9 Flora og fauna

9.1 Innledning

Vern av Svalbards særegne villmarksnatur er stadfestet som et av de overordnede målene for norsk svalbardpolitikk i flere stortingsmeldinger, senest i St. meld. nr. 9 (1990-2000). Med villmark eller villmarkspregede områder forstås vanligvis naturområder som er lite påvirket av menneskelig aktivitet, som er fri for tyngre tekniske naturinngrep, der det biologiske mangfoldet er stort sett intakt, og der de økologiske prosessene får virke uten vesentlig menneskelig inngripen og styring.

Det naturlige biologiske mangfoldet er i dag langt på vei intakt på Svalbard, selv om enkelte dyrebestander fortsatt er preget av tidligere tiders overbeskatning. Floraen og faunaen på Svalbard utvikler seg langt på vei uavhengig av menneskelige inngrep og styring, og øygruppen er det nærmeste man kommer uberørt natur og store intakte økosystemer i Norge, såvel som i europeisk sammenheng.

Selv om natur- og kulturmiljøet på Svalbard fremstår som uberørt sammenlignet med de fleste andre områder, er miljøet også her i varierende grad påvirket av menneskelig aktivitet. De viktigste menneskeskapte faktorene som påvirker faunaen og floraen på Svalbard er:

• langtransportert og lokal forurensning

• tidligere og nåværende høsting av levende ressurser, herunder kommersiell fiske og skjellfangst

• påvirkning av trekkende arter langs trekkruter og i overvintringsområder

• fysiske naturinngrep og terrengslitasje

• forstyrrelse knyttet til ferdsel.

I tillegg har det forekommet introduksjon av fremmede arter både med og uten hensikt. Innførte arter som moskusfe og hare er dødd ut, mens østmarkmus, som er innført utilsiktet, ser ut til å ha slått seg til permanent i enkelte av fuglefjellene rundt Isfjorden.

9.2 Vern av flora og fauna

9.2.1 Gjeldende rett

9.2.1.1 Vern av Svalbards fauna

Vilt og ferskvannsfisk er som hovedregel fredet på Svalbard, med mindre annet er bestemt i forskrifter eller ved vedtak med hjemmel i forskriftene, jf. forskrift 24. mai 1996 nr. 516 om forvaltning av vilt på Svalbard (viltforskriften) § 3, forskrift 31. januar 1997 nr. 11 om forvaltning av røye og ferskvannsorganismer (røyeforskriften) § 3, og § 4 i forskrift om forvaltning av vilt og ferskvannsfisk på Svalbard og Jan Mayen fastsatt ved kgl. res. 11. august 1978, som fremdeles gjelder for sjøpattedyrene på Svalbard, og alt vilt og fisk på Jan Mayen (jakt- og fiskeforskriften).

Viltforskriften har med begrepene «mangfold» og «viltets leveområder» som likeverdige komponenter til viltet selv. Røyeforskriften har samme utgangspunkt, jf. § 1. Formålet til jakt- og fiskeforskriften er tredelt, jf. § 1:

1. Opprettholde områdenes naturlige artsrikdom,

2. Bevare balansen mellom artene og deres naturgrunnlag og mellom artene innbyrdes,

3. Regulere en økologisk forsvarlig høsting av vilt og ferskvannsfisk.

I viltforskriften finnes det en hjemmel for biotopvern, hvor fredning innebærer forbud mot anlegg, bygging og annen virksomhet, herunder ferdsel, jf. § 5. I jakt- og fiskeforskriften har man ingen tilsvarende adgang til å bevare sjøpattedyrenes leveområder, men man kan hindre ferdsel i gitte områder med hjemmel i naturvernforskriften §§ 3 og 4, blant annet for å beskytte dyrelivet. Denne adgangen ble benyttet for Kong Karls Land for å beskytte isbjørns viktigste hilokalitet på Svalbard, jf. forskrift om ferdselsforbud på Kong Karls Land, gitt av Sysselmannen 1. juli 1985.

Den som ønsker å foreta inngrep i røyeførende vassdrag som kan påvirke røyebestanden må melde tiltaket etter naturvernforskriften kap III om virksomhet, jf. røyeforskriften § 6.

Forstyrrelse av isbjørn er forbudt med hjemmel i viltforskriften, dersom bjørnen «blir forstyrret eller uroet på en måte som kan medføre fare for såvel isbjørn som mennesker», jf. § 3 fjerde ledd.

Når det gjelder internasjonale forpliktelser på området vises det til kapitlene 4.2.3.3 - 4.2.3.6 ovenfor om henholdsvis konvensjonen om trekkende arter av ville dyr (Bonn-konvensjonen), konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr, og deres naturlige leveområder (Bern-konvensjonen), avtalen om vern av isbjørn (Isbjørn-avtalen) og konvensjonen om internasjonal handel med truede dyre- og plantearter (CITES, Washington-konvensjonen). Videre vises til utvalgets utredning om miljøvernsamarbeidet under Arktisk Råd i utredningen kap 6.3.3.4.

9.2.1.2 Vern av Svalbards flora

Svalbards flora omfattes ikke av fredningsprinsippet i dag. Det er likevel flere regler som beskytter floraen. Naturvernforskriften § 3, som blant annet gir generelle regler om ferdsel, oppstiller i annet ledd et forbud mot å unødig skade planter på Svalbard. Planter omfattes dessuten av «naturmiljøet» i § 3 første ledd annet punktum, hvor det knyttes aktsomhetsplikt til både ferdsel og annen virksomhet.

Det kan videre settes krav av hensyn til plantelivet for virksomhet som er meldepliktig etter naturvernforskriften kap III, jf. §§ 10 og 11. En virksomhet kan forbys helt etter § 10 annet ledd, hvis den kan skade særpregede botaniske forekomster.

I medhold av § 4 i svalbardloven er det opprettet to plantefredningsområder, og det er i tillegg gitt en forskrift om artsvern av purpurkarse på Svalbard. Planter er dessuten vernet i nasjonalparkene, naturreservatene og fuglereservatene.

Når det gjelder internasjonale forpliktelser for vern av Svalbards flora, vises det til kap 4.2.3.4 ovenfor om konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr, og deres naturlige leveområder (Bern-konvensjonen).

9.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å lovfeste fredningsprinsippet for alle arter. Utvalget skriver om dette i utredningen kap 6.3.4.1, hvor det blant annet heter at:

«Fredningsprinsippet er det klareste rettslige uttrykk for ønsket om å beskytte de forskjellige arter av flora og fauna og det samlede biologiske mangfold. Det bidrar til å sette fokus på artene og deres betydning i økosystemene istedenfor på menneskenes utnytting av dem. Rettslig sett innebærer fredningsprinsippet at menneskelige inngrep i flora og fauna må ha hjemmel i lov. Fredningsprinsippet kan også forstås som en skranke mot utryddelse av arter, slik at en fullmakt i loven til å åpne for beskatning ikke må brukes så langt at man ikke opprettholder levedyktige bestander av de forskjellige arter.»

Utvalget skriver videre at:

«Både de eksisterende regler og de miljømål som følger av St. meld. nr. 22 (1994-95), jf. Innst. S. nr. 11 (1996-97), gjør at utvalget finner det klart at miljøvernloven bør bygge på fredningsprinsippet, som bør komme klart til uttrykk i loven. Spørsmålet er dermed hvilke klasser og arter av flora og fauna som fredningsprinsippet bør lovfestes for.

Utvalget foreslår et generelt fredningsprinsipp som i utgangspunktet omfatter alle arter, både marine og terrestriske. Dette blir knesatt i utk § 24, jf. definisjonene av flora og fauna i utk § 3. Forslaget markerer de ulike arters likeverdighet for bevaring av økologisk mangfold og sammenhengen mellom artene i økosystemet, herunder sammenhengen mellom økosystemet i havet og på land, som er karakteristisk for Svalbard. Vi viser ellers til kap 6.3.4.4 nedenfor når det gjelder lovens anvendelse på marine arter. I tillegg til den prinsipielle, økologisk baserte begrunnelsen for et generelt fredningsprinsipp vil utvalget vise til at dette vil gi en mer oversiktlig regulering totalt sett.»

Utvalgets forslag innebærer en vesentlig utvidelse av artsfredningen på Svalbard.

9.2.2.1 Fredningsprinsippets betydning for faunaen

Utvalget foreslår å lovfeste et forbud mot å «jage, fange, skade eller avlive fauna eller skade egg, reir eller hi», uten at det har særskilt hjemmel. Utvalget mener at det er behov for visse generelle begrensninger i faunafredningen, og skriver om dette i utredningen kap 6.3.4.5, hvor det blant annet heter at:

«Det er ikke til å unngå at encellede dyr og virvelløse dyr kan bli skadet eller drept ved lovlig ferdsel eller godkjent virksomhet. Utvalget foreslår at det tas hensyn til dette ved en egen bestemmelse i utk § 27 annet ledd. Utvalget foreslår videre at det skal være en generell adgang til å avlive virvelløse dyr (og encellede dyr) som volder skade eller er til plage (f eks fluer og mygg). Dette blir ivaretatt gjennom utk § 31 annet ledd.

Smågnagere kan også være til skade eller ulempe der de måtte finnes i bosettingene. De er ikke noen del av Svalbards naturlige fauna, men er kommet med skip fra det europeiske fastland. Utvalget ser det primært som ønskelig at de ikke etablerer seg permanent på Svalbard. På denne bakgrunn foreslår utvalget at det skal være en generell adgang til å avlive smågnagere, jf. utk § 31 annet ledd. Vi viser i den sammenheng til at for smågangere gjelder det også på fastlandet særlige unntak fra fredningsprinsippet, jf. viltloven § 3 annet ledd.»

9.2.2.2 Fredningsprinsippets betydning for floraen

Utvalget foreslår å lovfeste forbud mot å ødelegge eller fjerne flora. Utvalget skriver imidlertid at det er nødvendig med visse unntak fra fredningsprinsippet fordi det er et mål at det skal være virksomhet og stabil bosetning på Svalbard. Utvalget skriver om dette i utredningen kap 6.3.4.3, hvor det blant annet heter at:

«I forhold til florafredningen anser utvalget uten videre at det er nødvendig med et unntak for slitasjeskader som normalt følger av lovlig ferdsel og godkjent virksomhet, jf. utk § 25 annet ledd. Men i en tillatelse til godkjent virksomhet etter utk §§ 56 eller 57 vil det være aktuelt å sette vilkår for å begrense slitasjen. Utk § 60 vil gi adgang til å sette slike vilkår. Det kan også være aktuelt å avslå en søknad om tillatelse på grunn av de skader på plantedekket som tiltaket vil medføre.»

Utvalget skriver videre at havbunnsvekster lett vil bli påvirket av tråling etter reker og skjell mv., men at det, så lenge trålingen er innenfor lovlige rammer, vil være tale om «godkjent virksomhet» som fredningsprinsippet ikke vil være til hinder for.

Utvalget foreslår at det ikke skal åpnes for plukking eller innsamling av planter til privat bruk. Utvalget mener at det vil være et viktig signal å gi turister som kommer til Svalbard - et signal som kan ha betydning for holdningen til naturen på Svalbard generelt. Utvalget mener at plantefredningen også må ha som følge at det blir forbudt å bruke planter på Svalbard kommersielt.

Utvalget foreslår imidlertid to begrensede unntak fra florafredningen. For det første mener utvalget at innsamling av flora til bruk i forskning og undervisning bør være tillatt, så lenge innsamlingen ikke gjør noe vesentlig inngrep i bestanden på stedet.

For det annet foreslår utvalget at innsamling av sopp og tang og tare til privat bruk skal være tillatt, fordi sopplukking neppe vil kunne bli noen reell trussel mot bestanden eller mot det økosystem som soppen er en del av, siden høstingen i praksis bare gjelder fruktlegemet og ikke mycelet (hyfene) i jordbunnen. Utvalget viser til at sopplukking er tradisjon i russiske bosettinger, og at det er en viss praksis med å sanke tang til mat.

9.2.3 Høringsinstansenes syn

Det er flere av høringsinstansene som kommenterer utvalgets forslag til et generelt og altomfattende fredningsprinsipp for flora og fauna. Norges Naturvernforbund skriver i sin høringsuttalelse at de vurderer forslaget om et generelt fredningsprinsipp for alle arter som betydningsfullt, og at de er enige i de unntak som oppstilles for florafredningen. Også Friluftslivets fellesorganisasjon skriver at de støtter det generelle fredningsprinsippet.

Store Norske Spitsbergen Kulkompani skriver i sin høringsuttalelse blant annet at:

«Fredningsprinsippet for flora og fauna er etter selskapets vurdering løst på en for alle parter tilfredsstillende måte.»

Direktoratet for naturforvaltning uttrykker også støtte til lovfestingen av fredningsprinsippet for flora og fauna, og mener det er viktig for å synliggjøre de ulike artenes likeverdighet for bevaring av mangfoldet på Svalbard. Direktoratet uttaler videre at både flora og fauna på Svalbard er særlig nært knyttet til/avhengig av det marine økosystemet og dets sunnhetstilstand. Direktoratet skriver videre at:

«Som nevnt foran, støtter direktoratet forslaget om innføring av fredningsprinsippet. I kommentarene til denne bestemmelsen heter det at smågnagere kan avlives når som helst, slik at det i realiteten er gjort unntak fra fredningsprinsippet for disse. Når det gjelder smågnagere, så vil det i de fleste tilfellene blant annet være aktuelt å legge ut gift for avlivning. Slik bestemmelsen er formulert, så vil dette ikke være lovlig slik det er etter viltlovens § 3 andre ledd. Etter direktoratets oppfatning bør man ha den tilsvarende bestemmelse på Svalbard. For at dette skal være lovlig med bruk av for eksempel rottegift, må det gjøres en tilføyelse til forslaget § 31 slik at denne får det tilsvarende innholdet som i viltloven § 3 andre ledd.»

Direktoratet foreslår derfor følgende tilføyelse til annet ledd:

«Forbudet i § 27 siste ledd gjelder ikke avliving av smågnagere».

NTNU skriver i sin høringsuttalelse at det er positivt at totalfredningsprinsippet er lagt til grunn for all flora og fauna. NTNU finner det imidlertid merkelig at det ikke må søkes tillatelse for innsamling av flora til forskning eller undervisning.

Norges Naturvernforbund skriver i sin høringsuttalelse at de vurderer det generelle fredningsprinsippet som betydningsfullt og i overensstemmelse med føre var-prinsippet.

Fiskebåtredernes forbund skriver i sin høringsuttalelse at de legger til grunn at § 23 (som sier at flora og fauna skal forvaltes slik at artenes naturlige produktivitet, mangfold og leveområder bevares, og at det innenfor denne ramme kan finne sted en kontrollert og begrenset høsting), ikke vil være til hinder for en eventuell oppstart av kommersiell fangst av sjøpattedyr ved øygruppen, forutsatt at uttaket er biologisk forsvarlig.

9.2.4 Departementets merknader

Departementet vil innledningsvis bemerke at utvalgets forslag innebærer en omfattende utvidelse av artsvernet på Svalbard. Forslaget er imidlertid kun en videreføring av gjeldende rett når det gjelder vilt og ferskvannsfisk som allerede er fredet på Svalbard, jf. foran under kap 9.2.1.1.

Etter departementets mening tilsier de høye miljømålene som gjelder for Svalbard, herunder målet om at Svalbard skal fremstå som et av verdens best forvaltede villmarksområder, svalbardnaturens særlige sårbarhet og den sterke sammenhengen mellom økosystemene på land og i havet at fredningsprinsippet utvides til å omfatte flere arter. Fredningsprinsippet er i samsvar med føre var-prinsippet, og departementet vil i den forbindelse vise til Innst. S. nr. 196 (1999-2000) hvor komiteen uttaler at «føre var-tenkingen» må være det bærende prinsipp for forvaltningen av området.

Departementet støtter på denne bakgrunn utvalgets forslag om å uttrykkelig lovfeste fredningsprinsippet, og viderefører utvalgets forslag i lovens § 25.

Departementet er imidlertid ikke enig med utvalget i at alle arter bør omfattes av fredningsprinsippet. Departementet mener at det bør foretas en avgrensing i forhold til forvaltning av saltvannsfisk og krepsdyr. Det samme gjelder sjøpattedyr som ikke er stedegne og som hovedsakelig har sitt utbredelsesområde utenfor Svalbards territorialfarvann og som bare sporadisk gjester Svalbard. Departementet foreslår derfor en lovbestemmelse om at reglene i kapittelet om flora og fauna gjelder all flora og fauna på land og i sjøen, med unntak av saltvannsfisk og krepsdyr, samt sjøpattedyr som ikke er stedegne i svalbardområdet, jf. forslag til ny § 23. For en nærmere begrunnelse av forslaget vises det til kap 9.4 nedenfor.

Departementet vil, i likhet med utvalget, peke på at plantefredningsområdene fra 1932, som setter forbud mot innsamling og ødeleggelse av plantevekster, synes å ha preget folks holdning, slik at plukking av blomster praktisk talt ikke forekommer på Svalbard. Dette reelle vernet bør etter departementets mening videreføres i svalbardmiljøloven. Departementet viderefører derfor utvalgets forslag om at «ingen må skade eller fjerne flora» i lovens § 28.

Departementet er videre enig med utvalget i at det må gjøres visse unntak fra fredningsprinsippet, og støtter utvalgets forslag til unntak og begrensninger. Etter departementets mening er disse begrensningene og unntakene nødvendig for å nå de øvrige mål for Svalbard, herunder målet om stabil norsk bosetning på øygruppen, som krever en viss aktivitet på øygruppen.

Utvalget har ikke funnet grunn til å gjøre innsamling av flora til forskning og undervisning avhengig av en særskilt dispensasjon, og departementet støtter utvalgets vurdering. Departementet vil bemerke at det er krav om at innsamlingen ikke skal gjøre vesentlig inngrep i bestanden på stedet. På denne måten unngås det at floraen forringes og at sjeldne botaniske forekomster utryddes. Departementet viderefører på denne bakgrunn utvalgets forslag til unntak og modifikasjoner i fredningsprinsippet i lovens §§ 28 annet ledd, 29, og i 30 annet ledd.

Departementet støtter Direktoratet for naturforvaltning i at det er behov for å kunne avlive smågnagere med gift, og har tatt inn en hjemmel for dette i lovforslaget § 33, annet ledd, annet punktum, i tråd med direktoratets forslag.

9.3 Høsting og sanking

9.3.1 Gjeldende rett

Det er åpnet for et begrenset jakt og fiske på Svalbard. Etter viltforskriften må man ha jaktkort for å kunne jakte, jf. § 21, og etter røyeforskriften må man ha fiskekort, jf. § 13. De som har løst jakt- eller fiskekort kan jakte/fiske etter de arter som er tatt ut til høsting. Høstingen kan begrenses til ulike områder, tider, kvoter, jeger- og fiskerantall, begrensninger innen arten (for eksempel tillatelse til å jakte på hanner, hunner eller yngre dyr), jf. viltforskriften §§ 6-8 og 22 og røyeforskriften § 13. Om jaktbare arter og jakttidsrammer gjelder forskrift 26. mai 1997 nr. 531, og de alminnelige jakttider for jaktsesongene 1. mai 1997 - 30. april 2002 er fastsatt i forskrift 18. juni 1997 nr. 623.

Om jakt- og fangstutøvelse gjelder nærmere regler i forskrift 18. juni 1997 nr. 622. I medhold av viltforskriften er det gitt forskrift om jegerprøve på Svalbard 27. juli 1999 nr. 872, som blant annet inneholder krav om at den som ønsker å jakte, skal ha bestått jegerprøve, jf. viltforskriften § 18. Den som kan dokumentere at han eller hun fyller vilkårene for tilsvarende jakt i sitt hjemland eller er registrert i Norsk jegerregister, fritas imidlertid fra kravet om jegerprøve.

Jakten skal utøves på en måte som ikke påfører det enkelte dyr unødig lidelse, jf. viltforskriften § 15 om human jakt.

Bil, snøscooter, luftfartøy eller annet motorkjøretøy, bortsett fra båt - se nedenfor, kan ikke brukes til lokalisering eller forfølgning av vilt, eller til avledning av viltets oppmerksomhet fra jegeren, jf. § 19. I tillegg er det forbudt å løsne skudd fra luftfartøy eller motorkjøretøy.

På Svalbard kan man jakte fra båt, med mindre Sysselmannen fastsetter begrensninger for områder, tidsrom eller arter, jf. § 20.

Egg og dun er fredet etter viltforskriften § 3 sammen med viltet. Sanking av dun kan foregå i perioden 16. august - 31. oktober hvert år. Utenfor den angitte tiden kan Sysselmannen gi regler om egg- og dunsanking. Det er i hovedsak fangstmennene som driver med egg- og dunsanking. Sysselmannen har kontakt med fangstmennene og gir nødvendige dispensasjoner gjennom enkeltvedtak.

9.3.2 Utvalgets forslag

Utvalget mener, på bakgrunn av hovedmålet om å bevare den upåvirkete villmarksnaturen, at det kun kan tillates en begrenset beskatning som ikke påvirker bestandsstrukturen i de enkelte populasjoner. Utvalget mener at dette bør reflekteres i et overordnet prinsipp innledningsvis i kapitlet om flora og fauna, og foreslår et slikt prinsipp i utredningen § 23, som lyder som følger:

«Flora og fauna på land og i sjøen skal forvaltes slik at artenes naturlige produktivitet, mangfold og leveområder bevares, og Svalbards villmarksnatur sikres for fremtidige generasjoner.

Innenfor denne rammen kan det finne sted en kontrollert og begrenset høsting.»

Utvalget foreslår videre at hjemlene for å gi adgang til og reguleringen av jakt, fangst og fiske i gjeldende regelverk i hovedsak videreføres i miljøvernloven, og at de nærmere regler om adgangen til høsting gis ved forskrift.

Utvalget skriver om jaktbarhet og jakttidsrammer i utredningen kap 6.3.4.6, hvor det blant annet heter at:

«Når det skal tas stilling til hvilke arter som det skal drives jakt og fangst på eller hvilke vassdrag man skal tillate fiske i, og i hvilket tidsrom, mener utvalget at det først og fremst bør vurderes om høstingen kan foregå uten at det får nevneverdig betydning for bestandens sammensetning og naturlige utvikling, jf. utk § 28 fjerde ledd. En slik vurderingsnorm faller naturlig dels fordi bevaring er det hovedmål som er satt for bestandene, dels fordi rekreasjon er hovedbegrunnelsen for å tillate jakt på Svalbard.»

Utvalget skriver videre om selve høstingen:

«Høsting må skje på en måte som ivaretar dyrevernhensyn (human jakt), jf. utk § 28 tredje ledd. Det skal skje med de redskaper og på de måter som er tillatt ved forskrift, jf. utk § 28 tredje ledd. Dette innebærer blant annet at det ikke kan brukes gift til avliving uten at det er hjemlet i en forskrift. Utvalget legger til grunn at det bare vil bli tillatt brukt redskaper som er selektive. Utvalget foreslår opprettholdt et uttrykkelig forbud mot å bruke luftfartøy, luftputefartøy, motorkjøretøy og kunstig lys til høstingen. Dette innebærer at nevnte fremkomstmidler og redskap ikke må brukes til å lokalisere eller forfølge byttet eller avlede dets oppmerksomhet, og det må heller ikke skytes fra slike kjøretøyer eller fartøyer. Derimot bør det selvsagt ikke være noe i veien for å bruke f eks snøscooter til transportformål eller til oppsyn med utsatte feller, innenfor de alminnelige regler i utk §§ 71 flg om motorisert ferdsel på Svalbard.»

Utvalget foreslår å lovfeste at man må man løse et kort som angir hva, når og hvor man har rett til å jakte, fangste eller fiske for å kunne utøve retten til høsting. Nærmere regler om dette og om jegerprøve som vilkår for jaktkort foreslås fastsatt i forskrift.

Utvalget foreslår å lovfeste en bestemmelse som sier at departementet for bestemte arter kan gi forskrift om at bare fastboende skal ha rett til høsting.

Utvalget mener videre at det også ved fordeling av jaktkvotene bør være adgang til å favorisere fastboende på Svalbard fremfor tilreisende, fordi rekreasjon og lokal ressursutnytting er hovedbegrunnelsen for å åpne for jakt.

Utvalget foreslår videre at miljøvernloven bør legge til rette for å opprettholde fangstmannstradisjonen i en målestokk som er forenlig med bevaringsmålet, og ønsket om at høsting også skal kunne være et lokalt rekreasjonstilbud. Utvalget foreslår derfor at Sysselmannen gis adgang til å gi overvintrende fangstfolk en enerett til høsting av alle eller visse høstbare arter innenfor et angitt område.

9.3.3 Høringsinstansenes syn

Norsk Polarinstitutt skriver i sin høringsuttalelse at bestemmelsen om enerett til høsting for fangstmenn synes vel begrunnet, men at det bør legges til grunn en behovsprøving for å gi fangstmenn en slik enerett i geografisk avgrensede områder.

Svalbardrådet og Longyearbyen Jeger- og Fiskerforening uttaler at lokalbefolkningen, slik som nå, må ha rett til å drive jakt også innenfor de områder som det foreslås å gi overvintrende fangstfolk enerett til høsting innenfor. Norges Jeger- og fiskerforbund støtter Longyearbyen Jeger- og Fiskerforening i dette.

Trust Arktikugol skriver i sin høringsuttalelse at de stiller seg uforstående til bestemmelsen om at departementet med hensyn til enkelte dyrearter kan utarbeide forskrifter som kun tillater personer med fast opphold på Svalbard å drive jakt, siden art 2 i svalbardtraktaten av 1920 stadfester lik rett til jakt for alle borgere av traktatland i det område som er nevnt i art 1 i traktaten. Trust Arktikugol skriver videre at paragrafen fullstendig ignorerer den eksklusive retten grunneierne sikres i art 2 i traktaten til å drive jakt på egen eiendom:

1. «i nærheten av boliger, hus, magasiner, verksteder og anlegg oppført til utnyttelse av grunnstykket;

2. innenfor et område av 10 km omkring foretakets eller bedriftens hovedsete.»

Direktoratet for naturforvaltning støtter forslaget om adgang til differensiering mellom fastboende og tilreisende når det gjelder høsting. De mener at et slikt skille kan bli nødvendig for å kontrollere og begrense høstingen på Svalbard.

9.3.4 Departementets merknader

Departementet mener at det, på bakgrunn av målet om å bevare Svalbards villmarksnatur, er ønskelig med en mest mulig naturlig utvikling av bestandene på Svalbard. Dette tilsier etter departementets mening en mer begrenset adgang til høsting på Svalbard enn på fastlandet, hvor prinsippet om bærekraftig høsting er avgjørende for uttaket. Departementet støtter på denne bakgrunn utvalget i at det kun kan tillates en kontrollert og begrenset høsting på Svalbard, og viderefører utvalgets forslag i lovens § 24.

Fordi høstingens formål dels er ressursutnytting, dels rekreasjon, finner departementet det naturlig at adgangen til høsting må kunne forbeholdes de fastboende. Fastboende er personer som er gyldig innført i befolkningsregisteret for Svalbard, jf. lovens § 3 bokstav i. Etter gjeldende regler for registeret vil det si de som har tatt opphold på øygruppen og som har til hensikt å bo der i minst seks måneder. Utvalget skriver om forholdet til traktaten i utredningen kap 6.3.4.6, hvor det blant annet heter at:

«En slik differensiering - og eventuelt utelukkelse av tilreisende - vil være basert på tilknytning til Svalbard og ikke nasjonalitet, og vil derfor ikke være i strid med likebehandlingsprinsippet i svalbardtraktaten.»

Departementet støtter utvalgets syn på forholdet til traktaten og utvalgets vurderinger for øvrig. Departementet viser videre til de særskilte merknader til bestemmelsen, hvor det blant annet fremgår at allemannsretten til høsting etter § 32 første ledd må forstås med den begrensning som fremgår av traktaten art 2 som er gjennomført ved svalbardloven § 26.

Departementet viderefører på denne bakgrunn utvalgets forslag om adgang til å begrense adgangen til høsting for de fastboende i lovens § 32 tredje ledd.

Departementet er enig med utvalget i at det er viktig å ivareta fangstmannstradisjonen, som er en viktig del av Svalbards historie og kultur. Når det gjelder forholdet til svalbardtrakatens artikkel 2, skriver utvalget om dette i utredningen kap 6.3.4.7, hvor det blant annet heter at:

«Tredje ledd i artikkel 2 forbeholder en enerett til jakt for okkupanter som etter prosedyren i henhold til svalbardtraktaten har fått anerkjent sin eiendomsrett til visse arealer. Av størst interesse i forhold til fangstmannsområder er det at eneretten vil gjelde i 10 kilometers radius fra foretakets hovedsete. Bestemmelsene i artikkel 2 tredje ledd må respekteres ved tildeling av fangstmannsområder, men det vil neppe være noe praktisk problem, og vil ikke gjøre fangstmannsordningen som sådan i strid med svalbardtraktaten. Utvalget antar at en enerett for overvintrende fangstfolk heller ikke strider mot artikkel 2 første ledd, som fastsetter lik rett til jakt og fiske for traktatpartenes undersåtter. Det kan ikke antas at denne bestemmelsen stiller krav om at de alle skal ha adgang til jakt og fiske så sant det overhodet blir åpnet for det. Men den utelukker at det bare på grunnlag av nasjonalitet gjøres forskjell på traktatpartenes statsborgere ved tildeling av enerett og eventuelt opphold i fangsthytter. Dette kravet er imidlertid ikke til hinder for en slik fangstmannsordning som utvalget foreslår, men stiller visse krav til praktiseringen av den.»

Departementet støtter utvalgets vurderinger, og viser dessuten til de særskilte merknadene til bestemmelsen, hvor det blant annet fremgår at:

«Det kan heller ikke tildeles noen enerett til fangstfolk etter fjerde ledd i strid med svalbardloven § 26 første ledd.»

Departementet viderefører på denne bakgrunn utvalgets forslag om hjemmel til å tildele fangstmenn områder med enerett til høsting i lovens § 32 fjerde ledd.

9.4 Særskilt om marin fauna

9.4.1 Gjeldende rett

Fiske i Svalbards territorialfarvann og indre farvann reguleres av forskrifter gitt i medhold av svalbardloven § 4, mens fiske i fiskevernsonen reguleres av forskrifter gitt med hjemmel i lov om Norges økonomiske sone (soneloven).

Saltvannsfiskeloven får i utgangspunktet ikke anvendelse på Svalbard. Det er imidlertid ved kgl. res. av 6. juni 1997 bestemt at kapittel V om orden på fangstfelt mv., kapittel VI om berging av redskap og kapittel VIII om erstatning i lov av 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske mv. gjelder for fiske i Svalbards territorialfarvann og indre farvann.

Det er lagt ulike begrensninger på fisket både innenfor og utenfor 4 nautiske mil for å hindre overbeskatning av bestandene. Utvalget har gjort nærmere rede for de ulike begrensninger i utredningen kap 6.3.3.2. For en nærmere redegjørelse av dette vises det derfor til utvalgets arbeid.

9.4.2 Utvalgets forslag

Utvalget mener at svalbardmiljøloven også bør gjelde for de marine arter, på grunn av det nære samspill mellom livet på land og i havet. Utvalget foreslår imidlertid at fiskerimyndighetene ved forskrift skal kunne tillate fiske innenfor Svalbards territorialfarvann med hjemmel i svalbardmiljøloven § 29, og at det lovfestes at det ved utarbeidelse av slik forskrift skal legges vekt på å sikre en bærekraftig forvaltning. De deler av saltvannsfiskeloven som gjelder for fiske på Svalbard i dag, (blant annet regler om håndheving og kontroll), foreslår utvalget å videreføre for fiske i Svalbards territorialfarvann.

Utvalget mener videre at det er viktig å sikre at sjøpattedyrene på Svalbard fortsatt fredes, og går inn for at svalbardmiljøloven bør være hjemmelsgrunnlaget for forskrifter om forvaltning av sjøpattedyr. Utvalget har imidlertid kommet til at det bør være forskjellig utgangspunkt for de sjøpattedyr som i all hovedsak er hjemmehørende i svalbardområdet og utgjør viktige elementer i økosystemet der, det vil si hvithval, hvalross, svalbardsteinkobbe, ringsel og storkobbe, og de sjøpattedyr som i hovedsak er «gjestende» i svalbardområdet. De som er hjemmehørende i svalbardområdet foreslås omfattet av det generelle fredningsprinsippet i loven som kun tillater en kontrollert og begrenset høsting, mens de øvrige sjøpattedyr, som hovedsakelig har sitt utbredelsesområde utenfor Svalbards territorialfarvann og som bare sporadisk gjester Svalbard, foreslås regulert likt med annen marin fauna, det vil si etter prinsippet om bærekraftig forvaltning.

9.4.3 Høringsinstansenes syn

Norges fiskarlag skriver i sin høringsuttalelse at det ikke bør innføres et generelt fredningsprinsipp, selv om det er begrunnet i en samlet økologisk tenkning for områdene rundt Svalbard. Norges fiskarlag begrunner sin uttalelse med at det er mange arter som vandrer mellom Svalbard og norsk økonomisk sone, og at fredning av en art i et område ikke vil ha særlig stor betydning dersom den beskattes i andre områder. Norges fiskarlag skriver videre at:

«Når det gjelder arter som opptrer i kortere perioder i områdene rundt Svalbard, vil Norges fiskarlag støtte forslaget om at disse skal kunne høstes etter de forskrifter som gjelder i henhold til lov om saltvannsfiske. I denne forbindelse vil vi rette oppmerksomheten mot § 27 i utkast til lov, hvor det settes forbud mot å «løsne skudd eller volde annen kraftig støy nærmere et fuglefjell enn en nautisk mil i tiden 1. april til 31. august». Denne bestemmelsen vil skape problemer i forbindelse med fangst av hval, og av den grunn vil Norges fiskarlag gå sterkt i mot en slik bestemmelse».

Direktoratet for naturforvaltning (DN) skriver i sin høringsuttalelse at de er meget tilfreds med at det innføres et generelt fredningsprinsipp som også inkluderer de marine arter. Direktoratet støtter videre forslaget om å innføre et noe annet prinsipp for høsting av fisk, enn det prinsipp som gjøres gjeldende for den terrestriske faunaen. DN er imidlertid skeptisk til innføringen av ulike høstingsprinsipp for sjøpattedyr, avhengig av om de i hovedsak er hjemmehørende i Svalbards territorialfarvann eller ei, og foreslår at § 23 heller bør omfatte samtlige sjøpattedyr.

Utenriksdepartementet (UD) stiller spørsmålstegn ved om det er hensiktsmessig å la svalbardmiljøloven omfatte også de marine arter. Det heter i UDs høringsuttalelse blant annet at:

«Etter departementets syn kan dette innebære risiko for feiloppfatninger om at tredjelands fiske i territorialfarvannet vil berøres av loven.

Dersom miljøloven også skal gjelde marine arter slutter Utenriksdepartementet seg til utvalgets vurdering om at det må gis særlige regler for fiske i Svalbards territorialfarvann. I det lovfesting av et generelt fredningsprinsipp kan synes som en innstramning også på dette punkt, bør det etter Utenriksdepartementets oppfatning komme tydelig fram i svalbardmiljølovens forarbeider at tredjelands fiske i Svalbards territorialfarvann ikke skal berøres som følge av den nye loven.»

Fiskebåtredernes forbund skriver i sin høringsuttalelse at beskatning av marine ressurser som fisk, skjell og sjøpattedyr må forvaltes på samme måte, enten fisket/fangsten skjer innenfor eller utenfor Svalbards territorialfarvann, og at forvaltningen må skje med hjemmel i lov om saltvannsfiske mv.

Norges Naturvernforbund uttrykker støtte til å forvalte også de marine arter etter svalbardmiljøloven. Både Norges Naturvernforbund og Norsk Polarinstitutt mener at den sterke sammenhengen mellom økosystemene på land og i havet, sammen med de vedtatte miljømål for Svalbard, tilsier at også den marine fauna forvaltes etter prinsippet om en kontrollert og begrenset høsting, hvor bestandenes sammensetning og utvikling ikke skal påvirkes nevneverdig. Norges Naturvernforbund er uenig i utvalgets forslag om en todelt forvaltning av sjøpattedyr avhengig av om arten er hjemmehørende innenfor Svalbards territorialgrense eller ei. Både Norges Naturvernforbund og Norsk Polarinstitutt uttaler at § 29 bør sløyfes, og at § 28 bør gjelde også den marine fauna.

Fiskeridepartementet skriver i sin høringsuttalelse at de «på det nåværende tidspunkt» ikke ønsker å kommentere lovforslaget nærmere, da de ser det som hensiktsmessig først å vurdere om det er mulig å komme frem til helhetlige reguleringsprinsipper for alle områder under norsk fiskerijurisdiksjon. Fiskeridepartementet utdyper, på bakgrunn av en anmodning fra Miljøverndepartementet, sin høringsuttalelse i brev mottatt i Miljøverndepartementet 25. august 2000, hvor det blant annet heter at:

«Fiskeridepartementet vil i nær fremtid sette i gang et forberedende arbeid for å vurdere behovet for mer omfattende og grunnleggende forandringer i fiskerilovgivningen med sikte på en større grad av synliggjøring og ivaretakelse av miljøhensynet. Det er på det nåværende tidspunkt for tidlig å si noe sikkert om hvilken retning dette arbeidet vil ta. Skissemessig ser vi imidlertid for oss muligheten for en «havlov» som vil omfatte hele det norske jurisdiksjonsområdet på fiskerisektoren, uten at forholdet til territorialfarvannet rundt Svalbard foreløpig er nærmere vurdert.»

9.4.4 Departementets merknader

Som nevnt flere ganger tidligere, er sammenhengen mellom livet på land og i havet på Svalbard sterk, noe som medfører at det er viktig å verne om det marine miljø for derigjennom å verne om miljøet på land. Departementet er derfor enig med utvalget i at det generelle fredningsprinsippet i utgangspunktet også bør gjelde for de marine arter.

Departementet mener imidlertid, i motsetning til utvalget, at fredningsprinsippet bør avgrenses mot saltvannsfisk og krepsdyr, samt sjøpattedyr som ikke i hovedsak er stedegne i Svalbardområdet, for å ivareta visse sider av norske fiskeripolitiske interesser. Det er etter departementets mening også behov for å ivareta hensynet til en helhetlig fiskeriforvaltning når det gjelder de arter som i dag høstes kommersielt i tråd med tradisjonell fiske og fangst. Departementet viser til at beskatning av disse artene i dag reguleres med sikte på bærekraftig høsting, som sammenfaller med sentrale miljøkrav. Det er etter departementets syn naturlig at beskatningen av saltvannsfisk og reker, samt sjøpattedyr som ikke er stedegne, fortsatt skjer i samsvar med prinsippene for norsk fiskeriforvaltning, uavhengig om de befinner seg innenfor eller utenfor grensen for territorialfarvannet. For disse artene vil hensynet til bevaring av Svalbards villmarksnatur bli ivaretatt gjennom økosystemtilnærming og føre var-prinsippet i en helhetlig bærekraftig forvaltning innenfor territorialgrensen og i vernesonen.

Dagens lovgrunnlag for regulering av fiske inneholder videre hjemler for reguleringer som synes tilstrekkelige til å ivareta fiskeressursene, i tråd med prinsippet om bærekraftig forvaltning, da det kan iverksettes restriksjoner og fangstforbud dersom det skulle vise seg nødvendig. Departementet foreslår på denne bakgrunn en bestemmelse som avgrenser virkeområdet til kapitelet om flora og fauna mot saltvannsfisk og krepsdyr, samt sjøpattedyr som ikke er stedegne på Svalbard, i lovens § 23.

Departementet opprettholder med sitt forslag et skille mellom sjøpattedyr som henholdsvis er hovedsakelig hjemmehørende i Svalbards territorialfarvann og sjøpattedyr som i hovedsak oppholder seg utenfor Svalbards territorium. De sjøpattedyr som må regnes som stedegne, utgjør viktige elementer i økosystemet ved Svalbard, uavhengig av hvor mange dyr av arten som finnes for øvrig i verden. De bør derfor omfattes av fredningsprinsippet. Det samme gjelder bunnfauna som skjell og bløtdyr innenfor territorialgrensen som etter departementets forslag vil bli omfattet av fredningsprinsippet og prinsippet om begrenset høsting.

Departementets forslag innebærer at fiske i Svalbards indre farvann og territorialfarvann i hovedsak fortsatt skal reguleres av forskrifter gitt i medhold av svalbardloven § 4, mens fiske i fiskevernsonen reguleres av forskrifter gitt med hjemmel i lov om Norges økonomiske sone (soneloven). Det vises i den forbindelse til Fiskeridepartementets arbeid med en egen «havlov» hvor den lovmessige forankring for forskrifter om fiske i Svalbards territorialfarvann vil kunne bli vurdert.

Når det gjelder utvalgets forslag om forbud mot å bruke skipsfløyte, løsne skudd eller volde annen kraftig støy nærmere et fuglefjell enn en nautisk mil i tiden 1. april til 31. august, vil departementet bemerke at denne bestemmelsen kun er en videreføring av gjeldende rett, jf. viltforskriften § 23.

9.5 Særskilt om avliving av fauna

9.5.1 Forbud mot visse typer adferd overfor isbjørn

Når en dyreart er fredet, vil avliving være ulovlig og straffbart. Men noen få arter kan i visse situasjoner skape alvorlig fare for mennesker eller fare for betydelig materiell skade. På Svalbard vil dette i praksis gjelde isbjørn.

Gjeldende rett

Viltforskriften § 3 fjerde ledd, som er nevnt foran under kap 9.2.1.1 om vern av Svalbards fauna, sier at «det er forbudt å lokke til seg, forfølge eller ved annen aktiv handling oppsøke isbjørn slik at den blir forstyrret og uroet på en måte som kan medføre fare for såvel isbjørn som mennesker». Regelen innebærer en konkretisering av fredningsprinsippet, og tar sikte på å unngå situasjoner som innebærer betydelig fare for mennesker.

Utvalgets forslag

Utvalget mener at det er behov for å opprettholde regelen i svalbardmiljøloven, jf. utredningen § 27 fjerde ledd. Utvalget skriver imidlertid at erfaringene med viltforskriftens regel har vist at det er vanskelig å håndheve en bestemmelse som forutsetter bevis for forstyrrelse og uro. Utvalget foreslår derfor at «forstyrrelse» gjøres til et alternativt vilkår, slik at en overtredelse vil foreligge så sant den aktive handlingen medfører forstyrrelse av isbjørnen eller det kan oppstå fare for mennesker eller isbjørn.

Høringsinstansenes syn og departementets merknader

Det er ingen av høringsinstansene som kommenterer utvalgets forslag. D epartementet viderefører derfor utvalgets forslag til forbud mot visse typer adferd overfor isbjørn i lovens § 30, fjerde ledd. Bestemmelsen konkretiserer og skjerper den generelle aktsomhetsplikten i lovens § 5.

9.5.2 Avliving av fauna etter særskilt tillatelse

Når et eller flere dyr skaper en særlig fare fordi de tar opphold ved faste eller midlertidige bosettinger, kan det av hensyn til folks sikkerhet eller fare for store materielle skader, være nødvendig å fjerne dem fra området.

Gjeldende rett

Viltforskriften § 12 gir Sysselmannen hjemmel til å avlive eller tillate avliving av vilt som tar opphold ved faste eller midlertidige bosetninger, og som medfører fare for skade på person eller betydelig materiell skade, dersom det i rimelig utstrekning er forsøkt andre tiltak for å avverge skade.

Utvalgets forslag

Utvalget mener at utgangspunktet for fjerning av slike dyr fortsatt må være en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, og at tiltak bare skal kunne settes i verk med tillatelse fra Sysselmannen, jf. utredningen § 32. Utvalget skriver at et alternativ til avliving vil være å skremme vekk dyret eller bedøve og fjerne det. Utvalget foreslår å lovfeste at alternativer til avliving må prøves i rimelig utstrekning før det kan gis tillatelse til avliving.

Høringsinstansenes syn og departementets merknader

Det er ingen av høringsinstansene som kommenterer utvalgets forslag. Departementet viderefører derfor utvalgets forslag til hjemmel for avliving etter særskilt tillatelse i lovens § 34. Departementet vil for øvrig bemerke at avliving etter denne bestemmelsen også kan skje på Sysselmannens eget initiativ.

9.5.3 Avliving for å beskytte person eller eiendom

I noen tilfeller vil det være et akutt behov for å avlive fauna, fordi de innebærer en fare for mennesker. Dette vil i hovedsak gjelde isbjørn.

Gjeldende rett

I forskrift 11. august 1978 (forskrift om forvaltning av vilt og ferskvannsfisk på Svalbard og Jan Mayen) § 6 første ledd er det gitt adgang til å felle vilt «når fellingen anses påkrevet for å fjerne en akutt fare for alvorlig personskade eller betydelig materiell skade, eller når det foreligger annen nødstilstand». Bestemmelsen gjelder fortsatt i forhold til sjøpattedyr, men regelen er for øvrig avløst av viltforskriften § 11 første ledd annet punktum, som gir adgang til felling som «må anses påkrevet for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person eller avverge betydelig materiell skade».

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å videreføre bestemmelsen i svalbardmiljøloven med noen mindre justeringer. Utvalget skriver om dette i kap 6.3.4.9, hvor det blant annet heter at:

«Til forskjell fra fastlandet er det et problem på Svalbard at isbjørn av og til gjør store materielle skader, f eks på hytter eller forskningsinstallasjoner. Utvalgets forslag innebærer - i tråd med viltforskriften - at også dette kan gi grunnlag for felling i nødverge. I enkelte tilfelle vil relativt store materielle verdier kunne være truet. Etter Høyesteretts praksis vil det imidlertid bli stilt «strenge krav for at fare for materiell skade skal kunne gi grunnlag for rettmessig felling av isbjørn», jf. Rt 1988 s 875 (877). Ofte vil det være mulighet for å få kontakt med Sysselmannen for å få særskilt fellingstillatelse etter utk § 32 når bjørnen tar opphold ved faste eller midlertidige bosettinger, og det er fare for betydelig materiell skade. I så fall vil det ikke være grunnlag for nødverge dersom det kan la seg gjøre å få kontakt.»

Høringsinstansenes syn og departementets merknader

Det er ingen høringsinstanser som går i mot utvalgets forslag til bestemmelse om rett til avliving av fauna for å beskytte person eller eiendom. Departementet viderefører utvalgets forslag i lovens § 33.

9.6 Særskilt om hunder

Gjeldende rett

Viltforskriften § 26 lyder som følger:

«I områder åpne for alminnelig ferdsel kan eier eller besitter la hund løpe løs bare når den følges på forsvarlig måte. Sysselmannen kan innføre båndtvang for hund».

Det er i medhold av viltforskriften gitt forskrift om båndtvang for hund på Svalbard, forskrift 16. november 1989 nr. 1257. I følge forskriften skal polarhunder holdes i bånd eller forsvarlig inngjerdet hele året, og andre hunder i bånd eller forsvarlig inngjerdet i perioden fra og med 15. mai til og med 15. august.

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å videreføre bestemmelsen i noe forenklet versjon, jf. utredningen § 33, hvor det heter at:

«I områder åpne for alminnelig ferdsel må hunder følges på forsvarlig måte når de løper løs. Sysselmannen, eller den departementet bemyndiger, kan gi forskrift om båndtvang for hund.»

Høringsinstansenes syn

Det er kun Norsk Polarinstitutt, Statens naturforvaltningsråd og Svalbardrådet som kommenterer utvalgets forslag. Norsk Polarinstitutt skriver i sin høringsuttalelse at alminnelig båndtvang bør hjemles direkte i lov i likhet med på fastlandet, da faunaen på Svalbard i mange henseende er mer sårbar enn faunaen på fastlandet.

Statens naturforvaltningsråd uttaler at bestemmelsen bør konkretiseres, og foreslår følgende tilføyelse til utredningen § 33 første ledd første punktum:

«... for å hindre skade på viltet og dets egg, reir og bo samt unngå sjenanse for andre turgåere».

Svalbardrådet skriver i sin høringsuttalelse følgende:

«Helårs båndtvang for polarhunder. Regler om båndtvang for hunder kan utarbeides av lokalt folkevalgt organ».

Departementets merknader

Departementet kan ikke se at det vil ha noen hensikt å konkretisere bestemmelsen slik Statens naturforvaltningsråd foreslår. Departementet vi i denne forbindelse bemerke at svalbardmiljøloven er en rammelov med overordnete prinsipper, og som i stor grad vil utfylles av detaljert forskriftsregulering. Regler om båndtvang for hunder bør muligens differensieres både med hensyn til områder, tider på året og hunderaser. Dette vil kunne medføre svært detaljerte regler som vil gi unødig stor detaljrikdom i en lovtekst. Departementet viderefører på denne bakgrunn ikke Statens naturforvaltningsråds forslag.

Når det gjelder Svalbardrådets kommentar, vil departementet bemerke at det allerede i dag, som nevnt ovenfor, er helårs båndtvang for polarhunder. Det vil bli utarbeidet en ny forskrift av Sysselmannen dersom gjeldende forskrift oppheves. Svalbardmiljøloven åpner for at myndigheten til å gi slik forskrift kan delegeres til et lokalt folkevalgt organ, slik Svalbardrådet ytrer ønske om i sin uttalelse.

Departementet støtter utvalgets forslag til bestemmelse, og viderefører forslaget i lovens § 35.

9.7 Om innførsel og utsetting

Gjeldende rett

Viltforskriften § 25 inneholder forbud mot å innføre, flytte eller sette ut vilt på Svalbard.

Røyeforskriften §§ 7 og 8 inneholder forbud mot å innføre fisk eller rogn av fisk og andre levende ferskvannsorganismer til Svalbard, og videre et forbud mot kultiveringstiltak.

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i utredningen §§ 34 og 35 forbud mot innførsel og utsetting av viltlevende planter og dyr på Svalbard. Utvalget skriver om dette i utredningen kap 6.3.4.10, hvor det blant annet heter at:

«Selv om de fleste arter ikke har overlevelsesmuligheter på Svalbard, kan konsekvensene tenkes å bli store dersom nye arter skulle være i stand til å etablere seg. Det bør imidlertid være adgang til å gi tillatelse etter en nærmere vurdering av følgene, noe som f eks kan være aktuelt dersom det skulle bli tale om reintroduksjon av bestander. For innførsel bør hjemmelen til regulering være mer omfattende enn for utsetting, slik at den kan tjene til effektiv gjennomføring på Svalbard av Norges forpliktelser etter Washingtonkonvensjonen av 1973 om internasjonal handel med truede arter (CITES). En effektiv kontroll på Svalbard vil være et lite bidrag til beskyttelse av truede arter andre steder i verden, som fremfor alt er truet av den beskatning som skyldes etterspørsel forårsaket av et internasjonalt marked.

Også preparering og preparantvirksomhet bør kunne reguleres på Svalbard på tilsvarende måte som på fastlandet. Utvalget foreslår derfor en hjemmel for forskrifter om dette, jf. utk § 36.»

Høringsinstansenes syn

Utvalgets forslag om forbud mot innførsel kommenteres bare av Direktoratet for naturforvaltning, som foreslår noen presiseringer og lovtekniske endringer. Direktoratet uttaler dessuten at kultivering bør nevnes spesielt, fordi kultivering kan omfatte flere tiltak enn utsetting og flytting.

Norsk Polarinstitutt kommenterer i sin høringsuttalelse utvalgets forslag til bestemmelse om utsetting og flytting av organismer, jf. utredningen § 35, som sier at ingen, uten tillatelse fra miljøvernmyndigheten, må sette ut planter og dyr som ikke finnes naturlig på Svalbard fra før, eller flytte stedegne plante- og dyrearter til andre områder på Svalbard. Det heter om dette i polarinstituttets høringsuttalelse blant annet at:

«Denne paragrafen skal blant annet hjemle tillatelse gitt ved enkeltvedtak til å holde fauna i fangenskap. Dette fremgår ikke klart av paragrafen. NP vil foreslå at det tilføyes et punkt c - «ta inn syke, skadde eller forlatte dyr for senere kortvarig hold i fangenskap.»

Departementets merknader

Departementet støtter ikke Norsk Polarinstitutts forslag, og viser i denne forbindelse til lovens § 37, som inneholder en generell unntakshjemmel som har karakter av en sikkerhetsventil. Bestemmelsen vil særlig kunne få anvendelse for unntak for vitenskapelige formål. Regler om adgangen til å holde viltlevende dyr i fangenskap og om forsøk på dyr forutsettes gitt i medhold av dyrevernloven 20. desember 1974 nr. 73, som etter sin § 33 gjelder på Svalbard. Departementet viderefører derfor ikke polarinstituttets forslag.

Departementet støtter utvalgets vurderinger når det gjelder lovfesting av et forbud mot innførsel. Departementet støtter videre Direktoratet for naturforvaltning i at kultivering bør nevnes spesielt i forbindelse med bestemmelsen om utsetting og flytting, og viderefører på denne bakgrunn utvalgets forslag med noen mindre lovtekniske endringer i lovens §§ 26 og 27.