3 Hvor effektive bør lovregler om hundehold være? Om hundehold som en del av norsk hverdagsliv

3.1 Hundehold i norsk hverdagsliv

Hold av hund til mange formål har lange tradisjoner og er en normal del av norsk hverdagsliv. Departementet antar at det er minst 300 000 - 400 000 hunder i Norge, fordelt på minst 250 000 - 350 000 husholdninger. Hundeantallet synes å stige. Det må antas at nesten alle i Norge møter og kommer i kontakt med hunder. Hundehold har stor sosial betydning for mange i dagens samfunn. Både barn og voksne blir ofte sterkt knyttet til familiehunder, og hundeholdet har en rekke positive sider og virkninger. Hundeholdet domineres av familiehundene, men en god del hunder er brukshunder. Hundeholdet kan tjene ulike bruksformål, som vakthold, gjeting, jakt, ettersøking og føring.

Hunder gir trivsel, vennskap og sosial kontakt for dem som har dem. Mange barnefamilier har hund, men også barnløse, enslige og par, gamle og unge. For de aller fleste som har hund er omgangen med hund svært positivt, og gir glede og hygge i hverdagen. Mange ser på hunden som et familiemedlem. Hunder kan også gi større trygghetsfølelse for dem som har dem. Bruk av hunder som vakthund kan gi trygghet for hundeholderen, men slik bruk av hund og hold av hunder med sterke vaktinstinkt kan iblant også gi utrygghet for andre i et bomiljø.

For mange er hundeholdet en hobby og fritidsaktivitet. Mange har hund som turkamerat. Endel deltar også aktivt i ulike arrangementer; utstillinger, lydighetsaktiviteter, jaktprøver og liknende. Dette gir bl.a. sosial tilknytning til andre med samme interesser. Det finnes en rekke ulike brukshundmiljøer for jakthunder, redningshunder, trekkhunder, lavinehunder m.m. Hunder brukes også for å spore narkotika, som politihunder, førerhunder m.m.

Hundeholdet gir positive helseeffekter på eieren, både psykisk og fysisk. Hunder brukes også i en del sammenhenger som et virkemiddel i behandling av syke. Ikke minst har hundeholdet for mange en positiv effekt ved at det medvirker til regelmessig fysisk aktivitet. Mange hundeeiere oppnår gjennom lufting og mosjonering av hunden den fysiske aktivitet som er helsemessig ønskelig.

Hundehold har også næringsmessige ringvirkninger, f.eks. ved oppdrett, dyrebutikker, kenneler, behandling av hunder (veterinærer), dressur, kurs- og foredrag, produksjon og distribusjon av dyremat og hundeartikler m.m. Deltakere på jakt- og brukshundprøver, utstillinger m.m. bidrar til å gi en inntekt for overnattings- og serveringssteder også utenom høysesongen. Jakthunder med sine eiere bidrar til inntekter for utleiere av jaktterreng og for lokalsamfunnet der jakten skjer.

I Norge er det mye bruk av hund under ulike former for jakt. Ofte gir det en mer human jakt. Ettersøkshunder brukes således for å spore skadeskutt vilt, slik at viltet spares for langvarig lidelse. Ifølge Norges Jeger- og Fiskerforbunder det om lag 10 000 ettersøkshunder i Norge i dag. Slike hunder brukes også for å spore vilt som er skadet på andre måter, f.eks. i biltrafikken. Ved bruk av hund videreføres gamle jakttradisjoner. Samtidig har holdet av jakthunder utviklet seg i en mer sportslig retning enn tidligere. Noen hundeholdere fokuserer vel så mye eller mer på å oppnå gode resultater på jaktprøver og utstillinger, enn på selve jakten med nedlegging av vilt. Hundeorganisasjonene har over mange år lagt vekt på forholdet mellom hunder og bufe i utmarksbeite og på å bevisstgjøre hundeholderen i forhold til denne problematikken. Norges Jeger- og Fiskerforbundlegger stor vekt på å motivere flest mulig til å dressere hundene sine i forhold til sau, og utdanne instruktører for dette.

Ulike typer hunder har sine ulike egenskaper og ulikt potensial for bruk på forskjellige områder. Dette illustreres av følgende sitat fra Norges Jeger- og Fiskerforbundsuttalelse, men det er selvsagt ikke bare ved jakt at ulike hundetypers særskilte egenskaper viser seg:

«Gjennom de siste århundrene har det vært en betydelig utvikling i bruk av hunder under jakt i Norge. Blant dagens jakthunder har harehundene mest tradisjoner i nyere tid. En regner at disse hundene fikk fotfeste i Norge på 1600-tallet, ved at tyske offiserer og bergverksfolk tok med seg hunder fra Tyskland. I de neste århundreder var de drivende hundene de dominerende jakthunder, mest benyttet til harejakt. De ble også benyttet på andre viltarter som rev og elg. Hvor mange drivende hunder det var under 1700- og 1800-tallet finnes det ingen data for, men det var et betydelig antall. På slutten av 1800-tallet kom avlsarbeidet inn i former som vi kjenner i dag. Det organiserte hundeholdet i Norge regnes derfor å ha sin oppstart rundt 1870. Fra den tiden har det vært et skarpere skille mellom det vi kan definere som jakthunder og andre hunder. Ut fra de data en i dag sitter inne med om harehunder og andre drivende hunder, har det sannsynligvis vært i størrelsesorden samme antall slike hunder i hvert fall gjennom de siste 100 - 150 år.

De siste årtiene har det vært en markert vekst i den norske rådyrbestanden, noe som har medført en betydelig økning av de raser av drivende hunder som benyttes til rådyrjakt. Spesielt i denne sammenheng kan nevnes drever- og dachshundrasene.

I perioder gjennom de forrige århundreder var det svært lite elg i Norge. I enkelte perioder var arten nærmest borte fra den norske faunaen. Dette medførte selvsagt også at det verken var behov eller interesse for å holde spesielle elghunder. Det er først gjennom elgbestandens vekst gjennom 1900-tallet at elghundene har fått den antallsmessige størrelse vi kjenner i dag. Elghundene i Norge domineres av norsk elghund grå, med 1.100 - 1.300 registreringer årlig i Norsk Kennel Klub.

Fuglehundene har også hatt sin etablering i Norge gjennom 1900-tallet, etter hvert som jakta med stående fuglehunder fikk fotfeste og deretter en sterk utvikling. I grove trekk har elg- og fuglehundene hatt den samme utviklingen i Norge det siste århundret. Fuglehundene domineres antallsmessig av engelsk setter som utgjør ca 1/3 av de årlige registreringer av fuglehunder hos NKK, dvs. 1.000 - 1.200 årlige registreringer.

Gjennom etterkrigstida har det også vokst fram en del andre grupper/raser av hunder som brukes til spesielle jaktformer. De apporterende hundene kan nevnes. Det samme kan de raser/grupper som benyttes som sporhunder, og spesielt i ettersøkssammenheng. Etter at kravet om tilgang til godkjent ettersøkshund ble innført for jakt på elg, hjort og rådyr fom. jaktsesongen 1994/95, har det vært økning i antall registreringer av raser som er spesielt egnet til slikt formål. ...

Organisasjonene innenfor hundesiden nedlegger et betydelig arbeid med å utvikle gode jakthunder. Det er stor og bred aktivitet både med hensyn til jakthundutstillinger og jaktprøver for de ulike jakthundrasene. Målsettingen er å stadig fokusere på nødvendigheten av et målrettet arbeid innenfor avl, dressur og trening av hunder som grunnlag for å utvikle sunne hunderaser både med hensyn til fysikk og psyke.»

3.2 Hva skal en lov om hundehold tjene til?

Hundehold har - som det fremgår under 3.1 - mange ønskede sider. Hundehold må ses på som et valg og en oppgave for den enkelte hundeholder, som gjør bruk av sin frihet som norsk borger til å ha hund. At vi får et positivt og samfunnsgagnlig hundehold, angår det sivile samfunn som helhet. Departementet mener derfor det bør komme til uttrykk innledningsvis i loven at det er et ansvar for det sivile samfunn, både organisasjoner og enkeltpersoner, å bidra til et positivt og samfunnsgagnlig hundehold.

Samtidig må det unngås at hundeholdet tar former som volder ulemper og konflikter av betydning.

Den eksisterende lovgivningen om hunder har - i likhet med privatrettslig og strafferettslig lovgivning for øvrig - som ett hovedformål å gi et bidrag til å løse konflikter som faktisk forekommer i samfunnet. Slik er det også med lovforslaget her. Ulemper over en viss terskel og problematiske sider ved norsk hundehold skal motvirkes ved lovgivning. Men lovforslaget her tar ikke sikte på en effektiv eliminering av alle ulemper som hundehold uunngåelig kan føre med seg. Lovforslagets konkrete innhold er et resultat av en vurdering og balansegang mellom ulike hensyn. På den ene siden står ønsket om å motvirke ulemper og risiko knyttet til hundehold, og på den andre siden hensynet til å ikke gjøre reglene uønsket restriktive i forhold til hundeholdet i Norge. Hva som er «uønsket» restriktive regler er et vurderingsspørsmål, og også et utpreget politisk spørsmål i lovgivningssammenheng. På samme måte som det er et ønske å ramme problematiske sider ved hundeholdet ved loven, så er det også et ønske å gi seriøse hundeholdere rimelig trygghet mot at reglene utilsiktet eller urimelig skal ramme det som vurderes som akseptabelt hundehold.

Det er neppe mulig å forebygge effektivt alle ulemper som hundehold kan føre med seg, uten at hundehold forbys eller undergis slike betydelige restriksjoner at det ikke vil være forenlig med å akseptere hundehold som en normal del av norsk hverdagsliv. Aksept av de mange gode sider ved hundehold krever at samfunnet tolererer visse ulemper knyttet til hundeholdet.

Imidlertid ses det en bekymringsfull utvikling der hunder volder til dels alvorlige skader eller deler av hundeholdet skaper uro og utrygghet blant folk både i Norge og en rekke andre av de vestligste europeiske land. Se under punkt 15.2 om nye lovtiltak mot farlige hunder i Tyskland, Frankrike og Spania, og under punkt 2.1 om ny lovgivning eller pågående lovarbeid i Sverige, Danmark, Belgia, Luxemburg, Nederland og Portugal. Problemene knyttet til ulike uheldige utviklingstrekk ved hundehold, kan gi grunn til å vurdere regler som kan gi en effektiv, restriktiv virkning. Ulike regler i en slik retning er nylig gjennomført eller til vurdering i flere land, selv om effektive mottiltak kan medføre restriksjoner som i noen grad rammer også det jevne hundeholdet. Departementet har således registrert en klar interesse for hold av det som noe upresist og uklart avgrenset kan benevnes som «tøffe» eller «skarpe» hundetyper. En del av den norske hundebestanden kan ut fra forekommende hundeangrep virke direkte skremmende på mange mennesker. Departementet har videre registrert at det også innenfor rammen av det organiserte hundeholdet, som en hundesport, vokser frem en interesse for trening av visse hundetyper for forsvars- og angrepsformål, gjerne benevnt bare som «forsvarsarbeid».