8 Generelt krav til aktsomhet og til å ta hensyn

8.1 Gjeldende rett

En klar aktsomhetsplikt for å unngå skader og ulemper kommer til syne gjennom bestemmelsen i straffeloven § 354 annet ledd første punktum: «Hvis en hund anfaller person eller ved støi eller på annen måte volder vesentlig ulempe for øvrig, straffes hundeholderen med bøter, medmindre det må antas at der ikke kan legges ham noe til last.»

Gjeldende hundelovgivning inneholder ellers ikke et positivt lovfestet generelt aktsomhetskrav. Imidlertid gjelder på ulike grunnlag plikter for den som har hund, til å vise aktsomhet for å unngå skader og ulemper for andre personer og forskjellige interesser. Slike plikter er dels forankret i sedvanerettslige regler, dels i lovregler. Det vil føre for langt å gi en fullstendig oversikt over de regler som kan ha betydning for hundehold.

Generelt gjelder en alminnelig erstatningsrettslig sanksjonert aktsomhetsplikt på sedvanerettslig grunnlag. Rent erstatningsrettslig har dette mindre praktisk betydning, idet lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 1-5 fastsetter et mer vidtrekkende erstatningsansvar for skader voldt av hund enn det som følger av det sedvanerettslig forankrede skyldansvaret.

Lov 16. juni 1961 nr. 15 om rettshøve mellom grannar § 2 første ledd fastsetter at i naboforhold må ingen «ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går òg at noko må reknast for farleg.» En tilstand eller forhold som er i strid med dette, kan naboen kreve rettet, jf. § 10, og dette kan gjennomføres ved dom og tvangsfullbyrding. Regelen kan ha betydning for hundehold på en eiendom. Frostating lagmannsretts kjennelse 22. august 2001 i en sak om midlertidig forføyning om at to New Foundlandhunder skulle fjernes fra en eiendom, er et eksempel på dette, se Rettens Gang 2001 s. 1658 flg. Nevnes kan også lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet som har betydning for ferdsel i naturen. Retten til ferdsel til fots med og uten hund er etter § 2 første ledd betinget av at ferdselen skjer «hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet». Lovens § 11 utfyller dette ved regler om ferdselskultur og eierens bortvisningsrett. Her fremgår bl.a. at den som ferdes på annen manns grunn, skal «opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade».

8.2 Dansk og svensk rett

I Danmarkinneholder lov 26. juni 1969 nr. 380 om hunde § 6 stk. 1 et generelt aktsomhetskrav:

«Det påhviler besidderen af en hund at træffe de foranstaltninger, der efter forholdene må anses påkrævet for at forebygge, at hunden volder andre skade.»

I Sverige inneholder lag (1943:459) om tillsyn över hundar och katter 1 § första stycket dette generelle aktsomhetskravet:

«Hundar och katter skall hållas under sådan tillsyn som med hänsyn till deras natur och övriga omständigheter behövs för att förebygga att de orsakar skador eller avsevärda olägenheter.»

8.3 Forslaget i Justisdepartementets høringsnotat oktober 2000

Lovutkastet § 1 stilte opp et generelt aktsomhetskrav:

Ǥ 1 Generelt aktsomhetskrav

Den som er eier eller innehaver av en hund skal alltid opptre aktpågivent for å unngå at hunden uberettiget volder skade på folk, dyr, eiendom eller ting. Det skal også bli sørget for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk eller miljø.»

I høringsnotatet punkt 4.1.2 er forslaget begrunnet slik:

«Regler om sikring av hund i en lov om hunder og hundehold kan ikke bli lest slik at dersom en hundeholder følger reglene, så er risiko som hunden likevel måtte volde hundeholderen uvedkommende. Enhver norsk borger har på alle livsområder etter sedvanerett en generell plikt til å opptre aktpågivent for å unngå at de selv eller noe eller noen som de svarer for, uberettiget volder skade på bl.a. folk, dyr, eiendom eller ting. Den som ikke innretter seg etter dette kan på privatrettslig grunnlag bli møtt med bl.a. pålegg som kan tvangsfullbyrdes på ulike måter, og eventuelt med erstatningskrav der skade er voldt. Her må likevel skytes inn at erstatningsrettslig vil en hundeeier eller hundeholder normalt svare for skade uavhengig av hvor aktpågivende vedkommende har vært, jf. skadeserstatningsloven § 1-5. I en del forhold, bl.a. naboforhold, plikter man også å unngå å opptre slik at man volder urimelig ulempe for andre.

Ut fra informasjonshensyn antar Justisdepartementet at en lov om hunder og hundehold i en generelt formet bestemmelse bør presisere at det gjelder et generelt aktsomhetskrav. Det bør også bli slått fast som en privatrettslig regel at en eier eller innehaver av hund skal sørge for at hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk eller miljø. En generell regel med dette innhold er inntatt i lovutkastet § 1.»

8.4 Høringsinstansenes syn

Få instanser har spesifikke merknader til den generelle aktsomhetsregelen. Stavanger kommuneuttaler at det av hensyn til friluftsinteressene er bra at loven har et generelt aktsomhetskrav. Trondheim politidistriktskriver følgende:

«Vi har visse problemer med å forstå innholdet i utkastets § 1, annen setning. Formuleringen «Det skal også bli sørget for ...» kan forstås slik at lovgiveren, eller noen andre har tatt på seg ansvar for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk eller miljø. Det er neppe meningen. Loven bør formuleres på en slik måte at hundeeieren eller besitteren, plikter å sørge for at ...»

Lensmannen i Fræna uttaler dette:

«... for å unngå at bestemmelsen uberettiget volder skade ...

Det antas at bestemmelsen skal ivareta det generelle ansvar eier eller innehaver av hund har. Hvis bestemmelsen ikke er ment å skulle unnta en tjenestehund under arbeid, vil folk flest trolig ha problemer med å vurdere om hunden opptrådte berettiget eller uberettiget. Erfaringsmessig vil det trolig være delte oppfatninger mellom hundeeieren og skadelidte. Hvis begrepet uberettiget ikke benyttes, vil bestemmelsen gi et klarere signal til hundeeieren/innehaveren.»

Norges Jeger- og Fiskerforbund mener at det burde vært skissert hva et forsvarlig hundehold innebærer.

8.5 Departementets vurderinger

En generell aktsomhetsregel vil markere hundeholderens ansvar for sin hund når det gjelder trygghet, skadeforebyggelse, ro og orden og miljø. Regelen vil klargjøre at den som har hund eller har ansvar for andres hund, har et ansvar for at hunden ikke er til skade eller ulempe for folk, andre dyr (inkludert andre hunder), eiendom, miljø eller andre interesser.

Departementet foreslår en regel som sier at enhver hundeholder alltid skal opptre aktsomt for å unngå at hunden volder skade på folk, dyr, eiendom eller ting (utk. § 3 første ledd første punktum). Dette følger allerede av alminnelige sedvanerettslige regler, og bør uttales i loven fordi den ellers vil gi et ufullstendig bilde av rettstilstanden.

Det kan vanskelig gis en uttømmende forklaring på hva aktsomhetsplikten innebærer, men departementet vil si noe om dette: Generelt plikter den som velger å ha hund å skaffe seg kunnskaper om hundens reaksjonsmønster i såvel dagligdagse og mulige ekstraordinære situasjoner for å forebygge skader og ulemper i forholdet til omverdenen. Slike kunnskaper må ligge til grunn for hvordan hunden sikres og behandles i det daglige for at hundeholdet skal kunne regnes som tilstrekkelig aktsomt. En aktsom hundeholder må også ta hensyn til at ikke alle andre mennesker, og særlig barn, kan forventes å ha slike gode hundekunnskaper. Enhver hundeholder må derfor ta hensyn til at noen mennesker i visse situasjoner vil kunne opptre rasjonelt sett uheldig i forhold til hunden, slik at hunden på sin side kan reagere uheldig. Hundeholderen må alltid ta sikte på å forebygge mot uheldige situasjoner i møte mellom hunden, barn og hundeukyndige mennesker. Den som har hund, må særlig ta hensyn til små barns naturlige væremåte og reaksjonsmåter og forebygge situasjoner der dette kan utløse uheldige reaksjoner hos hunden. Departementet ønsker ved lovforslaget å understreke og tydeliggjøre hundeholderens klare aktsomhetsansvar og ansvar for å forebygge skader og ulemper. Dette fritar ikke andre fra på sin side å vise aktsomhet og ta hensyn til hunder og til dem som har hund.

Som et eksempel fra rettspraksis som viser den aktsomhet som blir krevd av en hundeholder, også forutsetningsvis etter lovforslaget her, viser departementet til Høyesteretts kjennelse i Rt. 1978 s. 1407, som gjaldt spørsmålet om anvendelse av straffeloven § 354 annet ledd første punktum der en dobermannpinsjer hadde bitt en skiløper i en beferdet skiløype. Det fremgikk med Høyesteretts sitat fra herredsrettens dom at tiltalte «ikke burde latt en så stor hund, med et slikt gemytt slike hunder vanligvis har, gå løs i skiløypen, fordi muligheten for at farlige situasjoner ville kunne oppstå var nærliggende og dernest for at muligheten for at hunden i en slik situasjon ville kunne komme til å reagere også var til stede». Det var fremholdt at eieren, hvis han lot hunden gå løs, burde «føle seg trygg på at hunden ikke har et slikt gemytt at den går til angrep hvis en situasjon som virker provoserende på hunden, eller hvor hunden blir redd, skulle oppstå». I tilknytning til dette peker retten på at «mange folk er redde for hunder. Hundeeieren må derfor i en skiløype regne med at folk kan komme til å slå eller vifte med skistavene hvis en hund plutselig skulle dukke opp i løypen foran dem når de kommer kjørende nedover». Retten har endelig pekt på at tiltaltes hund var en stor dobermannpinsjer. Etter rettens syn var det «meget nærliggende at en person som plutselig så denne foran seg i løypa ville bli redd og slå eller vifte med stavene for å få den unna». Det var etter rettens oppfatning «i en slik situasjon også påregnelig at en dobbermannspincher, som normalt regnes for å ha et hardt gemytt, ville kunne reagere».

Uttalelsen fra lensmannen i Fræna viser at det kan gi grunnlag for feilaktige og uheldige slutninger at ordet «uberettiget» står i lovteksten, jf. forslaget i høringsnotatet. Ordet er derfor tatt ut av lovforslaget. Helt unntaksvis vil annen lovgivning tillate at hund kan brukes på en måte som kan medføre skader, og selv om ordet «uberettiget» tas ut av lovforslaget, betyr ikke det at slik lovgivning ikke får samme betydning som før. F.eks. vil departementet nevne at det etter forholdene kan være tillatt å forsvare seg ved hjelp av hund etter straffelovens nødvergeregel i § 48. Og politilovens § 6 fjerde ledd blir fortsatt avgjørende for at politiet kan anvende makt ved bruk av hund under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig.

Departementet foreslår videre i loven at hundeholderen skal sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, miljø eller andre interesser (utk. § 3 første ledd annet punktum). Regelen er omformulert på bakgrunn av Trondheim politidistrikts merknad. Departementet vil understreke at når det bare er «urimelig» ulempe som omfattes av lovteksten, innebærer det en kvalifisering av hva som skal til. Hunder er en naturlig del av norsk hverdagsliv, og det innebærer at normale ulemper som hundehold fører med seg i form av normalt forekommende gjøing m.m., ikke skal bli å anse som «urimelige» ulemper. Skal gjøing anses som «urimelig» ulempe, bør det være tale om jevnlig forekommende støy klart utover hva som vurderes som normalt akseptabelt, og det må ved vurderingen tas hensyn til hva slags strøk det gjelder. Iblant kan støy bare være ett av flere moment ved vurderingen av om det foreligger «urimelig ulempe». En henvendelse til departementet under forberedelsen av proposisjonen gjaldt et tettbygd strøk med hager, der hunder godt sikret bak høyt nettinggjerde rundt egen hage etter det opplyste alltid ble sinte og satt i gang med kraftig bjeffing når den plagede naboen var utendørs i egen hage. Hvis slike forhold varer ved, kan urimelighetsterskelen etter en totalvurdering være overskredet.

Høringen har gitt et inntrykk av at mange mennesker føler utrygghet i forhold til hund. Henvendelser til departementet viser at måten hundehold utøves på, har betydning for manges trygghetsfølelse i hverdagen. Loven bør derfor også betone at hundeholderne skal ta hensyn til at hundeholdet ikke skal skape utrygghetsfølelse for andre.

Den generelle aktsomhetsregelen som pålegger hundeholderen ansvar for å avverge skader og ulemper, foreslås ikke straffesanksjonert, men vil være en privatrettslig regel. Det innebærer at den som er vernet direkte overfor hundeholderen kan kreve forhold som er i strid med regelen rettet. Dette bør gå direkte frem av loven. Vurderingen av om noe bør rettes fordi aktsomhetsplikten ikke er overholdt slik at sikkerheten ikke er tilstrekkelig, eller fordi det foreligger en urimelig ulempe, må nødvendigvis bli konkret og skjønnsmessig, i likhet med de regler man i dag har om dette.

I motsetning til granneloven kan lovregelen som foreslås her, påberopes av alle naboer uavhengig av om de har status som selveiere, leietakere, borettslagsbeboere eller annet. Sammenliknet med de regler som gjelder i husleieforhold og borettslagsforhold, innebærer lovforslaget her at den som er utsatt for en ulempe over den terskel som loven aksepterer, vil kunne reise sak direkte mot den som volder ulempen, uten å være avhengig av utleierens eller borettslagsstyrets vurdering og prioritering av ressursbruk.

Sammenliknet med granneloven § 2, jf. § 10 har lovforslaget her også betydning for ulemper som ikke rammer «på granneeigedom», men som f.eks. rammer den som ferdes på en offentlig gangvei forbi en utilstrekkelig sikret eiendom med hund. Regelen vil i motsetning til granneloven gjelde overalt, bl.a. alle offentlige steder, i utmarksområder og turområder.

Den generelle aktsomhetsregelen vil ha betydning ved forståelsen av andre bestemmelser i lovutkastet som krever aktsom/forsvarlig opptreden av hundeholderen.

Til Norges Jeger- og Fiskerforbunds merknad om at det ytterligere burde skisseres hva et forsvarlig hundehold innebærer, viser departementet til at reglene i ny lov om hundehold helt generelt, og også den generelle regelen om aktsomhet, får betydning for vurderingen av hva som fra samfunnets side anses som et forsvarlig og godt hundehold. Også annen lovgivning, slik som dyrevernloven, har betydning for dette. Ut over dette mener departementet at det må være grenser for hva som prinsipielt sett bør underlegges lovregulering i samfunnet. Lovgivningen er fokusert på hundeholdets konfliktflater. Men ikke alle ulemper har en slik karakter og størrelse at det er naturlig at de blir omfattet av lovgivning. At et hundehold holdes innenfor lovgivningens rammer, innebærer ikke nødvendigvis at det er et ideelt hundehold. Strafferegelen i straffeloven § 354 annet ledd første punktum rammer som nevnt f.eks. bare hundehold som volder «vesentlig» ulempe, og lovforslaget her begrenser seg til å gjelde for «urimelig» ulempe.