13 Erstatningsansvar

13.1 Gjeldende rett

Det følger av vpsl. § 7-1 at VPS uten hensyn til skyld er erstatningspliktig for tap som følge av feil i forbindelse med registrering, endring eller sletting av en rettighet. Dette innebærer at VPS hefter på objektivt grunnlag, og at VPS hefter utad uavhengig av hvor i systemet feilen har oppstått. VPS vil imidlertid kunne søke regress hos skadevolder, jf. annet ledd. Det følger videre av vpsl. § 7-1 at erstatningen kan nedsettes eller bortfalle dersom skadelidte forsettlig eller uaktsomt selv har forårsaket eller medvirket til feilen.

Utvalget har gjort nærmere rede for gjeldende norsk, svensk og dansk rett i NOU 2000: 10 s. 143-144.

13.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at registeret i samsvar med gjeldende rett fortsatt skal være ansvarssubjekt, uavhengig av hvor i systemet feilen har oppstått, jf. utvalgets drøftelse i NOU 2000: 10 s. 144-145. Det foreslås ingen særregler om regress.

Utvalget foreslår at ulike ansvarsgrunnlag skal gjelde for ulike forhold. For det første foreslås et objektivt ansvar for økonomisk tap som følger av at opplysningene i registeret ikke stemmer overens med det som er anmeldt, anmeldelser fra noen som ikke er berettiget til det og av at registrering er foretatt i strid med reglene om prioritet. Det er noe uklart hvorvidt angivelsen av hva som vil falle inn under det objektive ansvaret etter utvalgets forslag er ment å være uttømmende. For det andre foreslås et «kontrollansvar» (objektivt ansvar med visse unntak) for økonomisk tap som følge av driftsavbrudd eller andre forstyrrelser i registerets virksomhet. Registeret vil ikke være ansvarlig dersom det kan godtgjøre at avbruddet mv. skyldes forhold utenfor registerets kontroll og at registeret har tatt de forholdsregler en med rimelighet kan forvente for å overvinne eller unngå følgene av avbruddet mv. For det tredje foreslås at registeret skal være ansvarlig for økonomiske tap som skyldes andre forhold, dersom registeret har utvist uaktsomhet. Utvalgets forslag er nærmere begrunnet i NOU 2000: 10 s. 145-146.

Utvalget drøfter om det bør gjelde en øvre beløpsgrense for registerets erstatningsansvar. Utvalget drøfter hensyn for og i mot en slik grense, og uttaler bl.a. (NOU 2000: 10 s. 146-147):

«Et hensyn som taler for beløpsbegrensning er at for de tilfeller ansvaret er objektivt, bør det begrenses i omfang ut fra hensynet til den erstatningspliktige. Registeret får dermed et bedre grunnlag for å beregne sitt økonomiske fundament. Dette antas å ha betydning for blant annet forsikringsbetingelser.

Et hensyn som taler mot en beløpsbegrensning, er at risikoen for at store tap skal oppstå synes relativt liten. Driftssystemene for dagens registreringsordning fremstår som sikre, og VPS har ikke utbetalt erstatning i særlig omfang hittil. Likevel vil det alltid være en viss risiko forbundet med registrering av finansielle instrumenter. Med verdier i en slik størrelsesorden som verdipapirregistrene opererer med, vil en feil kunne utløse relativt store tap. Erstatningsreglene bør derfor ikke utformes på en slik måte at de hindrer virksomhet som verdipapirregister.»

Utvalget konkluderer med at det bør gjelde en beløpsgrense på 500 millioner kroner for samme feil. Det foreslås at begrensningen lovfestes. Det legges til grunn at begrensningen ikke skal gjelde dersom tapet skyldes uaktsomhet fra registerets side.

Utvalget drøfter om ansvaret bør begrenses til å omfatte skadelidtes direkte tap, med mindre tapet skyldes registerets forsett eller grov uaktsomhet, jf. utkastet § 11-2. Det vises til at det gjelder en slik begrensning i svensk rett og i finansavtaleloven. Utvalget mener en tilsvarende begrensning bør gjelde i erstatningsplikten til norske verdipapirregistre, og uttaler (NOU 2000: 10 s. 148):

«Utvalget foreslår at et verdipapirregister skal ha et objektivt ansvar for visse typer feilregistreringer. Etter utvalgets mening bør imidlertid det objektive ansvaret begrenses på samme måte som i finansavtaleloven. Det objektive ansvaret for feilregistreringer vil således bare omfatte investors direkte tap. Også der ansvarsgrunnlaget er kontrollansvar og vanlig (simpel) uaktsomhet, vil det bare være det direkte tapet som kan kreves dekket. Dersom registeret har forvoldt tapet ved forsett eller grov uaktsomhet, kan investor også kreve det indirekte tapet dekket i henhold til alminnelige erstatningsrettslige regler.

Som direkte tap regnes kurstap, ekstra kurtasjeutgifter, utgifter for å påvise feilen og lignende, som investor påføres som en direkte følge av feilregistreringen. Som indirekte tap regnes mer fjerntliggende konsekvenser av feilen, slik som tap av stemmerett og konsekvenser av dette, tap som følge av at investor ikke kan låne ut verdipapirer og lignende.»

Utvalget foreslår at registerets erstatningsansvar til enhver tid skal være dekket av en forsikring eller annen garantistillelse til fordel for tredjemann som er godkjent av Kredittilsynet, jf. utkastet § 11-3.

Videre går utvalget inn for å videreføre gjeldende regel om lemping av erstatningssummen dersom skadelidte forsettlig eller uaktsomt har forårsaket eller medvirket til skaden, jf. utkastet § 11-4. Det understrekes at regelen må suppleres av alminnelige erstatningsrettslige regler.

Når det gjelder den nærmere behandling av erstatningssaker, mener utvalget at erstatningskrav i samsvar med gjeldende rett fortsatt bør behandles etter reglene om klagebehandling, jf utkastet § 11-5 og § 11-6. Utvalget foreslår at erstatningskravet skal fremsettes overfor registeret.

13.3 Høringsinstansenes merknader

Verdipapirsentralen (VPS) mener utvalgets forslag om tre alternative ansvarsgrunnlag gir unødig uoversiktlige og kompliserte regler. VPS mener det bør innføres et kontrollansvar for feil i forbindelse med registreringshandlinger, og at det for tap som ikke har sammenheng med slik virksomhet skal gjelde et vanlig uaktsomhetsansvar. VPS uttaler i den sammenheng:

«Kontrollansvaret vil i realiteten være et tilnærmet objektivt ansvar, dog slik at verdipapirregistrene ikke svarer for tap som det kan bevise at skyldes forhold som ligger utenfor deres kontrollsfære. Svenske verdipapirregistre er i utgangspunktet underlagt et kontrollansvar. Kontrollansvar er dessuten i samsvar med det ansvar som andre næringsdrivende selskaper har i kraft av kjøpsloven eller håndverkertjenesteloven. Slik loven nå er formulert, vil verdipapirregistrene ha ansvar også for feil som det vil være umulig for registeret eller dets representanter å kontrollere, og dette virker for oss noe hardt. Dette har for øvrig utvalget delvis tatt konsekvensene av i § 11-1 siste ledd, ved at verdipapirregisteret kun svarer for egen uaktsomhet der registerets innhold ikke stemmer med de reelle rettsforhold, en regel vi for øvrig støtter. Dessuten har utvalget foreslått kontrollansvar i visse tilfeller. VPS kan vanskelig se at et det vil være mer nærliggende å ha kontrollansvar som ansvarsgrunnlag når det gjelder driftsavbrudd og andre driftsforstyrrelser enn ved andre typer feil. Valget av kontrollansvar vil også gi klarere linjer mellom ansvarsgrunnlagene i forslagets § 11-1 første og annet ledd, som nå later til å overlappe hverandre noe.

Utvalget har ved valg av ansvarsgrunnlag har lagt vekt på at det kan være vanskelig for investor å påvise uaktsomhet hos den vedkommende mener er ansvarlig. Ved et kontrollansvar vil bevisbyrden påligge registeret, slik at skadelidte får erstatning dersom registeret ikke kan bevise at tapet skyldes forhold utenfor registerets kontroll. Utvalgets synspunkt om at investor ikke har valgfrihet når det gjelder verdipapirregister, vil for øvrig svekkes ved etablering av flere verdipapirregistre som er forbundet med linker. I så tilfelle har både utsteder og investor valgfrihet når det gjelder hvilke verdipapirregister de ønsker å opprette et forretningsforhold til. Vi nevner også at utvalget nevner at det kan virke urimelig om et register må bære risikoen for at den skadevoldende markedsaktør går konkurs, men at det må være nærmere til å bære risikoen for dette enn en skadelidt, da registeret selv velger hvem det vil bruke som registreringsmedhjelper. Vi nevner at denne friheten ikke er absolutt ettersom verdipapirregistrenes regler skal godkjennes av Kredittilsynet. Dersom verdipapirregistrene har et reelt valg når det gjelder bruk av registreringsmedhjelpere er dette et argument i retning av at også disses feil faller inn under et registers kontrollsfære.

Dersom Finansdepartementet likevel skulle komme til at verdipapirregistrene som et utgangspunkt skal ha et objektiv ansvar, foreslår vi at det tas inn visse presiseringer av i hvilke tilfeller det objektive ansvar skal gjelde, ettersom det nå kan fortone seg noe uklart hva som regnes som «feil i registeret».

Etter VPS' mening er det mest hensiktsmessig å videreføre uttrykket «feil i forbindelse med registrering, endring eller sletting av en rettighet» som benyttes i dagens vpslov. Slik det står nå, vil ordlyden kunne tolkes slik at erstatningsansvaret utvides i forhold til det som følger av gjeldende rett. Dette kan neppe ha vært utvalgets mening, og vil neppe heller gi anvisning på en heldig løsning.

Vi nevner for øvrig at forholdet mellom ansvarsgrunnlagene i første og annet ledd kan synes noe uklart, ettersom enkelte tap etter lovens ordlyd vil kunne henføres under begge alternativer. F.eks. vil det at det er streik i et register kunne medføre at nødvendig vedlikehold ikke kan foretas, slik at det oppstår feil i registeret. VPS anser det ønskelig at det presiseres at kontrollansvaret for tap som noen påføres som følge av driftsbrudd og andre forstyrrelser i registerets virksomhet går foran ansvaret etter første ledd der disse overlapper hverandre.

Det bør også være slik at det objektive ansvaret for tap som skyldes feil i informasjon som nevnt i utkastets § 8-1 kun gjelder der den utleverte informasjonen ikke overensstemmer med den registrerte informasjonen. Dersom de registrerte opplysninger er gale, vil det være naturlig å anse det som «feil registrert». For øvrig bør det avgrenses mot feil informasjon registrert om det enkelte ISIN. Den vanlige tolkningen av gjeldene vpslov er at feil ved utlevering av slike opplysninger ikke er omfattet av det objektive ansvaret. Verdipapirregistrene har for øvrig ikke mulighet til å kontrollere om utstederne anmelder selskapshendelser til registrering. Det har hendt at et selskap skulle bli erstatningsansvarlig som følge av dette. Denne typen informasjon vil for øvrig investorer og andre interesserte kunne finne også andre steder, typisk i foretaksregisteret, prospekter e.l.»

VPS støtter utvalgets forslag om begrensninger i erstatningsansvaret, både i relasjon til beløpets størrelse og i relasjon til indirekte tap.

Justisdepartementet støtter i hovedsak utvalgets forslag, men reiser spørsmål ved om en rettighetshaver hvis rettigheter blir ekstingvert etter utkastets § 9-6 (mangler ved avhenderens rett) bør kunne kreve erstatning på objektivt grunnlag. Justisdepartementet uttaler i den sammenheng:

«Etter utvalgets forslag vil en godtroende erverver alltid vinne rett overfor innsigelser fra avhenderens hjemmelsmann, jf. utkastet til ny verdipapirregisterlov § 9-6 og gjeldende verdipapirsentrallov § 5-4. Regelen for finansielle instrumenter skiller seg på dette punktet fra regler om fast eiendom, der hjemmelsmannen alltid kan gjøre gjeldene innsigelser om at en rettsstiftelse er ugyldig på grunn av falsk, grov tvang eller at den berettigede er mindreårig, jf. tinlysningsloven § 27. Justisdepartementet er enig i at hensynet til sikker omsetning av verdipapirer tilsier at enhver innsigelse utslukkes i forhold til godtroende erververe. Derimot kan det spørres om den som mister sin rett på grunn av en eller flere unntak som nevnt i tinglysningsloven § 27, bør kunne kreve erstatning av registeret. Etter utkast til ny verdipapirregisterlov § 11-1 vil slike registreringer antakelig ikke regnes som «feil» dersom registeret ikke hadde noen grunn til å forstå at transaksjonene var ugyldig. En rettighetshaver vil vanskelig kunne beskytte seg mot rettighetstap på grunn av grov tvang eller falsk, slik at det kan være mindre rimelig at vedkommende alene skal bære tapet i slike tilfeller. Det kan også være problematisk å forsikre seg mot en slik risiko. Dersom rettighetshaveren kan kreve erstatning av registeret uavhengig av om dette har utvist feil, vil dette uforskyldte tapet i realiteten spres på alle brukerne av registeret i form av litt høyere gebyrer. En slik løsning får altså reelt sett preg av en tvungen forsikring. Vi foreslår at man vurderer å innføre en slik regel.»

Videre reiser Justisdepartementet spørsmål ved om ikke beløpsbegrensningen bør knyttes til en størrelse som justeres i takt med inflasjonen, slik at beløpet over tid ikke blir urimelig lavt.

Norges Fondsmeglerforbund går i mot forslaget om å innføre tre ulike ansvarsgrunnlag. Fondsmeglerforbundet mener det vil være tilstrekkelig å bare operere med et kontrollansvar, og uttaler:

«Gjennom Forbundets arbeid med ansvarsgrunnlag for Oslo Børs, jfr medlemsavtalen, VPS, jfr tilknytningsavtalen (sic) har vi anført og fått gjennomslag for et kontrollansvar. Dette synes mest i samsvar med den rettsutviklingen vi ellers har sett f eks innenfor kjøpsretten. Det er derfor vår oppfatning at det vil være mest naturlig å lovfeste et kontrollansvar for verdipapirregistrene for så vidt gjelder selve verdipapirregistreringsvirksomheten, dvs. feil i forbindelse med registrering, endring eller sletting av en rettighet. Vi viser til at kontrollansvaret er et tilnærmet objektivt ansvar, dog slik at verdipapirregistrene ikke svarer for tap som de kan bevise at skyldes forhold som ligger utenfor deres kontrollsfære. I andre relasjoner bør det også legges til grunn et kontrollansvar, men dette vil gjerne kunne nedfelles i de avtaler som inngås mellom registeret og dets brukere, eventuelt i registerets forretningsvilkår. Vi finner det uheldig å operere med tre forskjellige ansvarsgrunnlag, ikke minst fordi det vil kunne oppstå usikkerhet omkring hva som faller innenfor det ene eller andre grunnlag.»

13.4 Departementets vurdering

Etter departementets syn er registeret nærmere enn skadelidte til å identifisere hvor feilen er oppstått. Det synes derfor naturlig at erstatningskrav rettes mot registeret, uavhengig av hvor feilen faktisk har oppstått. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag til regulering av ansvarssubjektet. Forslaget innebærer for eksempel at en investor vil kunne rette sitt erstatningskrav mot registeret, selv om feilen er begått av en kontofører. Registeret vil imidlertid kunne søke regress hos den faktiske skadevolder.

Utvalgets forslag om å lovfeste tre ulike ansvarsgrunnlag fremstår etter departementets vurdering som unødig komplisert. Det er etter departementets syn ikke nødvendig å skille mellom et objektivt ansvar og et kontrollansvar (objektivt ansvar med visse unntak). Etter departementets syn bør det gjelde et generelt kontrollansvar for all virksomhet som skjer i tilknytning til registreringsvirksomheten, slik at ovennevnte skille ikke vil måtte foretas. Departementet viser til at de handlinger som etter utvalgets forslag skal omfattes av et objektivt ansvar, normalt vil være handlinger som uansett er innenfor registerets kontrollsfære. Dette gjelder bl.a. registrering av opplysninger som ikke stemmer overens med det som er anmeldt, og registrering av anmeldelse foretatt av noen som ikke er berettiget. Departementets forslag innebærer derfor i liten grad en realitetsendring i forhold til utvalgets forslag.

Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets drøftelse av hva som skal anses å ligge innenfor eller utenfor registerets kontroll. Utvalget legger eksempelvis til grunn at tap som følge av at registerets innhold ikke stemmer overens med de reelle rettsforhold bare skal kunne kreves erstattet av registeret i den grad registeret kan klandres for feilregistreringen. I likhet med utvalget finner departementet at et slikt forhold faller utenfor registerets kontrollsfære, og at det bare bør gjelde et skyldansvar i slike tilfeller. Det er etter departementets syn verken nødvendig eller hensiktsmessig å presisere dette i lovteksten. For øvrig presiseres at registerets kontrollansvar også omfatter feil hos eventuelle kontraktsmedhjelpere (som f.eks. kontoførere), i den grad feilen skjer i tilknytning til registreringsvirksomheten og er innenfor registerets kontroll.

Når det gjelder det nærmere omfanget av kontrollansvaret, vil departementet foreslå enkelte endringer i forhold til utvalgets forslag. Utvalget foreslo en positiv oppregning av de situasjoner som skulle omfattes av kontrollansvaret (driftsavbrudd mv.). Etter departementets syn er en slik løsning lite hensiktsmessig, siden det vil kunne oppstå vanskelige avgrensningsspørsmål. Det foreslås derfor at kontrollansvaret generelt bør gjelde feil som har tilknytning til registreringsvirksomheten. Begrepet «feil» er i denne sammenheng en objektiv betegnelse på at registrering ikke skjer som forutsatt, og skal ikke forstås som et vilkår om at registeret skal kunne klandres før ansvar blir aktuelt. En viktig avgrensning ligger i krav om tilknytning til registreringsvirksomheten. I utgangspunktet vil kontrollansvaret bare omfatte feil som oppstår i tilknytning til registerets kjernevirksomhet. For feil som ikke har skjedd i tilknytning til registreringsvirksomheten vil det kunne være aktuelt med skyldansvar. Et viktig spørsmål er om handlinger eller unnlatelser i tilknytning til oppgjørsfunksjonen skal reguleres av skyldansvaret eller kontrollansvaret. Det synes som om utvalget legger til grunn at lovutkastet ikke regulerer ansvar for feil i tilknytning til oppgjørsfunksjonen. I NOU 2000: 10 s. 181 uttales at de lovregulerte ansvarsgrunnlagene «får virkning for virksomhet som består i registrering av finansielle instrumenter i et rettighetsregister». Departementet viser i den forbindelse til at det bare er registreringsfunksjonen som reguleres av lov om registrering av finansielle tjenester, jf. nærmere om forholdet til oppgjørsfunksjonen i punkt 11.3. Etter departementets syn er det derfor naturlig at det særskilte kontrollansvaret begrenser seg til å omfatte forhold som har tilknytning til den konsesjonspliktige registreringsvirksomheten. Det legges derfor til grunn at forhold som har tilknytning til oppgjørsfunksjonen ikke vil omfattes av kontrollansvaret. I slike tilfeller vil imidlertid skyldansvaret kunne være aktuelt.

Etter departementets syn er det for øvrig lite hensiktsmessig å innføre en særregel om erstatningsplikt uavhengig av skyld i de tilfeller opprinnelig rettighetshaver lider tap som følge av ekstinksjonsreglene, jf. Justisdepartementets forslag om dette. Det vises til at opprinnelig rettighetshaver (H) etter omstendighetene vil kunne kreve eventuelt tap som skyldes at erverver (B) har ekstingvert Hs rettigheter erstattet av avhender (A). Videre anses det lite hensiktsmessig å innføre et skille mellom svake og sterke ugyldighetsgrunner i relasjon til erstatningsreglene, når det ikke gjelder et slikt skille i relasjon til ekstinksjonsreglene.

Verdipapirregistre håndterer store verdier, og kan i prinsippet gjøres ansvarlige for svært store tap. Det sentrale virkemiddel for å unngå slike krav vil være å unngå feil som ligger innenfor registerets kontroll. Av praktiske hensyn, som bl.a. hensynet til å oppnå en forsikringsdekning for registeret, synes det imidlertid nødvendig å fastsette en øvre grense for registerets ansvar. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om en ansvarsbegrensning for forhold som faller inn under kontrollansvaret. Det legges også vekt på at ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot en ansvarsbegrensning, og at en tilsvarende begrensning gjelder i andre nordiske land. Etter en skjønnsmessig vurdering slutter departementet seg til utvalgets forslag om en beløpsgrense på 500 millioner kroner. Etter departementets vurdering synes det noe tungvint å innføre en egen inflasjonsjusteringsmekanisme i loven, jf. Justisdepartementets høringsuttalelse. I den grad det fastlagte beløp over tid blir for lavt, bør justeringen skje i form av en lovendring.

Kontrollansvaret er et tilnærmet objektivt ansvar, og etter departementets syn er det derfor i slike situasjoner naturlig å begrense registerets ansvar til å omfatte den skadelidtes direkte tap. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om at registeret ikke bør svare for skadelidtes indirekte tap dersom ansvaret er basert på kontrollansvaret. Utvalget foreslår imidlertid at registeret bare skal svare for skadelidtes direkte tap, selv om tapet skyldes uaktsomhet fra registerets side. Etter departementets syn er det ikke holdepunkter for å gjøre begrensninger i skadelidtes erstatningskrav i de tilfeller tapet skyldes uaktsomhet fra registerets side (det foreslås kun ansvar for slikt ansvar ved forsett eller grov uaksomhet). Det vises til at en tilsvarende begrensning ikke gjelder i kjøpsloven, og heller ikke er gjort gjeldende i svensk rett. Departementet slutter seg derfor ikke til utvalgets forslag om å begrense ansvaret til direkte tap ved uaktsomhetsansvar. I slike tilfeller vil imidlertid de alminnelige krav om adekvat årsakssammenheng kunne virke begrensende på ansvarets omfang.

Departementet slutter seg for øvrig til utvalgets forslag til regler om forsikring eller annen garantistillelse, lemping og behandling av erstatningssaker. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til disse forslagene. Det vises for øvrig til utvalgets begrunnelse som departementet i det vesentligste slutter seg til.