19 Merknader til de enkelte paragrafer

Til § 1 (lovens formål)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 1.

Bestemmelsen avløser formålsbestemmelser i naturvernforskriften § 1, viltforskriften § 1, forskrift 11. august 1978 § 1 (som nå kun har betydning for sjøpattedyr), røyeforskriften § 1 og kulturminneforskriften § 1. Disse formålsbestemmelsene er til dels mer begrenset og spesifisert, i tråd med virkeområdet for vedkommende forskrift. I fastlandslovgivningen er det lignende formålsbestemmelser i naturvernloven § 1, forurensningsloven § 1, viltloven § 1, innlandsfiskeloven § 1, motorferdselloven § 1 og plan- og bygningsloven § 1. Mer spesifikke elementer i disse formålsbestemmelsene gjenfinnes til dels i overordnete prinsipper innledningsvis i de enkelte kapitler i svalbardmiljøloven.

Formålsbestemmelsen har dels pedagogisk betydning ved å klargjøre lovens overordnete siktemål. Rettslig sett vil formålet ha betydning for tolkingen av lovens bestemmelser og for forvaltningens skjønnsutøving i medhold av de fullmakter som loven gir. Formålsbestemmelsen er imidlertid ikke uttømmende i den forstand at for eksempel fullmaktene skal brukes så langt råd er og så langt det er rettslig adgang til å fremme formålet. Det kan godt tenkes kryssende hensyn som i et gitt tilfelle får en til å avstå fra vedtak eller treffe et annet vedtak enn formålet isolert sett skulle tilsi. Men totalt sett skal myndighetsutøvingen med hjemmel i loven bidra effektivt til å virkeliggjøre formålet.

Formålsbestemmelsen må ses i lys av at det gjennom behandlingen av St. meld. nr. 22 (1994-95) jf. Innst. S. nr. 11 (1996-97) er fastlagt, og opprettholdt i St. meld. nr. 9 (1999-2000) jf. Innst. S. nr. 196 (1999-2000), høye miljømål for Svalbard.

Hovedformålet i første ledd er knyttet til den tilnærmet uberørte natur som finnes utenfor bosettingene og utgjør størstedelen av Svalbard. Formålet omfatter både biologisk mangfold, landskap og kulturminner, og legger dermed opp til en integrert miljøforvaltning gjennom en samlet miljøvernlov for Svalbard.

Annet ledd markerer at loven skal praktiseres på en måte som er forenlig med og underbygger de andre hovedmålene for svalbardpolitikken, nemlig håndhevelse av norsk suverenitet og opprettholdelse av norsk bosetting på øygruppen. Forskning og næringsdrift utgjør i denne sammenheng ikke hovedmål, men er midler til å realisere disse hovedmålene. Ved å opprettholde et tilnærmet uberørt naturmiljø, jf. første ledd, legger loven dessuten til rette for naturvitenskapelig forskning, blant annet studier av upåvirkete naturlige prosesser og bruk av Svalbard som naturvitenskapelig referanseområde.

Annet ledd understreker også at et formål med loven er å sikre at bosetting, forskning og næringsdrift legges opp på en måte som ivaretar miljøhensyn. Den vil derfor gi rom for forskning og bosetting med tilhørende friluftsliv og næringsvirksomhet, innenfor miljøforsvarlige rammer. Loven skal også gi det rettslige grunnlaget for å løse miljøproblemer i bosettingen, og er et middel for å unngå at forurensning virker inn på menneskers helse. Begrepet «miljøforsvarlig» er det samme som er brukt i jordloven 12. mai 1995 nr. 23 § 1 tredje ledd.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt foran i kap 5, og i NOU 1999:21 kap 5.

Til § 2 (virkeområde)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 2.

Bestemmelsen avløser bestemmelser i naturvernforskriften § 2, turistforskriften § 2 første ledd, viltforskriften § 2, forskrift 11. august 1978 § 3 første ledd, røyeforskriften § 2 og kulturminneforskriften § 3.

Svalbards landområder omfatter alle øyer, holmer og skjær mellom 10 og 35 grader østlig lengde og 74 og 81 grader nordlig bredde, jf. svalbardloven § 1 annet ledd. Dette inkluderer blant annet Spitsbergen, Nordaustlandet, Barentsøya, Edgeøya, Prins Karls Forland, Kong Karls Land, Kvitøya, Hopen og Bjørnøya.

Territorialgrensen - yttergrensen for sjøterritoriet - går 4 nautiske mil fra grunnlinjene, der det er fastsatt grunnlinjer, og for øvrig 4 nautiske mil fra land. For Svalbard er det fastsatt grunnlinjer ved kgl. res. 25. september 1970.

Utenfor territorialgrensen gjelder ikke loven. Her må eventuelle regler om miljøspørsmål bygge på lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone eller direkte på ordinær norsk lovgivning i den grad Norge har lovgivningskompetanse etter folkeretten.

Lovens bestemmelser knytter seg dels til menneskelig aktivitet, dels til miljøvirkninger. På grunn av hav- og luftstrømmer og trekkende bestander kan tiltak som treffes langt utenfor lovens geografiske virkeområde få virkninger på Svalbard. Det beror på utformingen av den enkelte bestemmelse om den kan anvendes på tiltak med grenseoverskridende virkninger. Retter bestemmelsen seg mot et bestemt tiltak eller objekt (for eksempel krav om tillatelse etter §§ 57-58 eller vernet for kulturminner etter kapittel V), kan den bare anvendes på tiltak som utføres og kulturminner som finnes på Svalbard, men det spiller ingen rolle om den ansvarlige holder til et annet sted. Loven kan følgelig ikke medføre konsesjonsplikt for forurensende virksomhet i utlandet selv om forurensningene vil nå Svalbard, og den gjelder heller ikke for kulturminner som skriver seg fra Svalbard, men som nå finnes hos museer eller samlere på fastlandet eller i utlandet. Fredningsprinsippet for faunaen, jf. § 25, er heller ikke til hinder for felling eller fangst i utlandet. Men her kan internasjonale konvensjoner som ligger under fredningen på Svalbard også være bindende for andre land, slik at de har et tilsvarende fredningsprinsipp i sin lovgivning (jf. for eksempel isbjørnavtalen av 1973, jf. foran i kap 4.2.3.5 og Bern-konvensjonen av 1979, jf. foran i kap 4.2.3.4).

På den annen side kan miljøvirkninger som inntrer på Svalbard, avbøtes med hjemmel i bestemmelser som retter seg mot slike miljøvirkninger, jf. for eksempel §§ 93 og 95. Dette betyr at krav som oppstår på grunnlag av disse bestemmelsene, kan gjøres gjeldende også mot ansvarlige på fastlandet eller i utlandet. Det mest praktiske eksempel er antakelig forurensning fra skip utenfor territorialgrensen. Hvorvidt krav mot en ansvarlig i utlandet lar seg gjennomføre der, vil bero på vedkommende stats interlegale regler.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt foran i kap 6, og i NOU 1999:21 kap 5.4.2.

Til § 3 (definisjoner)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 3.

Paragrafen inneholder definisjoner av begreper som benyttes i flere bestemmelser senere i loven.

Bokstav a definerer begrepet forurensning. Definisjonen svarer i det vesentlige til forurensningsloven § 6 første ledd. Alternativet «påvirkning av temperaturen» er likevel ikke tatt med, dels fordi det antas å ha liten praktisk betydning på Svalbard, dels fordi temperaturpåvirkning vil skje gjennom utslipp av væske eller gass med høyere temperatur enn omgivelsene, og bli fanget opp allerede av definisjonens første alternativ.

Heller ikke samvirketilfellene i forurensningsloven § 6 annet ledd er tatt med. Samvirket vil som oftest skyldes terrenginngrep som i seg selv må ha tillatelse etter §§ 57 eller 58. Et kontinuerlig utslipp som opprinnelig ikke voldte skade eller ulempe for miljøet, men som begynner å gjøre det når et annet tiltak kommer til, faller fra dette tidspunkt inn under forurensningsdefinisjonen.

Myndigheten til å avgjøre om lys eller stråling skal kunne regnes som forurensning, er lagt til sysselmannen. Sysselmannen kan utøve denne myndigheten ved enkeltvedtak eller forskrift. På denne måten kan reglene om forurensning brukes som middel til å løse problemer som lys eller annen stråling kan føre med seg, for eksempel når det kan forstyrre sårbare vitenskapelige instrumenter eller eksperimenter.

Bokstav b definerer avfall i samsvar med definisjonen i forurensningsloven § 27 første ledd. Også skipsvrak, flyvrak og andre lignende større gjenstander omfattes av avfallsdefinisjonen. Det er ikke ansett nødvendig å innføre og definere i svalbardmiljøloven underbegreper som forbruksavfall, produksjonsavfall eller spesialavfall.

Bokstav c definerer høsting som artsnøytralt overbegrep for jakt, fangst og fiske. I lovutkastet er det bare brukt om fauna, selv om det også kan brukes om flora.

Bokstav d og e definerer henholdsvis flora og fauna. Begrepene brukes både kollektivt og om det enkelte eksemplar eller individ. Ut fra sammenhengen i økosystemet er begge gitt en vid betydning, slik at de også omfatter encellede organismer. At det på dette nivået kan være vanskelig å skille mellom planter og dyr, får neppe noen betydning i praksis. Også bortsett fra dette er faunabegrepet vesentlig videre enn begrepet vilt etter viltforskriften § 2, forskrift 11. august 1978 § 2 eller viltloven § 2, idet ingen av dem omfatter for eksempel insekter eller fisk og annen marin fauna (likevel slik at sjøpattedyr omfattes av viltbegrepet i 1978-forskriften).

Både flora og fauna omfatter kun de arter som lever naturlig i vill tilstand på Svalbard. De dekker imidlertid en innført art som kan sies å ha etablert seg, uansett om det er tale om en levedyktig bestand på sikt (for eksempel smågnagere i bosettingene). Hunder og andre husdyr og stueplanter faller utenfor begrepene slik de er brukt her.

Bokstav f definerer kulturminne i samsvar med definisjonen i kulturminneforskriften § 2 første ledd. Utvalget har ikke funnet det hensiktsmessig å ta med noen slik eksemplifiserende definisjon som i kulturminneloven § 4, men det som er nevnt der, kan også være eksempler på kulturminner på Svalbard så langt de finnes der.

Bokstav g og hdefinerer henholdsvis faste og løse kulturminner, jf. kulturminneforskriften § 2 annet og tredje ledd. I forhold til kulturminneforskriften er begrepet fast kulturminne utvidet noe, ved at det er tilstrekkelig at kulturminnet er knyttet til en bestemt lokalitet og ikke nødvendigvis fysisk knyttet til grunnen. På denne måten omfattes for eksempel skjelettrester på slakteplasser og gjenstander som ligger løst på overflaten etter frostsprenging eller sammenrasing.

Hvem som er fastboende, bestemmes etter bokstav i av registrering i folkeregisteret for Svalbard, jf. forskrift 4. februar 1994 nr. 111 om register over befolkningen på Svalbard. Svalbardmiljøloven setter således ikke noe selvstendig krav om botid eller hensikt om et opphold av en viss lengde. Andre enn fastboende er tilreisende etter bokstav j.

Motorkjøretøy omfatter etter bokstav k kjøretøyer på hjul, belter eller meier hvis de drives av motor, men ikke skinnegående kjøretøyer. En tilhenger uten eget fremdriftsmaskineri regnes ikke som et selvstendig motorkjøretøy.

Også bokstav l omfatter bare fartøy og farkoster med motor som fremdriftsmiddel, men innen denne rammen uavhengig av størrelser. Mikrofly, vannscootere og jetski går derfor inn under definisjonen.

Bokstav m definerer motorferdsel som ferdsel med motorkjøretøy (som definert i bokstav k) eller motorisert fartøy (som definert i bokstav l).

Bokstav n klargjør at begrepet virksomhet skal tas i en meget vid betydning, som både omfatter rent enkeltstående tiltak, tiltak som pågår over lengre tid, tiltak som gjentas, og uavhengig av om det er naturlig å karakterisere handlingen som et fysisk tiltak. Begrepet virksomhet omfatter forhold både i og utenfor næring

Bokstav o definerer tiltakshaveren, som er betegnelsen på den som er ansvarlig for en virksomhet. Definisjonen bygger på tre kriterier - hvem som har bestemmelsesretten over virksomheten, hvem som betaler kostnadene ved den, og hvem som har umiddelbar interesse av den. Når de tre kriteriene utpeker samme person, vil tiltakshaveren være entydig definert. I andre tilfelle beror det på en samlet vurdering hvem som skal anses som tiltakshaver, og omstendighetene kan ligge slik an at det er naturlig å regne flere personer som tiltakshaver. I slike tilfelle kan miljøvernmyndigheten bestemme hvem som skal regnes som tiltakshaver i henhold til særskilte bestemmelser i lovutkastet. Når en virksomhet (handling) utføres av en ansatt i tjenesten, må arbeidsgiveren regnes som tiltakshaver.

Til § 4 (miljøvernmyndighetene for Svalbard)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 4.

Paragrafen avløser viltforskriften § 4, røyeforskriften § 5 og kulturminneforskiften § 4. Lignende organisatoriske bestemmelser finnes i forurensningsloven § 81, viltloven § 4 og innlandsfiskeloven § 6.

I første ledd er Kongen nevnt særskilt, siden samordning mellom de forskjellige overordnete mål for Svalbard kan tilsi at Kongen treffer avgjørelse.

I tråd med vanlig konstitusjonell praksis sier ikke loven hvilket departement det er tale om, selv om Miljøverndepartementet vil falle naturlig. Det hører nemlig eksklusivt under Kongen å avgjøre hvilket departement et saksområde hører under, jf. Grunnloven § 12 tredje ledd.

På direktoratsnivå vil det være aktuelt å legge myndighet til Direktoratet for naturforvaltning, Riksantikvaren og Statens forurensningstilsyn, avhengig av hvilke bestemmelser og oppgaver det gjelder.

Når loven legger myndighet til direktoratet, følger det av alminnelige forvaltningsrettslige regler at direktoratet er avskåret fra å delegere videre på egen hånd. Delegasjon fra direktoratet til Sysselmannen må besluttes av Kongen eller departementet. Det vil ikke være adgang til å delegere til et lokalt folkevalgt organ på Svalbard uten særskilt hjemmel, og det er derfor tatt inn en slik hjemmel i de enkelte bestemmelser hvor det kan være aktuelt.

Klageinstans over sysselmannens vedtak vil være det direktorat som har fått myndighet på området, jf. forvaltningsloven § 28, hvis ikke departementet bestemmer noe annet.

Annet ledd må ses i sammenheng med at lovutkastet legger myndighet direkte til enkelte underordnete organer - direktoratet eller Sysselmannen - hvor det er hensiktsmessig. Det gjør loven mer opplysende at det på denne måten blir klart hvor vedkommende oppgave normalt skal ivaretas. Til gjengjeld klargjør annet ledd at et overordnet organ fritt kan treffe en avgjørelse som i loven er lagt til et underordnet organ.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 16.3.

Til Kapittel II. Aktsomhets- og informasjonsplikt og prinsipper for myndighetsutøving

Kapitlet inneholder en direkte bindende rettsregel (aktsomhets- og informasjonsplikten i § 5) og for øvrig prinsipper i form av retningslinjer for forvaltningens bruk av fullmakter etter loven. Mer konkrete retningslinjer for bruk av fullmaktene etter miljøvernlovgivningen finnes i enkelte lover, for eksempel genteknologiloven 2. juni 1993 nr. 38 § 10 annet ledd. De miljørettslige prinsippene som foreslås lovfestet i §§ 7 - 10, er rotfestet i internasjonale konvensjoner og deklarasjoner.

Om bakgrunnen for og utvalget av miljørettslige prinsipper vises til kap 7 foran, og til NOU 1999:21 kap 5.6.

Til § 5 (aktsomhetsplikt og informasjonsplikt)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 5.

Paragrafen avløser naturvernforskriften § 3 første ledd første punktum og annet ledd og viltforskriften § 3 tredje ledd. I fastlandslovgivningen finnes lignende bestemmelser i naturvernloven § 1, motorferdselloven § 8, viltloven § 3 tredje ledd og produktkontrolloven § 3 første ledd, jf. også friluftsloven § 11 og lov om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) 24. november 2000 nr. 82.

Første ledd fastslår en plikt til alminnelig aktsomhet og varsomhet, og understreker at opphold og virksomhet på Svalbard skal skje på naturens premisser. Den har både en reell og en pedagogisk betydning. Størst praktisk betydning vil den få for virksomhet som ikke trenger tillatelse etter loven.

Regelen er likevel begrenset til å ramme «unødig» skade og forstyrrelse. Hva som regnes som unødig, må avgjøres konkret i lys av den oppofrelse som må til for å unngå skaden eller forstyrrelsen, og hvor stor skade eller forstyrrelse det er tale om. Gjelder det virksomhet med gyldig tillatelse etter §§ 57 -58 eller andre bestemmelser i loven, vil tildelingen av tillatelse gjøre at virksomheten i seg selv er forenlig med § 5. Aktsomhetsplikten i § 5 kan likevel stille visse krav til måten virksomheten drives eller utføres på, så langt det ikke gjelder forhold som er regulert gjennom vilkår i tillatelsen. Jo større miljøskade en virksomhet kan føre til, desto strengere vil aktsomhetsplikten være.

I forhold til lignende bestemmelser er det nytt i § 5 at kulturminner er tatt med. Dette må ses i sammenheng med at loven skal fremme en integrert miljøforvaltning. Slik paragrafen er utformet, tar den ikke sikte på skader og forstyrrelser i bosettingene som ikke rammer naturmiljø eller kulturminner.

Paragrafen retter seg mot både den som oppholder seg og den som forestår virksomhet på Svalbard. Den forplikter altså enhver som leder eller styrer virksomhet på Svalbard, selv om vedkommende oppholder seg utenfor øygruppen.

Aktsomhetsplikten blir presisert gjennom andre bestemmelser, jf. særlig den mer spesifikke aktsomhetsplikt for ferdsel i § 73 annet ledd. Aktsomhetsplikten etter § 5 vil også dekke prinsippet om human jakt, som i dag er knesatt i viltforskriften § 15 og som foreslås videreført i § 31 tredje ledd.

Annet ledd avløser bestemmelsen i naturvernforskriften § 15 om informasjonsplikt ved virksomhet og § 22 om informasjonsplikt ved turisme mv. For øvrig finnes en lignende bestemmelse i § 5 i forskrift om turisme og annen reisevirksomhet på Svalbard. Bestemmelsen fastsetter en informasjonsplikt som skal bidra til at den som forestår virksomhet på Svalbard og de som er ansatt der eller deltar i aktiviteter som virksomheten driver, oppfyller aktsomhetsplikten etter første ledd.

Tiltakshaveren, jf. § 3 o), vil ha informasjonsplikt overfor alle som arbeider i virksomheten, eller som deltar i aktiviteter som virksomheten er ansvarlig for, for eksempel deltakere i turopplegg i regi av reisearrangør eller turoperatør, eller i vitenskapelige ekspedisjoner i regi av en forskningsinstitusjon. Ansvaret er begrenset til informasjon om regler i eller i medhold av loven som beskytter Svalbards flora, fauna, kulturminner og naturmiljøet for øvrig. Eksempler på slike regler er ferdselsreguleringer, verneforskrifter og kulturminnebestemmelser. Tiltakshaveren må selv sørge for å ha egnet materiale og virkemidler for å kunne gjøre reglene kjent på en hensiktsmessig måte, og må også vurdere hvilke bestemmelser som de som arbeider i virksomheten eller deltakere på aktiviteter må gjøres kjent med.

Overtredelse av aktsomhetsplikten kan etter omstendighetene medføre krav på gjenoppretting eller erstatning og eventuelt straffansvar.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt foran i kap 7, og i NOU 1999:21 kap 5.6.

Til § 6 (prinsipper for myndighetsutøving etter loven)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 6.

Paragrafen er ny, og fungerer som innledende bestemmelse til de miljørettslige prinsipper som foreslås lovfestet i §§ 7-10, og angir hvilken rettslig betydning disse prinsippene skal ha etter loven. Paragrafen har ingen direkte parallell i gjeldende regelverk for Svalbard eller fastlandet. Men så langt retningslinjene følger av folkerettslige forpliktelser som binder Norge, vil de trolig også etter gjeldende rett ha betydning for forvaltningens skjønnsutøving. Enkelte retningslinjer har også et motstykke i bestemmelser i fastlandslovgivningen, jf. særlig forurensningsloven § 2.

Som retningslinjer vil prinsippene i §§ 7-10 ikke være bindende for borgerne umiddelbart, men først når og på den måten de blir konkretisert gjennom forvaltningsvedtak. Utformingen som retningslinje gjør det også mulig med en gradvis styrking og innskjerping av prinsippene.

Første punktum viser at de miljørettslige prinsippene i §§ 7-10 har sin rettslige betydning ved offentlig myndighetsutøving etter loven. De skal altså legges til grunn ved forvaltningens skjønnsutøving, og det bør gå frem av begrunnelsen for enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 25 hvordan dette er gjort. Til forskjell fra aktsomhetsplikten i § 5 utgjør de miljørettslige prinsippene i §§ 7-10 ikke noen selvstendige rettsplikter. En bindende virkning for borgerne får de først når de blir lagt til grunn og konkretisert ved miljøvernmyndighetenes utøving av myndighet etter loven, særlig når det treffes enkeltvedtak, men også ved forskrifter. Virkningen av § 6 jf. §§ 7-10 er begrenset til miljøvernloven, og omfatter ikke annet regelverk på Svalbard. Men disse bestemmelsene stadfester reelle hensyn som kan få betydning ved tolkingen av andre rettsregler.

Annet punktum presiserer innholdet av første punktum. Forutsetningsvis viser annet punktum at retningslinjene i §§ 7-10 ikke trenger å bli utslagsgivende for utfallet av hver enkelt sak. I en aktuell enkeltsak kan det godt være at andre hensyn veier tyngre. Men annet punktum skal sikre mot at dette blir et dominerende mønster. Bestemmelsen gjør at man må se til at myndighetsutøvingen samlet sett og over tid er i samsvar med prinsippene i §§ 7-10. Dette gjelder både for loven totalt sett, og for bruken av den enkelte fullmakt som loven gir til forvaltningen.

Uttrykket «påse» har både betydning når det gjelder selve avgjørelsen av saker hvor prinsippene kommer inn, og stiller krav til dokumentasjonen av hvordan prinsippene blir anvendt, jf. ovenfor om kravet til begrunnelse. Uttrykket har også betydning i forhold til kontroll med avgjørelsene. Det angir et viktig vurderingstema for en klageinstans, og et tema for eventuell etterkontroll med lovens funksjon.

Til § 7 (føre vàr-prinsippet)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 7.

Føre vàr-prinsippet er - i noe forskjellige utforminger - kommet til uttrykk i flere internasjonale konvensjoner og deklarasjoner. Det vises til Rio-erklæringen prinsipp 15 og ministererklæringen fra Bergenkonferansen 1990 om bærekraftig utvikling i ECE-området avsnitt 7. Det er med i OSPAR-konvensjonen (konvensjonen om vern av havmiljøet i Nordøstatlanteren) fra 1992 artikkel 2 (2) a og i klimakonvensjonen artikkel 3 nr. 3 og i fortalen til konvensjonen om biologisk mangfold og EØS-avtalen.

Føre vàr-prinsippet vil ha en særlig betydning for Svalbard i lys av de miljømål som er satt og den nær upåvirkede villmark som store deler av øygruppen er.

Prinsippet innebærer at det ved avgjørelser om tiltak som kan påvirke miljøet, bør legges inn en sikkerhetsmargin for å unngå utilsiktet miljøpåvirkning som følge av begrenset kunnskap om tiltakets miljøvirkninger. Som det gjerne går frem av internasjonale formuleringer, har dette mest å si når det kan være fare for alvorlig eller uomstøtelig skade på miljøet, jf. også St. meld. nr. 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling s 13 sp 1. Men på bakgrunn av miljømålene og villmarkskarakteren på Svalbard er utformingen av føre vàr-prinsippet i § 7 gjort mer generelt enn det er utpenslet i internasjonale konvensjoner.

Prinsippet har for det første betydning for forvaltningens bevisvurdering. For at forvaltningen skal kunne legge til grunn at et tiltak ikke vil ha skadevirkninger på miljøet, må dette være bekreftet av relevant erfaring og faglig dokumentasjon. Dette knyttes ofte til prinsippet om «omvendt bevisbyrde», og er tidligere kommet til uttrykk i St. meld. nr. 64 (1991-92) om Norges oppfølging av Nordsjødeklarasjonene.

Føre vàr-prinsippet vil dernest ha betydning for den skjønnsmessige avveining av kryssende hensyn når forvaltningsorganet treffer sin avgjørelse. Når prinsippet får anvendelse, kan en søknad avslås med den begrunnelse at det ikke er tilstrekkelig klarlagt at tiltaket vil være uskadelig for miljøet. Det kan imidlertid være at det på annen måte kan sikres god trygghet for miljøet. I mange tilfelle kan det skje ved egnete vilkår i en tillatelse, for eksempel skjerpede rensekrav.

Et utslag av føre vàr-prinsippet er at man fastsetter lavere utslippsgrenser fordi det ikke er sikker dokumentasjon for at større utslipp kan skje uten skade for miljøet. Anvendt på avgjørelsens innhold innebærer altså føre vàr-prinsippet at det legges inn en sikkerhetsmargin av hensyn til miljøet.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt foran i kap 7, og i NOU 1999:21 kap 5.6.

Til § 8 (samlet belastning)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 8.

Paragrafen legger opp til å sikre at nye virksomheter (jf. den vide definisjonen av dette i § 3 bokstav n) blir vurdert i et bredt perspektiv. Det innebærer for det første at virksomheten ikke skal vurderes helt isolert, men på bakgrunn av den miljøbelastning som allerede er skjedd gjennom annen virksomhet. Det har betydning dersom miljøbelastningen er ved en kritisk grense hvor selv en liten øking i belastning vil utløse et stort sprang i effekter på miljøet. Det vil videre bidra til å motvirke at naturverdiene blir redusert «bit for bit» ved en utvikling hvor hver enkelt «bit» blir ansett som et for lite inngrep isolert sett til å bli stanset.

Prinsippet om å vurdere samlet belastning sett i sammenheng med føre vàr-prinsippet gjør også at en aktuell virksomhet skal vurderes i lys av muligheten for flere virksomheter av samme art senere, eller for andre virksomheter som kan være vel så ønskelige som det aktuelle.

Prinsippet har betydning for all slags virksomhet i og utenfor næring som blir nærmere regulert etter loven her, og for tiltak som settes i verk av hensyn til miljøet. Som eksempel på det siste kan nevnes bruk av kjemiske dispergeringsmidler mot oljesøl.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt foran i kap 7, og i NOU 1999:21 kap 5.6.

Til § 9 (miljøpåvirkeren skal betale)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 9, med noen lovtekniske endringer.

Prinsippet bygger på prinsippet om at forurenseren skal betale (Polluter Pays Principle), som har solid internasjonal bakgrunn, blant annet i OECDs rekommandasjoner C(72) 128 (1972) og C(74) 223 (1974) samt C(89) 88 (1989) og Rio-erklæringen prinsipp 16, og i OSPAR-konvensjonen artikkel 2 nr. 2 (b) og EØS-avtalen artikkel 73 nr. 2. I norsk rett er det lovfestet i forurensningsloven § 2 nr. 5. Utenfor forurensningssektoren er et tilsvarende prinsipp konkretisert i kulturminneloven § 10, jf. for Svalbard kulturminneforskriften § 12.

Første punktum inneholder prinsippet i generell form, som vil medføre en internalisering av miljøkostnader, slik at de blir tatt med som en utgiftspost i interne bedriftskalkulasjoner. En slik internalisering vil gjøre at kostnadene til forebyggende eller gjenopprettende tiltak får utslag i prisene for varer og tjenester som påvirker eller kunne påvirke miljøet om tiltakene ikke var truffet. I videre forstand vil prinsippet også tale for at miljøpåvirkeren blir erstatningsansvarlig for eventuelle restskader.

Annet punktum er hentet fra forurensningsloven § 2 nr. 5, men ansvarssubjektet er formulert noe annerledes. Når denne bestemmelsen er plassert sist i paragrafen, henger det også sammen med at prinsippet i generell utforming har større betydning for naturforvaltningen på Svalbard enn det mer spesifikke prinsippet om at forurenseren skal betale.

Prinsippet i § 9 er konkretisert gjennom flere andre bestemmelser i loven, jf. således §§ 44, 59, 62, 63, 64, 72, 93 og 95.

Prinsippet vil som utgangspunkt være til hinder for at det offentlige skal dekke miljøkostnader gjennom tilskudd og subsidier. Dette bør likevel ikke utelukkes, fordi man uten en form for økonomisk støtte i enkelte situasjoner kan risikere at nødvendige eller sterkt ønskelige miljøtiltak ikke blir satt i verk. I spesielle tilfeller kan det være aktuelt med tilskudd fra Svalbards miljøvernfond, jf. § 98.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt foran i kap 7, og i NOU 1999:21 kap 5.6.

Til § 10 (miljømessige teknikker og innsatsfaktorer)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 10.

Første ledd har en parallell i forurensningsloven § 2 nr. 3, men er i tråd med de høyere miljømål for Svalbard gjort noe strengere. Det gir uttrykk for prinsippet om miljømessig teknikk og forutsetter at den minst miljøbelastende teknikk som kan brukes til å oppnå formålet, blir tatt i bruk. Prinsippet tar særlig sikte på ny virksomhet. For igangværende virksomhet gjøres det en modifikasjon dersom vesentlige økonomiske hensyn gjør seg gjeldende, forutsatt at en samlet miljømessig vurdering gjør det forsvarlig. I en slik samlet vurdering skal det vurderes både hva som oppnås miljømessig ved å skifte teknikk, og i hvilken grad det er tale om et alvorlig miljøproblem. Prinsippet er en retningslinje, jf. § 6. Konkrete forpliktelser som følge av prinsippet må her som for de andre prinsippene i §§ 7-10 fastlegges når forvaltningen treffer vedtak i medhold av loven.

Annet ledd lovfester det såkalte substitusjonsprinsippet. I fastlandslovgivningen er dette nå lovfestet som ny § 3 a i produktkontrolloven. Der er prinsippet utformet som en bindende rettsregel, men slik at substitusjonsplikten bare gjelder hvis den ikke fører til urimelig kostnad eller ulempe. I loven her er prinsippet formulert som en retningslinje og ikke som en umiddelbar rettsplikt. Prinsippet kan fravikes dersom vesentlige økonomiske hensyn til igangværende virksomhet tilsier det.

Prinsippet er gjort strengere på Svalbard enn på fastlandet, ved at både kjemiske og bioteknologiske produkter omfattes av substitusjonsplikten etter loven her, mens kun «produkt med innhold av kjemisk stoff» er omfattet av produktkontrollovens substitusjonsprinsipp. Bioteknologi er et vidt begrep, og defineres som «all teknologi som bruker mikroorganismer, plante- og dyreceller eller deler av disse til å fremstille eller modifisere produkter, til medisinske formål, til å forbedre planter og dyr, og til å utvikle mikroorganismer for spesifikke anvendelser». Både tradisjonell bioteknologi som gjæring og enzymprosesser og moderne gen- og celleteknologi omfattes av definisjonen, men fordi genteknologiloven også gjelder for Svalbard, kan den moderne gen- og celleteknologi utelukkes. Eksempler på bioteknologiske produkter som vil kunne omfattes av prinsippet er sanitærrengjøring, produkter for luktfjerning, avløpsrensing, nedbryting av fett eller opprensing av oljespill og forurenset grunn.

Erstatningsproduktene kan være av hvilke som helst slag, også kjemiske og bioteknologiske. Det avgjørende er at de er mindre miljøskadelige enn de produktene som de skal erstatte. I den samlede miljømessige vurdering skal det først og fremst tas hensyn til miljøvirkningene på Svalbard, men også til miljøvirkningene ved frembringelse av produktet og ved eventuell disponering etter bruk på Svalbard. Denne vurderingen gir derfor også rom for et «fra vuggen til graven»-synspunkt, det vil si at alle miljøvirkninger i hele produktets livsløp trekkes inn i vurderingen, så langt det praktisk lar seg gjøre. Det forutsettes at produktene i hovedsak er likeverdige for det formål de skal brukes til, og det må derfor tas hensyn til erstatningsproduktets funksjon. Er den miljømessige forskjellen mellom produktene liten, kan det også legges vekt på mulig prisforskjell mellom produktene.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt foran i kap 7, og i NOU 1999:21 kap 5.6.

Til § 11 (overordnet prinsipp)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 11.

Prinsippet angir et overordnet mål for opprettelsen av verneområder på Svalbard, og skal sikre at spennvidden i Svalbards natur blir bevart.

Bokstav a sikrer variasjonsbredden av naturtyper og landskapsformer. Bokstav b skal sikre særskilte verdier av geologisk og paleontologisk art, som viser den geologiske og biologiske utvikling. Bokstav b skal også sikre kulturhistoriske verdier fra forskjellige epoker.

Bokstav c viser at områdevernet ikke bare er landbasert, men at det også kan omfatte sjøområder sammen med landområder eller alene. Bokstav c understreker videre at områdevernet skal bidra til å sikre samspillet mellom økosystemer på land og i havet.

Bokstav d reflekterer den ganske opprinnelige naturtilstand som fremdeles hersker over store deler av øygruppen, i samsvar med de mål som er satt i St. meld. nr. 22 (1994-95) og som er videreført i St. meld. nr. 9 (1999-2000).

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 8.2, og i NOU 1999:21 kap 6.5.

Til § 12 (forskrifter om verneområder)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 12.

Tilsvarende bestemmelser i fastlandslovgivningen finnes i naturvernloven §§ 4, 6, 8, 10 og 12 for de forskjellige former for områdevern, jf. kulturminneloven § 20 annet ledd og for Svalbard kulturminneforskriften § 20 tredje ledd. Områdevern for naturvernformål er på Svalbard hittil skjedd med hjemmel i svalbardloven § 4.

Første ledd fastslår at verneområder etter §§ 16-19 opprettes ved forskrift. Selv om opprettelsen av verneområdet har betydning for bestemte privatpersoners (grunneiere eller rettighetshaveres) rettsstilling, regnes ikke vedtaket som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Av forvaltningslovens regler er det derfor kap II-III og VII som gjelder for saksbehandlingen. For tydelighets skyld er det sagt uttrykkelig i §§ 13 og 15 at hørings- og kunngjøringsreglene i forvaltningsloven §§ 37-38 gjelder. Av hensyn til berørte grunneiere og rettighetshavere er det fastsatt uttrykkelig at de skal forhåndsvarsles og få underretning om vedtaket etter reglene i forvaltningsloven §§ 16 og 27.

Myndigheten til å gi forskrift etter første ledd er lagt til Kongen i tråd med naturvernlovens regler. Den bør ikke delegeres når det gjelder opprettelse av nye verneområder. Lovutkastet utelukker likevel ikke delegasjon i tilfelle det anses hensiktsmessig å delegere til departementet å foreta mindre grensejusteringer eller andre lite vesentlige endringer i vernebestemmelsene.

Annet ledd første punktum gir regler om hva en forskrift om verneområdet skal inneholde. Verneområdets grenser angis ved en beskrivelse av hvordan de trekkes mellom angitte punkter i terrenget eller ved henvisning til avmerking på kart. I siste fall bør kartet følge vernebestemmelsene som vedlegg ved den offisielle kunngjøring. Forskriften skal for det annet angi formålet med vernet, som vil ha betydning både for adgangen til skjøtsel etter § 21, for dispensasjonsmyndigheten etter § 22, og for forståelsen av de enkelte vernebestemmelser. Formålet må ligge innenfor de rammer som loven angir for den valgte verneform, og bør være konkretisert og spesifisert ut fra verneverdiene i området. For det tredje skal forskriften inneholde bestemmelser om bruken av området. Dette er de egentlige vernebestemmelser, som innebærer rådighetsinnskrenkninger overfor grunneieren og allmennheten. Innskrenkningene kan bare gjelde den faktiske rådighet, ikke den juridiske rådighet (for eksempel adgang til salg eller fradeling). Bestemmelsen gir ikke adgang til å pålegge noen å treffe bestemte tiltak i verneområdet, annet enn eventuelt som vilkår for å kunne utøve en rådighet som ellers er forbudt.

I tillegg til dette vil vernevedtaket blant annet inneholde navn på verneområdet med angivelse av verneformen. Det kan også ha med nærmere regler om kriterier for dispensasjon og om forvaltning og skjøtsel.

Annet ledd annet punktum gir hjemmel for at forskriften kan forby eller på annen måte regulere all slags virksomhet og tiltak, medregnet ferdsel og opphold, i verneområdet. Også miljøvirkninger i verneområdet som skyldes virksomhet utenfor, kan reguleres i forskriften. Disse rådighetsinnskrenkningene må henge sammen med formålet med vernet. Men det vil i utgangspunktet være opp til Kongen å vurdere hvilke tiltak som (alene eller ved sum- eller synergieffekter med andre tiltak) kan være egnet til å motvirke verneformålet og som derfor bør reguleres i forskriften. I denne vurderingen er det riktig å legge stor vekt på føre vàr-prinsippet, jf. § 7, for å gi tilstrekkelig sikkerhet for beskyttelse av verneverdiene.

Lovens øvrige regler gjelder for verneområdene side om side med vernebestemmelsene, og vil altså utfylle vernebestemmelsene om spørsmål som de ikke regulerer. Rettslig sett er vernebestemmelsene bare nødvendige for å sikre et strengere vern enn lovens øvrige regler gir. Men ut fra informasjonshensyn kan det være aktuelt å ta med i vernebestemmelsene regler som er enslydende med lovens. Når det gjelder tiltak som etter loven krever tillatelse for eksempel etter §§ 57 eller 58 og også må ha dispensasjon fra vernebestemmelsene, vil en slik dispensasjon også innebære tillatelse etter §§ 57 eller 58 m v.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 8.3, og i NOU 1999:21 kap 6.5.

Til § 13 (saksbehandling)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 13.

Bestemmelsen bygger på reglene i naturvernloven § 18 nr. 1 og 2 og kulturminneloven § 22 nr. 1 og 2. Noen tilsvarende bestemmelse finnes ikke i gjeldende regelverk for Svalbard.

Bestemmelsen tar særlig sikte på forberedelsen av nye verneområder og vesentlige utvidelser av eksisterende verneområder. Reglene i første ledd gjelder bare for vedtak om å opprette, utvide eller oppheve et verneområde, eller for vesentlige endringer i vernebestemmelsene, jf. første ledd første punktum. Annet ledd gjelder for alle forskrifter etter § 12, også mindre grensejusteringer og mindre vesentlige endringer i vernebestemmelsene.

Første ledd gjelder planleggingsfasen, før det foreligger noe ferdig verneforslag med tilhørende utkast til forskrift etter § 12. Planleggingsarbeidet vil i hovedsak bli utført av miljøvernmyndighetene (Sysselmannen og Direktoratet for naturforvaltning), eventuelt med faglig bistand. Men første ledd medfører at ulike interessenter skal trekkes inn allerede i denne fasen, dels for en foreløpig klarlegging av deres interesser og oppfatninger, dels for å bringe på det rene miljøtilstanden samt pågående og mulig fremtidig utnytting av området.

Første punktum svarer til naturvernloven § 18 nr. 1 tredje ledd. Med «offentlige myndigheter» siktes det på lokalt nivå særlig til Longyearbyen lokalstyre, men også til en lokal faginstans som Bergmesteren på Svalbard. På sentralt hold kan det etter omstendighetene være nødvendig med kontakt med de departementer eller direktorater med fagområder som kan bli berørt. Lovutkastet forutsetter ikke at sysselmannens oppstart av planleggingsarbeidet må ha samtykke fra overordnet miljøvernmyndighet (Miljøverndepartementet eller Direktoratet for naturforvaltning), men det kan eventuelt bestemmes ved intern instruks. Uttrykket «organisasjoner mv» vil etter omstendighetene omfatte organisasjoner både på lokalt og nasjonalt nivå, og da både på nærings- og miljøvernsiden. Begrepet «organisasjon» har ikke noe klart rettslig innhold. Det sikter primært til foreninger basert på frivillig medlemskap, men kan også omfatte andre organisasjonsformer som for eksempel en stiftelse.

Annet og tredje punktum bygger på naturvernloven § 18 nr. 1 annet ledd. Etter disse reglene skal Sysselmannen bekjentgjøre arbeidet med planlegging av verneforslag. Det skal skje både ved offentlig kunngjøring i en vanlig lest avis på Svalbard, og ved skriftlig varsling av hver enkelt grunneier eller rettighetshaver så vidt mulig. Den sist nevnte reservasjonen tar sikte på tilfelle hvor vedkommende eier eller rettighetshaver ikke har tinglyst sin rett og heller ikke er kjent for Sysselmannen på annen måte, eller har ukjent adresse. Overfor utlendinger er det tilstrekkelig å varsle den som er fullmektig etter svalbardloven § 24.

Om utredningsplikt gjelder forvaltningslovens alminnelige regel i § 37 første ledd, jf. § 12. I tillegg bestemmer fjerde punktum at følgene for aktuell virksomhet i området skal klarlegges. Dette vil i stor grad kunne skje ved hjelp av innspill fra dem som skal kontaktes etter reglene i første til tredje punktum, men etter omstendighetene kan særskilt faglig bistand være påkrevd. I mange tilfelle vil følgene fremgå umiddelbart av de vernebestemmelser som foreslås. Men dersom det er tale om begrensninger uten direkte forbud, kan det kreve en nærmere analyse å klarlegge de reelle følgene. Med «aktuell virksomhet» siktes det til pågående virksomhet i området samt ny virksomhet som det er en rimelig nærliggende mulighet for. Ny virksomhet kan lettere bli ansett som «aktuell» dersom den fremtrer som en utvidelse av eksisterende virksomhet enn som en ren nyetablering.

Annet ledd har regler om høring av verneforslaget. Det bygger - med visse endringer - på reglene i naturvernloven § 18 nr. 2, men er supplert med forvaltningsloven § 37 for å klargjøre forholdet til forvaltningsloven.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt i NOU 1999:21 kap 6.5.4.1.

Til § 14 (midlertidig vern)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 14.

Paragrafen bygger på regelen i naturvernloven § 18 nr. 4 og kulturminneloven § 22 nr. 4.

Første punktum gir adgang til å beslutte midlertidig vern «for å hindre skade på verneverdiene». Det vil være opp til departementet å vurdere dette kriteriet, og her må føre vàr-prinsippet i § 7 ha stor vekt. Departementet kan beslutte midlertidig vern selv om det ennå ikke er startet opp noe planleggingsarbeid i samsvar med § 13 første ledd. Departementet kan delegere sin myndighet, for eksempel til Direktoratet for naturforvaltning.

Annet punktum klargjør at saksbehandlingsreglene i § 13 ikke gjelder ved midlertidig vern. Når midlertidig vern er påkrevd, vil det i praksis ofte være for å stanse en overhengende fare for at verneverdiene blir skadet. Det sier seg da selv at vedtak etter første punktum må kunne treffes så å si uten noen saksforberedelse.

Vedtak om midlertidig vern må regnes som en forskrift etter forvaltningsloven dersom det er utformet stort sett i tråd med ordinære forskrifter etter § 12. Men et vedtak om midlertidig vern kan også tenkes utformet som et forbud rettet mot et bestemt tiltak som er umiddelbart forestående. I så fall vil det være mer naturlig å klassifisere det som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Uansett vil det være adgang til å unnlate forhåndsvarsling, jf. forvaltningsloven §§ 37 tredje ledd og 16 tredje ledd. Men for et midlertidig vernevedtak som anses som enkeltvedtak, vil reglene om dokumentinnsyn og grunngiving i forvaltningsloven kap IV og V få anvendelse. Det samme gjelder for reglene om underretning i forvaltningsloven § 27 og om klage i forvaltningsloven kap VI, men her fastsetter henholdsvis § 15 annet punktum og § 14 tredje punktum at forvaltningslovens regler skal gjelde uansett. Et vedtak om midlertidig vern kan derfor alltid påklages etter forvaltningslovens regler. Rett til å klage forutsetter rettslig klageinteresse. I praksis vil både grunneieren, berørte rettighetshavere og aktuelle tiltakshavere som det midlertidige vern får konsekvenser for, ha klagerett. Også en miljøvernorganisasjon med formål eller faktiske interesser som dekker området, vil ha klagerett, men ikke dersom det ikke er truffet noe vedtak om midlertidig vern overhodet.

Et vedtak om midlertidig vern gjelder inntil det blir opphevet eller avløst av et ordinært vedtak etter § 12.

Til § 15 (kunngjøring av vernevedtak)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 15.

Bestemmelsen bygger på naturvernloven § 19, jf. for kulturminner på Svalbard kulturminneforskriften § 24.

Første punktum innebærer at kunngjøring alltid skal skje etter forvaltningslovens regler for forskrifter (forvaltningsloven § 38). I tillegg skal det skje i minst én avis som leses av mange på Svalbard. Dessuten gjør annet punktum at grunneiere og rettighetshavere normalt har krav på individuell underretning, jf. forvaltningsloven § 27. Som rettighetshaver regnes utmålshavere og bruksberettigede med tinglyste rettigheter.

Til forskjell fra naturvernloven § 19 tredje ledd, kulturminneloven § 22 nr. 5 og for Svalbard kulturminneforskriften § 24, har lovforslaget ikke med noen regel om at vernevedtaket skal tinglyses på de aktuelle eiendommer. Ut fra forholdene på Svalbard er det neppe noe reelt behov for tinglysing, og det kan være problematisk å få tinglyst et vernevedtak på statseiendom, som ikke generelt inngår i tinglysingsregisteret, jf. svalbardloven § 13.

Til § 16 (nasjonalparker)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 16.

Paragrafen bygger på naturvernloven § 3.

Første ledd angir vilkårene for å opprette nasjonalpark, som alle er oppfylt når det gjelder de eksisterende nasjonalparkene. Det er ikke noe krav om at arealene må være statsgrunn, selv det i praksis stort sett vil være tilfellet.

Kravet om størrelse er til hinder for eksempel for at den enkelte biotop (for eksempel et fuglefjell eller Moffen som hvalrossens habitat) kan gjøres til nasjonalpark alene. (At Moffen inngår som en del av Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark, er en annen sak.)

Kravet om uberørthet (iallfall i det vesentlige uberørt) vil være oppfylt for størstedelen av Svalbard. Mindre bebyggelse på begrensete områder kan inngå i en nasjonalpark, men drives det virksomhet i tilknytning til bebyggelsen, må den være forenlig med nasjonalparkens formål. Som eksempel kan nevnes forskningsstasjonen i Hornsund i Sør-Spitsbergen nasjonalpark. Bosettinger av noen størrelse - særlig Longyearbyen, Ny-Ålesund og Barentsburg - kan ikke være del av en nasjonalpark. Men dersom et tidligere samfunn er nedlagt og må regnes som et kulturminne, vil det etter omstendighetene kunne inngå i en nasjonalpark.

Området må videre ha verdi for forskning eller for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv for å bli gjort til nasjonalpark. Det er ikke nødvendig at området har verdi i begge disse henseender.

Kravene om uberørthet og verdi behøver ikke gjelde for hver enkelt arealenhet av det område som legges ut som nasjonalpark. Men de må være oppfylt når man ser på hele eller større deler av det område som legges ut som nasjonalpark. I nasjonalparken kan det tas med mindre områder som det ikke knytter seg noen spesiell opplevelsesverdi til, eller områder som har verdi som en ren biotop, når dette innebærer en hensiktsmessig arrondering av nasjonalparken.

Annet ledd trekker opp en ramme for rettsvirkningene av å etablere nasjonalpark. De vernebestemmelser som fastsettes i vernevedtaket, jf. § 12, må oppfylle de krav som annet ledd innebærer. I praksis vil all vedvarende næringsvirksomhet være forbudt i en nasjonalpark, unntatt miljøforsvarlig tilrettelegging for turisme med sikte på å oppleve natur- og kulturarven i nasjonalparken. Utgangspunktet etter første punktum er at det ikke skal skje noen påvirkning av naturmiljøet eller kulturminner som vil forringe eller ødelegge verdiene. Bestemmelsen sier ikke noe om varigheten av selve tiltaket, da det ikke er avgjørende.

I annet punktum er vernet spesifisert nærmere i forhold til visse typer tiltak, og det er klargjort at havbunnen skal ha vern på linje med landområder dersom det inngår sjøområder i nasjonalparken. Vernet mot utbygging, anlegg og forurensning medfører et forbud mot industriell virksomhet, medregnet uttak av mineralske ressurser. Det gjelder også undersøkelser etter og utvinning av petroleum på gitte utmål, hvis de ikke er helt unntatt fra nasjonalparken. Slike unntak ble gjort for utmål i Sør-Spitsbergen nasjonalpark, med den tilleggsbestemmelse at områdene automatisk blir innlemmet i nasjonalparken når utmålene bortfaller i henhold til bergverksordningen kap III (jf. forskrift 1. juni 1973 avsnitt II og V, punkt I 1).

Annen virksomhet forutsettes forbudt bare dersom den kan påvirke eller forstyrre naturmiljøet. Hvorvidt uttak av biologiske ressurser skal være forbudt, eller om det skal åpnes for en begrenset jakt, må avgjøres i vernebestemmelsene for den enkelte nasjonalpark i lys av formålet med vernet, slik det også er tilfellet på fastlandet. Det samme gjelder for innlandsfiske og for havfiske. Ferdsel til lands i en nasjonalpark må i utgangspunktet skje til fots. Men det er samtidig i tråd med formålet med nasjonalparker at de skal være åpne for skånsom ferdsel for å kunne gi allmennheten del i natur- og kulturarven der. Bestemmelsen skal ikke være til hinder for at det i vernebestemmelsene for enkelte nasjonalparker kan åpnes for skånsom motorisert ferdsel som ikke setter varige spor, dersom det er forenlig med verneformålet, f.eks. når formålet med nasjonalparken er å verne landskap og vegetasjon mot varige inngrep.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 8.4, og i NOU 1999:21 kap 6.5.4.3.

Til § 17 (naturreservater)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 17.

Bestemmelsen bygger på naturvernloven § 8.

Første ledd angir vilkårene for å opprette naturreservat. Det stilles ikke noe krav til størrelsen av området. Kravet til uberørthet («tilnærmet uberørt») er strengere enn for nasjonalparker etter § 16. Kravet i første ledd medfører at områder med kjørespor eller bebyggelse av noe omfang ikke kan fredes som naturreservat.

Områder som skal fredes som naturreservat, må i tillegg oppfylle ett av minstekravene i bokstav a til d.

Bokstav a fokuserer på det særegne eller sårbare. Reservatfredning av typiske eller representative områder kan skje etter bokstav b. Det kan lett forekomme tilfelle hvor et område oppfyller flere av minstekravene. Hvilke områder som skal fredes av flere som oppfyller minstekravene, beror dels på kriterier som er utviklet for vernearbeidet i miljøvernforvaltningen, dels på aktuelle motstående interesser.

Annet ledd gjelder vernebestemmelsene for naturreservater. Første punktum viser - i tråd med naturvernloven § 8 annet punktum - at et naturreservat kan totalfredes, slik at fredningen omfatter alle deler av naturmiljøet i reservatet. På denne måten indikeres det også at naturreservater er en streng verneform. Alternativt kan reservatet være begrenset til fredning av visse arter med deres livsmiljø (for eksempel fuglereservat). Ved en totalfredning kan det etableres forbud mot alle slags tiltak, inklusive all ferdsel, dersom formålet med vernet tilsier det. Dispensasjonshjemmelen i § 22 vil likevel gjelde for en totalfredning og vil være særlig aktuell for å tillate vitenskapelige undersøkelser.

Annet ledd annet punktum klargjør at vernebestemmelsene for naturreservater også kan gjelde beskyttelse av kulturminner. Bestemmelsen er nødvendig for å klargjøre en slik adgang, siden kulturminnehensyn ikke er angitt blant vilkårene for reservatfredning i første ledd.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 8.4, og i NOU 1999:21 kap 6.5.4.4.

Til § 18 (verneområder for biotoper og geotoper)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 18.

Paragrafen gir hjemmel for biotopvernområder og geotopvernområder. Når det gjelder biotopvernområder, avløser paragrafen viltforskriften § 5 og har sin parallell i fastlandslovgivningen i naturvernloven § 9, viltloven § 7 og innlandsfiskeloven § 7.

Begrepet «geotop» er av ny dato og drøftes i en rapport om geologisk vern av Nordisk ministerråd som ventes utgitt i løpet av høsten 2000. Det defineres som et avgrenset område med angitte geologiske og/eller geomorfologiske (om dannelsen av jordoverflaten) fenomener og prosesser.

Hjemmelen i § 18 overlapper delvis hjemmel for naturreservater etter § 17 første ledd, særlig bokstav b og c. Selvstendig betydning har § 18 for områder som ikke oppfyller reservatbestemmelsens krav til uberørthet. § 18 vil derfor være en aktuell hjemmel for å verne biotoper ved bebyggelse.

Det kan også være aktuelt å opprette biotopvernområde (geotopvernområde) dersom man vil gå for et lavere vernenivå (mindre strenge vernebestemmelser) enn man finner naturlig i et reservat. Men også for verneområder etter § 18 kan vernebestemmelsene ha med regler om beskyttelse av kulturminner.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 8.4, og i NOU 1999:21 kap 6.5.4.5.

Til § 19 (kulturmiljøområder)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 19.

Paragrafen avløser kulturminneforskriften § 20 annet ledd, jf. for fastlandet kulturminneloven § 20.

Opprettelse av kulturmiljøområde kan være aktuelt når vernehensynene ikke tilgodeses godt nok gjennom en utvidelse av sikringssonen med hjemmel i § 39 tredje ledd, og særlig når det er en rekke kulturminner i området.

De to begrepene verne og frede, som benyttes flere steder i kap III, er ment å ha samme betydning.

I vernebestemmelsene for kulturmiljøområder kan det ikke gis bestemmelser om vern av naturmiljøet ut over det som er nødvendig for å unngå at den kulturhistoriske verdi av området blir forringet på noen måte. De alminnelige regler i kap IV om flora og fauna vil for øvrig gi tilstrekkelig vern.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 8.4, og i NOU 1999:21 kap 6.5.4.6.

Til § 20 (internasjonal status for verneområder)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 20.

Paragrafen gir en særskilt hjemmel for internrettslig gjennomføring av en folkerettslig forpliktelse til å bevare et område som Norge har påtatt seg.

Selve vernet forutsettes etablert ved vanlig vedtak om områdevern etter reglene her i kap III. Men den folkerettslige forpliktelsen kan for eksempel innebære en plikt til å opprettholde vernet eller visse vernebestemmelser, eller til å gjennomføre en særskilt saksbehandling før eventuell endring. Denne særskilte forpliktelsen er det § 20 gir hjemmel til å gjennomføre.

Bruk av § 20 kan komme på tale hvis områder på Svalbard blir utpekt i henhold til for eksempel Ramsarkonvensjonen, jf. kap 4.2.3.2, eller verdensarvskonvensjonen, jf. kap 4.2.3.7.

For selve vedtaket etter § 20 gjelder ikke saksbehandlingsreglene i §§ 13-15. Men det verneområdet som § 20 anvendes på, må være opprettet i tråd med reglene i §§ 13-15.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 8.4, og i NOU 1999:21 kap 6.5.4.7.

Til § 21 (skjøtsel av verneområder)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 21.

Paragrafen bygger på naturvernloven §§ 4 og 10 og kulturminneloven § 21.

Første ledd gir Sysselmannen adgang til å iverksette skjøtsels- og tilretteleggingstiltak innenfor rammen av det formål som vernevedtaket har, og som for de nyeste verneområdene er fastsatt i verneforskriften. For eldre verneområder - særlig verneområdene opprettet ved kgl. res. 1. juni 1973 - bør det fastsettes et uttrykkelig verneformål ved første revisjon av vernebestemmelsene.

Bestemmelsen i første ledd har først og fremst betydning for privat grunn som inngår i verneområdet, men medfører også at Sysselmannen uten videre kan iverksette slike tiltak på statsgrunn uavhengig av instruks eller samtykke fra det statsorgan som forvalter statens eierrådighet.

Normalt vil det være et karakteristisk trekk ved verneområdene på Svalbard at de naturlige prosesser skal få virke fritt. Det vil derfor være lite behov for skjøtselstiltak i tradisjonell forstand, og visse skjøtselstiltak - for eksempel opprydding av avfall - kan finne sted overalt uten noen særskilt lovhjemmel. Men skulle en art bli truet av utryddelse, vil bestemmelsen kunne gi adgang for eksempel til å tilrettelegge en bedre egnet biotop. Hjemmelen kan være nødvendig dersom det blir aktuelt med tilretteleggingstiltak for å begrense ferdselsskader eller øke opplevelsen av besøk på stedet, for eksempel ved inngjerding eller andre tiltak for å kanalisere ferdselen eller ved informasjonstiltak. Bestemmelsen vil videre gi hjemmel for vedlikehold av kulturminner i verneområdet, jf. ellers § 45.

Berører tiltakene privat eiendom eller rettigheter, stiller annet ledd krav om at eieren og/eller rettighetshaveren så vidt mulig skal være varslet på forhånd. Kravet om varsel må også ses i lys av skjøtselstiltaket, slik at det for eksempel ikke trengs noe varsel for å gjennomføre opprydding av avfall. Reservasjonen «så vidt mulig» må ellers forstås på samme måte som i § 13. Beslutninger om skjøtselstiltak etter § 21 regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Skjøtselstiltak kan ikke medføre noen nye rådighetsinnskrenkninger for grunneieren, og § 21 gir heller ikke Sysselmannen adgang til å gi pålegg til andre. Skjøtselstiltakene må respektere den virksomhet som er tillatt gjennom vernebestemmelsene med eventuelle dispensasjoner. (Tilsier behovet for skjøtsel at virksomhet i henhold til en dispensasjon må vike, må det skje ved omgjøring av dispensasjonen.) Hvis det inngår bebyggelse i bruk i verneområdet, bør det også av den grunn påses at vernebestemmelsene klargjør hva som er tillatt virksomhet i tilknytning til bebyggelsen.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 8.5, og i NOU 1999:21 kap 6.5.4.8.

Til § 22 (dispensasjon fra vernevedtak)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 22.

Bestemmelsen fanger opp kulturminneforskriften § 23 fjerde ledd, og har i fastlandslovgivningen sin parallell i naturvernloven § 23 og kulturminneloven § 20 tredje ledd.

Paragrafen er generell og gjelder også vedtaksfredete kulturminner i medhold av lovens kap V.

Det følger av forvaltningsloven § 40 at det kreves særskilt hjemmel for å dispensere fra en forskrift etter §§ 12 eller 14. I dag er dispensasjonshjemlene inntatt i de enkelte verneforskrifter. § 22 setter en ramme for hvilken adgang det vil være til å gjøre unntak i enkelttilfelle fra et vernevedtak. De enkelte vernevedtak kan imidlertid angi en mer begrenset dispensasjonsadgang. Tas det med dispensasjonshjemler i vernevedtakene, bør de utformes slik at det fremgår at de ikke suppleres av § 22 første ledd.

Første ledd angir minimumskrav som må være oppfylt for å kunne gi dispensasjon. For det første stilles det krav til dispensasjonsgrunnen. Dispensasjonen må enten gjelde vitenskapelige formål, eller det må foreligge en annen særlig grunn til å dispensere. Med «vitenskapelige formål» siktes det også til andre vitenskaper enn naturfagene, selv om naturvitenskapelige formål er mest praktisk. Både høyere utdanning og forskning omfattes av begrepet vitenskapelige grunner. For det annet må ikke dispensasjonen stride mot vernevedtakets formål; likevel slik at dispensasjon kan gis hvis det ikke vil påvirke verneverdiene nevneverdig. Det er den som søker om dispensasjon som må bevise at tiltaket ikke vil på virke verneverdiene nevneverdig.

I kriteriet «særlig grunn» ligger både at det må dreie seg om et behov for dispensasjon som oppstår forholdsvis sjelden, og at behovet er tungtveiende. Hvis formålet med vernet krever at det gis dispensasjon (jf. det avsluttende kriterium i naturvernloven § 23), vil vilkåret om «særlig grunn» alltid være oppfylt.

Selv om minstekravene er oppfylt, følger det ikke av det at dispensasjon nødvendigvis skal gis. Ingen har krav på dispensasjon. Vurderingen er opp til miljøvernmyndighetens frie skjønn innenfor rammen av alminnelige forvaltningsrettslige regler, særlig om myndighetsmisbruk. Blant annet vil omfanget, miljøvirkningen og nødvendigheten av de tiltak som det søkes dispensasjon for, ha betydning. Det kan føres forskjellig praksis i forskjellige verneområder, avhengig av både verneform og verneformål. For eksempel kan praksis være strengere i naturreservater enn i nasjonalparker, og praksis vil også kunne bero på miljøtilstanden.

Vitenskapelige grunner er nevnt særskilt blant dispensasjonskriteriene, fordi dette vil trolig være en av de mest aktuelle dispensasjonsgrunnene, og fordi vitenskapelige hensyn som oftest er et av motivene for områdevern. Når verneforskriftene likevel ikke åpner generelt for tiltak for vitenskapelige formål, er det fordi også slike tiltak kan bety en belastning for det miljø som skal beskyttes og som den vitenskapelige forskning selv er avhengig av. Det vitenskapelige motivet bak vern vil imidlertid begrunne en mer lempelig eller kurant dispensasjonspraksis til vitenskapelige formål, så lenge det ikke er tale om etablering av faste anlegg (ny infrastruktur) eller terrenginngrep i verneområdene. For øvrig bør det legges vekt på om forskningsprosjektet uten særlig ulempe kan utføres utenfor verneområdet og om det utføres på en måte som ikke medfører unødig belastning for naturmiljøet i verneområdet. Utførelse av politi-, oppsyns-, ambulanse- og redningstjeneste skal være tillatt i verneområdene. Dette bør gå frem av de enkelte forskrifter, men vil også være en «særlig grunn» som kvalifiserer for dispensasjon. Derimot vil det ikke være grunnlag for øvingskjøring i verneområdene for disse formål uten at det er åpnet for det i vernebestemmelsene.

Annet ledd er nytt i forhold til eksisterende regelverk. Det skal sikre at miljøhensyn blir vurdert og dokumentert i dispensasjonssakene, og forhindrer at det utvikler seg en praksis med standardiserte dispensasjoner. Bestemmelsen innebærer en supplering av de alminnelige krav til innholdet av begrunnelsen for et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 25.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt i NOU 1999:21 kap 6.5.4.8.

Til § 23 (kapittelets virkeområde)

Paragrafen er ny.

Paragrafen slår fast at regelene i kapittel IV om flora og fauna gjelder all flora og fauna på land og i sjøen, med unntak av saltvannsfisk, krepsdyr og sjøpattedyr som ikke er stedegne på Svalbard. Med sjøpattedyr som ikke er stedegne menes sjøpattedyr som hovedsakelig har sitt utbredelsesområde utenfor Svalbards territorialfarvann, og som bare sporadisk gjester området, slik som for eksempel grønlandssel og vågehval. De sjøpattedyr som i all hovedsak er hjemmehørende i Svalbardområdet omfattes av bestemmelsene i kapittelet, herunder fredningsprinsippet. Det gjelder hvithval, hvalross, svalbardsteinkobbe, ringsel og storkobbe. Sjøfiske av anadrom røye, som i sommersesongen kan bevege seg langt fra innland og vassdrag, omfattes av kapitlet, og faller således inn under fredningsprinsippet.

For de arter som ikke omfattes av kapittelet vil fiske og fangst reguleres med hjemmel i annet lovverk.

Andre tiltak enn fiske, som kan berøre den marine fauna innenfor territorialgrensen, blir regulert av svalbardmiljølovens øvrige bestemmelser. Det kan for eksempel være seismiske undersøkelser eller petroleumsutvinning til havs innenfor territorialgrensen eller mineralleting på havbunnen. Videre kan verneområder etter kap III omfatte havområder ut til territorialgrensen, slik for eksempel de eksisterende nasjonalparker gjør. I verneområdene kan det med hjemmel i § 12 fastsettes vernebestemmelser som begrenser adgangen til å høste marin fauna helt eller delvis.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 9.2. og 9.4.

Til § 24 (overordnet prinsipp)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 23.

Paragrafen bygger på viltforskriften § 1 og røyeforskriften § 1, jf. i fastlandslovgivningen viltloven § 1 og innlandsfiskeloven § 1, men omfatter all fauna og flora både på land og i vassdrag, og i havet med havbunnen, med unntak av arter som er nevnt i § 23. Paragrafen slår fast målet om å sikre villmarksnaturen for fremtidige generasjoner gjennom forvaltning av flora og fauna.

Målene i § 24 er grunnleggende hensyn ved fortolkningen av de øvrige bestemmelser i kapitlet og særlig for praktiseringen av det forvaltningsskjønn (fullmakter) som de andre paragrafene i kapitlet inneholder.

Reglene i og i medhold av kapittel IV vil gjelde for hele Svalbard, også i verneområder opprettet etter kapittel III, om ikke annet følger av den enkelte verneforskrift. Det fremgår uttrykkelig av § 53 annet ledd at reglene i kapittel IV gjelder i planområdene og ikke kan settes til side av en arealplan.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 9.2 og i NOU 1999:21 kap 6.3.

Til § 25 (fredningsprinsippet)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 24.

Paragrafen avløser viltforskriften § 3 første ledd og røyeforskriften § 3, jf. for fastlandet viltloven § 3 og innlandsfiskeloven § 4 (for anadrome laksefisk). Til forskjell fra disse bestemmelsene gjelder § 25 for all fauna og flora med unntak av artene som er nevnt i § 23. Paragrafen utgjør det rettslige utgangspunkt for de øvrige regler i kapitlet, og oppstiller et særlig krav om lovhjemmel for å avvike fra fredningen.

Bestemmelsen fastslår det utgangspunkt at all flora og fauna, både på land og i sjøen, er fredet. Begrepene flora og fauna er definert i § 3 bokstav d og e. De omfatter både den samlede flora resp fauna, og hvert enkelt individ. Egg omfatter også forlatte egg, jf. Bernkonvensjonen artikkel 6 bokstav d, som fastslår at det skal være forbudt å ødelegge eller plukke egg i vill tilstand eller beholde disse eggene selv om de er tomme, dersom det gjelder arter som er oppført på konvensjonens vedlegg II. Etter konvensjonens artikkel 6 bokstav d skal det være forbudt forsettlig å skade eller ødelegge ynglesteder og hvilesteder. Alternativene reir og bo gjennomfører denne forpliktelsen når det gjelder ynglesteder og hvileplasser som dyrene har innrettet særskilt. Begrepene reir og bo omfatter ikke et rent areal som dyrene oppholder seg på for yngling eller hvile, for eksempel kasteplasser for sel. Disse områdene vil være beskyttet av aktsomhetsplikten i §§ 5 og 73, som gjør at forsettlig skade eller ødeleggelse vil være forbudt.

Hva fredningen innebærer, er fastsatt nærmere for flora i § 28 og for fauna i § 30. For enkelte individer kan fredningsprinsippet fravikes med hjemmel i svalbardmiljøloven. Fredningsprinsippet - forstått i lys av det overordnete prinsipp i § 24 - vil imidlertid ikke gi adgang til å utrydde en art på Svalbard uten lovendring.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 9.2 og 9.3, og i NOU 1999:21 kap 6.3.4.1.

Til § 26 (innførsel av flora eller fauna m v)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 34.

Paragrafen avløser røyeforskriften § 7 og delvis viltforskriften § 25; sml Antarktisforskriften § 15.

Første ledd setter i utgangspunktet forbud mot innførsel av levende eksemplarer av vill flora eller fauna for å beskytte naturmiljøet mot påvirkning av nye arter. Som fauna regnes også alle slags ferskvannsorganismer, jf. røyeforskriften § 7. Rogn av fisk er nevnt uttrykkelig, jf. annet punktum, og omfatter både befruktet og ubefruktet rogn. Det samme gjelder egg. «Vill» flora og fauna omfatter ikke husdyr (medregnet hunder og katter) eller stueplanter og veksthusplanter. Om innførsel av husdyr gjelder forskrift 31. august 1988 nr. 744 om forbud mot innførsel av dyr til Svalbard (gitt med hjemmel i lov 8. juni 1962 nr. 4 om tiltak mot dyresykdommer (husdyrloven)).

Første ledd gir hjemmel for å gi enkelttillatelser, mens annet ledd gir hjemmel for å gi nærmere forskrift om innførsel og utførsel. Forskrifter kan være nødvendig for å gjennomføre Washington-konvensjonen av 1973 om internasjonal handel med truede arter (CITES), jf. ovenfor i kap 4.2.3.6, og isbjørnavtalen artikkel V, jf. ovenfor i kap 4.2.3.5. Av den grunn gjelder hjemmelen til å gi forskrift også for produkter av flora og fauna, og for utførsel fra Svalbard. Forskriftshjemmelen er imidlertid ikke begrenset til å gjelde gjennomføring av internasjonale avtaler, fordi det også ellers kan bli behov for å presisere innførselsforbudet i første ledd. Dette kan for eksempel være aktuelt for frø som skal deponeres i genbanken.

Ved ulovlig innførsel gir § 93 om gjenoppretting hjemmel til å kreve avliving.

Bestemmelser er for øvrig omtalt ovenfor i kap 9.7, og i NOU 1999:21 kap 6.3.4.10.

Til § 27 (utsetting og flytting av organismer m v)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 35.

Paragrafen avløser røyeforskriften § 8 og viltforskriften § 25.

Bestemmelsen gir forbud mot utsetting av nye arter eller flytting av stedegne arter fra ett område på Svalbard til et annet og mot igangsretting av kultiveringstiltak for røye.

Ved overtredelse av forbudet kan Sysselmannen kreve avliving eller tilbakeføring til opprinnelsesstedet med hjemmel i § 93 om gjenoppretting.

Innsamling av flora faller inn under § 29. Er det nødvendig å fange inn viltlevende dyr for et vitenskapelig prosjekt, må dette skje med hjemmel i unntaksbestemmelsen i § 37. Regler om adgangen til å holde viltlevende dyr i fangenskap og om forsøk på dyr forutsettes gitt i medhold av dyrevernloven 20. desember 1974 nr. 73, som etter sin § 33 gjelder på Svalbard.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt i kap 9.7 ovenfor, og i NOU 1999:21 kap 6.3.4.10.

Til § 28 (hva florafredningen innebærer)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 25.

Første ledd angir hovedregelen om hva florafredningen innebærer, og omfatter alle organismer som dekkes av definisjonen i § 3 bokstav d, både den terrestriske og den marine flora. Fredningen gjør enhver ødeleggelse eller fjerning forbudt. For karplanter er det forbudt ikke bare å fjerne hele planten, men også dens enkelte deler - røtter, stengler, bladverk, blomster eller frukter. Fredningen gjelder ikke for dødt plantemateriale.

Annet ledd gjør unntak for skade på floraen som følge av lovlig ferdsel i medhold av §§ 73 flg eller godkjent virksomhet. «Godkjent virksomhet» omfatter tiltak med tillatelse etter §§ 57, 58 eller annen særlig bestemmelse i loven her, tiltak som skjer på grunnlag av en arealplan etter kapittel VI eller direkte i kraft av loven, og tiltak med tillatelse etter annen lovgivning (for eksempel fiskerilovgivningen for marin flora). Med «skade» i annet ledd siktes det også til fjerning.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 9.2, og i NOU 1999:21 kap 6.3.4.3.

Til § 29 (innsamling til vitenskapelig eller privat bruk)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 26.

Første punktum om sopp gjelder uten hensyn til formålet med innsamlingen. Det samme gjelder for tang og tare, så lenge det ikke er tale om kommersiell bruk. Etter annet punktum kan flora samles inn til forsknings- eller undervisningsformål, så lenge innsamlingen ikke påvirker bestanden på stedet vesentlig.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 9.2, og i NOU 1999:21 kap 6.3.4.3. Om begrunnelsen for å gi forskning og undervisning en særlig stilling vises til NOU 1999:21 kap 7.2.

Til § 30 (hva faunafredningen innebærer)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 27.

Første ledd avløser viltforskriften § 3 annet ledd, jf. på fastlandet viltloven § 3 annet ledd. Tredje ledd svarer til viltforskriften § 23 nr. 1, fjerde ledd avløser viltforskriften § 3 fjerde ledd, og femte ledd avløser viltforskriften § 14.

Begrepet fauna i første ledd er definert i § 3 bokstav e. Om begrepene egg, reir og bo vises til merknadene til § 25.

Om hva som er lovlig ferdsel og godkjent virksomhet, jf. annet ledd , vises til merknadene til § 28. Bifangst kan skje som følge av lovlig fiske, det vil si fiske som foregår i samsvar med bestemmelser gitt av fiskerimyndighetene.

Tredje til femte ledd inneholder enkelte regler om konkrete utslag av faunafredningen.

Tredje ledd kan også ses som en konkretisering av aktsomhetsplikten etter §§ 5 og 73 i forhold til fuglefjell.

Fjerde ledd vil ikke ramme den som uforvarende kommer i nærheten av isbjørn. Bestemmelsen er heller ikke til hinder for å reise til områder der det er sannsynlig å påtreffe isbjørn dersom man holder seg på behørig avstand slik at isbjørnen ikke blir forstyrret eller det kan oppstå fare for mennesker eller isbjørn.

Femte ledd er en presisering av fredningsprinsippet i første ledd og gir hjemmel for Sysselmannen til å tillate bruk av preparater som virker midlertidig bedøvende eller muskellammende. Dette er mest aktuelt i samband med vitenskapelige undersøkelser eller for dyrevernformål.

Sjette ledd forbyr bruk av gift eller kjemikalier til avliving uten tillatelse fra Sysselmannen. Det er likevel tillatt å bruke rottegift på Svalbard, da § 33 annet ledd annet punktum gjør unntak fra forbudet mot bruk av gift eller kjemikalier for avliving av smågnagere.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 9.2, 9.4 og 9.5 ovenfor, og i NOU 1999:21 kap 6.3.4.5 og 6.3.4.9.

Til § 31 (alminnelige regler om høsting)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 28.

Paragrafen avløser viltforskriften §§ 6-10, 15 og 19 og røyeforskriften §§ 12 og 14-16, jf. for fastlandet viltloven §§ 9-10, kapittel VI og § 44, og innlandsfiskeloven kap VIII.

Første ledd slår fast at en art kan høstes (er høstbar) bare når departementet har gitt forskrift om det, jf. jaktbarhetsforskriften etter viltloven § 9. Begrepet høsting er definert i § 3 bokstav c.

Forutsetningen for høsting er videre at det skjer innenfor fastsatt høstingstid. Høstingstiden bestemmes i forskrift av direktoratet (Direktoratet for naturforvaltning) etter annet ledd. Med «omfang» siktes det her til totalkvoten for høsting. Fordeling av kvoter på den enkelte må skje med hjemmel i § 32 tredje ledd. Det kan ikke fastsettes høstingstid innenfor yngle- eller hekketiden, jf. annet punktum. For egg- og dunsanking gjelder det samme, med tillegg av at Sysselmannen etter tredje punktum kan gi individuelle tillatelser utenfor høstingstiden, også om det er i yngle- eller hekketiden.

Tredje ledd fastslår prinsippet om human jakt og fangst uten fare for mennesker og eiendom, og bestemmer at nærmere regler om hvordan høstingen skal utøves, herunder om høstingsredskaper, fastsettes av direktoratet i forskrift. «Høstingsmåter» omfatter både jaktmåter og jaktformer, herunder også fremtidig utvikling av former for jakt/høsting som ikke er i samsvar med norske tradisjoner eller av andre grunner ikke er ønskelig å tillate. Motorferdsel i forbindelse med høsting, jf. viltforskriften § 19 kan reguleres i forskrift etter annet punktum. Til forskjell fra fastlandet er det ikke grunn til nærmere forskrifter om oppbevaring av våpen og ammunisjon ut over det som følger av våpenloven, siden våpenet av sikkerhetsmessige grunner må være fremme og ladet under jakt på Svalbard.

Fjerde ledd inneholder en generell retningslinje for fastsetting av forskrifter og enkeltvedtak etter første til tredje ledd. Retningslinjen er i tråd med det overordnete prinsipp i § 24.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 9.3, og i NOU 1999:21 kap 6.3.4.6.

Til § 32 (retten til høsting)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 30.

Paragrafen avløser viltforskriften §§ 16, 18, 21 og 27, jf. også § 8, for sjøpattedyr 1978-forskriften § 12 nr. 3, og for fiske røyeforskriften §§ 12 og 13.

Første ledd angir at høsting av faunaen i utgangspunktet er en allemannsrett - til forskjell fra fastlandet. Allemannsretten gjelder bare med de begrensninger som følger av § 31 og må utøves på den måte som følger av §§ 31 og 32 med tilhørende forskrifter og eventuelt enkeltvedtak. Ved vedtak etter paragrafens tredje ledd kan høstingsretten bli forbeholdt enkelte grupper eller individer. Endelig gjelder ikke allemannsretten hvor noen har enerett til høsting i medhold av fjerde ledd eller svalbardloven § 26, jf. nedenfor.

Annet ledd stiller i første punktum krav om kort for å kunne utøve allemannsretten, uansett om det gjelder jakt, fangst eller fiske. Jaktkort vil også dekke fangst av vilt. Den alminnelige aldersgrense for å drive jakt og fangst følger av annet punktum , og er satt til 16 år. Ved forskrift etter tredje punktum kan det imidlertid gis adgang for yngre til å delta i jakt og fangst i opplæringsøyemed. Ved siden av disse aldersgrensene gjelder aldersgrenser for adgangen til å bære våpen i henhold til våpenloven 9. juni 1961 nr. 1.

Annet ledd tredje punktum gir hjemmel for nærmere forskrifter om de forhold som regnes opp. I slike forskrifter kan det fastsettes gebyr for kort og gebyr for felt vilt (fellingsgebyr). Både kortgebyr og fellingsgebyr går inn i Svalbards miljøvernfond etter § 98. Det kan videre innføres jegerprøve med tilhørende opplæringskrav og i den sammenheng fastsettes gebyrer for opplæring og prøve, men da slik at det ut fra en gjennomsnittsbetraktning ikke overstiger utgiftene til formålet. Det kan også gis forskrift om andre vilkår for høsting, som avlevering av informasjon eller deler av utbyttet, men bare til vitenskapelige eller forvaltningsmessige formål. En slik bestemmelse vil dels ha betydning for å fremme forskningen på de aktuelle arter, dels styrke grunnlaget for en god forvaltning av Svalbards naturmiljø, jf. miljøvernmyndighetenes tilsynsoppgaver etter § 87. En plikt til å gi informasjon kan ses som en konkretisering og videreføring av opplysningsplikten i § 89. Det vil også være adgang til å gi forskrift om forsikringsplikt.

Tredje ledd gir hjemmel for forskrifter for å begrense høstingstrykket, jf. det overordnete prinsipp i § 24. En slik forskrift kan innføre krav om tillatelse fra Sysselmannen som forutsetning for høsting. Et slikt krav om tillatelse behøver ikke gjelde generelt, men kan begrenses til å gjelde for tilreisende, jf. definisjonen i § 3 bokstav j. I en tillatelse kan det settes nærmere vilkår, blant annet med begrensninger i tid, område, høstingsmengde, og krav til høstingsmåte eller redskapsbruk. I annet punktum får Sysselmannen en adgang til å fastsette nærmere lokale reguleringer i forskrift, særlig om områdebegrensning, eventuell regulering av jeger- og fiskerantallet og nærmere variasjoner i høstingstiden.

Fjerde ledd gir adgang til å tildele enerett til høsting til overvintrende fangstfolk. Bestemmelsen gir ikke noen hjemmel eller rett til å bygge fangsthytter, jf. om dette svalbardloven § 27 første ledd og §§ 57-58. Også fangstfolk med enerett etter fjerde ledd må følge de alminnelige regler om høsting fastsatt etter § 31.

Svalbardloven § 26 gir grunneieren en viss enerett til høsting i samsvar med Svalbardtraktaten artikkel 2 tredje ledd. Etter § 26 første ledd har grunneieren enerett til jakt og fangst på sin eiendom i nærheten av bebyggelse som har til formål å utnytte eiendommen, og i en avstand av 10 km fra hovedsetet for virksomheten eller utnyttingen av eiendommen. Bestemmelsen gjennomfører Svalbardtraktaten artikkel 2 tredje ledd, og allemannsretten til høsting etter § 32 første ledd må forstås med denne begrensning. Det kan heller ikke tildeles noen enerett til fangstfolk etter fjerde ledd i strid med svalbardloven § 26 første ledd.

Etter svalbardloven § 26 annet ledd har grunneieren også enerett til jakt, fangst, egg- og dunsanking på egg- og dunvær som er fredlyst med tillatelse av Kongen. Det finnes visstnok ingen sikker oversikt over slike fredlyste egg- og dunvær, men utvalget legger til grunn at de nå er av liten eller ingen praktisk betydning. All den stund denne eneretten er etablert ved tillatelse i medhold av lov, og den heller ikke har særlig reell betydning lenger, antar utvalget at den uten videre kan oppheves ved lov med den konsekvens at allemannsretten utvides. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at svalbardloven § 26 annet ledd oppheves, jf. § 103 nr. 3.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 9.3, og i NOU 1999:21 kap 6.3.4.6 og 6.3.4.7.

Til § 33 (rett til avliving for å beskytte person eller eiendom)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 31.

Paragrafen avløser viltforskriften §§ 11 og 13, jf. 1978-forskriften § 6. I fastlandslovgivningen finnes tilsvarende bestemmelser i viltloven §§ 11 og 3 annet ledd annet punktum.

Paragrafen gir rett til å avlive fauna på nærmere vilkår uten hensyn til reglene om høsting. Første ledd omfatter fugl og pattedyr. I praksis vil den først og fremst få betydning når det gjelder isbjørn. Ellers kan den tenkes å ha betydning når det gjelder rabiessmittet polarrev. Bestemmelsen gjelder bare for nødsituasjoner, og gir ikke adgang til avliving ved bruk av feller, selvskudd eller giftig åte.

Annet ledd gjelder faunaen for øvrig. For annen fauna enn pattedyr og fugler gjelder generelt at de kan avlives hvis de er til skade eller plage, for eksempel insekter. Smågnagere kan avlives når som helst, slik at det for dem i realiteten er gjort unntak fra fredningsprinsippet. Det er videre gjort unntak fra bestemmelsen om forbud mot bruk av bedøvende eller muskellammende preparater i § 30 siste ledd for avliving av smågnagere, noe som innebærer at det er tillatt å benytte rottegift på Svalbard.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 9.5, og i NOU 1999:21 kap 6.3.4.9.

Til § 34 (avliving etter særskilt tillatelse)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 32.

Paragrafen svarer til viltforskriften § 12 første og annet ledd, jf. for fastlandet viltloven §§ 12-14.

Bestemmelsen er praktisk når det gjelder isbjørn som slår seg til ved bosettinger. Både en tillatelse etter første punktum og avslag på en søknad om tillatelse er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. «Midlertidige bosettinger» omfatter også teltleire.

Etter annet punktum kan en tillatelse bare benyttes dersom andre tiltak er prøvd først, for eksempel tiltak for å skremme vekk isbjørn. I vilkår for tillatelsen kan det angis hva slags tiltak som skal forsøkes før avliving kan skje, men regelen i annet punktum gjelder uansett om den er konkretisert i fellingstillatelsen. Det er ikke nødvendig at alternative tiltak er prøvd før Sysselmannen treffer vedtak om å gi fellingstillatelse, men Sysselmannen kan på den annen side avslå en søknad med henvisning til at andre tiltak bør prøves først. Sysselmannen kan også på eget initiativ avlive dyr i medhold av denne bestemmelsen.

Krav til avlivingsmåten - jf. i dag viltforskriften § 12 tredje ledd - kan fastsettes i den enkelte tillatelse etter § 34.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 9.5.

Til § 35 (hunder)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 33.

Paragrafen avløser viltforskriften § 26, jf. for fastlandet viltloven §§ 52 flg, men er forenklet.

Plikten etter første punktum påhviler som utgangspunkt hundeeieren. Har hundeeieren overlatt ansvaret for hunden til en annen person, kan også denne bli ansvarlig.

Adgangen til å la hund løpe løs (selv om den blir fulgt på forsvarlig måte) kan begrenses ved at Sysselmannen fastsetter båndtvang etter annet punktum. Dette kan gjøres generelt eller mer begrenset, for eksempel for visse områder eller tider eller for visse hunderaser. Departementet kan delegere adgangen til å fastsette båndtvang som ledd i utviklingen av lokaldemokrati på Svalbard.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 9.6.

Til § 36 (preparering av fauna m v)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 36.

Paragrafen er ny.

Det er etter hvert anerkjent at regler om preparering og preparantvirksomhet kan være viktige for å gjøre faunafredningen effektiv, særlig når de gjelder de mest sårbare artene. Bestemmelsen har sin parallell i fastlandslovgivningen i viltloven § 49, jf. også viltloven §§ 48 a og 49 a.

En forskrift etter § 36 kan stille kvalifikasjonskrav til preparanter og innføre krav om autorisasjon. I forskriften kan det blant annet også bestemmes at preparanter skal merke de eksemplarer som de arbeider med på en nærmere bestemt måte og avgi opplysninger til et offentlig register for preparantvirksomhet.

En forskrift etter § 36 vil være mest aktuell for pattedyr og fugl. Den nærmere rekkevidden må fastsettes i forskriften selv.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 9.7.

Til § 37 (unntak)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 37.

Paragrafen inneholder en generell unntakshjemmel som en sikkerhetsventil. Den vil særlig tjene til å gjøre unntak for vitenskapelige formål. For øvrig skal den bare anvendes i rene unntakstilfelle. Bestemmelsen kan for eksempel ikke brukes til å gi grunnlag for lisensjakt.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 9.7.

Til § 38 (overordnet prinsipp)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 38.

Paragrafen bygger på kultuminneforskriften § 1 og kulturminneloven § 1. Den er tilpasset oppbyggingen i loven her og fungerer som et overordnet prinsipp på linje med § 11 og § 24. Hensynet til vern av kulturmiljøer er ivaretatt i § 11.

Målene i § 38 er grunnleggende hensyn ved fortolkningen av de øvrige bestemmelser i kapitlet og særlig for praktiseringen av det forvaltningsskjønn som de andre paragrafene i kapitlet inneholder.

Reglene i og i medhold av kapittel V vil gjelde for hele Svalbard, også i verneområder opprettet etter kapittel III, om ikke annet følger av den enkelte verneforskrift. Det fremgår uttrykkelig av § 53 annet ledd at reglene i kapittel V gjelder i planområdene og ikke kan settes til side av en arealplan.

Som en del av Svalbards kulturarv og identitet vil kulturminnene ha betydning som vitenskapelig kildemateriale og for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse av Svalbard.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 10.2, og i NOU 1999:21 kap 6.4.6.1.

Til § 39 (fredete kulturminner)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 39.

Paragrafen avløser kulturminneforskriften §§ 5-7, 16 første ledd og 17-18, jf. for fastlandet kulturminneloven §§ 3, 4, 6 og 15.

Begrepene faste og løse kulturminner er definert i § 3 bokstav f til h. Er det tvil om et objekt dekkes av definisjonen, kan direktoratet avgjøre dette i medhold av § 39 fjerde ledd.

Paragrafen fastslår hvilke objekter som er fredet. Objekter som nevnt i første leddbokstav a og b samt i annet ledd er fredet direkte i kraft av loven (legalfredning eller automatisk fredning).

Første leddbokstav c gir adgang til å frede bestemte objekter ved individuelle vedtak. Bestemmelsen gjelder kulturminner som er fra tiden etter annen verdenskrig, i samsvar med kulturminneforskriften § 7. Ødeleggelsene under krigen gjorde at eldre objekter er vesentlig sjeldnere og derfor bør ha lovfestet vern. Objekter fra tiden etter 1945 befinner seg i stor grad i bosettingene og kan være i stadig bruk, samtidig som fredning kan ha konsekvenser for omgivelsene. Fredning av slike kulturminner bør derfor avhenge av en vurdering i hvert enkelt tilfelle. Det kan dispenseres fra vernevedtaket i medhold av § 22 om dispensasjon fra vernevedtak som også gjelder for vedtaksfredete kulturminner. Bestemmelsen gir adgang til å frede et område rundt kulturminnet for å sikre dets kulturhistoriske verdi.

Annet ledd omfatter blant annet alle spor etter menneskegraver, uavhengig av alder. Lov 7. juni 1996 nr. 32 om kirkegårder, kremasjon og gravferd gjelder ikke på Svalbard, jf. lovens § 27. Stiftsdireksjonen for Svalbard (biskopen i Nord-Hålogaland og sysselmannen) har i kirkegårdsvedtekter 20. oktober 1994 gitt nærmere regler om kirkegårdforvaltning i Longyearbyen. Vedtektene er underlagt Svalbards kirkeråds administrasjon og myndighetsområde.

Annet ledd omfatter videre bein og beinrester, i og på markoverflaten, og skjelettrester på slakteplasser for hvalross og hval og i forbindelse med selvskudd for isbjørn, som også er fredet uavhengig av alder. Dette svarer helt ut til kulturminneforskriften § 17 første punktum. Det kan undertiden være vanskelig å avgjøre om et sted hvor det finnes skjelettrester, er en slik slakteplass som nevnt i bestemmelsen. Hvis det gjør at noen som har overtrådt fredningsbestemmelsen, er i aktsom faktisk villfarelse, vil vedkommende være ansvarsfri. Alle typer kulturminner som er nevnt i annet ledd er faste kulturminner.

En sikringssone rundt et kulturminne som er fredet i kraft av loven er etter tredje ledd fredet på samme måte som kulturminnet selv. For sikringssonen gjelder i utgangspunktet de samme regler som for selve kulturminnet. Bestemmelsen opprettholder sikringssonens normalutstrekning på 100 meter fra kulturminnet, i samsvar med kulturminneforskriften § 6. Selv en slik lovfestet utstrekning synes ikke å komme i særlig konflikt med andre interesser på Svalbard. Sysselmannen kan utvide eller innskrenke sikringssonen ved enkeltvedtak. Sysselmannens myndighet til å utvide sikringssonen er ny i forhold til kulturminneforskriften § 6. Det er årsaken til at det foreslås å sløyfe adgangen til å frede området rundt et kulturminne etter kulturminneforskriften § 20 første ledd, som anses overflødig ved siden av utvidet sikringssone og kulturmiljøområde etter § 19.

Fjerde ledd gir direktoratet myndighet til å avgjøre i tvilstilfelle om et objekt utgjør et kulturminne og om det faller inn under noen av fredningskategoriene i første ledd. Dette innebærer også myndighet til å avgjøre rekkevidden av definisjonene i § 3 bokstav f til h. Avgjørelsen er et enkeltvedtak, jf. § 41, som kan påklages. Det kan også bringes inn for domstolene etter vanlige regler om domstolsprøving av forvaltningsvedtak. Fjerde ledd gir videre direktoratet myndighet til å oppheve bestemte fredninger. Bestemmelsen gjelder både for legalfredete og vedtaksfredete kulturminner.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 10.3, og i NOU 1999:21 kap 6.4.6.2 og 6.4.6.3.

Til § 40 (midlertidig fredningsvedtak)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 40.

Paragrafen avløser kulturminneforskriften § 8. Paragrafen vil også gjelde i forhold til løse kulturminner.

Midlertidig fredning er bare aktuelt når det gjelder kulturminner fra etter 1945.

Vilkåret for midlertidig fredning er at det foreligger særlige grunner. Dette vilkåret skal forhindre at midlertidig fredning blir rutine i fredningssaker. Sysselmannen må ha grunn til å anta at det verneverdige objektet kan bli utsatt for tiltak som vil forringe verneverdien.

Det er ikke fastsatt noen bestemt tidsgrense for hvor lenge et midlertidig vedtak kan stå ved lag (men det kan gjøres i vedtaket). Det midlertidige vedtaket vil bortfalle når fredningssaken er avgjort. Hvis avgjørelsen går ut på at objektet ikke skal fredes, bør det treffes uttrykkelig vedtak om å oppheve den midlertidige fredningen. Hvis objektet blir fredet, vil den midlertidige fredningen bortfalle uten videre når fredningsvedtaket er endelig (eventuelt etter klagebehandling) og trådt i kraft. I forhold til kulturminneforskriften § 8 er bestemmelsen endret for å sikre at den midlertidige fredningen står ved lag under behandlingen av en eventuell klagesak over fredningsvedtaket.

Om innholdet av midlertidige fredningsvedtak, se merknadene til § 42.

Det kan dispenseres fra vernevedtaket i medhold av § 22 om dispensasjon fra vernevedtak som også gjelder for vedtaksfredete kulturminner.

Til § 41 (saksbehandling ved fredningsvedtak)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 41.

Bestemmelsens annet punktum avløser kulturminneforskriften § 24.

Paragrafen klargjør hvilke regler som skal gjelde for saksbehandlingen ved vedtak etter §§ 39 og 40. Det gjelder Sysselmannens avgjørelser om utstrekningen av sikringssonen etter § 39 tredje ledd, direktoratets fredningsvedtak etter § 39 første ledd boktav c, direktoratets vedtak i tvilstilfelle om hva som er fredet og vedtak om å oppheve fredninger etter § 39 fjerde ledd, og midlertidige fredningsvedtak etter § 40.

Felles for alle disse vedtakene er at saksforberedelsen fullt ut reguleres av forvaltningsloven. Forvaltningslovens saksbehandlingsregler for enkeltvedtak gjelder fullt ut. Er det tale om midlertidige fredningsvedtak, vil forhåndsvarsling etter omstendighetene være unødvendig, jf. forvaltningsloven § 16 tredje ledd. Om bekjentgjøring av vedtaket har annet punktum tilleggsregler i samsvar med kulturminneforskriften § 24. Vedtaket skal tinglyses hvis dette er mulig, og Sysselmannen skal sørge for passende kunngjøring, for eksempel vil en utvidelse av sikringssonen etter § 39 tredje ledd, som regel måtte kunngjøres eller markeres på stedet.

Til § 42 (innholdet av fredningen)

Paragrafens første og annet ledd tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 42, mens tredje ledd er nytt og ikke behandlet i NOU 1999:21.

Paragrafen avløser kulturminneforskriften §§ 9 og 19 første ledd.

Første ledd angir virkningen av fredningen. Bestemmelsen gjelder for både faste og løse kulturminner, selv om alternativet sikringssone bare er aktuelt ved faste kulturminner. Regelen gjelder uansett om fredningen følger direkte av loven eller av vedtak. Ved fredningsvedtak etter §§ 39-40 vil det altså ikke bli fastsatt nærmere vernebestemmelser. Dersom det er tilstrekkelig med en lempeligere fredning, må dette komme i stand ved å gjøre unntak fra fredningen i medhold av §§ 57 eller 58.

Annet ledd gir en særlig regel for sikringssonen og bygger på kulturminneforskriften § 9 annet ledd. Det er ikke grunn til å ha med et generelt forbud mot å slå leir hvor telt ikke benyttes. Regelen er således ikke til hinder for annet opphold og rasting i samsvar med friluftslovens regler. Reglen er noe utvidet i forhold til gjeldende rett, da reservasjonen for ikke-vegetasjonsdekket mark er utelatt for å unngå skjønnsmessige avveininger av hva som må anses som vegetasjonsdekket.

Tredje ledd gir Sysselmannen hjemmel for å håndtere den akkumulerte virkningen av ferdsel over tid innenfor sikringssonen, ved å fastsette ferdselsreguleringer. Denne adgangen til å regulere ferdsel vil gjelde så vel innenfor som utenfor verneområdene.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 10.4, og i NOU 1999:21 kap 6.4.6.4.

Til § 43 (eiendomsrett for fredete løse kulturminner)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 43.

Paragrafen avløser kulturminneforskriften §§ 16 annet ledd og 19 fjerde ledd.

Bestemmelsen gir regler om eiendomsretten til løse kulturminner. Annet punktum gir formell hjemmel til å la finneren få beholde kulturminnet. Ordningen ligger, med denne formelle hjemmelen, innenfor rammen av Grunnloven § 19 om avhending av statseiendom.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i 10.5, og i NOU 1999:21 kap 6.4.6.4.

Til § 44 (tiltakshaverens særlige plikter for å beskytte kulturminner)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 44.

Paragrafen avløser kulturminneforskriften §§ 10, 11 og 12.

Første ledd første punktum er en konkretisering av den alminnelige aktsomhetsplikt etter § 5 med sikte på planlegging av virksomhet. Som tiltakshaver regnes den som dekker utgiftene til virksomheten, eller som har hovedinteressen i at det utføres, eller har bestemmelsesretten over virksomheten, jf. definisjonen i § 3 bokstav o. Er disse funksjonene på forskjellige hender, må det foretas en helhetsvurdering, som etter omstendighetene også kan konkludere med at virksomheten har flere tiltakshavere. I henhold til annet punktum må tiltakshaver søke om tillatelse etter §§ 57-58 dersom det viser seg at tiltaket vil virke inn på faste kulturminner.

Annet ledd gir direktoratet anledning til å vurdere, eventuelt stanse arbeidet, dersom ukjente funn dukker opp under arbeidets gang.

Gjøres det funn, enten under forhåndsundersøkelser etter første ledd første punktum eller under utførelsen av selve virksomheten, bestemmer tredje ledd første punktum at de skal dokumenteres og konserveres på tiltakshaverens kostnad. Tiltakshaveren har også ansvaret for at det nødvendige arbeid med dokumentasjon og konservering blir foretatt, eventuelt ved å engasjere kompetente fagfolk. Disse forpliktelsene - med kostnadsansvaret - gjelder for virksomhet som utføres i tiden frem til avlevering etter annet punktum . Tiltakshaveren må også bekoste særtiltak som blir pålagt gjennom vilkår i en tillatelse etter §§ 57 eller 58 av kulturminnehensyn. Andre granskingstiltak kan eventuelt bekostes av Svalbards miljøvernfond, og tiltakshaveren vil unntaksvis også ha muligheten til å få sine utgifter - bortsett fra konsesjonsvilkårene - dekket av miljøvernfondet, jf. § 98. Bestemmelsen setter videre en normalfrist på ett år for tiltakshaveren til å avlevere eventuelle funn. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 43 om statens eiendomsrett. På bakgrunn av utførselsforbudet i § 46 skal avlevering skje til Sysselmannen om ikke annet blir bestemt. Det er da naturlig at det er Sysselmannen som eventuelt forlenger ett årsfristen for avlevering. Eventuell klage over nektet forlengelse vil da gå til direktoratet.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 10.6.

Til § 45 (undersøkelser, skjøtsel og vedlikehold)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 45.

Paragrafen avløser kulturminneforskriften §§ 14 og 15.

Paragrafen bygger på det syn at kulturminner er en form for samfunnets felles arv, slik at representanter for samfunnet kan utøve en nærmere bestemt rådighet over kulturminnet uansett om det - eller stedet hvor det befinner seg - er i privat eie. Når det gjelder statens eiendomsrett til løse kulturminner, vises til § 43.

Første ledd gir rett for direktoratet eller Sysselmannen til å treffe tiltak for å klarlegge og granske kulturminner. Denne regelen går foran både forbudet i § 42 og eventuell privat eiendomsrett, men av hensyn til en privat eier, gjelder det visse saksbehandlingsregler etter tredje ledd. Det kan ikke overlates til institusjoner som er særskilte rettssubjekter å utnytte denne retten, med mindre direktoratet dekker utgiftene og kan bestemme over undersøkelsene. Skal vitenskapelige institusjoner for øvrig i Norge eller i utlandet foreta undersøkelser som nevnt i første ledd, må de ha tillatelse etter §§ 57-58.

Annet ledd gir Sysselmannen hjemmel for skjøtselstiltak, som også kan omfatte informasjonstiltak og tiltak ut fra dyrevernhensyn. Skjøtselstiltak kan utføres både på kulturminnet selv og i sikringssonen. Det er det vanlige, daglige vedlikehold Sysselmannen kan utføre. Vedlikeholdsarbeider som går ut over slikt vanlig vedlikehold krever godkjennelse av Riksantikvaren. Om sikring av gruveåpninger gjelder også krav etter bergverksordningen for Svalbard 7. august 1925 § 25.

Tredje ledd inneholder nærmere regler om forholdet til eieren og rettighetshaveren eller brukeren. Ved tiltak som gjelder faste kulturminner, skal det på forhånd gis varsel til eieren eller rettighetshaveren i samsvar med forvaltningsloven § 16. Dreier det seg om et kulturminne (typisk en bygning) som er i bruk, kan undersøkelser og skjøtselstiltak etter første og annet ledd bare skje med eierens eller brukerens samtykke, hvis ikke tiltaket er nødvendig for å hindre forfall. I så fall bestemmer fjerde ledd at direktoratet også kan gi eieren eller brukeren pålegg om å treffe tiltak for å motvirke forfallet. Når det overveies å treffe vedtak etter fjerde ledd, bør det også legges vekt på de økonomiske konsekvensene for eieren eller brukeren. Dette kan eventuelt finansieres av Svalbards miljøvernfond, jf. § 98.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 10.7, og i NOU 1999:21 kap 6.4.6.5 og 6.4.6.6.

Til § 46 (utførsel og tilbakeføring av kulturminner)

Paragrafens første til tredje ledd tilsvarer NOU 1999:21 § 46. Fjerde ledd er nytt, og er således ikke behandlet i NOU 1999:21.

Paragrafen avløser kulturminneforskriften § 21. Bestemmelsen vil ha sin hovedsakelige betydning for løse kulturminner.

Første ledd fastslår hovedregelen om at kulturminner som er funnet eller har sin opprinnelse på Svalbard, skal forbli der - forutsatt at de er på Svalbard når loven trer i kraft.

Annet ledd åpner for unntak fra hovedregelen ved forskrift, som igjen kan gi adgang til unntak i enkelttilfelle. Dette vil for eksempel være aktuelt når man ikke disponerer egnete fasiliteter på Svalbard for varig oppbevaring, eller det gjelder kulturminner som allerede er godt dekket på Svalbard, eller kulturminner som har en særlig tilknytning til andre steder enn Svalbard. Midlertidig utførsel kan være aktuelt som utlån til vitenskapelig granskning eller til temporære utstillinger.

Tredje ledd inneholder en generell adgang for direktoratet til å gi tillatelse til utførsel i særlige tilfeller.

Fjerde ledd gir bestemmelsene i lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner, for så vidt gjelder tilbakeføring av ulovlig utførte kulturgjenstander §§ 23 a - 23 f, anvendelse for Svalbard så langt de passer. Bestemmelsen er en implementering av Det internasjonale institutt for ensartet privatretts (Unidroit) konvensjon om stjålne eller ulovlig utførte kulturgjenstander for Svalbard.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 10.8 og 10.9, og i NOU 1999:21 kap 6.4.6.7.

Til § 47 (kapitlets virkeområde og formål)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 47.

Paragrafen avløser arealplanforskriften (forskrift 24. januar 1997 nr. 37 om arealplanlegging på Svalbard) §§ 1 og 2, jf. for fastlandet formålsbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 2.

Første ledd angir rammen for kapitlets virkeområde, det vil si hvilke områder hvor arealplaner etter dette kapittel kan brukes til å styre fremtidig arealbruk. Den konkrete angivelse av planområdene må skje ved forskrift. Det vil være naturlig å videreføre ordningen etter arealplanforskriften § 2, der det er fastsatt planområder for bosettingene Longyearbyen, Svea, Ny-Ålesund, Barentsburg og Pyramiden.

Annet ledd angir formålet med reglene om arealplanlegging, og svarer til arealplanforskriften § 1 første og annet punktum. Formålsangivelsen legger vekt på det overordnete formål å opprettholde bosettingene på Svalbard på en miljøforsvarlig måte, jf. § 1 annet ledd.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 11.2, og i NOU 1999:21 kap 7.1.

Til § 48 (ansvaret for utarbeiding av arealplan)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 48 første ledd.

Paragrafen avløser planforskriften § 4. Den fastlegger hvem som er ansvarlig for arealplanlegging innenfor planområdene, og hva denne oppgaven i hovedtrekk går ut på.

Bestemmelsen fastsetter som utgangspunkt at det er grunneieren som er ansvarlig for utarbeiding og revisjon av arealplan («planansvarlig»). I tillegg til dette utgangspunktet gir bestemmelsen departementet en fullmakt til å fastsette hvem som er planansvarlig. Dersom det er flere grunneiere, kan departementet bestemme hvem av dem som er planansvarlig. Departementet kan også legge planleggingsansvaret til et annet organ istedenfor grunneieren, og bestemmelsen vil derfor kunne være hjemmel for å legge det til et lokalt folkevalgt organ.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 11.3, og i NOU 1999:21 kap 7.1.

Til § 49 (arealplanens innhold)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 §§ 48 annet og tredje ledd, og 49.

Paragrafen avløser planforskriften §§ 3-5.

Første ledd knesetter plikten til å ha arealplan for planområdene, og angir retningslinjer for hvilken detaljeringsgrad arealplanen skal ha. Bestemmelsen gir stor fleksibilitet når det gjelder detaljeringsgrad, avhengig av konkrete behov for styring av arealbruken i lys av det formål som er gitt for arealplanleggingen i § 47. Dette betyr at detaljeringsgrad vil variere med ønsket eller forventet aktivitetsnivå og utbyggingspress, og med hvilke arealbrukskonflikter som foreligger. Denne fleksibiliteten, samt de særegne forhold på øygruppen, gjør at lovforslaget - som arealplanforskriften - bare inneholder en plantype, i stedet for en todeling mellom oversiktsplan og detaljplan med plantypene kommuneplanens arealdel, reguleringsplan og bebyggelsesplan, som plan- og bygningsloven har for fastlandet.

Den nærmere vurdering av hvilken detaljeringsgrad som er tjenlig, må skje som ledd i planprosessen. Det kan herunder tenkes innsigelse etter § 52 med den begrunnelse at planen bør være mer detaljert for å dekke de reelle behov. Det kan også vise seg at erfaring med arealbrukskonflikter eller stigende aktivitetsnivå tilsier at planen revideres med sikte på høyere detaljeringsgrad.

Annet ledd lovfester at løpende arealplanlegging innebærer at planen eller deler av den («delplaner») skal tas opp til revisjon når forholdene tilsier det. Det er ikke fastsatt nærmere hvor ofte en revisjon skal skje, men annet punktum bestemmer at det bør vurderes minst hvert fjerde år - det vil si at det iallfall med høyst fire års mellomrom vurderes som særskilt sak om det er grunn til å foreta en revisjon av planen. En slik vurdering kan munne ut i at det bare er grunn til å ta opp revisjon for enkelte deler av planen eller planområdet, men det er da viktig at en slik delrevisjon ikke går ut over den helhetsvurdering for planområdet som skal ligge til grunn for planen. Ved delrevisjoner kan også arealbruksformålene tas opp til revisjon.

Nye behov eller innsikter kan også gjøre det ønskelig å foreta mer begrensete endringer i planen, uten at det tas opp noen samlet revisjon hvor den planansvarlige innhenter innspill over en bred front. Den planansvarlige har adgang til å foreslå slike endringer i planen til enhver tid etter de saksbehandlingsregler som kapittel VI inneholder.

Tredje ledd lister opp ni grupper av arealbruksformål som kan kartfestes. Opplistingen er uttømmende. I forhold til gjeldende arealplanforskrift er det to nye alternativer, hytteområder og forskningsområder, jf. ovenfor i kap 11.4.

Kartfestingen skal skje ut fra hvilken bruk som ønskes for fremtiden, ikke nødvendigvis ut fra den bruk som i dag gjøres av arealet. Men ofte vil dagens bruk også være den som anses ønskelig eller akseptabel også for fremtiden. Der planen gjennom kartfestingen legger opp til en endret arealbruk, bør det skje med en realistisk tidshorisont. Det bør iallfall ikke avmerkes et arealbruksformål som man ikke anser det realistisk å gjennomføre i løpet av ti år, jf. til sammenligning fra fastlandet plan- og bygningsloven § 31 nr. 2 (som setter en frist på ti år for adgangen til å ekspropriere på grunnlag av reguleringsplan). Normalt bør nye arealbruksformål begrenses til det som kan ventes gjennomført i løpet av fire-fem år. Selv om det kartfestes et arealbruksformål som avviker fra eksisterende bruk, kan nåværende bruk fortsette uhindret, jf. § 53, som medfører at planen bare har virkning i forhold til bruksendringer. Men det gjør at bruksendringer bare kan foretas til det formål som er angitt i planen.

Nr. 1 byggeområder tar særlig sikte på bolig- og næringsbygg. Alternativet omfatter all bebyggelse uansett formål, bortsett fra hyttebebyggelse, som er uttømmende dekket av nr. 2. Men bebyggelse til visse formål kan også være dekket av noen av de andre alternativene, for eksempel bebyggelse for gruvedrift under nr. 4, en forskningsstasjon under nr. 5 og lufthavnterminal og hangarer under nr. 6.

Særlig i byggeområder kan det være aktuelt å spesifisere nærmere hvilket formål bebyggelsen skal tjene, for eksempel hotell, butikk, offentlig administrasjon, bolig osv. Innenfor rammen av arealbruksformålet kan dette skje ved angivelse på plankartet. En slik spesifikasjon kan være nødvendig for å at arealplanen skal få den ønskelige detaljeringsgrad, jf. første ledd. Siden det kan være særlig aktuelt for byggeområder, er det her gitt klart uttrykk for det i nr. 1.

Nr. 2 hytteområder tar først og fremst sikte på fritidshytter for privat bruk, men også foreningshytter og hytter for andre formål.

Nr. 3 tar sikte på verneverdige forekomster og arealer innenfor planområdet og på arealer for friluftsformål der inngrep og miljøbelastning bør unngås. Også her kan formålet spesifiseres, og for å unngå tvil om dette (jf. den motsatte regel for landbruks-, natur- og friluftsområder etter plan- og bygningsloven § 20-4 første ledd nr. 2) er det sagt uttrykkelig.

Nr. 4 gjelder områder for råstoffutvinning, i praksis først og fremst kulldrift, men også andre mineralske ressurser, sand og grus.

Nr. 5 gjelder forskningsområder. Dette kan omfatte både områder for forskningsinstallasjoner, områder der arealet skal bearbeides eller påvirkes i forskningsøyemed, eller områder der det skal utføres vitenskapelig forskning som kan bli uheldig påvirket av annen aktivitet innen området.

Nr. 6 omfatter kommunikasjonsanlegg, medregnet viktige telekommunikasjonsanlegg og høyspentledninger (over 132 kV) for transport av elektrisk energi.

Nr. 7 spesialområder kan også ses som en sekkebestemmelse, der ytterligere spesifikasjon i praksis vil være nødvendig. Eksempel på fareområder er områder med sterkt forurenset grunn.

Nr. 8 er en generell kategori med sikte på disponering av sjøområder og vassdrag.

Nr. 9 vil fange opp områdevern etter kapittel III. Denne kategorien vil i realiteten bare ha informasjonsmessig betydning på plankartet, siden nærmere bestemmelser vil følge av vernevedtaket. I planområdene vil det nok helst bli tale om biotopvernområder og geotopvernområder etter § 18 eller kulturmiljøområder etter § 19.

Fjerde ledd gir uttrykkelig hjemmel for å kombinere flere av arealbrukskategoriene i første ledd nr. 1-9. Med en slik kombinasjon vil planen tillate bruksendringer innenfor alle de formålene som er kombinert. En slik kombinasjon vil gjøre planen mindre retningsgivende når det gjelder fremtidig arealbruk, men samtidig øke planens fleksibilitet til å fange opp nye arealbehov. For noen arealbrukskategorier kan det imidlertid være lite aktuelt eller nærmest selvmotsigende med en slik kombinasjon. Når det gjelder nr. 9, må en kombinasjon med andre arealbruksformål være utelukket.

Femte ledd innebærer et krav til vurdering av følgene av arealplanen. For å sikre at «mykere» interesser får nødvendig oppmerksomhet under planarbeidet, krever bestemmelsen at planen inneholder en planbeskrivelse (i praksis som vedlegg til plankartet og de utfyllende bestemmelser og retningslinjer) som redegjør for hvordan hensynet til miljø (herunder naturmiljø, kulturminner og estetikk) og lokalsamfunn (herunder sikkerhet og barns behov) blir ivaretatt. Kravene til redegjørelsen bør sees i lys av om det skal foretas en konsekvensutredning etter § 59 flg på et senere tidspunkt. Annet punktum slår fast at redegjørelsen også skal omfatte eventuelle virkninger for miljøet utenom planområdet som planen kan medføre.

Reglene for konsekvensutredninger i §§ 59 flg gjelder ikke for planbeskrivelsen etter femte ledd, og planbeskrivelsen hverken tilsvarer eller overflødiggjør en konsekvensutredning etter § 59 flg. Men en slik konsekvensutredning er i tilfelle en plikt som retter seg mot tiltakshaveren, ikke mot den planansvarlige. Når det foretas en konsekvensutredning av tiltaket etter planprosessen, kan det imidlertid tenkes at resultatene av konsekvensutredningen tilsier at planen blir revidert.

Sjette ledd gir hjemmel for supplerende bestemmelser og retningslinjer til arealplanen, og bygger i utgangspunktet på den tilsvarende bestemmelse for reguleringsplaner på fastlandet i plan- og bygningsloven § 26.

Sjette ledd skiller mellom utfyllende bestemmelser (bokstav a) som er rettslig bindende også i forhold til private, og utfyllende retningslinjer (bokstav b) som ikke har slik rettsvirkning, men som vil ha betydning for det forvaltningsskjønn som i tilfelle skal utøves. Særlig ved kommuneplanens arealdel har det utviklet seg en praksis med å angi supplerende retningslinjer i tillegg til de utfyllende bestemmelser som plan- og bygningsloven gir adgang til å sette.

Bokstav a gir hjemmel for utfyllende bestemmelser som svarer til plan- og bygningsloven § 26 første ledd. De utfyllende bestemmelser kan således sette forbud mot visse former for ny bruk innenfor rammen av arealbruksformålet eller fastlegge vilkår for bruken. Slike vilkår kan gå ut på at bruk eller anlegg må skje på en bestemt måte, eller at visse forutsetninger må være oppfylt før bruken kan ta til, eventuelt at vedkommende må treffe visse tiltak på forhånd før bruk eller anlegg tar til. Dette medfører for eksempel at det ikke vil være nødvendig med tillatelse etter §§ 57 eller 58 til forurensende utslipp fra boliger, fritidshus, forretninger eller lignende dersom utslippene skjer i henhold til bestemmelser fastsatt i arealplanen. En slik regulering av forurensende utslipp bryter med praksis på fastlandet, men de oversiktlige forholdene i planområdene gjør det hensiktsmessig å tillate virksomhet dersom nærmere bestemmelser i arealplanen er oppfylt. Hvis virksomheten har mer enn betydelig eller langvarig virkning på miljøet, må det søkes tillatelse etter § 58.

Her som ellers gjelder det at bestemmelsene ikke får virkning for igangværende bruk, jf. § 53. Med «formålet med planen» siktes det ikke det til det arealbruksformål som er angitt i medhold av første ledd, men til det underliggende formål med planen, som vil være avledet (og gjerne mer spesifikt enn) formålet i § 47 annet ledd.

Bokstav b gir hjemmel for retningslinjer for skjønnsutøving ved anvendelse av planen, eventuell dispensasjon fra utfyllende bestemmelser og behandling av søknader etter §§ 57-58.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 11.4, og i NOU 1999:21 kap 7.1.3.

Til § 50 (utarbeiding av arealplanen)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 50.

Paragrafen avløser - med noen mindre endringer - arealplanforskriften §§ 6-1 til 6-4 med tillegg av § 6-6 siste punktum.

Første ledd innebærer at den planansvarlige, jf. § 48, har ansvaret for å organisere planarbeidet, og at dette skal skje i lys av forholdene i det enkelte planområde og hvordan lokalsamfunnet der er organisert. Planarbeidet kan dermed legges opp forskjellig i lys av lokalsamfunnets størrelse og karakter og nasjonale bakgrunn. Annet punktum legger opp til at det for hvert planområde skal være et rådgivende utvalg for plansaker, men gjør ikke et slikt utvalg obligatorisk. I mangel av andre bestemmelser vi det være den planansvarlige som kan nedsette et slikt utvalg.

Annet ledd sikrer rett og plikt til medvirkning i planarbeidet for grunneier og berørte offentlige organer. Bestemmelsen er ikke begrenset til å gjelde lokale organer på Svalbard.

Tredje ledd ivaretar behovet for offentlighet tidlig i prosessen ved krav om kunngjøring av at planarbeidet settes i gang. Annet punktum pålegger den planansvarlige å sørge for å utarbeide et planprogram ved utarbeidelse eller revisjon av hele arealplanen. Planprogrammet skal klargjøre hvilke forhold det skal redegjøres for i planen, og berørte organer og organisasjoner mv. som har særlige interesser i planarbeidet skal gis anledning til å uttale seg til planprogrammet. Endelig planprogram skal kunngjøres av planansvarlig, med sikte på offentlig debatt omkring rammene og forutsetningene for planarbeidet.

Fjerde ledd har regler om høring av planutkastet og om hvem som kan reise innsigelse mot det. Avgiveren avgjør selv hva som skal reises som innsigelse og hva som bare er en faglig merknad i høringsrunden. Dette bør gå klart frem av uttalelsen. Reises det innsigelse, skal Sysselmannen megle mellom den planansvarlige og den som reiser innsigelse med sikte på en omforent løsning. Lykkes ikke det, er det departementet som treffer vedtak om å godkjenne planen, jf. § 52 tredje ledd.

Bare statlige myndigheter kan reise innsigelse, og bare innenfor sitt ansvarsområde. Begrepet «myndighet» omfatter ikke særskilte eller private rettssubjekter, herunder statlige eller statseide selskaper. Disse må gjøre sine synspunkter gjeldende senest som ledd i den ordinære høring. Departementet kan ellers fastsette hvilke statlige organer som kan reise innsigelse.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 11.5.

Til § 51 (private forslag)

Paragrafen er ny, og således ikke omtalt i NOU 1999:21.

Bestemmelsen bygger på plan- og bygningsloven § 30, og gjelder behandling av planforslag fra andre enn planansvarlig.

Både grunneiere, rettighetshavere og andre kan ha interesse i å fremme planforslag. Det mest aktuelle vil nok være delplaner i forbindelse med konkrete planer om ny virksomhet som strider mot gjeldende plan, men bestemmelsen gjelder også planforslaget for hele planområdet.

Forslag fremmes for planansvarlig, som avgjør om det er grunn til å gå videre med forslaget. En eventuell avgjørelse fra planansvarlig om å ikke gå videre med planen, kan ikke påklages, men forslagsstilleren kan kreve å få spørsmålet om det er grunn til å gå videre med forslaget lagt frem for det faste utvalg for plansaker, der det finnes slik utvalg, jf. § 50 første ledd annet punktum.

Dersom planansvarlig ser grunn til å gå videre med forslaget, vil de vanlige saksbehandlingsregler gjelde.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 11.5.

Til § 52 (vedtakelse av planen)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 51.

Paragrafen avløser arealplanforskriften §§ 6-5 til 6-7, unntatt § 6-6 siste punktum. Den gjelder avgjørelsesstadiet i planprosessen.

Første ledd angir at den planansvarlige skal utarbeide et ferdig utkast til plan som oversendes sysselmannen. Sysselmannens myndighet og oppgaver er fastsatt i annet og tredje ledd. Departementet kan bestemme at et annet organ skal ha den myndighet og de oppgaver som ellers vil ligge til Sysselmannen etter annet, jf. første ledd. På den måten åpnes det for at et lokalt folkevalgt organ kan få myndighet til egengodkjenning i tråd med det som gjelder for kommunestyret i reguleringssaker etter plan- og bygningsloven § 27-1 nr. 1.

Annet ledd gjelder vedtakelse av planen når det ikke foreligger innsigelser, eller det er tatt hensyn til innsigelsene. I så fall kan Sysselmannen (eventuelt et annet organ etter departementets bestemmelse) treffe vedtak om å godkjenne planen. Det normale vil her være at godkjenning uten videre blir gitt, og den skal etter annet punktum gis senest en måned etter at godkjenningsinstansen har mottatt plandokumentet i sin helhet, medregnet dokumentasjon etter § 49 femte ledd. Godkjenningsinstansen kan imidlertid utsette fristen i medhold av tredje punktum . Dette kan være aktuelt for eksempel dersom det er uklart om det er tatt hensyn til alle innsigelser eller om planutkastet ligger innenfor de rammer som loven setter. Når planen er godkjent, skal departementet få den til orientering etter fjerde punktum , men i disse tilfelle har departementet ikke noen myndighet til å gjøre endringer i planen ut over det som kan følge av alminnelige forvaltningsrettslige omgjøringsregler.

Det kan foreligge tvil om den planansvarlige har tatt hensyn til en innsigelse. Det avgjørende vil i så fall være om den myndighet som har reist innsigelsen, opprettholder sin innsigelse, helt eller delvis, trass i de justeringer som den planansvarlige har gjort.

Tredje ledd gjelder situasjonen når det foreligger innsigelser som det ikke er tatt hensyn til. Da kan Sysselmannen megle mellom den planansvarlige og den myndighet som har reist innsigelse. Regelen gjelder også hvor innsigelsen er reist av en av sysselmannens fagavdelinger. Hvis meglingen fører til en omforent løsning slik at innsigelsen ikke lenger opprettholdes, kan Sysselmannen - eventuelt et annet organ som departementet har bestemt - godkjenne planen i medhold av annet ledd. Fører meglingen ikke frem, er det departementet som etter annet og tredje punktum treffer vedtak om å godkjenne planen. Departementet kan da godkjenne planutkastet trass i innsigelsen, avslå godkjenning fullstendig, eller endre planen i samsvar med innsigelsen eller på annen måte.

Fjerde ledd er nytt i forhold til planforskriften, og bestemmer at vedtak om godkjenning skal grunngis etter forvaltningsloven §§ 24-25, hva enten godkjenning gis eller nektes. Vedtaket kan påklages etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI. Denne klageretten har betydning for private enkeltindivider eller sammenslutninger med rettslig klageinteresse. Klageretten gjelder imidlertid ikke dersom vedtak i plansaken er truffet av departementet, jf. tredje punktum.

Femte ledd pålegger den planansvarlige å kunngjøre planen i lokalsamfunnet når planen er godkjent. Dersom planen påklages, og klagen tas til følge, vil dette innebære en endring som i utgangspunktet vil innebære en ny kunngjøring. Skulle derimot klagen ikke bli tatt til følge vil ny kunngjøring ikke være påkrevet.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 11.5.

Til § 53 (arealplanens virkninger)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 52.

Paragrafen avløser arealplanforskriften § 7, jf. for fastlandet plan- og bygningsloven §§ 20-6 og 31. Den regulerer de rettsvirkningene av en arealplan som innebærer rådighetsinnskrenkninger.

Hovedbestemmelsen i første ledd svarer med noen justeringer til arealplanforskriften § 7. Regelen medfører at virksomhet som har mer enn helt kortvarig virkning, må være i samsvar med planen. Det samme gjelder fradeling av eiendom med sikte på slike virksomheter, et alternativ som nok har større praktisk betydning på fastlandet enn på Svalbard. Bestemmelsen i første ledd må ses i sammenheng med meldeplikten etter § 58 og adgangen til å nedlegge midlertidig forbud etter § 54.

Justeringen - tilføyelsen av ordet «ny» i innledningen - gjør det klarere at en arealplan ikke legger bånd på igangværende bruk, men bare har betydning for bruksendringer. Dette er i samsvar med gjeldende rett. Hva slags endringer i arealbruken planen er til hinder for, beror på planens innhold. Det vanlige vil være at den bare rammer ny virksomhet av annen karakter enn den igangværende. Men det kan også være at en plan er til hinder for mer intensiv eller omfattende bruk av samme art som igangværende. I så fall bør det gå klart frem av planen hvilket omfang nåværende bruk har.

Annet ledd bestemmer at arealplanen aldri kan gjøre noen endring i det som følger av fredning etter kap III-V. Ved områdevern innenfor planområdene vil det derfor være bestemmelsene i vernevedtaket som regulerer arealbruken. Flora- og faunafredningen etter kap IV er imidlertid ikke til hinder for arbeid og virksomhet som finner sted i henhold til en godkjent plan, jf. §§ 28 annet ledd og 30 annet ledd. Kulturminner som er fredet etter §§ 39 og 40 jf. § 42, må imidlertid respekteres så lenge det ikke er gitt særskilt tillatelse etter § 57 eller 58.

Tredje ledd inneholder en dispensasjonshjemmel, jf. for fastlandet plan- og bygningsloven § 7. En slik dispensasjonshjemmel finnes ikke i arealplanforskriften. Dispensasjonsadgangen gjelder bare i forhold til utfyllende bestemmelser etter § 49 sjette ledd bokstav a. Strider virksomheten mot det kartfestede arealbruksformål, jf. § 49 tredje ledd, må arealplanen endres før virksomheten kan iverksettes. Utfyllende retningslinjer etter § 49 sjette ledd bokstav b er ikke rettslig bindende, slik at det her ikke er behov for noen lovhjemmel for å gjøre unntak.

Tredje ledd er utformet slik at det ikke trengs noe særskilt vedtak om unntak fra utfyllende bestemmelser i planen. Unntaket kan gis under ett med tillatelse etter §§ 57 eller 58, men det bør gå uttrykkelig frem av tillatelsen at det er gjort unntak fra en utfyllende bestemmelse i planen.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 11.6.

Til § 54 (midlertidig forbud mot virksomhet og fradeling)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 53.

Paragrafen avløser arealplanforskriften § 10, jf. for fastlandet plan- og bygningsloven § 33. Den gir hjemmel for et midlertidig forbud mot tiltak og fradeling som ellers ville være tillatt i henhold til eksisterende arealplan.

Et forbud etter § 54 skal gi tid for en effektiv revurdering av planen for et delområde. Av hensyn til tiltakshaveren som har basert seg på en foreliggende arealplan, er utgangspunktet at en slik revurdering må skje i løpet av et år, men denne fristen kan forlenges av departementet. Midlertidig forbud etter § 54 vil være mest praktisk som reaksjon på en melding etter § 58, men kan nedlegges uten hensyn til om det foreligger noen slik melding.

Til § 55 (statlig arealplan)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 54.

Paragrafen avløser arealplanforskriften § 9, jf. for fastlandet plan- og bygningsloven § 18. Paragrafen gir departementet hjemmel til å utarbeide og vedta eller endre en arealplan etter kap VI.

Reglene i kapittel VI gjelder i utgangspunktet for en statlig arealplan. Det gjelder fullt ut for kapitlets formål og de materielle bestemmelser i kapitlet (§§ 47, 49, 53 og 54). Av de øvrige bestemmelsene vil § 49 første og annet ledd stadig ha betydning i forhold til en statlig arealplan, men en lokalt initiert endring i en vedtatt statlig arealplan kan neppe ventes godkjent uten at det er skjedd vesentlige endringer i de forhold som begrunnet den statlige arealplanen. Revisjonsarbeid etter § 49 annet ledd bør derfor ikke omfatte en statlig arealplan uten at det på forhånd er avklart med departementet. For utarbeiding av en statlig arealplan gjelder § 50 slik at departementet trer i stedet for den ordinært planansvarlige. Innsigelsesadgangen har ingen reell betydning når det gjelder statlig arealplan; innvendinger som ellers ville begrunne innsigelse, kan i stedet avklares ved at det aktuelle departementet besørger at saken tas opp i regjeringen. Av reglene i § 52 er det derfor bare fjerde og femte ledd som gjelder tilsvarende for departementet ved en statlig arealplan. Når en tiltakshaver vil gi melding etter § 58 om virksomhet i henhold til en statlig arealplan, skjer det på vanlig måte overfor den ordinært planansvarlige og Sysselmannen.

Til § 56 (lokalisering av bosetting og næringsvirksomhet)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 55.

Paragrafen inneholder et lokaliseringsdirektiv med sikte på bosetting og næringsvirksomhet. Rettslig sett har det samme status som prinsippene for myndighetsutøving i § 7-10 og det overordnete prinsipp for flora- og faunaforvaltning i § 24.

Hovedregelen etter § 56 er at bosetting og næringsvirksomhet lokaliseres til planområdene. Dette må tillegges vekt ved avgjørelse av søknader etter § 57 til næringsvirksomhet utenfor planområdene. Bestemmelsen er også ment som et direktiv til den enkelte næringsutøver uten karakter av rettsplikt, blant annet med sikte på planlegging av ny virksomhet. Det er imidlertid former for næringsvirksomhet som den ikke kan anvendes på, jf. modifikasjonen «som hovedregel». Eksempler på dette er cruiseturisme, fangstanlegg og fiske. Også for annen stedbundet næring, som bergverksdrift, kan ikke prinsippet i § 56 anvendes uavkortet, men her kan det i stedet bli aktuelt å innføre eller utvide et planområde i medhold av § 47 første ledd.

Uansett om næringsvirksomhet og bosetting blir lokalisert innenfor eller utenfor planområdene, gjelder det generelle direktivet om lokalisering slik at miljøulempene blir minst mulig. Dette direktivet har samme rettslige status som direktivet om lokalisering i planområdene. Det må derfor oppfylles gjennom behandlingen av arealplaner og søknader om tillatelse etter §§ 57-58. Ved forberedelsen av arealplaner vil dokumentasjon etter § 49 femte ledd av hvordan miljøhensyn blir ivaretatt gjennom planen, være et viktig virkemiddel. Ved behandling av søknader etter § 57 vil konsekvensutredninger etter §§ 59-60 være et sentralt hjelpemiddel.

Når man vurderer lokalisering for å gjøre miljøulempene minst mulig, må det legges vekt på både virkninger for naturmiljøet og i forhold til kulturminner, og ulemper for fastboende og eventuelt tilreisende, samt for annen næringsvirksomhet.

Forskning kan som utgangspunkt ikke regnes som næringsvirksomhet (selv om det må tas forbehold for forskning som er en integrert del av næringsvirksomhet). Tvert om vil forskningstemaet - naturlige prosesser i og påvirkning av uberørt natur - ofte tilsi at forskningsvirksomheten legges utenfor planområdene. Tyngre forskningsinstallasjoner bør imidlertid så lang det er mulig lokaliseres til planområdene, og all forskningsvirksomhet bør innrettes med sikte på å volde så små ulemper for miljøet som mulig.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 12.2.

Til § 57 (krav om tillatelse utenfor planområder og i planområder uten godkjent plan)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999: 21 § 56.

Paragrafen avløser naturvernforskriften §§ 6-8, kulturminneforskriften § 11 første ledd og røyeforskriften § 6. Den har ingen direkte parallell i fastlandslovgivningen, men første ledd bokstav b tilsvarer forurensningsloven § 7 jf. § 11, og bokstav d tilsvarer kulturminneloven § 8.

Paragrafen regulerer i hvilken utstrekning en ny virksomhet utenfor planområder må ha særskilt tillatelse. Den gjelder også for ny virksomhet i et planområde der det ikke foreligger noen godkjent arealplan etter lovens kap VI.

Første ledd angir hvilke virksomheter som må ha tillatelse. Bestemmelsen omfatter de tiltak som er nevnt i naturvernforskriften § 6 første og annet ledd, men er mindre kasuistisk utformet.

Bokstav a omfatter alle slags terrenginngrep. Som terrenginngrep regnes alle tiltak på land og i havet, som medfører graving, sprengning eller utfylling i terrenget, og konstruksjoner og anlegg - herunder byggverk - som er fast forbundet med grunnen. Påbygg i høyden på en etablert sokkel, konstruksjon eller bygning må vurderes etter bokstav f. Plassering av løse gjenstander - for eksempel campingvogner og meiehytter - kan derimot ikke regnes som terrenginngrep, men kan reguleres med forskrift etter bokstav e eller etter § 74. Inngrep i vassdrag, som endring av vassdragets løp, oppmudring, utdyping, utvidelse og utfylling, regnes som terrenginngrep etter bokstav a. I grensetilfelle bør det legges vekt på hvilke miljøvirkninger virksomheten kan føre med seg.

Bokstav b setter krav om tillatelse for virksomhet som kan volde forurensning. Hva som regnes som forurensning, følger av definisjonen i § 3 bokstav a. En virksomhet må ha tillatelse selv om det bare skyldes et samvirke med andre påvirkningsfaktorer at det kan volde forurensning som omfattes av definisjonen. Det kreves ikke etter bokstav b at virksomheten med sikkerhet vil volde forurensning; det er tilstrekkelig at det er en risiko for det, jf. «kan». At tiltakshaveren treffer foranstaltninger for å unngå utslipp til miljøet er uten betydning for om tillatelse er nødvendig etter bokstav b, men kan ha stor betydning for vurderingen av om tillatelse bør gis.

Bokstav c stiller krav om tillatelse for overnattingstilbud som retter seg mot allmennheten, jf. i dag naturvernforskriften § 6 første ledd nr. 2. Bokstav c retter seg mot driften uavhengig av om det iverksettes fysiske arbeider, og omfatter også etablering av teltplass. Den samlede kapasitet av de forskjellige overnattingstilbud vil ha stor betydning for hvilken belastning som svalbardnaturen vil bli utsatt for fra ferdsel og turisme.

Bokstav d gjelder også virksomhet i sikringssonen rundt et fredet kulturminne.

Bokstav e har karakter av en sekkebestemmelse, som gir departementet adgang til å fastsette ved forskrift at miljøbelastende virksomhet som ikke fanges opp av de øvrige alternativer, må ha tillatelse.

Bokstav f omfatter endringer i eksisterende anlegg eller bruken av det, forutsatt at endringen gir anlegget en annen karakter eller gir nye virkninger for naturmiljøet. Under bokstav f går påbygg og vesentlige forandringer i et anlegg eller en konstruksjon, for eksempel av en oppført hytte og vesentlige endringer i bruken av en hytte. Typiske eksempler på det siste vil være at en hytte oppført til fangst eller forskningsformål tas i bruk som fritidshytte, eller at en fritidshytte tas i bruk i reiselivsnæringen. Tiltakshaveren kan kreve at Sysselmannen avgjør om det er nødvendig med tillatelse i et slikt tilfelle, jf. tredje ledd.

Annet ledd første punktum innebærer at det ikke kan foretas noen form for inngrep i terrenget - for eksempel som forberedende arbeider - uten at det er gitt tillatelse. Annet punktum stiller krav om at søknaden skal redegjøre for hvilken betydning virksomheten kan få for miljøet. Medfører § 59 at det skal utarbeides en konsekvensutredning, skal den følge med. Ellers behøver ikke redegjørelsen etter annet punktum å hvile på konkrete undersøkelser, eller bygges på reglene om særskilt konsekvensutredning etter § 59. Kravet til redegjørelse må da avpasses etter virksomhetens omfang og formodentlige miljørisiko.

Tredje punktum åpner adgang for departementet til å gi forskrift om at søknaden skal sendes på høring eller legges ut til offentlig ettersyn før den avgjøres. Bestemmelsen har særlig til formål å sikre at lokalsamfunnets synspunkter kan komme frem, og er særlig tenkt utnyttet med sikte på lokale folkevalgte organer og organisasjoner i lokalsamfunnet. I forhold til berørte private parter vil forvaltningsloven regulere spørsmålet om forhåndsvarsling, jf. forvaltninsloven § 16.

Det anses ikke nødvendig med noen frist for når en søknad skal sendes inn. I realiteten gjelder dette et spørsmål om hvor lang tid søknadsbehandlingen ventelig vil ta, noe som heller bør løses for eksempel ved serviceerklæringer fra sysselmannens side.

Bestemmelsene i første ledd om når det kreves tillatelse, kan by på grensetilfelle og avgrensningsproblemer. For en tiltakshaver kan det være av betydning å få avklart om en virksomhet er av en slik art eller størrelse at det må søkes om tillatelse. Tredje ledd bestemmer derfor at tiltakshaveren kan kreve at Sysselmannen avgjør dette særskilt dersom han eller hun legger frem de opplysninger om virksomheten som Sysselmannen finner tilstrekkelige til å avgjøre om det trengs tillatelse. Også en slik avgjørelse må regnes som et enkeltvedtak som kan påklages.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 12.3, og i NOU 1999:21 kap 8.2.

Til § 58 (virksomhet i planområder med godkjent plan)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 57.

Paragrafen regulerer behandlingen av ny virksomhet i planområder med godkjent plan. Den avløser arealplanforskriften § 8 og naturvernforskriften § 7.

Etter første ledd første punktum skal tiltakshaveren gi melding om planlagt ny virksomhet i planområdet. Meldepliktig er virksomhet som nevnt i § 57 første ledd, riving og fradeling. Når paragrafen senere bruker uttrykket virksomhet, omfatter dette alle de tre kategoriene, og bare disse. Meldingen kan gis av tiltakshaveren selv eller av noen på hans eller hennes vegne, for eksempel en entreprenør. Ved fradeling gis meldingen naturlig av grunneieren. Meldingen gis til den planansvarlige og til sysselmannen. Med tanke på utviklingen i lokalforvaltning på Svalbard kan departementet bestemme at meldingen skal gis til et annet organ enn sysselmannen. Annet punktum bestemmer at meldingen må inneholde tilstrekkelige opplysninger til å vise at virksomheten vil være i samsvar med planen. Andre krav til hva meldingen skal inneholde, kan fastsettes med hjemmel i § 100.

Annet ledd bestemmer at tiltakshaveren kan påbegynne virksomheten tre uker etter at meldingen er mottatt av adressatene etter første ledd, hvis det ikke foreligger forhold som nevnt i bokstav a til c. Før denne fristen er ute, kan det ikke gjøres noe inngrep i terrenget. Etter bokstav a gir ikke meldingen grunnlag for å påbegynne virksomheten dersom den vil være i strid med planen, enten det er det kartfestede arealbruksformålet eller utfyllende bestemmelser til planen. Før virksomheten kan påbegynnes, må da enten planen endres, eller det må foreligge tillatelse dersom det bare er de utfyllende bestemmelser til planen som virksomheten støter an mot. Etter bokstav b kan virksomheten heller ikke påbegynnes dersom Sysselmannen har nedlagt midlertidig bygge- og deleforbud etter § 54. Endelig er det etter bokstav c nødvendig med tillatelse i visse situasjoner, jf. tredje ledd.

Tredje ledd bestemmer når det kreves tillatelse til en virksomhet som det er gitt melding for. Dette gjelder i fire situasjoner. Etter bokstav a vil tillatelse være nødvendig dersom ikke planen er tilstrekkelig detaljert nok når det gjelder størrelse og utførelse av virksomheten, eller dersom den meldte virksomheten går ut over det som de utfyllende bestemmelser fastsetter om størrelse eller utførelse. Etter bokstav b vil hovedregelen være at virksomheten må ha tillatelse dersom den kan virke skjemmende eller volde forurensning. Det siste gjelder ikke hvis det er tale om bolig, fritidshus eller forretning der de forurensende utslipp holder seg innenfor de rammer som er fastsatt i planens utfyllende bestemmelser. Er det ikke satt noen utfyllende bestemmelser om forurensning, vil det også her være nødvendig med tillatelse. Anlegg som kan virke skjemmende trenger også tillatelse etter denne bestemmelsen, noe som gir mulighet for å stille vilkår til anlegget for å gjøre det minst mulig skjemmende. Avfallsanlegg er et typisk eksempel på anlegg som vil kunne trenge tillatelse etter denne bestemmelsen. Bokstav c gjør det nødvendig med tillatelse hvis virksomheten kan få virkninger for natur eller kulturminner utenfor planområdet (for eksempel et større overnattingssted). Bokstav d skal sikre at virksomhet som kan ha betydelige og langvarige miljøvirkninger, får en konkret vurdering basert på en slik konsekvensutredning som skal utarbeides etter § 59.

For vurderingen av om tillatelse skal gis, vil det være nødvendig med flere opplysninger fra tiltakshaveren enn meldingen etter første ledd normalt gir. I forskrift etter § 100 kan det gis nærmere regler om hvordan opplysningene skal fremskaffes og om overgangen fra meldingsbehandling til vurdering av spørsmålet om tillatelse.

Fjerde ledd fastslår at en virksomhet i strid med planen som utgangspunkt ikke kan settes i gang uten planendring, men at det er tilstrekkelig med tillatelse fra Sysselmannen dersom det bare er de utfyllende bestemmelser til planen som virksomheten støter an mot.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 12.3, og i NOU 1999:21 kap 8.2.4.2.

Til § 59 (særskilt konsekvensutredning)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 58.

Paragrafen er ny, og avløser naturvernforskriften § 9, jf. for fastlandet pbl kap VII-a. Reglene om konsekvensutredning bidrar til å realisere prinsippet i Grunnloven § 110 b annet punktum.

Paragrafen regulerer når det skal utarbeides en særskilt utredning av hvilke konsekvenser en planlagt virksomhet vil ha for miljøet og eventuelt konsekvenser for øvrig. Men også i andre saker skal det redegjøres for hvilken betydning den omsøkte virksomheten kan få for miljøet, jf. § 57 annet ledd annet punktum og forvaltningsloven § 17 første ledd.

Første ledd angir hvilke virksomheter som må konsekvensutredes. Grunnvilkåret er at det er tale om virksomhet som krever tillatelse etter § 57 eller andre bestemmelser i loven. For øvrig skilles det mellom virksomhet som kan få virkninger for naturmiljøet utenom planområdene, og virksomhet som bare vil ha konsekvenser for miljøet i planområdene. I første tilfelle skal det etter bokstav a utarbeides konsekvensutredning dersom virksomheten kan få mer enn ubetydelig virkning for naturmiljøet. Er det bare tale om virkninger i planområdet, er terskelen etter bokstav b høyere for at det skal være nødvendig å utarbeide konsekvensutredning - da må virksomheten kunne få betydelig og langvarig virkning for miljøet i planområdet (jf. kravet om tillatelse etter § 58 tredje ledd bokstav d). Ved vurderingen skal det legges vekt på om virkningene kan tenkes å bli omfattende og berøre sjeldne miljøverdier, og om de er irreversible eller av lang varighet. For enkeltstående handlinger vil det sjelden være nødvendig med konsekvensutredning, men det kan ikke utelukkes.

Hva som nærmere ligger i kriteriene, kan avklares av Sysselmannen i det enkelte tilfelle i medhold av fjerde ledd . Sysselmannen kan da også frita for konsekvensutredning, noe som kan være aktuelt for virksomhet som går inn under bokstav a og bare vil ha begrensete, oversiktlige og velkjente virkninger. En presisering av hva slags virksomhet som det skal - eller ikke skal - foretas konsekvensutredning for, kan også skje ved forskrift etter fjerde ledd.

EU-direktivet om konsekvensutredninger (85/337/EØF) med senere endringer er innlemmet i EØS-avtalen, men er ikke bindende for Svalbard. Det er gjennomført i norsk rett ved endringer i plan- og bygningsloven kap VII-a og forskrift 13. desember 1996 nr. 1145, som ikke gjelder for Svalbard. Mange av de virksomheter som skal konsekvensutredes etter forskriften, er i praksis ikke aktuelle på Svalbard. Men dersom det på Svalbard planlegges virksomheter som ville trenge konsekvensutredning på fastlandet, må man uten videre legge til grunn at de skal konsekvensutredes etter loven her. Plikten til å foreta konsekvensutredninger for nye virksomheter på Svalbard etter første ledd vil imidlertid rekke lenger enn forskrift 13. desember 1996 gjør på fastlandet. Dette er en konsekvens av at miljømålene settes høyere på Svalbard.

Ved at første ledd legger plikten til å få utarbeidet konsekvensutredning på tiltakshaveren, følger det også at tiltakshaveren selv må bekoste konsekvensutredningen.

Annet ledd presiserer i første punktum at konsekvensutredningen skal tjene som grunnlag for vurdering og avgjørelse av søknaden. Som vurderingsgrunnlag vil det ha betydning både for høringsinstanser og avgjørelsesinstanser. Hensikten med en konsekvensutredning er altså ikke generell kunnskapsinnsamling, og dette vil ha betydning for opplegg, innhold og utforming av konsekvensutredningen. Avhengig av kunnskapsstatus for miljøet vil det være nødvendig med feltobservasjoner for å klarlegge den aktuelle miljøtilstanden før det kan sies noe nærmere om virkninger som den omsøkte virksomheten kan få, og med sannsynlighetsanslag for at virkningene inntreffer. Som regel bør det ikke kreves generelle virkningsstudier som har sterkere karakter av grunnforskning som del av utredningsarbeidet, men det kan tenkes tilfelle - særlig ved planer om omfattende naturinngrep - hvor en forsvarlig konsekvensutredning forutsetter en høyning av den alminnelige kunnskap om miljøvirkninger av naturinngrep.

Konsekvensutredningen skal belyse virksomhetens virkninger for miljøet (både naturmiljøet, kulturminner og - hvis aktuelt - miljøet i bosettingene), og kan etter annet punktum også omfatte andre virkninger for lokal bosetting og for annen lovlig virksomhet. Dette bør normalt fastsettes når det gjelder konsekvensutredning av virksomhet i planområdene. Utredningen skal etter tredje punktum foretas på grunnlag av et utredningsprogram som Sysselmannen har godkjent. Utredningsprogrammet vil angi nærmere hva som skal utredes, hvem som skal stå for det, og frister for utredningsarbeidet.

Tredje ledd kobler konsekvensutredningen til søknadsbehandlingen. Etter første punktum må tiltakshaveren sende forhåndsmelding med forslag til utredningsprogram til Sysselmannen tidligst mulig. Dette er i tråd med tilsvarende frist i plan- og bygningsloven, jf. § 33-3. Hvis en konsekvensutredning for virksomheten forutsetter flerårige inventeringer for å fange opp mulige sesongmessige variasjoner, eller andre feltundersøkelser som er avhengige av bestemte klimatiske forhold, må det påregnes at utredningsarbeidet vil pågå i flere år før en søknad kan sendes inn. Konsekvensutredningen skal foreligge før søknaden sendes inn, slik at tiltakshaveren blir oppfordret til å vurdere og utforme søknaden på bakgrunn av resultatene i konsekvensutredningen, jf. forutsetningen i § 60 første ledd første punktum. Blir det sendt inn søknad etter § 57 for en virksomhet som trenger konsekvensutredning, uten at det er sendt forhåndsmelding etter § 59 tredje ledd, kan Sysselmannen etter annet punktum avvise søknaden uten realitetsbehandling, og skal gjøre det dersom det ikke treffes avgjørelse etter fjerde ledd annet punktum om at konsekvensutredning er unødvendig.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere forskrift om konsekvensutredning. En slik forskrift vil bli gitt innen loven trer i kraft. I en slik forskrift kan det blant annet fastsettes krav til forhåndsmelding og forslag til utredningsprogram, krav til innhold og utforming av konsekvensutredningen, og regler om behandlingen av forslag til utredningsprogram og godkjenning av konsekvensutredning.

Sysselmannens avgjørelse etter fjerde ledd annet punktum om plikten til å foreta konsekvensutredning må regnes som selvstendige enkeltvedtak etter forvaltningsloven som kan påklages av tiltakshaveren eller andre med rettslig klageinteresse. Også en avvisning etter tredje ledd annet punktum er et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd. Avgjørelser om utredningsprogram etter annet ledd bør derimot regnes som prosessledende avgjørelser.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 12.4.

Til § 60 (bruk av særskilt konsekvensutredning)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 59.

Paragrafen er ny. I fastlandslovgivningen har bestemmelsen sin parallell i plan- og bygningsloven §§ 33-6, 33-7 og 33-10.

Første ledd første punktum har et særskilt krav til søknadens innhold når det utarbeides konsekvensutredning, idet søknaden skal vise hvordan det er tatt hensyn til konsekvensutredningen. Bestemmelsen tar sikte på å oppfordre tiltakshaveren til å utforme søknaden slik at virksomheten vil få minst mulig miljømessige og andre skadevirkninger. Annet punktum bestemmer at søknad og konsekvensutredning skal sendes på høring under ett. Dette skjer etter de regler for høring og utlegging til offentlig ettersyn som er fastsatt i forskrift etter § 57 annet ledd tredje punktum.

Annet ledd første punktum gir Sysselmannen hjemmel til å kreve tilleggsutredninger ut over det som utredningsprogrammet har fastsatt, dersom de foretatte utredninger eller høringen - eller andre kilder - avdekker forhold som hittil ikke har vært utredet, og som kan ha vesentlig betydning for virksomhetens virkninger for miljøet. Bestemmelsen har karakter av en sikkerhetsventil, idet utgangspunktet er at utredningsprogrammet skal være bestemmende for hva som skal utredes.

Annet punktum medfører at det ikke kan gis noen tillatelse etter § 57 før Sysselmannen har godkjent at plikten til å utarbeide konsekvensutredning er oppfylt. En slik godkjenning skal gis når utredningsprogrammet er fullført på forsvarlig måte og det ikke er grunn til å kreve tilleggsutredninger etter første punktum. Sysselmannens godkjenning bør regnes som en prosessledende avgjørelse i forhold til forvaltningsloven. Bestemmelsen skal sikre at konsekvensutredningen blir tatt i betraktning ved avgjørelsen av søknaden. Normalt vil det heller ikke være grunn til å ta stilling til søknaden før det foreligger en fullført konsekvensutredning.

Tredje punktum gjør at det som hovedregel må kreves ny konsekvensutredning dersom virksomheten ikke er påbegynt innen fem år etter at tillatelsen ble gitt. Bakgrunnen for bestemmelsen er at både miljøtilstanden og miljøbelastningen kan ha endret seg i løpet av den tiden som er gått, slik at den tidligere konsekvensutredningen ikke lenger er noe dekkende grunnlag for å vurdere virksomheten. Men utredningsprogrammet for en ny konsekvensutredning kan ofte bli betydelig enklere enn det opprinnelige. Tillatelsen selv vil bortfalle når det er gått fem år, jf. § 63 tredje ledd.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 12.5.

Til § 61 (avgjørelse av søknaden)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 60.

Paragrafen gir regler om vilkår og om begrunnelse og underretning ved avgjørelse av søknader etter § 57 eller 58 tredje ledd. Den kan sies å avløse naturvernforskriften § 10, men innebærer at miljøvernmyndigheten stilles vesentlig friere i avgjørelsen.

Første ledd stiller særskilte krav til begrunnelsen for vedtaket, som kommer i tillegg til de alminnelige regler i forvaltningsloven kapittel V. Begrunnelsen skal vise hvordan en særskilt konsekvensutredning i saken med innkomne uttalelser er vurdert og den betydning de har hatt for avgjørelsen. Dette skal sikre at konsekvensutredningen får reell betydning for miljøvernmyndighetens behandling.

Annet ledd gir regler om vilkår i tillatelsen. Som utgangspunkt vil adgangen til å sette vilkår bero på den ulovfestede, alminnelige forvaltningsrettslige vilkårslære. Etter denne beror adgangen til å sette vilkår på en samlet vurdering av hvilken saklig sammenheng det er mellom vilkåret og vedtaket for øvrig, og hvor inngripende vilkåret er. Første punktum innebærer at det som utgangspunkt kan settes de vilkår som er tjenlige til å fremme formålet med loven, jf. § 1. Det ligger også i denne bestemmelsen at det bør gjøres for å unngå at virksomheten - så langt råd er - påvirker miljøtilstanden. Etter annet punktum kan det stilles som vilkår i tillatelsen at tiltakshaver stiller sikkerhet for kostnader i forbindelse med opprydding etter § 64.

Etter tredje punktum skal det vanligvis settes vilkår om at tiltakshaveren foretar en løpende overvåking av miljøtilstanden i samsvar med § 62, dersom den tillatte virksomheten har krevd utarbeidelse av konsekvensutredning etter § 59. Det må likevel vurderes i det enkelte tilfelle om det er grunn til å sette et slikt vilkår, og hvilket omfang en slik overvåking bør ha. Har konsekvensutredningen vist klart at det ikke er noen fare for miljøpåvirkning av betydning, vil det neppe være noen grunn til å sette vilkår om overvåking etter § 62.

Tredje ledd gir enhver som har engasjert seg i saken ved å avgi høringsuttalelse, krav på å bli underrettet om vedtaket, selv om vedkommende ikke har partsstilling etter forvaltningsloven.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 12.5.

Til § 62 (overvåking og tiltak mot uforutsette virkninger)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 61

Paragrafen er ny. Den har en parallell i Antarktisforskriften § 13. Den skal sikre at tiltakshaveren tar et løpende ansvar for de virkninger virksomheten får for miljøet.

Overvåking etter § 62 skal bare finne sted når det er fastsatt som vilkår i tillatelsen, jf. § 61. Normalt vil det bare være aktuelt for virksomhet der det er utført en konsekvensutredning som viser at det er fare for påvirkning av miljøet. I tillatelsen kan det fastsettes nærmere hvem som skal utføre overvåkingen eller hvem som i egenskap av tiltakshaver (jf. § 3 bokstav o) er ansvarlig for at den blir utført. Er det flere virksomheter som påvirker miljøtilstanden, kan de gis pålegg om å samarbeide om et felles overvåkingsprogram for å reduserer kostnadene til det.

Overvåkingen skal fange opp både virkninger som er forutsett (første ledd bokstav a) og uforutsette virkninger (bokstav b).

Sysselmannen kan kreve tilgang til de opplysninger overvåkingen gir, jf. § 89. Annet ledd bestemmer dessuten at tiltakshaveren av eget tiltak skal varsle Sysselmannen dersom det avdekkes uforutsette virkninger for miljøet. Er det tale om en overtredelse av regelverket må den ansvarlige treffe nødvendige tiltak for å stanse eller begrense virkningene i samsvar med § 93.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 12.5.

Til § 63 (endring, omgjøring og bortfall av tillatelse)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 62.

Paragrafen avløser naturvernforskriften §§ 11 og 16, jf. for fastlandet forurensningsloven § 18.

Første ledd gir adgang til omgjøring når det foreligger en særskilt omgjøringsgrunn som nevnt i bokstav a-g. Bestemmelsen gjelder både for tillatelser etter §§ 57 og 58 og for andre tillatelser og dispensasjoner (unntak) gitt etter loven her, jf. likevel den særskilte omgjøringshjemmelen for enkelttillatelser til motorferdsel i § 84 annet ledd. Omgjøringen kan bestå i helt eller delvis tilbakekall av tillatelsen, i supplerende tilleggsvilkår av større eller mindre omfang, og i at vilkår frafalles. Omfanget av omgjøringen må bero på omgjøringsgrunnen i det enkelte tilfelle.

Bokstav a gir adgang til omgjøring for å unngå skadevirkninger på miljøet som ikke ble forutsett da tillatelsen ble gitt. Bestemmelsen medfører altså at risikoen for uforutsette miljøskader ligger på tiltakshaveren.

Bokstav b gir adgang til omgjøring når miljøulempene kan reduseres uten uforholdsmessig kostnad. I realiteten betyr dette at det må ha skjedd endringer på kostnadssiden etter at tillatelsen ble gitt. Ved vurderingen av hva som skal anses for «uforholdsmessig», må det legges vekt på både hvilken reduksjon i miljøulemper som kan oppnås og på kostnadenes størrelse, både absolutt og i forhold til de tidligere kostnader og på de totale investeringer i tiltaket. Hensynet til tiltakshaverens økonomi kan bare spille inn ved den skjønnsmessige vurdering av om omgjøringsadgangen bør brukes.

Bokstav c er en nyskaping på bakgrunn av utviklingen i internasjonal miljørett. Den gir hjemmel for å gjennomføre internasjonale forpliktelser med miljøkrav også i forhold til eksisterende virksomhet med tillatelse. Bestemmelsen kan ikke brukes til å gjennomføre internasjonale forpliktelser som bare er bindende for fastlandet og ikke er gjort gjeldende for Svalbard.

Bokstav d må ses i sammenheng med prinsippet om miljømessig teknologi i § 10, og gir adgang til å pålegge bruk av ny teknologi, eller stille krav som forutsetter introduksjon av ny teknologi, dersom dette kan redusere miljøulempene vesentlig.

Bokstav e svarer til naturvernforskriften § 16 bokstav a, og er dels et forebyggende tiltak, dels en sanksjon ved mer graverende overtredelser av regelverket.

Bokstav f svarer til naturvernforskriften § 16 bokstav c og kan fungere både som en sanksjon bak § 90 og som et middel til å sette vilkår mv. som er enklere å dokumentere etterlevelsen av.

Bokstav g svarer til naturvernforskriften § 16 bokstav b og medfører at det blir adgang til å tilbakekalle en tillatelse eller - mer praktisk - stille skjerpede krav til opprydding og forebyggende tiltak dersom tiltakshaveren ikke stiller pålagt sikkerhet etter §§ 61 eller 64 annet ledd.

Annet ledd første punktum gir en generell omgjøringsadgang når det er gått ti år siden vedtaket. Ved beregning av tiårsfristen er det uten betydning hvor lang tid som er gått siden virksomheten ble operativ. Men i vurderingen av om omgjøringsadgangen skal brukes, vil det etter omstendighetene være grunn til å legge vekt på inntjeningstiden. Tiårsfristen er for øvrig vesentlig lenger enn den femårsfrist fra mottakelse av meldingen som naturvernforskriften § 11 annet ledd hadde. Forlengelsen må ses i sammenheng dels med at tillatelsessystemet og konsekvensutredninger vil gi en grundigere saksbehandling og mindre behov for omgjøring etter kort tid enn tilfellet var ved meldingssystemet etter naturvernforskriften, og dels i sammenheng med at antallet spesifiserte omgjøringsgrunner i første ledd er betydelig utvidet.

Annet ledd annet punktum gir en generell adgang til å lempe på begrensninger og vilkår i en tillatelse innenfor rammen av tillatelsen. Dette må skje i lys av føre vàr-prinsippet i § 7. Men det kan forekomme at man på grunn av dette prinsippet har satt begrensninger eller vilkår i tillatelsen som erfaringen så viser ikke er nødvendige for å unngå miljøskader. I så fall gir annet punktum grunnlag for omgjøring.

Tredje ledd skal sikre at virksomheten ved igangsetting er tilpasset forholdene som søknaden og tillatelsen er bygget på. Dersom det har gått lengre tid uten at tillatelsen er benyttet, kan ulike faktorer ha endret seg, og virksomheten må vurderes på nytt. Tidsgrensen er satt til fem år.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 12.6.

Til § 64 (opprydding)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 63.

Paragrafen avløser naturvernforskriften § 14 (unntatt annet ledd annet punktum, som avløses av § 99), jf. for fastlandet forurensningsloven § 20. Den knesetter et prinsipp om tilbakeføring til naturlig tilstand etter endt virksomhet. Dette krysses av hensynet til å bevare kulturminner om menneskers virksomhet og forhold til naturen på Svalbard. Bestemmelsen gjelder i prinsippet uavhengig av om tiltaket har tillatelse etter § 57 eller § 58 tredje ledd, eller ikke.

Første ledd fastslår en alminnelig tiltaksplikt for å unngå at et tiltak etter nedlegging eller driftsstans vil volde skade på miljøet, og i rimelig tid på forhånd varsle Sysselmannen om nedlegging eller driftsstans der dette kan forårsake nye miljøulemper. Hva som er «rimelig tid», må ses i lys av den konkrete situasjon - det kan ikke ventes at tiltakshaveren gir melding før nedlegging eller driftsstans må påregnes eller er besluttet. Meldingen til Sysselmannen kan etter omstendighetene gi grunnlag for å stille supplerende krav i medhold av § 63, jf. særlig første ledd bokstav a, og § 65 annet ledd, som gjelder i tillegg til Sysselmannens adgang til å gi pålegg etter § 64 annet ledd.

Hvis det er uvisst hvem som er ansvarlig, eller den ansvarlige ikke har midler, kan opprydding finansieres av Svalbards miljøvernfond (jf. § 98) eller over Sysselmannens budsjett.

Annet ledd første og annet punktum fastslår en generell oppryddingsplikt, slik at alt som er tilført området, skal fjernes og området føres tilbake til sin opprinnelige tilstand. Ved terrenginngrep - for eksempel utfylling - kan det imidlertid gjøre ny skade å foreta en tilbakeføring. Om oppryddingsplikten skal gjelde her, bør vurderes av Sysselmannen i det enkelte tilfelle, jf. fritakshjemmelen i sjette ledd. Omfanget av oppryddingen og tilbakeføringen og anvisning på miljøvennlige fremgangsmåter kan ellers gis ved pålegg etter annet ledd tredje punktum. Arbeidet med opprydding og tilbakeføring skal skje på tiltakshaverens kostnad. Etter annet ledd fjerde punktum kan Sysselmannen kreve sikkerhet stilt for dette.

Tredje ledd bestemmer at den planansvarlige skal gi Sysselmannen melding så tidlig som mulig om avvikling og fraflytting av et lokalsamfunn i et planområde. Omfanget av opprydding og bevaring bør da klarlegges i en plan. Det vil bero på omstendighetene hvem som bør stå for arbeidet med en slik plan - fortrinnsvis den planansvarlige eller Sysselmannen - og Sysselmannen avgjør dette. I disse tilfelle vil en fullstendig opprydding - det vil si rasering av samtlige anlegg i lokalsamfunnet - ikke komme på tale, noe som bør fastslås ved vedtak etter sjette ledd.

Fjerde ledd gir regler for gjenoppstart av virksomhet med tillatelse etter §§ 57 eller 58 som har vært nedlagt (stanset) i minst to år. Tiltakshaveren må da gi melding til Sysselmannen, som avgjør om det må søkes om ny tillatelse. Før denne avgjørelsen er truffet, kan ikke virksomheten startes opp igjen. Sysselmannens avgjørelse bør her ikke regnes som et selvstendig enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Femte ledd fastslår at eieren har oppryddingsplikt for etterlatte kjøretøy, fly, skip, annet fartøy og lignende, jf. til sammenligning forurensningsloven § 28 første ledd annet punktum jf. § 37 annet ledd. Med «og lignende» siktes det for eksempel til sleder.

Fritaksadgangen etter sjette ledd har betydning i forhold til oppryddingsplikten etter annet og tredje ledd.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 12.7.

Til § 65 (alminnelige regler om forurensning)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 64.

Paragrafen avløser (sammen med § 93) naturvernforskriften § 12 første ledd og annet ledd første punktum. For fastlandslovgivningen, se forurensningsloven § 7 første, annet og fjerde ledd.

Første ledd fastsetter et alminnelig forbud mot å forurense eller volde fare for forurensning uten tillatelse etter §§ 57 eller 58. I stedet for forurensningslovens ordning med tillatelse i kraft av loven (forurensningsloven § 8) kommer regelen i § 58 om at boliger, fritidshus, forretninger og lignende kan etableres uten særskilt tillatelse hvis de er i samsvar med en arealplan som angir forurensningsmessige krav som tiltaket holder seg innenfor.

Annet ledd oppstiller en handleplikt når det er fare for forurensning i strid med loven, eller vedtak i medhold av loven. Handleplikten kan konkretiseres gjennom pålegg fra en miljøvernmyndighet, i praksis Sysselmannen eller Statens forurensningstilsyn.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 13.2.

Til § 66 (miljøgifter)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 65.

Paragrafen er ny.

Første ledd gir forbud mot utslipp av miljøgifter. Med miljøgifter menes stoffer som er tungt nedbrytbare eller akkumuleres i levende organismer og som kan gi skader selv når stoffet forekommer i lave konsentrasjoner. Forbudet må dels ses i sammenheng med sentrale prioriteringer i forurensningspolitikken, dels med miljømålene for Svalbard og det forhold at deler av arktiske økosystemer kan være særlig sårbare for miljøgifter.

Annet ledd gjør unntak fra utslippsforbudet slik at det ikke rammer spor av miljøgifter som slippes ut ved vanlig husholdning, tjenesteyting eller annen aktivitet som medfører utslipp av tilsvarende omfang. Det er naturlig å forstå begrepet «spor» slik at det omfatter svært små mengder. Eksempel på sporutslipp kan være dannelse av PAH i forbindelse med bålbrenning.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gjøre unntak fra utslippsforbudet for eksisterende næringsvirksomhet. Slikt unntak kan gjøres også ved forskrift. Adgangen til å gjøre unntak for eksisterende virksomhet er primært tatt inn for å muliggjøre fortsatt drift for eksisterende kullkraftvirksomhet og gruvedrift. Et eventuelt unntak skal gis på nærmere betingelser, og det er en forutsetning at det skal stilles strenge krav til eventuelle tillatte utslipp av miljøgifter fra nevnte virksomheter. Prinsippet om best tilgjengelig teknologi, jf. § 10, må også ligge til grunn for eksisterende virksomhet.

Tredje ledd gir dessuten departementet hjemmel til å gjøre unntak fra utslippsforbudet for ny virksomhet. For ny virksomhet skal imidlertid unntaksadgangen tolkes meget snevert. Bestemmelsen er å anse som en sikkerhetsventil for tilfeller hvor forbudet utilsiktet er for absolutt. Med funnet forsvarlig menes at en virksomhet er funnet forsvarlig samlet sett, miljøgiftene inkludert.

Fjerde ledd gir hjemmel for departementet til å gi forskrift som gjør utslippsforbudet mer effektivt ved å forby innførsel eller bruk av bestemte produkter som inneholder miljøgifter på Svalbard. En tilsvarende hjemmel finnes i dag i produktkontrolloven § 4 første ledd bokstav e jf. § 14.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 13.3.

Til § 67 (utslipp fra skip)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 66 første ledd.

Paragrafen svarer i hovedsak til naturvernforskriften § 5 fjerde ledd.

Paragrafen regulerer utslipp av avfall fra skip og andre fartøy. For norske skip vil også sjødyktighetsloven 9. juni 1903 nr. 7 med forskrift 16. juni 1983 nr. 1122 om hindring av forurensning fra skip med mer gjelde. Disse bestemmelsene gjelder imidlertid ikke for utenlandske skip i territorialfarvannet rundt Svalbard, jf. svalbardloven § 2, før sjødyktighetsloven med forskrifter eventuelt gis anvendelse, helt eller delvis, også på utenlandske skip som befinner seg i Svalbards territorialfarvann. Det vises til den foreslåtte endring av sjødyktighetsloven § 1 fjerde ledd i lovens § 103. Bestemmelsen har derfor den funksjon å etablere standardkrav for alle skip og maritime innretninger i sjøterritoriet og indre farvann ved Svalbard. For norske skip kan det gjelde mer omfattende krav etter de nevnte forskrifter, og også etter andre forskrifter som skal forebygge havforurensning fra skip.

Første punktum fastsetter et forbud mot å slippe ut avfall i sjøen fra skip eller annet fartøy. «Skip eller annet fartøy» må forstås i lys av definisjonen av motorisert fartøy i § 3 bokstav l, og omfatter alle fartøyer, medregnet småbåter, borefartøyer og andre maritime innretninger. Begrepet avfall er definert i § 3 bokstav b.

Annet punktum gjør noen mindre modifikasjoner i forbudet etter første punktum. Utslipp av matavfall fra småbåter er tillatt etter bestemmelsen. Utslipp av matavfall vil likevel i stor grad være forbudt for norske båter i henhold til forskrift 16. juni 1983 nr. 1122 om forurensning fra skip mm § 5-3 punkt 1.2.2 og 1.3, jf. § 1-2 nr. 1.

Det følger av definisjonen av avfall at utslipp av sanitært avløpsvann ikke rammes av forbudet i første ledd første punktum. Likevel unntas slikt utslipp uttrykkelig i bestemmelsen, noe som i realiteten innebærer et unntak fra hovedregelen i § 65 om plikten til å unngå forurensning. Om utkast av fisk gjelder forskrift 21. september 1994 nr. 881 om maskevidde, bifangst og minstemål m.m.

Forbudet i første ledd er absolutt i den forstand at det ikke kan fravikes ved tillatelse etter §§ 57 eller 58.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 13.4.

Til 68 (dumping og forbrenning av avfall eller annet materiale)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 66 første ledd.

Paragrafen avløser i hovedsak naturvernforskriften § 5 fjerde ledd.

Paragrafen regulerer dumping og forbrenning av avfall eller annet materiale. For norske skip vil også sjødyktighetsloven 9. juni 1903 nr. 7 og forskrifter 4. desember 1997 nr. 1442 og 1443 om henholdsvis forbud mot forbrenning til sjøs og om regulering av mudring og dumping i sjøen og vassdrag gjelde. Disse bestemmelsene gjelder imidlertid ikke for utenlandsk skip i territorialfarvannet rundt Svalbard, jf. svalbardloven § 2, før sjødyktighetsloven med forskrifter eventuelt gis anvendelse, helt eller delvis, også på utenlandske skip som befinner seg i Svalbards territorialfarvann. Det vises til den foreslåtte endring av sjødyktighetsloven § 1 fjerde ledd i lovens § 103. Paragrafen har derfor den funksjon å etablere standardkrav for alle skip og andre maritime innretninger i sjøterritoriet og indre farvann ved Svalbard. For norske skip kan det gjelde mer omfattende krav etter de nevnte forskrifter, og dessuten etter andre forskrifter som skal forebygge havforurensning fra skip.

Første punktum fastsetter et forbud mot å dumpe eller å forbrenne avfall eller annet materiale om bord på skip eller annet fartøy. «Skip eller annet fartøy» må forstås i lys av definisjonen av motorisert fartøy i § 3 bokstav l, og omfatter alle fartøyer, medregnet småbåter, borefartøyer og andre maritime innretninger. Begrepet avfall er definert i § 3 bokstav b.

Det forbud som følger av første punktum, er absolutt i den forstand at det ikke kan fravikes ved tillatelse etter §§ 57 eller 58. Men annet punktum gir departementet hjemmel for å gi forskrift om unntak fra forbudet mot dumping, hvor Sysselmannen kan gis adgang til å tillate dumping av de avfallskategorier det er tillatt å dumpe i medhold av dumpeforskriften § 4 (forskrift om regulering av mudring og dumping i sjø og vassdrag av 4. desember 1997).

En tillatelse etter annet punktum kan omgjøres når vilkårene i § 63 er oppfylt.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 13.4.

Til § 69 (tilknytningsplikt til avløpsanlegg og driftsansvar)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 67.

Paragrafen er ny. Den har paralleller i forurensningsloven §§ 23 og 24.

Første punktum gir hjemmel for å pålegge at bygninger innen et planområde knyttes til avløpsanlegg. Bestemmelsen er generell, men den praktiske betydning gjelder sanitært avløpsvann. Pålegg kan gis ved forskrift eller i det enkelte tilfelle for en eller et begrenset antall bygninger. En forskrift kan gjelde ett eller flere planområder innen forskriftsgiverens ansvarsområde eller deler av planområdet. Utgiftene til tilknytningen må dekkes av bygningens eier.

Annet punktum gir hjemmel til å fastsette hvem som skal drive avløpsanlegg med tilknyttede ledninger. I dette ligger også krav om etablering av felles avløpsanlegg for et lokalsamfunn eller deler av det. Investerings- og driftsutgiftene kan den driftsansvarlige kreve dekket av bygningseierne gjennom gebyr og årsavgifter henhold til forskrift etter § 72.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 13.5.

Til § 70 (akutt forurensning - beredskap og varsling)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 68.

Første ledd avløser naturvernforskriften § 13, jf. for fastlandet særlig forurensningsloven §§ 38-40.

Det anses unødvendig å lovfeste nærmere regler om statlig beredskap og om organisering av aksjoner mot akutt forurensning, som i første hånd vil høre under sysselmannens ansvarsområde.

Første ledd pålegger den som driver virksomhet som kan volde akutt forurensning av betydning, å treffe nødvendige beredskapstiltak, blant annet holde beredskapsutstyr og utarbeide beredskapsplan. I samsvar med forurensningsloven § 40 vil plikten følge direkte av loven og ikke være avhengig av pålegg fra departementet som etter naturvernforskriften § 13. Krav om løpende overvåking kan fastsettes også i vilkår etter § 62 for virksomhet med tillatelse etter §§ 57 eller 58. Bestemmelsen i § 70 er imidlertid generell og får dermed også betydning for motorisert ferdsel til sjøs som er tillatt etter § 82, jf. § 66. Pålegg om beredskap kan for eksempel bli fastsatt som følge av melding om turopplegg fra turistfartøy, jf. forskrift 18. oktober 1991 nr. 671 om turisme og annen reisevirksomhet på Svalbard § 7 annet ledd. Pålegg kan gis både ved forskrift og ved enkeltvedtak.

Annet ledd gir hjemmel for forskrift om beredskapspliktens omfang og om plikt til å betale en avgift for offentlig beredskap. Det siste vil særlig være aktuelt som alternativ til ordinært beredskapspålegg.

Tredje ledd pålegger plikt til å varsle om akutt forurensning eller fare for det. Plikten påhviler som utgangspunkt den ansvarlige (tiltakshaveren).

Fjerde ledd definerer begrepet akutt forurensning på samme måte som i forurensningsloven § 38.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 13.6, og i NOU 1999:21 kap 8.3.5.3.

Til § 71 (avfall)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 69.

Paragrafen avløser naturvernforskriften § 5 første til tredje ledd, jf. for fastlandet forurensningsloven kap 5.

Avfall er definert i lovens § 3 bokstav b.

Første ledd medfører et forbud mot forsøpling, men er mer generelt formet enn forurensningsloven § 28. Første punktum gjør at alt avfall fra all ferdsel og virksomhet utenfor planområdene, jf. § 47 første ledd, må tas med tilbake igjen til et av planområdene. Det vil likevel være adgang til å bruke avfall til brensel på stedet. I henhold til annet punktum kan Sysselmannen gjøre unntak i særlige tilfeller, noe som kan bli aktuelt for visse typer avfall, eller for mindre bosetninger og fangststasjoner hvor transport av avfall vil være vanskelig. I planområdene følger det av tredje punktum at avfall bare kan etterlates på særskilt innrettede steder, noe som innebærer krav om ordninger eller løsninger som er godkjent eller tilrettelagt fra myndighetenes side, så som for eksempel avfallsplasser eller avfallsbeholdere. Om oppbevaring gjelder fjerde punktum for å forebygge at avfallet blir spredd.

Annet ledd forbyr import av avfall til Svalbard. Dette berører ikke mottaksordninger som eventuelt blir etablert ved forskrift etter tredje ledd bokstav b for lokal skipstrafikk uten destinasjon på fastlandet eller i utlandet. Avfall som kommer med havstrømmene må selvsagt håndteres på annen måte.

Tredje ledd gir hjemmel for nærmere forskrifter om avfallshåndtering. Forskriftene kan gjelde generelt for avfall eller skille mellom forskjellige typer avfall, herunder husholdningsavfall, næringsavfall og spesialavfall. Om nødvendig kan disse begrepene defineres i forskrift. Hjemlene i tredje ledd gir tilstrekkelig grunnlag for tiltak for å redusere avfallsmengden, motvirke forsøpling og forurensning fra avfall og bidra til gjenvinning og ombruk. Forskriftene kan, om nødvendig, differensieres etter forholdene i de ulike bosetningene.

Det er en rekke forskrifter fastsatt i medhold av produktkontrolloven som gjelder på Svalbard, hvorav noen også omhandler avfallsfeltet. Dersom det fastsettes lokale forskrifter som omfatter forhold som reguleres av produktkontrollforskriftene, så går de lokale forskriftene foran, dersom noe annet ikke er bestemt.

Fjerde ledd innebærer en konkret anvendelse av prinsippet i § 9 om at miljøpåvirkeren skal betale.

Femte ledd gir hjemmel for å kreve utarbeidet avfallsplan (sml forurensningsloven § 33 a) og fastlegge hvem som skal stå for felles avfallshåndtering i et planområde.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 13.7, og i NOU 1999:21 kap 8.3.5.6.

Til § 72 (avløps- og avfallsgebyr m v)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 70.

Paragrafen er ny, jf. for fastlandet lov 31. mai 1974 nr. 17 om kommunale vass- og kloakkavgifter og forurensningsloven § 34.

Paragrafen bidrar til å realisere prinsippet i lovens § 9 om at miljøpåvirkeren skal betale.

Første ledd gir hjemmel for forskrift om gebyrer og årlige avgifter for tilknytning til felles avløpsanlegg, jf. § 69, og for tvungen avfallshåndtering, jf. § 71 tredje og femte ledd. Vederlag for frivillig mottak og behandling av avfall kan fastsettes kontraktsmessig innenfor rammen av avtaleloven § 36 uten særskilt lovhjemmel, men ved forskrift etter første ledd kan det settes standardsatser eller maksimalsatser også for slike tjenester.

Annet punktum fastsetter krav om full kostnadsdekning på samme måte som forurensningsloven § 34, og i tråd med prinsippet om at miljøpåvirker skal betale, og gir dessuten en totalramme for gebyrenes størrelse. Om rammen er overtrådt, må vurderes over noen år, blant annet for å ta høyde for tilfeldige variasjoner og for at investeringer ikke skjer årvisst.

Annet ledd gir hjemmel for en særskilt avfallsavgift på varer som omsettes på Svalbard, og knytter seg ikke direkte til avfallet. Bestemmelsen gir hjemmel for å innføre panteordninger for å redusere avfallsmengden. Plikt til motta retur kan pålegges en forhandler med hjemmel i § 71 tredje ledd bokstav b.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 13.5 og i kap 13.7.

Til § 73 (alminnelige regler om ferdsel i naturen)

Paragrafens annet ledd tilsvarer NOU 1999:21 § 71, mens første ledd er nytt, og således ikke behandlet i NOU 1999:21.

Paragrafens annet ledd avløser naturvernforskriften § 3 første og annet ledd, men er mer generelt formet og fanger også opp hensynet til kulturminner. For fastlandet finnes lignende bestemmelser om allmennhetens rett til ferdsel i friluftsloven. Friluftsloven § 11 og motorferdselloven § 8 gir regler om god ferdselskultur.

Første ledd slår fast at allmennhetens rett til ferdsel også gjelder på Svalbard, med de begrensninger som ellers følger av loven. Allemannsretten er et begrep som brukes til å betegne den rett alle og enhver har til ferdsel, opphold og aktivitet i naturen, uavhengig av eiendomsforhold. Selv om det er en rett til fri ferdsel også på Svalbard, innebærer ikke det er frihet uten grenser. Det alminnelige aktsomhetsprinsippet, jf. § 5, stiller krav om å opptre varsomt og hensynsfullt, mens paragrafens annet ledd stiller krav om miljøforsvarlig og skånsom ferdsel. Det er den ikke-motoriserte ferdsel paragrafen gir rett til, jf. § 79 annet ledd, som forbyr motorferdsel utenom opparbeidet vei eller plass uten særskilt hjemmel.

Annet ledd fastsetter en plikt til miljøforsvarlig, skånsom ferdsel. I likhet med de bestemmelser den avløser på Svalbard eller svarer til i fastlandslovgivningen, er det tale om en selvstendig rettsplikt, ikke bare et overordnet prinsipp eller en retningslinje. Samtidig underbygger den mer konkrete bestemmelser i ferdselsavsnittet.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 14.2.

Til § 74 (forbud mot særlig belastende ferdselsformer)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 72.

Paragrafen er ny, og må ses i sammenheng med føre vàr-prinsippet i § 7.

Paragrafen gir hjemmel for å forby ferdselsformer og fremkomstmidler som kan belaste naturmiljøet ut over det vanlige. Etter omstendighetene kan den brukes når det gjelder terrengsykling eller ridning. Forbud kan fastsettes generelt ved forskrift eller ved enkeltvedtak. Motoriserte ferdselsformer og fremkomstmidler må i tilfelle reguleres med hjemmel i §§ 79 flg.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 14.3.

Til § 75 (ferdselsrestriksjoner i særlige områder)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 73.

Paragrafen avløser naturvernforskriften § 3 tredje ledd, men er mer generell ved at den også gir hjemmel for ferdselsrestriksjoner av hensyn til kulturminner, drikkevannsforsyning eller vitenskapelige undersøkelser i området.

Bestemmelsen er plassert sammen med de generelle ferdselsbestemmelsene, og gir grunnlag for å fastsette ferdselsrestriksjoner også i vassdrag og sjø, jf. § 82.

Bestemmelsen gir bare hjemmel for ferdselsrestriksjoner utenom verneområdene. I verneområdene må tilsvarende restriksjoner fastsettes i vernebestemmelsene etter § 12. Særskilte reguleringer av ferdsel innenfor sikringssonen rundt kulturminner både i og utenfor verneområdene kan imidlertid fastsettes med hjemmel i § 42 tredje ledd.

Restriksjoner etter § 75 vil normalt bli fastsatt ved forskrift. Paragrafen gir imidlertid også adgang til å fastsette restriksjoner ved enkeltvedtak, eventuelt for det enkelte tilfelle.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 14.4.

Til § 76 (leiropphold)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 74.

Paragrafen er ny.

Paragrafen gir hjemmel for å fastsette forskrifter for telting og leiropphold, for eksempel om tiltak for å unngå unødige inngrep i terrenget eller belastning av naturmiljøet, og tiltak av hensyn til sikkerheten (for eksempel om plassering av matlagre og bruk av snublebluss). Forskriften kan stille krav om tillatelse til leir som er av en viss varighet eller størrelse.

For leiropphold i verneområder kan det gjelde særlige regler i vernebestemmelsene. I sikringssonen rundt et fredet fast kulturminne er det ikke adgang til å slå opp telt, jf. § 42 annet ledd.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 14.5.

Til § 77 (utrykning og oppsyn)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 75.

Paragrafen avløser naturvernforskriften § 4 femte ledd, jf. for fastlandet motorferdselloven § 4 første ledd bokstav a.

Paragrafen vil i hovedsak ha betydning når det gjelder motorisert ferdsel, men gjelder for ferdsel generelt. Den gjelder bare for utrykning, ikke for øvingskjøring. Paragrafen gir ikke noen generell adgang til å fravike regler fastsatt i eller i medhold av loven, bare når det er nødvendig for å oppnå formålet med ferdselen.

Med redningstjeneste forstås også ettersøkings- og ambulansetjeneste. Selv om lovens regler for motorisert ferdsel kan fravikes når det gjelder oppsynsoppgaver som miljøvernmyndigheten har, følger det av § 87 at tilsynet skal utføres så skånsomt for miljøet som råd.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 14.6.

Til § 78 (gebyr for tilreisende)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 76.

Paragrafen er ny.

Første punktum gir hjemmel for forskrift om gebyr for tilreisende, herunder både om plikt til å betale gebyr og om oppkreving av gebyret (for eksempel gjennom turarrangør). Gebyrplikt kan pålegges uten hensyn til om vedkommende ferdes rundt på Svalbard utenfor lokalsamfunnene, og unnlatelse av å betale gebyr vil være uten følger for vedkommendes bruk av allemannsretten til ferdsel. Et eventuelt gebyr kan pålegges alle tilreisende eller nærmere avgrensede grupper avhengig av hva som blir bestemt i forskriften. Hvorvidt en slik gebyrordning bør innføres, må vurderes på et senere tidspunkt.

Formålet med å innføre et slikt gebyr er ikke å begrense turismen, men å la turistene selv betale for de tiltak i form av for eksempel informasjon, tilrettelegging og skjøtsel som er nødvendige for å unngå skader på Svalbards sårbare miljø, i tråd med prinsippet om at miljøpåvirker skal betale. Fordi det er ferdsel i naturen, og ikke til sjøs, som påfører miljøet den største belastning, vil forskriften, dersom den blir vedtatt, utformes på en slik måte at gebyret ikke vil gjelde for opphold i territorialfarvannet uten ilandstigning, slik at for eksempel fiske eller uskyldig gjennomfart ikke vil bli berørt av gebyrordningen.

Etter annet punktum kan ikke fastboende pålegges å betale gebyr. Hvem som er fastboende, følger av forskrift 4. februar 1994 nr. 111 om register over befolkningen på Svalbard § 2.

Etter tredje punktum går gebyret inn i Svalbards miljøvernfond og kan således bare brukes til miljøvernformål på Svalbard, jf. § 98.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 14.7.

Til § 79 (alminnelige regler om motorferdsel)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 77.

Paragrafen er ny, og har karakter av en innledende bestemmelse.

Første ledd gir en generell retningslinje for bruken av fullmaktene i §§ 80-84, sml motorferdselloven § 1.

Annet ledd lovfester det rettslige utgangspunkt som medfører at motorferdsel i naturen må ha særskilt hjemmel i lov.

I verneområdene opprettet etter kap III vil det som regel være strengere regler for motorferdsel, særlig for terrengkjøring og luftfart.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 14.8.

Til § 80 (motorferdsel i terrenget på barmark)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 78.

Paragrafen avløser naturvernforskriften § 4 annet og tredje ledd.

Hovedregelen i § 79 annet ledd skal ha sterk gjennomslagskraft når det gjelder terrengkjøring på bar eller tint mark. Utenom kjøring på industri- eller gruveområde vil det derfor bare være helt unntaksvis at det gis tillatelse ved forskrift eller enkeltvedtak til terrengkjøring på bar eller tint mark. Dette gjelder også innenfor planområdene.

For tildeling av enkelttillatelser etter bokstav b gjelder § 84.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 14.9, og i NOU 1999:21 kap 8.4.6.

Til § 81 (motorferdsel i terrenget på snødekt og frossen mark)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 79.

Paragrafen er ny.

Bestemmelsen gjelder bare for motorferdsel i terrenget på snødekt og frossen mark, samt islagte vassdrag og sjøområder. Er marken frossen, men bar, eller snødekt men tint, gjelder § 80 i stedet.

Adgangen til motorferdsel i terrenget på vinterføre (snødekt og frossen mark) vil være større enn på bar mark etter § 80. Dette gjelder særlig i forhold til fastboende. Med særlig sikte på fastboende skal det fastsettes forskrift etter første ledd bokstav a som gir adgang til terrengkjøring i angitte områder og eventuelt traseer, jf. annet ledd første punktum.

Hvem som regnes som fastboende, går frem av forskrift 4. februar 1994 nr. 111 om register over befolkningen på Svalbard § 2.

Begrensninger i fastboendes ferdsel, som en forskrift etter første ledd bokstav a kan medføre, sammenholdt med lovens regler, må være begrunnet i miljøvernbehov knyttet til Svalbard eller behovet for å skille motorisert og ikke-motorisert ferdsel, jf. annet ledd annet punktum. Miljøvernbehov knyttet til Svalbard kan for eksempel bestå i å unngå forstyrrelse av dyreliv eller skade på vegetasjon. Behovet for å skille motorisert og ikke-motorisert ferdsel tar særlig sikte på å gi grunnlag for scooterfrie områder for skiløping eller hundekjøring.

For enkelttillatelser etter første ledd bokstav c gjelder § 84.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 14.10, og i utredningen kap 8.4.6.2.

Til § 82 (motorferdsel i vassdrag og sjø)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 80.

Paragrafen er ny. Naturvernforskriften § 4 fjerde ledd ga imidlertid en viss adgang til å regulere bruken av fritidsbåter.

Første ledd innebærer at motorferdsel i åpent vassdrag er forbudt uten tillatelse fra sysselmannen. For slike tillatelser gjelder § 84.

Annet ledd knesetter som utgangspunkt fri ferdsel til sjøs i samsvar med god ferdselskultur, jf. § 73. Restriksjoner kan følge av bestemmelsene for det enkelte verneområde, av vedtak i medhold av § 75, eller av vedtak i medhold av tredje ledd.

I tredje ledd er det tatt inn forbud mot bruk av vannscooter, jf. for fastlandet tilsvarende endring i fritids- og småbåtloven, (jf. Ot prp nr. 38 (1998-99). Etter annet punktum har departementet adgang til å forby også bruk av andre typer farkoster, og på den måten stanse en uønsket utvikling i motorferdsel til vanns.

Fjerde ledd gir Sysselmannen adgang til å gi regulerende forskrifter for trafikken til sjøs, med sikte på å unngå særlige miljørisiki eller miljøbelastninger. Det kan for eksempel gis regler om seilingsleder, hastighetsbegrensninger, og om oppankring og ilandstigning. Forskriften kan eventuelt stille krav om særskilt tillatelse.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 14.11.

Til § 83 (bruk av luftfartøyer)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 81.

Paragrafen er delvis ny. Naturvernforskriften § 4 fjerde ledd ga imidlertid en viss adgang til å regulere bruk av luftfartøy. Tredje ledd avløser viltforskiften § 23 nr. 2.

Første ledd angir - som § 82 første ledd for sitt område - når motorisert luftfart er tillatt. Over verneområdene kan det gjelde særskilte restriksjoner i tillegg.

Etter annet ledd er det forbudt for luftfartøy å lande andre steder enn på landingsplass som har konsesjon eller som er godkjent etter luftfartsloven 11. juni 1993 nr. 101. Sysselmannen kan gjøre unntak fra dette, og for en slik tillatelse gjelder § 84. Bestemmelsen gir hjemmel for å tillate bruk av helikopter til undersøkelser i næringsvirksomhet og forskning.

Tredje ledd svarer til viltforskriften § 23 nr. 2.

Fjerde ledd gir Sysselmannen hjemmel til å gi forskrift om minstehøyder for luftfartøy. Bestemmelsene i en slik forskrift må ikke stride mot flysikkerheten. Slike hensyn forutsettes klarlagt ved at luftfartsmyndighetene og aktuelle flyselskaper får forslag til forskrift på høring. Sysselmannen kan også gi forskrift om helt eller delvis forbud mot bruk av luftfartøy til turistformål, herunder helikopterturisme.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 14.12.

Til § 84 (enkelttillatelser til motorferdsel)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 82.

Paragrafen er ny.

Første ledd skal sikre at avgjørelser av enkeltsøknader om tillatelse til motorferdsel blir truffet etter en bred avveining hvor miljøhensyn trekkes inn, og i lys av overordnete miljømål. Myndigheten for å gi enkelttillatelser gjør det mulig å dekke konkrete behov på en smidig måte, samtidig som det må unngås at summen av enkelttillatelser fører til en merkbar økning i motorferdselen. Fordi vurderingen av søknader i utgangspunktet skjer etter fritt skjønn, peker § 84 på hovedhensyn som skal vurderes ved skjønnsutøvingen og reflekteres i begrunnelsen for vedtaket. Vurderingen må her skje på bakgrunn av de alminnelige regler i § 79.

Annet ledd første punktum gjør at det ikke kan gis ubegrensede tillatelser. Tillatelsen må begrenses til tid og sted. Stedsbegrensningen kan knyttes til et avgrenset område eller bestemte traseer eller landingsplasser, eller til ferdsel mellom bestemte steder langs mest mulig direkte og naturlige ruter. Normalt vil en enkelttillatelse bli gitt til fordel for en bestemt angitt person som søker, men den kan også gjelde til fordel for flere bestemt angitte personer. Tillatelsen kan begrenses til å gjelde ett enkelt tilfelle av motorferdsel, men kan - når formålet tilsier det - også gis for et begrenset eller ubegrenset antall turer innenfor et visst område og tidsrom. Jo mer omfattende tillatelsen er, desto større grunn er det til å foreta en nøye vurdering av miljømessige ulemper.

Etter annet ledd annet punktum kan det settes vilkår i tillatelsen.

Tredje punktum gir en alminnelig adgang til å endre tillatelsen ved for eksempel å begrense den, eller helt inndra den dersom miljøhensyn tilsier det. Det kan for eksempel være hvis tillatelsen gjelder et område hvor det senere er dukket opp vilt som ikke bør forstyrres. Dersom formålet med tillatelsen bortfaller etter at den er gitt, er det fri adgang til å trekke tillatelsen tilbake.

Til § 85 (rett til å eie eller leie hytter)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 83.

Paragrafen er ny, men kommer sammen med § 86 delvis i stedet for naturvernforskriften § 21.

Bestemmelsen bygger på forslag i utkast til hytteforskrift. Den tar sikte på stort sett å forbeholde fritidshytter på Svalbard for dem som er eller har vært fastboende, og på den måten forhindre at det blir noe sterkere press for nye hytter.

Bestemmelsen gjelder bare for fritidshytter. For fangsthytter og vitenskapelige stasjoner gjelder den ikke. Bruksendring fra fangsthytte eller vitenskapelig hytte til fritidshytte krever imidlertid tillatelse etter § 57 eller § 58.

Første ledd angir hvem som kan eie eller leie fritidshytter på Svalbard. Fastboende etter bokstav a er de som går inn under forskrift 4. februar 1994 om register over befolkningen på Svalbard § 2, det vil si de som har tatt opphold på øygruppen og har til hensikt å bo der minst seks måneder. Bokstav b tar sikte på bedriftshytter (for private eller statlige foretak eller myndigheter) og foreningshytter.

En arving vil ikke kunne overta hytta uten at vedkommende selv oppfyller kravet om å være eller ha vært fastboende. Hytta må ellers selges som ledd i arveoppgjøret og salgssummen fordeles blant arvingene. Også etter vanlige arve- og skifterettslige regler er det rettslige utgangspunkt at en arving bare har krav på sin arvelodd i penger og ikke kan kreve å få utlagt bestemte eiendeler, jf. skifteloven 21. februar 1930 § 61 første ledd.

Lån - det vil si leie uten vederlag - omfattes ikke av bestemmelsen i første ledd. Annet ledd setter en grense for hvor mange hytter den enkelte kan disponere, og bidrar således til en bedre fordeling av eksisterende hytter.

Tredje ledd gir Sysselmannen adgang til å gjøre unntak fra paragrafens regler i særlige tilfelle. Bestemmelsen tar blant annet sikte på bedrifter og foreninger som allerede disponerer mer enn to hytter og forskere som vil leie en fritidshytte som base for en sesong. Den skal ikke kunne gi grunnlag for å fravike kravet om å være eller ha vært fastboende for å eie fritidshytter.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor under kap 15.

Til § 86 (vedlikehold av hytter)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 84.

Paragrafen er ny.

Bestemmelsen pålegger eiere av fritidshytter en vedlikeholds- og ryddeplikt for å unngå at hytta og området nær ved blir skjemmende eller volder fare for mennesker eller dyr.

Til § 87 (miljøvernmyndighetenes tilsyn)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 85.

Paragrafen avløser naturvernforskriften § 17 første ledd og røyeforskriften § 17, jf. for fastlandet i forurensningsspørsmål forurensningsloven § 48.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med andre bestemmelser som gir miljøvernmyndigheten (Sysselmannen) kompetanse til aktivt å treffe tiltak for å vedlikeholde eller forebygge forringelse av miljøverdier. Det vises særlig til § 21 om skjøtsel av verneområder og § 45 om undersøkelser, skjøtsel og vedlikehold av kulturminner.

Bestemmelsen pålegger miljøvernmyndighetene å skaffe seg informasjon om miljøtilstanden og om miljøbelastninger. Opplysninger som Sysselmannen har om dette skal i utgangspunktet være tilgjengelige for enhver, jf. Grunnloven § 110 b annet punktum. Unntak fra denne retten til informasjon kan forekomme for eksempel hvis spredning av opplysninger kan innebære en fare for eksempelvis truede bestander.

Første punktum angir den alminnelige regel om at miljøvernmyndigheten skal føre tilsyn med miljøtilstanden og slik at det forebygger og eventuelt avdekker overtredelser av miljøvernloven med forskrifter. I hovedsak vil tilsynet bli utført av Sysselmannen, men for eksempel i mer kompliserte forurensningssaker vil direktoratet (Statens forurensningstilsyn) komme inn. Hvorvidt tilsynet skal utføres av Statens naturoppsyn, vil avhenge av om det tas sikte på det gjennom en endring av lov 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn, jf. kap 16.4 ovenfor.

Annet punktum gir anvisning på hvordan tilsynet skal utføres. Omfanget av tilsyn må bero på en vurdering av det reelle behov, de ressurser som står til rådighet, og om det er andre oppgaver som miljøvernmyndigheten bør prioritere høyere. Det tilsyn som faktisk utføres, skal gjøres så effektivt som mulig med vekt på at det skal belaste miljøet så lite som mulig.

Tredje punktum understreker at Sysselmannen som en del av tilsynet har en viktig oppgave ved å bruke informasjon og rådgiving som middel til å fremme lovens formål om en høy miljøstandard på Svalbard.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 16.2, kap 16.3 og i utredningen kap 9.2.1 og 9.2.4.

Til § 88 (internkontroll mv)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 86.

Paragrafen er ny. Den svarer til forurensningsloven §§ 52 b og 52 c.

Bestemmelsen tar særlig sikte på foretakenes interne eller frivillige kontroll for å unngå miljøovertredelser. De ordninger som hjemles gjennom bokstav a og b, kan også ha til formål å fremme en høyere miljøstandard hos foretaket enn det som loven og vedtak etter den krever direkte.

Bokstav a tilsvarer forurensningsloven § 52 b og tar sikte på internkontroll, jf. forskrift 6. desember 1996 nr. 1127 om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (internkontrollforskriften). Bokstav b vil gi hjemmel for å innføre den ordning for miljøstyring og miljørevisjon som gjelder i EØS-området (EMAS-ordningen), og dekker for så vidt forurensningsloven § 52 c. I tillegg gir bokstav b hjemmel for å innføre eventuelle andre internasjonale ordninger for sertifisering, miljøstyring og miljørevisjon, herunder regler om ISO-sertifisering i henhold til Det internasjonale standardiseringsforbund.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 16.5, og i utredningen kap 9.2.2.

Til § 89 (opplysningsplikt)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 87.

Paragrafen svarer i hovedsak til forurensningsloven § 49, som gjelder på fastlandet.

Første punktum gir Sysselmannen eller andre miljøvernmyndigheter (jf. § 4) adgang til etter pålegg å kreve all informasjon fra den som har eller foretar seg noe som kan påvirke miljøet på Svalbard. Opplysningsplikten gjelder bare for informasjon som kan være av betydning for miljøvernmyndighetenes gjøremål etter loven. Uttrykket «den som har eller foretar seg noe» tjener til å avgrense hvem som kan pålegges å gi opplysninger etter bestemmelsen. Pålegg kan derfor ikke gis til enhver. Avgrensningen skal imidlertid ikke forstås slik at den er til hinder for å kreve opplysninger i planleggingsfasen kort før iverksetting eller i rimelig tid etter at vedkommende har opphørt med å ha eller foreta seg noe på Svalbard.

Annet punktum bygger på den forutsetning at pålegg normalt skal rettes mot den ansvarlige tiltakshaveren. Unntaksvis kan imidlertid pålegg gis til tiltakshaverens arbeidstakere eller oppdragsmottakere.

Pålegg etter § 89 kan gis ved forskrift eller i det enkelte tilfelle. I siste fall gjelder forvaltningsloven § 14 om saksforberedelse og klage.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 16.6, og i utredningen kap 9.2.4.

Til § 90 (granskning)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 88.

Paragrafen svarer i hovedsak til forurensningsloven § 50.

Første ledd første punktum gjelder tilgang til privat eiendom.

Annet punktum gir rett til innsyn i dokumenter og elektronisk lagret materiale og annet materiale. Med dokumenter forstås her også film, billedmateriale, prøver m v.

Annet ledd bestemmer at det ved inspeksjon av virksomhet normalt skal tas kontakt med foretakets ledelse ved ankomst.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 16.7, og i utredningen kap 9.2.4.

Til § 91 (pålegg om undersøkelse)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 89.

Bestemmelsen svarer i hovedsak til forurensningsloven § 51, men gjelder også utenfor forurensningssakene. Pålegg etter § 91 kan bare gis ved enkeltvedtak, det vil si overfor den enkelte tiltakshaver. Omfanget av pålegg må tilpasses virksomhetens karakter og omfang.

Hvis påvirkningen skyldes flere tiltakshavere uten at noen av dem peker seg ut som hovedårsak, bør pålegg fortrinnsvis gis til dem under ett med nødvendige bestemmelser om samarbeid og kostnadsfordeling.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 16.8.

Til § 92 (gebyr for kontroll)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 90.

Paragrafen svarer i hovedsak til forurensningsloven § 52 a når det gjelder gebyr for kontrolltiltak, men gir ikke adgang til å fastsette gebyr for behandling av søknad om tillatelser eller dispensasjoner etter loven her. Gebyr for dette må i tilfelle fastsettes med hjemmel i forvaltningsloven § 27 a.

Første punktum gir hjemmel for forskrift om gebyr for kontrolltiltak. Annet punktum skal sikre at gebyr etter denne paragraf ikke blir noen netto inntektskilde for staten.

Gebyrinntektene går inn i svalbardregnskapet på vanlig måte.

Tredje punktum fastsetter at gebyret kan inndrives direkte ved utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 16.9.

Til § 93 (gjenoppretting)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 91.

Paragrafen avløser naturvernforskiften § 12 første ledd annet og tredje punktum og annet ledd, kulturminneforskriften § 11 tredje ledd første punktum og viltforskriften §§ 25 tredje ledd og 26 tredje ledd. For fastlandslovgivningen vises til forurensningsloven § 7 annet ledd annet til fjerde punktum og fjerde ledd og § 37.

Første ledd første punktum fastslår en generell regel om at den som ulovlig har voldt miljøforstyrrelser, skal treffe nødvendige tiltak for å unngå ytterligere miljøforringelse og gjenopprette miljøtilstanden. Bestemmelsen vil gjelde i forhold til alle former for miljøforstyrrelser, men formen for utbedring eller gjenoppretting vil variere etter hva slags miljøforstyrrelse som det er tale om. Bestemmelsen vil etter forholdene medføre en plikt til å stanse virksomheten som volder miljøskade.

Annet punktum gjelder utbedrings- og gjenopprettingstiltak som selv kan påvirke miljøet nevneverdig. Slike tiltak kan bare iverksettes med samtykke eller etter pålegg fra sysselmannen, om ikke det er tale om en nødrettssituasjon. Når tiltak som selv volder en viss miljøskade, bidrar til å avverge desto større skader, bør man ikke stille for strenge krav for å anse tiltaket berettiget ut fra nødrettssynspunkter. Reglene i kap VII i vil ikke gjelde for et slikt samtykke, men etter vanlige forvaltningsrettslige regler kan det settes vilkår om blant annet overvåking (jf. § 62), og det vil være en alminnelig adgang til å endre vedtaket eller gi supplerende pålegg når miljøhensyn krever det (sml § 63).

Annet ledd medfører en viss begrensning av utbedrings- og gjenopprettingsplikten etter første ledd. Begrensningen beror på en samlet vurdering, der særlig miljøvirkningen av overtredelsen, den effekt som de aktuelle tiltak kan antas å ha, kostnadene ved dem og overtrederens skyld er de viktigste momenter. Det kan også tas et visst hensyn til overtrederens økonomiske stilling. En begrensning vil lettere bli aktuell for den som har gjort et enkeltstående miljøforstyrrende tiltak enn den som driver løpende virksomhet, typisk næringsvirksomhet. Det kan også bli tatt hensyn til tiltakshaverens forutsetninger for å treffe utbedrings- og gjenopprettingstiltak, og den som driver en løpende virksomhet (som bærer en viss miljørisiko i seg) kan forventes å ha bedre forutsetninger for det enn andre. Begrensningsregelen i annet ledd vil ha noe større slagvidde i forhold til selve den lovfestede plikten etter første ledd første punktum enn når det er gitt konkret pålegg etter tredje ledd.

Tredje ledd gir Sysselmannen adgang til å gi konkrete pålegg om hvor omfattende og hvilke utbedrings- og gjenopprettingstiltak som skal gjennomføres, og hvordan de skal utføres. Etter omstendighetene kan det være nødvendig å gi slike pålegg etter en meget enkel saksforberedelse og i muntlig form (jf. særlig forvaltningsloven §§ 16 annet ledd, 23 og 27 første ledd tredje punktum). Også pålegg etter tredje ledd må respektere begrensningene etter annet ledd, men som nevnt ovenfor vil de ha mindre betydning her enn i forhold til den direkte lovfestede plikten.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 17.2, og i utredningen kap 9.3.

Til § 94 (eiendomsrett til flora og fauna håndtert i strid med loven m v)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 92.

Paragrafen avløser viltforskriften § 24. Bestemmelsen er imidlertid gjort mer generell i loven her, slik at den skal gjelde for både flora og fauna. I fastlandslovgivningen se viltloven § 48 og innlandsfiskeloven § 47.

Viltlevende organismer er etter alminnelige tingsrettslige regler som utgangspunkt ikke i noens eie, men eiendomsrett kan erverves ved lovlig okkupasjon. Første ledd første punktum avskjærer muligheten for okkupasjon når det gjelder organismer som innsamles, fanges eller avlives ulovlig eller med hjemmel i nødrettsregelen i § 33 første ledd eller tillatelse etter § 34. Det samme gjelder for fallvilt (dyr som har dødd av naturlige årsaker), deler av fallvilt og dyr som avlives av dyrevernhensyn med hjemmel i dyrevernloven, jf. annet punktum. Lovovertredelsen eller avlivingen gjør at Svalbards miljøvernfond uten videre får eiendomsretten til organismen. Det gjør ingen forskjell om den har vært utsatt for bearbeiding, for eksempel preparering, eller at den er partert.

Etter bestemmelsen trengs det altså ikke vedtak om, eller dom for, inndragning for at miljøvernfondet får eiendomsretten. Ved tvil om bestemmelsens vilkår er oppfylt, gjelder bare krav om vanlig sannsynlighetsovervekt, ikke strafferettens skjerpede beviskrav, og det kreves heller ikke bevis for straffeskyld hos vedkommende. Men i tråd med praksis etter viltloven § 48 bør eiendomsretten kunne gjøres gjeldende ved forelegg eller dom etter reglene for inndragning, jf. tredje punktum. Den som beholder flora og fauna som etter bestemmelsen tilhører Svalbards miljøvernfond kan ha gjort seg skyldig i overtredelse av straffelovens §§ 255 og 256 (underslag), eventuelt straffelovens § 393 (urettmessig bruk eller forføyning). Senere befatning med beholdt flora og fauna kan innebære overtredelse av straffelovens § 317 (heleri).

Annet ledd første punktum gir miljøvernfondet adgang til å bestemme hvordan et mottatt eksemplar skal disponeres. Det kan for eksempel prepareres eller destrueres, og det kan utstilles, selges, herunder auksjoneres bort, lånes eller gis bort. Annet punktum sikrer fondet et krav på erstatning for verdien dersom det ikke får tilgang til selve eksemplaret. Dette erstatningskravet kan tas med i en strafferettslig forfølgning etter straffeprosesslovens regler for borgerlige rettskrav. Dersom forholdet ikke gir grunnlag for strafferettslig forfølgning, kan erstatningskravet inndrives ved sivilt søksmål.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 17.3

Til § 95 (erstatning)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999: 21 § 93.

Paragrafen er ny, og gir regler om erstatning for miljøskader.

Første og annet ledd bygger på reglene i forurensningsloven kap 8, særlig §§ 55 og 57, men skal gjelde generelt for alle slags miljøskader, ikke bare forurensningsskader. Sammenlignet med forurensningslovens regler er bestemmelsene her forenklet redaksjonelt og innholdsmessig. Tredje og fjerde ledd åpner adgang til å pålegge erstatning for skader på miljøet som ikke fører til dokumenterbare økonomiske tap.

Første ledd medfører at en tiltakshaver som volder miljøskade ved å overtre bestemmelsene i eller i medhold av loven, skal betale erstatning for økonomisk tap som miljøskaden forårsaker. Både overtredelser av loven, av forskrifter og av begrensninger og vilkår i enkelttillatelser kan utløse erstatningsplikt, forutsatt at det er årsakssammenheng mellom overtredelsen og den inntrådte miljøskaden. Som miljøskade regnes all slags forringelse av naturmiljøet og kulturminner, og også det ytre miljø i tettsteder. Bestemmelsen gir bare hjemmel for erstatning for økonomisk tap. Et økonomisk tap kan skyldes både fysisk skade, ulemper som virker fordyrende eller bringer tap, og utgifter til å tilpasse seg til situasjonen etter miljøskaden. Det anses det unødvendig å gi uttrykk for dette gjennom en mer omstendelig uttrykksmåte som for eksempel «skade, tap eller ulempe».

Annet punktum gjør - i tråd med forurensningsloven § 55 annet ledd - unntak fra det objektive ansvaret for den som indirekte, så å si i annen rekke, har medvirket til miljøskaden. Etter denne regelen kan også offentlige kontrollmyndigheter bli ansvarlige, slik det er tilfellet etter forurensningsloven, jf. NOU 1982:19 Generelle lovregler om erstatning for forurensningsskade s 57 og Ot prp nr. 33 (1988-89) s 34 sp 1. Dette kan også bli resultatet etter alminnelige erstatningsrettslige regler, jf. Rt 1992 s 453 (furunkulosedommen).

Annet ledd klargjør at erstatningsansvaret omfatter visse tapsposter hvor det etter alminnelige erstatningsrettslige synspunkter kunne reises tvil om det gjelder en interesse med erstatningsrettslig vern. Oppregningen er naturligvis ikke uttømmende, men bygger på reglene i forurensningsloven § 57. Bokstav a og b svarer til henholdsvis bokstav c og b i forurensningsloven § 57. Den begrensning som forurensningsloven § 57 (b) annet punktum har, er tatt bort for å styrke beskyttelsen for miljøet og den lovlige miljømessige bruk. Bokstav a i lovforslaget vil bl a omfatte tap i fiske eller fangstnæring som følge av et oljesøl, eller tap som en turistoperatør lider på grunn av avbestillinger eller merutgifter ved nødvendig omlegging av programmet etter en miljøskade. Forurensningsloven § 57 (d) jf. § 58 - om erstatning for utgifter til gjenoppretting av hensyn til utøving av allemannsrett utenom næring - dekkes av bokstav b i forslaget. Bestemmelsen i forurensningsloven § 57 bokstav e synes lite praktisk på Svalbard og er utelatt.

Hvis det er flere mulige skadeårsaker, forutsettes spørsmål om årsakssammenheng og solidaransvar løst etter de retningslinjer som forurensningsloven § 59 trekker opp. Da slikt samvirke vil være mindre praktisk på Svalbard enn på fastlandet, anses det unødvendig å bebyrde lovteksten med en uttrykkelig bestemmelse om dette.

Tredje ledd innebærer et styrket vern for miljøverdier der skaden ikke gir seg utslag i økonomisk tap for noen, eller der dette kommer i tillegg til økonomisk tap for konkrete skadelidte, som kan kreves erstattet etter første og annet ledd. Reduksjonen i miljøverdier kan etter omstendighetene likevel være betydelig; utryddelse av en art eller destruksjon av et enestående kulturminne kan være et eksempel. Erstatning vil her tjene som en kompensasjon for å bedre sikringen mv. av øvrige miljøverdier på Svalbard ved at den kanaliseres gjennom Svalbards miljøvernfond. En erstatningsregel kan dessuten bidra til å dempe bruken av straff.

Erstatningsplikt etter tredje ledd kan bare pålegges hvis miljøskaden ikke er ubetydelig. Er dette kravet oppfylt, beror erstatningsspørsmålet på en helhetsvurdering. Tredje ledd annet punktum angir momenter som både har betydning for om erstatningsansvar overhodet skal pålegges, og for ansvarets størrelse.

Fjerde ledd gir nærmere regler om fastsetting av erstatning etter tredje ledd. I første omgang kan erstatningen fastsettes av sysselmannen. Det vil særlig være aktuelt hvis Sysselmannen ikke finner grunn til å reagere med straff. På grunnlag av sysselmannens vedtak kan erstatningsbeløpet inndrives ved utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven kap 7, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 (e). Sysselmannens vedtak kan ikke påklages, men kan bringes inn for domstolene. Den erstatningspliktige kan gjøre det ved å anlegge sivilt søksmål eller klage over utleggsforretningen til namsretten, med eventuell påfølgende overføring til behandling som søksmål, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-16 og 6-6. Reises det straffesak, følger det av annet punktum at Sysselmannen kan ta erstatningskravet med i forelegg, begjæring om pådømmelse i forhørsrett eller tiltalebeslutning etter de regler som straffeprosessloven kap 29 gir. Eventuelt kan det reises sivilt søksmål. I alle tilfelle vil retten ha full kompetanse til å prøve om erstatningsansvar skal ilegges og med hvilket beløp. Dersom den erstatningspliktige er utlending eller tvangsinndriving av andre grunner kan være aktuelt i utlandet, vil det som regel være nødvendig med en dom som tvangsgrunnlag.

Femte ledd bestemmer at reglene i paragrafen står tilbake for internasjonale konvensjoner som Norge er tilsluttet med virkning for Svalbard. Dette ta særlig sikte på sjørettslige konvensjoner, som blant annet har regler om ansvarskanalisering (avgrensning av hvem som kan gjøres erstatningsansvarlig) og begrensning av ansvarets omfang.

Paragrafen er ikke til hinder for at erstatning kan kreves på annet grunnlag. Det følger av svalbardloven § 2 første ledd at norske erstatningsrettslige regler i utgangspunktet gjelder på Svalbard, siden de må karakteriseres som privatrett. Det gjelder for eksempel både reglene i skadeserstatningsloven 13. juni 1969 nr. 26 (som også vil supplere bestemmelsene i § 95, særlig når det gjelder regler om arbeidsgiveransvar, skadelidtes medvirkning og lemping av erstatningsansvar) og sjølovens erstatningsregler.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 17.4, og i utredningen kap 9.5.

Til § 96 (tvangsmulkt)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 94.

Paragrafen er ny, jf. i fastlandslovgivningen i forurensningsloven § 73, produktkontrolloven § 12 og plan- og bygningsloven § 116 a.

Første ledd gir hjemmel for å pålegge tvangsmulkt. Tvangsmulkt er et effektivt pressmiddel og ingen straff. Tvangsmulkten må derfor settes slik at den sikrer gjennomføring av lovens bestemmelser eller vedtak i medhold av loven, ikke ut fra pønale hensyn. Tvangsmulkten vil gå inn i Svalbards miljøvernfond, jf. § 98.

Annet ledd gir regler om når tvangsmulkten i tilfelle tar til å løpe, og angir som utgangspunkt at tvangsmulkt først fastsettes når en overtredelse har funnet sted. Er det viktig å sikre at den fastsatte frist ikke blir overtrådt, kan det være grunn til å fastsette tvangsmulkt i selve tillatelsen. Men dersom etterlevelse er umulig på grunn av forhold som ikke skyldes den ansvarlige, løper ikke tvangsmulkten, jf. femte punktum.

Tredje ledd første punktum bestemmer at tvangsmulkt i selskapsforhold m v fortrinnsvis skal rettes mot den juridiske person, ikke mot den enkeltperson som har stått for overtredelsen. Annet punktum fastsetter at en tvangsmulkt i konsernforhold kan inndrives ikke bare hos det selskap tvangsmulkten er rettet mot, men også hos et morselskap. Dette øker sikkerheten for at tvangsmulkten kan virke som et effektivt pressmiddel ved at manglende midler i datterselskapet ikke behøver å hindre inndriving. Tredje punktum gir departementet hjemmel til å frafalle påløpt tvangsmulkt, jf. Grunnloven § 75 d.

Et vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 (d), og påløpt tvangsmulkt kan derfor inndrives uten søksmål og dom.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 17.5, og i utredningen kap 9.6.

Til § 97 (direkte gjennomføring)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 95.

Paragrafen avløser naturvernforskriften §§ 12 annet ledd annet punktum og 14 annet ledd annet punktum, kulturminneforskriften § 11 fjerde ledd tredje punktum og 15 første ledd tredje punktum og røyeforskriften § 10. Den skal gjelde generelt, jf. på fastlandet forurensningsloven §§ 74-77, kulturminneloven § 16 og innlandsfiskeloven § 7.

Første ledd gir Sysselmannen adgang til direkte gjennomføringstiltak for å sikre at de krav som er satt i eller i medhold av loven, blir overholdt. Det er de nødvendige tiltak for å få plikten overholdt Sysselmannen kan foreta. Også fysisk stans av virksomhet kan i visse tilfelle omfattes.

Etter annet og tredje punktum skal den ansvarlige som hovedregel få et forhåndsvarsel så vedkommende selv kan sørge for etterlevelsen. Unntak fra dette gjelder hvis tiltakene haster av hensyn til miljøet, eller det er uvisst hvem som er ansvarlig. Dessuten tilsier praktiske hensyn at Sysselmannen kan treffe gjennomføringstiltak uten varsel dersom det ikke er spørsmål om å bruke eller skade den ansvarliges eiendom eller kreve utgiftene dekket etter annet og tredje ledd. Dette vil særlig være aktuelt når Sysselmannen oppdager forholdet på et avsides sted, og den ansvarlige ikke kan ventes dit umiddelbart.

Annet ledd gir adgang til å gjøre bruk av og om nødvendig volde skade på den ansvarliges eiendom ( første punktum ) og eventuelt, og mot vederlag, tredjepersoners eiendom ( annet punktum ). Det er den ansvarlige som skal dekke vederlaget, men staten innestår for kravet ( tredje punktum ).

Tredje ledd bestemmer at sysselmannens utgifter til gjennomføringstiltak i medhold av § 97 kan kreves dekket av den ansvarlige. Dette gjelder også utbetaling av vederlag til tredjepersoner etter annet ledd annet jf. tredje punktum. Krav om utgiftsdekning kan ikke regnes som enkeltvedtak, men er tvangsgrunnlag for utlegg etter tredje ledd annet punktum.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 17.6, og i utredningen kap 9.4.

Til § 98 (Svalbards miljøvernfond)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 96.

Paragrafen er ny. Den avløser kulturminneforskiften §§ 12 første ledd annet punktum og 15 annet ledd. Lignende fond finnes i Konsesjonsavgiftsfondet, Viltfondet og Statens fiskefond.

Første ledd angir hvilke midler fondet består av.

Annet ledd trekker opp rammen for bruk av fondets midler. I realiteten tjener fondet til å sikre at midler som fremgår av første ledd bare blir brukt på Svalbard - i tråd med Svalbardtraktaten - og bare til miljøformål. Annet ledd første punktum angir den overordnete ramme for bruken av midler: miljøtiltak med det formål å beskytte naturmiljø og kulturminner. Oppregningen i annet punktum angir nærmere hva slags tiltak midlene kan brukes til innenfor den overordnete rammen i første punktum. Det vil således ikke være adgang til å bruke fondet til å dekke utgifter til Sysselmannens administrasjon og ordinære oppgaver. Sysselmannen kan imidlertid søke fondet om midler til særskilte tiltak.

Tredje ledd gir regler om administrering og disponering av fondet. Departementet skal oppnevne styre for fondet, og styret treffer avgjørelser om tildeling fra fondet i samsvar med de retningslinjer som departementet har gitt. Slike retningslinjer vil ikke være å regne som forskrift. Etter tredje punktum vil heller ikke de avgjørelser som fondet treffer om tildeling, bli å regne som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 17.7, og i utredningen kap 9.8.

Til § 99 (straff)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 97.

Paragrafen avløser naturvernforskriften § 23, viltforskriften § 32, forskrift 11. august 1978 § 21, røyeforskriften § 21 og kulturminneforskriften § 21.

Straffebestemmelsen tar sikte på overtredelse av § 5, forskrifter etter § 12, vedtak etter § 14, §§ 26-27, §§ 28 og 30, forskrifter etter §§ 31, 32 og 35, og forskrift etter § 36 , § 42 jf. §§ 39 og 40, §§ 53, 54, 57 og 58, §§ 64-68, § 70 første og tredje ledd og forskrifter etter annet ledd, § 71 første og tredje ledd og forskrift etter § 71 fjerde ledd, §§ 73-76, § 79 jf. §§ 80-84, § 86, §§ 88-89 og § 93 første ledd.

Strafferammen er bøter eller fengsel inntil ett år. Er det voldt betydelig miljøskade eller fare for det, øker den øvre strafferamme til fengsel i tre år. For øvrig gjelder generalklausulen for miljøkriminalitet i straffeloven § 152 b for de alvorligste tilfellene. Er overtredelsen begått av noen som har handlet på vegne av et foretak (selskaper, sammenslutninger, stiftelser, enkeltpersonsforetak, boer eller offentlig virksomhet) kan foretaket alltid straffes med bøter etter straffeloven §§ 48 a-48 b.

Bestemmelsen er for øvrig omtalt ovenfor i kap 17.8, og i utredningen kap 9.7.

Til § 100 (utfyllende forskrifter)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 98.

Paragrafen gir adgang til å gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av loven. Det kan blant annet være aktuelt å gi forskrift om innholdet av en melding etter § 58 og nærmere om hvordan man kommer inn i tillatelsessystem etter melding.

Bestemmelsen gir ikke adgang til å fravike bestemmelser som er fastsatt i annen lov eller forskrift, for eksempel forvaltningslovens regler.

Til § 101 (ikrafttreden)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 99.

Etter første punktum fastsetter Kongen når loven skal tre i kraft. Før ikraftsetting vil det være behov for å utarbeide forskrifter til loven og oppheve (deler av) eksisterende forskrifter. Annet punktum gir hjemmel for delt ikraftsetting.

Til § 102 (overgangsbestemmelser)

Paragrafen tilsvarer NOU 1999:21 § 100.

Som det fremgår i tilknytning til § 101, bør de generelle forskriftene innenfor miljøområdet gjennomgås og endres eller oppheves før loven trer i kraft. Også forskriftene om verneområder bør gjennomgås, men det kan være aktuelt å sette loven i kraft før det er gjort. Også ellers kan det være behov for å sikre at forskrifter som er gitt med hjemmel i svalbardloven § 4, vil fortsette å gjelde inntil de blir opphevet.

Til § 103 (endringer i andre lover)

Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU 1999:21 § 101.

Paragrafen gjelder endringer i andre lover.

Til nr. 1: Endringen i straffeloven § 152 b annet ledd (2) er en konsekvens av vedtakelsen av svalbardmiljøloven og innebærer bare en lovteknisk tilpasning.

Til nr. 2: Forslaget innebærer at sjødyktighetsloven kan gjøres gjeldende, helt eller delvis, for utenlandske skip og innretninger i Svalbards indre farvann og territorialfarvann. Dette er den mest praktiske måte å gi hjemmel for gjennomføring av aktuelle internasjonale konvensjoner.

Til nr. 3: Endringen i svalbardloven § 4 første ledd er en konsekvens av at forskrifter innenfor svalbardmiljølovens område heretter bør gis med hjemmel i svalbardmiljøloven, og det bør ikke kunne oppstå uklarhet om en forskrift med hjemmel i svalbardloven kan avvike fra svalbardmiljøloven. Av den grunn foreslås det at hjemmelen for miljøvernforskrifter i svalbardloven oppheves. Dette innebærer at alternativene jakt, fangst og fredning av dyr, planter, naturformasjoner, landstrekninger og fortidslevninger tas ut, og at alternativet fiske endres til saltvannsfiske.

Fredlysinger av egg- og dunvær i medhold av § 26 annet ledd har nå liten betydning, og ingen grunneier er avhengig av slike fredlysinger. Med §§ 31 og 32 legges det opp til en annen form for forvaltning av disse ressursene, der det tas utgangspunkt i fredningsprinsippet og åpnes mulighet for å gi enerett til overvintrende fangstfolk. Grunneierens rett har berodd på tillatelse gitt av Kongen med hjemmel i lov. Grunnloven §§ 97 og 105 er da ikke til hinder for at lovhjemmelen for slike fredlysinger tas bort med den virkning at meddelte tillatelser og fredlysinger bortfaller uten erstatning.

Til nr. 4: Tilføyelsen er en følge av at svalbardloven § 4 etter endringene i nr. 3 ovenfor ikke vil gi hjemmel for forskrifter om miljøvern. Reglene om miljøvern på Jan Mayen bør gis ved forskrift, og forslaget her tar sikte på å sikre hjemmel for det.

Til nr. 5: Isbjørnloven av 1957 gjelder for Svalbard, og skriver seg fra tiden før konvensjoner som freder isbjørn ble vedtatt. Loven bør nå endres så det er klart at rettsstillingen for isbjørn på Svalbard beror på svalbardmiljøloven. For øvrig bør lovens tittel og innhold bringes i pakt med det forhold at isbjørn er en truet dyreart som er fredet både etter internasjonale konvensjoner og etter norske regler.

Til nr. 6: Endringen i forurensningsloven er en naturlig konsekvens av at svalbardmiljøloven skal regulere forurensningsspørsmål på Svalbard.

Til nr. 7: Endringen i kystvaktloven § 11 annet ledd er en konsekvens av vedtakelsen av svalbardmiljøloven og innebærer bare en lovteknisk tilpasning.