12 Direktekrav

12.1 Gjeldende rett

Forbrukerkjøpsloven (og kontraktslovgivningen for øvrig) regulerer som utgangspunkt bare forholdet mellom forbrukeren og selgeren. Etter gjeldende rett har forbrukeren (kjøperen) imidlertid i en viss utstrekning adgang til å reise krav som følge av en mangel mot tidligere salgsledd. Slike krav omtales gjerne som direktekrav.

Forbrukerkjøpsloven § 35 har følgende regler om direktekrav:

«Forbrukeren kan gjøre sitt mangelskrav mot selgeren gjeldende mot et tidligere yrkessalgsledd for så vidt tilsvarende krav på grunn av mangelen kan gjøres gjeldende av selgeren eller en annen som ervervet tingen fra det tidligere leddet.

Avtale i tidligere salgsledd som innskrenker selgerens eller en annen erververs krav, kan ikke gjøres gjeldende overfor forbrukerens krav etter første ledd i større utstrekning enn det som kunne vært avtalt mellom forbrukeren og selgeren.

Reklamasjonsreglene i § 27 gjelder tilsvarende for krav etter denne paragrafen.

Forbrukeren kan på samme vilkår som i første til tredje ledd gjøre sitt krav som følge av en mangel gjeldende mot en yrkesutøver som etter avtale med selgeren eller tidligere ledd har utført arbeid på tingen.

Forbrukeren kan også gjøre krav gjeldende etter reglene i lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp § 84 første ledd, hvis dette gir forbrukeren større rettigheter enn det som følger av paragrafen her.

Tidligere salgsledd kan ikke motregne overfor forbrukeren med krav mot selgeren.»

§ 35 første ledd bygger på et prinsipp om springende regress. For at forbrukeren kan gjøre krav gjeldende mot tidligere salgsledd, er det et vilkår at det foreligger mangel både mellom selgeren og det tidligere salgsleddet og mellom selgeren og forbrukeren. Det følger av § 35 annet ledd at en avtale mellom tidligere salgsledd og selgeren, som begrenser tidligere salgsledds ansvar, ikke kan gjøres gjeldende overfor forbrukeren i større utstrekning enn det som kunne ha vært avtalt mellom selgeren og forbrukeren. Dette innbærer eksempelvis at en klausul hvor tidligere salgsledd fraskriver seg ethvert erstatningsansvar, ikke kan påberopes overfor forbrukeren.

Forbrukerens adgang til å rette krav mot tidligere salgsledd er betinget av at selgeren kan gjøre «tilsvarende krav» gjeldende. Dette vilkåret gjelder både kravets art og omfang. Forbrukerens krav mot det tidligere salgsleddet kan derfor bare gjøres gjeldende i den utstrekning og innenfor den beløpsgrense det tidligere salgsleddet har ansvar overfor selgeren. Dersom forbrukeren gjør gjeldende et krav om prisavslag, innebærer dette at det tidligere salgsleddet bare vil hefte så langt ansvaret rekker overfor selgeren.

Det følger av § 35 femte ledd at forbrukeren også kan gjøre krav gjeldende etter reglene i kjøpsloven § 84 første ledd, hvis dette gir forbrukeren større rettigheter. Kjøpsloven § 84 første ledd lyder:

«Kjøperen kan gjøre krav som følge av mangel gjeldende mot et tidligere salgsledd, for så vidt tilsvarende krav kan gjøres gjeldende av selgeren»

Denne bestemmelsen bygger på en annen direktekravsmodell, såkalt subrogasjon. Etter denne modellen er det ikke krav om at det foreligger en mangel mellom selgeren og forbrukeren. Det er tilstrekkelig at det foreligger en mangel mellom det tidligere salgsleddet og selgeren. Forbrukeren vil her tre inn i selgerens krav overfor tidligere salgsledd.

Standard nettleieavtale inneholder ingen regler om direktekrav. Hvorvidt forbrukeren på ulovfestet grunnlag kan gjøre slikt krav gjeldende, kan være noe usikkert, men kan neppe utelukkes.

12.2 Arbeidsgruppens forslag

I NOU 2004: 4 s. 123 skriver arbeidsgruppen:

«Spørsmålet som skal drøftes her, er i hvilken grad forbrukere bør kunne reise misligholdskrav overfor selskaper som eier eller driver overliggende eller sideordnede nett, og som således ikke står i noe kontraktsforhold til forbrukerne. I den grad en kontrakt mellom A og B misligholdes ved mangelfull oppfyllelse fra A (her kalt hjemmelsmannen), er det et spørsmål om C (kreditor), som har inngått kontrakt om ytelsen med B (debitor), og som blir rammet av A’s mislighold overfor B, kan gjøre gjeldende krav direkte mot A. Omsatt til de aktuelle partene ved avtaler om levering av elektrisk energi, vil spørsmålet typisk være om forbrukeren (C) kan gå på regionalnettoperatøren (A) som har misligholdt sin forpliktelse overfor operatøren av distribusjonsnettet (B).»

Arbeidsgruppen tar utgangspunkt i at det er noe tvilsomt om forbrukeren etter gjeldende ulovfestet rett kan rette direktekrav overfor selskaper som eier eller driver overliggende eller sideordnede nett, og mener at det er behov for å klargjøre rettstilstanden.

Argumentet for å lovfeste regler om direktekrav er etter arbeidsgruppens syn i første rekke at forbrukeren får økte muligheter for å få dekket sine krav. Videre fremholdes det på s. 125 i NOU 2004: 4:

«Også prosessøkonomiske hensyn tilsier at det bør være mulighet for å reise krav direkte mot den aktøren som skal bære det endelige ansvaret – hvis det fremsettes direktekrav trenger ikke eieren av distribusjonsnettet å ta stilling til kravet, og det blir ikke spørsmål om regressoppgjør. Det kan videre hevdes at den som har ansvaret for at mangelen har oppstått, gjennomgående vil ha bedre forutsetninger for å håndtere misligholdskrav enn senere ledd. Endelig må det tas hensyn til at det trolig vil innebære en svekkelse av forbrukernes rettsstilling dersom de for fremtiden skal være helt avskåret fra å reise direktekrav.»

Når det gjelder argumenter mot å lovfeste regler om direktekrav, fremholder arbeidsgruppen først og fremst de administrative kostnadene og ulempene for den som eier eller driver overliggende eller sideordnede nett, knyttet til håndteringen av slike krav. Men arbeidsgruppen peker på at det ikke er gitt at det vil bli rettet så mange direktekrav, og peker videre på at det vil bero på utformingen av direktekravsregelen om ansvaret til den som eier eller driver overliggende eller sideordnede nett, øker.

Arbeidsgruppen peker også på at regler om direktekrav kan innebære at det lokale nettselskapet fratas muligheten til å disponere over et regresskrav, men kommer til at dette hensynet har beskjeden vekt.

Arbeidsgruppen konkluderer med at argumentene for en direktekravsregel er flere og mer tungtveiende enn argumentene mot, og går derfor inn for å lovfeste regler om direktekrav.

Arbeidsgruppen drøfter dernest hvilken direktekravsmodell som bør velges. Arbeidsgruppen er kritisk til en subrogasjonsmodell som bygger på at det ikke må foreligge noen mangel i forhold til forbrukeren, og uttaler på s. 125-126 i utredningen:

«Det er ikke rimelig å innrømme forbrukeren en adgang til å gå på overliggende nettoperatører dersom det ikke kan påvises en mangel i forhold til forbrukerne. I den grad en feil i et overliggende nett ikke fører til mangel i forhold til forbrukeren, kan ikke arbeidsgruppen se at forbrukeren har noe beskyttelsesverdig behov for å fremsette krav. Det kan riktignok hevdes at en subrogasjonsregel innebærer en rettsteknisk forenkling, ettersom det er tilstrekkelig å konstatere kontraktsbrudd i et foregående ledd. Arbeidsgruppen mener likevel ikke at dette kan være avgjørende. I tilfeller hvor en feil forplanter seg fra ett nett til et annet, vil det gjennomgående ikke by på særlige problemer å konstatere at mangelen har rammet begge nettene. Til dette kommer som nevnt at det er lite rimelig at en kontraktspart skal kunne gjøre gjeldende misligholdssanksjoner i tilfeller hvor det ikke foreligger mislighold overfor ham.»

På denne bakgrunn går arbeidsgruppen ikke inn for en subrogasjonsregel.

Når det gjelder en regel om springende regress, skriver arbeidsgruppen på s. 126 i utredningen:

«I motsetning til en subrogasjonsregel forutsetter en regel om springende regress at det foreligger en mangel i forhold til forbrukeren. Arbeidsgruppen synes det er rimelig å stille et slikt krav (...) En regel om springende regress innebærer i sin egentlige form ikke et økt ansvar for den som eier eller driver det overliggende nettet. (...) [I] forbrukerkjøpsloven § 35 (...) er imidlertid en regel om springende regress supplert med en bestemmelse som sier at en avtale i tidligere salgsledd som innskrenker erververens krav, ikke kan gjøres gjeldende overfor direktekrav fra en forbruker i større utstrekning enn det som kunne ha vært avtalt mellom forbrukeren og hans avtalepart. Arbeidsgruppen kan ikke se at det er noen grunn til at forbrukervernet på dette punktet bør være svakere ved nettleieavtaler enn ved de andre avtaletypene som er nevnt. En regel om springende regress må derfor i tilfelle modifiseres på dette punktet dersom den skal gi en løsning som arbeidsgruppen finner tilfredsstillende.»

Som et alternativ til en slik modifisert regel om springende regress mener arbeidsgruppen imidlertid at det kan være grunn til å vurdere transport­rettslige direktekravsregler, og skriver på s. 126:

«Nettleieavtalene kan karakteriseres som en avtale om frakt av elektrisk energi fra sentralnettet via regionalnettet gjennom distribusjonsnettet og ut til sluttbrukerne. Etter mønster av sjøloven § 286 kan man tenke seg at de som eier eller driver overliggende nett skal ha ansvar overfor forbrukerne for feil som oppstår i deres nett etter de samme reglene som gjelder i forholdet mellom det lokale nettselskapet og forbrukerne.»

Etter arbeidsgruppens syn har en slik regel flere fordeler, idet den vil innebære en enklere regulering enn den man finner i forbrukerkjøps­loven, kombinert med en høy grad av forbrukerbeskyttelse. Videre blir presiseringen i forbrukerkjøpsloven § 35 annet ledd om avtaler i tidligere salgsledd som innskrenker erververens krav, overflødig. Det samme blir presiseringen av at reklamasjonsreglene gjelder, jf. forbrukerkjøpsloven § 35 tredje ledd.

Arbeidsgruppen presiserer at forslaget innebærer at:

«(...) forbrukerne bare bør kunne fremme direktekrav når det lokale nettselskapet har misligholdt sin forpliktelse overfor dem (...) dvs. at det vurdert etter de særlige forbrukervernreglene må foreligge et kontraktsbrudd i forhold til både det lokale nettselskapet og det bakenforliggende leddet».

Arbeidsgruppen peker på at det kan være prinsipielt betenkelig å la forbrukervernregulering få anvendelse for aktører som ikke kontraherer med forbrukere. Dette innebærer at en fjerner seg fra relativitetsgrunnsetningen (at kontrakten bare har virkning mellom partene). Men gruppen fremholder samtidig på s. 126:

«(...) at løsningen i realiteten i all hovedsak svarer til reguleringen i forbrukerkjøpsloven, men at den formelle konstruksjonen og selve regelutformingen er langt enklere. Etter gruppens vurdering er dette momenter som veier særlig tungt ved utformingen av forbrukervernlovgivning. Det er dessuten grunn til å understreke at en klarere og enklere regulering av direktekravsproblematikken, neppe vil føre til at slike krav blir satt frem i stort omfang – det er grunn til å tro at de aller fleste forbrukere også for fremtiden vil rette sine krav mot sitt lokale nettselskap».

Arbeidsgruppens flertall bestående av lederen og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet foreslår derfor en regel om direktekrav som bygger på transportrettslige betraktninger. Hvorvidt et bakenforliggende ledd kan motregne overfor en forbruker med krav på det lokale nettselskapet, bør etter arbeidsgruppens syn løses på grunnlag av alminnelige motregningsregler.

Et mindretall bestående av medlemmene fra Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening viser til sine forslag til lovbestemmelser som ikke innebærer ansvar for det lokale nettselskapet for forhold som skyldes sideordnede eller overliggende nett. Mindretallet antar således at drøftelsene av direktekrav er mindre relevante hvis mindretallets forslag fremmes, men presiserer at det ikke er uenig i vurderingene, gitt at en strengere ansvarsregel skulle blitt gjennomført.

Spørsmålet om hvem som bør være adressat for direktekrav, er etter arbeidsgruppens syn todelt. For det første må det tas stilling til hvor langt man skal strekke reglene om direktekrav, det vil si hvilke nivåer i overføringssystemet slike krav skal kunne rettes mot. For det annet må det tas stilling til hvilke aktører på de aktuelle nivåene som skal være adressat for direktekrav når eierskap og driftsansvar er delt.

Det følger av forbrukerkjøpsloven § 35 første og fjerde ledd at direktekrav kan rettes mot «et tidligere yrkessalgsledd» og mot «en yrkesutøver som etter avtale med en selger eller tidligere ledd har utført arbeid på tingen». Loven inneholder i utgangspunktet ingen begrensning med hensyn til hvor mange ledd man kan reise direktekrav mot. Om kraftsektoren skriver arbeidsgruppen på s. 127 i NOU 2004: 4:

«Elektrisk energi overføres gjennom et nettverk av linjer og kabler av forskjellig kapasitet fra kraftverk til sluttbrukerne. Det norske nettet er knyttet til nettene i våre naboland, og utgjør således ikke noe lukket system. En feil som oppstår ett sted i systemet, kan spre seg og få virkninger helt andre steder. Etter arbeidsgruppens syn er det ikke gitt at en forbruker skal kunne fremsette direktekrav overfor enhver aktør i dette systemet. Det legislative grunnlaget for kontraktsrettslige direktekravsregler kan sies å svekkes for hvert ledd man går bakover i rekken (...). Etter arbeidsgruppens syn er dette primært et spørsmål om hvor langt det er rimelig å statuere ansvar etter de kontraktsrettslige direktekravsreglene, og når ansvarsspørsmålene bør løses alene på grunnlag av produktansvarsloven og andre regler fra deliktsretten.»

Spørsmålet for arbeidsgruppen blir dermed om forslaget til regulering bør inneholde en begrensning med hensyn til hvor mange ledd forbrukerne kan reise direktekrav mot. Arbeidsgruppen fremholder på s. 127 at det kan være en fordel ikke å ha noen slik begrensning, fordi:

«(...) det gir muligheter for å kanalisere ansvaret direkte til den som eier eller driver det nettet hvor feilen har oppstått. Dernest vil en slik regel medføre at forbrukerne generelt får gode dekningsmuligheter».

Men gruppen peker samme sted på at mangelen på begrensning kan innebære en utvidelse av ansvaret for de bakenforliggende leddene, og at dette er en utvidelse som det på forhånd kan være vanskelig å overskue konsekvensene av. Samtidig erkjennes det at dette nok ikke er særegent for strømkontrakter. Videre fremholdes det at det kan være et problem at det selskapet som er ansvarlig for feilen, risikerer å måtte håndtere et stort antall saker fra personer som det ikke står i noe kontraktsforhold til. Men gruppen antar at forbrukerne i all hovedsak vil rette sine krav mot de lokale nettselskapene, og at økte administrasjonskostnader derfor ikke kan forsvare begrensninger i adgangen til å reise direktekrav. Det legges også vekt på at en adgang til å reise krav direkte mot bakenforliggende ledd kan medføre reduserte administrasjonskostnader for underliggende ledd. Videre sier arbeidsgruppen på s. 127-128 i utredningen at:

«(...) det kan knytte seg vanskeligheter til utformingen av en regel som avgrenser hvem det skal være mulig å reise direktekrav mot. Dette knytter seg bl.a. til at feil ikke bare kan oppstå i overliggende nett, men også i sideordnede nett. Uavhengig av hvor man her trekker grensen, kan det oppstå vilkårlige resultater, typisk i form av at en nettoperatør må bære det endelige tapet, fordi ansvarsfraskrivelsesklausuler hindrer selskapet i å kreve regress hos et bakenforliggende ledd.»

Arbeidsgruppen konkluderer etter dette med at lovforslaget ikke bør inneholde noen regulering av hvor mange ledd forbrukerne kan fremsette direktekrav mot.

Det neste spørsmålet for arbeidsgruppen er hvem som bør være adressat for direktekrav, dersom netteieren har satt ut større eller mindre deler av driften til et annet selskap. Om dette skriver arbeidsgruppen på s. 128:

«I tilfeller hvor driftsansvaret i det vesentlige er overført til andre aktører, har Olje- og energidepartementet stilt krav om anleggskonsesjon og omsetningskonsesjon til driftsselskapet, og ikke netteieren. Etter det arbeidsgruppen kjenner til, er det i disse tilfellene driftsselskapet som inngår tilknytningskontrakter med de som eier eller leier underliggende og overliggende nett. Av den grunn mener arbeidsgruppen at adressaten for direktekrav i disse tilfellene bør være driftsselskapet. I lovforslaget er det derfor lagt avgjørende vekt på selskapets konsesjonsmessige status.»

Arbeidsgruppen går derfor inn for at kontraktsrettslige direktekrav bør kunne reises mot selskaper som har områdekonsesjon, anleggskonsesjon eller omsetningskonsesjon etter energiloven §§ 3-1, 3-2 eller 4-1 for bygging og drift av sideordnede eller overliggende nett på områdenivå, regionalnivå eller sentralt nivå.

Avslutningsvis under drøftelsen av direktekrav tar arbeidsgruppen opp situasjonen hvor boligsammenslutninger (borettslag, boligselskaper mv.) har inngått avtale med nettselskaper på vegne av sine beboere. Det vil her typisk være boligsammenslutningen som står for måling og fakturering i forhold til hver enkelt beboer. Dersom nettleieavtalen blir misligholdt, og dette får konsekvenser for beboerne, blir det spørsmål om den enkelte beboer skal kunne reise misligholdskrav direkte overfor nettselskapet, til tross for at det ikke eksisterer noe kontraktsforhold mellom disse. Også dette kan ifølge arbeidsgruppen sees som et spørsmål om direktekrav.

Arbeidsgruppen fremholder at lovforslaget kun er ment å regulere forbrukerforhold, og at en regel som skulle gi den enkelte beboer anledning til å fremme krav reelt sett ville innebære en utvidelse av lovens forbrukerbegrep. Arbeidsgruppen viser her til at forbrukerkjøpslovens forarbeider inneholder utførlige drøftelser av om lovens forbrukerbegrep også burde omfatte visse juridiske personer, herunder borettslag, men at dette ble avvist.

Et flertall i arbeidsgruppen bestående av lederen og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening slutter seg i det alt vesentlige til betraktningene i forarbeidene til forbrukerkjøpsloven, og viser til at det der ble tatt et klart og prinsipielt standpunkt til denne lovens og andre lovers forbrukerbegrep. Flertallet mener derfor at det vil være betenkelig om man i relasjon til strømkontrakter skulle operere med et mer omfattende forbrukerbegrep enn i den øvrige kontraktslovgivningen. Videre fremhever flertallet at beboerne ved å opptre gjennom boligsammenslutningen vanligvis vil få økt forhandlingsstyrke og dermed oppnå gunstigere vilkår, og at det da normalt vil virke lite rimelig om de i tillegg skal nyte godt av forbrukervernreglene.

Et mindretall bestående av gruppens medlemmer fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet ser det for sin del som klart at deltakere i boligsammenslutninger har samme behov for rettslig vern som for eksempel beboere i eneboliger, og skriver på side 129 i NOU 2004: 4:

«Behovet for rettslig vern ved kjøp av elektrisk kraft er større enn for de fleste andre varer (løsøre) som et boligsammenslutning kan gå til innkjøp av til beboerne. Elektrisk kraft er et nødvendighetsgode, det leveres kontinuerlig, det har et skadepotensiale, det koster relativt mye, samt er til personlig bruk.»

Mindretallet viser videre til flertallets synspunkt om at det ikke er rimelig at beboere får nyte godt av forbrukervernreglene samtidig som de oppnår gunstigere vilkår ved å opptre gjennom boligsammenslutningen, og understreker at de er sterkt uenig i dette synspunktet. Mindretallet uttaler på s. 129:

«Det er selvsagt slik at nettselskapet selv tjener på en avtale om fellesfakturering, ellers ville den ikke ha blitt inngått. Det er videre usikkert hvor mye den enkelte beboer egentlig tjener på en slik avtale. Etter mindretallets syn er det ikke treffende å hevde at en slik mulig gevinst hos beboeren gjør det rimelig at vedkommende ikke skal ha samme forbrukervern som andre, for eksempel når den elektriske kraften volder økonomiske tap hos forbrukerne.»

Videre uttaler mindretallet på s. 130:

«Det synes lite rimelig at en beboers rettslige vern, for eksempel når den elektriske kraften har gjort skade i hjemmet, skal være avhengig av om boligsammenslutningen har gjort avtale med nettselskapet om fellesmåling eller ikke. Dette kan være mer eller mindre tilfeldig om sammenslutningens styre inngår en slik avtale og avgjørelsen kan være mer eller mindre velbegrunnet. Etter mindretallets syn vil det være meget uheldig om styrets avgjørelse skal kunne frata beboerne den beskyttelse lovgiver mener man skal ha. Det er videre viktig å understreke at den enkelte beboer ikke selv kan velge å stå utenfor en fellesavtale for sammenslutningen. Man kan altså ikke selv sikre seg forbrukervern ved å inngå en individuell avtale med nettselskapet, dersom sammenslutningen har vedtatt fellesmåling. Selv om en slik valgmulighet eksisterte, ville det ikke ha vært en optimal løsning, fordi det overlater til den enkelte å avtale seg frem til et forbrukervern. Det er lite tvilsomt at mange ikke ville ha nødvendig kunnskap og forutsetninger for dette og at de dermed ville falle utenfor. Etter mindretallets syn må det være lovgivers oppgave å sørge for at alle får den (samme) beskyttelse som finnes rimelig og at denne gis i ufravikelig lovgivning.»

Mindretallet mener videre at en særbehandling av elektrisk kraft i relasjon til forbrukerbegrepet ikke vil reise slike prinsipielle betenkeligheter som flertallet hevder. Det vises til at det uansett foreslås en særregulering, fordi kjøp av elektrisk kraft på flere punkter skiller seg fra andre kjøp. Mindretallet foreslår på denne bakgrunn en endring i forbrukerkjøpsloven § 62 første ledd, alternativt energi­loven § 7-1 første ledd, som innebærer at den enkelte beboer kan reise krav direkte mot nettselskapet.

12.3 Høringsinstansenes syn

Norske energikjøperes interesseorganisasjon støtter en regel om direktekrav. Den Norske Advokatforening og Nordisk Institutt for Sjørett (avdeling for petroleums- og energirett) gir på noe nærmere vilkår støtte til forslaget. Den Norske Advokatforening uttaler om dette:

«Et flertall i arbeidsgruppen konkluderer med at det bør gjelde en direktekravsregel som innebærer at selskaper som eier eller driver overliggende nett, skal være ansvarlig overfor forbrukerne etter samme regler som det lokale nettselskapet. Et mindretall bestående av medlemmene fra OED, NVE og EBL mener at det lokale nettselskapet ikke skal ha ansvar for forhold som skyldes sideordnede eller overliggende nett.

Advokatforeningen er enig i at det er behov for å lovfeste regler om direktekrav, forutsatt at mindretallets forslag til lovbestemmelser på dette punkt ikke blir vedtatt. Det vises til utredningen side 126–127. »

Nordisk Institutt for Sjørett (avdeling for petroleums- og energirett) støtter også en slik regel, forutsatt at en velger en kontrollansvarsmodell, og uttaler:

«For å ivareta forbrukernes behov for vern i tilstrekkelig grad, er vi av den oppfatning at et kontrollansvar må kombineres med regler om direktekrav mot eiere av overliggende nett. En rett til direktekrav vil redusere muligheten for at forbrukerne ikke får dekket sitt tap, idet de kan rette krav mot den som forårsaker feilen direkte. Fremlagte lovforslag inneholder allerede regler om direktekrav. (...) Dersom nettselskapets erstatningsansvar utformes som et kontrollansvar vil den lokale nettleverandøren ikke være ansvarlig for feil som oppstår i overliggende nett, og de foreslåtte reglene om direktekrav mot overliggende netteier vil få selvstendig betydning for forbrukerne.

En kontrollansvarsregel bør legges til grunn også for overliggende nettselskaps erstatningsansvar. Idet det fremlagte lovforslaget (alternativ 1 § 65(1) og alternativ 2 § 7-11(1)) henviser til ansvarsreglene som regulerer forholdet mellom det lokale nettselskapet og forbrukerne, er det ikke behov for endringer i (denne delen av) direktekravbestemmelsen såfremt erstatningsregelen først endres (alternativ 1 § 64/alternativ 2 § 7-10). Slik forslaget til direktekrav er utformet, blir det overliggende nettselskapet ikke ansvarlig med mindre det lokale nettselskapet også er det. Ved valg av kontrollansvar som ansvarsgrunnlag, er det en forutsetning at vilkåret om mangel mellom det lokale nettselskapet og forbrukeren (alternativ 1 § 65(2) og alternativ 2 § 7-11(2)) fjernes. Etter vårt forslag er reglene om direktekrav ment å utgjøre et supplement til nettleverandørens kontrollansvar i de tilfelle hvor det oppstår spenningsfeil som har forplantet seg fra overliggende nett og som det lokale nettselskapet derfor ikke hefter for. Det er i så måte en sentral forutsetning at det overliggende nettselskapet kan holdes ansvarlig på selvstendig grunnlag.»

Energibedriftenes landsforening, Hafslund ASA, KS Bedrift og Statnett SF er alle mer kritiske til en regel om direktekrav.

Energibedriftenes landsforening uttaler om dette:

«Kundens adgang til å fremme direktekrav overfor tredjepart virker unødig komplisert. Kundens kontraktsmotpart må være den som innefor gjeldende regelverk er ansvarlig for leveranser til kunden. Dette støttes av et alminnelig prinsipp om at en kontrakt kun har virkning mellom to parter. Kundens krav bør fremmes overfor hans kontraktsmotpart og retten til å fremme direkte krav overfor tilgrensende nettselskap anbefales derfor fjernet.»

Også Statnett SF er inne på noe av det samme, og uttaler:

«Ved å innføre en direktekravsregel vil man fravike det alminnelige prinsipp om at en kontrakt kun har virkning mellom kontraktspartene. Et slikt inngrep i privatrettslig disponeringsfrihet foreligger det etter Statnetts syn ikke tilstrekkelig begrunnelse for i dette tilfelle. I lys av at ethvert nettselskap får regulert sine inntekter ved at NVE fastsetter en inntektsramme og at den alt overveiende delen av nettselskaper er offentlig eid, er det liten grunn til å gi forbrukere mulighet for direkte krav for å sikre at den enkelte forbruker har en økonomisk solid part å rette krav mot. Videre motvirker en direktekravsregel hensikten med å gi det enkelte nettselskap incentiv til å sørge for forsvarlig vedlikehold av nettet innenfor sitt område.

Det vurderes å være vanskelig å si noe konkret om hvilke virkninger en direktekravsregel eventuelt vil få. Statnett mottar i dag ikke mange krav som resultat av at krav er rettet direkte til Statnett eller at krav er kanalisert til Statnett av underliggende nettselskap. Om regelen vil påvirke kanaliseringsmønsteret slik at forbrukere i større grad retter sine krav direkte til Statnett, anses usikkert. Dette vil blant annet avhenge av i hvilken grad de lokale nettselskapene ønsker å ivareta kundeforholdet overfor sine kunder direkte.

Regelen antas likevel å kunne føre til at kanaliseringsmønsteret endres ved at økonomiske krav videresendes fra underliggende nettselskap og/eller ved at det underliggende selskapet i større grad ønsker å søke regress hos Statnett. Dette vil kunne ha økonomiske konsekvenser for Statnett i form av økte utbetalinger og økte kostnader til administrativ behandling av krav. Det vil også kunne være aktuelt å vurdere i hvilken grad Statnett skal gjøre krav gjeldende overfor produsenter i de tilfelle der krav er basert på forhold som kan tilskrives forhold hos produsentene.

Ved en eventuell innføring av en direktekravsregel bør det etter Statnetts syn overveies om det lokale nettselskap skal pålegges å være kontaktpunkt mot forbrukere. Dette vil være i samsvar med forslaget til ny § 2-2 i forskrift om leveringskvalitet.»

Også Hafslund ASA peker på at regelen vil kunne ha uheldige økonomiske og administrative konsekvenser for bakenforliggende nettselskap.

KS Bedrift uttaler at:

«Vi finner denne adgangen til å rette krav mot ethvert ledd uavhengig av om årsaken til mangelfull leveringskvalitet oppstod i vedkommendes nett som urimelig. Det er ingen umiddelbar fare for konkurser i nettselskapene som tilsier at forbrukere trenger en slik ytterligere beskyttelse i form av en rett til å gå på ethvert bakenforliggende nettselskap.

Det må være et minimumskrav at årsaken til den mangelfulle leveringskvaliteten ligger hos det bakenforliggende nettselskapet som kravet rettes mot. Det er til og med rimeligere at forbrukeren faktisk pålegges å rette krav direkte mot denne fremfor det lokale nettselskapet. En slik utforming vil også passe godt med en løsning der nettselskapene kun hefter etter kontrollansvaret.»

Når det gjelder forslaget om å lovfeste særlige regler om boligsammenslutninger, støttes dette av Forbrukerombudet, som uttaler:

«For meg fremstår det som åpenbart at deltakere i boligsameier og boligsammenslutninger har samme behov for rettslig vern som for eksempel beboere i eneboliger. Dette gjør seg gjeldende i særlig grad når man snakker om kjøp av et nødvendighetsgode som elektrisk energi.

Jeg kan i denne forbindelse nevne at Forbrukerombudet har forhandlet med eksempelvis leverandører av kabel-tv kontrakter som benyttes i boligsammenslutninger for å sørge for at kontraktene inneholder en klar og balansert fordeling av rettigheter og plikter.

Ut fra dette, er det etter mitt syn riktig å ta inn en regel som sier at den enkelte beboer kan reise misligholdskrav direkte mot nettselskapet, selv om det ikke eksisterer noe kontraktsforhold mellom dem (...)».

Hafslund ASA støtter på sin side flertallets forslag om at den enkelte beboer i en boligsammenslutning ikke bør kunne reise misligholdskrav overfor nettselskapet hvor det ikke eksisterer noe avtaleforhold mellom nettselskapet og forbrukeren, men uttaler samtidig:

«Prinsipielt synes det imidlertid merkelig at forbrukere i fellesmålte boligsammenslutninger skal ha et svakere forbrukervern enn forbrukere som har et direkte kontraktsforhold med nettselskapet. Etter vårt syn bør derfor fellesmålingsaktører stilles overfor det samme regelverk som nettselskapene.»

12.4 Departementets vurdering

Departementet er i utgangspunktet enig med arbeidsgruppen i at det kan være behov for å klargjøre om og eventuelt i hvilken grad forbrukeren har rett til å fremme direktekrav. Etter departementets syn er det imidlertid noe uklart om arbeidsgruppen enstemmig går inn for at det gis regler om direktekrav. Som nevnt under punkt 12.2, viser mindretallet til at deres forslag til – etter det departementet forstår – erstatningsregel ikke innebærer ansvar for det lokale nettselskapet for forhold som skyldes sideordnede eller overliggende nett. Av den grunn antar mindretallet at drøftelsene av direktekrav er mindre relevante hvis mindretallets forslag fremmes.

Departementet er for sin del i tvil om det er noen nødvendig sammenheng mellom disse spørsmålene. Etter det departementet kan se er spørsmålet om det lokale nettselskapet er ansvarlig for forhold som skyldes hendelser i bakenforliggende nett, ikke sammenfallende med spørsmålet om forbrukeren kan rette et krav direkte mot det bakenforliggende leddet. Departementet antar imidlertid at denne uklarheten kan skyldes den utformingen arbeidsgruppens direktekravsregel har fått. Departementet går imidlertid ikke nærmere inn på dette, fordi en på dette punktet ikke følger opp forslaget om en ny direktekravsmodell.

Energibedriftenes landsforening og Statnett SF mener at det er prinsipielle betenkeligheter mot en direktekravsregel, som etter deres syn innebærer at man fjerner seg fra grunnsetningen om at en kontrakt bare er bindende mellom partene. Departementet vil vise til at regler om direktekrav etter hvert er utbredt i kontraktslovgivningen. Videre har domstolene også åpnet for dette på ulovfestet grunnlag. Etter departementets syn er det vanskelig å se at eventuelle prinsipielle motforestillinger skulle gjøre seg sterkere gjeldende på dette området.

Departementet kan heller ikke se at hensynet til bakenforliggende ledds mulige administrasjonskostnader i seg selv kan avskjære en regel om direktekrav. Sammenlignet med andre avtaler, er det ved strømavtaler et mer begrenset sett med sanksjoner som står til forbrukerens rådighet, jf. at retting og omlevering ikke kommer på tale, og at hevning er lite praktisk. I seg selv vil dette trolig innebære en begrensning i kravsmengden for bakenforliggende selskap. Videre kan det nok antas at forbrukeren i mindre grad vil benytte adgangen til å rette slike krav. Det skyldes at de lokale nettselskaper, blant annet som følge av monopolkontrollen og inntektsrammereguleringen, gjennomgående vil ha en mer solid økonomisk stilling enn mange detaljister innen varehandelen. Faren for konkurs, slik at forbrukeren ikke har noen å rette sitt krav mot, vil formentlig være mindre på dette området.

KS Bedrift har i sin høringsuttalelse tatt til orde for at forbrukeren bør pålegges å rette sitt krav mot det bakenforliggende leddet. I kontraktslovgivningen for øvrig har forbrukeren en rett, men ingen plikt, til å rette kravet mot bakenforliggende ledd. Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å innføre en særregel for strømavtaler. StatnettSF har foreslått at det tas inn en regel om at kravet må rettes via det lokale nettselskapet. Heller ikke på dette punktet kan departementet se at det er behov for en særlig regulering sammenlignet med kontraktslovgivningen for øvrig.

Når det gjelder spørsmålet om valg av modell for direktekrav, kan det etter departementets syn være hensiktmessig å ta utgangspunkt i en regel om springende regress, det vil si en regel som forutsetter at det må foreligge en mangel overfor forbrukeren. Som nevnt under punkt 12.2, går arbeidsgruppen inn for at det bør gjelde en slik regel, men gruppen foreslår en regel som avviker fra regelen i forbrukerkjøpsloven § 35 første ledd både med hensyn til utforming og innhold.

Etter forbrukerkjøpsloven § 35 første ledd er forbrukerens direktekrav betinget av at tilsvarende krav på grunn av mangelen kan gjøres gjeldende av selgeren. Dette innebærer et krav om full identitet, både med hensyn til art og omfang, mellom de to kravene, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 151. Sagt på en annen måte: Kravet mot det bakenforliggende leddet kan bare gjøres gjeldende i den utstrekning og innenfor den beløpsgrense dette salgsleddet har mangelsansvar overfor selgeren.

Arbeidsgruppen foreslår en regel som innebærer at det bakenforliggende leddet blir ansvarlig overfor forbrukeren etter «de samme regler som det lokale nettselskapet». Etter det departementet kan se må dette innebære at det ikke skal gjelde noen begrensning med hensyn til kravets art og omfang. Sammenhengen med de transportrettslige regler som modellen bygger på, tilsier trolig at en må forstå arbeidsgruppens forslag på denne måten. Dette vil innebære at forbrukeren i utgangspunktet stilles bedre enn etter forbrukerkjøpsloven § 35 første ledd. Etter departementets syn kan det spørres om det er tilstrekkelig grunnlag for dette.

Den løsningen som foreslås av arbeidsgruppen, minner i stor grad om et forslag fra et mindretall i forbrukerkjøpslovutvalget, jf. NOU 1993: 27 s. 102-103. I Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) ble dette forslaget ikke fulgt opp, se begrunnelsen på s. 153-154. Departementet kan ikke se at det er grunn til å vurdere spørsmålet annerledes i denne sammenhengen.

Etter departementets syn er det som utgangspunkt grunn til å gi forbrukeren de samme rettighetene her som ved øvrige ytelser som faller inn under forbrukerkjøpsloven. Slik departementet ser det, er det derfor ikke naturlig å utforme noen særregel, men i stedet anvende regelen i forbrukerkjøpsloven § 35 første ledd direkte. Departementet kan ikke se at arbeidsgruppens forslag vil innebære avgjørende rettstekniske fordeler, jf. også at det i høringen synes å ha vært noe uklart hva forslaget går ut på. Departementet vil snarere vise til at det ikke er ønskelig å operere med særregler i tilfeller der allerede eksisterende regler gjennom tolking og anvendelse vil gi tilfredsstillende resultater.

Når det gjelder en regel om subrogasjon, jf. forbrukerkjøpsloven § 35 femte ledd, jf. kjøpsloven § 84 første ledd, er arbeidsgruppen kritisk til denne. I forbindelse med forberedelsen av forbrukerkjøpsloven ble det reist spørsmål om det var behov for en regel om subrogasjon. Departementet uttalte her, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 154:

«Departementet er dermed enig med utvalget i at det er behov for en subrogasjonsregel som subsidiær regel, jf. NOU 1993: 27 s. 102-103 og henvisningsbestemmelsen i utvalgets utkast § 42 femte ledd. Dersom man ikke viderefører en slik regel, vil det innebære en innskrenking av forbrukerens rettigheter sammenlignet med kjøpsloven. Den praktiske betydningen av subrogasjonsregelen i forbrukerkjøp kan nok diskuteres, men departementet mener at regelen bør opprettholdes for de tilfeller hvor den kan være aktuell. En eventuell gevinst i å forenkle regelverket på dette punktet vurderer departementet som nevnt som liten, og den bør uansett ikke gå på bekostning av forbrukernes innholdsmessige rettigheter.»

Etter departementets syn må disse synspunktene i prinsippet også ha relevans for strømavtaler. Dersom en først anser det som rimelig med en subrogasjonsregel, er det vanskelig å se hvorfor forbrukerens rettigheter på dette området bør innskrenkes. Departementet vil her også vise til at en i stigende grad synes å anerkjenne direktekrav basert på subrogasjon, jf. Hagstrøm, Obligasjonsrett , (Oslo 2003) s. 794 flg. med videre henvisninger. Regelen vil imidlertid neppe ha stor praktisk betydning på dette området, men det er vanskelig å se at det av den grunn bør gjøres noe unntak.

Etter departementets syn vil departementets forslag også imøtekomme de synspunktene som har vært gjort gjeldende av Den Norske Advokat­forening og Nordisk Institutt for Sjørett (avdeling for petroleums- og energirett) under høringen.

Når det gjelder spørsmålet om hvem som bør være adressat for direktekrav, er det som nevnt ovenfor departementets syn at direktekravsreglene bør følge reglene i forbrukerkjøpsloven § 35. Arbeidsgruppens drøftelse av hvilke nivåer som skal omfattes, blir dermed, etter det departementet kan se, mindre aktuell. I stedet blir det spørsmål om hvordan forbrukerkjøpslovens regler kan anvendes på overføringssystemet for kraft. Forbrukerkjøpsloven § 35 første ledd gir adgang til å rette krav mot tidligere yrkessalgsledd, mens det følger av fjerde ledd at slikt krav også kan gjøres gjeldende mot «en yrkesutøver som etter avtale med selgeren eller tidligere ledd har utført arbeid på tingen».

Spørsmålet blir dermed hvem som vil være å anse som «tidligere yrkessalgsledd» i kraftmarkedet. Etter departementets syn er det naturlig å se overliggende nett som et slikt tidligere salgsledd. Forbrukerkjøpsloven § 35 første ledd bygger på en forutsetning om at kontraktsforholdet i det foregående leddet er av en slik karakter at det kan klassifiseres som et kjøp. Anvendt på avtaler om overføring av elektrisk energi må en kunne legge til grunn tilvarende for forholdet mellom bakenforliggende nett og distribusjonsselskapet: Forpliktelsen består i å transportere og bearbeide den elektriske energien. Av den grunn er det på den annen side etter departementets syn ikke naturlig å anse sideordnede nett som tidligere yrkessalgsledd i forhold til hverandre. Krav mot et sideordnet nett må i så fall bygge på eventuelle andre grunnlag.

Når det gjelder drøftelsen av hvem som bør være adressat for direktekrav i tilfeller der en netteier har satt ut større eller mindre deler av driften til et annet selskap, er heller ikke denne av samme relevans dersom man legger til grunn regelen i forbrukerkjøpsloven § 35 første ledd. Basert på alminnelige prinsipper for kontraktshjelperidentifikasjon legger departementet til grunn at netteieren selv vil hefte i et tilfelle som dette. Videre kan mye tale for at også driftsselskapet vil hefte etter regelen i § 35, fordi en må se dette som selger i første ledds forstand.

Et mindretall i arbeidsgruppen, bestående av medlemmene fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet, foreslår at det gis en særregel om at den enkelte beboer skal ha adgang til å rette krav mot nettselskapet i tilfeller der en boligsammenslutning har inngått avtale med nettselskapet. Arbeidsgruppen drøfter dette under synsvinkelen direktekrav, fordi en slik regel vil innebære at andre enn kontraktspartene kan gjøre gjeldende misligholdskrav. Forholdet avviker imidlertid fra direktekravssituasjonen ved at det ikke foreligger noe tradisjonelt salg fra boligsammenslutningen til forbrukeren.

Departementet har kommet til at det ikke bør gis en slik regel. Det vises til at det ble foretatt en grundig gjennomgåelse av forbrukerbegrepet i forbindelse med forbrukerkjøpsloven, og departementet kan ikke se at det på dette området er særlige hensyn som tilsier at en skulle operere med et annet og mer omfattende forbrukerbegrep. Departementet slutter seg her til argumentasjonen fra flertallet i arbeidsgruppen på s. 128-129 i utredningen.

Etter departementets syn er det videre vanskelig å se at det er behov for en eventuell særregulering som gir den enkelte beboer en rett til å kunne fremme individuelle krav. Departementet vil anta at det – blant annet på grunn av reglene om risikoens overgang – typisk vil være slik at eventuelle kontraktsbrudd også vil ramme boligsammenslutningen som sådan. I en slik situasjon vil det være nærliggende at sammenslutningen også fremmer krav på vegne av den enkelte beboer. Dette vil trolig i mange tilfeller også være en fordel for beboerne.