8 Krav til ytelsen – kontraktsbruddsvurderingen

8.1 Gjeldende rett

Dersom forbrukerens avtale med nettselskapet ikke oppfylles som forutsatt, blir det spørsmål om det foreligger et kontraktsbrudd, og om dette utløser kontraktsbruddsvirkninger (sanksjoner). Hvilke sanksjoner forbrukeren kan gjøre gjeldende drøftes i punkt 11 og 12. Her skal bare spørsmålet om kravet til kontraktsmessig ytelse tas opp.

I forhold til nettselskapets ytelse er det snakk om to typer kontraktsbrudd: avbrudd og mangelfull spenningskvalitet. Avbrudd innebærer at strømmen uteblir helt, det vil si at forbrukeren ikke kan benytte elektriske apparater etc. Mangelfull spenningskvalitet innebærer på sin side at forbrukeren mottar strøm, men denne har for lav eller for høy spenning. For lav spenning vil si at strømmen ikke har full «effekt», noe som kan innebære at elektriske apparater ikke kan nyttiggjøres fullt ut – eksempelvis fordi det blir temperaturfall i stekeovnen. For høy spenning kan lede til skader på elektriske apparater.

Utgangspunktet for hvilke krav forbrukeren i dag kan stille til nettselskapets ytelse må tas i standard nettleieavtale. Denne har imidlertid en begrenset regulering av disse spørsmålene.

Etter standard nettleieavtale § 4-1 første ledd annet punktum stiller nettselskapet «overføringskapasitet i sitt elektriske nett til disposisjon for kunden på de vilkår som følger av standard nettleieavtale og gjeldende tariffer, samt lover og forskrifter som måtte ha betydning for forholdet mellom nettselskapet og nettkunden». Det er uklart om denne bestemmelsen innebærer at forbrukeren vil ha krav på uavbrutt overføringskapasitet, eller om han må tåle visse avbrudd.

Videre følger det av standard nettleieavtale § 12-4 at spenningen under normale driftsforhold skal være 230 V eller 230/400 V +/- 10 % i leveringspunktet. Spenningsvariasjoner utenfor dette intervallet vil utgjøre en mangel. § 12-4 viser videre til EN 50160, som er en europeisk produktstandard for elektrisk energi. Det er imidlertid ikke klart om brudd på standarden alltid skal utgjøre en mangel i avtalens forstand.

Det er på bakgrunn av avtalereguleringen ikke klart hvilke krav forbruken i dag kan stille til nettselskapets ytelse – verken med hensyn til avbrudd eller spenningskvalitet. Praksis fra Elklagenemnda viser også at vurderingen av om det foreligger kontraktbrudd noen ganger flyter over i spørsmålet om forbrukeren kan gjøre en sanksjon gjeldende.

Det vises for øvrig til at forskrift 30. november 2004 nr. 1557 om leveringskvalitet i kraftsystemet stiller nærmere krav til enkelte aspekter ved nettselskapets ytelse. Forskriften trådte i kraft 1. januar 2005.

8.2 Arbeidsgruppens forslag

Etter arbeidsgruppens syn er det å stille ufravikelige minstekrav til ytelsen nødvendig i en forbrukervernlov om levering av elektrisk energi.

Når den skal beskrive hva nettselskapets ytelse nærmere går ut på, tar arbeidsgruppen utgangspunkt i en definisjon av begrepet leveringskvalitet utarbeidet av Referansegruppen for feil og avbrudd, som er et samarbeid mellom Norges vassdrags- og energidirektorat, Energibedriftenes landsforening Kompetanse, Statnett SF og SINTEF Energiforskning. Etter denne definisjonen består leveringskvalitetsbegrepet av to hovedkomponenter: leveringspålitelighet og spenningskvalitet.

Arbeidsgruppen skriver i NOU 2004: 4 s. 87-88 følgende om dette:

« Leveringspåliteligheten er i henhold til Referansegruppen et uttrykk for tilgjengeligheten av elektrisk kraft, og sier noe om risikoen for å oppleve avbrudd i kraftforsyningen. Det er vanlig å dele avbruddene inn i korte og langvarige. Ved et kortvarig avbrudd er sluttbrukeren uten energi i inntil tre minutter. Avbrudd utover dette karakteriseres som langvarige. (…...)

Spenningskvalitet er et uttrykk for den elektriske energiens anvendelighet. Som en motsats til leveringspålitelighet kan man definere dette som en beskrivelse av leveringskvaliteten når det ikke er avbrudd i forsyningen. Spenningskvalitet omfatter en rekke ulike fenomener og forstyrrelser, som Referansegruppen igjen sammenfatter i tre samlebetegnelser:

• Spenningens frekvens defineres som den grunnharmoniske vekselspenningens repetisjonshastighet, dvs. antall svingninger mellom positiv og negativ verdi over et gitt tidsintervall. Frekvensen er også uttrykk for den samlede balansen mellom produksjon og forbruk i kraftsystemet, såkalt momentan balanse.

• Spenningens effektverdi beskriver i hvilken grad man kan nyttiggjøre seg spenningen.

• Spenningens kurveform er det målte/avleste utseendet på spenningen i et gitt målepunkt. Det gitte antall svingninger som utgjør spenningens frekvens, skal i utgangspunktet holde en perfekt sinus-kurveform. Ved forstyrrelser kan denne bli påvirket slik at den ser noe annerledes ut. Spenningens kurveform er et uttrykk for om svingingene holder den ideelle sinus-kurveformen eller ikke.»

Arbeidsgruppen avgrenser begrepet leveringskvalitet mot leveringssikkerhet i betydningen forsyningssikkerhet, og skriver i NOU 2004: 4 på s. 88 følgende om dette:

«Leveringssikkerhet betegner risikoen for svikt i produksjon og overføringskapasitet. Felles for denne gruppen er at årsaken til avbrutt levering ikke oppstår i nettet, men ligger utenfor det. Avtaleforholdet mellom nettselskapene og sluttbrukerne omfatter ikke det som her er omtalt som leveringssikkerhet. Nettselskapene tar ikke på seg en kontraktsrettslig forpliktelse overfor sluttbrukerne om å skaffe tilstrekkelig elektrisk energi. Den kontraktsrettslige reguleringen av kraftleveringen skjer i forholdet mellom kraftleverandørene og sluttbrukerne. Dessuten er det først når man rent faktisk har tilgang på elektrisk energi at det gir god mening å tale om kvalitet. Arbeidsgruppen mener etter dette at begrepet leveringskvalitet for arbeidsgruppens formål ikke bør omfatte leveringssikkerhet i betydningen forsyningssikkerhet.»

Arbeidsgruppen drøfter deretter hvordan brudd på nettselskapets forpliktelse bør klassifiseres i forhold til tradisjonell kontraktsrettslig terminologi. Det synes som om arbeidsgruppen forutsetter at feil spenningskvalitet naturlig vil være å klassifisere som en mangel. Hva gjelder avbrudd, viser gruppen til at det har vært stilt spørsmål om det er naturlig å omtale dette som forsinkelse. Arbeidsgruppen slutter seg imidlertid til juridisk teori, hvor det er pekt på at siden elektrisk kraft produseres momentant ved at sluttbrukeren kobler sin installasjon til nettet, kan ikke det ikke-leverte kvantum leveres på et senere tidspunkt. Ifølge denne teorien vil det da være misvisende å tale om forsinket levering, siden det foreligger en total uteblivelse av en del av leveransen.

Arbeidsgruppen presiserer imidlertid at det på enkelte punkter kan være naturlig å skille mellom mangelfull spenningskvalitet og avbrudd, eksempelvis i forhold til regler om utmåling av prisavslag, jf. NOU 2004: 4 s. 100-101.

Etter arbeidsgruppens forslag beror den nærmere presisering av kravet til leveringskvalitet på hvilken lovteknisk løsning som velges. Dersom reglene plasseres i forbrukerkjøpsloven, foreslår arbeidsgruppen ingen formelle endringer på dette punktet. Det innebærer at lovens regler i kapittel 4 om mangler som utgangspunkt vil få full anvendelse. Dersom reglene plasseres i energiloven, foreslår arbeidsgruppen at mangelspørsmålene reguleres i energiloven § 7-5. Utkastet til lovtekst har en noe annen og mer begrenset utforming enn reglene i forbrukerkjøpsloven kapittel 4. Arbeidsgruppen presiserer imidlertid at forslaget til regulering i § 7-5 ikke er ment å skulle lede til andre resultater enn det som ville vært tilfellet dersom man i stedet hadde anvendt forbrukerkjøpslovens regler.

På bakgrunn av dette foretar arbeidsgruppen en gjennomgang av de ulike grunnlagene for å konstatere om nettselskapets ytelse vil være mangelfull.

Arbeidsgruppen går inn for at avtalen bør være utgangspunkt for mangelsvurderingen, jf. forbrukerkjøpsloven § 15 første ledd, jf. forslaget til energiloven § 7-5 første ledd. Gruppen erkjenner at det, blant annet som følge av den elektriske energiens nettbundne karakter, vil være lite praktisk at det inngås individuelle avtaler om en særlig leveringskvalitet. Samtidig vil denne løsningen sikre fleksibilitet dersom det er eller blir teknisk mulig å inngå slike avtaler.

Det følger av forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav f at tingen, dersom ikke annet følger av avtalen, skal være i samsvar med offentligrettslige krav som stilles i lovgivningen. Etter forslaget til energiloven § 7-5 annet ledd bokstav a skal den elektriske energien, med mindre annet følger av avtalen, være i samsvar med forskrift om leveringskvalitet i kraftsystemet fastsatt i medhold av energiloven § 5A-3 og eventuelle andre offentligrettslige krav.

Arbeidsgruppen fremholder i NOU 2004: 4 på s. 89 at det av flere grunner:

«(...) som utgangspunkt (...) ville være en klar fordel om man (...) kunne koble den privatrettslige reguleringen av mangelsspørsmålet til den offentligrettslige, i stedet for å utvikle et eget leveringskvalitetsbegrep i den privatrettslige forbrukervernlovgivningen».

Parallelt med at arbeidsgruppen arbeidet med sin rapport, arbeidet Norges vassdrags- og energidirektorat med en egen forskrift om leveringskvalitet. Denne var imidlertid ikke ferdig da arbeidsgruppen avga sin rapport. Gruppen tok derfor forbehold om at de kravene til leveringskvalitet som ville bli stilt i en slik forskrift, også ville være tilfredsstillende i en kontraktrettslig forbrukerlov.

Forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav a og b stiller krav om at tingen skal oppfylle visse normalforventninger («vanlig god vare»). Etter forslag til energiloven § 7-5 annet ledd bokstav b skal den elektriske energien svare til det som forbrukeren har grunn til å forvente ved overføring av elektrisk energi. Arbeidsgruppen fremholder at denne typen mangelbestemmelser normalt har liten betydning dersom det foreligger offentligrettslig regulering som stiller krav til ytelsens kvalitet, jf. NOU 2004: 4 s. 89-90.

I forhold til den varslede offentligrettslige reguleringen, jf. forskrift om leveringskvalitet, reiser arbeidsgruppen spørsmål om det er behov for en slik bestemmelse om normalforventning, eller om denne vil være overflødig. Arbeidsgruppen stiller også spørsmål om det er realistisk å tenke seg at forbrukeren vil ha noen normalforventning om strøm. Arbeidsgruppen mener likevel at det kan være behov for en slik regel, blant annet fordi det ikke kan utelukkes at en forbruker har en normalforventning som ligger over den nasjonale minstestandarden. Som eksempel på dette, nevner arbeidsgruppen en forbruker som bor i et område hvor det tradisjonelt har vært svært få avbrudd og særdeles god leveringskvalitet.

Arbeidsgruppen peker imidlertid på at en slik bestemmelse også vil kunne ha visse betenkeligheter. Dersom en legger til grunn en normalforventning som ligger over nivået for den politisk styrte offentligrettslige reguleringen, vil tvisteløsningsorganene i realiteten kunne foreta en form for «overprøving» av denne reguleringen, og arbeidsgruppen viser til at det kan være på sin plass å vise en viss tilbakeholdenhet i dette.

Forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav b til d fastslår at tingen, på visse nærmere vilkår, har mangel dersom selgeren har gitt uriktige eller mangelfulle opplysninger om tingen eller dens bruk. Arbeidsgruppen fremholder at disse reglene neppe vil ha praktisk betydning for strømavtaler. Hvis en velger en lovteknisk løsing i form av regulering i forbrukerkjøpsloven, foreslår arbeidsgruppen imidlertid ikke noe unntak fra reglene. Hvis en velger en lovteknisk løsning i form av regulering i energiloven, mener imidlertid arbeidsgruppen at det ikke vil være behov for å ta slike regler inn i loven.

8.3 Høringsinstansenes syn

Som nevnt under punkt 8.2 legger arbeidsgruppen til grunn at både feil spenningskvalitet og avbrudd skal klassifiseres som mangel. Den Norske Advokatforening uttaler følgende om dette:

«I utredningens kapittel 15 (side 87 flg) drøftes hvilke krav som skal stilles til leveringskvalitet. Arbeidsgruppen legger til grunn at både sviktende leveringspålitelighet og sviktende spenningskvalitet utgjør mangler i rettslig forstand. Strømavbrudd klassifiseres ikke som forsinkelse.

Advokatforeningen er enig, og antar at en lovregulering av disse spørsmål vil være lite kontroversiell.»

Forbrukertvistutvalget virker på sin side mer fremmed for å se avbrudd som mangel, og uttaler om dette:

«Det bør vurderes om forutsetningen om at avbrudd i leveransen skal regnes som mangel, bør komme til uttrykk blant særreglene (kalt «presiseringer») som foreslås tatt inn i forbrukerkjøpsloven.»

Når det gjelder grunnlagene for mangelsbedømmelsen, uttaler både Forbrukerombudet og Forbrukerrådet at det vil være naturlig å avvente utfallet av arbeidet med forskriften, før en vurderer om det er behov for en egen definisjon av leveringskvaliteten. Forbrukerrådet bemerker videre:

«(...) at reguleringen og sammenhengen mellom regelsettene ikke må føre til at det oppstår et større område hvor forbrukeren har risiko enn det som følger av forslaget til ny fkjl § 64. Det vises i denne sammenhengen til NOUens punkt 15.5 om normalforventning om leveringskvalitet. Det legges der til grunn at den jevne forbruker neppe har noen normalforventning til energiens egenskaper.

Slik vi ser det vil forbrukernes normalforventning være at den leverte energien ikke skader de elektriske husholdningsprodukter som man har i boligen. Dersom det likevel skjer, bør den rettslige situasjonen være slik at enten strømleverandør, eller selger av husholdningsproduktet, er ansvarlig. (Det er her ikke ment noen endring i ansvaret etter forslaget til ny fkjl § 64.)

Forbrukerrådet anser at fkjl § 15 a og b fortsatt vil kunne ha en selvstendig betydning slik forslaget til forskrift om leveringskvalitet i kraftsystemet nå foreligger».

Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat, Energibedriftenes landsforening, Hafslund ASA, KS Bedrift, Mjøskraft Nett AS, Norsk elektroteknisk komité, NORSKE ENERGIKJØPERES INTERESSEORGANISASJON og Statnett SF viser alle til den kommende forskriften om leveringskvalitet. Disse instansene synes imidlertid å ha noe ulikt syn på om og i hvilken grad det bør være supplerende grunnlag for mangelsbedømmelsen.

Energibedriftenes landsforening uttaler seg ikke om forholdet til andre grunnlag for mangelsbedømmelsen, men nøyer seg med å si:

«(...) at leveringskvaliteten må defineres slik at tilfredsstillende kvalitet faller inn under det vi kan kalle samfunnsøkonomisk optimal leveringskvalitet. Kravene til kvalitet bør fortsatt harmoniseres med krav til leveringskvalitet i EØS - området slik som i dag. Vesentlig strengere krav til kvalitet i nettet vil slå ut i høyere kostnader for brukere av nettet i Norge.

Leveringskvaliteten påvirkes ikke bare av nettet selv, men også som nevnt tidligere av en rekke utenforliggende forhold som f eks kundenes bruk av utstyr tilknyttet nettet. Hvis nettselskapene skal yte erstatninger / prisavslag til forbrukere som følge av forstyrrelser påført nettet fra andre kunder er det naturligvis behov for å vurdere om selskapenes sanksjonsmuligheter overfor kundene er tilpasset en slik endret situasjon. Konsekvensene på dette området er etter vår mening ikke tilstrekkelig belyst i utredningen. EBL vil også peke på betydningen av at de kvalitetskrav som nasjonale og internasjonale normer stiller til utstyr som kunden kobler til nettet også overholdes».

Enkelte instanser går noe lenger enn dette, ved å vise til at forskriften i praksis bør være det eneste grunnlaget for mangelsbedømmelsen.

Olje- og energidepartementet viser til uttalelsen fra Norges vassdrags- og energidirektorat, og understreker:

«(...) viktigheten av at leveringskvalitetsbegrepet som legges til grunn i forbrukervernsammenheng må være basert på forskrift om leveringskvalitet som etter planen skal tre i kraft fra 2005. Etter departementets syn er det viktig å sikre at reguleringen av leveringskvalitet i forbrukervernsammenheng medvirker til en utvikling av kraftsystemet som er i tråd med de overordnede formålene i energiloven om samfunnsmessig rasjonalitet. Det er videre viktig å ta høyde for at kraftforsyningen ikke er bygget ut – eller bør bygges ut – basert på en forventning hos forbrukeren om en feilfri kvalitet eller pålitelighet på elektrisk energi (...) Departementet er bekymret for en mulig utvikling mot overlapp og ikke konsistent regulering av krav til leveringskvaliteten, og ber Justisdepartementet medvirke til at dette unngås».

Norges vassdrags- og energidirektorat uttaler:

«Avbrudd og svikt i spenningskvaliteten kan medføre ulike typer problemer for forbrukerne.

Spenningskvalitet

Det er sannsynlig at skader som følge av overspenninger fra lyn, og for høy spenning, har størst konsekvenser i form av kostnader og ulemper, som skader og endret levetid på elektrisk utstyr, for forbrukerne. Lav stasjonær spenning kan også skape problemer for en del forbrukere i form av svakt lys, dårlig virkning på komfyr etc.

I svake nett, som oftest finnes i grisgrendte strøk, vil noen forbrukere være plaget med ubehagelig blinking og flimmer i lyset. Jordfeil i egne og andres anlegg vil også kunne skape problemer i form av berøringsfare og feil ved energimålerne.

Forsikringsselskapene dekker vanligvis skader på utstyr som følge av lyn eller elektriske påkjenninger, dersom forbrukeren har innbo-, hjem- eller villaforsikring.

Avbrudd vil gjøre hverdagen mer tungvint for forbrukerne, fordi en ikke kan benytte de elektriske apparatene som er installert i hjemmet før spenningen er tilbake. Redusert komfort og praktiske problemer er gjerne større enn de direkte økonomiske tap. Økonomiske tap vil normalt være knyttet til ødelagte matvarer i fryse- eller kjøleskap. Dette vil først skje etter flere timers avbrudd. Langvarige avbrudd vil også kunne gi problemer om vinteren ved kulde og manglende alternative oppvarmingskilder.

Mangelsbegrepet

Leveransen av elektrisitet til forbrukerne har en mangel dersom leveringen bryter med avtale mellom nettselskapet og forbrukeren, eller offentligrettslige krav gitt i forskrift. Den offentligrettslige reguleringen vil være minimumskrav, mens særlige privatrettslige avtaler kan inngås om en annen leveringskvalitet.

NVE har i forslaget til ny forskrift om leveringskvalitet satt grenseverdier for en rekke parametere. Disse er satt ut fra internasjonale normer og hva som anses som et alminnelig akseptert nivå i det norske kraftsystemet. Det er viktig at det er balanse mellom de kravene som elektrisk utstyr er dimensjonert for og hvilke krav som stilles til leveransen av elektrisitet fra nettselskapene.

Forskrift om leveringskvalitet og internasjonale normer regulerer ikke antall tillatte avbrudd, kortvarige over- og underspenninger, eller transiente overspenninger. Grunnen til dette er at kostnadene ved å opprettholde et minimumsnivå for disse parametrene varierer svært mye fra sted til sted (klima, topografi og befolkningstetthet), og nettkundene som berøres har svært ulike kostnader og muligheter til å beskytte seg mot dette.

Forskrift om leveringskvalitet vil innebære en skjerping av de krav som stilles til nettselskapenes leveranse. NVE finner det naturlig at de offentligrettslige krav som stilles i denne forskriften alene danner grunnlag for en mangelsvurdering når det ikke foreligger noen avtale mellom partene, fordi det ikke bør være parallelle kvalitetskrav til nettselskapenes leveranse. NVE foreslår at forslaget til ny § 7-5 i energiloven endres i samsvar med dette.»

Hafslund ASA uttaler på sin side:

«Vi er i prinsippet enige i at leveringskvalitet kontraktsrettslig sett bør reguleres gjennom en offentligrettslig regulering. Vi forutsetter at NVEs kommende forskrift om leveringskvalitet blir det praktiske «instrumentet» i forhold til praktiseringen av et offentligrettslig regelverk. Arbeidsgruppen peker da også på at mangelsspørsmålene i forhold til leveringskvalitet må bedømmes med utgangspunkt i den kommende forskriften. Dersom det i praksis skal være mulig å fastslå feil eller mangler ved leveransen av elektrisk energi, må forskriftsbestemmelsene være entydige og på en slik måte at feil eller mangler kan registreres/måles. I motsatt fall risikerer vi mange og tidkrevende saker som vil kreve betydelige ressurser for både forbruker og nettselskap. Det kan også risikeres at en rekke saker vil ende i Elklagenemnda og muligens i rettssystemet.»

Mjøskraft Nett AS uttaler at en:

«(...) forutsetter at NVEs kommende forskrift om leveringskvalitet blir det offentligrettslige regelverk og norm for levering av elektrisk energi».

KS Bedrift uttaler at:

«Det bør vurderes om man bør kutte ut punkt 2 om forbrukers forventninger, da det vil by på vanskelige og skjønnspregete vurderinger. Det vil skape et enklere og mer forutsigbart system.

En konsekvens av å kutte ut punkt 2) over om forbrukers forventninger, er at den forbrukeren som ønsker eller forventer en høyere leveringskvalitet enten søker det avtalt særskilt med nettselskapet, eller innretter sitt eget elektriske anlegg på en slik måte at det ikke blir sårbart for endringer i leveringskvaliteten - som ligger innenfor normen som vil følge av forskriften.»

Også Statnett SF går langt i retning av å mene at mangelsvurderingen utelukkende bør følge forskriften om leveringskvalitet, og uttaler:

«Statnett har merket seg at forslaget til ny § 7-5 i energiloven i utgangspunktet bygger på at mangelsvurderingen skal skje på grunnlag av de kommende forskrifter om leveringskvalitet og eventuelt andre offentligrettslige krav. NOU’en etterlater likevel tvil om det skal være de krav som vil bli fastsatt i den kommende forskrift om leveringskvalitet, som skal legges til grunn for mangelsvurderinger. I stedet holder man det åpent om forskriftsforslaget gir tilstrekkelig høye krav til leveringskvalitet. Dette synes å være fulgt opp i tekstforslaget til ny § 7-5 ved at man viser til andre offentligrettslige krav. Formuleringen åpner for at det kan stilles krav til leveringskvalitet innenfor flere regelsett.

Statnett stiller seg undrende til dette og mener at enhver regulering av krav til leveringskvalitet må baseres på de spesielle tekniske forhold ved nettselskapenes leveranser. Den kommende forskrift om leveringskvalitet innebærer at det vil bli stilt klarere og strengere krav til nettselskapenes leveranser. Videre mener Statnett at man ikke må etablere en dobbelt myndighetsregulering og dermed godta at de krav NVE fastsetter til leveringskvalitet ikke er tilfredstillende overfor forbrukerne. Statnett ber om at det klargjøres at offentligrettslige krav til leveringskvalitet overfor nettselskaper utelukkende skal fastsettes av NVE. Videre foreslår vi at henvisningen til «eventuelle andre offentligrettslige krav» i ny § 7-5 annet ledd bokstav a i energiloven strykes.

Videre stiller Statnett seg undrende til at man i begge flertallsforslag foreslår å bruke den gjeldende forbrukerkjøpsregelen om at det foreligger en mangel dersom leveransen ikke svarer til det sluttbruker har grunn til å forvente. Bakgrunnen for dette synes å være muligheten for at forslaget til forskrifter om leveringskvalitet ikke gir tilfredstillende krav. Bestemmelsen antas i NOU’en å ha betydning for sluttbrukere i områder hvor det tradisjonelt har vært svært få avbrudd og særdeles god leveringskvalitet. Etter Statnetts oppfatning vil NOU’en kunne gi grunnlag for at det blir opp til langt de fleste sluttbrukere i Norge å basere mangelsvurderingen på sin subjektive oppfatning. Statnett mener dette vil kunne gi et uønsket skille mellom sluttbrukere. Statnett foreslår at bestemmelsen strykes.

I forslaget til endringer i forbrukerkjøpsloven legges det opp til å bruke forbrukerkjøpslovens alminnelige mangelsdefinisjon. Dette gir etter Statnetts mening ikke en tilfredstillende lovregulering fordi man ikke tar tilstrekkelig hensyn til at krav til nettselskapenes leveranser må avgjøres på grunnlag av den kommende forskriften. Statnetts synspunkt om at kravene i leveringskvalitet må basere seg på utelukkende på de krav som fastsettes i den kommende forskrift om leveringskvalitet gjør seg i enda sterkere grad gjeldende i forhold til bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven.»

Norges vassdrags- og energidirektorat er i sin høringsuttalelse også opptatt av at nettselskapene må få anledning til å foreta visse nødvendige utkoblinger, og uttaler:

«Det vil være urimelig og fordyrende dersom nettselskapene ikke gis mulighet for påføre forbrukerne avbrudd (av kort varighet) for å gjennomføre nødvendig vedlikehold, fornyelse, ombygging, feilsøking eller feilretting, og at forbrukerne skal kunne kreve erstatning og prisavslag for dette. KILE-ordningen skal gi tilstrekkelige insentiver til nettselskapene om å begrense varigheten av antall planlagte utkoblinger. Det nye forslaget til forskrift om leveringskvalitet krever også at nettselskapene skal varsle forbrukere ved planlagte arbeider i egne eller andres anlegg, som medfører avbrudd og informere de berørte nettkundene om tidspunkt og varighet i rimelig tid før arbeidene igangsettes. Dette skal gjøres for å begrense eventuelle ulemper et avbrudd vil medføre for forbrukerne eller andre nettkunder. Nettselskapene gis i ny forskrift om leveringskvalitet, også en rett til å kunne koble ut nettkunder ved planlagte avbrudd.»

Også Olje- og energidepartementet fremhever i sin høringsuttalelse at det må kunne foretas et minimum av varslede avbrudd uten at dette utløser sanksjoner.

8.4 Departementets vurdering

Når arbeidsgruppen skal beskrive nettselskapets kontraktsforpliktelse, herunder hva som utgjør et kontraktsbrudd, tar den utgangspunkt i begrepet leveringskvalitet. Til dette vil departementet peke på at begrepet i første rekke gir assosiasjoner til at det er spørsmål om det er tilfredsstillende kvalitet på den energien som nettselskapet leverer eller om det foreligger spenningsfeil. Begrepet omfatter imidlertid også leveringspålitelighet, som innebærer at nettselskapet også skal stille overføringskapasitet til disposisjon, det vil si sørge for at det ikke er avbrudd i forsyningen.

Arbeidsgruppen legger til grunn at nettselskapets forpliktelse må avgrenses mot leveringssikkerhet, i betydningen forsyningssikkerhet, som etter arbeidsgruppens syn betegner risikoen for svikt i produksjon og overføringskapasitet.

Departementet er i utgangspunktet enig i at en må avgrense nettselskapets forpliktelse i forhold til svikt i produksjonen av kraft. Slik svikt vil innebære at det ikke «mates» tilstrekkelig kraft inn i nettet, og for sluttbrukeren vil dette kunne innebære at han ikke mottar strøm. Som arbeidsgruppen skriver, har nettselskapet imidlertid ingen kontraktsrettslig forpliktelse til å sørge for at det produseres tilstrekkelig elektrisk kraft. Nettselskapet vil i utgangspunktet ha oppfylt sin forpliktelse så lenge nettet stilles til disposisjon, selv om det som følge av for liten produksjon, ikke er noe kraft å transportere gjennom nettet. Dersom slik langvarig svikt inntreffer, vil en trolig nokså raskt være over i en i rasjoneringssituasjon, jf. energiloven § 5A-2, og det er etter departementets syn vanskelig å se at det skulle være naturlig å la nettselskapet hefte for dette, jf. også det som er sagt under punkt 7 om funksjonsfordelingen i kraftmarkedet. I forhold til mer kortvarig svikt i produksjonen vil departementet vise til at dette – blant annet på grunn av Statnetts systemansvar – i liten grad vil lede til at forbrukeren opplever avbrudd eller spenningsfeil. Det synes derfor heller ikke å være noen avgjørende grunn til å la nettselskapet hefte for dette.

Departementet er imidlertid ikke enig i at nettselskapets forpliktelse også må avgrenses mot svikt i overføringskapasitet. Overføring av elektrisk energi er selve kjernen i nettselskapets kontraktsrettslige forpliktelse. Dersom kapasiteten til å overføre energi svikter, vil det i utgangspunktet være snakk om et avvik fra riktig oppfyllelse, uavhengig av hva dette skyldes. En annen sak er at årsaken til feilen kan få betydning for spørsmålet om forbrukeren kan gjøre sanksjoner gjeldende.

Arbeidsgruppen legger til grunn at både spenningsfeil og avbrudd er å anse som mangel. Ingen av høringsinstansene synes å ha innvendinger mot dette, men Forbrukertvistutvalget bemerker at det bør vurderes om denne forutsetningen bør komme til uttrykk blant særreglene/presiseringene i forbrukerkjøpsloven.

Departementet er for sin del i tvil om det er naturlig å se det slik at et avbrudd er en mangel. Ved avbrudd er situasjonen at forbrukeren overhodet ikke mottar strøm, det vil si at det foreligger en total ikke-oppfyllelse. Forsinkelse benyttes i alminnelige kontraktsrettslig terminologi også om den situasjon hvor tingen overhodet ikke blir levert, jf. eksempelvis forbrukerkjøpsloven § 19, hvor det snakkes om at tingen ikke blir levert eller blir levert for sent. Dette gjelder selv om det på det avtalte tidspunkt for levering er klart at levering overhodet ikke kan skje, eksempelvis fordi avtalen gjelder kjøp av et unikum som er gått tapt. I utgangspunktet er det vanskelig å se hvorfor en ved kjøp av elektrisk energi skal legge til grunn en avvikende terminologi.

Departementet kan for sin del ikke se at det er noen enhetlig terminologi på dette punktet. I forarbeidene til forbrukerkjøpsloven ble det drøftet om elektrisk energi burde tas med i loven. I den forbindelse var det et sentralt spørsmål om lovens regler passet, og flere av høringsinstansene, herunder Barne- og familiedepartementet, Forbrukertvistutvalget og Norges vassdrags- og energidirektorat, omtalte den gang avbrudd som forsinkelse, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 64-66.

Etter departementets syn kan det se ut som om avbrudd i utenlandsk teori normalt omtales som en forsinkelse. I rapporten Liability towards Customers with Regard to Electricity Supply fra den europeiske bransjeorganisasjonen Eurelectric omtales avbrudd som «delay», altså forsinkelse. I forarbeidene til den svenske ellagen, som skiller mellom spenningsfeil og avbrudd i erstatningsrettslige henseende, heter det at «[e]n kvantitativ driftsstörning [avbrudd] kan närmast jämföras med det köprättsliga begreppet dröjsmål på säljarens sida», jf. SOU 1996: 104 Konsumentskydd på elmarknaden s. 83.

Uansett om det etter dette kan fremstå som mest nærliggende å se avbrudd som forsinkelse, anser departementet det klart at en ikke uten videre kan føle seg bundet av en slik klassifikasjon når en skal utforme regler på dette området. Det avgjørende må være hvilke regler som reelt sett passer.

Nærmere om kontraktbruddsvurderingen for spenningsfeil

Arbeidsgruppen tar utgangspunkt i at det å stille ufravikelige minstekrav til ytelsen er nødvendig i en forbrukervernlov om levering av elektrisk energi, men legger samtidig til grunn at det er partenes avtale som må være utgangspunkt for kontraktsbruddsvurderingen. Departementet er ikke uten videre enig i at det er behov for å stille slike ufravikelige minstekrav. Hvilke krav som skal stilles til ytelsen, er et generelt kontraktsrettslig spørsmål. Kontraktslovgivningen overlater til partene å avgjøre kravene til kvaliteten på den ytelsen forbrukeren skal motta. Også i forbrukerkjøpsloven er hovedregelen at ytelsen skal være i samsvar med de krav til art, mengde, kvalitet etc. som følger av avtalen, jf. forbrukerkjøpsloven § 15 første ledd. Dersom kravene ikke lar seg bestemme på bakgrunn av avtalen, vil en falle tilbake på fravikelige regler, jf. forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd. Disse reglene er generelt utformet, og det stilles ikke særskilte krav til forskjellige kjøpsobjekter. Etter departementets syn bør en derfor på vanlig måte overlate til partene å bestemme kvaliteten på den ytelsen forbrukeren skal motta fra nettselskapet, eventuelt supplert med fravikelige mangelsregler.

Arbeidsgruppen foreslår også at avtalen bør være utgangspunktet for mangelsbedømmelsen, og legger særlig vekt på at en slik løsning vil sikre fleksibilitet, i den grad det er mulig å inngå slike avtaler. Som nevnt under punkt 8.3 har flere høringsinstanser pekt på at utgangspunktet for mangelsbedømmelsen bør tas i forskriften om leveringskvalitet. Departementet er noe i tvil om disse instansene mener at det ikke bør kunne inngås avtaler om en annen kvalitet.

Etter departementets syn er det viktig å fastholde at utgangspunktet må tas i partenes avtale. Dette er løsningen i forbrukerkjøpsloven § 15 første ledd og følger også av kontraktslovgivningen for øvrig samt ulovfestet rett. Departementet viser også til at forskrift 30. november 2004 nr. 1557 om leveringskvalitet i kraftsystemet § 1-3 åpner for at forskriftens krav kan fravikes gjennom avtale. Dermed oppstår det på dette punktet heller ikke noe samordningsproblem mellom den kontraktrettslige og den forskriftsbaserte reguleringen.

Kontraktslovgivningen foretar en generell kobling til offentligrettslige krav, jf. forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav f. Etter departementets syn er det ikke forhold som tilsier at en på dette området bør velge andre løsninger, det vil si at forskriften om leveringskvalitet vil få betydning for mangelsbedømmelsen. At forskriften skal tillegges slik betydning, synes det i utgangspunktet også å være bred enighet om blant høringsinstansene. Uenigheten knytter seg til om forskriftskravene alene skal være avgjørende.

Forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav f viser til offentligrettslige krav generelt. Statnett SF fremhever i sin høringsuttalelse at det med dette er uklart hvorvidt det utelukkende er forskriften om leveringskvalitet som skal få betydning, eller om det også kan tenkes andre, supplerende forskriftskrav. Etter Statnett SF s oppfatning er det uheldig hvis det stilles parallelle kvalitetskrav. Til dette vil departementet bemerke at det ikke er forbrukerkjøpsloven som vil være bestemmende for om det vil eller kan stilles flere parallelle kvalitetskrav til elektrisk energi. Slike krav vil typisk stilles med hjemmel i energiloven eller annet regelverk av betydning, og det er opp til energimyndighetene og andre å vurdere behovet for eventuelt supplerende krav. Forbrukerkjøpsloven innebærer på dette punktet en ren henvisning som vil fange opp dette. Utformingen av bestemmelsen vil ha den fordel at det ikke er nødvendig med lovendring dersom det skulle stilles andre forskriftskrav. Etter det departementet kan se er det derfor ikke behov for endringer i forbrukerkjøpsloven på dette punktet.

Som nevnt under punkt 8.2, var forskriften om leveringskvalitet ikke ferdig utarbeidet da arbeidsgruppen avsluttet sitt arbeid. Arbeidsgruppen tok derfor forbehold om at de kravene som ville bli fastsatt i forskriften, også ville være tilfredsstillende for en kontraktsrettslig regulering. Også Forbrukerombudet og Forbrukerrådet har i sine høringsuttalelser pekt på dette.

Departementet viser til det som er sagt foran, om at det som utgangspunkt ikke er naturlig i en kontraktslov å stille nærmere ufravikelige kvalitetskrav til ytelsen. Det at offentligrettslige krav ikke anses tilfredsstillende, er ikke nødvendigvis avgjørende for mangelsvurderingen. Utgangspunktet for mangelsvurderingen vil fremdeles måtte tas i partenes avtale. Dette må være utgangspunktet også for avtaler om nettleie. Samtidig vil nok nivået i forskriften i praksis få stor betydning for mangelsbedømmelsen, blant annet fordi det kanskje er vanskelig å se for seg at nettselskapene frivillig vil påta seg strengere avtalemessige forpliktelser.

Departementet deler imidlertid ikke fullt ut arbeidsgruppens syn om at det er avgjørende hvilket nivå forskriften vil ligge på. Departementet vil vise til at det er tale om en forskrift som har vært på høring til så vel forbruker- som bransjesiden. Det må derfor legges til grunn at Norges vassdrags- og energidirektorat har funnet et balansert kvalitetsnivå, herunder at det er tatt hensyn til hva som er et samfunnsøkonomisk forsvarlig nivå. Etter departementets syn er det kun dersom en hadde hatt uttrykkelige holdepunkter for at forskriften ville medført en klar svekkelse av forbrukernes rettigheter i forhold til gjeldende rett, at det ville vært aktuelt å vurdere om kravene var tilstrekkelige. Etter det departementet er kjent med har en imidlertid ingen slike holdepunkter. Det vises i den forbindelse til at forskriften er ment som en presisering og til dels også en skjerpelse av allerede gjeldende kvalitetskrav.

Forbrukerkjøpsloven har regler om at tingen skal være «vanlig god vare», jf. lovens § 15 annet ledd bokstav a og b. Arbeidsgruppen skriver at denne typen mangelsregler normalt har liten selvstendig betydning når det foreligger offentligrettslige forskriftskrav. Samtidig presiseres det at kravene ikke vil være uten betydning. Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat, KS Bedrift og Statnett SF har alle uttalt seg kritisk til en slik regel. Det er blant annet pekt på at det vil skape uklarhet dersom mangelsvurderingen i stor grad vil kunne baseres på forbrukerens subjektive oppfatninger. Forbrukerrådet synes i sin høringsuttalelse å tillegge en slik normalforventning større betydning.

Etter departementets syn er det grunn til å tro at forskriften om leveringskvalitet i praksis vil være avgjørende for mangelsvurderingen, slik at det i mindre grad vil være aktuelt å se hen til normalforventningen til ytelsen. Dels er det vanskelig å se at forbrukeren vil ha noen særlig normalforventning til strøm overhodet, dels er det vanskelig å se at forbrukeren vil ha en normalforventning om et nivå som ligger over forskriftens.

Når det gjelder Forbrukerrådets uttalelse om at forbrukeren vil ha en normalforventning om at den leverte energien ikke skader elektriske husholdningsprodukter, kan departementet vanskelig se at en slik forventning vil ha særlig selvstendig betydning. De krav som stilles i forskriften med hensyn til spenningskvalitet, er etter det departementet forstår satt slik at spenning innenfor grenseverdiene ikke vil skade normalt elektrisk utstyr. Når det gjelder Forbrukerrådets uttalelse om at forskriften om leveringskvalitet ikke må føre til at det oppstår et større område hvor forbrukeren har risiko enn det som følger av arbeidsgruppens forslag til ny § 64 i forbrukerkjøpsloven om erstatning, er det noe uklart hva Forbrukerrådet her sikter til. Avgrensningen av de ulike risikofaktorene i forslaget til § 64 har ingen sammenheng med spørsmålet om det foreligger en mangel.

Departementet har alt i alt vanskelig for å se at regler om normalforventning vil spille noen rolle i praksis. Samtidig fremholder arbeidsgruppen at det kan tenkes forbrukere som har legitime forventninger om en høyere kvalitet. Departementet er enig i at dette nok ikke kan utelukkes på prinsipielt grunnlag, men vil fremheve at dette trolig bare unntaksvis vil være tilfellet. Konsekvensen av en slik normalforventning knyttet til spenningskvalitet vil være at nettselskapet kontraktsrettlig pålegges å opprettholde en kvalitet det ikke er forskriftmessig forpliktet til å etterleve. Ettersom forskriften bygger på en avveining av ulike interesser, herunder hensyntatt målsetningen om samfunnsøkonomisk effektivitet, synes dette mindre hensiktsmessig. Departementet vil derfor slutte seg til arbeidsgruppens uttalelse om at det bør vises tilbakeholdenhet med å bygge på en slik normalforventning. Departementet mener samtidig at det ikke er grunn til å gjøre noe utrykkelig unntak fra en regel om normalforventning.

Arbeidsgruppen fremhever at reglene om opplysningssvikt og opplysningsrisiko, jf. forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav b til d, vil ha liten praktisk betydning ved strømavtaler, men ser av den grunn heller ikke behov for å gjøre unntak fra disse reglene. Departementet kan på dette punktet slutte seg til arbeidsgruppens vurderinger, og viser blant annet til at det er vanskelig å tenke se at unnlatt eller uriktig opplysning har virket inn på kjøpet.

Nærmere om kontraktsbruddsvurderingen ved avbrudd

Som nevnt ovenfor, mener departementet at avbrudd bør karakteriseres som forsinkelse i kontraktsrettslig forstand. Dette reiser et spørsmål om hvordan en skal foreta kontraktsbruddsvurderingen. Ved ordinære kjøp er dette normalt enkelt. Avtalen vil typisk ha ett bestemt skjæringstidspunkt. Har skjæringstidspunktet kommet uten at tingen er levert, foreligger det forsinkelse, såfremt dette ikke skyldes forhold på forbrukerens side. Spørsmålet blir hva som er å anse som rettidig levering for avtaler om overføring av elektrisk energi. Etter departementets syn er det naturlig å si at det her er tale om en kontinuerlig ytelse, som etter partenes forutsetning normalt er ment å skulle være tilgjengelig hele døgnet året rundt. I så måte kan en si at det gir mindre mening å avtale ett skjæringstidspunkt, idet en snarere står overfor et slags kontinuerlig skjæringstidspunkt.

Arbeidsgruppen synes å legge til grunn at forbrukeren ikke nødvendigvis vil kunne forvente en fullt ut avbruddsfri levering jf. NOU 2004: 4 s. 90. Dette er også noe flere høringsinstanser har fremhevet. Forbrukerkjøpsloven bygger imidlertid på at partene selv kan avtale tidspunkt for levering, jf. § 6. Etter departementets syn må tilvarende gjelde for avtaler om overføring av elektrisk energi. For slike avtaler vil spørsmålet i praksis være å avtale hvilke «avbrudd» som ikke er å anse som avvik fra kontraktsmessig oppfyllelse, og dermed heller ikke noe kontraktsbrudd som gir grunnlag for sanksjoner. På dette punkt vil forslaget videreføre gjeldende rett, hvoretter det er opp til partene å avtale noe om dette. Departementet vil vise til at det på dette punkt ikke oppstår noe spørsmål i forhold til forskriften om leveringskvalitet, som ikke stiller nærmere krav til avbruddshyppighet eller avbruddslengde.

Olje- og energidepartementet og Norges vassdrags- og energidirektorat peker i sine høringsuttalelser på viktigheten av at nettselskapene gis mulighet for påføre forbrukerne avbrudd, for å gjennomføre vedlikeholdsarbeid etc., uten at dette gir grunnlag for sanksjoner. Til dette vil departementet peke på at for å konstatere at det foreligger kontraktsbrudd, må en, som nevnt ovenfor, først ta stilling til om det foreligger et avvik fra riktig oppfyllelse. Det er ikke tilstrekkelig å se hen til at det reelt sett foreligger et avbrudd. Slik departementet ser det, kan det ikke være noe i veien for at nettselskapet i avtalen med forbrukeren betinger seg retten til å foreta utkoblinger, når dette er nødvendig for å oppfylle plikter knyttet til vedlikehold, gjenopprettelse etc. Slike utkoblinger vil da være i henhold til avtalen, og vil dermed ikke representere noe kontraktsbrudd.