17 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til I Endringer i forbrukerkjøpsloven

Til § 2 Lovens anvendelse i noen særlige forhold

Departementet foreslår enkelte endringer i § 2 sammenliknet med arbeidsgruppens forslag. Bakgrunnen er at departementet har valgt en annen lovteknisk løsning enn arbeidsgruppen. Mens arbeidsgruppen foreslår et nytt kapittel i loven, har departementet funnet det mer hensiktsmessig at de få særreglene som foreslås, innpasses i lovens naturlige struktur, eksempelvis slik at reglene om stenging plasseres i kapitlet om selgerens (nettselskapets) sanksjoner ved kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Med dette oppnår man at forbrukeren får best mulig oversikt over det samlede regelsett i loven. Departementet har innarbeidet arbeidsgruppens utkast til ny § 62 i forbrukerkjøpslovens § 2. Etter departementets syn er det ikke nødvendig å angi partsforholdet i sin helhet i denne bestemmelsen, da det fremgår av lovens system at loven bare gjelder forbrukeravtaler. Slik departementet ser det, er det heller ikke nødvendig å presisere i loven at nettselskapet vil anses som selger i lovens forstand, fordi dette følger naturlig av sammenhengen. Departementet har heller ikke funnet grunn til å ta inn i lovteksten en nærmere definisjon av hva som regnes som et nettselskap. Departementet mener at en så teknisk definisjon er mindre egnet i en lov som retter seg mot vanlige forbrukere. Hva som i relasjon til forbrukere skal regnes som et nettselskap, vil etter departementets syn dessuten naturlig fremgå av sammenhengen.

I strømmarkedet skilles det mellom avtaler om overføring av elektrisk energi og avtaler om kraftlevering. Første ledd bokstav d slår fast at loven gjelder for avtaler med nettselskap om overføring av elektrisk energi. Etter arbeidsgruppens forslag var kraftleverandører i utgangspunktet omfattet av lovens virkeområde, men for en stor del unntatt etter en senere bestemmelse, jf. arbeidsgruppens lovforslag § 62. Departementet finner det mest hensiktsmessig å markere at loven i utgangspunktet bare gjelder for avtaler med nettselskapet. Enkelte av lovens bestemmelser vil imidlertid også gjelde for kraftleveringsavtalen. Etter departementets syn er det imidlertid mest dekkende å angi dette som et unntak fra utgangspunktet om at loven ikke gjelder for kraftleveringsavtalen, jf. nedenfor i merknaden til annet ledd bokstav c. Realiteten etter både arbeidsgruppens og departementets forslag er imidlertid det samme – loven gjelder bare i meget begrenset utstrekning for kraftlevering.

Annet ledd bokstav c slår fast at loven ikke gjelder for avtale med en kraftleverandør om levering av elektrisk energi. Bestemmelsen angir to unntak fra dette utgangspunktet. For det første gjelder lovens kapittel 5 ved forsinket oppstart av slik levering, jf. annet ledd bokstav c annet punktum. Dette betyr at forbrukerkjøpslovens regler om selgerens ansvar ved forsinkelse gjelder i tilfeller hvor en kraftleverandør ikke starter sin leveranse til rett tid. Forsinkelse kan oppstå både ved leverandørbytter og ved førstegangs inngåelse av kraftavtale. Ved forsinkelse vil forbrukeren etter omstendighetene kunne ha krav på å holde kjøpesummen tilbake, kreve oppfyllelse, heve eller kreve erstatning etter bestemmelsene i kapittel 5. Se nærmere om forslaget punkt 14. For det andre følger det av annet ledd bokstav c tredje punktum at bestemmelsene i § 61 a om nemndsbehandling også gjelder for kraftleverandører, jf. merknaden til ny § 61 a nedenfor.

Til § 33 nytt annet ledd

Annet ledd i bestemmelsen er nytt, og slår fast at det ved mangler knyttet til avtaler om elektrisk energi skal gjelde et kontrollansvar. Departementet viser til drøftelsen av de erstatningsrettslige spørsmål i punkt 11.4.4 i de alminnelige merknader, samt til merknadene knyttet til anvendelsen av forbrukerkjøpsloven § 24 nedenfor i punkt 18.

Til ny § 48 a Stenging på grunn av forbrukerens kontraktsbrudd ved avtaler om overføring av elektrisk energi

Bestemmelsen regulerer nettselskapets rett til å stenge forbrukerens elektriske anlegg. Se nærmere punkt 13.4.

Det følger av første leddførste punktum at grunnvilkåret for å stenge er at det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Begrepet kontraktsbrudd dekker i prinsippet både betalingsmislighold og andre former for mislighold fra forbrukerens side, men vesentlighetskravet vil nok sjelden være oppfylt ved brudd på andre forpliktelser enn betalingsplikten. Det kan være aktuelt at brudd på andre forpliktelser sammen med betalingsmislighold vil utgjøre vesentlig kontraktsbrudd. Videre vil flere kontraktsbrudd kunne kumuleres slik at de til sammen utgjør vesentlig kontraktsbrudd. Departementet viser i denne sammenheng til synspunktene i NOU 2004: 4 s. 135, som det slutter seg til.

Kravet om vesentlig kontraktsbrudd innebærer at det må foreligge et markert avvik fra riktig oppfyllelse. Vurderingen av om kontraktsbruddet er vesentlig, vil måtte bero på en totalvurdering, hvor det for eksempel vil kunne være naturlig å legge vekt på karakteren og omfanget av kontraktsbruddet, årsaken til kontraktsbruddet, for eksempel om kontraktsbruddet skyldes manglende betalingsvilje eller manglende betalingsevne, nettselskapets øvrige sanksjonsmuligheter og om det eventuelt foreligger en nedbetalingsplan. Som arbeidsgruppen er inne på i NOU 2004: 4 s. 160, bør det være en viss forholdsmessighet mellom nettselskapets interesse i å stenge anlegget og virkningen for forbrukeren.

Konsekvensene for forbrukeren av stenging er et relevant moment i denne sammenheng. Strøm er et nødvendighetsgode og en monopolytelse, noe som tilsier at det må være en høy terskel for å stenge. De mer markerte konsekvensene av stenging, som fare for liv, helse eller betydelig tingskade, er skilt ut som egne vilkår for at stenging ikke skal kunne skje, jf. nedenfor. Andre konsekvenser for forbrukeren vil kunne trekkes inn i den alminnelige vesentlighetsvurderingen.

Første ledd annet punktum bokstav a slår fast at stenging ikke kan skje dersom det er fare for liv, helse eller betydelig tingskade. Som nevnt i de alminnelige merknadene under punkt 13.4.4, slutter departementet seg til at unntaket for liv og helse tar sikte på mer akutte situasjoner der forbrukeren eller noen i hans husstand ikke vil tåle at forsyningen av elektrisitet blir stengt. Hva som nærmere ligger i dette, må bero på en konkret vurdering, hvor det vil kunne ha betydning hvilke muligheter forbrukeren har til å unngå faren. Når det gjelder fare for «betydelig tingskade», vil også dette bero på en nærmere vurdering. Arbeidsgruppens uttalelser på s. 160 vil her kunne gi en viss veiledning. Også på dette punktet vil det etter departementets syn ha betydning hva forbrukeren selv med rimelighet kan gjøre for å begrense faren for skade. Når det gjelder arbeidsgruppens eksempel med sprengte vannrør, vil departementet bemerke at det må kunne legges vekt på forbrukerens egne forhold. Dersom forbrukeren reiser fra huset – eksempelvis i forbindelse med fraflytting – uten å sørge for å stenge av vannet, synes det ikke nødvendigvis å være urimelig å innrømme nettselskapet en rett til å stenge, selv om vannrør kan bli skadet.

Ifølge første ledd annet punktum bokstav b kan stenging heller ikke skje dersom forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen, med mindre innsigelsene er «åpenbart grunnløse». Når dette er tilfellet, vil måtte bero på en nærmere vurdering. Som arbeidsgruppen peker på i NOU 2004: 4 s. 161, må bestemmelsen sees i sammenheng med at stenging kan fungere som et effektivt virkemiddel for å drive inn kravet på betaling av nettleie (inkasso). Dersom det er tvist om grunnlaget for stengingen, bør denne tvisten få sin avklaring hos domstolene eller annet tvisteløsningsorgan før det eventuelt kan bli tale om å foreta stenging. Se ellers merknadene under punkt 13.4.5 foran.

Annet ledd pålegger nettselskapet å sende forbrukeren et skriftlig varsel om stenging før stenging kan skje. Annet ledd annet punktum bokstav a, b, c og d stiller nærmere krav til innholdet av varselet. Bestemmelsen innebærer at stenging ikke kan skje dersom nettselskapet ikke har sendt varsel med det innhold som loven krever.

Etter annet ledd annet punktumbokstav a skal det fremgå av stengingsvarselet at stenging ikke skjer dersom forbrukeren betaler innen fire uker fra varselet ble sendt. Som nevnt under punkt 13.4.6, legger departementet til grunn at bestemmelsen vil kunne tillempes dersom kontraktsbruddet skyldes annet enn betalingsmislighold. Departementet legger i likhet med arbeidsgruppen til grunn at et stengingsvarsel må regnes som en «melding» etter forbrukerkjøpsloven § 4, jf. NOU 2004: 4 s. 161.

Etter annet leddannet punktum bokstav b skal forbrukeren i stengingsvarselet oppfordres til snarlig å ta kontakt med nettselskapet dersom stenging kan medføre fare for liv, helse eller betydelig tingskade. Dette står i sammenheng med unntakene fra stengingsretten som nevnt i første ledd.

Etter annet leddannet punktum bokstav c skal forbrukeren ha informasjon om at han kan bli pålagt å dekke nødvendige kostnader i forbindelse med en stenging og eventuell gjenåpning av anlegget. Bestemmelsen må sees i sammenheng med reguleringen av disse spørsmålene i fjerde ledd. Formålet er å gjøre forbrukeren oppmerksom på et mulig kostnadsansvar. Dette kan også virke som et incitament til å betale innen fire ukers fristen i annet ledd annet punktum bokstav a.

Annet ledd annet punktum bokstav d er ny i forhold til arbeidsgruppens forslag. Det vises til de generelle merknadene under punkt 13.4.6, hvor departementet har kommet til at kopi av stengingsvarsel ikke bør sendes til sosialkontoret. Departementet har i stedet foreslått at det i stengingsvarslet gjøres oppmerksom på den adgangen forbrukeren på vanlig måte har til å kontakte sosialtjenesten med sikte på å avklare om vedkommende etter sosialregelverket har krav på stønad som kan avhjelpe situasjonen. Man oppnår dermed at forbrukeren selv kan avgjøre om man ønsker å koble inn sosialtjenesten. Videre fremgår det tydelig av bestemmelsen at spørsmålet om det er grunnlag for stønad, må avgjøres etter sosialregelverket.

Tredje ledd fastslår at en eventuell meddelelse fra sosialtjenesten om å oppfylle forbrukerens forpliktelse innebærer at stenging ikke kan skje. Bestemmelsen tar sikte på den situasjonen at hele forbrukerens forpliktelse blir innfridd. Dersom sosialtjenesten påtar seg å innfri deler av forpliktelsen, vil det bero på en vurdering av vesentlighetskravet i første ledd om stenging kan skje. Det vises for øvrig til de generelle merknadene punkt 13.4.6.

Fjerde ledd første punktum gir nettselskapet hjemmel til å kreve at forbrukeren dekker nødvendige kostnader i forbindelse med stenging og eventuell gjenåpning av forbrukerens anlegg. Bestemmelsen sier ikke mer enn det som følger av alminnelig erstatningsrett. Uttrykket «nødvendige kostnader» innebærer at nettselskapet har en tapsbegrensningsplikt. Det er nettselskapet som må påvise at den enkelte kostnad har vært nødvendig. Bestemmelsen har en parallell i inkassoloven § 17 første ledd, og praksis i tilknytning til denne bestemmelsen kan være relevant.

Fjerde ledd annet punktum presiserer at nødvendige kostnader til utarbeidelse og sending av stengingsvarsel kan kreves dekket, selv om stenging ikke finner sted. Hva som er «nødvendige kostnader», må fastsettes skjønnsmessig. Reglene om gebyrmessig erstatning for purringer og inkassovarsler i forskrift 14. juli 1989 nr. 562 til inkassoloven m.m. (inkassoforskriften) § 1-2 første og annet ledd kan imidlertid gi en viss veiledning med hensyn til hvilke beløp det kan bli tale om.

Ifølge fjerde ledd tredje punktum kan nettselskapet ikke kreve dekket kostnader etter første og annet punktum dersom de har opptrådt i strid med bestemmelsene i første til tredje ledd. Formålet med bestemmelsen er å bidra til at vilkårene og rutinene for stenging blir fulgt i praksis.

Femte ledd første punktum fastsetter at forbrukerkjøpsloven § 45 om heving ved kontraktsbrudd fra forbrukerens side ikke gjelder. Bakgrunnen er at det vernet stengingsreglene gir, ville bli illusorisk dersom nettselskapet kunne heve kontrakten. En hevingsadgang ville også bli problematisk i forhold til nettselskapets tilknytningsplikt. Ut fra samme tankegang fastsetter femte ledd annet punktum at reglene om forventet kontraktsbrudd i forbrukerkjøpsloven § 55 ikke gjelder ved forventet kontraktsbrudd fra forbrukerens side.

Til ny § 61 a Nemndsbehandling av visse tvister

Bestemmelsen gir regler om nemndsbehandling av tvister mellom energiselskaper og forbrukere. Lovforslaget er nærmere behandlet i punkt 15 i de generelle motivene.

Første ledd første punktum angir for det første hvem som skal kunne opprette en nemnd som omfattes av loven. En nemndsavtale kan inngås mellom nettselskaper, kraftleverandører eller en organisasjon for slike selskaper på den ene siden, og Forbrukerrådet eller en annen organisasjon som representerer forbrukere, på den andre siden. Dagens Elklagenemnd bygger på en avtale mellom Energibedriftenes landsforening og Forbrukerrådet. Disse vil også kunne være parter i en nemndsavtale etter loven. Bestemmelsen åpner for at det kan etableres flere nemnder.

Bestemmelsen angir videre rammen for nemndas kompetanse, jf. bokstav a til c. Nemnda skal kunne behandle tvister om kjøp og overføring av elektrisk energi til forbrukere, jf. bokstav a og b. Det følger av bokstav c at nemnda også skal kunne behandle tvister om tilknytning av forbrukerens elektriske installasjon til distribusjonsnettet. Nemndas kompetanse etter loven dekker dermed både avtaler om kraftlevering, avtaler om nettleie og avtaler om tilknytning som er sluttet med forbrukere.

Etter annet ledd kan partene forelegge nemndsavtalen for Kongen til godkjenning. Dersom avtalen godkjennes, gjelder bestemmelsene i tredje til femte ledd. Det kan stilles vilkår for godkjenningen så langt alminnelige forvaltningsrettslige regler tillater det.

Etter tredje ledd kan en forbruker kreve nemndsbehandling av enhver tvist hvor nemnda er kompetent, såfremt forbrukeren har saklig interesse av å få nemndas uttalelse i saken. Nemnda må i hver enkelt sak vurdere konkret om kravet til saklig interesse er oppfylt. Det må i denne sammenheng være relevant å legge vekt på samme type momenter som ved vurderingen av om en part har søksmålsinteresse og tilstrekkelig sakstilknytning til å reise sak for en domstol. I denne sammenheng vil det være relevant om det foreligger reell rettsusikkerhet mellom partene, om det er et aktuelt behov for rettslig avklaring og om saken reiser prinsipielle spørsmål som bør avklares. En forbruker kan ikke fraskrive seg retten til å kreve nemndsbehandling, jf. forbrukerkjøpsloven § 3. Innbringelse for nemnda fører til avbrudd av foreldelse etter foreldelsesloven.

Etter fjerde ledd første punktum kan en tvist ikke bringes inn for de alminnelige domstolene så lenge den er til behandling i nemnda. Det vises for øvrig til punkt 15.4. Fjerde ledd annet punktum innebærer en presisering av når litispendensvirkningen inntrer. Det følger av fjerde ledd tredje punktum at en sak som har vært behandlet av nemnda, kan bringes direkte inn for tingretten.

For å sikre at adgangen til å bringe krav inn for en godkjent klagenemnd blir kjent for forbrukeren, slår femte ledd fast at nettselskaper og kraftleverandører som er tilknyttet nemnda, plikter å opplyse skriftlig om adgangen til nemndsbehandling ved utsendelse av faktura.

Til II Endringer i forbrukertvistloven § 1 fjerde ledd

Endringen i forbrukertvistloven § 1 fjerde ledd innebærer at Forbrukertvistutvalget ikke skal ha kompetanse til å behandle tvister som nevnt i forbrukerkjøpslovens § 61 a første ledd bokstav a til c. Det er naturlig at en slik avgrensning fremgår av forbrukertvistloven § 1, som regulerer lovens saklige virkeområde, og ikke som arbeidsgruppens forslag til forbrukerkjøpsloven § 67 tredje ledd annet punktum. 

Til III Endringer i energiloven § 4-1

Endringsforslaget innebærer at det kan stilles som vilkår for omsetningskonsesjon etter energiloven at selskapet slutter seg til en nemndsordning som nevnt i forbrukerkjøpsloven § 61 a, jf. forslaget til § 4-1 annet ledd nytt nr. 8. Dette gjelder også overfor selskaper som tidligere er gitt konsesjon, jf. annet punktum . Forslaget svarer til arbeidsgruppens forslag til forbrukerkjøpsloven § 67 femte ledd. Av systematiske hensyn er bestemmelsen imidlertid flyttet til energiloven. Formålet med bestemmelsen er å gjøre nemndsordningen effektiv. Både nettselskaper og kraftleverandører må ha omsetningskonsesjon. Man kan dermed sikre at både nettselskaper og kraftleverandører blir tilknyttet en offentlig klagenemnd. Selv om Norges vassdrags- og energidirektorat i prinsippet står fritt til å vurdere om det skal stilles krav til nemndstilknytning, bør hovedregelen være at omsetningskonsesjon bare blir gitt til foretak som slutter seg til en offentlig godkjent klagenemnd.

Til IV Ikrafttredelse og overgangsregler

Bestemmelsen fastsetter at loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer, og at Kongen kan fastsette overgangsregler.