2 Gjeldende rett

2.1 Forvaltningsnivåer og ansvar

Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) har det overordnede myndighetsansvaret for brann- og eksplosjonsvernområdet. Tidligere var dette området underlagt Kommunal- og regionaldepartementet. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE) er departementets faglige organ på området, som omfatter både forebyggende og beredskapsmessige tiltak i forbindelse med brann, eksplosjon, landtransport av farlig gods samt væsker og gasser under trykk. DBE fører tilsyn med de kommunale brannvesen og med bygging og drift av industribedrifter, tankanlegg m.m. hvor brannfarlige eller eksplosive varer inngår, og med at landtransport av farlig gods skjer på en sikker måte.

DBE er delegert myndighet fra AAD til å fastsette forskrifter samt utferdige tillatelser og godkjenninger, og er klageinstans for vedtak fattet av kommunestyret.

På lokalnivået er det kommunene ved brannvesenene som fører tilsynet etter brann- og eksplosjonsvernlovgivningen. Først og fremst gjelder dette brannteknisk tilsyn med bygninger og andre objekter som utgjør en særlig risiko for brann, samt tilsyn med visse aktiviteter knyttet til brannfarlige og eksplosive varer.

Kommunene ved brannvesenene har beredskapsoppgaver knyttet til brann og redning. Brannvesenet påtar seg dessuten i stor grad andre oppgaver, som f.eks. ambulansekjøring, trygghetsalarmering, overvåking av tekniske anlegg m.v. Brannvesenets oppgaver og organisering er foruten i brannvernloven nærmere definert i forskrift om brannforebyggende tiltak og brannsyn (1990), forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen (1995) og forskrift om feiing og tilsyn med fyringsanlegg (1998).

2.2 Lov om brannvern m.v.

Lov av 5. juni 1987 nr. 26 om brannvern m.v. er den sentrale loven på brannvernområdet i Norge.

Formålet med loven er å sikre mennesker, dyr og materielle verdier mot brann og å begrense skadevirkningene i branntilfeller og andre akutte ulykkessituasjoner. Loven omfatter den sentrale og lokale organiseringen av brannvernarbeidet i Norge og inneholder materielle bestemmelser om forebyggende og beredskapsmessige tiltak i forbindelse med brann. Loven regulerer også brannvesenenes innsats i forbindelse med andre akutte ulykkessituasjoner enn brann, slik som bistand ved bilulykker eller akutt forurensing.

Lovens organisatoriske bestemmelser fastsetter hvilke sentrale og kommunale organer som forvalter brannvernlovgivningen. De viktigste er kravene til brannvesenets oppgaver og bemanning, feiervesenets oppgaver og organisasjon, samt krav til kommunale brannordninger og interkommunale samarbeidsordninger.

I henhold til brannvernloven er det kommunestyrets oppgave å påse at kommunen har en fastsatt brannordning, som sikrer at brann- og feiervesenet er bemannet, organisert og utstyrt slik at de lovpålagte oppgavene kan gjennomføres på en tilfredsstillende måte.

Kommunen står relativt fritt med hensyn til organiseringen av det forebyggende brannvernet og beredskapen innenfor de rammer som er fastsatt gjennom forskriften om organisering og dimensjonering av brannvesen. Den enkelte kommune kan velge å ivareta alle oppgaver selv, eller inngå avtale med andre kommuner om etablering av felles funksjoner i varierende omfang. Videre er det gitt anledning til å inngå avtaler om at større bedrifter med industrivern, Forsvarets avdelinger o.l. kan ivareta slokkeberedskapen på kommunenes vegne. Alle slike avtaler skal i dag godkjennes av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern.

Lovens øvrige materielle krav knytter seg primært til plikter i forbindelse med forebyggende brannvern, f.eks. krav til forebyggende brannverntiltak i bygninger og krav til gjennomføring av brannsyn, samt til alminnelige plikter ved brann og andre akutte ulykkessituasjoner.

Brannvernloven hjemler også diverse godkjenningsordninger bl.a. for rednings-, sloknings- og varslingsutstyr, samt verneutstyr og utstyr for innredning.

Loven utfylles av forskrifter.

2.3 Lov om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk

Lov av 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk omfatter olje, petroleumsprodukter og andre brannfarlige væsker og gasser, samt andre væsker og gasser under trykk, for eksempel klor, svoveldioksid og ammoniakk.

Formålet med loven er å sikre at enhver omgang med brannfarlige varer og med væsker og gasser under trykk skjer under forhold som medfører minst mulig risiko for ulykker. Loven omfatter alle former for håndtering av varene både tilvirkning, oppbevaring, transport, bruk, lasting, lossing, avfallshåndtering m.m.

Loven etablerer de materielle krav og de administrative ordninger som er nødvendige for å påse at slik omgang skjer på lovlig og betryggende måte. Bl.a. legger loven opp til et omfattende system med tillatelser og godkjenninger fra tilsynsmyndighetenes side.

I loven er det gitt konkrete krav til hvilke sikkerhetsmessige forhold som må være oppfylt for å få ulike tillatelser. Loven gir også tilsynsmyndighetene vide fullmakter til å stille vilkår i forbindelse med dette.

Loven utfylles av forskrifter.

2.4 Lov om eksplosive varer

Lov om eksplosive varer av 14. juni 1974 nr. 39 omfatter sprengstoff, krutt, ammunisjon, fyrverkeri, tennmidler og andre eksplosiver.

Formålet med loven er å sikre at enhver omgang med eksplosive varer skjer under forhold som medfører minst mulig risiko for ulykker og uhell. Loven omfatter enhver håndtering av eksplosivene, herunder tilvirkning, oppbevaring, transport, innførsel, utførsel, handel, bruk, tilintetgjøring (destruksjon) m.m.

Loven etablerer de materielle krav og administrative ordninger som er nødvendige for å påse at omgang med eksplosiver skjer på en lovlig og betryggende måte. Bl.a. legger loven opp til et omfattende system med tillatelser og godkjenninger fra tilsynsmyndighetenes side. Loven gir konkrete krav til hvilke sikkerhetsmessige forhold som må være ivaretatt i tilknytning til de aktuelle tillatelser og godkjenninger, og gir tilsynsmyndighetene vide fullmakter til å stille vilkår i forbindelse med dette.

Loven utfylles av forskrifter.

2.5 Landtransport av farlig gods

Hjemmelsgrunnlaget for regulering av transport av farlig gods på veg og jernbane finnes i dag dels i lovene om brannfarlige varer m.v. og eksplosive varer og dels i lov av 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. og lov av 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk. Bakgrunnen for dette er at begrepet farlig gods ikke bare omfatter de stoffer som er brann- eller eksplosjonsfarlige, men omfatter samtlige 9 transportklasser slik som definert i FNs anbefalinger.

Bestemmelsene om transport av farlig gods er i hovedsak basert på internasjonale avtaler og rekommandasjoner.

Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern forvalter regelverket knyttet til transport av farlig gods. I tillegg til direktoratet kan vegkontor, politi og tollvesen kontrollere transport av farlig gods på veg. Tilsvarende gjelder jernbanetransport, med unntak for vegmyndighetene. Direktoratet kan hos foretak også kontrollere andre forhold som har direkte tilknytning til transport av farlig gods.

2.6 Tilgrensende lovgivning

NOU 1999:4 Utkast til ny lov om brann- og eksplosjonsvern følger som vedlegg til denne proposisjonen. I utredningens kap. 6 er det gitt en redegjørelse for de viktigste lover på tilgrensende områder. I forhold til lovutkastet i denne proposisjonen er det særlig forholdet til kommuneloven og forurensningsloven som er av prinsipiell betydning. Forholdet til disse og annen lovgivning er i proposisjonen kommentert der dette har betydning for utformingen av departementets lovforslag.

I høringen av utvalgets utredning har Produkt- og Elektrisitetstilsynet i tilknytning til pkt. 6.9 pekt på at lovens fulle tittel er lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr, og at det stedlige tilsyn ved industribedrifter er opphevet og avløst av krav om internkontroll.