19 Straff

19.1 Gjeldende rett

I Justisdepartementets høringsnotat oktober 2000 punkt 2.6 er følgende sagt om gjeldende «regler om straffansvar for eier eller besitter av hund»:

«Etter straffeloven § 354 første ledd nr. 3 er det straffbart å volde fare ved ulovlig å holde farlige dyr eller ved ikke på forsvarlig måte å sørge for uskadeliggjørelsen av farlige dyr som er i ens besittelse.

Straffeloven § 354 første ledd nr. 4 gjør det straffbart å «ved i tilfelle av at et farlig dyr er brutt løs fra (en), å undlate å anmelde dette for politiet og i øvrigt å foreta, hvad der står i (ens) makt for å forebygge ulykke». For at bestemmelsen skal komme til anvendelse på hunder, må det antagelig kreves at den hund som kommer løs, er så farlig at den uprovosert kan angripe mennesker, jf. Beverfelt, Hundeeierens lovsamling, 1996 s. 16.

Etter straffeloven § 354 annet ledd første punktum straffes hundeholderen med bøter hvis hund anfaller person eller ved støy eller på annen måte volder vesentlig ulempe for øvrig, med mindre det må antas at det ikke kan legges hundeholderen noe til last. Skyldkravet er her formulert slik at det ikke kreves noe positivt bevis for skyld. Denne løsningen ble valgt i stedet for å innføre et objektivt straffansvar, jfr. Ot. prp. nr. 11 (1928) s. 8-9.

Hvis hundens anfall innebærer et direkte angrep på en person, kan også straffeloven §§ 228 flg. (forsettlige forbrytelser mot liv, legeme og helbred) eller §§ 237-239 (uaktsomme forbrytelser mot liv, legeme og helbred) tenkes å komme til anvendelse. Reglene vil dekke ulike situasjoner, bl.a. at noen direkte hisser hunden på en annen person. Videre kan reglene ramme bl.a. eiers unnlatelse av å gripe inn der hunden anfaller noen.

Etter bufeloven § 1 kan hundens eier eller innehaver ilegges bøter dersom hunden volder skade på bufe eller fjærkre. Gjentas skade ved samme hund i samme persons besittelse skal bøter ilegges.

Etter bufeloven § 3 femte ledd kan eier eller besitter av hund som overtrer bestemmelsene i bufeloven § 3, eller forskrifter gitt med hjemmel i § 3, straffes med bøter. I realiteten er dette en straffebestemmelse for overtredelse av bufeloven § 3 første ledd om at eier eller besitter av hund plikter å sørge for at denne ikke streifer om uten ledsager i den tid bufe beiter, i strekninger hvor andre enn eieren eller besitteren er beiteberettiget. Bestemmelsen gjelder ikke for hunder som benyttes i reindriften.

Etter reindriftsloven § 36 straffes overtredelse av reindriftsloven eller av forskrifter, pålegg, forbud eller andre bestemmelser som er gitt eller opprettholdt i medhold av loven, med bøter så fremt forholdet ikke rammes av noen strengere straffebestemmelse. Også forsøk, uaktsom overtredelse og medvirkning er straffbart. Som følge av bestemmelsen vil det være straffbart å overtre bestemmelsene i reindriftsloven § 29 annet ledd som pålegger hundeeieren et særlig ansvar for at hunden ikke løper løs i område der tamrein oppholder seg, og bestemmelsen i § 29 tredje ledd om båndtvang i områder der tamrein oppholder seg.

Viltloven § 56 bestemmer at overtredelse av regler gitt i eller i medhold av viltloven straffes med bøter eller fengsel inntil ett år dersom forholdet ikke rammes av strengere straffebud. Forsøk, uaktsom overtredelse og medvirkning er også straffbart. Som følge av bestemmelsen vil det bl.a. være straffbart å overtre reglene om båndtvang i viltloven § 52.

Etter kamphundloven § 8 er det straffbart å forsettlig eller uaktsomt overtre bestemmelse gitt i eller i medhold av kamphundloven. Men denne straffebestemmelsen pålegger ikke ansvar for eiere av hunder som har påført menneske eller dyr skade og som kan kreves avlivet etter lovens § 5.

I tilfeller hvor båndtvangsregler o.l. er fastsatt i politivedtekter, kan overtredelse av vedtektene straffes med bøter eller fengsel inntil tre måneder, jf. politiloven § 30 nr. 4.»

Som det fremgår er straffen for overtredelse av straffeloven § 354 annet ledd, bufeloven og reindriftsloven bøter.Straffen for overtredelse av kamphundloven og politivedtekter er bøter eller fengsel inntil tre måneder. Etter viltloven er strafferammen bøter eller fengsel inntil ett år, under særlig skjerpende omstendigheter inntil to år. Det kan her tilføyes at viltlovens straffebestemmelse dekker en rekke former for lovovertredelser, herunder bl.a. alvorlig faunakriminalitet rettet mot fredede arter, og den høye strafferammen tar ikke spesielt sikte på overtredelser av hundereglene.

19.2 Forslaget i Justisdepartementets høringsnotat oktober 2000

Høringsnotatets lovutkast § 14 sier følgende:

«Med bøter straffes en eier eller innehaver av hund som forsettlig eller uaktsomt unnlater å forebygge eller avverge at hunden anfaller eller skader person eller jager, angriper eller skader dyr som nevnt i § 7 tredje ledd, eller ved støy eller på annen måte volder vesentlig ulempe for øvrig. Offentlig påtale finner bare sted dersom den fornærmede krever det. Gjelder saken angrep på hjortevilt, eller vesentlig ulempe for hjortevilt, er offentlig påtale betinget av begjæring fra grunneier, jakt- eller fangstberettiget i området eller viltorganene.

Med bøter straffes en eier eller innehaver av hund som forsettlig eller uaktsomt overtrer § 2 [om sikring av hund] eller forskrifter gitt etter § 2 eller § 4 [om ro og orden m.v.]. Offentlig påtale skjer bare når det finnes påkrevd av allmenne hensyn.

Med bøter eller fengsel inntil tre måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer § 12 [forbud mot farlige hunder] eller forskrifter gitt etter § 11 [innførsel av hunder] eller § 12, eller medvirker til dette. På samme måte straffes forsøk.»

Høringsnotatet punkt 4.2.7 sa dette om straffebestemmelsene:

«Justisdepartementet foreslår at det tas inn en generell straffebestemmelse i hundeloven som gjelder eierens ansvar for hund som har anfalt eller skadet personer eller dyr eller voldt vesentlig ulempe for øvrig. Det foreslås at skyldkravet skal være forsett eller uaktsomhet.

Etter straffeloven § 354 siste ledd og bufeloven § 1 er offentlig påtale i dag betinget av fornærmedes begjæring. Det foreslås at dette kravet videreføres. Hvor saken gjelder hjortevilt, vil det ikke være noen egentlig fornærmet. Det foreslås at offentlig påtale i slike tilfeller skal være betinget av begjæring fra grunneier eller jakt- eller fangstberettiget til området der hendelsen fant sted, eller fra et viltorgan etter viltloven.

Forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelser i eller i medhold av § 2 om sikring av hund og § 4 om ro og orden mv. foreslås også gjort straffbart. Offentlig påtale foreslås bare å skulle skje der dette finnes påkrevet av allmenne hensyn.

I de omtalte tilfeller bør straffen være bøter. For overtredelse av § 12 eller forskrifter gitt etter § 11 eller § 12 foreslås bøtestraff eller fengsel inntil tre måneder, jf. lovutkastet tredje ledd som på dette punkt og forøvrig er i samsvar med kamphundloven § 8.

Justisdepartementet foreslår ikke at overtredelse av lovutkastet § 1 [generelt aktsomhetskrav] i seg selv blir gjort straffbart. Lovutkastet § 1 blir dermed å anse som en rent sivilrettslig handlenorm, med sivilrettslig betydning. Generelt vil departementet bemerke at det sivilrettslige normsystem i mange sammenhenger rekker videre enn det strafferettslige system. At § 1 ikke sanksjoneres strafferettslig må ses i sammenheng med dette.»

19.3 Høringsinstansenes syn

Hordaland politidistriktfremholder at et straffansvar bør ramme ikke bare eier eller innehaver av hund, men enhver som står i et nærmere tilknytningsforhold til hunden, f.eks. den som «for en kortere eller lengre tid har hunden i sin varetekt». Dessuten fremholdes følgende generelle bemerkning:

«Hordaland politidistrikt er enig med departementet i at det er hensiktsmessig å samle straffebestemmelser inntatt i de forskjellige særlovene i en egen straffebestemmelse i lovutkastet. Det vil lette politiets arbeid om en slipper å forholde seg til ulike straffebestemmelser i særlovene. Også for tjenestemennene i den aktive tjeneste vil en samlet straffebestemmelse med et felles skyldkrav være forutsigbart, og føre til en lettelse i etterforskningssituasjonen.»

Også Fredrikstad politidistriktfremholder at også den «som på eierens vegne har rådighet over hunden for en kortere periode bør ... pålegges straffansvar», og at lovutkastet (begrepet «innehaver») ikke dekker dette. Videre bemerkes:

«Ved alternativene «unnlater å forebygge eller avverge at hunden anfaller eller skader person» og «ved støy eller på annen måte volder vesentlig ulempe for øvrig», bør offentlig påtale også kunne skje når allmenne hensyn krever det.

Det vises til at fornærmede kan være ressurssvak, være redd for represalier eller lignende. Det vises også til straffelovens § 228 (legemsfornærmelse) hvor offentlig påtale uten fornærmedes begjæring kan finne sted når allmenne hensyn foreligger og § 350, 1. ledd (forstyrrelse av den almindelige fred og orden) som er undergitt offentlig påtale.»

Også andre høringsinstanser fremmer lignende synspunkt:

Bergen politidistrikt:

«I påtaleregelen i § 14, 1. ledd, bør det vurderes å gjøre den endring at også almenne hensyn kan gi grunnlag for påtale. En tenker her særlig på den situasjon at det kan være vanskelig for fornærmede å begjære påtale dersom personskaden/den vesentlige ulempen skyldes en hund som eies av en person i bestemte kriminelle gjenger/miljøer.»

Oslo politidistrikt:

«Straff for uforsvarlig hundehold er et middel til å forhindre at hundeholdet representerer en fare for omgivelsene. Det fremstår da som meningsløst at anvendelse av dette middel skal være avhengig av at den direkte rammede ønsker - eller tør - å fremsette begjæring om påtale. ... Straff bør derfor også kunne anvendes når allmenne hensyn tilsier det.»

Luster kommune:

«Heile den nye lova om hundar og hundehald må vera lagt under offentleg påtale. Hvis ikkje, vil politi og oppsyn få ei vanskeleg oppgåve med å handheva dette lovverket og det vil ikkje fungera i praksis.»

Oslo politidistrikthar for øvrig følgende merknader:

«Bestemmelsen [som] gir grunnlag for straff har simpel uaktsomhet som skyldkrav. Dette innebærer at nær sagt enhver bebreidelse som kan rettes mot hundeholderen for at lovens normer ikke er overholdt er gjort straffbare. Etter Oslo politidistrikts oppfatning [er dette] å gå altfor langt, og etter vår oppfatning burde loven bare være straffbar når det foreligger grov uaktsomhet. Eventuelt kan skyldgraden simpel uaktsomhet reserveres for de tilfeller hvor det foreligger gjentakelse.

Videre er «støy eller på annen måte volder vesentlig ulempe» gjort til en selvstendig overtredelse. De forhold som det her er gjort aktuelt å ramme vil trolig også omfattes av strl. § 350, og etter Oslo politidistrikts oppfatning bør dette være tilstrekkelig.»

Oslo politidistrikt bemerker også at straffebestemmelsen i

«kamphundloven § 8 er etter Oslo politidistrikts oppfatning nær ubrukelig. Politiet har erfaringsmessig store problemer med å bevise utenfor enhver rimelig og fornuftig tvil at en bestemt hund er av ulovlig rase eller blanding med slik. Bestemmelsen synes ikke videreført i forslag til ny lov».

Ringerike politidistriktbemerker at

«det objektive straffansvaret hundeeier har etter bufelovens § 1 nå fjernes med det nye lovforslaget. Ved dette forsvinner en av de få bestemmelser med slikt straffeansvar.»

Barneombudetsier dette:

«Lovforslaget åpner også for å straffe eier eller innehaver av hund som forsettlig eller uaktsomt unnlater å forebygge eller avverge at hunden anfaller eller skader en person, jfr forslagets § 14.

Det er i dag mer og mer vanlig med hundehold, og ikke alle hundeeiere er like ansvarlige. Denne bestemmelsen åpner for en mildere reaksjon enn avliving av hund og gir således myndigheten flere valgmuligheter i reaksjonsmåte.»

En del instanser synes å foretrekke bruk av straff og eventuelt også erstatningsansvar som virkemiddel for å motvirke problematisk hundehold fremfor å sette inn tiltak av annen karakter:

Fylkeslegen i Aust-Agderuttaler at det

«... synes noe underlig at høringsnotatet i hovedsak dreier seg om avliving. Økt bruk av forelegg og bøter ved mindre overtredelser vil sannsynligvis også kunne virke allmennpreventivt, og øke følelsen av et mer balansert rettsvern.

For den som har hund av helsebringende årsaker skulle ikke dette være problematisk. For de som sjeneres eller blir skadet betyr det mye å oppleve slikt rettsvern. Den angrepne må anses å være den svakeste part, og menneskets verdi må alltid fremheves.»

Rådet for dyreetikk:

«Avliving som reaksjonsmåte kan utvilsomt ... ha en allmennpreventiv effekt overfor andre hundeeiere. Men å avlive hunden er etter rådets syn ingen effektiv måte å straffe hundeeier på. Hunder er oftest familiemedlemmer. Plutselig og brutal avliving vil kunne gå sterkt inn på eventuelle barn i familien, slik det er tallrike eksempler på. Om hundeeier har opptrådt uansvarlig, bør han/hun straffes med bøter i tillegg til å erstatte de skader hunden har forårsaket. Den allmennpreventive effekten vil da avhenge av bøtenes størrelse.»

Fuglehundklubbenes Forbundi brev 11. juli 2002:

«Vi støtter at hundeeieren som den egentlige ansvarlige kan straffes, ilegges erstatningsansvar og dømmes til å betale oppreisning.»

Norsk Rhodesian Ridgeback Klubb:

«I tillegg til videreføringen av kamphundloven mener NRRK at departementet, framfor å åpne for ulik praksis og tilfeldige definisjoner av hvilke raser som kan omfattes av begrepet skremmende, bør benytte lovgivningsprosessen til å regulere straffansvar for eier eller besitter av hund.»

Flere andre instanser fremholder også at bøtlegging eller annen straff bør være et sentralt virkemiddel for å bekjempe problematisk hundehold, eller gir sin støtte til bøteregler:

Nittedal kommune (rådmannen) uttaler:

«Av allmennpreventive hensyn mener rådmannen at en i større grad må benytte bøtelegging som virkemiddel, kombinert med objektivt ansvar og som reaksjon også mot mindre overtredelser ... Rådmannen mener en spretten og leken hund selvsagt ikke skal kunne kreves avlivet. På den annen side må det kunne reageres med bøtelegging når slik adferd generer eller oppfattes som skremmende ... Rådmannens vurdering bygger på at problemet ikke er at hund går løs, men at de færreste hundeeiere har tilstrekkelig kontroll, eller unnlater å ta tilstrekkelige hensyn. Rådmannen ønsker «frihet under ansvar», slik at båndtvang i utgangspunktet bør unngås forutsatt at grensen for reaksjon for brudd gjennom bøtlegging, er lav.»

Norges Jeger- og Fiskerforbund:

«Loven må sikre hundens rettssikkerhet, og hundeeierens objektive ansvar for hundens handlinger må reflekteres gjennom bruk av bøter og lignende ved behov. ... det er riktig at man primært bør straffe hundeeieren og ikke hunden, når det oppstår situasjoner der det er nødvendig å gå inn med tiltak. Hundeeieren har et objektivt ansvar for hunden og hundens handlinger, og dette bør gjenspeiles i en hundelov.»

Norsk Kennel Klub:

«Man har ikke spesielle bemerkninger til Departementets forslag til straffebestemmelser. Disse overenstemmer stort sett med gjeldende regler.»

Ellingsrud Hundeklubb:

«I for stor grad vektlegges bare økonomiske interesser. Hundens sosiale verdi har i lovverket vært fullstendig fraværende. For eks. beskytter loven skader på eiendom eller ting, bufe, og vilt. Betraktes hunden som eiendom, ting eller dyr? Hvis en hund blir angrepet av en annen hund, blir skadet eller i verste fall drept er rettsbeskyttelsen fullstendig fraværende. Loven bør gjøre det enklere å straffe uansvarlige hundeeiere.»

Foreldregruppen Roger Åsheim, Tormod Tørstad og Kjell Rønningsbakk fremholder bl.a. følgende:

«Eiere av hunder som biter eller opptrer særlig truende og på en slik måte at det er egnet til å gjøre personer redde, må kunne bøtelegges. ... Ved alvorlig skade bør hundeeieren kunne dømmes til ubetinget fengsel. Hundebitt som fører til sykemelding eller at offeret må være hjemme fra skole eller barnehage regnes som alvorlig skade.»

Norges Hundekjørerforbund ved brev 16. juli 2002 bemerker til dette forslaget om hund som «opptrer særlig truende»: «Dette er svært vanskelig å følge opp fordi man får problemet med hvem som skal avgjøre om en hund er truende».

Enkelte synes også å gå inn for at visse overtredelser som rammer hunder og hundeholdere - i tillegg til eller i stedet for å rammes av straff etter ulike bestemmelser i straffeloven og dyrevernloven - bør rammes av straff etter ny lov om hundehold. Norsk Kennel Klub sier således følgende:

«Dog er man av den oppfatning at den som overtrer grensen for nødrett og nødverge bør tåle straff i overenstemmelse med straffelovens alminnelige prinsipp, og dette bør komme til uttrykk i hundeloven. I denne forbindelse må også det gjøres straffbart at den som foretar en slik overskridelse, ved beskadigelse eller avlivning av hund, går ut over det som er akseptabelt etter dyrevernloven.»

Og høyesterettsadvokat Tore Sverdrup Engelschiøn sier bl.a. dette:

«Det mangler straffebestemmelse for den som overtrer adgangen til å drepe hunder. Videre er det ikke fastsatt straff for den som ikke leverer opptatt hund til eieren eller politiet og behandler den forsvarlig etter utk § 6.»

Jan Evensen, Nittedal,peker på at lovutkastet § 14 nevner hund som jager dyr, og viser til at dette ikke harmonerer med at vi har «spesielle hunder som nettopp er avlet frem for å jage vilt».

19.4 Departementets vurderinger

Departementet legger til grunn at det er bred støtte for at overtredelser av loven bør kunne straffes med bøter eller fengsel inntil tre måneder. Loven bør angi konkret hvilke overtredelser som er straffesanksjonert, jf. utk. § 28.

Den vanlige reaksjonen vil være bøter. Fengselsstraff vil bare være aktuelt ved alvorlige overtredelser. Som eksempler på hvor dette kan være tilfellet, nevnes angrep fra hund når hundeholderen har vist forsett eller grov uaktsomhet, graverende eksempler på hensynsløst hundehold for øvrig, unnlatelser av å følge opp pålegg og forbud fra politiet og overtredelser av generelle forbud (mot f.eks. hold av kamphund) eller individuelt nedlagte forbud. Skjerpende omstendigheter som unntaksvis kan tilsi fengselsstraff kan være sterkt klanderverdige gjentakelser eller at meget uakseptable forhold har vart lenge, eller at forsømmelsene knytter seg til hold av hundetyper som krever særlig aktsomhet eller til hold av mange hunder. Bøtenivået bør fastlegges gjennom praksis. Departementet ser foreløpig ikke grunn til å foreslå en hjemmel for å innføre standardiserte bøtesatser for noen av overtredelsene. Departementet forutsetter at bøtestraffens størrelse fastsettes i lys av hvor alvorlig overtredelsen er, herunder om den har hatt skadefølger. Bøtene må settes i lys av behovet for allmenn- og individualpreventive virkninger.

Departementet foreslår for det første at forsettlige eller uaktsomme overtredelser av kravene om sikring av hunder (bl.a. om båndtvang og tilsyn) og av nærmere regler om ro og orden, antall hunder og om merking av hunder (hvis dette blir innført), bør kunne straffes. Påtale bør i disse tilfellene være betinget av at det finnes påkrevd av allmenne hensyn.

Videre foreslår departementet at en hundeholder bør kunne straffes for forsettlig eller uaktsomt å unnlate å forebygge eller avverge at hunden rettsstridig angriper eller skader person, jager, angriper eller skader dyr. «Rettsstridig» viser her til hundeholderens forhold, og innebærer at hvis han er berettiget til å la hunden opptre slik, så rammes ikke forholdet av straff. Dette vil særlig være tilfellet ved lovlig jakt eller ved utøving av nødvergerett. I de tilfelle som nevnes her, bør påtale bare skje hvis fornærmede krever det ellerallmenne hensyn taler for det. Ut fra de hensyn som flere politidistrikter har trukket frem, bør det ikke være et vilkår at det foreligger påtalebegjæring fra privatperson.

Også forsømmelser knyttet til at hunden ved støy eller på annen måte volder urimelig ulempe for øvrig bør kunne straffes, jf. i dag straffeloven § 354 annet ledd. Departementet mener at en ny lov om hundehold bør inneholde og dermed synliggjøre en slik regel, selv om også den mer generelle regelen i straffeloven § 350 første ledd etter forholdene kan anvendes på støy fra hund. I disse tilfellene bør det kreves at allmenne hensyn taler for at påtale skal skje. Allmenne hensyn kan foreligge selv om f.eks. støy bare rammer enkeltpersoner, f.eks. i et nabolag. Heller ikke her bør det være et krav at det foreligger påtalebegjæring fra berørte privatpersoner, som iblant vil ha grunn til å frykte represalier hvis de må ta en for fremtredende rolle i en politi- eller påtalesak.

Departementet foreslår videre at unnlatelser av å etterkomme visse pålegg og forbud nedlagt av politiet eller domstol eller forbud i relasjon til reglene om særlig farlige hunder m.m. blir straffesansksjonert. Idet det her er tale om overtredelser av direkte pålegg og forbud som er sikkerhetstiltak rettet direkte inn mot særlig problematisk hundehold eller mot hundehold der det er funnet grunn til å stille særlige krav, foreslås det at overtredelser ubetinget skal være undergitt påtale. Også forsøk og medvirkning foreslås direkte dekket av denne strafferegelen.

Det nedre skyldkravet foreslås definert som uaktsomhet. Det innebærer at det må foretas et konkret skjønn over hvorvidt hundeholderen har forholdt seg slik som rettslig sett må anses som forsvarlig. Ved vurderingen vil man måtte spørre om hundeholderen har forholdt seg så påpasselig og aktsomt som det generelt sett er rimelig å kreve av den som har hund, for å sikre seg mot lovovertredelser og mot at hundeholdet volder skader m.m. Hvis svaret på dette er ja, må det videre spørres om det forelå særlige individuelle omstendigheter for akkurat denne hundeholder i akkurat den situasjon han var i. Hvis slike omstendigheter foreligger og etter en konkret vurdering bør virke unnskyldende, skal hundeholderen frifinnes. Departementet mener at dette er en grei spørsmålsstilling som gir riktige resultater i forhold til spørsmålet om straff. I dag er straffeloven § 354 annet ledd formulert slik at det - i alle fall i teorien - kan sies å gjelde en særlig lav terskel for uaktsomhetsansvar. Siden vurderingene uansett er så skjønnsmessige er det vanskelig å si om dette innebærer noe reelt i praksis. Samme spørsmål reiser seg dersom man teoretisk sett hever terskelen noe, slik Oslo politidistrikt er inne på. I tilfelle en heving av terskelen gjøres, slik at man formelt sett aksepterer en viss grad av uforsvarlige lovbrudd uten at straff inntrer, kan det medføre at straffetrusselen i mindre grad virker forebyggende. En mulig uheldig følge av det kan bli at det i flere tilfeller blir behov for direkte sikkerhetstiltak mot hundeholdet. Departementet går for sin del inn for at nedre skyldkrav blir hverken mer eller mindre enn «uaktsomhet».

Straff vil ramme «hundeholderen» eller den som overtrer pålegg eller forbud. Begrepet «hundeholder» defineres så pass vidt at det varetar de hensyn som Hordaland og Fredrikstad politidistrikter peker på.

I motsetning til enkelte høringsinstanser ser ikke departementet på proposisjonens regler om avliving som strafferegler, men som regler innrettet på å vareta rene sikkerhetshensyn. Det samme gjelder bl.a. reglene om å frata hundeholderen retten til å ha hund, jf. kapittel 14 foran. Sikkerhetstiltak ved avliving m.m. har virkning gjennom å gripe direkte inn i hundeholdet. Bøtlegging virker mer indirekte ved at det ilegges en sanksjon på hundeholderen som ikke får virkning på hundeholdet uten gjennom den påvirkning på hundeholderen selv som straffen måtte gi. Straffesanksjonering kan derfor ikke erstatte direkte sikkerhetstiltak.

Til forslaget fra bl.a. Norsk Kennel Klub om at loven bør sette straff for visse overtredelser som rammer hunder og hundeholderen, bemerker departementet at dette vil systematisk sett falle på siden av det lov om hundehold dreier seg om. Som konkrete eksempler nevner kennelklubben overtredelser av «grensen for nødrett og nødverge». Departementet vil fremholde at slike overtredelser vil bli vurdert på vanlig måte etter straffeloven. Inngrep mot hund ut over rammen av det lovlige kan etter straffeloven straffes som skadeverk, jf. §§ 291 og 391, men en strafferamme på bøter eller fengsel inntil ett år. Går noen ut over det dyrevernloven tillater, er strafferammen bot eller fengsel i opptil tre år. Departementet ser ikke grunn til å foreslå endringer her.