyttes. Videre vil det kunne ligge en viss begrensning i det alminnelige kravet til adekvat årsakssammenheng og i forbrukerkjøpsloven § 54 annet ledd om adgang til lemping av erstatningsansvaret. Etter departementets syn vil begge disse begrensningene kunne lede til at forbrukere som eier særlig sårbart eller kostbart utstyr, etter omstendighetene må tåle bortfall av (på grunn av manglende påregnelighet) eller reduksjon i (på grunn av lemping) erstatningen. Samlet sett er det derfor vanskelig å se at et skjerpet ansvar i nevneverdig grad vil ha betydning for forbrukerens atferd, slik enkelte høringsinstanser synes å mene.

Departementet vil til slutt knytte noen kommentarer til forholdet til foreliggende forsikringsordninger, som har vært fremhevet av flere høringsinstanser. Det synes å være enighet i arbeidsgruppen og blant høringsinstansene om det skal gis kontraktsrettslige regler om erstatning. Departementet er enig i dette, og kan ikke se at det på dette området er særskilte forhold som tilsier at forholdet til forsikringsordninger skal stå i noen særstilling. Departementet finner imidlertid grunn til å legge en viss vekt på synspunktene i vurderingen av hvor strengt ansvaret bør være, jf. nærmere nedenfor.

Kostnadene ved et skjerpet ansvar vil i utgangspunktet pulveriseres på kundene. I praksis er det grunn til å tro at pulveriseringen vil skje indirekte, ved at nettselskapene vil tegne forsikring mot den økte risikoen, og at det er selskapets forsikringspremie som utlignes gjennom en eventuell økning i nettleien. Olje- og energidepartementet fremholder i sin høringsuttalelse at en er kjent med at det i forbindelse med tidligere forhandlinger om standardavtalene har vært søkt innhentet opplysninger om hva det ville koste å forsikre et objektivt ansvar, men at forsikringsbransjen ikke ønsket å medvirke til en slik vurdering. Departementet vil her vise til det som er sagt ovenfor om begrensningen av hvilke tap som kan kreves dekket. Det er på denne bakgrunn vanskelig å se at det kan være tale om et ansvar som ikke er forsikringsbart, jf. også punkt 16.3.3.2 nedenfor om de økonomiske og administrative konsekvensene. Det er for øvrig noe uklart hvilken ansvarsmodell Olje- og energidepartementet sikter til når det omtaler et «objektivt ansvar».

Flere høringsinstanser har pekt på at forbrukere normalt har en innboforsikring som dekker tap som følge av mangler ved eller avbrudd i nettselskapets overføring av elektrisk energi, og at det derfor er liten grunn til å skjerpe nettselskapets ansvar. Det er således verken behov for eller hensiktsmessig med et «supplerende» ansvar for nettselskapene. Det argumenteres ut fra mer prinsipielle betraktninger om forholdet mellom erstatningsregulering og forsikringsdekning, blant annet ut fra at det er uheldig med dobbelforsikring, og at det er tvilsomt om forbrukeren vil oppnå billigere forsikring som følge av skjerpet kontraktsrettslig ansvar for nettselskapene.

Mindretallet i arbeidsgruppen har anført at forsikringsselskapene vil tilpasse sine vilkår dersom det innføres et skjerpet ansvar. Departementet er noe mer usikker på om dette vil være tilfellet, jf. blant annet at forsikringsselskapene ikke har tilpasset sine vilkår etter dagens ansvar for nettselskapet.

Dersom forsikringsselskapene ikke tilpasser sin forsikringsdekning, vil dette medføre en form for dobbeltforsikring, ved at forhold forbrukeren allerede er forsikret mot, også (indirekte) vil bli forsikret av nettselskapet. Argumentet mot en slik løsning er at det er samfunnsøkonomisk ulønnsomt at ett og samme tap forsikres to ganger. For forbrukeren innebærer dette at han eller hun ikke får noen reduksjon i forsikringspremien, og samtidig må tåle et påslag i nettleien, fordi nettselskapets ansvarsforsikring er pulverisert gjennom denne. Forbrukerens samlede stilling er dermed neppe noe bedre. Den eneste forskjellen er at forbrukeren vil kunne rette krav både mot nettselskapet og forsikringsselskapet. Et utvidet ansvar vil riktignok kunne gjøre det mulig for forbrukeren i noen flere tilfeller å vinne frem med krav på dekning for egenandelen av forsikringen. Isolert sett kan det ses på som positivt. Men samtidig vil den økte nettleien forbrukeren må betale, redusere nytten av en egenandel forbrukeren har valgt å ha. Departementet vil likevel bemerke at det allerede i dag i en viss utstrekning skjer en dobbeltforsikring. Dersom det er tale om forhold som nettselskapet etter dagens regulering hefter for – eksempelvis teknisk svikt – vil også forsikringsselskapet hefte for dette. Spørsmålet er derfor like mye om området for denne dobbeltforsikringen skal utvides noe. I den sammenheng er det grunn til å nevne at elementer av dobbeltforsikring også vil kunne gjøre seg gjeldende på andre områder.

Hvis forbrukerenes forsikringsselskap derimot tilpasser sine vilkår, vil det i prinsippet innebære at forbrukeren får billigere innboforsikring. Hensynet til dobbeltforsikring blir da ikke relevant, men også en slik tilpasning kan tenkes å ha visse uheldige utslag.

For det første kan det nok tenkes at økningen i nettleien ikke vil motsvares av en tilsvarende reduksjon i forsikringspremien. Dette har sammenheng med at nettselskapets ansvarspremie kanskje vil være dyrere enn forbrukerens tingforsikring. For det andre vil økningen i nettleien trolig skje i form av et flatt påslag, noe som vil kunne lede til samfunnsøkonomiske fordelingstap.

Erstatningsregelen vil fungere som en form for «tvungen» forsikring for forbrukeren. Den beskyttelse som ligger i en forsikring, er til sammenligning betinget av at forbrukeren inngår en avtale. For forbrukeren vil dette formentlig bygge på et rasjonelt valg. En forbruker som har få eller ingen verdier å forsikre, vil kanskje velge ikke å tegne forsikring. Denne valgmuligheten fjernes dersom forsikringen «bakes» inn i nettleien. På den annen side kan en si at hensynet til de uforsikrede forbrukerne tilsier et skjerpet ansvar. Samtidig kan det reises spørsmål om det er rimelig at andre forbrukere gjennom en økning i nettleien skal betale for dette. Med en «tvungen» forsikring vil man også frata forbrukeren muligheten til selv å påvirke prisen på forsikringen gjennom egenandeler eller ved å treffe sikringstiltak som medfører redusert premie.

Departementet ser samtidig at det ut fra den nevnte betraktningsmåten kan tenkes argumenter for at det ikke er behov for å skjerpe nettselskapets ansvar, eller at det kan argumenteres med at det ikke er behov for at nettselskapet har noe ansvar – kanskje med unntak av et alminnelig uaktsomhetsansvar. Dette må imidlertid veies blant annet mot hensynet til sammenheng i lovverket, herunder hvordan en på andre områder regulerer lignende spørsmål. Etter det departementet kan se, vil slike synspunkter som her er nevnt, ikke være enestående for disse kontraktstypene. Departementet kan heller ikke se at det på dette området er særlige forhold som tilsier at en skulle velge andre løsninger enn ellers i kontraktsretten. Departementet viser for øvrig til at spørsmålet om forsikring også er berørt i forarbeidene til den svenske ellagens regler om erstatning, men det konkluderes der med at det ikke er aktuelt å overlate dette til forbrukerens forsikringsordninger, jf. SOU 1996: 104 Konsumentskydd på elmarknaden s. 82-93. Departementet vil samtidig peke på at det, når en skal vurdere hvor strengt ansvaret skal være, kan være grunn til å legge en viss vekt på foreliggende forsikringsordninger. Det vises til at departementet ikke finner grunn til å følge opp flertallets forslag, men at forslaget i proposisjonen i strenghet ligger et sted mellom dagens standardavtale og flertallets forslag.

Når det gjelder de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget om kontrollansvar, viser departementet til punkt 16.3.3.2.

Regress

Flere høringsinstanser har pekt på at en regel som innebærer at nettselskapet kan holdes ansvarlig for forhold som inntrer andre steder i kraftsystemet, eller for forhold som skyldes tredjepersoners handlinger, aktualiserer et spørsmål om det er behov for å lovfeste regler om nettselskapets regress. Synspunktet er at det vil være lite rimelig å pålegge nettselskapet ansvar for slike forhold, uten samtidig å gi selskapet adgang til å kreve dette tilbake av den som har vært årsak til tapet. Departementet har forståelse for at spørsmålet reises, men har for sin del kommet til at det ikke er nødvendig eller hensiktmessig å gi regler om dette.

Forbrukerkjøpsloven og kontraktslovgivningen for øvrig inneholder få regler om forholdet mellom selgeren og dennes kontraktsparter eller om forholdet mellom selgeren og utenforstående tredjepersoner. Eksempelvis innebærer dette at en selger som holdes ansvarlig etter kontraktsmedhjelperbestemmelsene i forbrukerkjøpsloven § 24 tredje ledd, ikke har noen lovhjemlet regressadgang. Spørsmålet blir derfor om det er behov for særregler på dette området. Etter departementets syn er dette ikke tilfellet.

I juridisk teori er det antatt at en i stor grad kan oppstille regressregler på ulovfestet grunnlag, jf. blant annet Hagstrøm, Obligasjonsrett , (Oslo 2003), s. 689. Det naturlige vil imidlertid ofte være at selgeren selv sørger for å ta inn bestemmelser om regress mv. i de avtalene som vedkommende inngår. Enkelte høringsinstanser har imidlertid pekt på at reguleringen på dette punktet vil bli såkalt «asymmetrisk», det vil si at ansvarsreguleringen nettselskapene imellom bygger på et uaktsomhetsansvar, mens det lokale nettselskapet vil ha et kontrollansvar overfor forbrukeren. Dette kan gjøre at det lokale nettselskapet kommer i ansvar uten å kunne kreve regress fra bakenforliggende nett, fordi dette ikke har opptrådt uaktsomt. Departementet kan imidlertid ikke se at dette taler for å lovfeste regressregler i forbrukerkjøpsloven. Regresspørsmål bør overlates til eventuelle forhandlinger mellom de profesjonelle partene. Det vil videre være vanskelig å utforme regressregler som er dekkende for alle de regressituasjoner som kan tenkes å oppstå – særlig i forhold til tredjepersoners handlinger.

Utmåling av erstatning

Arbeidsgruppen foreslår ingen særlige regler om utmåling av erstatning, men legger til grunn at de alminnelige reglene i forbrukerkjøpsloven kapittel 11 skal komme til anvendelse, jf. alternativt forslaget til energiloven § 7-10 tredje til femte ledd. Et mindretall – medlemmene fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening – viser imidlertid til at standard nettleieavtale § 12-2 tredje ledd skiller mellom direkte og indirekte tap. For å få dekket det indirekte tapet kreves det skyld fra nettselskapets side. Standard nettleieavtale § 12-2 tredje ledd har følgende definisjon av indirekte tap:

«Som indirekte skade og tap (følgeskader) regnes

• tap som følge av minsket eller bortfalt produksjon eller omsetning (driftsavbrudd)

• tapt fortjeneste som følge av at en kontrakt med tredjemann faller bort eller ikke blir riktig oppfylt

• tap som anleggseiers/brukers kunder har lidt

• tap som følge av skade på annet enn anleggseiers/brukers anlegg, apparater eller annet enn gjenstander som har nær og direkte sammenheng med anlegget eller apparatenes forutsatte bruk.»

Dette mindretallet foreslår imidlertid ingen særregulering, men uttaler at en kan se nærmere på utmålingsreglene under oppfølgingen av arbeidsgruppens utredning. Mindretallets synspunkter er ikke nærmere kommentert i den etterfølgende høringen. KS Bedrift bemerker kort at utmåling av ansvar på dette området ikke skiller seg fra utmåling av erstatningsansvar ved andre typer salg til forbrukere. KS Bedrift synes videre å være positiv til at særregelen om produktskader, jf. forbrukerkjøpsloven § 34, skal komme til anvendelse.

Departementet vil bemerke at en ved vedtakelsen av forbrukerkjøpsloven forlot skillet mellom direkte og indirekte tap. En la i den forbindelse vekt på at dette ville innebære en rettsteknisk forenkling, samtidig som det ikke var tale om noen vesentlig utvidelse av selgerens erstatningsansvar, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 141-143. Departementet har vanskelig for å se hensyn som taler for at en på dette området skal operere med andre regler om utmåling. Nettselskapets ansvar vil under enhver omstendighet være begrenset ved at det ikke omfatter personskader og tap i forbrukerens næringsvirksomhet, jf. forbrukerkjøpsloven § 52 annet ledd bokstav a og b.

Arbeidsgruppen foreslår at forbrukerkjøpsloven § 34, som har en særregulering av produktskader, skal gjelde også for forbrukerens avtale med nettselskapet. Departementet kan på dette punkt slutte seg til arbeidsgruppens vurderinger og konklusjon.

Tapsbegrensningsplikt og lemping

Arbeidsgruppen legger til grunn at forbrukerkjøpsloven § 54 om tapsbegrensningsplikt og lemping passer godt også for avtalene om overføring av elektrisk energi. Departementet er enig i dette.

Når det gjelder reglene om lemping, uttaler arbeidsgruppen på s. 149 i utredningen:

«Det kan tenkes situasjoner hvor de samlede erstatningsutbetalingene kan bli forholdsvis store (...) Summen av erstatningsutbetalinger og KILE-beløp kan etter omstendighetene bli vanskelig å bære for enkelte selskaper. Flertallet vil imidlertid minne om at erstatningssummene etter lovforslagene kan lempes dersom de vil virke urimelig for nettselskapet ut fra tapets størrelse i forhold til det tap som vanligvis oppstår i lignende tilfeller og forholdene ellers. Det er fra flertallets side en klar forutsetning at nettselskapene ikke skal kunne ilegges et erstatningsansvar som medfører at det er reell fare for konkurs.»

Departementet vil peke på at en regel om lemping ikke innebærer noen garanti mot konkurs, jf. i den forbindelse høringsuttalelsen fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet som er sitert foran i punkt 11.4.3. Spørsmålet om lemping vil først være aktuelt i en situasjon der erstatningsansvar er pådratt og utmålt. Hvorvidt lemping vil finne sted, beror på en konkret og skjønnsmessig vurdering, der hensynet til skadevolderens økonomiske stilling bare er ett av mange relevante momenter. Det er derfor vanskelig å se at en regel om at lemping kan finne sted, vil kunne lede til at nettselskapet foretar uheldige tilpasninger i forhold til konkursreglene.