11 Om løse hunder og om polititiltak i uønskede situasjoner

11.1 Gjeldende rett

Som det fremgår under punkt 10.1 foran, kan politivedtektene ha regler om håndtering av løse hunder.

Etter viltloven § 53 første ledd kan hund «som løper løs uten at den følges på forsvarlig måte, ... opptas av grunneier og jakt- eller fangstberettiget eller noen som opptrer på vegne av disse, eller av politiet». Etter annet ledd kan hund som løper løs i ordinær båndtvangstid (1. april til 20. august) opptas av «hvem som helst». Etter tredje ledd kan også hund som løper løs i «ekstraordinær båndtvangstid» opptas, uten at det uttrykkelig er sagt av hvem. I ekstraordinær båndtvangstid kan hunden også avlives fordi den løper løs, se nærmere om dette under punkt 12.1 nedenfor.

Reindriftsloven § 29 fjerde ledd første punktum, jf. første ledd, gjelder for hund som innenfor en del av et reinbeiteområde der tamrein lovlig oppholder seg, løper løs uten ledsager. I disse tilfellene kan hunden «opptas av reineier, reingjeter, reinoppsyn og politi eller av noen som opptrer på vegne av disse». Annet punktum, jf. første ledd, gjelder for hund som løper løs innenfor et reinbeiteområde, dersom båndtvang gjelder etter reindriftsloven, bl.a. i tiden 1. april til 20. august. Disse hundene kan «opptas av hvem som helst».

Viltloven § 54 har regler om behandling av hund som opptas:

«Opptatt hund skal stelles på forsvarlig måte. Den skal snarest leveres til politiet, som går frem etter reglene om innsatt bufe. Hundens eier eller besitter betaler påløpne utgifter og godtgjørelse for arbeidet.»

En tilsvarende bestemmelse finnes i reindriftsloven § 29 sjette ledd.

Reglene om innsatt bufe finner vi i lov 16. juni 1961 nr. 12 om ymse beitespørsmål. Loven § 8 fjerde punktum opplyser dette:

«Politiet skal freista få greie på kven eigaren eller innehavaren er og skal om turvande med oppslag, lysing i blad eller på annan måte gjere kjent at dyret er sett inn.

Etter § 9 skal dyret gis forsvarlig stell, politiet har tilbakeholdsrett i dyret for økonomiske krav mot hundeholderen. I § 10 er det fastsatt at har ikke «eigaren eller innehavaren meldt seg innan 2 veker etter at melding om innsetjinga er komen fram til han eller etter at denne er kunngjord i samsvar med føresegnene i § 8», kan dyret selges, og det er gitt regler om fremgangsmåten for salget. Det samme kan på nærmere vilkår skje dersom ikke økonomiske krav blir gjort opp.

Som sagt under punkt 10.1 gir normalpolitivedtektens § 25 adgang til å selge eller avlive, eventuelt omplassere, hunder som har gått løs i strid med politivedtektene. Dette kan skje dersom ikke hunden blir hentet innen en uke etter at eieren eller besitteren er varslet personlig eller ved kunngjøring i pressen.

Når det gjelder polititiltak for å forebygge uønskede situasjoner,finnes reglene om dette i spesiell form i politivedtekter, i midlertidig lov 4. juli 1991 nr. 48 om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder, og ellers i generell form.

Når det gjelder loven om farlige hunder, viser departementet til punkt 15.1 nedenfor. I denne sammenheng vil departementet bare nevne at når det gjelder politiets fremgangsmåte ved håndhevelsen av loven, er reglene der uspesifikke og gir rom for tvil om hva som gjelder. Etter lovens §§ 3 og 4 kan farlige hunder «kreves avlivet». Forskrift 15. januar 2001 nr. 28 § 8 sier at det er politiet som kan kreve hundene avlivet, og at politiets «avgjørelse» (om å «kreve»?) kan påklages til Statens dyrehelsetilsyn. Ordvalget i loven tyder på at fremgangsmåten ved avliving skal være at kravet rettes mot hundens eier uten at politiet har annen myndighet enn å fremme kravet. Hvis eieren nekter, må da kravet fremmes som sivil sak for en domstol som tar stilling til om hunden skal avlives. Trolig må imidlertid lovens tilsiktede mening være at politiet ikke bare skal ha kravskompetanse, men primær offentligrettslig avgjørelseskompetanse.

Om spesifikke hunderelaterte regler som forekommer i politivedtekter, viser departementet til det som er sagt foran under punkt 10.1, bl.a. om adgang til å pålegge båndtvang for bestemte hunder. Til dels overlapper hjemlene hverandre, slik at politivedtektene og politiets generalfullmakt, jf. nedenfor, gir dobbelt hjemmel for samme tiltak.

I nødsituasjoner kan politiet i likhet med alle andre gjøre inngrep med hjemmel i nødrett, om nødvendig avlive hunder, se om dette nedenfor under punkt 12.1. Men politiets generalfullmakt, som går frem av lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) § 7, jf. § 6, må anses som den sentrale hjemmel når det gjelder spørsmålet om polititiltak i uønskede situasjoner relatert til hunder.

Etter politiloven § 7 første ledd nr. 2, jf. § 6 første og annet ledd kan politiet «gripe inn» bl.a. med «pålegg» og «regulerende eller forebyggende tiltak» «for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet», dersom midlene er «nødvendige» og står «i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig». Det fremgår også at politiet ikke skal «ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt». I § 7 annet ledd nevner loven de mest aktuelle tiltak politiet skal kunne iverksette («kan ... blant annet ...») i ulike situasjoner. Tiltak i forhold til hunder er ikke nevnt. I Ot. prp. nr. 22 (1994-95) s. 19 er det presisert at opplistingen «må ikke fortolkes antitetisk. Politiet kan m.a.o. iverksette tiltak som ikke uttrykkelig er tatt med i paragrafen hvis behovet tilsier det.» Følgende fremgår av Ot. prp. nr. 22 (1994-95) s. 61:

«Også når det gjelder situasjoner hvor det kan være aktuelt med inngrep fra politiets side for å ivareta folks sikkerhet, må det stilles nærmere kvalifikasjonskrav for at inngrep kan være berettiget. Det må foreligge en kvalifisert risiko for at noen skal kunne bli skadet. Den mulige skade må normalt også være av et visst omfang hvis inngrep skal kunne settes i verk.»

Generelt er også følgende sagt i proposisjonen s. 19:

«Departementet antar at angivelsen av situasjoner hvor det kan gripes inn og angivelsen av for hvilke formål det kan gripes inn i utkastets første ledd [politiloven § 7 første ledd], er slik utformet at det ikke vil oppstå situasjoner hvor politiet vil bli stående handlingslammet på grunn av manglende hjemmel.»

Etter disse reglene kan politiet gi en rekke ulikeartede pålegg og gjennomføre ulike tiltak rettet mot et konkret hundehold som utgjør en sikkerhetsrisiko for enkeltpersoner eller allmennheten. Bl.a. må politiet etter forholdene kunne pålegge konkrete tiltak utført for å sikre hunder bedre, f.eks. ved å sette krav til bedre inngjerding rundt en eiendom der en eller flere store hunder går løse, eller om unntaksløs båndtvang for bestemte enkelthunder. Dersom det er nødvendig ut fra sikkerhetshensyn, kan hunder også bl.a. bli avlivet på stedet av politiet. Se for øvrig andre mulige eksempler på anvendelse av politiets generalfullmakt under punkt 10.1 foran. Etter § 6 fjerde ledd kan politiet dertil «anvende makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig». I praksis synes det likevel å ha vært usikkerhet om hvor langt generalfullmakten gjelder når det er tale om uforsvarlig hundehold.

11.2 Dansk og svensk rett. Kjæledyrkonvensjonen

Også i Danmark og Sverige vil politiet på nødrettsgrunnlag og på grunnlag av andre generelle fullmakter kunne gripe inn relatert til hunder og hundehold for å vareta sikkerheten og opprettholde ro og orden m.v., jf. Ot. prp. nr. 22 (1994-95) s. 16. Slike generelle regler går ikke departementet nærmere inn på, men gir her en oversikt over landenes lovgivning som spesifikt gjelder hunder.

Den danskelov 26. juni 1969 nr. 380 om hunde § 3 stk. 1 fjerde punktum fastsetter at politiet kan oppta hunder som er løse uten å være i følge med en person «der har fuldt herredømme over dem». Dette gjelder for gater, veier, stier eller plasser m.v. som er åpne for alminnelig ferdsel i byer og områder med bymessig bebyggelse, jf. første punktum. Når hunden er opptatt skal besitteren underrettes. Etter femte og sjette punktum skal hunden «fremlyses» dersom den ikke er merket og registrert, eller bærer lovpålagt halsbånd med skilt som viser besitterens navn og adresse. Etter syvende punktum flg. gjelder videre:

«Hvis besidderen ikke inden 3 døgn efter, at underretning eller fremlysning har fundet sted, indløser hunden ved at betale de udgifter, som optagelsen har medført, kan politiet afhænde hunden eller lade den aflive. Et eventuelt overskud ved afhændelsen tilfalder ejeren, hvis han melder sig inden 3 måneder og godtgør sin ret, og ellers statskassen. Justitsministeren kan fastsætte nærmere regler om afhændelse af optagne hunde.»

For så vidt gjelder «husdyr», dvs. nyttedyr i landbruket, bl.a. hunder, har lov 11. desember 1987 nr. 818 om mark- og vejfred regler om at grunneieren kan oppta dyr som ferdes løse på hans grunn. Loven har opptaksregler som gir kompetanse til ulike personer og instanser til å ta opp husdyr som ferdes løse på veier, jernbanearealer og fredete sandfluktstrekninger. Videre er det detaljerte regler om behandling av dyret og saken videre.

Loven om hunde har noen spesielle regler om polititiltak mot uheldig hundehold i § 6 stk. 2:

«Har hunden tidligere forårsaget skade, hvorfor dens daværende besidder er ifaldet bøde- eller erstatningsansvar i henhold til dom, vedtagelse eller forlig, skal politiet (i København politidirektøren og uden for København politimesteren) pålægge besidderen at lade hunden dræbe, når den ikke bestandig holdes indelukket eller er forsynet med forsvarlig mundkurv. Tilsvarende pålæg kan meddeles besidderen af en hund, der viser sig bidsk eller glubsk eller har den vane at forulempe folk ved på gader, veje, stier eller pladser mv, der er åbne for almindelig færdsel, at fare imod dem eller forfølge dem, eller som forulemper husdyr i ejendom eller på marken. Overflyttes hunden til en anden politikreds, skal besidderen underrette politiet i denne om pålægget.»

Folketinget har til behandling et forslag om å endre bestemmelsen slik at den skal gi politiet en alminnelig hjemmel til å pålegge hundens besitter å holde hunden i bånd og/eller forsynt med munnkurv når den ikke holdes innestengt.

Den svenske lag (1943:459) om tillsyn över hundar och katter 4 § og 5 § har følgende bestemmelse som gjelder løshunder:

«4 § Om en hund springer lös i ett område där det finns vilt, får jakträttshavaren eller någon som företräder honom ta hand om hunden. När detta har skett skall hundens ägare eller innehavare snarast underrättas. Om denne inte är känd, skall i stället polismyndigheten i orten underrättas.

Kan inte hunden tas om hand, får polismyndigheten låta döda hunden om detta är angeläget från viltvårdssynspunkt och försvarligt även med hänsyn till omständigheterna i övrigt.

5 § Den som vill återfå en hund som har tagits om hand enligt 4 § är skyldig att betala ersättning för hundens föda och de övriga kostnader som omhändertagandet har medfört.

Har inte ägaren eller innehavaren, mot ersättning enligt första stycket, återtagit hunden inom en vecka efter det att han underrättades om omhändertagandet eller inom två veckor efter det att polismyndigheten underrättades, får jakträttshavaren behålla hunden.»

Rennäringslagen (1971:437) har en regel som nevner opptak av hunder. Lovens 93 § andre stycket gjelder for hund som «jagar eller på annat sätt ofredar ren inom område där renskötsel då är tillåten». Før den som eier eller passer rein dreper hunden, skal han prøve å oppta hunden. Hunden kan bare drepes «om den ej låter sig upptagas».

Lag om tillsyn över hundar och katter 3 § har enkelte spesialregler om polititiltak mot uheldig hundehold. 3 § første stycket sier dette:

«Eftersätts [forsømmes] tilsynen över hund, får polismyndigheten meddela det beslut som omständigheterna kräver, såsom att hunden skall vara försedd med mundkorg eller hållas bunden eller instängd. Beslutet skall delges hundens ägare eller den som mottagit hunden till underhåll eller nyttjande.»

Dersom det gjelder hunder «som visat benägenhet att bita människor eller hemdjur» eller «som visat benägenhet att driva får», jf. loven 2 §, gjelder etter 3 § andre stycket, at politiet kan

«... besluta att hunden skall omhändertas genom myndighetens försorg. Sedan hunden omhändertagits får ägaren inte förfoga över hunden utan tillstånd av polismyndigheten. Polismyndigheten skall efter värdering låta sälja eller avliva hunden eller ta hand om hunden tills vidare. ... Innan en hund avlivas skall dock polismyndigheten inhämta yttrande från veterinär, om det ej är uppenbart obehövligt eller fara i dröjsmål.»

Beslutninger av politiet etter de her nevnte reglene gjelder etter 3 § fjerde stycket umiddelbart, om ikke annet bestemmes.

Den europeiske konvensjon 13. november 1987 om beskyttelse av kjæledyr fastsetter i kapittel III med tilleggsbestemmelser om herreløse dyr, artikkel 12 «Desimering av bestand», at landene «forplikter seg til å vurdere ... å oppfordre finnere av herreløse hunder og katter til å melde fra om det til kompetent myndighet».

Artikkel 11 gir regler om at veterinær eller annen kompetent person skal utføre avliving, og om avlivingsmåten dersom kjæledyr skal avlives. Det stilles opp unntak for «nødstilfelle for å gjøre slutt på et dyrs lidelse når veterinærs eller annen kompetent persons hjelp ikke kan oppnås raskt nok, eller i andre nødssituasjoner som dekkes av nasjonal lovgivning». Videre fremgår at «all avliving skal foretas på slik måte at fysisk og psykisk lidelse blir minst mulig avhengig av omstendighetene. Hva som er «nødssituasjoner» eller «nødstilfelle», i den engelske teksten «emergency», sies det ikke noe nærmere om, ut over henvisningen til «nasjonal lovgivning». Reglene gjelder for alle kjæledyr, ikke bare hunder.

Justisdepartementet legger til grunn at en naturlig forståelse av reglene er at de gir nasjonale lovgivere et skjønnsmessig handlerom til å avgrense «emergency»-situasjoner i lovgivningen. Siktemålet med kjæledyrkonvensjonen er ikke å innsnevre eller båndlegge lovgivers handlerom ved utforming og nærmere avgrensning av regler som skal vareta sikkerhetshensyn knyttet til hundeproblematikk, f.eks. i forhold til løshunder. Forutsetningen for at lovgivningen skal kunne tillate avliving uten at det skjer i slike kontrollerte og bestemte former som konvensjonen foreskriver, må imidlertid være at sikkerhetshensyn tilsier det.

Hvis situasjonen er slik at hunden praktisk sett lar seg ta inn uten at det gir en sikkerhetsmessig uheldig situasjon, kan avliving trolig bare skje på en måte som er forenlig med konvensjonen. For å være forenlig med konvensjonen utenfor «emergency»-situasjoner må eventuell avliving på stedet da i praksis utføres av «kompetent person», f.eks. innenfor politiet, og skje på en måte som f.eks. forårsaker «øyeblikkelig bevisstløshet og død». Visse fremgangsmåter er da forbudt, bl.a. drukning og som utgangspunkt kvelning, forgiftning og bruk av elektrisitet. Skyting er tillatt utenfor «emergency»-situasjoner dersom den er presis og målrettet slik at den forårsaker «øyeblikkelig bevisstløshet og død».

11.3 Forslaget i Justisdepartementets høringsnotat oktober 2000

Om løse hunder hadde høringsnotatets lovutkast § 5 regler om «opptak av usikret hund», og § 6 regler om «behandling av opptatt hund». Videre inneholdt utkastet § 8 første punktum en spesialregel om polititiltak i forhold til «hund som går løs og utgjør risiko», og utkastet § 2 fjerde ledd siste punktum annet alternativ i forhold til «hund som kan forulempe folk eller dyr».

Lovutkastets §§ 5 og 6 og §§ 8 første punktum og 2 fjerde ledd annet alternativ lød slik:

Ǥ 5 Om opptak av usikret hund

Enhver kan oppta hund som er løs i strid med § 2 første ledd første punktum eller annet eller tredje ledd. Hund som bare er løs i strid med § 2 første ledd annet eller tredje punktum eller fjerde ledd, kan bare grunneier, fester eller forpakter, de vernede bruksberettigede, gjeter, reinoppsynet eller politiet la oppta.

§ 6 Om behandling av opptatt hund

Opptatt hund skal behandles og stelles på forsvarlig måte. Den skal snarest leveres til eieren eller innehaveren, dersom denne er til stede og vurderes å kunne og ville ta hånd om hunden på forsvarlig og lovlig måte. Hvis den ikke blir levert til eieren eller innehaveren, skal den snarest leveres til politiet. Unnlater eieren eller innehaveren å hente hunden innen en uke etter at han eller hun er varslet personlig eller ved kunngjøring i en alminnelig lest avis på stedet, kan politiet selge, omplassere eller avlive hunden.

[§ 8 første punktum:] Hund som ved ulovlig å gå løs utgjør en vedvarende risiko for mennesker eller slike dyr som nevnt i § 7 tredje ledd, kan avlives av politiet på stedet dersom den ikke lar seg oppta.

[§2 fjerde ledd annet alternativ:] Kommunen kan fastsette ... at politiet ved enkeltvedtak skal kunne pålegge båndtvang og bruk av munnkurv på hund som kan forulempe folk eller dyr.»

Under høringsnotatets punkt 4.1 om «lovstruktur» fremgår det at departementet så et klart behov for å samle gjeldende retts regler om opptak av løse hunder i en ny lov, jf. lovutkastet §§ 5 og 6 som for øvrig ikke ble drøftet nærmere.

Utkastets § 8 første punktum ble behandlet i høringsnotatet under punkt 4.2.2 om adgang til avliving på stedet av hund som går løs. De problemstillinger som for øvrig gjelder avliving på stedet av hunder som går løse, vil departementet vesentlig behandle under proposisjonens punkt 12 om nøds- og faresituasjoner m.m. Men særproblematikken som gjelder politiets spesielle fullmakter har departementet ved proposisjonsarbeidet valgt å trekke ut til en særskilt og bredere behandling her under punkt 11, og politiets fullmakter blir i proposisjonens lovutkast behandlet i en egen paragraf. Spørsmålet om politiets særfullmakter ble ikke gitt en særskilt behandling i høringsnotatet, som da heller ikke gikk inn på forholdet til politiets generalfullmakt. Spesielt til utkastet § 8 første punktum står følgende i høringsnotatet punkt 4.2.2 (s. 39-40):

«Justisdepartementet antar at det er behov for å ha en viss adgang til avliving av hund på stedet, selv om det ikke foreligger en aktuell nødrettssituasjon eller det er oppstått en situasjon der hunden truer, jager eller angriper bestemte mennesker eller dyr, jf. lovutkastet § 7. Men departementet ønsker å begrense adgangen til avliving av hund som går løs, til situasjoner der den konkrete løse hunden utgjør en konkret skaderisiko for folk eller dyr som nevnt i lovutkastet § 7 tredje ledd. Slik avliving bør bare kunne skje der risikoen er vedvarende, altså ikke f.eks. hvis hunden bare under en kort løpetur bort fra eieren utgjør en risiko f.eks. for sauer i området. Vedvarende risiko vil f.eks. foreligge der en ukjent hund av en type som man erfaringsmessig må regne med kan gå løs på beitedyr, eller en fra før kjent farlig hund, er observert løs i et beiteområde så lenge at man må regne med at den er kommet bort fra eieren. Hunden bør da kunne avlives på stedet, dersom den ikke lar seg ta opp. Man kan f.eks. også tenke seg en situasjon der en hund en tid har gått løs i et boligområde, og den ikke lar seg ta opp. Hvis man må anta at hunden kan være til fare for f.eks. barn, bør den kunne bli avlivet på stedet. I tråd med dette gir lovutkastet § 8 en viss adgang til avliving av hund som går løs.

Adgangen til avliving på dette grunnlag bør som utgangspunkt bli lagt til politiet.»

Høringsnotatets lovutkast § 7 tredje ledd nevnte spesielt en del utvalgte dyr som har et særlig vern mot hunder etter gjeldende rett, se nærmere under proposisjonens punkt 12.3.

Lovutkastet § 2 fjerde ledd annet alternativ ble nevnt i høringsnotatets punkt 4.2.5 om sikring av hund:

«Ved fjerde ledd foreslås også at kommunen skal kunne gi politiet kompetanse til å pålegge båndtvang og bruk av munnkurv der det gjelder individuelle hunder som kan forulempe folk eller dyr. Slik kompetanse har politiet i dag etter mange politivedtekter.»

11.4 Høringsinstansenes syn

Departementet gjengir merknadene fra høringsinstansene slik at kommentarer til høringsnotatets lovutkast § 5 kommer først, deretter kommentarene til § 6, § 8 og § 2, altså i samme rekkefølge som forslagene er referert foran under punkt 11.3. Systematikken i proposisjonens lovutkast avviker fra høringsnotatets lovutkast. Rekkefølgen i presentasjonen her legges i forhold til det som er naturlig i forhold til redigeringen av proposisjonens lovutkast, som først behandler løshundproblematikken og deretter separat fra dette spørsmålet om særlige polititiltak for å vareta sikkerhetshensyn.

Flere instanser er kritiske til henvisningsteknikken som er brukt i høringsnotatets lovutkast § 5som viser til hund som «er løs i strid med» oppregnede bestemmelser, og mener at dette gjør paragrafen lite lesbar. Trondheim politidistrikt viser til at det ikke er vist til utkastet § 2 femte ledd, slik at bestemmelsen om opptak av usikret hund ikke vil gjelde for hund som er løs i strid med fylkesmannens forskrift, jf. lovutkastet § 2 femte ledd siste punktum. Samme instans foreslår at § 5 gis et tillegg: «Opptak av hund skal skje på en slik måte at dyret ikke påføres unødig lidelse». Eidsvoll kommunehar følgende merknad:

«Det er en ikke ubetydelig risiko for at løs hund kan bli opptatt på sviktende grunnlag, f.eks. i forbindelse med jakt. En del tradisjonelle jaktformer (f.eks. løshundjakt på storvilt, drivende hunder på hare og rådyr) er slik at det ikke er mulig å ha kontroll over hunden til enhver tid. Misforståelser kan derfor fort oppstå. Hvis en hund blir opptatt på sviktende eller lovstridig grunnlag, kan det ikke være slik at eier må dekke kostnadene med dette. Det må forøvrig stilles krav til den som opptar hund at eier skal varsles umiddelbart dersom hun/han lett kan finnes.»

Norges Jeger- og Fiskerforbund sier dette:

«At det fremmes forslag om at enhver skal kunne oppta en løs hund er NJFF uenig i. Når det er båndtvang kan det være en akseptabel ordning, men utenom båndtvangstiden mener NJFF at dette ikke er riktig. En slik bestemmelse ville blant annet åpne for at enhver kunne oppta en løshund under jakt som ikke var innenfor øyekontakt med sin eier/fører.»

Også Fylkesmannen i Buskeruder inne på det samme, og mener at bestemmelsen må endres. Sogn og Fjordaneettersøksråd har denne merknaden:

«Ein kan faktisk i «medhold» av denne paragrafen «samle inn» jakthundar og setje dei på kennel. Eigarane må betale for å få hunden tilbake.»

Norsk Kennel Klub uttaler derimot at de ikke har merknader til lovutkastet § 5.

Hornindal kommunesier følgende:

«Retten til å ta opp usikra hund treng, etter vårt syn, ikkje avgrensast til personer med særskiltinteresser, eller til spesielle brot på § 2. Spesielt ikkje sidan § 6 har klare reglar om korleis ein skal take hand om hundar som vert tekne opp. Opptak av usikra hund kan heller ikkje reknast som eit urimeleg stort inngrep overfor ein hundeeigar som let hunden gå usikra i strid med § 2. Dersom alle får rett til å ta opp hundar som er usikra, i strid med § 2, unngår ein elles at det oppstår tvil om kven som har slik rett.

Vi foreslår såleis at § 5 får denne ordlyden: Enhver kan oppta hund som er løs i strid med § 2.»

Jakthundrådet i Norgeunderstreker viktigheten av at loven inneholder bestemmelser om forpliktelser som gjelder ved opptak av hund, og uttaler dette:

«Dette er viktig både i forhold til å øke mulighetene for at hundeeiere kan komme i kontakt med hunder som har kommet bort fra dem, og i forhold til videre håndtering av opptatte hunder.»

Til høringsnotatets lovutkast § 6er det også enkelte merknader:

Foreningen for Hundeomplassering, Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn, Norsk Kennel Klub, Norges Jeger- og Fiskerforbundog Jakthundrådet i Norgemener at en ukes hentefrist etter politiets varsel til eieren eller kunngjøring om hunden er for kort frist, og foreslår frister varierende fra 10 til 14 dager. Bl.a. Foreningen for Hundeomplasseringviser til at det ikke finnes et «organisert ettersøkningsnett for å spore opp forsvunne hunder», at ettersøkningen er «tidkrevende og vanskelig» og at «politiet, lensmannen, Viking, hundepensjonater etc. [ikke har] kapasitet til å prioritere denne typen oppgaver». Jakthundrådet i Norgeuttaler at «i de aller fleste tilfeller vil eier finne fram til hunden i løpet av [en uke], men det kan likevel oppstå situasjoner der en uke kan være for kort. God merking av jakthunder vil øke muligheten for at eier raskt blir kontaktet og finner igjen sin bortkomne hund».

Bestemmelsen i utkastet § 6 om at politiet kan «selge, omplassere eller avlive hunden» dersom hunden ikke blir hentet, har også foranlediget enkelte merknader. Foreningen for Hundeomplasseringog Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegnmener at denne setningen er «upresis og vid», og førstnevnte instans vil at det skal inn at politet bare «om nødvendig» skal kunne avlive, mens dyrebeskyttelsen vil ha ut avlivingsadgangen. Norsk Kennel Klub foreslår det samme som førstnevnte instans. Norges Jeger- og Fiskerforbund«vil ... framheve mulighetene av å forsøke å omplassere hunder framfor å avlive dem».

Til bestemmelsen om at opptatt hund «snarest» skal leveres til politiet, bemerker Sogn og Fjordane ettersøksråd og Trondheim politidistriktat loven bør kreve at hunden «straks» leveres til politiet. Sistnevnte mener samme formulering bør brukes der det er tale om levering til eieren.

Lovutkastets bestemmelse om at opptatt hund skal leveres til eieren eller innehaveren, «dersom denne er til stede og vurderes å kunne og ville ta hånd om hunden på forsvarlig og lovlig måte», får en viss kritikk. Norsk Kennel Klubuttaler følgende:

«Annen setning foranlediger den bemerkning at her er man igjen inne på en form for privat rettshåndhevelse som ikke kan aksepteres. Hvis en privatperson leverer en hund han har opptatt, til eieren, kan det ikke være riktig hverken overfor eieren eller den som leverer hunden tilbake, at det skal foretas noen vurdering om hunden er ivaretatt på forsvarlig og lovlig måte. Er den som leverer hunden i tvil om dette, må han henvises til å melde fra til politiet og/eller dyrevernmyndighetene».

Fylkesmannen i Hedmark har bl.a. følgende merknad til det samme:

«Det må ... avklares om en privatperson kan nekte å levere hunden til eier fordi han mener hundeeieren er uskikket til å ha hund? Dersom vedkommende hundeeier ikke er i stand til å ta vare på hunden på en forsvarlig og lovlig måte, vil hundeholdet rammes av andre bestemmelser i denne loven. Slik vi ser det er formuleringen overflødig. Dersom den beholdes bør det gis en avklaring av hvem som skal vurdere spørsmålet.»

Og Trondheim politidistrikt sier dette:

«Etter å ha opptatt hund, skal man vurdere om eieren kan og vil ta hånd om hunden på forsvarlig og lovlig måte. Dette er en vurdering som enkelte ganger kan komme til å måtte skje etter en relativt traumatisk opplevelse for noen. Omstendighetene kan føre til at man med grunnlag i subjektive vurderinger, gis adgang til å gripe inn i den enkelte hundeeiers eiendomsrett på en måte som i en opphetet situasjon neppe bidrar til økt rettslikhet. For å sikre at hundeeierne skal bli utsatt for tilfeldig pregede reaksjoner, mener vi at bestemmelsen bør formuleres slik at det stilles strenge krav til den som har opptatt hund. Hunden bør straks leveres eieren eller politiet.»

Samme instans ønsker også bl.a. «sterkere fokus på forsvarlig eller human adferd ved opptak og etter opptak av hund». Det foreslås sagt følgende i loven: «Opptak av hund skal skje på en slik måte at dyret ikke påføres unødig lidelse. ... Opptatt hund skal behandles og stelles på forsvarlig måte slik at den ikke kommer i fare for å lide unødig.»

Oslo politidistrikt og Troms politidistrikt har enkelte merknader med et praktisk tilsnitt. Oslo politidistriktsier dette:

«For øvrig skal det pekes på at normalpolitivedtakten som opplyst har en bestemmelse om adgang til å avlive hittehunder. For flere politivedtekter er denne praktiske bestemmelsen fjernet - av ukjent grunn. Politiet har da bare anledning til å omplassere, ikke avlive. Oslo politidistrikt er enig i at denne type bestemmelser fremgår av lovteksten, og ikke varierer fra det ene politidistrikt til det annet.»

Troms politidistrikt:

«Det fremgår av utkastet at hund som er tatt opp skal leveres politiet. Det bør tas høyde for at ikke alle politistasjoner/lensmannskontorer har praktisk mulig[het] for å ha hunden i forvaring, i det en ikke har egnede rom på i eget hus eller kennel i umiddelbar nærhet.»

Høringsnotatets lovutkast § 8 første punktumer bakgrunnen for følgende merknader:

Notodden kommuneuttaler at avliving først bør «komme på tale når det er situasjoner som gjentar seg. Det bør kunne gis en «advarsel», hvis problemet gjentar seg kan det vurderes avliving.»

Nittedal kommune støtter at det innføres en ny lov, men mener i motsetning til foregående instans at det fremlagte lovforslaget er utilstrekkelig. Av rådmannens vedlagte vurdering fremgår at man mener at det overlates for mye til skjønn ved bl.a. at § 8 krever at det foreligger en «vedvarende risiko» som vilkår for inngrep fra politiets side i form av avliving.

Oslo politidistriktmener at «kravet til risiko for skade bør tydeliggjøres». Og Norges Jeger- og Fiskerforbundstiller spørsmålet om hvor stor risikoen må være før hunden kan avlives, og peker videre på at det «kan også være en jakthund som har kommet vekk fra ledsageren og slik utkastet til lovtekst er, kan denne da avlives. Dette er ikke holdbart».

Troms politidistriktuttaler følgende:

«Utkastets § 8,1. pkt antas overflødig idet politiets behov og rett til avlivning antas å være regulert i politilovens § 7 1. ledd jfr. 2. ledd som hjemler politiets rett til å uskadeliggjøre farlige gjenstander.

Ved eventuell innføring av bestemmelsen bør en klargjøres hvem i politiet som har kompetanse til å treffe slike beslutninger.

I det avlivning forutsetter bruk av skytevåpen, er det naturlig at politimesteren gir tillatelse til bruk av skytevåpen, særlig om det skal brukes i tettbygd strøk. Dersom det innhentes bistand fra viltnemnda el. for å avlive hunden bør det være påtalemyndighetens oppgave å vurdere spørsmålet og be om slik bistand. Begrunnelse for dette er at avgjørelsen bygger på en sammensatt vurdering av lovhjemmel og faktum noe som krever juridisk bakgrunn.»

Fuglehundklubbenes Forbundmener lovutkastet strider mot kjæledyrkonvensjonen artikkel 11, og har altså et syn på dette som avviker fra det departementet har lagt til grunn foran under punkt 11.2:

«Det fremstår som åpenbart at lovutkastet § 7 og § 8 går lenger enn et vern i en nødrettssituasjon. Det fremgår av høringsutkastet på side 38 og 39-40 at dette også er departementets syn. Dette innebærer at de nevnte bestemmelser strider mot kjæledyrkonvensjonens art. 11, og må allerede av den grunn utgå eller omarbeides vesentlig. Kjæledyrkonvensjonens formål og utforming må sies å legge føringer mot å definere nødrettsbegrepet for vidt. Man bør være meget varsom med å definere nødssituasjoner som ikke følger av strafferettens alminnelige regler.»

Norsk Kennel Klubuttaler bl.a. at behovet for en bestemmelse som § 8 «er ikke dokumentert». Jakthundrådet i Norgeønsker paragrafen strøket. Fuglehundklubbenes Forbundsier bl.a. dette:

«Den i lovutkastet § 8 foreslåtte bestemmelse går langt ut over nødvergeretten, noe som også erkjennes av departementet i høringsutkastet (side 39-40). Hensett til kjæledyrkonvensjonens artikkel 11 alene, er det klart at denne bestemmelsen ikke kan opprettholdes. Vi er av den klare oppfatning at hele bestemmelsen må utgå. Følgende hensyn kan også trekkes frem:

Det er ikke dokumentert noe behov for en bestemmelse som foreslått i lovutkastets § 8. Dette er helt sentralt. Også i relasjon til denne bestemmelsen fremgår den misforståelse som er gjennomgående i hele høringsutkastet: Man anser hunder rent generelt å utgjøre en risiko. Dette er trolig årsaken til at den foreslåtte lovbestemmelse har fått det innhold som den har.

I situasjoner som nevnt i lovutkastets § 8 er det intet behov for en avlivingsadgang på stedet. ...»

I fellesuttalelsen 20. mars 2002 fra Norsk Kennel Klub, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Hundekjørerforbund og Fuglehundklubbenes Forbund sies dette:

«Det er intet behov for avlivning på stedet, siden man ikke står overfor noen nødsituasjon og det må kreves at et krav om avlivning undergis forsvarlig saksbehandling gjennom domstolene. Eier bør i slike tilfeller som minimum få en advarsel før avlivning kan finne sted - hunden har tross alt ikke gjort noe påviselig galt (utgjort risiko). Et slikt krav som i dag finnes i strl. § 354 annet ledd burde være uproblematisk, all den tid risikoen under enhver omstendighet skal være vedvarende (de må være ved mer enn en anledning). Det bør reageres ovenfor den egentlige ansvarlige: Hundens eier. Hensett til kjæledyrkonvensjonen kan denne bestemmelsen ikke opprettholdes.»

Sogn og Fjordane ettersøksråd sier dette:

«Så lenge hundar ikkje jagar, medføre den ikkje skade. At hunden kan volde skade, er ikkje nok. Ein hund på ettersøk og jakt er ikkje like enkel å oppta, men medføre ikkje skade av den grunn.»

Dyrebeskyttelsen Norgesier følgende:

«Hvis formålet er å hindre at hund går ulovlig løs og utgjør en vedvarende risiko, nytter det lite å avlive hunden. I alle praktiske tilfeller vil hunden ha en eier, og det er eierens manglende kontroll med hunden som er problemet, ikke hunden i seg selv.»

Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn,og tilsvarende Foreningen for Hundeomplassering,mener dette:

«§ 8 innebærer at det i forhold til gjeldende rett gis utvidet adgang til å avlive hunder som er ulovlig løse forutsatt at disse utgjør en vedvarende risiko. Eksempel på vedvarende risiko (ref side 40 i høringsutkastet) viser at bestemmelsen er ment å omfatte situasjoner der en hund en tid har gått løs i et boligområde, og den ikke lar seg oppta. I følge kommentarene på side 40, er det tilstrekkelig grunn til å drepe hunden på stedet dersom man må anta at hunden kan være til fare for f eks barn. DBO mener at ordlyden baserer seg på for vid subjektiv vurdering, fordi det er tilstrekkelig å anta at hunden kan være til fare. Når personer som ikke liker hund skal foreta en vurdering utifra § 8, sier det seg selv at vilkårene med letthet lar seg oppfylle. Resultatet kan bli at mange hunder med normal adferd risikerer å bli avlivet.

Sentrale begreper i § 8 er upresise. Blant annet begrepene løs og risiko. Når det i overskriften står går løs må vel dette forstås ulovlig løs. Begrepet risiko må snevres inn, fordi enhver hund i utgangspunktet kan sies å utgjøre en eller annen form for risiko på grunn av sitt vakt, jakt eller gjeterinstinkt. Dersom risiko snevres til farerisiko eller skaderisiko, blir sammenhengen straks mer forståelig. Det er ikke rimelig at en hund skal kunne avlives bare fordi den går ulovlig løs og utgjør en hypotetisk risiko.»

Professor Jo Hov uttaler følgende:

«Forslagets § 8 åpner også for en preventiv avlivning, i det politiet og undertiden også andre (grunneiere og lignende) kan avlive hund som utgjør en vedvarende «risiko» for mennesker og dyr som nevnt i § 7 (3).

Også her er forslaget unødvendig vidt formulert.

For det første er «risiko» et statistisk begrep. En vil normalt ikke snakke om risiko der sannsynligheten er svært lav, men en sannsynlighet på f.eks. 10 % vil vel de fleste oppfatte som en «risiko». Løper en hund løs i et landbruksområde, er det alltid en viss risiko for at den kan komme seg inn i en sauekve eller et hønsehus, men avlivningsadgangen må være avhengig både av hvor sannsynlig det er at skade vil inntre, og også av hvor omfattende en må regne med at skaden eventuelt blir. Etter ordlyden åpner lovforslaget imidlertid for avliving uten hensyn til hvor stor sannsynlighet det er for at skade vil inntre, og uten hensyn til hvor omfattende en eventuell skade vil være. På dette punkt går lovforslaget i sin nåværende form betydelig lenger enn det strl. §§ 47 eller 48 gir hjemmel for. Både sannsynligheten for skade og skadens eventuelle omfang vil imidlertid være helt sentrale momenter ved vurderingen, og dette bør derfor komme frem i lovteksten - f.eks. ved at en i stedet for ordet «risiko» bruker uttrykket «sannsynligvis vil påføre dyr eller mennesker en ikke ubetydelig skade» eller lignende. Også på dette punkt bør loven inneholde en utilbørlighetsreservasjon. Det er vel ikke gitt at selv sannsynlighet for ikke ubetydelig skade på fjærfe bør gjøre avliving av hund berettiget.»

Når det gjelder høringsnotatets lovutkast § 2 fjerde leddser ikke Norsk Kennel Klub behov for disse reglene. Fuglehundklubbenes Forbunduttaler følgende om muligheten til å fastsette at politiet ved enkeltvedtak skal kunne pålegge båndtvang og bruk av munnkurv:

«Det synes fornuftig å ha en slik hjemmel som departementet foreslår. Vi er av den oppfatning at kriteriet «kan forulempe folk eller dyr», må endres til «har forulempet folk eller dyr».

Det bør kun være hjemmel for å gi slike pålegg i de tilfeller man ut i fra konkrete hendelser, finner at det foreligger en risiko. Kriteriet "forulempe" er så vidt at det ikke skulle være vanskelig å få subsumert ønskede forhold inn under bestemmelsen. Uten krav om at det skal skje en konkret vurdering av behovet for pålegg om munnkurv og båndtvang, fremstår bestemmelsen som vilkårlig - dette er ikke hjemmehørende i en moderne rettsstat. Dersom et pålegg om båndtvang eller munnkurv ikke kan begrunnes på noen måte i den enkelte hunds opptreden, vil vedtaket lett kunne bli å karakterisere som et uforholdsmessig inngrep ovenfor eieren.

En mulighet til å gi pålegg om båndtvang eller munnkurv uten konkret forankring i hundens opptreden, avviker ikke overraskende fra svensk og dansk rett:

Svensk rett: Lag om tilsyn över hundar och katter §2 og §3 gir hjemmel for at en hund skal holdes innestengt, bundet eller påført munnkurv. Som det fremgår av bestemmelsene oppstilles det vilkår for slike pålegg at hunden enten har vist tilbøylighet til å bite dyr/menneske og at det etter omstendighetene fremstår som påkrevet.

Dansk rett: Lov om hunde §6 krever også kvalifisert opptreden fra hundens side.»

Fylkesveterinæren for Møre og Romsdal mener at politiet bør ha kompetanse som nevnt i høringsutkastet § 2 fjerde ledd «også utan at kommunen først har vedteke at dei får denne heimelen. Farlege hundar er farlege same kva kommune dei bur i.»

Til slutt vil departementet nevne at en del helt generelle merknader knyttet til spørsmålet om avliving av hund blir referert under punkt 12.4.1 nedenfor.

I tilknytning til problemstillingen om forebyggende polititiltak siteres merknad fra Dyrebeskyttelsen Norgei brev 10. juli 2002:

«Det er av avgjørende betydning at myndighetenes kontrollinstanser har god opplæring innen hunders adferd og læringspsykologi. Dyrebeskyttelsen Norge etterlyser dessuten større handlekraft for å avverge tragedier. Inngripen bør finne sted i forkant av ulykken.»

11.5 Departementets vurderinger

Departementet foreslår en egen paragraf om løse hunder i utk. § 10 med utgangspunkt i høringsnotatet §§ 5 og 6, men med visse endringer. Etter departementets vurdering bør som «løse hunder» anses hunder som er løse i strid med bestemmelser om sikring av hunder i loven eller en forskrift gitt i medhold av loven. Det er et praktisk behov for å ha regler som sier at folk kan ta opp hunder som slik går løse, enten det er båndtvangstid eller det gjelder løstgående hunder som i andre situasjoner ikke blir fulgt og kontrollert av en person slik som lovforslaget krever. I de fleste tilfeller som loven vil dekke, vil det dreie seg om hunder som er kommet bort fra eieren, og det kan da også vises til kjæledyrkonvensjonen som oppfordrer landene til å innføre regler som oppfordrer finnere av bortkomne hunder til å melde fra om det til myndighetene. Uten adgang for enhver til å oppta hunden oppnår man ikke så lett den virkning som konvensjonen tilsikter, nemlig at hunden skal komme tilbake til eieren.

Imidlertid merker departementet seg høringsinstansenes uro for at jakthunder skal bli opptatt på grunn av folks mulige feilvurderinger av en lovlig jaktsituasjon. Departementet foreslår derfor å begrense retten til å ta opp hund i utmark i jakttiden, der jakt er lovlig, til en mer snever personkrets.

Departementet går også inn for å presisere at opptak m.v. av en hund skal skje i samsvar med dyrevernlovens regler, for å utelukke enhver tvil lekfolk kan føle om dette.

Fristen for hundeholderen på en uke fra varsel eller kunngjøring for å hente hunden er i samsvar med normalpolitivedtektens frist. Departementet viser også til den danske tre-døgns regelen. Forvaring av hunden påfører politiet kostnader som politiet ikke alltid vil få erstattet fra en hundeholder, f.eks. hvis ingen melder seg. Hensynet til rasjonell bruk av politiets ressurser taler mot en lengre frist. Hvis en hund er kommet bort fra eieren, er det rimelig å forvente at denne interesserer seg såpass for hundens skjebne at han følger med på annonser i aviser alminnelig lest i området der hunden kan være, og dermed klarer å hente en funnet hund innen en uke. Hundeholderen har også muligheten til å kontakte et eller flere politidistrikter direkte for å få informasjon om eventuelle opptatte hunder. Ved frivillig merking av hunden kan hundeholderne dessuten sikre seg mot at dette blir noe problem overhodet.

Hvis merking av alle hunder blir påbudt ved forskrift etter utk. § 13, bør det være tilstrekkelig å sende varsel til den person og adresse som hunden er registrert på.

Departementet opprettholder forslaget om at politiet kan selge, omplassere eller avlive hunden dersom den ikke blir hentet, i samsvar både med normalpolitivedtekten og den danske regelen nevnt foran. Politiets ressurser bør ikke ved lov påbys brukt til å forsøke å omplassere hunden fremfor å avlive den, i tilfeller der en eventuell eier ikke henter hunden. Valget av løsning bør overlates til politiet, jf. også utk. § 24 første ledd bokstav a.

Lovforslaget pålegger den som opptar en hund å levere den til politiet «snarest», dersom ikke hunden overlates til eieren direkte. Normalt vil det være en fordel for alle, også hundeholderen, at en løs hund blir opptatt. Det kan forekomme situasjoner hvor finneren ikke kan bringe hunder til politiet umiddelbart. Departementet finner det da for strengt om loven krever at det, skjer "straks", men fastholder at det må skje "snarest".

Dersom hundeholderen er til stede, skal hunden leveres til denne unntatt hvis hundeholderen åpenbart ikke kan ta hånd om hunden på forsvarlig og lovlig måte. Hvis hundeholderen f.eks. er såpass beruset at ikke kan håndtere en stor hund forsvarlig, og hunden f.eks. har skapt utrygghet ved å løpe løs i en park, bør ikke den som opptar hunden plikte å levere den til hundeholderen. Vedkommende bør etter departementets syn kunne velge å gå til politiet med hunden i stedet. Dette kan etter forholdene være det eneste forsvarlige. På bakgrunn av kritiske merknader fra enkelte høringsinstanser er imidlertid bestemmelsen omformulert og innsnevret i forhold til høringsnotatets lovutkast.

Departementet ser ikke andre praktiske løsninger for hvem som skal ta hånd om løse hunder enn at det må bli politiet, som en del av politiets ordenstjeneste, slik som i dag.

Når det gjelder hvilke polititiltak loven skal åpne for som umiddelbare mottiltak i uønskede situasjoner,er departementet kommet til at man i en ny lov om hundehold ikke bør videreføre eller foreslå slike fragmentariske særbestemmelser som høringsnotatets lovutkast § 8 første punktum eller § 2 fjerde ledd annet alternativ. I stedet bør de fanges opp av en bestemmelse som konkretiserer politiets generalfullmakt med tanke på hunder, jf. utk. § 17. Departementet foreslår at politiet i samsvar med reglene i politiloven § 6 skal kunne gripe inn overfor hunder og hundeholdere for å «vareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet eller trygghetsfølelse, eller for å verne andre dyr». Dette vil bety en klargjøring i forhold til den generelle regelen i politiloven § 7 første ledd om inngrep mot forstyrrelser «av den offentlige ro og orden», og for å vareta «enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet». Som etter politiloven stilles det nærmere kvalifikasjonskrav for at inngrep kan være berettiget. Men ved at departementets lovforslag direkte verner folks «trygghetsfølelse», må politiet ikke bare vurdere den direkte skaderisiko knyttet til de konkrete hundene, men kan også gripe inn hvis hundeholdet etter en mer folkelig oppfatning virker skremmende og gjør det forståelig at noen føler en viss kvalifisert utrygghet. Store hunder som får løpe løse, kan f.eks. gi grunn til inngrep, særlig hvis hundene tidligere har gjort skade og dermed skremt opp folk. Terskelen for at politiet kan gripe inn mot et hundehold som virker skremmende på f.eks. barnefamilier, bør ikke være så høy at risikoen som hundene utgjør, må være dokumentert gjennom angrep, bitt eller andre skader.

I tråd med konkretiseringen i politiloven § 7 annet ledd finner departementet det naturlig å nevne uttrykkelig en del praktiske tiltak som det kan være aktuelt for politiet å iverksette i medhold av utk. § 17. Dette gjelder pålegg om båndtvang eller bruk av munnkurv, om inngjerding av eiendom der hund oppholder seg, eller om å redusere antall hunder, forbud mot å ha hunden i bestemte områder, foruten adgang for politiet til å ta seg inn på privat eiendom eller område, og om nødvendig ta hånd om hunder. Departementet understreker at politiets valg av tiltak må være forholdsmessig i lys av den risiko som hunden utgjør, noe som følger av proposjonalitetsprinsippet i politiloven § 6. Politiets vedtak skal ha virkning straks, om ikke annet blir fastsatt. Unnlater hundeholderen å etterkomme pålegg eller forbud, bør politiet for hundeholderens regning kunne sørge for at det nødvendige blir gjort for å vareta de hensyn som begrunner polititiltaket.

Etter av at flere hunder drepte en gutt våren 2002, avlivet politiet alle hundene som tilhørte hundeholderen, også hunder som ikke hadde deltatt i jakten på og drapet av gutten. I etterkant oppstod en debatt om det rettslige grunnlaget for avlivingen. Departementet finner det rimelig at når hundehold får alvorlige følger for liv og helse, bør politiet i fremtiden ha tilstrekkelig hjemmel til å foreta de umiddelbare inngrep som det på stedet og i nær ettertid finner hensiktsmessig. Det bør kunne treffes tiltak både mot den eller de angripende hunder og mot andre hunder i samme hundehold. Derfor foreslår departementet en uttrykkelig bestemmelse om at dersom hund har drept eller påført et menneske vesentlig skade eller angrepet et barn, kan hunden og andre hunder i hundeholderens varetekt eller eie avlives av politiet der de finnes. Forutsetningen for et slikt inngrep må være at hensynet til å vareta noens sikkerhet eller allmennhetens trygghetsfølelse klart tilsier en umiddelbar avliving. Særlig når det gjelder større hundeflokker som det ikke umiddelbart er praktisk lett å ta hånd om, eller hunder som fremviser aggressivitet eller som man ut fra forholdene kan føle seg utrygge overfor, fremstår det som rimelig at politiet må ha anledning til å løse problemet ved et slikt inngripende tiltak på stedet.

Om forholdet til kjæledyrkonvensjonen viser departementet til det som er sagt under punkt 11.2. Departementet finner at reglene som foreslås, er i samsvar med konvensjonen, som ikke med rimelighet kan tilsikte å hindre slike polititiltak som her nevnt.

Om anvendelsen av forvaltningsloven bør det samme gjelde som ved politiets alminnelige generalfullmakt. Forvaltningsloven gjelder som utgangspunkt for alle politiets gjøremål som ikke reguleres av rettspleielovene. Forvaltningslovens saksbehandlingsregler er imidlertid ikke utarbeidet med sikte på å regulere myndighetsutøvelse i den direkte form den skjer i når politiet håndhever ro og orden på stedet, herunder sikkerhetsbestemmelser av den type som lovforslaget her gjelder. Her skal det kunne treffes beslutninger bestemt av situasjonen på stedet, og beslutningene skal kunne iverksettes omgående. I tråd med dette vil, etter forskrift 16. desember 1977 nr. 14 om unntak fra plikten til å grunngi enkeltvedtak § 4 bokstav c, grunngiingsplikten etter forvaltningsloven § 24 første og annet ledd ikke gjelde for «påbud som gis av politiet for å opprettholde ro og orden». Etter forskrift 16. desember 1977 nr. 15 om unntak fra og særregler om retten til å påklage enkeltvedtak § 2 bokstav a, vil klageretten etter forvaltningsloven § 28 første ledd heller ikke gjelde for disse vedtakene. Dette vil trolig også gjelde for vedtak som politiet treffer i medhold av utk. § 17. Men for klarhets skyld bør det gå uttrykkelig frem av loven.

Plikten til å gi forhåndsvarsel vil i de fleste tilfeller falle bort etter unntaksbestemmelsene i forvaltningsloven § 16 tredje ledd. Det samme gjelder for utrednings- og informasjonsplikten etter unntaksbestemmelsen i forvaltningsloven § 17 annet ledd og skriftlighetskravet etter § 23. Bestemmelsene om saksdokumenter i forvaltningsloven §§ 18 - 21 vil etter forholdene være mindre aktuelle i denne type saker. Forvaltningsloven kan på denne bakgrunn ikke sies å utgjøre en vesentlig skranke for politiets arbeid for å vareta sikkerhet og trygghet m.m. etter lovforslaget her. Derimot vil forvaltningslovens regler om taushetsplikt, jf. dog politiloven § 24, og om inhabilitet, ha praktisk betydning.

Også reglene om avliving av hund etter at skade er voldt m.m., jf. punkt 13, vil ha et sikkerhetsrelatert siktemål. Som regel vil ikke politiet være til stede i situasjoner der hund volder skade. Ofte vil det heller ikke i tilknytning til en hund som har voldt skade, foreligge en så kvalifisert situasjon at det er grunnlag for strakstiltak etter reglene som er drøftet her i punkt 11.5. Men politiet kan etter forholdene finne grunn til å beslutte hunden avlivet eller omplassert i ettertid, og eventuelt ta den i forvaring, se nærmere under punktene 13 og 17 nedenfor.