9 Sikring av hund

9.1 Gjeldende rett

Regelverket om sikring av hund finnes spredt omkring. Det sentrale element i dette regelverket er båndtvangsreglene, men reglene stiller også ulike andre krav, f.eks. om at hunden i områder åpne for alminnelig ferdsel alltid skal følges på forsvarlig måte, om krav til munnkurv, om krav til at hunden skal holdes innestengt i visse situasjoner etc.

Lovreglene om sikring av hund er følgende:

Lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet § 52 (båndtvangstid):

«I områder åpne for alminnelig ferdsel kan eier eller besitter la hund løpe løs bare når den følges på forsvarlig måte. Jakthundtrening og dressur kan likevel bare foregå med samtykke av grunneier og de bruksberettigede.

I tiden fra og med 1. april til og med 20. august skal hunden holdes i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt.

For bestemte områder kan Direktoratet etter forslag fra kommunen eller fylkesmannen bestemme at hund skal holdes i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt til annen tid enn nevnt i annet ledd, dersom forholdene gjør dette påkrevet for å beskytte viltet.

Slik bestemmelse kunngjøres på den måte som Direktoratet finner tjenlig, og den trer i kraft fra kunngjøringen hvis ikke annet er bestemt.

Reglene i annet og tredje ledd gjelder ikke for hund når denne brukes i reindrift, dressert bufehund når den brukes til å vokte bufe eller hund i aktiv politi-, toll- og redningstjeneste eller under trening for slik tjeneste. Direktoratet eller den direktoratet bemyndiger og politiet kan for særlige formål dispensere for bruk av løs hund i båndtvangstid. Politiets avgjørelse kan påklages til direktoratet.»

Lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet § 55 (dressurområde):

«Kommunen kan uavhengig av reglene i dette kapittel, samtykke i at et avgrenset område legges ut som dressurområde for hunder. Før samtykke gis skal grunneierens tillatelse innhentes.»

Lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift § 29 første, annet, tredje og åttende ledd (hunder):

«I reinbeiteområder som er opprettet i samsvar med § 2 gjelder følgende bestemmelser om hunder i tillegg til de regler som følger av lovgivningen for øvrig:

Eier og besitter av hund har et særlig ansvar for at hunden ikke løper løs i område der tamrein lovlig oppholder seg, uten at hunden godtgjøres å være fulgt på forsvarlig måte. Hundens eier eller besitter skal se til at hunden, selv om den er under kontroll eller bundet, ikke unødig uroer eller skremmer rein, jfr. § 28. Reinens eier kan kreve at hund som uroer rein holdes innestengt mens flytting med rein foregår forbi bosted eller seter.

I tiden fra og med 1. april til og med 20. august skal eier eller besitter av hund holde hunden i band eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet i distrikt der tamrein lovlig oppholder seg. Kongen kan bestemme at hunder skal holdes i band eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet i bestemte områder også utenfor det nevnte tidsrom dersom hensyn til reindriften gjør dette særlig nødvendig. Bestemmelsene i dette ledd gjelder ikke for hunder som er i bruk i reindriften og heller ikke dresserte bufehunder som er i bruk til vokting av bufe. Politiet kan i særlige tilfelle frita eier eller besitter av hund fra plikten til å holde hunden i band eller innestengt eller inngjerdet, etter at vedkommende distriktsstyre har hatt anledning til å uttale seg.

...

Utenfor de reinbeiteområder som omhandles i § 2, skal lov 9. juli 1926 nr. 4 om ansvar for skade på bufe ved hund gjelde også for rein, så langt den passer.»

Lov 9. juli 1926 nr. 4 om ansvar for skade på bufe ved hund m.v. § 3:

«Eier eller besidder av hund plikter å sørge for, at denne ikke streifer om uten ledsager i den tid bufe beiter, i strekninger hvor andre enn eieren eller besidderen er beiteberettiget.

Kommunestyret eller fylkestinget kan med vedkommende departements approbasjon bestemme, at enhver eier eller besidder av hund i kommunen eller fylket eller deler av kommunen eller fylket skal holde hunden i bånd eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet i den tid bufe beiter. Beslutning herom kan også inneholde bestemmelse om, at visse hunder på grunn av deres rase, størrelse eller forholdene for øvrig ikke skal holdes i bånd, innestengt eller inngjerdet. Likeledes kan kommunestyret beslutte at bestemmelsen i nærværende ledds første punktum ikke skal gjelde hunder, som under lovlig jakt godtgjøres å være ledsaget på forsvarlig måte av eier eller besidder.

Politiet kan i særlige tilfelle frita eier eller besidder av hund fra å holde denne i bånd, innestengt eller inngjerdet.

En avgjørelse hvorved dispensasjon er gitt eller nektet kan når som helst omgjøres, likesom avgjørelsen kan påklages. Politiets avgjørelse kan påklages til fylkesmannen. For dresserte bufehunder hvis bruk nødvendiggjør at de ferdes over større distrikter, kan fylkesmannen gi dispensasjon fra denne bestemmelse for flere kommuner under ett. Klage kan fremføres av hundens eier eller besidder, av 3 i distriktet beiteberettigede eller av kommunen.

...

Foranstående bestemmelser gjelder ikke hunder som benyttes til reindriften.»

Midlertidig lov 4. juli 1991 nr. 48 om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder § 10 tredje ledd:

«Personer som har anskaffet en farlig hund før loven trer i kraft, kan beholde hunden, men ikke bruke den i avl etter at loven er trådt i kraft. Departementet kan gi forskrifter om hold av slike hunder.»

Lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) § 14 første ledd nr. 1 (politivedtekter):

«I vedtekter som fastsettes av kommunen og godkjennes av departementet eller den instans departementet fastsetter, kan det gis bestemmelser

1. om å opprettholde ro og orden, sikre ferdselen og for å hindre tilgrising, herunder klistring og maling på vegger, murer o l., på steder som er alminnelig beferdet eller bestemt for alminnelig ferdsel.»

Med hjemmel i disse lovreglene har en rekke offentlige myndigheter gitt varierende utfyllende forskriftsbestemmelser som gjelder sikring av hund.

9.2 Dansk og svensk rett. Kjæledyrkonvensjonen

I Danmarkfinnes litt forskjellige lovbestemmelser om sikring av hund. Reglene om båndtvang og krav til å følge hunden forsvarlig m.m. er utformet mer detaljert enn i Norge, se lov 26. juni 1969 nr. 380 om hunde § 3:

«§ 3. I byer og områder med bymæssig bebyggelse er det forbudt at lade hunde færdes på gader, vejer, stier eller pladser mv, der er åbne for almindelig færdsel, uden at de enten føres i bånd eller er i følge med en person, som har fuldt herredømme over dem. En hund anses ikke for at være under ledsagelse, fordi den er under tilsyn fra besidderens bolig eller forretningslokale. Føres hunde i bånd, skal dette være så kort, at hunden holdes tæt ind til ledsageren. ...

Stk 2. I politivedtægterne kan der optages bestemmelse om, at hunde på de i stk 1 nævnte steder altid skal føres i bånd, ligesom det at færdselshensyn kan bestemmes, at hovedregelen i stk 1, 1. pkt, uden for de der nævnte områder skal komme til anvendelse for bestemt angivne veje eller ejendomme.

Stk 3. Uden for København, Frederiksberg og Gentofte samt byer med over 15.000 indbyggere skal schæferhunde, dobermannpinschere, rottweilere, buldogge, boksere, newfoundlændere, sct bernhardshunde, grand danoiser, leonbergere, skotske hyrdehunde, broholmere, mynder, dalmatinere, hønsehunde (tysk korthår, pointer, setter, griffon), krydsninger af disse racer samt enhver større hund, der efter sin race eller karakter kan sidestilles med de nævnte hunde, føres i bånd eller holdes indelukket eller forsvarligt bundet fra solnedgang til solopgang, dog mindst i tiden fra kl 18 til kl 6. Bestemmelsen gælder ikke hunde, der benyttes af politiet, hæren, skov- og jagtbetjente, vagtselskaber o lign, eller jagthunde, der af en person, der har fuldt herredømme over dem, anvendes til jagt inden for den i jagtloven fastsatte jagttid.

Stk 4. Uden for byer og områder med bymæssig bebyggelse påhviler det besidderen af en hund at drage omsorg for, at den ikke strejfer om.

Stk 5. Løsgående glubske hunde må ikke uden politiets tilladelse anvendes til bevogtning af pladser.

Stk 6. Under ganske særlige omstændigheder kan politiet tillade, at bestemmelserne i stk 1, 1. pkt, og stk 3, samt de i medfør af stk 2 udfærdigede politivedtægter fraviges for et begrænset tidsrum.

Loven § 2 har også et stedsbestemt forbud mot hundehold:

«§ 2. Det er forbudt at holde hund på steder, hvor der ikke er beboelse, såsom i kolonihaver, medmindre politiet meddeler tilladelse dertil. Sådan tilladelse kan kun gives, når der skønnes at være sikkerhed for, at hunden vil blive passet forsvarligt, og tilladelsen kan til enhver tid tilbagetages.»

Loven § 6 pålegger i stk. 1 eieren en plikt til å forebygge at hunden volder skade. Hvis hunden har voldt gjentatt skade eller er bisk, glubsk eller spesielt plagsom, f.eks. hunder som farer mot folk eller etter husdyr, inntrer etter stk. 2 en skjerpet sikringsplikt. Hunden kan pålegges drept dersom den ikke bestandig holdes innelukket eller forsynt med munnkurv:

«Stk 2. Har hunden tidligere forårsaget skade, hvorfor den daværende besidder er ifaldet bøde- eller erstatningsansvar i henhold til dom, vedtagelse eller forlig skal politiet ... pålægge besidderen at lade hunden dræbe, når den ikke bestandig holdes indelukket eller er forsynet med forsvarlig mundkurv. Tilsvarende pålæg kan meddeles besidderen af en hund, der viser sig bidsk eller glubsk eller har den vane at forulempe folk ved på gader, veje, stier eller pladser mv, der er åbne for almindelig færdsel, at fare imod dem eller forfølge dem, eller som forulemper husdyr i ejendom eller på marken. ...»

Etter lov 1. november 1997 nr. 835 om naturbeskyttelse § 22 skal hunder føres i snor i perioden 1. april - 30. september på strandbredder og andre kyststrekninger utenfor den sammenhengende landvegetasjon. Ifølge §§ 23 - 25 skal hunder alltid føres i snor i skoger, på udyrkede arealer og «klitfredede arealer», i den utstrekning allmennheten har adgang der. Tilgangen til slike områder for allmennheten i det hele tatt er mer restriktiv enn i Norge, hvor allemannsretten gir også hundeholderne mer utfoldelsesfrihet enn i Danmark.

I Danmark er landskap og andre ytre forhold av betydning er nokså ensartet over hele landet; det eneste vesentlige skille går mellom byområder og landområder. Det er da enklere enn i Norge å utforme detaljerte regler i lovs form med hele landet som virkeområde. Men også i Danmark er det som det fremgår en adgang for lokale myndigheter til å vurdere forholdene lokalt slik som foreskrevet i § 3 stk. 2.

Meddelelse 1968 nr. 203 om ny normalpolitivedtægt sier i § 31 om hunde bl.a. at «løbske hunhunde skal på veje altid føres i bånd». Bekendtgørelse 1967 nr. 430 Politivedtægt for København sier i § 33 stk. 2 at hunder «skal på gader og i offentlige anlæg føres i bånd, der er så kort, at hunden holdes tæt ind til ledsageren. Politiet kan med kommunalbestyrelsens tilslutning gøre undtagelse fra denne bestemmelse for dele af byen».

I Sverigeer forholdene mer som i Norge. I jaktlagen (1987:259) 6 § står følgende:

«Under tiden d. 1 mars-d. 20 aug. skall hundar hållas under sådan tillsyn att de hindras från att löpa lösa i marker där det finns vilt. Under den övriga tiden av året skall hundar hållas under sådan tillsyn att de hindras från att driva eller förfölja vilt, när de inte används vid jakt.

Regeringen får meddela föreskrifter som avviker från första stycket. Om det behövs till skydd för viltet får sådana föreskrifter innebära att hund skall hållas kopplad [i bånd/lenke].»

Jaktlagen 2 § första stycket sier at med «vilt avses i lagen vilda däggdjur [pattedyr] och fåglar». 32 § har en regel om bruk av hund under jakt som på nærmere vilkår forbyr jakt med drivende hund. Jaktförordningen (1987:905) fastsetter i 16 § - 19 § regler som utfyller og avviker fra jaktlag 6 §. Reglene gjelder til dels bruk av hunder ved jakt spesielt, men 19 § inneholder til dels regler som får generell betydning for alle hunder. Jaktförordningens regler er følgende:

16 § gir en regel der «jakthundar som är lämpade för respektive jaktändamål» får brukes ved lovlig jakt og jakttrening på nærmere, svært detaljerte vilkår. Vilkårene stiller ulike krav til hundens egenskaper og gir adgang til bruk av hunder med spesifiserte egenskaper til jakt på spesifiserte dyreslag innenfor forskjellige bestemte tidsrom og til dels bare innenfor bestemte landsdeler. 16 a § tillater at «hundar som är lämpade för ändamålet användas för jaktträning och prov hela året i för ändamålet särskilt iordningställda gryt». Dette kan det gis nærmere regler om. 17 § första stycket fastsetter at hund ved all jakt får brukes «för spårning eller apportering av skadet eller fällt vilt, om hunden står under förarens kontroll». En hund som står under slik kontroll kan også brukes «för att söka efter vilt för att hindra att viltet kommer till skada, exempelvis vid slåtter [høyslått/innhøstning], eller för annat viltvårdsändamål». 17 § gir ellers regler om krav til bruk av hund ved jakt. 18 § og 19 § lyder slik:

«18 § Hund som vid jakt eller jaktträning under tiden d. 21 aug.-d. 30 sept. driver eller förföljer hjort eller rådjur eller annars jagar på ett olämpligt sätt skall snarast kopplas.

Jakt eller jäktträning med hund skall bedrivas på ett sådant sätt att viltet med hänsyn till hundens egenskaper eller snö-, is- och temperaturförhållandena inte utsätts för onödiga påfrestningar.

Naturvårdsverket får i det enskilda fallet eller genom föreskrifter medge ytterligare undantag från bestämmelserna i 6 § första stycket jaktlagen (1987:259).

19 § Om det behövs till skydd för viltet eller av annat särskilt skäl, får länsstyrelsen trots bestämmelserna i 6 § första stycket första meningen jaktlagen (1987:259) och 16 § denna förordning meddela föreskrifter om

1. att hundar som förföljer vilt inte får användas vid jakt efter älg, hjort, rådjur, mufflonfår eller vildsvin,

2. att hundar, i marker där det finns vilt, skall hållas under sådan tillsyn att de hindras från att löpa lösa också under annan tid än d. 1 mars-d. 20 aug.,

3. att hundar skall hållas kopplade.

Har länsstyrelsen meddelat föreskrifter som avses i första stycket 2 till skydd för visst vilt, får dock hundar som inte driver eller förföljer sådant vilt användas för jakt enligt föreskrifter som meddelas av länsstyrelsen.»

Rennäringslag (1971:437) 93 § första stycket sier:

«När renar befinner sig inom betesområde där renskötsel då är tillåten, skall hund i trakten som ej användes i renskötseln hållas i band eller instängd, om ej länsstyrelsen medger annat. Detsamma gäller när renen flyttas, såvida hundens ägare i förväg underrättats om tiden för flyttningen.»

Generelle regler om sikring av hund finnes også i lag (1943:459) om tillsyn över hundar och katter 2 § og 3 § första stycket:

«2 § Hund som visat benägenhet att bita människor eller hemdjur må ej vara lös utomhus, såframt den icke hålles inom område, som är betryggande inhägnat och till vilket utomstående ej äga tillträde. Hållas får ute i trakten, skall vad nu är sagt gälla även beträffande hund som visat benägenhet att driva får.

3 § Eftersätts [forsømmes] tillsynen över hund, får polismyndigheten meddela det beslut som omständigheterna kräver, såsom att hunden skall vara försedd med munkorg eller hållas bunden eller instängd. ...»

Norge har sluttet seg til den europeiske konvensjon 13. november 1987 om beskyttelse av kjæledyr (ETS no. 125). Artikkel 4 annet ledd fastsetter at enhver som holder et kjæledyr bl.a. skal gi det «tilstrekkelige muligheter for mosjon». Den som ikke kan gjøre det innenfor forutsetningsvis lovlige rammer skal etter tredje ledd ikke holde dyret som kjæledyr. Konvensjonen begrenser ikke lovgivernes adgang til å fastsette de regler om sikring av hunder som ut fra en nasjonal lovgivervurdering anses ønskelige.

9.3 Forslaget i Justisdepartementets høringsnotat oktober 2000

Departementets lovutkast §§ 2 og 3 gjaldt sikring av hund:

Ǥ 2 Om sikring av hund

I områder åpne for allmenn ferdsel kan eieren eller innehaveren la hund være løs bare når den blir fulgt på forsvarlig måte. Det samme gjelder der andre lovlig har storfe, sau, geit eller rein ute. Jakthundtrening og dressur kan likevel bare foregå med samtykke av grunneier, fester eller forpakter, og av de beiteberettigede.

I tiden fra og med 1. april til og med 20. august skal hunden bli holdt i bånd, eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt slik at ikke hunden kan jage eller skade storfe, sau, geit, fjærfe, rein eller vilt, herunder viltets egg, reir og bo.

Kommunen kan gi forskrift om at hunder skal holdes i bånd eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet

1. i og i tilknytning til boligområder og handleområder,

2. i parker, på kirkegårder, i grav- og urnelunder, på og ved turveger, leir- og rasteplasser, strender og andre rekreasjonsplasser ved sjø eller vann, i og ved skiløyper, anlegg for lek, idrett, sport eller rekreasjon og på områder i sjøen for slik virksomhet,

3. når storfe, sau eller geit er ute eller vanligvis er ute,

4. hvis hensynet til reindriften tilsier det,

5. hvis hensynet til vilt tilsier det,

6. for hunder som anses som farlige eller skremmende, eller

7. for tispe i løpetiden.

Kommunen kan fastsette hvordan hund skal bli holdt i bånd, og at politiet ved enkeltvedtak skal kunne pålegge båndtvang og bruk av munnkurv på hund som kan forulempe folk eller dyr.

I reinbeiteområder etter reindriftsloven § 2 skal hundens eier eller besitter også se til at hunden ikke unødig uroer eller skremmer rein, selv om den er under kontroll eller bundet. Reinens eier kan kreve at hund som uroer rein blir holdt innestengt mens rein blir flyttet forbi bosted eller seter. Fylkesmannen kan gi forskrift om at hunder skal holdes i bånd eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet når hensynet til reindriften tilsier det, og herunder sette kommunale forskrifter om det samme ut av kraft.

For bruk av hund under jakt og fangst m. v. gjelder også viltloven § 23, jf. § 26.

§ 3 Unntak fra båndtvang

Båndtvang fastsatt i eller i medhold av § 2 gjelder ikke for

1. hund når den brukes i reindrift

2. dressert gjeterhund ved gjeting av storfe, sau eller geit,

3. hund i aktiv politi-, toll- og redningstjeneste eller under trening for slik tjeneste,

4. særlige bruksformål, avgrensede områder eller nærmere angitte hunderaser eller - typer, når dette er fastsatt av fylkesmannen eller av kommunen ved forskrift eller enkeltvedtak.»

Høringsnotatet punkt 4.2.5 sa følgende om sikring av hund:

«4.2.5 Sikring av hund

I lovutkastet § 2 foreslås samordnede og til dels endrede regler om sikring av hund.

Hund som er løs i strid med § 2 kan etter forslaget bli opptatt etter reglene i utkastet § 5. Det fremgår uttrykkelig at politiet alltid skal ha adgang til å ta opp hunder som ulovlig går løs, men også andre vil langt på vei kunne gjøre dette etter lovutkastet. Lovutkastet § 6 gir regler for behandling av opptatt hund, bl.a. om at den snarest skal leveres til politiet dersom den ikke blir levert til eieren eller innehaveren. (Utkastet § 6 gjelder også for hunder som er opptatt som alternativ til å være blitt avlivet etter §§ 7 og 8.) Regelen om hvordan politiet deretter skal håndtere slike saker, er utformet etter mønster fra det som er vanlig praksis etter mange politivedtekter. Etter lovutkastet § 4 skal kommunene kunne gi forskrifter om hundehold av hensyn til ro og orden og for å motvirke forsøpling, og regler om merking av hund. Dette er i tråd med det som etter politiloven i dag kan fastsettes i politivedtekter. Det foreslås imidlertid at forskrifter om utvidet båndtvang - forskrifter som setter strengere regler enn det som følger av lovvedtak - bare skal kunne fastsettes med hjemmel i utkastet § 2 tredje ledd, jf. også forslaget om endring av politiloven. Dette innebærer en innskrenkning av den kompetansen kommunene i dag etter politiloven har til å gi regler om båndtvang, se om dette punkt 2.3 foran. Departementet tar sikte på at utkastet § 2 og forskrifter i samsvar med den uttømmende skal angi reglene om sikring av hund som skal gjelde i landet. Dermed får utkastet § 2 en stor praktisk interesse, og drøftelsene i det følgende dreier seg om spørsmålet om hvilke regler som bør gjelde om sikring av hund.

Ved utkastet § 2 første ledd foreslår Justisdepartementet at det blir slått fast at hund bare kan være løs når den blir fulgt på forsvarlig måte. Dette skal gjelde i områder åpne for allmenn ferdsel, og i alle tilfeller der andre lovlig har storfe, sau, geit eller rein ute. Jakthundtrening og dressur skal bare kunne skje med samtykke fra grunneier og de beiteberettigede. Hvis grunnen er festet bort eller forpaktet, må festerens eller forpakterens samtykke innhentes, ikke grunneierens. Utkastet § 2 første ledd vil gjelde hele året.

Utkastet § 2 første ledd samordner og viderefører i hovedtrekk det som gjelder etter bufeloven § 2 annet ledd om at hund alltid skal ledsages der bufe beiter, reindriftsloven § 29 annet ledd om at hunden skal være fulgt på forsvarlig måte der det lovlig er tamrein, og viltloven § 52 første ledd om at hund bare kan løpe løs i områder åpne for alminnelig ferdsel når den blir fulgt på forsvarlig måte. Særregelen for jakthundtrening og dressur følger også av viltloven § 52 første ledd i dag, men slik at det der kreves samtykke til slikt fra de «bruksberettigede», uten krav til brukens slag og omfang.

I utkastet § 2 annet ledd foreslår Justisdepartementet at hunden skal bli holdt i bånd, eller være forsvarlig inngjerdet eller innestengt i tiden 1. april - 20. august. Dette følger i dag av viltloven § 52 annet ledd. Og i reindriftsloven § 29 tredje ledd blir det også sagt uttrykkelig for distrikt der tamrein oppholder seg.

Justisdepartementet foreslår at det i bestemmelsen blir sagt at hunden skal bli holdt i bånd, eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt «slik at ikke hunden kan jage eller skade storfe, sau, geit, fjærfe, rein eller vilt, herunder viltets egg, reir og bo». Dette tillegget er nytt i forhold til gjeldende lovbestemmelser. Tillegget viser hva som er påbudets formål. Lovtekstens presisering av formålet vil ha betydning for hva som må vurderes som en «forsvarlig» inngjerding eller innestengning av hunden. En inngjerding skal sikre mot slike ulemper som er angitt. En inngjerding må altså holde hunden inne og dyr som skal vernes utenfor, så langt slike finnes i området. Tar hundeholderen dette hensynet, kan han eller hun la hunden løpe løs innenfor selv et nokså stort inngjerdet område. Departementet bygger på at lovutkastets krav til forsvarlig inngjerding må kunne være tilfredsstilt selv om det aldri kan utelukkes helt at en tilfeldig fugl kan lande på området og bli jaget av en hund. Men hvis det f.eks. på et inngjerdet jorde til vanlig eller til bestemte årstider er eller trekker en fuglebestand, kan området ikke lovlig nyttes når fuglebestanden kan bli utsatt for jakt eller skade. Med tilstrekkelig sikring og nøye utvelgelse av et egnet område, skal altså lovforslaget ikke hindre at det blir opprettet større inngjerdede områder der den som følger hunden kan la den løpe i båndtvangstiden.

Utkastet § 2 tredje leddgir kommunene kompetanse til å fastsette forskrifter om at hunder skal bli holdt i bånd eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet, i tillegg til det som følger av annet ledd for tidsrommet 1. april - 20. august. Tredje ledd er en samordning av ulike gjeldende lovregler som hjemler slike skjerpede forskrifter. Forskrifter etter tredje ledd forutsettes å skulle kunne bli gitt også med virkning for tidsrommet 1. april - 20. august, f.eks. slik at det kan bestemmes at hunder skal holdes i bånd på idrettsplasser. Dette kan bli aktuelt hvis en idrettsplass er inngjerdet på en måte som gjør at annet ledd ikke påbyr å holde hunden i bånd der. Siden Justisdepartementet ved sitt lovutkast reiser spørsmålet om å oppheve kommunenes vidt angitte kompetanse til å fastsette båndtvangsregler etter politiloven, må det vurderes nærmere på hvilke mer spesifiserte vilkår båndtvangsregler fortsatt skal kunne bli gitt. Det synes å være ønskelig at det fortsatt gis adgang til å gi forskrifter om utvidet båndtvang i større utstrekning enn det som bufeloven, reindriftsloven og viltloven isolert sett gir hjemmel for. Disse lovene har som tittelen angir først og fremst mer spesielle hensyn for øye. Politiloven dekker i dag inn behovet for å kunne regulere hvilke hensyn hundeholderne - på offentlige steder - må ta overfor andre mennesker som ikke selv har valgt å ha samkvem med hundedyr. Når departementet reiser spørsmål om å begrense den vide kompetansen som politiloven gir til å regulere spørsmålet om sikring av hund, er det ut fra følgende betraktninger:

Som det fremgår foran under punkt 2.3 har noen kommuner i politivedtekter fastsatt båndtvang for alle vanlige hunder hele året på alle steder som er alminnelig beferdet eller bestemt for alminnelig ferdsel, herunder på stier i skog, fjell og utmark m.m. Man må anta at folk i praksis vil regne med at politiet viser atskillig kulanse ved håndhevingen av en slik vid og generell påbudsregel, som politiet heller ikke har praktiske muligheter for å håndheve noenlunde effektivt. Langt på vei må man regne med at folk - iallfall de som har hund - da kan komme til å se på regelbrudd som normalt og akseptabelt. Reglenes manglende nyansering undergraver på denne måten deres normgivende effekt. Altfor absolutte påbud om båndtvang kan altså være til skade for de hensyn som i større og mindre grad i ulike situasjoner begrunner regler om sikring av hund, og kan gi dårligere total virkning enn mindre omfattende påbud. Departementet antar at regler om sikring av hund vil ha størst normgivende effekt og bli mest etterlevd hvis de ikke for restriktivt stenger for å slippe hunden lovlig.

Konkret foreslår departementet å videreføre at det kan gis forskrifter om at hunder skal holdes i bånd eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet av hensyn til storfe, sau, geit, reindrift og vilt. For så vidt gjelder storfe, sau og geit hjemler bufeloven § 3 annet ledd i dag slike forskrifter «i den tid bufe beiter». I lovutkastet § 2 tredje ledd bokstav c foreslås det at det skal kunne gis regler også om sikring av hund «når storfe, sau eller geit er ute», altså regler om at hunden skal sikres når slike dyr faktisk er ute, uten nærmere datofesting. Generelt vil kommunen kunne fastsette forskrifter etter § 2 tredje ledd med de begrensninger kommunen finner formålstjenlige, så et slikt påbud kan f.eks. begrenses til bestemte geografiske områder. Og det skal etter lovutkastet også kunne fastsettes regler for angitte tidsrom «når storfe, sau eller geit ... vanligvis er ute». Utvidet båndtvang m. v. kan etter reindriftsloven § 29 tredje ledd annet punktum bli fastsatt «dersom henyn til reindriften gjør dette særlig nødvendig» og etter viltloven § 52 tredje ledd «dersom forholdene gjør dette påkrevet for å beskytte viltet». Justisdepartementet går inn for at slike regler skal kunne bli fastsatt av kommunen «hvis hensynet til» reindriften eller vilt «tilsier det». Lovutkastet gir adgang til å gi forskrifter også hvis det er ønskelig ut fra en oppstått akutt situasjon, f.eks. hvis mye snø gjør det påkrevet med båndtvang for å verne hjortevilt. Kommunestyret kan etter kommuneloven delegere nødvendig forskriftskompetanse. Departementet vil likevel peke på at lovutkastet gir adgang til å gi generelt utformede forskrifter om at båndtvang m. v. skal gjelde i nærmere beskrevne situasjoner. Kommuner der det tidvis forekommer behov for utvidet båndtvang ved f.eks. spesielle snøforhold kan altså knytte påbud om båndtvang m. v. til vilkår som beskriver disse snøforholdene. Når det gjelder reindriften, viser departementet også til lovutkastets femte ledd, se nedenfor, som også legger kompetanse til fylkesmannen. Fylkesmannen foreslås også å kunne sette kommunale forskrifter om båndtvang m. v. av hensyn til reindriften ut av kraft. Begrunnelsen for dette er flerdelt: Reindriften er en gammel, fast bruk av store arealer, men utøves av personer som ikke nødvendigvis er bosatt i den enkelte kommune med muligheter til representasjon i kommunestyret. Reindriften krysser kommunegrensene og foregår på tvers av disse. Fylkesmannen kan ved å kunne gi forskrifter av hensyn til reindriften - og ved å kunne sette kommunale forskrifter ut av kraft - sørge for en helhetlig regulering uavhengig av kommunegrensene.

Neste spørsmål er hvilken nærmere forskriftskompetanse kommunene bør ha for å kunne gi regler om sikring av hund ut fra hensynet til ro og orden, voksne og barns sikkerhet og ønske om frihet fra ulemper knyttet til andres hundehold. Det må her foretas en avveining: Det er ønskelig at hundeholderne bør ha noen muligheter til å slippe hunden, spesielt utenfor båndtvangens kjernetid 1. april - 20. august. Hundehold er meget utbredt, og at hunden får løpe vil ha positiv betydning for hundens velvære og «omgjengelighet». At hunden får ta seg ut ved å løpe iblant kan også fra et sikkerhetsperspektiv ofte være en fordel.

Kommunen bør etter departementets syn ut fra hensynet til ro og orden, sikkerhet og for å begrense ulemper og plager for folk som hunder som ikke går i bånd kan forårsake, kunne fastsette båndtvangsregler m. v. «i og i tilknytning til boligområder og handleområder», jf. lovutkastet § 2 tredje ledd bokstav a. Det kan ikke bli sagt skarpt og entydig hvilke områder som faller inn under dette. Departementet forutsetter at kommunene her må ha en vid skjønnsmargin, og eventuell tvil må kunne løses ved at kommunen om ønskelig fastsetter bestemte sonegrenser. Ved at det kan fastsettes slike regler «i tilknytning til» nevnte områder, er det adgang til å fastsette båndtvangssone f.eks. rundt et tettsted. Hva som ligger «i tilknytning til» et område som nevnt, må for øvrig bl.a. avhenge av om det gjelder et område der det faller naturlig for folk å gå til og fra området, hvor det er naturlig for barn å leke eller gå tur ved et boligområde, eller for områdets eldre å gå mindre turer. Kommunene må også kunne definere en bestemt angitt sone rundt eller ved tettsteder der påbud om båndtvang m. v. skal gjelde. I en bykjerne må påbudet kunne omfatte hele bykjernen, selv om det forekommer gater med annen karakter. I større separate industriområder skal kommunene ikke kunne fastsette slikt påbud med hjemmel i bokstav a.

Videre bør kommunene kunne påby båndtvang m. v. i parker, på kirkegårder, i grav- og urnelunder, på og ved turveger, leir- og rasteplasser, strender og andre rekreasjonsplasser ved sjø eller vann, i og ved skiløyper, anlegg for lek, idrett, sport eller rekreasjon og på områder i sjøen for slik virksomhet, jf. lovutkastet § 2 tredje ledd bokstav b. Etter bokstav b vil det derimot ikke kunne påbys båndtvang generelt i utmark, på fjellvidder eller i skogen, eller på grøntareal i industriområder. Hundeholderen vil likevel ikke stå fritt til alltid å slippe hunden på slike områder. Forbud vil deler av året følge av lovutkastet § 2 annet ledd og kan følge av andre bestemmelser i medhold av tredje til femte ledd, av lovutkastet eller lovgivningen for øvrig. Her nevnes følgende praktiske begrensninger som vil gjelde for å slippe hunden: Hunden skal alltid være fulgt på forsvarlig måte etter lovutkastet § 2 første ledd, noe som i denne sammenheng betyr at hundeholderen bl.a. må ha kontroll på at hunden ikke går inn på områder der båndtvang gjelder. Videre vil hundeholderen etter § 1 annet punktum kunne ha plikt til å ta inn hunden hvis man møter folk, f.eks. på en sti i skogen. Slik plikt forutsettes alltid å inntre hvis hunden har en slik størrelse eller fremferd at den kan virke skremmende eller plagsom for ukjente folk. Kravet om at hunden skal følges på forsvarlig måte etter § 2 første ledd, innebærer også at hunden ikke kan slippes der folk ikke lovlig kan ferdes, f.eks. etter bestemmelser i lov om friluftslivet 28. juni 1957 nr. 16 eller lov om naturvern 19. juni 1970 nr. 63 § 22.

Hvis et område etter bokstav b skal være et «anlegg for lek, idrett, sport eller rekreasjon», forutsetter det at det i området er skjedd en viss opparbeidelse for formålet, f.eks. at stier er ryddet eller benker, apparater e. a. er satt ut. Det kan ikke kreves mye før et område anses som et «anlegg» p. g. a. opparbeidelse. Men et større naturområde - slik som byfjellene i Bergen og marka ved Oslo - blir ikke generelt å rekne som et «anlegg for ... rekreasjon» fordi om det er tilrettelagt for turbruk ved slik merking og rydding av stier som Den Norske Turistforening og andre turlag står for. I deler av slike områder vil imidlertid kommunene etter utkastet kunne pålegge båndtvang etter bokstav b fordi der er veier som er anlagt som eller fungerer som «turveger». I kommunale friluftsområder med mer begrenset størrelse må kommunene kunne påby båndtvang dersom det gjelder «rekreasjonsplasser ved sjø eller vann».

Justisdepartementet foreslår videre at kommunene generelt bør ha kompetanse til å fastsette båndtvang m.m. for hunder som anses som farlige eller skremmende, jf. lovutkastet § 2 tredje ledd bokstav f. Hunder som anses som farlige fordi de er spesielt aggressive, kampvillige eller utholdende, og som på grunn av disse egenskapene er farlige for mennesker og dyr, er i dag forbudt å holde, avle og innføre etter den midlertidige kamphundloven §§ 3 og 4, jf § 2. Det er ikke avklart om disse reglene vil bli videreført. I tilfelle reglene blir videreført, er de foreslått inntatt i lovutkastet her § 12. Terskelen for at dette forbudet skal gjelde, er imidlertid forutsetningsvis nokså høyt ved at bare hunder som er «spesielt» aggressive m.m. faller under forbudet. Dersom forbudet blir videreført, bygger lovutkastet på at kommunene bør kunne fastsette båndtvang for hunder som vurderes som farlige eller skremmende, selv om hundene ikke er så farlige at det gjelder et forbud mot å ha dem i Norge. Dersom forbudet mot å ha slike hunder i Norge ikke skulle bli videreført, taler dette enn sterkere for å videreføre den kompetansen kommunene etter politiloven § 14 i dag langt på vei må antas å ha til å påby båndtvang for slike hunder.

Når det gjelder hunder som måtte vurderes som farlige eller skremmende, finner departementet det rimelig at hensynet til voksne og barns sikkerhet og trygghetsfølelse prioriteres fremfor hensynet til hundeholdet. Lovutkastet gir allmennhetens trygghetsfølelse i seg selv slik prioritet, slik at båndtvang skal kunne pålegges også for normalt ufarlige hunder som bare anses som skremmende, f.eks. p. g. a. sin størrelse. Departementet vil imidlertid ikke følge opp et eventuelt lovvedtak ved utarbeiding av mønsterforskrifter som kommunene kan nytte som forelegg for kommunale forskrifter. De reelle problemer knyttet til hundehold kan være ulike i ulike deler av landet, bl.a. ved at måten hundeholdet utøves på kan variere, befolkningstettheten varierer osv. Derfor bør eventuelle nærmere forskrifter etter § 2 tredje ledd bygge på lokale forhold og oppfatninger.

I lovutkastet § 2 tredje ledd bokstav g foreslås hjemmel for å påby båndtvang for tispe i løpetiden. En slik regel er inntatt i mange politivedtekter i dag.

Kommunen bør videre kunne fastsette ikke bare båndtvang, men også kunne definere nærmere hva som menes med dette, generelt eller mer spesielt, jf. lovutkastet § 2 fjerde ledd. F.eks. bør kommunen ved behov kunne fastsette lovlig maksimumslengde på bånd ved lufting av hund i handleområder. Ved fjerde ledd foreslås også at kommunen skal kunne gi politiet kompetanse til å pålegge båndtvang og bruk av munnkurv der det gjelder individuelle hunder som kan forulempe folk eller dyr. Slik kompetanse har politiet i dag etter mange politivedtekter.

Utkastet § 2 femte ledd foreslår videreført visse særregler i relasjon til reindrift. Reglene i utkastet første og annet punktum følger i dag av reindriftsloven § 29 annet ledd annet og tredje punktum. Fylkesmannens kompetanse etter utkastet tredje punktum gjenspeiler et behov for å se større arealer i sammenheng uavhengig av kommunegrenser, men også særlige hensyn i relasjon til reindriftsnæringen taler for at den statlige instans fylkesmannen bør kunne fastsette forskrifter, og herunder sette kommunale forskrifter om sikring av hund etter utkastet tredje ledd bokstav d ut av kraft. Justisdepartementet viser til sine merknader i forbindelse med omtalen av utkastet tredje ledd bokstav d foran.

Utkastet § 2 sjette ledd er medtatt ut fra et informasjonsønske.

Etter mønster fra gjeldende hundelovgivning foreslås i lovutkastet § 3visse særlige unntak fra båndtvangen for reindriftshund, gjeterhund og hund i aktiv politi-, toll- og redningstjeneste eller under trening for slik tjeneste. Videre foreslås det at kommunen eller fylkesmannen ved forskrift eller enkeltvedtak skal kunne fastsette unntak fra forbudet. Slike unntak foreslås å kunne bli gitt for «særlige bruksformål», for «avgrensede områder» og/eller for «nærmere angitte hunderaser eller - typer». Forslaget innebærer en samordning og en endring i forhold til gjeldende rett: Etter bufeloven § 3 annet ledd annet punktum kan det ved forskrift bli fastsatt unntak fra båndtvang som gjelder «i den tid bufe beiter» for «visse hunder på grunn av deres rase, størrelse eller forholdene for øvrig». Etter bufeloven § 3 tredje ledd og reindriftsloven § 29 tredje ledd siste punktum kan det i «særlige» enkelttilfeller bli gjort unntak fra båndtvangsreglene. Etter viltloven § 52 femte ledd siste punktum kan det bli gjort unntak «for særlige formål», se også § 55 om at «et avgrenset område» kan «legges ut som dressurområde for hunder».

Forskrifter som kommunen selv fastsetter etter § 2 tredje ledd kan være begrenset til å gjelde i avgrensede situasjoner, og kommunen må også kunne åpne for at det ved enkeltvedtak blir gjort unntak fra kommunale forskrifter.»

9.4 Høringsinstansenes syn

9.4.1 Generelt om lovgivningsbehovet

Norges Jeger- og Fiskerforbunduttaler følgende:

«Det er viktig å fokusere på det ansvar som påligger enhver hundeeier. NJFF er opptatt av å fremme et hundehold som ikke er til sjenanse for verken folk eller omgivelsene. Et slikt ansvar innebærer å utvise hensyn og skjønn gjennom sitt hundehold som går utover det som direkte omtales gjennom lover og regel. Det at en er hundeeier og har interesse for hundehold, innebærer ikke at alle andre deler denne interessen, og det bør en ha som utgangspunkt for sitt eget hundehold. Enkle forholdsregler som å plukke opp hundemøkk, unngå at hunden løper løs i områder der det ferdes mye folk, unngå at hunden står ute og bjeffer i boligområder sammen med å overholde bestemmelser om båndtvang og andre offentlige lover og regler, vil være et godt utgangspunkt for et hundehold som bør kunne aksepteres av alle. Skal en hundeeier oppnå aksept fra andre for å utøve sine interesser, så må det også være en aksept den andre veien. Et bevisst hundehold der man også fokuserer på hundeeiers ansvar, vil bidra til å redusere muligheten for konflikter og negativ fokus på hundehold.

Det er nok dessverre slik for hundeholdet, i likhet med en rekke andre aktiviteter, at det ofte er et mindretall som gjennom sin oppførsel, stigmatiserer en hel gruppe. NJFF vil hevde at langt på vei de fleste hundeeiere er svært bevisste sitt ansvar og legger opp til et hundehold i tråd med dette. Det har skjedd en meget positiv utvikling på dette området i løpet av de siste tiårene. Imidlertid vil det alltid være noen som ikke følger opp. Det blir likevel ikke riktig at disse ensidig skal legge grunnlaget for utformingen av et utkast til en lov om hunder og hundehold. Det blir å angripe et problem fra en helt feil innfallsvinkel.»

Direktoratet for naturforvaltning peker på en del av det forebyggende arbeid som pågår relatert til jegere og jakthunder uavhengig av lovgivningstiltak:

«Jegerregisteret inneholder 358 000 registerte jegere. Jaktåret 1999/2000 var det 191 000 av disse som betalte jegeravgiften og utøvde en eller annen form for jakt. En kan anta at mange av disse personene eier eller bruker hund(er) i sin jaktutøvelse. Hvert år får jegerne tilsendt informasjonsmateriell fra DN, sammen med jegeravgiftskortet. DN når følgelig et betydelig antall av landets hundeeiere med nødvendig informasjon. Denne muligheten brukes, og kan sikkert utnyttes enda bedre, til å informere om riktig hundehold.

Direktoratet for naturforvaltning, Norges jeger- og fiskerforbund og studieforbundene har siden frivillig jegerprøve ble innført 1986, drevet en omfattende opplæring av jegere. Dagens jegere, som må igjennom et tredve timers obligatorisk kurs, er kunnskapsrike og ansvarsbevisste naturbrukere som tar sitt hundehold alvorlig og som innretter seg etter de normer og regler som samfunnet setter. Den økende ansvarsbevisstheten avspeiler også det faktum at dagens jakthunder sjelden er involvert i alvorligere skader på bufe og at det på dette område har skjedd en klar bedring de seneste år.»

Norges Skogeierforbund har

«... erfart at hundeholdet har blitt bedre og at det har vært langt færre konfliktepisoder de siste 20 årene enn tidligere ... . Dette må tilskrives en fokus på hundeeiers ansvar og stimulering til en ansvarlig hundebruk og hundeopplæring til jakt ...»

Fuglehundklubbenes Forbund uttaler følgende:

«FKF ser det som en del av sine oppgaver å ta overordnet ansvar for aktiviteter innen hundesporten, herunder å besørge et ryddig forhold mellom fuglehundfolket og omverdenen. ... I denne sammenheng er det verdt å nevne at FKF allerede i 1986 besørget innført krav om at hunder som stiller til start på fuglehundprøver skal være sauerene, ha et s.k. «sauesertifikat» for å hindre at de hunder som har anlegg for det, jager sau. Dersom hunden på tross av dette viser interesse for sau på en fuglehundprøve, finnes det i hundeverdenen intern justis som reagerer med disiplinærreaksjoner. Slike episoder, som det heldigvis er få av, skal innrapporteres til prøvens NKK (Norsk Kennel Klubb)representant, som igjen rapporterer til NKK, og derfra blir saken sendt til en spesialkomite ... for videre saksbehandling. Gjennomgåelseskomiteen lager en innstilling til reaksjon som forelegges hovedstyret i NKK til avgjørelse. Vedlagt følger kopi av den siste disiplinærsaken innen fuglehundsporten. Som det fremgår av hovedstyrets avgjørelse ble hunden utestengt fra prøver på livstid. Det reageres også overfor hund som jager reinsdyr eller lignende. Også andre forhold som FKF og NKK finner uheldig, blir regulert og håndhevet gjennom hundesportens interne justis. Som en ytterligere utbygging av denne interne justis, vedtok NKKs hovedstyre 24. januar [2001] å innføre midlertidige reaksjoner som trer i kraft ved berettiget mistanke om forhold det vil reageres disiplinært ovenfor.

... Det må legges til grunn at det er en del mennesker som er utrygge på hunder og noen føler også redsel, uavhengig av om hunden er farlig eller ikke. Her ligger det en utfordring både for de mennesker det gjelder og naturligvis også for hundeeierne. ... Basert på de senere års presseoppslag om kamphunder, er det vel grunn til å tro at det har skjedd en økning av den andel av befolkningen som er engstelige for hunder.

... Hundehold innebærer svært mange positive effekter for den enkelte og for samfunnet. Det er vår oppfatning at det finnes så mange positive sider ved hundehold, at det bør være et samfunnsansvar å legge forholdene til rette for et forsvarlig og positivt hundehold. Vi lever i et samfunn med økende bruk av skjermaktiviteter, overvekt, livsstilssykdommer og psykiske lidelser - hund har dokumenterte positive effekter i forhold til samtlige av disse uønskede effekter. Hundehold er i sin helhet privatfinansiert.

Som med de fleste positive aktiviteter finnes det også ved hundehold negative sider, og det er av denne grunn er påkrevet med regulering. Hundeeierne må finne seg i regulering og restriksjoner. Det er forbundet med ansvar å være hundeeier, og det må kunne stilles krav til hundeeierne i lovs form - både hva gjelder forholdet til omgivelsene og behandling av hunden. Det kan imidlertid ikke være slik at det bare er hundeholderne det skal stilles krav til. Det må kunne stilles krav om et minimum av toleranse og saklige innvendinger før en gruppe kan bli hørt i en politisk prosess. Videre kan nok de som har et negativt forhold til hund kunne lære seg å leve bra med hunder i omgivelsene, ved å skaffe seg et minimum av kjennskap til hunder og deres adferd. En slik kunnskap ville trolig også kunne forhindre en del av de bittskader som dessverre forekommer hvert år.

Den lov som utformes, og som vil berøre så mange, må være en balansert avveining av de foreliggende hensyn. Det er etter vår oppfatning ikke tilfelle med det foreliggende lovutkast.

De fleste forhold og aktiviteter i samfunnet har negative sider eller effekter som enkelte finner negative, eksemplene er ikke vanskelig å finne. Et stikkord er intoleranse og hva slags samfunn vi ønsker. Vi kan fort bevege oss ut på en farlig vei. I mange verdensdeler er løshunder en del av bybildet og svært vanlig på landsbygda. Det norske hundehold er til sammenligning svært kontrollert og hensyntagen, bl.a. skal hundene holdes i bånd nesten halve året . I forhold til den toleranseterskel som synes å eksistere i vårt samfunn, kan dette være et tankekors. Det er kanskje et enda større tankekors at de foreslåtte norske lovbestemmelser er på vikende front i forhold til lovgivningen i øvrige nordiske land. Er nordmenn mindre tolerante eller har vi mye farligere hunder? Så vidt vi kan se finnes det ikke indikasjoner på det siste.

Før man kaster seg på en linje med lovgivning og forbud som enkleste utvei, bør vi vurdere hva slags samfunn vi ønsker oss. Det er mye mange ikke liker - skal vi forby alt eller skal man heller legge ressurser i å forsøke å skape forståelse og toleranse? Kjæledyrkonvensjonens fortale formulerer seg bl.a. slik:

«... som konstaterer at holdningene ovenfor kjæledyr varierer, ofte på grunn av for liten kunnskap og forståelse

som anser det ikke bare som et ønskelig, men også realistisk mål å komme frem til en felles grunnleggende holdning til kjæledyr og en praksis som fører til ansvarlig kjæledyrhold»

I den grad man ønsker å gjøre noe, kan det synes hensiktsmessig å legge ressurser i informasjon og bedret kunnskap om hund og hunders adferd. Det er mulig å ta dette inn i læreplaner i barnehager og skoler, et eget nettsted, kurs og lignende. Man kan lære både barn og voksne noen grunnleggende ting om hunders og andre kjæledyrs adferd og signaler, samt hvordan man bør opptre. Videre kan man bli kjent med hundens positive sider.

Hva som får enkelte norske politikere til å gripe fatt en så minimal risikofaktor i samfunnet som hundebitt (mindre enn 0,1% av alle fritidsrelaterte skader og ulykker i samfunnet, hvorav 97% av disse skadene kun karakteriseres som liten skade på person), kan neppe forklares på annen måte enn pressens oppblåsing av triste, men heldigvis sjelden forekommende enkeltsaker, samt manglende kunnskap om hunden og videre dens positive effekter.

... Reglene om båndtvang for hund er enestående. Det finnes ingen andre kjæledyr som er underlagt slike restriksjoner, selv om behovet er til stede.

De fleste vil erkjenne et behov for regulering. Et annet spørsmål er hvorledes reglene nærmere skal utformes. Hvilke hensyn gjør seg gjeldende når regler om båndtvang for hund skal utformes? Følgende forhold kan i alle fall trekkes inn:

- Hensynet til viltet

Behovet de for regler om båndtvang som i dag finnes i viltloven har sitt behov og sin begrunnelse i hensynet til ville dyr.

- Hensynet til omgivelsene

Med omgivelsene menes andre mennesker og kjæledyr. Disse faktorene kan i noen utstrekning begrunne båndtvang. Det fremstår som om departementet er av den oppfatning at hunder er farlige eller at de generelt utgjør en sikkerhetsrisiko, samt at de er plagsomme, se om dette i høringsutkastets på side 50:

«Neste spørsmål er hvilken nærmere forskriftskompetanse kommunene bør ha for å kunne gi regler om sikring av hund ut fra hensynet til ro og orden, voksne og barns sikkerhet og ønske om frihet fra ulemper knyttet til andres hundehold. Det må her foretas en avveining: Det er ønskelig at hundeholderen bør ha noen mulighet til å slippe hunden, spesielt utenfor båndtvangens kjernetid 1. april - 20. august. Hundehold er meget utbredt, og at hunden får løpe vil ha positiv betydning for hundens velvære og «omgjengelighet«. At hunden får ta seg ut ved å løpe iblant kan også fra et sikkerhetsperspektiv ofte være en fordel»

Hvilket materiale departementet støtter seg på som bakgrunn for sitt syn er uklart. Som vi har redegjort for foran i punkt 1.2 kan det ikke legges til grunn at hunder utgjør noen risiko av betydning i samfunnet. De fleste hunder er omgjengelige og ufarlige, noe vi antar departementet kan få bekreftet fra ekspertise på området dersom man er i tvil om dette. At noen mennesker er engstelige for hunder eller oppfatter de som ubeleilige, må legges til grunn. Dette er imidlertid noe annet og langt mindre alvorlig enn om det var slik at hunder var farlige og utgjorde en sikkerhetsrisiko. Det er vår oppfatning at dersom det skal utarbeides en lov hvor det tillegges stor vekt at hunder utgjør en trussel for folks trygghetsfølelse, bør det stilles som minstekrav at man har en eller annen form for materiale som underbygger at dette faktisk er en utbredt oppfatning i befolkningen. Noe slikt materiale kan vi ikke se at departementet har.

- Hensynet til hunden

Det er på det rene at mange hunder er av en slik rase at de har behov for mosjon. Videre har en del hunder instinkter som ikke får utfolde seg når den går på tur i bånd. Hunden er naturligvis ikke skapt for å gå i bånd, og det er vel grunn til å anta at en for stor grad av båndlufting kan påvirke hundens fysisk i form av feilbelastninger osv.

- Hensynet til hundens eier

En hundeeier som er trygg på sin hund i forhold til andre dyr og mennesker, samt at den ikke stikker av, vil klart foretrekke å kunne lufte sin hund løs der omgivelsene tilsier dette. Ulike forhold er årsak til dette, bla: Eieren føler at hunden får mer mosjon og større utfoldelse ved å løpe løs, hunden kan leke med andre hunder, hunden kan trekke når den går i bånd, medbringelse av barn eller barnevogn kan gjøre at en hund som vimser i bånd ikke er ønskelig osv.

- Samfunnsmessige forhold - mosjon

Det må legges til grunn at hunden har stor betydning for folkehelsa. En viktig faktor er den mosjon hundeeieren får ved å gå på tur med sin hund. Det må tilrettelegges slik at eier og hund kan mosjonere sammen. Siden de fleste hundeeiere vil foretrekke å lufte sin hund løs, vil en for restriktiv båndtvangspolitikk kunne ha negativ virkning på den tid en hundeeier mosjonerer, samtidig som det vil kunne få noen til å avstå fra å skaffe seg hund eller å gå til gjenanskaffelse.

Av ovennevnte hensyn tilsier de to første punktene en innskrenkning i hundens mulighet til å bevege seg fritt. Hvorledes hensynene skal veies opp mot de hensyn som tilsier at hunden bør kunne få løpe løs, er det trolig rom for en del uenighet om. Det regelverk som utvikles må være resultat av en balansert avveining av foreliggende hensyn. Vi vil i denne sammenheng igjen påpeke at hundeeierne i nesten halvparten av årets måneder må finne seg i båndtvang. Skal man få en balansert avveining av hensynene, må det etter vår oppfatning ikke innføres restriksjoner i muligheten til å slippe hund de øvrige måneder av året, med mindre det foreligger et særskilt og konkret behov.

Det skal utformes en norsk lov som berører svært mange hunder og hundeeiere, og det er viktig at man har mest mulig faktisk kunnskap. Vi er i denne sammenheng, som tidligere nevnt, særlig bekymret over departementets synspunkt om at hund utgjør en sikkerhetsrisiko, og den betydning dette hensynet må ha fått under utarbeidelsen av lovforslaget - både angående båndtvang og avlivning.

Et annet spørsmål er hvor restriktiv man kan være med båndtvangsbestemmelser uten å komme i konflikt med dyrevernloven og kjæledyrkonvensjonen.

De foreliggende hensyn kan etter vårt syn begrunne den generelle båndtvang (1.4 - 20.8), men like viktig kan de begrunne en lemping av den generelle båndtvangen. Dette er et forhold som ikke er berørt av departementet. Vi kommer nærmere tilbake til dette nedenfor.»

Norsk Kennel Klubviser til anslaget referert under punkt 2.2 foran om at omlag 4000 personer hvert år kommer til behandling ved legevakt eller sykehus grunnet bittskader fra hund, og uttaler følgende:

«Skaderegisteret for Statens institutt for folkehelsen opplyser at moderate bittskader gjelder opp til 10 cm. langt sår. Legger man til grunn tallet 4.000 skader pr. år, gir dette etter opplyste prosenttall, 3.380 tilfeller av liten skade, 116 av moderat skade, og endelig 4 til 5 tilfeller må gjelde alvorlig skade.

... NKK går ut fra at et stort antall av disse skader skyldes barns uforstandige og uvettige lek med familiens hund(er) eller med venners familiehunder. Dette er forhold som etter Kennelklubbens oppfatning bør inngå under den «tillatte risiko» ...»

Også Fuglehundklubbenes Forbund kommenterer disse tallene:

«Tallene er basert på beregninger fra legevakt/sykehus i fire bykommuner. Om det er tatt høyde for at det nok lettere oppstår konflikt hund/menneske der menneskene bor tett i byer vites ikke, men det er intet som tilsier at dette er gjort. Det er således grunn til å stille spørsmål ved tallet 4 000, men for tankens skyld legges dette til grunn i det følgende ... Basert på foreliggende tallmateriale kan det ikke legges til grunn at angrep fra hund utgjør et samfunnsmessig problem. ... Vi vet videre ikke noe om hvor mange av skadene som er voldt lovlig ved bruk av tjenestehunder, eller hvor mange skader som er påført eieren av hans egen hund.»

Norsk Kennel Klubviser også til tallopplysninger om ulike årsaker til tap og irregulær avgang av vilt og husdyr, og fremholder at

«... tap av bufe, tamrein og vilt forårsaket av hunder, er helt marginalt i forhold til tap som skyldes rovdyr, trafikkskader og naturlige årsaker ellers.»

Selbu og Tydal lensmannsdistrikt «er stort, med husdyrhold, jord- og skogbruk, mye jakt og jegere, turisme, hytter og fritidshus, rein og reindrift», og rapporterer at

«[d]et er mye henvendelser om hunder, tapte og hittede, samt klage på løse hunder der det er dyr som lovlig oppholder seg.»

Drammen byrett - justitiariusuttaler følgende:

«Behovet for båndtvang avhenger av hundens gemytt og dressur, hundetypen, lokale forhold og årstid. Gjeldende båndtvangregler skjærer alle over en kam og påberopes i det daglige langt ut over det som er deres formål. Det bør åpnes for mer smidighet. Gjeldende regler hører langt på veg et agrarsamfunn til.»

Sandnes kommune - kommuneadvokatenuttaler følgende:

«For en hunds eier vil hensynet til hundens beste veie tungt. For noen hundeeiere vil dette også innebære ønske om størst mulig frihet for hunden, det å kunne la den løpe mest mulig fritt. Hensynet til andre interesser kan da i for stor grad være underordnet hensynet til hunden. Man er vitne til at dette i mange tilfeller praktiseres til sjenanse for andre og andre hensyn.

En del hundeeiere lar seg engasjere i organisasjoner som taler hundeeiernes sak. Det har formodningen for seg at dette gjennomgående gjelder forholdsvis ansvarsbevisste hundeeiere hvis hunder antakelig er minst til skade og sjenanse for andre. Det er derfor naturlig at uttalelser fra hundeorganisasjoner er basert på urealistisk stor ansvarsfølelse blant hundeeiere flest.

Ikke-hundeeiere vil gjennomgående ha et mer restriktivt syn på hundehold. Man vil da være mer opptatt av ulempene som hunder kan volde, særlig når de løper fritt, både i boligområder og ellers. Det kan dreie seg om frykt og risiko for skade på mennesker, særlig barn og gamle, husdyr og øvrig dyre- og fugleliv og beplantninger. Og det kan dreie seg om støy og forurensning.

Myndighetene har et særlig ansvar for å påse at interessene til ikke-hundeeierne blir ivaretatt. Dette kan innebære at man må pålegge hundeeierne restriksjoner utover det hundeeierne ideelt ønsker. Og man må sikre effektive reaksjonsmidler.»

Kristiansand kommune peker på hygieniske og sikkerhetsmessige problemer med hundehold i sentrale byområder og i tettbygde strøk:

«Miljørettet helsevern i Kristiansand kommune får ofte henvendelser fra kommunens befolkning om hunder, hundehold og andre kjæledyr. Slike henvendelser er ofte klager fra personer som opplever at hundehold eller hold av andre kjæledyr i nabolaget medfører hygieniske eller sikkerhetsmessige problemer. Løshunder kan medføre et sikkerhetsproblem for kanskje spesielt barn og eldre i et boligområde, eller i sentrale byområder og parker. ... Det er vanskelig å finne noen tilfredsstillende løsning på slike problemer, og problemene er tilstede i de fleste byer. ...

Mange eldre mennesker er redde for hunder, og dette er ofte med rette, siden det er et betydelig antall mennesker som årlig blir angrepet og bitt av hunder. Selv om ikke selve hundebittet representerer en alvorlig fysisk skade, så er det en særlig frustrerende og angstskapende situasjon spesielt for et vergeløst barn eller et eldre menneske å bli angrepet og bitt av en velvoksen sint hund. Hundeeiere bedyrer ofte at de alltid har full kontroll over hunden sin. Men det er stort sett bare å ta en tur på byen eller ut i marka, så vil en fort oppdage at virkelighetens verden er ganske annerledes.»

Fylkeslegen i Aust-Agder peker også på at man sjelden får løst saker som tar utgangspunkt i sjenerende støy eller atferd fra hunders side, og sier bl.a. følgende:

«Hundehold har både positive og negative sider ved seg. Det er gjort mye forskning på sammenhengen mellom hundehold og helse, og resultatene viser at der er en positiv sammenheng, psykisk og fysisk. På den annen side blir et ikke ubetydelig antall mennesker hvert år skadet av hund, og enda flere sjenert av (naboers) hundehold. I tillegg er angst for hunder en utbredt tilstand, som til dels tvinger mennesker inn i uheldige adferdsmønstre ved bevisst å unngå plasser der man kan risikere å møte hunder.

... En hund som er i stand til å angripe- eller har en adferd uforenlig med trygghet i omgivelsene - bør ikke gis anledning til å spre utrygghet.»

Også uttalelser fra enkeltpersoner peker på uheldige sider ved dagens hundehold. Per Jan Langerud viser til erfaringer som eier av en selskapshund på ca. 4 kg:

«Det sier seg jo selv at en så liten hund ikke utgjør noen stor fare for sine omgivelser, mens den selv er veldig sårbar for store hunder som ikke holdes i bånd. Det viser seg at det er en del store hunder som er veldig aggressive ovenfor små hunder. I det villastrøket som vi bor er det lite konflikter i forbindelse med hundehold og lufting av hunder da alle har sine hunder i bånd eller bak gjerde i egen hage, mens min andre erfaring er at hundeeiere utover på landsbygda og i hytteområder ikke er så nøye med om deres hunder får løpe fritt omkring selv om det er i båndtvangsperioden.»

9.4.2 Sikring av hund ved tilsyn m.m.

Den generelle regelen om at hund alltid skal bli sikret ved forsvarlig tilsyn er i Justisdepartementets høringsnotat oktober 2000 lovutkastet § 2 første ledd første og annet punktum:

«I områder åpne for allmenn ferdsel kan eieren eller innehaveren la hund være løs bare når den blir fulgt på forsvarlig måte. Det samme gjelder der andre lovlig har storfe, sau, geit eller rein ute.»

Norges Jeger- og Fiskerforbund uttaler følgende:

«Loven bør understreke hundeierens ansvar for at hunden til enhver tid skal være forsvarlig fulgt, og det må presiseres at hunder som nyttes til jakt, ettersøk og tilhørende aktiviteter er å regne som forsvarlig fulgt selv om hundeeier/-fører ikke har hunden innenfor synsvidde til enhver tid.

... det bør presiseres at det er et krav at hunden til enhver tid skal være under kontroll, det vil si at den skal være fulgt på forsvarlig måte, også når den er løs.

... I utkastet til ordlyd i § 2, benyttes en rekke begreper og ulike definisjoner som høringsdokumentet ikke avklarer. Hva er «forsvarlig fulgt»? Dette er et svært sentralt begrep, ikke minst i forhold til bruk av løshund under jakt, og burde vært klart beskrevet og definert.»

Nedre Eiker kommune og Øvre Eiker kommune uttaler at det «bør avklares at bruk av løshund i forbindelse med jakt er hjemlet i den nye hundeloven». De to kommunene har vedlagt følgende utdypende merknader fra den felles saksbehandleren:

«I første setning slås det fast at i områder åpent for allmenn ferdsel kan en hund bare være løs når den blir fulgt på forsvarlig måte. Generelt er dette en grei formulering. Imidlertid ser det ikke ut til at en har tenkt på bruk av hund under jakt, eller er klar over hvordan slik jakt foregår. Ved bruk av løs på drevet halsende hund eller løshund på hjorteviltjakt, kan det ofte bli en forholdsvis stor avstand mellom hundeføreren og jakthunden. Det bør avklares om en sånn bruk av hund kan betraktes som om hunden blir fulgt på en forsvarlig måte. Hvis ikke, bør den første setningen formuleres på en annen måte, eller det må presiseres at den ikke gjelder for ordinær/lovlig jaktutøvelse. Selv om det vises til viltloven § 23 vedr. bruk av hund under jakt, bør dette avklares.»

Også Jakthundrådet i Norge har merknader om bl.a. bruk av jakthunder:

«Jakthundrådet ser det som fordelaktig at en bestemmelse om sikring av hund, innledes med et generelt krav om at hunden til enhver tid skal være under kontroll og forsvarlig fulgt. Jakthundrådet forutsetter da at en hund som brukes under jakt, betraktes som forsvarlig fulgt og under kontroll selv om den ikke er innenfor øyevidda av eier/fører.» Det blir opplyst at dette «er også i tråd med hva som er gjeldende praksis i dag. Dette er et helt sentralt punkt som muliggjør jakt med løs hund.»

Nittedal kommune «mener det fremlagte lovforslaget ... er utilstrekkelig», og har vedlagt rådmannens merknader som utdyper dette:

«Videre finner en terminologien noe uklar. Istedenfor begrepet «fulgt på forsvarlig måte» foreslår rådmannen at en i klartekst hjemler plikt til å ha «kontroll» med hunden. En hund som ikke umiddelbart lystrer på tilbakekalling er etter rådmannens syn ikke under kontroll. Det samme gjelder hund som hopper opp på fremmede. ... Rådmannens vurdering bygger på at problemet ikke er at hund går løs, men at de færreste hundeeiere har tilstrekkelig kontroll, eller unnlater å ta tilstrekkelige hensyn. Rådmannen ønsker «frihet under ansvar» slik at båndtvang i utgangspunktet bør unngås forutsatt at grensen for reaksjon for brudd gjennom bøtelegging, er lav.»

Fylkesveterinæren for Møre og Romsdal stiller følgende spørsmål:

«Kva meiner ein med forsvarleg måte?Mange hundeeigarar, særleg dei som har store og for andre truande rasar, trur dei har psykisk kontroll over hunden. Dette er ofte ikkje tilfelle.»

Samme instans peker på at hest må tas med mellom beskyttede arter etter høringsutkastet § 2 første ledd annet punktum.

Norsk Kennel Klub peker på at man «normalt vil ha vedtekter som påbyr båndtvang i områder hvor storfe o.s.v. er ute», og mener derfor at høringsnotatets lovutkast § 2 første ledd annet punktum synes overflødig.

Drammen byrett - justitiarius uttaler følgende:

«Ordet «bare» er overflødig. Regelen bør formuleres positivt framfor negativt.: Hund som blir fulgt på forsvarlig måte kan være løs i områder som er åpne for allmenn ferdsel.»

Selbu og Tydal lensmannsdistrikt:

«Hest er ikke tatt med i § 2 om dyr. Hest holdes i forskjellige former, travere og brukshester, ponnier og lign. brukes som ridedyr. Det klages over at hestene blir skremt og delvis jaget av hunder, slik at det er behov for at hest blir beskyttet av loven.»

I en fellesuttalelse fra Norsk Kennel Klub, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Hundekjørerforbundog Fuglehundklubbenes Forbundav 20. mars 2002 fremkommer følgende merknad:

«Det finnes per i dag intet generelt krav om sikring av hundegårder slik at hunden ikke kommer seg ut. I lovutkastets § 2 er det et krav om forsvarlig sikring i båndtvangstiden. Et slikt krav om sikring bør naturligvis gjelde hele året, dersom hunden etterlates i gården uten tilsyn. Forskrift om dyrepensjonat § 4 har en formulering vi finner passende: Innhegningen må ha tilstrekkelig høyde, styrke og tetthet slik at dyra ikke kan rømme.»

Videre fremsettes følgende forslag:

«En bundet hund har ingen fluktmulighet og kan derfor lettere føle seg truet og dermed utvise aggressivitet.

Hvor det er mulighet for at folk kan komme bort til hunden, f eks inne på et boligfelt hvor små barn er utendørs i lek, kan det vurderes om man skal forby hunder å stå permanent i kjetting eller løpestreng. Ved å stille krav om forsvarlig sikret hundegård ved langvarig oppbevaring utendørs, kan man i større grad forhindre situasjoner med uheldig nærkontakt mellom hund og menneske uten eiers tilstedeværelse.

For å forhindre bittskader på offentlig sted, bør det vurderes et forbud mot å etterlate hunden uten tilsyn, f eks mens man er inne i butikk.»

I brev 3. juli 2002 presiserer Norsk Kennel Klubog Norges Jeger- og Fiskerforbundat «formuleringen «permanent» ikke er helt dekkende for det man har ment, nemlig at hunder ikke bør stå bundet ute, f.eks. i løpestreng, eller i bånd, uten tilsyn».

Et annet forslag fra småbarnsmor Marit Rød går ut på at «eiere av butikker, serviceinstitusjoner og offentlige bygninger pålegges å montere festeanordninger for hunder i betryggende avstand fra inngangsdørene». Tanken er ved en rimelig investering å få hundene bort fra rekkverket ved inngangsdøren o.l. for å gjøre det tryggere å ferdes i det offentlige rom.

I forbindelse med departementets møte med forskjellige instanser 11. juli 2002 fremsatte Dyrebeskyttelsen Norge følgende uttalelse ved brev 10. juli 2002:

«Forslaget om forbud mot å etterlate hund uten tilsyn av voksen person i offentlig rom, støttes av Dyrebeskyttelsen Norge»

Norges Hundekjørerforbundsier dessuten følgende i en uttalelse 16. juli 2002:

«NHF mener det bør stilles krav om forsvarlig sikret hundegård på fast oppstallingsstedi områder der det er offentlig ferdsel,(gjerne med oppbinding i tillegg til innhegning), for å ivareta sikkerheten til hundene, andre dyr og mennesker.

For oss er det viktig at loven formuleres på en slik måte at det ikke blir forbud mot oppbindingav hund. Det må fortsatt være mulig å binde hunder innenfor sikre inngjerdinger. De som driver med hundekjøring har ofte et større antall hunder enn andre hundeeiere. For hundene er det en fordel at de har sitt eget område der de andre hundene ikke kommer til, dette hindrer stress og øker trivsel. Når hundene står bundet i en stor gård og ikke atskilt i hver sine gårder, kan de likevel komme i kontakt med hverandre og oppleve sosialt samkvem med andre hunder. Hunder er et flokkdyr og de trives derfor med en viss kontakt, men oppbindingen bør være på en slik måte at de også kan velge å trekke seg unna. Vi støtter intensjonen i forslaget, men peker på problemet med at det formuleres som et forbud mot å binde hund. Det må formes som et påbud om forsvarlig sikring av hundegård. ...»

9.4.3 Fast nasjonal båndtvangstid

Den gjeldende felles nasjonale båndtvangstid 1. april til 20. august er foreslått videreført i Justisdepartementets høringsnotat oktober 2000 i lovutkastet § 2 annet ledd. Høringen viser at det er delte meninger om ordningen, fra dem som går inn for å videreføre ordningen som i dag, til dem som enten vil avskaffe den landsomfattende båndtvangen eller utvide virketiden for båndtvangen.

Norges Jeger- og Fiskerforbundoppsummerer sitt hovedsynspunkt om hvordan reglene bør være på denne måten:

«Generell båndtvang i tidsrommet fra og med 1. april til og med 20. august ut fra hensynet til ynglende vilt og bufe på utmarksbeite med muligheter for å opprette dressurområder med unntak fra båndtvangsbestemmelsene. Begrensede muligheter til utvidet båndtvang, og da i tilfelle med unntak også for jakthunder under jakt og trening og godkjente ettersøkshunder på offentlig ettersøk.»

Dessuten uttaler forbundet bl.a. følgende:

«Videre bør det presiseres at båndtvangsbestemmelsene gjelder alle hunder. Videre er det prinsipielt svært sentralt for NJFF at krav om båndtvang er motivert og begrunnet ut fra hensyn til viltet, deres bo og reir, samt husdyr som beiter i utmark. Båndtvangsbestemmelser kan ikke forankres ut fra hensyn til mennesker.

... Slik som §2 er utformet i lovutkastet, bærer den preg av ikke kun å være en lovbestemmelse. Her er hele begrunnelsen for å innføre båndtvang inntatt i selve paragrafen. Dette mener NJFF at ikke hører hjemme i en lov og derfor bør utgå.»

Jakthundrådet i Norge støtter også «opp om en generell båndtvangstid i tidsrommet 1. april - 20. august»:

«Ved eventuelle utvidelser av båndtvangstiden utover 20. august av hensyn til bufe som beiter i utmark, forutsetter Jakthundrådet at det gjøres unntak for trening av jakthunder, jakthunder som nyttes til lovlig jakt og ettersøk av skadet vilt. Jakthundrådet viser i den sammenheng til de gode erfaringene man har fra arbeidet med sauerenhetsdressur og den generelle oppmerksomheten som jakthundeiere har i forhold til hund/sau-problematikken.»

Også Fuglehundklubbenes Forbundanser det som «utgangspunkt ... fornuftig» med båndtvangstid 1. april - 20. august, men tar til orde for at det bør innføres en differensiert båndtvang som tillater jakthundtrening i båndtvangstiden nærmere bestemte steder, f.eks. angående trening på ryper i april.

Drammen byrett - justitiariushar følgende merknad:

«I takt med urbaniseringen er behovet for båndtvang i ruge/lamme/beitetid betraktelig redusert. I bymessige strøk er hund som går løs til minimal fare for fugle- og dyrelivet. Det er ganske annerledes med katter. Det er på høy tid å fjerne den absolutte båndtvangsregelen. Formålet med den er i lovteksten bare knyttet til inngjerdingsregelen, hvilket er en smule ulogisk.»

Sorenskriveren i Inderøyønsker den nasjonale båndtvangsregelen helt avskaffet:

«Jeg er i tvil om det er behov for paragrafens annet ledd. Etter første ledd skal løse hunder følges på forsvarlig måte. Etter tredje ledd kan den enkelte kommune gi forskrifter om båndtvang på bestemte områder. Jeg kan da ikke se at det er behov for den rigorøse bestemmelse i paragrafens annet ledd.»

Hornindal kommune tar derimot til orde for å utvide båndtvangstiden til og med 9. september:

«Vidare bør «bandtvangstida» vere så lang at det i minst muleg utstrekning vert naudsynt å utvide den, gjennom lokal forskrift, av omsyn til beitedyr i utmark. For vår kommune tilseier det at den generelle bandtvangstida må forlengjast på hausten, til etter sauesankinga normalt finn stad, i månadsskifte august - september.»

Fylkesmannen i Hordalandønsker at «datoen 20. august vert endra til 15. september»:

«Grunnen til det er at storfe, sau eller geiter til vanleg går på beite til midten av september måned. Enkelte stader beitar dei endå lengre ut på hausten. Mange storfe er drektige på denne årstida, og det ville vera svært uheldig dersom desse dyra vart jaga av t.d. hund. Det finst også stader der sau og geiter går på beite heile året.

Tida når hunden skal haldast i band, eller forsvarleg inngjerda eller innestengd slik at ikkje hunden kan jaga eller skada storfe, sau eller geit, må gjelda heile beitesesongen for desse dyra. Lova vil elles i stor grad verka diskriminerande for dei som driv med desse husdyrslaga. Dei næringsdrivande må sjølve sørgja for at ikkje deira produksjonsfaktorar vert skada i ein viss produksjonsperiode av slike som driv med hund i hobby og fritid.»

Fylkesmannen i Buskerud ønsker generell båndtvang helt til 30. september:

«Det er en rekke forhold som gir bakgrunn for de forslag som høringsdokumentet gir, av disse er forholdet til landbruksnæring bare ett av mange. Det er likevel grunn til å understreke at hundehold har potensiale til å kunne komme i konflikt med næringsutøvelse i landbruket, spesielt knyttet til utmark og beitebruk, og vi registrerer at dette har vist en økende hyppighet og negativ trend i mange områder.

Vi vil derfor innledningsvis presisere at generell båndtvangstid må utvides til å romme hele utmarkssesongen for husdyr, minst til og med 30. september. Alle kommunene i Buskerud der husdyr beiter i utmark, har lengre beiteperiode enn til 20.08. Disse vil fortsatt måtte ha lokale bestemmelser om båndtvang dersom ikke generell fredningstid gitt i loven er lang nok. ... Generell båndtvangstid bør utvides til å romme hele utmarksbeitesesongen for husdyr.

Dersom en virkelig skal få en reell forenkling av bestemmelser som regulerer hundehold, er dette en av de viktigste enkeltbestemmelsene. Det er helt nødvendig at det gjøres justeringer her.

I dag er lokale båndtvangsbestemmelser hjemlet i bufeloven. Disse er nødvendige av hensyn til husdyr på beite. Alle kommuner som har denne type næringsvirksomhet, vil ha behov for bestemmelser som freder mot hund i det aktuelle tidsrom. Hvor langt tidsrom dette vanligvis er, varierer imidlertid noe mellom kommuner. Derfor må en generell båndtvangsperiode romme hele denne variasjoneni sesonglengde, eller i hvert fall størstedelenav den. Dersom høringsutkastet ikke endres på dette punktet, vil konsekvensen være at det blir nødvendig å videreføre dagens praksis med lokale tillegg til loven gjennom forskrifter.

Det ligger ikke nødvendigvis noen konflikt i dette opp mot behovet for eksempel for trening/bruk av jakthund/brukshund, ettersom disse forholdene ivaretas av den foreslåtte § 3.»

9.4.4 Kommunale båndtvangsregler m.m.

Justisdepartementets høringsnotat oktober 2000 foreslår ved lovutkastet § 2 tredje og fjerde ledd nærmere bestemmelser om kommunal kompetanse til å gi båndtvangsregler m.m.

Generelt uttaler Romerike politikammer følgende:

«At departementet ... går inn for å trekke opp snevrere rammer for kommunenes kompetanse til å gi forskrifter må antas å bidra til et mer enhetlig regelverk på området som er en fordel for dem som skal praktisere regelverket.»

Haugesund kommune

«... vil støtte departementets argumentasjon vedrørende håndtering av båndtvang, og tror det vil styrke håndhevingen dersom regelverket ikke er altfor restriktivt, men utformes slik det er foreslått i lovforslaget.»

Mosvik kommuneuttaler at det

«... er positivt at bestemmelsene om hund og hundehold nå samles i en lov og at lovens § 2 åpner for at kommunen i denne forbindelse gis kompetanse til å gi forskrift eller treffe enkeltvedtak ut fra lokale, stedlige behov.»

Bærum kommune uttrykker også at det er «positivt at kompetanse til å gi forskrift om sikring av hund delegeres til kommunenivå».

Hornindal kommune uttaler bl.a. følgende:

«Reglane om sikring bør, så lenge ikkje spesielle lokale forhold tilseier noko anna, vere like over heile landet. Dette tilseier at ein berre unntaksvis bør gje lokale forskrifter om hundar og hundehald. ... Det er i alle høve hundeeigaren sitt ansvar å ta dei omsyn som krevst for å unngå skade ... Dersom hundeeigarane er seg bevisst dette ansvaret skulle ein i liten grad ha trong for lokale forskrifter om hundar og hundehald.»

Fuglehundklubbenes Forbunduttaler bl.a. følgende:

«Vi ser svært positivt på departementets innstilling om å begrense den vide kompetanse til å fastsette lokale båndtvangsbestemmelser som følger av politiloven. Vi er av den oppfatning at vid adgang til å gi kommunale forskrifter i størst mulig utstrekning bør unngås. Departementet bør etter vår oppfatning foreta en grundig vurdering av behovet og ønskeligheten av å gi slik kommunal kompetanse.

Det er viktig at lokal forskriftsmyndighet ikke utformes på en måte som gjør at den enkelte kommune kan innføre båndtvangsbestemmelser som er strengere enn de foreliggende hensyn tilsier, og som i særlig grad avviker fra de generelle regler. De positive sider ved hundeholdet, og det samfunnsansvar det må være å legge forholdene til rette for et forsvarlig hundehold, tilsier dette. Denne prosess vi nå er inne i viser med all tydelighet at uvitenhet omkring hund og hundeholdets positive effekter, kan skape uønskede regler. Det må legges opp til at det arbeidet som nå legges ned på nasjonalt plan, må respekteres på lokalt plan. Videre er det allment kjent hvorledes enkeltepisoder med god pressedekning kan påvirke politiske beslutningsprosesser, uten at andre interesser blir hørt eller mothensyn i tilstrekkelig grad blir ivaretatt. Det er alltid lettest å nekte noe - «for sikkerhets skyld».

Det synes heller ikke å være så store lokale forskjeller, at det kan begrunne en vidtgående adgang for kommunene til å regulere disse forholdene. Det må være et mål at borgere i like situasjoner blir likebehandlet over det ganske land. Videre vil det være svært vanskelig å orientere seg på nye steder, dersom det er store lokale forskjeller fra kommunen til kommune. Dette kan gjøre selv den beste borger til lovbryter, noe som bør søkes unngått.

I den grad det gis adgang til å regulere båndtvangsbestemmelser lokalt, bør man stille som vilkår for gyldighet at bestemmelsene er innrapportert til en sentral instans som kan fungere som informasjonsformidler til allmennheten gjennom å legge ut informasjonen på internet og trykke opp hefter som hundeeiere som er mye på farten kan skaffe seg. Det bør også vurderes å stille som krav at P-plasser og andre naturlige innfartsårer til områder som er underlagt særskilte båndtvangsbestemmelser merkes med skilt.

Vi er av den oppfatning at mange av de steder kommunen etter lovutkastets §2 tredje ledd kan gi forskrift om båndtvang, er steder det er naturlig å holde hunden i bånd, og hvor de fleste hundeeiere uten påbud vil gjøre det både av hensyn til omgivelsene og av hensyn til hundens sikkerhet (trafikk). Her kan nevnes handleområder, kirkegårder, idrettsanlegg osv. De fleste vil finne det naturlig og uproblematisk med båndtvang i slike områder, også utenfor den ordinære båndtvangen. Båndtvang på kirkegårder fremgår i dag, foruten av en del politivedtekter, også helt generelt av forskrift til gravferdsloven ...».

Jakthundrådet i Norge mener

«... at man bør være restriktive med anledning til utvidelse av båndtvangstidene, og at dette i så fall må relateres til at bufe/tamrein faktisk beiter i utmark i området, og da med unntak for jakthunder under trening, prøver og jakt og ettersøkshunder som nyttes til ettersøk av skadet vilt.»

Norges Jeger- og Fiskerforbunduttaler bl.a. følgende:

«Lovutkastet åpner for at kommunene kan detaljregulere hundeholdet i et betydelig omfang. Eksempelvis kan nevnes mulighet til å regulere lengde på båndet som en hund kan føres i. NJFF vil understreke at dette er en type detaljregulering som går langt utover hva som bør legges til grunn som rammer omkring hundeholdet, og med slike bestemmelser vil NJFF hevde at vi er på helt ville veier.»

Fylkesmannen i Buskerud uttaler at det ved beskrivelsen av den kommunale kompetansen

«... forekommer ord og uttrykk som gir rom for vide fortolkninger og definisjon av innhold. Kommunen gis her svært frie muligheter til å fastsette detaljerte bestemmelser om hundeholdet. dersom kommunens administrasjon og/eller politikere vil, kan det bli svært så vanskelig å være hundeeier både for de som bor i kommunen, men ikke minst for de som måtte være på besøk i kommunen med sin hund.»

Advokat Tore Sverdrup Engelschiøn mener at utkastet § 2 tredje ledd bør tilføyes

«... at kommunen kan gi forskrift «med vedkommende departements approbasjon» slik nåværende lov lyder. Ellers vil man ganske sikkert får et virvar av forskjellige lydende forskrifter av ymse innhold varierende fra kommune til kommune. Oversikten vil tapes fullstendig.»

Også Norsk Kennel Klubønsker et krav om «approbasjon fra sentrale myndigheter. Subsidiært bør man i det minste ha en klageadgang.» I en felles tilleggsuttalelse fra Norsk Kennel Klubog Norges Jeger- og Fiskerforbundav 3. juli 2002 fremholdes også «den oppfatning at det er uheldig at kommunene kan fastsette vedtekter om hundehold, uten approbasjon fra sentral myndighet».

Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr sier følgende:

«Adgangen for kommunene til å sette ulike båndtvangstider bør miniseres. Dette på grunnlag av hva som skrives i forarbeidene. «Det er vanskelig for en hundeeier å skaffe en fullstendig og sikker oversikt over hvilke forskrifter om sikring av hund som måtte gjelde for et enkelt sted i landet». ... Vi er enig med kommentaren i lovens forarbeider om at altfor absolutte påbud om båndtvang ... kan gi dårligere total virkning enn mindre omfattende påbud.»

Foreldregruppen Roger Åsheim, Tormod Tørstad og Kjell Rønningsbakk uttaler bl.a. følgende:

«Bestemmelser om båndtvang og sikring av hund i boligområder, parker og gravlunder osv bør inn i den nye loven, slik at vi får lik beskyttelse i hele landet mot hunderaser som anses som farlige eller skremmende. I dag er det opp til hver enkelt kommune å lage slike bestemmelser.»

De fremholder at lovutkastet bokstav a, b og f må innlemmes i den nye loven, «slik at en får like regler om sikring av hund og båndtvang over hele landet», og bl.a. begrunner de tre foreldrene ønsket om landsdekkende båndtvang slik for så vidt gjelder følgende områder:

• «I boligområder. Unger leker, sykler osv mer eller mindre uten tilsyn - bittskader kan lett oppstå med løshunder i boligområder.

• I lysløyper. Båndtvang i lysløyper vil hindre episoder der hund er involvert i de mest brukte skiløypene. Ved å knytte båndtvangen til lysløyper vil ikke påbudet omfatte hundeeiere som tar en skitur i områder med mindre ferdsel. Lokale regler som vedtas av kommune- og bystyre, kan inneholde lokale reguleringer som eventuelt omfatter spesielt mye benyttede skiløyper som er uten belysning.

• På offentlige badeplasser eller badeplasser som er åpen for alle. Barn som leker, kaster ting, piknic-kurver som kan være fristende osv. gjør at båndtvang er påkrevet.»

Derimot fremgår av fellesuttalelse fra Norsk Kennel Klub, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Hundekjørerforbund og Fuglehundklubbenes Forbund20. mars 2002 følgende synspunkt:

«Det må være lov å slippe hund på og ved turveier, i skiløyper osv.»

Fylkesmannen i Hedmarkuttaler følgende:

«Etter fylkesmannens syn burde det ha vært gitt en klar definisjon av handleområderi § 2 tredje avsnitt bokstav a. Dette for å unngå konflikter i forbindelse med tolkingen av hvilke områder dette konkret gjelder i den enkelte kommunen. Særlig vil dette gjelde der kommunen har latt være å definere en bestemt sone, jf høringsnotatets side 50-51.»

Bergen politidistriktbemerker til høringsnotatets lovutkast § 2 tredje ledd bokstav b at «også (beferdede) «turstier» [bør] særskilt benevnes i tillegg til «turveier» i den uttømmende oppregningen.» Norsk Kennel Klubtar til orde for å begrense hjemmelen til å gjelde «opparbeidede turveier og mekanisk opparbeidede skiløyper», og mener at uttrykket «på områder i sjøen for slik virksomhet» ikke er helt klart. Jan Evensen, Nittedal reiser spørsmål om forholdet til barnehager og skoler. Sandnes kommune - kommuneadvokaten savner

«... klarere hjemmel for å kunne påby båndtvang for hunder i tur- og rekreasjonsområder som benyttes av allmennheten. Lovtekstens «rekreasjonsplasser ved sjø eller vann» og «ved anlegg for rekreasjon» fremstår som alt for snevert.»

Fuglehundklubbenes Forbunduttaler følgende om båndtvang etter bokstav b «på og ved turveger» og «i og ved skiløyper»:

«Hundeeiere er svært ivrige brukere av marka, og en svært stor andel av de man påtreffer i marka har med seg hund. Store deler av tiden er selv bynære skiløyper og turveier lite besøkt, og det vil være urimelig å stenge disse for hundeeiere som er ute og mosjonerer seg selv og sine hunder, kanskje på en tid av uken og døgnet hvor det knapt finnes folk. Forfatterne av denne høringsuttalelsen har lang og bred erfaring i bruk av marka rundt flere av våre største byer. Det er vår klare oppfatning at i den grad det i loven skal åpnes for å innføre kommunal båndtvang «på og ved turveger» og «i og ved skiløyper», så må dette begrenses til helger og til områder som er helt spesielle (eks. skiløypa mellom Songsvann og Ullevålseter vinterstid).

På sterkt beferdede steder er det også et alternativ å innføre tidssoner . Et hensiktsmessig forslag ved tidssoner kan være at løse hunder slippes til på morgenen og ettermiddagen. Personer som ønsker å unngå løse hunder kan benytte tiden midt på dagen. En ordning med tidssoner der det er behov for regulering, burde kunne tilfredsstille alle grupper. På denne måten vil trolig sjansen for å få flest mulig til å overholde de gitt bestemmelser øke betraktelig. Departementet burde gis kompetanse til å trekke opp de nærmere retningslinjer for hva som kan bestemmes av tidssonene de tider av året hvor antallet timer dagslys er begrenset. I dansk rett finner vi et eksempel på at tidssoner er benyttet, se Lov om Hunde § 3. Danmark er atskillig mer tett befolket enn Norge og andre hensyn gjør seg gjeldende, så den danske bestemmelsen passer ikke for Norge. Vi er som nevnt av den klare oppfatning at en utvidet båndtvang kun bør kunne innføres i helgene.

Videre er det grunn til å påpeke at en hund i bånd i en skiløype etter vår vurdering også vil kunne være et risikomoment - dette særlig for hunder uten nevneverdig dressur. Hunden må nødvendigvis ha en slags sele og et bånd som gjør at den kan løpe foran skiene til sin eier. Skulle hunden skjære over i motgående spor vil båndet sperre for skiløypa, noe som for eksempel kan skje ved møte med annen hund. En løs hund flytter seg regelmessig, om enn noen ganger i siste sekund, når andre skiløpere kommer til. Videre bør det nevnes at hunden må ha nådd en viss alder (ca. 1,5 år), før det er forsvarlig ut fra helsemessige betraktninger å la den trekke. Dette har sammenheng med at bl.a. skjelettet skal utvikle seg før det utsettes for store belastninger.

Et annet forhold med det foreslåtte lovutkast som bekymrer oss er at man mange steder i landet vil det i praksis bli innført båndtvang i hele vinterhalvåret, dersom skiløypene stenges for løse hunder. Alternative muligheter til å lufte hunden løs i noe omfang vil ikke eksistere grunnet den reduserte tilgjengelighet til utmark som finnes vinterstid. Av sikkerhetshensyn kan bilveier og lignende naturligvis ikke benyttes til formålet. En slik utestengning savner begrunnelse og er naturligvis helt uakseptabelt - man bør ikke kunne unnta alle skiløyper. Det må som et minimum kreves at de skiløyper og turveier som er igjen til hundeeierne, ikke medfører at de får et dårligere tilbud enn de som ønsker å ferdes uten hund. Dansk lov om hunde foreskriver i § 3 stk 2 at de områder utenfor by og bymessig bebyggelse som stenges for løse hunder er «bestemt angivne veje og ejendomme». En slik bestemt angivelse bør også være et minimumskrav.

Det er også grunn til å påpeke at dersom hundeeiere tvinges til utmark utenfor oppmerkede turveier, vil det kunne være et problem at man blir mistenkt for ulovlig trening når man har en jakthund løs.

Vårt forslag er at lovutkastets § 2 litra b vedrørende turveier og skiløyper, i den grad slike bestemmelser opprettholdes, må endres slik at:

1. Utestengning bare kan skje i områder hvor særlige behov gjør seg gjeldende, og som bestemt og helt konkret angis i de lokale forskrifter.

2. Utestengning av løse hunder bare kan skje i helger og innenfor et tidsrom som også sikrer hundeeiere med løs hund tilgang til de samme områder.»

Når det gjelder Justisdepartementets høringsnotats lovutkast § 2 tredje ledd bokstav c, viser departementet også til Selbu og Tydal lensmannsdistriktmerknad om hester under punkt 9.4.2 foran. Også Voss kommunevil ha hester nevnt. Jan Evensen, Nittedal,reiser spørsmålet om ikke bokstav c gjelder for gris.

Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegner usikker på hva «ute» betyr «(utmark? beite?)», og mener dette bør presiseres. Det samme mener Foreningen for Hundeomplasseringog Norges Jeger- og Fiskerforbund;«er det beitende i utmark eller innmark?» Eidsvoll kommuneuttaler at det ikke er uvanlig «at i alle fall storfe og sau går ute hele året. Punktet bør endres til «normal beitesesong i utmark» eller liknende.» Fylkesmannen i Hedmarkhar bl.a. følgende merknader:

«Forslagets § 2 tredje avsnitt bokstav c gir kommunene adgang til å gi forskrift om at hunder skal holdes i bånd eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet, når storfe, sau eller geit er ute eller vanligvis ute. Med erfaring for hvordan slike kommunale forskrifter er utferdiget etter gjeldende bufelov, er formuleringen både i dagens regler (bufeloven § 3 andre avsnitt) og i forslaget upresis. Publikum har krav på å få vite nøyaktig nårog hvorbåndtvang gjelder. Dette er påkrevet ikke minst fordi hunden kan bli avlivet og eieren kan bli straffet, dersom båndtvangen ikke blir overholdt. Også husdyrholderen må ha plikt til en viss aktsomhet, og man må derfor kreve at båndtvangstida, for et nærmere definert område, opphører en bestemt dato. Dette kravet til den kommunale forskriften bør framgå av lovteksten. ... For å sikre like bestemmelser i nabokommuner med felles jakt og beiteområder, bør kommunale forskrifter om hund og hundehold godkjennes av fylkesmannen.

Mange grunneiere har løst ut beiteretten på sin eiendom. Likevel blir såkalt «streifbeite» tålt. Dersom f eks en grunneier har løst ut beiteretten som heftet ved eiendommen for å kunne utnytte jaktmuligheten bedre, blir spørsmålet om han da fortsatt vil være bundet av kommunale båndtvangsbestemmelser etter lovforslagets § 2 tredje avsnitt bokstav c. Spørsmålet er også aktuelt dersom beiting er regulert etter lov om ymse beitespørsmål.»

Også Norsk Kennel Klubmener det bør fremgå faste datoer i forskrifter etter bokstav c. Norges Jeger- og Fiskerforbundmener at utvidet båndtvang «må begrenses til den tiden hvor bufe faktisk beiter i utmark.»

Norsk Kennel Klub har følgende merknad til bokstav d:

«Reindrift drives over store områder og reguleringer i denne forbindelse bør i det minste treffes av fylkesmannen eller av flere fylkesmenn i samarbeid.»

Direktoratet for naturforvaltningmener at det i bokstav e bør presiseres at det er snø- og vinterforhold som skal kunne begrunne kommunal forskrift om båndtvang ut fra hensynet til viltet. Norges Skogeierforbundmener det bør være tale om vanskelige vinterforhold. Fylkesmannen i Buskeruduttaler følgende:

«Viltloven har i dag hjemmel for fylkesmannen ved delegert myndighet fra Direktoratet for naturforvaltning (DN), til å fastsette ekstraordinær båndtvang når forholdene gjør det nødvendig av hensyn til viltet. I DN sine kommentarer til hjemmelen settes det relativt strenge krav til når det kan innføres ekstraordinær båndtvang av hensyn til viltet. Essensen er at det skal være ekstraordinære forhold for viltet før en innfører båndtvang. Fylkesmannen har gjennom åra fått mange henvendelser og søknader om å innføre ekstraordinær båndtvang når snøforholdene har vært svært så ordinære. ... Gis det muligheter for å fastsette ekstraordinær båndtvang som trer i kraft i nærmere beskrevne situasjoner, vil det bli stor variasjon av fortolkninger om situasjonen er slik at båndtvang inntrer.»

Norsk Kennel Klub mener at bokstav e er utilstrekkelig formulert, fordi

«... det må i det minste fremgå, slik som etter viltloven, at hund skal holdes i bånd eller forsvarlig inngjerdet o.s.v. uten om den ordinære båndtvangtid, dersom forholdene gjør dette påkrevet for å beskytte viltet.»

Norsk Kennel Klub mener at bokstav f antakelig er overflødig. Norges Jeger- og Fiskerforbundmener den bør utgå: «Enhver hund kan virke skremmende på en som ikke har noe forhold til hunder». Fuglehundklubbenes Forbunduttaler følgende om båndtvang etter bokstav f for hunder som anses som farlige eller skremmende:

«Følgende fremgår av høringsutkastet på side 52:

«Når det gjelder hunder som vurderes som farlige eller skremmende, finner departementet det rimelig at hensynet til voksne og barns sikkerhet og trygghetsfølelse prioriteres fremfor hensynet til hundehold»

Det er vår primære holdning at en adgang til å innføre kommunal båndtvang for raser som anses «skremmende eller farlig», ikke bør eksistere. Vi er bekymret over at bestemmelsen er generelt utformet uten at man fra sentralt hold gir noen anvisning på raser som kan omfattes. En vurdering av hva som er farlig og skremmende, vil være svært subjektivt. Holdningen til noen få enkeltpersoner, må ikke kunne få avgjørende betydning for alle de mennesker som holder hund. Det er vårt syn at bestemmelsen bør strykes, og uansett begrenses til å gjelde området hvor mennesker hyppig ferdes. Utenfor slike områder bør en avveining mellom allmennhetens trygghetsfølelse og hundehold, slå ut i hundeholdets favør.

Det må ikke bli slik at lovutkastets § 2 fjerde ledd, dersom bestemmelsen opprettholdes, brukes til å snik innføre helårs båndtvang eller påbud om munnkurv for alle hunder evt. de fleste hunderaser - det må fremgå klart av forarbeidene til loven at dette ikke aksepteres. Det må være helt spesielle forhold som begrunner en generell helårs båndtvang for en rase.»

Av fellesuttalelse fra Norsk Kennel Klub, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Hundekjørerforbund og Fuglehundklubbenes Forbund20. mars 2002 fremgår følgende synspunkt:

«Videre må det ikke kunne gis kommunale bestemmelser om båndtvang for farlige hunder. Vi har allerede en egen forskrift om farlige hunder. Hvilke hunder som anses som skremmende er utpreget subjektivt, og intet holdbart materiale på området foreligger per i dag. Hele litra f i § 2 må utgå.»

Norsk Rhodesian Ridgeback Klubb ønsker generelt mest mulig like regler i hele landet, og har følgende merknader angående spørsmålet om kommunal frihet til å innføre utvidet båndtvang for store hunder:

«NRRK har vært spesielt opptatt av hvorvidt lovutkastet foreslår innskrenkninger i det alminnelige og positive hundeholdet i Norge. Et aktivt hundehold innbefatter forskjellig type trening som krever at hunden er løs. Dette gjelder også i forbindelse med organisert trening og opplæring av hund for søk- og redningsvirksomhet. Høringsnotatet går langt i å gi kommunene kompetanse til å fastsette utvidet båndtvang, dette er NRRK kritisk til. Lovutkastet bygger på at kommunene bør kunne fastsette båndtvang for hunder som vurderes som farlige eller skremmende,selv om hundene ikke er så farlige at det gjelder et forbud mot å ha dem i Norge. NRRK støtter videreføringen av kamphundloven og forbudet mot å ha slike hunder i Norge. men vi advarer mot kommunalt skjønn og forskjellsbehandling i hva som oppfattes som skremmende.

... Videre advarer NRRK sterkt mot å legge hunders størrelse til grunn for å innskrenke deres bevegelsesfrihet. Departementet må heller legge vekt på eiers/ledsagers generelle ansvar for å ha kontroll over hunden. I tillegg til videreføringen av kamphundloven mener NRRK at departementet, framfor å åpne for ulik praksis og tilfeldige definisjoner av hvilke raser som kan omfattes av begrepet skremmende,bør benytte lovgivningsprosessen til å regulere straffansvar for eier eller besitter av hund.»

Advokat Tore Sverdrup Engelschiønforeslår bokstav f endret,

«... eksempelvis til å lyde slik: «for hunder som er farlige eller av politiet anses skremmende, eller» Endringen er nødvendig fordi mange kan anse en hund som svært skremmende uten at den overhodet er det ganske enkelt fordi en rekke mennesker lider av fobisk hundangst. Når det gjelder farlige hunder, må de holdes i bånd hva enten noen «anser» dem som farlige eller ei, hvis de først er farlige. Følgelig nevnte endring fra «anses» til «er».»

Norges Jeger- og Fiskerforbundog Norsk Kennel Klub mener at bokstav g bør utgå. Norges Jeger- og Fiskerforbunduttaler at «[t]isper i løpetid pleier vanligvis eierene å passe godt på, krav om båndtvang for disse hører ikke hjemme i en moderne lov om hundehold. Dette bør bli ivaretatt gjennom et generelt krav om aktpågivenhet og hensyntagen til andre.» Norsk Kennel Klub anser regelen for «nærmest komisk» og stiller spørsmål ved om slike regler i gjeldende politivedtekter overhodet blir håndhevet.

Når det gjelder høringsnotatets lovutkast § 2 fjerde ledd ser ikke Norsk Kennel Klub behov for disse reglene. Fuglehundklubbenes Forbundmener at lovutkastet åpner for en for vid adgang for politiet til å kunne pålegge båndtvang og bruk av munnkurv.

9.4.5 Særlig om sikring av hund der tamrein beiter

Ut over forslaget om kommunal forskriftskompetanse om båndtvang m.m. hvis hensynet til vilt sier det, jf. lovutkastet § 2 tredje ledd bokstav e behandlet under punkt 9.4.4 like ovenfor, inneholdt høringsnotatet ytterligere enkelte særregler for sikring av hund der tamrein beiter. Se høringsnotatets lovutkast § 2 femte ledd.

Sametingetuttaler følgende:

«Sametinget er fornøyd med at Fylkesmannen [etter lovutkastet] kan sette kommunale forskrifter ut av kraft når hensynet til reindriften tilsier det. Sametinget vil imidlertid forutsette at reindriftsnæringen får uttale seg der kommuner vil utarbeide kommunale forskrifter om hundehold. Dette må også gjelde i de kommuner som ikke har reindriftssamer boende i sin kommune, men der reindriften bruker områder i kommunen.»

Reindriftsforvaltningenuttaler følgende:

«Forslaget kan forstås slik at de spesielle reglene for reindrift som er fastsatt ikke gjelder for tamreinområder utenfor de tradisjonelt samiske områdene etter § 2 i reindriftsloven. Det er også tamreindrift på grunnlag av konsesjon etter § 5 i reindriftsloven, samt etter særlov for Trollheimen. dette bør komme fram på ett eller annet vis i forslagets § 2 5. ledd.»

Norsk Kennel Klub:

«Disse bestemmelser er gjentagelse av reinbeiteloven og foranlediger ikke bemerkninger, ut over at siste setning understreker at forskrifter for beskyttelse av tamrein, ikke naturlig tilligger kommunale myndigheter.»

Fylkesmannen i Opplandbemerker at særregelen for hunder ved passering av rein forbi «bosted eller seter», trolig også bør gjelde forbi «hytter».

Luster kommune mener at hensynet til tamrein ikke er tatt godt nok vare på i lovutkastet, og at reglene bør bli stående som de er i reindriftsloven i dag.

Troms politidistrikthar disse merknadene:

«Rekkevidden av bestemmelsen bør klargjøres. I Troms vil store deler av rekreasjonsområdene/jaktområder være i reinbeitedistriktene. Rekkevidden av § 2 5. ledd synes uklar. Det bør klargjøres om man med dette forslaget mener å utvide båndtvangen til å gjelde for hele året i reinbeitedistriktet. Reineierens aksept for hunder i området hvor rein oppholder seg eller kan oppholde seg vil ofte være lav. Det er en klar interessekonflikt i forhold til friluftsfolk som lufter sin hund og reineiere. Det foreslås at en tydeliggjør at det ikke er noe alminnelig forbud mot å ha hund i reinbeitedistrikt eller å ha den løs utenom båndtvangtiden så lenge den ikke uroer eller skremmer rein.»

9.4.6 Særlig om hundedressur, jakt og fangst

Justisdepartementets høringsnotat oktober 2000 inneholdt i lovutkastet § 2 første ledd tredje punktum følgende bestemmelse:

«Jakthundtrening og dressur kan likevel bare foregå med samtykke av grunneier, fester eller forpakter, og av de beiteberettigede.»

I lovutkastet § 2 sjette ledd ble det for oversiktens skyld opplyst at for «bruk av hund under jakt og fangst m.v. gjelder også viltloven § 23, jf. § 26.» Høringsuttalelser som gjelder unntak fra sikringsreglene i forbindelse med hundedressur, for jakthunder m.m. tas med under neste punkt, punkt 9.4.7.

Stavanger kommune uttaler dette:

«Viltets interesser ser ut til å være godt sikret slik det står i forslaget til ny hundelov. Det er også ryddig at bestemmelser om bruk av hunder under jakt og fangst forblir i viltloven.»

Fylkesmannen i Oppland bemerker at fordelingen av regler om hunder mellom viltloven og ny lov om hundehold virker «fornuftig ... sjøl om da ikke alle forhold knyttet til hundehold er å finne på samme sted.»

Luster kommune uttaler imidlertid:

«Reglar om hund som jagar reinsdyr og vilt høyrer naturleg heime i reindriftslova og viltlova. Omsynet til viltet og tamrein vert ikkje teke godt nok vare på slik framlegget er utforma, det vil fungera mykje betre slik lovverket er no.»

Norges Jeger- og Fiskerforbund sier dette:

«I lovutkastet heter det eksplisitt at viltlovens § 23 og § 26 ikke skal inntas her, men fortsatt ligge i viltloven. En av de mest sentrale motivene for en egen hundelov har jo nettopp vært at man ønsket å samle alle bestemmelsene knyttet til hunder og hundehold i en lov. Dette bør gjennomføres konsekvent. NJFF går derfor inn for at også viltlovens § 23 og den delen av § 26 som er aktuell i forhold til hunder inntas i hundeloven.»

Jakthundrådet i Norgeog Jan Evensen, Nittedal,gir uttrykk for samme oppfatning.

Endel instanser har merknader til kravet om samtykke fra «grunneier, fester eller forpakter, og av de beiteberettigede» for å drive jakthundtrening eller dressur:

Direktoratet for naturforvaltning:

«Myndigheten til å opprette dressurområde ble ved endring av viltloven se Ot. prp. nr. 37 (1999-2000) tillagt kommunen. ... Høringsnotatet går her vesentlig lenger enn endringen av viltloven § 55 idet det stilles krav om at det skal foreligge samtykke ikke bare fra grunneier, men også fra fester eller forpakter og av de beiteberettigede. Beiteberettigede kan ikke uten videre likestilles med bruksberettigede. Utkastet krever en nærmere avklaring. Muligheten til å opprette dressurområde slik viltloven hjemler i dag bør opprettholdes. Vi tilrår at «fester eller forpakter og av de beiteberettigede» strykes.

Viltloven skiller i dag mellom den dressur og den frihet til å la hunden løpe løs i avgrenset område som er hjemlet i § 55 og den adgang hundeeieren har til å drive jakthundtrening etter § 52, en adgang som er betinget av samtykke fra grunneier og de bruksberettigede. Dette skillet bør opprettholdes og de to ordningene bør videreføres i en ny hundelov.»

Grue kommune:

««De beiteberettigede» bør ikke tas med i setningen. I mange områder er det svært mange som har beiterett med til dels uoversiktelige forhold og rettigheter. I praksis vil setningen bli umulig å etterleve og bør av den grunn fjernes. Det bør være nok med grunneiers tillatelse for å kunne trene en hund.»

Jakthundrådet i Norge:

«Jakthundrådet går imot at et slikt samtykke også skal foreligge fra de beiteberettigede, og understreker at dette vil gjøre det vanskeligere å få til slike avtaler.»

Norges Skogeierforbundmener at man

«... bør bruke samme begrep som i viltloven § 52, nemlig bruksberettiget. Dette var en tilføyelse som kom til under stortingsbehandlingen av viltloven i 1981.»

Fuglehundklubbenes Forbundhar følgende merknader, der man også reiser spørsmålet om forholdet til jaktprøver:

«Bruksberettigede er ikke definert i forarbeidene til viltloven, og man må falle tilbake på definisjonene gitt i viltlovens §§ 28 og 29. Dette stemmer også med hvorledes bestemmelsen har vært praktisert. Ut i fra dette innebærer departementets forslag om at også de beiteberettigede skal samtykke til jakthundtrening og dressur, en vesentlig endring. Denne endringen er overhode ikke kommentert i høringsutkastet, og endringer er trolig ikke tiltenkt. Det er vår klare oppfatning at det nye tillegget i lovutkastet må strykes. Vi vil for opplysningens skyld peke på følgende ulemper knyttet til den utforming departementer har foreslått:

Råderett og inntektene fra utleie til jakthundtrening har alltid tilkommet grunneier. Det vil i mange tilfeller være et ikke ubetydelig inngrep i eiendomsretten å kreve beiteberettigedes samtykke for å kunne utøve jakthundtrening. Den beiteberettigede vil lett kunne tiltvinge seg inntekter fra utleien, uten at det på noen måte kan begrunnes at den har noen rett til slike. De beiteberettigede kan ikke nekte grunneier å leie ut til jakt, og dette kan naturligvis kunne komme like mye i konflikt med den beiteberettigedes interesser. Videre vil utleie av grunn til jakthundtrening i hovedsak skje på tider av året hvor det ikke finnes dyr på beite (20.8 - 1.4). Etter dyrevenlovens § 5 nr. 5 har bonden plikt til å hente hjem dyr på beite før frost og snefall er ventet om høsten. I begynnelsen av september må man i alle fall påregne frost og sne i fjellet. For jakthundtrening som utøves der, vil en eventuell kollisjonsperiode i høyde dreie seg om rundt en måned.

Videre er det ikke nødvendigvis slik at den beiteberettigede benytter seg av sin rett - antallet gårdsbruk i drift blir stadig færre og dette er således ingen uaktuell problemstilling. Videre er mange hunder, og de aller fleste jakthunder saue rene og utgjør således ingen trussel mot beitende dyr. Den beiteberettigede kan naturligvis heller ikke nekte turgåere å gå på tur med sine hunder løs utenom båndtvangstiden. De forannevnte eksempler illustrerer hvor lite hensiktsmessig det er å innføre et generelt krav om samtykke fra den beiteberettigede i forbindelse med jakthundtrening. Det er heller intet poeng å innføre mer konkret krav om samtykke fra den beiteberettigede. En beiteberettiget uten eiendomsrett er innehaver av en servitutt. Servitutthaveren har allerede vern mot bruk i strid med sin servitutt ut i fra gjeldende regler, jfr. servituttloven. Det er ikke behov for noe særskilt vern av de beiteberettigede i denne sammenheng.

Tvist om beiterettigheter er et hyppig forekommende fenomen. Det er ofte uklart om det eksisterer beiterett, hvilke områder denne i så fall gjelder og om det gjelder ulike typer av begrensninger. Skal en ren pretensjon om å være beiteberettiget være nok til at samtykke må innhentes? Hvordan må retten være manifestert? Spørsmålene er mange.

Jakthundtrening er en positiv aktivitet som foregår i kontrollerte former etter samtykke fra grunneier. Slik aktivitet bør man ikke gjøre vanskeligere ved å innføre krav det ikke er behov for. Forholdet grunneier og beiteberettiget er et typisk privatrettslig forhold, som det ikke er grunn til å berøre i hundeloven.

Jaktprøver er ikke berørt av departementet. I dag er det slik at jaktprøver på lik linje med jakthundtrening, krever grunneiers samtykke. Det er ingenting som tilsier noen endring her.»

Fylkesveterinæren for Møre og Romsdal uttaler derimot: «Og-et, er svært viktig - også dei som har beiterett skal gje samtykke.»

I fellesuttalelse fra Norsk Kennel klub, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Hundekjørerforbund og Fuglehundklubbenes Forbund20. mars 2002 sies dette:

«Den foreslåtte endring i rettstilstanden hva gjelder kravet om at også beiteberettigedes samtykke må innhentes for å bedrive jakthundtrening må utgå. Den beiteberettigedes interesser er allerede ivaretatt gjennom eksisterende lovgivning (servituttloven). Det er i hundeloven ingen grunn til å regulere et slikt privatrettslig forhold, som vanskeliggjør positive aktiviteter. Et slikt krav vil innebære at svært mange grunneiere fratas en grunneierbeføyelse og inntektskilde de i dag besitter.»

9.4.7 Unntak fra reglene om sikring av hund

I Justisdepartementets høringsnotat oktober 2000 fremgikk det i lovutkastet § 3 i hvilke unntakstilfeller båndtvangsreglene ikke skulle gjelde.

En rekke høringsinstanser tar til orde for at det bør gjelde unntak fra båndtvangsreglene for så vidt gjelder ettersøkshunder som sporer opp skadet vilt, f.eks. skadeskutt eller påkjørt vilt. Slike hunder nyttes hele året, og for så vidt gjelder jakt etter elg, hjort og rådyr er det fastsatt ved forskrift at jegeren skal ha tilgang til prøvet ettersøkshund til ettersøk av påskutt vilt. Det er også fastsatt en forskrift om prøving og godkjenning av disse hundene. Slikt unntak fra båndtvangsreglene er foreslått av Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norsk Kennel Klub, Fuglehundklubbenes Forbund, Norges Hundekjørerforbund, Jakthundrådet i Norge, Direktoratet for naturforvaltning, Fylkesmannen i Aust-Agder, Fylkesmannen i Buskerud, Vegårdshei kommune, Nesset kommune, Eidsvoll kommune, Mosvik kommune, Nedre Eiker kommune, Øvre Eiker kommune, Nannestad kommune, Birkenes kommune, Stavanger kommune, Ringerike kommune, Bygland kommune, Arbeidsutvalget for viltorganene i Aust-Agder, Sogn og Fjordane ettersøksråd, Jan Evensen i Nittedal og advokat Tore Sverdrup Engelschiøn.

Nesset kommune har foreslått at lovteksten blir formulert som et unntak for «godkjent ettersøkshund i oppdrag for kommunal viltforvaltning» og sier følgende:

«Bakgrunnen for forslaget er at enkelte som utfører ettersøksarbeid på vegne av kommunal viltforvaltning mener at det er behov for å slippe hundene i visse situasjoner for å stanse skada vilt. Nesset kommune mener at dette ikke er spesielt for vår kommune og at det [er] mest naturlig at punktet inngår direkte i loven fremfor i en kommunal båndtvangsbestemmelse.»

Direktoratet for naturforvaltningforeslår unntaket formulert å gjelde for «ettersøkshund i offentlig ettersøksoppdrag», og bemerker bl.a. følgende:

«I problematiske ettersøkstilfelle forekommer det at ettersøksekvipasjen må slippe ettersøkshunden for at den selvstendig kan oppsøke det skadde dyret og i sårleiet stille dyret slik at skytteren kan lykkes med avlivingen.»

Norsk Kennel Klubuttaler dette:

«Her har man ikke fått med at det bør være unntak for ettersøkshunder i forbindelse med kommunenes arbeid med å oppspore skadet vilt. Det er også et spørsmål om ikke ettersøkshunder brukt i forbindelse med utøvelse av lovlig jakt, også bør unntas fra båndtvangsbestemmelser.»

Sogn og Fjordane ettersøksrådpeker også på at det er «viktig at ein får trene hundane utan for mykje problem».

Norsk Kennel Klub, Våler kommuneog Sorenskriveren i Inderøymener at hunder som nyttes til jakt bør være unntatt fra båndtvang. Foreningen for Hundeomplasseringog Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyrforeslår unntak for «jakthunder i lovlig jaktsesong eller under trening», og det samme gjør Jan Evensen, Nittedal. Norges Jeger- og Fiskerforbund og Fuglehundklubbenes Forbundønsker unntak for jakthunder under lovlig jakt, jaktprøver og jakttrening. (med senere tilslutning fra Norsk Kennel Klubog Norges Hundekjørerforbundved fellesuttalelse 20. mars 2002). Fuglehundklubbenes Forbundtar også, vel alternativt, til orde for at det bør innføres en differensiert båndtvang som tillater jakthundtrening i båndtvangstiden nærmere bestemte steder, f.eks. angående trening på ryper i april. Norsk Kennel Klub sier at av «476 vedtekter etter bufeloven, har 421 unntak for jakthunder under lovlig jakt godtgjøres å være fulgt på forsvarlig måte». «På dette grunnlag» ønsker klubben «et generelt unntak».

Sorenskriveren i Inderøy uttaler:

«Jeg foreslår ... at § 3 gis et nytt punkt ... «hund som brukes under lovlig jakt». ... Det er vel ... ikke mange viltarter det kan drives lovlig jakt på før 20. august, men dette kan endres, og det kan være heldig av informasjonsgrunner å ha en presisering i loven om at lovlig jakt i seg selv er grunnlag for unntak fra båndtvang.»

Norges Jeger- og Fiskerforbund uttaler følgende:

Videre forutsetter NJFF at det gjøres unntak fra båndtvangsbestemmelsene for jakthunder under lovlig trening, jaktprøver eller jakt. NJFF aksepterer fullt ut at det stilles krav om gyldig sauerenhetsbevis for jakthundene. ... Videre bør det kunne gis unntak for jakthunder under lovlig trening, jaktprøver og lovlig jakt hvis kommunen kommer med båndtvangsbestemmelser som går ut over standardbestemmelsen om båndtvang.

Fuglehundklubbenes Forbundbegrunner ønsket om unntak fra båndtvang for jakthunder under lovlig jakt, jaktprøver og jakthundtrening bl.a. med følgende:

«Vi vil igjen minne om at slik aktivitet forutsetter samtykke fra grunneier, som naturligvis både vil og må hensynta egne og eventuelle servitutthaveres beiterettigheter. Erfaring har vist at utøvelse av jakthundtrening og prøver bare helt unntaksvis kommer i konflikt med beiteinteresser. De hunder som stiller til start på prøver må være sauerene, noe grunneier også alltid vil kreve for å gi tillatelse til trening dersom det er beitedyr i området. Ut i fra både hensynet til beitedyrene og egne interesser er jakthundfolket svært påpasselige med å ikke komme i konflikt med beitedyr - vi er helt avhengig av velvilje og tillit hos grunneierne for å kunne utøve våre aktiviteter.

Jakthundtrening og prøver er positive aktiviteter i svært ordnende former, som det bør tilrettelegges for på lik linje med den brukshundutøvelse som allerede er nevnt i lovutkastets §3. Etter det vi forstår er det unntak vi foreslår nedenfor, allerede gjeldende i svært mange kommuner gjennom politivedtektene - det er imidlertid ønskelig at like regler gjelder over hele landet.

Vi foreslår at det innføres et nytt litra i §3 (båndtvang fastsatt i eller i medhold av §2 gjelder ikke for):

d) Jakthunder under utøvelse av lovlig jakt, samt jakthundprøver og trening av jakthunder på områder hvor trening er tillatt. Dette gjelder imidlertid ikke på vinteren hvor båndtvangen er innført i medhold av § 2 litra e).

Lovutkastets litra d) blir litra e). Ved å beholde lovutkastets litra d) som litra e) får man den smidighet og mulighet for individuell tilpasning som må anses som ønskelig.»

Sorenskriveren i Inderøy uttaler til høringsnotatets lovutkast § 3 bokstav a:

«Her antar jeg at paragrafens punkt (a) bør presiseres. Jeg antar at lovutkastets § 3 a refererer seg til hunder under aktiv reingjeting. Dette er også forutsatt i dommen i Rt. 1937 side 863.»

Norges Jeger- og Fiskerforbunduttaler at bokstav b «må gjelde når hunden er i aktiv gjeting».

Eidsvoll kommuneuttaler at unntak

«... for trening av slike hunder som er nevnt i § 3 må ikke gjelde i yngletiden for vilt. Slik trening må i denne perioden foregå i godkjente dressurområder.»

Også Nannestad kommunepeker på dette, og nevner spesielt trening av politi-, toll- og redningshunder.

Oslo politidistriktuttaler til høringsnotatets lovutkast § 3 bokstav c at en «positiv og uttømmende oppregning av tjenestehunder kan være uheldig. Militære hunder er eksempelvis ikke med.» Også advokat Tore Sverdrup Engelschiønnevner militære hunder. Forsvarets hundeskole og Forsvarets hundeinspektøruttaler følgende:

«Forsvarets hundetjeneste (FHT) er primært til for å støtte Forsvarets virksomhet. ved behov/anmodning vil hundetjenesten også være en ressurs for den sivile redningstjeneste. ... FHSK og Forsvarets avdelinger med hundetjeneste har ifm trening og aktiv tjeneste/redningstjeneste behov for å gies dispensasjon fra de gjeldende båndtvangbestemmelsene ... FHSK anmoder om at Forsvaret kommer inn under § 3 Unntak fra båndtvang ...»

Foreningen for Hundeomplassering, Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegnog Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyrnevner vakthunder, søkshunder og lavinehunder, mens Norsk Kennel Klubnevner lavinehunder. Norske Redningshundersier følgende:

«1. ledd litra c) dekker NRH´s behov for unntak i forhold til trening og godkjenningsprøver samt for de tilfeller våre ekvipasjer benyttes ved redningsaksjoner.»

Lier kommune stiller seg positiv til at kommunene etter høringsnotatets lovutkast § 3 bokstav d delegeres adgang til å gjøre unntak fra båndtvangsbestemmelsene. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane«går ut frå at punkt d) vil dekke eventuelle tilfelle der det kan vere aktuelt å bruke laushund ved ettersøk av trafikkskadd vilt.»

Direktoratet for naturforvaltninguttaler følgende:

«Til § 3 jf. viltloven § 52 siste ledd. DN gir hvert år et antall dispensasjoner, og vi antar at politiet gjør det samme, til å bruke løs hund til vilttakseringer, vitenskapelige prosjekter m.v. Dette forhold bør påpekes i kommentarer til § 3 d. Vi har ikke motforestillinger til at denne myndigheten tillegges fylkesmannen. Men her må en være klar over St. meld. nr. 31 (2000-2001) som foreslår oppgaver overført fra fylkesmannen til fylkeskommunen.»

Jakthundrådet i Norge har følgende merknad:

«Jakthundrådet vil ... understreke at det må innføres en hjemmel ... som åpner for at forvaltningen kan dispensere fra båndtvangen til trening av jakthunder, jakthundprøver, bruk av hunder under jakt og andre relevante aktiviteter. Eksempelvis vil dette være aktuelt i forbindelse med trening og jakthundprøver for fuglehunder i høyfjellet utover ettervinteren (det vil si etter 1. april).»

Fylkesmannen i Buskerud uttaler følgende til lovutkastet bokstav d:

«Utkastet gir mulighet for unntak for båndtvang i ordinær båndtvangstid for nærmere angitte hunderaser eller hundetyper. Vi vil understreke at også små og «snille» hunder fort vil kunne være til skade for viltet i yngletida. Det bør derfor ikke være muligheter for generelt unntak for nærmere angitte raser eller hundetyper. ... Pkt. d gir hjemmel for fylkesmannen til ved forskrift eller enkeltvedtak å gi unntak fra båndtvang. Denne hjemmelen bør gis til kommunen alene. Når kommunen har hjemmel for detaljering ved sikring av hund, jfr. § 2, bør det også være kommunen alene som gir unntak etter § 3 d. ... Viltlovens § 55 som gjelder dressurområder oppheves, hvilket er naturlig. Vi savner imidlertid at høringsdokumentet omtaler dressurområder og at dette er ment skal fanges opp av hundelovens § 3 d.»

Norges Jeger- og Fiskerforbund uttaler følgende:

«Videre vil NJFF understreke at også små hunder kan gjøre like stor skade som store hunder overfor viltets reir og bo, og derfor ikke på generelt grunnlag bør unntas fra generelle båndtvangsbestemmelser. Det kan ikke gis generell dispensasjon for noen raser her.»

Ved fellesuttalelse fra Norsk Kennel Klub, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Hundekjørerforbund og Fuglehundklubbenes Forbund20. mars 2002 tas til orde for at kommunal båndtvang for å verne storfe, sau, geit eller reindrift ikke bør gjelde dersom hunden «er ren og kan fremvise renhetsbevis for de arter som ferdes i det aktuelle området».

Norsk Pointerklub har følgende merknader med utgangspunkt i hundens behov for mosjon, med henvisning til departementets høringsnotat:

«På side 50 ... er det i kommentarene gitt et riktig syn på betydningen av at hunder får bevege seg og «ta seg ut». For mange raser (spesielt jakthunder) er det nesten av avgjørende betydning for et positivt hundehold at hundene får tilstrekkelig («daglig») mosjon. Loven burde tilrettelegge for å sikre et totalt bedre hundehold i båndtvangstiden.

Det hadde derfor vært ønskelig at kommunene ble forpliktet til (tilrettelegge for) å legge ut områder til dressur/mosjonering i båndtvangstiden. Undertegnede kjenner til kommuner hvor hundeklubber/NJFF-foreninger samarbeider og tar ansvar for oppsyn og drift av dressurområdet med svært positive erfaringer.»

Foreningen for Hundeomplasseringog Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegnvil ha høringsnotatets lovutkast bokstav d formulert slik at det blir nevnt «avgrensede treningsområder for hunder», og førstnevnte oppgir følgende bakgrunn for forslaget:

«FFHO har kjenneskap til at det i en rekke andre land finnes områder som spesielt er satt av til lufting av hunder. FFHO mener at det også i Norge er behov for å sette av / gjerde inn spesielle områder der hunder kan luftes, leke og trenes uavhengig av båndtvangstid. Til tross for at Norge er et arealrikt land med få innbyggere, finnes det få slike områder. Unntaksvis hundejordet i Frognerparken i Oslo. FFHO mener at dersom det ble opprettet flere slike områder, ville behovet for å lufte hunder i parker, på lekeplasser og lignende områder reduseres. Sosialisering av hunder og hundeeiere er av helt avgjørende betydning for et harmonisk hundehold.»

Norsk Kennel Klub sier at viltloven § 55 «om dressurområder burde klart vært videreført i en hundelov». Det synes også som om Fuglehundklubbenes Forbundmener det er problematisk å lese ut av lovutkastet § 3 bokstav d at den åpner for opprettelse av dressurområder:

«Dersom omformuleringen i lovutkastets §3 ikke er ment å innebære noen endring i gjeldende regler og praksis, bør dette fremgå klart av forarbeidene til §3. ...Dressurområdet er svært viktige for bl.a. dressurkurs og mosjon av hundene i vilttomme områder innenfor den ordinære båndtvangen. Det er vesentlig at muligheten for å etablere og beholde slike området ikke blir vanskeligere. Slik vi ser det er det ønskelig med flere dressurområder. ...»

I fellesuttalelsen fra Norsk Kennel Klub, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Hundekjørerforbund og Fuglehundklubbenes Forbund20. mars 2002 sies dette:

«Vi er av den oppfatning at det er viktig at den eksisterende adgang til å opprette dressurområder hvor det også er mulig til å slippe hund innenfor den ordinære båndtvangsperioden opprettholdes. Det er ønskelig med langt flere dressurområder, slik at flest mulig hundeeiere har tilgang til et slikt område i sitt lokalmiljø. Dette er viktig for den dressur som den ansvarlige hundeeier har på sin hund, hund og eier kan jobbe sammen og hunden får mulighet til å utfolde seg i tråd med sine naturlige forutsetninger. Slike områder kan også ha en positiv påvirkning i forhold til respekt for gjeldende bestemmelser om båndtvang.

... Det er enighet om at den generelle båndtvangsperioden skal opprettholdes slik den er i dag. Det er viktig at muligheten for å gi dispensasjoner til organiserte aktiviteter opprettholdes. Videre bør man vurdere om det skal lages en sentral forskrift om jakthundtrening slik at man i størst mulig grad kan tilrettelegge for forsvarlig jakthundtrening, som er en positiv aktivitet. ...»

Advokat Tore Sverdrup Engelschiøn foreslår at

«§ 3 bør tilføyes et tillegg til slutt for avklaring av spørsmålet: «Trekkhund i spann under kjørerens kontroll anses som bundet.» Formuleringen dekker både nordisk enspann, snørekjøring og nome flerspann.»

9.5 Departementets vurderinger

9.5.1 Generelt om lovgivningsbehovet

Høringen viser klart nok at det er grunn til å opprettholde en lovregulering som gjelder sikring av hunder.

Formålet med forslagene til regler om sikring av hund er å verne ulike beskyttelsesverdige interesser. Bak forslagene i proposisjonen ligger det avveininger mellom på den ene side hensynet til hundeholderen og hunden og på den annen side varierende andre interesser. Gjeldende lovregler om sikring av hund er vesentlig utformet for å verne vilt, reinsdyr, bufe og enkelte andre husdyr innen landbruket. Sikringsregler innrettet for å verne mennesker kan gis med hjemmel i politiloven - og er i stor utstrekning gitt som kommunale politivedtekter - for å «opprettholde ro og orden, sikre ferdselen og for å hindre tilgrising». Sikringsreglene som foreslås i proposisjonen tar sikte på å vareta både hensynet til mennesker, vilt, reinsdyr, bufe og andre husdyrslag, og tar også sikte bl.a. på å gi hunder vern mot andre hunder, typisk mot større eller mer aggressive hunder i bomiljøer. Reglene tar sikte på å forebygge skader og andre ulemper hundeholdet kan føre med seg. Høringsuttalelsene og andre erfaringer viser at det er grunn til å ha regler som blir utformet også med vekt på hvordan hundeholdet i byene og tettsteder og andre nabolag bør utøves.

Høringen og tallmaterialet under punkt 2.2 foran synes å indikere at gjeldende regler for å beskytte vilt, reinsdyr, bufe og enkelte andre husdyr innen landbruketfungerer så godt som man kan vente. Skadetallene er begrensede. Særlig bør det påpekes at jakthundene statistisk sett ikke kan ses å stå for en større del av skadene på andre dyr, selv om dette er blant de hundene man kan forvente blir brukt mest aktivt ute i skog og mark. Det kan være rimelig å anta at eierne av slike hunder i stor grad er bevisst den aktsomhet som kreves ved slikt aktivt hundehold, se også høringsuttalelsenes opplysninger om bl.a. jakt- og fiskeorganisasjonenes og hundeorganisasjonenes skadeforebyggende tiltak og holdningsarbeid. Når hundehold er en naturlig del av norsk hverdagsliv og en beskyttelsesverdig interesse i seg selv, synes ikke skadetallene å gjøre det rimelig med særlig strengere sikringsregler enn i dag for å verne vilt, reinsdyr, bufe og andre husdyr innen landbruket. Også de private organisasjonenes aktive forebyggende arbeid har betydning ved denne vurderingen, selv om dette i størst grad når frem til organiserte hundeholdere, dvs. først og fremst eiere av jakthunder og renrasede hundetyper ellers. De praktisk viktige reglene om sikring av hund i viltloven og bufeloven er gamle eller har historiske røtter langt tilbake. Sammenliknet med tidligere er det i vår tid trolig en redusert løshundplage på landet, et sterkt redusert landbruk målt etter antall bruk og sysselsatte, og det er blitt mer spesialiserte driftsformer i landbruket, der husdyrhold ikke alltid inngår. Når det gjelder vern av vilt og husdyr mot hund, har det altså vært en utvikling som ikke har gjort lovgivningsbehovet større enn før.

Konfliktsfæren mellom hund og menneskega bakgrunnen for å gjennomgå hundelovgivningen, se punkt 2.1 foran. Høringen synes å vise at denne konflikttypen bør stå sentralt når man vurderer behovet for innholdsmessige endringer av gjeldende sikringsregler. I en ny lov om hundehold bør sikringsregler som gjelder forholdet mellom hund og menneske få en mer fremtredende plass enn de har i den knappe forskriftshjemmelen i politiloven.

Langt flere enn før lever i byer og tettbygde områder.Samtidig er det et meget utbredt hundehold også der folk lever tett. Interessekonflikter mellom hund og menneske synes å komme merkbart frem i byer og tettbygde områder, og det bidrar til dette når man på gaten, i parker og andre steder kan møte enkelte skremmende hundetyper i til dels spesielle miljøer. Også utenfor kriminelle miljøer og som en del av den organiserte hundesport er det registrert en stigende interesse for forsvars- og angrepstrening av hund, gjerne benevnt bare som forsvarstrening. Dette kommer departementet tilbake til under punkt 15 om farlige hunder. På denne bakgrunn mener departementet at lovens sikringsregler bør innrettes klarere enn før med sikte på å forebygge konflikter mellom hund og menneske i byer og tettbygde områder.

Departementet oppfatter deler av den offentlige debatt slik at mange mener lovgiverne bør treffe tiltak mot forhold og konflikter som man tidligere i større grad var innstilt på å leve med i lokalsamfunnet. Den utvikling med eksempler på at hunder har drept eller skadet barn alvorlig, kan ha gitt næring til en økende frykt og har understreket felles berettigede behov for trygghet. Særlig er det grunn til å sikre tryggheten for barn, samtidig som det er viktig å ta vare på den livskvalitet som samværet med hund kan gi både barn og voksne.

Ved vurderingen av sikringsreglenes innhold må det derfor også tas hensyn til hundeholdernes interesser og ønskede frihetsrom, og det bør overveies hvilke ulemper det er rimelig at lovgivningen befatter seg med. Fordi hunder og hundehold er en tradisjonell og naturlig del av livet i Norge, bør visse ulemper fra hundeholdet rimeligvis tåles av omgivelsene. Ikke alle ulemper har en slik karakter og størrelse at det er naturlig at de blir omfattet av lovgivning. Rettslig sett kan man si at det bør gjelde en tålegrense. Ulemper og risiko opp til et visst nivå må enhver som lever i samfunn med andre tåle, før rettslige virkemidler slår inn og regulerer folks opptreden og ulemper og risiko av ulik art. En slik tilnærming inngår som en del av departementets vurderinger, også der det ikke er sagt uttrykkelig i teksten i proposisjonen. Departementet viser i denne sammenheng også til drøftelsen under punkt 3 om hvor effektive lovreglene om hundehold bør være.

9.5.2 Sikring av hund ved tilsyn m.m.

Generelt er det ønskelig at hunder skal kunne være løse der det er forsvarlig i forhold til andre interesser, siden hunder har godt av å få være løse iblant og få løpe endel dersom de ikke får ønskelig stimulering på annen måte. Departementet antar at normalt stimulerte, godt og riktig behandlede og sosialiserte hunder sjelden utvikler seg til problematiske hunder.

Departementet mener at loven bør ta utgangspunkt i en alminnelig regel om at hunder bare kan være løse når de blir fulgt på aktsom måte. Høringen gir støtte for dette. Til Drammen byretts merknad bemerker departementetat ordet «bare» bør stå i lovteksten, for at det klart skal fremgå at etterlevelse av regelen er et vilkår for å la hunden gå løs utenfor båndtvangstid, og ikke en hjemmel for å la hunden gå løs under bevoktning i båndtvangstid.

I høringsutkastet foreslo departementet at kravet om at hunden skal være forsvarlig fulgt, skulle gjelde i områder åpne for allmenn ferdsel og ellers overalt utendørs der det lovlig går nærmere nevnte tamdyr. Siktemålet var å få frem at regelen skal gjelde overalt, dersom ikke hunden er forsvarlig inngjerdet på privat grunn der allmennheten ikke har tilgang. Departementet antar at dette oppnås bedre ved å snu formuleringen: Hunder skal bare kunne være løse når de blir fulgt på aktsom måte, eller er forsvarlig inngjerdet på et sted som ikke er åpent for allmenn ferdsel. Inngjerdingen er forsvarlig hvis gjerdet er så høyt, tett og sterkt at hunden ikke kan komme løs. Kravet til inngjerding vil derfor variere med hva slags hund det gjelder.

Kravet om at hunden skal følges på «forsvarlig» måte er i departementets lovforslag nå omformulert til et krav om at hunden skal følges på «aktsom» måte. Dermed blir terminologien knyttet direkte sammen med formuleringen av det generelle aktsomhetskrav i lovutkastet § 3. Vurderingen av hva som er «aktsom» og «forsvarlig» atferd etter lovutkastet må - uansett ordvalget - skje i lys av hvilke hensyn som skal tas etter § 3. En sedvanemessig oppfatning blant hundefolk om hva som er «forsvarlig» etter dagens regler, behøver derfor ikke være avgjørende for forståelsen av loven.

Departementet foreslår også å presisere i lovteksten at hunder skal være både «fulgt» og «kontrollert» på aktsom måte. Hva som er «aktsomt» fulgt og kontrollert, må avhenge av en totalbedømmelse av situasjonen, der sentrale momenter vil være stedet hvor hunden og hundeholderen befinner seg, hvilke situasjoner som kan oppstå der, hvilken kontroll den konkrete hundeholderen har over den konkrete hunden, hvilket farepotensiale eller ulempepotensiale den konkrete hundetypen og hunden utgjør og situasjonen i det hele. En allmenngyldig hovedregel kan vanskelig bli annet enn noe skjønnsmessig, altså her ved at det åpnes for en vurdering av hva som er «aktsomt». Det er vanskelig å gi en generell og presis regel om hvilken kontakt det må være mellom hundeholder og hund for at hunden skal anses tilstrekkelig sikret. Men lovforslaget innebærer at det alltid vil gjelde en vokteplikt for hundeholderen. Etter lovforslaget vil det ikke være lovlig å slippe en hund løs uten tilsyn, og den må som et minstekrav la seg ta inn av hundeholderen uten større problemer, også når hunden helst ikke vil. For hunder som ut fra styrke, størrelse eller andre forhold kan gjøre alvorlig skade, virke skremmende, eller være til vesentlig ulempe, må det kreves at den alltid kommer på tilrop i situasjoner som ut fra en aktsom vurdering kan ventes å kunne oppstå der man er. Hvis hunden er spesielt aggressiv eller har tilbøyelighet til å bite, vil det aldri være aktsomt å la den gå løs.

Ved aktsomhetsvurderingen må man også ha for øye at personer fra andre kulturer kan ha et annet forhold til hunder enn folk flest i Norge. Etter muslimsk tro er hunder et urent dyr som ikke skal berøres. Dersom en muslim likevel er i kontakt med en hund, må han vaske seg før han kan be. Slik kontakt kan derfor oppleves som særlig støtende for personer med muslimsk tro.

Departementet er enig med bl.a. Norges Jeger- og Fiskerforbund i at bruk av løshund under jakt og i enkelte andre situasjoner ikke bør hindres av en slik regel. Dette er forutsetningsvis lagt til grunn i lovmotivene til gjeldende regel i viltloven, jf. Ot. prp. nr. 9 (1980-81) s 68. Departementet mener at dette bør ivaretas i lovforslaget her gjennom et særskilt unntak fra sikringsreglene, se nærmere punkt 9.5.7 nedenfor.

Departementet går inn for at det, i tillegg til den allmenngyldige skjønnsmessige regelen, bør fastsettes supplerende regler, som mer konkret regulerer enkelte praktiske situasjoner.

I gjeldende lovgivning er det flere eksempler på visse konkretiseringer i samband med regler om ulike sanksjoner. Kamphundloven § 5 gir grunnlag for avliving der hund har voldt skade på mennesker eller dyr. Også psykisk skade er innbefattet i dette, jf. Ot. prp. nr. 45 (1990-91) s. 4. Straffeloven § 354 knytter reaksjoner bl.a. til at hund «anfaller person» eller volder annen «vesentlig ulempe». Å «anfalle» person er bl.a. å angripe, bite, gripe fatt i, hoppe opp på eller forsøke å hindre person i å passere ved truende atferd. Hvis ikke hundeholderens tilsyn er egnet til å hindre hunden i slikt, kan ikke hunden anses aktsomt og godt nok fulgt og kontrollert. Også dansk lovgivning konkretiserer hvordan hunden ikke skal opptre, ved å knytte reaksjoner til at hund har vist seg «bidsk eller glubsk», eller ved å fare imot eller forfølge folk (lov 26. juni 1969 nr. 380 om hunde § 6 stk. 2). Departementet foreslår at regelen om sikring av hund ved tilsyn m.m. skal si rett frem at hundeholderen skal påse at hunder ikke farer mot, hopper på, forfølger eller stiller seg i veien for folk som ikke godtar dette, se lovforslaget § 4 annet ledd. Dette er en konkretisering av en del av innholdet i kravet om at hunden skal følges aktsomt, som fjerner rom for endel diskusjon om dette. Har en hund for vane å opptre slik, skal den bli holdt i bånd - bestandig - på steder som er åpne for allmenn ferdsel. Selv om departementet mener at dette følger av lovutkastets generelle aktsomhetskrav, bør det sies i klartekst.

Hunder som løper løse, kan virke skremmende på barn og skape utrygghet for barn og barnefamilier. Særlig større hunder kan virke slik på små barn. Det hender nok at småbarn har uheldige og skremmende erfaringer med løse hunder, f.eks. løse lekne hunder som har løpt barna ned, uten at barna alltid har kunnet forstå forskjellen på lekne og aggressive hunder. Foreldrene har her en viktig oppgave i å forklare barna hvordan hunder kan opptre og hvordan de bør forholde seg til hunder, og i det hele hjelpe barna til å bli trygge med hunder. Men departementet mener samtidig at hundeholdere må vise spesiell aktsomhet i forhold til barns naturlige væremåte og utviklingsnivå. Dette gjelder ikke minst i parker, på lekeplasser, veier, skogsstier og områder ellers der det er eller kommer barn og barnefamilier. Departementet foreslår på denne bakgrunn å konkretisere kravet til å følge hunden aktsomt også i forhold til hunder og barn, se lovforslaget § 4 tredje ledd: Hundeholderen skal utvise særlig aktsomhet der det er barn, for å hindre kontakt mellom hund og barn som ikke barnet eller voksne som følger barnet inviterer til, og for å forebygge at barn blir skremt. Departementet vil ikke foreslå en generell regel om at hunder alltid skal bli satt i bånd når hundeholderen møter barn. Men særlig for eiere av større hunder som møter ukjente barn, vil en plikt til å utvise «særlig aktsomhet» for å forebygge bl.a. at barn blir skremt, tilsi at hunden settes i bånd. Hvis hundeholderen har god kontroll over hunden, kan det være tilstrekkelig å rope hunden inn og få den til å gå tett inntil hundeholderen. Lovforslaget skal ikke forstås antitetisk, dvs. at det ikke skal tas til inntekt for at ikke tilsvarende plikter kan gjelde overfor andre enn barn. Men vurderingen vil da bli mer skjønnsmessig med forankring i kravet om at hunden skal være aktsomt fulgt og kontrollert og det generelle aktsomhetskravet.

Departementet vil i denne sammenheng vise til at hundeholderne etter gjeldende rett ikke har en aktsomhetsplikt av mindre krevende karakter enn det som foreslås konkretisert her, selv om det kan være diskutabelt hvordan aktsomheten skal utøves i konkrete situasjoner. Departementet vil her vise til Høyesteretts kjennelse i Rt. 1978 s. 1407 som gjaldt overtredelse av straffeloven § 354 annet ledd (jf. også punkt 8.5 foran). Bestemmelsen setter straff for bl.a. at «hund anfaller person» (jf. ovenfor) medmindre det må antas at det ikke kan legges hundeholderen noe til last. I saken hadde en dobermannpinsjer bitt en skiløper i en beferdet skiløype. Det fremgikk med sitat fra herredsrettens dom at «... tiltalte «ikke burde latt en så stor hund, med et slikt gemytt slike hunder vanligvis har, gå løs i skiløypen, fordi muligheten for at farlige situasjoner ville kunne oppstå var nærliggende og dernest at muligheten for at hunden i en slik situasjon ville kunne komme til å reagere også var til stede». Det var i tilknytning til dette vist bl.a. til redde folks påregnelige reaksjoner, som hundeeieren måtte ta i betraktning, og til muligheten for at det i en skiløype kunne oppstå situasjoner som provoserer eller skremmer hunden. Videre ble det fremholdt «at hunden ikke var i kontakt med eieren da anfallet fant sted, men oppholdt seg adskillig nede i bakken» og «at tiltalte i dette tilfellet åpenbart ikke har hatt kontroll over hunden.»

Endelig foreslår departementet å konkretisere kravet til å følge hunden aktsomt ved å si at hunder alltid skal bli holdt under slikt tilsyn at de så vidt mulig hindres i å drive eller forfølge vilt, når de ikke brukes til jakt. Denne konkretiseringen bygger på en bestemmelse i den svenske jaktlag (1987:259) 6 §.

Ved de konkretiserende lovforslagene som gjelder dagligdagse, praktiske situasjoner har departementet tatt hensyn til en del av kritikken mot for skjønnsmessige lovregler om hundehold. Konkretiseringen som gjelder hunder og barn, vil også gi et bedre grunnlag for politiet til å gripe inn mot en særlig skremmende og problematisk form for hundehold som har bredt seg bl.a. i parker i Oslo og endel andre byer, der det forekommer at flokker med større hunder får løpe rundt uten at de tilstedeværende eierne synes ha særlig omtanke for andre folks trygghet og ikke minst trygghetsfølelse. Etter dette forslaget skal hundeholdere vise «særlig aktsomhet», «hindre» en ikke invitert «kontakt» mellom hund og tilfeldige barn og «forebygge at barn blir skremt» av hunder. Politivedtekter som f.eks. i Oslo mer ubestemt krever at eieren har «kontroll» med hunden, gir ikke et tilsvarende grunnlag for å gripe inn med f.eks. bøtlegging.

Norsk Kennel Klub, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Hundekjørerforbund og Fuglehundklubbenes Forbund har tatt til orde for et forbud mot å etterlate hund bundet på offentlig sted.

Formålet med et slikt forbud vil være å forebygge ulykkesskapende nærkontakt mellom bundne hunder og folk, særlig barn. Nærkontakt mellom en hund og folk som er fremmede for den, kan virke stressende for hunden når den er bundet og derfor uten mulighet til å trekke seg tilbake. Det oppstår i slike situasjoner en viss risiko for at hunden kan bite for å få fred. Den generelle risikoen for at uheldige situasjoner kan oppstå må antas å være størst når en hund bindes inntil slikt som naturlige lekeområder eller ved inngangen til butikker o.l. På mer tilbaketrukne steder passer trolig et definitivt forbud mot å gå fra en bundet hund, dårligere. Et generelt forbud kan lett skape praktiske vansker for ellers aktsomme hundeholdere. Departementet mener derfor at forbudet mot å gå fra en hund bundet bør gjelde tett ved inngangen til bygninger som er åpne for allmennheten - f.eks. butikker - og ved lekeplasser, foruten på andre steder som allmennheten naturlig må passere (f.eks. en undergang for fotgjengere).

9.5.3 Fast nasjonal båndtvangstid

Departementet foreslår å videreføre en fast nasjonal båndtvangstid fra og med 1. april til og med 20. august, jf. lovforslaget § 6, og viser til oppslutning om dette også fra flere sentrale høringsinstanser. I viltlovgivningen har denne regelen stått siden 1951, fordi det har vært ansett «nødvendig å ha helt klare og absolutte bestemmelser for de mest kritiske tidsrom da løse hunder representerer en særlig fare for viltet, nemlig i vår og sommertiden ...», jf. Innst. O. XXI (1951). Reindriftsloven har samme båndtvangstid av hensyn til tamrein. I tillegg hjemler et stort antall lokale forskrifter båndtvang etter bufeloven «i den tid bufe beiter», ofte lengre tid utover høsten og i milde kyststrøk til dels hele året.

Denne klare og absolutte båndtvangstiden begrunnes ut fra det særlige hensynet til andre dyr som klarest gjør seg gjeldende i dette tidsrommet. Departementet foreslår at § 6 skal si at hunder i dette tidsrommet skal bli «holdt i bånd, eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt slik at ikke hunder kan jage eller skade storfe, sau, geit, fjærfe, rein, hest eller vilt, herunder viltets egg, reir og bo.» Norges Jeger- og Fiskerforbund støtter regelen (som i høringsutkastet ikke nevnte hest), men bemerker at begrunnelsen for båndtvangen ikke hører hjemme i lovteksten og derfor bør utgå. Departementet viser til at formuleringen om at sikringen skal være «slik at» hunden ikke kan gjøre det som er nevnt, har betydning for hvor godt sikringen skal gjennomføres. Dersom ikke dette er med, vil ordlyden også tilsi at hunden i båndtvangstiden heller ikke kan gå løs dersom den følges forsvarlig innenfor inngjerdet område som er åpent for allmennheten, men fritt for vilt og andre husdyr, jf. departementets høringsnotat referert under punkt 9.3 foran.

Departementet går ikke inn for en nasjonal båndtvangstid som varer lengre tid utover høsten enn 20. august. Departementet er klar over at hensynet til beitedyr i utmark kan begrunne lengre båndtvangstid i store deler av landet. Departementet er enig med fylkesmannen i Buskerud i at det ville innebære en betydelig reell forenkling av regelverket om hundehold dersom den nasjonale båndtvangstiden ble forlenget minst til 30. september, fordi den mest tvingende årsaken til å gi utfyllende kommunale forskrifter er å dekke inn hele beitesesongen med båndtvang. Mange steder ville man kunne klare seg uten kommunale utfyllende forskrifter dersom den nasjonale båndtvangstiden dekket hele utmarksbeitesesongen, som for en god del av landet tar slutt før oktober, som høringen viser. Men departementet legger vekt på at behovet for lengre båndtvang enn til 20. august ikke er til stede overalt. Ikke alle kommuner har lenger slikt husdyrhold som begrunner båndtvang, og i alle fall finnes det store områder i landet der det ikke beiter husdyr, eller der husdyrholdet er svært begrenset. Generelt er det altså bare hensynet til viltet som gjør seg gjeldende over hele landet. Departementet vil tilføye at mange forskrifter etter bufeloven er gitt for lang tid siden, og det store antallet kommuner med utvidet båndtvang viser ikke nødvendigvis antallet kommuner der det ut fra forholdene i dag er behov for utvidet båndtvang. Adgangen for kommunene til å fastsette utvidet båndtvang behandles under punkt 9.5.4.

Dersom den nasjonale båndtvangstiden skulle forlenges utover høsten, måtte det fastsettes et unntak for lovlig bruk av jakthunder under jakt, fordi jakt med hund tar til i tiden fra 20. august og utover.

Departementet ønsker heller ikke å gå inn for en generell differensiert båndtvang som tillater jakthundtrening bestemte steder til bestemte formål, f.eks. rypejakttrening i fjellet i april. Spørsmålet var også vurdert av Jaktlovutvalget i NOU 1974: 21 s 116, som ikke gikk inn for slik differensiert båndtvang, ut fra «viltmessige hensyn, og ... vanskelighetene ved i lovteksten å angi de områder tilstrekkelig klart der båndtvangsplikten skulle begynne først på et senere tidspunkt», jf. Miljøverndepartementets tilslutning til dette i Ot. prp. nr. 9 (1981-82) s. 68. Disse hensyn er like aktuelle i dag, og departementet vil tilføye at det ikke bare er jakttreningens virkning på f.eks. ryper som har betydning ved vurderingen, men løse hunders virkning på dyrelivet generelt; særlig hensynet til villrein og småvilt er nevnt i Ot. prp. nr. 9 (1981-82) s. 68. Spørsmålet om unntak fra båndtvangsplikten, herunder muligheten til å vurdere lokale unntak, behandles under punkt 9.5.7.

I lovforslaget er «hest» nevnt, i motsetning til i høringsutkastet. Se vurderingen under 9.5.4 om forholdet til hest. Når hest blir omfattet av forslaget under 9.5.4 som gir kommunene hjemmel for å gi supplerende båndtvangsregler, mener departementet at det er naturlig at hest også blir nevnt i den nasjonale båndtvangsregelen som et dyr som båndtvangen skal beskytte.

9.5.4 Kommunale båndtvangsregler m.m.

Departementet viser til at høringen i stor utstrekning gir støtte til at kommunene innenfor nærmere rammer gis adgang til å gi supplerende regler om båndtvang for å vareta lokale ønsker og behov, se punkt 9.4.4 og punkt 6 foran. Departementet er i og for seg enig i Hornindal kommunes innvending om at dersom hundeholderne tar sitt ansvar, jf. proposisjonen her om generell aktsomhetsplikt og reglene om sikring av hund ved tilsyn m.m., skulle man i liten grad ha behov for lokale forskrifter. Man kan imidlertid ikke vente at alle hundeholdere overalt i landet foretar en balansert vurdering av mer eller mindre skjønnsmessig utformede regler. Det kan blant annet av denne grunn være behov for at entydige og udiskutable regler om båndtvang blir fastsatt ved forskrift lokalt. Departementet forutsetter at kommunene, ved vurderingen av om forskriftshjemlene som gjelder båndtvang overhodet bør brukes, vil vurdere om hundeholdernes kontroll og tilsyn med hundene lokalt i hver kommune er tilfredsstillende ut fra hensynet til andre interesser eller ikke. Forskrifter bør ikke utferdiges dersom de ikke dekker et reelt lokalt behov for regulering. Forskriftshjemlene dekker i stor grad situasjoner som i seg selv gjør at hundeholdere ofte vil velge å holde hund i bånd, se også merknaden fra Fuglehundklubbenes Forbund om dette.

Lokale forskrifter skal etter forvaltningsloven § 38 kunngjøres i Norsk Lovtidend. Fra kunngjøringsdatoen vil forskriftene - i likhet med alle andre gjeldende norske lover og forskrifter - være fritt tilgjengelig på Lovdatas internettbase (http: www.lovdata.no). Ellers vil naturligvis informasjon om de lokale forskriftene i hver kommune kunne fås direkte fra kommunen. Hver enkelt hundeholder vil ha et selvstendig ansvar for å sette seg inn i eventuelle lokale forskrifter der han eller hun bor og ellers reiser med hund. At det med dagens kommunikasjonsmidler vil være «svært vanskelig» å etterleve ansvaret, slik Fuglehundklubbenes Forbund skriver, er departementet ikke enig i. En ny lov om hundehold vil gi en god oversikt når det gjelder regler om hund og sikkerhet, ro og orden. Loven vil gi klar anvisning på hvilke myndigheter som har kompetanse til å gi utfyllende forskrifter, og forskriftsverket vil utvilsomt bli enklere å orientere seg i enn i dag.

Formålet med lovutkastet, som gir utfyllende forskriftshjemler til kommunene, er å åpne for lokalt tilpassede regler om båndtvang gitt av et direkte demokratisk styrt organ. Båndtvang er det mest restriktive normale sikringsmiddel for hund, og departementet ønsker derfor ikke å gå inn for nasjonale båndtvangsregler i større utstrekning enn det vurderte behovet over hele landet tilsier. Konsekvensen av en slik tilbakeholden linje er at det må være hjemmel for lokale regler om båndtvang for å dekke lokale behov. Dersom hensynet til like regler overalt skulle blitt avgjørende, måtte de nasjonale båndtvangsreglene blitt omfattende for alle landets områder. Departementet slutter seg ikke til forslag fra enkelte høringsinstanser om statlig «approbasjon» og særlige klageregler for fastsetting av kommunale forskrifter. Dette vil ikke være forenlig med ønsket om effektiv ressursbruk innenfor offentlig sektor eller med forskriftshjemlenes formål; å gi grunnlag for at det skal kunne skje en lokaldemokratisk avveining av om de lokale behov tilsier utvidet båndtvang innenfor den rammen loven tillater. Dessuten vil departementet peke på at dagens kommunikasjonsteknologi etter siste 5-10 års utvikling gir hver enkelt kommune enkel og rask mulighet til å se hen til hvordan andre kommuner har utformet sine forskrifter. Rettssikkerhetshensyn gjør seg heller ikke mer gjeldende på dette området enn på andre områder der kommunene har myndighet til å gi forskrifter. De generelle forvaltningsrettslige reglene i forvaltningsloven og kommuneloven bør gjelde her som normalt på andre livsområder uten utfyllende særregler.

Dersom lokale lovgivende og utøvende myndigheter (kommune og politi) har en felles problemforståelse, gir loven dem med dette en handlefrihet til å motarbeide lokalt problematisk hundehold med lokale virkemidler. Generelt bør ikke handlefriheten nyttes i større utstrekning enn det som er nødvendig for å løse lokale problemer. Dersom f.eks. lokale problemer knytter seg til hundehold som i praksis gjelder et fåtall hunderaser eller blandinger av disse som politiet kan skille fra andre hunder, vil forskriftene kunne forskjellsbehandle hundetyper. Hvis lokale klager og problemer knytter seg til f.eks. husky eller rottweiler, må båndtvang kunne begrenses til slike hunder fremfor å bli gjort generell slik at alle hundeholdere rammes. Forskrift om båndtvang i f.eks. boligområder kan også gjøre forskjell mellom ulike deler av kommunen, f.eks. dersom hunder uten tilstrekkelig kontroll anses som et faktisk problem for ro og orden eller andre hensyn i noen bydeler, i andre ikke. Dersom hundeeiere ikke tar hensyn til barns sikkerhet i barnehager og på skoler eller folks behov for uforstyrret å ferdes på kirkegårder eller grav- og urnelunder, kan kommunen ved forskrift sette forbud mot at en hundeholder lar hunden slippe til slike steder. En slik forskrift kan også være begrunnet i at hundeeieren innenfor slike områder ikke fjerner hundens ekskrementer. Departementet presiserer imidlertid at kommunene innenfor lovens ramme får kompetanse til å gi generelle regler om båndtvang og adgangsforbud ut fra lokalpolitiske vurderinger, ikke til å treffe enkeltvedtak som ville forutsatt at man tok avgjørende stilling til enkelttilfeller.

Departementet foreslår derfor at kommunene får myndighet til å gi forskrift om at hunder skal holdes i bånd eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet på en del nærmere angitte steder eller ut fra en del nærmere angitte hensyn. Kommunene vil aldri ha plikt til å gi en slik forskrift.

Kommunene bør ha adgang til å kreve hunder sikret ved båndtvang i områder der det bor folk, typisk ferdes mye folk eller områder som tjener som særlige rekreasjonsområder for folk. Konfliktpotensialet mellom hund og menneske kan være særlig klart i slike områder, og hensynet til hunden og hundeholderen bør vike dersom lokale vurderinger tilsier det. Til dels kan det være vanskelig å avgrense slike områder i en lovtekst. Det avgjørende for kommunenes kompetanse må være en naturlig språklig forståelse av ordlyden i lovteksten. Det må gjelde en skjønnsmargin for kommunene dersom det foreligger rimelige meningsforskjeller om hva som faller under ordlyden i loven og kommunen har valgt å presisere forskriftenes virkeområde nærmere, f.eks ved grenser på kart som forskriften viser til og som følger med forskriften. Departementet vil generelt anbefale at forskriftene utformes så presist som mulig slik at det blir minst mulig rom for diskusjon om hvor båndtvang gjelder.

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om forskriftshjemmel «i og i tilknytning til boligområder og handleområder», men endrer «boligområder» til «bebodde områder», for å ikke indikere et for snevert virkeområde. Hensikten er å få frem at båndtvang skal kunne fastsettes i nabolag også på bygdene, selv om bosettingen er noe spredt, for å kunne nå formålet å motvirke lokalt problematisk hundehold. I tillegg foreslår departementet at kommunene gis adgang til å fastsette båndtvang «i parker, på kirkegårder, grav- og urnelunder, på og ved skoler, barnehager og anlegg for lek, idrett, sport eller rekreasjon», og «på og ved turstier, turveier, merkede skiløyper, leir- og rasteplasser». Dertil foreslås forskriftshjemmel for andre «bestemt angitte områder på land, i vann eller sjø som er allment benyttet som tur- og rekreasjonsområder». Dette er en utvidelse i forhold til høringsnotatets lovutkast. Begrunnelsen er at det i noe større grad enn etter høringsnotatet bør være adgang til å innføre slike klare og udiskutable sikringsregler som båndtvang er, først og fremst dersom det lokalt skulle være et problem at hundeholderne ikke tar slike hensyn som de øvrige reglene i lovutkastet her forutsetter at skal tas. Generelle båndtvangsregler vil være det sikringsmidlet som lettest lar seg følge opp av håndhevende myndigheter i praksis. Dersom reglene om å følge og kontrollere hunden på aktsom måte med foreslåtte konkretiseringer og det generelle aktsomhetskravet generelt etterleves i kommunen, oppstår ikke uten videre et behov for lokale forskrifter. Dersom de øvrige reglene i praksis ikke etterleves tilstrekkelig, mener derimot departementet at høringsnotatets lovutkast ikke ga tilstrekkelig forskriftskompetanse. Lovens forskriftshjemler bør utformes med denne situasjonen for øye hvis regelverket skal kunne motvirke problematisk hundehold. Dersom kommunen ønsker å innføre båndtvangsregler, krever forvaltningsloven § 37 at bl.a. hundeorganisasjonene og det lokale politiet blir hørt på forhånd. Kommunen må ut fra eventuelt avgitte høringsuttalelser konkret vurdere og avveie bl.a. slike hensyn som Fuglehundklubbenes Forbund peker på i sin høringsuttalelse om båndtvang «på og ved turveger» og «i og ved skiløyper» opp mot hensyn som tilsier båndtvang.

Som allerede sagt kan kommunene i dag gi politivedtekter med bl.a. regler om båndtvang på offentlig sted for å sikre ro og orden og ferdselen, og dette er blant de hensyn som kan begrunne forskrifter etter forslaget her. Hensynet til folks trygghet og trygghetsfølelse i seg selv, kan også være sentrale hensyn ved innføring av kommunal båndtvang etter nevnte forslag.

Departementet foreslår å videreføre en hjemmel for kommunen til å gi forskrift om båndtvang av hensyn til bufe ut over den nasjonale båndtvangstiden som foreslås i § 6 første ledd. En slik forskrift betyr at hundeholdet må tilpasse seg til husdyrholdet. Riktignok tyder det foreliggende tallmateriale - jf. punkt 2.2 - på at antall skader voldt av hund er lite sammenlignet med skader på bufe som rovvilt forårsaker. I forhold til husdyrhold er nok hundehold i dag mer utbredt enn tidligere, men i lys av det naturlige instinkt for å jage andre dyr som hunder kan ha, anser departementet det mest rimelig at det er hundeholdet som om nødvendig må tilpasse seg husdyrholdet. Når den nasjonale båndtvangstiden ikke settes lengre enn til 20. august, jf. utk. § 6 første ledd, blir det behov for å kunne supplere den med kommunale forskrifter om båndtvang.

Når det gjelder utformingen av denne forskriftshjemmelsen, slutter departementet seg til synspunktet fra bl.a. fylkesmannen i Hedmark om at folk bør få vite nøyaktig når og hvor båndtvang gjelder. Departementet slutter seg også til Selbu og Tydal lensmannsdistrikt og Voss kommune om at hester bør omfattes. Det finnes endel kommuner hvor både hundehold og hestehold er omfattende. Forskriftshjemmelen bør gjelde «i hele eller deler av kommunen i bestemt angitt tidsrom når storfe, sau, geit eller hest normalt går ute», jf. utk. § 6 annet ledd bokstav e. Hvis ikke en kommunal forskrift om dette har begrenset sitt stedlige virkeområde, vil den gjelde både for innmark og utmark, og uavhengig av eiendoms- og beiterettsforhold. Forskriften kan bare gjelde for et angitt tidsrom av året som høyst kan være den tid da bufeet normalt går ute. Selv om en slik forskrift vil være mest aktuell for den tiden som dyrene beiter i utmark, kan den også omfatte det tidsrom hvor de normalt går ute på innmark.

Det bør være opp til kommunen å vurdere om forholdene er slik at eventuell båndtvang bør gjelde hele eller deler av kommunen, og i tilfelle hvilke deler av kommunen, samt om båndtvangen skal begrenses til utmarkssesongen. Behovene kan variere fra kommune til kommune, avhengig av bl.a beliggenhet, mengden beitedyr og hester, utbredelsen av hundeholdet og hvilke hensyn hundeholderne tar uten så klare begrensende regler som ubetinget båndtvang gir. Ved vurderingen bør kommunen ta i betraktning at det etter lovutkastet for øvrig kreves at hundeholderne opptrer forebyggende, jf. særlig utk. §§ 3 og 4 første ledd.

I motsetning til i høringsnotatet foreslår ikke departementet at kommunene skal kunne gi forskrifter som fanger opp hensynet til reindriften, se om forholdet til reindriften punkt 9.5.5.

Hensynet til vilt bør kunne begrunne kommunale forskrifter. Høringsutkastet foreslo at slike regler skulle kunne gis «hvis hensynet til vilt tilsier det». Lovteksten bør imidlertid understreke at hensynet til vilt i normaltilfeller forutsettes varetatt ved båndtvangsplikten fra 1. april til 20. august. Departementet foreslår derfor en formulering som ligger nærmere opp til gjeldende bestemmelse i viltloven § 52 tredje ledd, som hjemler ekstraordinær båndtvang «dersom forholdene gjør dette påkrevet for å beskytte viltet». Departementets forslag er at kommunene skal kunne gi forskrifter om båndtvang «under ekstraordinære forhold som gjør båndtvang påkrevd for å beskytte viltet». Forskriftene kan etter denne formuleringen fastsettes ekstraordinært når forholdene foreligger, eller de kan fastsettes generelt for nærmere beskrevne vanskelige forhold. At det siste blir gjort, hindrer ikke at det i tillegg kan gis ekstraordinære forskrifter dersom det inntrer forhold som ikke fanges opp av gitte forskrifter. Særregler for saksbehandlingen som gjelder ekstraordinære forskrifter, er det ikke behov for. Forvaltningsloven §§ 37 og 38 gir tilstrekkelig hjemmel for å unnlate forhåndsvarsel og kunngjøre forskriften på annen måte enn vanlig dersom det er reelt behov for det.

De store hundeorganisasjonene og Norges Jeger- og Fiskerforbund har - som det fremgår foran under punkt 9.4.4 - gått mot forslaget om å åpne for kommunalt fastsatt båndtvang «for hunder som anses som farlige eller skremmende». Departementet er kommet til at slike kommunale forskrifter ikke er det mest hensiktsmessige virkemiddel for å gripe fatt i problemene som «farlige eller skremmende» hunder gir opphav til. Denne problematikken følges opp av departementet på andre måter i proposisjonen her. Men etter departementets forslag til utk. § 6 vil det ikke være noe i veien for at kommunen begrenser en forskrift om båndtvang til å gjelde for visse hundetyper eller hunder av en viss størrelse.

Under henvisning til høringsuttalelsene fremmes ikke et forslag om særlig båndtvangshjemmel for tispe i løpetiden.

Departementet viderefører ikke forslaget om at kommunen skal kunne fastsette hvordan hund skal bli holdt i bånd. De hensyn som dette forslaget skulle ivareta, blir i stedet tatt hånd om av den bestemmelsen som departementer foreslår i utk. § 4 annet ledd.

Spørsmålet om politiets fullmakter til å pålegge bl.a. bedre sikring av hund vil bli behandlet senere, under punkt 11 nedenfor.

9.5.5 Særlig om sikring av hund der tamrein beiter

Departementet foreslår i utk. § 7 en konkret regel om sikring av hund der tamrein beiter. Regelen bygger på forslaget fra høringsnotatet. I tillegg vil de generelle reglene om sikring av hund i utk. §§ 4-6, jf. foran under 9.5.2 og 9.5.3, gjelde i relasjon til rein og reindrift. Kommunale båndtvangsregler, jf. utk. § 6 annet ledd og punkt 9.5.4 foran, vil ikke omfatte hensynet til rein og reindrift, men vil i praksis kunne gi en indirekte beskyttelse ved at båndtvang i en kommune av hensyn til f.eks. bufe eller vilt, også vil sikre reindriften. Unntaksreglene som vurderes under punkt 9.5.7, vil også få betydning i relasjon til rein og reindrift. På denne bakgrunn vil departementet til merknaden fra Luster kommune kort bemerke at gjeldende regelverk om sikringsmåten for hund foreslås ved dette tatt med i lov om hundehold.

Etter lovutkastet her er det bare fylkesmannen som skal kunne gi forskrift om at hunder skal holdes i bånd m.m. når hensynet til reindriften tilsier det. Det vil gjøre det lettere å få til en helhetlig vurdering av store arealer uavhengig av kommunegrensene. Formålet er å beskytte en tradisjonell næringsbruk av store arealer som utøves av personer som ikke nødvendigvis er bosatt i den enkelte kommune, og derfor ikke har mulighet til representasjon i kommunestyret. Når fylkesmannen forbereder forskrifter, skal representanter for reindriftsnæringen og hundeinteressene normalt høres i samsvar med forvaltningsloven § 37.

Reindriftsforvaltningen har pekt på at reglene bør gjelde også for reindrift som foregår utenfor reinbeiteområder etter reindriftsloven § 2. Departementet foreslår på denne bakgrunn at regelen i utk. § 7 skal gjelde «i områder der tamrein lovlig beiter». Dette vil også virke klargjørende i forhold til gjeldende rettstilstand etter reindriftsloven § 29 åttende ledd, som viser til bufelovens regler.

Departementet slutter seg til fylkesmannen i Oppland om at særregelen for hunder ved passering av rein forbi «bosted og seter» også bør omfatte «hytter». Formålet tilsier denne endringen, som trolig gjør at lovteksten blir mer tilpasset utviklingen.

Til uttalelsen fra Troms politidistrikt bemerker departementet at forslaget ikke vil medføre innholdsmessige endringer av betydning i forhold til gjeldende rett, og det er selvsagt ikke tale om noe forbud mot hundehold i et reinbeitedistrikt. At det er eller kan være en interessekonflikt i forholdet mellom friluftsfolk med hund og reineiere er nettopp en del av bakgrunnen for sikringsreglene i gjeldende reindriftslov § 29 og lovforslaget her. Dette er også bakgrunnen for at fylkesmannen (i dag Kongen og Landbruksdepartementet med delegasjonsfullmakt) skal kunne gi utfyllende forskrifter om båndtvang m.m. for å sikre reindriftsinteressene. Utenom båndtvangstid etter lovutkastet og forskrifter kan en hund bare være løs hvis de forutsetninger som gjelder for dette er til stede, jf punkt 9.5.2 og utk. §§ 3 og 4. Herunder kreves selvsagt at den ikke uroer eller skremmer rein.

Av rettspedagogiske grunner finner departementet det naturlig å ta med i utk. § 7 en henvisning til reindriftsloven § 28 om ferdsel i område hvor tamrein beiter. Denne bestemmelsen gjelder ferdsel med hund, og presiserer bl.a. at «særlig hensyn skal vises i forbindelse med reinens brunsttid, kalving, merking, skilling og slakting». Videre inneholder § 28 en hjemmel for områdestyrer etter reindriftsloven til å nedlegge tidsbegrenset forbud mot bl.a. «jakthundprøve og liknende virksomhet som kan være til særlig skade for reindriften».

9.5.6 Særlig om hundedressur, jakt og fangst

Spørsmålet om unntak fra sikringsreglenei forbindelse med hundedressur, jakt og fangst m.m. behandles under punkt 9.5.7.

Når det gjelder plassering og henvisning til regler med betydning for jakt og fangst, viser departementet til sine merknader foran under punkt 5.4.1. Departementet mener at regler som bare gjelder bruk av hund på et bestemt livsområde som er særskilt lovregulert, bør stå i spesiallovgivningen. Den som skal gå på jakt, må alltid sikre seg nødvendig kunnskap om viltlovens regler, herunder om bruk av hund under jakten. Men fordi de aktuelle reglene er nært beslektet med sikringsreglene i lovutkastet her, bør det av rettspedagogiske grunner tas inn henvisninger til viltloven § 23, jf. § 26, og også til reindriftsloven § 28.

Høringsnotatets forslag om at jakthundtrening og dressur bare skal kunne foregå med samtykkeav «grunneier, fester eller forpakter, og av de beiteberettigede», har gitt en del diskusjon under høringen. Noen høringsinstanser har ment at høringsforslaget utvider kravet om samtykke sammenlignet med det som følger av viltloven § 52 første ledd annet punktum, som krever samtykke fra «grunneier og de bruksberettigede». Departementet ser annerledes på dette, men mener at det uansett er andre forhold som bør være avgjørende for hvilken regel som skal foreslås i hundeloven. Det vises særlig til de motargumentene som Fuglehundklubbenes Forbund har mot høringsforslaget. For de beiteberettigede vil jakthundtrening neppe utgjøre større belastning enn selve jakten med hund, som bare krever grunneierens (eller den som har jaktrettens) samtykke. Såvel lovutkastet her, lov 29. november 1968 um særlege råderettar over framand eigedom, lov 29. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet og ulovfestede privatrettslige regler vil kreve at den som driver jakt m.v. tar hensyn til, og unngår å volde skader for andre interesser. Bl.a. verner dette eventuell beitebruk av området. Departementet foreslår på denne bakgrunn ikke noe krav om samtykke fra beiteberettigede for jakthundtrening.

Normalt vil den jaktberettigede i et område være grunneieren eller den som ellers har en allmenn bruksrett til eiendommen, se viltloven §§ 27 og 28. Der jaktretten unntaksvis ligger til andre, kan det være et spørsmål om jakthundtrening skal kreve samtykke fra den som har jaktretten. Men andre jaktberettigede vil ha samme beskyttelse som beiteberettigede gjennom annen lovgivning og ulovfestet rett som nevnt like foran, og departementet foreslår derfor ikke noe krav om samtykke fra jaktrettshavere.

Departementet foreslår etter dette å opprettholde kravet til samtykke fra grunneieren for jakthundtrening. Dersom noen har en allmenn bruksrett til en eiendom, f.eks. som fester eller forpakter, bør det være denne som skal gi samtykke, ikke grunneieren. Normalt er det også den som har en allmenn bruksrett som har jaktretten som følger en eiendom, jf. viltloven § 28 første ledd.

Jakthundprøver blir foreslått nevnt på linje med jakthundtrening i lovteksten, jf. utk. § 8. For bruk av eiendommen til dressur forslår departementet samme regel som for jakthundtrening og jakthundprøver.

9.5.7 Unntak fra reglene om sikring av hund

Departementet legger til grunn at det er behov for å ha unntak fra reglene om båndtvang og fra kravet til at hunden alltid skal være fotfulgt. Unntakene fra dette foreslås hjemlet i en egen bestemmelse, se utk. § 9.

Departementet merker seg et ønske fra en stor gruppe av høringsinstansene om unntak fra båndtvang for ettersøkshunder, og fremmer forslag om dette, jf. utk. § 9 første ledd bokstav d. Unntaket bør ikke være begrenset til hunder i oppdrag for viltforvaltningen. Det bør gjelde både for ettersøkshund etter elg, hjort og rådyr og for hunder som brukes til å finne andre dyr som er påskutt eller påkjørt og dermed såret, eller unntaksvis som er sykt og skal spores av den grunn. Unntaket bør gjelde enten bruken av ettersøkshunden er lovpålagt eller skjer etter lokalt eller privat initiativ. Trening og prøving av slike ettersøkshunder skjer normalt utenom båndtvangstiden 1. april - 20 august. Eventuell trening i båndtvangstiden 1. april - 20. august skjer - etter det departementet forstår - med hunden i line. Unntak fra båndtvangsreglene for trening og prøving av ettersøkshunder vil da i praksis bare bli aktuelt dersom kommunale båndtvangsforskrifter resten av året får betydning for slik trening. Kommunen må da kunne fastsette unntak i forskriftene eller ved enkeltvedtak, jf. senere nedenfor, slik at dispensasjon i tilfelle kan bli gitt der de hensyn som begrunner båndtvangsforskriften ikke bør tilsi restriksjoner for trening og prøving av ettersøkshunder.

Departementet foreslår ikke unntak fra båndtvang for jakthunder under lovlig jakt, jaktprøver og jakttrening. Båndtvangen gjelder etter gjeldende rett også for slike aktiviteter, og reglene om dette er begrunnet i hensynet til viltet. Lovlig jakt med hund pågår i dag bare utenfor den nasjonale båndtvangstiden 1. april - 20. august. Dersom det ble gjort unntak fra båndtvangen ville den praktiske virkningen av dette vært knyttet til jakttrening. Under punkt 9.5.3 foran fremgår det at departementet ikke går inn for en differensiert båndtvang som åpner for jakthundtrening i bestemte områder i båndtvangstiden. Hensynet til dyrelivet generelt - altså de hensyn som taler for båndtvang overhodet - blir avgjørende for at departementet ikke foreslår innført et generelt unntak fra båndtvangen for jakthundtrening. Spørsmålet om lokale unntak behandles senere under punktet her.

Departementet bemerker at når kommunale båndtvangsregler med hjemmel i bufeloven i stor utstrekning har unntak for hunder brukt under jakt, skyldes det at disse forskriftene fastsetter båndtvang i jakttiden etter 20. august. Denne båndtvangen etter 20. august er ikke begrunnet i hensynet til viltet.

Som det fremgår under punkt 9.5.2, er det ønskelig å tillate bruk av løshund under lovlig jakt utenfor båndtvangstiden. Kravet til at hunden alltid skal være «fulgt» etter lovforslaget i proposisjonen - se utk. § 4 - kan i praksis utelukke bruk av løshund under jakt dersom ikke det gis et positivt unntak i lovteksten for dette. Departementet foreslår et slikt unntak i utk. § 9 tredje ledd.

Departementet viderefører høringsforslaget når det gjelder hunder som brukes i reindrift, jf. utk. § 9 første ledd bokstav a. Utformingen av unntaket skal gi uttrykk for rettstilstanden etter Rt. 1937 s. 861, som gjør unntak for «de tider og de områder hvor hundene benyttes under bevoktning av ren». Departementet antar at hunden etter gjeldende rett fortsatt kan gå løs under kortere opphold fra gjetingen av reinen - f.eks. under mating av hunden - så sant hunden er i området der den arbeider.

Videre unntas en bufehund fra sikringsreglene når den brukes til å vokte storfe, sau eller geit. Bestemmelsen er en videreføring av regelen om bufehund i viltloven § 52 femte ledd. Bufehund omfatter både hunder som er dressert til å flytte budskap fra sted til sted (gjeterhunder) og hunder som beskytter budskap mot viltlevende rovdyr (vokterhunder).

Politihunder og lavinehunder under trening dekkes i dag av unntak etter viltloven § 52 femte ledd. Under høringen er det ikke kommet innvendinger mot dette. Ettersom loven bør gi en uttømmende oppregning av unntakene fra båndtvang foreslår departementet at unntaket for hunder i aktiv «politi-, toll- og redningstjeneste» eller under trening for slik tjeneste, utvides til å omfatte hunder i militærtjeneste, jf. utk. § 9 første ledd bokstav c. Lavinehunder anses som redningshunder og dekkes dermed av unntaket.

Vakthunder foreslås ikke dekket av unntaket. Departementet viser her til lov 5. januar 2001 nr. 1 om vaktvirksomhet § 11 om bruk av hund (jf. også forskrift 25. august 1989 nr. 832 § 8):

«Hund kan bare benyttes til egenbeskyttelse under utførelse av vakttjeneste. Hunden skal føres i kort line.

...

Tillatelses- og kontrollmyndigheten kan gjøre unntak fra bestemmelsen i første ledd dersom det foreligger særlige grunner.

Departementet kan i forskrift fastsette krav til bruk av hund og krav til særlige grunner.»

Ved lov om vaktvirksomhet ble det ikke gjort endringer i gjeldende båndtvangsbestemmelser eller bestemt at vakthunder skal omfattes av unntak slik som politihunder etter gjeldende rett. Tillatelses- og kontrollmyndigheten og departementet kan dermed etter lov om vaktvirksomhet § 11 ikke tillate bruk av vakthunder i strid med båndtvangsreglene. Annen bruk av vakthunder enn den bruken som reguleres av vaktvirksomhetsloven, må også følge båndtvangsreglene og andre regler for sikring av hund fullt ut. Et unntak for vakthunder vil gi uheldige signaler om hvordan hundehold bør utøves og hunder nyttes, det kan føre til ulykker og uønskede personskader, og særlig et generelt unntak kunne fått svært uheldige følger. Departementet nevner at det kan se ut som om enkelte kriminelle miljøer holder hunder for personlig bevoktning.

Departementet foreslår videre at kommunen skal kunne gjøre unntak fra båndtvangsreglene ved forskrift eller enkeltvedtak for «særlige bruksformål, avgrensede områder eller nærmere angitte hunderaser eller- typer», jf. utk. § 9 første ledd bokstav e. Videre foreslår departementet med henvisning til fellesuttalelsen om hunder som er trent til å ignorere sau m.m. fra Norsk Kennel Klub, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Hundekjørerforbund og Fuglehundklubbenes Forbund en adgang for kommunene til å fastsette unntak fra båndtvang for «hunder som har særskilt trening». Bestemmelsene gir adgang for kommunene til å gi dispensasjoner til organiserte aktiviteter slik nevnte instanser også har bedt om. Alternativene kan kombineres på alle måter, f.eks. slik at det fastsettes unntak i et bestemt område for bestemte hundetyper for bestemte aktiviteter. Med «avgrensede» områder mener departementet områder som er presist avgrenset i forskriften eller enkeltvedtaket, f.eks. ved hjelp av vedlagt kartmateriale. Noen avmerking eller innegjerding i terrenget kreves ikke. Unntak kan også tidsavgrenses, f.eks. hvis det gjelder unntak for bestemte arrangementer.

I høringsnotatet foreslo departementet at både fylkesmannen og kommunen skulle få slik myndighet. Etter høringen - jf. uttalelsen fra fylkesmannen i Buskerud - er departementet blitt stående ved at det er ryddigst og best i samsvar med regjeringens alminnelige syn på oppgavefordelingen mellom stat og kommune å legge myndigheten til kommunen. Lovforslaget åpner for et lokalt skjønn av hvordan de hensyn som begrunner båndtvangen, bør avveies i forhold til hensyn som taler for å gjøre unntak. F.eks. kan spørsmål om unntak for trening og prøving av ettersøkshunder vurderes etter denne bestemmelsen, og den åpner videre for å vurdere slike unntak som nevnt i høringsuttalelsene fra Direktoratet for naturforvaltning, Jakthundrådet i Norge, Foreningen for Hundeomplassering, Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn, Norsk Kennel Klub og Fuglehundklubbenes Forbund.

Norsk Kennel Klub, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Hundekjørerforbund og Fuglehundklubbenes Forbundhar i sin fellesuttalelse 20. mars 2002 reist spørsmålet om å utarbeide en nasjonal forskrift om nærmere unntak fra båndtvangsreglene relatert til jakthundtrening. Departementet mener at lovforslaget kombinert med kommunale vedtak dekker regelbehovet, og at det ikke er behov for en supplerende nasjonal forskrift om dette. Også regelforenklingshensyn taler mot egen nasjonal forskrift i tillegg til nasjonal lov og kommunal myndighet til å gi forskrifter og fatte enkeltvedtak.

Bestemmelsen i utk. § 9 første ledd bokstav e viderefører adgangen etter viltloven § 55 til å gjøre unntak fra båndtvangsreglene i et avgrenset område for å kunne foreta hundedressur der. En hundeklubb eller andre som vil ha opprettet et dressurområde må dermed innhente privatrettslig samtykke etter utk. § 8 og om nødvendig få kommunalt unntak fra båndtvangsreglene etter utk. § 9 første ledd bokstav e. Begge deler må foreligge før området kan brukes, men lovforslaget her pålegger - til forskjell fra viltloven § 55 - ikke kommunen som en oppgave å innhente det privatrettslige samtykket før den gjør unntak etter utk. § 9 første ledd bokstav e.

Selv om departementet ser positivt på opprettelsen av dressurområder, kan det ikke gå inn for å pålegge kommunene å opprette dressurområder slik enkelte instanser foreslår, jf. også merknader under punkt 7.2 foran om dette. Kommunene har omfattende, viktige - lovpålagte og ikke-lovpålagte - samfunnsoppgaver og begrensede ressurser. Kommunene bør selv kunne velge om de vil nytte eventuelle tilgjengelige ressurser til å opprette dressurområder eller utføre andre oppgaver rettet f.eks. mot barn og unge, barnehager, skoler, eldre, syke etc. etc.

Fylkesmannen i Buskerud og Norges Jeger- og Fiskerforbund går imot at små hunder («nærmere angitte hunderaser eller -typer») skal kunne unntas fra båndtvang, fordi også disse kan være til skade for viltet. Departementet opprettholder imidlertid en adgang til å gjøre slike unntak etter utk. § 9 første ledd bokstav e, og det er i tråd med bufeloven § 3 annet ledd annet punktum om at kommunen kan unnta fra båndtvang «hunder på grunn av deres rase, størrelse eller forholdene for øvrig». Denne er begrunnet i Ot. prp. nr. 61 (1925) s. 4 med at «[e]ndel hunder er ... helt ufarlige og kan neppe tenkes å ville skade bufe». Endel mindre hundetyper kan ikke volde særlig ulempe om de tillates å gå løse når de følges i f.eks. boligområder uten nevneverdig med vilt og bufe, og kan heller ikke under ugunstige omstendigheter utgjøre et nevneverdig sikkerhetsproblem for barn og voksne. Ved vurderingen av mulige unntak må kommunene foreta en saklig og reell avveining mellom de hensyn som begrunner båndtvangen og hensyn som taler for unntak.

Spørsmålet om trekkhunder i spann skal anses som bundet eller ubundet, jf. advokat Engelschiøns uttalelse, må vurderes i lys av om hundene lettere kan komme seg løs fra hundeholderen enn når de er i ordinært bånd.

Det kan etter forholdene være nødvendig med unntak fra mer enn båndtvangen dersom hunder for bestemt bruk skal kunne nyttes i samsvar med formålet. Reglene om sikring av hund ved tilsyn m.m., jf. utk. § 4 og foran under punkt 9.5.2, krever at hunden kontinuerlig blir «fulgt» og pålegger hundeholderen en del konkrete plikter ellers som ikke alltid er lette å forene med den ønskelige bruken av hunden. Derfor foreslår departementet i utk. § 9 annet ledd at de hundene som er unntatt fra båndtvang, på en aktsom måte skal kunne slippes slik det er naturlig ut fra bruksformålet. Også ved bruk av disse hundene vil det gjelde en generell aktsomhetsplikt, men praktiseringen må i større grad skje ut fra en konkret vurdering enn i situasjoner som ikke omfattes av denne regelen.