18 Anvendelse av de øvrige bestemmelsene i forbrukerkjøpsloven på strømkontrakter

Arbeidsgruppen har i NOU 2004: 4 punkt 24.3 (s. 164-168) gjort nærmere rede for hvordan forbrukerkjøpslovens øvrige bestemmelser skal anvendes på strømkontrakter. Hovedvekten er lagt på de spørsmålene som anses praktisk viktige, særlig situasjonen ved mislighold fra nettselskapets side. Også departementet finner det hensiktsmessig å knytte noen merknader til forbrukerkjøpslovens alminnelige bestemmelser.

Departementet er enig i arbeidsgruppens presisering av at man ved tolking og anvendelse av forbrukerkjøpsloven generelt må ta hensyn til salgsobjektets art, jf. også punkt 6.4 i proposisjonen her. Departementet har ikke gjort uttrykkelige unntak eller foretatt presiseringer i lovforslaget i tilfeller hvor det kan tenkes at reglene etter en bokstavfortolkning ikke passer helt for strømkontrakter. En tolking av loven i lys av særegenhetene ved elektrisk energi som ytelse vil etter det departementet kan se lede til et resultat som er materielt tilfredsstillende. Som det fremgår av drøftelsen av hovedspørsmålene under punkt 6.4 foran, er departementet kommet til at det ikke er behov for mange særregler på strømområdet.

Forbrukerkjøpsloven kapittel 1 synes å passe også for strømkontraktene. Sammenholdt med forslaget til endringer av § 2, jf. merknaden til § 2 foran, fremgår det klart av sammenhengen hvem som er kontraktsparter, og hva som er gjenstand for kjøpet.

Kapittel 2 i forbrukerkjøpsloven regulerer spørsmål knyttet til leveringen, og synes ikke å skape problemer i forhold til avtaler om overføring om elektrisk energi. Enkelte av bestemmelsene i kapittel 2 synes imidlertid mindre aktuelle i relasjon til strømkontrakter.

Forbrukerkjøpsloven kapittel 3 regulerer risikoen for tingen. I § 13 er det presisert hva risikoen innebærer. Når risikoen for tingen er gått over på forbrukeren, faller ikke forbrukerens plikt til å betale kjøpesummen bort ved at tingen deretter går tapt, skades eller minskes som følge av en hendelse som ikke beror på selgeren. Bestemmelsen gjelder etter forslaget også for avtaler om overføring av elektrisk energi. I disse tilfellene må bestemmelsen forstås slik at forbrukerens betalingsplikt ikke bortfaller dersom feilen oppstår i forbrukerens anlegg og dette ikke beror på nettselskapet. Også § 14 om risikoens overgang gjelder så langt den passer for avtaler om overføring av elektrisk energi, jf. punkt 9.4.

Lovens kapittel 4 gjelder mangelsspørsmål. Kapitlet gjelder fullt ut for kontrakter om overføring av elektrisk energi, men § 17 om «som den er-kjøp» får ikke praktisk betydning, fordi elektrisk energi i praksis ikke blir overført på slike vilkår. Paragraf 15 fastsetter krav til tingens egenskaper. Etter § 15 første ledd er utgangspunktet at tingen skal være i samsvar med det som er fastsatt i avtalen. I annet ledd bokstav a og b stilles det funksjonskrav og krav basert på en normalforventning. Bestemmelsene skaper ikke problemer i forhold til avtaler om overføring av elektrisk energi, men vil trolig ha liten praktisk betydning, jf. punkt 8.4. Bestemmelsene i bokstavene c, d, e og g må anses mindre aktuelle i relasjon til elektrisk energi. Bestemmelsen i bokstav f om samsvar med offentligrettslige krav vil på sin side være sentral i forhold til forskrift 30. november 2004 nr. 1557 om leveringskvalitet i kraftsystemet. Antakelig vil de fleste mangelsspørsmål som gjelder kontrakter om overføring av elektrisk energi, bli vurdert etter denne bestemmelsen.

Ifølge § 16 bokstav a har tingen mangel dersom den ikke er i samsvar med ett eller flere av kravene i § 15. De øvrige bestemmelsene i paragrafen, blant annet reglene om subjektiv opplysningssvikt, anses mindre aktuelle i forhold til avtaler om overføring av elektrisk energi.

Bestemmelsen i § 18 om tidspunktet for bedømmelse av om det foreligger en mangel, vil neppe spille så stor rolle i forhold til elektrisk energi som i forhold til typiske varer som omfattes av loven. Det skyldes at elektrisk energi er en momentan ytelse.

Kapittel 5 regulerer forsinkelse. § 19 gir en oversikt over kontraktsbruddssanksjonene. Av første ledd første setning fremgår det videre at forbrukeren selv bærer risikoen for forsinkelse som skyldes forbrukeren eller forhold på forbrukerens side, jf. nærmere nedenfor om den tilsvarende bestemmelsen for mangler. Kapittel 5 har etter departementets forslag betydning både for avtale med nettselskapet om overføring av elektrisk energi og for avtale med kraftleverandør, jf. forslaget til endring av forbrukerkjøpsloven § 2. Reglene i forbrukerkjøpsloven kapittel 5 synes å passe godt på tilfeller av forsinket oppstart av kraftleveranse. Bestemmelsen i § 23 fjerde ledd om heving av tilvirkningskjøp, er imidlertid ikke aktuell.

Også i forhold til forbrukerens avtale med nettselskapet vil reglene i kapittel 5 passe godt. Dersom det foreligger avbrudd, kan det bli spørsmål om forbrukeren har noe krav mot nettselskapet. Forbrukerkjøpsloven § 21 gir ved forsinkelse forbrukeren rett til å fastholde kjøpet. Noe forenklet kan en si at selgerens leveringsplikt suspenderes, dersom det foreligger en hindring av en viss art. Departementet antar at denne bestemmelsen ut fra kontraktsforpliktelsens art og partenes forutsetninger vil være mindre aktuell for nettleieavtaler. Heller ikke § 22 om forespørsel synes å være praktisk for nettleieavtaler. § 23 om heving vil neppe ha særlig praktisk betydning. Riktignok vil det ikke være noe prinsipielt i veien for at forbrukeren hever avtalen med nettselskapet, forutsatt at vilkårene for dette er til stede. Imidlertid vil forbrukeren selv sjelden være tjent med dette, fordi han, på grunn av nettets karakter av monopol, ikke kan inngå avtale med en annen leverandør om den samme tjenesten.

Etter departementets forslag vil § 24 om kontrollansvar komme til anvendelse. Siden avbruddssituasjonen har trekk ved seg som er typisk ved forsinkelse, passer bestemmelsen godt. Utgangspunktet etter bestemmelsen er at forbrukeren har krav på erstatning for det tap han eller hun lider som følge av selgerens (nettselskapets) kontraktsbrudd. Bestemmelsen oppstiller enkelte vilkår som alle må være oppfylt for at selgeren likevel skal bli ansvarsfri. Det må for det første foreligge en hindring for kontraktsmessig oppfyllelse. Hindringen må for det andre ligge utenfor selgerens kontroll. For det tredje må selgeren ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt hindringen i betraktning på avtaletiden, eller å unngå eller overvinne følgene av den. Selgeren har bevisbyrden for at vilkårene for fritak er oppfylt. Generelt må kontrollansvaret, som er en fleksibel ansvarsmodell, forstås på bakgrunn av det enkelte kontraktsområdets egenart når en skal vurdere de ulike vilkårene for ansvarsfrihet.

Selv om årsaken til hindringen ligger utenfor selgerens kontroll etter § 24 annet ledd, og de øvrige vilkårene for fritak også er oppfylt, kan selgeren bli ansvarlig etter den særlige bestemmelsen i § 24 tredje ledd. Dersom forsinkelsen beror på en tredjeperson som selgeren har gitt i oppdrag helt eller delvis å oppfylle kjøpet, er selgeren fri for ansvar bare om også tredjepersonen ville være fritatt etter reglene i § 24 annet ledd. Det samme gjelder dersom forsinkelsen beror på en leverandør som selgeren har brukt, eller noen annen i tidligere salgsledd, jf. forbrukerkjøpsloven § 24 tredje ledd annet punktum.

Når en skal beskrive nettselskapets eget ansvar etter § 24 annet ledd nærmere, kan en etter departementets syn illustrere dette gjennom visse typetilfeller.

Arbeidsgruppens flertall foreslår at det skal gjøres et absolutt unntak fra ansvaret for vedtak fra systemansvarlig (Statnett SF) med hjemmel i energiloven § 5A-1 og for vedtak med hjemmel i energiloven § 6-1. Slike forhold vil falle utenfor også etter forbrukerkjøpslovens kontrollansvar. Videre foreslår arbeidsgruppen unntak for terror-, sabotasje- og krigshandlinger. Også slike forhold vil typisk være ansvarsfriende etter kontrollansvaret, og det er derfor vanskelig å se at det er behov for at dette fremgår uttrykkelig at lovteksten.

Når det gjelder naturskader, foreslår flertallet i arbeidsgruppen at bare naturskader etter naturskadeloven skal frita for ansvar. Noe forenklet kan en si at dette innebærer at ansvarsfriheten kun skal gjelde ved tap som skyldes mer dramatiske naturbegivenheter, mens de mer alminnelige naturbegivenheter, eksempelvis lyn, frost, vind mv., ikke skal lede til ansvarsfrihet. Etter kontrollansvaret vil naturfenomener være typeeksempler på en hindring utenfor kontroll. For å være ansvarsfri kreves etter kontrollansvaret imidlertid i tillegg at hindringen ikke kunne ventes å ha vært tatt i betraktning eller vært unngått eller overvunnet følgene av. Erfaringsmessig er nettet utsatt for påvirkning fra en rekke naturfenomener, så som lynnedslag, frost, forstyrrelser fra dyr osv. Slike påvirkninger kan etter omstendighetene være påregnelige for nettselskapet, eller nettselskapet vil kunne treffe ulike sikringstiltak som gjør nettet mindre sårbart. Dette innebærer at netteselskapet etter omstendighetene vil komme i ansvar. De ekstraordinære begivenheter vil imidlertid også falle utenfor etter kontrollansvaret. Samtidig vil kontrollansvaret være mer fleksibelt og dynamisk. Dersom det – eksempelvis som følge av mer permanente klimatiske endringer – skjer en utvikling i synet på hvilke naturfenomener det er naturlig å la nettselskapet hefte for, vil kontrollansvaret kunne fange opp dette uten at lovendring er nødvendig.

Når det gjelder tredjepersoners handlinger, vil situasjonen bli mye den samme som for naturfenomener. Spørsmålet om slike hendelser faller utenfor kontrollansvaret kan ikke bedømmes generelt, men må vurderes i forhold til alle de fire vilkårene om ansvarsfritak. I den forbindelse vil det blant annet ha betydning hva slags type tredjepersoner det er tale om – eksempelvis en annen nettkunde eller en utenforstående tredjeperson. Dersom hindringen skyldes en annen nettkunde – eksempelvis en større industribedrift som «forurenser» nettet – taler mye for at netteselskapet etter en nærmere vurdering kommer i ansvar. Dersom hindringen skyldes en utenforstående tredjeperson – eksempelvis et jagerfly som under øvelse kutter en kraftledning – vil vurderingen kunne falle annerledes ut.

Når det gjelder nettselskapets ansvar for kontraktsmedhjelpere, følger det av forbrukerkjøpsloven § 24 tredje ledd første punktum at selgeren vil hefte for en tredjeperson selgeren helt eller delvis har gitt i oppdrag å oppfylle kjøpet. Bestemmelsen vil kunne være praktisk dersom nettselskapet har satt bort driften av virksomheten til et annet selskap. Forbrukerkjøpsloven § 24 tredje ledd annet punktum har en mer vidtgående identifikasjonsregel, som gjør at selgeren også vil kunne hefte for «leverandør som selgeren har brukt eller (...) noen annen i tidligere salgsledd». Som nevnt under punkt 11.4.4, må overliggende nett anses som «noen annen i tidligere salgsledd». Sideordnede nett vil derimot ikke være omfattet. Etter departementets syn må det legges til grunn at det bare vil være aktuelt at nettselskapet hefter for forhold som har oppstått i det norske kraftsystemet, jf. for øvrig punkt 11.4.4.

§ 25 om opplysningsplikt om hindring vil etter det departementet kan se ikke skape noen problemer i praksis.

I kapittel 6 er det gitt regler om forbrukerens krav som følge av mangler ved salgsgjenstanden. § 26 gir en oversikt over kontraktsbruddssanksjonene og inneholder dessuten en regel om forbrukerens forhold. Av første ledd første setning fremgår det at forbrukeren selv bærer risikoen for mangler som skyldes forbrukeren eller forhold på forbrukerens side. Bestemmelsen innebærer for eksempel at forbrukeren ikke kan gjøre gjeldende noe krav overfor nettselskapet i tilfelle der den mangelfulle leveringskvaliteten har sin årsak i at forbrukeren har brukt elektrisk utstyr (sveiseapparat, kappsager, større motorer osv.) som påvirker nettet på en måte eller i et omfang som man ikke kan forvente at nettet skal tåle. Likeledes må forbrukeren selv bære risikoen for at vedkommende i forbindelse med egne gravearbeider på tomten kutter nettselskapets kabel. Det er i disse tilfellene forbrukerens aktivitet som er årsak til spenningsfeilen eller avbruddet.

§ 26 første ledd regulerer ikke den situasjonen at forbrukeren har elektrisk utstyr som er særlig ømfintlig for spenningsvariasjoner mv. (f.eks. svært dyre stereoanlegg eller pc-er), eller at forbrukeren har kjøpt et billig produkt som ikke tåler mangelfull leveringskvalitet like godt som dyrere produkter. Slike forhold vil imidlertid kunne ha betydning i andre relasjoner, eksempelvis i forhold til om det foreligger adekvat årsakssammenheng eller i forhold til reglene om lemping og tapsbegrensningsplikt, jf. for øvrig punkt 13.4.1.

Av de kontraktsbruddssanksjonene som er nevnt i forbrukerkjøpsloven § 26 første ledd, er retting og omlevering uaktuelt. I praksis er heller ikke heving av nettleieavtaler særlig aktuelt. De øvrige sanksjonene – tilbakeholdsrett, prisavslag og erstatning – er på sin side klart relevante også for avtaler om overføring av elektrisk energi. Når det gjelder erstatning, foreslår departementet et nytt annet ledd i forbrukerkjøpsloven § 33, hvor det fremgår at nettselskapet kan bli ansvarlig for mangler etter § 24 om kontrollansvar.

Forbrukerkjøpsloven § 27 har regler om reklamasjon. Bestemmelsene i første ledd om relativ reklamasjonsfrist og minstefrist på to måneder synes ikke å reise særskilte spørsmål i forhold til strømkontrakter. Det samme gjelder toårsfristen i annet ledd første punktum. Det ligger i sakens natur at fristen på fem år i § 27 annet ledd annet punktum ikke får anvendelse på kontrakter om overføring av elektrisk energi. Bestemmelsen i tredje punktum, som utvider reklamasjonsfristen i tilfeller der nettselskapet har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid enn to år, er neppe særlig praktisk. Særregelen om vanhjemmelstilfeller i fjerde punktum synes ikke aktuell i forhold til elektrisk energi.

Bestemmelsen om tilbakeholdsrett i § 28 er anvendelig på kontrakter om overføring av elektrisk energi. Utøvelse av tilbakeholdsrett innebærer isolert sett ikke noe annet enn at utøverens egen ytelsesplikt blir suspendert. Forbrukeren kan holde tilbake betalingen uten å komme i mislighold. Tilbakeholdsrettens utstrekning er underlagt to begrensninger. For det første må forpliktelsene stamme fra samme kontraktsforhold (konneksitet). For det andre må det være et visst verdimessig samsvar mellom det som holdes tilbake, og det eller de krav forbrukeren har som følge av misligholdet (proporsjonalitet). Ved den siste vurderingen har forbrukeren en viss sikkerhetsmargin. Både forbrukerkjøpsloven § 28 og kjøpsloven § 42 bygger på disse alminnelige prinsippene, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 182 annen spalte og Ot.prp. nr. 80 (1986–87) s. 96.

Bestemmelsene i §§ 29 og 30 om retting og avhjelp får som allerede nevnt etter sitt innhold ikke anvendelse på kontrakter om overføring av elektrisk energi.

Regler om prisavslag er fastsatt i forbrukerkjøpsloven § 31. Hovedregelen i første ledd er at prisavslaget skal fastsettes individuelt slik at forholdet mellom nedsatt og avtalt pris svarer til forholdet mellom tingens verdi i mangelfull og kontraktsmessig stand. Det følger av annet ledd at dersom særlige grunner taler for det, kan prisavslaget i stedet settes lik mangelens betydning for forbrukeren. Etter departementets forslag er prisavslag kun aktuelt for spenningsfeil. Som nevnt i punkt 11.3.4 foreslår departementet ingen særlige regler om prisavslag. Det vil si at utgangspunktet er at det skal skje en forholdsmessig reduksjon basert på det verdiminus mangelen (spenningsfeilen) representerer. Etter departementets syn vil det sentrale her være å ta utgangspunkt i omfanget av kontraktsbruddet, det vil si hvor stort spenningsavvik det er snakk om, og varigheten av kontraktsbruddet. Generelt sett vil det være grunnlag for større prisavslag jo mer omfattende og langvarig kontraktsbruddet er. Det er imidlertid ikke nødvendigvis bare omfattende og langvarige spenningsfeil som vil gi grunnlag for prisavslag av noen betydning. Flere mindre og kortvarige spenningsfeil som opptrer med en viss regelmessighet må kunne lede til at en foretar en samlet vurdering av disse. Når det nærmere gjelder hvordan en beregner det aktuelle verdiminuset, er departementet enig med arbeidsgruppen i at det er vanskelig å finne en naturlig verdireferanse i form av et marked for elektrisk energi med mangelfull leveringskvalitet. Departementet mener samtidig at denne innvendingen neppe er så tungtveiende. Som nevnt under punkt 11.3.4 kan det også for andre typer varer som omfattes av forbrukerkjøpsloven, være vanskelig å tenke seg at det finnes noe reelt marked. I slike tilfeller vil vurderingen etter første og annet ledd gli noe over i hverandre, og bli mer skjønnsmessig. Det sentrale er imidlertid at vurderingen knyttes til en mangelfull ytelse, som det ikke vil være rimelig at forbrukeren skal betale full pris for. Dette innebærer at det ikke vil være relevant – som arbeidsgruppen gjør – å legge vekt på hvilke virkninger mangelen konkret har hatt for den enkelte forbruker, eksempelvis om den har vært til særlig sjenanse og ulempe for den individuelle forbrukeren. Den nærmere presiseringen av hvordan prisavslaget skal fastsettes må på vanlig måte skje gjennom praksis.

Bestemmelsen om heving i § 32 gjelder i prinsippet også for avtaler om overføring av elektrisk energi, men som nevnt ovenfor er bestemmelsen lite praktisk for denne kontraktstypen.

Forbrukerkjøpsloven § 33 regulerer erstatningsansvaret for mangler. Som nevnt under punkt 17, er det foreslått et nytt annet ledd, som innebærer at det vil gjelde et kontrollansvar for nettselskapet. Det vises for øvrig til redegjørelsen for anvendelsen av § 24. Forbrukerkjøpsloven § 34 om produktskader gjelder også for avtaler om elektrisk energi. Det vises her til punkt 11.4.4.

I forbrukerkjøpsloven § 35 er det regler om hvilken adgang forbrukerne har til å reise krav mot tidligere salgsledd. Disse gjelder også for avtaler om overføring av elektrisk energi. Som nevnt under punkt 12.4, er det ikke naturlig å anse sideordede nett som «tidligere salgsledd».

Bestemmelsen i § 36 om solidaransvar for opplysningsgivning etter § 16 annet ledd anses lite praktisk i relasjon til avtaler om overføring av elektrisk energi.

Forbrukerkjøpsloven kapittel 7 har bestemmelser om forbrukerens plikter. Bestemmelsene i § 37 om kjøpesummens størrelse synes ikke å skape problemer i strømforhold. Heller ikke bestemmelsene i § 38 om betalingstidspunkt og tilbakeholdsrett skaper anvendelsesproblemer i forhold til avtaler om overføring av elektrisk energi. Bestemmelsen om tilbakeholdsrett i annet ledd må sees i sammenheng med bestemmelsen om tilbakeholdsrett i § 28. Den sistnevnte bestemmelsen gir forbrukeren en rett til å holde tilbake (deler av) betalingen for å dekke krav som følge av mangler, mens bestemmelsen i § 38 gir en alminnelig rett til å holde tilbake betalingen inntil nettselskapet leverer kontraktsmessig. Bestemmelsen i fjerde ledd om forundersøkelse får ikke betydning for avtaler om overføring av elektrisk energi.

Paragraf 39 om betalingssted skaper ikke problemer i forhold til strømkontrakter, ettersom betaling i praksis skjer ved hjelp av moderne betalingsmidler, og ikke ved fysisk erleggelse av pengene.

Bestemmelsene i § 40 byr ikke på problemer for avtaler om overføring av elektrisk energi, jf. for øvrig punkt 13.4.1.

Reglene i kapittel 8 om avbestilling og retur synes ikke å være aktuelle for avtaler om overføring av elektrisk energi. Det henger sammen med at nettdriften er et monopol og at elektrisk energi er en momentan ytelse som ikke kan returneres.

Forbrukerkjøpsloven kapittel 9 regulerer selgerens krav ved kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Kapitlets bestemmelser passer i hovedsak også på kontrakter om overføring av elektrisk energi. Bestemmelsen om heving i § 45 kan imidlertid ikke anvendes. Dette er uttrykkelig slått fast i forslaget til ny § 48 a. Dersom nettselskapet kunne heve ved vesentlig betalingsmislighold, ville forbrukerne ikke få det vernet som de foreslåtte stengingsreglene er ment å gi dem. Det nevnes ellers at forbrukerkjøpsloven § 48 om spesifikasjon av varens egenskaper neppe er aktuell for avtaler om overføring av elektrisk energi.

Fellesbestemmelsene i kapittel 10 om heving og omlevering er i det alt vesentlige uaktuelle for avtaler om elektrisk energi. Omlevering vil ikke kunne skje, mens det bare kan bli spørsmål om heving ved nettselskapets mislighold. Heving er imidlertid en svært upraktisk sanksjon ved nettselskapets kontraktsbrudd. Det må derfor kunne antas at reglene i forbrukerkjøpsloven kapittel 10 praktisk talt ikke vil ha betydning i strømsaker.

Derimot er fellesbestemmelsene om erstatning i kapittel 11 aktuelle, med unntak for § 53 om beregning av prisavslag ved heving. Både § 52 om erstatningens omfang og § 54 om tapsbegrensningsplikt og lemping passer godt også for avtaler om energioverføring. Forbrukerkjøpsloven § 54 annet ledd gir adgang til lemping av erstatningsansvaret. Etter departementets syn vil forbrukere som eier særlig sårbart eller kostbart utstyr, etter omstendighetene kunne måtte tåle bortfall eller reduksjon på grunn av lempning. Selv om utgangspunktet er at det skal ytes full erstatning, er det etter departementets syn ikke nødvendigvis gitt at det ikke bør kunne finne sted en lemping i et tilfelle som dette, forutsatt at tapet er betydelig og forbrukeren selv har hatt mulighet til med enkle midler å forebygge dette. Lemping kan nok kanskje også være aktuelt hvor en mangel rammer et stort antall sluttbrukere, for eksempel ved langvarige avbrudd som rammer titusener eller hundretusener av hustander. I slike tilfeller kan det etter omstendighetene bli aktuelt å foreta en forholdsmessig reduksjon av alle erstatningskravene på grunnlag av lempingsbestemmelsen.

Kapittel 12 inneholder forskjellige bestemmelser. Av disse er det bare § 56 om insolvensbehandling som fullt ut får anvendelse på strømkontrakter. Bestemmelsen innebærer at reglene i dekningsloven kapittel 7 kommer til anvendelse, hvis en av partene kommer under insolvensbehandling. I forslaget til ny § 48 a er det i femte ledd annet punktum presisert at § 55 om forventet kontraktsbrudd ikke gjelder ved forventet kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Ved forventet kontraktsbrudd fra nettselskapets side, vil § 55 i prinsippet gjelde, men dette er en upraktisk situasjon.