9 Risikoens overgang

9.1 Gjeldende rett

Med risikoens overgang i kjøp sikter man til at taps- og skaderisikoen går over fra selgeren til kjøperen. Etter forbrukerkjøpsloven går risikoen som hovedregel over ved levering av ytelsen. Forbrukerkjøpslovens §§ 13 og 14 har nærmere regler om risikoens overgang. Tidspunktet for risikoens overgang har også betydning for bedømmelsen av om ytelsen har mangler, jf. forbrukerkjøpsloven § 18.

Forbrukerkjøpsloven gjelder ikke for strømkontraktene. Etter gjeldende rett vil risikoen i strømtilfellene gå over i det såkalte tilknytningspunktet, som markerer overgangen fra nettselskapets distribusjonsnett til sluttbrukerens elektriske anlegg. I standard tilknytningsvilkår § 4-1 er tilknytningspunktet regulert på følgende måte:

«Tilknytningspunktet markerer overgangen mellom nettselskapets distribusjonsnett og den elektriske installasjonen og angir grensen for eiendomsforhold samt ansvar for drift og vedlikehold.

Tilknytningspunktet kan være definert som:

• det punkt i distribusjonsnettet hvor stikkledning er tilknyttet, eller

• tilkoblingsklemme på husvegg eller grunnmur for kabel eller luftnett.

I det siste tilfellet er stikkledningen en del av nettselskapets distribusjonsnett. Tilknytning utføres i henhold til nettselskapets standard for området. Installasjonen tilknyttes distribusjonsnettet på avtalt spenningsnivå. Tilknytningspunktet angis på skjema «Melding om installasjonsarbeid» eller annet skjema.

Dersom stikkledningen er en del av nettselskapets distribusjonsnett, avgjør nettselskapet hvordan stikkledningen fremføres, plasseres og hvilken art og dimensjon den skal ha. Fremføring av stikkledning utføres i samråd med installasjonseier/grunneier og skal være til minst mulig ulempe for denne. Til hver installasjon fører nettselskapet bare frem en stikkledning. Det kan ikke kreves erstatning for ulemper som stikkledning senere kan medføre, unntatt ved uaktsomhet fra nettselskapets side.»

9.2 Arbeidsgruppens forslag

På s. 93 i NOU 2004: 4 konkluderer arbeidsgruppen slik i forhold til risikospørsmålet:

«Den eksisterende reguleringen av tilknytningspunktet er etter arbeidsgruppens vurdering hensiktsmessig. Det er behov for en viss fleksibilitet på grunn av varierende faktiske forhold og partenes ønsker. Arbeidsgruppen går derfor ikke inn for å lovfeste et bestemt leveringssted og knytte risikoens overgang til det. Gruppen anbefaler i stedet at man nøyer seg med å presisere hva som skal utgjøre risikoens overgang. Arbeidsgruppen foreslår som alminnelig regel at risikoen skal gå over på forbrukeren ved den elektriske energiens overgang fra nettselskapets distribusjonsnett til forbrukerens elektriske installasjon, se forslag til identiske bestemmelser i ny § 63 i forbrukerkjøpsloven og forslag til ny § 7-4 i energiloven.

Arbeidsgruppens forslag innebærer at det fortsatt vil være opp til partene å bestemme tilknytningspunktet innenfor rammen av eksisterende lovgivning. Dersom partene fastsetter at tilknytningspunktet skal være ved en tilkoblingsklemme på husvegg eller grunnmur for kabel eller luftnett, regnes stikkledningen som en del av nettselskapets distribusjonsnett.

Dersom forbrukeren er deltaker i et boligsameie eller i en boligsammenslutning (eierseksjonssameie, borettslag mv.), foreslår arbeidsgruppen at risikoen skal gå over på forbrukeren ved energiens overgang til sameiets eller sammenslutningens anlegg. Denne regelen vil bare få bare anvendelse dersom den enkelte beboer har inngått nettleieavtale med nettselskapet. I disse tilfellene kan forbrukerne etter omstendighetene gjøre misligholdskrav gjeldende mot nettselskapet, med mindre feilen eller avbruddet skyldes forhold som har inntrådt etter det punkt i nettet hvor risikoen går over, dvs. punktet hvor nettselskapets distribusjonsnett og boligsameiets eller boligsammenslutningens anlegg er knyttet sammen.

Dersom det er boligsammenslutningen, og ikke de enkelte beboerne, som er part i nettleieavtalen, blir det ikke spørsmål om risikoovergang i forholdet mellom den enkelte beboer og nettselskapet. Rettsforholdet mellom nettselskapet og boligsammenslutningen faller utenfor arbeidsgruppens forslag til regler; se likevel drøftelsen under punkt 19.6 nedenfor om forbrukerne bør kunne gjøre gjeldende misligholdskrav mot nettselskapet i slike tilfeller.»

Dersom det skulle velges en lovteknisk løsning hvor strømkontraktene reguleres i energiloven, foreslår arbeidsgruppen i hovedsak en tilsvarende regulering av spørsmålet om risikoens overgang.

9.3 Høringsinstansenes syn

Den Norske Advokatforening uttaler at den er enig i arbeidsgruppens forslag.

KS Bedrift uttaler:

«Det vil i ettertid kunne oppstå usikkerhet om hvem som arrangert trekkingen av stikkledning frem til husveggen. Av hensyn til enkelhet og forutsigbarhet, mener vi det ville være bedre om man i alle tilfelle la skjæringspunktet til selve tilknytningspunktet til distribusjonsnettet.

Dette vil også motivere forbrukeren til å påse at trær i egen have etc. ikke står i fare for å rive ned strømledningen. Dette er forhold som det er mer nærliggende og rimelig at han holder kontroll med.»

SINTEF Energiforskning AS har følgende synspunkter:

«Et viktig punkt i utredningen er diskusjonen om risikoens overgang (kap. 16). Det er etter vårt syn viktig med et veldefinert tilknytningspunkt som definerer overgangen og at det er av vesentlig betydning at det er fysisk mulig å koble seg til med måleutstyr i dette punktet for å kunne kontrollere om leveringskvaliteten er i overensstemmelse med kravene og for å kunne forstå problemløsning. Tilnytningspunktet bør normalt være ved vegg/gjennomføring gjennom vegg hos kunden. Selve punktet kan da ofte være i en egen inntaksboks ved hovedsikringene.

I kapitel 16 foreslås det at det er opp til partene å bli enige om tilknytningspunkt og hvem som skal stå som eier av stikkledningen: Arbeidsgruppens forslag innebærer at det fortsatt vil være opp til partene å bestemme tilknytningspunktet innenfor rammen av eksisterende lovgivning. Kundene vil ofte kunne ha vanskelig for å skjønne fordeler og ulemper med hensyn til leveringskvalitet/spenningskvalitet ved selv å eie stikkledningene og ved at tilknytningspunktet defineres i nettselskapets ende av stikkledningen. Stikkledninger kan i noen tilfeller ved en slik ordning bli nokså lange, noe som innebærer at stikkledningen kan få en viss innflytelse på spenningsforholdene som kundens apparater utsettes for. Sluttbrukerne vil da stå svakere dersom for lav spenning gir problemer. Man bør derfor etter vårt syn unngå at tilknytningspunktet defineres som nettselskapets ende av stikkledningen i forbindelse risikoens overgang til sluttbruker når det gjelder spenningskvalitet.»

9.4 Departementets vurdering

Departementet har vurdert behovet for en bestemmelse om risikoens overgang som foreslått av arbeidsgruppen, men kan ikke se at det er særlige forhold ved strømkontraktene som tilsier en annen regulering enn den som allerede finnes i forbrukerkjøpsloven. Forbrukerkjøpsloven dekker en rekke kjøpssituasjoner, som hver for seg kan reise spørsmål om tidspunktet for risikoens overgang. Så langt departementet kan se innebærer ikke arbeidsgruppens forslag noe mer enn det som allerede vil følge av en naturlig tolking av forbrukerkjøpsloven på dette punktet. Departementet legger til grunn at man vanskelig kan tenke seg et annet naturlig tidspunkt for risikoens overgang enn det som er foreslått av arbeidsgruppen, altså at risikoen går over ved den elektriske energiens overgang fra nettselskapets distribusjonsnett til forbrukerens elektriske installasjon. Det nærmere tidspunktet overlates etter arbeidsgruppens forslag til avtalen mellom partene. Risikoen kan etter dette enten gå over ved det punktet i distribusjonsnettet der stikkledningen er tilknyttet, eller ved tilkoblingsklemme på husvegg eller grunnmur for kabel eller nett. I høringen er det reist spørsmål om hvilket av disse tidspunktene som bør innebære at risikoen går over. Departementet er enig med en samlet arbeidsgruppe i at det er behov for en viss fleksibilitet i forhold til varierende faktiske forhold og partenes ønsker. Det synes derfor ikke naturlig å fastsette nærmere regler om dette, men mest hensiktsmessig å overlate spørsmålet til avtalen mellom partene. Departementet kan for sin del heller ikke se at det skulle være behov for en bestemmelse om boligsammenslutninger som foreslått av arbeidsgruppen. Heller ikke på dette punktet synes det som om forslaget innebærer noe annet enn det som ville følge av en naturlig tolkning av forbrukerkjøpsloven.