8 Rett og plikt til registrering

8.1 Gjeldende rett

Etter vpsl. § 1-2 bokstav a) er det registreringsplikt for aksjer og tegningsretter i norske allmennaksjeselskaper. Det følger også av allmennaksjeloven at allmennaksjeselskaper skal ha aksjeeierregister og tegningsrettsregister i VPS, jf. asal. §§ 4-4 til 4-11.

I følge forskrift 9. februar 1999 nr. 202 om grunnfondsbevis i sparebanker § 1 skal grunnfondsbevis i sparebanker registreres i VPS. Registreringsplikten for grunnfondsbevis i kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskaper er regulert i forskrift 19. oktober 1990 nr. 810 og 811. Forskriftenes § 1 tolkes slik at børsnoterte grunnfondsbevis pliktes registrert, mens registrering i VPS for øvrig er frivillig.

Vpsl. § 1-2 bokstav b) bestemmer at «norske ihendehaverobligasjoner uansett løpetid, dog ikke spareobligasjoner utstedt av staten og premieobligasjoner» skal registreres. Det er gitt utfyllende regler i forskrift 6. juli 1987 nr. 592 om overgangsregler for pliktig registrering i Verdipapirsentralen, sist endret ved forskrift 28. juli 2000. Disse regler medfører at det er plikt til å registrere obligasjoner utstedt av norsk utsteder i Norge, obligasjoner utstedt av norsk utsteder i utlandet i norske kroner, og obligasjoner utstedt av utenlandsk utsteder i Norge i norske kroner. Det er unntak fra registreringsplikten for norsk utsteder som legger ut lån i utlandet i norske kroner dersom lånet er forbeholdt utlendinger.

I følge forskrift 1. desember 1997 nr. 1247 om registrering av opsjoner og terminer mv. i Verdipapirsentralen § 1 skal finansielle instrumenter som nevnt i vphl. § 1-2 annet ledd nr. 4 - 7 (forskjellige typer derivatkontrakter) og tredje ledd nr. 3 (kjøpsretter, tegningsretter etc.) og som er notert på norsk børs, registreres i VPS.

Etter forskrift 27. februar 1990 nr. 157 om registrering av utenlandske aksjer og depotbevis for utenlandske aksjer i Verdipapirsentralen § 1 skal utenlandske selskapers aksjer og depotbevis for utenlandske aksjer som er notert på norsk børs registreres i VPS. Dersom lovgivningen i det utenlandske selskaps hjemland er til hinder for at samtlige aksjer eller depotbevis utstedt av selskapet registreres i VPS, eller dersom aksjene eller depotbevisene også er notert på utenlandsk børs, kan det opprettes et delregister i VPS. Delregisteret skal omfatte den delen av aksjene og depotbevisene som omsettes eller meldes til norsk børs.

Etter vpsl. § 1-3 kan aksjer i norske aksjeselskaper, norske ihendehaverobligasjoner som ikke omfattes av registreringsplikten og andeler i norske verdipapirfond registreres i Verdipapirsentralen. Videre kan finansielle instrumenter som nevnt i vphl. § 1-2 annet ledd nr. 4-7 og tredje ledd nr. 3 som ikke er notert på norsk børs registreres i Verdipapirsentralen.

I forskrift 12. desember 1990 nr. 977 om adgang til å registrere utenlandske fondsaktiver i Verdipapirsentralen § 1 er det bestemt at utenlandske finansielle instrumenter som ikke omfattes av registreringsplikten, jf. vpsl. § 1-2 med forskrifter, kan registreres i VPS. Dersom lovgivningen i et utenlandsk selskaps hjemland er til hinder for at samtlige aksjer eller depotbevis utstedt av selskapet registreres i VPS, kan det opprettes et delregister i VPS.

Grunnfondsbevis i kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskaper som ikke er registreringspliktige, kan registreres i VPS dersom utsteder ønsker slik registrering.

For så vidt gjelder utenlandsk rett vises til utvalgets omtale i NOU 2000: 10 s. 82-83.

8.2 Registreringsrett

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at alle finansielle instrumenter slik disse til enhver tid er definert i verdipapirhandelloven skal kunne registreres i et norsk verdipapirregister. Utvalget viser til at ved å knytte registreringsretten opp mot definisjonen av finansielle instrumenter i verdipapirhandelloven, vil eventuelle nye finansielle instrumenter kunne registreres i et verdipapirregister med de rettsvirkninger dette medfører. Utvalget mener registrering medfører en rekke fordeler, og uttaler (NOU 2000: 10 s. 84):

«Utvalget har ved sin vurdering av omfanget av registreringsretten, lagt vekt på at registrering i et verdipapirregister vil kunne medføre fordeler for markedsaktørene ved at registrering effektiviserer forvaltningen og omsetningen av finansielle instrumenter. Videreføringen av et dokumentløst system medfører at eierskifter og andre transaksjoner kan gjennomføres raskere og sikrere enn det som gjennomgående er tilfelle med fysiske dokumenter. Registrering i et verdipapirregister kan dessuten forenkle gjennomføringen av selskapshendelser og av skatterapportering, og rasjonaliserer utbyttebetalinger, uttrekninger og rentebetalinger. Dette vil også gi investor stor grad av sikkerhet for sine investeringer, ettersom registeret etter utvalgets forslag fortsatt vil være underlagt tilsyn og regler om innretning av registeret, rettsvernsregler mv.»

Utvalget viser til at dersom Varederivatutvalgets forslag blir vedtatt, jf. NOU 1999: 29, vil varederivater etter utvalgets forslag kunne registreres i et verdipapirregister. Utvalget mener registreringsretten bør gjelde uavhengig av om den underliggende vare eller tjeneste kan registreres.

Utvalget mener det vil kunne tenkes finansielle instrumenter som for eksempel på grunn av sin kompleksitet er så atypiske at de vil passe dårlig inn i de foreslåtte registreringssystemer. Utvalget foreslår derfor en hjemmel for departementet til i særlige tilfeller å bestemme at visse finansielle instrumenter ikke skal kunne registreres.

Utvalget antar at det vil kunne være praktisk at et verdipapirregister registrerer andre typer formuesobjekter enn finansielle instrumenter for dermed å forenkle omsetningen om forvaltningen av disse. Utvalget uttaler (NOU 2000: 10 s. 84):

«Utvalget antar at slik registrering vil kunne være aktuell bl.a. for klimagasskvoter, selv om slike kvoter ikke er finansielle instrumenter. Kvoteutvalget har i NOU 2000:1 anbefalt at det vurderes om klimakvotene kan komme inn under vpsloven slik at VPS kan være ansvarlig for å drive det norske registeret over klimagasskvoter. Det nevnes i utredningen (side 170) at det forventes at det vil stilles internasjonale krav til registeret dersom Norge skal delta i internasjonal kvotehandel under Kyotoprotokollen. Verdipapirsentrallovutvalget kan ikke se at registrering av klimagasskvoter i et norsk verdipapirregister i seg selv er problematisk. Imidlertid må enkelte spørsmål avklares før slik registrering kan påbegynnes, typisk hvilke rettsvirkninger registreringene vil få.»

Utvalget anser det hensiktsmessig at registrering av andre formuesobjekter med rettsvirkninger kan skje uten særskilt regulering i lov i det enkelte tilfelle. Utvalget har derfor foreslått at departementet gis hjemmel til å utvide registreringsadgangen, med de rettsvirkninger som følger av loven, til andre formuesobjekter enn finansielle instrumenter.

Utvalget viser videre til at det kan være et praktisk behov for at et verdipapirregister registrerer annet enn finansielle instrumenter uten at disse registreringene får rettsvirkninger. Utvalget uttaler om dette (NOU 2000: 10 s. 84-85):

«Adgangen for verdipapirregisteret til å foreta denne typen registreringer må betraktes som tilknyttet virksomhet. Verdipapirregistrene kan derfor foreta de aktuelle registreringene, forutsatt at dette ikke er i strid med virksomhetsbegrensningen. Denne er nærmere beskrevet under kap. 13. Ettersom disse registreringene ikke gir rettsvernsvirkninger, vil de reelt sett bare være oversikter over rettighetene i de aktuelle formuesobjektene. De vil kunne gi en forenklet oversikt for «utsteder» og gi tilgang til tilleggstjenester tilbudt av verdipapirregistrene, derunder skatterapportering. VPS har fått forespørsler om føring av slike oversikter, bl.a. over de personer som kan begunstiges ved utdelinger fra en stiftelse opprettet av arbeidsgivere til fordel for deres ansatte. Mange av de løsninger som er utviklet for verdipapirfond vil kunne benyttes ved føringen av disse oversiktene, herunder løsninger for servicetjenester og for skatterapportering.

En forutsetning for at verdipapirregistrene skal kunne foreta registreringer med andre virkninger enn de utvalget foreslår i kap. 18, er at registrene innrettes slik at det blir klart hvilke rettsvirkninger den aktuelle registreringen har. Hva som skal til for å oppnå dette, må vurderes i hvert enkelt tilfelle.»

Utvalget foreslår særlige regler for å forhindre konflikt mht. rettsvirkninger. For det første foreslås at registrering (innføring) ikke skal kunne skje dersom det allerede er utstedt et dokument som representerer det samme finansielle instrument, jf. utkastet § 2-1 annet ledd. For det andre foreslås at registrering ikke skal kunne skje dersom instrumentet allerede er registrert i et norsk register eller i et utenlandsk register som gir rettsvirkninger som kan komme i strid med rettsvirkningene som følger av registrering i et norsk register, jf. utkastet § 2-1 tredje ledd.

Det vises for øvrig til omtalen av utvalgets forslag i NOU 2000: 10 s. 84-85 og s. 169-171.

Høringsinstansenes merknader

Norges Bankslutter seg til utvalgets forslag om at verdipapirregistre bør kunne registrere finansielle instrumenter slik disse til enhver tid er definert i verdipapirhandelloven. Norges Bank slutter seg også til forslaget om at departementet skal kunne utvide registreringsadgangen til å omfatte andre formuesgoder. Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH), Norsk Oppgjørssentral (NOS), Sparebankforeningen, Verdipapirfondenes Foreningog Verdipapirsentralengir uttrykk for tilsvarende synspunkter. Sparebankforeningen er imidlertid skeptisk til å åpne for registrering av annet enn finansielle instrumenter, i det dette antas å reise særskilte spørsmål som bør løses i egen lovgivning.

Departementets vurdering

I det følgende vil begrepet «registrering» omfatte første gangs registrering av et finansielt instrument i et register (sk. «innføring», jf. nærmere omtale av begrepet i punkt 10.1).

Registrering i et register vil bl.a. kunne effektivisere forvaltningen og omsetningen av finansielle instrumenter. Fordelene knyttet til registrering bør etter departementets syn i utgangspunktet være tilgjengelig ved omsetning av alle typer finansielle instrumenter. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om at finansielle instrumenter, slik disse til enhver tid er definert i verdipapirhandelloven, normalt bør kunne registreres i et verdipapirregister. Aksjer i aksjeselskap (som ikke er registreringspliktige), vil eksempelvis kunne registreres i et register dersom utsteder ønsker dette. Det vises for øvrig til utvalgets begrunnelse som departementet i det vesentligste slutter seg til. For så vidt gjelder varederivater, vises til departementets drøftelse i Ot.prp. nr. 53 (2000-2001) s. 37-38.

Registrering utløser rettsvirkninger som ikke nødvendigvis vil passe for samtlige typer finansielle instrumenter. I samsvar med utvalgets forslag foreslås derfor at departementet i særskilte tilfeller skal kunne bestemme hvilke rettsvirkninger registrering skal ha.

Fordelene knyttet til registrering vil ikke nødvendigvis være begrenset til finansielle instrumenter. Registeret bør derfor ha adgang til å registrere andre formuesobjekter enn finansielle instrumenter (kvoter mv.) i den grad det skulle være etterspørsel etter slike registreringstjenester. Slik registrering bør imidlertid bare kunne skje etter nærmere regler gitt av departementet, siden de aktuelle formuesgodene vil kunne være svært forskjellige fra de finansielle instrumentene lovens regler i første rekke er ment å regulere. Det vil således kunne være aktuelt å begrense rettsvirkningene av registrering av andre formuesobjekter enn finansielle instrumenter.

Registrering i et rettighetsregister gir særskilte rettsvirkninger. Det er i den forbindelse viktig å unngå at registrerte instrumenter samtidig er underlagt rettsregler som kan komme i strid med rettsvirkningene som følger av registrering. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om å innskrenke registreringsretten for enkelte instrumenter for å unngå slike konflikter. Dette gjelder for det første instrumenter som allerede er utstedt i form av et dokument, og instrumenter som allerede er registrert i et annet rettighetsregister (norske eller utenlandske).

Ovenfor drøftes hvilken adgang det er for registrering av finansielle instrumenter og andre formuesobjekter i et rettighetsregister. Et annet spørsmål er om utsteder av slike instrumenter vil ha krav på registrering, dvs om registeret har kontraheringsplikt. Dette spørsmålet drøftes i avsnitt 10.3.2.

8.3 Registreringsplikt

Utvalgets forslag

Utvalget viser til at det opprinnelig ikke var plikt til registrering i VPS, og til at en slik plikt ble innført bl.a. av hensyn til skatterapporteringen.

Utvalget har vurdert om det er behov for en videreføring av registreringsplikten for obligasjoner, børsnoterte derivater, samt aksjer og depotbevis i utenlandske aksjeselskaper børsnotert i Norge. Når det gjelder registreringsplikten for aksjer og tegningsretter i allmennaksjeselskaper viser utvalget til at dette nylig er vurdert av lovgiver i forbindelse med aksjerettsreformen. Utvalget har av den grunn ikke vurdert registreringsplikten for aksjer og tegningsretter i allmennaksjeselskaper på nytt, og foreslår at gjeldende regler om registreringsplikt for slike instrumenter videreføres.

Utvalget viser til at den teknologiske utviklingen og reduserte lovfestede hindringer for kapitalflyt over landegrensene medfører en integrasjon av kapitalmarkedene. Etter utvalgets syn bør norske aktører i verdipapirmarkedene i størst mulig grad gis fleksible muligheter til å møte denne utviklingen. Utvalget uttaler bl.a. (NOU 2000: 10 s. 85):

«Dersom store deler av verdipapirhandelen kanaliseres til utenlandske markeder, bør utstederne på en enkel måte kunne søke kapital i disse markedene. Det vil i så tilfelle kunne være hensiktsmessig for norske utstedere som har finansielle instrumenter notert på utenlandske markedsplasser, at oppgjør og registrering av deres finansielle instrumenter foretas i oppgjørs- og registreringssystemene i disse markedene.

Utvalget antar at det vil kunne være hensiktsmessig for investor at de finansielle instrumentene er registrert i et register i vedkommendes hjemland. En registreringsplikt i norske registre vil derfor kunne være en konkurranseulempe for norske selskaper som noteres i utenlandske markeder. Det vil imidlertid ikke i alle tilfeller være mest tjenlig for investor med registrering i hjemlandet. Investors kostnader knyttet til verdipapirregistrering avhenger av hvordan det aktuelle verdipapirregisteret har valgt å fordele kostnadene ved registreringen mellom utstederne og investorene, og av hvilke priser eventuelle kontoførere og forvaltere krever av investor. I tillegg vil en adgang til forvalterregistrering kunne gjøre det enklere for utenlandske investorer å handle i finansielle instrumenter registrert i et norsk verdipapirregister. Videre har utvalget foreslått i utkastet § 7-5 at et verdipapirregister i sine interne regler skal kunne fastsette hvem som skal kunne foreta registreringer direkte i registeret. Denne tilgangen kan også gis utenlandske institusjoner. Dette er nærmere drøftet i kapittel 16. Den økende globaliseringen av verdipapirhandelen medfører at det vil kunne være problematisk for det norske markedet om en eventuell registreringsplikt knyttes til notering på norsk børs eller markedsplass. Dette kan medføre at utstedere med ønske om å innhente utenlandsk kapital velger bare å notere instrumentet på utenlandsk børs.»

Utvalget har som utgangspunkt at en plikt til registrering i et norsk verdipapirregister bare bør lovfestes dersom de hensyn som begrunner en slik plikt anses tungtveiende i forhold til hensynet til fleksibilitet. Utvalget mener hensynet til en effektiv skattekontroll er det mest tungtveiende hensynet bak dagens registreringsplikt. Dersom hensynet til effektiv skatterapportering ikke lenger har tilstrekkelig vekt i forhold til motstridende hensyn, eller dersom skattekontrollen kan ivaretas på annen måte, bør registreringsplikten etter utvalgets syn ikke opprettholdes. Om mulighetene for en effektiv skatterapportering uten en registreringsplikt uttaler utvalget (NOU 2000: 10 s. 86):

«Utvalget vil understreke at den enkelte skatteyter vil ha opplysningsplikt om alle forhold av betydning for skatteplikten, jf. ligningsloven kapittel 4. Dette vil gjelde for obligasjoner registrert i utenlandske verdipapirregistre på lik linje med for eksempel innskudd i utenlandske banker. Når det gjelder spørsmålet om opphevelse av registreringsplikten for eksempel for obligasjoner, er det derfor skattekontrollhensynet som kan være avgjørende. Utvalget antar at hensynet til en effektiv skatterapportering kan ivaretas i tilstrekkelig grad ved at rapporteringsplikten pålegges utsteder. Utsteder vil i så fall kunne velge om vedkommende selv skal utføre rapporteringen eller om den skal overlates til det aktuelle verdipapirregisteret. Utvalget anbefaler at det vurderes en regel om at utstedelse av norske finansielle instrumenter bare kan skje via registre som utsteder kan dokumentere oppfyller de krav som stilles til skatterapportering dersom utsteder selv ikke skal utføre rapporteringen. Dette kan eventuelt sikres ved at det etableres en ordning for forhåndsgodkjennelse fra norske myndigheter av de verdipapirregistrene der norske utstedere kan la registrere de finansielle instrumentene.

Utvalget legger til grunn at norske utstedere kan pålegges en slik rapporteringsplikt. Imidlertid antar utvalget at dersom en norsk debitor utsteder et lån i norske kroner i utlandet, vil det ikke være behov for skatterapportering dersom lånet er forbeholdt utlendinger, sammenlign gjeldende rett. Et eventuelt unntak bør også gjelde for norske verdipapirforetak slik at disse kan delta i tilretteleggelsen av slike lån.

Etter gjeldende rett plikter utenlandsk utsteder å registrere obligasjonslån i VPS dersom lånet er denominert i norske kroner og utstedt i Norge. Det kan stilles spørsmål om en slik registreringsplikt er problematisk i forhold til EØS-reglene om fri flyt av kapital. Videre kan det være vanskelig å vurdere hvorvidt et lån kan sies å være lagt ut i Norge eller ikke. Utvalget finner det usikkert om den skisserte rapporteringsplikten kan pålegges utenlandske utstedere.

Utvalget har ikke forutsetninger for å vurdere i hvilken grad utvalgets forslag i tilstrekkelig grad ivaretar skattekontrollhensynet. Det legges til grunn at Finansdepartementet vurderer eventuelle andre løsninger for skattekontrollen. Det legges videre til grunn at Finansdepartementet vurderer hvorvidt utvalgets forslag krever endringer i ligningsloven.»

Utvalget foreslår videre å oppheve negotiabiliteten til fysiske ihendehaverobligasjoner. Utvalget uttaler om dette (NOU 2000: 10 s. 86):

«Bakgrunnen er at det ikke anses hverken nødvendig eller hensiktsmessig med handel i fysiske dokumenter. Dersom negotiabiliteten oppheves, vil neppe fysiske ihendehaverobligasjoner være noe realistisk alternativ til registrering i et register med negotiabilitetsvirkninger. Det er vanskelig å føre en effektiv kontroll med omsetningen og beskatningen av fysiske obligasjoner. Dette illustreres ved at det før innføringen av registreringsplikt i 1987 var et ikke ubetydelig skatteproblem knyttet til fysiske ihendehaverobligasjoner. Utvalget foreslår derfor en opphevelse av bestemmelsen i lov 17. februar 1939 nr. 1 om gjeldsbrev (gbl.) § 11 annet ledd nr. 1. Denne bestemmelsen fastslår at et gjeldsbrev er et omsetningsgjeldsbrev når det lyder på ihendehaveren eller ikke sier hvem gjelden skal betales til. Utvalget legger til grunn at en opphevelse av gbl. § 11 annet ledd nr. 1 ikke vil være til hinder for at det utstedes fysiske ihendehaverobligasjoner i markeder som ikke reguleres av norsk rett, dersom dette skulle være aktuelt.»

På bakgrunn av det ovennevnte foreslår utvalgets flertall (13 medlemmer) at registreringsplikten oppheves for norske ihendehaverobligasjoner, børsnoterte derivater og aksjer og depotbevis i utenlandske aksjeselskaper børsnotert i Norge. Flertallet viser til at en norsk børs vil kunne kreve registrering i et verdipapirregister som vilkår for notering dersom det skulle være behov for dette. I denne sammenheng vises det til at OM Stockholmsbørsen i utgangspunktet stiller et slikt krav.

Utvalgets mindretall (3 medlemmer) er i tvil om det foreligger tilstrekkelig grunnlag for å oppheve registreringsplikten for obligasjoner. Mindretallet uttaler (NOU 2000: 10 s. 87):

«Mindretallet viser til den begrunnelse utvalget har gitt under pkt. 14.3.1 med hensyn til registreringsrett. Utvalget legger der vekt på at videreføring av et dokumentløst system bl.a. vil kunne effektivisere forvaltning og omsetning av finansielle instrumenter, rasjonalisere uttrekninger og rentebetalinger og gi investorbeskyttelse. Mindretallet stiller seg tvilende til om opprettholdelse av registreringsplikt for obligasjoner vil ha noen form for «konkurransemessig betydning» for utstedere av kronelån. Det samme gjelder for de øvrige aktuelle instrumenter. Mindretallet har for øvrig lagt særlig vekt på at opphevelse av registreringsplikten vil innebære svekkelse av kontrollmulighetene for både Kredittilsynet og skattemyndighetene. Det vises her til mindretallets dissens til utvalgets forslag om forvalterregistrering.

Da de nye aksjelovene ble vedtatt ble plikten til å føre aksjeeierregistre opprettholdt for både allmennaksjeselskap og aksjeselskap. Regelen om full offentlighet rundt registrene ble dessuten videreført. Stortingets begrunnelse for videreføring av rettstilstanden var at offentlighet rundt eierskap i næringslivet er et sentralt element i et moderne demokrati. Selv om hovedregelen er registreringsplikt, foreligger det i dag ikke noen regel om offentlighet rundt eierskap i andre finansielle instrumenter. Mindretallet mener at tilsvarende begrunnelse kan tale for offentlighet rundt eierskap i andre finansielle instrumenter. Hvem som er tunge eiere i obligasjoner kan således også være av stor samfunnsmessig betydning. Det gjøres oppmerksom på at muligheten til å etablere offentlighet i realiteten går tapt dersom reglene om registreringsplikt for finansielle instrumenter notert på norsk børs oppheves.»

For øvrig vises til omtalen av utvalgets forslag i NOU 2000: 10 s. 85-87.

Ett medlem går i mot flertallets forslag om å oppheve negotiabilitetsvirkningene for fysiske ihendehaverobligasjoner i gjeldsbrevloven § 11 annet ledd nr. 1, og uttaler (NOU 2000: 10 s. 193):

«Dette medlemmet viser til oversikten under pkt. 14.1.1 ovenfor hvor det fremgår at ikke alle obligasjoner som blir utstedt av norske utstedere (låntakere), er registeringspliktige i VPS i dag. Følgelig er det, selv for norske utstedere, et område igjen hvor gbl. § 11 annet ledd nr. 1 kan komme til anvendelse, og da kan bestemmelsen vanskelig oppheves.

En opphevelse vil dessuten kunne få uheldige virkninger ved omsetning av fysiske ihendehaverobligasjoner som er utstedt av utstedere i andre land, og som utlendinger måtte bringe med seg ved flytting til Norge. Ved omsetning av slike papirer vil det fortsatt være behov for negotiabilitetsregler.

En opphevelse av adgangen til å bruke fysiske ihendehaverobligasjoner blir dessuten et slag i luften hvis man ikke samtidig kombinerer det med et forbud mot å velge utenlandsk rett, som i finansavtaleloven av 25. juni 1999 nr. 46 § 2 (3), eller med et forbud mot å utstede navnegjeldsbrev som er transportert in blanco, som i en eldre forordning av 14. mai 1754 § 4, omtalt hos Augdahl, Den norske obligasjonsretts alminnelige del, 4. utg. 1972 s. 10.

Virkningene av slike regler vil imidlertid være det samme som å etablere en plikt til registering i et elektronisk register, og da kan man like gjerne si det rett ut.»

Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene er delt i synet på om registreringsplikten for norske ihendehaverobligasjoner mv. bør oppheves.

Norges Bank støtter flertallets forslag om å oppheve registreringsplikten for norske ihendehaverobligasjoner, og uttaler:

«Norges Bank støtter flertallets syn, og vil i tillegg peke på betydningen av at norske registre er underlagt et noenlunde tilsvarende regelverk som i andre land. Dette kan få betydning for norske registeres muligheter til å delta i internasjonale strukturendringer.

Vi gjør også oppmerksom på dagens adgang til registreringsfritak for ihendehaverobligasjoner i obligasjonslån utstedt av norske foretak utenfor Norge pålydende fremmed valuta, og andre norske obligasjonslån lagt ut i utlandet forbeholdt utlendinger. Det vises i den forbindelse til våre høringsbrev av 18. mars 1998 og 20. mars 2000 der det legges vekt på at det norske regelverket bør harmoniseres i forhold til våre naboland og den internasjonale utviklingen når ikke tungtveiende grunner taler imot dette. I den forbindelse nevnes at utvalget ikke kjenner til noe land, muligens med unntak av Finland, som har en så omfattende registreringsplikt som Norge.

Utvalgets flertall drøfter mulige negative følger av registreringsfrihet. Flertallet antar at effektiv skatterapportering kan ivaretas i tilstrekkelig grad ved at utsteder pålegges rapporteringsplikten. Utvalget anbefaler også at det vurderes en ordning med at registrering av norske finansielle instrumenter bare kan finne sted i utenlandske registre som oppfyller de krav som stilles til skatterapportering. Dette kan eventuelt sikres ved krav om forhåndsgodkjennelse fra norske myndigheter.

Norges Bank er etter en samlet vurdering enig med flertallet i at det ikke bør stilles krav til registrering i et norsk register. Det er imidlertid viktig at det etableres ordninger som kan ivareta tilsyns-, statistikk- og skattemessige aspekter av registreringsfriheten. Norges Bank viser her til utvalgets drøfting av mulige tiltak for å ivareta myndighetenes behov på nevnte områder. Det vil være behov for en godkjenningsordning også av utenlandske verdipapirregistre, og meldeplikt for de utstedere som ønsker å registrere seg i et slikt register. Når det gjelder forvaltere, legges det opp til slik godkjenning fra Kredittilsynet i lovforslaget § 7-3.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH), Verdipapirfondenes Forening og Norges Fondsmeglerforbundgir uttrykk for tilsvarende synspunkter. Norges Fondsmeglerforbund peker særlig på at registreringsplikt ikke bør hjemles i lov om registrering av finansielle instrumenter, men eventuelt i det regelverket som regulerer de aktuelle instrumentene, slik det er gjort for aksjer og børsnoterte derivater.

Norsk Oppgjørssentral (NOS) støtter også flertallets forslag om å oppheve registreringsplikten. For så vidt gjelder børsnoterte derivater, uttaler NOS bl.a.:

«Når det gjelder derivater omsatt over børs, registreres ikke derivatet som en rettighet på derivatets underliggende. Registreringen i VPS skjer i dag kun av skattehensyn. Dette er forhold som må kunne løses ved å pålegge forvaltere opplysningsplikt, slik forholdet feks fungerer for bankinnskudd i dag, eller at opplysningsplikten pålegges oppgjørssentralen. Det er i dag ikke noe til hinder for at NOS kan sende slik informasjon til skattemyndighetene. Dette er tjenester som NOS i dag tilbyr sine kunder, og NOS har også tilstrekkelig kapasitet til å foreta den lagring av slik informasjon som det offentlige krever i denne sammenheng. Derivater har ikke utsteder, og en registreringsplikt knyttet til utsteder kan ikke gjennomføres for disse. Vi nevner også at det internasjonalt ikke er vanlig med registrering av derivater.»

Verdipapirsentralen (VPS) støtter også flertallets forslag om å oppheve registreringsplikten. VPS medgir at det finnes argumenter som taler for og i mot pliktig registrering, men uttaler:

«Det er imidlertid klart at hensynene som taler for en registreringsplikt vil variere i forhold til hvilket instrument det er tale om. For enkelte typer instrumenter er det så få hensyn som taler for en pliktig registrering at det synes lite hensiktsmessig å pålegge registreringsplikt for samtlige finansielle instrumenter. Spørsmålet blir dermed om det er enkelte typer finansielle instrumenter som bør underlegges pliktig registrering. Etter VPS syn er det mest hensiktsmessige at en eventuell plikt til registrering hjemles i det regelverket som regulerer den aktuelle instrumenttypen. Det synes lite rasjonelt å regulere alle typer instrumenter i lov om registrering av finansielle instrumenter - særlig tatt i betraktning at det stadig utvikles nye varianter av finansielle instrumenter. En slik ordning vil være lite fleksibel og dessuten gjøre lov om registrering av finansielle instrumenter unødig omfangsrik og komplisert. For de instrumenter som ikke er særskilt regulert i egen lovgivning bør en eventuell registreringsplikt hjemles i forskrifter til verdipapirhandelloven. Det kan i denne sammenheng nevnes at registreringsplikten for aksjer i dag følger både av allmennaksjeloven og vpsloven. Etter VPS' mening burde det være tilstrekkelig at plikten framkom av allmennaksjeloven. Vi nevner for øvrig at reglene til OM Stockholmsbørsen i utgangspunktet krever at aksjene og obligasjonene er registrert i VPC.

VPS er enig i utvalgets vurdering av at de problemene en opphevelse av registreringsplikten vil innebære i forhold til skatterapporteringen vil kunne avhjelpes ved at rapporteringsplikten pålegges den enkelte utsteder. Dette forutsetter imidlertid at utsteder får innsyn i eierforholdene til de finansielle instrumenter vedkommende har utstedt, slik utvalget har foreslått for obligasjonsutstedere i utkastet § 10-2. Utstederen kan eventuelt oppfylle rapporteringsplikten ved å velge et rettighetsregister som kan levere rapporteringstjenester.

VPS ønsker også å poengtere at en opphevelse av registreringsplikten i realiteten vil innebære at den enkelte utsteder fritt vil kunne velge å utstede sine finansielle instrumenter i utenlandske registre. Det vil med andre ord si at utenlandske registre kan konkurrere om å levere verdipapirregistreringstjenester til det norske markedet uten å opprette et norsk selskap eller ha norsk konsesjon. For at norske registre skal ha mulighet til å konkurrere på like vilkår med utenlandske registre, må de norske rammebetingelsene over tid ikke være dårligere enn hva utenlandske verdipapirregistre har i sine hjemland.»

Sparebankforeningen gir uttrykk for prinsipiell støtte til flertallets forslag, men tar ikke definitivt standpunkt siden de nærmere konsekvenser for tilsyn og skattekontroll ikke anses tilstrekkelig utredet.

Skattedirektoratet går i mot forslaget om å oppheve registreringsplikten for norske ihendehaverobligasjoner, og uttaler:

«Innføringen av registreringsplikt i Verdipapirsentralen (VPS) for ihendehaverobligasjoner og for aksjer og tegningsretter i norske selskaper notert på norsk børs i 1987 var i hovedsak begrunnet utfra hensynet til effektiv skattekontroll. Vi kan ikke se at de vurderinger som ble gjort i Ot.prp. nr. 4 (1986-87) har tapt sin gyldighet. Behovet for effektiv skattekontroll synes heller større enn noen gang. Vi vil i tillegg fremføre at ordningen med forhåndsutfylt selvangivelse som effektiviserer ligningsprosessen for både ligningsmyndighetene og skatteyterne, gir ytterligere argumenter for at en slik registreringsplikt er hensiktsmessig. De fordeler endringsforslaget er tilsiktet å gi registerbrukerne i egenskap av investorer og utstedere, bør avveies mot de ulemper og merkostnader alternative kontrollordninger kan medføre for disse i egenskap av oppgavepliktige og for kontrollmyndighetene.

I utredningens kapittel 7 beskrives en antatt utvikling hvor grenseoverskridende transaksjoner vil bli stadig mer vanlig. Det fremgår av kapittel 7.2.10 at: «Behovet for nasjonale registre for skatterapportering og innsyn fra myndighetene vil fremdeles være tilstede, men effekten av disse registerne vil bli mindre etterhvert som investorene handler mer over landegrensene slik at andelen av investeringer i verdipapirer i hjemlandets papirer blir mindre. Denne utviklingen har skjedd for de institusjonelle investorene som har store deler av sine porteføljer i utenlandske papirer og øker i omfang også for private investorer.»Disse utviklingstrekkene representerer en stor utfordring for ligningsmyndighetene. En svekkelse av våre kontrollmuligheter knyttet til norske aktørers disposisjoner i det norske markedet for finansielle instrumenter, vil redusere skattemyndighetenes mulighet til å sette økt fokus på disse utfordringene.»

Skattedirektoratet uttaler videre:

«Skattekontrollhensyn taler etter vår mening avgjørende mot dette forslaget. Utvalget antar at hensynet til en effektiv skatterapportering kan ivaretas i tilstrekkelig grad ved at rapporteringsplikten pålegges utsteder. Vi er av den oppfatning at en slik løsning ikke kan erstatte dagens ordning med hensyn på kvalitet og effektivitet i rapporterings- og kontrollarbeidet.

I Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) foreslår departementet nye regler for beskatning av obligasjoner som er mengdegjeldsbrev. Skattedirektoratet har i sitt høringsbrev uttalt at den valgte metoden for obligasjonsbeskatning vil være vanskelig å forstå for skatteytere og ligningsfunksjonærer. Vi har derfor ansett det som en forutsetning at nødvendige beregninger gjøres av Verdipapirsentralen og fremholdt at oppgavene normalt uten nærmere kontroll må legges til grunn ved ordinær ligning. En ordning der rapporteringen skjer direkte fra forskjellige utstedere vil ikke være en fullgod erstatning for å motta ensartet produserte oppgaver fra en uavhengig tredje part: et register.»

For så vidt gjelder registreringsplikt for børsnoterte derivater og depotbevis, uttaler Skattedirektoratet følgende:

«Vi antar at de kortsiktige konsekvensene av å oppheve registreringsplikten for børsnoterte derivater vil være ubetydelige da det neppe vil være aktuelt at disse ikke oppføres i et register. En kan allikevel spørre seg hvem som skal regnes som utsteder ved en eventuell rapporteringplikt. Vi antar at det standardiserte markedet har potensiale for sterk vekst selv om det fortsatt er mindre enn det ikke-standardiserte markedet. Dersom det standardiserte markedet vokser og deler av instrumentene ikke registreres, anser vi dette for å være et kontrollproblem på linje med det ikke-standardiserte markedet hvor det i dag ikke foreligger rapporteringsplikt.

Det er nærliggende å anta at depotbevis i utenlandske aksjeselskaper børsnotert i Norge i særlig grad er rettet mot norske investorer. Fra et kontrollsynspunkt er det ønskelig at denne registreringsplikten opprettholdes.»

Videre går Statistisk sentralbyrå (SSB)i mot forslaget om å oppheve registreringsplikten for de angitte instrumenter, og uttaler:

«Ut fra statistikkhensyn går SSB sterkt imot dette forslaget, og støtter mindretallets vurdering som mener at «opphevelse av registreringsplikten vil innebære svekkelse av kontrollmuligheten for både Kredittilsynet og skattemyndighetene». Oppheving av registreringsplikten av obligasjoner vil være katastrofal for verdipapirstatistikken.

Registreringsplikt i dag

Utvalget er opptatt av at norske aktører i verdipapirmarkedene gis fleksible muligheter til å møte den internasjonale utviklingen. Det framheves som argument for opphevelse av registreringsplikt for de nevnte instrumentene at det kan være hensiktsmessig at oppgjør og registrering skjer i registreringssystemene i markedene hvor kapitalen innhentes. Dagens registreringsplikt er ikke til hinder for en slik tilpasning, siden lån som tas opp i utlandet ikke er underlagt registreringsplikt i VPS - med unntak av Eurokronelån forbeholdt nordmenn. Argumentet synes heller ikke ha relevans for utenlandske aksjeselskaper noterte på norsk børs, siden disse utenlandske selskapene har oppsøkt det norske markedet og faktisk benytter registreringssystemet i dette markedet.

Økt globalisering

Utvalgets flertall tar til orde for at den økende globaliseringen av verdipapirhandelen kan gjøre det problematisk å knytte registreringsplikten til notering på norsk børs eller markedsplass, siden dette kan medføre at utstedere med ønske om å innhente utenlandsk kapital vegler å notere objektet på utenlandsk børs. Utsagnet står i et visst motsetningsforhold til utvalgets antakelse om hensiktsmessigheten av at registreringen skjer i investorens hjemland. Det er vel heller ikke videre sannsynlig at Norge skal innta en rolle som et internasjonalt senter for verdipapirhandel, slik at norske foretak slipper å gå ut på utenlandske markedsplasser for å innhente utenlandsk kapital. For å følge utvalgets egen argumentasjon, kan en registrering i norsk register da kun skje dersom norsk regelverk og kostnader knyttet til registrering er så mye gunstigere enn regelverket og kostnadene i investorenes hjemland at dette oppveier de andre fordelene med hjemlandsregistrering. For at Norge skal klare å konkurrere ut de aktuelle investorlandene på dette området, bør vi nok få god hjelp av et tungrodd regelverk i investorlandene, men - som utvalget selv påpeker - skjer det en rivende utvikling på dette markedet.

Skattekontroll og rapporteringsplikt for utsteder

Utvalget peker på at skattekontrollhensynet kan være avgjørende for spørsmålet om opphevelsen av registreringsplikten for obligasjoner. Flertallet i utvalget antar imidlertid at effektiv skattekontroll kan ivaretas i tilstrekkelig grad ved at rapporteringsplikten pålegges utsteder. SSB vil minne om at obligasjoner er ihendehaverpapirer som blant annet er kjennetegnet ved at utsteder ikke kjenner långiverne. Selv om utvalget foreslår at obligasjonsutstedere som benytter norske registre skal ha rett til å få opplyst hvem eierne er, er dette til liten hjelp for obligasjonslån som ikke blir registrert i norske registre.

I kapittel 8 i Ot.prp. nr. 4, 1986-1987 om skatteopplegget for 1987 vises det til at en effektiv skattekontroll er avhengig av at opplysningene kan leveres i maskinlesbar form. Etter innføring av forhåndsutfylt selvangivelse for forskuddspliktige, antar SSB at dette behovet er forsterket. At rapporteringsplikten pålegges utsteder er derfor neppe tilstrekkelig. Dersom SKD skal ha muligheter til å utnytte opplysningene, må det trolig være krav om at opplysningene gis maskinelt i et standardformat på linje eller via e-post. Av hensyn til sikkerhet kan det derfor være behov for at kvitteringsrutiner og elektroniske signaturer etableres. Mao. kan kravet til tekniske installasjoner og rutineendringer bli så stort for utstederne at alternativet blir lite realistisk. I så fall kan man reise spørsmålet om hensiktsmessigheten ved at det offentlige investerer store ressurser i planlegging og utvikling av et slikt system.

Hvis vi får en situasjon er det er utsteder som rapporterer til skattemyndighetene, frykter vi en mindre effektiv skatterapportering med redusert mulighet for kontroll av beholdninger og avkastning av verdipapirer i ligningsoppgavene. Dette vil svekke selvangivelsesstatistikken til SSB, som i sin tur vil påvirke kvaliteten på nasjonalregnskapet og finansielle sektorbalanser - hvor selvangivelsesstatistikken benyttes som kilde - og derigjennom opplysningene om husholdningenes inntekts- og formuesforhold.

Nytt aksjonærregister

SSB er kjent med at Finansdepartementet og Skattedirektoratet vurderer og etablere et heldekkende sentralt aksjonærregister. Arbeidet er omtalt i St.prp. nr. 1 (1999-2000) for Finansdepartementet. SSB kan ikke se at utvalget har vurdert disse planene i sitt arbeid. Eksempelvis er drøftingen rundt registreringsplikt utelukkende konsentrert rundt spørsmålet om hvorvidt det er behov for å opprettholde dagens plikt til registrering av obligasjoner, børsnoterte derivater samt aksjer og depotbevis i utenlandske aksjeselskaper børsnotert i Norge. Eventuelle behov for utvidelse av omfanget av registreringsplikten til også å omfatte aksjer i aksjeselskaper, AS, er ikke vurdert.»

ØKOKRIM går også i mot å oppheve registreringsplikten, og påpeker at viktige konsekvenser av flertallets forslag ikke er tilstrekkelig utredet (kontrollkonsekvenser). For så vidt gjelder forslaget om å videreføre gjeldende regler for utleggelse av lån i norske kroner av norsk debitor forbeholdt utlendinger, viser ØKOKRIM til at utvalget legger til grunn at det i slike tilfeller ikke vil være behov for skatterapportering til Norge. Om denne påstanden, uttaler ØKOKRIM bl.a.:

«Hvorvidt denne påstanden vil kunne ha gyldighet under hele lånets løpetid, synes å være beheftet med usikkerhet. Det vises i denne sammenheng til utvalgets argumentasjon om økende globalisering av sammensmeltinger av internasjonale kapitalmarkeder, der slike verdipapirer raskt kan endre karakter og ende opp i en situasjon som i utgangspunktet ikke var i långivers intensjon og der rapporteringsplikten plutselig vil kunne bli utløst.»

Kredittilsynet går i mot forslaget fra utvalgets flertall om å oppheve registreringsplikten for norske ihendehaverobligasjoner, og uttaler:

«Kredittilsynet vil understreke at en opphevelse av registreringsplikten vil kunne føre til en svekkelse av Kredittilsynets reelle kontrollmulighet og vanskeliggjøre tilsynsoppgavene. Det vises her til Kredittilsynets merknader til §§ 7-2 og 7-3 om forvalterregistrering, hvor de tilsynsmessige konsekvensene av forvalterregistrering er kommentert. Disse konsekvensene er i all hovedsak parallelle i forhold til eventuell opphevelse av registreringsplikten.

Kredittilsynet vil for øvrig presisere at dersom registreringsplikten opprettholdes, må denne plikten knyttes til registrering i et register som har konsesjon i henhold til verdipapirregisterloven. Dette fordi lovforslaget innebærer at registrering av finansielle instrumenter som sådan ikke underlegges konsesjonsplikt. Det er kun i den utstrekning et slikt register skal kunne tilby de rettsvirkninger som beskrevet i loven at lovens krav til konsesjon, organisering, drift mv. kommer til anvendelse. Hensynene bak registreringsplikten vil ikke bli ivaretatt dersom slik pliktig registrering kan finne sted i registre som ikke følger verdipapirregisterloven.

Kredittilsynet foreslår på denne bakgrunn at formuleringene i gjeldende verdipapirsentrallov §§ 1-2 og 1-3 danner mønster for bestemmelser om registreringsrett- og plikt, likevel slik at definisjonene av hvilke finansielle instrumenter som skal registreres samordnes med de gjeldende definisjoner i 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel § 1-2 annet ledd.

Kredittilsynet bemerker for øvrig at utenlandske obligasjoner som kan eller skal registreres i Norge etter omstendighetene vil kunne være lovregulert i det land det er utstedt. Ved en registreringsplikt som omtalt ovenfor, vil utenlandske obligasjoner børsnotert i Norge også omfattes av norske rettsvernsregler, jf. lovforslagets kapittel 9. Dette vil i enkelte tilfeller kunne føre til konflikt mellom rettsvernsregler i henhold til utenlandsk jurisdiksjon og norske rettsvernsregler, og da særlig § 9-7 om utstederens innsigelser. Kredittilsynet foreslår derfor at det gis en dispensasjonsadgang, slik at det for utenlandske obligasjoner børsnotert i Norge kan gjøres unntak fra en eller flere bestemmelser i lovutkastets kapittel 9.»

Justisdepartementet gir også uttrykk for tvil mht. om det foreligger sterke nok grunner til å oppheve registreringsplikten for obligasjoner. Justisdepartementet går under enhver omstendighet i mot å oppheve gjeldsbrevloven § 11 annet ledd nr. 1. Justisdepartementet uttaler bl.a.:

«Vi er i tvil om det er tilstrekkelige grunner til å gå bort fra den gjeldende registreringsplikten for obligasjoner etter verdipapirsentralloven § 1-2 b, og viser til de ulemper det kan innebære at statlige kontroll- og statistikkmyndigheter ikke lenger kan hente de data de har behov for ut fra et register. Å oppheve registreringsplikten er heller ikke i tråd med prinsipper om åpenhet omkring eierforhold i næringslivet; et prinsipp som det i Norges synes å være bred politisk enighet om viktigheten av. Det kan i den sammenheng vises til Stortingets behandling av de nye aksjelovene i 1997 der en samlet Justiskomite uttalte: «Komiteen har forståing for argumenta mot fullt innsyn, men meiner at i eit demokratisk samfunn er det naturleg at det er størst mogleg grad av innsyn, også når det gjelder eigarskap i norsk næringsliv», jf. Innst.O. nr. 80 (1996-97) side 25. Det vises videre til at vi går inn for at det skal være en alminnelig innsynsrett i verdipapirregistrene, jf. nedenfor under pkt. 8. Vi antar at de fleksibilitetshensyn som flertallet påpeker i begrunnelsen for forslaget om å oppheve registreringsplikten, til en viss grad kan ivaretas ved at det gis hjemmel for å gjøre unntak fra registreringsplikten, enten gjennom generelle forskrifter eller vedtak i det konkrete tilfelle.

Justisdepartementet mener at det under enhver omstendighet er uheldig å oppheve gjeldsbrevloven § 11 annet ledd nr. 1 slik flertallet foreslår. Vi slutter oss til de synspunkter som er gjort gjeldende av det dissenterende utvalgsmedlem Krokeide, jf. utredningen s. 193.

Som utvalgsmedlemmet Krokeide påpeker i utredningen s. 193, oppstår det uavklarte problemer dersom registreringsplikten for aksjer i allmennaksjeselskaper skal opprettholdes samtidig som at Verdipapirsentralens enerett oppheves. Dette er spørsmål som må utredes nærmere dersom forslaget om privatisering av verdipapirregistrene videreføres. Justisdepartementet har ikke foretatt noen inngående vurdering av disse spørsmålene, men vil påpeke at det under enhver omstendighet ikke bør være adgang til å spre registreringen av aksjer eller rettigheter i aksjer i samme selskap på flere registre. Det siste er også forutsatt av flertallet i utvalget, jf. utkast til ny verdipapirregisterlov § 2-1 tredje ledd.»

Videre går Nærings- og handelsdepartementet i mot forslaget om å oppheve registreringsplikten, og uttaler:

«I likhet med mindretallet stiller vi oss tvilende til hvor stor positiv konkurransemessig betydning en opphevelse av registreringsplikten har. Vi vil også peke på at utvalgets flertall forutsetter at det må etableres andre rutiner for statistikkinnhenting og kontroll, uten at det er nærmere presisert hvordan dette skal skje. Etablering og oppfølging av slike ordninger vil imidlertid også være kostnadskrevende, og vi kan ikke se på det nåværende tidspunkt se at slike ordninger skal ha mindre negativ konkurransemessig betydning enn registreringsplikten.»

For så vidt gjelder forslaget om å oppheve gjeldsbrevloven § 11 annet ledd nr. 1, støttes dette av Norges Bank uten at dette begrunnes nærmere. På den annen side går Justisdepartementet i mot forslaget, og viser til uttalelsene fra medlem Krokeide. Sparebankforeningen synes også å gå i mot forslaget om å oppheve bestemmelsen, og uttaler:

«Sparebankforeningen er usikker på om dette spørsmålet er tilstrekkelig utredet. Som det framgår av utredningen, vil opphevelsen ikke være til hinder for å benytte ihendehavergjeldsbrev i marked som ikke reguleres av norsk rett. Vi nevner at det er en ikke ubetydelig bruk av slike ihendehavergjeldsbrev særlig knyttet til bankenes egne låneopptak i utlandet. Vi må regne med muligheten av at slike gjeldsbrev kan tjene et formål også i marked som reguleres av norsk rett. I så fall vil den foreslåtte opphevelsen være uheldig. Opphevelsen er heller ikke nødvendig ut fra sammenhengen med utvalgets forslag for øvrig.»

Enkelte høringsinstanser etterlyser en nærmere vurdering av registreringsplikten for aksjer og tegningsrettigheter i norske allmennaksjeselskaper. Norges Bank uttaler bl.a.:

«Verdipapirregisterlovutvalget har ikke vurdert registreringsplikten for aksjer og tegningsrettigheter i norske ASAer, da dette ifølge utvalget er vurdert i forbindelse med aksjerettsreformen (NOU 1996:3). Etter Norges Banks syn har Aksjelovutvalget ikke vurdert opphevelse av registreringsplikten for allmennaksjeselskaper, men behovet for en mulighet til frivillig registrering i VPS for aksjeselskaper. Utvalget konkluderte med at det ikke var behov for en slik løsning da aksjeselskaper lett kan omdannes til ASA. Aksjelovutvalget nevner også eksplisitt at en slik bestemmelse ikke utelukker andre løsninger for elektronisk føring av aksjeeierboken i aksjeselskaper. Norges Bank mener at også registreringsplikten for aksjer og regningsrettigheter i norske allmennaksjeselskaper bør oppheves hvis registreringsplikten oppheves for alle andre finansielle instrumenter. For norske ASAer vil opphevelse i realiteten innebære valgmuligheter mellom norsk og utenlandsk verdipapirregister. Dette ville bringe Norges regelverk på dette området på linje med det som er vanlig i andre land.»

FNH og Verdipapirfondenes Foreningmener også at registreringsplikten for aksjer og tegningsretter i allmennaksjeselskaper bør oppheves. FNH viser særlig til at norske selskaper bør kunne velge registrering i et verdipapirregister i et annet land dersom en vesentlig del av aksjeomsetningen skjer i utlandet. På den annen side går Sparebankforeningen i mot å endre registreringsplikten for aksjer i norske allmennaksjeselskaper. Det uttales at registreringsplikten «...bygger på helt ny lovgivning, på grunnlag av omfattende utredningsarbeid, og det foreligger ikke tilstrekkelig grunnlag til å revidere denne nå.»

Departementets vurdering

Registrering av finansielle instrumenter i et rettighetsregister medfører en rekke fordeler for utstedere og investorer, og det må antas at det normalt ikke er nødvendig å pålegge registrering for at registrering skal skje, jf. tilsvarende i Ot.prp. nr. 83 (1984-85) s. 28. I enkelte situasjoner vil imidlertid utstedere og investorer ikke ønske å registrere instrumentene overhodet, eventuelt ikke registrere instrumentene i et register underlagt norsk lovgivning. Det siste kan være tilfelle dersom en vesentlig del av omsetningen av det aktuelle instrumentet skjer i et utenlandsk marked. Det finnes imidlertid viktige offentlige hensyn som kan tilsi pliktig registrering av finansielle instrumenter, uavhengig av hva utstedere og investorer måtte ønske. Slike offentlige hensyn kan bl.a. være skattekontroll-, tilsyns-, og statistikkhensyn. I tillegg har det blitt lagt vekt på at registreringsplikt for aksjer ivaretar hensynet til åpenhet omkring eierforhold i næringslivet. Det vises i den sammenheng til justiskomitéens uttalelse i Innst. O. nr. 80 (1996-97), jf. sitat ovenfor fra Justisdepartementets høringsuttalelse.

Vurderingen av om det bør være pliktig registrering for enkelte finansielle instrumenter vil bero på en interesseavveining. På den ene siden vil pliktig registrering i visse tilfeller kunne medføre betydelige fordeler av offentligrettslig art (skattekontroll, effektivt tilsyn av verdipapirmarkedene mv.). På den annen side må det tas hensyn til i hvilken grad konkurransesituasjonen for norske utstedere og investorer vil kunne påvirkes negativt ved å pålegge registrering. I den forbindelse vises til reglene om frie kapitalbevegelser i EØS-avtalen artikkel 40 og EØS-reglene som svarer til rådsdirektiv 88/361/EØF, hvoretter medlemsstatene i utgangspunktet er avskåret fra å innføre og opprettholde restriksjoner på kapitalbevegelser innen EØS-området. Kapitalbevegelser omfatter overføring av penger, men også de transaksjonene som nødvendiggjør overføring av penger, slik som kjøp og salg av aksjer og obligasjoner. EØS-reglene innebærer at norske investorer vil kunne flytte sine investeringer ut av Norge dersom de norske reglene oppfattes som særskilt tyngende i forhold til hva som er vanlig i andre EØS-land.

De ulike hensyn i ovennevnte interesseavveining vil kunne ha ulik tyngde for ulike finansielle instrumenter. Departementet vil derfor i det følgende drøfte hvert enkelt av de instrumentene som i dag er underlagt pliktig registrering.

Det følger av gjeldende lov § 1-2 første ledd bokstav b at norske ihendehaverobligasjoner skal registreres i VPS. Utvalget er delt i synet på om slike obligasjoner fortsatt skal være underlagt pliktig registrering.

Når det gjelder spørsmålet om registreringsplikt, er det på den ene siden anført at det foreligger særlige offentligrettslige hensyn som tilsier registreringsplikt. Med offentlige hensyn vises gjerne til skattekontroll, effektivt tilsyn og statistikkføring. For ordens skyld vil departementet presisere at rettsvernsvirkningene som oppnås ved registrering neppe kan regnes som et offentlig hensyn som tilsier registreringsplikt. Etter departementets syn er rettsvernsvirkningene som oppnås ved registrering i et norsk register snarere et konkurranseparameter som utstedere vil måtte ta i betraktning ved valg av register. Det antas at dette hensynet særlig vil være relevant der utsteder henvender seg til norske investorer. Det sentrale i denne sammenheng, er at rettsvernsvirkningene isolert sett ikke tilsier en registreringsplikt for utstedere som av ulike grunner ikke ønsker å registrere lånet i et norsk register. For så vidt gjelder skattekontrollhensynet, viser departementet til at Norge i dag har et meget effektivt system for innkreving av kapitalinntekter og -gevinster som oppnås i tilknytning til registreringspliktige obligasjoner. Departementet kan ikke se at denne skattekontrollen vil kunne opprettholdes ved å overlate rapporteringen til utsteder. Etter departementets syn tilsier dette isolert sett en fortsatt registreringsplikt for norske obligasjoner. Videre gir registreringsplikt viktig statistisk informasjon om kapitalbevegelser mv. Registreringsplikt for obligasjoner kan i tillegg begrunnes i tilsynsmessige hensyn, jf. Kredittilsynets høringsmerknad.

På den annen side er det anført at registreringsplikt svekker konkurranseevnen til norske utstedere i forhold til utenlandske utstedere. Departementet slutter seg i prinsippet til at registreringsplikt for norske utstedere av obligasjoner denominert i norske kroner, vil kunne medføre en konkurranseulempe i forhold til utenlandske utstedere av obligasjoner som normalt ikke er pålagt registreringsplikt (med mindre de legger ut kronelån i Norge). Det kan trolig legges til grunn at investorer vil kunne oppfatte en norsk regel om absolutt registreringsplikt som en ulempe, bl.a. på grunn av reglene om innsyn. I tillegg vil registreringskostnadene etter omstendighetene kunne være høyere i et norsk register. Priser på norske obligasjoner vil derfor kunne påvirkes negativt i forhold til utenlandske obligasjoner som i andre sammenhenger oppfattes som substitutter. Absolutt registreringsplikt vil derfor kunne påvirke kapitalkostnaden til en norsk utsteder i forhold til en utenlandsk utsteder som er underlagt registreringsregler som oppfattes som lempeligere enn de norske reglene. Eksempelvis vil en norsk bank i utgangspunktet måtte registrere sine kronelån i VPS, mens en svensk bank ikke vil måtte registrere sine innlån i norske kroner eller i utenlandsk valuta. Dette kan bl.a. medføre høyere kostnader for den norske banken, som igjen vil svekke dens konkurranseevne. Denne konkurranseulempen er imidlertid ikke absolutt. For det første avhenger den av hvilke rettsvirkninger det faktisk følger av registreringsplikt, bl.a. om skattemyndighetene gis innsyn og om det åpnes for forvalterregistrering. For det andre er det etter gjeldende rett gjort viktige unntak fra registreringsplikten for norske obligasjonslån lagt ut i utlandet og forbeholdt utlendinger. I eksempelet ovenfor vil således den norske banken kunne låne inn norske kroner fra utlendinger i det utenlandske markedet på lik linje med den svenske banken, dersom lånet er forbeholdt utlendinger. Etter departementets syn er derfor konkurranseulempen som følger av registreringsplikt for norske utstedere i utgangspunktet forholdsvis begrenset. En regel om at lån forbeholdt utlendinger er unntatt registreringsplikt skaper imidlertid et nytt problem. I praksis vil det være vanskelig forhindre at utlendinger selger ikke-registrerte obligasjoner denominert i norske kroner videre til nordmenn, siden man ved utstedelsen vanskelig kan kontrollere annenhåndsomsetningen av obligasjonene. Debitor vil normalt ikke kjenne obligasjonseiernes identitet. På sikt vil et slikt «hull» i registreringsplikten kunne lede til økt etterspørsel blant nordmenn for slike uregistrerte obligasjoner som opprinnelig var forbeholdt utlendinger. Dette vil kunne svekke markedet for registrerte obligasjoner. Dersom registreringsplikten for norske utstedere ikke videreføres vil det ikke være behov for et skille mellom norske og utenlandske investorer.

Det kan hevdes at registreringsplikt ikke er et effektivt middel til å oppnå sitt hovedmål (dvs. kartlegging av norske skatteyteres kapitalinntekter og -gevinster), siden norske skatteytere uansett kan opprette utenlandske bankkonti eller kjøpe utenlandske obligasjoner registrert i utenlandske registre som ikke utleverer informasjon til norske skattemyndigheter. På sikt kan det ikke utelukkes at etterspørselen etter slike plasseringsalternativer vil kunne øke, noe som igjen vil kunne redusere effektiviteten av en norsk registreringsplikt. Etter departementets syn er imidlertid ikke dette avgjørende innsigelser mot en fortsatt registreringsplikt. Prinsipielt bør ikke det faktum at skatteytere unndrar seg fra skatteplikt benyttes som et argument for å svekke et effektivt rapporteringsregime. For det andre er det iverksatt arbeid internasjonalt som tar sikte på å redusere mulighetene for unndragelse av kapitalinntekter knyttet til bl.a. bankinnskudd og obligasjoner. Det vises i den forbindelse til EU-kommisjonens forslag til direktiv om skattlegging av renteinntekter fra grensekryssende investeringer av 18. juli 2001 (KOM (2001) 400 Final).

En står etter dette overfor tre ulike alternativer mht. registreringsplikt for obligasjoner. En løsning vil kunne være å oppheve gjeldende registreringsplikt for obligasjoner. Det vil da ikke ha betydning for utsteder hvorvidt investor er norsk eller utenlandsk, noe som vil gi like konkurransevilkår for norske og utenlandske utstedere. For å ivareta skattekontrollhensyn mv. ved valg av en slik løsning, foreslår utvalgets flertall at utsteder skal kunne pålegges å gi myndighetene relevant informasjon om sine långivere. Etter departementets syn har ikke utvalget i tilstrekkelig grad utredet hvordan en slik informasjonsplikt for utsteder skal kunne gjennomføres i praksis. Etter en foreløpig vurdering finner departementet derfor en slik løsning å være lite hensiktsmessig. En annen løsning er å pålegge registreringsplikt for samtlige obligasjoner denominert i norske kroner, uavhengig av om utsteder er norsk eller utenlandsk og uavhengig av om lånet legges ut i utlandet eller i Norge. På den måten vil konkurranseulempen for norske utstedere av kronelån reduseres. Etter departementets vurdering er det imidlertid tvilsomt om norske myndigheter har jurisdiksjon til å pålegge utenlandske utstedere registreringsplikt, hvis eneste tilknytning til Norge er at de låner norske kroner. En «mellomløsning» ville være å videreføre hovedtrekkene i dagens system, hvor det er søkt å oppnå en balanse mellom offentlige hensyn (særlig skattekontroll) og konkurranseevnen til norske utstedere. Ulempen ved dette systemet er som nevnt ovenfor at det må gjøres et skille basert på om lånet er forbeholdt norske eller utenlandske investorer.

Etter en helhetsvurdering vil departementet foreslå at hovedtrekkene i dagens system videreføres. Norske utstedere gis i samsvar med gjeldende rett anledning til å innhente kapital i utlandet på lik linje med utenlandske utstedere, under forutsetning av at lånet er forbeholdt utlendinger. Fordelene knyttet til den effektive skattekontroll mv. som oppnås ved å opprettholde dagenes system, veier etter departementets syn tyngre enn ulempene ved å opprettholde et skille mellom norske og utenlandske investorer. Dersom det åpnes for forvalterregistrering av norske obligasjoner for nordmenn, vil dessuten konsekvensene av fortsatt registreringsplikt i et norsk register få redusert betydning for norske investorer, jf. nærmere om forvalterregistrering i kapittel 9. Det legges i likhet med gjeldende rett opp til at de nærmere reglene om registreringspliktens innhold og omfang skal gis i forskrift, jf. lovforslaget § 2-1 annet ledd.

Flertallet reiser spørsmål ved om pliktig registrering for utenlandske utstedere vil være i samsvar med EØS-reglene om frie kapitalbevegelser. Anførselen presiseres ikke nærmere, men departementet antar det siktes til at utlendingers salg av obligasjoner i det norske markedet vil kunne vanskeliggjøres av en registreringsplikt. Etter departementets syn kan det trolig konstrueres en tilsvarende problemstilling i forhold til registreringsplikt for norske utstedere. Det kan hevdes at registreringsplikt for norske utstedere medfører en restriksjon for utenlandske kjøpere av norske obligasjoner, siden utlendinger vil måtte opprette en investorkonto i et norsk register. Departementet anser det imidlertid som tvilsomt om en registreringsplikt i de ovennevnte situasjoner vil kunne karakteriseres som en «restriksjon» på kapitalbevegelser slik dette begrepet er fortolket av EF-domstolen, siden den potensielt handelshindrende effekten av en registreringsplikt er forholdsvis fjern og avledet. Det vises for øvrig til at registreringsplikten ikke innebærer en faktisk diskriminering til fordel for norske utstedere eller investorer. Registreringsplikten kan således begrunnes ut fra læren om «allmenne hensyn», selv om den mot formodning skulle anses å være en restriksjon. Etter departementets syn vil registreringsplikten være et proporsjonalt tiltak for å ivareta legitime hensyn som bl.a. skattekontroll og effektivt tilsyn av verdipapirmarkedet.

Registreringsplikten vil kunne oppfylles ved registrering i et register med konsesjon etter lovens kapittel 3. Dette innebærer at registreringsplikten også vil kunne oppfylles ved registrering i utenlandske registre som ikke er etablert med datterselskap i Norge, jf. nærmere omtale i punkt 5.4. Det understrekes i den sammenheng at slike utenlandske registre vil være fullt ut underlagt lovens bestemmelser om innsynsrett mv. I den grad det er behov for ytterligere regulering av innsynsretten mv. i slike registre, vil dette skje i nærmere regler om slike utenlandske registre gitt av departementet, jf. departementets forslag til § 3-1 tredje ledd.

Utvalget foreslår å oppheve negotiabilitetsvirkningene til fysiske ihendehaverobligasjoner i gjeldsbrevloven § 11 annet ledd nr. 1, siden det anses «hverken nødvendig eller hensiktsmessig med handel i fysiske dokumenter», jf. NOU 2000: 10 s. 86. Etter departementets syn er ikke konsekvensene av utvalgets forslag på dette punkt tilstrekkelig utredet. Det vises til medlem Krokeides merknad og Justisdepartementets høringsuttalelse som departementet i det vesentligste slutter seg til. For øvrig anser ikke departementet at omsetning av fysiske obligasjoner vil utgjøre et realistisk alternativ til registrering i et register selv om fysiske dokumenter beholder sin negotiabilitet, sett i lys av de omsetningstekniske fordeler registrering innebærer.

Utvalget har valgt å ikke vurdere gjeldende registreringsplikt for aksjer i norske allmennaksjeselskaper, siden dette «nylig ble vurdert i forbindelse med aksjerettsreformen». I likhet med utvalget vil ikke departementet foreslå endringer i gjeldende regler om registreringsplikt for aksjer i norske allmennaksjeselskaper. Det bemerkes imidlertid at realitetsvurderingen av gjeldende registreringsplikt ble foretatt i NOU 1992: 29 og Ot.prp. nr. 36 (1992-93), dvs forut for ikrafttredelsen av EØS-avtalen. På sikt vil derfor ikke departementet utelukke at det kan være nødvendig å vurdere registreringsplikten nærmere, bl.a. i lys av endringer i internasjonale rammevilkår mv. og eventuelle konkurransemessige implikasjoner dette vil kunne få for norske utstedere. Konkurranseulempen beror imidlertid på det nærmere innholdet i registreringsplikt, herunder reglene om forvalterregistrering, jf. kapittel 9.

Etter gjeldende rett er det registreringsplikt for derivater og utenlandske aksjer og depotbevis som er børsnoterte, jf. forskrift 1. desember 1997 nr. 1247 om registrering av opsjoner og terminer mv. i Verdipapirsentralen og forskrift 27. februar 1990 nr. 157 om registrering av utenlandske aksjer og depotbevis for utenlandske aksjer i Verdipapirsentralen. Det synes som om utvalget er delt i synet på om registreringsplikten for slike instrumenter bør videreføres, selv om mindretallets merknad etter sin ordlyd bare retter seg mot obligasjoner. På den ene side tilsier skattekontrollhensyn mv. en fortsatt registreringsplikt for derivater og utenlandske aksjer og depotbevis. Det vises i den anledning til omtalen av obligasjoner, hvor dette hensynet ble tillagt stor vekt. På den annen side er registreringsplikten for derivater og utenlandske aksjer og depotbevis, i motsetning til situasjonen for obligasjoner og norske aksjer, knyttet til om instrumentene er notert på norsk børs. Etter departementets syn er det generelt uheldig å knytte registreringsplikten til notering på norsk børs. Registreringsplikt basert på markedsplassenes nasjonalitet vil kunne lede til en konkurransemessig ulempe for norske markedsplasser. De aktuelle instrumentene (derivater og utenlandske aksjer og depotbevis) kan lett flyttes til en utenlandsk børs hvor det ikke oppstilles registreringsplikt. Investorer i det norske markedet vil enkelt kunne erverve de samme aksjene i det utenlandske markedet gjennom norske eller utenlandske megleres fjernmedlemskap. For så vidt gjelder derivater, vises til at verdipapirforetaks handel i børsnoterte derivater skal skje under medvirkning av en oppgjørssentral, jf. verdipapirhandelloven § 9-4 tredje ledd. Etter departementets syn er det derfor overflødig å kreve registrering i et verdipapirregister ved siden av registrering i en oppgjørssentral. Oppgjørssentralen vil kunne oversende relevante opplysninger til skattemyndighetene, jf. nærmere i høringsuttalelsen til Norsk Oppgjørssentral ASA (NOS). Det vises videre til Skattedirektoratets høringsuttalelse, hvor det uttales at de «kortsiktige konsekvensene av å oppheve registreringsplikten for børsnoterte derivater vil være ubetydelige» siden slike uansett vil oppføres i et register. Skattedirektoratet antar imidlertid at det kan oppstå et kontrollproblem dersom det «standardiserte markedet vokser og deler av instrumentene ikke registreres». Departementet viser til at det foreligger registrerings plikt i en oppgjørssentral ved verdipapirforetaks handel i børsnoterte derivater, jf. ovenfor om verdipapirhandelloven § 9-4 tredje ledd. Etter departementets syn er det lite trolig at investorer vil handle derivater i stor utstrekning uten å benytte et verdipapirforetak. Departementet kan derfor ikke se at det foreligger avgjørende hensyn mot å oppheve gjeldende registreringsplikt i et rettighetsregister for børsnoterte derivater.