13 Avliving av hund etter at skade er voldt m.m.

13.1 Gjeldende rett

Hundeeieren kan alltid helt vilkårlig avlive en hund i kraft av sin eiendomsrett til den. Eiendomsretten beskytter som utgangspunkt mot at andre avliver hunden.

Straffeloven § 354 annet ledd annet og tredje punktum lyder slik:

«Hvis hunden efter å ha anfalt nogen person fremdeles går løs til tross for klage til hundeholderen, eller hvis vesentlig ulempe vedvarer til tross for sådan klage, kan hunden kreves drept. Kravet er særlig tvangsgrunnlag for tvangsfullbyrdelse gjennom namsmyndighetene etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13.»

Denne bestemmelsen inneholder to forskjellige grunnlag for avliving. For begge grunnlagene er det et vilkår at hunden har «anfalt» en person. Det er antatt i juridisk teori og lagt til grunn i Høyesteretts praksis, jf. Rt. 1978 s. 1407, at uttrykket «anfalle» omfatter ikke bare tilfeller hvor hunden direkte angriper en person ved å bite, gripe fatt i eller hoppe opp på vedkommende, men også tilfeller hvor den f.eks. ved truende atferd har forsøkt å hindre vedkommende i å passere.

Hvis hunden etter et anfall fremdeles går løs til tross for klage til hundeholderen, kan avliving skje etter første alternativ. Justisdepartementets lovavdeling har antatt at dette alternativet forutsetter at hunden gikk løs da den anfalt fornærmede, jf. uttrykket «fremdeles» (jnr. 724/90 E). Regelen ble i sin tid foreslått fordi departementet ville sette en stopper for «at farlige hunder får gå løse omkring uten ledsager», jf. Ot. prp. nr. 11 (1928) s. 8.

Det er et vilkår for avliving at det er klaget til hundeholderen over at hunden går løs. Bestemmelsen må antakelig forstås slik at klagen må være fremsatt av fornærmede. Klage må rettes til hundeholderen, ikke til politiet. En annen sak er at en klage til hundeholderen kan formidles eller fremsettes av politiet. Loven setter ikke noen bestemt frist for å fremme kravet om avliving, men det er nok forutsetningen at kravet skal fremsettes i løpet av forholdsvis kort tid etter at hunden har løpt løs siste gang.

Etter annet alternativ i annet punktum kan hunden avlives dersom støy eller annen «vesentlig ulempe vedvarer» til tross for klage til hundeeieren over slik ulempe. Etter dette alternativet er det ikke et vilkår for avliving at hunden går løs. Enhver støy eller annen ulempe kan ikke føre til avliving, jf. Rt. 1939 s. 28. Vesentlighetskravet setter en relativt høy terskel for avliving.

Etter at tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 trådte i kraft, behandles et krav om avliving etter straffeloven § 354 av tingretten, som tar stilling til om vilkårene for avliving foreligger.

Bufeloven § 2 første til tredje leddlyder slik (de deler som særlig gjelder etterfølgende avlivingskrav er kursivert):

«Hund som finnes i ferd med å jage eller skade bufe i strekning hvor dets eier eller besidder har rett til å la det beite, kan så vel grunneieren som bufeets eier eller besidder og enhver i strekningen havneberettiget straks la drepe på stedet eller innen 3 måneder kreve drept ved namsmyndighetens foranstaltning. Kravet er særlig tvangsgrunnlag for tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven kap 13.

Likeledes kan en hund som påtreffes uten ledsager i sådan strekning i den tid bufe beiter drepes eller kreves drept som nevnt. Sistnevnte bestemmelse gjelder dog ikke for hunder som benyttes til reindriften. Enn videre kan et kommunestyre med vedkommende departements approbasjon beslutte at denne bestemmelse ikke skal gjelde i kommunen eller deler derav.

Hvis hund skader fjærfe på sted, hvor dets eier eller besidder har rett til å la det opholde sig, kan den etter foranstaltning av fjærfeets eier eller besidder straks drepes på stedet eller kreves drept som i første ledd anført.»

De strenge reglene i § 2 må ses på bakgrunn av det skadeproblemet som omstreifende hunder representerte på 1920-tallet da loven ble vedtatt. Forarbeidene fra 1926 viser at formålet med § 2 var å beskytte bufe på betryggende måte mot omstreifende hunder. Bestemmelsen i bufeloven § 2 første ledd har vært i lovgivningen i hvert fall fra 1903, jf. tidligere lover 11. juni 1903 § 2 og 20. august 1915 § 2.

Retten til å kreve avlivet hund etter § 2 første ledd er absolutt. Justisdepartementets lovavdeling har antatt at avliving etter § 2 første ledd ikke kan kreves hvis hunden bare har lekt eller vært i nærheten av bufeet, og dette har skremt dyrene uten at hunden kan sies å ha jaget dem (jnr. 3397/83 E). Men vilkårene for å kreve avliving etter § 2 annet ledd kan likevel være til stede. Hunden kan bare avlives dersom den har befunnet seg i en strekning hvor bufeets eier eller besitter har rett til å la bufeet beite. Bufeloven § 2 første ledd kan f.eks. ikke anvendes som hjemmel for å kreve avlivet hunder som jager sauer som er kommet inn i et område hvor eieren ikke har beiterett. Det er bare de personer som er nevnt i loven, som kan kreve hunden drept, ikke for eksempel deres arbeidstakere uten fullmakt, jf. Rt. 1939 s. 567.

Etter bufeloven § 2 annet ledd er det hjemmel for å kreve avlivet en hund som er påtruffet på beiteområde den tiden bufe beiter. Justisdepartementets lovavdelingen har antatt at uttrykket «i den tid bufe beiter» skal forstås som den tid bufe vanligvis beiter, ikke som den tid det faktisk er dyr på beite (jnr. 1577/88 E). Kommunen kan med Landbruksdepartementets godkjenning fastsette at regelen i § 2 annet ledd ikke skal gjelde, og det følger av loven selv at den ikke gjelder for hunder som brukes i reindriften. Annet ledd krever ikke at hunden har jaget eller skadet bufe. Men første ledd kan i motsetning til annet ledd gi hjemmel for å kreve avlivet en hund som har hatt med ledsager.

Spørsmålet om en hund var «uten ledsager» ble vurdert i RG 1995 s. 596 (Gulating). Lagmannsretten uttalte her at for at hunden kan sies å være med ledsager, må ledsageren ha kontroll over hunden. Dersom ledsageren verken har synskontakt eller hører hunden over lengre tid, kan han ikke sies å ha kontroll over hunden.

Bufeloven § 2 annet ledd gir altså hjemmel for å kreve avliving selv om det ikke har vært noen konkret fare for angrep på bufeet. I rettspraksis er bestemmelsen tolket strengt etter ordlyden, fordi lovgiverne med bufeloven bevisst tok sikte på å styrke beskyttelsen av beitende bufe, jf. Rt. 1973 s. 1233. Det er derfor ansett uten betydning om hunden ikke har voldt noen reell fare for bufeet, eller om bufeeieren har hatt andre motiver for å få hunden avlivet, selv om det kan tenkes motiver som er for usaklige til å bli akseptert av domstolene.

Bufeloven § 2 tredje ledd gir hjemmel for å kreve avliving av en hund som skader fjærfe på et sted hvor dets eier eller besitter har rett til å la fjærfeet oppholde seg. Dommen i Rt. 1999 s. 114 gjaldt et tilfelle hvor en hund hadde tatt seg inn i naboens hage i en inngjerding der det gikk tamme ender som naboen holdt som hobby/kjæledyr. Hunden drepte to av endene og skadet to andre. Høyesterett uttalte at bufeloven § 2 tredje ledd, jf. første ledd, i motsetning til kamphundloven § 5, ikke gir anvisning på noen forholdsmessighetsvurdering. Høyesterett uttalte videre:

«Et slikt forholdsmessighetskrav vil heller ikke - trolig med en reservasjon for mer ekstreme tilfeller - kunne innfortolkes i bufeloven. Dette vil kunne medføre at krav om avliving må tas til følge også i tilfeller hvor dette for mange vil føles urimelig, jfr. Rt. 1973 s. 1233.

Men det at bestemmelsen er meget rigorøs, må kunne få betydning for bestemmelsens anvendelsesområde. Lovens forarbeider viser at bestemmelsen skal være et vern for husdyrhold som ledd i næringsutøvelse. I nærværende tilfelle holdes ikke endene som ledd i næring og heller ikke for at de skal nyttiggjøres i eierens husholdning. Kjæremålsmotpartene har opplyst at de har endene som «hobby og kjæledyr/lekekamerat til vår dotter». Det foreligger altså en kollisjon mellom to typer hold av kjæledyr. I et slikt tilfelle er man så langt utover det som er bufelovens formål, at det ikke kan være grunnlag for å anvende bufeloven § 2 tredje ledd. En streng bestemmelse som denne bør ikke strekkes lenger enn det som har støtte også i formålsbetraktninger. Her kommer for øvrig det reelle argument inn at eieren av slike hageender vil ha beskyttelse for sitt andehold etter § 5 i kamphundloven.»

Reindriftsloven § 29 femte ledd har regler om rett til å kreve avlivet hunder som jager eller skader tamrein (de regler som særlig gjelder etterfølgende avlivingskrav er kursivert):

«Hund som treffes jagende eller i umiddelbar forbindelse med at den har jaget eller skadet tamrein i område der reinen har lov til å være, kan opptas eller avlives av hvem som helst. Reineier, reingjeter eller reinoppsyn kan innen en måned kreve avlivet hund som nevnt. Reineier, reingjeter eller reinoppsyn kan videre kreve avlivet hund som har for vane å jage rein dersom hunden ikke blir holdt i band eller innestengt eller inngjerdet i den tid tamrein lovlig oppholder seg i distriktet. Kravet er særlig tvangsgrunnlag for tvangsfullbyrdelse gjennom namsmyndighetene etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.»

Regelen gjelder i reinbeiteområder som er opprettet i samsvar med reindriftsloven § 2, jf. § 29 første ledd. Utenfor disse områdene følger det av § 29 åttende ledd at bufeloven skal gjelde også for rein, så langt den passer.

Viltloven § 53 tredje ledd første og annet punktumlyder slik, med de deler som særlig gjelder etterfølgende avlivingskrav her satt i kursiv:

«Hund som løper løs i ekstraordinær båndtvangstid etter § 52 tredje ledd, eller som i båndtvangstid påtreffes jagende etter hjortevilt, kan dersom den ikke lar seg oppta, avlives på stedet av grunneier og jakt- eller fangstberettiget eller noen som opptrer på vegne av disse, eller kreves drept ved namsmyndighetens foranstaltning. Kravet er særlig tvangsgrunnlag for tvangsfullbyrdelse etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.»

Da viltloven ble vedtatt i 1981, ga § 53 tredje ledd bare adgang til avliving på stedet, eventuelt ved at politiet foretok avlivingen. Med tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 ble bestemmelsen endret, så politiet (lensmannen) bare kan foreta avliving i egenskap av namsmann og etter kjennelse av tingretten. Etter ordlyden kan det se ut som om viltloven § 53 tredje ledd nå gir adgang til å fremme krav om avliving på et senere tidspunkt enn da hunden løper løs eller angriper hjorteviltet, men det er usikkert om dette var tilsiktet med lovendringen.

Etter kamphundloven § 5kan en hund kreves avlivet innen en måned når den har skadet et menneske eller dyr, med mindre avliving vil være uforholdsmessig sett i lys av forholdene rundt skadeforvoldelsen. Et krav om avliving behandles etter tvangsfullbyrdelseslovens regler, men politiet kan ta hunden i forvaring i mellomtiden.

Det er forutsatt i lovens forarbeider at det skal være enklere å få en hund avlivet med hjemmel i kamphundloven enn etter strl. § 354, jf. Ot. prp. nr. 45 (1990-91) s. 3. Det heter videre i forarbeidene at kamphundloven § 5 vil rette på noe av skjevheten ved at det har vært lettere å få avlivet en hund etter bufeloven når den har skadet et dyr, enn etter straffeloven § 354 når den har skadet et menneske.

I Ot. prp. nr. 45 (1990-91) på s. 4 beskriver Landbruksdepartementet nærmere hvilke tilfeller bestemmelsen er ment å ramme. Det heter der bl.a.:

«Det kan lett tenkes situasjoner der skade er skjedd, men omstendighetene rundt er av en slik art at det vil være helt urimelig om skaden skulle føre til avliving. Politiet [som opprinnelig hadde avgjørelseskompetanse, frem til 1. januar 1993, da endringene ved den nye tvangsfullbyrdelsesloven 1992 trådte i kraft] vil måtte vurdere dette i hvert enkelt tilfelle. Skaden som er påført mennesket eller dyret, bør være alvorlig. Psykiske skader på mennesker kan også regnes som alvorlige. Der dyr er involvert bør ikke skaden være en følge av naturlige instinkter hos f.eks. jakthunder. Hundens reaksjon før skaden bør betegnes som unormal når det gjelder hunder som ikke betegnes som farlige. For farlige hunder kan skaden i flere tilfelle skje ut fra naturlige instinkter, og for disse tilfellene bør det reageres strengere. De som har farlige hunder har dessuten en spesiell grunn til å være påpasselige overfor sine hunder, så den ikke skader andre.

I de tilfellene skade skjer etter at hunden eller noe hunden skal beskytte blir provosert, må det vurderes om det er rimelig at hunden kreves avlivet. Omstendighetene rundt skaden bør her være alvorlige og av en slik karakter at det synes naturlig at det reageres på hundens reaksjonsmønster. Det kan for eksempel være hunder som er trenet av privatpersoner til å overreagere for å beskytte noe eller noen. Det er ikke ønskelig at enkelte ferdes rundt med «hundevåpen». I visse miljøer er det en tendens til å holde hunder til selvforsvar og trussel mot andre. Uheldig utvikling av denne type hundehold er ikke ønskelig. Der hvor hunder brukes i slik hensikt kan det være nødvendig med en reaksjon selv om hunden er provosert.»

Videre fremgår det av forarbeidene at det ikke er lovens hensikt å ramme tilfeller der hunder som holdes av politiet eller forsvaret, skader noen under tjenesten. Det fremgår videre at kamphundloven § 5 ikke er ment å ramme hunder som i en alvorlig situasjon forsvarer sin eier og av eieren brukes i en nødssituasjon.

I proposisjonen sies det videre om § 5 første ledd annet punktum:

«Annen setning gir mulighet til en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfellet. Det er for å forhindre at hunder blir avlivet for minimale skader, påregnelige skader ut fra skadelidtes egen opptreden ved f.eks. provokasjon, skade etter uforstandig opptreden overfor hunden i forhold til dens naturlige reaksjonsmønster eller for skader som etter en helhetsvurdering av situasjonen ikke bør føre til så streng reaksjon.»

Hvordan er loven blitt praktisert når politiet eller privatpersoner har fremmet begjæring om tvangsfullbyrding av avlivingskrav? Departementet vil nedenfor gi et bilde av dette gjennom de avgjørelser som departementet kjenner til fra lagmannsrettenes og tingrettenes (namsrettenes) praksis.

Ved kjennelse av Borgarting lagmannsrett 22. november 2001 ble en blandingshund av rottweiler og mastiff avlivet etter kamphundloven § 5. Kravet om avliving var fremmet av Oslo politidistrikt. En tidlig morgen kl 04.50 bet hunden en 40 år gammel kvinne i høyre kne og påførte henne flere rifter og sår. Fire av sårene var 2-3 cm i diameter og 1-2 cm dype. Hundeeieren hadde anført at kvinnen hadde angrepet ham. Lagmannsretten fant at et mulig angrep fra kvinnen kunne vært avverget på annen måte enn ved å åpne en dør og la hunden bite henne, og fant at det ikke forelå en nødvergesituasjon som berettiget bruk av hunden. Konkret ble det for øvrig lagt til grunn følgende:

«Det må legges til grunn at denne hunden representerer et betydelig skadepotensial alene i kraft av sin størrelse og sin styrke. Polititjenestemennene på åstedet vurderte den umiddelbart som skarptrent, den oppførte seg truende, og det ble gitt væpningstillatelse i tilfelle den skulle gå til angrep. Tjenestemennenes vurdering bestyrkes av de beslag som ble gjort i eierens leilighet, blant annet av utstyr for bitetrening, fotografi av hund under bitetrening og med munnkurv, video om pitbull og bok med tittelen «The world of fighting dogs». Videre ble det beslaglagt et stort antall cannabisplanter, en armbrøst, flere kniver, slag- og elektrosjokkvåpen. Beslagene tyder på at A kan ha tilknytning til et miljø der våpen og våpenbruk inngår, og at hunden inngår i denne sammenhengen. ... På denne bakgrunn kan ikke fornærmedes opptreden før hun ble angrepet tillegges avgjørende vekt.»

Ved kjennelse av Borgarting lagmannsrett 27. oktober 2000 ble en rottweiler avlivet etter kamphundloven § 5. Kravet om avliving var også her fremmet av Oslo politidistrikt. Hunden hadde befunnet seg i en bil, og ved forsøk på pågripelse av sjåføren oppsto et basketak som også involverte hunden. Denne bet en politikonstabel i armen slik at det oppsto et 3 cm langt og 1 cm bredt sår etter den ene hjørnetannen. Lagmannsretten uttalte at det trolig ville være «riktig å bedømme bittet som en skade i forhold til straffeloven § 229» (legemsbeskadigelse), selv om skaden ikke kunne anses som alvorlig. Tre dager senere befant hunden og en annen hund seg i en bil som ble stanset av politiet. I forbindelse med kontroll av en ryggsekk forsøkte hunden å bite høyre albue til den ene polititjenestemannen, men fordi han trakk til seg armen flenget bittet opp uniformen uten å nå inn til huden. Retten uttalte bl.a. dette:

«Hvorvidt avlivning skal besluttes, må etter dette bero på en nærmere skjønnsmessig helhetsvurdering av de to konkrete episoder, sammenholdt med virkningene av et slikt inngrep for eieren. Legges det til grunn som hevdet av politiet at B bevisst brukte «Missi» som et forsvarsvåpen overfor politiet den 6. august [første episode], kan det ikke være tvilsomt at avliving vil være på sin plass. Mye tyder på at det er bevismessig dekning for en slik anførsel. Uansett finner lagmannsretten at avliving bør skje.

... Ved to anledninger med bare tre dagers mellomrom er B blitt påtruffet av politiet under slike omstendigheter at politiet har villet foreta nærmere undersøkelse av person eller gjenstand. ... retten har ikke holdepunkter for å konkludere med at politiet har opptrådt spesielt pågående eller for øvrig handlet uforstandig. Er politiet i ferd med å foreta en ellers lovlig pågripelse eller ransakelse, må det etter lagmannsrettens vurdering være opp til den som har tilsynet med en hund å sørge for at hunden avstår fra angrep. I beste fall har B opptrådt helt passivt med hensyn til å få den til å holde seg rolig. I verste fall har han bevisst oppfordret hunden til å angripe. I begge tilfeller vil det være tilstrekkelig grunnlag for avlivning.

Lagmannsretten er videre enig med namsretten i at hensynet til eieren ikke på avgjørende måte kan tale mot avlivning. Som nevnt legges til grunn at A [eieren] frivillig overlot hunden i Bs varetekt. Hun må da bære risikoen ved at B tar seg av hunden på en forsvarlig måte. Dette må særlig gjelde når det som her er tale om to, og ikke bare en episode basert på mer tilfeldige og uheldige omstendigheter.»

Ved kjennelse av Borgarting lagmannsrett 27. juli 1999 ble en hund avlivet etter kamphundloven § 5. Den hadde angrepet og skadet en annen hund. Eieren av den angripende hund mente den hadde oppfattet den angrepne hund som inntrenger på sitt revir, at atferden ikke var unormal og at dette var unnskyldelig. Den angrepne hundens eier fremmet kravet. Lagmannsretten uttalte bl.a.:

«I likhet med namsretten legger lagmannsretten til grunn at Jazz påførte Chivas skade, samt bet A [Chivas eier] i hånden, dog uten at det siste muligens resulterte i «skade» i lovens forstand. Det legges videre til grunn at de skader Chivas ble påført, gjorde det nødvendig med avliving ...

Lovens betingelse for avliving er således objektivt sett tilstede, og spørsmålet for lagmannsretten er om dette på grunn av forholdene rundt skadeforvoldelsen er et uforholdsmessig inngrep. Retten kan ikke se at noen av de opplysninger som er gitt tilsier at en avliving er et uforholdsmessig inngrep. Vi har, som namsretten fremhevet, her et tilfelle av at en løs hund går uprovosert til angrep på en annen hund som ble ført i bånd på offentlig sted. Dette tilsier at eieren ikke har tilstrekkelig kontroll over hunden. At eieren hadde en kneskade kan ikke ses å ha noen betydning ...»

Ved kjennelse av Borgarting lagmannsrett 10. mai 1999, opprettholdt ved kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt. 1999 s. 1135, ble en hund besluttet avlivet. Hunden var ifølge Norsk Kennel Klubs registrering av typen amerikansk staffordshire terrier, utseendemessig til forveksling lik typen pitbullterrier. Hunden hadde jaget og drept en sau og jaget og bitt en sau og fire hester tilhørende en nabo som livnærte seg ved dyrehold. Kravet om avliving var fremmet av denne naboen med påberopelse av bufeloven § 2 og kamphundloven § 5.

Ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse 11. februar 1999 (RG 1999 s. 1331) ble et krav om avliving av en sanktbernhardshund ikke tatt til følge. Kravet var fremmet av den skadelidtes foresatte uten bruk av advokat. Lagmannsretten redegjorde for uttalelser i forarbeidene, jf. Landbruksdepartementets refererte merknader i odelstingsproposisjonen ovenfor, og uttalte bl.a. følgende:

«I den foreliggende sak er det tale om en mindre skade. A som er 7 år, fikk sår på ryggen etter hundebitt. Såret ble vasket og bandasjert på sykehuset, og det ble gitt informasjon om infeksjonsfaren. Lagmannsretten legger til grunn at A også falt av sykkelen og fikk et sår på albuen.

Lagmannsretten kan ikke se at det er tale om en farlig hund. En Sankt-Bernhardshund hører ikke til de raser eller typer hunder som anses som farlige. Slik lagmannsretten ser det, er det heller ikke holdepunkter for at Herkules opptrådte «unormalt» i skadesituasjonen. Også normale hunder kan være vanskelige å kontrollere av og til. At hunder biter er heller ikke i seg selv unormalt. Det er uklart hva som konkret skjedde da A ble bitt. Det skal ha vært mange lekende barn i veien, og B som holdt hunden i bånd, klarte ikke å holde Herkules igjen da den løp ut i veien og påførte A et sår på ryggen med tennene.

På denne bakgrunn og under hensyn til den beskjedne skaden som oppsto, finner lagmannsretten ut fra en helhetsvurdering av situasjonen at det ikke er grunnlag for avliving av Herkules. Det er ikke noe som tyder på at det som skjedde var utslag av en unormal legning hos hunden, eller at det er noen større fare for at denne hunden vil bite igjen, enn for at andre hunder vil bite. Det er ikke opplyst om flere hendelser.»

Ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse 10. september 1998, opprettholdt etter kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 6. november 1998 ble en angivelig blandingshund av bull terrier og amerikansk staffordshire terrier besluttet avlivet etter kamphundloven § 5. Kravet var fremmet av Politimesteren i Bodø. Hunden hadde angrepet og bitt en politioverkonstabel i beinet mens denne foretok ransaking på hundeholderens bopel i Bodø. Lagmannsretten uttalte bl.a. følgende:

«Skaden er beskrevet som bitt i ankel, i høyre kne og på baksiden av høyre lår. Det var merker, ca 1 cm dype, trolig etter hjørnetenner, flere blødende sår i huden og blodutredelser rundt sårene. Uniformsbuksen var flerret opp flere steder.

Skadelidte oppsøkte legevakten der sårene ble renset. Han fikk en stivkrampesprøyte, men sårene ble ikke sydd og det ble ikke ansett påkrevet med legetilsyn. Skadelidte hadde etter to dager fortsatt store blåmerker i huden.

Det avgjørende spørsmål for lagmannsretten blir da om forholdene rundt skadeforvoldelsen gjør at avliving vil være et uforholdsmessig stort inngrep. Det er i forarbeidene (Ot.prp.nr. 45 (1990-91) side 4) gitt uttrykk for at det bør reageres strengere mot hunder som kan betegnes som farlige. Det må også legges vekt på om skaden har skjedd ut fra naturlige instinkter hos hunden. Grad og omfang av den påførte skade vil stå sentralt i den avveining som skal foretas.

Lagmannsretten finner det riktig å betegne den påførte skade som relativt alvorlig. Spørsmålet blir da om skadesituasjonen og de øvrige omstendigheter gjør at avliving fremstår som et uforholdsmessig stort inngrep.

Skaden oppsto da politiet ransaket As leilighet på jakt etter narkotika. As samboer søkte tilflukt på soverommet, der også hunden befant seg. Da polititjenestemannen forsøkte å åpne soveromsdøren, ble han angrepet av hunden og bitt flere ganger, først i ankelen og så i høyre kne/ lår. Hunden holdt grepet så kraftig at han måtte slå den over snuten med en lykt for å få den til å slippe og jage den bort.

Angrepet på polititjenestemannen skjedde under utførelsen av et lovlig ransakingsoppdrag. Det kan ikke ses bort fra at hunden kan ha blitt oppskremt og urolig. Men også i en slik situasjon må det forventes at A som var til stede skulle hatt såpass kontroll over hunden at skaden kunne vært forhindret.

A har hevdet at hunden er snill og rolig og at den aldri har angrepet mennesker tidligere. Slik lagmannsretten forstår hennes argumentasjon, bestrider hun ikke at hunden kan ha naturlige egenskaper som kampvillighet, aggressivitet og utholdenhet. Hun har imidlertid anført at hunden ikke har blitt oppdratt slik at disse egenskaper er blitt fremelsket.

Ved vurderingen av om det er urimelig med avliving må det også kunne ses hen til andre episoder der hunden har vært involvert. Det er i saken fremlagt dokumentasjon for at hunden ved en anledning har angrepet en annen hund og at den måtte løftes opp for å slippe taket.

Det er et gjennomgående trekk ved den fremlagte dokumentasjon at A og andre som hun overlater hunden til, mangler tilstrekkelig kontroll med hunden og at den ved flere anledninger har opptrådt aggressivt og vært til fare og sjenanse.

Lagmannsretten legger også vekt på at hunden befinner seg i et miljø som preges av ustabilitet, uro og uforutsigbarhet. Dette vil medføre at hunden blir urolig, usikker og lett kan komme ut av kontroll og vise sine aggressive trekk.

Lagmannsretten er også enig med kjæremotparten i at politiet i sitt arbeid med oppklaring av narkotikasaker må være forskånet fra å bli angrepet av hunder og at det vil kunne få meget uheldige konsekvenser om ikke begjæring om avliving i dette tilfelle blir tatt til følge.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at avliving ikke fremstår som et uforholdsmessig stort inngrep. Namsrettens avgjørelse blir etter dette å stadfeste.»

Tingrettsavgjørelsene viser at også avlivningsbegjæring fremmet av en skadelidt person er tatt til følge:

Nes namsretts kjennelse 13. september 2000 gjaldt begjæring om avliving fremsatt av en person som var bitt slik at buksen gikk i stykker og det kom et sår i beinet. Retten la til grunn at uttrykket «skade» i kamphundloven ikke kunne forstås like strengt som uttrykket «skade» i straffeloven § 229. Den aktuelle hunden skulle tidligere ha angrepet skadelidtes sønn. Retten fant at avliving ikke ville være et uforholdsmessig stort inngrep, og hunden ble besluttet avlivet. Nærmere omstendigheter fremgår ikke av kjennelsen.

Ved Asker og Bærum namsretts kjennelse 15. april 1998 ble en begjæring om avliving av hund fremmet av den skadelidtes mor, uten bruk av advokat, ikke tatt til følge. Begjæringen var begrunnet med at hunden hadde bitt en 8 år gammel gutt i kinnet, slik at han ble skadet, måtte behandles og bandasjeres av lege, fikk feber og ble holdt hjemme fra skolen i tre dager. Moren fremholdt at det var sannsynlig at gutten ville få varige men etter bittet. Hunden og to 8 år gamle barn var da alene i et rom sammen uten tilsyn da hunden bet. Hunden var en 11 år gammel riesenschnauzer, som ifølge den skadelidtes mor også hadde bitt et barn da den var valp. Retten la følgende til grunn:

«Når det gjelder skaden som ble påført A legger retten til grunn at han ble bitt og av denne grunn fikk foreskrevet antibiotika. Det foreligger ikke nærmere dokumentasjon fra lege om hvor alvorlig bittskaden var, men slik den er beskrevet av saksøkeren legger retten til grunn at den fysiske skaden gutten ble påført neppe kan karakteriseres som alvorlig. Det må imidlertid antas at episoden har vært skremmende og har gått inn på A. I forarbeidene til den aktuelle lovbestemmelsen, Ot.prp. nr. 45 og Innst. O. nr. 63 1990-91, heter det at skaden bør være alvorlig. Tatt i betraktning at det dreier seg om et barn som er blitt bitt og de opplysninger som foreligger m.h.t. hvordan A har reagert fysisk og psykisk, er retten under en viss tvil kommet til at skaden kan karakteriseres som alvorlig.

Det fremgår videre av § 5 i ovennevnte lov at avliving ikke kan kreves dersom forholdene rundt skadeforvoldelsen gjør at avliving vil være et uforholdsmessig inngrep. Ved denne vurderingen finner retten for det første at det må sees hen til omstendighetene i forbindelse med at A ble bitt, jf. nevnte forarbeider til lovbestemmelsen. Slik saken er fremstilt for namsretten, legges det til grunn at A og hans søster, som begge er 8 år, var alene med hunden da episoden inntraff. Det er uklart hva som var årsaken eller den utløsende faktor for at hunden bet. Det er imidlertid ikke godtgjort at hunden gikk til angrep eller uten foranledning bet A, slik at hundens reaksjonsmønster i den aktuelle situasjon er slik at den bør avlives. Retten finner heller ikke godtgjort at hundens reaksjonsmønster generelt er av en slik karakter at den bør avlives. Retten antar i denne forbindelse at det generelt kan være en risiko for skade når hunder og yngre barn er alene uten tilsyn av voksne, uten at dette kan begrunne avliving av en hund. Dette må også gjelde i den foreliggende sak.

Retten legger videre vekt på at [hunden] bor hos barnas besteforeldre, og den befinner seg ikke i barnas daglige nærmiljø. Retten antar at det må være mulig at hunden og barna fysisk kan isoleres fra hverandre dersom barna er på besøk hos besteforeldrene, eller at hundens eier påser at barna aldri er alene med hunden. Retten finner etter dette at avliving av [hunden] fremstår som et uforholdsmessig stort inngrep, jf. lov av 4.7.1991 nr. 48 § 5. Vilkårene for avliving er etter dette ikke tilstede, og begjæringen kan dermed ikke tas til følge.»

Ved Trondheim namsretts kjennelse 4. august 1995 (RG 1996 s. 421) ble en hund angivelig av typen staffordshire bull terrier besluttet avlivet etter kamphundloven § 5. Begjæringen var fremmet av Trondheim politikammer. Begjæringen var fremsatt etter at hunden ved en anledning hadde skadet både menneske og dyr. Det var i begjæringen også vist til at det forelå flere tidligere anmeldelser på bl.a. samme hund i forbindelse med at den hadde skadet dyr og vist skremmende atferd. Namsretten la følgende til grunn:

«Vilkåret for avliving i loven § 5 er at hunden har påført menneske eller dyr skade. Det er tilfelle her idet hunden «Spencer» av typen wippet, tilhørende B, ble bitt av «Bonnich» den 15. juni 1995 i området Ilavollen slik at den umiddelbart deretter måtte avlives av veterinær. Den ene bakfoten var revet av, det var store bittskader på en forfot, og den hadde bittskader også i brystregionen. Det legges til grunn at fr. B kom syklende med «Spencer» i en «springer» da «Bonnich» kom løpende rett mot den og angrep «Spencer». Det er noe uklart hvordan «Bonnich» ble dratt bort fra «Spencer» - om det var som følge av at en mannsperson som kom til stede sparket den, eller om det var eierens datter - C som dro den bort i halsbåndet. Slik retten ser det er mest sannsynlig at den bittskaden eierens niese - D - fikk i armen skyldes at hun kom mellom hundene mens «Bonnich» fortsatte angrepet på «Spencer».

Det avgjørende spørsmål for namsretten blir da om forholdene rundt skadeforvoldelsen gjør at avliving vil være et uforholdsmessig stort inngrep. Isåfall skal avlivingsbegjæringen ikke tas til følge. I Ot.prp.nr.45 (1990-91) brukes uttrykket «urimelig om skaden skulle føre til avliving». Det er gitt uttrykk for at det bør reageres strengere mot hunder som betegnes som farlige enn mot de som normalt ikke betegnes som farlige. Det må også legges vekt på om skaden har skjedd utfra naturlige instinkter.

«Bonnich»s eier har med styrke hevdet at hunden er snill og rolig og normalt slett ikke aggressiv verken mot mennesker eller dyr. Namsretten ser det slik at de anmeldelser og klager som er fremsatt angående «Bonnich» viser at det er en utbredt frykt i området Ilevollen mot As hundehold, og at denne frykten i stor grad må kunne sies å være berettiget. Selv om A hevder han passer på å holde hundene i bånd skal det svært liten uoppmerksomhet til før en slik hund kommer seg ut av gården. Hva som da kan skje viser episoden 15. juni med all tydelighet. Den påpasselighet A må vise for at man skal være sikker på at «Bonnich» ikke skal skade flere synes å måtte være så streng at det nærmest vil være umulig.

Ved vurderingen av om det er urimelig med avliving må det også kunne ses hen til andre episoder med «Bonnich» og også andre tilsvarende hunder. Det som skjedde 2. april 1995 da «Bonnich» skadet fårehunden til E i Ilaparken viser også med all tydelighet at «Bonnich» er aggressiv overfor andre hunder på en helt unormal måte. Retten kan vanskelig se at skylden må legges på den andre hunden, selv om det var slik at den tilfeldigvis et øyeblikk var løs fra båndet. Dersom «Bonnich» har et slikt lynne at den ikke tåler at andre hunder løper i nærheten av den, har den etter rettens mening en unormal oppførsel som gjør at det ikke vil være urimelig at den avlives.

At «Bonnich» tilhører en hundetype som må betegnes som farlig - selv om den ikke står på listen over farlige under i forskriftene av 25. oktober 1991 nr. 718 LD §2 - synes klart av de episoder «Bonnich» og søsteren «Beauty» har vært involvert i. 1 juli 1995 i Oslo tok «Beauty» - som eies av As datter - livet av en liten Chiuvava-hund da den kom seg ut gjennom en åpen dør i leiligheten hvor den oppholdt seg. Noen provokasjon var det ikke snakk om. Når A hevder det skyldes at «Beauty» hater små hunder som følge av episoder under oppveksten, gjør ikke det at retten finner at reaksjonen er normal og akseptabel.

Namsretten kan for sitt vedkommende ikke se at samfunnet er tjent med at man har hunder av denne type. Personer som ønsker å ha hund må kunne skaffe seg andre typer hunder som er mindre farlige og aggressive. Hunder av «Bonnich»s type synes å ha et aggressivt reaksjonsmønster i endel situasjoner og kommer lett ut av kontroll ved uoppmerksomhet fra eiers side eller den som passer den. Når dette er situasjoner som lett kan oppstå, ser ikke retten det som urimelig at avliving skjer.

As opplysning om at han vil sende hunden til hundegård i Sverige dersom den får leve finner ikke retten å ville tillegge noen vekt. Heller ikke kan det tillegges særlig vekt at As datter føler skyld for det som har skjedd.»

13.2 Dansk og svensk rett. Kjæledyrkonvensjonen

I Danmarkfastsetter lov 26. juni 1969 nr. 380 om hunde § 6 stk. 3 følgende:

«I tilfælde, hvor en hund har skambidt et menneske, kan politiet efter rådslagning med en hundesagkyndig lade hunden aflive for ejerens regning.»

Spørsmålet om avliving er en ren politisak. Den sakkyndige trenger ikke være f.eks. en dyrlege. Politiets avgjørelse kan påklages til departementet.

Folketinget har til behandling et forslag om å endre bestemmelsen slik at politiet også får adgang til å beslutte avliving hvis et pålegg om å holde hunden i bånd eller forsynt med munnkurv, blir overtrådt. Det er også foreslått å gi politiet hjemmel til å beslutte avliving av en hund som kan være farlig for sine omgivelser, samt nærmere regler om bruk av hundesakkyndige før avliving blir besluttet (lovforslag nr. L 164 for 2002-2003).

I Sverigehar lag (1943:459) om tillsyn över hundar och katter 3 § andre stycket en regel som gjelder hunder «som visat benägenhet att bita människor eller hemdjur» eller «som visat benägenhet att driva får», jf. loven 2 §. For disse gjelder at politiet kan beslutte avliving, eventuelt ta hånd om hunden eller selge den. Før en hund avlives skal politiet innhente «yttrande från veterinär, om det ej är uppenbart obehövligt eller fara i dröjsmål».

Den europeiske konvensjon 13. november 1987 om beskyttelse av kjæledyr har som sagt under punkt 12.2 regler om fremgangsmåten ved avliving. Ved avliving av hunder etter at skade er voldt m.m. foreligger forutsetningsvis ikke en nødsituasjon, og avlivingen vil måtte skje på slik måte som konvensjonen pålegger. Slik avliving i ettertid skal etter norsk rett følge reglene i dyrevernloven. Fremgangsmåten reguleres derfor ikke av lovutkastet i proposisjonen her, som bare behandler adgangen til avliving uten eierens samtykke.

13.3 Forslaget i Justisdepartementets høringsnotat oktober 2000

Regler om krav på avliving som sikkerhetstiltak gjennom oppfølgning etter at en hund har opptrådt uønsket, var tatt inn i høringsutkastet §§ 9 og 10. Paragraf 9 omhandlet de materielle vilkår for avliving, altså selve det rettslige grunnlaget for en etterfølgende avliving. Paragraf 10 regulerte prosessuelle vilkår for å fremme avlivingskrav, altså hvem som skal kunne kreve avliving, hvem som skal avgjøre spørsmålet og fremgangsmåten ved dette. Bestemmelsen om forvaring i utkastet § 10 annet ledd siste punktum vil bli behandlet under punkt 17 nedenfor. De to paragrafene lød slik:

«§ 9 Krav på avliving av hund

En hund som har anfalt eller skadet folk eller jaget, angrepet eller skadet dyr, kan kreves avlivet. Det samme gjelder hvis hunden gjentatt har gått løs og utgjort risiko for mennesker eller dyr som nevnt i § 7 tredje ledd, dersom hunden senere ikke er blitt utvilsomt trygt sikret mot å komme løs. Avliving kan likevel ikke kreves dersom det vil være et uforholdsmessig inngrep. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på hvilken fare som har vært tilstede, påført skade, den risiko hunden må antas å utgjøre i fremtiden, muligheten for og tjenligheten av omplassering av hunden, og hundens nytteverdi.

§ 10 Nærmere om avlivingskravet

Krav om avliving kan bli satt frem av enhver berørt person. Hvis dyr er jaget, angrepet, skadet eller utsatt for risiko, kan eieren eller innehaveren kreve avliving. Gjelder det tamrein, kan krav også fremsettes av reingjeter og reinoppsyn. Gjelder det vilt, kan krav fremsettes av grunneier eller jakt- eller fangstberettiget i området og av viltorganene. Kravet kan rettes både mot hundens eier og innehaver.

Kravet om avliving er særlig tvangsgrunnlag for tvangsfullbyrdelse gjennom namsmyndighetene etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Tvangsfullbyrdelse på dette grunnlag må bli begjært innen to måneder etter hendelsen som grunngir kravet. Politiet kan ta hunden i forvaring inntil saken er avgjort.»

I høringsnotatet er bestemmelsene omtalt på følgende måte:

«4.2.3 Adgang til avliving etter at et anfall er over eller etter at en hund har gått løs

4.2.3.1 Hund som har anfalt mennesker eller dyr

Når det gjelder adgangen til å kreve en hund avlivet etter at et anfall er over, er det forskjeller mellom de gjeldende lovbestemmelsene både når det gjelder vilkårene for avliving og tidsfristen for å fremsette krav. ... Her skal bare bemerkes at det kun er i kamphundloven § 5 at det er bestemt at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering av avlivingskravet. Krav om at det må være fremsatt klage til hundeholderen før avliving kreves, finnes i straffeloven § 354, og det finnes rettspraksis som legger til grunn av hundeeieren må ha varsel før det kan kreves gjennomført avliving etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Etter bufeloven, viltloven og reindriftsloven er det tilstrekkelig at hunden har jaget dyr, mens det etter kamphundloven kreves at menneske eller dyr er påført skade. Bestemmelsen i kamphundloven § 5 vil fange opp mange av de samme tilfellene som straffeloven § 354 annet ledd. Det er på det rene at det etter gjeldende rett er videre adgang til avliving av hund som har skadet bufe enn av hund som har skadet folk.

Når det gjelder tidsfristen for å fremsette krav om avliving, er denne tre måneder etter bufeloven og en måned etter reindriftsloven og kamphundloven. I straffeloven § 354 er det ikke angitt noen bestemt tidsfrist.

Formålet med å ha regler om avliving av hund som har anfalt dyr eller mennesker, må være å hindre at det oppstår situasjoner der hunder angriper og biter. Slike regler kan motivere hundeeiere til å unngå farlige situasjoner og hindre gjentagelse i tilfeller der en hund har vist at den utgjør en fare. Reglene i bufeloven kan også være motivert ut fra dyreverninteresser, idet hundens skade kan påføre sau større lidelser enn om de blir tatt av rovdyr, og lidelsene vil også være unødvendige.

Krav på avliving av hund er et særskilt rettsinstitutt, som kommer i tillegg til regler om straffansvar og erstatningsansvar for hundeeieren. Når man har regler om avliving i tillegg til straff og erstatningsansvar, må det være på grunn av at regler om avliving forventes å ha både en preventiv virkning og den virkning at det risikomomentet som hunden utgjør, blir fjernet. For hundeeieren vil nok et vedtak om avliving kunne føles minst like inngripende som en bot. Dette kan tale for at vedtaket bør treffes etter en helhetsvurdering av hendelsesforløpet. En forskjell kan ligge i at vedtaket om avliving har sivilrettslig karakter. Hundeeieren unngår den stigmatisering som en straffereaksjon kan innebære.

Et vedtak om avliving av hund kan sies å ha et visst slektskap med inndragning. Vedtaket gjør inngrep i hundeeierens eiendomsrett til hunden. Tap av rett til å holde dyr ved brudd på dyrevernloven, skal etter dyrevernloven § 32 fremmes etter reglene i straffeprosessloven. Men da gjelder det mer inngripende vedtak enn når hundeeieren fratas et enkelt dyr.

Justisdepartementet foreslår i notatet her at det skal være et generelt vilkår for adgang til avliving av hund som har angrepet dyr eller mennesker, at avliving ikke anses for å være et uforholdsmessig inngrep, se lovutkastet § 9. En slik generell regel kan innføres ved at kamphundloven § 5 i noe endret form blir opprettholdt, mens særreglene for avliving av hund som har anfalt eller jaget bufe og tamrein blir opphevet. Den generelle regelen bør også gjelde der hund har angrepet hjortevilt, trass i Miljøverndepartementets vurderinger i Ot. prp. nr. 9 (1980-81) s. 69. Det er vanskelig å se grunn til å særbehandle denne situasjonen ved en samordning av hundelovgivningen.

Et særlig spørsmål er om det fremdeles bør være et generelt vilkår for avliving at dyret eller mennesket er skadet, eller om det bør kunne fremmes krav om avliving også av hund som har jaget eller anfalt dyr eller mennesker uten at det har ledet til skade. Det er forutsatt i forarbeidene til kamphundloven at begrepet skade også omfatter psykisk skade på mennesker, men utover dette er det ikke der gitt noen nærmere forklaring av begrepet «skade». Begrepet «anfalt» i strl. § 354 annet ledd er et langt videre begrep. Begrepet omfatter også tilfeller hvor hund har grepet fatt i eller hoppet opp på en person eller ved truende adferd hindret vedkommende i å passere.

Departementet antar at det kan være grunn til å opprettholde adgangen til å fremsette avlivingskrav overfor hund som har jaget eller anfalt dyr eller mennesker uten at dette har ledet til en skade. Det at det må foretas en forholdsmessighetsvurdering av avlivingskravet, vil bidra til å unngå avlivinger i tilfeller hvor hunden ikke har vært til stor fare eller sjenanse.

Når forholdsmessigheten av avlivingskravet vurderes, må det bl.a. legges vekt på den fare - bl.a. graden av fare - som har vært til stede og hvilken skade dyret eller mennesket er påført. Det bør være et utgangspunkt at det skal mindre til for å få avlivet en hund som har angrepet et menneske enn en hund som har angrepet et annet dyr. Er det barn som er angrepet, bør ikke terskelen for avliving være høy. Det bør videre legges vekt på hvilken risiko hunden må antas å utgjøre i fremtiden. Er det tale om en veltilpasset, godt behandlet hund med rolig gemytt, som har opptrådt irregulært i en helt spesiell situasjon som vanskelig kan oppstå igjen, taler det mot å avlive den. Eierens forhold må også ha betydning for vurderingen. Er det tale om en hundeeier som ikke har tilstrekkelig forståelse for hvilken aktsomhet en hundeeier bør vise, bør hunden avlives om ikke den er eller vil bli omplassert. Det bør normalt ikke skje avliving av politihund som har jaget eller angrepet noen som ledd i rollen som politihund, med mindre omstendighetene er helt spesielle.

Et særskilt spørsmål er om det bør gjøres et generelt unntak for hunder med en særlig nytteverdi, f.eks. politihunder og førerhunder. Alternativet til å gjøre et generelt unntak, er at hundens nytteverdi tas med som et moment i vurderingen av forholdsmessigheten av avlivingskravet. Lovutkastet nedenfor bygger på den sistnevnte løsningen.

Enkelte dyrevernorganisasjoner har pekt på at omplassering kan være et alternativ til avliving av hunder i tilfeller hvor det er eierens behandling av hunden som gjør at den er aggressiv eller av andre grunner utgjør et faremoment. Et spørsmål blir da om det bør innføres en lovfestet adgang for namsmyndigheten til å treffe vedtak om omplassering i slike tilfeller. Imidlertid kan det neppe forsvares å nytte offentlige midler til etablering og drift av et apparat for omplassering av hunder. Det vil også være problematisk å pålegge private institusjoner slike plikter ved lov. Det vil dessuten være vanskelig for namsmyndigheten å avgjøre om den aktuelle hunden kan hjelpes ved omplassering, noe som måtte blitt et sentralt kriterium ved avgjørelsen. Lovutkastet her bygger på at det ved vurderingen av forholdsmessigheten av et avlivingskrav blir lagt vekt på om det i det konkrete tilfellet er mulighet for omplassering, og om det kan antas at dette er et alternativ som fjerner det faremomentet hunden utgjør.

En hund som har blitt brukt som redskap i en lovlig nødretts- eller nødvergehandling, bør ikke bli avlivet etter bestemmelsen. Departementet antar at det ikke er nødvendig å presisere dette i lovteksten.

4.2.3.2 Hund som har løpt løs eller som på annen måte har voldt ulempe

Her skal vurderes i hvilken utstrekning det bør være adgang til avliving av hund som har løpt løs i områder hvor det befinner seg bufe, reinsdyr eller vilt eller i områder hvor folk ferdes, eventuelt bare i områder hvor barn ferdes, f.eks. på lekeplasser. Videre er det et spørsmål om hjemmelen for å kreve avlivet en hund som har voldt vesentlig ulempe for øvrig i straffeloven § 354 annet ledd, bør videreføres.

I dag er det hjemmel for avliving av hund som har vært uten ledsager i strekning hvor bufe beiter, jf. bufeloven § 2 annet ledd, for hund som har for vane å jage rein og som ikke blir holdt i bånd eller innestengt i den tid tamrein lovlig oppholder seg i distriktet, jf. reindriftsloven § 29 femte ledd tredje punktum, og for hund som har løpt løs i ekstraordinær båndtvangstid, jf. viltloven § 53 tredje ledd første punktum. Straffeloven § 354 annet ledd gir adgang til avliving hvis en hund trass klage til hundeholderen p.g.a. anfall mot person gjentatt har gått løs. Det er ingen generell hjemmel for avliving av hund som har løpt løs i områder hvor barn eller folk for øvrig ferdes. Politivedtektenes hjemler for avliving av hund som har løpt løs i strid med båndtvangsbestemmelsene i politivedtektene, er betinget av at eieren ikke henter hunden.

Begrunnelsen for å ha regler om avliving av hund fordi hunden har løpt løs, må også være preventive hensyn kombinert med hensynet til å fjerne det faremomentet hunden utgjør.

Den absolutte avlivingsreglene i bufeloven tar ikke hensyn til hvilket konkret faremoment som har foreligget i det enkelte tilfellet. Faremomentet i slike tilfeller vil avhenge av bl.a. hundens størrelse, rase og avstanden til bufeet. Det kan være liten grunn til å ha en absolutt regel om avliving som bl.a. vil omfatte hunder som er så små og har et slikt gemytt at de vanskelig kan tenkes å ville angripe storfe, sau eller geit. Dersom det skal være adgang til avliving i tilfeller hvor en hund har gått løs, bør det også her være en betingelse at det foretas en skjønnsmessig vurdering av faremomentet hunden har utgjort og kan komme til å utgjøre i fremtiden. Forslaget nedenfor bygger på at hunden gjentatt må ha gått løs og utgjort en risiko, og dessuten ikke senere er blitt utvilsomt trygt sikret mot igjen å komme løs, se lovutkastet § 9 annet punktum.

Dette bør etter Justisdepartementets syn også bli lagt til grunn for spørsmålet om avliving av hund som har gått løs og utgjort risiko for tamrein, fjærfe eller hjortevilt.

Et annet spørsmål er om det bør innføres en adgang til avliving av hund som har gått løs og utgjort en risiko for folk på alminnelig beferdet sted eller på sted der barn ferdes, f.eks på lekeplasser. Årsaken til at man ikke har regler om dette i dag, kan være at det generelt er mindre risiko for at hunder skal gå til angrep på mennesker enn for at de går til angrep på bufe, reinsdyr eller hjortevilt. Etter Justisdepartementets oppfatning bør avliving av hund som har gått løs og utgjort risiko for folk kunne skje på samme vilkår som nevnt ovenfor i relasjon til risiko for bufe mv.

Videre er det spørsmål om en bør opprettholde hjemmelen i straffeloven § 354 annet ledd til å avlive hund som har voldt vesentlig ulempe ved støy eller på annen måte uten å ha representert et faremoment. Justisdepartementet antar at adgangen til avliving av hund bør være forbeholdt de tilfellene der en hund utgjør et faremoment for omgivelsene. Volder hunden ulemper i naboforhold, kan naboen med grunnlag i granneloven 16. juni 1961 nr. 15 ha krav på at ulempen fjernes, se nærmere særlig lovens § 2 og § 10.

4.2.4 Prosessuelle regler for krav om avliving

Etter departementets syn bør privates krav på avliving av hund fremdeles betraktes og behandles som et sivilrettslig krav. Departementet går inn for å videreføre at kravet anses som et særlig tvangsgrunnlag hvis tvangsfullbyrdelsen blir begjært forholdsvis raskt.

Departementet foreslår en frist på to måneder for å sette frem krav om avliving av hund som har jaget, anfalt eller skadet dyr eller mennesker, dersom kravet skal gi særlig tvangsgrunnlag. Den som har kravet må først fremsette det overfor en som er ansvarlig for å avlive hunden, dvs. dens eier og innehaver. Den eller dem som kravet rettes mot har krav på varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 før kravet om avliving kan begjæres fullbyrdet ved namsmyndighetenes hjelp. Derfor blir en kortere frist enn to måneder for knapp etter departementets vurdering.

Et spørsmål er hvem som bør gis rett til å fremsette krav om avliving. Dette er i dag regulert forskjellig for hver lovbestemmelse ... . Justisdepartementet antar at den som er berørt, dvs. en person som selv er forulempet eller utsatt for risiko eller som eier eller er innehaver av dyr som har vært utsatt, bør ha rett til å kreve avliving. Det forutsettes at i tilfelle hvor barn er angrepet mv., skal barnets verge kunne fremsette slikt krav.

Hvis saken gjelder ulempe eller skade rettet mot tamrein foreslås det at krav også skal kunne bli satt frem av reingjeter eller reinoppsyn. Gjelder det vilt, kan krav etter forslaget settes frem av grunneier, jakt eller fangstberettiget eller viltorganene.

Den som krever en hund avlivet, må i dag legge ut rettsgebyr, som senere kan kreves dekket av hundens eier, dersom kravet fører frem. Dette kan for noen virke som en sperre mot å få avlivet en hund som har vist seg farlig mot mennesker eller andre dyr. Et spørsmål er derfor om det bør gjøres unntak fra kravet om rettsgebyr i saker om avliving av hund.

Rettsgebyrloven § 10 regner opp for hvilke sakstyper det i dag er gjort unntak fra krav om rettsgebyr for saker som går for herreds- og byrett, lagmannsrettene og Høyesterett. Det dreier seg særlig om saker om familierettslige spørsmål, men også bl.a. saker om trygderettigheter, arbeidsforhold og militærnekting. Unntak fra kravet om rettsgebyr i saker om tvangsfullbyrdelse følger av rettsgebyrloven § 15 tredje ledd. Her er det kun gjort to unntak, for midlertidig avgjørelse om bidrag etter ekteskapsloven § 92 og for saker som behandles etter barnebortføringsloven.

Departementet antar at det ikke er tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak fra kravet om rettsgebyr i saker om avliving av hund. Hovedregelen er at rettsgebyr skal betales i alle saker, og saksøkeren vil bare risikere å tape det utlagte rettsgebyret dersom saken ikke fører frem eller dersom den saksøkte, dvs. hundeeieren eller - innhaveren, ikke er søkegod. Departementet ber forøvrig om høringsinstansenes syn på dette spørsmålet.»

13.4 Høringsinstansenes syn

13.4.1 Materielle vilkår for avliving

Departementet viser til høringsinstansenes generelle merknader om avliving av hund under punkt 12.4.1.

Barneombudet

«mener barn blir best sikret og respektert hvis hunder som har angrepet dem ubegrunnet, kan kreves avlivet. Det må selvfølgelig utvises et godt skjønn ...»

Politimesteren i Hordalandsier dette:

«Den alminnelige rettsfølelse er her i noe utakt med gjeldende rett. Særlig for foreldre som har opplevd at deres barn er blitt bitt av hund, men hvor angrepet er avsluttet, oppleves det som konkret urimelig at det er videre adgang til avliving av hund som har skadet bufe enn hund som har skadet folk. Konkret oppleves dette som om dyr har større verdi enn mennesker.

Hordaland politidistrikt er enig i at det innføres en regel som i større grad likestiller mennesker med dyr i den forstand at den ubetingede avlivningsadgang som bufeloven, viltloven, og reindriftsloven oppstiller blir noe innsnevret. Dette er i takt med den alminnelige rettsfølelse, og det er riktig at det etter dette må være en forholdsmessighetsvurdering av avlivningsinngrepet som avgjør avlivningsadgangen. Det kan også vurderes om ikke hensynet til den alminnelige rettsfølelse kan utgjøre et moment i den oppregning som utkastet § 9 oppstiller.»

Rådet for dyreetikk uttaler følgende om aggressivitet overfor mennesker:

«Når det gjelder hunder som er farlige overfor mennesker, mener rådet at dette i stor grad er en egenskap ved den aktuelle hunden og ikke hunder i sin alminnelighet, selv om de fleste hunder trolig vil kunne bite dersom de kommer i en særlig presset situasjon. Med det hundeholdet vi har i Norge, vil aggressiv atferd overfor mennesker være en sterkt uønsket egenskap, som man vil forsøke å redusere gjennom vektlegging av lynne ved utvelgelse av avlsdyr, gjennom opplæring og sosial trening av hunden og allmen informasjon. Etablert agressiv atferd overfor mennesker kan være vanskelig å kurere. Dette tilsier at avliving ofte vil være en adekvat reaksjonsmåte for å unngå gjentak.»

Nittedal kommune mener at lovutkastet er utilstrekkelig. Av rådmannens vedlagte vurdering fremgår at lovutkastet § 9 overlater for mye til skjønn. Ellers sies bl.a. følgende:

«Når det gjelder hund som har angrepet menneske mener rådmannen at det ikke skal være noen toleransegrense. Hunden som har overtrådt en slik terskel bør ubetinget kunne kreves avlivet. Selv om tap av hund for hundeeier følelsesmessig vil være et stort inngrep, bør dette ikke gå på bekostning av andre menneskers rettsvern. ... For reelt farlige situasjoner mener rådmannen at det kun bør være i ekstraordinære situasjoner at hund ikke kan kreves avlivet.»

Norges veterinærhøgskole uttrykte skepsis overfor allmennhetens inngrepsrett på stedet overfor hunder, men gav uttrykk for at man «har mindre betenkeligheter med bestemmelsene om ... avliving etter at en hendelse har skjedd (§§ 9 og 10)». Også Ringerike kommune uttaler at høringsutkastet §§ 9 og 10 kan aksepteres.

Norsk sau- og geitalslag mener at høringsutkastet ikke verner beitedyr godt nok:

«Det er i det nye lovforslaget tatt inn en setning om at avliving likevel ikke kan kreves dersom det vil være et uforholdsmessig inngrep. En slik formulering vil etter vårt syn kunne føre til at svært mange saker havner for domstolene. I kommentarene til lovteksten (side 36) er det vist til at preventive hensyn kan også ivaretas ved bøter og erstatningsansvar og ved adgang til å fremsette et avlivningskrav i ettertid. Det vil helt sikkert bli ulik vurdering fra hundeholder og beitedyreier om hva som er uforholdsmessig inngrep i en slik sammenheng. Dagens erfaring er at tvistesaker som omhandler løshunder og beitedyr blir svært lavt prioritert i rettssystemet. Slike saker blir som regel henlagt på grunn av bevisets stilling, sjøl om det kan føres detaljerte bevis for hendelsesforløpet. Konklusjonen vår er at forslaget til lovtekst under paragraf 9 helt klart vil svekke beitebrukeren og hans interesser i forhold til dagens lovverk.»

Fylkesmannen i Buskerudbemerker at reglene «ikke må innebære et svekket vern av husdyr i forhold til dagens lovverk, inklusiv bufeloven».

Sandnes kommune peker på at det er nødvendig å ha klare, praktikable regler om avliving, og fremholder generelt følgende:

«Avliving vil oftest vekke sterke følelser hos hundeeieren. Selvsagt vil ansvarsbevisst hold av hunden være den beste beskyttelse mot at avliving vil bli aktuelt. På den annen side vil nødvendigvis avliving i noen tilfeller måtte bli følgen. Denne mulighet vil for de fleste og over tid i seg selv virke skjerpende på hundeeiernes opptreden.»

Foreldregruppen Roger Åsheim, Tormod Tørstad og Kjell Rønningsbakker også opptatt av at reglene må være klare og praktikable, og uttaler bl.a. følgende:

«Sammendrag av våre forslag for å forebygge bittskader:

• Hunder som biter voksne eller barn så kraftig at offeret må behandles av lege, skal uten unntak avlives.

• Leger bør bli pålagt obligatorisk rapporteringsplikt av alle slike tilfeller av bittskader som de får til behandling, til nærmeste politimyndighet som gis myndighet til uten unntak å avlive hunden.

...

Hunder som skaper utrygghet, ved å gå løse eller ved hundeeierens hundehold ellers, skal kunne avlives av politiet dersom det kommer gjentatte anmeldelser.

...

Hvert år er det 4000 som må til legebehandling for hundebitt. Til sammenligning er det 400.000 hunder i Norge. Det betyr at dette bare gjelder 1 prosent av hundebestanden. Mellom 70 og 80 prosent av hundene som biter, vil ifølge hundeeksperter bite voksne eller barn igjen. Det mest effektivt forebyggende vi kan gjøre mot framtidige angrep på mennesker er derfor uten unntak å avlive alle hunder som biter. Dermed unngår vi også at det blir avlet videre på aggressive eksemplarer av hunderaser.

... Det vil også i høy grad motivere hundeeiere til dressere hundene sine på en riktig måte. Ingen hundeeier som er glad i sitt kjæledyr, vil sette særlig pris på å få det avlivet.»

Foreldregruppen uttaler til høringsutkastet § 9 at første del «er i utgangspunktet bra». Alt som står fra og med ordene «dersom hunden senere ikke ...», ønsker foreldregruppen ut av lovteksten, og erstattet av følgende:

«Hunder som biter voksne eller barn så kraftig at offeret må behandles av lege, skal uten unntak avlives.»

Videre uttales:

«Ved de andre tilfellene for eksempel «... gått løs og utgjort risiko...» må det føyes til at: Hensynet til menneskers sikkerhet må alltid settes øverst når vurderingen om avlivning skal foretas.»

Foreldregruppen fremholder også at hundens gemytt ikke må bringes inn i vurderingene: «Det åpner for skjønn og juridisk drakamp i rettssystemet.»

Til forslaget fra foreldregruppen har Fuglehundklubbenes Forbundi tilleggsuttalelse 11. juli 2002 uttalt bl.a.:

«Det er åpenbart et behov for en avlivningshjemmel for hunder som biter. Vi er av den oppfatning at eksisterende lovverk i kamphundloven gir uttrykk for en balansert avveining av de foreliggende hensyn, og således bør opprettholdes. ... Det er på det rene at det i lovverket må finnes en sikkerhetsventil for hunder som kan sies å ha bitt i en spesiell situasjon, eks. under provokasjon, utøvelse av vold, hvor bittskaden har kommet under lek, forsøk på å skille to hunder som slåss osv. eller hvor bittskaden er helt ubetydelig. Det vil virke svært støtende om en person som eks. fysisk har plaget en hund i neste omgang skal kunne kreve hunden avlivet fordi den har bitt i selvforsvar. Videre vet vi at mange bittskader skjer i forbindelse med eiers lek med hunden. ... Dette er bare noen eksempler på at en ubetinget avlivningsadgang ved hundebitt vil være både urimelig, uhensiktsmessig og forfeilet i forhold til målet som søkes oppnådd - forslaget støttes ikke.

Muligheten for å effektivisere kamphundlovens avlivningsbestemmelser ved at politiet i første hånd fatter en beslutning om avlivning, har vi ikke innvendinger mot, naturligvis under forutsetning av at politiets beslutning kan overprøves av domstolene.

[Det er ikke] belegg for at 70 % av de hunder som har bitt en gang, biter igjen. Noe tallmateriale på dette finnes ikke. Det man vet er imidlertid at det er mer sannsynlig at en slik hund igjen biter (sammenlignet med en annen hund), siden den har vist at den har bitt som en del av sitt adferdsrepertoar. En rekke faktorer får betydning.»

I møte med departementet 11. juli 2002 tok forbundet til orde for at reglene skiller mellom situasjonene der angrep er rettet mot enten menneske eller dyr.

Norges Hundekjørerforbunduttaler ved brev 16. juli 2002 at avliving av hund som har skadet folk slik som foreslått av foreldregruppen må gjelde ved «(alvorlig) legemsbeskadigelse», ikke f.eks. der «den «skadede» ønsker stivkrampesprøyte for sikkerhets skyld. Vi har forstått at vår presisering også er i tråd med forslagsstillernes oppfatning og intensjon.» Man mener at avliving heller ikke kan skje unntaksfritt, f.eks. i tilfeller av «hund som biter når man hindrer en hund i å skade annet dyr (eks. to hunder som slåss eller valper som biter under lek).» Norges Hundekjørerforbund foreslår derfor følgende:

«Alle hunder som biter pga. aggressivitet ovenfor folk og volder (alvorlig) legemsbeskadigelse, bør avlives. Med denne formuleringen vil ikke loven kunne ramme hunder som ikke er farlige uavhengig av hundens størrelse. Det bør ikke være type hund som avgjør, men grad av skade.»

Norges Hundekjørerforbund fremholder også at gjentatte anmeldelser ikke bør være avlivingsgrunnlag alene, uten i kombinasjon med manglende oppfølgning av pålegg:

«Dette hindrer at anmeldelse som har andre motiver enn de knyttet til hundens atferd, får konsekvenser for hunden, (eller at anmeldelsene bygger på ubegrunnet utrygghet.) Avliving kan kun skje dersom myndighet pålegger tiltak av en eller annen form gjentatte ganger og disse ikke følges opp av hundeeier.»

I brev 1. juli 2002 og uttalelse overlevert til departementet 11. juli 2002 tar Foreningen for Hundeomplasseringsterkt avstand fra forslaget om at hunder som biter så kraftig at offeret må behandles av lege skal avlives. Man mener at så mange hunder ville blitt avlivet at «norsk hundehold ville opphøre å eksistere i sin nåværende form». Foreningen legger da til grunn at lovforslaget er så vidtgående at selv det minste lille rift skulle medføre avliving. Videre sies bl.a. at dersom leger får rapporteringsplikt for hundebitt, med dramatiske konsekvenser, vil folk unnlate å oppsøke lege. Alternativt vil folk oppgi annen skadeårsak, med feilbehandlinger som resultat. En nulltoleranseregel vil, blir det sagt, glede «det mindretallet som vil benytte enhver anledning til å provosere hunder til å bite, for deretter å forlange hunder avlivet.» Det uttales bl.a.:

«At en liten hudavskrapning/rift skal føre til avliving, eller fordi man for sikkerhetsskyld har oppsøkt lege for å få en stivkrampesprøyte, vil oppfattes som urimelig og svekke tilliten til et rettferdig system. Kriteriet for å avlive en hund skal ikke være om man oppsøker lege eller ei, men omfanget av bittet og omstendighetene omkring hendelsen som har utløst bittet. Bittet kan ha blitt fremprovosert ved at hunden har blitt plaget, slått, mishandlet eller av andre årsaker har forsvart seg. Eller at barn eller voksne gjennom lek med hunden tilfeldig har fått seg noen rift/skraper eller overflatebitt. De fleste hunder eller katter vil under lek eller som advarsel kunne gi overfladiske merker (varselbitt). Dersom slike merker automatisk skal føre til avliving av katter og hunder, kan man like godt forby alt katte og hundehold.»

Norsk Kennel Klub har disse merknadene:

«Kennelklubben er av den prinsipielle oppfatning at krav om etterfølgen[d]e avlivning bare bør skje etter en avveining slik som bestemt i kamphundlovens § 5. Man er derfor enig i at denne bestemmelse føres videre i en ny lov. Det må imidlertid klart skjel[d]nes mellom hunder som har angrepet mennesker og som har angrepet dyr.

I det første tilfelle kan man akseptere en strengere regel enn i det annet tilfelle, jfr. det som foran er sagt om privat rettshåndhevelse.

Under begge alternativer må den etterfølgende avlivning reserveres for de tilfelle hvor hunden har vist en ikke akseptabel aggressivitet.

...

Det er fortjenestefullt at det foreslåes som et alternativ til avlivning at hunder kan bli omplassert.

...

Til annen setning [i høringsutkastet § 9] bemerkes at man her bør videreføre regelen i straffelovens § 354, 2. ledd om forutgående varsel til eier.

Ved den helhetsvurdering som skal foretas bør også tas med om hundeeieren er straffet i forbindelse med den hendelse som foranlediger avlivningskravet.»

Etter forslaget fra foreldregruppen tilføyer Norsk Kennel Klub og Norges Jeger- og Fiskerforbundi brev/notat 3. juli 2002 bl.a. dette:

«Vi har allerede kamphundlovens § 5. Den sikkerhetsventil man har i 1. ledd, 2. pkt. må videreføres i ny hundelov ... Har man først en «sikkerhetsventil», er det ikke grunn til å forlate Namsretts-behandling i slike saker, og den dermed følgende kontradiktoriske forhandling.»

Til spørsmålet om rapporteringsplikt for leger sier samme instanser bl.a.:

«Forslaget tar ikke standpunkt til spørsmålet om legers taushetsplikt. Det er ikke uten videre gitt at den som blir behandlet for bittskader vil at legen skal rapportere dette videre.

NKK bemerker for sin del at skal man ha en slik ordning, sammen med en regel om obligatorisk avlivning, skulle man komme opp i ca. 4.000 hundeavlivninger i året. ...»

Norges Jeger- og Fiskerforbund:

«Her er det i første omgang eier/ledsager som bør straffes. Dette bør være bøter, gjerne forholdsvis store. Ved gjentagelse kan hunden kreves avlivet. Når det gjelder skade på folk har vi bedre forståelse for avlivning, men ved å jage dyr er vi igjen inne på tradisjonelle jaktformer. Vi regner da med at under betegnelsen dyr kommer også vilt. Videre bør det beskrives hva som er ment med «reell risiko».»

Jakthundrådet i Norge:

«Jakthundrådet ønsker å rette oppmerksomheten mot bruk av begrepet «jaget» i forbindelse med situasjoner som kan medføre krav om avliving. En løs hund som benyttes til jakt, vil i realiteten også komme inn under definisjonen å «jage et dyr». Dette synes ikke fanget opp av lovutkastet slik det er foreslått utformet, og Jakthundrådet ber derfor om at dette endres. Rent prinsipielt vil Jakthundrådet påpeke at lovutkastet i flere sammenhenger benytter det nokså upresise uttrykket «dyr». Dette er meget uklart og gjør det vanskelig å definere klart hva som ligger i utkastet til bestemmelsene.»

Fuglehundklubbenes Forbund har avgitt en fyldig høringsuttalelse. Generelle betraktninger om avlivning er allerede til dels referert foran under punkt 12.4.1. Departementet viser til disse merknadene, som tar avstand fra at avlivingsregler skal ha et forebyggende siktemål, aksepterer at hunder som ved atferd har vist et gemytt som er farlig for omgivelsene, bør avlives, men fremholder at avliving av hund er svært inngripende overfor eieren og bare må skje der dette fremstår som forholdsmessig. For øvrig uttaler forbundet spesielt til høringsutkastet § 9:

«Det er et behov for en slik avlivningshjemmel som foreligger i kamphundlovens §5.

Det er viktig at forarbeidene til § 9 presiserer at et avlivningskrav bare skal tas til følge dersom hunden gjennom sin opptreden har vist unormal og uønsket agressivitet mot menneske eller andre dyr. I Ot. prp. nr. 9 (1980-81) på side 69 fremgår følgende:

«Denne endring i forhold til gjeldende lov er begrunnet i at en så drastisk situasjon som avlivning bare er på sin plass for å hindre at viltet lider i en akutt situasjon, eller hvor for eksempel snøforholdene skaper særlig risiko. En senere avlivning, kanskje etter lang tid gått, vil gi et preg av hevn mot hunden, som ikke er godt begrunnet»

I lys av ovennevnte gir departementets forslag til utvidelse av kamphundloven § 5 liten mening. Det samme kan sies om man ser forslagets utvidelse opp mot forarbeidene til kamphundloven:

«Skaden som er påført mennesket eller dyret, bør være alvorlig. Psykiske skader på mennesker kan også regnes som alvorlige»

Videre er det grunn til å fremheve at en rekke av de hunder som finnes i Norge i dag er jakthunder, som naturligvis besitter jaktlige instinkter og egenskaper. Dette forholdet er det tatt høyde for i forarbeidene til kamphundloven:

«Der dyr er involvert bør ikke skaden være en følge av naturlige instinkter hos for eksempel jakthunder».

Det er viktig at det presiseres i forarbeidene til en hundelov at ovennevnte fortsatt skal gjelde.

Vi kan ikke se noen grunn til at gjerningsbeskrivelsen i kamphundloven («hund som har påført menneske eller dyr skade») skal utvides på den måte departementet har foreslått. Det bør som et minimum kreves at hunden har voldt konkret skade.

Departementet går ikke bare bort i fra kravet om at det må foreligge en skade, man overser også at det bør kreves skade av en viss alvorlighet for at en hund skal kunne avlives. Det er viktig at disse prinsippene videreføres. Vi vil igjen fremheve at hund er et viktig rettsgode som vi i traktats form har forpliktet oss til å beskytte. Avlivning skal ikke være kurant, det skal ikke bære preg av hevn mot hunden eller straff mot eier - det bør bare kunne skje der hundens gemytt gjør at en slik reaksjon er nødvendig. Det vises til våre generelle betraktninger ... Det er vår oppfatning at departementets negative syn på hunder også ved utformingen av denne bestemmelsen har hatt stor betydning.

Departementet uttaler på side 42 i høringsutkastet at dersom det er barn som er angrepet, bør ikke terskelen for avlivning være høy. Dette må strykes - barn opptrer ofte på en måte som hunder ikke setter pris på - det finnes dessverre en del eksempler på at barn er direkte slemme både mot hunder og andre dyr. En konkret vurdering av situasjonen, herunder skadens omfang og risikoen for gjentagelse, synes fornuftig å legge til grunn. Ekspertuttalelser vedrørende hunds adferd bør her innhentes av departementet.

Det er vår klare oppfatning at ordlyden i lovutkastet endres slik at ordlyden i nåværende kamphundlov § 5 videreføres. Vi synes videre at det også bør fremgå av loven at hundens økonomiske verdi og betydning for eieren, inngår i den avveining som må foretas av om avlivning er et uforholdsmessig inngrep. Noen mennesker har et helt spesielt forhold til sine hunder, for eksempel de barn som har fått hund fra Radiumhospitaltet, eldre eller lignende.

Dersom en hund skal kunne avlives som følge av at den gjentatte ganger har gått løs og utgjort risiko, bør det være et vilkår om at eieren har blitt gitt minimum en advarsel av politiet. En avlivning i slike tilfeller må imidlertid unngås, siden man i realiteten straffer for forsømmelser fra hundens eier med mindre hunden har gjort noe konkret galt. Dersom hundeeieren forsømmer seg helt kan han fratas dyret med hjemmel i dyrevernlovens §32.»

I fellesuttalelsen 20. mars 2002 fra Norsk Kennel Klub, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Hundekjørerforbundog Fuglehundklubbenes Forbund er det sagt følgende:

«Det må fremgå klart av forarbeidene til bestemmelsen at dersom en hunds angrep på et annet dyr er en følge av hundens naturlige instinkter, bør hunden ikke avlives.

Slik vi ser det er det ingen grunn til å endre den ordlyd som fremgår av kamphundloven»

Det blir også bl.a. fremholdt at avliving «lar seg bare forsvare der hundens gemytt tilsier et slikt inngripende tiltak».

Dyrebeskyttelsen Norgesier bl.a. dette:

«Dyrebeskyttelsen Norge ser det som positivt at hundelovgivningen samles i én lov, fordi dette vil gjøre lovverket mer oversiktlig for folk flest. Dyrebeskyttelsen er likevel kritisk til flere av de foreslåtte bestemmelsene.

Vi mener at hovedproblemet ved dagens hundehold er uansvarlige hundeeiere. Avlivning av hunden løser ikke dette problemet, fordi eieren alltid kan skaffe seg en ny hund. Slik vi oppfatter lovutkastet, er det den enkelte hund som blir definert som problemet.

Vi mener at lovutkastet ikke tar tilbørlig hensyn til det sterke følelsesmessige bånd som de fleste hundeeiere har med hunden sin. ... Avlivning bør unngås hvis problemet kan løses på mindre inngripende måter.

Hvis Staten skal kunne avlive hunder på en så lettvint måte som skissert i lovutkastet, gir dette signalvirkninger til publikum om at en hunds liv er lite verdt. Dyrebeskyttelsen mener at ethvert liv har en verdi i seg selv. Ethvert dyr har livsvilje som bør tas hensyn til av oss mennesker ...

Slik Dyrebeskyttelsen forstår det, er formålet her [høringsutkastet § 9] å hindre farlige hunder i å gjøre ytterligere skade.

Omtrent alle normale hunder vil jage katter, selv om de ikke nødvendigvis vil skade dem. Dette betyr at hvis en normal hund som har jaget en katt skal kunne kreves avlivet (slik utkastet hjemler!), vil lett den mest godmodige blant hunder kunne bli dømt til døden. Men dette vil ikke vesentlig minske risikoen for at den aktuelle katt eller andre katter blir jaget igjen av andre hunder.

En hvilken som helst hund vil kunne bite hvis den blir tilstrekkelig presset. Hvis en slik normalt veltilpasset hund skulle komme i en slik situasjon at den biter, vil ikke dette øke risikoen for at den skal gjøre det igjen. Avlives hunden, er det like sannsynlig at en hvilken som helst annen hund skal bite. Altså: Ingen fare avverges ved at hunden avlives.

Bestemmelsens formål oppnås m.a.o. ikke med det virkemiddelet som er valgt.

Det kan selvsagt skje at en hund får for vane å bite eller på annen måte opptre veldig aggressivt. Hvis dette blir en inngrodd del av hundens reaksjonsmønster og problemløsningsmekanisme kan det bli vanskelig å trene vekk, men ofte lar det seg gjøre for en kyndig person å endre hundens adferd. Hvis adferden kan endres, vil dette avverge nye faresituasjoner, og en såpass vidtgående reaksjon som avlivning blir dermed unødvendig.

Avlivning bør bare brukes som virkemiddel hvis akkurat den aktuelle hunden vil utgjøre en større fare enn andre hunder som kommer opp i lignende situasjon i fremtiden.

Konklusjonen blir at det må bero på en konkret vurdering om avlivning er egnet som virkemiddel eller ikke. Den skjønnsmessige adgang som er oppstilt, jfr. setningen «Avlivning kan ikke kreves dersom det ville være et uforholdsmessig inngrep.», er for snever til at alle relevante momenter kan bli bredt vurdert.

Dyrebeskyttelsen mener at bestemmelsen slik den er foreslått, bør strykes, og erstattes av en bestemmelse som åpner for større grad av skjønn.

Dyrebeskyttelsen mener at det alltid er hundeeierens ansvar hvordan hunden oppfører seg, ikke hundens. Hunden er alltid et produkt av eierens oppdragelse. En hund som er truende, eller som flyr alene omkring og skremmer folk eller dyr, har en dårlig eier. Avlives hunden som straff for eieren, kan vedkommende skaffe seg en ny hund. Mest sannsynlig vil den neste hunden bli like håpløs. DN mener at bestemmelsene om tap av rett til å ha dyr etter dyrevernloven § 32 bør utvides, slik at det blir lettere å fradømme en hundeeier retten til å ha hund. En slik reaksjon vil kunne kombineres med tvungen omsorgsovertagelse fra dyrevernnemnda. Da kan hunden omplasseres. Slik straffes eieren og ikke det uskyldige dyret, samtidig som lovreglene vil få bedre forebyggende effekt.»

I tilleggsuttalelse 10. juli 2002 sier Dyrebeskyttelsen Norgebl.a. dette:

«Avliving av hund bør ikke utføres før nøye vurdert av fagperson. Fagperson er her en adferdsspesialist på hund. Om bittet er overfladisk eller mer alvorlig vil være avgjørende i vurderingen om avliving. Det bør lages en klassifisering av bitt i samarbeid med adferdsspesialist og medisinsk personell, og kan f.eks. fremstå som en klassifisering fra 1 til 6 etter alvorlighetsgrad. Avliving må heller ikke finne sted umiddelbart, men utsettes til nærmere vurdering er gjort.»

Foreningen for Hundeomplassering uttaler bl.a. følgende, og Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegnhar avgitt nærmest identiske merknader:

«Generelt kan sies at bestemmelsen ikke gir rom for alternative sanksjoner. Eksempelvis slik at en hund som vedvarende har anfalt eller skadet folk kan avlives eller omplasseres. I strl § 354, 2 ledd gir hundens eier advarsel, og det stilles krav om vedvarenhet.

§ 9 likestiller dyr og mennesker. Dette harmonerer dårlig med lovgivningen ellers, eksempelvis i nødretten (strl § 47) der mennesket alltid vil ha større verdi enn en hund. Konklusjonen blir at lovteksten må differensiere mellom anfall eller skade som en hund påfører mennesker, og skader som en hund påfører et annet dyr. Det må differensieres mellom typer skader. Terskelen for å avlive hund som har anfalt eller skadet et menneske må være lavere enn dersom en hund skader eller dreper et annet dyr. Det må foretas en konkret avveining. Dersom hunden skader eller dreper et annet dyr av mindre verdi, skal dette ikke automatisk føre til avlivning, men at det i større grad benyttes bøter. Beløpet på boten vil reflektere omfanget av voldt skade og skadevolder, det skadede dyret og forholdene ellers omkring hendelsen.»

Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegnsier også bl.a. dette:

«Hunder er fredelige av natur, og vil kun i ekstreme tilfeller ty til angrep på mennesker. Årsaken til at hunder i enkelte tilfeller anfaller, skader eller angriper mennesker eller andre dyr, skyldes mangelfull innsikt, og lavt kunnskapsnivå rundt hunders adferd fra hundeeiers side. DBO mener derfor det er av svært viktig betydning at det kreves omplassering fremfor avlivning i tilfeller der hunden har vist seg å utgjøre en fare. Dette bør naturligvis ikke skje i tilfeller der eier har nok kunnskaper, eller ønsker å tilegne seg disse, til å kunne håndtere problemet.»

Oslo politikammer uttaler følgende:

«En er i utgangspunktet enig i den konkrete forholdsmessighetsvurdering som skal gjøres ved avliving i ettertid, men den foreslåtte bestemmelse bør klarere understreke at det ikke er den eventuelle økonomiske skade som skal være avgjørende for avlivingsspørsmålet, men den konkrete vurdering av muligheten for ny skade. ...

For så vidt gjelder adgang til å avlive etter at angrepet er over, er de gjeldende bestemmelser som påpekt av departementet ulike. For det første skal det for så vidt gjelder mennesker ha skjedd et «anfall» eller personskade, og i tillegg er det formelle regler som fastslår at det enten skal ha blitt fremsatt et varsel først (strl. § 354), eller at begjæringen skal være fremsatt innen en måned etter hendelsen (kamphundloven § 5). Slike bestemmelser gjelder ikke ved angrep eller skade på dyr. Dette synes ikke rimelig, og forslaget til ny lov § 9 synes på dette punkt hensiktsmessig.»

Landbruksdepartementet mener at avlivningsmuligheten ikke bør foreligge ved angrep etc. på alle dyr, men bare der det gjelder dyr som nevnt i høringsutkastet § 7 tredje ledd.

Fylkesmannen i Buskerud stiller spørsmål om hva som omfattes av «dyr», og sier at dersom dette innbefatter vilt, «blir formuleringen ikke tilfredsstillende for jakthunder i lovlig bruk i jakttid».

Flere instanser har merknader til ordet «anfalt». Haugesund kommune mener dette gir for vid avlivningsadgang. Lensmannen i Fræna og Sorenskriveren i Inderøymener ordet er fremmed og foretrekker ordet «angrepet» brukt. I samme retning uttaler Våler kommuneseg. Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr mener at det bør være et absolutt vilkår for avliving at menneske eller dyr er skadet. Denne instansen uttaler også at en ikke bør opprettholde hjemmelen til å avlive hund som har voldt vesentlig ulempe ved støy eller på annen måte uten å ha representert et faremoment (gjeldende straffelov § 354 annet ledd).

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag sier dette:

«Fylkesmannen har ... konstatert at det foreslås at en opprettholder adgangen til å framsette avlivingskrav av hund som har jaget eller angrepet dyr eller mennesker uten at dette har ledet til en skade, jfr. utkastets § 9. Fylkesmannen har ingen merknader til dette, men finner å ville anføre at når forholdsmessigheten av avlivingskravet vurderes, må det bl.a. legges vekt på den fare - bl.a. graden av fare - som har vært til stede og hvilken skade dyret eller mennesket er påført. Det vises for øvrig til departementets egne betraktninger knyttet til denne problemstilling, som en slutter seg til.»

Sauherad kommune bemerker at

«også den skadelidtes opptreden [bør] tillegges vekt ved vurdering av krav om avliving i etterkant. Mange ufarlige og snille hunder vil i en gitt situasjon, som den opplever som truende, kunne bite, selv om den aldri har gjort det før eller kommer til å gjøre det igjen.»

Våler kommune peker på at det

«må ... settes et skille mellom hvor hunden viser slik adferd. Skjer det inne i eget hus, i hundegård eller på gårdsplass avgrenset med gjerde, bør det ikke være anledning til avliving, eller i ettertid å kunne kreve dette. I slike tilfeller skal gjerde være merket med skilt om at hund går løs. Hus og hundegård anser vi at ikke å trenge slik merking.»

Professor dr. jur. Jo Hovhar uttalt følgende til høringsutkastet § 9:

«Også her er loven bygget opp slik at det etter ordlyden er en forholdsvis vid adgang til å kreve avlivning, men med en reservasjon om at avliving ikke må være et «uforholdmessig inngrep».

Den legislative begrunnelse for en slik etterfølgende avlivningsadgang kan tenkes å ligge på tre plan.

For det første kan avlivingen fungere som en straffelignende reaksjon overfor hundeieren. En slik tanke kommer til uttrykk i forslaget til motiver, hvor det heter (s. 41): "Når man har regler om avliving i tillegg til straff og erstatningsansvar, må det være på grunn av at regler om avlivning forventes å ha en viss preventiv virkning ... [på eieren]". Et slikt synspunkt er imidlertid etter min oppfatning middelaldersk i sin uhyrlighet: For å skjerpe eierens aktpågivenhet, avliver en det uskyldige dyret. Dette er vel det eneste tilfelle i norsk rett hvor en i fullt alvor foreslår å innføre lovhjemmel for å rette baker for smed.

For det andre kan en avlivning oppfattes som en hevn for den som har - eller mener han har - lidd skade. Privat hevnlyst beskyttes ikke av lovgiveren i andre sammenhenger, og bør heller ikke oppfattes som en fyllestgjørende begrunnelse for å kreve en hund avlivet.

Det eneste rasjonelle argument for å tillate etterfølgende avlivning vil derfor være at dette er den eneste måten å hindre fremtidig skade på. Svært ofte er det imidlertid som nevnt slik at skade voldt av hund er et engangsfenomen. Derfor bør det også fremgå av lovteksten at avlivning bare skal kunne kreves der dette er nødvendig for å hindre fremtidig skade.

Også på et annet punkt er forslaget til lovtekst unødvendig vid.

Etter forslaget skal avlivning kunne kreves hvis en hund har «anfalt» mennesker eller skadet. Slik begrepet «anfalt» er definert på s. 42, er det et videre begrep enn «angripe». Det forutsettes bl.a. at det skal regnes som et «anfall» at en hund hopper opp på folk. Slik atferd er imidlertid fra de fleste hunders side et vennskapsytring eller et ønske om kontakt. Ordet «anfalle bør derfor byttes ut med «angripe».

Loven åpner også adgang til å kreve avliving der hunden har jaget andre dyr - dette gjelder også dyr som ikke er nevnt i § 7 (3), og vil f.eks. omfatte kattejakt, eller det forhold at to hannhunder ryker på hverandre i kampen om en tispes gunst. Kattejakt - enda så gjerne de fleste hundeiere ønsker å hindre det - er et nokså normalt fenomen. Uttrykket «som hund og katt» finnes i de aller fleste språk og kulturer. I 99% av tilfellene ender imidlertid en slik kattejakt godt - blir det konfrontasjon, er det vanligvis hunder det går verst ut over.

Også når det gjelder etterfølgende avlivning bør det være et grunnvilkår for å fremsette krav om avlivning at rekvirenten er blitt angrepet eller er blitt påført en ikke ubetydelig skade.»

13.4.2 Prosessuelle vilkår for avliving

Oslo politidistrikthar bl.a. følgende merknader:

«For politiet er bestemmelsene om avliving av hund viktige og meget praktiske. Dagens regler er lite hensiktsmessige og unødig tids- og ressurskrevende for politiet å etterleve. Det er i første rekke strl. § 354, 2. ledd og kamphundloven som har vært bragt til anvendelse ved Oslo politidistrikt, og hvor vi har høstet de fleste av våre erfaringer.

For så vidt gjelder strl. § 354, 2. ledd er denne bestemmelsen avhengig av at det tidligere er fremsatt en «klage». Vanligvis tilsier notoritetshensyn at denne klagen skal ha vært skriftlig, og det må også kunne kreves dokumentasjon for tidspunktet for avsendelse. Det er formentlig grunn til å regne med at det er politiet som vanligvis vil være avsender av en slik klage, i etterkant av en anmeldelse. Loven har heller ingen grense for hvor «gammel» klagen kan være uten at den nye klagen ikke lenger medfører adgang til avliving. ...

Kamphundloven (midlertidig lov om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder) har en uheldig tittel, i og med at loven både inneholder bestemmelser om avliving av hunderaser som i henhold til forskrift er forbudt å ha i Norge, og avliving av enhver hund som har forvoldt skade. For avliving etter sistnevnte bestemmelse kreves imidlertid at begjæring om avliving skal være fremsatt innen en frist på en måned. Denne fristen viser seg i praksis ofte å bli for kort, fordi både anmelder og politiet for sent tar stilling til avlivingsspørsmålet. Dette har sammenheng med at spørsmålet om avliving gjerne utstår til etterforskningen av straffesaken er avsluttet, om en idet hele tatt er kjent med hvem hundeeieren er. ...

Endelig skal det bemerkes at for enkelte hundesaker har den beste løsningen sett fra politiets side vært å overlate hunden til dyrevernnemnda, som har fattet vedtak om «omsorgsovertakelse» eller avliving.

Samtykke til avliving er etter politiets erfaring i anmeldte straffesaker ofte hjemmel for avliving. Regler om samtykkets form, innhold og evt ugjenkallelighet er ikke regulert i noen lov, og burde muligens vært omhandlet i ny lov om hundehold. ...

Det fremgår at departementet mener at krav om avliving skal behandles som et krav om tvangsfullbyrdelse, og setter en grense på to måneder for fremsettelse av kravet. Denne fristen skal løpe fra når hendelsen skjedde. Dette synes ikke rimelig, fordi det er ikke gitt at den skadelidte eller politiet er kjent med hvem som er eier av hunden, og kanskje først blir det etter noen tid. Dernest bør det fremgå klart om det må fremmes et formelt varsel etter tfbl. § 4-18, eller om det er nok å informere hundens eier om et avlivingskrav for at tomåneders fristen skal brytes. ...

Oslo politidistrikt er meget overrasket over at forslaget ikke later til å gi politiet rett til å kreve avliving, men overlater dette til den enkelte skadelidte. Denne nyskapningen er verken omtalt i noen bredde, eller nærmere begrunnet. Etter Oslo politidistrikts oppfatning er departementets forslag uheldig særlig av tre grunner:

• Det er vår oppfatning at det hensyn som kan begrunne en avliving er hensynet til allmennhetens sikkerhet, og ikke den enkelte krenkedes ønske om «hevn». Slikt sett burde det derfor være politiets beslutning som forvalter av denne offentlige interesse som burde være det primære.

• Ved å legge retten til å kreve avliving utelukkende til den private krenkede kan denne komme i en meget utsatt stilling - enten som kynisk «kjøpslåer» med en ulykkelig hundeeier, eller som offer for betydelig press av til dels truende og kanskje også voldelig karakter fra en aggressiv hundeeier.

• Det er tidligere gjort rede for det betydelige kostnadsansvar som vil kunne påløpe ved en sak om avliving, og ikke minst de kompliserte og for de fleste uvante prosedyrer som skal gjennomføres. En konsekvens av dette er at farlige hunder i stor grad vil kunne fortsette å utgjøre en trussel mot omgivelsene - uten at politiet kan gripe inn. ...

Oslo politidistrikt har ingen bemerkninger til at rettsgebyrloven ikke skal omfatte noe fritak for begjæring om avliving. Dette vil likevel utgjøre en meget beskjeden del av den totale kostnadsrisiko.

En ny lov må etter Oslopolitiets mening imidlertid også inneholde en «straksbestemmelse» som gir politiet adgang til tilnærmet umiddelbart å avlive hunder uten omfattende prosedyrer og langvarige rettslige prosesser i tilfeller der det åpenbart er grunnlag for dette, enten på grunn av alvoret i den handling som er skjedd eller eierens åpenbare uegnethet til å eie/besitte hund.»

Oslo politikammer redegjør også nærmere for «ulempene med å legge avlivingsvedtakene til domstolen» (som etter gjeldende rett):

«For det første oppleves nok domstolsprosessen langt mer byråkratisk og vanskelig å forstå enn når politiet fatter vedtak. Fremgangsmåten innebærer en lang rekke henvendelser fra namsrett og namsmann, og for mange vil nok opplevelsen ved å møte til muntlige forhandlinger være krevende.

Formentlig vil de fleste føle behov for å la seg bistå av prosessfullmektig, noe som også har en kostnadsside. Namsrettens kjennelse kan påkjæres, og dette vil også ha en kostnad både i tid og penger. Saksomkostninger vil bli ilagt den tapende part i henhold til tvistemålslovens regler, og dette kan representere et problem både for begjæreren (politiet) og hundeeieren. Politiet må derfor nøye vurdere den kostnadsmessige siden ved å involvere seg i slike prosesser - skulle etaten ikke få medhold i sitt krav kan det ha påløpt betydelige kostnader til motpartens prosessfullmektig, og ikke minst utgifter til kennel i svært mange måneder - kanskje opp mot ett år. Politiets utlegg i en slik sak vil da kunne være nærmere kr. 100 000,-. Ønskes en konsekvent og lik behandling av denne type saker, må staten v. Dyrehelsetilsynet som en fast ordning kunne refundere slike utgifter. ...»

Trondheim politidistriktuttaler bl.a. dette:

«At fornærmede på egen hånd må fremme kravet overfor namsmyndigheten, og med krav om rettsgebyr, virker unødig byråkratisk, og vil lett føre til vilkårlig bruk av bestemmelsen. Spesielt vanskelig vil det føles å fremme et slikt krav dersom partene kjenner hverandre. ...

Slik regelen nå er foreslått, vil politiet ikke ha hjemmel for å kreve avliving, selv om vilkårene er til stede og hunden klart burde ha vært avlivet. Politiet bør gis primærkompetansen uavhengig av om forholdet er anmeldt og uavhengig av «fornærmedes» forgodtbefinnende. Andre berørte bør i så fall kunne gis en sekundærkompetanse under visse vilkår, slik at de kan gis anledning til å kreve avliving når politiet av en eller annen grunn har avstått fra dette.»

Fredrikstad politidistrikt mener at der avliving ikke begrunnes i næringsinteresser, bør politiet ut fra allmenne hensyn ha mulighet til å kreve avliving når fornærmede ikke ønsker det. Det pekes på at risikomomentet som hunden utgjør ikke bare gjør seg gjeldende overfor fornærmede. Videre fremholdes følgende:

«I denne forbindelse bør det også vektlegges at fornærmede i enkelte tilfeller ønsker å kreve avlivning, men av forskjellige årsaker ikke fremsetter kravet. Hvis eier av hunden ikke anses å være søkegod, vil kostnadene ved å kreve avlivining i tillegg til eventuelle kostnader til legebesøk, ødelagte klær osv., veie tungt. Erfaringsmessig kan det også være en stor belastning på et allerede vanskeliggjort naboforhold. Fornærmedes vanskelige stilling kan dermed lettes når politiet ut fra allmenne hensyn fremsetter begjæringen.»

Også Hordaland politidistrikt reiser spørsmålet om politiet bør gis kompetanse ut fra at allmenne hensyn kan tilsi avliving, og Troms politidistrikt mener at politiet bør kunne fremsette avlivingskravet. Likeledes stiller Bergen byfogdembetespørsmål om dette og uttaler bl.a.:

«Det synes ... noe tilfeldig at det skal være helt opp til den som har vært utsatt for faren eller angrepet om allmennheten skal utsettes for lignende fare i ettertid. Likeledes er det vel etter hvert en kjent sak at hundehold begynner å bli mer og mer vanlig blant personer som livnærer seg av ulovlig virksomhet og som oppleves som truende for sine omgivelser. At det da skal være opp til den alminnelige borger om han vil utsette seg for belastningen med å begjære hunden avlivet, antas lett å kunne føre til at avlivingsbegjæring ikke fremsettes i de tilfeller der det kanskje er mest påkrevet. ...».

Foreldregruppen Roger Åsheim, Tormod Tørstad og Kjell Rønningsbakk foreslår som nevnt en rapporteringsplikt for leger ved hundebitt til nærmeste politimyndighet som avliver hunden:

«For at denne regelen skal ha noen effekt, må det gå automatikk i det. Med dette forstås at leger som behandler bittskader plikter å rapportere hvert tilfelle til politiet, og politiet igjen har plikt til å avlive hunden. Har man å gjøre med tunge kriminelle, er det nødvendigvis ikke morsomt å kreve hunden deres avlivet. I tilfeller hvor man ikke kjenner hundeeierens identitet, bør slike saker etterforskes.»

Flere instanser har ytterligere merknader om hvem - foruten merknader knyttet til politiets rolle foran - som bør kunne kreve avliving:

Lier kommune mener

«det er naturlig at kommunen som viltorgan gis adgang til å kreve hund avlivet etter jaging eller angrep på vilt».

Hordaland politidistrikt mener at høringsutkastet § 10 dekker de som har interesse av å kreve en hund avlivet, og slutter seg til at vedkommende skal være «berørt». Dyrebeskyttelsen Norgemener imidlertid at dette vilkåret er uklart og for vidt, og ønsker at regelen «snevres inn slik at bare skadelidte kan kreve avlivning». Jo Hovmener at vilkåret «berørt person» er svært upresist når man «kommer utover de tilfelle hvor det er voldt skade», og mener at krav bare skal kunne fremsettes av «den som faktisk har lidd skade, og av offentlig myndighet som har til oppgave å håndheve de regler som eventuelt er krenket ...».

I tillegg til merknadene fra Oslo politidistriktsitert foran, er det flere kommentarer som knytter seg spesielt til de fristersom gjelder etter høringsutkastet § 10 og tvangsfullbyrdelsesloven relatert til ulike sider av saksbehandlingen:

Om fristen for å sette frem avlivingsbegjæring på to måneder etter hendelsen som grunngir kravet, sier Foreningen for Hundeomplassering at lengden ikke er «i samsvar med nyere bestemmelser», og mener at en en-månedsfrist som etter kamphundloven er tilstrekkelig:

«Dette fordi slike krav ikke utløser samme behov som ved akutte situasjoner. For hundeeiere og deres familie vil det være uholdbart å måtte gå i lengre tid i det uvisse, og det kan gi omfattende traumer for barna i familien dersom barnets firbente familiemedlem avlives. En-månedsfristen må være absolutt.»

Samme merknader har Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn avgitt. Også Norsk Kennel Klub uttaler at fristen for «å begjære etterfølgende avlivning bør være absolutt», og mener at fristen bør være på en måned.

Fylkesmannen i Nord-Trøndelaghar «ingen merknader til forslaget om en frist på to måneder for å framsette krav om avliving av hund som har jaget, angrepet eller skadet dyr eller mennesker, jfr. lovutkastets § 10.» Også Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyrser en to månedersfrist som «akseptabel».

Om spørsmålet om fritak fra rettgebyr er det ulike meninger: Politimesteren i Hordaland, Troms politidistrikt, Sorenskriveren i Solør, Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn, Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyrog Foreningen for Hundeomplasseringmener at det er riktig at det betales rettsgebyr også for behandlingen av disse sakene. Sistnevnte begrunner dette med behovet for «å sikre hundeeiere mot useriøse avlivingsbegjæringer». Sametinget, Sorenskriveren i Inderøy, Bergen byfogdembete, fylkesmannen i Hedmark, Jølster lensmannsdistrikt, Fylkesveterinæren for Møre og Romsdal og Norsk sau- og geitalslag mener det motsatte. Sistnevnte peker på at gebyrkravet virker som en sperre mot å kreve avliving av hunder som har vist seg farlige, og ofte har ikke hundeeiere som ikke gjør opp for seg når hund har voldt skade, økonomi til å betale gebyr de blir dømt til å betale. Jølster lensmannsdistriktviser til en konkret sak der hunder som hadde jaget fem geiter på elven ble besluttet avlivet, men der bonden blir sittende med utgiftene fordi hundeeierne var ikke søkegode personer tilknyttet kriminelt miljø: «Hadde han rekna med desse utgiftene hadde truleg bonden tenkt seg om fleire gonger før han krevde hundane avliva. Skadelidte blir i slike saker sitjande igjen med svarteper. Fyrst taper han geitene og så lyt han ut med store summar i rettsgebyrer for å få effektuert avliving i samband med eit straffbart forhold der avlivingskravet burde vore det offentlege sitt ansvar.» Bergen byfogdembetefremholder avliving som en del av et naturlig reaksjonssystem mot hundeeiere som ikke sikrer hundene tilstrekkelig, og at dette tilsier at «den som begjærer denne reaksjonen ikke bør møtes med krav om rettsgebyr».

Flere instanser har ytterligere og innbyrdes sterkt avvikende merknader som gjelder spørsmålet om dagens og den foreslåtte saksbehandlingsmåten mer grunnleggende sett varetar de hensyn som gjør seg gjeldende:

Sandnes kommune uttaler følgende:

«Det er nødvendig at man har klare, praktikable regler for når, under hvilke vilkår, og hvordan en hund kan kreves avlivet, hvem som kan fremsette kravet og hvem som treffer beslutningen. I reglene for beslutningsprosessen må sikres at hundens eier så vidt mulig gis anledning til å uttale seg før beslutning [blir] truffet og avliving blir foretatt. ...»

Dyrebeskyttelsen Norge skriver følgende:

«Å la avlivningskravet være tvangsgrunnlag etter tvangsloven, vil si å utsette det for en summarisk namsrettsbehandling.

Avlivningssakenes karakter tilsier at de bør underkastes ordinær domstolsbehandling. Avlivningssakene vil gjerne ha et omfattende faktum som omfatter hendelsen på skadetidspunktet og hundens adferd forutfor dette. Det vil være aktuelt å trekke inn fagfolk (etologer, dvs. dyreadferdseksperter - dette er en egen studieretning bl.a. på Norges Landbrukshøgskole) for å vurdere om hunden er en fremtidig trussel.

For en hundeeier vil det normalt oppleves som en tragedie om hunden avlives. Hensynet til hundeeier tilsier at saken bør få en grundig behandling.»

Professor Jo Hov reiser også innvendinger mot avgjørelsesformen som følger av å anse avlivingskrav som særskilt tvangsgrunnlag som behandles av namsretten etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven:

«At et krav gjøres til særskilt tvangsgrunnlag, er en løsning en velger når kravet anses forholdsvis notorisk fastslått - det kan f.eks. gjelde skatte- og avgiftskrav, krav etter eksigible gjeldsbrev eller husleieavtaler med utkastelsesklausul m.v. Avlivningskrav vil imidlertid sjelden være så kurante. Det vil ofte være usikkert om rekvirenten virkelig er i en slik posisjon at han er materielt berettiget til å kreve avliving, og det vil ofte være tvil om hvorvidt de materielle vilkår for avliving er til stede. Ved behandlingen for namsretten gjelder tvml. tredje del ikke - f.eks. om hovedforhandling, umiddelbar bevisføring osv. Dette er regler som anses som tradisjonelle rettssikkerhetsgarantier ved avgjørelsen av andre krav. Derfor blir behandlingen for namsretten mer summarisk enn ved en regulær domstolsbehandling. Samtidig vil den hundeeier som utsettes for et avlivningskrav, normalt oppfatte dette som et særdeles alvorlig «inngrep». Han bør derfor i prinsippet ha de samme muligheter til å imøtegå det ved domstolene som han har til å imøtegå andre krav som rettes mot ham. En viss mulighet for å avbøte de ulemper behandling etter tvangsfullbyrdelsesloven fører med seg, ligger i at namsretten kan bestemme at fullbyrdelsesspørsmålet skal avgjøres i søksmåls former etter tvfl. § 6-6. En slik beslutning er imidlertid overlatt til rettens skjønn, og den som ønsker behandling i søksmåls former har ingen mulighet for å få avgjørelsen overprøvet.»

Foreningen for Hundeomplassering og Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegner «enig i at krav om avlivning skal behandles etter tvangsfullbyrdelsesloven».

Sorenskriveren i Eiker, Modum og Sigdalstiller, i likhet med Oslo politidistrikt, spørsmål ved om denne sakstypen bør behandles sivilrettslig, og viser bl.a. til at det er

«... opp til fornærmede å bevise at hunden er så farlig og risikoen så stor at avliving ikke vil være et uforholdsmessig inngrep. En vanlig person uten kjennskap til hund og hundehold vil ha problemer med å forsvare sitt syn i denne forholdsmessighetsvurderingen. Hundeeieren derimot vil være godt forberedt.

Retten mener det ikke bør være enkeltpersoners oppgave å sørge for avliving av hunder som kan være farlige for andre. Retten mener derfor at påtalemyndigheten i alle fall prinipalt bør være den som reiser slike saker. Også hensynet til sakens opplysning taler for at påtalemyndigheten behandler den.»

Sorenskriveren i Stjør- og Verdal bemerker følgende i tilknytning til at krav om avliving av hund skal være særlig tvangsgrunnlag for tvangsfullbyrding gjennom namsmyndighetene:

«Dette synes å gi en langvarig saksbehandling. Først skal den som krever avliving sende skriftlig varsel til saksøkte med to ukers frist (tvangsfullbyrdingsloven § 4-18). Dernest skal namsretten - etter at kravet om avliving, er fremmet for namsretten - forelegge begjæringen for saksøkte med to ukers frist for uttalelse (tvangsfullbyrdingsloven § 13-6). Ettersom kravet ikke er avgjort tidligere, må namsretten ta stilling til en rekke bevisspørsmål og skjønnsmessige vurderinger (etter lovutkastet § 8, § 9 og § 10 første ledd).

Det er vanskelig å se at dette er en hensiktsmessig saksbehandling av krav om avliving av farlige hunder.»

Ringerike kommune aksepterer høringsutkastet § 10 «slik som foreslått».

13.5 Departementets vurderinger

13.5.1 Materielle vilkår for avliving

13.5.1.1 Generelt.

Departementet mener at regler om adgang til å beslutte avliving av en hund i ettertid bør betraktes under synsvinkelen sikkerhetstiltak til vern om folk og dyr.

Det lovgivningspolitiske spørsmålet ved utforming av fullmaktene er i hvilke tilfelle en hund - med utgangspunkt i at den har opptrådt uønsket - bør kunne avlives, eventuelt fjernes fra den aktuelle eieren og sitt miljø ved omplassering, for å hindre skade og utrygghet blant folk. Etter departementets mening lar dette seg i praksis ikke bestemme entydig ved generelle regler. Det vil gjennomgående være nødvendig å utøve et konkret skjønn. Men loven bør sette opp de grunnvilkår som må være oppfylt for å vurdere avliving, og trekke opp retningslinjer for den skjønnsmessige vurdering som skal finne sted. Et godt utgangspunkt er den praktisering av avlivingsregelen i kamphundloven § 5 som departementet har redegjort for i punkt 13.1 foran. Departementet vil redegjøre nærmere for sitt syn på forskjellige typesituasjoner under punkt 13.5.1.2 til 13.5.1.4 nedenfor.

Flere høringsinstanser fremholder hensynet til hunden selv som et viktig moment ved vurderingen, eller de fremholder at man ikke må rette tiltak mot hunden, men mot den «egentlige skyldige» eieren. For noen kan slike synspunkter bygge på den oppfatning at hunden er et selvstendig subjekt som bør ha krav på rettssystemets beskyttelse. Departementet minner imidlertid om at hunden er undergitt eierens eiendomsrett innenfor de rammer som dyrevernlovgivningen setter, og finner det vanskelig - når man ser bort fra de følelser og den tilknytning som mennesker kan ha til en hund - å sette hunden selv i en annen stilling enn andre vanlige pattedyr. Det synes lite rasjonelt å tillegge hunden menneskelige egenskaper eller personlighetsmessige karakteristikker i større grad enn slike dyr, og la dette gi utgangspunktet for utformingen av lovgivningen om sikkerhetsproblematikk som hundehold reiser. At slike argumenter fremføres viser imidlertid hvor sterk tilknytning som mange hundeeiere føler i forhold til hundene.

Man må samtidig være oppmerksom på at det ikke bare er eieren av den hunden som har angrepet, som kan ha en nær tilknytning til sin hund. Det samme vil i minst like stor grad gjelde for eieren til en hund som er blitt utsatt for et angrep. Også angrep og fare som retter seg mot dyr i næring og vilt kan berøre menneskers følelser.

Skal man sikre mot skade og gi trygghet, anser departementet det klart at man ikke alltid kan nøye seg med sanksjoner mot hundens eier. Alt etter omstendighetene kan det at en hund har angrepet eller bitt én gang uten at det var i selvforsvar, øke sannsynligheten for at den vil angripe eller bite på ny i en lignende situasjon.

I en konkret vurdering før det eventuelt treffes avgjørelse om en hund bør avlives, vil flere forskjellige forhold ha betydning. Påført skade kan være bagatellmessig, hunden kan ha en størrelse og liten styrke som ikke gir grunn for virkelig frykt osv. Det kan dreie seg om skade påført en person under normal hundetrening, eller som hunden har voldt i selvforsvar fordi den har følt seg provosert. Hvis en jakthund f.eks. har løpt etter vilt, kan dette ses som utslag av normale, og i og for seg, ikke uønskede instinkter, der det ikke er større grunn til å frykte gjentakelse fra den aktuelle hunden enn fra andre hunder. Dette vil tale mot avliving av hunden, dersom ikke det også er slik at hundeeieren tar lett på sitt tilsynsansvar. I sistnevnte tilfelle kan omplassering av hunden være et mulig alternativ til avliving. Hvis hunden dekker et særskilt behov, f.eks. en førerhund for blinde, vil det i seg selv være et hensyn som taler mot avliving, især hvis denne funksjonen er betinget av årelang trening.

Som departementet kommer tilbake til under 13.5.2, foreslås det at avgjørelsen av om en hund skal avlives i ettertid, i første instans bør treffes av politiet. Når myndigheten til å beslutte avliving legges som en fullmakt til politiet, må politiet først og fremst holde forholdet opp mot de lovfestede grunnvilkår og retningslinjer. Men den skjønnsmessige myndighet som politiet får, gir dessuten mulighet for å anvende reglene mer eller mindre aktivt i lys av politiets prioritering.

Det kan avhenge av en rekke forhold når politiet finner grunn til å prioritere å vurdere slike saker nærmere. Politiet kan vektlegge både forholdene vedrørende hundehold i distriktet i sin alminnelighet, og forholdene i den enkelte sak dersom folk henvender seg til politiet og ber om inngrep i et konkret tilfelle. Lovforslaget pålegger altså ikke politiet en plikt til å fatte vedtak om avliving eller omplassering, selv om vilkårene for dette foreligger. Men dersom det kommer en henvendelse fra noen som ønsker en hund avlivet, må politiet vurdere om situasjonen, slik den er beskrevet, ut fra politiets generelle prioritering gir grunn til å foreta nærmere faktiske undersøkelser og vurderinger av om loven gir inngrepskompetanse. Ved vurderingen av dette må det lokale politiet ha et fritt skjønn og herunder rom for å prioritere ressursbruk på en slik sak opp mot annen ressursbruk.

Departementet ser altså reglene som foreslås her som et generelt virkemiddel for politiet til å vareta hensynet til sikkerhet og trygghetsfølelse, som politiet bør kunne nytte der man lokalt ser behov for det. Reglene er altså ikke formulert som regler som gir privatpersoner en rettighet til å få andres hunder avlivet. Imidlertid mener departementet at politiet normalt bør følge opp krav om avliving eller omplassering i de tilfeller der loven sier at hunden «bør» avlives. Dersom politiets avgjørelse om å avlive eller omplassere en hund påklages til tingretten, se punkt 13.5.1, skal domstolen ikke prøve politiets «kan»-skjønn, men bare om de lovfestede grunnvilkår og retningslinjer tilsier avliving eller omplassering i det konkrete tilfellet.

Når avliving skal skje i ettertid - altså ikke i en aktuell faresituasjon - gjelder de vanlige reglene etter dyrevernloven med forskrifter for hvordan dette skal skje. Dyrevernhensyn vil være avgjørende for hvordan avliving skal skje, akkurat som ved avliving av andre dyr; hester, katter, kyr m.m. Departementet foreslår ingen endringer i dette.

Som sagt under punkt 7 er det kommet forslag om å la deler av loven omfatte også andre dyr enn hunder. Dette er særlig aktuelt i forhold til reglene om avlivning. Departementet har vurdert dette, men finner at en lov om hundehold bare bør befatte seg med hunder. Departementet vil i denne forbindelse nevne at politiets alminnelige generalklausul, jf. punkt 11.1, vil gi politiet adgang til å vareta hensynet til folks sikkerhet i akutte situasjoner, til dels ved å gå inn og avlive dyr i gitte situasjoner. Fravær av særregler om etterfølgende avliving av dyrene vil trolig kunne ha betydning for hvor langt den generelle fullmakten vil strekke seg. Det innebærer at politiets inngrepskompetanse på stedet i forhold til annet dyrehold muligens kan gå noe lenger enn når det gjelder hunder, som man har et helt annet apparat for å håndtere gjennom egen lovgivning og rutiner for håndtering. Departementet går imidlertid i denne proposisjonen ikke nærmere inn på de spørsmål som annet dyrehold reiser.

13.5.1.2 Hovedregler om avliving eller omplassering av hund etter en uønsket hendelse.

Departementet foreslår at politiet skal ha adgang til å vurdere avliving i ettertid hvis en hund har «angrepet» eller «skadet» et menneske eller «jaget», eller «skadet» dyr.

Endel høringsinstanser mener at bare hund som har «skadet» menneske bør kunne vurderes, og hevder også at departementets forslag er en utvidelse i forhold til gjeldende rett. Det hevdes videre at ordet «anfalt», som benyttes i straffeloven § 354 annet ledd, er vanskelig å forstå.

Ordet «anfalt» dekker alt fra bitt og glefsing til at en hund griper fatt i, hopper opp på eller truer noen slik at noen f.eks. hindres i å passere. Hvis det dreier seg om et anfall som ikke har voldt noen skade, og som ikke gir noe reelt grunnlag for frykt, bør imidlertid avliving etter departementets syn klart være uaktuelt. Er det tale om lekne og kontaktsøkende hunder som gjør småbarn utrygge selv om hundene egentlig ikke kan anses som farlige, bør utgangspunktet være at problemet løses ved advarsel og bedre eierkontroll med hunden, jf. særlig utk. § 17, eventuelt omplassering, før det overhodet kan være grunn til å overveie avliving. Gjelder det hunder som skremmer nabolaget og hindrer barn og barnefamilier fra å utfolde seg normalt der, kan således avliving bli aktuelt i medhold av utk. § 24 føste ledd bokstav e.

På denne bakgrunn foreslår departementet at den særskilte regelen i utk. § 18 om avliving etter en uønsket hendelse skal gjelde for tilfelle hvor en person er angrepet eller skadet, eller hvor hunden har jaget eller skadet dyr. Sammenlignet med straffeloven § 354 annet ledd betyr dette en liten innstramning, men til gjengjeld er det ikke noe krav at den fornærmede først har klaget til hundeholderen. For øvrig mener departementet at lovforslaget ellers vil gi egnete virkemidler når det ikke foreligger en slik uønsket hendelse som blir dekket av forslaget til § 18.

Reglene i utk. § 18 bør gjelde uansett hvor hunden har angrepet eller skadet folk. Departementet er ikke enig med Våler kommune i at avliving bør være unntaksfritt utelukket hvis skaden skjer inne i eget hus, i hundegård eller på inngjerdet gårdsplass merket med skilt om at hund går løs. Folk kan ha lovlig adgang eller ærend til inngjerdet gårdsplass, hus etc., og også hensynet til folks sikkerhet slike steder vil ha samfunnsmessig betydning. Se f.eks. rettspraksis referert under punkt 13.1 der politiet ble angrepet av hund under lovlig pågripelse av hundeholderen inne i leilighet. Departementet nevner også at lekende barn kan tenkes å springe overalt i et nabolag. Har en hund farlige tendenser, må hundeholderen gardere seg mot ulykker også inne på egen eiendom. Men når det skal vurderes om avliving vil være et uforholdsmessig inngrep, kan det spille en stor og etter omstendighetene avgjørende rolle at skaden er skjedd på egen eiendom.

For at folk ikke skal vegre seg mot å gå til lege eller bringe barn til lege etter hundebitt, vil departementet ikke følge opp forslaget referert under punkt 13.4.1 om at leger skal ha meldeplikt til politiet om slike bitt.

Skal avlivingsregler ha reell sikkerhetsmessig betydning i forhold til problematisk - blant annet for lite aktsomt - hundehold, må avgjørelser kunne fattes av politiet og reglene må være praktisk håndterbare for politiet i en travel hverdag. Individuell vurdering av hver hunds psyke åpner for et vanskelig bevistema og vil kreve en ressurskrevende behandling av sakene, og eiere med aggressive hunder og problematisk hundehold kan med et slikt system i praksis for lett slippe unna. Enkelte høringsinstanser er inne på at det bør engasjeres hundesakkyndig for vurdering av hunden før avgjørelser fattes. En slik ordning med vekt på hundens gemytt, innhenting av hundesakkyndige uttalelser, eventuelt basert på tidkrevende observasjon av hunden, og vurdering av om problemet lar seg sosialisere bort (dersom eieren følger opp), vil etter departementets vurdering gjøre at reglene ikke vil kunne fungere i praksis. Noen sikker kvalitetssikring av den stort sett selvoppnevnte hundesakkyndighet som finnes, har vi for øvrig ikke. I praksis benevner både personer som jobber mer eller mindre med hund, eller som ellers er mer aktive på annen måte, seg som hundesakkyndige. Disse har varierende erfaringer og teoretisk fundament.

Ved vurderingen av om avliving er uforholdsmessig, må det foretas en totalvurdering der også andre momenter enn de lovteksten særlig fremholder, kan ha relevans og etter forholdene avgjørende betydning. Departementet vil særlig nevne at det i visse situasjoner kan ligge en implisitt aksept fra voksne og ungdom for visse skader og ulemper fra hundehold, som man ellers ikke kan forholde seg til generelt i samfunnet. I trefninger, stevner, utstillinger, trening etc. med hunder og hundefolk må det antas å være større aksept og forståelse for visse skader og ulemper hunder kan volde, mer enn det man kan operere med i andre sammenhenger. Skader som voldes på voksne personer, ungdom og hunder i slike sammenhenger kan ikke begrunne avliving hvis den aktuelle skaden og risikoen ligger innenfor det som man generelt i hundemiljøene anser som akseptabelt.

Departementet er enig med Oslo politidistrikt i at det ikke er den eventuelle økonomiske skade som skal være avgjørende for avlivingsspørsmålet. Det som skal vektlegges etter departementets forslag er den fysiske, psykiske og ideelle skade som er voldt. Om f.eks. en som er bitt er en selvstendig næringsdrivende som må holde seg hjemme en uke og taper et pengebeløp, eller en arbeidsledig som ikke taper noe økonomisk, skal være irrelevant for vurderingen. Det avgjørende er heller ikke hvor mye ødelagte klær koster, men mer hvilken fysisk skade og skrekk hunden har voldt og utgjør for fremtiden. I og med at reglene har et sikkerhetsformål, kan det rimeligvis heller ikke legges vekt på hvilken økonomisk verdi hunden har. En utstillingshund verdt kr 20 000,- skal ikke av den grunn vurderes annerledes enn en økonomisk verdiløs blandingshund. Dette presiseres i lovforslaget. Hvis den økonomiske verdi derimot har sammenheng med at hunden har en særlig nytteverdi, skal som sagt hundens nytteverdi vektlegges etter departementets lovforslag.

Departementet foreslår videre at dersom hundeholdet som sådan ikke anses sikkerhetsmessig forsvarlig, kan et avlivingsvedtak omfatte alle hunder som hundeholderen har hånd om. Under høringen og i de møter departementet har hatt med hunde- og dyreorganisasjoner er det gjentatte ganger fremholdt at hundeholderen oftere er det egentlige problemet enn den enkelte hund. Avliving av en enkelt hund som volder problemer vil derfor ikke alltid være et tilstrekkelig sikkerhetstiltak etter departementets vurdering. Politiet bør ha fullmakt til å sette inn sikkerhetstiltak som retter seg mot hundeholdet som sådan og hundeholderen selv dersom det er behov for det.

Departementet foreslår videre at dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, kan politiet vedta å omplassere en hund fremfor å avlive den. Departementet antar imidlertid at det vil være en god del tilfeller der det ikke kan anses forsvarlig å omplassere hunder hvis de har bitt eller angrepet mennesker, og med det vist at biting inngår i det generelle atferdsrepertoaret hunden har.

13.5.1.3 Særregler om avliving av hund som har skadet barn eller jaget, angrepet eller skadet dyr

Som det fremgår av punkt 5.3.2 er det kommet en del innvendinger under høringen mot for skjønnsmessige regler, og departementet anser det ønskelig med mer konkrete regler for en del praktiske situasjoner, jf. de generelle merknader om dette under punkt 5.4.2.

I en del praktiske tilfeller mener departementet at det bør være mindre rom for skjønn med hensyn til spørsmålet om avliving av hund. Som det fremgår under punkt 13.1 finnes det i gjeldende rett en god del regler som ikke inneholder nærmere rom for en skjønnsmessig vurdering.

Terskelen for å innføre en mer ubetinget avlivingsregel i forhold til bitt mot barnmå anses lovgivningspolitisk lavere enn generelt. Hundeholderen plikter etter gjeldende rett å ta særlig hensyn til barns naturlige væremåte og modenhetsnivå og må dermed selv ta aktivt hovedansvar for omgangen og kontakten mellom barn og hund. Det er særlig viktig at det blir sørget for at samvær mellom hunder, med skadepotensiale i kraft av størrelse og krefter, og små barn skjer under tilsyn, fordi man ikke kan forvente at småbarn opptrer fornuftig og voksent i samvær med hunder. Det må anses som særlig alvorlig hvis hunder angriper eller biter barn. Der det har skjedd, bør hovedregelen være at hunden som et sikkerhetstiltak blir avlivet hvis barnet er påført vesentlig skade.

Departementet foreslår å tydeliggjøre dette ved en særskilt bestemmelse om at hund som har angrepet eller bitt barn med vesentlig skade som følge, normalt bør avlives. Som barn defineres dem som er under 12 år. Med vesentlig skade menes skader som må anses som legemsbeskadigelse i samsvar med straffeloven § 229 og dessuten bitt i hodet. Andre tilfeller - som angrep med skrapemerker etter klør eller bitt uten blødning eller med sår som er så vidt små at de ikke ville bli regnet som legemsskade etter straffeloven § 229 - må underkastes en bredere bedømmelse etter den alminnelige regelen i utk. § 18 første ledd.

Departementet mener imidlertid at regelen ikke bør være helt ufravikelig. I departementets lovforslag ligger åpningen for unntak i at det blir sagt at hunden «normalt» bør avlives. Dreier det seg om et større barn som har plaget hunden, vil avliving sjelden være på sin plass. Også andre ekstraordinære situasjoner som kan tale mot avliving kan tenkes, særlig hvis det gjelder noe større barn. En hund som står bundet og forlatt kan lettere ty til å bite fordi den ikke kommer seg unna en uønsket situasjon. Dersom dette f.eks. skjer inne på hundeholderens eiendom der hunden på en ikke-uforsvarlig måte står bundet mens hundeholderen er borte en stund, bør f.eks. unntaket kunne slå inn, slik at hunden ikke avlives hvis lekende barn er kommet inn og stresser hunden. Hos valper vil de små spisse tennene før tannfelling lett kunne forårsake små stikksår som blør. Har valpen bitt under lek og ikke vist tegn til aggresjon, bør normalregelen om avliving fravikes.

Videre foreslår departementet en konkretiserende særregel for tilfeller der hund har angrepet eller skadet beitedyr. Det er ønskelig å opprettholde en sterk beskyttelse for dyr i landbruket og tamrein, jf. gjeldende bestemmelser om dette under punkt 13.1 foran. Departementet foreslår derfor at hund som har angrepet eller skadet dyr i landbruket eller tamrein normalt bør avlives hvis dyrets eier ber om det.

Departementet foreslår at også eiere av andre dyr skal få et klart, men mindre vidtgående, vern for sitt dyrehold i forhold til hunder. Utgangspunktet bør etter departementets syn være at den som holder et dyr som viser at det er en fare mot andre dyr - husdyr eller kjæledyr - må finne seg i at det settes inn tiltak for å avverge videre fare. Departementet foreslår derfor at hund som ved angrep har skadet husdyr eller kjæledyr, medregnet andre hunder, normalt bør avlives hvis dyrets eier ber om det. Det kreves etter dette både «angrep» og «skade». Det er ikke nok med angrep uten skade, eller skade uten angrep. Hvis f.eks. lekende hunder skader hverandre, gjelder ikke regelen. Ved at det kreves angrep, ligger i dette at det skal mer til enn at en hund bare har jaget et annet dyr. De snevrere vilkårene her gjør at det skal mer til for avliving ved konflikt mellom hundehold og annet kjæledyrhold enn ved konflikt i forhold til landbruk og reindrift. Avliving av hensyn til andre husdyr og kjæledyr bør heller ikke skje hvis hunden åpenbart ikke utgjør annen risiko i fremtiden enn det hunder vanligvis gjør, og det heller ikke er grunn til å frykte for at den vil angripe og skade samme eiers dyr på nytt. Hvis hundeholderen sikrer mot at samme situasjon kan gjenta seg eller angrepet og skaden har karakter av en spesiell engangshendelse, skal avliving altså ikke skje. Også dette unntaket innebærer at det vernet som annet kjæledyrhold gis mot hundehold, ikke kommer opp på nivå med det vernet som barn samt dyr i landbruket og tamrein får. De mer vurderingspregede og avgrensede vilkårene der hund har skadet andre kjæledyr etc., åpner riktignok for at også noen hunder som kan utgjøre en uønsket stor fare, vil slippe gjennom p.g.a. bevissituasjonen. Departementet mener imidlertid at det i konflikt mellom hundehold - som er en utbredt del av norsk hverdagsliv - og annet dyrehold, bør sikres rom for mer nyanserte avveininger enn det er rimelig å åpne for når barn er blitt skadet.

13.5.1.4 Hund har gått ulovlig løs eller uten godt nok tilsyn m.v.

Det er i dag endel hundeholdere som til ulempe for andre folk og interesser ikke retter seg etter reglene om båndtvang og kravene til alltid å ha forsvarlig tilsyn med hunden. I dag er det begrenset hva man praktisk kan gjøre med slik uønsket opptreden, utover å gi hundeholderen bot. Bot er imidlertid straff, og har et annet formål og ikke en slik direkte sikkerhetsmessig virkning som direkte inngrep i hundeholdet. Ved straff påvirkes bare hundeholderens motivasjon, og virkningen er avhengig av hundeholderens egne forhold og dermed usikker.

Mange av de overtredelser som skjer er - selv om de er til ulempe for folk og andre interesser - av en slik art at politiet vanskelig får grepet fatt i dem og ikke kan prioritere å gjøre noe med dem, verken ved bøtlegging eller på annen måte. Departementet tar ikke sikte på å påvirke disse prioriteringene. Men det kan foreligge tilfeller der forholdene har utviklet seg slik at politiet ser måten et lokalt hundehold utøves på som et større problem som det bør settes inn mottiltak mot. I så fall mener departementet at politiet bør utstyres med virkemidler som gjør at man kan gripe inn direkte mot hundeholdet, ikke bare overfor eieren med straff.

Ut fra dette foreslår departementet at hund som har gått ulovlig løs eller uten godt nok tilsyn, kan avlives eller omplasseres av politiet, forutsatt at politiet har gitt hundeholderen en skriftlig advarsel i løpet av de siste tre år. Som advarsel må regnes skriftlig påpeking fra en person med politimyndighet om at hunden har gått ulovlig løs eller uten godt nok tilsyn, og at en ny ulovlighet kan medføre avliving eller omplassering. Advarsel kan skje sammen med bøteleggelse eller uten at det blir gitt bot, og må kunne skje på stedet.

Siden dette er et sikkerhetstiltak som utløses av hundeholderens atferd, bør politiets kompetanse gjelde uten hensyn til om advarselen og den nye ulovligheten gjelder samme hund, og vedtaket bør kunne omfatte alle hunder som hundeholderen har hånd om. Departementet antar at formålet med tiltaket ikke alltid kan oppnås uten å gripe inn mot hele hundeholdet. Annerledes kan det imidlertid være der f.eks. hundeholderen rett og slett har for mange hunder til at han klarer å holde dem under aktsomt tilsyn. Da trenger avliving eller omplassering ikke å omfatte alle hunder for å oppnå formålet.

Det kan oppstå spørsmål om en slik advarsel fattet lang tid før og uavhengig av selve inngrepsvedtaket kan anses som et selvstendig enkeltvedtak. For å utelukke tvil foreslår departementet å presisere at advarselen ikke anses som et enkeltvedtak.

13.5.2 Prosessuelle vilkår for avliving. Gjennomføring av avliving

Departementet foreslår at politiet skal ha myndighet til å beslutte avliving i første instans. Den ordning som gjelder i dag - at det kreves en kjennelse av tingretten (namsretten) etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven - er tidkrevende og kan medføre tyngende kostnader, og den tar etter departementets mening ikke godt nok vare på de trygghetsbehov som er til stede. Departementet viser særlig til høringsuttalelsene fra Oslo og Trondheim politidistrikter. Den ordning som nå foreslås, svarer til det som stort sett gjaldt før iverksettingen av den nye tvangsfullbyrdingsloven av 1992, da med en administrativ klageadgang for hundeholderen. Departementet anser iverksetting av tiltak mot problematisk hundehold for å verne om allmennhetens og enkeltpersoners trygghet og trygghetsfølelse som en naturlig politioppgave. Det er i praksis politiet som uansett får henvendelser om problematisk hundehold fra folk flest. En omlegging vil gi politiet et bedre verktøy for å håndtere en problematikk som allerede gir politiet arbeid. Også flere andre momenter taler for å anse disse tiltakene mot problematisk hundehold som en offentlig oppgave, en politioppgave: Fredrikstad politidistrikt fremholder at risikomomentet som hunden utgjør, ikke bare gjør seg gjeldende overfor fornærmede. Trondheim politidistrikt fremholder at dersom det å fremme krav om avliving ses som fornærmedes oppgave, vil det gi en helt vilkårlig bruk av bestemmelsen, jf. også Oslo politidistrikts og Bergen byfogdembetes merknader om dette. Som Oslo politidistrikt påpeker kan en konsekvens av dette være at farlige hunder i stor grad vil kunne fortsette å utgjøre en trussel mot omgivelsene.

Departementet er kommet til at denne kompetansen bør ligge hos politiet, og bare hos politiet, se også under punkt 13.5.1.1 foran. Dermed er det ikke på samme måte som hvis private skulle ha kompetanse til å kreve avliving, naturlig å operere med frister for å beslutte avliving. I noen tilfeller vil det være naturlig å se an en strafferettslig etterforskning før slik beslutning fattes. I andre tilfeller kan det bl.a. være uklare faktiske forhold eller stort arbeidspress i politietaten som gjør det naturlig at vurderingen av spørsmålet kan ta noen tid. Dersom loven opererer med faste formelle frister, vil den ikke legge til rette for at politiet skal kunne sette inn tiltak mot hundehold som er en sikkerhetsrisiko eller skaper uakseptabel utrygghet i omgivelsene. Hvis det går uforholdsmessig lang tid før en sak kan vurderes, kan det imidlertid tale for at politiet henlegger saken ut fra en prioriteringsvurdering. I vurderingen av det rettslige vilkåret om at et avlivingsvedtak ikke skal være uforholdsmessig, bør det ved lang tidsbruk også legges vekt om dette får avliving til å fremstå som urimelig.

Departementet mener at hensynet til hundeholderens rettssikkerhet tilsier en betryggende overprøvingsmulighet. Klageordningen bør være rettslig, ikke forvaltningsmessig, fordi slike saker lett kan reise spørsmål som det er vanskelig å belyse i en rent skriftlig klageprosess. Etter forholdene kan det bl.a. opplyse saken best å få avhørt vitner direkte for klageinstansen før det er gått for lang tid. I og med at saksforholdet er sikkerhetsrelatert og dreier seg om et dyr, som gjerne vil bli holdt i forvaring mens sak pågår, er det hensiktsmessig å ha en klageordning direkte til retten. Dette vil gå raskere enn dersom man må veien om en administrativ klageordning. Også hensynet til at slike saker med et sikkerhetsaspekt bør kunne håndteres praktisk av politiet uten å binde opp uforholdsmessig store ressurser, taler for en noe forenklet klage- og prosessordning.

Ved klage bør det kunne prøves om politiet har forstått og anvendt de rettslige vilkår for avliving riktig. Departementet anser også vilkåret om at inngrepet ikke skal være uforholdsmessig som et slikt rettslig vilkår, der både rettsforståelsen og den konkrete anvendelsen bør omfattes av en overprøvingsadgang. Det samme gjelder «bør normalt» skjønnet der det dreier seg om de konkretiserende reglene, f.eks. der hund har bitt og påført barn vesentlig skade. Retten skal derimot ikke kunne legge seg opp i politiets mer skjønnsmessige vurdering av om det generelt er grunn til å forfølge slike saker i politidistriktet, eller i politiets vurdering om hvordan slike saker bør prioriteres. Det er politiet som generelt har ansvaret for å vareta sikkerhet, ro og orden, og som alene må ha ansvaret for og kompetanse til å ta stilling til hvorvidt det er grunn til å sette inn tiltak mot problematisk hundehold i politidistriktet.

Politiets vedtak om å avlive eller omplassere en hund vil være enkeltvedtak. Reglene i forvaltningsloven kapittel II - V vil som utgangspunkt gjelde for saksbehandlingen. Dette er regler om inhabilitet, saksforberedelsen og om vedtaket. I og med at det på grunnlag av forskrift 16. desember 1977 nr. 14 om plikten til å grunngi enkeltvedtak § 4 bokstav c ellers kan oppstå spørsmål om begrunnelsesplikt gjelder, foreslår departementet klart sagt at vedtaket skal grunngis. Departementet vil peke på at plikten til å gi forhåndsvarsel i en god del tilfeller vil falle bort etter unntaksbestemmelsene i forvaltningsloven § 16 tredje ledd. Etter forholdene kan også unntakene fra informasjonsplikten i tråd med reglene i forvaltningsloven § 17 slå inn. Vedtaket kan påklages til tingretten. Reglene i forvaltningsloven §§ 29 - 32, 33 annet ledd og fjerde ledd, 34 første ledd og 42 første ledd første punktum og annet ledd skal gjelde for saken, dvs. regler om klagefrist (3 uker) og om klagen, om politiets saksforberedelse i klagesak og oversending av dokumenter til retten, om klageinstansens (tingrettens) avvisning av saken og om utsatt iverksetting av vedtak (altså at man skal kunne beslutte å vente med å avlive eller omplassere hunden inntil klagefristen er ute eller klagen er avgjort).

Videre foreslår departementet at tingretten skal kunne prøve om vilkårene for inngrepet foreligger og herunder ta hensyn til nye faktiske forhold og bevis som partene gjør rede for. Hvis politiet har gjort saksbehandlingsfeil, skal tingretten prøve saken hvis det er forsvarlig, og ellers ved kjennelse returnere saken til politiet for videre behandling der.

Tingretten skal etter forslaget innkalle til muntlig forhandling hvis en part ber om det. Saken avgjøres ved kjennelse, og tvistemålsloven første, annen og fjerde del gjelder så langt reglene passer. Det innebærer bl.a. at tingrettens kjennelse kan påkjæres videre i rettssystemet etter vanlige sivilprosessuelle regler. Særregelen om muntlig forhandling gjelder bare for tingrettens behandling. Høyere instans foretar sin behandlingsmåte etter vanlige sivilprosessuelle regler.

Dersom tingretten behandler straffesak mot hundeholderen ut fra vesentlig samme faktiske forhold som politiets vedtak knytter seg til, bør klagen kunne behandles sammen med straffesaken dersom påtalemyndigheten ber om det. Men også da bør sivilrettslige bevisregler gjelde for vurderingen av om vilkårene for avliving eller omplassering foreligger.

Vedtak om ikke å avlive eller omplassere hund bør ikke anses som enkeltvedtak. En slik avgjørelse vil dermed ikke kunne påklages av noen. Politiets vurderinger om å unnlate å fatte et slikt inngripende vedtak overfor hundeholderen, bør ikke kunne påklages av andre, men aksepteres som en politimessig endelig avgjørelse. En klageadgang i denne retning vil kunne binde opp politiets ressurser til å forsvare avgjørelser i saker man ikke finner grunn til å fremme, noe som er en uønsket ressursbruk.

Ut fra informasjonshensyn foreslås det sagt i loven at politiet sørger for (ved egen eller andres hjelp) at avlivingen skjer, og at den skal foregå etter reglene i dyrevernloven. Departementet presiserer ikke dette i enhver sammenheng der politiet har kompetanse til å avlive hund, men tar det med i denne sammenheng ut fra de spørsmål som er reist om dette. Generelt understreker departementet at det bare er reglene for nøds- og faresituasjoner som berettiger politiet eller andre til å foreta avliving på en måte som ikke alltid kan være forenlig med dyrevernlovens alminnelige regler, se proposisjonens punkt 12.