11 Rettsvirkninger av registrering

11.1 Gjeldende rett

Verdipapirsentralloven kapittel 5 inneholder nærmere regler om rettsvirkningene av registrering i Verdipapirsentralen (VPS).

For det første er det gitt regler om erververs rettsstilling i forhold til andre rettighetshavere som avleder en konkurrerende rettighet fra samme avhender («dobbeltsuksesjon»). Denne situasjonen er regulert i vpsl. § 5-1 til § 5-3, og reglene bygger i stor grad på tinglysningssystemet for fast eiendom, jf. tinglysningsloven § 20. Etter hovedregelen i vpsl. § 5-1 første ledd går den registrerte rettighet foran rettsstiftelser som ikke er registrert. En slik regel gir registeret negativ rettslig troverdighet, dvs at erverver i utgangspunktet ikke behøver å ta hensyn til rettstiftelser som ikke fremgår av registeret. Ved kollisjon mellom registrerte rettigheter, bestemmes prioriteten mellom rettighetene av tidspunktet for innføring i daglig journal, jf. annet ledd. Dersom en eller flere av rettighetene er basert på utleggs- eller arrestforretninger, går disse foran andre rettsstiftelser som er innført samme dag. Er flere utleggsforretninger innført samme dag, går den eldre foran den yngre. Det er gjort unntak fra hovedregelen dersom en avtaleerverver kjente eller burde kjent til at det forelå en eldre rett som ikke var registrert, jf. vpsl. § 5-2 første ledd bokstav a. Videre er det gjort unntak fra hovedregelen dersom det yngre erverv er skjedd ved arv, jf. vpsl. § 5-2 første ledd bokstav b. For at en frivillig stiftet rett skal ha rettsvern overfor avhenders konkursbo, må denne retten være registrert senest dagen før konkursåpningen ble registrert, jf. vpsl. § 5-3. Felles for disse bestemmelsene, er at rettsvern oppnås ved «registrering». Det har imidlertid oppstått noe usikkerhet om hva som menes med «registrering», jf. nærmere omtale i NOU 2000: 10 s. 125.

For det andre er det gitt regler om erververs rettsstilling i forhold til avhenders hjemmelsmenn (»hjemmelskonflikten»). Slike situasjoner er regulert i vpsl. § 5-4 og § 5-5, og bygger i stor grad på reglene om negotiable dokumenter i gjeldsbrevloven §§ 14-17. Det følger av vpsl. § 5-4 at en tidligere hjemmelsmann (f.eks. tidligere eier) av et registrert verdipapir ikke kan gjøre gjeldende at avhender ikke hadde rett til å råde over verdipapiret, dersom erververen bygger sin rett på avtale og var i god tro da registreringen fant sted. I tillegg kan det synes som om vpsl. § 5-4 også regulerer «dobbeltsuksesjonskonflikten» nevnt ovenfor, jf. tilsvarende i gjeldsbrevloven § 14. Videre følger det av vpsl. § 5-5 at utsteder av obligasjoner i utgangspunktet ikke kan gjøre gjeldende at registerets innhold ikke er i samsvar med de virkelige rettsforholdene, forutsatt at erververen bygger sin rett på avtale og var i god tro. Det er neppe et vilkår at erververen har registrert sitt erverv i VPS for å slukke ut slike innsigelser. Det er imidlertid visse forhold som utsteder alltid kan gjøre gjeldende overfor senere erververe, bl.a. at utstedelsen skjedde som følge av forfalskning eller grov tvang. Bestemmelsene i vpsl. § 5-4 og § 5-5 gir registeret positiv rettslig troverdighet, dvs. at avtaleerverver i god tro kan legge til grunn at registeret inneholder korrekte opplysninger. Videre følger av vpsl. § 5-6 at skyldner kan betale til den som er registrert som rettighetshaver i VPS på forfallsdagen, selv om vedkommende i realiteten ikke hadde rett til å ta i mot betaling, dersom skyldneren ikke vet det og er så aktsom som han bør være etter forholdene.

Registreringsvirksomheten i VPS er regulert i verdipapirsentralloven. I tillegg driver VPS i dag et verdipapiroppgjørssystem, jf. lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer m.v. (betalingssystemloven) § 1-2. Det gjelder særskilte rettsvernsregler for avtaler om avregning og oppgjør inngått mellom deltakere i verdipapiroppgjørssystemer som er godkjent av Kredittilsynet, jf. betalingssystemloven kapittel 4. «Deltakere» i et verdipapiroppgjørssystem omfatter bl.a. kontoførerne i et verdipapirregister, jf. betalingsystemloven § 1-3 første ledd.

11.2 Generelt

Departementet har valgt å organisere omtalen av rettsvernsspørsmål på en annen måte enn utvalget ved at det skilles mellom situasjonen hvor to eller flere rettighetshavere utleder konkurrerende rettigheter fra samme avhender (dobbeltsuksesjon), og situasjonen hvor erververs rettigheter kommer i konflikt med rettighetene til avhenders hjemmelsmann (hjemmelsmannkonflikten).

Begrepet «rettsvern» trenger en avklaring i flere retninger. Departementet legger for det første til grunn at begrepet «rettsvern» omfatter en situasjon hvor en rettighetshaver sikrer seg mot at senere rettighetshavers erverv likevel går foran. Etter departementets syn vil «rettvernsspørsmål» kunne oppstå uavhengig om det er konflikt mellom to omsetningserververe (dvs. at partenes rettigheter bygger på avtale), konflikt mellom en omsetningserverver eller avhenders kreditorer eller konflikt mellom kreditorer. Departementet legger også til grunn at erververs ekstinksjon av avhenders hjemmelsmann er et rettsvernsspørsmål. For det andre må rettsvernsspørsmålet holdes adskilt fra oppfyllelsesspørsmålet. Forskjellen mellom disse rettsspørsmålene kan illustreres ved et eksempel. En bilselger som har solgt samme bil to ganger, vil kunne velge hvilken av partene han vil misligholde overfor. Slike forhold er normalt ikke regulert i tingsretten. Den som får bilen overlevert til seg, vil imidlertid avskjære den andre kjøpers rett og således oppnå «rettsvern». Slike forhold er normalt regulert i tingsretten.

Utvalget foreslår ingen endringer i reglene i lov om betalingssystemer. Det skal imidlertid bemerkes at rettsvernsreglene i lov om betalingssystemer vil kunne få betydning ved siden av rettsvernsreglene i lov om registrering av finansielle instrumenter, i tilfelle av konkurs hos en deltaker i et godkjent verdioppgjørssystem. Det nærmere forholdet mellom de to regelsettene vil ikke omtales nærmere i denne sammenheng.

11.3 Dobbeltsuksesjon

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å beholde hovedtrekkene i dagens regulering av registerets rettsvirkninger, men det foreslås enkelte endringer og presiseringer i forhold til gjeldende rett.

Utvalget drøfter hvorvidt det bør innføres særskilte regler om «prioritering» av transaksjoner ved manglende dekning (»prioritet til oppfyllelse»). Det gis i den forbindelse uttrykk for tvil mht. om det er gitt slike regler i dag, jf. NOU 2000: 10 s. 127. Utvalget synes å være delt i synet på om slike prioritetsregler bør inntas i loven, og hva innholdet i slike regler eventuelt bør være. Mindretallet fremhever at kjøper som ikke får dekning, ikke vil være part i det avtaleverket (dvs. avtalen mellom VPS og deltakerne i VPO) som regulerer hvem som skal få dekning først. Det legges derfor til grunn at prioritetsregler er et lovgivningsspørsmål. Mindretallet drøfter hvorvidt det bør lovfestes en hovedregel om at transaksjoner skal prioriteres etter tidspunkt for anmeldelse til registeret. Det antas at en slik tidsprioritering bør gjelde som en hovedregel, men at «reelle markedsmessige og oppgjørsmessige hensyn» kan tilsi avvik fra dette. Mindretallet legger til grunn at de nærmere reglene om prioritering vil måtte være detaljerte, og at det ikke er hensiktsmessig å innta disse i loven. Det foreslås derfor at VPS selv bør kunne fastsette prioriteringsregler, dog slik at regelverket skal godkjennes av Kredittilsynet.

Utvalgets flertall mener imidlertid det «ikke er behov for å åpne for en annen prioritering enn tidsprioritering», og uttaler videre (NOU 2000: 10 s. 135):

«Etter flertallets syn kan man ikke se bort fra at de oppgjørsfunksjonene (i form av regning) som i dag foretas av VPS, i fremtiden kan foretas av andre institusjoner som foretar oppgjør og avregning. Flertallet kan ikke se at det er behov for å åpne for en annen prioritering en tidsprioritering. Dette innebærer at alle meldinger som gjelder konkurs, begrensede rettigheter eller overføringer skal prioriteres i den rekkefølgen de anmeldes til registeret. For overføringer som anmeldes samme dag, men hvor det er angitt et senere tidspunkt for reell overføring (oppgjørstidspunkt), bør prioriteten mellom overføringer med samme oppgjørstidspunkt bestemmes av innmeldingstidspunktet. De sistnevnte situasjonene vil typisk være transaksjoner som inngår i et organisert/standardisert oppgjørssystem. I den grad et slikt oppgjørssystem har godkjenning fra Kredittilsynet som medfører at de faller inn under de særskilte rettsvernsreglene i lov om betalingssystemer kapittel 4, ser flertallet behov for at tidsprioriteten kan fravikes når det gjelder «levering av verdipapirene» gjennom et verdipapirregister i de tilfellene oppgjør av verdipapirer foretas i oppgjørssystem godkjent av Kredittilsynet etter lov om betalingssystemer kapittel 4. Fraviket fra tidsprioritet bør i tilfelle være i samsvar med de regler som gjelder for oppgjørssystemet.»

Det er ikke utformet lovtekst i samsvar med flertallets syn.

Spørsmålet om å fravike utgangspunktet om tidsprioritet er bare aktuell ved overføring av instrumenter fra en konto til en annen. For stiftelse av panterettigheter og andre begrensede rettigheter foreslår et samlet utvalg at de skal gis prioritet etter tidspunkt for anmeldelse i registeret.

Uavhengig av hvilket tidspunkt som bør regulere prioriteten mellom konkurrerende rettigheter, drøfter utvalget hvorvidt det fortsatt bør gjelde et generelt vilkår om god tro for at en avtaleerverver skal kunne utelukke en tidligere stiftet rettighet som ikke har fått rettsvern. Et samlet utvalg mener at det i motsetning til gjeldende rett ikke bør gjelde et krav om god tro i slike situasjoner, og uttaler (NOU 2000: 10 s. 131):

«Erverv av finansielle instrumenter vil i de aller fleste tilfeller være generisk bestemte erverv. At X har solgt f.eks. et antall aksjer til A, bør ikke være til hinder for at han deretter selger et antall av samme aksje til B. Hvis avtalt «leveringstidspunkt» til A er senere enn avtalt leveringstidspunkt til B, bør ikke A gis prioritet foran B, selv om B kjente eller burde kjenne til salget til A da Bs erverv ble anmeldt til registrering. En ekstinksjonsregel til fordel for B knyttet til god tro hos B vil derfor være lite meningsfylt. Utvalget foreslår derfor ingen alminnelig god tro-basert regel om overføringslegitimasjon av den typen som idag finnes i lovens §§ 5-1 og 5-2.»

Utvalget er delt i to like store fraksjoner i synet på om det fortsatt bør gjelde et god tro-krav der ervervet må regnes som «individuelt bestemt». Den ene fraksjonen mener det bør gjelde et krav om god tro i slike situasjoner, og antar dette særlig kan være praktisk hvis erverver har kjøpt alle aksjene eller en bestemt aksjepost i et selskap. Det foreslås imidlertid lovregler for å unngå at registeret selv skal måtte ta stilling til erververens gode tro, jf. lovutkastet § 9-3. Den andre fraksjonen mener det ikke bør gjelde et krav om god tro overhodet, heller ikke for individuelt bestemte erverv. Det uttales bl.a.:

«Denne fraksjonen har vanskelig for å se hvor grensen for såkalte «individuelt bestemte erverv» skal trekkes, med mindre den særskilte bestemmelsen bare skal gjelde der det er åpenbart at selger ikke vil kunne oppfylle avtalen med andre aksjer enn de som var innestående på kontoen da avtalen ble inngått. I situasjoner der det er konkurranse om kontrollen i et selskap, viser erfaringene de siste årene at det vanskelig kan sies å være åpenbart at grupperinger den ene dagen består den neste dagen. Det som kan framstå som den «siste salgbare posten» én dag, vil ikke nødvendigvis være det den neste dagen. Den foreslåtte bestemmelsen vil derfor i ytterste konsekvens bare få betydning i tilfeller hvor kjøper skal erverve alle aksjene i et selskap fra én og samme selger. Både i dette tilfellet, og ved kjøp av mindre aksjeposter som del av konkurransen om kontroll i et selskap, vil kjøper kunne sikre seg mot dobbeltsalg ved å ta pant i de aktuelle aksjene på avtaletidspunktet, slik at oppgjør er sikret på avtalt oppgjørsdag. Fraksjonen kan for øvrig ikke se at de øvrige medlemmenes begrunnelse for den foreslåtte bestemmelsen strekker seg lenger enn til kjøp av aksjer. Det kan derfor uansett stilles spørsmål ved hvorfor bestemmelsen er foreslått å gjelde alle såkalte «individuelt bestemte finansielle instrumenter».»

Utvalget drøfter særskilt hvilke rettsvernsregler som bør regulere forholdet mellom en omsetningsverver og avhenders kreditorer. Utvalget drøfter for det første når en omsetningserverver skal anses å ha oppnådd rettsvern i forhold til avhenders kreditorer. Utvalget viser til at flere stadier i registreringsprosessen kan være aktuelle og uttaler om dette (NOU 2000: 10 s. 130):

«En kan tenke seg rettsvern knyttet til at rettsstiftelsen anmeldes til registeret, uavhengig av det forutsatte tidspunkt for gjennomføring av transaksjonen (f.eks. overføring av aksjer eller andre finansielle instrumenter fra selgers til kjøpers konto i registeret). Alternativt kan en tenke seg at rettsvernet først oppnås når transaksjonen er gjennomført ved registrering av overføringen på kjøpers konto (dvs. når oppdateringen av registeret er gjennomført). En tredje mulighet er å knytte rettsvernet til et stadium mellom disse to tidspunkter, f.eks. når overføringsføringsprosessen («oppgjøret») påbegynnes. Det er også mulig at tidspunktet for rettsvern bør være forskjellig i forskjellige relasjoner.

Noen rettsstiftelser vil typisk gjennomføres en tid etter at rettsstiftelsen har funnet sted (typisk ved avtale) og er blitt meldt til registeret. Ved kjøp og salg av aksjer og obligasjoner meldes transaksjonen til registeret samme dag som avtalen er inngått, mens overføringen forutsettes gjennomført en tid deretter. For andre rettsstiftelser er det ikke vanlig med noe tidsrom mellom anmeldelse til registeret og gjennomføring. En pantsettelse forutsettes normalt satt i verk umiddelbart, ved at registeret oppdateres med anmerkning om pantet straks pantsettelsen er meldt til registeret. Heller ikke ved utlegg og konkurs er det tale om en fremtidig «gjennomføring» av rettsstiftelsen.»

Utvalget har funnet det lite hensiktsmessig å knytte rettsvernet for overføring til tidspunktet for anmeldelse av transaksjonen til registeret, og uttaler (NOU 2000: 10 s. 130):

«Som påpekt foran under 18.1.3, dreier slike avtaler seg normalt om fremtidig levering av en viss mengde av en generisk bestemt ytelse. Dersom det er avtalt salg for fremtidig «levering», må selgeren stå fritt til å disponere sin beholdning av det aktuelle finansielle instrumentet ved nye salg, uten hensyn til den salgsavtalen han allerede har inngått. Oppfyllelse av den inngåtte salgsavtalen kan likevel skje på avtalt tidspunkt, ved at selgeren innen den tid anskaffer en ny beholdning av det finansielle instrumentet for «levering» til kjøperen. Det ville harmonere dårlig med dette om kjøperen skulle få «rettsvern» for sitt kjøp allerede ved anmeldelsen av transaksjonen til registeret. Dette gjelder enten det er tale om rettsvern mot selgerens kreditorer (konkurs eller utlegg), eller det er tale om rettsvern mot andre avtalte rettsstiftelser.

Rettsvern allerede ved anmeldelsen av ervervet til registeret kan derimot være meningsfylt dersom ervervet gjelder individuelt bestemte finansielle instrumenter, f.eks. alle aksjene i et selskap eller en bestemt aksjepost. Utvalget viser til at det i så fall kan avtales at overføringen skal skje umiddelbart, slik at det ikke blir noen nevneverdig tidsforskyvning mellom anmeldelse og gjennomført registrering. Utvalget kan etter dette ikke se behov for noen særlig regulering av rettsvernet knyttet til slike transaksjoner.

Problemstillingen knyttet til valget mellom anmeldelse av transaksjonen til registeret eller gjennomføringen av transaksjonen ved oppdatering av registeret, ville falle bort dersom det ble bestemt at anmeldelse ikke kunne skje før transaksjonen var klar for gjennomføring. Utvalget anser ikke denne løsningen for en realistisk mulighet slik verdipapirmarkedet fungerer idag. Denne løsningen vurderes derfor ikke nærmere.

I praksis gjennomføres selve registreringsprosessen (oppdateringsprosessen) ved at mange transaksjoner gjennomføres samtidig og i sammenheng. Det er imidlertid ikke noe i veien for at det i tillegg til de store felles «oppgjør» foretas separate gjennomføringer av enkelttransaksjoner (overføringer og pantsettelser mv.).»

Utvalget mener hensynet til et velfungerende oppgjørssystem tilsier at rettsvernet bør inntre på et tidspunkt tidlig i oppgjørsprosessen. Utvalget kan ikke se at valg av nøyaktig tidspunkt i seg selv reiser spørsmål av lovgivningspolitisk karakter. Etter utvalgets syn er de viktigste hensynene ved fastsettelsen av det avgjørende tidspunkt, at skjæringstidspunktet for rettsvern identifiseres entydig og at det muliggjør etablering og praktisering av et effektivt oppgjørssystem. Utvalget foreslår at det skal være opp til registeret selv å bestemme på hvilket stadium i overføringsprosessen rettsvernet skal inntre. De reglene som registeret fastsetter om dette skal etter forslaget godkjennes av Kredittilsynet. Utvalget foreslår videre at panteretter og andre begrensede rettigheter, samt utlegg og konkurs skal gis rettsvern ved tidspunktet for anmeldelsen av rettigheten.

Utvalget drøfter også om det i samsvar med gjeldende rett bør videreføres et unntak fra alminnelig tidsprioritet ved vurderingen av rettsvernet til hhv. omsetningserverver og avhenders kreditorer. Utvalget viser til at gjeldende § 5-3 om at rettsvern mot konkurs er betinget av at registrering av rettigheten er foretatt dagen før registrering av konkursen medfører at VPS ikke kan gjennomføre løpende registreringer av overføringer, eventuelt flere oppgjør om dagen. Utvalget uttaler om denne bestemmelsen bl.a. (NOU 2000: 10 s. 129):

«Regelen i vpsl. § 5-3 har sitt mønster i tinglysningslovens § 23. Det er imidlertid den ulikheten mellom reglene at tinglysningsloven lar rettsvernet være betinget av tinglysning dagen før åpningen av konkurs, mens det avgjørende etter vpsloven er om rettigheten er registrert dagen før registrering av konkursen. Dette medfører at konkursboets beslagsrett er noe mer begrenset etter vpsloven enn etter tinglysningsloven. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved bakgrunnen for at tinglysningsloven er brukt som mønster her, uavhengig av de oppgjørsmessige problemer regelen skaper. I det dokumentbaserte regelverket for omsetningsgjeldsbrev, som også et stykke på vei er brukt som mønster for regler i vpslovens kap. 5, og som ifølge Ot.prp. nr. 83 (1984-85) (side 46) burde tillegges større vekt som mønster enn tinglysningslovens regler, er erververens rettsvern overfor avhenderens konkurs ikke betinget av at rettsvernsakten - som uten uttrykkelig regulering i gjeldsbrevloven må antas å være overlevering av omsetningsgjeldsbrevet - er foretatt dagen før konkursen (jf. også panteloven § 4-1). Det vil således ikke være noe brudd med tradisjonen for negotiable dokumenter om det innføres en ren tidsprioritet for spørsmålet om rettsvern mot konkurs.»

Utvalget foreslår at rettsvern mot konkurs skal følge det samme hovedprinsippet som gjelder for andre rettsvernsspørsmål, slik at registreringstidspunktet vil være avgjørende for om en rettsstiftelse har rettsvern mot avhenderens konkurs. Utvalget foreslår at tilsvarende skal gjelde også for utleggs- og arrestforretninger. Det vises for øvrig til utkastet § 9-4 og utvalgets omtale i NOU 2000: 10 s. 129-130 og s. 178-179.

Utvalget foreslår en rekke regler som angir «anmeldelse i registeret» som et relevant skjæringstidspunkt for rettsvern. Det foreslås derfor en egen bestemmelse om når anmeldelse skal anses å ha skjedd, jf. utkastet § 9-5 og utvalgets omtale i NOU 2000: 10 s. 179.

Høringsinstansenes merknader

Flere høringsinstanser mener utvalget ikke i tilstrekkelig grad skiller mellom VPS' funksjon som rettighetsregister og oppgjørssystem. Norges Bank gjør nærmere rede for forholdet mellom disse funksjonene, og uttaler:

«Når reglene skal utformes, må det skilles mellom de oppgaver som VPS i dag har som rettighetsregister og oppgjørssystem. Rettighetsregisteret reguleres av verdipapirregisterloven, mens oppgjørssystemet er regulert av lov om betalingssystemer. Et rettighetsregister og et oppgjørssystem kan være adskilte enheter, men det kan også være slik at enhetene ligger sammen, slik som i VPS. Hvorledes dette samspillet fungerer kan være noe komplisert, og er ikke klart fremstilt av utvalget. Forslaget til lovbestemmelser bærer også preg av at disse forhold ikke er tilstrekkelig utredet. Norges Bank vil derfor utdype dette noe nærmere nedenfor.

Med rettsvern menes å inneha en særstilling i forhold til andre som konkurrerer om rettigheter til et formuesgode. Problemstillingen er ikke aktuell i forholdet mellom avtalepartene i en verdipapirhandel, men i forholdet mellom en avtalepart og andre som pretenderer å ha en kolliderende rettighet i verdipapiret. Dette kan dreie seg om ulike situasjoner, for eksempel i forhold til andre som hevder å ha ervervet samme formuesgode, tidligere rettighetshavere, forfølgende kreditorer og panteberettigede.

Et oppgjørssystem får melding fra markedet, dvs børser, meglere, forvalterbanker etc, om hvilke handler som skal inngå i et oppgjør. Oppgjøret vil normalt være noen dager frem i tid. Før oppgjøret skal gjennomføres, foretar oppgjørssystemet en avregning av deltakernes pengeposisjoner og verdipapirposisjoner. De ulike systemer fungerer noe forskjellig. Normalt vil det bli foretatt en kontroll av om den enkelte deltaker har tilstrekkelig med penger og verdipapirer til å dekke sine posisjoner. Dette kalles dekningskontroll. Dekningskontrollen av penger vil skje i den banken hvor pengene skal gjøres opp (oppgjørsbanken), mens dekningskontrollen av verdipapirer vil skje der verdipapirene skal gjøres opp, altså i rettighetsregisteret. I forbindelse med dekningskontrollen vil det bli reservert (bundet) penger i oppgjørsbanken og verdipapirer i rettighetsregisteret med tanke på det forestående oppgjøret. Først når penger og verdipapirer er på plass for alle deltakerne, vil den endelige avregningen bli gjennomført. Det gis da melding til oppgjørsbanken om hvor mye penger som skal overføres fra hvem til hvem, og melding til verdipapirregisteret om hvem som skal overføre hvilke verdipapirer til hvem. Oppgjørsbanken foretar deretter pengeoppgjøret, og verdipapirregisteret foretar (det endelige) verdipapiroppgjøret.

Oppgjørssystemet fungerer således til å begynne med uavhengig av oppgjørsbanken og rettighetsregisteret. Like før oppgjøret skal gjennomføres foretas den første kontakten med disse gjennom dekningskontrollen. Sett fra rettighetsregisterets side, vil dette være «anmeldelsen» til registeret, og det er normalt å tenke seg at rettsvern oppstår i forbindelse med dette.

Rettighetsregisteret får meldinger fra flere hold om overførsel av papirer. Det kan være fra et eller flere oppgjørssystemer, fra kontoførere om konto-til-konto overførsler, fra rettighetsanmerkninger om pant etc, eller det kan være fra namsmannen eller gjelde en konkurs. En melding om registrering fra en oppgjørssentral vil slik sett ikke være noe forskjellig fra en melding om registrering fra annet hold. Rettighetsregisteret forholder seg ikke til hva som skjer i oppgjørssystemet før oppgjørssystemet foretar dekningskontrollen (og med senere overførsel av papirer).

Det spiller ingen rolle for rettighetsregisteret om fremtidige handler meldes inn til oppgjør i oppgjørssystemet, slik som i VPO i dag hvor handlene meldes inn tre dager før oppgjør. Disse handlene blir liggende i oppgjørssystemet inntil de gjøres opp, og det sendes ingen melding til rettighetsregisteret før i forbindelse med dekningskontrollen.

Manglende dekning av papirer hos selger løses etter de regler som gjelder for oppgjørssystemet, for eksempel ved at handelen faller, at det foretas en dellevering eller ved verdipapirlån. Dette har ingen betydning for rettighetsregisteret, som kun får en melding om hvilke registreringer som skal foretas på hvilke konti.

Hvis en selger har solgt samme type verdipapir til flere enn det er dekning for, løses dette etter reglene i oppgjørssystemet, ofte ved en blanding mellom prioritetsprinsipper og prinsipper om størst mulig samlet verdi til oppgjør. Dette har heller ingen betydning for rettighetsregisteret, som først får melding om registrering på konti etter at dekningskontrollen og avregningen er kjørt.

Som beskrevet ovenfor er det altså ingen direkte sammenheng mellom oppgjørssystemet og rettighetsregisteret (eller oppgjørsbanken) før dekningskontrollen foretas (anmeldelsen til registeret). Rettsvern og prioritet i rettighetsregisteret vil først få betydning etter at det er skjedd en melding til rettighetsregisteret. Før dette tidspunktet «lever» de transaksjoner som er innmeldt til oppgjørssystemet kun i oppgjørssystemet. Etter at anmeldelsen er foretatt, kommer reglene i verdipapirregisterloven til anvendelse, mens reglene i lov om betalingssystemer omfatter det forhold at avregningen som er foretatt i oppgjørssystemet skal kunne gjøres opp selv om en deltaker går konkurs før oppgjøret er gjennomført. Hvis man tenker seg dekningskontrollen som en anmeldelse til rettighetssystemet, med samtidig etablering av rettsvern, vil det være harmoni mellom reglene i lov om betalingssystemer og verdipapirregisterloven. I et slikt tilfelle vil man således være sikret at de avregnede verdipapirposisjonene - som da er låst i rettighetsregisteret - blir gjort opp.»

Fondsmeglerforbudet og Verdipapirsentralen(VPS) gir uttrykk for tilsvarende synspunkter. Norsk Oppgjørssentral(NOS) peker på tilsvarende forhold som Norges Bank og omtaler i tillegg et pågående samarbeid mellom nordiske verdipapirsentraler, og uttaler:

«VPS har i dag oppgaver både som rettighetsregister og som oppgjørssystem. Disse oppgavene trenger ikke å ligge til samme institusjon. Det kan feks tenkes selvstendige oppgjørssystemer som gir melding til rettighetsregisteret om hvilke verdipapirer som skal overføres til hvem. Virksomhet som verdipapiroppgjørssystem reguleres i dag av den nylig vedtatte lov om betalingssystemer, mens virksomheten som rettighetsregister reguleres av vpsl. Reglene i verdipapirregisterloven skal på samme måte kun befatte seg med rettighetsregistrering.

Vi kan nevnte at det ikke fullførte samarbeidet mellom verdipapirsentralene i Norge, Sverige og Danmark (S4) bygget på en modell hvor oppgjørsvirksomheten for de berørte landene lå i en felles enhet, som på sin side skulle sende melding til de respektive verdipapirregister om overførsler mellom konti. Tilsvarende pågår det nå internasjonale drøftinger og prosjekter om at verdipapirhandelen over børs skal foregå ved hjelp av sentral motpart, slik derivathandelen i dag foregår gjennom oppgjørssentraler. Dette er allerede innført ved noen børser. Oppgjørssentralen vil da fungere som et oppgjørssystem som sender melding til verdipapirregisteret om overførsler mellom konti.»

De fleste høringsinstansene synes å støtte flertallets forslag til regulering av «prioritet», dvs at det bør gjelde en generell regel om tidsprioritet. Kredittilsynet uttaler bl.a.:

«Mindretallets begrunnelse for å overlate den nærmere fastsettelse av prioriteringsreglene for overføringer som skal gjennomføres samme dag til registeret selv, synes å hvile på forutsetningen om at verdipapirregister inngår i et oppgjørssystem. Dette vil imidlertid ikke nødvendigvis være tilfelle, og selv om registeret inngår i et oppgjørssystem vil det kunne være finansielle instrumenter registrert i registeret som ikke inngår i et slikt system. En hjemmel for å fravike regelen om tidsprioritet vil uansett kunne avhjelpe eventuelle uheldige konsekvenser av en slik prioritering for et oppgjørssystem.

Lov om betalingssystemer kapittel 4 inneholder ingen eksplisitt bestemmelse om prioritet. Det følger imidlertid av § 4-1 annet ledd at godkjenning av et verdipapiroppgjørssystem bare kan skje dersom systemets regler anses formålstjenlige. Kredittilsynet antar at et verdipapirregisters regler om prioritet for overføringer som skal inngå i verdipapiroppgjøret kan inntas som en del av systemets regler. Hjemmelen for å fravike tidsprioriteten må likevel følge av lov om registrering av finansielle instrumenter.»

Norges Bank, Norsk Oppgjørssentral(NOS), og Finansnæringens Hovedorganisasjon gir uttrykk for tilsvarende synspunkter. Norges Fondsmeglerforbund og Verdipapirsentralen(VPS) mener det bør fremgå av lovteksten at en registrert rettighet går foran en uregistrert rettighet. VPS mener videre at det ikke bør gis regler om prioritet mellom innmeldte handler i lov om registrering av finansielle instrumenter. VPS mener slike regler bør gis i regler som regulerer oppgjørsfunksjonen, og uttaler:

«Utvalgets forslag skiller ikke mellom funksjonen som rettighetsregister og oppgjørsfunksjonen. Verdipapiroppgjørssystemer er i dag regulert i lov om betalingssystemer, der det i kapittel 4 er tatt inn regler om bl.a. en frivillig godkjennelsesordning og om beskyttelse av oppgjøret ved en deltakers konkurs. I et oppgjørssystem registreres det inn avtaler om en fremtidig overføring av finansielle instrumenter mot at det overføres penger motsatt vei. I rettighetsregisteret registreres eierforholdene til konkrete finansielle instrumenter. Når en handel meldes inn i oppgjørssystemet, oppgis det hvilken konto i rettighetsregisteret instrumentene skal hentes fra, men det er ikke klart hvilke finansielle instrumenter overføringen omfatter. Selv om det står finansielle instrumenter av den type som skal overføres på kontoen som er oppgitt, kan selgeren fritt råde over disse frem til det avtalte tidspunktet for overføring.

Det er først når det oppgjøret partene har ønsket å delta i starter, at det avmerkes i rettighetsregisteret hvilke finansielle instrumenter som skal overføres. Det er med andre ord først på dette tidspunktet de finansielle instrumentene som skal overføres blir individualisert. Når det meldes flere handler med samme oppgjørskonto til oppgjør samme dag og det ikke er dekning til alle handlene på den aktuelle kontoen, må det være reglene for oppgjørssystemet som bestemmer i hvilken prioritet de innmeldte handlene skal ha i mellom.

I lov om registrering av finansielle instrumenter bør bare rettighetsregistrering av finansielle instrumenter reguleres. Selv om dagens oppgjørssystem av praktiske grunner er tett integrert med rettighetsregisteret, er det prinsipielt sett to helt ulike funksjoner som ikke må blandes sammen i lovreglene om rettighetsregisteret. Det er ingen nødvendighet at oppgjørssystemet er en integrert del av et verdipapirregisters virksomhet, slik forholdet er i VPS i dag. Det kan for eksempel tenkes at oppgjørsenheten ligger utenfor registeret, eller at registeret også får melding om registrering fra flere oppgjørssystemer. En melding om registrering fra et oppgjørssystem vil slik sett ikke være forskjellig fra en melding om registrering fra annet hold. Den eneste praktiske forskjellen vil være at et nettooppgjør vil være et sett av overføringer med en indre sammenheng som gjør at de ikke kan gjøres uavhengige av hverandre, og at det derfor tar noe lengre tid å gjennomføre registreringer av denne type. Oppgjøret må derfor beskyttes i den forstand at det kan kjøres uavhengig av andre registreringer som måtte komme mens oppgjøret pågår. Dersom et oppgjør for eksempel påbegynnes klokken 16.00 må alle registreringer som er en del av oppgjøret kunne gjennomføres selv om det meldes inn en annen transaksjon klokken 16.02 som berører en konto som er en del av oppgjøret. Dette må gjelde selv om transaksjonen som er meldt inn i oppgjøret mot den aktuelle kontoen ligger slik i rekkefølgen i det pågående oppgjøret at den først vil bli gjennomført klokken 16.03. En slik beskyttelse kan gis ved en regel om at alle transaksjoner som inngår i et oppgjør anses som registrert på det tidspunkt oppgjøret transaksjonene er en del av, startes mot registeret.

Ulike registre kan fungere ulikt, og den teknologiske utviklingen går svært raskt fremover. Det kan være vanskelig å ha full oversikt over hvorledes samspillet mellom de ulike oppgjørssystemer og verdipapirregisteret vil arte seg i fremtiden. Det synes derfor ikke hensiktsmessig å detaljregulere i lovteksten når en registrering skal anses å være skjedd. Den mest effektive måten å løse dette på, er at det enkelte register selv utformer regler for når en rettighet skal anses å være registrert, og at disse reglene undergis offentlig kontroll ved melding til Kredittilsynet.

Utvalget peker videre på at det kan være behov for unntak fra regelen om tidsprioritet - særlig knyttet til spørsmål om oppgjør. VPS er enig i dette, men dette er som ovenfor nevnt regler som må fastsettes av det enkelte oppgjørssystem. Rettighetsregisteret registrerer rettigheter til de registrerte instrumentene i den rekkefølge de kommer inn til registeret. Prioriteringen av de innmeldte handlene må med andre ord være klarlagt før det i rettighetsregisteret kan registreres rettigheter til de konkrete finansielle instrumentene.»

Justisdepartementet mener det bør gjelde en hovedregel om tidsprioritet, og går i mot at verdipapirregistrene selv skal kunne fastsette regler om dette. Det uttales bl.a.:

«Det dreier seg om en fastsettelse av rettighetsforholdet mellom to eller flere private parter som åpenbart ikke kan avgjøres av verdipapirregisteret på egen hånd. Vi kan heller ikke se at verdipapirregistrene har noe praktisk behov for å kunne utforme regler om dette selv. Det vil også svekke forutberegneligheten i finansmarkedet om rettsvernsreglene skal kunne variere mellom de ulike registre, eller ved at det enkelte register stadig endrer sine regler.»

Høringsinstansene er delt i synet på om det fortsatt bør gjelde et vilkår om god tro for at en avtaleerverver skal kunne ekstingvere (slukke ut) andre rettighetshavere. På den ene siden mener Norges Bank og Kredittilsynet at det ikke bør gjelde et slikt krav, heller ikke i relasjon til «individuelt bestemte instrumenter». Det anføres at et slikt unntak vil være vanskelig å praktisere. På den andre siden mener Justisdepartementet og VPS at det fortsatt bør gjelde et generelt vilkår om god tro for ekstinktivt avtaleerverv. Justisdepartementet anfører bl.a.:

«Justisdepartementet mener at det bør opprettholdes et generelt krav om god tro ved dobbeltsuksesjonskonflikter, men at dette bør tilpasses de særlige forhold som gjør seg gjeldende ved overdragelse av finansielle instrumenter. Som fremhevet av utvalget er finansielle instrumenter normalt å anse som generiske ytelser, slik at man ikke uten formuesgoder, f.eks. fast eiendom. At X selger 1000 aksjer i selskap Y til A, er ikke til hinder for at han senere selger 1000 aksjer i Y til B, og at begge handler blir oppfylt etter avtalen. At en aksjeeier selger samme type aksjer til flere kjøpere på samme tid, må antas å forkomme svært ofte og det ligger normalt intet irregulært i denne formen for «dobbeltsalg». Det gjelder selv om avhenderen på avtaletidspunktet ikke besitter nok aksjer til å oppfylle alle de kjøpsavtaler som er inngått; normalt ville avhenderen kunne kjøpe flere aksjer, slik at begge handler kan oppfylles i tide. At B kjenner til Xs tidligere salg av aksjer til A, gir dermed ikke i seg selv B noen grunn til å anta at X ikke vil kunne oppfylle begge kjøpsavtaler. I utgangspunktet bør derfor ikke Bs kjennskap til avtalen mellom X og A medføre at B mister sin rett. En mulig løsning kan være en regel om at B mister sin rett hvis X ikke klarer å oppfylle begge avtalene, og B forsto eller burde forstått at gjennomføringen av sin egen avtale sannsynligvis ville medføre at den først inngåtte avtale ikke ble oppfylt.

Med en slik regel vil det ikke være nødvendig å ta stilling til om det tidligst stiftede ervervet er «individuelt bestemt», slik det legges opp til i utkast til ny verdipapirregisterlov § 9-3. Vi viser her til uttalelsene til den fraksjonen i utvalget som mener at det er vanskelig å avgjøre hva som ligger i dette vilkåret.»

For så vidt gjelder handler over børs eller andre anonymiserte transaksjoner, mener Justisdepartementet at det normalt ikke bør gjelde et krav om god tro, og uttaler:

«Både i forhold til dobbeltsuksesjonskonflikter og (sic) bør antakelig kravet om god tro bare gjelde der den aktuelle avtaleerververen på rettsvernstidspunktet forsto eller burde forstått hvem avhenderen var. I praksis vil ofte ikke erververen ha slik kunnskap fordi både kjøper og selger er representert med meglere slik at partene ikke vet hvem som er den reelle motparten. Dersom en erverver (B) kjøper aksjer over børs eller gjennom en annen anonymisert transaksjonsform, der han ikke vet hvem som er motparten, bør det normalt ikke ha noen betydning for erververens rettsvern at han visste at en avhender (A) ikke hadde rett til å avhende verdipapirene, dersom B på registreringstidspunktet ikke visste eller burde ha visst at det var A som var avhenderen.»

Justisdepartementet støtter forslaget om at det ikke bør stilles noe krav om god tro for at registrering av utleggspant eller konkurs gis rettsvern mot tidligere oppståtte, men uregistrerte rettigheter, i det dette antas å være i tråd med alminnelige prinsipper i norsk tingsrett. For øvrig støtter Justisdepartementet prinsippet i utkastet § 9-3 annet ledd om at registeret selv ikke vil ha plikt til å vurdere erververs gode tro.

Flertallet av høringsinstansene støtter utvalgets forslag om at registeret selv bør kunne fastsette når en avtaleerverver oppnår rettsvern i forhold til konkurrerende kreditorer. Kredittilsynet uttaler:

«Det er særegent for forslaget til lov om registrering av finansielle instrumenter at det nærmere tidspunkt for etablering av rettsvern overlates til verdipapirregisteret selv å fastsette. Hensynet til forutsigbarhet kunne tilsi at rettsvernstidspunktet ble fastsatt i lov eller alternativt i forskrift. Kredittilsynet ser imidlertid det hensiktsmessige i at verdipapirregisteret selv innenfor en gitt ramme kan fastsette et tidspunkt, blant annet av hensyn til registerets systemer for gjennomføring av transaksjoner. Kredittilsynet viser til at dette også er ordningen etter dansk rett. Det må imidlertid understrekes at tidspunktet for etablering av rettsvern må kunne identifiseres entydig og at det muliggjør etablering av et effektivt oppgjørssystem. Kredittilsynet legger til grunn at vurderingstemaet for en slik godkjennelse vil være om det aktuelle tidspunktet er tilstrekkelig klart og forutsigbart.»

Norges Bank støtter også forslaget, og uttaler:

«Ulike registre kan fungere ulikt, og den teknologiske utviklingen går svært raskt fremover. Det kan være vanskelig å ha full oversikt over hvorledes samspillet mellom de ulike oppgjørssystemer og verdipapirregisteret vil arte seg i fremtiden. Det kan derfor i lovs form være problemer med å finne et egnet tidspunkt for når anmeldelse skal anses å være skjedd. En lovmessig fastsetting av et slikt tidspunkt kan være uheldig med hensyn til den utvikling som antas å ville skje i slike registre fremover.

Norges Bank mener at registeret selv bør kunne fastsette anmeldelsestidspunktet under offentlig kontroll ved melding til Kredittilsynet. Dette er en løsning som også er foreslått av utvalget, men som ikke kommer klart frem av lovteksten.»

Fondsmeglerforbundet, Finansnæringens Hovedorganisasjon, NOSog VPSgir uttrykk for tilsvarende synspunkter. Justisdepartementetfinner det unødvendig med særskilte regler for når en rettighet skal anses å ha rettsvern i forhold til tvungne rettsstiftelser. Det antas at det bør gjelde en felles bestemmelse om rettsvern for avtalebaserte erverv og tvungne rettsstiftelser, der det gjøres unntak dersom avtaleerverver er i ond tro. Videre går Justisdepartementet i mot forslaget om ulike regler for overføringer og stiftelse av begrensede rettigheter, jf. utkastet § 9-2. Det vises til at dette strider mot systemet i tinglysningsloven § 20 og § 21.

Samtlige høringsinstanser som uttaler seg støtter forslaget om at skjæringstidspunktet for rettsvern for tvangsstiftelser og konkurs bør reguleres av de samme skjæringstidspunkter som frivillig stiftede rettigheter. Justisdepartementet uttaler bl.a.:

«Justisdepartementet antar at det i en ny lov er hensiktsmessig å innføre regler om klokkeslettprioritet og ikke prioritet etter dato slik som i gjeldende lov, jf. verdipapirsentralloven § 5-1 annet ledd. Regler om klokkeslettsprioritet synes også å være en naturlig forutsetning dersom det skal innføres et rettighetsregister der rettsvern og overføringer av aktiva skal skje i realtid (sann tid). Av samme grunn er Justisdepartementet enig med utvalget i at tvangsmessige heftelser ikke bør gis verdipapirsentrallov § 5-1 annet ledd. Dersom senere registrerte tvangsheftelser skulle gå foran tidligere registrerte avtaleerverv, ville det innebære et skår i registerets negative troverdighet. Det innebærer også at registeret i praksis bare kan overføre rettigheter fra en konto til en annen en gang daglig. Det avgjørende også for de tvangsmessige rettsstiftelser bør derfor være klokkeslettet for registreringen. Det gjelder også registrering av konkurs. Vi er derfor enig med utvalget i at gjeldende verdipapirsentrallov § 5-3 ikke bør videreføres.»

VPS' uttalelse går i samme retning:

«Det mest akutte problemet er regelen i § 5-1 andre ledd og § 5-3 om at tvangsregistreringer går foran frivillige rettsstiftelser registrert samme dag. Dette innebærer at VPS bare kan kjøre ett verdipapiroppgjør per dag og heller ikke kan registrere intra-dag pant i finansielle instrumenter. VPS støtter derfor utvalgets forslag om at en rettighet får rettsvern fra registreringstidspunktet uavhengig av rettighetens karakter. Dette er en endring som er tvingende nødvendig for å få en effektiv likviditetsutnyttelse i et marked med den omløpshastighet som verdipapirmarkedet har.»

Kredittilsynet, Norges Bank, Fondsmeglerforbudet, NOSog Sparebankforeningen gir uttrykk for tilsvarende synspunkter.

De høringsinstanser som uttaler seg (Norges Bank og Justisdepartementet), støtter utvalgets forslag om at registret selv fastsetter regler for når anmeldelse av en rettighet skal anses å ha skjedd.

Justisdepartementet støtter forslaget om at det ikke bør opprettholdes en plikt til å føre daglig journal. Det vises til at registeret fortsatt vil måtte holde orden på rekkefølgen av registreringer, men at det bør være opp til registeret selv å bestemme hvordan dette best organiseres. Justisdepartementet antar for øvrig at behovet for daglig journal reduseres dersom rettsstiftelser og overføringer i registeret i fremtiden vil kunne skje i realtid.

Departementets vurdering

I det følgende vil departementet først vurdere forslaget til regulering av forholdet mellom to omsetningserververe som utleder sin rett fra samme avhender, og deretter vil forholdet mellom en omsetningserverver og avhenders kreditorer omtales.

Ved regulering av konflikten mellom to omsetningserververe bør det skilles mellom oppfyllelsesspørsmål og rettsvernsspørsmål, jf. avsnitt 11.2 om dette skillet.

Når det gjelder oppfyllelsesspørsmålet, foreslår utvalget særskilte «prioritetsregler» i utkastet § 9-1 til § 9-3. Utvalget finner det usikkert om vpsl. § 5-1 gir en regel om oppfyllelse (prioritet), jf. NOU 2000: 10 s. 127. Utvalgets synes å være enige i at det bør gjelde et generelt prinsipp om tidsprioritet ved oppfyllelse, men det er uenighet om hvilke unntak som skal lovfestes fra dette utgangspunktet. Departementet slutter seg i utgangspunktet til utvalgets vurdering av at regler om oppfyllelse vil være av sentral betydning for et velfungerende oppgjørssystem. Departementet er også enig i at utformingen av slike regler vil måtte tilpasses de særlige forhold som gjør seg gjeldende i det aktuelle oppgjørssystemet. Etter departementets syn er det imidlertid ikke hensiktsmessig å gi lovregler om rekkefølgen for oppfyllelse av ulike handler i en ny lov om registrering av finansielle instrumenter. Det sentrale formål med lovreglene bør være å sørge for klare rettsvernsregler. Slike regler bør i størst mulig grad være nøytrale i forhold til ulike oppgjørssystemer. Regler om hvilke forpliktelser som ved manglende dekning skal oppfylles først er i utgangspunktet et forhold som er verdipapirregisteret uvedkommende. Oppfyllelsesrelger bør derfor i sin helhet fastsettes av oppgjørsystemet. Utvalgets mindretall legger stor vekt på at oppgjørssystemets prioritetsregler får virkning overfor aktører som ikke er en del av avtalen som etablerer dette systemet. Etter departementets syn er det imidlertid unaturlig å oppstille et utgangspunkt om at konsekvensene av mislighold skal reguleres i lov eller avtale. I samsvar med VPS' høringsuttalelse, mener derfor departementet at oppfyllelsesspørsmålet eventuelt bør reguleres av oppgjørssystemet. I den grad oppgjørssystemet ønsker at de særskilte rettsvernsreglene i betalingsystemloven kapittel 4 skal få anvendelse, må det først godkjennes av Kredittilsynet. Departementet legger til grunn at Kredittilsynet i den forbindelse vil kunne sette vilkår som sikrer tilstrekkelig offentlig regulering av oppfyllelsesspørsmålet.

Rettsvernsspørsmålet reiser problemer i flere retninger. Utvalget synes bare å foreslå rettsvernsregler ved stiftelse av konkurrerende begrensede rettigheter. Etter departementets syn bør det innføres en generell rettsvernsregel ved konflikt mellom to omsetningserververe som utleder konkurrerende rettigheter fra samme avhender, uavhengig av om det gjelder overføring av eiendomsrett eller stiftelse av begrensede rettigheter.

Det kan hevdes at rettsvernsregler for overføringer ikke vil være praktisk dersom man har særskilte prioritetsregler for oppfyllelse av avhenders forpliktelser. Departementet foreslår imidlertid ikke prioritetsregler for oppfyllelse, og det bør derfor gis en rettsvernsregel som ikke forutsetter særskilte oppfyllelsesregler for oppgjørsystemet. Dersom oppfyllelsesreglene utformes på en måte som gjør at konflikter vil unngås er dette positivt. Videre er det viktig å ha rettsvernsregler for å oppstille et «køsystem» mellom flere begrensede rettigheter.

Rettsvernsregler bør etablere en relevant rettsvernsakt og rettsvirkninger av denne rettsvernsakten. Etter departementets syn bør rettsvernsakten mellom to omsetningserververe være den samme som gjelder i forholdet mellom en omsetningserverver og avhenders kreditor. Den nærmere fastsettelsen av rettsvernsakten vil drøftes nærmere nedenfor. Når det gjelder rettsvirkninger av rettsvernsakten, bør etter departementets syn den omsetningserverver som først oppnår rettsvern slukke ut (ekstingvere) konkurrerende rettigheter til en annen omsetningserverver, forutsatt at de alminnelige vilkår for dette er oppfylt. Dette prinsippet basert på tidsprioritet er i samsvar med alminnelige prinsipper i norsk tingsrett.

Det følger av alminnelige tingsrettslige prinsipper at det ikke er tilstrekkelig å gjennomføre en rettsvernsakt for en omsetningserverver som vil ekstingvere en konkurrerende rettighet (annen omsetningserverver eller kreditor). I tillegg må vedkommende være i «god tro» om sin rett. Et samlet utvalg går inn for å oppheve dette generelle vilkåret om god tro i relasjon til dobbeltsalg av registrerte finansielle instrumenter. Utvalget begrunner dette med at en ekstinksjonsregel basert på god tro vil være «lite meningsfylt» fordi finansielle instrumenter (som f.eks. aksjer) er generiske ytelser. Utvalget er delt i synet på om det bør beholdes et god tro-krav for såkalte «individuelt bestemte» instrumenter.

Departementet slutter seg ikke til utvalgets forslag, og mener det bør beholdes et alminnelig vilkår om god tro som vilkår for omsetningserververs ekstinksjon. For det første vil det i en rekke tilfeller være aktuelt å operere med et god tro-krav, bl.a. hvor erververen av en bestemt aksjepost (f.eks. ved oppkjøp av selskaper) kjenner til en konkurrerende erverver av denne aksjeposten. Det vises i den forbindelse til forslaget fra den ene fraksjonen i utvalget om å beholde et god tro-krav for «individuelt bestemte» instrumenter. Departementet er imidlertid enig med den andre fraksjonen i at det vil være vanskelig å trekke grensen mellom «individuelt bestemte» instrumenter og andre instrumenter. Etter departementets syn er det imidlertid ikke nødvendig å trekke en slik grense, siden det også bør gjelde et generelt god tro-krav for generisk bestemte instrumenter. I tråd med alminnelige tingsrettslige prinsipper bør det derfor etter departementets syn gjelde et god tro-krav. Ved erverv av generisk bestemte instrumenter vil riktignok god tro-kravet normalt være oppfylt. Det faktum at avhender mangler de aktuelle instrumentene på sin konto, er heller ikke i seg selv tilstrekkelig til å frata erververens gode tro, dersom erverver kunne legge til grunn at avhender ville kunne oppfylle sine forpliktelser med bl.a. innlånte instrumenter. Ved børstransaksjoner og andre anonyme transaksjoner hvor avhender er ukjent, vil erverver normalt ikke kunne kjenne til avhenders dobbeltsalg. Det faktum at et vilkår om god tro normalt vil være oppfylt, er etter departementet syn et svakt argument for å fjerne god tro som ekstinksjonsvilkår. Det vises for øvrig til Justisdepartementets og Verdipapirsentralens høringsuttalelse som departementet i det vesentligste slutter seg til.

I samsvar med alminnelige tingsrettslige prinsipper og gjeldende vpsl. § 5-2 foreslås å videreføre at arvtakere ikke skal kunne ekstingvere kolliderende rettighetshavere.

Utvalget foreslår i utkastet § 9-3 annet ledd en bestemmelse om at registeret normalt skal kunne gjennomføre anmeldte handler, uten å måtte vurdere erververs gode tro. Justisdepartementet støtter også det prinsipp bestemmelsen gir uttrykk for. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at registeret skal kunne gjennomføre anmeldte handler uten å måtte vurdere erververs gode tro. Eventuell ond tro, det være seg om konkurrerende overførsler eller begrensede rettigheter, bør være et forhold som tas opp mellom konkurrerende rettighetshaverne i ettertid. Etter departementets syn er det imidlertid ikke nødvendig å lovregulere dette. Fraværet av plikt for registeret på dette området, følger av at registeret ikke er pålagt å vurdere erververs gode tro, jf. tilsvarende i utkastet § 7-6 om tvist om registrering. Det er således ikke nødvendig å gjøre unntak fra en ikke-eksisterende plikt. Dette tilsvarer for øvrig systemet i tinglysningsloven. Dersom et instrument som mangler rettsvern p.g.a. erververs onde tro blir solgt videre før forholdet blir oppdaget, blir det spørsmål om den påfølgende erverver kan ekstingvere avhenders manglende rett, jf. nærmere om hjemmelmannskonflikten under pkt. 11.4.

Det oppstår særlige spørsmål dersom en omsetningserverver og en kreditor (utleggstaker eller konkursbo) utleder konkurrerende rettigheter fra avhender. Utvalget drøfter for det første når avtaleerververs rettsvern skal anses for å ha inntrådt. For det andre drøftes om konkurrerende rettigheter med rettsvern skal prioriteres etter tidspunktet for når rettsvern oppsto, eller om det bør videreføres særregler for utlegg og konkurs.

Ved vurderingen av det første spørsmålet (rettsvernstidspunktet), er det nødvendig å sondre mellom overføring av eiendomsrett og stiftelse av begrensede rettigheter i et registrert instrument. Det er alminnelig antatt at overføring av eiendomsrett ikke kan gis rettsvern før det aktuelle formuesgodet er tilstrekkelig individualisert. Dette volder sjelden problemer i forhold til fast eiendom (er individualisert etter sin art) og løsøre (rettvernsakten forutsetter individualisering), men det har skapt visse problemer i forhold til registrerte finansielle instrumenter. Ved overføring av slike instrumenter vil oppfyllelsen av forpliktelsen kunne skje med andre instrumenter enn de som står på selgers konto ved anmeldelse til registeret. De aktuelle instrumentene som skal tjene til oppfyllelse av forpliktelsen vil først bli identifisert på et senere tidspunkt, gjerne i forbindelse med dekningskontrollen. Det vises til utvalgets omtale i NOU 2000: 10 s. 130. Tidspunktet for når individualiseringen gir grunnlag for å anse rettsvern som oppnådd, vil bl.a. være avhengig av hvilke tekniske løsninger registeret til enhver tid velger. Departementet slutter seg derfor til utvalgets vurdering av at rettsvernstidspunktet for overføringer bør fastsettes av registeret selv, og ikke i lovtekst eller forskrift. Det er imidlertid et behov for offentlig kontroll av dette tidspunktet, siden det vil kunne berøre tredjemenns rettigheter. Etter departementets syn bør kompetansen til å godkjenne dette tidspunktet tilligge Finansdepartementet, og ikke Kredittilsynet. Løsningen legger bedre til rette for at tidspunktet fastsettes i samråd med Justisdepartementet som fagdepartementet for alminnelig tingsrett. Rettvernstidspunktet som fastsettes av registeret for overføringer, vil etter utvalgets forslag bare gjelde i forhold til avhenders kreditorer. Etter departementets syn bør det samme rettsvernstidspunktet legges til grunn i forhold til konkurrerende omsetningserververe, jf. overfor. Enkelte rettsstiftelser kan knyttes til individualiserte instrumenter allerede ved anmeldelsen av rettsstiftelsen. Dette er praktisk hvor rettsstiftelsen gjennomføres umiddelbart etter anmeldelsen, bl.a. fordi det ikke skal gjennomføres en dekningskontroll. Slike umiddelbare rettsstiftelser vil bl.a. være panterettigheter, utlegg og konkurs. I likhet med utvalget mener departementet at rettsvernstidspunktet i slike tilfeller bør være sammenfallende med anmeldelsestidspunktet, jf. tilsvarende løsning i tinglysningsloven § 20. Departementet legger i likhet med utvalget også til grunn at konkurs og utlegg må registreres i registeret for å oppnå rettsvern mot konkurrerende omsetningserververe. Løsningen fraviker prinsippet i tinglysningsloven § 23 mht konkurs, men innebærer en videreføring av gjeldende rett, jf. vpsl. § 5-3. Det vises til utvalgets begrunnelse i NOU 2000: 10 s. 129 som departementet i det vesentligste slutter seg til.

Utvalget foreslår å oppheve de særskilte reglene om kreditorekstinksjon i vpsl. § 5-1 annet ledd og § 5-3 som innebærer at utleggstaker og konkursbo kan ekstingvere konkurrerende omsetningserverver, selv om utlegg og konkurs er registrert senere enn omsetningserververs rettighet. Samtlige høringsinstanser slutter seg til forslaget. Departementet slutter seg også til forslaget, og viser til at gjeldende rett innebærer en vesentlig hindring for å gjennomføre løpende registrering av overføringer, eventuelt flere oppgjør om dagen. Det vises for øvrig til utvalgets begrunnelse i NOU 2000: 10 s. 129 som departementet i det vesentligste slutter seg til.

Et særlig spørsmål ved både godtroerverv og kreditorekstinksjon er hvilken transaksjon som er relevant ved vurderingen av erververs rettsvern. Ved handelstransaksjoner vil instrumentene først gå fra selger til selgers megler, deretter fra selgers megler til kjøpers megler før papirene overføres fra kjøpers megler til kjøper. Transaksjonene føres inn i daglig journal som selvstendige transaksjoner. I likhet med utvalget, legger departementet til grunn at hvert enkelt ledd i utgangspunktet må regnes som separate omsetningsledd. Den konkurrerende erververen i forhold til f.eks avhenders konkursbo vil således i første omgang være avhenders megler. Dette skaper neppe problemer i forhold til rettsvernstidspunktet, i det instrumentene individualiseres for levering på det samme tidspunktet i forhold til alle tre transaksjoner. Ved vurderingen av erververs gode tro i forhold til konkurrerende erverv eller kreditorbeslag, legger departementet til grunn at erverver må være i god tro helt frem til instrumentene har gått inn på vedkommendes konto.

11.4 Hjemmelskonflikten

Utvalgets forslag

Utvalget drøfter enkelte forhold i tilknytning til hjemmelskonflikten. I likhet med gjeldende vpsl. § 5-4, foreslås at en avtalebasert rettighet ikke kan settes til side selv om det skulle vise seg at avhenderens rett ikke var i samsvar med registerets innhold. Det presiseres at erververen ikke måtte være kjent med eller burde være kjent med avhenderens manglende rett på rettsvernstidspunktet. Utvalget drøfter særlig om det bør være et vilkår for ekstinksjon at erverver bygger på den legitimasjon som fremgår av registeret, og uttaler:

«Det regnes gjerne som en bærende tanke bak regler om negotiabilitet og ekstinksjon at en erverver, panthaver mv. skal kunne stole på den legitimasjon (dvs. tilsynelatende rett) som følger av det å ha et dokument i hende, eller det å være oppført som eier i et register. Men ved omsetning av finansielle instrumenter vil situasjonen ofte være den at selgeren ikke har de aktuelle finansielle instrumentene på sin konto på det tidspunkt vedkommende inngår avtale om salg. Selgerens forutsetning kan være å anskaffe de nødvendige finansielle instrumentene i markedet før avtalt oppfyllelsestidspunkt overfor kjøperen. Utvalget ser det slik at hensynet til markedets og omsetningssystemets effektivitet tilsier at den nevnte ekstinksjonsregel må gjelde til fordel for erververen også i slike tilfeller. Dette innebærer at ekstinksjonsretten ikke kan knyttes til avhenderens legitimasjon på avtaletidspunktet. Lovforslaget § 9-6 er formulert i samsvar med dette.

Dessuten er det slik at kjøper eller panthaver ikke har noen enkel mulighet til å kontrollere legitimasjonen (registerets innhold) før kjøps- eller panteavtale inngås. Verdipapirregisteret er, i motsetning til grunnboken, ikke offentlig.»

Det vises for øvrig til utkastet § 9-6 og utvalgets omtale i NOU 2000: 10 s. 132.

Videre foreslås en regel i samsvar med vpsl. § 5-5, som innebærer at utstederen av obligasjoner mv. i utgangspunktet ikke kan gjøre innsigelser gjeldende mot en omsetningserverver som verken var eller burde vært kjent med utsteders innsigelse da han fikk rettsvern. I motsetning til gjeldende rett, foreslås å begrense ekstinksjonsretten til de tilfeller erverver selv har oppnådd rettsvern. Bestemmelsen bygger på gjeldsbrevloven §§ 15-17. Det vises for øvrig til utkastet § 9-7 og utvalgets omtale i NOU 2000: 10 s. 133 og s. 179. Utvalget foreslår også en bestemmelse om frigjørende betaling i samsvar med gjeldende vpsl. § 5-6, jf. utkastet § 9-8 og utvalgets omtale i NOU 2000: 10 s. 179.

Høringsinstansenes merknader

Justisdepartementet slutter seg til utvalgets forslag om at avtaleerververe som i god tro har fått registrert sine rettigheter, bør kunne utslukke innsigelser fra avhenders hjemmelsmenn, jf. utkastet § 9-6. Det uttales bl.a.:

«Ettersom det her dreier seg om et irregulært forhold fra As side (f.eks. en ugyldig avtale), vil det at de reelle omstendigheter i forholdet mellom H og A er synbart for B, lett medføre at man må anse B som ondtroende, slik at B ikke kan avskjære Hs rett. Også i denne sammenheng skaper det imidlertid et problem at finansielle instrumenter er fungible ytelser slik at man ikke alltid kan fastslå «hvilke»verdipapirer som reelt sett tilhører H. Etter vårt syn børt det vurderes om man også ved hjemmelskonflikter bør oppstille et krav om at erververen både har kjent til eller burde ha kjent til mangelen ved avhenderens adkomst til de aktuelle verdipapirer, og at overføringen av verdipapirene til B sannsynligvis vil fortrenge den reelle rettighetshaverens rett til å få verdipapirene tilbakeført.»

På samme måte som i dobbeltsuksesjonskonflikten, mener Justisdepartementet at erverver må anses å handle i god tro dersom vedkommende har handlet over børs eller gjennom en annen anonymisert transaksjonsform hvor motparten er ukjent.

For så vidt gjelder utvalgets drøftelse av de problemer som er knyttet til legitimasjon som vilkår for ekstinksjon, mener Justisdepartementet at det for erverver ligger en slags legitimasjon i at handelen faktisk går gjennom i verdipapirregisteret. Justisdepartementet mener for øvrig at det bør åpnes for offentlig innsyn i registeret, slik at det ikke vil oppstå problemer knyttet til å stille krav om at erverver bygde på avhenders legitimasjon.

Justisdepartementet mener for øvrig at det kan skape uklarheter at spørsmålet om hvilke innsigelser en utsteder har i behold overfor godtroende erverver, er løst gjennom en henvisning til gjeldsbrevloven §§ 15-18. Justisdepartementet mener det bør vurderes å utforme selvstendige regler om dette forholdet.

Kredittilsynet støtter forslaget om at det ikke bør gjelde et krav om at avhender fremsto som legitimert for at avtaleerverver skal kunne ekstingvere hjemmelsmannens rett. Det vises til at registeret ikke vil være offentlig, og at avhenderen ofte ikke vil ha instrumentene på konto på avtaletidspunktet uansett. For så vidt utkastet § 9-7 om utsteders innsigelser, uttaler Kredittilsynet bl.a.:

«Regelen om ekstinksjon av utsteders innsigelser må ses i sammenheng med hvilke opplysninger om det finansielle instrumenter som skal fremgå av registeret, som også erververen har innsyn i. I forslaget § 10-2 er det gitt regler om innsynsrett i registeret, mens det i forslaget § 8-1 er gitt nærmere regler om hvilke opplysninger som skal fremgå av registeret. Kredittilsynet vil peke på at det må forventes at en erverver må undersøke registeret for å kunne være i aktsom god tro. Det anses i utgangspunktet lite praktisk at undersøkelsesplikten også må omfatte andre kilder, eksempelvis utstederdokumentet. Opplysninger som fremkommer av registeret, og som er offentlig tilgjengelige, bør derfor alltid anses kjent for erververen. Opplysninger som ikke er offentlig tilgjengelige i registeret vil dermed ikke kunne gjøres gjeldende overfor erverver, med mindre han etter en konkret vurdering var eller burde vært kjent med disse.

Kredittilsynet antar for øvrig at det ikke må hefte ugyldighetsgrunner ved avtalen som kan gjøres gjeldende mot erverve for at utsteders innsigelser skal kunne ekstingveres.»

Kredittilsynet støtter utvalgets forslag til regulering av frigjørende betaling, og uttaler:

«Det finnes en tilsvarende bestemmelse i gjeldsbrevsloven § 19. Etter gjeldsbrevsloven etableres rettsvern ved at ervereveren får dokumentet i hende, og avhenderen fratas dermed legitimasjonen. Etter forslaget §§ 9-4, 9-1 og 9-2 vil imidlertid vern mot avhenders kreditorer eller prioritet i forhold til andre rettighetshavere kunne etableres uten at ervervet samtidig registreres på vedkommendes konto. Avhenderen vil derfor kunne være legitimert til å motta betaling med frigjørende virkning for utsteder selv etter at erververen i andre sammenhenger har oppnådd vern. En måte å løse dette problemet på kunne være å registrere en anmerkning om at utbetaling til avhenderen ikke skal skje. Imidlertid er finansielle instrumenter normalt ikke individuelt bestemt, og en slik anmerkning vil følgelig kunne skape betydelige vanskeligheter for utstederen med hensyn til hvem betalingen i stedet skal skje, samt hvem eventuelle renter på utbetalingen skal tilfalle. Alternativt kan det overlates til avhender og erverver å avtale hva som skal skje i tilfelle utsteder vil utbetale renter, foreta delinnfrielse eller lignende.»

Departementets vurdering

Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets forslag. Omsetningserverver som har fått rettsvern bør kunne ekstingvere hjemmelsmannens innsigelser dersom han på rettvernstidspunktet var i god tro mht. avhenders manglende rett. Det synes lite hensiktsmessig å oppstille et formelt krav om at avhender skal fremstå som legitimert, all den tid registeret ikke er offentlig, jf. nærmere drøftelse under kapittel 12. I likhet med Justisdepartementet, antar imidlertid departementet at det ligger en form for legitimasjon i at registeret faktisk gjennomfører transaksjonen.

Utvalget legger til grunn at utkastet § 9-6 ikke regulerer dobbeltsuksesjonskonflikten, jf. NOU 2000: 10 s. 179. Departementet kan imidlertid ikke se at en slik begrensning fremgår av bestemmelsens ordlyd. Avhenders manglende rett kan følge av mangler i forhold til hjemmelsmann og som følge av et allerede foretatt salg til en suksessor, jf. tilsvarende i gjeldsbrevloven § 14. Det foreslås at dette presiseres i lovteksten.

I samsvar med gjeldende rett, foreslås en bestemmelse om at erverver som hovedregel vil kunne ekstingvere utsteders innsigelser, dersom det gjelder «annet finansielt instrument enn egenkapitalinstrument». Bestemmelsen bygger på tilsvarende bestemmelser i gjeldsbrevloven. Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets forslag. Departementet kan ikke se at henvisningen til gjeldsbrevloven vil skape uklarheter av en slik art at det er nødvendig å eksplisitt nevne de innsigelser som ikke vil kunne ekstingveres ved godtroerverv.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag til regulering av frigjørende betaling, jf. utkastet § 9-8. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, jf. vpsl. § 5-6. Det vises til utvalgets omtale i NOU 2000: 10 s. 179. Departementet ser ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå særlige regler for det problemet Kredittilsynet peker på. I utgangspunktet vil det være den materielt berettigede som skal motta renter og utbytte mv. I enkelte tilfeller vil utsteder kunne utbetale renter og utbytte mv. til feil person, siden avhenderen vil fremstå som legitimert. Normalt vil det være VPS som foretar slike utbetalinger på vegne av debitor, og departementet legger til grunn at VPS selv bør sørge for å ha rutiner som reduserer risikoen for at det utbetales til feil person. I den grad slike rutiner svikter, bør imidlertid utsteder slippe å utbetale en gang til. Den materielt berettigede vil i såfall kunne rette eventuelle krav mot avhender (som feilaktig mottok utbetalingen) eller VPS, dersom de alminnelige vilkår for dette er til stede.