16 Merknader til utkastet til ny brann- og eksplosjonsvernlov

16.1 Kap 1 Innledende bestemmelser

Til § 1 Formål

I formålsbestemmelsen er også miljøaspektet bygget inn, idet forebyggende og beredskapsmessige tiltak mot brann og eksplosjon også har positive virkninger for vern av miljøet. Loven er imidlertid sekundær i forhold til forurensningsloven.

Begrepet «liv» omfatter både menneske- og dyreliv.

Begrepet «materielle verdier» er ment å omfatte både materielle verdier som kan erstattes og ikke-fornybare verdier slik som kulturminner. Kulturminner vil for øvrig også omfattes av miljøbegrepet.

Begrepet farlig stoff er begrenset til brannfarlig, eksplosjonsfarlig og trykksatt stoff. Det vises til kommentarer til § 4.

Med uttrykket «ulykke» menes en hendelse med uønskede konsekvenser som tap av liv, helse, miljø eller materielle verdier. Uttrykket omfatter også akutte situasjoner hvor det foreligger en overhengende fare for en hendelse med slike konsekvenser. Selve hendelsen behøver altså ikke å ha inntruffet. Loven sondrer heller ikke mellom alvorlighetsgraden av ulykkene eller ulykkenes karakter. Det kan imidlertid i forskrifter foretas nærmere avgrensninger mht. ulykkenes alvorlighetsgrad og art dersom det er behov for dette. Begrepet «andre akutte ulykker» henspeiler på de ulykker hvor brannvesenet ut fra sine forutsetninger er en naturlig innsatsenhet, jf. § 2 annet ledd. Begrepet «akutt» innebærer at loven ikke gjelder den aktiviteten som foregår i etterkant av en beredskapsinnsats i akuttfasen, slik som sanering, restverdibeskyttelse o.l. Kommunen kan imidlertid etter § 11 selv bestemme at brannvesenet, eventuelt mot betaling, også skal utføre slike oppgaver.

Lovens § 1 benytter begrepet «farlig gods». Begrepet er ikke ment å innebære noen realitetsendringer i forhold til nåværende lovgivning om slikt gods.

Til § 2 Saklig virkeområde

De alminnelige pliktene kan omfatte både tekniske og organisatoriske forhold. Begrepene «farlig stoff» og «håndtering» må leses i sammenheng med definisjonene i § 4.

For transport av farlig gods omfatter virkeområdet samtlige av de 9 fareklassene som det internasjonale regelverket for slik transport inndeler godset i. Hvilke stoffer dette er fremkommer av kommentaren til § 4. Dette betyr at loven i forhold til transport omfatter flere typer farlige stoffer enn i forhold til annen håndtering.

Virkeområde for transport av farlig gods på veg forblir uendret.

Loven regulerer også beredskap og innsats mot andre akutte ulykkessituasjoner enn brann. Dette vil være ulykkessituasjoner der det er naturlig å bruke brannvesenet som en innsatsenhet på bakgrunn av den kompetanse og utrustning det har. Disse vil kunne variere fra kommune til kommune, avhengig av hva som fremkommer gjennom kommunens risiko- og sårbarhetsanalyse etter § 9. Trafikkulykker og innsats mot akutt forurensning er typiske eksempler.

Loven gjelder i utgangspunktet fullt ut også for Forsvaret, men det kan fastsettes forskrifter for Forsvaret som avviker fra loven når særlige forhold tilsier dette. Det kan være aktuelt å la andre myndigheter enn kommunens brannvesenet føre tilsyn med Forsvaret bygningsmasse.

Til § 3 Stedlig virkeområde

Aktivitet knyttet til petroleumsaktivitetene på sokkelen omfattes ikke av loven. Dette vil være en endring av gjeldende rett, men i tråd med dagens praksis. Både petroleumsloven med sikkerhetsforskriftene og brannvernlovgivningen gjelder på sokkelen i dag, men man har ut fra prinsippet om at sikkerhetsforskriften er spesielt tilpasset petroleumsvirksomheten valgt å forvalte etter dette regelverket.

Landbaserte anlegg, f.eks. ilandføringsterminaler og utvinningsanlegg som er forbundet med anlegg til havs er imidlertid fullt ut omfattet. Det samme gjelder rørledninger med tilhørende innretninger på land og i sjøområder etter at rørledningen første gang har krysset land.

Loven gjelder ikke på norske skip som er i ordinær drift, da disse er regulert gjennom sjøfartslovgivningen. Dersom et skip fortøyes i havn, indre farvann eller i norsk territorialfarvann og benyttes for formål som ellers er regulert av loven, for eksempel stasjonær oppbevaring av farlig stoff, vil loven gjelde. Loven gjelder også ved lasting og lossing av skip.

Til § 4 Definisjoner

Begrepet byggverk sammenfaller med terminologien i plan- og bygningslovgivingen.

I transportsammenheng (veg- og jernbanetransport) omfatter loven alle farlige stoffer, slik disse er definert i relevante internasjonale regelverk for transport av farlig gods. Slikt gods er inndelt i ni fareklasser:

Klasse 1 - eksplosive stoffer og gjenstander

Klasse 2 - gasser

Klasse 3 - brannfarlige væsker

Klasse 4.1 - brannfarlige faste stoffer

Klasse 4.2 - selvantennende stoffer

Klasse 4.3 - stoffer som avgir brennbare gasser ved kontakt med vann

Klasse 5.1 - oksiderende stoffer

Klasse 5.2 - organiske peroksider

Klasse 6.1 - giftige stoffer

Klasse 6.2 - infeksjonsfremmende stoffer

Klasse 7 - radioaktivt materiale

Klasse 8 - etsende stoffer

Klasse 9 - forskjellige farlige stoffer og gjenstander.

Definisjonen av brannfarlig stoff er mer omfattende enn begrepet brannfarlig vareetter den tidligere lovgivningen. Begrepet brannfarlig stoff omfatter således både brannfarlige væsker og gasser, brannfarlige faste stoffer, selvantennelige stoffer, brannærende stoffer (for eksempel flytende oksygen), flytende metaller og oppvarmede, oljeholdige produkter. Dette er eksempler på stoff og stoffblandinger som representerer en særlig brannfare. Formuleringen «.. kontakt med andre stoffer..» er ment å dekke stoff og stoffblandinger som i kontakt med for eksempel vann eller fuktighet vil kunne reagere eksotermt. En slik varmeutvikling kan forårsake brann. Eksempler på slike stoff og stoffblandinger er ren natrium, magnesium, magnesium slagg og visse former for aluminium slagg.

Definisjonen av eksplosjonsfarlig stoff er også videre enn eksplosiv vare i lov om eksplosive varer, og vil i tillegg til de vanlige eksplosiver (sprengstoff, ammunisjon, krutt, tennmidler og lignende) omfatte andre stoffer med eksplosive egenskaper, f.eks. ammoniumnitrat og organiske peroksider.

Med begrepet trykksatt stoff menes stoffer som ikke omfattes av begrepene brannfarlige eller eksplosjonsfarlige stoffer, og som på grunn av at de befinner seg under trykk utgjør en fare ved ukontrollert utslipp. Typiske eksempler vil være ikke-brannfarlige gasser og væsker under trykk som nitrogen, klor, svoveldioksid, ammoniakk eller vanndamp.

Loven omfatter også krav til produkter. Lovens produktbegrep er omfattende. For det første vil de typer farlige stoffer som omfattes av loven være å anse som et produkt i seg selv. For det andre vil en ferdig vare som inneholder et slikt farlig stoff være et produkt i lovens forstand så lenge de farlige egenskapene er fremtredende. Et eksempel på en slik vare vil være en sprayboks (aerosolbeholder) som inneholder brannfarlig gass som drivmiddel. Også innretninger m.m. som blir benyttet ved håndteringen av stoffene, eller ved transport av farlig gods vil være et produkt etter loven. Dette vil kunne være både rene forbrukerprodukter som f.eks. lightere, camping- og vanlige gassbeholdere og innretninger m.v. beregnet til industriell bruk. Som eksempel kan nevnes dampkjeler, gassbeholdere, trykkbeholdere, rørledninger, innretninger og utstyr som vil kunne utgjøre en del av et større anlegg. Lovens produktbegrep omfatter også innretninger m.m. som er beregnet på deteksjon, varsling eller bekjempelse av brann, slik som røykvarslere, håndslokkere, brannalarmanlegg, husbrannslanger, verneutstyr for bruk i brannvesenet. Se også kommentarer til lovens kapittel 5. Når det gjelder regulering av produkter vil det være en overlappende grenseflate mot produktkontrolloven for så vidt gjelder produktenes mulige skadelige egenskaper. Imidlertid regulerer loven her også produktenes funksjonalitet og hensiktsmessighet, og går derved videre enn produktkontrolloven. Med funksjonalitet menes at produktet er egnet for det formål det er konstruert for, for eksempel at røykvarsleren har nødvendig følsomhet og avgir et varslingssignal med tilstrekkelig lydstyrke.

Lovens virksomhetsbegrep favner vidt og omfatter ethvert privat eller offentlig foretak uten hensyn til om driften er innrettet mot fortjeneste eller ikke. Begrepet omfatter således både vanlige kommersielle virksomheter og offentlige og private institusjoner og organisasjoner. Typiske eksempler kan være som utøver av servicevirksomhet, sykehus, pleiehjem og lignende. Virksomhetsbegrepet omfatter også en kommune som sådan bl.a. i egenskap av å være eier av bygninger, eller i egenskap av å være ansvarlig for et kommunalt tiltak som måtte falle inn under loven, f.eks. brannsikring ved et avfallshåndteringsanlegg. Kravene til virksomheter vil dels være av generell art, jf. lovens kapittel 2 og § 19, og dels av spesiell art for virksomheter som håndterer farlig stoff og/eller farlig gods, jf. lovens §§ 20 flg.

Begrepet «storulykke» er et innarbeidet begrep innen brann- og eksplosjonsvern, og tas inn i den nye loven. I enhver landbasert virksomhet hvor det arbeides med brannfarlig, eksplosjonsfarlig eller trykksatt stoff, kan det skje ulykke eller uhell som medfører alvorlige konsekvenser for mennesker, miljø eller materielle verdier. Ulykker eller uhell kan forekomme i alle faser av håndteringen, men risikoen kan reduseres ved at gode sikkerhetstiltak etableres. For øvrig vises det til den generelle innledningen til kapittel 4.

16.2 Kap. 2 Alminnelige plikter

Til § 5 Den enkeltes plikt til å forebygge og begrense skadevirkningene ved brann, eksplosjon og annen ulykke

Begrepet «annen ulykke» i første ledd må leses i sammenheng med formål og saklig virkeområde.

Begrensningsplikten i tredje ledd innebærer at det alltid må foretas en vurdering av hvorvidt man kan yte egnet assistanse, sett i forhold til både risikoen for eget liv og helse, og i forhold til usikkerhet omkring hva som er adekvat assistanse. Plikten vil gå lenger for å begrense skadevirkningene på liv og helse enn for materielle verdier. Bestemmelsen bør også sees i sammenheng med straffelovens § 387.

Rekvisisjons- og inngrepsfullmakten i forhold til privates eiendom i fjerde ledd begrenses av forholdsmessighetsprinsippet, det vil si at inngrepet må være nødvendig for å sikre liv eller for å sikre verdier som er større enn de som går tapt ved inngrepet.

Til § 6 Forebyggende sikringstiltak og vedlikehold

Eierbegrepet favner vidt og omfatter ethvert rettssubjekt, herunder privatpersoner, virksomheter, stiftelser, borettslag, stat og kommune. I rettssubjekter med eget styre, vil det være styret ved dets leder som har ansvaret for at plikten etterleves. Plikten er i første rekke knyttet til det å sørge for at objektet m.m. er utstyrt med nødvendige sikringstiltak, men plikten er også knyttet til det å foreta en aktiv handling under en brann, eksplosjon eller ulykke for å begrense skadevirkningene. Eier av en branntruet bygning vil for eksempel ha plikt til å føre tilsyn med bygningen for å hindre antennelse, og plikt til å varsle brannvesenet ved åpenbar fare for antennelse. Begrepet «annen ulykke» må også her leses i sammenheng med formålsbestemmelsen. Begrepet «sikringstiltak» omfatter både tekniske og organisatoriske tiltak.

Plikten etter annet ledd omfatter i tillegg til eieren også brukere, og er en vedlikeholdsplikt. Bestemmelsen gjelder også rømningsveier. Rømningsveier skal være ryddige slik at rømning kan skje uten hinder. Begrepet «bruker» må forstås slik at det her er tale om den som har en kontraktsfestet bruksrett til objektet. Mer tilfeldige og kortvarige brukssituasjoner fører således ikke til at man omfattes av brukerbegrepet.

Plikten etter tredje ledd går så langt som det er nødvendig for å sørge for at en brann ikke skal blusse opp igjen, og så langt som det er nødvendig for å beskytte liv og verdier. Bestemmelsen har bare betydning i forhold til perioden umiddelbart etter en brann eller annen ulykke. I forhold til tidligere brannvernlov er uttrykket «opprydding» strøket. Det er ikke ment å innebære noen realitetsendring, idet uttrykket «andre sikringstiltak» også omfatter opprydding. Selv om leder av brannvesenet ikke har gitt et pålegg, vil eier allerede i henhold til bestemmelsen i første ledd ha en plikt til å begrense skadevirkningene av en brann m.m.

I de tilfeller der en virksomhet er å anse som eier vil plikten etter bestemmelsen tilligge virksomhetens ledelse, jf § 19 siste ledd. Dette vil være virksomhetens daglige leder, konsernledelsen, styre og styreleder. Den praktiske oppfølgningen tilligger daglig leder, mens konsernledelsen, styret og styrets leder har en plikt til å sørge for at daglig leder gis mulighet til å oppfylle pliktene og å påse at dette skjer. Se også kommentar til § 19.

Til § 7 Tiltak ved store arrangementer

Bestemmelsen er en forenklet videreføring av den gamle brannvernlovens § 26. Hovedinnholdet i plikten er at det skal gis melding til brannvesenet når det skal avholdes arrangementer hvor det vil være til stede et større antall personer i bygninger m.m. som ikke er beregnet for slike formål. Plikten omfatter også det å ta i bruk bygninger til overnattingsformål når bygningen ikke er beregnet for dette. Et eksempel er bruk av skoler til overnatting. Med grunnlag i slik melding kan brannvesenet etter annet ledd fastsette både tekniske og organisatoriske brannsikringstiltak før arrangementet eller bruken gjennomføres. Bestemmelsen gir også adgang til å stille krav om at det skal være en ansvarshavende arrangør, og nærmere angivelse av hvilke plikter og ansvar som påligger denne.

Fullmakten etter tredje ledd gjelder kun bestemmelser om meldeplikten som sådan. Kommunen kan ikke fastsette lokale forskrifter om tekniske og organisatoriske krav i forhold til ulike objekter. Slike krav må eventuelt fastsettes som enkeltvedtak med hjemmel i § 14.

Til § 8 Systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid

Virksomhet er definert som ethvert offentlig og privat foretak, jf § 4. Plikten til systematisk HMS-arbeid vil derfor også gjelde for kommunen både i egenskap av å være eier og bruker av byggverk m.v., og i forhold til det å sørge for etablering og drift av et brannvesen.

Plikten til å innføre og utøve internkontroll vil påhvile ledelsen av virksomheten. I forhold til kommunen vil dette være kommunestyret. I forhold til annen virksomhet vil det være daglig leder, konsernledelsen, styre og styreleder, jf. kommentar til § 6.

Privatpersoner og forbrukere omfattes i utgangspunktet ikke av plikten til internkontroll, men i forhold til vern mot brann- og eksplosjon kan det også være behov for å pålegge en slik plikt overfor andre enn de som driver virksomhet. For eksempel kan det være aktuelt å pålegge eiere av særskilte brannobjekter som ikke inngår i virksomhet en slik plikt. Det samme kan gjelde overfor eiere av objekter hvor brannrisikoen er stor, men som allikevel ikke er definert som særskilt brannobjekt etter § 13. Bestemmelsen åpner derfor for dette i annet punktum.

16.3 Kap. 3 Kommuners plikter og fullmakter

Til § 9 Etablering og drift av brannvesen

Første ledd stadfester kommunenes ansvar for brannvesenet i Norge. Begrepet «sørge for» er benyttet for å synliggjøre at den enkelte kommune kan sette bort deler av brannvesenets oppgaver til andre kommuner eller til andre virksomheter. Se for øvrig merknadene til fjerde ledd. Brannvesenet skal være en innsatsenhet i forhold til alle akutte ulykkessituasjoner som fremkommer gjennom kommunens samlede risiko- og sårbarhetsanalyse hvor det ut fra organisering, kompetanse og kort responstid kan gjøre en innsats i en akuttfase. Se også merknader til § 11 f).

Det er i loven ikke lenger noe krav om en brannsjef. Lederen av brannvesenet vil inngå i det ordinære linjesystemet i kommunen under administrasjonssjefen. Det vil være kommunestyrets og administrasjonssjefens ansvar å sørge for at lederen av brannvesenet får de nødvendige fullmakter for å kunne lede brannvesenets innsats og forebyggende oppgaver på en forsvarlig måte.

Etter fjerde ledd kan kommunene inngå avtale om ulike former for samarbeid om drift og etablering av brannvesenet. De kan både drive brannvesenet gjennom interkommunalt samarbeid eller overlate oppgavene helt eller delvis til en annen kommune.

Forutsetningen for inngåelse av avtaler etter fjerde ledd er at alle krav fastsatt i lov eller i forskrifter skal være oppfylt. Kommunene kan også overlate oppgaver til andre virksomheter. Dette er mest aktuelt i det forebyggende arbeidet, hvor kommunene må kjøpe inn konsulenttjenester dersom kommunens brannvesen midlertidig mangler kompetanse eller kapasitet. Når det gjelder beredskapssiden vil det være aktuelt at kommunene får bistand fra forsvaret, flyplasser eller større industrianlegg.

Dersom en kommune overlater forebyggende eller beredskapsmessige oppgaver til andre virksomheter, jf forrige avsnitt, er det nødvendig å sikre at den offentlige myndighetsutøvelsen skjer av et kommunalt organ som har de nødvendige fullmakter til dette. Det må i slike tilfeller etableres administrative ordninger i kommunen som sikrer dette. Saksforberedelse, herunder kontroll etter fullmakt fra kommunen, kan foretas av virksomheten; men pålegg vedrørende forebyggende tiltak må fattes av kommunen selv i samsvar med bl.a. kravene i forvaltningsloven.

Til § 10 Dokumentasjon

I denne bestemmelsen presiseres kommunens plikt til å dokumentere oppfyllelsen av kravene til etablering og drift av brannvesenet, i tråd med kravet om systematisk HMS-arbeid etter § 8. Det generelle dokumentasjonskravet erstatter kravet om særskilt brannordning. Dokumentasjonen skal relateres til både forebyggende og beredskapsmessige oppgaver, og skal omfatte organisering og gjennomføring av alle de oppgaver og innsatssituasjoner hvor brannvesenet inngår. Også de oppgaver som kommunen på frivillig grunnlag tillegger brannvesenet skal fremgå av dokumentasjonen, slik at det kan kontrolleres at utførelsen av disse ikke svekker gjennomføringen av de lovpålagte oppgavene. Dokumentasjonen skal inkludere risiko- og sårbarhetsanalysen og eventuelle avtaler, og sendes inn til Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Dokumentasjonen vil være et viktig grunnlag for direktoratets tilsyn med kommunene.

Dersom dokumentasjonen viser at plikten etter § 9 ikke er oppfylt kan direktoratet med hjemmel i § 37, som for andre pliktsubjekt etter loven, gi pålegg for å sikre at plikten oppfylles. Før pålegg gis bør det gjennomføres en dialog med kommunen med sikte på å finne løsninger innen akseptable tidsrammer.

Dersom det i en kommune skjer endringer som gjør at innholdet av plikten etter § 9 endres må det utarbeides ny dokumentasjon.

Til § 11 Brannvesenets oppgaver

I forhold til informasjons- og motivasjonsplikten etter bokstav a) må kommunene selv vurdere hvilke informasjonsbehov som bør prioriteres, avhengig av kommunens bebyggelse, næringsvirksomhet, utsatte grupper m.m.

Brannvesenets tilsynsoppgaver etter bokstav c) innebærer en videreføring av oppgaver etter gammel lovgivning, men vil også kunne omfatte oppgaver i forhold til de utvidede stoffbegrepene, slik disse er definert i § 4. Den nærmere defineringen av disse oppgavene, herunder avgrensningen av ansvar og oppgaver mellom direktoratet og brannvesenet, forutsettes foretatt i forskrifter. Det samme gjelder hvilke oppgaver brannvesenet skal utføre i krigs- og krisesituasjoner etter bokstav d).

Bokstav f) presiserer at brannvesenet også skal være innsatsstyrke i forbindelse med andre ulykkessituasjoner enn brann. Angivelse av hvilke ulykkessituasjoner dette vil omfatte skal fremkomme gjennom kommunenes risiko- og sårbarhetsanalyse. Typiske ulykkessituasjoner hvor brannvesenet må forventes å kunne gjøre en innsats er trafikkulykker, ras- og sammenstyrtningsulykker, andre naturulykker, kjemikalieulykker og lignende. Risiko- og sårbarhetsanalysen bør være koordinert med kommunens analyser på andre områder, for eksempel som følge av krav i forurensningslovgivningen eller etter kravene til sivilt beredskap. Ut fra risikobildet i den enkelte kommune kan dette føre til særskilte dimensjonerings- og utstyrsbehov.

Innsatsplikten i sjøområder etter bokstav g) er generell, og omfatter det utstyr og mannskap som brannvesenet i den enkelte kommune besitter. For at innsatsplikten skal inntre må det foreligge en anmodning fra vedkommende hovedredningssentral. Brannvesenets innsats i sjøområder vil være å anse som bistand, og det forutsettes ikke at brannvesenet skal være den primære innsatsstyrke. På skip, boreplattformer og lignende vil dette normalt være fartøyets egen besetning. Sammen med forskriftshjemmelen i siste ledd er denne bestemmelsen ment å erstatte brannvernloven § 2 fjerde ledd. Forskriftsbestemmelsen i siste ledd gir for øvrig hjemmel for å fastsette utfyllende forskrifter om slik innsats dersom det er ønskelig å etablere mer formaliserte ordninger, for eksempel innen en bestemt region.

Feiervesenet som egen organisasjon innen brannvesenet fremgår ikke av loven, slik det tidligere var tilfelle. Det forutsettes at kommunene kan organisere oppgavene etter bokstav h) som de selv ønsker.

Til § 12 Fullmakter ved brann og andre ulykkessituasjoner

Bestemmelsen viderefører i stor grad bestemmelsene om brannsjefens fullmakter i den gamle brannvernloven. Fullmaktene legges direkte til lederen av brannvesenet og inntrer som en følge av utpekingen som leder av brannvesenet. Det er således ikke nødvendig med særskilt bemyndigelse fra kommunestyret eller administrasjonssjefen for at disse skal inntre. Ved utrykninger hvor lederen av brannvesenet ikke er til stede, tilligger de samme fullmakter den som leder utrykningen.

Etter bokstav a) har den som leder brannvesenet den faglige ledelsen av brannbekjempelsen ved alle branner. Funksjonen ivaretas i egenskap av fagleder brann. I situasjoner der politiet er tilstede er politiet skadestedsleder (SKL), og ivaretar alminnelig ordenstjeneste og trafikkavvikling i egenskap av fagleder orden.

For branntilfeller hvor liv eller helse er truet vises det til gjeldende bestemmelser og instrukser om ansvar for og organisering av redningstjenesten. Hovedredningssentral (HRS) eller lokal redningssentral (LRS) leder og koordinerer aksjonen. Politiet plikter å ivareta skadestedsledelsen, og SKL leder på vegne av politimesteren all innsats på skadestedet. Alt personell på skadestedet er underlagt skadestedslederen.

I forhold til rekvisisjonsfullmakten etter bokstav d) gjelder forholdsmessighetsprinsippet, jf. kommentarene til § 5.

Fullmakten etter bokstav e) korresponderer med plikten i § 6 tredje ledd.

Til § 13 Særskilte brannobjekter

Bestemmelsens første ledd er begrenset til brannsituasjoner. Identifikasjonen danner utgangspunktet for hvilke objekter brannvesenet i henhold til annet ledd har plikt til å føre tilsyn med. Bestemmelsen legger opp til at kommunen ved identifikasjonen av tilsynsobjektene må kunne utvise et visst skjønn etter de lokale behov, men det forutsettes også at sentral tilsynsmyndighet, for å sikre en viss grad av likebehandling over hele landet, etablerer mer detaljerte kriterier for hvilke typer objekter som normalt forutsettes å være omfattet av bestemmelsen. Loven er ikke til hinder for at det kan tas hensyn til sekundærvirkningene av en brann (f.eks. et giftutslipp) ved utvelgelsen.

Bestemmelsens annet ledd trekker opp rammen for kommunens tilsyn. Dette omfatter alt som har betydning for brannsikkerheten i byggverket m.m., dvs. både bygningstekniske, utstyrsmessige, atferdsmessige og organisatoriske forhold med tilhørende dokumentasjon. Mye av dette vil være detaljert regulert gjennom lover og forskrifter. Imidlertid omfatter tilsynet også forhold hvor lovgivningen ikke har spesifikke krav og hvor det må legges til grunn et faglig skjønn. Således er også den alminnelige «brannhygiene» i objektet omfattet av tilsynet, for eksempel ryddighet, vedlikehold, at rømningsveiene kan benyttes som forutsatt og at brannbelastningen ikke er uakseptabel. Tilsynet omfatter også forhold knyttet til gjennomføring av brannslukking og øvrig redningsinnsats, for eksempel at innsatsstyrkene har nødvendig atkomst og vannforsyning.

Dokumentasjon etter tredje ledd forutsettes ikke innsendt til direktoratet, men må være tilgjengelig når det gjennomføres ordinært tilsyn. Dersom tilsynet med dokumentasjonen gir indikasjoner på at en kommune ikke oppfyller sine forpliktelser, vil sentral tilsynsmyndighet kunne gå inn i den enkelte sak og eventuelt fatte vedtak og benytte lovens reaksjonsmidler.

Fullmakten til å gi lokal forskrift etter fjerde ledd er begrenset til kommunestyret.

Til § 14 Ytterligere sikringstiltak og beredskap

Fullmakten etter første ledd omfatter organisatoriske, bygningsmessige og andre tekniske tiltak for å bedre brannsikkerheten. Bestemmelsen hjemler også adgang til å fastsette maksimalt antall personer som kan oppholde seg i objektet. Det anbefales, selv om det i loven ikke er noe krav om det, at slike vedtak fattes av kommunestyret selv, idet det her dreier seg om vedtak som kan ha store økonomiske konsekvenser. Slike krav vil om nødvendig kunne gå utover de som fulgte av gjeldende brannvernforskrifter eller byggeforskrifter da bygget var nytt. I forbindelse med denne type krav vil det være viktig at det foretas en nøye vurdering av kostnadene forbundet med en oppgradering. I en slik vurdering må det også vurderes hvorvidt organisatoriske tiltak ved objektet helt eller delvis kan erstatte ytterligere tekniske krav, dersom dette blir en rimeligere løsning. Begrepet «område» omfatter også grupper av byggverk. Et eksempel kan være en gruppe av eldre trehusbebyggelse som anses som verneverdig.

Annet ledd viderefører og utvider virkeområdet til det prinsipp som ble innført i brannvernlovens § 25 ved lov av 8. desember 2000 (der begrenset til vegtunneler) og som tar sikte på å høyne sikkerhetsnivået. Ot.prp. nr. 67 (1999-2000) beskriver nærmere de økonomiske og administrative konsekvenser av bestemmelsen, herunder for vegtunneler. Vedtakene skal baseres på en risikovurdering og kan bare fattes av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Normalsituasjonen vil være at direktoratets vedtak fattes på bakgrunn av konkrete henvendelser fra den enkelte kommune. Eksempler på objekter hvor slike pålegg vil kunne være aktuelle er veg- og jernbanetunneler, underjordiske trafikkanlegg for øvrig og større kjøpesentre. I og med at loven bare gjelder i forhold til eksisterende objekter som er tatt i bruk, er det av stor betydning at denne type krav avklares på et så tidlig tidspunkt som mulig, helst i planprosessen, slik at eier kan innrette seg etter kravet før objektet tas i bruk. Objekteier skal ikke belastes for mer enn den delen av anskaffelsen som er relevant for beredskapen knyttet til det enkelte objekt. Normalt vil krav til egenberedskap ved virksomheter være regulert av § 21. Det forutsettes at §§ 14 og 21 normalt ikke skal benyttes overfor de samme virksomhetene.

Til § 15 Samarbeid mellom kommuner

Loven forutsetter at kommunene selv finner frem til de beste måtene å samarbeide på for å oppfylle plikten etter første ledd. Eventuelle pålegg skal være motivert ut fra sikkerhetsstyring i tråd med formålet med loven.

Til § 16 Nødalarmeringssentral

Bestemmelsen er en lovfesting av kravet om etablering av regionbaserte nødalarmeringssentraler.

Til § 17 Tjenesteplikt i brannvesenet

Brannvesenets faste personell forutsettes tilsatt gjennom ordinære tilsettingsprosedyrer. Bestemmelsen er ment å komme til anvendelse i situasjoner da brannvesenet grunnet personellmangel ikke tilfredsstiller kravene etter § 9. Ved en slik pålagt tjenesteplikt må det tas hensyn til at dette ikke vil svekke andre beredskapsorganisasjoner, f.eks. Sivilforsvaret eller industribedrifter som har krav til egenberedskap (industrivern) etter denne eller annen lovgivning. Ved pålagt tjenesteplikt inntrer kommunens alminnelige arbeidsgiveransvar med de plikter dette innebærer bl.a. for opplæring, sikringstiltak m.m.

Til § 18 Politiattest

Bestemmelsen omfatter også personell i virksomhet som utfører brannvesenets oppgaver etter avtale.

Det har fremkommet spørsmål om ikke ny lov bør inneholde en hjemmel for kommunen til å kunne kreve uttømmende politiattest. Departementet er enig i at det kan være behov for en slik hjemmel, men mener at hjemmelen i så tilfelle må begrenses til særlige tilfeller, f.eks. dersom brannvesenet har ambulansetjeneste. I slike tilfeller vil brannpersonellet ofte ha tilgang til både verdier og medikamenter, og det er viktig at det ikke oppstår hendelser som er egnet til å svekke publikums tillit til mannskapene.

Når departementet på dette punktet likevel ikke utvider hjemmelen i forhold til dagens lov, skyldes det at problemstillingen rundt krav om politiattest skal utredes på bredere basis av et utvalg nedsatt av Justisdepartementet. Departementet vil således komme tilbake til dette spørsmålet ved en senere anledning.

16.4 Kap. 4 Plikter i virksomhet

Kravene i dette kapittel supplerer de generelle krav i kapittel 2.

Utover de generelle kravene til aktsomhet, forebyggende sikringstiltak, vedlikehold og systematisk HMS-arbeid i kapittel 2, stilles det ellers i loven ikke noen eksakte tekniske krav til virksomhet som håndterer eller oppbevarer farlig stoff. Det vil derfor være behov for fastsettelse av forskrifter til utfylling av loven. Slike forskrifter vil også kunne inneholde bestemmelser om oppgavefordeling m.m. mellom sentral og lokal tilsynsmyndighet i forbindelse med tilsynet med slike virksomheter.

En del bestemmelser i dette kapittelet retter seg spesielt mot virksomheter som kan representere en risiko for storulykke. Slike virksomheter er i Norge regulert gjennom den såkalte Storulykkesforskriften som gjennomfører EUs direktiv på området (Seveso II). Selv om slike krav også er inntatt i forskriften, mener departementet at enkelte grunnleggende krav bør reflekteres direkte i lovs form, som for eksempel den særskilte informasjonsplikten (§ 23) og plikten til å innhente uttalelse fra befolkningen i området rundt en virksomhet (§ 24).

I dette kapittelet benyttes begrepet virksomhet som et generelt pliktsubjekt, se merknadene til § 19 tredjeledd.

Til § 19 Sikkerhet i virksomhet

Bestemmelsen gjelder både private og offentlige virksomheter, jf definisjonen i § 4. Ledelsens plikt, jf tredjeledd, gjelder i alle faser av virksomhetens livssyklus, dvs. fra planlegging, bygging, utprøving og drift til avvikling.

Kravet i annet ledd gjelder også i forhold til eventuelle underentreprenører og andre som måtte utføre arbeid i virksomheten både på kort eller lang sikt.

§ 19 tredje ledd slår fast at det er ledelsen i virksomheten som i praksis har plikten til å sørge for at sikkerheten blir ivaretatt. Dette vil være virksomhetens daglige leder, konsernledelsen, styre og styreleder. Den praktiske oppfølgningen tilligger daglig leder, mens konsernledelsen, styret og styrets leder har en plikt til å sørge for at daglig leder gis mulighet til å oppfylle pliktene og å påse at dette skjer.

Til § 20 Sikkerhetsnivå i virksomhet med farlig stoff m.m.

Bestemmelsen er spesifikt knyttet opp til virksomhet som håndterer brannfarlig, eksplosjonsfarlig, trykksatt stoff eller farlig gods, og omfatter både stasjonære virksomheter og virksomheter som transporterer farlig gods.

Kravet etter første ledd innebærer en erkjennelse av at det alltid vil være en restrisiko forbundet med slik håndtering som normalt må aksepteres i samfunnet. Et slikt akseptabelt nivå vil kunne fastsettes på flere måter, for eksempel i form av et tallfestet nivå for sannsynligheten av en gitt type ulykke og dens konsekvens, eller i form av en kvalitativ beskrivelse. Lovens kriterium «hva som med rimelighet kan oppnås» gir uttrykk for et prinsipp hvor kostnader forbundet med reduksjon av risiko må sammenholdes med den sikkerhetsgevinst som kan oppnås. Avgrensningspunktet vil ideelt sett være der hvor kostnadene forbundet med ytterligere fysiske eller organisatoriske tiltak for å redusere risikoen marginalt vil være urimelig store. I en slik risikovurdering må tiltak for å redusere risikoen for personer ha prioritet. Nærmere kriterier for akseptabel risiko må fastsettes i forskrifter, jf. bestemmelsens siste ledd.

I henhold til annet ledd skal det akseptable sikkerhetsnivået primært etableres gjennom tekniske og organisatoriske tiltak i virksomheten. For virksomhet som representerer et relativt lite risikopotensial vil tekniske og organisatoriske tiltak ofte kunne være tilstrekkelig for å oppnå det ønskede sikkerhetsnivå. For virksomheter med et større risikopotensial vil derimot sikkerhetsnivået ofte ikke kunne oppnås uten at det samtidig etableres arealmessige begrensninger rundt virksomheten. Slike arealmessige begrensninger vil bl.a. kunne være restriksjoner i utnyttelsen av nabogrunn, som for eksempel forbud mot boligbygging, forbud mot installasjoner med mange personer og forbud mot virksomhet som øker sannsynligheten for store konsekvenser ved en ulykke. Forskrifter etter bestemmelsens siste ledd vil derfor også kunne omfatte krav om obligatorisk sikringsfelt for de virksomheter som representerer det høyeste risikopotensial.

Etter tredje ledd har kommunen avgjørende myndighet når det gjelder arealbruken. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern skal imidlertid avgi uttalelse til kommunen før slike begrensninger fastsettes, og det må være en forutsetning at kommunene som hovedregel ikke fatter vedtak i strid med direktoratets faglige anbefaling. Direktoratet har for øvrig innsigelsesrett etter plan- og bygningsloven. Dersom kommunen ikke etablerer de anbefalte arealmessige begrensinger i samsvar med direktoratets anbefalinger vil det få den konsekvens at den ønskede håndtering ikke kan finne sted. Det er virksomheten selv som må bære kostnadene forbundet med etableringen av de arealmessige begrensningene, enten disse er etablert gjennom avtale eller ekspropriasjon.

Arealmessige begrensninger knytter seg kun til stasjonær virksomhet, dvs. at transport faller utenfor. Transport innenfor en etablert bedrifts område blir imidlertid å oppfatte som stasjonær virksomhet. Rørledninger med tilhørende installasjoner er også omfattet av bestemmelsen. Transportrelaterte innretninger og anlegg, for eksempel havner, omlastingsterminaler og skiftestasjoner omfattes også av virksomhetsdefinisjonen, og kan i nødvendig utstrekning reguleres gjennom forskrifter etter bestemmelsens siste ledd, herunder krav om arealmessige begrensninger.

Virksomheten må kunne dokumentere at de sikkerhetskrav som er oppstilt av myndighetene er oppfylt. Risikoanalyser vil være et viktig element i en slik dokumentasjon.

Til § 21 Beredskapsplikt

Kravet etter første ledd er knyttet opp til særskilte kriterier som fastsettes av sentral tilsynsmyndighet gjennom forskrift. I transportsammenheng vil beredskapskravet først og fremst knytte seg til visse utstyrskrav til kjøretøyet og til opplæring av sjåfører mht. hvordan man skal forholde seg ved ulykkessituasjoner. Slike krav er nedfelt i regelverket for transport av farlig gods.

Annet ledd gjelder spesielt for virksomheter som representerer en risiko for storulykke. Med storulykke menes en hendelse med farlig stoff, for eksempel et større utslipp, en brann eller eksplosjon i forbindelse med en aktivitet i en virksomhet, som får en ukontrollert utvikling som umiddelbart eller senere medfører alvorlig fare for mennesker, miljø eller materielle verdier. Dette er i samsvar med den definisjon som er fastsatt i EUs storulykkesdirektiv (Seveso II). Sentral tilsynsmyndighet kan bestemme at egenberedskapen ved slik virksomhet også skal dekke nærområdene rundt virksomheten. Kravet vil være knyttet til ulykkessituasjoner som den offentlig etablerte beredskap ikke kan forutsettes å dekke alene som følge av det mulige store omfang av ulykken, eller pga. de farlige stoffenes særlige egenskaper. Gjennom begrensningen av den utvidede beredskapsplikten til områdene nær virksomheten, menes de eksterne områder som umiddelbart rammes ved en storulykke på virksomhetens område eller i forbindelse med farlig gods transport i nærheten av virksomheten. Med denne begrensning fastsettes det endelige geografiske området for beredskapsplikten av sentral tilsynsmyndighet med grunnlag i vurdering av aktuelle ulykkesscenarier.

Beredskapen må tilpasses den særlige risiko som virksomheten representerer. Dette innebærer at utstyr og kompetanse, herunder opplæring og øvelse, skal være egnet med henblikk på de ulykkessituasjoner som mest sannsynlig vil kunne oppstå. Krav om beredskap i virksomheten etter denne bestemmelsen forutsettes samordnet med Statens forurensningstilsyn, Næringslivets Sikkerhetsorganisasjon og andre som måtte stille beredskapskrav til virksomheter.

Bestemmelsen understreker prinsippet om at den som skaper en risiko må betale for tiltak for å redusere risikoen til et akseptabelt nivå.

Til § 22 Plikt til rapportering og oppfølging

Det forutsettes at myndighetene fastsetter prosedyrer for rapportering, slik at det blir en hensiktsmessig avgrensning av rapporteringsplikten. Hensikten er at myndighetene skal få muligheter til å følge sikkerhetsstandarden og ulykkesfrekvenser og -typer innen de enkelte virksomheter og bransjer for derved å gi et bedre grunnlag for prioritering av tilsyn, regelverksutvikling og andre tiltak.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at direktoratet alene eller i samarbeid med andre offentlige myndigheter gjennomfører selvstendig granskning av inntrufne ulykker.

Til § 23 Særskilt informasjonsplikt for virksomhet med storulykkepotensial

Bestemmelsen lovfester et krav om større åpenhet i forhold til naboskapet rundt anlegg som kan utgjøre en risiko for storulykke. Dette gjelder både informasjon om pågående aktiviteter, tilhørende risiko og forholdsregler ved ulykkessituasjoner. Det understrekes at det her dreier seg om forhåndsinformasjon, og at informasjon om særskilte tiltak og forholdsregler under en ulykke gis av aksjonsledelsen. Bestemmelsen er ikke til hinder for at også offentlige myndigheter kan gjennomføre bestemte informasjonstiltak om virksomheten og foreliggende risiko.

Til § 24 Innhenting av uttalelser fra befolkningen rundt en virksomhet som kan utgjøre en storulykkesrisiko

Plikten til innhenting av uttalelse etter § 24 er en lovfesting av et viktig prinsipp i EUs storulykkesdirektiv, som knytter seg til virksomhet med farlige stoffer alene. Bestemmelsen gjelder bare for virksomhet som representerer en risiko for storulykke, og det er ikke lagt opp til noen utvidelse av prinsippet i forhold til virksomhet som ikke faller inn under direktivet.

Bestemmelsen gir publikum en utvidet rett til å påvirke beslutninger om lokalisering og tilhørende sikringstiltak og beredskap m.m. Det vil være naturlig at uttaleretten sikres gjennom allerede etablerte medvirkningsmekanismer fastsatt i plan- og bygningsloven, offentlighetsloven, forurensningsloven m.fl., men det forutsettes i tillegg en mer aktiv oppfølgning både fra virksomhetenes og myndighetenes side overfor befolkningen i områdene rundt en slik virksomhet. Bestemmelsen forutsettes i nødvendig utstrekning utfylt av forskrifter.

Til § 25 Arbeidstakeres plikt til å fremme sikkerheten

Bestemmelsen understreker arbeidstakernes selvstendige plikt til å gjennomføre arbeidsoppgavene i samsvar med gjeldende sikkerhetsbestemmelser, både lov- og forskriftsfestede og interne prosedyrer, samt å samarbeide med ledelsen for å fremme sikkerheten i virksomheten. Bestemmelsen omfatter også arbeidstakere som er ansatt hos underentreprenører som har oppdrag i en virksomhet som omfattes av loven. Arbeidstakernes plikter er begrenset til de forhold som bestemmelsen omfatter, og er ikke ment å begrense det overordnede ansvar som tilligger virksomhetens ledelse etter § 19. Det vises for øvrig til departementets vurdering i kapittel 10.

16.5 Kap. 5 Krav til produkter

Til § 26 Formålstjenlige og betryggende produkter

Om produktbegrepet vises det til kommentarene til § 4. I forbindelse med nye produkter retter kravet seg mot den som produserer, leverer, importerer eller markedsfører produktet. Det kan være sammenfall mellom disse. Kravet til formålstjenlighet innebærer at det vil kunne stilles krav til funksjonaliteten ved bl.a. røykvarslere, sprinkleranlegg, håndslokkere, personlig verneutstyr m.m. Det stilles også krav til den som monterer et produkt, om at monteringen skal utføres fagmessig og betryggende. Vedlikeholdskravet i første og andre ledd må ses i sammenheng med de alminnelige plikter etter lovens kapittel 2. Forskriftshjemmelen i siste ledd hjemler også fastsettelse av forskrifter om farlig stoff som sådanne (dvs. som produkt).

Til § 27 Forskrifter om krav til merking m.m.

Bestemmelsen gir hjemmel for fastsettelse av krav til merking av produkter. Den omfatter enhver form for nødvendig merking, f.eks. advarsels- og faremerking, CE-merking og transportmerking. Kravene vil omfatte enhver innretning som enten i seg selv eller på grunn av sitt innhold forutsettes merket. Bestemmelsen omfatter også hjemmel for fastsettelse av krav til sikkerhetsdatablad og stoffregister i likhet med tidligere lovgivning.

16.6 Kap. 6 Gebyr, kompensasjon og erstatning m.m.

Til § 28 Forskrifter om avgift, gebyr, betalingssatser m.m.

Bestemmelsen viderefører og utvider ordningen i lovene om brannfarlige varer m.v. og eksplosive varer om avgift til dekning av lokale og sentrale tilsynsmyndigheters oppgaver etter loven. I bestemmelsen benyttes både begrepet avgift og gebyr. Dette innebærer at det kan fastsettes forskrifter både om generelle avgifter for bestemte typer anlegg, innretninger m.m. og gebyrer eller betalingssatser for gjennomføring av nærmere bestemte tilsynsoppgaver og andre oppgaver etter loven, for eksempel godkjenninger, sertifiseringer, opplæring og utferdigelse av kompetansebevis. Kommunenes adgang til å fastsette feieavgift videreføres. Det vises ellers til kommentarene i kapittel 14.

Til 29 Erstatning for deltakelse i brannvesenets rednings- og slokkearbeid

Bestemmelsen viderefører de grunnleggende prinsipper om at tvangsmessig deltagelse i innsats og ethvert inngrep eller rekvisisjon fra brannvesenets leder i denne forbindelse skal erstattes fullt ut. Bestemmelsen presiserer også at skade på person som er pålagt å delta i brannvesenets rednings- og slokkearbeid tilkommer erstatning i samsvar med yrkesskadeforsikringslovens bestemmelser. Det forutsettes at kommunen har en plikt til å yte slik erstatning umiddelbart i første hånd, selv om slik erstatning eventuelt også kan kreves gjennom forsikringsoppgjøret for den aktuelle brann eller ulykke. Det forutsettes at de mer detaljerte erstatningsbestemmelser fastsettes i forskrift.

Til § 30 Kompensasjon og utgiftsfordeling mellom kommuner

Bestemmelsen samler en del av bestemmelsene om utgiftsfordeling mellom kommuner i den gamle brannvernlovs §§ 30 og 32. Det vil være adgang for to eller flere kommuner å avtale at kompensasjonsreglene kommunene imellom skal være annerledes enn fastsatt i loven.

16.7 Kap. 7 Tilsyn, håndheving og sanksjoner m.m.

Bestemmelsene om kontroll og reaksjon i tilsynet er harmonisert med tilsvarende bestemmelser i annen helse-, miljø- og sikkerhetslovgivning etter lovendringer av 8. desember 2000, jf. Ot.prp. nr. 67 (1999-2000) som har detaljerte kommentarer til de enkelte bestemmelser.

Til § 31 Sentral tilsynsmyndighet

Bestemmelsen forutsetter at Kongen utpeker den sentrale tilsynsmyndigheten etter loven. Innen gjeldende forvaltningsstruktur vil dette være Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Direktoratet skal føre tilsyn med hele lovens område. Direktoratet skal bl.a. føre tilsyn med at kommunene oppfyller sine plikter til å sørge for et brannvesen, samt føre nærmere angitt tilsyn med virksomheter som håndterer farlige stoffer som omfattes av loven.

I bistandshjemmelen i annet ledd ligger et tilbud til kommunen om å få faglig veiledning og bistand fra direktoratet, særlig i forhold til store eller teknisk kompliserte anlegg, hvor kommunen ikke har tilstrekkelig faglig kompetanse. Det forutsettes at det er kommunen som tar initiativ til samarbeid med sentral myndighet om tilsynet, og graden av bistand vil kunne variere ut fra kommunens behov og hvor komplisert tilsynsobjektet er. Eventuelle pålegg i etterkant av tilsynet fastsettes av kommunen selv.

Direktoratet kan også med hjemmel i bestemmelsene om tilsynet av eget initiativ foreta tilsyn og fatte vedtak i forhold til et objekt, selv om det er kommunen som i henhold til § 32 har tilsynsansvaret. Dette vil kun skje unntaksvis og i de tilfeller hvor kommunen ikke oppfyller sin tilsynsplikt i forhold til objekter eller aktivitet av en viss størrelse eller risiko.

Direktoratet kan i henhold til tredje ledd la andre offentlige eller private sakkyndige føre tilsyn på sine vegne. Dette vil for eksempel kunne være aktuelt på avgrensede områder i forbindelse med produktgodkjenninger, offentlige sertifiseringsordninger og lignende, for eksempel oppgaver som utføres av vegkontorene. De sakkyndige vil ha samme kompetanse som tilsynsmyndigheten etter loven.

Bestemmelsen i fjerde ledd understreker behovet for en samordnet oppfølgning fra myndighetssiden ved de store anleggene når det gjelder tilsynet med helse, miljø og sikkerhet, og legger et lovmessig grunnlag for den etablerte ordning hvor slik samordning ivaretas av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern.

Til § 32 Lokal tilsynsmyndighet

I henhold til denne bestemmelsen skal kommunen føre tilsyn på områder som er uttrykkelig spesifisert i loven eller som fremkommer gjennom forskrifter.

Plikten til tilsyn er lagt til kommunen som sådan. Kommunestyret har det formelle ansvaret, men § 11 forutsetter at det er brannvesenet som skal gjennomføre tilsynsoppgavene.

Det forutsettes at kommunestyret og administrasjonssjefen delegerer de nødvendige fullmakter til brannvesenets ledelse slik at tilsynet kan gjennomføres på en hensiktsmessig og forsvarlig måte. At de nødvendige delegasjoner foreligger vil være et element i sentral tilsynsmyndighets tilsyn med kommunene.

Avgrensningen av tilsynsoppgaver mellom lokalt og sentralt nivå forutsettes å ta utgangspunkt i risikobetraktninger og fastsettes i forskrift.

Til § 33 Tilsynsmyndighetens rett til å kreve opplysninger

Den informasjon som tilsynsmyndighetene samler inn kan danne grunnlag for myndighetsutøvelse med sikte på ulike sanksjoner. Opplysningene kan eventuelt også gi grunnlag for straffeforfølgning. Bestemmelsen er harmonisert med tilsvarende bestemmelser i annen helse-, miljø- og sikkerhetslovgivning og de endringer som ble gjort i forbindelse med Ot.prp. nr 67 (1999-2000).

Til § 34 Tilsynsmyndighetens rett til adgang m.m.

I forbindelse med transport av farlig gods hjemler bestemmelsen rett til stansing av og adgang til kjøretøy, uavhengig av om kjøretøyet er merket med skilter som indikerer at det transporterer farlig gods eller ikke. Bestemmelsen erstatter vegtrafikkloven § 10, så langt det gjelder stansing for kontroll av farlig gods. Det legges opp til at kontrollene skal skje i samarbeid mellom politi, vegmyndigheter og Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern.

Etter annet ledd er det krav om at tilsynspersonellet skal legitimere seg. Dette vil være særlig viktig når det er andre som med hjemmel i § 31 utfører tilsyn på vegne av sentral tilsynsmyndighet, eller når brannvesenets oppgaver er overført til selskap e.l. etter avtale. I slike tilfeller vil det være naturlig at legitimasjonskravet også omfatter kopi av det dokument som gir representanten fullmakt til å drive tilsyn. Ved tilsynet skal representant for eier eller bruker av tilsynsobjektet om mulig kontaktes. Ved tilsyn i virksomhet skal representant for arbeidsgiver (dersom denne ikke skulle være eier) samt hovedverneombudet om mulig kontaktes. Reservasjonen «om mulig» innebærer at tilsynet kan gjennomføres selv om man ikke lykkes i å komme i kontakt med disse. Det må imidlertid kreves en viss grad av aktivitet fra tilsynsmyndighetens side for å sikre slik medvirkning. Med bakgrunn i at det ofte vil kunne være uklart hvem som faktisk er arbeidsgiver eller eiers eller brukers representant, f.eks. ved «house-parties» og andre tilfeldige arrangementer med et betydelig antall mennesker til stede, er det svært viktig at tilsynet likevel kan gjennomføres og at nødvendige sikringstiltak, herunder stengning, kan kreves utført.

Til § 35 Tilsynsmyndighetens rett til å innhente prøver

Bestemmelsen må ses i sammenheng med den vide definisjon av «produkt» som følger av § 4. Adgangen gjelder både før et produkt bringes på markedet, og etter at det er markedsført.

Etter siste ledd åpnes det adgang for departementet til å bestemme at kostnadene i forbindelse med prøvetaking og lignende skal fordeles på flere eiere, tilvirkere, importører eller markedsførere, eller at disse helt eller delvis skal bæres av det offentlige. Dette vil det f.eks. kunne være behov for ved spesielt kostbare prøvetakinger og undersøkelser, f.eks. ved destruktiv testing av en større innretning.

Til § 36 Tilsynsmyndighetens plikt til å avgi rapport etter tilsyn

Hvor omfattende en slik rapport skal være vil kunne variere i forhold til tilsynsform. For eksempel vil det ved transport av farlig gods på veg være lite hensiktsmessig å utarbeide en omfattende rapport for hvert kjøretøy. Rapporten vil her kunne gis i form av skjematisk avkryssing. Der det er krav om verneombud etter arbeidsmiljøloven, skal verneombudet, alternativt hovedverneombudet, ha kopi av rapporten.

Til § 37 Pålegg og forbud mot bruk

Pålegg vil kunne omfatte både selve objektet og organisatoriske tiltak og systemer for øvrig. Pålegg må imidlertid fastsettes under hensyn til de bestemmelser som gjaldt på det tidspunkt objektet ble bygget.

Til § 38 Tilbakekall av produkt m.m.

Bestemmelsen gir sentral tilsynsmyndighet rett til å tilbakekalle et produkt fra markedet dersom dette viser seg ikke å tilfredsstille sikkerhetsmessige eller andre krav som er satt til dette gjennom lov eller forskrift, jf. kravene i kap. 5.

Til § 39 Tvangsmulkt

Både kommuner og Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern kan utferdige tvangsmulkt, men bare direktoratet kan frafalle ilagt tvangsmulkt. Tvangsmulkten skal utmåles i forhold til kostnadene ved å gjennomføre de pålegg som er gitt, og skal minst settes så høyt at det blir ulønnsomt å bryte loven.

Til § 40 Tvangsgjennomføring

Bestemmelsen sikrer at tilsynsmyndighetene skal kunne tvangsgjennomføre ikke oppfylte pålegg etter utløpet av den frist som er satt for oppfyllelse. Av hensyn til den som får pålegget opprettholdes systemet med forelegg fra den gamle lovgivning. Det bemerkes at det som omtales som forelegg i denne sammenheng er et skriftlig påbud om å etterkomme et allerede gitt pålegg, og må ikke forveksles med forelegg i strafferettslig forstand.

Til § 41 Klage

Bestemmelsen legger opp til en klageordning som baserer seg på forvaltningslovens system. Dette innebærer at departementet er klageinstans for vedtak som fattes av den sentrale tilsynsmyndigheten eller av andre som måtte være tillagt vedtaksfullmakt etter § 31 annet, tredje eller fjerde ledd. Det legges opp til at det er Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern som skal være klageinstans for vedtak fattet av kommunestyret selv eller når fylkesmannen måtte ha fattet vedtak i medhold av § 30. Det legges også opp til at direktoratet skal være klageinstans for vedtak gjort av trafikkstasjon. For øvrige vedtak fattet av kommunen gjelder den generelle regel i forvaltningslovens § 28 annet ledd, dvs. at kommunestyret eller en særskilt klagenemnd er klageinstans.

Til § 42 Straff

Straffenivået generelt er uendret i forhold til den gamle lovgivningen. Dette gjelder likevel ikke for overtredelser av bestemmelser om transport av farlig gods, som tidligere var regulert i vegtrafikkloven og som hadde en strafferamme på bøter eller fengsel inntil ett år. Departementet har i utkastet valgt å foreslå at strafferammen settes ned for å harmonisere denne med strafferammene i de eksisterende lovene. Dette gjøres for å oppnå et felles straffenivå. Departementet har gjennomgått påtaleavgjørelser i slike saker, og den alminnelige reaksjonen er i dag bøter av ulik størrelse. Departementet antar at «bøter eller fengsel inntil 3 måneder» er i samsvar med den alminnelige rettsoppfatningen. Overtredelser av loven vil normalt også rammes av andre straffebud i straffeloven.

16.8 Kap. 8 Avsluttende bestemmelser

Til § 43 Utfyllende forskrifter

Denne bestemmelse etablerer hjemmel for å fastsette forskrifter på de områder som er nevnt i bestemmelsen for en systematisk og helhetlig regulering av sikkerheten etter loven.

Lovens § 43 bokstav c) gir hjemmel for å kunne gi kriterier for identifikasjon av virksomhet som kan utgjøre en risiko for storulykke og om organisering, gjennomføring og dokumentasjon av forebyggende, skadebegrensende og beredskapsmessige tiltak i slike virksomheter.

Bokstav d) vil være den primære hjemmel for regulering av landtransport av farlig gods, herunder det samlede hjemmelsgrunnlaget for regulering av transport av farlig gods på veg. Hjemmelen omfatter blant annet bestemmelser om opplæring av førere av kjøretøy som transporterer farlig gods og om ADR-kompetansebevis. Som følge av dette foreslås bestemmelser om transport av farlig gods i vegtrafikkloven § 18 første og annet ledd opphevet, jf § 46 i forslag til denne lov. Vegtrafikkloven § 18 tredje ledd blir med enkelte endringer nytt § 7 tredje ledd i vegtrafikkloven og § 18 tredje ledd foreslås opphevet, jf utkastets § 46.

Bestemmelsen i bokstav d) innebærer ingen realitetsendringer i forhold til definisjonen i vegtrafikkloven § 18 første ledd «transport av gods som er farlig eller kan volde særlig ulempe (farlig gods)». Det samme gjelder «kontroll ... i virksomhet» i forhold til «kontroll ... i bedrift». Videre er «... krav om opplæring og opplæringsordninger» i utkastet ment å erstatte vegtrafikkloven § 18 første ledd «opplæring av kjøretøymannskaper».

Til § 44 Overgangsbestemmelser

Eksisterende forskrift om opplæring for transport av farlig gods av 23. januar 1997 nr. 84 er hjemlet i vegtrafikkloven § 18 første ledd tredje punktum. Departementet tar sikte på å overføre opplæringsordningen for kjøretøymannskaper fra Vegdirektoratet til Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern med virkning fra 1. januar 2003.

Til § 45 Ikrafttredelse

Loven forutsetter at det først må gjøres endringer i noen forskrifter, samt at det må utarbeides enkelte nye forskrifter. Det foreslås derfor at Kongen bestemmer når loven trer i kraft.

Til § 46 Oppheving av/endring i andre lover m.m.

Vegtrafikkloven § 18 tredje ledd omhandler vedtak om meldeplikt for transport av farlig gods og forbud mot transport av visse typer farlig gods eller bare tillatt på visse veger, til visse tider eller på andre særlige vilkår. Regelen skiller således mellom to typer vedtak, om meldeplikt og trafikkregulering. Det er ønskelig at samferdselsmyndighetene fortsatt skal ha myndighet til å fatte vedtak om trafikkregulering, herunder kompetanse til å begrense transport av farlig gods bl.a. i tunneler. Når det gjelder myndigheten til å fatte vedtak om meldeplikt foreslås det at Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern tillegges denne, ettersom overførselen av ansvarsområdet vil medføre at direktoratet koordinerer bl.a. området for transport av farlig gods på vei. I forslag til nytt tredje ledd i vegtrafikkloven § 7 er vedtak om meldeplikt tatt ut og overført til den nye lovens § 43 d). Resten av § 18 tredje ledd innarbeides som nytt tredje ledd i vegtrafikkloven § 7 «særlige forbud mot trafikk», jf § 46 i forslag til denne lov. Vegtrafikkloven § 18 tredje ledd foreslås opphevet.

I Samferdselsdepartementets forskrift av 1. mars 1988 nr. 210 om kompetanse etter vegtrafikkloven § 18, er Vegdirektoratet «vedkommende myndighet» etter § 18 tredje ledd. Direktoratet kan bestemme at vedkommende vegsjef kan gjøre unntak fra forskrift fastsatt med hjemmel i § 18 tredje ledd. Før Vegdirektoratet fastsetter forskrift etter § 18 tredje ledd eller før vegsjef kan gjøre unntak, skal vedkommende politimester og kommune ha uttalt seg. For å tydeliggjøre hvem som har myndighet etter dagens ordning foreslås enkelte endringer i forhold til ordlyden i vegtrafikkloven § 18 tredje ledd innarbeidet i foreslåtte § 7 nytt tredje ledd.