8 Verneområder
8.1 Innledning
På Svalbard er ca 56 % av landarealet og ca 72 % av farvannene innenfor territorialgrensen vernet. De vernede land- og sjøområdene utgjør til sammen 66424 km2. Størstedelen av de vernede områdene utgjøres av to store naturreservater og tre store nasjonalparker. Av mindre verneområder er det opprettet 15 fuglereservater, et mindre naturreservat og to plantefredningsområder.
Målsettingen med naturreservatene er å verne om upåvirket arktisk natur og sikre den naturlige økologiske utvikling og muligheten for forskning på lite påvirkede naturlige økosystemer. Målet om å bevare uberørtheten gjelder også kulturminnene.
Formålet med nasjonalparkene er å bevare egenartede og i det vesentlige urørte naturområder for å sikre muligheter for forskning, undervisning og naturopplevelser.
8.2 Overordnet prinsipp om verneområder
8.2.1 Gjeldende rett
Det finnes verken i svalbardloven eller i de gjeldende miljøvernforskriftene for Svalbard noe overordnet prinsipp om at det skal være verneområder på Svalbard. Det er likevel opprettet nasjonalparker, naturreservater, fuglereservater og plantefredningsområder med hjemmel i svalbardloven § 4, som gir hjemmel til å frede blant annet naturformasjoner og landskapsformer.
Angående internasjonale forpliktelser vises det til kap 4.2.3.7 om konvensjonen om vern av verdens kultur- og naturarv, kap 4.2.3.2 om konvensjonen om våtmarksområder av internasjonal betydning, særlig som tilholdssted for vannfugler (Ramsar-konvensjonen) og til NOU 1999:21 kap 6.5.2.3 vedrørende andre miljøvernavtaler om områdevern og om miljøvernsamarbeidet under Arktisk råd.
8.2.2 Utvalgets forslag
Utvalget ser på vern av områder som et av de viktigste tiltak man har for å sikre sårbare og truede naturtyper og for bevaring av naturområder av nasjonal, regional og internasjonal verdi. Utvalget mener derfor at miljøvernloven må gi grunnlag for områdevern, og at kapitlet om slikt vern bør innledes med et overordnet prinsipp om at det skal være verneområder på Svalbard.
Utvalget foreslår et slikt prinsipp i utredningen § 11, som lyder som følger:
«Det skal være verneområder på Svalbard som
omfatter variasjonsbredden av naturtyper og landskapsformer,
bidrar til å sikre områder med særskilte naturhistoriske eller kulturhistoriske verdier,
beskytter økosystemene på land og i havet,
bidrar til å opprettholde villmark og uberørt natur.»
Utvalget skriver om prinsippet i utredningen kap 6.5.4.1, hvor det blant annet heter at:
«Utvalget mener det overordnede prinsippet reflekterer de viktigste generelle mål for vern av naturområder om å bidra til:
å bevare biologisk mangfold ved å sikre at alle natur- og økosystemtyper er representert i et system av verneområder
ved vern av leveområdene for ville planter og dyr å opprettholde levedyktige bestander av ville planter og dyr i mest mulig naturlig antall og utbredelsesmønster
å bevare kulturhistoriske verdier
å sikre større områder med uberørt eller lite berørt natur for ettertiden.»
8.2.3 Høringsinstansenes syn
Det er flere av høringsinstansene som kommenterer utvalgets forslag om overordnet prinsipp om verneområder på Svalbard.
Sysselmannen på Svalbard skriver i sin høringsuttalelse at han er positiv til at verneområder behandles allerede i kap 3, men at han savner en uttrykkelig stadfesting i lovteksten av prinsippet om at verneområdene skal dekke store og vesentlige deler av Svalbard.
Direktoratet for naturforvaltning skriver i sin høringsuttalelse blant annet at:
«Direktoratet er meget godt fornøyd med den utforming og system det er lagt opp til i bestemmelsene. Særlig at det skal være verneområder, og at disse kan opprettes uten at det foreligger noen form for trusselbilde, men hvor den egenverdi som skal vernes er tilstrekkelig grunnlag for vedtak om vern.»
Statens naturforvaltningsråd skriver i sin høringsuttalelse at lovens kapittel om verneområder bør forfekte et overordnet prinsipp om å ta vare på særlig utsatte plante- og dyrearter, såkalte rødlistearter.
Norges forskningsråd skriver i sin høringsuttalelse at muligheten for fredningstiltak for å ivareta forskningens interesser må fremheves som spesielt viktig, mens Fiskebåtredernes forbund skriver i sin høringsuttalelse at:
«Forbundet vil spesielt vise til at enkelte forskningsmiljøer for en tid tilbake ønsket å forby rekefiske i Kongsfjorden fordi man ønsket å drive forskning på global luftforurensning fra en forskningsbase i Ny-Ålesund. De ønsket ikke lokal forurensning og ville derfor ha rekeflåten ut av fjorden. Rekeflåten har i årtier drevet sitt fiske ved øygruppen og må kunne sies å ha hevdvunne rettigheter til fiskefeltene i eller utenfor Svalbards territorialfarvann. Forbundet kan derfor ikke akseptere at nasjonalparker eller andre vernetiltak begrenser fisket innenfor Svalbards territorialfarvann, ut over de regler som til enhver tid fastsettes av Fiskeridepartementet med hjemmel i lov om saltvannsfiske mv.»
Store Norske Spitsbergen Kulkompani skriver i sin høringsuttalelse blant annet at:
«Når selskapet kan godta prinsipp om verneområder er det betinget av at de få områdene som kan gi grunnlag for økonomisk gruvedrift holdes utenom verneområdene.»
Svalbardrådet skriver i sin uttalelse at:
«Områdevern er et kjent prinsipp som kan fungere meget bra, og det har vært anvendt på Svalbard i mange år.»
Friluftslivets fellesorganisasjon og Norges Naturvernforbund skriver i sine høringsuttalelser at de støtter det foreslåtte overordnete prinsipp om verneområder.
8.2.4 Departementets merknader
Departementet er enig med utvalget i at kapitlet om verneområder bør innledes med et overordnet prinsipp som sier at det skal være verneområder på Svalbard. Departementet mener, i motsetning til Sysselmannen, at utvalgets forslag til prinsipp, jf. utredningen § 11, gir uttrykk for at det også i fremtiden skal være verneområder på Svalbard som skal dekke store og vesentlige områder, slik det er i dag, ved at bestemmelsen slår fast at verneområdene skal:
omfatte variasjonsbredden av naturtyper og landskapsformer,
bidra til å sikre områder med særskilte naturhistoriske eller kulturhistoriske verdier,
beskytte økosystemene på land og i havet,
bidra til å opprettholde villmark og uberørt natur.
Departementet ser det ikke som hensiktsmessig å spesielt fremheve de såkalte rødlisteartene i bestemmelsen, da den er et overordnet prinsipp som skal gjelde generelt. Prinsippet tar nettopp sikte på å ivareta variasjonsbredden og mangfoldet i miljøet på Svalbard. Det vil kunne tas særskilt hensyn til de såkalte rødlisteartene gjennom opprettelse av de konkrete verneområdene, for eksempel gjennom å opprette et naturreservat i medhold av § 17, som har som alternativt vilkår «...har særlig betydning for flora eller fauna», jf. bokstav c). Det vises for øvrig til kap 9.2 nedenfor om vern av flora og fauna.
Når det gjelder de ulike brukerinteressenes krav om at bestemmelsen bør legge til rette for deres behov, viser departementet til de føringer for forvaltningen av miljøet på Svalbard som Stortinget ga i Innst. S. nr. 11 (1995-1996), om at miljøhensyn skal veie tyngst ved konflikt med andre interesser på Svalbard. Komiteen bekreftet i Innst. S. nr. 196 (1999-2000) at dette fortsatt gjelder. Departementet viderefører på denne bakgrunn utvalgets forslag til overordnet prinsipp om verneområder i lovens § 11.
8.3 Fastsettelse og regulering av de enkelte verneområder
8.3.1 Gjeldende rett
Fastsettelsen av de enkelte verneområdene og bestemmelser om reguleringen av dem er i dag gitt ved forskrifter i medhold av svalbardloven § 4.
De fleste verneforskriftene ble vedtatt før de generelle forskriftene om vern av naturmiljøet på Svalbard, herunder naturvernforskriften, viltforskriften og røyeforskriften, ble fastsatt. Noen av bestemmelsene i de nyere forskriftene dekkes derfor delvis også av verneforskriftene, for eksempel er dyr fredet både etter verneforskriftene og gjennom viltforskriften. Verneforskriftene er under revisjon.
8.3.2 Utvalgets forslag
Utvalget mener at opprettelsen og reguleringen av de enkelte verneområder fortsatt må skje ved forskrift. Det heter om dette i utredningen kap 6.5.4.1:
«Utvalget foreslår at loven skal angi grunnleggende kriterier (minimumskrav) for når områdevern kan etableres, hvilke vernekategorier som kan brukes, og saksbehandlingsregler for etablering av områdevern. Forskriften om opprettelse av det enkelte verneområde vil angi området og dets grenser, formålet med å verne dette området, og de nærmere vernebestemmelsene om hva som er tillatt og forbudt i verneområdet.»
Utvalget foreslår også en hjemmel for departementet til å treffe vedtak om midlertidig vern inntil en vernesak er avgjort, for å hindre skade på verneverdiene.
Utvalget foreslår videre en hjemmel for miljøvernmyndighetene til å gjøre unntak fra vernebestemmelsene av vitenskapelige eller særlige grunner for øvrig, så langt det ikke kommer i strid med formålet med vernet, eller dersom tiltaket er uten vesentlig betydning for verneverdiene.
8.3.3 Høringsinstansenes syn
Det er kun Nærings- og handelsdepartementet som stiller spørsmålstegn ved at det foreslås at de enkelte verneområder fastsettes ved forskrift, og ikke direkte i lov.
Utenriksdepartementet (UD) skriver i sin høringsuttalelse at man ved vurderingen av om områdevern skal etableres og hvilke restriksjoner som området skal underlegges, må ta tilstrekkelig hensyn til andre målsettinger for forvaltningen av Svalbard. UD skriver videre at:
«det ved vurderingen av hvilke vernetiltak som skal treffes også må tas hensyn til effekten av tiltaket, herunder mulige negative økonomiske konsekvenser for de utenlandske virksomheter som er etablert på øygruppen. Utenriksdepartementet vil i denne sammenhengen fremheve betydningen av at man i dette arbeidet har en åpen prosess, og foretar tilstrekkelig høring av berørte selskaper fra de øvrige traktatparter, og at disse blir gitt rikelig anledning til å tilkjennegi sine synspunkter før eventuelle vedtak treffes».
Justisdepartementet (JD) kommenterer utvalgets forslag om at vedtak om verneområder ikke skal anses som enkeltvedtak. JD viser til forvaltningsrettslig teori omkring spørsmålet, og konstaterer at vedtak om områdevern etter naturvernloven som hovedregel regnes som enkeltvedtak, på grunn av de individuelle virkninger slike vedtak kan ha. JD skriver at de forstår lovforslaget slik at det avskjærer betraktninger om hvorvidt et vernevedtak er å anse som enkeltvedtak eller ei.
Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) ber i sin høringsuttalelse om at det innarbeides som prinsipp ved dispensasjoner fra vernevedtak at høyere utdanning likestilles med forskning.
Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO) skriver i sin høringsuttalelse at de er enige i at forskriften for det enkelte verneområde må kunne forby eller regulere enhver virksomhet og ferdsel som i seg selv eller sammen med annen bruk kan være egnet til å motvirke formålet med vernet. FRIFO skriver videre at:
«Muligheter for opplevelse av uberørt natur vil imidlertid være en del av verneformålet, spesielt i nasjonalparker. FRIFO vil derfor understreke at det ikke må legges unødvendige og ikke begrunnede ferdselsrestriksjoner på det enkle, naturvennlige og ikke-motoriserte friluftslivet.»
8.3.4 Departementets merknader
Departementet støtter utvalget i at opprettelsen av det enkelte verneområde og reguleringen av det fortsatt må skje ved forskrift. Det vil kunne være behov for svært differensierte rådighetsbegrensninger, noe som vil kunne medføre unødig stor detaljrikdom i en lovtekst. Behovet for eventuelle mindre grensejusteringer gjør det også lite hensiktsmessig å kreve lovs form for reguleringen av det enkelte verneområde. Departementet støtter for øvrig utvalgets vurderinger, og viderefører på denne bakgrunn utvalgets forslag om at verneområder fastsettes ved forskrift i lovens § 12.
Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt vernevedtak også er å regne som et enkeltvedtak, er departementet enig med utvalget i at vedtaket ikke bør regnes som et enkeltvedtak. Departementet er oppmerksom på at dette er en annen løsning enn den som er valgt i naturvernloven, men vil i denne forbindelse vise til at forholdene på Svalbard er svært forskjellig fra fastlandet. Ca. 95 % av grunnen er statseiendom, og ytterligere 4 % er eid av norske statsselskaper. Dersom det på tross av dette skulle bli aktuelt å verne privat grunn på Svalbard, ivaretar lovens krav til underretning av rettighetshavere hensynet til de private grunneierne.
Departementet støtter UNIS når det gjelder forslaget om å likestille høyere utdanning med forskning. Både forskning og høyere utdanning bør etter departementets mening likestilles med vitenskapelig virksomhet, blant annet når det gjelder dispensasjoner. Departementet har på denne bakgrunn videreført utvalgets forslag til dispensasjonshjemmel i lovens § 22.
8.4 Vernekategorier
8.4.1 Gjeldende rett
Det er som nevnt foran opprettet nasjonalparker, naturreservater, fuglereservater og plantefredningsområder på Svalbard ved forskrifter med hjemmel i svalbardloven § 4. Forskriftene om opprettelsen av de enkelte verneområder inneholder i tillegg til angivelser av hvilke områder de gjelder selve reguleringsbestemmelsene om hva som er tillatt og hva som er forbudt i de enkelte områder.
8.4.2 Utvalgets forslag
Utvalget foreslår å lovfeste hjemler for å kunne opprette nasjonalparker, naturreservater, verneområder for biotoper og geotoper, kulturmiljøområder og verneområder med internasjonal status.
8.4.2.1 Nasjonalparker
Utvalget foreslår å stille krav om uberørt eller i det vesentlige uberørt natur i store områder for regulering som nasjonalpark. I tillegg bør det etter utvalgets mening kreves at området har verdi for forskning eller for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv, jf. utredningen § 16. Utvalget mener at dette, sammenlignet med naturvernlovens vilkår for nasjonalparker på fastlandet (naturvernloven § 3), innebærer dels en viss forenkling, dels en tilpasning til forhold, og målsetningen med vern på Svalbard. Utvalget finner ikke grunn til å ta med «egenart» som et alternativ til «uberørthet», i lys av den villmarkskarakter som svalbardnaturen har i seg selv, og det overordnete mål som gjelder for forvaltningen av svalbardnaturen. Utvalgets begrunnelse for å nevne forskning uttrykkelig - til forskjell fra det som gjelder på fastlandet - er at forskning har vært et vesentlig vernemotiv på Svalbard, også i forhold til nasjonalparker.
8.4.2.2 Naturreservater
Utvalget skriver om naturreservater i utredningen kap 6.5.4.4, hvor det blant annet heter at:
«Utvalget mener at vernekategorien naturreservat på Svalbard bør knyttes til uberørte eller tilnærmet uberørte områder, og at verneformen i tillegg til vern av større naturområder også kan dekke behovet for vern av spesielle nøkkellokaliteter for flora og fauna (biotopvern) og vern av geologiske forekomster. Vi foreslår dessuten at særskilt vitenskapelig betydning bør være tilstrekkelig til at det skal være rettslig adgang til å frede et uberørt område som naturreservat. På denne bakgrunn foreslår vi et sett med alternative minstevilkår for å opprette naturreservater, jf. utk § 17.
Etter forslaget kan et område fredes som naturreservat hvis det er uberørt eller tilnærmet uberørt og
inneholder særegne eller sårbare økosystemer,
utgjør en spesiell naturtype eller spesielle geologiske forekomster,
har særlig betydning for planteliv eller dyreliv, eller
har særskilt naturvitenskapelig verdi.»
8.4.2.3 Biotopverneområder og geotopverneområder
Begrepet «geotop» er av ny dato, og defineres som et avgrenset område med angitte geologiske og/eller geomorfologiske fenomener og prosesser. Om biotopverneområder og geotopverneområder skriver utvalget i utredningen kap 6.5.4.5, hvor det blant annet heter at:
«Som kriterier for å frede et område som biotop/geotopvernområde foreslår utvalget at det skal ha særlig betydning for flora eller fauna eller inneholde viktige eller spesielle geologiske eller geomorfologiske fenomen eller prosesser.»
8.4.2.4 Kulturmiljøområder
Utvalget foreslår å videreføre muligheten til å frede verdifulle områder rundt et kulturminne (ut over sikringssonen) for å sikre virkningen av kulturminnet i miljøet, og muligheten til å frede verdifulle områder med kulturhistorisk verdi, jf. kulturminneforskriften § 20, som gir hjemmel for dette i dag. Utvalget skriver om dette i utredningen kap 6.5.4.6, hvor det blant annet heter at:
«Dels kan det være behov for områdevern for kulturminneformål uten at det er tale om naturområder, f eks fredning av bygningskomplekser med omgivelser. Og dels er det et behov for å fremheve i loven selv og gjennom betegnelsen for verneområder at kulturminneverdien kan være et selvstendig og tilstrekkelig grunnlag for områdevern, på linje med det som gjelder for områdevern av naturområder.
Samtidig legger utvalget vekt på at loven skal bidra til en samlet, helhetlig vurdering av naturvernhensyn og kulturminnehensyn. Ett av virkemidlene for dette formål er at fredning som nasjonalpark, naturreservat eller biotop/geotopvernområde også skal kunne tjene til å beskytte kulturminner i verneområdet. Når det gjelder kulturminnenes betydning for adgangen til å opprette et verneområde, mener utvalget at det bør stille seg forskjellig for nasjonalparker på den ene siden og naturreservater og biotop/geotopvernområder på den andre siden. Når det gjelder nasjonalparker, er det viktig at samspillet mellom Svalbards natur og kulturminner kan gi grunnlag for vern som nasjonalpark. For et naturreservat og biotop/geotopvernområde bør det derimot være slik at visse naturvernkriterier må være oppfylt for at området kan fredes. Forutsatt at området fyller lovens grunnleggende vilkår for å opprette nasjonalpark, naturreservat eller biotop/geotopvernområde, slik at det beror på forvaltningens frie skjønn (hensiktsmessighetsskjønn) om området skal vernes, vil eksistensen av kulturminner i området være et moment i denne skjønnsutøvingen, uansett om det gjelder en nasjonalpark, et naturreservat eller et biotop/geotopvernområde.»
8.4.2.5 Verneområder med internasjonal status
På Svalbard er det til nå blitt utpekt fem områder i henhold til Ramsarkonvensjonen, såkalte Ramsarområder. Dette gjelder:
Forlandsøyane fuglereservat
Dunøyane fuglereservat
Kongsfjorden fuglereservat
Isøyane fuglereservat
Gåsøyane fuglereservat
Utvalget skriver om slike områder i utredningen kap 6.5.4.7, hvor det blant annet heter at:
«Når norske myndigheter har funnet grunn til å utpeke et område i henhold til en internasjonal konvensjon, mener utvalget at dette bør kunne komme til uttrykk etter norsk rett. Dette vil også bidra til å sikre gjennomføringen av miljøvernforpliktelser som vi har påtatt oss folkerettslig.
Utvalget foreslår derfor en egen hjemmel i utk § 20 for å treffe vedtak som markerer at området har status også i henhold til en miljøvernkonvensjon. Et slikt vedtak - som bør regnes som en forskrift - bør også ha den rettsvirkning at den folkerettslige virkning av utpekingen gjelder som norsk rett. For Ramsarområdene vil dette medføre et styrket vern mot omgjøring (oppheving) av vernevedtaket. Den foreslåtte hjemmelen kan også brukes til å gjennomføre andre folkerettslige forpliktelser som Norge påtar seg når det gjelder å bruke områdevern som virkemiddel for å bevare natur- og kulturminneverdier.»
8.4.3 Høringsinstansenes syn
Svalbard Reiselivsråd skriver i sin høringsuttalelse at de ikke har motforestillinger mot at det innføres nye kriterier som gir muligheter til å gi et område vernestatus, men at antall og typer verneområder etter hvert er blitt såpass omfattende at formidlingen av regelverket er blitt vanskelig.
Svalbard Samfunnsdrift/Svalbard næringsutvikling (SSD/SNU) skriver i sin felles høringsuttalelse at loven kan skape forvirring om vernestatus og fagansvar. SSD/SNU mener at loven bør skille klarere mellom verneområder etter kap III, sikringssoner etter kap V og arealbruksformål etter kap VI.
Trust Arktikugol skriver i sin høringsuttalelse at:
«I verneområdene skal det inkluderes områder som inneholder spesielle mineralforekomster (paragrafene 17 og 18). Dette kan ikke Trust Arktikugol si seg enig i, for det strider mot paragraf 2 i bergverksordningen, som stadfester retten til å søke etter, erverve og utnytte forekomster av kull, olje, mineraler og bergarter.»
Statens kulturminneråd og Statens naturforvaltningsråd uttaler i sine høringsuttalelser at det er viktig at kulturminnene blir viet oppmerksomhet i tradisjonelle naturvernområder, slik som nasjonalparker, naturreservater og verneområder for biotoper og geotoper. Rådene mener at det også bør kunne gis bestemmelser om biologisk mangfold knyttet til kulturlandskapet i § 19.
8.4.4 Departementets merknader
Departementet støtter utvalgets forslag til struktur for verneområder, og videre de foreslåtte hjemlene for oppretting av nasjonalparker, naturreservater, verneområder for biotoper og geotoper og kulturmiljøområder.
Departementet er ikke enig med Trust Arktikugol i at verneområder for geotoper strider mot bergverksordningen. Departementet viser i denne forbindelse til at slike forekomster i dag er fredet i eksisterende verneområder, og at eventuelle verneområder for geotoper som kommer i tillegg vil være avgrensede områder med spesiell verneverdi. Verneområder for geotoper vil dessuten kunne ha stor betydning for geologisk forskning og undervisning. Departementet viderefører på denne bakgrunn utvalgets forslag til hjemmel for vern av biotoper og geotoper i lovens § 18.
Departementet støtter videre utvalget i at det ikke bør kunne gis bestemmelser om vern av naturmiljøet i kulturmiljøområdene ut over det som er nødvendig for å unngå at den kulturhistoriske verdi av området forringes. Departementet mener at de alminnelige regler om flora og fauna i kap IV gir et tilstrekkelig vern, og viderefører utvalgets forslag til hjemmel for vern av kulturmiljøområder i lovens § 19. Departementet legger for øvrig stor vekt på en helhetlig vurdering av naturvern- og kulturminnehensyn, og støtter utvalgets vurdering av at også naturvernområder skal kunne tjene som beskyttelse av kulturminner, jf. kap 8.4.2.4.
Departementet er også enig i at naturreservater bør være en strengere verneform enn nasjonalparker, noe som vil måtte fremgå av reguleringsbestemmelsene for de enkelte verneområdene. Departementet viderefører utvalgets forslag til hjemler for vern av nasjonalparker og naturreservater i lovens §§ 16 og 17.
Departementet vil bemerke at det er ulike verneverdier og derav ulike behov for reguleringsbestemmelser for forskjellige deler av Svalbards natur. De høye miljømålene for Svalbard og områdets sårbare natur tilsier at vernet gjøres konkret og tilpasses de ulike områdene. Departementet kan på denne bakgrunn ikke se at den foreslåtte vernestrukturen er for vanskelig tilgjengelig.
8.5 Særskilt om skjøtsel
Gjeldende rett
Skjøtsel omfatter aktive tiltak for å ta vare på en naturtilstand eller et kulturminne som er utsatt for naturlig eller menneskelig påvirkning. For verneområder på fastlandet har naturvernloven generelle regler om skjøtsel i §§ 4, 6, 10 og 12.
Utvalgets forslag
Utvalget foreslår en generell hjemmel for Sysselmannen til å iverksette skjøtselstiltak i verneområdene, jf. utredningen § 21. Utvalget foreslår at rammen for hva som kan gjøres i medhold av skjøtselsregelen avhenger av formålet med områdevernet. Det verneformål som blir angitt i vernevedtaket, vil således ha betydning for hvor langt skjøtselsadgangen går. Innenfor denne rammen vil ikke et skjøtselstiltak kreve noen særskilt dispensasjon fra vernebestemmelsene eller tillatelse etter kap VII, men utvalget foreslår at det lovfestes at skjøtselstiltak skal gjennomføres med minst mulig belastning for naturmiljøet.
Utvalget foreslår også å lovfeste at eieren eller rettighetshaveren som hovedregel skal varsles før skjøtselstiltak finner sted dersom myndighetenes skjøtselstiltak berører privat eiendom eller private rettigheter i verneområdet, jf. utredningen § 21 annet ledd.
Høringsinstansenes syn
Det er ingen av høringsinstansene som har innvendinger til utvalgets forslag til bestemmelse om skjøtsel. Fiskebåtredernes forbund er den eneste høringsinstansen som særskilt kommenterer forslaget. Forbundet uttaler at fiskere som tradisjonelt har beskattet ressursene må regnes som rettighetshavere.
Departementets merknader
Departementet støtter utvalgets vurderinger når det gjelder skjøtsel av verneområder. Hvorvidt fiskere er å anse som rettighetshavere avhenger av de enkelte verneforskriftenes utforming. Det vil være verneformålet i det enkelte tilfelle som avgjør hvorvidt fiske er tillatt eller ikke i verneområdet. Departementet viderefører på denne bakgrunn utvalgets forslag til hjemmel for skjøtsel i lovens § 21.