13 Kommunens plikter og fullmakter

13.1 Utvalgets forslag

13.1.1 Etablering og drift av brannvesen

Utvalgets forslag legger til grunn at det fortsatt skal være et kommunalt ansvar å sørge for etablering og drift av et brannvesen som skal ivareta forebyggende og beredskapsmessige oppgaver i kommunen. Utvalgets lovforslag er utformet i tråd med kommunelovens prinsipper, og legger i hovedsak ansvar og myndighet direkte til kommunen. Utvalget foreslo en fleksibel bestemmelse når det gjelder kravet om etablering og drift av brannvesenet. Kommunen behøver således ikke selv å drive dette. Både avtaler med andre kommuner, industrivern og konkurranseutsetting av brannvesenet kan være alternative modeller. Dersom kommunen inngår avtaler om å kjøpe brannverntjenesten, er det imidlertid et krav om at kommunen må etablere ordninger som sikrer at utøvelse av offentlig myndighet skjer under kommunens formelle ansvar. Utvalget ønsket å videreføre systemet med en særskilt brannordning som skal sikre og dokumentere hvordan kommunens plikter til etablering og drift av brannvesen blir oppfylt.

Som en konsekvens av kommunelovstilpasningen foreslo utvalget også at brannsjefen som særlovsstilling skulle bortfalle. Utvalget forutsatte imidlertid at brannvesenet fortsatt skal ha en kvalifisert leder, for at de forebyggende og beredskapsmessige oppgaver skal kunne ivaretas på en forsvarlig og hensiktsmessig måte.

Samarbeidsplikt

Med sikte på økt slagkraft og en best mulig utnyttelse av brannvesenets kompetanse og ressurser foreslo utvalget en generell samarbeidsplikt for kommunene. Plikten til samarbeid er ytterligere presisert i forhold til etablering og drift av nødalarmeringssentraler, hvor forslaget pålegger kommunene innen en fastlagt region å knytte seg til en nærmere bestemt nødalarmeringssentral.

Brannvesenets oppgaver

Utvalget pekte på den nære sammenheng det vil være mellom lovforslaget og den lovgivning og de administrative organer som ellers finnes på rednings- og beredskapsområdet.

Utvalget uttalte at den manglende lovregulering av det samlede redningsområdet i Norge burde tilsi at det blir fastsatt en særskilt redningslov som bl.a. slår fast kommunenes forpliktelser til å etablere en beredskap med tilhørende planverk, som også inkluderer brannvesenets oppgaver. Utvalget fremmet i tilknytning til dette en rekke synspunkter på fremtidig organisering av området. Utvalget viste videre til flere initiativ som var bebudet av Justisdepartementet, og fremmet derfor ingen konkrete forslag av betydning for utformingen av lovutkastet.

Utvalget mente at det i den nye loven var viktig å presisere brannvesenenes rolle som et profesjonelt redningskorps for enhver ulykke hvor de ut fra sine forutsetninger kan gjøre en innsats. I utkastet fremmes det derfor forslag om at brannvesenet skal være en fullverdig innsatsstyrke også ved andre akutte ulykkessituasjoner, og ikke bare ha en bistandsplikt slik som i dag. Hvilke typer ulykker dette vil omfatte skal fremkomme gjennom den risiko- og sårbarhetsanalysen som kommunen etter forslaget er pliktig til å utarbeide, men et typisk tilfelle vil være trafikkulykker.

Utvalget pekte også på det prinsipp som er slått fast i langtidsplanen for det sivile beredskap om at den myndighet som er tillagt et ansvar i en fredssituasjon også bør være ansvarlig for det samme området i en krigs- og krisesituasjon. Utvalget fremmet derfor forslag om at loven fullt ut skal regulere brannvesenets virksomhet også i krigs- og krisesituasjoner, og ikke i sivilforsvarslovgivningen som i dag.

Som etter gjeldende brannvernlov foreslo utvalget en generell plikt for brannvesenet til å bistå med innsats i brann- og ulykkessituasjoner i sjøområder innenfor eller utenfor den norske territorialgrensen.

Når det gjelder brannvesenets forebyggende oppgaver, presiserer utvalgets forslag at brannvesenet skal gjennomføre informasjons- og motivasjonstiltak i kommunen. Dette skal skje i tillegg til brannvesenets gjennomføring av brannforebyggende kontrolloppgaver og ulykkesforebyggende oppgaver i forbindelse med håndtering av farlig stoff og ved transport av farlig gods på veg og jernbane.

Brannsyn med såkalte særskilte brannobjekter hvor en brann kan medføre tap av mange liv eller store skader på helse, miljø eller materielle verdier vil fortsatt være den viktigste brannforebyggende oppgaven som brannvesenet skal utføre.

I lovforslaget videreføres også feiing og tilsyn med fyringsanlegg som en kommunal oppgave, innenfor de samme fleksible rammer som for organisering av brannvesenet.

Fullmakter

Utvalget foreslo å videreføre kommunens fullmakter til å kunne pålegge de forebyggende sikringstiltak som er nødvendig til vern mot brann i forhold til ethvert byggverk, opplag, område, tunneler m.m. Utvalget foreslo også en hjemmel for at den sentrale tilsynsmyndigheten skal kunne gi pålegg om særskilt egenberedskap eller styrking av den kommunale beredskap i forhold til objekter som utgjør en ekstraordinær risiko.

For å kunne få utført en tilfredstillende beredskapsinnsats er det nødvendig at den som leder innsatsen har en del fullmakter som presiseres direkte i loven, og utvalget foreslo en videreføring av tilsvarende bestemmelser som i gjeldende brannvernlov.

Kommunen som eier eller bruker av byggverk

Kommunen har som eier eller bruker av byggverk de samme plikter som andre objekteiere eller brukere. I forhold til særskilte brannobjekter hvor kommunen selv er eier eller bruker har kommunene således en dobbeltrolle ved at de i henhold til loven også har en forpliktelse til å føre tilsyn med disse.

Utvalget pekte på at erfaring har vist at enkelte kommuner velger å unnlate, eller utsette gjennomføringen av brannsikringstiltak i egne objekter. Motstridende prioriteringer innenfor begrensede økonomiske rammer er ofte hovedbegrunnelsen for dette. Med bakgrunn i de store konsekvenser for tap av menneskeliv og verdier som kan bli resultatet av en brann i slike objekter, foreslo utvalget et krav om at kommunen må kunne dokumentere overfor sentral tilsynsmyndighet hvordan tilsynet med kommunens egne bygg er fulgt opp.

13.2 Høringsinstansenes syn

Etablering og drift av brannvesen - tilpasning til kommuneloven

Norges Forsikringsforbund peker på at det er forhold som taler for at brannsjef som særlovsstilling bør videreføres med oppgaver og fullmakter direkte presisert i loven. Dersom dette ikke skjer mener forbundet at den kommunale organiseringen må være slik at leder for brannvesenet får tilstrekkelige fullmakter. I motsatt fall vil brannberedskapen i ytterste konsekvens kunne bli svekket.

Norsk brannbefals landsforbund, Stavanger kommune, Os kommune, Voss kommune og Hordalands brannbefalslag har kommet med nærmest identiske uttalelser hvor det vises til at lovutkastet likestiller bortsetting av brannvernoppgaver til virksomhet/firma med bortsetting til annen kommune. Deres grunnsyn er at brannvernoppgavene lokalt skal utføres av vedkommende kommune, eventuelt i samarbeid med andre kommuner. De er sterkt uenig i at brannsjef som særlovsstilling fjernes. Når det gjelder kravet om kvalifisert leder av brannvesenet, finner de det vanskelig å tolke lovutkastet mht. hvilke kvalifikasjoner lederen skal ha. De anser det som en bærende forutsetning at vedkommende må ha brannfaglige kvalifikasjoner, og at funksjonen ikke uten videre skal kunne tillegges andre kommunale ledere. De er sterkt opptatt av hvilken status og gjennomslagskraft brannverninteressene skal ha lokalt. De hevder at kommunenes satsing på brannvernområdet sannsynligvis vil bli nedprioritert, og at det vil bli større ulikheter fra kommune til kommune dersom brannsjef som særlovsstilling fjernes.

Bergen brannvesen mener bortfall av brannsjefen som særlovsstilling kan medføre en svekkelse av brannvernmyndighetenes faglige autoritet i lokalsamfunnet. De mener brannsjefens rett til å føre brannmyndighetenes faglige vurdering frem for kommunens besluttende organer bør opprettholdes.

Skien kommune uttaler at man er betenkt i forhold til at brannsjefen som institusjon fjernes. For øvrig pekes på at kommunen finner det umoderne at feiing skal være en kommunal oppgave, og stiller spørsmål ved den brannforebyggende effekten av feiing.

Nedre Follo brann- og feiervesen mener brannsjefen fremdeles bør ha en særstilling i lovverket.

Norsk Kommuneforbunder uenig i at brannsjefen som særlovsstilling oppheves. Dersom brannsjefen inngår i kommunens vanlige ledelsesapparat under rådmannen, hevdes det at kommunen vil miste kontrollen over de ønskede prioriteringer som enheten brann og redning har i kommunene, både økonomisk og administrativt. Det pekes på viktigheten av klare roller og kommandolinjer i brann- redningstjenesten, og at brannsjefen derfor fortsatt bør ha sine nærmeste overordnede opp mot det kommunalpolitiske organ.

Kristiansund kommune har ingen innvendinger mot at brannsjefstillingen utgår som særlovsstilling, så lenge stillingen sikres tilstrekkelig faglig standard på krav til innhold og at dette fastslås gjennom senere forskrift til loven.

Fylkesmannen i Østfold er positiv til at særlovgivningen gir kommunene adgang til å organisere seg slik de finner mest hensiktsmessig. Fylkesmannen finner det riktig at brannsjefen, på linje med andre etatsledere, inngår i det ordinære linjesystem i kommunen og at brannsjef som særlovsstilling bortfaller. Fylkesmannen mener lovutkastet ut fra en ren beredskapsmessig vurdering, klarlegger samt forsterker det generelle krav til beredskap og innsats overfor brann, eksplosjon og andre akutte ulykkessituasjoner.

Kommunenes Sentralforbundser positivt på at det åpnes for større fleksibilitet med hensyn til organisering og drift av brannvesenet, og er enig i at brannsjefen som særlovsstilling bortfaller.

Utvidede redningsoppgaver

Direktoratet for sivilt beredskap (DSB) finner det naturlig at brannvesenet bør kunne gjøre en innsats utover brann der hvor deres faglige forutsetninger ligger til rette for dette. Direktoratet mener imidlertid at dette ikke må føre til at det bygges opp kompetanse som fortrenger allerede etablerte aktører innen den sivile redningstjenesten. DSB slutter seg til forslagene om en gjennomgang av redningstjenesten i Norge med sikte på å komme frem til en altomfattende redningslov. DSB er også enig i at sivilforsvarsloven er lite tilpasset den utvikling som har skjedd den senere tiden, og er derfor tilfreds med at utredningen påpeker dette forholdet. En revisjon av loven vil føre til en gjennomgang av alle tilhørende forskrifter, bestemmelser med mer.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet støtter forslaget om å vurdere mer omfattende endringer i organiseringen av beredskapsområdet på lokalt nivå.

Landsorganisasjonen i Norge støtter forslaget om å gå lengre i retning av å klargjøre ansvaret mellom de ulike aktørene innen redningstjenesten.

Follo brann- og redningsvesenuttaler at det vil kreves ytterligere utdannelse og profesjonalisering av brannvesenet dersom både forebyggende arbeid og beredskapsarbeid skal optimaliseres og utvides til bl.a. å omfatte «farlig gods, redningsinnsats til sjøs m.m.»

Skien kommune uttaler at den som har mannskap og utstyr som utfører de tekniske operasjoner på et skadested også bør ha den formelle ledelsen. Politiets såkalte koordinerende ledelse egner seg dårligere enn en ren linjeledelse innenfor et skadested. Ny lov burde medført en revisjon av ledelsen på skadestedet.

Fylkesmannen i Rogaland er enig i at det foretas en vurdering av ansvar, oppgaver og organisering av Sivilforsvarets fredsinnsatsgrupper opp imot bruk av ressurser, og peker på at det er viktig at FIGene er mer enn ekstra brannberedskap. Sivilforsvarets innsatsstyrker er sentrale i styrkeoppsetningen ved beredskap og krig, og endring av styrkenes mandat vil kunne få konsekvenser langt utover forholdet til landets brannberedskap.

Hovedredningssentralen Sør Norge mener det i lovteksten bør komme tydelig frem at samvirkeprinsippet er det bærende grunnlag for norsk redningstjeneste og at brannvesenet har en meget viktig og selvstendig rolle å spille i dette samvirket. De mener det må tydeliggjøres at brannvesenet har et selvstendig ansvar for å yte redningsinnsats også etter at f.eks. politiet i rollen som lokal redningssentral har overtatt koordineringen. I en større koordinert aksjon vil således fagleder brann bli underlagt skadestedsleder. For øvrig peker redningssentralen på at det kommunale brannvesen er en av de viktigste innsatsressursene i den offentlige redningstjenesten, og at brannvesenet derfor er en meget viktig samarbeidspartner for de lokale redningssentralene og for HRS-ene. Det understrekes også at redningsinnsatsen til sjøs (RITS) er et viktig element for den maritime redningstjeneste og burde blitt vurdert på en mer grundig måte.

Justisdepartementet understreker i sin uttalelse viktigheten av brannvesenets plikter og beredskap i sjøområdene både innenfor og utenfor den norske territorialgrense. De viser til at RITS-gruppene er en viktig del av den norske sjøredningstjenesten.

Også Hovedredningssentralen i Nord-Norge mener det er viktig å presisere viktigheten av RITS-beredskapen. Dersom kommunale budsjetter er til hinder for opprettholdelse av en slik beredskap, stiller de spørsmål om ikke staten i langt større grad bør ta ansvaret for de økonomiske belastninger de enkelte spesialavdelinger blir påført under innsats til havs.

Brannvesenets oppgaver i krigs- og krisesituasjoner

I forhold til forslaget om at loven skal regulere brannvesenets oppaver i en krigs- og krisesituasjon, uttaler Norsk brannbefals landsforbund, Stavanger kommune, Os kommune, Voss kommune og Hordalands brannbefalslag at de ser det som positivt at brannvesenets rolle i krigs- og krisesituasjoner reguleres av den nye loven, men de er skuffet over at det ikke er tatt til orde for en samordning/sammenslåing av brannvesenet og Sivilforsvaret.

Bergen brannvesen ser positivt på at brannvesenets rolle i krise og krig foreslås regulert, men mener at brannvesenets myndighetsområde i slike situasjoner bør presiseres.

Fylkesmannen i Rogaland støtter utvalgets syn på at brannvesenets ansvar bør være det samme i krig som i fred. Fylkesmannen mener brannvesenets befal og mannskaper bør bli innrullert i Sivilforsvaret og bli spydspissen i innsatsstyrkene ved mobilisering. Det hevdes at det mest nærliggende er å integrere brannvesenet i Sivilforsvaret ved at det underlegges den lokale sivilforsvarskrets ved kretssjef (politimester). Mobiliseringsstyrker vil også i gitte situasjoner kunne innkalles for innsats i fredstid ved branner som er større en det den normale beredskap kan takle.

Fylkesmannen i Nordland uttaler at det lokale brannvesen i en krise- og krigssituasjon med flere eller store branner ikke vil ha muligheter for å takle omfanget, og at det derfor er nødvendig å opprettholde en tilleggsberedskap for slike situasjoner. Det påpekes at behovet for en slik tileggsberedskap vil kunne ivaretas gjennom utnyttelse av Sivilforsvarets ressurser. Sivilforsvaret på sin side har behov for kompetanse i form av brannbefal for å kunne forestå en slik tilleggsberedskap. Ut fra et helhetsperspektiv, og for best mulig å utnytte de tilgjengelige ressurser, mener Fylkesmannen at det bør tas hensyn til Sivilforsvarets ressurser i organisering og dimensjonering av den lokale brannberedskap. Formelle avtaler kan og bør inngås lokalt, selv om Sivilforsvaret uavhengig av inngåtte avtaler har plikt til å stille sine ressurser til disposisjon når en akuttsituasjon oppstår. Dog anser Fylkesmannen at det bør vurderes å gi føringer til de lokale brannvesen om aktivt å trekke veksler på Sivilforsvarets personell- og materiellressurser, så vel med hensyn til planlegging som til øvelser og aktiv innsats. Uten et etablert samarbeid og innsikt i kompetanse, kapasitet og begrensninger vil ikke den ressurs som Sivilforsvaret utgjør kunne utnyttes fullt ut i de situasjoner hvor et behov oppstår.

Utvidede forebyggende oppgaver

Når det gjelder forslaget om å tillegge brannvesenet utvidede forebyggende oppgaver i forhold til farlig stoff samt transport av farlig gods på veg og jernbane uttaler Norsk brannbefals landsforbund, Stavanger kommune, Os kommune, Voss kommune og Hordalands brannbefalslag at de finner dette positivt ut fra sikkerhetshensyn, men er betenkt med bakgrunn i at brannvesenet er lite ajour med nåværende oppgaver.

Utvidede fullmakter i forhold til særskilte risikoobjekter

Samferdselsdepartementetuttaler at brannsikring i forhold til tunneler sannsynligvis vil være det tiltaket som gir minst nytte dersom ønsket er å bedre sikkerheten i transportsektoren. Satsing på brannsikring i den grad som det allerede i dag legges opp til og som det nå foreslås hjemmelsgrunnlag for, vil derfor kunne svekke den totale trafikksikkerheten på vegene.

Samferdselsdepartementet har imidlertid en viss forståelse for at den ytre brannberedskapen ikke alltid bør være et lokalt anliggende og tunneleier/anleggseier uvedkommende. Påleggene fra brannvernmyndighetene må være basert på risikoanalyser og føre til en høyning av sikkerhetsnivået. Videre må ikke objekteier belastes for mer enn den delen av anskaffelsen som er relevant for tunnelberedskapen. Der hvor slikt utstyr bedrer kommunens evne til redning på andre objekter/områder må dette tas hensyn til. Samferdselsdepartementet er opptatt av at det legges opp til standardisering av krav til tunneleier, at man unngår variasjoner i pålegg basert på lokalt skjønn og at man skaper forutsigbarhet i forhold til budsjetter, slik at det kan planlegges allerede på kommuneplannivå og senere for midler til drift og vedlikehold.

Statens bygningstekniske etatviser til bestemmelsen om særskilte brannobjekter og foreslår at begrepsbruken endres noe for å samsvare med plan- og bygningsloven.

Norsk Brannvern Forening viser i sin uttalelse til at det hvert år går et større antall dyr og materielle verdier tapt ved branner i landbrukets driftsbygninger, og mener det er behov for at større driftsbygninger med dyrebesetninger blir registrert som særskilte brannobjekter og dermed blir underlagt brannvesenets tilsyn. Selv om de ser at loven åpner for dette, mener de hjemmelen bør synliggjøres sterkere ved også å nevne driftsbygninger direkte i lovteksten.

Norges Bondelag har også påpekt viktigheten av forebyggende brannvern i driftsbygninger med husdyr.

Riksantikvaren anser brannsyn i forbindelse med kulturminner som viktig. Det påpektes at restverdisikring ikke er nevnt. Riksantikvaren mener at dette bør tas med fordi restverdisikring, vil gagne kulturminnevernet. Ved å få dette begrepet innarbeidet i lovteksten, vil mulighetene for å få begrepet innarbeidet i forskrift med tilhørende veiledning være til stede. En bevisstgjøring i forkant av en brann om hvilke gjenstander, bygningsdeler og detaljer det er viktig å få reddet dersom brannvesenet ikke klarer å slokke brannen på et akseptabelt tidspunkt, kan muliggjøre at noen av de viktigste kulturminner reddes. Videre kan det føre til at en får utarbeidet rutiner for hvordan man behandler brann- og vannskadde gjenstander i etterkant.

13.3 Departementets vurdering

13.3.1 Tilpasning til kommuneloven/Organisering av brannvesen

Departementet har på bakgrunn av høringskommentarene foretatt endringer i forhold til utvalgets opprinnelige forslag. Departementet har foretatt en grundig vurdering i forhold til de prinsipper som kommuneloven bygger på, og har foretatt ytterligere tilpasninger i lovforslaget til disse prinsippene. Dette har ført til at statens adgang til å gi pålegg om fastsettelse av lokale forskrifter er fjernet. Det samme gjelder DBEs hjemmel til å gi pålegg i forhold til avtaler som kommunen inngår vedrørende organisering og drift av brannvesenet. Tilpasningen til kommunelovens prinsipper bør også innebære at statlige tilsynsmyndigheters oppgaver etter hvert går i retning av dialog med, veiledning av og kompetanseoppbygging i forhold til kommunene.

Departementet mener imidlertid som utvalget at det bør videreføres en særskilt plikt for kommunene til å dokumentere etterlevelse av regelverket. Dette vil være et viktig virkemiddel for å sikre at sentral tilsynsmyndighet har tilgjengelig informasjon om brann- og eksplosjonsvern i kommunene. Dette vil legge til rette for en hensiktsmessig dialog mellom kommunene og sentral tilsynsmyndighet. I pakt med internkontrollprinsippet erstattes det tidligere kravet om utarbeidelse av en særskilt brannordning med en generell dokumentasjonsplikt.

Det er i lovforslaget ikke lenger noe krav om en brannsjef, men departementets forslag legger opp til at den som skal lede brannvesenet og brannvesenets personell for øvrig, skal ha tilstrekkelige kvalifikasjoner. I vurderingen av om man skulle foreslå et kvalifikasjonskrav har departementet bl.a. foretatt en avveining mellom prinsippene for kommunal selvbestemmelse og behovet for å legge statlige føringer for at landets innbyggere, uavhengig av hvor de måtte befinne seg, kan forvente et visst minste nivå av sikkerhet og beredskap mot brann og andre akutte ulykkessituasjoner. I en innsatssituasjon vil både liv og helse for den som er rammet av brannen eller ulykken, samt sikkerheten til innsatspersonellet stå på spill. Det er derfor helt avgjørende at brannvesenets ledelse og personell innehar de nødvendige kvalifikasjoner til å kunne foreta de rette vurderinger og handlinger i en stresset situasjon, jf. lovutkastet § 9 tredje ledd. Departementet mener med andre ord at hensynet til den enkelte kommunes organisasjonsfrihet må vike for å sikre at landets viktigste offentlige beredskapsressurs innehar de nødvendig kvalifikasjoner, og at beredskapsstyrken har en hensiktsmessig dimensjonering. Departementet foreslår at det gjøres en ny vurdering om behovet for et slikt krav 5 år etter at loven har trådt i kraft.

Når det gjelder kommunens adgang til å overlate oppgaver til andre virksomheter, så lå dette også implisitt i den gamle brannvernloven, og innebærer derfor ikke noe prinsipielt nytt. Imidlertid er dette nå tydeligere uttalt i loven. Departementet støtter forslaget om at kommunen må sikre at myndighetsutøvelsen skjer under kommunens formelle ansvar, jf. lovutkastet § 9 fjerde ledd. Det vises for øvrig til merknaden til § 9 hvor det redegjøres for i hvilke tilfeller det vil være aktuelt å overlate oppgaver til andre virksomheter.

Nye oppgaver for brannvesenene

Departementet støtter utvalget i synet på at det kommunale brannvesen bør få en generell innsatsplikt ved ulykker. Mange kommuner har allerede i dag tillagt brannvesenet slike utvidede beredskapsoppgaver. Lovutvidelsen slik den følger av lovutkastets § 11 bokstav f) vil derfor i praksis ikke medføre store forandringer, i alle fall ikke for de store kommunene.

Departementet støtter for øvrig utvalget i dets vurderinger knyttet til rednings- og beredskapsområdet. Presiseringen i § 9 annet ledd av at brannvesenet skal dimensjoneres og organiseres med grunnlag i en analyse av kommunens risiko- og sårbarhetsbilde understreker brannvesenets rolle som et fullverdig redningskorps.

Departementet deler vurderingen av at den etat som er tillagt en oppgave i fredstid bør ha det samme ansvar i en krigs- eller krisesituasjon. Lovforslagets § 11 bokstav d) presiserer derfor at loven også skal gjelde for brannvesenets oppgaver i krigs- og krisesituasjoner. Forholdet mellom brannvesenet og Sivilforsvaret vil måtte reguleres nærmere gjennom forskrifter.

Lovutkastet er for øvrig ikke til hinder for at det inngås formelle avtaler mellom kommunen og Sivilforsvaret om hvordan samarbeidet skal fungere i praksis.

Når det gjelder brannvesenets plikt til å bistå ved brann eller andre ulykkessituasjoner i sjøområder, er dette en generell plikt for brannvesenet. Plikten er ikke ment å innebære at hver kommune må etablere egne ordninger for redning til sjøs. Kystkommunene vil, når de foretar risiko- og sårbarhetsanalysen, få inn dette som et element, men det er ikke tenkt at kommunen skal ha en plikt til å dimensjonere særskilt for dette.

Når det gjelder forslaget om å tillegge brannvesenene andre oppgaver på det forebyggende området, vil departementet peke på at det ikke er ment å være vesentlige endringer i forhold til dagens situasjon. Det legges først og fremst opp til en mer fleksibel arbeidsfordeling mellom det lokale tilsynsapparatet og sentral tilsynsmyndighet (DBE). I forbindelse med tilsynet med farlig stoff forutsettes det at de mest omfattende og kompliserte oppgaver tillegges sentral tilsynsmyndighet. Dessuten er det en forutsetning at sentrale myndigheter etablerer ordninger for kompetanseheving i brannvesenene gjennom opplæringsvirksomhet og utarbeidelse av veiledningsstoff. Departementet vil særlig peke på lovforslagets § 31, hvor sentral tilsynsmyndighet nå i større grad enn tidligere kan gi konkret bistand til kommunene i forbindelse med tilsynet med kompliserte objekter. Dette vil først og fremst være aktuelt i forbindelse med gjennomføring av tilsyn i objekter hvor det foreligger potensial for storulykker. For øvrig vil departementet understreke forutsetningen i lovutkastets § 15 hvoretter kommunene skal samarbeide om lokale og regionale løsninger av både forebyggende og beredskapsmessige oppgaver. Det er departementets oppfatning at det fortsatt ligger et betydelig effektiviseringspotensial i slike samarbeidsløsninger.

Hva angår uttalelsene fra Norsk Brannvern Forening og Norges Bondelag, mener departementet at det ikke er hensiktsmessig å ha en detaljert liste over de ulike typer objekter som skal betegnes som særskilte brannobjekter direkte i loven. I dag regnes ikke driftsbygninger i landbruket som særskilte objekter, men departementet utelukker ikke at det kan finnes driftsbygninger som bør registreres. Lovforslaget er ikke til hinder for dette.

Restverdiredning er ikke en lovpålagt oppgave for brannvesenet i dag, og dette bør etter departementets vurdering heller ikke reguleres i loven som en lovpålagt oppgave. Kommunen kan imidlertid selv velge å legge denne oppgaven til brannvesenet. De hensyn som Riksantikvaren påpeker kan etter departementets vurdering langt på vei ivaretas gjennom brannsynet, ved at brannvesenet gjør oppmerksom på hva som er viktig å prioritere ved en eventuell brann i kulturminnet.

Når det gjelder de forhold som er poengtert av Samferdselsdepartementet, viser departementet til at det i lovforslagets § 14 legges det opp til at det er sentral tilsynsmyndighet som skal fastsette kravene til tunnelleier. Dette vil etter departementets vurdering motvirke at man får variasjoner i pålegg basert på lokalt skjønn. Departementet ser at lovforslaget på dette punktet kan ha økonomiske konsekvenser for tunnelleier, men departementet tar sikte på å etablere et system med rimelig forutsigbare krav samt sørge for at denne typen krav avklares tidlig i saksbehandlingen. For øvrig skal departementet bemerke at det, etter at Samferdselsdepartementets uttalelse ble avgitt, ble foretatt en endring i brannvernlovens § 25 i pakt med utvalgets forslag for så vidt gjelder vegtunneler. Det vises derfor til kommentarene i Ot.prp. nr. 67 (1999-2000).

Departementet er enig med uttalelsen fra Statens bygningstekniske etat om at begrepsbruken så langt det er mulig bør harmoniseres med plan- og bygningslovgivningen. Lovforslaget er derfor justert i tråd med dette.