15 Tvisteløsning

15.1 Gjeldende rett

På s. 50-51 i utredningen beskriver arbeidsgruppen gjeldende ordning med klagebehandling på strømområdet slik:

«9.1 NVEs behandling av klager på nettselskaper

Det vil i det følgende bli redegjort for hvilke klager på nettselskap NVE behandler.

Forskrift om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. av 7. desember 1990 nr. 959 (energilovforskriften) § 7-2 lyder:

«Departementet fører tilsyn med at bestemmelser gitt i eller i medhold av energiloven overholdes. Når myndighet etter loven og denne forskrift er lagt til Norges vassdrags- og energidirektorat, omfatter dette også myndighet etter første punktum.»

NVE utøver med hjemmel i denne bestemmelsen, samt påleggskompetansen i energilovforskriften § 7-3, tilsyn med blant annet nettselskapene. Energiloven, underliggende forskrifter og konsesjonene inneholder en detaljert økonomisk og teknisk regulering av nettselskapene. Som eksempel kan nevnes at nettselskapene er pålagt å til enhver tid å holde de elektriske anleggene i tilfredsstillende driftssikker stand, herunder sørge for vedlikehold og modernisering som sikrer en tilfredsstillende leveringskvalitet. Ved en eventuell klage fra tilknyttede kunder, kan NVE fatte vedtak og pålegge nettselskapet å rette tilstanden. Et pålegg kan følges opp med tvangsmulkt, og eventuelt politianmeldes. Muligheten for å treffe konkrete vedtak vedrørende leveringskvalitet vil bli vesentlig bedret når ny forskrift om leveringskvalitet vil tre i kraft. Planlagt ikrafttredelse er 1. januar 2005. For øvrig konsesjonsbehandler NVE alle overføringsanlegg med en spenning på over 22 kV, og fatter enkeltvedtak i sakene.

Forskrift om økonomisk og teknisk rapportering, inntektsramme for nettvirksomheten og tariffer av 11. mars 1999 nr. 302 § 13-5 sjette ledd lyder:

«Ved uenighet mellom nettselskap og nettkunde om tariffer og andre overføringsvilkår, plikter nettselskapet å informere kunden om at Norges vassdrags- og energidirektorat er kontrollmyndighet etter bestemmelsen i forskrift av 7. desember 1990 nr. 959 § 7-2 og om bestemmelsen i § 18-1 i denne forskrift.»

Bestemmelsen i nettkontrollforskriften § 18-1 fastsetter at NVE kan gi de pålegg som er nødvendige for gjennomføring av forskriften og vilkår satt i konsesjoner gitt av NVE i medhold av energiloven.

Tidligere fremgikk det tydeligere av energilovforskriften at NVE har en konfliktløsningsfunksjon hva gjelder tariffer. Energilovforskriften hadde tidligere en bestemmelse i § 4-4 bokstav b syvende ledd som lød:

«Ved uenighet om vilkår eller ved tvist om beregningsmåten for overføringstariffer og kapasitet, treffes avgjørelse av Norges vassdrags- og energiverk».

Den gjeldende bestemmelsen i nettkontrollforskriften § 13-5 sjette ledd, jf. § 18-1, innebærer en mer indirekte regulering av NVEs konfliktløsningsfunksjon. Ulf Hammer argumenterer i sin bok «Tilrettelegging av kraftmarkedet» (Oslo 1999, se kapittel 41) for at NVE fortsatt har en plikt til å treffe avgjørelse i konflikter vedrørende tariffer. NVE praktiserer også regelverket i tråd med dette, og treffer årlig ca. 30 vedtak i saker om nettselskapenes tariffering. I tillegg behandles et betydelig større antall henvendelser som ikke avgjøres ved vedtak.

NVE fastsetter ikke de konkrete tariffene, men treffer enkeltvedtak om hvorvidt nettselskapets tariffering er i tråd med de prinsipper og regler som gjelder i nettkontrollforskriften. Inntektsrammereguleringen, som er hjemlet i samme forskrift, bestemmer hvor mye det enkelte nettselskap samlet kan ta betalt for nettjenestene. Inntektsrammereguleringen er basert på bruk av enkeltvedtak, og parter og andre med rettslig klageinteresse har dermed klagerett også her.

NVE fører også tilsyn med og behandler klager etter forskrift om måling, avregning og samordnet opptreden ved kraftomsetning og fakturering av nettjenester av 11. mars 1999 nr. 301. Forskriften inneholder blant annet regler for hvordan nettselskap og kraftleverandører skal gjennomføre leverandørskifter, samt regler for nettselskapets fakturering av nettleie. Dersom kraftleverandørene velger å samfakturere med nettselskapet, omfatter reglene også de relevante bestemmelsene kraftleverandøren. Et eksempel på det siste er nettselskapets plikt til å fakturere etterskuddsvis.

I medhold av energiloven § 5-5 tredje ledd behandler NVE også klager på priser og andre leveringsvilkår for abonnenter som er pålagt tilknytning til fjernvarmeanlegg etter plan- og bygningsloven § 66a.

9.2 Elklagenemnda

Elklagenemnda ble opprettet i 1991 i henhold til avtale mellom Norges Energiverkforbund (nå Energibedriftenes landsforening) og Forbrukerrådet. Nemnda består av fem medlemmer. Formannen er jurist og skal arbeide i en dømmende stilling. Lederen blir oppnevnt av partene i fellesskap. I tillegg består nemnda av to medlemmer som oppnevnes for ett år av gangen av hver av partene. Saksbehandlingen er gratis for forbrukerne.

Elklagenemnda behandler tvister vedrørende kontraktsforholdet mellom energiselskaper og husholdningskunder. Eksempler på tvister kan være forhold vedrørende måling/målefeil, beregning av forbruk, spennings­-variasjoner og ansvar for skade på elektriske installasjoner, tilknytningsavgifter, anleggsbidrag, fremføring av lavspenningsnett og leveringsbetingelser. Elklagenemnda behandler ikke tvister vedrørende rene kraftprisspørsmål og nettariffer. Dersom saken ikke kan avgjøres uten muntlig forklaring eller ved befaring på stedet, kan saken avvises. En sak kan også avvises dersom den reiser rettsspørsmål som det ikke med rimelighet kan forlanges at nemnda skal ta stilling til. Tvister mellom kunde og megler eller annen mellommann faller utenfor nemndas virkefelt. Tvister mellom energiselskaper og næringslivskunder faller også utenfor nemndas virkefelt.

Saksbehandlingen er skriftlig. Det forutsettes at den som klager først har reist skriftlig klage overfor energiselskapet, uten at tvisten er løst i minnelighet. Dersom klagen ikke imøtekommes skal den som klager varsles om adgangen til å bringe saken inn for nemnda. Etter at klageren har mottatt avslag fra energi­selskapet har han eller hun en frist på fire uker på å reise saken for nemnda. Fristen løper bare dersom svaret fra energiselskapet gir uttrykk for å være endelig og dessuten gir skriftlig orientering om adgang til å bringe saken inn for klagenemnda.

Elklagenemndas sekretariat forbereder sakene for nemnda. Sekretariatet har taushetsplikt og har en nøytral stilling i forhold til begge parter i saken. I den skriftlige klagen må den som klager oppgi hvem som er parter i saken, hva kravet er og grunngivning av kravet. Alle dokumenter som har betydning for saken må legges ved. Klagen blir så oversendt det innklagede energiselskap til uttalelse. Etter at nødvendige uttalelser og dokumentasjon er innhentet fra begge parter, utarbeides det et sakssammendrag som sendes begge parter, og som i tillegg til samtlige saksdokumenter legges fram ved nemndsbehandlingen.

Elklagenemndas vedtak er rådgivende for partene. Nemnda tar stilling til de bevis- og rettsspørsmål som er av betydning for avgjørelsen, og avgir en begrunnet uttalelse. Ved vedtak som gir klageren helt eller delvis medhold skal energiselskapet gi melding til klageren og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt. Nemndas uttalelser har hittil hatt stor gjennomslagskraft. Det er en hovedregel at energiselskapene retter seg etter nemndas avgjørelser. En avsluttet sak kan gjenopptas når en ny kjensgjerning opplyses eller det fremskaffes et nytt bevis som etter nemndas mening med overveiende sannsynlighet måtte ha medført en annen avgjørelse.

Årsmeldingene inneholder sammendrag av de sakene som er behandlet det enkelte år. Disse sammendragene gir et godt bilde av nemndas virksomhet og praksis i ulike sakstyper. Årsmeldingene inneholder også statistikk over antall klager, kategorisering av klagene og oversikt over i hvilken grad klager gis medhold. I 2002 mottok sekretariatet 128 saker, hvorav 59 ble behandlet i nemnda.»

På s. 143 i utredningen beskriver arbeidsgruppen nærmere hvordan en rekke nemndsordninger for tvisteløsning i forbrukersaker har utviklet seg de senere år:

«Det finnes i dag en rekke nemnder og utvalg som på ulike områder behandler klagesaker i forbrukerforhold. I 1991 ble Elklagenemnda opprettet gjennom avtale mellom Norges Energiverkforbund (nå Energibedriftenes landsforening) og Forbrukerrådet. Nemnda behandler tvister som springer ut av kontraktsforhold mellom energiselskaper og husholdningskunder. Det er redegjort nærmere for nemnda i punkt 9.2 ovenfor.

Hovedformålet med Elklagenemnda og tilsvarende nemnder er å skaffe forbrukere en rimelig og enkel måte å løse tvister på. For de fleste forbrukere vil det normalt være svært kostbart å bringe en sak inn for de ordinære domstolene. Ofte vil tvistegjenstanden også ha en så lav verdi at en ordinær rettssak fremstår som unødvendig ressurskrevende. De forskjellige tvistenemndene vil normalt tilby vederlagsfri saksbehandling for forbrukeren. Det er normalt heller ikke nødvendig at denne er representert ved advokat. En annen fordel ved utenrettslig nemndsbehandling er at nemnd­ene ofte besitter en særlig ekspertise innenfor sitt saksområde, og at nemndene kan utvikle en presedenspraksis som gir bedre forutberegnelighet på det aktuelle rettsområdet. Dette har vært tilfelle også når det gjelder Elklagenemnda, som har bidratt til å utvikle klarere normer mellom energiselskaper og husholdningskunder.

De fleste av de tvistenemndene som finnes, er stiftet gjennom avtaler mellom organisasjoner som representerer den aktuelle bransjen på den ene siden, og institusjoner eller organisasjoner som representerer forbrukerne på den andre siden, normalt Forbrukerrådet. Selv om nemndene formelt sett er private og avtalebaserte, er det for flere av dem gitt nærmere lovregler om nemndenes virksomhet og de avgjørelser som fattes, jf. f.eks. lov 13. mai 1988 nr. 26 om inkasso (inkassoloven) kapittel VII, lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven) § 20-1, lov 13. juni 1997 nr. 43 om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m. (bustadoppføringslova) § 64 og lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) §§ 4 og 5. Disse lovbestemmelsene er i stor grad utformet på samme måte. Nemnda er basert på avtale, men lovbestemmelsene gir en adgang til å legge fram nemndsavtalene for Kongen med sikte på godkjenning som utløser visse rettsvirkninger.

Det er et gjennomgående trekk ved de nevnte ordningene at det ikke kan reises søksmål ved domstolene så lenge tvisten er til behandling i nemnda (såkalt litispendens). Et annet fellestrekk er regler som fritar for forliksrådsbehandling dersom søksmål reises etter at saken har vært til behandling i nemnda. Innbringelse for ei nemnd vil dessuten avbryte den alminnelige foreldelsesfristen, se foreldelsesloven § 16 nr. 2. Reglene i pakkereiseloven skiller seg fra de øvrige ved at godkjennelse av nemndas vedtekter også gjør at nemndsavgjørelser kan få tvangs- og rettskraft hvis de ikke bringes videre til domstolene (...).»

15.2 Arbeidsgruppens forslag

Etter å ha gjort rede for allerede eksisterende nemndsordninger i forbrukerforhold uttaler arbeidsgruppen på s. 143-144 i utredningen:

«Etter mønster av den refererte lovreguleringen går arbeidsgruppen inn for at det gis enkelte lovbestemmelser som legger til rette for at Elklagenemnda kan fungere effektivt. Arbeidsgruppen ser dette som et viktig tiltak for å styrke forbrukernes interesser. Gruppen ser det som særlig viktig at man gjennom lovregulering kan etablere en nemndsordning som alle energiselskaper må være tilknyttet. Lovregulering kan også bidra til å gi Elklagenemnda styrket autoritet og gjennomslagskraft. Endelig nevner gruppen at det i eldirektiv II artikkel 3 nr. 5, jf. vedlegg A, er inntatt særlige bestemmelser om tvisteløsning i forbrukerforhold. I henhold til vedlegg A bokstav f skal statene sørge for at forbrukere «benefit from transparent, simple and inexpensive procedures for dealing with their complaints. Such procedures shall enable disputes to be settled fairly and promptly with provision, where warranted, for a system of reimbursement and/or compensation. They should follow, wherever possible, the principles set out in Commission Recommendation 98/257/EC.» En lovfesting av en elklagenemnd vil etter arbeidsgruppens syn være godt i samsvar med bestemmelsene i direktivet.»

Arbeidsgruppen foreslår at det etter avtale mellom nettselskaper, kraftleverandører eller en organisasjon for slike selskaper og Forbrukerrådet eller en annen organisasjon som representerer forbrukere, kan opprettes en eller flere nemnder for behandling av tvister om kjøp og overføring av elektrisk energi til forbrukere. Både tvister med nettselskaper og kraftleverandører skal være omfattet av nemndas kompetanse etter forslaget. Etter arbeidsgruppens forslag skal nemndas kompetanse videre avgrenses til å behandle tvister mellom energiselskaper og forbrukere. Arbeidsgruppen foreslår at selskap som er tilknyttet en slik nemnd, plikter å opplyse skriftlig om adgangen til å bringe krav inn for denne.

Arbeidsgruppen foreslår at nemnda kan søke Kongen om godkjennelse av nemndsavtalen. Slik godkjennelse er nødvendig for at de lovfestede virkningene (litispendens, unnlatt forliksrådsbehandling og avbrytelse av foreldelse) utløses.

Arbeidsgruppen foreslår videre at Norges vassdrags- og energidirektorat som konsesjonsmyndighet, skal kunne stille som vilkår for omsetningskonsesjon at nettselskapene og kraftleverandørene slutter seg til nemnda. Som en følge av dette må nemndsordningen være åpen for tilslutning også for aktører som ikke er medlem i en bransjeforening.

Etter arbeidsgruppens forslag skal bare forbrukere kunne bringe en sak inn for nemnda. Kraftleverandørene og nettselskapene skal ikke ha noen slik rett. Det forelås videre som vilkår for å få behandlet en sak i nemnda, at forbrukeren må ha saklig interesse i å få nemndas uttalelse i den konkrete saken.

Arbeidsgruppen foreslår at loven ikke skal legge noen begrensning på nemndas saklige kompetanse. Hvilken saklig kompetanse nemnda har, vil etter forslaget bero på nemndsavtalen. Arbeidsgruppen slår imidlertid fast at hvorvidt en uttalelse fra nemnda har de virkninger som følger av loven, vil bero på om uttalelsen ligger innenfor den kompetansen nemnda har etter loven.

For å unngå at en sak bringes inn og behandles samtidig i en domstol og en godkjent nemnd, foreslår arbeidsgruppen en regel om at en sak som er brakt inn for en godkjent nemnd, ikke kan bringes inn for domstolene før klagenemnda har behandlet saken (såkalt litispendens).

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt nemndas avgjørelser skal ha retts- og tvangskraft, deler utvalget seg i et flertall og et mindretall, jf. NOU 2004: 4 s. 146-147:

«Arbeidsgruppen har vurdert om en klagenemnd også bør kunne fatte rettskraftige og tvangskraftige avgjørelser på samme måte som ordinære domstoler. Et flertall i arbeidsgruppen bestående av lederen og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening har imidlertid kommet til at det ikke bør åpnes for det. I dag er det bare én bestemmelse i lovverket som gir anledning til å opprette private tvistenemnder som kan fatte rettskraftige avgjørelser, nemlig lov 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser (pakkereiseloven) § 10-5. [I denne forbindelse nevnes det også at Forbrukertvistutvalgets avgjørelser har retts- og tvangskraft, jf. lov 28. april 1978 nr. 6 om behandling av forbrukertvister § 11.] Denne adgangen er imidlertid ikke benyttet ennå. Hvorvidt slike nemnder bør kunne fatte rettskraftige avgjørelser, reiser en rekke kompliserte og prinsipielle problemstillinger som bør håndteres i en større sammenheng, der man på generell basis drøfter om ulike typer klagenemnder bør kunne treffe retts- og tvangskraftige avgjørelser, f.eks. som ledd i den pågående reform av sivilprosessen. Flertallet viser i denne sammenhengen til de innvendinger som ble reist da det tilsvarende spørsmålet ble vurdert for tvister etter finansavtaleloven. [Jf. Ot.prp. nr. 41 (1998–99) Om lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) s. 88-89.] Flertallet kan ikke se at Elklagenemnda står i en særstilling som gjør at den i forhold til spørsmålet om tvangs- og rettskraft skal behandles på en annen måte en tilsvarende klagenemnder som er opprettet i medhold av lovgivningen.

En følge av å innføre rettskraft for nemndsavgjørelser, vil være at et energiselskap blir henvist til å bringe saken inn for retten dersom det ikke er tilfreds med avgjørelsen fra nemnda. Dette kan ha uheldige sider. Innbringelse for retten kan lede til at forbrukeren pådrar seg et ansvar for egne sakskostnader i tilfeller der han eller hun ikke får fullt medhold i rettsavgjørelsen. Det er således ikke gitt at en innføring av retts- og tvangskraftsvirkninger vil være i forbrukernes interesse. Flertallet bemerker også at selv om Elklagenemnda i dag bare avgir rådgivende uttalelser, er det generelle inntrykket at avgjørelsene stort sett blir fulgt i praksis.

Medlemmene fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening bemerker særskilt at de heller ikke kan se at det kan utledes som et krav som følger av eldirektiv II Vedlegg A bokstav f, at klagenemndas avgjørelser må gis tvangs- og rettskraft.

Et mindretall bestående av medlemmene fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet vil peke på at forbrukerkjøp og håndverkertjenester skal behandles av Forbrukertvistutvalget (FTU), jf. lov av 28 april 1978 om behandling av forbrukertvister § 1. Vedtak fra FTU har retts- og tvangskraft, jf. § 11. Dersom forbrukerkjøpsloven skal omfatte elektrisk kraft, vil strømkunder kunne bringe tvister inn for FTU med mindre lovgiver uttrykkelig velger en annen løsning. Spørsmålet blir om det er grunn til å gi strømkunder et annet og svakere rettslig vern enn andre forbrukerkjøpere.

Eldirektiv II, som er omtalt foran under punkt 10.3, stiller krav om at strømkunder skal sikres en effektiv klageadgang, se annex A Measures om consumer protection (f), der det heter at forbrukerkunder skal:

«benefit from transparent, simple and inexpensive procedures for dealing with their complaints. Such procedures shall enable disputes to be settled fairly and promptly with provision, where warranted, for a system of reimbursement and/or compensation. They should follow, wherever possible, the principles set out in Commision Recommendation 98/257/EC».

Mindretallet anser at det kan være hensiktsmessig at en særskilt nemnd som Elklagenemnda behandler strømklager på grunn av den særlige kompetanse nemnda har på området. Forbrukertvistloven § 14 gir hjemmel for overføring av myndighet fra FTU til en slik særnemnd.

Mindretallet kan imidlertid ikke se at flertallet har gitt noen god begrunnelse for hvorfor strømkunder skal ha svakere vern enn andre forbrukerkjøpere, selv om man formelt overfører vedtaksmyndigheten fra FTU til Elklagenemnda.

Etter mindretallets syn bør det i loven åpnes for at nemnda kan gis retts- og tvangskraft. Dette vil særlig være aktuelt hvis det viser seg at nemndas vedtak ikke blir respektert, for eksempel av enkelte aktører som i dag ikke er underlagt nemnda.

Subsidiært mener mindretallet at man bør vurdere å innføre en bestemmelse som gir departementet hjemmel til å benytte økonomiske sanksjoner i form av gebyrer eller lignende mot nettselskaper eller kraftleverandører som ikke etterlever nemndas vedtak. Også en slik løsning vil kunne sikre en effektiv nemndsordning.»

Arbeidsgruppen går inn for at en sak som har vært behandlet i en godkjent nemnd, skal kunne bringes direkte inn for tingretten, uten å gå veien om forliksrådet.

Når det gjelder foreldelse, viser arbeidsgruppen til at det allerede finnes tilstrekkelige regler i foreldelsesloven som sikrer at klage til nemnda har fristavbrytende virkning.

15.3 Høringsinstansenes syn

Alle høringsinstanser som uttaler seg om tvisteløsning, støtter arbeidsgruppens forslag om at det bør kunne opprettes en eller flere klagenemnder til løsning av tvister på dette området. Dette gjelder både høringsinstanser fra bransjesiden og forbrukersiden.

Energibedriftenes landsforening mener at en lovfestet plikt for aktørene til å akseptere nemndsbehandling bidrar til rettferdig konkurranse og ryddige forhold i bransjen, og støtter derfor flertallets forslag.

Forbrukerombudet stiller seg svært positiv til forslaget om å lovfeste grunnlaget for Elklagenemnda og til forslaget om å stille som vilkår for konsesjon at selskapene slutter seg til nemnda. Forbrukerombudet mener dette vil være et viktig skritt for å sikre både forbrukernes rettigheter og like konkurransevilkår i bransjen.

Hafslund ASA uttaler:

«Hafslund gir sin prinsipielle tilslutning til forslaget om en styrket Elklagenemnd som alle aktørene må være tilknyttet. Dette bidrar til større ryddighet i bransjen. En forutsetning for dette er at nemnda til enhver tid besitter den nødvendige kapasitet og kompetanse i forhold til klageomfang og de områder beslutninger skal fattes på.»

Når det gjelder de nærmere enkeltheter i reguleringen, har en rekke høringsinstanser kommet med synspunkter. KS Bedrift har en del merknader til ulike deler av forslaget:

«En slik rett til å inngå avtaler om tvisteløsningsorganer følger uansett av prinsippet om avtalefrihet. Det kan tenkes at det også var hensiktsmessig om man uavhengig av forslaget til ny forbrukerkjøpslov også laget tilsvarende tvisteløsningsorganer for så vidt gjelder næringskunder.

Vi mener at det bør stilles et absolutt krav om at avtalen om nemndsbehandling må være inngått mellom alle relevante organisasjoner før den kan godkjennes av Kongen. Videre bør det stilles krav om [at] standardkontraktene også må være inngått mellom alle relevante organisasjoner ettersom nemnda skal fatte avgjørelser som omhandler disse. I tillegg må alle relevante organisasjoner også være representert i nemnda.

Dette vil innebære at KS Bedrift må gis adgang til å tre inn som part i overnevnte avtaleverk og gis adgang til å utpeke ett av medlemmene i nemnda.

Dersom ikke alle relevante organisasjoner er representert i forbindelse med inngåelsen av avtaleverket og etableringen av nemnda, vil ikke nemnda ha den nødvendige, faktiske legitimitet til å dømme over alle nettselskap og kraftleverandører i Norge.

Dersom alle de relevante organisasjonene er representert i forbindelse med inngåelsen av avtale om nemndsbehandling og inngåelsene av standardavtalene, samt gis adgang til å utpeke ett av utvalgets medlemmer, vil de absolutt fleste aktørene være representert gjennom en av organisasjonene. I så fall har vi ingen innvendinger mot et vilkår om underkastelse av nemndsbehandling i omsetningskonsesjonene. Vi har heller ingen innvending mot opplysningsplikten om nemndsbehandling på fakturaer gitt at omtalen kan gjøres kort og med henvisning til annen mer utfyllende informasjon på for eksempel organisasjonens hjemmesider.

Vi mener at nettselskapet og kraftleverandøren også bør ha en rett til å kreve en avgjørelse om en tvist med en forbruker der den samme forbruker allerede har brakt en annen tilgrensende tvist mot det samme selskapet inn for nemnda. Utover dette har vi ingen kommentarer.

OEDs og NVEs kompetanse til å fatte avgjørelser i tvister mellom nettselskap/kraftleverandører og forbrukere er vidtgående. Utvalgets forslag kan føre til at nemnda får kompetanse til å fatte avgjørelser som primært hører under OED og NVEs forvaltningsområde.

Vi mener det er nødvendig at man i forarbeidene vurderer dette grundigere og trekker opp et klart skille mellom nemndas og OED/NVEs kompetanseområder. Fravær av slikt skille vil gjøre det vanskelig for den enkelte å bringe på det rene hvilket organ som er rette adressat for avgjørelse av tvisten. Dersom kompetanseområdene er overlappende vil en også kunne ende opp med at nemnda og OED/NVE fatter avvikende avgjørelser om de samme spørsmålene. (...)»

Landsorganisasjonen i Norge uttaler at det er viktig at tvisteløsningsorganer har nødvendig kompetanse for å behandle saker vedrørende kjøp av strøm. Elklagenemnda kan ifølge Landsorganisasjonen i Norge fungere som et effektivt og billig tvisteløsningsorgan for forbrukere.

Norske Energikjøperes Interesseorganisasjon uttaler:

«NEKI ser at Elklagenmnda kan være et velegnet organ for [å] løse mindre tvistesaker mellom elkunde og leverandør. Det skyldes både at elspørsmål ofte har en spesiell karakter og at de materielle tvistespørsmål er små i forhold til de ressurser som kreves dersom en skal iverksette en rettssak. (...)»

SINTEF Energiforskning AS påpeker at

«saksområdet som behandles er komplekst og krever betydelig kompetanse både av juridisk, teknisk og økonomisk art. Dette innebærer at de organer som blir satt til å forvalte reglene må ha betydelig kompetanse. Da slik kompetanse etter vår erfaring til dels er mangelvare hos berørte aktører (særlig på forbrukersiden), bør det legges til rette for å styrke denne».

Under høringen har det særlig vært uenighet når det gjelder spørsmålet om nemndas avgjørelser skal ha retts- og tvangskraft. Videre er enkelte høringsinstanser inne på forholdet til lov 28. april 1978 nr. 18 om forbrukertvister (heretter omtalt som forbrukertvistloven).

Barne- og familiedepartementet uttaler:

«Det ligger ikke i arbeidsgruppens forslag at Forbrukertvistutvalget skal tillegges oppgaver i forbindelse med strømkjøp. Vi vil imidlertid påpeke at det kan oppstå en viss usikkerhet dersom strømkjøp omfattes av forbrukerkjøpsloven, og det ikke opprettes en godkjent nemnd i henhold til den foreslåtte § 67. Forbrukerombudet og Forbrukerrådet synes å legge til grunn at i så fall vil tvister om forbrukerkjøp av strøm falle inn under Forbrukertvistutvalgets kompetanseområde, jf. rapporten side 146 annen spalte. Det kan hevdes at kjøp av strøm vil falle utenfor Forbrukertvistutvalgets saklige kompetanseområde allerede fordi forbrukerkjøp er definert som «kjøp av ting til forbruker» i forbrukertvistloven § 1 tredje ledd. Isolert sett er det neppe naturlig å anse elektrisk strøm som innbefattet i begrepet «ting» i denne bestemmelsen. Men vi ser at det kan oppstå tvil dersom strømkjøp omfattes av forbrukerkjøpsloven, jf. at forbrukerkjøpsdefinisjonen i forbrukerkjøpsloven § 1 annet ledd også henspeiler på salg av ting, og at det må sies å være nære forbindelser mellom forbrukerkjøpsloven og forbrukertvistloven. For det tilfelle at kjøp og overføring av elektrisk energi skal omfattes av forbrukerkjøpsloven, ber vi Justisdepartementet være oppmerksomme på dette. På et særområde som elektrisk energi er det en fordel med spesialkompetanse. Etter vår oppfatning bør det derfor fortsatt være en særskilt nemnd for forbrukertvister om elektrisk energi, uavhengig av Forbrukertvistutvalget. Barne- og familiedepartementet har mulighet for å godkjenne at klager som ellers faller inn under Forbrukertvistutvalgets kompetanse i stedet skal behandles av en bransjenemnd, jf. forbrukertvistloven § 14.»

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Når det imidlertid gjelder spørsmålet om å knytte retts- og tvangskraftsvirkninger til nemndas avgjørelser, foreligger det argumenter både for og mot. For innføring av retts- og tvangskraft taler hensynet til å gi nemndsordningen den nødvendige effektivitet. Som et mindretall bestående av medlemmene fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet peker på (utredningen s. 146) skal forbrukerkjøp og håndverkertjenester behandles av Forbrukertvistutvalget, jf. lov av 28. april 1978. Vedtak fra Forbrukertvistutvalget har retts- og tvangskraft. Dersom forbrukerkjøpsloven skal omfatte elektrisk kraft, vil strømkunder kunne bringe tvisten inn for FTU med mindre lovgiver velger en annen løsning. Det er ingen grunn til å gi strømkundene et annet og svakere rettslig vern enn andre forbrukerkjøpere.

Motargumentet er først og fremst at det kan hevdes at Elklagenemnda ikke står i en særstilling som gjør at den i forhold til spørsmålet om retts- og tvangskraft skal behandles på en annen måte enn tilsvarende klagenemnder som er opprettet i medhold av lovgivningen.

Advokatforeningen vil under tvil slutte seg til arbeidsgruppens mindretall, og mener dette er en følge av vårt prinsipale syn om at forbrukerkjøpsloven skal omfatte elektrisk kraft. Dermed vil strømkunder kunne bringe tvister inn for FTU med mindre lovgiver uttrykkelig velger en annen løsning, noe det ikke er noen grunn til her.»

Forbrukertvistutvalget uttaler:

«Plassering av reglene i forbrukerkjøpsloven vil formentlig medføre at tvister i utgangspunktet vil omfattes av FTUs kompetanse. Dette er imidlertid ikke opplagt, idet FTUs kompetanse i kjøpssaker følger av forbrukertvistlovens § 1, ikke av anvendelsesområdet for forbrukerkjøpsloven. Det synes likevel naturlig å forstå forbrukertvistlovens § 1 slik at kontrakter som reguleres av forbrukerkjøpsloven, faller innenfor FTUs kompetanse.

Dette bør ha som konsekvens at tvister i utgangspunktet bør behandles av FTU. Dersom utvalgets forslag om en særskilt klagenemnd skal gjennomføres – noe vi som arbeidsgruppen ser gode grunner for – bør denne nemnda få sin kompetanse gjennom regelen i forbrukertvistlovens § 14. Arbeidsgruppens flertall mener at nemndas avgjørelser ikke bør ha retts- og tvangskraft. Vi mener at nærværende lovreform gir en god anledning til å vinne erfaring med § 14, ved at elklagenemnda gis myndighet til å fatte vedtak med virkning som en dom. Det dreier seg om en velorganisert bransje med presumptivt seriøse aktører på tilbydersiden. Det er opplyst i arbeidsgruppens utredning at antallet saker som ble avgjort av nåværende elklagenemnd i 2002, var 59, noe som tilsier en oversiktlig saksmengde som bør være godt egnet til å vinne erfaring med retts- og tvangskraftige vedtak utenfor FTU selv. Det er videre opplyst i utredningen at nemndas avgjørelser stort sett respekteres av energiforetakene, uten at det er oppgitt tall for dette. Heller ikke i dette perspektivet synes det å være dramatisk om nemnda gis adgang til å fatte vedtak med virkning som dom. Hvis man velger å videreføre en særskilt klagenemnd på dette området, er det derfor vår anbefaling at nemnda etableres i medhold av forbrukertvistloven § 14.»

Til spørsmålet om avgjørelsene bør ha retts- og tvangskraft uttaler Forbrukerombudet :

«For å sikre at nemndas avgjørelser blir fulgt av selskapene, er jeg av den oppfatning at det bør vurderes, slik gruppas medlemmer fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet foreslår, å holde muligheten åpen for at nemnda kan gis retts- og tvangskraft eller at selskapene kan risikere å bli ilagt gebyrer ved manglende etterlevelse av nemndas avgjørelser.»

Forbrukerrådet sier om det samme spørsmålet:

«Uavhengig av hvilken lovteknisk løsning som velges, bør forbrukeren kunne få en avgjørelse med retts- og tvangskraft uten å måtte benytte/belaste det ordinære rettsapparatet. Løsningen med å plassere reglene i forbrukerkjøpsloven, gjør dette enkelt ved at Forbrukertvistutvalget da har denne kompetansen, og at den eventuelt kan overføres til Elklagenemnda. Problemstillingene her har også en side til Eldirektiv II og Forbrukerkjøpsdirektivet, som det må tas hensyn til. Videre vil vurderingene rundt småkravsprosessen kunne være av betydning for hvordan reglene skal håndheves. Det vil være uheldig om det nå skapes et system som ikke passer inn i en større helhet som vi kan se konturene av.»

Landsorganisasjonen i Norge mener det bør åpnes for å knytte retts- og tvangskraftvirkninger til nemndas avgjørelser.

Hafslund ASA uttaler:

«Vi støtter ikke mindretallets oppfatning av at det bør åpnes for å knytte retts- og tvangskraftvirkinger til Elklagenemndas avgjørelser.»

Norges vassdrags- og energidirektorat går imot å gi nemndas avgjørelser retts- og tvangskraft, og uttaler:

«NVE ønsker å presisere at saker som bringes inn for NVEs klagebehandling ikke skal behandles i Elklagenemnda. NVE mener at Elklagenemnda ikke skal kunne fatte rettskraftige og tvangsbærende avgjørelser på samme måte som domstoler. NVE mener det bør innføres en bestemmelse som gir departementet hjemmel til å benytte økonomiske sanksjoner i form av gebyrer eller lignende mot nettselskaper og kraftleverandører som ikke etterlever nemndas vedtak. NVE mener at tvister om kontraktsforhold etter denne lovgivningen ikke bør kunne behandles av Forbrukertvistutvalget, da tvistesaksbehandling innen kraftkontrakter og nettleiekontrakter er spesialisert og krever særlig kompetanse for å kunne få en behandling med autoritet.»

Nordisk Institutt for Sjørett (avdeling for petroleums- og energirett) har noen merknader til tvisteløsning i lys av at de mener det bør innføres et kontrollansvar som ansvarsgrunnlag for nettselskapet:

«Under henvisning til Elklagenemndas praksis og anvendelse av de alminnelige bevisbyrde­reglene, stiller vi oss tvilende til om bevisproblemene forbundet med en kontrollansvarsregel rent faktisk er så omfattende som antydet ovenfor. Vi er uansett av den oppfatning at disse innvendingene kan imøtegås gjennom en bevisst tilrettelegging av Elklagenemndas behandling av klager. Praksis fra Elklagenemnda viser at tap hos forbruker som skyldes overliggende nett først konstateres ved Elklagenemndas tvistebehandling. I så tilfelle vil det være både i forbrukers interesse og prosessøkonomisk lønnsomt å involvere overliggende nettselskap i samme tvist i Elklagenemnda. Dersom forbrukers nettselskap signaliserer at de mener feilen ligger i overliggende nett, bør Elklagenemnda ha kompetanse til å trekke det overliggende nettselskapet inn i samme tvisteløsningsprosedyre. En slik ordning vil innebære en effektivisering av klageprosessen. For forbrukernes vedkommende vil det være tilstrekkelig å klage egen nettleverandør inn for Elklagenemnda. Nettselskapets bevisføring for Elklagenemnda vil avgjøre om det er grunnlag for å trekke inn nettselskap i overliggende nett. Dette reduserer ubegrunnede/unødige forbrukerhenvendelser og reduserer nettselskapenes administrasjonskostnader. Samtidig kan det ikke ses at dette vil føre til uforholdsmessig økte kostnader for Elklagenemnda. Bevisbyrden og kostnadene forbundet med å innhente dokumentasjon for at dette er forhold som ligger utenfor deres kontroll, vil fortsatt påhvile nettselskapene. Kostnadsøkningen vil være relatert til innarbeidelse av rutiner hos Elklagenemnda for hhv å gjennomgå den lokale nettleverandørens anførsler, vurdere behovet for og innhente uttalelser fra overliggende nettselskap forut for at vedtak treffes.»

15.4 Departementets vurdering

Arbeidsgruppens forslag om å lovfeste grunnlaget for klagenemnder på strømområdet har fått bred tilslutning i høringen.

Departementet går inn for at det gis en regel om tvisteløsning med hovedsakelig samme innhold som arbeidsgruppen har foreslått, jf. forslaget til ny § 61 a i forbrukerkjøpsloven. Selv om den foreslåtte lovbestemmelsen vil åpne for at det kan opprettes flere nemnder, er det nok i realiteten Elklagenemnda bestemmelsen vil ha betydning for. Departementet fremhever i likhet med arbeidsgruppen at man gjennom den foreslåtte lovreguleringen kan oppnå en nemndsordning som alle energiselskaper må være tilknyttet.

Flere høringsinstanser har vært inne på forholdet til Forbrukertvistutvalgets kompetanse. Etter departementets syn er det ikke hensiktsmessig at Forbrukertvistutvalget skal behandle tvister på dette området. På grunn av saksområdets kompleksitet er det åpenbart en fordel med spesialkompetanse. Både Barne- og familiedepartementet, Hafslund ASA, Landsorganisasjonen i Norge , Norges vassdrags- og energidirektorat og SINTEF Energiforskning AS peker på at behandlingen av tvister på dette området krever særlig kompetanse. Departementet mener blant annet i lys av dette at det også i fortsettelsen vil være en fordel at en særskilt nemnd behandler denne typen saker. Departementet legger til grunn at nemndsordningen på dette området vil bli videreført og utviklet i tråd med forutsetningene i forslaget.

For å klargjøre forholdet mellom Forbrukertvistutvalget og en særskilt bransjenemnd, foreslår departementet en tilføyelse i forbrukertvistloven § 1 fjerde ledd om at Forbrukertvistutvalget ikke skal behandle saker som nevnt i forbrukerkjøpsloven § 61 a første ledd bokstav a til c. Etter departementets syn er det naturlig at en slik avgrensning fremgår av forbrukertvistloven, og ikke, som etter arbeidsgruppens forslag, av forbrukerkjøpsloven. Departementet kan ikke se at det skulle være nødvendig å gå veien om forbrukertvistloven § 14 for å klargjøre dette. Departementets forslag innebærer at spørsmålet om bruk av forbrukertvistloven § 14 ikke oppstår. Sakene vil da ikke «ellers falle inn under Forbrukertvistutvalgets kompetanse» etter § 14, fordi det følger av forbrukertvistloven § 1, som regulerer lovens saklige virkeområde, at Forbrukertvistutvalget ikke har kompetanse til å behandle disse sakene.

Når det gjelder spørsmålet om nemndas avgjørelser skal ha retts- og tvangskraft, er høringsinstansene uenige. Dersom nemndas avgjørelser skal ha slike virkninger, må dette i tilfelle fastsettes særskilt. Departementet kan ikke se at spørsmålet om retts- og tvangskraft kan løses ut fra en vurdering av hvorvidt tvister om elektrisk energi i utgangspunktet ville falle inn under Forbrukertvistutvalgets kompetanse, jf. enkelte høringsinstanser merknader om dette. Etter forslaget skal slike tvister uansett ikke behandles av Forbrukertvistutvalget.

Departementet er enig med arbeidsgruppens flertall i at nemndas avgjørelser ikke bør ha retts- og tvangskraftvirkninger. Som arbeidsgruppens flertall peker på, reiser spørsmålet en rekke kompliserte og prinsipielle problemstillinger som må ses i en bredere sammenheng. Det er etter departementets syn naturlig å sammenlikne Elklagenemnda med andre typer nemnder hvis avgjørelser etter gjeldende rett ikke har retts- og tvangskraft. Departementet legger vekt på at tilsvarende spørsmål om retts- og tvangskraft tidligere har vært vurdert i forhold til tvisteløsning etter finansavtaleloven, inkassoloven og angrerettloven (for visse finansielle tjenester), uten at man fant å kunne gå inn for en slik ordning, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998–99) Om lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) s. 88-89, Ot.prp. nr. 115 (2001–2002) Om lov om endringar i inkassolova s. 16 og Ot.prp. nr. 36 (2004–2005) Om lov om endringer i lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven) s. 70. Departementet legger betydelig vekt på at Elklagenemndas avgjørelser vanligvis følges, noe som reduserer behovet for å tillegge avgjørelsene rettskraft. Videre er departementet enig med arbeidsgruppens flertall i at retts- og tvangskraftvirkninger kan være uheldig for forbrukeren, fordi han kan pådra seg ansvar for egne saksomkostninger i tilfeller hvor energiselskapet henvises til å bringe en avgjørelse det er uenig i inn for retten.

Forbrukerombudet har i høringen reist spørsmål om et alternativ til retts- og tvangskraft kan være å ilegge selskapene gebyrer ved manglende etterlevelse av avgjørelsene. Norges vassdrags- og energidirektorat mener at det bør innføres en bestemmelse som gir departementet hjemmel til å benytte økonomiske sanksjoner i form av gebyrer eller lignende mot nettleverandører som ikke etterlever nemndas vedtak. Departementet kan ikke se at dette er naturlig dersom man først går inn for at avgjørelsene ikke skal ha retts- og tvangskraft. Som nevnt er departementets inntrykk at avgjørelsene i stor grad etterleves. Stor grad av etterlevelse henger etter departementets syn sammen med om bransjen har den nødvendige tillit til og respekt for ordningen. Offentlige reguleringer i form av gebyrer eller lignende vil etter departementets syn svekke slike fordeler ved den avtalebaserte ordningen. Sanksjoner bør eventuelt ha sitt grunnlag i nemndsavtalen.

KS Bedrift synes å stille som forutsetning for sin tilslutning til forslaget om tvisteløsning at alle relevante organisasjoner må være avtalepart, både i forhold til avtalen om nemndsbehandling og standardavtalene. Videre mener KS bedrift at alle relevante organisasjoner må være representert i nemnda. Departementet finner det ikke hensiktsmessig å lovregulere disse spørsmålene. Det vanlige ved denne typen nemnder er at nemndene har sitt grunnlag i avtaler mellom organisasjoner som representerer den aktuelle bransjen og institusjoner som representerer forbrukerne. Spørsmålet om nemndas grunnlag og sammensetning vil være relevant ved Kongens vurdering av en eventuell godkjennelse av nemnda. I den forbindelse vil det være av betydning at nemnda er sammensatt på en måte som Kongen mener gir nemnda den nødvendige legitimitet. Departementet finner det for sin del ikke naturlig å kommentere partsforholdene nærmere. Dette vil måtte bero på avtalen mellom partene. Gjennom lovforslaget legges det grunnlag for at tvistenemnder på dette området kan få en lovforankring. Departementet legger til grunn at man også på bransjesiden vil kunne finne løsninger for å oppnå dette.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke tvister nemnda skal kunne behandle, slutter departementet seg til arbeidsgruppens forslag om at nemnda bare bør behandle tvister mellom energiselskaper og forbrukere. KS Bedrift har som eneste høringsinstans synspunkter på dette, og mener at det kan være hensiktsmessig å ha tilsvarende tvisteløsningsorganer for næringskunder. Departementet viser til at det foreliggende forslaget har et forbrukervernperspektiv, og at det ikke er like nærliggende med en tilsvarende lovforankret ordning for næringskunder. Et slikt spørsmål ligger uansett utenfor rammen for denne proposisjonen.

KS Bedrift har også synspunkter når det gjelder hvem som skal kunne bringe en sak inn for nemnda. Etter arbeidsgruppens forslag er det bare forbrukere som har en slik rett, mens KS Bedrift mener at også nettselskapet og kraftselskapene bør ha en slik rett i forhold til krav mot forbrukeren i tilfeller hvor forbrukeren allerede har brakt en tilgrensende tvist mot det samme selskapet inn for nemnda. Andre høringsinstanser har ikke hatt innvendinger mot arbeidsgruppens forslag på dette punktet, og departementet kan for egen del heller ikke se at man bør åpne for at tvister mot forbrukeren kan bringes inn av energiselskapet. Departementet legger, som arbeidsgruppen, vekt på at hensikten med klagenemnda er å gi forbrukere et effektivt alternativ til de alminnelige domstoler, og at energiselskapene har ressurser som gjør det lettere å ta i bruk det alminnelige domstolsapparatet, jf. utredningen s. 145.

KS Bedrift mener videre det er nødvendig at forarbeidene trekker et klart skille mellom på den ene side Olje- og energidepartementets og Norges vassdrags- og energidirektorats kompetanse til å fatte avgjørelser i tvister mellom nettselskap/kraftleverandører og forbrukere og på den annen side nemndas kompetanse. Departementet viser til at det allerede etter gjeldende rett eksisterer to klagemuligheter avhengig av hva tvisten gjelder, jf. foran under punkt 15.1 om Norges vassdrags- og energidirektorats og Elklagenemndas klagebehandling. Departementet kan ikke se at det er påvist at det har oppstått eller i fremtiden kan oppstå problemer som følge av dette. Departementet viser videre til at verken Norges vassdrags- og energidirektorat eller Olje- og energidepartementet har gitt uttrykk for at dette skulle være problematisk. Nemnda vil etter loven kunne behandle alle spørsmål som springer ut av kontraktsforholdet mellom partene. De ulike organers kompetanse må for øvrig fastlegges på bakgrunn av en tolking av det aktuelle regelverk, samt den aktuelle avtalen om nemndsbehandling.

For å unngå at en sak bringes inn for og behandles samtidig i en domstol og en godkjent nemnd, foreslår arbeidsgruppen en regel om litispendens. Dette innebærer at en sak som er brakt inn for en godkjent nemnd, ikke kan bringes inn for og behandles i de alminnelige domstolene før klagenemnda har behandlet saken. Det har ikke kommet innvendinger mot dette i høringen, og departementet slutter seg i utgangspunktet til forslaget, jf. forslaget til ny § 61 a fjerde ledd. Departementet vil vise til at det følger av lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) § 18-2 tredje ledd at litispendensvirkningen ved innbringelse for denne typen nemnder er tidsbegrenset. Virkningen av innbringelse for nemnda (litispendens) bortfaller hvis nemnda ikke har avgjort saken innen seks måneder uten at dette kan bebreides saksøkeren (forbrukeren). Tvisteloven er imidlertid ennå ikke satt i kraft.

Arbeidsgruppen foreslår videre at det skal være adgang til å bringe saker som er realitetsbehandlet i en godkjent nemnd, inn for domstolene uten forliksrådbehandling. Departementet slutter seg til forslaget, jf. lovforslagets § 61 a fjerde ledd tredje punktum. Departementet vil på dette punkt for øvrig vise til tvisteloven § 6-2 annet ledd bokstav c, som har nærmere regler om forliksrådets kompetanse og forholdet til nemndsbehandling, jf. for øvrig Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) s. 96.

Når det gjelder spørsmålet om hva som skal avbryte foreldelse i disse sakene, viser departementet til arbeidsgruppens konstatering av at foreldelsesloven § 16 nr. 2 allerede regulerer dette spørsmålet. Foreldelse blir dermed avbrutt ved at saken bringes inn for nemnda.

Departementet slutter seg videre til arbeidsgruppens forslag om at et selskap som er tilknyttet en slik nemnd, plikter å opplyse skriftlig om adgangen til nemndsbehandling. Det har ikke vært innvendinger mot forslaget i høringen. KS Bedrift forutsetter at omtalen kan gjøres kort og med mer utfyllende informasjon på for eksempel organisasjonens hjemmesider. Siden opplysningsplikten ikke er særlig omfattende, antar departementet at slike opplysninger uten problemer kan inntas på fakturaen. En regel om dette er tatt inn i lovforslaget § 61 a femte ledd.

Nordisk Institutt for Sjørett (avdeling for petroleums- og energirett) har en del synspunkter på hvordan Elklagenemnda kan effektivisere klageprosessen ved at det overliggende nettselskapet skal kunne trekkes inn i en tvist for nemnda. Departementet kan ikke se at lovforslaget er til hinder for at partene i nemndsavtalen etablerer en slik ordning dersom dette synes hensiktsmessig.