6 Hvor bør reglene plasseres?

6.1 Gjeldende rett

Levering av strøm er pr. i dag ikke omfattet av forbrukerkjøpsloven. Strømlevering reguleres av offentligrettslig rammeverk og standardkontrakter og enkelte andre lover. For en nærmere redegjørelse om gjeldende rett vises det til punkt 3 foran.

6.2 Arbeidsgruppens forslag

På s. 82-86 i NOU 2004: 4 drøfter arbeidsgruppen hvor eventuelle forbrukervernregler om strøm bør plasseres. Arbeidsgruppen peker på tre alternativer: reglene tas inn i forbrukerkjøpsloven, i energiloven eller i en egen lov. Dersom reglene tas inn i forbrukerkjøpsloven, vil utgangspunktet etter arbeidsgruppens syn være at forbrukerkjøpslovens regler skal gjelde, men med nødvendige presiseringer som må foretas for strømkontrakter. Dersom man velger energiloven, er det tale om å utvikle et helt nytt sett av kontraktsrettslige regler spesielt myntet på strømkontrakter. Etter arbeidsgruppens syn er de to første alternativene mest aktuelle. Når det gjelder alternativet egen lov, mener arbeidsgruppen at dette, blant annet på bakgrunn av reguleringsbehovets omfang, i utgangspunktet ikke vil være hensiktsmessig.

Arbeidsgruppen peker på at det er valgt ulike lovtekniske løsninger i de nordiske land, jf. kapittel 11 i utredningen samt omtalen i punkt 4.1 i proposisjonen her.

Arbeidsgruppen drøfter i hvilken grad justiskomiteens flertall ved uttalelsene i Innst. O. nr. 69 (2001–2002) ga føringer for plasseringen av regler om strømlevering. Det er delte meninger om dette i arbeidsgruppen. Et flertall i arbeidsgruppen mener at justiskomiteens flertall ikke forutsatte at eventuelle regler om strømkontrakter skulle plasseres i forbrukerkjøpsloven. Mindretallet , bestående av Forbrukerombudet og Forbrukerrådet , mener at det fremgår meget klart at både flertallet og mindretallet i justiskomiteen så for seg en innarbeiding av eventuelle endringer i forbrukerkjøpsloven. Disse medlemmene mener at i den grad uttalelsene til komiteflertallet kan sies å åpne for en annen løsning, må det være i en egen forbrukerkjøpslov for elektrisk kraft, og ikke i en offentligrettslig reguleringslov som energiloven.

Arbeidsgruppen drøfter på s. 83. flg. i utredningen fordeler og ulemper med å plassere eventuelle regler i henholdsvis forbrukerkjøpsloven og energiloven:

«14.2 Fordeler og ulemper ved å plassere reglene i forbrukerkjøpsloven

Ved vurderingen av om forbrukerkjøpsloven skal utvides til å gjelde kontrakter mellom nettselskaper og forbrukere, vil et sentralt spørsmål være om loven – gitt at det fastsettes særregler for strømkontrakter – vil gi en tilfredsstillende regulering av denne kontraktstypen. Etter arbeidsgruppens syn er det i denne forbindelse ikke avgjørende om man klassifiserer nettselskapets ytelse som vare eller tjeneste, eller om kontraktsforholdet regnes som kjøp eller leie. Det sentrale er om forbrukerkjøpslovens regler, med enkelte tilpasninger for strømkontrakter, kan gi en hensiktsmessig regulering av avtaler mellom nettselskaper og forbrukere om overføring av elektrisk energi.

Forbrukerkjøpsloven regulerer i første rekke rettsstillingen mellom selger og kjøper dersom en vare leveres for sent eller har mangler. Det foreligger altså et kontraktsbrudd knyttet til en fysisk forpliktelse. Dette vil også være situasjonen dersom et nettselskap leverer elektrisk energi med mangelfull kvalitet, eller dersom den elektriske energien uteblir for en kortere eller lengre periode. Det sentrale er at nettselskapet har en fysisk forpliktelse overfor forbrukeren med hensyn til spenningskvalitet og leveringspålitelighet, se nærmere kapittel 15 om leveringskvalitet. Mislighold av denne forpliktelsen har likhetstrekk med de misligholdssituasjoner som dekkes av dagens forbrukerkjøpslov. Denne faktiske likheten kan tale for en felles regulering.

Det kan innvendes at nettselskapets forpliktelse har karakter av transportytelse eller utleie, og at den derfor ikke bør omfattes av kjøpslovgivingen. Arbeidsgruppen vil fremheve at kontraktsforholdet mellom nettselskap og forbruker representerer en egen avtaletype som på flere punkter skiller seg klart fra ordinære transportforhold og utleieforhold. En sentral forskjell i forhold til transportforhold er at det er i overføringsfasen den elektriske energien får vesentlige egenskaper som er avgjørende for om ytelsen er kontraktsmessig – det er ikke tale om transport av en ferdigprodusert vare. I forhold til vanlige utleieforhold er en viktig forskjell at forbrukeren ikke utøver noen form for fysisk rådighet over den elektriske energien i overføringsfasen. Arbeidsgruppen mener ut fra dette at elementene av transport- og leieytelse ikke bør tillegges særlig stor vekt ved vurderingen av om forbrukerkjøpsloven skal utvides til å gjelde strømkontrakter, og at det i denne relasjonen er større grunn til å fremheve nettselskapets fysiske forpliktelse overfor forbrukerne – en forpliktelse som har flere likhetstrekk med selgerens forpliktelse i typiske kjøpforhold. En slik funksjonell betraktning kan tilsi at kontraktsforholdet mellom et nettselskap og en forbruker bør omfattes av forbrukerkjøpsloven.

Ved vurderingen må det også tas hensyn til i hvilken grad det byr på problemer å innpasse regler om strømkontrakter i forbrukerkjøpsloven. Arbeidsgruppen mener at det verken innholdsmessig eller lovteknisk vil være noen god løsning å la forbrukerkjøpsloven omfatte strømkontrakter uten at det gis særregler. Å fastsette særregler er nødvendig både for å oppnå tilfredsstillende innholdsmessige løsninger og for å gjøre loven tilgjengelig for brukerne. Arbeidsgruppen har utarbeidet en skisse til et eget kapittel om strømkontrakter i forbrukerkjøpsloven. Lovskissen inneholder særregler på følgende seks punkter: 1) Partsforhold/virkeområde, 2) risikoens overgang, 3) nettselskapets erstatningsansvar, 4) direktekrav 5) stenging på grunn av forbrukerens mislighold og 6) nemndsbehandling av tvister. Gjennom en slik regulering kan man få en presisering av hva som skal være løsningen på punkter som ellers kunne volde tvil, samtidig som man får dekket de særlige reguleringsbehov som foreligger for strømkontrakter.

Samtidig er det på det rene at ikke alle bestemmelsene i forbrukerkjøpsloven vil passe like godt på strømkontrakter og at noen endog vil være direkte uanvendelige. Dette må anses som hovedinnvendingen mot å innarbeide reglene om elektrisk energi i forbrukerloven – man får ikke en regulering som fullt ut er tilpasset strømkontrakter. Det er imidlertid ikke gitt at dette vil skape nevneverdige problemer i praksis. For det første må man generelt ved tolkningen av forbrukerkjøpslovens bestemmelser ta hensyn til salgsobjektets art. At reglene om retting og omlevering ikke vil få anvendelse på strømkontrakter, vil f.eks. følge av en naturlig tolkning av loven. For det andre har som nevnt gruppen utarbeidet en lovskisse med enkelte bestemmelser som uttrykkelig fastsetter hva som skal gjelde ved overføring av elektrisk energi. På denne måten får man en mer presis regulering av strømkontraktene og fjerner eventuell tolkningstvil. For det tredje kan man i lovforarbeidene presisere hvordan en del av forbrukerkjøpslovens bestemmelser skal tolkes i relasjon til strømkontrakter. I punkt 24.3 nedenfor har arbeidsgruppen gjort rede for anvendelsen av forbrukerkjøpslovens alminnelige bestemmelser på kontrakter om overføring av elektrisk energi.

På denne bakgrunn mener arbeidsgruppen at det lar seg gjøre å få en tilfredsstillende kontraktsrettslig regulering av strømkontrakter i forbrukerkjøpsloven, dersom det gis enkelte særregler for denne kontraktstypen. Det er ikke dermed sagt at denne løsningen vil være optimal.

Det kan hevdes at dersom man lar forbrukerkjøpsloven komme til anvendelse på overføring av elektrisk energi, så innebærer det samtidig at man tar et steg bort fra en ren forbrukerkjøpslov. Dette kan reise prinsipielle betenkeligheter. Man risikerer å oppleve et press mot å stadig føye nye kontraktsforhold inn under loven og på den måten få en utvikling mot en generell forbrukerkontraktslov innenfor rammen av forbrukerkjøpsloven. Det er likevel ikke grunn til å legge avgjørende vekt på faren for en slik utglidning. For det første er det neppe mange nye kontraktsforhold som det kan være tale om å underkaste forbrukerkjøpslovens regler. For det andre må det avgjørende i ethvert tilfelle være om lovens bestemmelser vil gi en tilfredsstillende regulering av den aktuelle kontraktstypen. Dersom svaret er bekreftende, kan den beste løsningen alt i alt være at forbrukerkjøpslovens regler får anvendelse. Det kan bl.a. bidra til en mer samordnet og konsistent norsk kontraktsrett.

Forbrukerhensyn kan tilsi at reglene plasseres i forbrukerkjøpsloven . Dette skyldes både at forbrukerkjøpsloven er lett tilgjengelig og forholdsvis kjent blant forbrukerne, og at forbrukerne slipper å forholde seg til enda en lov. Fra et forbrukerståsted kan det være mindre heldig om kontraktsrettslige forbrukervernregler blir plassert i energiloven, som er en typisk offentligrettslig næringsreguleringslov. Siden det er et ønske om å styrke forbrukernes stilling som er bakgrunnen for dette lovarbeidet, kan det være grunn til å tillegge forbrukerhensyn tung vekt ved valg av lovteknisk løsning. I denne sammenhengen nevnes også at en plassering av reglene i forbrukerkjøpsloven vil innebære at forbrukervernregler om strømkontrakter vil høre inn under Justisdepartementet, som også har ansvar for det meste av den øvrige lovgivningen om forbrukervern i kontraktsforhold. Argumentet veier imidlertid ikke særlig tungt, ettersom man kan tenke seg at Justisdepartementet får ansvar for reglene, selv om de plasseres i energiloven.

Hensynet til energibransjen kan derimot tale for at bestemmelsene heller plasseres i energiloven . For bransjen må det anses som en fordel om bestemmelsene gjøres til en del av det eksisterende regelverket som de forholder seg til. En plassering av reglene i forbrukerkjøpsloven vil gjøre at de får en ny lov å forholde seg til.

Lovstrukturelle hensyn kan anføres til støtte for det syn at forbrukervernregler om strømkontrakter bør innarbeides i forbrukerkjøpsloven. En slik innarbeiding kan som nevnt gjøres ved et forholdsvis enkelt lovteknisk grep. Man slipper å utarbeide et helt nytt sett med kontraktrettslige regler, men kan nøye seg med å fastsette særregler for strømkontrakter i den grad det er behov for det. Dersom det skal utarbeides et nytt sett med kontraktsrettslige regler spesielt myntet på strømkontrakter, må det i tilfelle foreslås en noe mer omfattende regulering for å dekke de problemområdene som en moderne kontraktslov bør omfatte. Arbeidsgruppen har utarbeidet et forslag til nytt kapittel i energiloven, som består av 14 paragrafer (til sammenligning er forslaget til regulering i forbrukerkjøpsloven på 6 paragrafer). Gruppen har da bare foreslått regler på de punkter hvor det er aller størst behov for regulering. Samlet sett vil derfor en plassering av reglene i energiloven gi en mer begrenset regulering av strømkontraktene – flere spørsmål må overlates til ulovfestet rett eller partenes avtale.

Ved vurderingen av hvor reglene skal plasseres, må det også ta hensyn til hvilke ytelser som per i dag faller innenfor og utenfor forbrukerkjøpsloven . I den forbindelse er det særlig grunn til å nevne at levering av olje og gass gjennom ledning faller inn under loven. Det kan hevdes at det er liten grunn til å behandle overføring av elektrisk energi på en annen måte en levering av olje og gass gjennom ledning. Det er her tale om energiformer som til dels har samme bruksformål, slik at det i noen grad er tale om konkurrerende ytelser. Dette taler for at ytelsene blir underlagt et mest mulig felles regelverk. På den andre siden kan det nevnes at både digitale ytelser og teleytelser faller utenfor forbrukerkjøpsloven, og at dette tilsier at også elektrisk energi faller utenfor. Til dette kan det for det første nevnes at Stortinget har bedt Regjeringen om å vurdere å innarbeide digitale ytelser i forbrukerkjøpslovgivingen parallelt med endringene som gjelder elektrisk energi. [Note fjernet.] På dette punktet kan det således bli en endring. For det andre er det her tale om ytelser som har en helt annen funksjon enn elektrisk energi, noe som gjør at parallellen med gass fremstår som mer nærliggende.

Endelig kan det være grunn til å legge vekt på at elektrisk energi er omfattet av den danske kjøpsloven , uten at dette ser ut til å ha skapt problemer av betydning, til tross for at det ikke er fastsatt særregler for denne kontraktstypen. Dette kan tyde på at det heller ikke i Norge vil by på nevneverdige anvendelsesproblemer dersom elektrisk energi blir omfattet av forbrukerkjøpsloven. I den forbindelse må det også legges vekt på at gruppen uansett vil foreslå en del særregler for denne kontraktstypen. Samlet sett vil man da få en regulering som er bedre tilpasset denne kontraktstypen enn det som er tilfelle i Danmark.

14.3 Fordeler og ulemper ved å plassere reglene i energiloven

Fordelen ved å plassere reguleringen i energiloven er først og fremst at man da kan få en skreddersydd regulering av kontraktsforholdet mellom nettselskapene og forbrukerne. I en slik regulering kan man fullt ut bruke ord og uttrykk som er direkte myntet på elektrisk energi. Man slipper også å foreta en vurdering av hvilke bestemmelser i forbrukerkjøpsloven som eventuelt ikke kommer til anvendelse. Det kan således anføres at regelsettet samlet sett vil bli klarere og mer brukervennlig. Dette momentet veier tungt. Det må imidlertid tas hensyn til at arbeidsgruppen mener det er mulig å innarbeide regler om overføring av elektrisk energi i forbrukerkjøpsloven, som antas å ikke reise særlige store anvendelsesproblemer i praksis, jf. punkt 14.2. Det er likevel ikke til å komme forbi at man samlet sett vil få en klarere og mer tilgjengelig regulering ved å plassere reglene i energiloven.

Et argument mot å innarbeide kontraktsrettslige forbrukervernregler i energiloven er at det må foreslås en mer omfattende regulering . Særlig gjelder dette dersom man ønsker at reguleringen i energiloven skal omfatte alle de problemområdene som i dag er regulert i forbrukerkjøpsloven. Selv om man nøyer seg med en mer begrenset regulering, vil det imidlertid være behov for å utarbeide flere regler om elektrisk energi enn det som er tilfelle dersom man plasserer regler om elektrisk energi i forbrukerkjøpsloven. Det må blant annet foreslås bestemmelser om kapitlets virkeområde, ufravikelighet, levering og risikoovergang, leveringskvalitet og mangler, kreditormora, forbrukerens krav ved kontraktsbrudd fra nettselskapets side og selgerens krav ved kontraktsbrudd fra forbrukerens side.

Samlet sett vil en regulering i energiloven likevel gjøre at brukerne får færre bestemmelser å forholde seg til enn om reguleringen plasseres i forbrukerkjøpsloven. Dette henger sammen med at forbrukerkjøpsloven regulerer en del forhold som enten ikke er aktuelle i forhold til strømkontrakter, eller som det ikke er noe stort behov for å regulere. Det vises i denne sammenheng til behovsdrøftelsen i kapittel 12 ovenfor, hvor det fremgår at det bare er på utvalgte punkter at det er behov for lovregulering. Det kan således forsvares at man i en forbrukervernlov om strømkontrakter nøyer seg med en mer begrenset regulering. Man bør imidlertid være oppmerksom på at hensynet til konsekvens og indre sammenheng i lovverket kan tilsi at ny, kontraktsrettslig forbrukervernlovgivning utarbeides etter mønster av eksisterende kontraktslovgivning på tilgrensede områder. Det kan imidlertid hevdes at reguleringsbehovet bør være avgjørende for reguleringsomfanget, og at hensynet til konsekvens i kontraktslovgivningen må tillegges mindre vekt.

En ulempe ved å plassere reglene i energiloven er at det kan anses uheldig i et forbrukerperspektiv . Energiloven er en utpreget offentlig reguleringslov, som i dag ikke inneholder noen regler som tar særskilt sikte på å verne forbrukerne. Kontraktsrettslig forbrukervernlovgivning vil således kunne fremstå som et fremmedelement i energiloven. Å plassere reglene i energiloven vil kunne gjøre det vanskeligere for forbrukerne å finne de aktuelle reglene, bl.a. fordi det trolig er mange som ikke forventer å finne forbrukervernregler i en offentligrettslig reguleringslov. Dette henger bl.a. sammen med at vi i Norge ikke har tradisjon for å innarbeide kontraktsrettslig forbrukervernregler i offentligrettslig næringslovgivning, men at disse reglene i stedet plasseres i privatrettslig kontraktslovgivning. En plassering i energiloven vil således innebære et avvik fra den etablerte lovstrukturen. Fra et forbrukersynspunkt vil det dessuten være uheldig om man får enda en lov å forholde seg til.

Som nevnt i foregående punkt, kan imidlertid hensynet til energibransjen tale for at reglene plasseres i energiloven. For bransjen vil det være en fordel om reguleringen plasseres i en lov som den er fortrolig med fra før.

Et annet moment er hvordan reguleringen av forbrukervern knyttet til elektrisk energi er utformet innenfor EU og i våre naboland . I de fleste EU-land er forbrukervernregler innpasset i de enkelte landenes offentligrettslige regulering. Det finnes imidlertid enkelte unntak; elektrisk energi er f.eks. omfattet av den danske kjøpsloven. Innenfor EU skjer utformingen av forbrukervernregler innenfor rammen av eldirektiv II. Dette kan tale for at man i Norge plasserer de kontraktsrettslige forbrukervernreglene i energiloven.

Ved å plassere reglene i energiloven kan man oppnå større nærhet til den offentlige reguleringen , noe som kan tenkes å gi et bedre samsvar mellom den offentligrettslige og den privatrettslige reguleringen. Ved en slik løsning oppnår man også at det administrative ansvaret for reglene blir lagt til Olje- og energidepartementet, som sitter med ekspertisen på energiområdet. Arbeidsgruppen mener imidlertid at argumenter av denne typen har beskjeden vekt. For det første kan argumentasjonen like gjerne snus: Ved å innarbeide reglene i forbrukerkjøpsloven, vil man oppnå godt samsvar mellom de kontraktsrettslige forbrukervernreglene om strømkontrakter og de tilsvarende forbrukervernreglene som gjelder for andre ytelser; og man oppnår at reglene blir liggende under Justisdepartementet, som besitter en særlig ekspertise nettopp når det gjelder kontraktsrettslig forbrukervernlovgivning, som det jo her er tale om. For det andre vil ethvert lovarbeid på dette området uansett måtte skje gjennom interdepartementalt samarbeid, som i det minste involverer Olje- og energidepartementet, Justisdepartementet og Barne- og familiedepartementet. Hvilket departement loven formelt ligger inn under, trenger således ikke å spille noen stor rolle. I forlengelsen av det kan det nevnes at en mulig løsning kan være at Justisdepartementet får ansvar for dette ene kapitlet i energiloven, mens Olje- og energidepartementet beholder ansvaret for de øvrige kapitlene.»

Etter drøftelsen av de ulike alternativene konkluderer arbeidsgruppen som følger på s. 86 i utredningen:

«Arbeidsgruppen har foretatt en samlet vurdering av fordelene og ulempene ved å plassere kontraktsrettslig forbrukervernlovgivning i henholdsvis forbrukerkjøpsloven og energiloven. Gruppen mener at det kan anføres gode argumenter for begge løsninger. Meningene i arbeidsgruppen er imidlertid delte når det gjelder hvilken løsning som vil være den beste.

Gruppens medlemmer fra Forbrukerombudet, Forbrukerrådet og Barne- og familiedepartementet mener at både hensynet til forbrukerne og lovstrukturelle hensyn med styrke taler for at reglene bør plasseres i forbrukerkjøpsloven, og ikke i energiloven. Dersom man skal ha et alternativ til regulering i forbrukerkjøpsloven, mener disse medlemmene at det bør være en egen forbrukerkjøpslov for elektrisk kraft. Uavhengig av hvor reglene plasseres, mener disse medlemmene at det nye regelverket bør høre inn under Justisdepartementet, som har særlig ekspertise med hensyn til kontraktsrettslig forbrukervernlovgivning. Medlemmene fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener for øvrig at en plassering i energiloven vil være i strid med klare signaler fra Stortinget.

Gruppens medlemmer fra Energibedriftenes Landsforening, Norges vassdrags- og energidirektorat og Olje- og energidepartementet mener på sin side at en regulering i energiloven vil være den beste og mest brukervennlige løsningen. Disse medlemmene legger vekt på at elektrisk energi faller utenfor forbrukerkjøpsdirektivet, og at forbrukervernregler vedrørende elektrisk energi i de fleste andre land er gjort til en del av energilovgivningen ut i fra en erkjennelse av at ytelsen elektrisk energi skiller seg vesentlig fra kjøp av ting eller annet løsøre, jf. eksempelvis den finske elmarkadsloven og den svenske ellagen. Det legges også vekt på at EUs elmarkedsdirektiv, som i Norge i hovedsak er gjennomført gjennom energiloven med tilhørende forskrifter, utvikler forbrukervern regler innenfor rammen av den øvrig sektorspesifikke reguleringen. Disse medlemmene peker i tillegg på at en plassering i energilovgivningen vil gi muligheter for bedre sammenheng med den offentligrettslige regulering, samtidig som man unngår en fragmentering av sektoransvaret for forsyningssikkerhet og leveringskvalitet.

Gruppens leder fra Justisdepartementet mener at det er noe tvilsomt hva som vil være den beste lovtekniske løsningen i dette tilfellet. Vedkommende vil derfor ikke ta stilling til dette før utredningen har vært på høring.

Siden det er delte meninger om hvilken lovteknisk løsning som vil være den beste, har arbeidsgruppen valgt å utarbeide to lovforslag: Ett som innebærer at reglene innarbeides i forbrukerkjøpsloven, og ett som innebærer at reglene gjøres til en del av energiloven. Fordelen ved en slik løsning er at man både i forbindelse med høringen og den etterfølgende lovforberedelsen har to konkrete lovforslag å forholde seg til, noe som gir et godt grunnlag for å foreta en selvstendig vurdering av hvilken løsning man anser som den beste.»

6.3 Høringsinstansenes syn

En rekke høringsinstanser har hatt synspunkter på valg av lovteknisk løsning.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Olje- og energidepartementet, BKK Nett AS, Energibedriftenes landsforening, Hafslund ASA, KS Bedrift, Mjøskraft Nett AS, Nordisk Institutt for Sjørett (avdeling for petroleums- og energirett), Norske Energikjøperes Interesseorganisasjon og Statnett SF mener at reglene om strøm bør tas inn i energiloven.

Barne- og familiedepartementet, Den Norske Advokatforening, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Forbrukertvistutvalget og Landsorganisasjonen i Norge støtter forslaget om å ta bestemmelsene inn i forbrukerkjøpsloven.

SINTEF Energiforskning AS uttaler seg ikke direkte om det lovtekniske spørsmålet, men har følgende kommentar:

«Uten at vi til slutt tar stilling til hvor lovforslaget skal plasseres, vil vi påpeke at saksområdet som behandles er komplekst og krever betydelig kompetanse både av juridisk, teknisk og økonomisk art. Dette innebærer at de organer som bli satt til å forvalte reglene må ha betydelig kompetanse. Da slik kompetanse etter vår erfaring til dels er mangelvare hos berørte aktører (særlig på forbrukersiden), bør det legges til rette for å styrke denne.»

Norges vassdrags- og energidirektorat synes under visse forutsetninger åpen for begge løsninger, og uttaler:

«For det tilfellet at NVEs forslag vedrørende prisavslag og ansvarsform blir tatt til følge, er det for NVE ikke avgjørende om reglene blir plassert i energiloven eller forbrukerkjøpsloven. Reglenes materielle innhold er etter NVEs syn av større betydning enn selve plasseringen.

Vi vil allikevel påpeke følgende argumenter for en plassering i energiloven:

Å samle forbrukervernregler sammen med øvrige reguleringer av energivirksomheten vil sikre en mer helhetlig regulering og være mer oversiktlig enn dersom forbrukervernregler plasseres i forbrukerlovgivningen. Ved innføring av forbrukervernregler ved strømkontrakter er det viktig at dette harmoniseres med øvrig offentligrettslige regler for energivirksomheten.

NVE går inn for at forbrukernes interesser skal ivaretas gjennom en videreutvikling av KILE-ordningen, noe som også tilsier en plassering av disse reglene i energiloven.

NVE har videre i dag forvaltningsansvar for regelverk som har som formål å sikre forbrukernes interesser, jf. kapittel 2 ovenfor. Dette regelverket er hjemlet i energiloven. Det vil derfor være naturlig at forhold som regulerer strømkontrakter også plasseres i energiloven.»

Arbeids- og administrasjonsdepartementet uttaler følgende til fordel for en plassering i energiloven:

«Forbrukerne har i dag erstatningsrettigheter gjennom egne løsøreforsikringer som dekker de fleste forhold som en utvidet ordning vil omfatte. I tillegg eksisterer det offentligrettslige ordninger (...) som ansporer nettselskapene til å drive og bygge ut nettet slik at nivået på leveringskvaliteten avveies ut fra velferdsøkonomiske kriterier der nytte avveies mot kostnader. I tillegg foreligger det allerede i dag en rekke reguleringer som er avledet av energiloven som styrer nettvirksomheten for å hindre utøvelse av monopolmakt og fremme nettkundenes interesser. Dette taler for at ytterligere reguleringer av forbrukernes rettigheter bør legges til energiloven.»

Også Olje- og energidepartementet mener at reglene bør tas inn i energiloven, og uttaler følgende om dette:

«NOU 2004: 4 har utarbeidet to aktuelle alternativer til plassering av forbrukervernregler; energiloven eller forbrukerkjøpsloven. Departementet støtter en plassering av reglene i energiloven, jf. NOU 2004: 4. Departementet vil særlig påpeke at plassering i forbrukerkjøpsloven medfører betydelig ubalanse i en generell lov i form av et eget kapittel med spesialtilpassede reguleringer knyttet til elektrisk energi. Departementet vil også fremheve at det er lite hensiktsmessig å regulere nettjenester i lovgivning som tradisjonelt regulerer kjøp av varer. En plassering i energiloven vil derimot øke bevisstheten rundt forbrukervern og sikre hensiktsmessige og samordnede avveininger av den totale reguleringen av kraftsektoren. Spredning på flere lovverk og forvaltere kan medføre økte muligheter for motstridende reguleringer ut fra ulike formål og en pulverisering av sektoransvaret. Generelt er også mekanismene og funksjonene i kraftsystemet mer komplekse enn for de fleste andre varer og tjenester. Dette innebærer at det er en utfordring å samordne forbrukervernregler og offentligrettslig regulering på en tilfredsstillende måte. Etter departementets oppfatning bør dette også innebære at energimyndighetene skal ha ansvar for utviklingen av regelverket på dette området.»

BKK Nett AS uttaler følgende til støtte for energiloven:

«Bestemmelser knyttet til disse spørsmålene må være en del av den samlede reguleringen av nettvirksomheten. Vi mener det er urasjonelt dersom ulike deler av reguleringen skal ivaretas av ulike myndighetsorgan. Dette vil få konsekvenser både for administrative kostnader og at man kan risikere motstrid og dublering av myndighetspålegg og krav. Lovreguleringen bør derfor plasseres i energiloven.»

Energibedriftenes landsforening uttaler:

«Forbrukervernreglene som foreslåes i NOU 2004: 4 omfatter ytelser levert av både kraftleverandører og nettselskaper. Energiloven med forskrifter definerer det ansvarsmessige skillet mellom kraftleverandøren og nettleverandøren for ytelsene som leveres til sluttbruker. De prinsipielle avklaringene om ansvar i energiloven er lagt til grunn for organisering av selskapene og den strukturelle utviklingen i bransjen.

Det er i særlig grad forholdet mellom nettselskapene og kundene som berøres av den foreslåtte reguleringen. Nettselskapene er naturlige monopoler som reguleres både teknisk og økonomisk gjennom energiloven med forskrifter. EBL mener derfor at nye forbrukervernregler må sees i sammenheng med øvrig sektorregulering og inntas i energiloven med forskrifter.»

Hafslund ASA uttaler:

«Hafslund støtter mindretallets innstilling om å innplassere forbrukervernreglene i energiloven. Dette begrunnes med viktigheten av at den samlede regulering av nettselskapene med formål å ivareta forbrukernes interesser er koordinert og avstemt i én lov med underliggende forskrifter og ikke minst at dette i langt større grad sikrer en samfunnsmessig riktig regulering og dermed også en mer samfunnsøkonomisk optimal tilpasning av den pris og leveringskvalitet forbrukerne over tid vil oppleve.»

Også Mjøskraft Nett AS ser det som en fordel at reglene plasseres i energiloven, fordi en da vil få en samlet regulering.

KS Bedrift uttaler:

«Elektrisitet og nettjenester som handelsvare skiller seg vesentlig fra andre handelsvarer. Det er behov for særregler. En samlet fremstilling i selve sektorloven vil gi et bedre regelverk og være mer tilgjengelig for ikke-jurister enn unntak og tilpasninger til en generell forbrukervernlov. Vi er av den klare oppfatning at det for å sikre et godt, helhetlig regelverk er viktig at reglene legges inn i energiloven.»

Nordisk Institutt for Sjørett (avdeling for petroleums- og energirett) har følgende synspunkter på det lovtekniske spørsmålet:

«Vi er av den oppfatning at det lovteknisk vil være mest hensiktsmessig å plassere de foreslåtte forbrukervernreglene i energiloven. Dette synspunktet er forankret i at kraft, som også bemerket i forarbeidene til lovforslaget, er en særegen omsetningsgjenstand.

Kraft har karakter av å være et velferdsgode. De særskilte forholdene som karakteriserer kraftsektoren og kraft som omsetningsgjenstand medfører at forbrukerkjøpslovens alminnelige regler ikke uten videre kan overføres til kraftsektoren. Dette forhold understrekes av utvalget og avspeiles et stykke på vei i det fremlagte lovforslaget. Selv om de foreslåtte reglene bygger på forbrukerkjøpslovens regler, har de likevel karakter av spesialregulering tilpasset forholdene på kraftsektoren. Argumentet om at de foreslåtte reglene naturlig hører hjemme i forbrukerkjøpsloven svekkes dermed.

Rent generelt har lovgiver fastslått at forbrukernes interesser skal ivaretas ved organiseringen av energivirksomheten. Det vises i denne forbindelse til energiloven § 1-2, hvor det fastslås at også interessen til forbrukerne skal hensyntas. Den nære sammenheng mellom organiseringen av energivirksomheten og omsetningen av kraft, herunder vern av forbrukere, gjør at det er ønskelig å samle reglene på ett sted. En plassering av de foreslåtte forbrukervernreglene i energiloven vil gjøre regelverket mer tilgjengelig og oversiktlig for allmennheten. Viktigere er likevel at en slik plassering i energiloven gjør det lettere å sørge for at det kontraktsrettslige perspektivet kobles tett opp til den øvrige energirettslige reguleringen, og slik legger til rette for en helhetlig regulering tilpasset elektrisitetssektorens behov til beste for forbrukerne. Behovet for en slik samordning illustreres i drøftelsen i pkt 3-5 følgende.»

Norske Energikjøperes Interesseorganisasjon har følgende synspunkter:

«Vi har med interesse lest den utsendte utredning som vi oppfatter at inneholder en rekke viktige synspunkter knyttet til den fremtidige utviklingen av det norske elektrisitetsmarkedet.

Det er klart at utvalget primært har hatt «småkunder» som siktepunkt med sin innstilling. Vi noterer oss bl a at «forbruker» er definert som en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.

NEKI – Norske energikjøperes interesseorganisasjon – tror de utfordringene som gjelder for forbrukere slik de er definert ovenfor, også gjelder mye av det innkjøpet som skjer i regi av bedrifter og institusjoner.

Det er lett å overvurdere kapasitet og kompetanse i elspørsmål hos dem som har ansvar for innkjøp i yrkesmessig sammenheng og derfor er det også behov for en eksplisitt rettsbeskyttelse av disse interessene. Med bakgrunn i denne forståelsen så vil NEKI som representant for profesjonelle energibrukere gjerne se at de nye reglene om forbrukerbeskyttelse trekkes inn i energiloven i stedet for i loven om forbrukerkjøp.»

Statnett SF uttaler følgende:

«Det er av flertallet fremmet to alternative lovforslag. Det foreligger således et flertallsforslag til endringer i henholdsvis forbrukerkjøpsloven og et flertallsforslag til endringer i energiloven. I tillegg foreligger det flere mindretallsforslag på en rekke punkter. Dette gjør at det er komplisert å få fullstendig oversikt over forslaget.

Når det gjelder flertallsforslag til endringer i forbrukerkjøpsloven, oppfatter Statnett det slik at disse er ment å gi samme rettsstilling som forslaget til endringer i energiloven. Etter Statnetts vurdering vil det imidlertid på enkelte punkter ikke være samsvar mellom forslagene. Dette gjelder eksempelvis forslaget til kravene til leveringskvalitet.

Statnett støtter forslaget om å plassere reglene i energiloven og viser til den begrunnelse som er gitt for dette synspunkt i NOU’en.

Forslaget er ment å gi nettselskapene insentiver til å hindre mangelfulle leveranser. Dette tilsier at reglene bør tas inn i den lovgivning som retter seg mot nettselskapene. Plassering i energiloven vil også være naturlig i lys av at energilovgivningen allerede inneholder regler som retter seg direkte mot forbrukere, blant annet regler om måling, avregning og fakturering. I tillegg kan forbrukerkjøpsloven eventuelt henvise til at forbrukerkjøpsregler for nettselskapenes leveranser av elektrisk energi er inntatt i energiloven. Dette kan gjøres ved en presisering i gjeldende § 2 i forbrukerkjøpsloven om lovens anvendelse i noen særlige forhold.»

Når det gjelder hensyn som taler for en plassering av reglene i forbrukerkjøpsloven, uttaler Barne- og familiedepartementet følgende:

«Departementet har merket seg at arbeidsgruppen er sterkt splittet i synet på lovteknisk løsning. Noe grovt og unøyaktig kan en si at det er mest brukervennlig for bransjen at reglene tas inn i energilovgivningen, mens det er mest brukervennlig for forbrukerne at reglene innpasses i forbrukerkjøpsloven. Sett i lys av at formålet med de nye reglene er å beskytte forbrukerne, mener vi at hensynet til forbrukerne her må veie tyngst. Departementet finner dette avgjørende for at de nye reglene bør tas inn i forbrukerkjøpsloven og ikke energiloven.»

Også Den Norske Advokatforening tar til orde for en plassering i forbrukerkjøpsloven:

«Advokatforeningen er av den klare oppfatning at reglene hører hjemme i forbrukerkjøpsloven og ikke i en offentligrettslig konsesjons- og fullmaktslov som energiloven. Advokatforeningen legger avgjørende vekt på de fordeler som denne løsning medfører, og som er nærmere drøftet i utredningens punkt 14.2 (side 83 flg). Vi mener at forbrukerkjøpslovens regler, med enkelte tilpasninger for strømkontrakter, vil gi en hensiktsmessig regulering av avtaler mellom nettselskaper og forbrukere om overføring av elektrisk energi. Slik det legges opp til av arbeidsgruppens flertall, utredningen side 175 flg, er det hensiktsmessig å tilføye et nytt kapittel 13 til forbrukerkjøpsloven om lovens anvendelse på strømkontrakter. Advokatforeningen mener at avgjørende forbrukerhensyn tilsier at reglene på denne måtte plasseres i forbrukerkjøpsloven. Å plassere reglene i energiloven vil være uheldig i et forbrukerperspektiv, hensett til at energiloven er en utpreget offentlig reguleringslov, som i dag ikke inneholder noen regler som tar særskilt sikte på å verne forbrukerne (jf utredningen side 85).»

Forbrukerombudet uttaler:

«Jeg mener at forbrukerhensyn og lovstrukturelle hensyn taler for at reglene plasseres i forbrukerkjøpsloven. Det vil, etter min mening, være en fordel for forbrukere som søker kunnskap om reguleringen at denne er plassert i en privatrettslig lov som er godt kjent blant forbrukerne fra før. Energiloven er en utpreget offentligrettslig næringsreguleringslov hvor regulering av forbrukerrettigheter vil fremstå som et fremmedelement, og som det må antas at forbrukere vil ha langt større vanskeligheter med å finne frem til.

Å plassere reglene i forbrukerkjøpsloven vil også være mest konsekvent sett i forhold til at blant annet levering av både vann og gass og olje gjennom ledning allerede er omfattet av lovens bestemmelser. Jeg merker meg også at det i rapporten om digitale ytelser foreslås å inkludere dette i forbrukerkjøpsloven.

For øvrig viser jeg til bemerkningene fra Forbrukerombudet m.fl. under punkt 14.4 på side 86 i NOUen.»

Forbrukerrådet er av samme oppfatning, og uttaler om dette:

«Forbrukerrådet er av den oppfatning at lovregulering av strømavtaler bør integreres i forbrukerkjøpsloven. En slik plassering gjør reglene lettere tilgjengelige for forbrukerne siden denne er kjent fra tidligere, og vil således være den primære kilde for å søke informasjon om rettigheter og forpliktelser.

Å ta reglene inn i forbrukerkjøpsloven vil også sikre at Justisdepartementet håndhever loven. Dette er en fordel fordi Justisdepartementet har spesialkompetanse på dette, og tilsvarende ansvar for andre forbrukerkontraktsretts områder.

For bransjen vil det være en nyttig påminnelse at reglene om kontraktsforholdet til kundene er plassert et annet sted enn i energiloven, som i hovedsak har et annet fokus og et annet formål.»

Forbrukertvistutvalget uttaler:

«Reglene bør plasseres i forbrukerkjøpsloven. Ifølge det lovutkastet som bygger på forbrukerkjøpsloven, er det bare behov for noen få særregler for avtaler om strøm. Det kan være vanskelig å ha oversikt over hvilke regler det ville være nødvendig å ta med i en separat lov om dette, eventuelt i et eget kapittel i en lov som ellers gjelder noe annet (energiloven).»

6.4 Departementets vurdering

Arbeidsgruppen har vært i tvil om hvilken lovteknisk løsning som er best, og gruppen er som nevnt delt i dette spørsmålet. Også høringsinstansene har vært splittet i synet på spørsmålet. Departementet ser at det kan anføres gode argumenter for begge løsninger. Departementet har imidlertid kommet til at reglene om strøm bør plasseres i forbrukerkjøpsloven. I likhet med arbeidsgruppen ser departementet en egen lov som lite hensiktsmessig. Det bør av hensyn til en god lovstruktur unngås å gi egne lover om spørsmål som på en tilfredsstillende måte kan innpasses i gjeldende regelverk.

Departementet har merket seg at det har vært en viss uenighet i arbeidsgruppen om hvilke føringer som ble gitt av justiskomiteen på dette punktet i forbindelse med stortingsbehandlingen av forbrukerkjøpsloven. Departementet er enig i at dette etter formuleringene i Innst. O. nr. 69 (2001–2002) kan synes noe uklart. Departementet vil uansett anta at det sentrale er spørsmålet om forbrukervernregler, og ikke selve plasseringen av reglene.

Etter departementets syn argumenterer arbeidsgruppen overbevisende for at forbrukerkjøpsloven kan komme til anvendelse på strømkontraktene.

I NOU 2004: 4 påvises det at mange av forbrukerkjøpslovens bestemmelser passer også for strømkontraktene, jf. s. 164-168 i utredningen. Dette er også departementets inntrykk etter en gjennomgåelse av reglene. Etter departementets syn har det da mindre betydning at enkelte av lovens bestemmelser ikke er like aktuelle. Videre synes det bare i liten grad nødvendig med særregler i tillegg til forbrukerkjøpslovens gjeldende regler, jf. punkt 7 til 15 om de enkelte spørsmål. På s. 164 i utredningen sies det følgende om anvendelsen av forbrukerkjøpsloven:

«Innledningsvis er det grunn til å presisere at man ved tolkning og anvendelse av forbrukerkjøpsloven generelt må ta hensyn til salgsobjektets art. Arbeidsgruppen har ikke gjort uttrykkelige unntak eller presiseringer i lovforslagets kapittel om strømkontrakter i ethvert tilfelle hvor det kan tenkes at reglene etter en bokstavfortolkning ikke passer hundre prosent for strømkontrakter. En tolkning av loven i lys av særegenhetene ved elektrisk energi som ytelse vil i de fleste tilfeller lede til et resultat som er materielt tilfredsstillende. Ved utformingen av forslaget til endringer i forbrukerkjøpsloven har således tanken vært å foreslå regler på de punktene det er størst behov for å klargjøre hvilke regler som skal gjelde for strømkontrakter, samt på de punktene hvor det kan være behov for andre innholdsmessige løsninger enn de som ellers følger av forbrukerkjøpsloven.»

Departementet kan i hovedsak slutte seg til disse betraktningene.

Arbeidsgruppen fremhever at den ser de foreslåtte særreglene som en forutsetning for at forbrukerkjøpslovens regulering skal være tilfredsstillende. Departementet finner imidlertid grunn til å være noe mer tilbakeholden med å foreslå særreguleringer enn arbeidsgruppen. Spørsmål som etter departementets syn kan finne sin naturlige løsning ved en fornuftig tolking av forbrukerkjøpslovens allerede gjeldende bestemmelser, er det ikke grunn til å foreslå særregler om. Departementet kan ikke se at dette skulle gjøre loven mindre tilgjengelig for forbrukeren. Forbrukerkjøpsloven dekker mange ulike kjøpssituasjoner, og anvendelsen av loven skal kunne tilpasses i forhold til dette, noe som sikrer fleksibilitet og et enklere regelverk.

Departementet har blant annet på denne bakgrunn også valgt å innarbeide reglene i forbrukerkjøpsloven på en noe annen måte enn det arbeidsgruppen har foreslått. Mens arbeidsgruppen foreslår et nytt kapittel i loven, har departementet funnet det mer hensiktsmessig at de få særreglene som foreslås, innpasses i lovens naturlige struktur, eksempelvis slik at reglene om stenging plasseres i kapitlet om selgerens (nettselskapets) krav ved kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Departementet mener at denne strukturen vil gi forbrukeren bedre oversikt over det samlede regelverk som kan ha betydning for avtalen med nettselskapet.

I utredningen pekes det på at brukerne ved en regulering i energiloven vil få færre bestemmelser å forholde seg til enn om reglene plasseres i forbrukerkjøpsloven. Arbeidsgruppens forslag til endringer i energiloven gjelder bare punkter hvor det er størst behov for regulering. Flere spørsmål overlates til ulovfestet rett eller til partenes avtale. Det legges imidlertid også etter forslaget til endringer i energiloven opp til henvisninger til en del av forbrukerkjøpslovens bestemmelser, noe som gjør bildet ytterligere uklart. At man etter utvalgets syn på dette området strengt tatt kan nøye seg med en mer begrenset regulering i energiloven enn etter forbrukerkjøpsloven, synes ikke å være noen fordel for forbrukerne. Det kan ikke utelukkes at en mer begrenset regulering i energiloven kan reise spørsmål om hvilke regler som gjelder utenfor de spørsmål som er uttrykkelig regulert, jf. også høringsuttalelsen fra Forbrukertvistutvalget . Siden forbrukerkjøpsloven uten videre i stor grad kan gis anvendelse dersom strømkontraktene underlegges loven, sikrer man at de fleste spørsmål som kan oppstå, er regulert. At enkelte av lovens bestemmelser er mindre aktuelle, endrer ikke dette. Departementet kan blant annet på bakgrunn av dette ikke slutte seg til synspunktet i utredningen om at en regulering i energiloven vil gi en klarere og mer tilgjengelig regulering enn en regulering i forbrukerkjøpsloven.

Departementet er i utgangspunktet enig med arbeidsgruppen i at klassifiseringen av strømytelsen i forhold til forbrukerkjøpslovens alminnelige virkeområde trer noe i bakgrunnen sammenliknet med spørsmålet om forbrukerkjøpslovens regler kan gi en hensiktsmessig regulering av strømkontraktene. Når dette er sagt, vil departementet understreke at det ser en viss fare for at man kan oppleve et press mot stadig å føye nye kontraktsforhold inn under forbrukerkjøpsloven. Etter departementets syn er imidlertid ikke elektrisk energi så forskjellig fra andre ytelser som allerede omfattes av forbrukerkjøpsloven, for eksempel olje og gass, jf. for så vidt Forbrukerombudets synspunkter. Departementet legger videre vekt på at strømytelsen får sine vesentligste egenskaper i overføringsfasen. Det er dermed ikke tale om ren transport av en ferdigprodusert vare. Nettselskapet har en fysisk forpliktelse overfor forbrukeren. Argumentet om at ytelsen skiller seg fra fysiske gjenstander, og at ytelsen kanskje har mer karakter av tjenesteytelse, har derfor etter departementets syn noe mindre vekt.

Når det gjelder enkelte høringsinstansers ønske om en samlet sektorlovgivning, viser departementet til at det ikke er noe særsyn at reglene for en bestemt sektor finnes i forskjellig regelverk. I utredningen pekes det på at en plassering i energiloven kan tenkes å gi et bedre samsvar mellom den offentligrettslige og den privatrettslige reguleringen. Departementet er enig i at dette er et argument for en plassering i energiloven, men vil peke på at den lovtekniske løsningen isolert sett ikke vil være avgjørende for en samordnet regulering. Om, og eventuelt i hvilken grad, det bør være et slikt samsvar mellom de to rettsområdene er et spørsmål om det materielle innholdet av reglene. Som arbeidsgruppens utredning viser, kan det være betydelig uenighet om dette spørsmålet, men departementet kan ikke se at dette bør virke styrende for valg av lovteknisk løsning. Man må uansett valg av lovteknisk løsning legge til grunn at eventuell videreutvikling av reglene på dette området vil skje i et samarbeid mellom de berørte myndighetsorganer, slik at det tas tilbørlig hensyn til den offentligrettslige reguleringen.

Departementet stiller seg videre tvilende til at en plassering av reglene i energiloven med forskrifter vil gi forbrukeren den beste oversikten over reglene. Det gjeldende energiregelverket kan neppe sies å være utpreget oversiktelig, med en lov og tilhørende, til dels meget vanskelig tilgjengelige, forskrifter. Derimot vil en plassering av reglene i forbrukerkjøpsloven etter departementets syn trolig øke forbrukernes bevissthet om reglene. Departementet slutter seg i så måte til synspunktene fra Barne- og familiedepartementet, Den Norske Advokatforening, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet . En må kunne gå ut fra at forbrukerkjøpsloven til en viss grad er kjent for forbrukere. Departementet vil anta at folk flest betegner anskaffelse av strøm som et kjøp, og dermed vil kunne ha forventninger om å finne eventuelle regler i en kjøpslov. Energiloven er på sin side en utpreget offentligrettslig lov, som pr. i dag har liten betydning for forbrukeren.

Som arbeidsgruppen er inne på, tilsier hensynet til konsekvens og indre sammenheng i lovverket at ny kontraktsrettslig forbrukervernlovgivning utarbeides etter mønster av eksisterende kontraktslovgivning på tilgrensende områder. Å velge en annen løsning på dette området, vil etter departementets syn innebære et uheldig brudd med systematikken i lovgivningen på kontraktsrettens område. Systematikken er i seg selv viktig for reglenes tilgjengelighet for forbrukerne og konsistens i reglene, jf. for så vidt høringsuttalelsene fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet . Ved å plassere reglene i forbrukerkjøpsloven oppnår man videre at forbrukeren kan forholde seg til de reglene som har størst betydning for ham eller henne, i motsetning til energiloven hvor det er en rekke regler uten betydning for kontraktsforholdet.

Bransjen har i høringsrunden fremhevet at det anses som hensiktsmessig for bransjen at reglene samles i energiloven. Selv om departementet har en viss forståelse for dette, må hensynet til bransjen veies mot hensynet til forbrukerne. Departementet mener at det i denne sammenheng er grunn til å legge større vekt på hensynet til forbrukerne. Bransjen må forutsettes å være mer fortrolig med, samt ha ressurser til, å finne frem i det samlede regelverket. For forbrukeren vil det som nevnt neppe være noen fordel at reglene plasseres i energiloven.

Når det gjelder andre lands løsninger på dette området, registrerer departementet at disse varierer. Utredningen peker på at man i de fleste EU-land har forbrukervernreglene innpasset i den offentligrettslige reguleringen. Det fremgår imidlertid ikke hvordan den øvrige reguleringen er i disse landene. Det er ikke gitt at man der har et passende privatrettslig regelverk å innpasse reglene i. Uansett viser den danske ordningen at det er mulig å la denne type kontraktsforhold omfattes av kjøpsloven. Hensynet til nordisk rettsenhet trekker dermed ikke i noen spesiell retning. At EU har tatt opp spørsmål med en side til forbrukervernet i eldirektiv II, er etter departementets syn av mindre betydning. Erfaring tilsier at systematikken i EU-regler ikke alltid lar seg sammenligne med og overføre til medlemsstatenes eksisterende system. Videre utelukker ikke eldirektiv II at det på sikt kan tenkes EU-regler om strømkontrakter på privatrettslig nivå av den type man finner i forbrukerkjøpsdirektivet.

Arbeidsgruppen og enkelte høringsinstanser har vært inne på at valg av lovteknisk løsning kan ha betydning for hvilket departement lovreglene vil høre under. Etter Justisdepartementets syn bør ikke valg av lovteknisk løsning få betydning for dette spørsmålet. Departementet legger til grunn at det uansett lovteknisk løsning er naturlig at Justisdepartementet har ansvaret for reglene siden det dreier seg om ren privatrettslig kontraktslovgivning.

Norske Energikjøperes Interesseorganisasjon tar til orde for en plassering i energiloven under henvisning til at også øvrige grupper enn forbrukere vil ha behov for beskyttelse. Departementet kan imidlertid ikke se at det er hensiktsmessig å operere med noen annen forbrukerdefinisjon enn vanlig uansett hvilket regelverk reglene plasseres i.