18 Erstatningsansvar. Ansvar for kostnader
18.1 Gjeldende rett
Gjeldende erstatningsrett inneholder en rekke generelle lovfestede og ulovfestede regler som kan og vil få betydning også der hund har voldt skade. På mange måter skiller ikke tilfeller der hund har forvoldt skade seg fra andre tilfeller av skadeforvoldelse. Generelle regler om f.eks. erstatningens utmåling, skadelidtes medvirkning, lemping mv. vil få betydning der hund har voldt skade. Enkelte praktisk viktige særregler for tilfeller av skade voldt av hund finnes imidlertid i skadeserstatningsloven § 1-5 og lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift § 29. Den generelle hovedregelen om ansvar for skade voldt av hund er skadeserstatningsloven § 1-5 nr. 1 og 2, som medfører at eieren eller innehaveren av en hund uansett skyld fra sin side plikter å erstatte skade som hunden volder på person og ting. Etter nr. 3 gjelder dette objektive ansvaret ikke for skade som voldes på en annen hund eller motorvogn. Andre enn eieren eller innehaveren kan også bli ansvarlig eller medansvarlig for skade voldt av hund, f.eks. på grunnlag av den generelle ulovfestede skyldregelen.
Lov 9. juli 1926 nr. 4 om ansvar for skade på bufe ved hund m.v. viser i § 1 til skadeserstatningsloven § 1-5, og gir i tillegg en særregel om regresskrav fra hundens eier mot hundens innehaver.
Ansvar for kostnader som løse hunder eller problematisk hundehold volder offentlige myndigheter og privatpersoner, er også et erstatningsansvar. Kamphundloven § 6 sier at «utgifter forbundet med gjennomføring av tiltak etter denne lov kan kreves dekket av eieren av hunden eller den som har hunden i sin varetekt». Etter reindriftsloven § 29 sjette ledd og viltloven § 54 skal eier eller besitter av opptatt hund betale «påløpne utgifter og godtgjørelse for arbeidet». Bufeloven § 4 første ledd gir rett til erstatning for tidsspille, bryderi, utlegg og annet tap voldt ved at en hund har skadet bufe eller fjærkre, jaget bufe eller er påtruffet uten ledsager i nærmere definert beitestrekning.
Bufeloven § 4 tredje ledd har en prosessuell særregel om behandling av alle erstatningskrav etter loven.
18.2 Forslaget i Justisdepartementets høringsnotat oktober 2000
Lovutkastet § 13 om ansvar for kostnader lød slik:
«Hundens eier og innehaver svarer overfor privatpersoner og det offentlige for nødvendige kostnader med å gjennomføre tiltak etter denne lov, herunder kostnader til forvaring av hunden. Også ellers svarer eieren og innehaveren for nødvendige utgifter til forvaring av hund som er kommet bort fra dem.
Bestemmelsen her begrenser ikke det erstatningsansvar hundens eier eller ansvarshavende kan ha på annet grunnlag.»
Dette lovutkastet fastsetter at hundens eier og innehaver er ansvarlige for nødvendige kostnader til forvaring av hunden. Dette gjelder både privatpersoners og det offentliges tiltak gjennomført etter lovens regler. For så vidt gjelder forvaring av hunder omfattes også situasjonen der hunden er kommet bort fra eieren.
Høringsnotatet punkt 4.2.8 redegjorde for enkelte (erstatningsrettslige) konsekvenser av at bufeloven oppheves:
«I dette høringsnotatet foreslås bufeloven opphevet. Flere av lovens regler foreslås overført til hundeloven i endret form. Enkelte av bufelovens regler vil imidlertid bli opphevet som følge av forslaget uten at det er drøftet nærmere foran. Dette gjelder for det første regelen i § 1 andre punktum om at en eier som betaler erstatning for skade som hund har voldt på bufe eller fjærkre, har regressrett mot innehaveren. Videre gjelder det lovens § 4 om at hundens eier eller besitter plikter å yte erstatning for tidsspille, bryderi, utlegg og annet tap som forvoldes ved at hunden har jaget eller skadet bufe eller fjærfe eller gått løs i beitestrekning. Erstatningens omfang vil i stedet følge av skadeserstatningsloven § 1-5 og alminnelige erstatningsregler. Regelen i § 4 tredje ledd om at erstatning for slik skade skal avgjøres ved skjønn etter § 11 første ledd i lov 16. juni 1961 om ymse beitespørsmål, foreslås heller ikke videreført.»
18.3 Høringsinstansenes syn
Høringsinstansenes merknader til de spørsmål som vurderes under punktet her, er følgende:
Troms politidistrikt:
«Det er forutsatt at eieren skal betale for utgifter som påløper ved at hunden er tatt opp. En bør vurdere om bestemmelsen bør inneholde tilbakeholdsrett i hunden inntil kravet er betalt. Inndrivingen av det offentliges krav vil gå lettere om det er en slik tilbakeholdsrett. Motargumentet er at debitor kan komme i en helt umulig tvangssituasjon dersom han ikke kan skaffe penger for å få ut hunden.
I mange tilfeller vil det ikke være mulig å inndrive kravet for kostnader i forbindelse med at hunden er tatt opp fra eier. Det offentlige vil derfor måtte dekke utgiftene selv. Hvis hund overleveres politiet av dyrevernsnemnda eller annen offentlig etat bør det presiseres hvem som er ansvarlig for kostnadene ved å ha hunden i forvaring. En har erfaring for at det har vært uenighet mellom statlige organer om hvem som skal dekke utgiftene for hund brakt inn av dyrevernsnemnda etter dyrevernloven.»
Oslo politidistrikt:
«Også etter eksisterende regler pålegges hundeeieren ansvar for gjennomføring av tiltak. Kravet er imidlertid ikke gjort til særlig tvangsgrunnlag. Klageren må derfor ta ut forliksklage og evt. være beredt på å føre søksmål dersom ikke tvangsgrunnlag gis under tvangsfullbyrdelsen. Dette er heller ikke helt praktisk. Et krav på dekning av kostnader må derfor gjøres til særlig tvangsgrunnlag, jfr. også utlendingsloven § 46.»
Eidsvoll kommune:
«Det er en ikke ubetydelig risiko for at løs hund kan bli opptatt på sviktende grunnlag, f.eks. i forbindelse med jakt. En del tradisjonelle jaktformer (f.eks. løshundjakt på storvilt, drivende hunder på hare og rådyr) er slik at det ikke er mulig å ha kontroll over hunden til enhver tid. Misforståelser kan derfor fort oppstå. Hvis en hund blir opptatt på sviktende eller lovstridig grunnlag, kan det ikke være slik at eier må dekke kostnadene ved dette. ...»
Nannestad kommune:
«Kostnader til forvaring av hund må ikke lovbestemt pålegges hundeeier hvis hunder ikke er opptatt på et grunnlag som kan dokumenteres lovstridig. Hvis eier kan spores, må denne kontaktes umiddelbart.»
Norsk Kennel Klub:
«Utkastets § 13 første setning har fått en lite heldig formulering. Man bør i paragrafen ha en henvisning til skadeserstatningslovens § 1-5.»
Foreningen for Hundeomplassering:
«Generelt sett må det sies at ansvaret for hundeeier i gjeldende rett er vesentlig skjerpet i forhold til det som vanligvis ellers gjelder for dyrehold. Dersom hundeeier har opptrådt aktsomt og ikke kan bebreides, er det urimelig å gi ham ansvar for kostnader som skyldes skade som hund har forvoldt, hvis den skadelidte kan bebreides, har opptrådt uaktsomt eller forsettlig har framprovosert handlingen/skaden.
En ytterligere innstramming vil ikke ha noen generelt eller individuell preventiv virkning, men vil derimot virke mot sin hensikt. FFHO mener at det må stilles krav om forholdsmessighet mellom ansvar og kostnader.»
Helt tilsvarende synspunkter fremmes av Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn.
18.4 Departementets vurderinger
Departementet foreslår ut fra informasjonshensyn at det tas inn i loven en bestemmelse som viser til de særlige erstatningsrettslige lovreglene om hunder, jf. punkt 5.4.1 og utk. § 27. Bestemmelsen bør også vise at det finnes andre generelle lovfestede og ulovfestede regler som vil gjelde for disse sakene, altså erstatningsregler som ikke bare gjelder hunder spesielt.
I tilknytning til kommentaren fra Foreningen for Hundeomplassering vil departementet fremholde at selv om skadeserstatningsloven § 1-5 i utgangspunktet stiller opp et objektivt erstatningsansvar for den som er eier eller innehaver av en hund, kan ansvaret bortfalle eller bli redusert hvis skadelidte selv kan bebreides - altså der skadelidte har opptrådt uaktsomt eller forsettlig og har provosert frem handlingen som førte til skaden. Dette følger av den alminnelige medvirkningsregelen i skadeserstatningsloven § 5-1, og er mest aktuelt der hundeholderen er uten skyld, men kan forekomme også der hundeholderen selv har utvist en viss skyld.
Departementets forslag innebærer at enkelte særregler om erstatning som finnes i gjeldende lovgivning, bortfaller. Dette er i samsvar med høringsnotatet, jf. punkt 18.2, og ingen høringsinstanser har hatt merknader til det.
Departementet foreslår dermed at hundens eier og hundeholderen svarer overfor privatpersoner og det offentlige for nødvendige kostnader ved å gjennomføre tiltak etter loven, herunder kostnader til forvaring av hunden, jf. utk. § 26. Hundeholderen er etter departementets syn nærmest til å bære slike kostnader. Forutsetningen bør være at det er tale om særskilte kostnader som ikke er en del av den løpende drift. En regel om dekning av kostnadene har størst praktisk betydning i forhold til politiet, siden det normalt vil være politiet som får en hund i forvaring, jf. utk. §§ 10 og 24. Det er imidlertid ikke grunn til å begrense regelen til bare å gjelde i forhold til politiet.
Forutsetningen for at de aktuelle kostnadene er «nødvendige etter loven», er at tiltakene har vært lovlige. Videre må utgiftene ikke ha vært større enn nødvendig for å håndtere saken på en fornuftig og forsvarlig måte. Men politiet vil ikke dermed alltid ha plikt til å gjøre det som koster minst. Dersom omplassering av en hund påfører politiet større kostnader enn avliving av hunden, skal ikke politiet av den grunn måtte avlive hunden. Kostnadene ved å få hunden omplassert kan kreves tilbake fra hundeholderen, selv om kostnadene ved avliving ville blitt mindre. Kostnader ved forvaring av hund mens klagebehandling pågår, regnes ikke som unødvendige, fordi forvaringen skjer i hundeholderens egeninteresse (så lenge hundeholderen ikke gir beskjed om avliving).
Også hvis en hund er kommet bort fra hundeholderen, bør denne dekke de nødvendige kostnader til forvaring av hunden som noen måtte ha hatt. Dette er etter departementets syn i tråd med ulovfestede regler om negotiorum gestio. I de tilfelle som er nevnt av Eidsvoll og Nannestad kommuner, hvor det i realiteten foreligger en misforståelse av situasjonen hos den som tar hunden i forvaring, bør hundeholderen være fri for å dekke kostnadene.
Blir hunden tatt hånd om i medhold av dyrevernloven, må dekning av kostnader skje etter reglene i dyrevernloven § 27. Hovedregelen etter denne bestemmelsen er at kostnadene skal dekkes av eieren eller innehaveren. Går ikke det, faller de på staten. For politiet vil det bare bli tale om å dekke kostnadene i de tilfelle hvor politiet selv har truffet tiltak med hjemmel i dyrevernloven § 24 a.
Flere høringsinstanser har tatt opp spørsmålet om å sikre dekning av kostnader ved regler om tilbakeholdsrett i hunden eller om at kravet er tvangsgrunnlag for utlegg. I praksis vil spørsmålet først og fremst være aktuelt for politiet.
Dersom politiet skal ha tilbakeholdsrett i en hund for hundeholderens kostnadsansvar for hund som er i forvaring, vil det måtte innebære en salgsadgang eller adgang til å omplassere eller avlive hunden etter forholdsvis kort tid dersom den ikke blir utløst. I en del tilfeller vil ikke hundeholderen kunne klandres mye for at hunden er kommet i politiets forvaring, og ikke alle vil nødvendigvis ha penger eller penger for hånden når det trengs. Departementet mener derfor at en tilbakeholdsrett kan gi uheldige følger som ikke står i forhold til hva som søkes oppnådd. Avliving eller omplassering av hunder bør ikke bli en del av inndrivingen av pengekrav mot hundeholderne, men bare en mulig følge av problematisk hundehold eller av at hund må anses eierløs.
I stedet foreslår departementet at politiets krav på kostnadsdekning skal være tvangsgrunnlag for utlegg. Regelen er sammenlignbar med regelen i utlendingsloven § 46. Departementet mener at en slik regel om særskilt tvangsgrunnlag ikke bør gjelde til fordel for private, og heller ikke for andre offentlige organer, der spørsmålet om kostnadsdekning etter denne loven er lite praktisk.