21 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1:

Paragrafen har ikke noe forbilde i gjeldende lovgivning.

Første ledd angir at målet om et godt hundehold til glede for den enkelte hundeholder og for samfunnet som helhet bare kan nås ved innsats fra enkeltpersoner og organisasjoner i det sivile samfunn. Et godt hundehold er ikke noe ensidig offentlig ansvar, men lovgivningen trekker opp rammer for hundeholdet. Første ledd angir dermed rollefordelingen i samfunnet når det gjelder hundehold.

Om annet ledd vises til punkt 5 (særlig punkt 5.4.1) og punkt 7. Annet ledd første punktum angir formålet med denne loven: å fremme et hundehold som ivaretar hensyn til sikkerhet, trygghetsfølelse, ro og orden. Andre mål for hundehold blir ivaretatt gjennom annen lovgivning eller av det sivile samfunn innenfor rammen av lovgivningen, jf. første ledd. Annet og tredje punktum angir i kort og overordnet form lovens hovedinnhold.

Om tredje ledd vises til punkt 5. Bestemmelsen har rettspedagogisk betydning ved å minne om de viktigste bestemmelser i annen lovgivning som gjelder i tillegg til hundeloven. Særskilt nevnt er lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern som har regler om behandling av hund med særlig sikte på hundens velvære, lov 8. juni 1962 nr. 4 om dyrehelse (husdyrloven), som har regler om tiltak mot sykdommer på hund, herunder også regler om innførsel og utførsel av hunder, lov 16. juni 1961 nr. 15 om rettshøve mellom grannar (granneloven), som vil pålegge en hundeholder å ta visse hensyn til naboeiendommer, og lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler (husleieloven), som har visse regler av betydning for hundehold i husleieforhold, jf. særlig § 5-2. Også andre lover kan etter omstendighetene ha betydning, jf. lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner § 19, særlig sjette ledd, og lov 4. februar 1960 nr. 2 om borettslag § 34, jf. forslaget i Ot.prp. nr. 30 (2002-2003) til lov om borettslag § 5-11 fjerde ledd. Felles for alle disse lovene er at de aktuelle bestemmelsene for det meste ikke retter seg særskilt mot hundehold, men generelt mot dyrehold eller tiltak i sin alminnelighet.

Til § 2:

Paragrafen har med enkelte definisjoner. Den er uten direkte forbilde i gjeldende lovgivning.

Bokstav a definerer hvem som regnes som hundeholder. Hundeholderen har en rekke plikter etter lovens forskjellige bestemmelser. Definisjonen omfatter både den som eier hunden, den som i juridisk forstand besitter den uten å være eier, og den som har tatt omsorg for eller hånd om hunden for kortere eller lengre tid. Det er ikke nødvendig å trekke noen nærmere grense mellom alternativene. Definisjonen dekker både innehaveren av en kennel hvor hunden er satt inn, og den som tar hånd om en hund uten vederlag. Selv om begrepet hundeholder etter definisjonen er omfattende, har det en nedre grense. Rent tilfeldig kontakt med hunden vil ikke gjøre at vedkommende blir regnet som hundeholder. Men den som tar tak i en hund for å bringe den til eieren, vil ha aktsomhetsplikt som en hundeholder etter utk. § 4 mens vedkommende har hånd om hunden.

Definisjonen medfører at flere kan bli regnet som hundeholder til samme hund, enten samtidig eller til forskjellige tidspunkter. Det vil i noen grad bero på den enkelte bestemmelse om flere kan regnes som hundeholder etter bestemmelsen. Når det f.eks. i utk. § 10 annet ledd første punktum gis en regel om levering av løs hund til hundeholderen, siktes det fortrinnsvis til den som følger hunden for anledningen. Varsel til hundeholderen etter § 10 tredje ledd må imidlertid gis til eieren eller den som fast har omsorg for hunden. Krav om dokumentasjon av avstamning og undersøkelse etter utk. § 19 tredje og fjerde ledd - for å bringe på det rene om hunden må regnes som en farlig hund etter loven - bør fortrinnsvis rettes mot eieren eller den som har fast omsorg for hunden, men kan etter omstendighetene også rettes mot den som har hånd om hunden.

Bokstav b setter en aldersgrense for hvem som regnes som barn etter loven. Grensen er satt til 12 år. Definisjonen har betydning for visse bestemmelser i loven som gir barn et særskilt vern, jf. hundeholderens skjerpede aktsomhetsplikt i forhold til barn etter utk. § 4 tredje ledd og avlivingsreglene i utk. § 17 fjerde ledd og § 18 fjerde ledd bokstav a.

Bokstav c definerer hva som regnes som vesentlig skade på person, noe som har betydning i forhold til avlivingsreglene i utk. §§ 17 og 18. Det omfatter både skader som er så omfattende at de ville ha blitt ansett som legemsbeskadigelse etter straffeloven § 229, og ellers bitt som medfører blødende sår eller bitt i hodet. Merker og rifter som skyldes klørne dekkes ikke av de siste to alternativene og vil bare helt unntaksvis kunne bli regnet som legemsbeskadigelse som nevnt i straffeloven § 229.

Til § 3:

Paragrafen har ikke noe direkte forbilde i gjeldende lovgivning. Det vises nærmere til punkt 8, særlig 8.5.

Første ledd inneholder en generell aktsomhetsplikt for hundeholderen. I andre bestemmelser i lovforslaget er aktsomhetsplikten presisert med sikte på konkrete situasjoner. Overtredelse av den generelle aktsomhetsplikten etter § 3 første ledd kan medføre erstatningskrav for voldt skade og krav om retting etter annet ledd, men er ikke straffbar, jf. utk. § 28.

Kravet etter første ledd annet punktum om å sørge for å unngå urimelig ulempe vil i praksis dekke regelen i granneloven § 2 i naboforhold.

Etter første ledd tredje punktum skal hundeholderen søke å avverge at hunden eller hundeholdet gjør andre utrygge. Ved vurdering av hvilke krav som stilles, må utgangspunktet tas i en gjennomsnittsvurdering av hva som volder utrygghetsfølelse. I forhold til dem som er mer følsomme enn gjennomsnittet, kan det etter omstendighetene være aktuelt å stille strengere krav til hundeholderen, forutsatt at denne er kjent med situasjonen. Om det stilles strengere krav, må imidlertid bero på en samlet rimelighetsvurdering i samsvar med første ledd annet punktum.

Retten til å kreve retting etter annet ledd gjelder forhold av lengre varighet og kan gjøres gjeldende ved sivilt søksmål, normalt ved å ta ut forliksklage til forliksrådet. Hvilke rettingstiltak som må foretas, kan domstolen bestemme.

Til § 4:

Paragrafen avløser forskjellige bestemmelser i gjeldende lovgivning, jf. bl.a. bufeloven § 3 første ledd, viltloven § 52 første ledd første punktum og reindriftsloven § 29 annet ledd første punktum. Det vises til punkt 9, særlig 9.5.2.

Første leddangir forutsetningene for å la en hund være løs og må forstås i lys av den alminnelige aktsomhetsplikten etter § 3. Hva som konkret ligger i kravet i bokstav aom å bli fulgt og kontrollert på en aktsom måte, må avgjøres ut fra en totalbedømmelse av situasjonen, der det også kan spille en rolle hvilken hundetype det gjelder, jf. punkt 9.5.2. Kravet kan etter forholdene være oppfylt selv om ikke hundeholderen har uavbrutt øyekontakt med hunden. Likt med inngjerding etter bokstav b regnes annen innelukking som gjør at hunden ikke kan komme ut i områder som er åpne for alminnelig ferdsel.

Annet ledd fastslår et generelt krav om at den som har hund i bånd, skal være i stand til å ha kontroll med hunden. Hvorvidt en plikt til å holde hunden i bånd er oppfylt når et barn gjør det, beror derfor særlig på barnets styrke i forhold til hundens. Det er imidlertid tilstrekkelig at den som har hunden i bånd, blir ledsaget av noen som har den nødvendige kontroll. Ellers ville det f.eks. være vanskelig å la mindre barn bli trukket på ski av en hund.

Tredje ledd er en ytterligere konkretisering av aktsomhetskravet i § 3, særlig § 3 første ledd annet punktum. Bestemmelsen omfatter visse former for atferd fra en hund som jevnlig vil bli oppfattet som plagsom når den ikke er ønsket. Andre former for atferd fra hunden, f.eks. at den snuser på fremmede som står rett foran i en kø, omfattes ikke av tredje ledd.

Fjerde leddinnebærer en skjerping av aktsomhetsplikten i forhold til barn. Om aldersgrensen for barn se § 2 bokstav b. Sammenlignet med tredje ledd viser skjerpingen seg på flere måter: fjerde ledd omfatter alle former for kontakt, ikke bare dem som er nevnt i tredje ledd; kontakt mellom hund og barn forutsetter at hunden er invitert til kontakt av barnet eller av en voksen som følger barnet, og hundeholderens plikt til å holde hunden i bånd eller tett inntil seg er mer omfattende etter fjerde ledd annet punktum enn etter tredje ledd annet punktum. Her som ellers vil imidlertid hundeholderens aktsomhetsplikt være vesentlig mindre omfattende innenfor hundeholderens egen eiendom.

Femte ledd konkretiserer aktsomhetsplikten i forhold til beskyttelse av vilt. Bestemmelsen tar særlig sikte på hjortevilt og andre pattedyr og på vadefugler, svømmefugler og andre fugler under hekking, beiting eller myting.

Til § 5:

Paragrafen har ikke noe direkte forbilde i gjeldende lovgivning. Det vises særlig til punkt 9.5.2. Formålet med bestemmelsen er å unngå konflikt mellom en hund og forbipasserende, hindre situasjoner hvor forbipasserende kan oppfatte hunden som et stengsel og å motvirke at en bundet hund blir stresset og dermed til større fare eller ulempe enn vanlig.

Forbudet mot å gå fra en bundet hund etter § 5 gjelder på tre steder. Etter bokstav a må hundeholderen ikke etterlate hunden bundet rett ved inngangen til f.eks. en butikk eller kiosk. Forbudet gjelder ikke så langt unna inngangen at folk som skal inn, ikke trenger passere hunden. Bokstav b gjelder ved lekeplasser og tar sikte på å styrke beskyttelsen for småbarn. Bokstav c gjelder mer generelt på steder som allmennheten naturlig må passere, f.eks. ved fotgjengerundergang, inngangen til parkeringsplass eller stasjonsområde, på et smalt fortau eller ved en bro. Bestemmelsen vil være til hinder for å binde og forlate hunden slik at andre ikke naturlig kan unngå å passere tett ved den.

Om det er lovlig å forlate en bundet hund i andre tilfelle, vil bl.a. bero på den alminnelige aktsomhetsplikten etter § 3. Det følger av § 4 at det sjelden vil være adgang til å forlate en løs hund på offentlig sted.

Til § 6:

Paragrafen avløser særlig bufeloven § 3 annet ledd, viltloven § 52 annet til fjerde ledd og reindriftsloven § 29 tredje ledd første punktum. Det vises til punkt 9, særlig punkt 9.5.3 og 9.5.4, og punkt 6.

Første ledd innebærer en alminnelig regel om båndtvang over hele landet i tiden 1. april - 20. august. Unntak fra båndtvangen følger av § 9.

Annet leddgir hjemmel for kommunale forskrifter som utvider båndtvangen i forhold til første ledd. Hjemmelen omfatter seks alternativer. Lovfestede unntak fra kommunal båndtvang følger av § 9.

Bokstav a omfatter områder med fast bosetting, uansett om det gjelder tettbygd eller spredtbygd område, og handleområder, typisk butikksentra. Avgrensningen er noe annerledes enn det som vanligvis vil være angitt som reguleringsformål i en reguleringsplan for området. Uttrykket «bebodde områder» omfatter mer enn reguleringsformålet boligområde og vil f.eks. dekke fast bosetting i landbruksområder. På den annen side gir ikke bokstav a adgang til å gi forskrift for områder som generelt er regulert til næringsvirksomhet. En forskrift etter bokstav a kan ikke gis for hytteområder, men her kan bokstav d eller e lettest være aktuelle som hjemmel.

Bokstav bgir kommunen adgang til å fastsette båndtvang i parker og på kirkegårder, gravlunder og urnelunder, og på og ved skoler, barnehager og anlegg for lek, sport, idrett og rekreasjon. Båndtvang på kirkegårder, gravlunder og urnelunder kan også innføres av kommunens kirkelige fellesråd, jf. kirkeloven 7. juni 1996 nr. 31 §§ 5 første ledd og 12, med hjemmel i kirkegårdsloven 7. juni 1996 nr. 32 § 21. Overtredelse av slike vedtekter kan ikke sanksjoneres etter hundeloven. - Adgangen til å gi forskrift om båndtvang ved skoler, barnehager og anlegg for lek, idrett, sport eller rekreasjon gjelder bare i den umiddelbare nærhet. Vil kommunen benytte denne adgangen, bør den overveie å presisere i forskriften hvilken rekkevidde regelen om båndtvang skal ha.

Bokstav c gjelder båndtvang på og ved turstier, turveier, merkede skiløyper, leir- og rasteplasser. Kommunen kan innføre båndtvang generelt for slike områder eller for bestemt angitte. Med «turstier» siktes det ikke til enhver sti i skog og mark. En tursti trenger - i motsetning til skiløyper - ikke være særskilt merket for at det kan innføres båndtvang etter bokstav c, men ikke enhver sti i utmarka omfattes. Forutsetningen er at turstien er mye brukt for tur- og utfartsformål.

Bokstav d gjelder friluftsområder generelt, ikke bare ferdselsårene. Båndtvang etter bokstav d kan ikke innføres for slike områder generelt, men bare for bestemte områder som angis i forskriften.

Bokstav egir kommunen adgang til å utvide båndtvangstiden av hensyn til beitedyr som nevnt i bestemmelsen. Bestemmelsen tar bare sikte på å fange opp den ordinære beitesesong og kan ikke strekkes så langt at den omfatter alle tidspunkter hvor noen dyr unntaksvis går på beite.

Bokstav f opprettholder viltlovens regel om ekstraordinær båndtvang av hensyn til viltet og tar særlig sikte på situasjoner med mye løssnø.

Tredje ledd gir kommunen hjemmel til å gi forskrift som forbyr hundeholdere å ta med hunden til barnehager, skolegårder, kirkegårder eller grav- og urnelunder. Forbudet kan gjelde ett, flere eller alle disse alternativene og kan også gis for en bestemt skole eller barnehage der f.eks. ekskrementer fra hunden har vært et særlig problem.

En kommunal forskrift etter annet og tredje ledd gis av kommunestyret, men det kan delegere myndigheten til andre organer i kommunen i samsvar med kommunelovens regler. Før en forskrift blir vedtatt, må et forslag ha vært på høring. Adgangen til å unnlate høring etter forvaltningsloven § 37 fjerde ledd vil neppe være aktuell for annet enn ekstraordinær båndtvang etter bokstav f. Høringsforslaget bør kunngjøres i lokale media og må sendes til berørte myndigheter og organisasjoner i samsvar med forvaltningsloven § 37 annet ledd. Hvem som bør være høringsinstanser, kan i noen grad variere med hvilket alternativ i bestemmelsen som foreslås tatt i bruk. Aktuelle høringsinstanser kan f.eks. være grunneierlag, lokale landbruksorganisasjoner, hundeorganisasjoner, jegerforeninger og friluftsforeninger, velforeninger, politiet og kommunens kirkelige fellesråd. Den vedtatte forskriften må kunngjøres i Norsk Lovtidend etter reglene i forvaltningsloven § 38 og bør dessuten gjøres kjent gjennom lokale media og interesserte foreninger, og eventuelt ved oppslag på stedet.

Til § 7:

Paragrafen avløser reindriftsloven § 29 annet ledd annet og tredje punktum og tredje ledd annet punktum. Den gir særlige regler om sikring av hund av hensyn til reindriften, som kommer i tillegg til regelen i §§ 4-6. Det vises særlig til punkt 9.5.5.

Foreslår fylkesmannen å gi forskrift etter første ledd tredje punktum, må selvsagt reindriftsorganisasjoner og reindriftsmyndigheter være med blant høringsinstansene.

Til § 8:

Paragrafen setter krav om privatrettslig samtykke for bruk av eiendom til hundedressur og jakthundtrening, og viser for øvrig til bestemmelser i viltloven og reindriftsloven om bruk av hund for jakt og fangst.

Første ledd avløser viltloven § 52 første ledd annet punktum. Det vises særlig til punkt 9.5.6 og 5.4.1.

Til § 9:

Paragrafen inneholde unntak fra båndtvang, som gjelder enten båndtvangen følger av de lovfestede reglene i §§ 4 og 6 første ledd, av kommunale forskrifter etter § 6 annet ledd, eller av fylkesmannens forskrift etter § 7 første ledd. Det vises til punkt 9, særlig punkt 9.5.7. Den avløser viltloven §§ 52 femte ledd og 55, bufeloven § 3 annet ledd annet og tredje punktum og tredje ledd, samt reindriftsloven § 29 tredje ledd tredje og fjerde punktum.

Første ledd bokstav a til d lovfester visse unntak fra båndtvangen for forskjellige formål med bruk av hund. Etter bokstav e kan kommunen ved forskrift eller enkeltvedtak supplere denne listen med andre unntak. Denne bestemmelsen avløser reglene i viltloven § 55 og reindriftsloven § 29 tredje ledd fjerde punktum.

Annet leddinneholder en generell regel om omfanget av unntakene, som særlig har betydning i forhold til forbudet i § 4 første ledd mot å la en hund gå løs uten å være fulgt.

Tredje ledd inneholder en alminnelig regel om hvordan en hund kan slippes i samband med jakt og ved trening som ettersøkshund, uten hinder av § 4 første ledd. Lovforslaget unntar ikke trening som ettersøkshund fra båndtvangen (med mindre kommunen har truffet vedtak om det etter første ledd bokstav e), men aktiv bruk av ettersøkshund etter såret eller sykt vilt er dekket av første ledd bokstav d. Trening av letehunder med sikte på bl.a. politi- og redningstjeneste er dekket av første ledd bokstav c.

Til § 10:

Paragrafen gir regler om opptak og behandling av løse hunder. Den avløser bl.a. viltloven §§ 53 første ledd og 54 og reindriftsloven § 29 fjerde og sjette ledd. Det vises til punkt 11, særlig punkt 11.5.

Paragrafen har til formål både å unngå at løse hunder volder skade, ulempe og utrygghet, og fremme at en hund som er kommet løs, kommer tilbake til eieren eller hundeholderen.

Første ledd gir enhver adgang til å oppta - dvs. fange inn - hunder som er løse i strid med sikringsreglene, særlig båndtvangen. I jakttiden er det likevel bare politiet eller rettighetshavere i området som kan oppta en hund i utmark der jakt er lovlig. Som rettighetshaver regnes også en reineier i område der reinen beiter lovlig.

Annet ledd angir hvordan hunden skal behandles når den er opptatt. Den som opptar hunden, skal ikke selv beholde den, men levere den til hundeholderen (jf. definisjonen i § 2 bokstav a), eller, hvis dette ikke lar seg gjøre, til politiet. Generelt gjelder reglene i dyrevernloven for opptak og behandling av løse hunder, jf. fjerde ledd.

Tredje ledd angir hvordan politiet skal gå frem når det får hånd om hunden, jf. også § 24 første ledd bokstav a samt fjerde ledd med henvisning til reglene i dyrevernloven.

Til § 11:

Paragrafen avløser politiloven § 14 første ledd nr. 1. Det vises til punkt 10 og 6.

Paragrafen gir kommunen adgang til å gi forskrift om hundehold med sikte på ro og orden og å unngå forsøpling, i stedet for bestemmelser i lokale politivedtekter. Forskriften kan f.eks. inneholde regler om plikt for hundeholderen til å fjerne hundens ekskrementer. Regler om båndtvang kan bare gis med hjemmel i § 6 annet ledd, men kan godt inntas i samme forskrift som bestemmelser etter § 11.

Blir en slik forskrift overtrådt, kan politiet i første omgang gi en skriftlig advarsel eller bot, jf. § 28 første ledd. Fortsetter hundeholderen å overtre forskriften, kan politiet etter § 24 første ledd bokstav b jf. annet ledd ta hånd om hunden med sikte på salg, omplassering eller avliving. At politiet tar hånd om hunden, vil ikke være noe særskilt enkeltvedtak, men avgjørelse om salg, omplassering eller avliving vil derimot være et enkeltvedtak som bare kan treffes på grunnlag av en saksforberedelse som oppfyller kravene i forvaltningsloven, jf. § 25 første ledd.

Til § 12:

Paragrafen gir kommunen adgang til å gi forskrifter for å regulere mer omfattende hundehold. Slike forskrifter skal tjene til å vareta folks og dyrs sikkerhet og ro og orden. Det vises særlig til punkt 10.5.

Paragrafen gir hjemmel både for forskrifter som regulerer hvordan et mer omfattende hundehold skal være (bokstav a) og forskrifter som setter forbud mot omfattende hundehold (bokstav b). Det er antall voksne hunder som er avgjørende i forhold til slike forskrifter. Ved vurderingen av hva som regnes som en eiendom, må man særlig se på om hundene holdes under ett. Det er uten betydning om det er tale om flere særskilt matrikulerte eiendommer når de har samme eier.

Om sanksjoner mot overtredelser av en forskrift etter § 12 gjelder det samme som ved § 11.

Til § 13:

Paragrafen har ikke noe forbilde i gjeldende lovgivning. Det vises til punkt 10, særlig punkt 10. 5.

Første ledd fastslår at private organisasjoner kan etablere og drive en ordning for registrering og merking av hunder. Ordningen kan få en offentlig autorisasjon og gjøres obligatorisk for alle hunder ved forskrift etter annet ledd, som også kan bestemme at hundeholderne skal finansiere ordningen ved et gebyr for registrering og merking.

Annet ledd gir hjemmel for forskrift om en merke- og registreringsordning. Etter bokstav akan det bestemmes at alle hunder skal være merket og innført i et register. Dette registeret kan føres av en eller flere private organisasjoner, hver for seg eller i fellesskap, jf. første ledd, eller det kan eventuelt føres av et offentlig organ. Det kan også fastsettes hvilke opplysninger som skal være registrert, f.eks. genetiske opplysninger om hunden. Etter bokstav b kan hundeholderen - fortrinnsvis eieren - pålegges å gi nærmere bestemte opplysninger ved registreringen og oppdatere dem etter hvert som forholdene endrer seg. Det er særskilt nevnt at hundeholderen kan pålegges å gi genetiske opplysninger om hunden. Bokstav c gir adgang til å kreve at hundeholderne betaler gebyr for registrering og merking. Gebyrets størrelse begrenses av at de samlede innbetalinger ikke skal gå lenger enn til å dekke de nødvendige kostnader til ordningen. Etter bokstav d kan det bestemmes at politiet skal ha rett til innsyn i registeret til enhver tid.

Overtrer hundeholderen merke- og registreringsplikten, kan det iverksettes sanksjoner etter § 24 første ledd bokstav d, jf. annet ledd, når dette er fastsatt i forskriften, og overtredelsen kan straffes etter utk. § 28.

Til § 14:

Paragrafen gir regler om inngrep på stedet mot en hund som jager eller angriper. Den avløser bufeloven § 2 første og tredje ledd, reindriftsloven § 29 åttende ledd og viltloven § 53 tredje ledd. Det vises til punkt 12, særlig punkt 12.5.2 (for første ledd) og 12.5.3 (for annet til fjerde ledd).

Første ledd lovfester hundeholderens avvergeplikt når hunden jager eller angriper dyr eller mennesker. Forutsetningen for en slik avvergeplikt er at det er tale om en urettmessig fare, noe det ikke vil være ved lovlig jakt eller ved lovlig bruk av politihund, og som regel heller ikke når en hund jager en katt, mus eller småfugl. Når det inntrer avvergeplikt, vil situasjonen være den at hundeholderen er i ferd med å miste eller har mistet den kontroll han skal ha med hunden etter §§ 3 og 4, og må treffe tiltak for å gjenopprette kontrollen ved å holde eller kalle hunden tilbake. Etter omstendighetene kan mer vidtgående tiltak være nødvendig for å avverge faren.

Annet ledd inneholder en generell nødvergeregel for tilfelle hvor en hund urettmessig jager eller angriper mennesker eller dyr. Med støtte i denne bestemmelsen kan ikke bare den som angripes, men også andre gripe inn mot hunden så langt det er nødvendig for å avverge skade. Det er likevel en forutsetning at inngrepet ikke går åpenbart ut over det som er forsvarlig sett i lys av verdien av det som angripes og hvor farlig angrepet fra hunden er.

Tredje ledd inneholder mer konkrete regler for bestemte angrepssituasjoner i den hensikt å gi bedre veiledning enn annet ledd kan gjøre når det gjelder adgangen til å gripe inn mot hunden. Bokstav agjelder ved pågående eller nært forestående angrep mot en person, men skal ikke frita en som provoserer angrepet fra straff eller erstatningsansvar om han skader hunden. Bokstav bgjelder når hunden jager eller angriper tamrein eller husdyr, eller angriper en annen hund. Bestemmelsen kan imidlertid ikke påberopes når det dyret som blir jaget eller angrepet, urettmessig er kommet inn på hundeholderens eiendom. Hvorvidt det er skjedd urettmessig, kan f.eks. bero på om det foreligger beiterett eller utøvelse av lovlig ferdselsrett. Bokstav cgjelder når en hund angriper hjortevilt i båndtvangstiden. I slike situasjoner kan enhver avlive hunden. Bestemmelsen kan ikke brukes mot en ettersøkshund i aktiv bruk. Mens reglene i bokstav a til c skal tjene til å forebygge at hunden gjør noen skade, tar bokstav dsikte på den situasjon at hunden allerede har voldt skade, nærmere bestemt vesentlig skade på person, tamrein, husdyr, hunder eller hjortevilt. Her kan enhver avlive hunden hvis den fortsatt utgjør en fare. Hva som regnes som vesentlig skade på person, er definert i § 2 bokstav c. Ved skade på dyr må nok kravet til vesentlig skade settes noe høyere, slik at ikke ethvert bitt som etterlater blødende sår gir rett til avliving. Ved skade på dyr gjelder adgangen til avliving etter bokstav d bare når det skadete dyret ikke kommet inn på hundeholderens eiendom urettmessig.

Reglene i annet og tredje ledd gir - dels uten videre, dels avhengig av de konkrete omstendigheter - en rett til å avlive en hund som angriper eller eventuelt jager. Avlivingen må som utgangspunkt skje på en måte som er forenlig med dyrevernlovens krav, jf. dyrevernloven §§ 9 og 10 og lovforslagets § 16. Men den nødrettssituasjon som foreligger, kan også gjøre en overtredelse av dyrevernloven straffri.

Fjerde ledd fastslår at hundeholderens avvergeplikt etter første ledd og retten til å gripe inn mot hunden etter annet og tredje ledd ikke gjelder ved lovlig bruk av politihund eller når noen bruker hunden til å forsvare seg i nødverge eller i nødrett.

Til § 15:

Paragrafen gir regler om adgangen til å gripe inn mot en hund som utgjør en klar fare for husdyr, tamrein eller hjortevilt, jf. punkt 12.5.4. Den avløser bufeloven § 2 annet ledd.

Bestemmelsen kan bare anvendes når det er husdyr, tamrein eller hjortevilt i området (utmark eller innmark som er landbruksområde). Forutsetningen er at hunden utgjør en klar fare, noe som særlig må vurderes i lys av hvilken hundetype det gjelder. Hvem som kan gripe inn, er angitt i annet punktum. Utgangspunktet er at det må gjøres ved at vedkommende opptar (fanger inn) hunden. Bare dersom verken dette lar seg gjøre eller politiet kan komme til stedet tilstrekkelig raskt, vil det være adgang til å avlive hunden.

Til § 16:

Paragrafen har regler om plikter for den som skader eller avliver en hund med hjemmel i § 14 annet og tredje ledd eller § 15, jf. punkt 12.5.5. Første punktum avløser bufeloven § 2 fjerde ledd og viltloven § 53 tredje ledd siste punktum. Annet punktum pålegger den som griper inn mot hunden å gi den nødvendig hjelp etterpå i samsvar med dyrevernlovens regler.

Til § 17:

Paragrafen har regler om politiets adgang til å gripe inn mot problematisk hundehold for å forebygge fare og styrke allmennhetens trygghet. Det vises særlig til punkt 11.

Første og annet ledd presiserer den generalfullmakt politiet har etter politiloven og angir en rekke konkrete tiltak som kan tenkes å være aktuelle ut fra politiets skjønnsmessige vurdering av de konkrete omstendigheter. For politiets inngripen gjelder forholdsmessighetsprinsippet i politiloven § 6 annet ledd. Dette har særlig betydning når det gjelder spesielt inngripende tiltak. Etter annet ledd annet punktum har politiets vedtak virkning straks hvis det ikke fastsetter noe annet, og etter femte leddkan vedtaket ikke kreves grunngitt eller påklages etter forvaltningslovens regler. Om gjennomføring av vedtaket gjelder tredje ledd, som f.eks. vil gjøre at politiet kan få gjennomført et pålegg om inngjerding ved å besørge det satt opp på hundeholderens kostnad.

Fjerde ledd gir politiet en selvstendig hjemmel til å avlive den skadevoldende hunden og andre hunder som en hundeholder har i sin eie eller varetekt dersom hunden har drept eller påført en person vesentlig skade, eller angrepet et barn. Hva som regnes som vesentlig skade, er definert i § 2 bokstav c. Om aldersgrensen for hvem som regnes som barn, se § 2 bokstav b. Vilkåret for avliving etter denne bestemmelsen - som ikke krever at mindre vidtrekkende tiltak forsøkes først - er at hensynet til noen persons sikkerhet eller til allmennhetens trygghetsfølelse i nabolaget klart tilsier at avliving skjer straks. Avliving skal følgelig ikke være en automatisk reaksjon fordi hunden har gjort slik skade som nevnt i bestemmelsen. En valp med skarpe valpetenner vil lett kunne forårsake vesentlig skade i form av blødende sår. I slike tilfeller må det vektlegges om skaden oppsto under lek eller om valpen opptrådte agressivt. Heller ikke etter denne bestemmelsen kan politiets vedtak kreves grunngitt eller påklages, jf. femte ledd.

Bestemmelsen i fjerde ledd må ses i sammenheng med andre regler i lovforslaget som etter omstendighetene vil gi adgang til å avlive hunder av hensyn til menneskers sikkerhet og følelse av trygghet. Det gjelder:

1. for å avverge eller stanse et angrep mot en person kan enhver gripe inn, eventuelt ved å avlive hunden hvis det er nødvendig for å avverge skaden, jf. § 14 tredje ledd bokstav a,

2. som forebyggende tiltak kan politiet avlive en hund når hundeholdet ikke er forsvarlig, selv om hunden ikke har voldt skade, men mindre inngripende tiltak må om mulig prøves først, jf. § 24 første ledd bokstav e,

3. når hunden har voldt en person vesentlig skade, kan

   • enhver avlive hunden straks etter skaden hvis den fortsatt utgjør en fare, jf. § 14 tredje ledd bokstav d

   • politiet uten nærmere saksbehandling avlive hunden og andre hunder som hundeholderen har, hvis umiddelbar avliving er nødvendig av hensyn til noens sikkerhet eller allmennhetens trygghetsfølelse, jf. § 17 fjerde ledd

4. når hunden har angrepet et menneske, uten at noen skade behøver å være voldt, kan politiet vedta avliving av hunden hvis det ikke er et uforholdsmessig tiltak, jf. § 18 første ledd. Vedtaket kan også omfatte andre hunder som hundeholderen har hvis ikke hundeholdet er sikkerhetsmessig forsvarlig, jf. § 18 tredje ledd.

Hvis et barn er angrepet av hunden, gjelder en mer omfattende adgang til avliving. Da kan politiet foreta umiddelbar avliving etter § 17 fjerde ledd, og er barnet påført vesentlig skade (jf. definisjonen i § 2 bokstav c), er hovedregelen at hunden skal avlives, jf. § 18 fjerde ledd bokstav a.

Til § 18:

Paragrafen gjelder avliving og omplassering etter at det er skjedd en uønsket hendelse. Paragrafen avløser straffeloven § 354 annet ledd annet og tredje punktum, bufeloven § 2 første til tredje ledd, reindriftsloven § 29 femte ledd, viltloven § 53 tredje ledd første og annet punktum og kamphundloven § 5. Det vises til punkt 13, særlig punkt 13.5.

Bestemmelsen tar sikte på avliving i ettertid, jf. § 24 første ledd bokstav f. Om adgangen til umiddelbar avliving gjelder reglene i §§ 14 og 17.

Som «uønsket hendelse» regnes for det første tilfelle hvor hunden har angrepet eller skadet et menneske, eller skadet en annen hund eller kjæledyr, eller jaget eller skadet tamrein, husdyr eller hjortevilt, jf. første ledd første og annet punktum. Hovedregelen er at politiet da kan treffe vedtak om avliving, hvis ikke dette fremstår som et uforholdsmessig tiltak. Tredje og fjerde punktum angir momenter som skal - henholdsvis ikke skal - inngå i vurderingen av om avliving vil være uforholdsmessig. I de situasjoner som går inn under fjerde ledd, er hovedregelen strengere.

Annet ledd angir omplassering som et alternativ til avliving, der dette er praktisk mulig og forsvarlig. Det kan tenkes at omplassering ikke vil være et uforholdsmessig tiltak, selv om avliving vil være det. En omplassering vil innebære at eiendomsretten til hunden går over på den nye hundeholderen (med mindre eieren er en tredje person).

Tredje ledd bestemmer at vedtaket og avliving eller omplassering kan omfatte alle hunder som hundeholderen har, hvis politiet ikke anser hundeholdet som sikkerhetsmessig forsvarlig.

Mens den alminnelige regel om avliving eller omplassering går ut på en avveining med utgangspunkt i første ledd tredje og fjerde punktum, inneholder fjerde ledd en normalregel om avliving der et barn er påført vesentlig skade (bokstav a) eller der hunden har angrepet mv. noen annens dyr (bokstav b og c). Har hunden jaget eller skadet et produksjonsdyr i landbruket eller tamrein, er normalregelen avliving dersom dyreeieren ber om det, jf. bokstav b. Andre husdyr, herunder hunder, går inn under bokstav c. Her er normalregelen avliving etter krav fra dyrets eieren hvis hunden har angrepet og skadet dyret, men avliving skal ikke skje hvis den skadevoldende hunden ikke utgjør større risiko i fremtiden enn vanlig for hunder, og heller ikke kan ventes å angripe på ny dyr som den skadelidende eieren har. Dette vil gjøre at det sjelden eller aldri vil være adgang til å vedta avliving fordi en hund har skadet en katt. Når politiet vurderer om det skal gjøres unntak fra normalregelen, må det vurdere de samme momenter som nevnt i første ledd tredje og fjerde punktum, men terskelen for å unnlate avliving ligger høyere. Om avliving etter valpebitt bør man legge til grunn en lignende vurdering som etter § 17 fjerde ledd, se merknadene til denne bestemmelsen.

Femte ledd regulerer en annen gruppe uønskede hendelser, nemlig hvor en hund har gått løs ulovlig, i strid med reglene i kapittel 2, eller uten godt nok tilsyn for øvrig. Også her kan politiet treffe vedtak om avliving eller omplassering, men bare hvis hundeholderen har fått skriftlig advarsel fra politiet i løpet av de siste tre år før vedtaket blir truffet. En slik advarsel er ikke noe selvstendig enkeltvedtak etter forvaltningsloven, jf . fjerde punktum. Det er uten betydning om advarselen gjelder samme hund som nå overveies avlivet, så lenge den gjelder vedkommendes hundehold, jf. annet punktum. I tråd med dette bestemmer tredje punktum at vedtaket kan gjelde flere av eller alle hundeholderens hunder, uten at dette skal besluttes automatisk.

For saksbehandlingen, overprøving og gjennomføring av vedtak etter § 18 gjelder forvaltningsloven og de særskilte regler i § 25.

Til § 19:

Paragrafen setter forbud mot farlige hunder. Den avløser kamphundloven §§ 2-4. Det vises til punkt 15.

Første ledd angir i første punktum hva forbudet gjelder: innførsel, avl og hold av farlige hunder, og innførsel av sæd og embryo av dem. Blir forbudet overtrådt, følger det av annet punktum at politiet skal treffe vedtak om avliving eller utførsel, jf. også § 24 første ledd bokstav f. Om saksbehandlingen for slike vedtak gjelder reglene i § 25. Sæd eller embryo som er ulovlig innført, kan politiet beslaglegge og tilintetgjøre uten videre. Det vises særlig til punkt 15.5.1.

Annet ledd definerer hvilke hunder som regnes som farlige hunder i forhold til forbudet i første ledd. Visse unntak og overgangsregler følger av § 20. Bokstav a angir bestemte hundetyper med blandinger. Det vises til punkt 15.5.1 og 15.5.2. Bokstav b gjelder blandinger av hund og ulv. Det vises til punkt 15.5.4. Bokstav c gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om at også andre hundetyper og blandinger skal regnes som farlige og dekkes av forbudet i første ledd. Det vises til punkt 15.5.3. Kongens myndighet kan delegeres etter vanlige forvaltningsrettslige regler. Bestemmelsen gir også retningslinjer for utøving av forskriftskompetansen. Bokstav d og egjelder hunder som har fått trening for kampformål mv., se nærmere punkt 15.5.6. Bokstav f gjelder enkelthunder med særlig farlig gemytt e.l., se punkt 15.5.7.

Tredje ledd gjelder dokumentasjon av om en hund er av en type som er forbudt etter annet ledd bokstav a til c. Er det tvil om dette, kan politi eller tollmyndigheter kreve at det legges frem en dokumentasjon. Er hunden blitt fire måneder gammel, angir annet punktum minstedokumentasjon som kreves for å rydde tvilen av veien. Det følger av tredje punktum at bevisbyrden for at hunden ikke er av en forbudt type, påhviler hundeholderen. Foreligger det tvil som ikke ryddes av veien, kan politi og tollmyndigheter ta hunden i forvaring i medhold av fjerde punktum.

Fjerde ledd har regler om undersøkelse ved tvil om en hund har et så farlig gemytt at den går inn under annet ledd bokstav f, og om bevisbyrden hvis undersøkelsen ikke blir foretatt. Bestemmelsen gir dessuten politiet adgang til å ta hunden i forvaring, men dette er ikke noen forutsetning for å kreve undersøkelse av hunden.

Til § 20:

Paragrafen inneholder visse unntak og overgangsregler i forhold til § 20. Det vises til punkt 15.5.8.

Bokstav a gjelder forbudte hundetyper med sikte på hunder som allerede finnes i riket. Unntaket er utformet for å opprettholde den eksisterende situasjon mens hunden lever, med sikte på utfasing av hundetypen.

Bokstav b gjelder særlig trente hunder, når de har fått trening av politiet, eller de i andre tilfelle har tillatelse fra politiet. Tillatelse gis av det enkelte politidistrikt med klageadgang til Politidirektoratet etter forvaltningslovens regler.

Bokstav c gjelder hunder som tidligere har vært trent av en hundeklubb.

Bokstav d gir adgang til å gi særskilt tillatelse til å holde eller innføre en hund av forbudt hundetype. Det er forutsetningen at hunden skal tjene til et bestemt nytteformål. Tillatelsen gis av politidistriktet, med klageadgang til Politidirektoratet.

Til § 21:

Paragrafen er ny. Det vises særlig til punkt 14.4.2.

Paragrafen gir Kongen hjemmel til å gi forskrifter som setter vilkår for å ha å gjøre med eller drive oppdrett med hunder. En slik forskrift må avgrenses til å gjelde bestemte hundetyper eller blandinger av bestemte hundetyper, eller hunder over en viss størrelse. Vilkårene kan følge direkte av forskriften, men forskriften kan også sette krav om godkjenning i det enkelte tilfelle. Myndighet til å gi godkjenning kan etter tredje ledd delegeres til en privat organisasjon.

Blir en hund som er holdt, brukt eller avlet i strid med bestemmelser fastsatt i medhold av § 21, kan politiet ta hånd om og selge, omplassere eller avlive hunden etter reglene i § 24 første ledd bokstav g jf. § 25.

Til § 22:

Paragrafen er ny og gir politiet hjemmel til å forby en person å ha med hund å gjøre når bestemmelser i loven er overtrådt, særlig bestemmelser til vern mot farlig hundehold. Det vises til punkt 14, særlig punkt 14.4.1.

Første ledd angir hvilke forhold som gir politiet adgang til å nedlegge forbud mot å ha med hund å gjøre. Hva som ligger i et slikt forbud, fremgår nærmere av fjerde ledd. Et slikt forbud regnes ikke som rettighetstap etter straffeloven.

Annet ledd setter de nærmere vilkår for å nedlegge forbud etter første ledd. Det er ikke nok at det foreligger et slikt forhold eller overtredelse som nevnt i første ledd. Det kreves også at vedkommendes hundehold ikke kan anses forsvarlig sikkerhetsmessig, eller at forbudet er nødvendig for å bedre allmennhetens eller enkeltpersoners trygghetsfølelse. Dersom disse vilkårene er oppfylt, foretar politiet en samlet vurdering av om det er rimelig å nedlegge forbud.

Tredje ledd gir særlige regler for tilfelle hvor noen er dømt til betinget eller ubetinget fengselsstraff for voldsforbrytelser eller truende atferd (særlig straffeloven §§ 222, 224, 227, 228-233 eller 266-268). I slike tilfelle kan vedkommende ved dommen forbys å ha med hunder å gjøre. Retten skal etter annet punktum sette slikt forbud dersom det ble brukt hund til forbrytelsen.

Fjerde ledd angir hva et forbud mot å ha med hund å gjøre innebærer. Forbudet kan ikke begrenses på andre måter enn det som fremgår av femte og sjette ledd. Etter femte ledd kan forbudet begrenses til å gjelde for bestemte hundetyper eller for hunder over en viss størrelse. Er det begrenset på denne måten, kan ikke forbudet utvides bare av den grunn at vedkommende har anskaffet en hund som forbudet ikke omfattet.

Sjette ledd gir regler om varigheten av forbudet. Det skal fastsettes for en begrenset tid, men minst tre år. Er det fastsatt for lengre tid, gir sjette ledd annet punktum adgang til å omgjøre forbudet - helt eller delvis - når tre år er gått, dersom dette er forsvarlig i lys av de hensyn som etter annet ledd må ligge bak et forbud. Politiet kan vedta slik omgjøring selv om forbudet er satt av retten etter tredje ledd eller etter klage etter § 25 jf. § 19.

Til § 23:

Paragrafen gir regler om saksbehandling, overprøving og gjennomføring av vedtak etter § 24 om å forby noen å ha med hund å gjøre. Det vises til punkt 14.4.1.

Første ledd første punktumfastsetter at reglene i § 25 tredje til femte ledd skal gjelde også for vedtak etter § 22. Dette betyr at politiets avgjørelse om å nedlegge forbud er enkeltvedtak, mens en avgjørelse om å la det være ikke er enkeltvedtak. Det innebærer videre at et nedlagt forbud kan påklages til tingretten i stedet for til overordnet forvaltningsorgan. Til forskjell fra § 25 bestemmer første ledd annet punktumat retten kan prøve alle sider av politiets vedtak, også den rent skjønnsmessige vurdering av om forbud bør nedlegges.

Etter annet ledd første punktum kan politiet føre personregistre med opplysninger om forbud etter § 24. Politiet kan etter annet punktum bruke opplysningene for å fremme hundelovens formål, jf. § 1 annet ledd første punktum. Bestemmelsen oppfyller lovskravet til behandling av sensitive personopplysninger i personopplysningsloven 14. april 2000 nr. 31 § 9 første ledd bokstav b. Etter tredje punktum kan Kongen gi forskrift om registreringen og fastsette i forskriften at andre enn politiet skal ha tilgang til opplysningene for å lette håndhevingen av loven.

Har noen i strid med et endelig forbud etter § 22 hatt med en hund å gjøre, kan politiet etter § 24 første ledd bokstav h ta hunden i forvaring, selge, omplassere eller avlive den. Fordi det praktisk talt alltid vil være tale om en klar overtredelse, fastsetter § 25 første ledd annet punktum av hensyn til effektiv håndheving at avgjørelsen om å gripe inn ikke er noe enkeltvedtak.

Til § 24:

Paragrafen gir regler om når politiet kan ta hånd om, omplassere, selge eller avlive en hund. Den må ses i sammenheng med og suppleres av de særlige regler i § 10 om løse hunder, § 18 om uønskede hendelser og §§ 19-20 om farlige hunder. Om adgangen til å ta hånd om og avlive en hund av dyrevernhensyn gjelder reglene i dyrevernloven §§ 24 a og 24 b.

Første ledd regner opp de tilfelle hvor politiet har adgang til å ta hånd om, omplassere, selge eller avlive en hund. For bokstav aog f må dette ses i sammenheng med vilkårene i henholdsvis § 10 og §§ 18-20. Politiets adgang etter bokstav a til å omplassere, selge eller avlive en løs hund som er opptatt etter reglene i § 10, inntrer altså først når hundeholderen etter varsling har hatt en uke på seg til å hente hunden, jf. § 10 tredje ledd. Det følger av § 10 at politiet kan holde hunden i forvaring når den er levert dit etter reglene i paragrafen.

Bokstav b til d gjelder overtredelse av forskrifter etter kapittel 4 om ro og orden, antall hunder og merking og registrering av hunder. Politiet kan gripe inn etter § 24 ved overtredelse av kommunale forskrifter om ro og orden og antall hunder, uten at dette behøver å sies i forskriften. Gjelder det overtredelse av en forskrift om merking og registrering, følger det imidlertid av bokstav d at politiets adgang etter § 24 bare gjelder når dette er fastsatt i forskriften selv. I alle disse tilfellene følger det av annet ledd at politiet bare kan gripe inn etter § 24 mot en gjentatt overtredelse der det allerede er reagert mot en tidligere overtredelse. Denne reaksjonen kan bestå i straff etter § 28 eller i en skriftlig advarsel med frist for oppfyllelse. En slik advarsel gis av politiet, men kan også gis av registerføreren (enten det er en privat organisasjon eller en offentlig myndighet) ved overtredelse av en forskrift etter § 13 om merking og registrering. Advarselen er ikke enkeltvedtak, jf. § 25 første ledd annet punktum.

Bokstav e supplerer de virkemidler som politiet har etter § 17 første og annet ledd til å treffe forebyggende tiltak mot problematisk hundehold, og konkretiserer prinsippet i politiloven § 6 annet ledd om at det her bare kan gripes inn etter § 24 når mindre inngripende tiltak er utilstrekkelige.

Bokstav ggjelder overtredelse av forskrifter for bestemte hundetyper gitt med hjemmel i § 21.

Bokstav h gir politiet adgang til å fjerne en hund som blir holdt i strid med et forbud mot hundehold nedlagt etter § 22. Det er en forutsetning for å gripe inn etter § 24 at forbudet er endelig, dvs. at fristen for å klage over forbudet er utløpt, eller at klageinstansen har avgjort klagesaken. Derimot kan politiet gripe inn etter § 24 selv om forbudet er bragt inn for domstolene til prøving, hvis da ikke retten har imøtekommet en begjæring om midlertidig forføyning mot iverksetting av forbudet.

Til § 25:

Paragrafen gir regler om saksbehandling, overprøving og gjennomføring av politiets avgjørelser om å ta hånd om, selge, omplassere eller avlive en hund etter § 24, jf. de bestemmelser som paragrafen viser til. Det vises særlig til punkt 13.5.2.

Første ledd første punktum angir at politiets avgjørelse etter § 24 er enkeltvedtak når det går ut på omplassering, salg eller avliving av hunden og bygger på § 24 første ledd bokstav b til g. Andre avgjørelser etter § 24 regnes etter annet punktum ikke som enkeltvedtak. Dette gjelder enten vedtaket går ut på å ta hånd om hunden, på å gi en advarsel etter § 24 annet ledd, på å avstå fra omplassering, salg eller avliving, eller på omplassering, salg eller avliving med hjemmel i § 24 første ledd bokstav a (løse hunder opptatt etter § 10) eller bokstav h (hundehold i strid med forbud etter § 22). Reglene i forvaltningsloven kapittel II og III gjelder for saken uansett utfall.

Regelen i annet punktum om at politiets avgjørelse om ikke å selge, omplassere eller avlive hunden ikke er enkeltvedtak, gjør det mulig raskt å legge til side en sak hvor avliving ikke bør skje. En slik avgjørelse kan ikke påklages av en som har bedt om avliving. Men politiet bør gi samme underretning til vedkommende som til hundeholderen om sakens utfall med en kort begrunnelse.

Vedtak om salg, omplassering eller avliving etter § 24 første ledd bokstav b til g må følge reglene i forvaltningsloven kapittel IV-VI så langt det ikke er gitt særregler i § 25. Det kan være praktisk å gi forhåndsvarsel etter fvl. § 16 samtidig med at politiet tar hånd om hunden. For klage over vedtakene gjelder § 25 annet og tredje ledd, avhengig av hva som er hjemmelsgrunnlaget for vedtaket.

Annet ledd bestemmer at enkeltvedtak (dvs. vedtak om omplassering, salg eller avliving) truffet etter § 24 første ledd bokstav b til d eller g kan påklages etter forvaltningslovens vanlige regler. Klageinstans er Politidirektoratet.

For enkeltvedtak etter § 24 første ledd bokstav e og f erstatter tredje leddforvaltningslovens alminnelige regel om klagerett til nærmest overordnete forvaltningsorgan med en rett til å påklage vedtaket til tingretten. Dette innebærer at reglene i forvaltningsloven kapittel VI bare gjelder så langt det følger av annet punktum. Om klagefrist, fremsetting av klage og politiets behandling av klagen som underinstans gjelder således forvaltningslovens regler på vanlig måte. For tingrettens behandling gjelder bare regelen om avvisning i fvl. § 34 første ledd.

Tingrettens kompetanse er regulert i fjerde ledd. Tingretten kan prøve om vilkårene for å gripe inn med enkeltvedtak etter § 24 første ledd bokstav e eller f er til stede, f.eks. om det foreligger en slik hendelse som § 18 krever. Retten kan videre prøve fullt ut om avliving eller omplassering vil være et uforholdsmessig tiltak, jf. § 18 første ledd, om det foreligger et sikkerhetsmessig forsvarlig hundehold etter § 18 tredje ledd, og risikovurderingen etter § 18 fjerde ledd bokstav c. Ved enkeltvedtak etter § 24 første ledd bokstav e jf. § 17 første og annet ledd kan retten prøve om mindre inngripende tiltak vil være tilstrekkelige. Retten kan derimot ikke prøve politiets vurdering av om normalreglene i § 18 fjerde ledd bør fravikes eller politiets utøving av rent forvaltningsskjønn, f.eks. av om det er grunn til å treffe vedtak etter § 18 femte ledd. I sin overprøving er ikke tingretten bundet av de opplysninger som forelå da politiet traff sitt vedtak, men kan bygge på nye opplysninger og bevis.

Tingretten treffer sin avgjørelse ved kjennelse, jf. fjerde ledd annet punktumog femte ledd annet punktum. For saksbehandlingen i tingretten gjelder tvistemålslovens regler, også når det gjelder adgangen til å bringe tingrettens kjennelse inn for høyere instans. Både politiet og den som vedtaket er rettet mot, regnes som parter i saken for tingretten. Har tingretten til behandling en straffesak mot hundeholderen hvor en tiltalepost bygger på stort sett de samme faktiske forhold som det påklagete vedtaket, følger det av femte ledd tredje punktum at påtalemyndigheten kan kreve klagen behandlet under straffesaken, jf. forslaget i § 31 nr. 4 til endring av straffeprosessloven § 3. I så fall er det straffeprosesslovens regler som gjelder for behandlingen, likevel slik at bevisspørsmål som vedtaket reiser, avgjøres etter sivilrettslige bevisregler, jf. femte ledd fjerde punktum.

Om gjennomføringen av vedtak gjelder sjette ledd. Utsatt iverksetting kan bestemmes av politiet eller tingretten etter reglene i forvaltningsloven § 42. Dette kan gjøres avhengig av at hundeholderen dekker utgiftene til forvaring av hunden, jf. § 26 første ledd.

Syvende leddbestemmer at det er politiets oppgave å sørge for å få gjennomført en avliving som det er truffet vedtak om, og understreker at reglene i dyrevernloven her må følges, jf. også § 1 tredje ledd.

Til § 26:

Paragrafen avløser bufeloven § 4, reindriftsloven § 29 sjette ledd annet punktum, viltloven § 54 tredje punktum og kamphundloven § 6. Det vises til punkt 18.

Første ledd gir regler om hundeholderens ansvar for nødvendige kostnader som privatpersoner eller det offentlige har til å gjennomføre lovlige tiltak etter loven, f.eks. kostnader til forvaring av hunden, jf. særlig § 24 tredje ledd. Hvis eieren og den faktiske hundeholder er forskjellige personer, kan den som er berettiget til kostnadsdekning, gå på begge inntil kostnadene er dekket. Det vil deretter bero på de konkrete omstendigheter i forholdet mellom hundens eier og den faktiske hundeholder hvem som i siste omgang (regressomgangen) skal dekke kostnadene. Her vil bl.a. innholdet av en avtale mellom de to og om noen av de to kan bebreides for det inntrufne, ha betydning. Når en hund som blir holdt i familien eies av en mindreårig, vil det normalt være foreldrene som må dekke kostnadene.

Annet ledd fastsetter at politiets krav om kostnadsdekning etter første ledd er særlig tvangsgrunnlag, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 (e). Andre som krever dekket sine kostnader, må reise søksmål og få dom for kravet før det kan tvangsfullbyrdes.

Til § 27:

Paragrafen viser til regler om erstatningsansvar for skade voldt av hund. Se nærmere punkt 18 og 5.4.1.

Til § 28:

Paragrafen avløser straffeloven § 354 annet ledd første punktum og tredje ledd, bufeloven §§ 1 tredje til femte punktum og 3 femte ledd og kamphundloven § 8, jf. også reindriftsloven § 36 og viltloven § 56. Det vises til punkt 19.

Første ledd setter straff for overtredelse av bestemmelser om sikring av hund i kapittel 2 og av bestemmelser fastsatt i medhold av kapittel 4. Offentlig påtale skjer bare når allmenne hensyn krever det.

Annet ledd setter straff for en hundeholder som forsettlig eller uaktsomt unnlater å forebygge at hunden konkret volder skade eller ulempe ut over det som loven tillater. Bestemmelsen gjelder uten hensyn til om det foreligger noen overtredelse som rammes av første ledd. Offentlig påtale etter annet ledd er ikke ubetinget, men skjer når allmenne hensyn tilsier det eller den fornærmede krever det, se nærmere annet ledd annet til fjerde punktum.

Forhold som går inn under annet ledd første punktum bokstav a eller b, kan etter omstendighetene rammes av strengere straffebestemmelser om legemskrenkelse eller skadeverk. I så fall anvendes disse bestemmelsene i stedet for § 28. Hvis en hund blir brukt aktivt som "våpen", kan dette rammes av straffelovens kapittel 22 om legemskrenkelser.

Tredje ledd gjelder overtredelse av pålegg gitt i eller med hjemmel i §§ 17, 20, 23 eller 24. I disse tilfelle rammes også medvirkning og forsøk. Overtredelser som dekkes av tredje ledd er undergitt straffelovens hovedregel om ubetinget offentlig påtale, jf. straffeloven § 77.

Strafferammen er i alle tilfelle bøter eller fengsel inntil tre måneder. Overtredelse regnes dermed som forseelse. Er straffverdigheten større, vil andre bestemmelser, først og fremst i straffeloven, være overtrådt. Straffelovens regler om inndragning gjelder også ved overtredelse av hundeloven, men som regel vil bestemmelsene i lovforslaget om omplassering, salg og avliving av hund bli anvendt i stedet.

Til § 29:

Paragrafen gjelder lovens anvendelse på Svalbard, jf. punkt 6. Den avløser kamphundloven § 9. For Svalbard gjelder i dag forskrift 28. juni 2002 nr. 651 om båndtvang for hund på Svalbard, fastsatt i medhold av svalbardmiljøloven 15. juni 2001 nr. 79 § 35 og lov om Svalbard 17. juli 1925 nr. 11 § 4.

Loven vil bare gjelde for Svalbard dersom Kongen fastsetter det særskilt. Det kan bestemmes at bare visse bestemmelser skal gjelde der, og at vedtak etter loven skal treffes av andre instanser - særlig sysselmannen - enn loven angir.

Loven gjelder ikke for Jan Mayen eller for de antarktiske besittelser.

Til § 30:

Paragrafen fastsetter at loven trer i kraft 1. januar 2004. Eldre forskrifter kan imidlertid bli stående ved lag ut 2006 etter nærmere regler i § 32. Om enkeltvedtak truffet etter lovgivning som oppheves eller endres ved § 31, se § 33 med merknader.

Til § 31:

Paragrafen gjelder oppheving av og endringer i andre lover.

Ved nr. 1 oppheves straffeloven § 354 annet og tredje ledd, jf. lovforslaget §§ 24 og 28.

Ved nr. 2 oppheves lov 9. juli 1926 nr. 4 om ansvar for skade på bufe ved hund m.v., jf. særlig reglene i lovforslaget kapittel 2, 4 og 5.

Ved nr. 3 oppheves reindriftsloven § 29 med unntak av paragrafens regel om erstatning, og i stedet tas det inn i bestemmelsen en henvisning til lov om hundehold (jf. særlig § 7).

Ved nr. 4 tilføyes en uttrykkelig hjemmel i straffeprosessloven § 3 for å behandle klage over vedtak om forbud mot hundehold eller om salg, omplassering eller avliving av hund, jf. §§ 22 første ledd og 24 første ledd bokstav e og f, jf. §§ 23 og 25 tredje ledd. Den nye bestemmelsen gjelder bare der en klage over vedtaket i alle fall vil høre under tingretten, jf. § 25 tredje ledd.

Ved nr. 5 oppheves viltloven §§ 52-55 om hunder. I stedet tas det i § 52 inn en henvisning til lov om hundehold.

Ved nr. 6 oppheves kamphundloven, jf. særlig §§ 19-20 i lovforslaget her.

Ved nr. 7foretas en tilføyelse til politiloven § 14 nr. 1 som medfører at lokale bestemmelser om hundehold ikke skal tas inn i kommunale politivedtekter, men fastsettes etter lov om hundehold.

Til § 32:

Første ledd fastsetter at forskriftene som er gitt etter lov 4. juni 1991 nr. 48 (kamphundloven) bortfaller når hundeloven trer i kraft, jf. § 30. De blir erstattet særlig av reglene i §§ 19-20.

Annet ledd gjelder forskrifter gitt etter andre lover (bufeloven, reindriftsloven, viltloven, politiloven) der hjemmelen oppheves ved § 31. Etter annet ledd første punktumer utgangspunktet at disse forskriftene gjelder ut 2006, men bortfaller ved årsskiftet 2006/2007. Dette innebærer at kommunene (og eventuelt fylkesmannen, jf. § 7) har tre år på seg til å få gjennomgått sitt forskriftsverk om hundehold og vedta nye forskrifter i den grad det er behov for det.

Forskriftsbestemmelser kan imidlertid bortfalle tidligere i medhold av annet ledd annet punktum. Det vil være tilfelle hvis det etter tidligere lovgivning skulle være gitt en forskriftsbestemmelse som hundeloven ikke gir hjemmel for (bokstav a), hvis det etter hundeloven blir gitt en forskriftsbestemmelse som strider mot den eldre bestemmelsen (bokstav b), eller hvis det organ som har vedtatt den tidligere forskriften, selv opphever den (bokstav c). Hundeloven medfører ikke nødvendigvis at det organ som vedtar forskrift etter loven, selv kan oppheve en eldre forskrift, men bestemmelser i den eldre forskriften som strider mot den nye, vil altså bortfalle i medhold av bokstav b når den nye forskriften trer i kraft.

Bortfall etter annet ledd annet punktum bokstav a inntrer når loven trer i kraft etter § 30. Bortfall etter bokstav b og c inntrer når den nye forskriften (eventuelt opphevingsforskriften) trer i kraft.

Til § 33:

Paragrafen har overgangsregler for enkeltvedtak truffet med hjemmel i lover som endres eller oppheves ved § 31.

Første ledd fastsetter at vedtak om å legge ut dressurområder etter viltloven § 55 står ved lag.

Annet leddgir bestemmelser om andre enkeltvedtak som er truffet etter eldre lov og forskrift. Dersom hundeloven ikke gir hjemmel for tilsvarende vedtak, bestemmer første punktumat det eldre vedtaket bortfaller av seg selv når hjemmelsgrunnlaget blir borte, dvs. 1. januar 2004 hvis det hviler direkte på lov, eller eventuelt noe senere hvis det bygger på en forskrift som etter § 32 bortfaller på et senere tidspunkt. Hvis hundeloven gir adgang til å treffe et tilsvarende vedtak, medfører derimot annet punktum at det eldre vedtaket gjelder inntil videre. Men den kompetente myndighet etter hundeloven - som regel politiet eller kommunen - kan når som helst ta saken opp til ny behandling, uten å være bundet av det eldre vedtaket. Dette vil da falle bort som følge av det vedtak som treffes ved den nye behandlingen. Annet ledd annet punktum vil f.eks. ha betydning for politiets og fylkesmannens dispensasjoner etter bufeloven §§ 3 og 4 og politiets eller direktoratets dispensasjoner etter viltloven § 52 femte ledd annet punktum (jf. kommunens myndighet etter lovforslaget § 9 første ledd bokstav e).