12 Nøds- og faresituasjoner m.m.

12.1 Gjeldende rett

12.1.1 Nødrett og nødverge

Reglene om nødrett og nødverge gir enhver person adgang til å forsvare seg og andre mot hunder i faresituasjoner. På nærmere vilkår kan hunden for dette formål håndteres på måter som det ellers ikke er adgang til. En slik nødshandling kan etter forholdene være rettmessig selv om hunden blir skadet eller avlivet. Forsvarshandlingen kan også utføres for å verne annet enn mennesker, f.eks. for å verne egne eller andres dyr - også hunder - mot angrep fra hund. Vilkårene for å kunne utføre forsvarshandlinger mot fare fra hund fremgår som utgangspunkt av straffeloven § 47. Når dyr angriper, må man etter rettspraksis ta i betraktning avveiningsprinsippet fra straffeloven § 48 om nødverge, som vil gi en videre adgang til forsvarshandling - særlig når det er en annen hund som blir angrepet.

Etter straffeloven § 47 om nødrett kan ingen straffes for en handling som er foretatt for å redde noens person eller gods fra en på annen måte uavvendelig fare, når omstendighetene berettiget den handlende til å anse faren som særdeles betydelig i forhold til den skade som kunne forvoldes ved nødhandlingen. Forsvarshandlingen kan altså skje til fordel for den handlende selv, en tredjeperson eller for å verge «nogens ... Gods», herunder noens dyr. Fordi en nødhandling bare er rettsmessig etter straffeloven § 47 når den skjer for å redde «nogens Person eller Gods», vil denne bestemmelsen ikke gi adgang til å avlive en hund som jager eller skader vilt.

Grensene for når en forsvarshandling er tillatt og for hvilke midler som kan benyttes beror på en situasjonsbetinget vurdering. I denne vurderingen vil et menneske alltid ha større verdi enn en hund. Men det kan være at den fare som hunden utsetter mennesket for, ikke er så stor at den berettiger til vidtgående handlinger, f.eks. å skade eller avlive hunden. Kravet om at faren må være «paa anden Maade uafvendelig» innebærer at dersom faren kan avverges ved svakere midler enn ved f.eks. slag mot hunden eller avliving, vil slike tiltak ikke være rettmessige.

Etter straffeloven § 48 første ledd kan ingen straffes for en handling som er foretatt i nødverge. Etter § 48 andre ledd regnes det for nødverge når en ellers straffbar handling foretas til avvergelse av eller forsvar mot et rettsstridig angrep «saafremt Handlingen ikke overskrider, hvad der fremstillede sig som fornødent hertil, og det i Betragtning av Angrepets Farlighet, Angriperens skyld eller det angrebne Retsgode ei heller må agtes ubetinget utilbørlig at tilføie et saa stort Onde som ved Handlingen tilsiktet.» Fjerde ledd i § 48 bestemmer at dersom noen har overskredet grensene for nødverge, vil det likevel være straffritt hvis overskridelsen bare har funnet sted på grunn av en sinnsbevegelse eller bestyrtelse som er fremkalt ved angrepet.

Det har vært diskutert i juridisk teori om det foreligger nødvergerett etter straffeloven § 48 mot angrep fra dyr, siden loven setter som en forutsetning for nødvergeretten at angrepet er «rettsstridig». En slik nødvergerett foreligger uten videre dersom dyret er brukt som redskap for et menneske. Høyesterett har dessuten lagt til grunn i flere dommer (Rt. 1978 s. 553 og 1988 s. 928) at straffeloven § 48 i en viss utstrekning må få analogisk anvendelse ved angrep fra dyr.

For å være straffri må en nødretts- eller nødvergehandling ikke gå lenger enn det som fremstiller seg som nødvendig for å avverge angrepet. En hund som angriper, kan derfor ikke avlives eller skades etter straffeloven § 47 eller § 48 hvis det er mulig å avverge angrepet f.eks. ved å ta inn hunden. Straffeloven § 47 eller § 48 gir heller ikke hjemmel til å avlive hunden etter at angrepet er over.

Om erstatningsplikt for skade som følge av nødrettshandlinger etter straffeloven § 47 gjelder regelen i skadeserstatningsloven § 1-4. Som utgangspunkt vil den som lovlig avliver en jagende, angripende eller truende hund, ikke bli erstatningsansvarlig for skaden på hunden.

Det kan forekomme at en person feilvurderer den faktiske situasjonen, f.eks. tror at det foreligger et reelt og farlig angrep fra hund, mens det i virkeligheten gjelder en hund som hopper på noen for å leke.

Det er straffeloven § 42 som regulerer hvilken betydning en kunnskapsmangel eller misforståelse av de faktiske forhold har for straffansvaret. I et tilfelle som nevnt vil § 42 gjøre at forøveren ikke kan straffes etter straffeloven § 291 for skadeverk på hunden, men at det etter omstendighetene kan bli tale om straff etter dyrevernloven dersom villfarelsen var uaktsom. Var villfarelsen uaktsom, kan hundeeieren etter alminnelige erstatningsrettslige regler kreve erstatning fra den som har skadet eller avlivet hunden.

12.1.2 Spesielle lovbestemmelser om direkte inngrep mot hunden ved faresituasjoner

12.1.2.1 Innledning

De gjeldende lovbestemmelser som gir andre enn politiet adgang til direkte inngrep mot en hund, kan inndeles i tre grupper: regler om inngrep i direkte faresituasjoner, regler om inngrep straks etter en overstått faresituasjon, og regler om forebyggende inngrep i uønskede situasjoner som erfaringsmessig kan utvikle seg til en faresituasjon.

Om feilvurdering av den faktiske situasjonen gjelder det som er sagt avslutningsvis under punkt 12.1.1 også i forhold til de spesielle inngrepshjemlene nedenfor.

12.1.2.2 Inngrep i direkte faresituasjoner

Særhjemmel for inngrep i direkte faresituasjoner gir for det første lov 9. juli 1926 nr. 4 om ansvar for skade på bufe ved hund mv. § 2 første og tredje ledd:

«Hund som finnes i ferd med å jage eller skade bufe i strekning hvor dets eier eller besidder har rett til å la det beite, kan så vel grunneieren som bufeets eier eller besidder og enhver i strekningen havneberettiget straks la drepe på stedet ...

Hvis hund skader fjærfe på sted, hvor dets eier eller besidder har rett til å la det opholde sig, kan den efter foranstaltning av fjærfeets eier eller besidder straks drepes på stedet ...»

I departementets høringsnotat punkt 2.2.2 het det om § 2:

«De strenge reglene i § 2 må sees på bakgrunn av det skadeproblemet som omstreifende hunder representerte på 1920-tallet da loven ble vedtatt. Forarbeidene av 1926 viser at formålet med § 2 var å beskytte bufe på betryggende måte mot omstreifende hunder. Bestemmelsen i bufeloven § 2 første ledd har vært i lovgivningen i hvert fall fra 1903, jf. tidligere lov 11. juni 1903 § 2, og tidligere lov 20. august 1915 § 2.

Adgangen til å avlive eller kreve avlivet hund etter § 2 første ledd er absolutt. Det stilles ikke krav om at faren for skade på bufeet ikke kunne vært avverget på annen måte. Det er heller ikke noe krav om at faren eller skaden på bufeet er forholdsmessig større enn den skade som voldes ved at hunden blir drept. Dersom hunden bare har lekt eller vært i nærheten av bufeet, og dette har skremt dyrene uten at hunden kan sies å ha jaget dem, er lovens vilkår for avliving ikke oppfylt, jf. Lovavdelingens uttalelse jnr. 3397/83 E.

Hunden kan bare avlives dersom den finnes i en strekning hvor bufeets eier eller besitter har rett til å la bufeet beite. Bufeloven § 2 første ledd kan f.eks. ikke anvendes som hjemmel for å avlive hunder som jager sauer som er kommet inn i et område hvor eieren ikke har beiterett. Uttrykket «strekning» er antatt å omfatte all strekning i innmark og utmark som anvendes til beite for bufe, samt seter- og fjellbeitestrekninger.

Det er bare de personene som er nevnt i lovteksten, som kan la hunden drepe, ikke for eksempel deres arbeidstakere uten fullmakt, jf. Rt. 1939 s. 567.

... første ledd kan i motsetning til annet ledd gi hjemmel for avliving av hund som er med ledsager.

... Bufeloven § 2 tredje ledd gir hjemmel for avliving av hund som skader fjærfe på sted hvor dets eier eller besitter har rett til å la fjærfeet oppholde seg. Hunden kan da etter foranstaltning av fjærfeets eier eller besitter straks drepes på stedet ...

Dommen i Rt. 1999 s. 114 gjaldt et tilfelle hvor en hund hadde kommet inn i naboens hage og inn i en inngjerding der det gikk tamme ender som naboen holdt som hobby/kjæledyr. Hunden drepte to av endene og skadet to andre. Naboen begjærte hunden avlivet med henvisning til bufeloven § 2 tredje ledd. Høyesterett uttalte at bufeloven § 2 tredje ledd, jf. første ledd, i motsetning til kamphundloven § 5, ikke gir anvisning på noen forholdsmessighetsvurdering. Høyesterett uttalte videre:

«Et slikt forholdsmessighetskrav vil heller ikke - trolig med en reservasjon for mer ekstreme tilfeller - kunne innfortolkes i bufeloven. Dette vil kunne medføre at krav om avliving må tas til følge også i tilfeller hvor dette for mange vil føles urimelig, jfr. Rt. 1973 s. 1233.

Men det at bestemmelsen er meget rigorøs, må kunne få betydning for bestemmelsens anvendelsesområde. Lovens forarbeider viser at bestemmelsen skal være et vern for husdyrhold som ledd i næringsutøvelse. I nærværende tilfelle holdes ikke endene som ledd i næring og heller ikke for at de skal nyttiggjøres i eierens husholdning. (...) Det foreligger altså en kollisjon mellom to typer hold av kjæledyr. I et slikt tilfelle er man så langt utover det som er bufelovens formål, at det ikke kan være grunnlag for å anvende bufeloven § 2 tredje ledd. En streng bestemmelse som denne bør ikke strekkes lenger enn det som har støtte også i formålsbetraktninger. Her kommer for øvrig det reelle argument inn at eieren av slike hageender vil ha beskyttelse for sitt andehold etter § 5 i kamphundloven.»»

Slik saken var reist, var domstolene prosessuelt avskåret fra å realitetsvurdere spørsmålet om avliving etter kamphundloven § 5. Hunden ble dermed ikke avlivet.

Videre følger det av lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift § 29 femte ledd, jf. første ledd, at i reinbeiteområder gjelder i tillegg til andre lovregler at «hund som treffes jagende ... i område der reinen har lov å være», kan «avlives av hvem som helst». I høringsnotatet punkt 2.2.3 er følgende sagt:

«Etter første punktum i femte ledd er det altså ingen begrensning i personkretsen m.h.t. hvem som kan avlive en hund som treffes mens den jager ... tamrein.

...

Reindriftsloven § 29 åttende ledd bestemmer at utenfor de reinbeiteområder som er omhandlet i reindriftslovens § 2, skal bufeloven gjelde også for rein, så langt den passer.»

Etter lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet § 53 tredje ledd første punktum gjelder at hund som

«i båndtvangstid [1. april - 20. august] påtreffes jagende etter hjortevilt, kan dersom den ikke lar seg oppta, avlives på stedet av grunneier og jakt- eller fangstberettiget eller noen som opptrer på vegne av disse ...»

12.1.2.3 Inngrep umiddelbart etter en overstått faresituasjon

Bufeloven § 2 første og tredje ledd (sitert under punkt 12.1.2.2) gir trolig adgang også til å drepe hunden på stedet straks etter at hunden har jaget eller skadet bufe eller fjærfe.

Reindriftsloven § 29 femte ledd, jf. første ledd, fastsetter for reinbeiteområder, i tillegg til det som følger av andre lover, at hund som treffes «i umiddelbar forbindelse med at den har jaget eller skadet tamrein i område der reinen har lov å være, kan ... avlives av hvem som helst». I høringsnotatet punkt 2.2.3 heter det:

«Etter første punktum i femte ledd er det altså ingen begrensning i personkretsen m.h.t. hvem som kan avlive en hund som treffes ... i umiddelbar forbindelse med at den har jaget eller skadet tamrein. Alternativet «i umiddelbar forbindelse med» innebærer at hunder kan avlives også utenfor nødrettssituasjoner. ...

Bestemmelsene i første ... punktum gir altså i likhet med bufeloven adgang til avliving av hund etter at den konkrete faren for det jagede eller skadede dyret er over.

Reindriftsloven § 29 åttende ledd bestemmer at utenfor de reinbeiteområder som er omhandlet i reindriftslovens § 2, skal bufeloven gjelde også for rein, så langt den passer.»

12.1.2.4 Inngrep i uønskede situasjoner uten at loven krever konkret fare

Hund som påtreffes uten ledsager i den tid bufe beiter på lovlig beite, kan etter bufeloven § 2 annet ledd drepes på stedet av grunneieren, bufeets eier eller besitter og enhver som er havneberettiget i strekningen. Unntak gjelder for hunder som benyttes til reindriften. Kommunen kan med «departementets approbasjon» bestemme at regelen ikke skal gjelde i kommunen eller i deler av kommunen. I praksis gjelder imidlertid regelen i meget stor utstrekning. I departementets høringsnotat var bl.a. følgende sagt om denne regelen:

«Etter bufeloven § 2 annet ledd er det hjemmel for å avlive en hund som påtreffes i slik strekning som nevnt i første ledd, i den tiden bufe beiter. Annet ledd krever ikke at hunden jager eller skader bufe. ...

I Lovavdelingens uttalelse jnr. 1577/88 E ble det antatt at uttrykket «i den tid bufe beiter» skal forstås som den tid bufe vanligvis beiter, ikke som den tid det faktisk er dyr på beite.

Spørsmålet om en hund var «uten ledsager» ble vurdert i RG 1995 s. 596 (Gulating). Lagmannsretten uttalte her at for at hunden kan sies å være med ledsager, må ledsageren ha kontroll over hunden. Dersom ledsageren verken har synskontakt eller hører hunden over lengre tid, kan han ikke sies å ha kontroll over hunden.

Annet ledd gir altså hjemmel for avliving selv om det ikke har vært noen konkret fare for angrep på bufeet. I rettspraksis er bestemmelsen tolket strengt etter ordlyden. I Rt. 1973 s. 1233 uttalte Høyesterett at man med bufeloven av 1926 bevisst tok sikte på å sikre beskyttelsen av beitende bufe ytterligere i forhold til den bestemmelsen som gjaldt før loven, og som hadde blitt oppfattet som nær kategorisk. Formålet bak bestemmelsene har gjort det nødvendig at blant annet spørsmålet om hunden faktisk har voldt fare for bufe, er gjort irrelevant. Etter Høyesteretts oppfatning var det ut fra de samme hensyn naturlig å forstå loven slik at de subjektive motiver for avlivingen ikke skal tillegges vekt. Høyesterett uttalte at bestemmelsen i noen tilfelle kan føre til resultater som føles støtende, men dette må lovgiveren forutsettes å ha regnet med. Høyesterett uttalte likevel at det ikke kan utelukkes at motivet for avliving i et gitt tilfelle kan være så usaklig at det må betegnes som misbruk som ikke kan tolereres.»

Viltloven § 53 tredje ledd første punktum fastsetter at hund

«som løper løs i ekstraordinær båndtvangstid etter § 52 tredje ledd ..., kan dersom den ikke lar seg oppta, avlives på stedet av grunneier og jakt- eller fangstberettiget eller noen som opptrer på vegne av disse ...».

Ekstraordinær båndtvang etter viltloven § 52 tredje ledd kan være innført av Direktoratet for naturforvaltning etter forslag fra kommunen eller fylkesmannen utenfor den ordinære båndtvangstid 1. april - 20. august. Ekstraordinær båndtvang kan innføres dersom «forholdene gjør dette påkrevet for å beskytte viltet». Dette er særlig aktuelt i snørike vintre. Da vil løse hunder være en større risiko for viltet enn normalt, men loven krever ikke en konkret faresituasjon eller at den aktuelle hunden utgjør en konkret risiko for at avliving kan skje.

12.1.3 Hvordan skal den som lovlig har skadet eller avlivet en hund forholde seg etterpå?

Spesialhjemlene behandlet under punkt 12.1.2 gir direkte adgang til å drepe hunden, mens inngrep etter reglene om nødrett og nødverge ikke gir adgang til å gå lenger enn nødvendig for å avverge faren eller angrepet, jf. nærmere under punkt 12.1.1. Også ved praktiseringen av spesialhjemlene kan det tenkes at hunden blir påført skade i stedet for at den blir drept, og at situasjonen som betinger avlivingsadgangen er overstått. Den som har påført dyret skaden, vil i disse situasjonene få hjelpeplikt etter dyrevernloven § 6 og etter forholdene også en plikt til å melde fra til hundens eier eller innehaver eller til politiet. Dersom det ikke lar seg gjøre å få tak i disse eller veterinær innen rimelig tid, kan den skadde hunden på nærmere vilkår avlives for å spare den for mer lidelse. Avlivingen skal da skje i samsvar med reglene om avliving i nødstilfeller av syke, skadde eller hjelpeløse dyr i loven § 10, jf. § 9 og forskrift 11. oktober 1998 nr. 991 om avliving av hund og katt.

Hvis en hund er drept på stedet etter bufeloven, skal den ansvarlige snarest mulig underrette stedets politi som igjen skal underrette eieren, jf. § 2 fjerde ledd. Viltloven § 53 tredje ledd bestemmer at det straks skal gis melding til politiet når en hund blir avlivet på stedet. Reindriftsloven har ikke noen slik bestemmelse.

12.1.4 Plikt til å avverge fare som en hund volder

Etter vanlige sivilrettslige og strafferettslige regler kan både eieren og andre med tilknytning til dyret eller situasjonen, ha plikt til å avverge eller yte bistand i farlige situasjoner. En slik plikt kan bl.a. utledes av erstatningsrettslige regler, jf. bl.a. skadeserstatningsloven § 1-5 om ansvar for skade som dyr volder.

Den som utfører eller medvirker til legemsbeskadigelse ved hjelp av hund vil f.eks. ha hjelpeplikt overfor offeret, og til enhver tid plikt til å avverge videre skader, om nødvendig ved inngrep overfor hunden. Den som har ansvar for en hund, må videre antas å ha plikt til å tilbakekalle hunden og eventuelt etter beste evne stanse hunden ved tilgjengelige midler dersom hunden angriper barn eller voksne. Den som rettsstridig har hisset, tirret eller skremt hund eller medvirket til dette, noe som er straffbart etter straffeloven § 354 første ledd nr. 2, vil ha plikt til å avverge de skadevoldende følgene av dette. Gjør dette at han må skade hunden eller hundeeierens interesser for øvrig, blir han erstatningsansvarlig overfor hundeeieren, jf. skadeserstatningsloven § 1-4 annet punktum avslutningsvis. Også straffeloven § 354 første ledd nr. 3 og 4 kan medføre plikter for den som holder en «farlig» hund.

En plikt til å gripe inn mot en hund kan også skyldes tilknytningen til den som blir angrepet, ikke til hunden. F.eks. vil en ansatt i en barnehage ha plikt til å forsvare barna mot en angripende eller aggressiv hund.

12.2 Dansk og svensk rett. Kjæledyrkonvensjonen

Den danskelov 26. juni 1969 om hunde har ikke spesialregler av den type som behandles her under kapittel 12.

Den svenske lag (1943:459) om tillsyn över hundar och katter 3 § tredje stycket gjelder for hunder «som visat benägenhet att bita människor eller hemdjur» eller «som visat benägenhet att driva får», jf. loven 2 §. Slike hunder kan drepes hvis de påtreffes løse «i område där hemdjur finns». Vilkåret er at hunden ikke «låter sig tas om hand», og den som er berettiget til å drepe hunden er «den som äger eller vårdar hemdjuren». Den som dreper en hund skal snarest mulig melde forholdet til politiet. For øvrig viser departementet til reglene om løshunder nevnt foran under punkt 11.2, der også rennäringslagen (1971:437) 93 § andre stycket er omtalt. Den gir på vilkår som nevnt den som eier eller passer rein adgang til å drepe hund som jager eller på annet vis «ofredar» rein, dersom hunden ikke lar seg oppta. Etter tredje stycket skal den som har drept slik hund snarest mulig melde forholdet til politiet.

De svenske spesialreglene om avliving av hund som jager eller skader andre dyr, er mindre omfattende enn de norske spesialreglene. Den alminnelige nødrettsregelen i Sverige får dermed en mer sentral rolle enn i Norge.

Den europeiske konvensjon 13. november 1987 om beskyttelse av kjæledyr fastsetter i artikkel 3 nr. 1 at ingen «må utsette et kjæledyr for unødvendig smerte eller lidelse». Artikkel 11 om avliving sier at bare «veterinær eller annen kompetent person kan avlive kjæledyr, bortsett fra i nødstilfelle for å gjøre slutt på et dyrs lidelse når veterinærs eller annen kompetent persons hjelp ikke kan oppnås raskt nok, eller i andre nødssituasjoner som dekkes av nasjonal lovgivning. All avliving skal foretas på slik måte at fysisk og psykisk lidelse blir minst mulig avhengig av omstendighetene.» Videre er det stilt spesifikke krav til metoden som brukes, «bortsett fra i nødstilfelle».

12.3 Forslaget i Justisdepartementets høringsnotat oktober 2000

I lovutkastet var reglene om nøds- og faresituasjoner og visse tilfeller der hund går løs og utgjør risiko tatt inn som §§ 7 og 8. Den siste bestemmelsen ga en spesiell avlivingsfullmakt til politiet i første punktum og en viss krets utover det i andre punktum. For så vidt gjelder politiets fullmakter er § 8 behandlet under punkt 11 foran. Lovutkastet §§ 7 og 8 lød i sin helhet slik:

Ǥ 7 Om hund som truer, jager eller angriper

Den som ledsager en hund, skal sørge for å holde eller kalle hunden tilbake når den jager eller angriper mennesker, husdyr eller vilt.

For å redde folk eller dyr fra en truende, jagende eller angripende hund, kan hunden om nødvendig skades eller avlives av enhver, såfremt dette ikke fremstår som utilbørlig ut fra faren og forholdene ellers. Hunden kan ikke skades eller avlives dersom faren fra hunden blir voldt lovlig.

Hund som volder fare for og påtreffes jagende etter eller under angrep på

1. storfe, sau eller geit som oppholder seg i områder hvor eieren har rett til å la dem beite,

2. fjærfe som holdes som ledd i næringsutøvelse,

3. tamrein, eller

4. hjortevilt i båndtvangstid,

kan enhver alltid avlive på stedet dersom den ikke lett lar seg oppta.

§ 8 Om hund som går løs og utgjør risiko

Hund som ved ulovlig å gå løs utgjør en vedvarende risiko for mennesker eller slike dyr som nevnt i § 7 tredje ledd, kan avlives av politiet på stedet dersom den ikke lar seg oppta. Går hunden løs i utmark eller landbruksområder, kan også grunneier, fester eller forpakter, eller en berørt reineier på samme vilkår la den avlive.»

I høringsnotatet var disse forslagene behandlet under punkt 4.2.1 og 4.2.2, som her siteres i sin helhet selv om en mindre del også er referert under punkt 11 foran i proposisjonen:

«4.2.1 Adgang til avliving på stedet av hund som jager eller anfaller dyr eller mennesker

Adgangen til avliving på stedet av hunder som anfaller folk er i dag regulert av bestemmelsene i straffeloven §§ 47 og 48 om nødrett og nødverge, jf. foran under punkt 2.1. Etter nødrettsbestemmelsen skal man vurdere verdien av å avverge angrepet opp mot det inngrepet man foretar ved avvergelsen. Et menneske vil i vurderingen alltid ha større verdi enn hunder. Som sagt under punkt 4.1.2 antar Justisdepartementet likevel at det kan være ønskelig at en lov om hunder og hundehold inneholder en generell bestemmelse om hunder som truer, jager eller angriper folk eller dyr. En slik regel er tatt inn i utkastet § 7 annet ledd. I de nødsituasjonene som der beskrives, blir avveiningsprinsippet fra nødvergeregelen i straffeloven § 48 avgjørende for om det er lovlig å avlive eller skade hunden. Dette får praktisk betydning der hund truer, jager eller angriper andre dyr.

Adgangen til avliving på stedet av hunder som finnes i ferd med å jage eller skade bufe, er særregulert i bufeloven § 2 første ledd, jf. foran under punkt 2.2.2. Bestemmelsen kan ses som en utvidelse av den alminnelige nødrettsregelen, fordi det ikke stilles krav om noen forholdsmessighetsvurdering mellom den skade eller fare bufeet er utsatt for, og den skade som voldes ved at hunden blir avlivet. I det hele tatt krever ikke regelen en skjønnsmessig vurdering slik som straffelovens regel gjør. Etter Justisdepartementets syn kan det være grunn til å ha en helt klar særregel som gir adgang til avliving på stedet av hund som er under angrep på bufe. Det bør bl.a. legges vekt på den lidelse bufeet påføres ved et angrep fra hund, og at lovregelen gjelder en situasjon som jevnlig forekommer. En særregel som gir adgang til avliving vil også ha en preventiv virkning, på den måten at hundeeieren får et udiskutabelt incitament til å holde hunden unna bufe. En regel om dette er inntatt i lovutkastet § 7 tredje ledd. Regelen vil ikke gi adgang til å avlive en liten hund som markerer seg uten at jaging eller angrep betyr noen reell fare for husdyr eller hjortevilt.

Etter bufeloven § 2 første ledd er det ikke noe krav om at faren eller skaden for bufeet forsøkes avverget på annen måte enn ved avliving. Justisdepartementets foreslår i notatet her at det innføres et slikt krav, slik som det etter gjeldende rett vil være etter både den alminnelige nødrettsregelen og etter viltloven § 53 tredje ledd. Å avlive en hund er et sterkt inngrep for hundeeieren. I en angrepssituasjon må det avgjørende være å hindre at andre dyr påføres skade. Adgangen til avliving på stedet bør ikke gå særlig lenger enn dette hensynet tilsier. En vid avlivingsadgang kan ha en preventiv effekt overfor hundeeieren, slik at hundeeiere passer bedre på hundene, noe som kan redusere antall angrep på andre dyr. Men preventive hensyn kan også ivaretas ved bøter og erstatningsansvar og ved adgang til å fremsette et avlivingskrav i ettertid. Etter departementets syn er det ikke tilstrekkelig grunn til å gi adgang til avliving dersom skaden eller faren for bufeet lett kan avverges ved å ta opp hunden umiddelbart.

Det er etter gjeldende rett noe uklart hvilke dyr som omfattes av begrepet «bufe», jf. Rt. 1997 s. 1341, hvor retten drøfter begrepet og kommer til at det iallfall ikke omfatter fjærkre. I noen ordbøker defineres bufe som storfe, mens begrepet i bufeloven er ment å omfatte også småfe (sau og geit). Fordi begrepet bufe er noe uklart og forekommer lite i dagligtalen, foreslås det at begrepet ikke benyttes i en ny hundelov, men i stedet erstattes med uttrykket «storfe, sau og geit».

Reglene i bufeloven § 2 første ledd gjelder bare i områder hvor bufe lovlig beiter. Bufe som oppholder seg andre steder er ikke beskyttet av regelen. Begrunnelsen er formodentlig at bufeet er særlig utsatt når de er på beite. I det følgende lovutkastet er regelens virkeområde foreslått begrenset til strekninger der bufe lovlig beiter, slik at det geografiske virkeområdet blir det samme som etter bufeloven § 2.

Etter bufeloven § 2 tredje ledd er det adgang til avliving på stedet av hund som skader fjærfe. Departementet antar at en kasuistisk særregel også for dette tilfellet bør opprettholdes, i forhold til fjærfe som holdes som ledd i næringsutøvelse. Også her er det tale om en situasjon der man bør videreføre en klar og udiskutabel regel. Men etter departementets syn bør også adgangen til avliving av hund som skader fjærfe være betinget av at hunden ikke lett lar seg oppta.

Adgangen til å avlive hund som er i ferd med å jage eller skade tamrein følger i dag av reindriftsloven § 29 femte ledd første punktum, jf. foran under punkt 2.2.3. Bestemmelsen gir hjemmel for avliving av hunder som treffes «jagende eller i umiddelbar forbindelse med at den har jaget eller skadet tamrein». Departementet mener at det også for adgang til avliving av hund som skader rein bør være et vilkår at hunden ikke lett lar seg oppta. Departementet foreslår i notatet her at hjemmelen for å avlive hund i umiddelbar forbindelse med at den har jaget eller skadet tamrein, ikke blir videreført. En slik regel kan ikke begrunnes ut fra nødrettsbetraktninger. Krav om etterfølgende avliving bør fremsettes for og behandles av namsmyndighetene her som i andre situasjoner der hunder har angrepet dyr eller mennesker. En adgang til etterfølgende avliving på stedet av hvem som helst gir ikke sikkerhet for at avliving foretas på en forsvarlig og skånsom måte. Men hvis situasjonen er slik at hunden etter at den har jaget eller skadet tamrein fortsatt truer reinen, må hunden om nødvendig kunne avlives etter lovutkastet § 7 annet ledd.

Etter viltloven § 53 tredje ledd første punktum er det adgang til avliving på stedet av hund som «i båndtvangstid påtreffes jagende etter hjortevilt ... dersom den ikke lar seg oppta». Det foreslås at regelen opprettholdes og overføres til en lov om hunder og hundehold. Regelen blir endret noe for å få parallellitet i forhold til øvrige tilfeller som lovutkastet § 7 annet ledd omhandler.

Et spørsmål er om adgangen til avliving etter en utvidet nødrettsregel bør være betinget av at hunden faktisk er under angrep på det forfulgte dyret, eller om det er tilstrekkelig at hunden jager dyret. De gjeldende lovbestemmelsene gjelder også i forhold til hunder som jager bufe, rein og hjortevilt uten at det foreligger et konkret angrep. Kravene til angrepssituasjonen er ulikt formulert i de forskjellige lovene: «hund som finnes i ferd med å jage eller skade bufe» (bufeloven), «hund som treffes jagende eller i umiddelbar forbindelse med at den har jaget eller skadet tamrein» (reindriftsloven), «hund som ... påtreffes jagende etter hjortevilt» (viltloven). Adgangen til å avlive fredet vilt som er under angrep på bufe eller tamrein er regulert i viltloven § 11 andre ledd. Bestemmelsen gir hjemmel for å felle vilt under «direkte angrep» på bufe og tamrein.

Dersom en hund jager et dyr og den ikke lar seg ta inn, vil det formodentlig være en aktuell og betydelig fare for at hunden vil angripe dyret. Det foreslåtte lovutkastet bygger på at den utvidede nødrettsregelen også skal gjelde i forhold til hund som jager uten at et angrep på en annen måte er påbegynt.

Departementet mottar gjerne synspunkter på om også andre dyr enn storfe, sau, geit, fjærfe som holdes som ledd i næringsutøvelse, tamrein og hjortevilt bør være beskyttet av en slik bestemmelse.

4.2.2 Adgang til avliving på stedet av hund som går løs

Det er i dag ikke noen generell adgang til avliving på stedet av hund som går løs i strid med båndtvangsbestemmelser. I Innst. S. nr. 183 går Justiskomiteen mot å innføre en slik adgang. På s. 1 i innstillingen heter det: «Komiteen vil også påpeke at dersom det skulle åpnes for en generell avlivingsadgang på stedet av løshunder vil det skape uholdbare risikosituasjoner med bruk av våpen.» Justisdepartementet vil ikke foreslå en slik generell avlivingsadgang.

Et annet spørsmål er om hjemlene for avliving av hunder som går løs i beitestrekning for bufe eller i ekstraordinær båndtvangstid etter viltloven § 52 tredje ledd, bør beholdes, eventuelt i en omarbeidet form.

Bufeloven § 2 annet ledd gir hjemmel for avliving av hund som påtreffes uten ledsager i strekning hvor bufeets eier eller besitter har rett til å la det beite, i den tiden bufe beiter. Bestemmelsen har vært kritisert, fordi den er så kategorisk. Bestemmelsen åpner ikke for noen vurdering av forholdsmessigheten av å foreta avliving, eller om den løse hunden i det konkrete tilfellet representerer en risiko. Det vil ikke ha noen betydning om hunden er sluppet løs forsettlig, om den er sluppet løs som følge av uaktsomhet, eller ved et hendelig uhell. Bakgrunnen for at regelen ble vedtatt i 1926, var antakelig at man den gang var mer plaget av løshunder på bygdene. Trolig har loven virket slik at dette problemet er sterkt redusert i dag. Men en slik regel til vern bare for bufe vil ved en samordning av hundelovgivningen ikke lett la seg forsvare selv om trolig enkelte hundeholdere kan misbruke den omstendighet at regelen blir opphevet. At en hund går løs i beitestrekning er heller ikke ensbetydende med at den representerer en reell risiko for dyr på beite. Bestemmelsen åpner også for avlivinger som er motivert ut fra andre hensyn enn å beskytte dyr på beite. Når avliving foretas etter bestemmelsen, har man heller ingen garanti for at det skjer på en forsvarlig og skånsom måte. Departementet foreslår derfor at den absolutte adgangen til avliving av hund som går løs i område som er beitestrekning for bufe, oppheves.

Viltloven § 53 tredje ledd gir hjemmel for avliving på stedet av hund som løper løs i ekstraordinær båndtvangstid. Forutsetningen for at slik hund kan avlives, er at den ikke lar seg oppta. Regelen må ses i sammenheng med den fare det representerer for viltet at hunden løper løs i slik båndtvangstid.

Justisdepartementet antar at det er behov for å ha en viss adgang til avliving av hund på stedet, selv om det ikke foreligger en aktuell nødrettssituasjon eller det er oppstått en situasjon der hunden truer, jager eller angriper bestemte mennesker eller dyr, jf. lovutkastet § 7. Men departementet ønsker å begrense adgangen til avliving av hund som går løs, til situasjoner der den konkrete løse hunden utgjør en konkret skaderisiko for folk eller dyr som nevnt i lovutkastet § 7 tredje ledd. Slik avliving bør bare kunne skje der risikoen er vedvarende, altså ikke f.eks. hvis hunden bare under en kort løpetur bort fra eieren utgjør en risiko f.eks. for sauer i området. Vedvarende risiko vil f.eks. foreligge der en ukjent hund av en type som man erfaringsmessig må regne med kan gå løs på beitedyr, eller en fra før kjent farlig hund, er observert løs i et beiteområde så lenge at man må regne med at den er kommet bort fra eieren. Hunden bør da kunne avlives på stedet, dersom den ikke lar seg ta opp. Man kan f.eks. også tenke seg en situasjon der en hund en tid har gått løs i et boligområde, og den ikke lar seg ta opp. Hvis man må anta at hunden kan være til fare for f.eks. barn, bør den kunne bli avlivet på stedet. I tråd med dette gir lovutkastet § 8 en viss adgang til avliving av hund som går løs.

Adgangen til avliving på dette grunnlag bør som utgangspunkt bli lagt til politiet. Særlig hvis hunden går løs i utmark, må man både i sentrale og andre deler av landet tenke seg at det kan ta tid å få politiet til stedet, også fordi søking etter en hund i utmark i seg selv kan ta tid. En side av saken er at politiet ofte kan befinne seg langt borte fra et gårdsbruk eller landbruksområde. Samtidig vil det ikke være upraktisk at det nettopp i tilfeller der hund går løs i landbruksområder og utmark kan være et behov for raskt å eliminere den risikoen som hunden skaper, f.eks. der det er sau på beite i området. Justisdepartementet antar derfor at det kan være behov for å gi grunneieren eller en berørt reineier kompetanse til å la en hund avlive på stedet i utmark og landbruksområder på samme vilkår som for politiet. Hva som er utmark og landbruksområder, forutsettes vurdert på samme måte som etter friluftsloven og plan- og bygningsloven.»

12.4 Høringsinstansenes syn

12.4.1 Generelle merknader om avliving av hund

Inngrep i nøds- og faresituasjoner dreier seg ikke bare om avliving av hund. I likhet med Stortingets vedtak 26. mai 1998, se punkt 2.1 foran, og departementets høringsnotat oktober 2000, har imidlertid høringsinstansene i vesentlig grad fokusert nettopp på den siden av reglene som knytter seg til avliving. Departementet har mottatt en del generelle merknader om avlivning av hunder, som blir presentert her før merknadene som knytter seg til de konkrete regelforslagene:

Fellesuttalelsen 20. mars 2002 fra Norsk Kennel Klub, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Hundekjørerforbundog Fuglehundklubbenes Forbund fremholder følgende synspunkter:

«Det er viktig at avlivning som straff ikke bærer preg av hevn mot hunden eller straff mot eieren. Avlivning lar seg bare forsvare der hundens gemytt tilsier et slik inngripende tiltak. Hund er et viktig rettsgode, og forsvarlig saksbehandling og rettssikkerhet må foreligge. Det må fokuseres på ansvaret hos den egentlige ansvarlige: Hundeeieren.

Departementet har foreslått bestemmelser som gjør det enklere for andre enn eier å avlive hund. Det er ikke dokumentert behov for en slik utvidet adgang, og det fremgår ikke hva slags uønskede effekter man tar sikte på å avverge gjennom økt mulighet til å avlive hunder. Det foreligger ingen drøftelse av om avlivning, basert på de faktiske forhold, er et hensiktsmessig virkemiddel til å oppnå målet. Det er vår klare oppfatning at den økte adgang til avlivning ikke er nødvendig og innebærer feil fokus: Mot hunden i stedet for der problemet normalt ligger: På hundeeieren.

Det er helt uforsvarlig å gi nærmest alle og enhver adgang til å avlive hund utenfor de klare nødrettstilfellene. Dette vil skape uholdbare situasjoner, øke potensielt skadeomfang, innebære et fravær av rettssikkerhet for hunden og dens eier, samt være i strid med Kjæledyrkonvensjonen som Norge er bundet av. ...»

Fuglehundklubbenes Forbunduttaler i sin ordinære høringsuttalelse bl.a. følgende:

«Avlivning må ikke benyttes som en sanksjon i de tilfeller det er hundeeieren som er å bebreide, og hunden ikke kan betraktes som farlig eller lignende. Det er den egentlige skyldige - hundens eier - som må straffes. Det er klart at rigide avlivningsbestemmelser kan ha en preventiv effekt. Å bruke avlivningsregler preventivt fremstår imidlertid som brutalt og totalt i utakt med moderne rettstenkning. En hund er et levende vesen, ingen gjenstand. Det er lenge siden fysiske eller totalt uforholdsmessige avstraffelser, som fortsatt håndheves i en del av verdens land, ble avskaffet hos oss. Vi vil ikke være bekjent av totalt uforholdsmessige reaksjoner. ...

Sist, men helt avgjørende er det at vi har i traktat form påtatt oss å beskytte kjæledyrene - det vil være i direkte motstrid med kjæledyrkonvensjonen og dens intensjoner, å bruke avlivning preventivt. ...

Det er trolig bred enighet om at avlivning av hund bør være et virkemiddel. Har en hund ved sin oppførsel gjort det klart at den har et slik gemytt at den utgjør en fare for omgivelsene, fremstår det som nødvendig og tjenelig for alle parter at hunden avlives.

Hertil bør det bemerkes at det fleste hundeeiere i en slik situasjon selv vil vurdere situasjonen dithen at avlivning er nødvendig, og derfor på eget initiativ besørge dette. Tallene i høringsutkastets pkt 3.2.1 tyder også på at mange hundeeiere er seg sitt ansvar bevisst. Det finnes trolig hundeeiere som ikke er seg sitt ansvar bevisst, og av den grunn er behov for en avlivningshjemmel i loven. Hvor langt en slik adgang skal gå må avhenge av en grundig vurdering av behovet.

... For hundens eier vil avlivning fremstå som en inngripende reaksjon. De fleste hundeeiere har et nært følelsesmessig forhold til sine dyr. Det synes utvilsomt at blant de dyr mennesket omgir seg med har hunden en helt spesiell status; gjerne uttrykt slik at hunden er «Menneskets beste venn». Dette har trolig sammenheng med hvordan hund holdes, og den kontakt man kan oppnå med en hund. Fra psykologien kan vi hente kunnskap om de sterke sorgreaksjoner mennesker kan gjennomgå etter å ha mistet et kjæledyr. Det er neppe omdiskutert at denne reaksjonen vil være sterkere ved en plutselig avlivning, enn dersom man mister dyret etter for eksempel et langvarig sykeleie eller en naturlig aldringsprosess. Det fremgår klart av høringsutkastet at denne menneskelige dimensjon ikke er hensyntatt av departementet. ...

Departementet uttalelser vitner om at man er ukjent med at en del hunder kan ha en svært stor økonomisk verdi. ... I dagspressen kunne vi for noen år tilbake lese om at schæfer hannhunden som hadde vunnet den internasjonalt prestisjetunge Verdensutstillingen, ble solgt til India for 1 million kroner. Slike summer er naturligvis noe som svært unntaksvis forekommer, men særlig jakthunder og andre brukshunder, for eksempel førerhunder, kan ha en stor økonomisk verdi. En særlig god fuglehund kan ha en omsetningsverdi i hundretusenkroners klassen. En hund importert fra utlandet med de kostnader det medfører, kan fort koste eieren det dobbelte. En alminnelig god fuglehund med 1. premie AK har en omsetningsverdi på rundt 30 000 kroner. Det er gjerne folk som driver mer eller mindre profesjonelt med trening av hunder som omsetter hundene sine. Familiehunder omsettes normalt ikke selv om de har en betydelig verdi.

For uten verdi ved omsetning, har gode hannhunder et relativt stort inntektspotensial i form av parringsavgifter. For hver parring vil en hannhund eier normalt motta kr 5-7 000,-. De mest brukte fuglehund hannhunder i et lite land som Norge ligger på rundt 100 parringer. Hundens verdi som avlsdyr kan følgelig være betydelig. Nyinnkjøp av valp som er av ren rase koster mellom 5 000 og 7 000 kroner.

... På bakgrunn av den følelsesmessige og økonomiske betydning en hund har, vil avlivning av hund i svært mange tilfeller innebære et så inngripende tiltak ovenfor eieren, at avlivning ikke lar seg forsvare. Avlivning bør kun være en reaksjon i de tilfeller det er nødvendig å fjerne hunden som risikomoment (vedvarende risiko grunnet atypisk gemytt eller akutt risiko i en nødssituasjon hvor et gode som likestilles eller settes over hunden er truet). Å bruke avlivning som reaksjon i de tilfeller eieren er å bebreide og skal straffes, vil i de fleste tilfeller innebære en total mangel på forholdsmessighet og er dessuten en reaksjonsform som fullstendig mangler sidestykke i norsk rett.

Det er vårt syn at en avlivningshjemmel i loven alltid (med unntak av de klare nødssituasjoner) må inneholde et krav om at avlivning er forholdsmessig. Alt annet vil være å se bort i fra foreliggende hensyn, og er dessuten et brudd på grunnleggende rettssikkerhetstradisjoner.

At avlivning slik lovutkastet er lagt opp i realiteten er en straff overfor hundens eier i enkelte tilfeller. Vi komme nærmere tilbake til dette i forbindelse med kommentarene til de enkelte bestemmelser (§ 7, § 8, § 9). De straffer som settes for eiers manglende overholdelse av båndtvangsbestemmeler, manglende oppsyn med hund osv. må være i samsvar med nivået på straffer for overtredelser på andre livsområder, og sist men ikke minst må den reaksjon det legges opp til totalt sett ikke blir for inngripende.

... Det er grunn til å kommentere at flere av de avlivningshjemler som er foreslått legger opp til at «enhver» kan foreta avlivning på stedet. Utenfor nødrettsituasjonene oppfatter vi dette som svært uheldig. I tillegg til justiskomiteens påpekning av at en avlivningsadgang på stedet vil skape uholdbare risikosituasjoner med våpen, finner vil grunn til å trekke frem følgende forhold:

1) Rettssikkerhet

Som det fremgår ovenfor kan en hund være en svært viktig «ting». For mange hundeeiere er nok hunden den «tingen» de eier de har de sterkeste følelsesmessig tilknytning til. Hunden er et familiemedlem. Som nevnt kan hunder også ha stor økonomisk verdi. Det må legges til grunn som et generelt prinsipp i norsk rett at jo viktigere rettsgoder vi står ovenfor, jo større krav må stilles til borgernes rettssikkerhet. Den juridiske gjenstanden hund er et levende individ, og en død hund har naturligvis ingen verdi verken på den ene eller andre måten. Hensett til dette er det uakseptabelt at det åpnes for en adgang til avlivning på stedet av nærmest hvem som helst, utenfor de rene nødrettssituasjoner. Skulle det senere vise seg at vilkårene for avlivning ikke var til stede, er det skjedd en skade som i de fleste tilfeller vil være uopprettelig. Slike reaksjonsformer hører ikke hjemme i en moderne rettsstat med mindre det foreligger en nødrettsituasjon. Det fremstår som svært urimelig at man skal ha mindre rettssikerhetsgarantier når man står i fare for å miste noe som økonomisk og følelsesmessig kan være svært viktig, enn når politiet ønsker å inndra for eksempel en tollekniv med en helt ubetydelig verdi fordi denne i er båret på offentlig sted i strid med straffelovens § 352a. Hund er et viktig rettsgode for mange og rettssikkerheten for borgerne må sikres i tilstrekkelig grad.

2) Human avlivning - forholdet til dyrevernloven -uheldige scener

Ved å tillate enhver å foreta avlivning har man ingen garanti for at avlivningen skjer på en hensiktsmessig og human måte. Vanlig prosedyre ved avlivning av dyr som for eksempel er skadet i bil påkjørsel, er å ta kontakt med den lokale viltnemnd, som besørger en profesjonell og human avlivning. Et krav om human avlivning fremgår av dyrevernloven - § 9, samt forskrift om avlivning av hund og katt (FOR 1998-10-11 991 LD) som nærmere beskriver hvorledes en hund lovlig kan avlives. Forskriften gjelder neppe i nødrettsituasjoner. Denne høringsinstans er av den oppfatning at en rett for enhver til å foreta avlivning, også lett kan komme i konflikt med dyrevernlovens generelle prinsipp om at dyr ikke må lide i utrengsmål.

Man skal heller ikke se bort i fra at en avlivningsrett for enhver kan medfører scener som kan virke svært støtende på omgivelsene. En episode med et skadet rådyr i Asker i februar d.å. fikk behørig omtale i dagspressen etter at politiet som var tilkalt, drepte dyret med batong inne på et boligfelt. Slike episoder må lovgivningen legge opp til å unngå. Særlig uheldig kan dette bli dersom et familiemedlem ser at familiehunden blir avlivet - dette må antas å være svært uheldig for de som rammes, og barn vil være en særlig utsatt gruppe i denne sammenheng. Psykiske påvirkninger og skader kan neppe utelukkes.

Et grufullt og kvalmende eksempel på avlivning av ukyndige uten nødvendig redskap er saksforholdet som fremgår i Rt 1962 s. 657: A og B søkte i fellesskap å ta livet av en hund ved at A først tildelte den to kraftige slag i pannen med en ¾ kg tung sten, hvoretter B tok hunden i bakføttene og slo hodet dens mot en sten, hvorpå dyret ble kastet ned i en ur uten at det først ble foretatt noen avblødning eller fullstendig knusing av hodet, og således at hunden ble liggende om lag 14 dager inntil den ble funnet der i live av forbipasserende barn.

3) Stridende mot Europarådskonvensjonen av 13.11.1987 ombeskyttelse av kjæledyr art 11

En avlivningsrett for enhver utenfor nødrettstilfellene strider mot den foran omtale Europarådskonvensjonen om kjæledyr. ...»

Videre har Fuglehundklubbenes Forbundbl.a. følgende merknader:

«Vide avlivningshjemler åpner for mulige «hundemord»

Ved å lage for vide avlivningshjemler åpner man for at andre motiver enn de lovbestemmelsen er ment å beskytte, kan komme inn og ikke bare motivere avlivning av hund, men også i realiteten beskytte den urettmessige avlivning fordi det i praksis sjelden vil være mulig å føre bevis for hva som virkelig har skjedd. Det kan bli alt for lett å komme unna med «hundemordet» ved å påberopelse av en eller annen vidtrekkende bestemmelse.

Vi har fått tilbake meldinger fra noen av våre medlemmer som bor på landet om at man må være svært varsom med å gi for vide avlivningshjemler, hensyntatt at disse hjemlene kan misbrukes med tanke på uvennskap og misunnelse som følge av grensetvister, tvister om jakt og jaktrettigheter og lignende tvister som nesten uten unntak oppstår. Det bør også tilføyes at jegere fra byene ikke alltid er like populære i lokalmiljøet, uten at de nødvendigvis har foretatt seg noe galt. Konflikten by og land i sin klassiske versjon oppstår. Det er et faktum at vi har svært mange velstående mennesker tilsluttet våre medlemsklubber, og dette gjør at man kan kreve opptil kr 10 000 pr. dag i de beste terreng de første dagene av rypejakta. Vi har sett at slike forhold har satt irrasjonelle følelser i sving hos enkelte. Noe annet er kanskje ikke å forvente, men det er viktig at dette ikke går ut over en helt uskyldig hund.

På mange livsområder finnes det mennesker som har et nærmest fanatisk syn, slik også for hunders vedkommende. Det finnes noen mennesker vi kan betegne som «hundehatere». Disse kan selvfølgelig tenkes å misbruke foreliggende avlivningshjemler.

I Ot.prp. nr. 9 (1980-81) pekes det på at bestemmelsene om hund har vært «gjenstand for strid og bitterhet og gitt mulighet for vilkårlig avlivning». Det er viktig å sikre at regelen ikke er utformet så vidtgående at en hund kan avlives i andre tilfeller enn der det absolutt er påkrevet. I motsatt fall kan det oppstå situasjoner der uskyldige hunder blir offer for nabostridigheter, misunnelse, fordommer og hundehatere.

Høyesterett har lagt til grunn at motivet for en avlivning er irrelevant dersom bestemmelsene i bufeloven § 2 annet ledd er oppfylt, se Rt 1973 s. 1233. Saksforholdet er illustrerende for det vi vil kalle et «hundmord»: En bonde hadde irritert seg kraftig på en engelsk setter som hadde vært innom gården tidligere. Bonden hadde bestemte seg for å ta livet av hunden ved en passende anledning. Den aktuelle kvelden var det sauer rundt gården, men etter opplysningene er det ikke grunn til at hunden brød seg med disse. Bonden fikk fanget setteren og tok den med ned i kjelleren og slaktet den.

...Hundens vekt - viktig rettsgode - Kjæledyrkonvensjonen

Som vi har redegjort for foran i punkt 2 må det ut i fra hundens betydning for den enkelte og for samfunnet, legges til grunn at hund er et viktig rettsgode som har krav på et særskilt vern. Til dette er det å tillegge at Norges tiltredelse og ratifikasjon av Kjæledyrkonvensjonen legger bestemte føringer i forhold til prioritering av kjæledyr - både konkret og på et mer generelt plan. Vi har anerkjent ikke bare kjæledyrenes egenverdi, men også deres betydning for samfunnet og den enkelte. Disse hensynene må naturligvis komme inn og påvirke de lovbestemmelser som utformes.

... Oppsummering av noen hovedsynspunkter

De avlivningshjemler som vedtas må være begrunnet ut i fra et reelt behov, samt en avveining av de foreliggende hensyn. ... Vi er av den klare oppfatning at et så inngripende vedtak som avlivning av en hund, i den grad det er mulig, må være undergitt en saksbehandling som sikrer hund og dens eiers rettssikkerhet tilstrekkelig. Dette betyr at en avlivning på stedet bare kan foretas der det er strengt nødvendig og ingen annen mulighet er åpen, samt at det er et viktigere rettsgode enn hunden som fordrer avlivningen.

Etter vår oppfatning kan det ikke legges til grunn at hunder generelt utgjør en risiko som begrunner en avlivningsrett utenom nødvergetilfellene. ... Bittskader fra hund forekommer, men kan neppe karakteriseres som et problem i dagens samfunn.

Vi er bekymret for hvordan avlivningshjemmel blir å forstå for folk flest - "på folkemunne". Vi er av den oppfatning at man ved å lovfeste for vide avlivningshjemler åpner for en åpenbar risiko for misforståelser. I denne sammenheng er det grunn til å peke på hvorledes bestemmelsene i for eksempel friluftsloven har blitt tolket til det ugjenkjennelige. Enkelte synes tilnærmelsesvis å være av den oppfatning at man nærmest kan låne terrassegrillen til hytter i strandsonen og campe på gårdstunet.

Videre er vi av den oppfatning at det gir en svært dårlig signaleffekt å lovfeste slike bestemmelser som departementet har foreslått. Det er her en fokus på det negative ved hundehold. Videre er det etter vår oppfatning slik at nødrettsbetraktninger i svært få tilfeller vil berettige avlivning av en hund. Det er viktig at myndighetene ikke er med på å bygge opp under det inntrykk enkelte, i sin uvitenhet, har fått av hunder basert på tabloidpressens oppslag.»

Norsk Kennel Klub uttaler dette:

«Norsk Kennel Klub er uenig i at man ikke kan gå ut fra at gjeldende rettstilstand har vært skadeforebyggende. Sammenholder man tallene for beitedyr i utmark med at vi har ca. 300.000 hunder, hvorav ca. 50.000 jakt- og ettersøkshunder, som trenes og brukes til jakt i nettopp utmarksområder, er det klart at skade voldt av hund er minimale, i all fall i forhold til annen avgang.

Man kan vanskelig se noen annen forklaring på dette, enn i de rigorøse avlivningsbestemmelser man har, særlig i bufeloven. Ut fra den gjeldende rettstilstand har Kennelklubben drevet et omfattende arbeid for å heve hundeeiernes etiske nivå på dette område. Man mener å se en bekreftelse på dette i de tall som er fremlagt av Departementet.

Et tilsvarende arbeid er utført av Norges Jeger- og Fiskerforbund, som bl.a. har tatt initiativet til å etablere «hund-sau-kurs», hvor hunder dresseres til å unngå sau.

Nevnes må også den oppdragende virkning av den obligatoriske jegerprøve som avlegges av ca. 12.000 personer årlig.»

Rådet for dyreetikkuttaler bl.a. dette:

«Avliving av dyr skal foretas på en forsvarlig måte. Dyrevernloven og dens forskrifter inneholder konkrete bestemmelser om avliving av hund. Lovutkastet problematiserer ikke over muligheten til å foreta en forsvarlig avliving i en opphetet situasjon, annet enn risiko for skade på folk ved bruk av skytevåpen i tettbygd strøk. Det vil være svært vanskelig for «enhver» å oppfylle kravene til dyrevernmessig forsvarlig avliving, dersom hunden ikke lar seg fange inn (»oppta»). Det finnes bl.a. eksempler på at hunder som har jaget sau, er steinet i hjel. Dersom hunden lar seg oppta, er en nødsituasjon ikke lenger til stede. Avliving av hunden for å avverge videre skade er dermed ikke lenger nødvendig. Et eventuelt krav om avliving kan framsettes i ettertid. Avliving av hund på stedet bør etter rådets syn bare kunne godtas dersom det foreligger en akutt nødvergesituasjon. I nødverge vil handlinger som ellers er forbudt etter norsk regelverk, kunne aksepteres. ...»

Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr sier bl.a. dette:

«Et annet punkt vi reagerer på er bruk av enten bøter eller avliving som kontrollmetode. Avliving er et meget sterkt virkemiddel både for eier og dyr, og er mindre akseptabelt i samfunnet nå enn det var for 50 år siden. Vi synes at departementet bør vurdere andre reaksjonsformer som f.eks. bruk av munnkurv eller båndtvang på offentlig plass for dømte dyr/eiere. I tillegg bør det fokuseres mer på forebyggende arbeid, for eksempel ved bruk av informasjon til hundeeiere (med obligatorisk id-merking blir dette lettere) og undervisning om rett hundehold i skolen.»

I tilknytning til reglene om inngrep mot hunder for å avverge akutte faresituasjoner sier samme instans bl.a. at «påføring av skade [bør] skje på en slik måte at man ikke under forløpet kommer i fare for å påføre hunden større lidelse enn det situasjonen krever, og dermed overtrer bestemmelsene i dyrevernloven».

Foreningen for Hundeomplassering sier dette:

«FFHO registrerer at det i høringsutkastet tas utgangspunkt i at nordmenns hundehold er å betrakte som et nødvendig onde. Derfra bærer det galt av sted. Med dette utgangspunkt gis enhver utstrakt rett til å skade og/eller drepe en hund. FFHO mener at å åpne for å tillate utøvelse av selvjustis er et juridisk tilbakeskritt, og ikke har noen rettmessig plass i et sivilisert og moderne samfunn. ...»

Dyrebeskyttelsen Norgei uttalelse 10. juli 2002 sier kategorisk at «avliving på stedet av hund må ikke tillates». Senere i samme uttalelse fremgår at myndighetene må sørge for at nødsituasjoner ikke oppstår:

«Det er av avgjørende betydning at myndighetenes kontrollinstanser har god opplæring innen hunders adferd og læringspsykologi. Dyrebeskyttelsen Norge etterlyser dessuten større handlekraft for å avverge tragedier. Inngripen bør finne sted i forkant av ulykken.»

Professor Jo Hov stiller bl.a. spørsmål

«om det er noe behov for særskilte lovbestemmelser om avliving av hund. Vi har ingen regler om avliving av andre dyr som volder skade - verken ville dyr eller husdyr - hester som sparker, kyr som stanger eller katter som jager fugl.»

Norges Jeger- og Fiskerforbund tar generelt avstand fra høringsnotatets lovutkast som gir folk adgang til bl.a. avliving av hund på stedet i situasjoner der en hund utgjør en akutt fare eller aktuell vedvarende risiko:

«Lovutkastets forslag til § 7 og § 8 er kanskje de mest provoserende og uakseptable forslagene i det framlagte lovutkastet. Forslagene innebærer en gjeninnføring av hva som tidligere ble betegnet som «hundemordparagrafen» og som Stortinget fjernet fra norsk lovverk gjennom sin behandling av forslaget til viltlov i 1981. Det er også verdt å merke seg at man løste problemene omkring løse hunder på andre måter enn å legge opp til at folk flest skal kunne ta seg til rette.

Utkastet til §§ 7 og 8 er tett opp til å legge opp til hva som må betegnes som privat justis, noe NJFF finner totalt uakseptabelt. Det kan ikke forsvares at man åpner for at enhver ut fra sin subjektive vurdering av en situasjon, har anledning til å skade eller avlive en hund.

Når det gjelder forholdet til nødverge og nødrett, vil det være fullt ut tilstrekkelig å vise til straffelovens §§ 47 og 48. Disse to paragrafene dekker behovet for bestemmelser på dette området.

Videre finner NJFF at utkastene til § 7 og 8 klart vil være i strid med dyrevernlovens bestemmelser om at ethvert dyr skal behandles på en måte som ikke medfører at dyret vil utsettes for lidelse. Videre er det viktig å være klar over hva man faktisk åpner for ved å foreslå at enhver skal få anledning til å skade en hund. Ethvert dyr som skades vil reagere med å mobilisere alle sine krefter for å forsvare seg selv. Dette vil kunne medføre uakseptable og også svært farlige situasjoner der en hund som skades vil kunne mobilisere sine siste krefter til et angrep mot den som volder den skade. Dette er en naturlig reaksjon i en slik situasjon, noe som kan medføre stor fare for det mennesket som volder skade på hunden. NJFF vil hevde at departementet ikke kan ha tenkt gjennom konsekvensene av det framlagte utkastet til lovutkast på dette området. Her åpnes det for tilstander som ingen kan akseptere eller ønske.»

Som en ren saksopplysning vil departementettilføye at lov 14. desember 1951 nr. 7 om viltstellet, jakt og fangst § 56 fjerde og femte ledd, opphevet 1981 - som departementet antar at høringsinstansen sikter til med betegnelsen «hundemordparagrafen» - lød slik:

«Hund som løper løs i område som nevnt i første ledd [altså; «område hvor det forekommer vilt som går inn under fredningsbestemmelsene i denne lov»] i tiden fra og med 1. april til og med 20. august eller som treffes jagende etter elg, hjort, dådyr eller rådyr i fredningstiden for vedkommende dyreart, kan grunnens eier, den jakt- eller fangstberettigede eller noen som opptrer på vegne av disse, avlive eller innen 1 måned kreve at politiet besørger avlivet.

Hund som løper løs i område hvor bandtvang er påbudt av viltstyret i medhold av annet ledds annet punktum [altså; «dersom snøforholdene gjør det påkrevet for å beskytte viltet»], kan hvem som helst avlive eller innen 1 måned kreve at politiet besørger avlivet.»

Også Vestby kommune snakker om «hundemordparagrafen»:

«Vi har bare positive erfaringer med opphevelsen av «hundemordparagrafen» fra jaktloven til viltloven. Hundeholdet har blitt bedre og den vilkårlighet som lå i at enhver kunne ta seg til rette er vekk.»

Også Norges Skogeierforbunduttrykker skepsis til bestemmelsene i § 7 og «siste del» av § 8. Ut over bestemmelsene i straffeloven om nødverge og nødrett mener forbundet at «rettspleien [bør] overlates til myndighetene, og ikke til den enkelte borger», og man frykter at «forslaget vil åpne for mye vilkårligheter». Vegårshei kommune er bekymret for «rettsvernet for jakthunden», som ikke «er ivaretatt» i §§ 7 - 10.

Fylkesveterinæren for Hedmark og Oppland sier bl.a. dette:

«§ 7 sammenholdt med § 8, andre punktum gir grunneier i praksis en rett til å avlive hunder nær sagt i ethvert tilfelle uten å risikere straff. Vedkommende vil alltid kunne hevde at hunden utgjorde en vedvarende risiko (dersom ikke § 7 hjemler avliving), hvilket i praksis vil forhindre domfellelser i slike saker. Regelverk sammenholdt med krav til bevis svekker, etter vår mening, den beskyttelse hunder har krav på etter dyrevernloven. Strengt tatt er vel forslaget ikke noe annet enn videreføring av dagens rettstilstand. Men når anledningen nå byr seg, bør [fremheves] intensjonene med dyrevernloven, og ikke minst sette dette i sammenheng med et økende fokus på etikk. ...»

Norges Bondelagsier følgende:

«Det er grunn til å understreke fra vår side at utenom farlige hunder, bør et nytt lovverk utformes slik at avlivingsvilkårene blir oppfattet som rimelige for publikum. Dette sett i lys av at hund er viktig for svært mange mennesker. Videre bør det vurderes i hvilken grad avlivingsmåter bør lovfestes ut fra et alminnelig dyrevernhensyn, i de tilfeller privatpersoner forestår avlivingen.»

Notodden kommune mener at

«mulighetene til å avlive en hund på stedet [bør] fjernes, utenom i nødverge. Selvfølgelig kan det være helt spesielle tilfeller som det vil være riktig, disse tilfellene vil egentlig si seg selv. Hvis hunden dreper bufe, angriper og biter mennesker så vil alle gjøre det som er nødvendig i situasjonen.»

Generelt er det flere instanser som gir sin tilslutning til å innføre en ny lov om hundehold, uten å ha nærmere merknader til de enkelte spørsmål. Hå kommunenevner avlivningsreglene spesielt:

«Formannskapet i Hå er positiv til at lovforslaget sikrer tilstrekkelig adgang til å kunne avlive hunder når dette er påkrevd, også i tilfeller hvor det tidligere har manglet tilfredsstillende lovhjemmel for dette.»

Norske Redningshunderuttaler dette:

«Lovgivningen har ... bidratt til svært uheldige episoder mellom grunneiere og hundeeiere på grunn av avlivningsbestemmelsene særlig i bufeloven, og det er en viktig milepæl at bufeloven er foreslått opphevet og erstattet av et regelverk som gir anvisning på en mer sammensatt vurdering av den situasjon som fører til krav om avliving.»

Norsk Rhodesian Ridgeback Klubb konkluderer sine merknader slik:

«NRRK er tilfreds med at lovutkastet ikke åpner for selvtekt eller økt adgang til å avlive hunder. Lovutkastet tar tvert imot vare på de forsiktighetsprinsipper som tidligere lovgivning har regulert.»

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag uttaler dette:

«Pr. dag har en både i bufeloven, reindriftsloven og viltloven hjemmel for avliving av hund som går løs. Det foreslås nå at denne absolutte adgangen til avliving av hund som går løs i beitestrekning oppheves og at avlivingsadgangen begrenses til situasjoner hvor den løse hunden konkret utgjør en skaderisiko for folk eller dyr, jfr. utkastets § 7. Lovutkastets § 8 har en tilsvarende bestemmelse for politiet til å avlive hund som går løs og utgjør en risiko. Fylkesmannen har ingen merknader til de foreslåtte endringer og at bestemmelsene inntas i ny hundelov.»

Politimesteren i Hordaland har følgende merknad om «hund som angriper»:

«I tråd med den generelle utvikling av hundeholdet er avlivning av hunden i stor grad et inngrep som kan oppleves belastende for eier og vedkommendes familie. På den annen side må mennesker som angripes av hund få et bedret vern. I så måte er det behov for et regelverk som fra begge ståsted oppleves rettferdig, og hvor en har forutsigbare regler å forholde seg til. Hordaland politidistrikt er derfor enig med departementet at ... regler om avlivning av hund som angriper mennesker eller dyr må komme uttrykkelig til syne i lovs form.

Når det gjelder avliving av hund på stedet som angriper folk er en enig i at strl. §§ 47 og 48 i tilstrekkelig grad regulerer forholdet. At det er inntatt i utkastet et forslag til en bestemmelse tuftet på disse prinsipper er etter vårt syn riktig. Imidlertid legges det opp til en skjønnsmessig vurdering i bestemmelsen som i stor grad er avhengig av en konkret bevisvurdering i ettertid. Dette er bevismessig vanskelig. De mest praktiske tilfeller hvor hund angriper andre dyr er likevel oppregnet i utkastet § 7, 3. ledd.»

12.4.2 Hundeholderens inngrepsplikt når hunden jager eller angriper

Tre uttalelser peker på at ordlyden i høringsnotatets lovutkast § 7 første ledd ikke passer for jakthunder under lovlig jakt. De som peker på dette er Fylkesmannen i Buskerud, Jan Evensen, Nittedalog Norges Jeger- og Fiskerforbund. Sistnevnte sier dette:

«I første avsnitt står det at ledsager skal kalle hunden tilbake når den jager, blant annet når det jager vilt. Vil dette i praksis innebære et forbud mot å benytte løs hund i forbindelse med jakt?»

Nittedal kommune kommentere generelt at lovforslaget er «utilstrekkelig», og av rådmannens vedlagte vurdering fremgår følgende relatert til utkastet § 7 første ledd:

««Enhver» (inkl. hundeeieren) har rett til å skade eller avlive for å redde folk eller dyr fra jagende og angripende hund. Men det er ikke foreslått hjemlet noen tilsvarende plikt for hvor langt en bør kreve at hundeeier går for å avverge. Slik ordlyden er formulert i § 7 er det tilstrekkelig at hundeeier «holder» angripende hund, ikke at han avverger angrepet, selv om dette åpenbart må være formålet.»

Høyesterettsadvokat Tore Sverdrup Engelschiøngår inn for at det også blir uttrykt i lovteksten at ledsageren skal «søke å oppta mistet hund», dersom den jager eller angriper folk, husdyr eller vilt.

12.4.3 Den allmenne regelen om nødrettsinngrep der hund jager eller angriper

Her gjengis merknadene til den allmenne regelen om nødrettsinngrep der hund utgjør fare, høringsnotatets lovutkast § 7 annet ledd. Enkelte høringsuttalelser har behandlet den allmenne regelen og de spesielle reglene under ett. Til dels er disse uttalelsene referert foran under punkt 12.4.1 dersom de er holdt i en mer generell form. Ellers blir disse uttalelsene gjengitt her, ikke under proposisjonens neste punkt, punkt 12.4.4 som tar for seg uttalelser som bare relaterer seg til de spesielle reglene i lovutkastet § 7 tredje ledd.

Oslo politidistrikt uttaler dette:

«Når det gjelder avlivning av hunder, slutter Oslopolitiet seg i hovedsak til departementets synspunkter på adgangen til å avlive hunder som er i angrep etter nødbestemmelsene, men legger til grunn at disse skal forstås strengt.»

Norges veterinærhøgskole uttaler dette:

«Andre ledd, første punktum, gir alle og enhver rett til umiddelbart å skade/avlive hund. Retten er uavhengig av om vedkommende er skikket til dette, og den gjelder selv om hunden bare er truende eller jagende, og selv om det bare gjelder dyr (hund jager katt over gårdsplassen). Det er heller ingen geografisk avgrensing av retten. Det er riktignok tatt forbehold om at dette ikke skal være utilbørlig ut fra faren og forholdene ellers. Men en så åpen rett for enhver til å «angripe» en hund vil kunne påføre hunden unødig store lidelser (jf. dyrevernloven § 2) samtidig som ukyndige personers inngripen i f.eks. et hundeslagsmål, som vi antar vil kunne komme inn under bestemmelsen, kan øke faren for ytterligere skade. NVH er således i tvil om hvor langt og under hvilke forhold retten for enhver til umiddelbart å gripe inn skal gjelde.»

Dyrebeskyttelsen Norgehar følgende merknader til høringsnotatets lovutkast § 7:

«Utifra ordlyden forstår Dyrebeskyttelsen adgangen til å avlive hund etter § 7, 2. og 3. ledd som relativt snevre unntaksbestemmelser. Dyrebeskyttelsen vil imidlertid gjøre oppmerksom på at man nok må være jurist for å forstå dette. I tiden etter at utkastet ble kjent, har Dyrebeskyttelsen blitt konfrontert med disse bestemmelsene gjentatte ganger av forskjellige medier og enkeltpersoner. Disse forstår uten unntak avlivningsadgangen som om hovedregelen er at enhver kan avlive løse hunder mer eller mindre etter eget forgodtbefinnende.

Når dette er signaleffekten av bestemmelsene, har lovgiver et problem. For det første kan lovbestemmelsenes uklarhet medføre lovbrudd fordi folk fortolker dem for vidt og avliver løse hunder uten grunn, i strid med dyrevernloven og. For det andre sprer denne misoppfattelsen ugrunnet skrekk blant alminnelige borgere som har et ansvarlig hundehold.

Dyrebeskyttelsen mottar årlig en rekke henvendelser om vold mot dyr. Flere av disse dreier seg om hunder som er blitt angrepet og skadet av fremmede. Vi frykter at en hundelov med ordlyd som foreslått skal nøre opp under slik dyremishandling, fordi enkelte får en oppfatning av at det nå blir «fritt fram» for å skade eller drepe hunder.

Hundeloven skal være en «brukslov», beregnet på folk flest. Dette betyr at man bør unngå bruk av typiske juridiske begreper. For en jurist viser f.eks. ord som «nødvendig» og «utilbørlig», jfr. § 7, 2. ledd at vi her har å gjøre med velkjente skjønnstemaer. Dette er ikke like opplagt for legfolk, som ikke vil koble begrepene sammen i en avveining uten videre.

DN mener at bestemmelsene i straffeloven §§ 47, 48 på en god måte ivaretar menneskers rett til å avlive hunder i nødssituasjoner.

DN mener at bestemmelsene i § 7, 2. og 3. ledd bør strykes.

Forutsatt at departementet likevel opprettholder dem, mener vi at noen tillegg bør gjøres for å hindre full forvirring blant lovens brukere.

Først og fremst må forholdet til straffeloven §§ 47, 48 avklares. Tilsiktes en endring av rettstilstanden, og kan evt. bestemmelsene benyttes i konkurrens?

Hovedregelen bør fastslås eksplisitt. Dyrebeskyttelsen antar utifra lovutkastet at den tilsiktede hovedregelen må være at skade fra truende/jagende/angripende hund skal kunne avverges, og dette helst uten å forvolde død eller skade på verken hunden eller andre impliserte.

Dyrevernlovens regler om human avlivning bør inkorporeres, se dyrevernloven § 9, 1. ledd. Likeledes bør bestemmelsene i forskrift om avlivning av hund og katt av 11. oktober 1998 ... inkorporeres. Disse gir detaljerte og uttømmende bestemmelser om hvordan hund kan avlives. selv om situasjonen er en nødssituasjon, bør ikke dette være til hinder for at man bør forsøke å utføre avlivningen i tråd med hovedregelen i gjeldende rett.

Dyrebeskyttelsen mener at ordet «skade» gir uheldige assosiasjoner. Poenget er jo å avverge et evt. angrep fra hunden. Derfor bør en annen ordlyd velges, f.eks. «avverge skade».

Det bør fastslås at «enhver» som skader eller avliver hunden, selv har bevisbyrden for at dette var et nødvendig inngrep. Hvis ikke risikerer man at mennesker med aggressive tendenser eller irrasjonell hundeskrekk benytter seg av hjemmelen til å gå løs på godmodige hunder med den begrunnelse at de opptrådte truende.»

Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn fremholder bl.a. dette:

«§ 7 inneholder flere skjønnsmessige kriterier som medfører at man med letthet kan hevde at de er oppfylt. Ordlyden legitimerer bruk av vold for enhver. Terskelen er lav, og innebærer at det skal svært lite til før enhver har rett til å stikke, slå, pine, sparke eller drepe en hund. Det er tilstrekkelig at enhver som føler seg truet, jaget eller angrepet ut fra sin egen subjektive redsel kan skade eller avlive hund på stedet. «Enhver» er et altfor vidt begrep fordi det innbefatter alle, også barn og ungdom. Å tillate allmennheten, enten det er barn, ungdom eller voksne, å bruke vold strider imot samfunnets normer og regler, og vil ikke fremstå som akseptabelt, uavhengig av begrunnelse. Dette vil også være i strid med dyrevernloven § 8 og § 9.

Personer som har en frykt for hunder, vil i mange tilfeller ha en svært lav terskel, før vedkommende faktisk mener at hun/han er truet eller jaget, og at det er nødvendig å skade eller drepe hunden. DBOs erfaring med hunder, tilsier at det skal svært lite til før en person som er redd hunder mener at alle vilkårene i § 7 vil være oppfylt. DBO frykter at en så vid lovtekst vil kunne åpne for uholdbare situasjoner. På den ene siden vil hunderedde personer mene å ha rett til å skade og drepe en hund. På den andre siden vil de færreste hundeeiere forholde seg passive hvis noen hevder sin rett til å drepe hunden deres. Situasjonen vil ganske sikkert bli uholdbar for alle parter, og fremprovosere unødvendig vold.»

Foreningen for Hundeomplassering skriver stort sett det samme. Begge de to instansene mener at lovutkastet § 7 annet ledd må utgå i sin helhet, og at lov om hundehold i stedet gir en henvisning til reglene i straffeloven §§ 47 og 48 om nødrett og nødverge. Også Troms politidistriktog Norges Hunder Landsforbundforetrekker en slik henvisningsregel. Sistnevnte fremholder ellers bl.a. at det må «presiseres at ved farefulle situasjoner, skal det først forsøkes avverget, før en går til avverging ved avliving».

Også Vefsn kommuneog Trondheim politidistrikt fremhver at forekommende avlivinger må være humane.

Den norske veterinærforeningog enkelte andre instanser savner en vurdering av forholdet til dyrevernloven med forskrifter, og presiserer bl.a. at når fare er avverget og hunden uskadeliggjort etter lovutkastet § 7, «vil bestemmelsene i dyrevernloven om unødig lidelse kunne komme til anvendelse». Også fylkesveterinæren for Hedmark og Oppland er bekymret for forholdet til dyrevernloven. Justisdepartementet vil her skyte inn at redegjørelsen i proposisjonens punkt 12.1.3 om hvordan den som lovlig har skadet en hund skal forholde seg etterpå, som bl.a. peker på hva dyrevernloven krever i slike situasjoner, er tatt inn i proposisjonen med bakgrunn i veterinærforeningens merknad.

Norsk Kennel Klubhar bl.a. følgende merknader:

«Som nevnt foran har utkastet forsåvidt blitt møtt med sterke reaksjoner innen hundemiljøet. Kennelklubbens første innvending mot utkastet til § 7, 2. ledd, er at det bærer galt av sted når man forsøker å presse sammen nødrett og nødverge som gjelder både for angrep på mennesker, dyr og ting, i en og samme setning.

...

Det som også har vakt sterke motforestillinger , er at avlivning kan skje når en hund «virker truende»og at man derved innfører et rent subjektivt betinget vilkår for avlivning.

Likeledes er det reagert mot at man har inntatt at hunden om nødvendig kan «skades»og endelig at retten til avlivning er gitt til «enhver».

En hundelov skal kunne leses og forståes av folk flest. Ut fra dette kan det ikke være en farbar vei å forsøke og komprimere i en og samme bestemmelse de forskjelligeartede hensyn som gjør seg gjeldende for forsvar av mennesker, bufe, tamrein, vilt og andre dyr.

Det som etter Kennelklubbens oppfatning burde ha vært gjort, var å dele opp § 7, 2. ledd i flere kortfattede bestemmelser.

Den første av disse burde inneholde adgang til forsvar av mennesker mot angrep fra hunder. Det er klart nok at for disse tilfelle strekker nød- og nødvergeretten seg meget langt. Dette må også gjelde for «enhver». I denne forbindelse skulle det være unødvendig, ja uheldig, å henvise til at hunden kan skades.

Den neste bestemmelse burde gi regler for forsvar av bufe, tamrein og eventuelt fjærkre.

Den siste bestemmelse burde gjelder forsvar av vilt.

I tilknytning til det som er anført foran, vil Norsk Kennel Klub presisere sin oppfatning om nødrett og nødverge i forbindelse med hundeholdslik:

For det førsteer man innforstått med reglene om tiltak overfor hund når et menneske blir utsatt for et alvorlig angrep. Forsvar mot dette må kunne utføres av enhver med de midler som måtte være for hånden.

For det annet,når det gjelder bufe, bør grunneieren, bufeets eier eller besitter, være berettiget til å avlive hund på stedet når den er i ferd med å jage eller skade beitedyr. Tilsvarende rettighet bør tilsies reineier og andre berettigede etter reinbeiteloven.

Unntaket fra forholdsmessighetsprinsippet i straffelovens §§ 47 og 48 bør ikke utvides ytterligere ved at avlivningsretten skal gis til «enhver».

For det tredjebør man opprettholde viltlovens bestemmelser om at den jaktberettigede skal ha adgang til å avlive hund som skader eller jager hjortevilt i båndtvangstiden, og særlig da under ekstraordinær båndtvang. Det er ikke gitt noen begrunnelse for at man skulle utvide avlivningsretten til «enhver»i strid med viltlovens § 53, siste ledd.

For det fjerdeer man sterkt i tvil om bufelovens bestemmelser om fjærkre, lenger har noen hensikt. Da bufeloven ble vedtatt var det alminnelig at høns og annet fjærkre gikk fritt på innmark. Den som idag driver ervervsmessig virksomhet med fjærkre, lar dem ikke gå fritt.

Sammenholder man verdien av hund og et eventuelt avlivet fjærkre, er det ikke lenger noen forholdsmessighet mellom det angrepne gode og avlivning av hunden. For disse tilfelle dekker erstatningslovens § 1-5 det foreliggende tap, mens en bot for hundeeieren burde være en tilstrekkelig reaksjon.

Til slutt under disse betraktninger ser man ikke bort fra at det kan forekomme tilfeller hvor enhver etter nød- og nødvergeretten ble berettiget for utenforstående personer å forhindre angrep fra hund. For disse tilfelle bør gjelde straffelovens §§ 47 og 48 og det bør i en hundelov være henvist til disse bestemmelser.»

Norske Redningshunder uttaler følgende:

«NRH er enig i at det er behov for å ta inn i hundeloven en bestemmelse som samordner reglene om avliving på stedet av hund som jager eller anfaller dyr eller mennesker. En beskrivelse av dette i lovs form er imidlertid meget vanskelig fordi det adferdsmessig er tale om svært forskjellige situasjoner som kan oppstå. Det er normalt ikke vanskelig å konstatere om en hund jager eller angriper et husdyr eller vilt idet denne adferden finner sted som en følge av hunderis jaktinstinkt. I et slikt tilfelle er det alminnelig akseptert at dette kan medfane avliving på stedet, noe som selvsagt også vil være en naturlig følge dersom en tilsvarende situasjon oppstår i forhold til et menneske.

Denne siste varianten oppstår heldigvis svært sjelden idet mennesket ikke på samme måte som husdyr og vilt vil utløse hundens jaktinstinkter. Hunder oppdras til å anse mennesker som en naturlig del av sitt miljø, og ikke som potensielle byttedyr. Derfor er det avgjørende å forstå en hunds adferd i forhold til mennesker før man trekker den konklusjon at hunden er truende, jagende eller angripende. Som eksempel på dette kan være at det er helt normal adferd at en hund løper bort til et menneske og hopper opp på personen for å få kontakt som en del av et helt naturlig hilserituale. Dette har ingenting med truende adferd eller angrep å gjøre, men kan selvsagt oppfattes ubehagelig og skremmende for en person som er uvant med dette.

Poenget er at adferd som overfor dyr er klart uakseptabel og faktisk livstruende for det truede dyret faktisk kan være utslag av en helt ordinær sosial adferd i forhold til mennesker, og dette må lovgivningen ta hensyn til. Det må derfor være slik at hundens adferd i forhold til mennesker må vurderes annerledes enn i forhold til "byttedyr", og det kan ikke aksepteres at en person som føler seg truet av en hund avliver hunden på stedet når hunden egentlig bare har vist helt normal adferd i den konkrete situasjonen. Før et slikt tiltak kan iverksettes er det behov for mer konkrete og objektive holdepunkter for at hundens adferd faktisk var så ekstrem at avliving var nødvendig.

NRH oppfatter derfor ordet «truende» i § 7, 2. ledd som problematisk i denne henseende og foreslår at lovteksten omarbeides på dette punkt, eventuelt ved at ordet fjernes. Selv om det rent unntaksvis kan være på sin plass å anvende nødrettslige regler også overfor en truende hund, så er det uheldig at lovteksten på denne måten faktisk synes å utvideadgangen til å avlive hund ut over de tilfeller som kan falle inn under straffelovens §§ 47 og 48 og tilsynelatende også ut over de tilfeller som reguleres av utkastets § 9 - «anfalt eller skadet folk». De helt spesielle situasjoner som kan oppstå når en hund faktisk truer et menneske bør kunne løses - som nå - ved anvendelse av nødrettsregelen, ikke med hjemmel i en bestemmelse som går videre enn strl. § 47.

NRH vil også påpeke at § 7, 2. ledd vil kunne misbrukes av en «forulempet» som har sett seg lei på en hund som oppfører seg som nevnt ovenfor, og dette vil kunne føre til svært uheldige og støtende resultater og et øket konfliktnivå mellom hundeeiere og enkelte som har et anstrengt forhold til både hunder og hundeeiere. En konflikt omkring den «hoppende hunden» må kunne løses ved anvendelse av lovens øvrige regler, eventuelt til slutt et avlivingskrav etter utkastets § 9 dersom hunden er til vedvarende ulempe(«anfalt») for andre. Utkastets § 7, 2. ledd må være en bestemmelse som regulerer helt spesielle og akutt farlige situasjoner og må ikke bli en enkel måte for den «forulempede» å bli kvitt naboens hund - gebyrfritt, papirløst og uten den egentlige prøving av vilkårene for avliving som fremgår av utkastets §§ 9 og 10.»

Jakthundrådet i Norge

«avviser hele forslaget til paragraf 7. Når det gjelder nødrett og nødverge, bør det henvises til straffelovens §§ 47 og 48....Utkastet åpner for at enhver ut fra sin subjektive opplevelse av en gitt situasjon kan skade eller avlive en hund.»

Fuglehundklubbenes Forbund har synspunkter bl.a. på spørsmålet om hvorvidt man bør ha lov til å forsvare andre dyr mot angrep fra hund. Ut fra en totalvurdering mener forbundet at hunden må ha forrang i disse tilfellene, altså at man som hovedsynspunkt ikke skal kunne hindre at hunden skader eller dreper andre dyr hvis skadevoldende inngrep overfor hunden må til. Forbundet fremholder at hunder har «en ikke ubetydelig verdi, og dette gjelder særlig jakthunder og andre brukshunder. Hensett til dette vil avlivning av hund ved angrep på andre dyr normalt måtte avvises.» Om dette sies videre:

«Videre må det i forbindelse med avlivning av en hund legges vekt på den følelsesmessige betydning en hund har for eieren og andre. Denne verdien vil ofte være langt større og mer betydningsfull enn den økonomiske verdien. Dersom hund skal avveies mot et annet kjæledyr vil det kunne være vanskelig å si at den ikke-økonomiske verdien er større for hundens vedkommende, enn for eksempel en katt. Dreier det seg derimot om eks. ender eller høner, vil dette ikke kunne legges til grunn. Dersom man skal foreta en bred interesse avveining, må det også trekkes inn at en hund som jager eller angriper andre dyr, i mange tilfeller vil gjøre dette som følge av naturlige instinkter - dette gjelder for ville dyr og noen husdyr. Det er slik dyrenes verden er. Eventuelle lidelser en hund under angrep påfører det annet dyr, vil trolig også kunne trekkes inn. I samme gaten ligger også hensynet til hunden det er tale om å avlive - dersom avlivningen av hunden ikke kan skje på en skånsom og human måte, vil avlivning måtte avvises - man oppnår ikke noe mer enn det man er i ferd med å avverge. En minste forutsetning for en human avlivning vil i de fleste tilfeller være at man har egnet våpen for hånd, samt kunnskaper om bruk. Dette vil imidlertid sjelden være tilstrekkelig. Å skyte på et mål i stor hastighet, som en jagende hund vil være, innebærer en betydelig risiko for skadeskyting. Det er ikke vanskelig å erkjenne at man står ovenfor to onder - og man må foreta et valg. Ut i fra en totalvurdering må hunden ha forrang. I tillegg kommer de føringer som ligger i Kjæledyrkonvensjonen, som tilsier at hunder og andre kjæledyr gis en særskilt beskyttelse.»

Til forskjellige sider ved lovutkastet i departementets høringsnotat her forbundet videre bl.a. følgende merknader:

«Vi er av den oppfatning at den foreslåtte tekst i lovutkastets § 7 annet ledd åpner for misforståelser. Bestemmelsen åpner for privat rettshåndhevelse. Uavhengig av hva man mener ligger i bestemmelsen, må den klargjøres med tanke på sitt publikum. Folk flest er ikke i stand til å forstå rekkevidden straffelovens § 48, og heller ikke lovutkastets § 7 annet ledd.

I relasjon til § 7 annet ledd finner vi også grunn til å peke på den åpenbare risiko for misforståelser som ligger i situasjonskravet som er beskrevet.

At en hund kan avlives fordi den er/fremstår som «truende» er naturligvis helt uaktseptabelt.

Hva som er truende er videre svært subjektivt, og en persons holdninger og kunnskapsnivå vil ha stor betydning. Kunnskaper om dyr er dessverre avtagende i dagens samfunn hvor svært mange mennesker vokser opp uten kontakt med dyr, dette i motsetning til tidligere tider. Som vi har berørt en rekke ganger foran, er hund et svært viktig rettsgode, og det kan ikke være slik at man kan risikere å få den avlivet basert på en persons totale mangel på kunnskap og skjønn. Vi har for eksempel kunnet registrere at svært mange mennesker ikke klarer å skille en voksen hund fra valper og unghunder. Har avlivning først funnet sted, hjelper det lite å få medhold i ettertid om at avlivningen var urettmessig.

Videre må det knyttes noen kommentarer til «jagende». Også her er det en åpenbar risiko for misforståelse. Enkelte kan være av den oppfatning at en valp som løper etter for eksempel en sykkel, jager. I realiteten vil den leke. Videre skulle det være nok å peke på at en del vanlige jaktformer benytter drivende og jagende hunder. Ettersøkshunder i arbeid vil også kunne fremstå som jagende. Hunder ute i lovlig og samfunnsnyttig ærend kan således risikere å bli avlivet. Dette er uakseptabelt.

Avveiningsmarkøren er «om nødvendig» og «utilbørlig ut i fra faren og forholdene ellers». Disse markørene er etter vår oppfatning for svake, og dessverre tilslørende for folk flest. Man står ovenfor et inngripende tiltak og det må stilles strenge krav. Det er behov for så klare regler som mulig - det «hvemsen» som i tilfelle vil utøve den privat justis det her er tale om. Folk flest vil ikke ha tilstrekkelig kunnskap verken om hunder eller det dyr som jages, til å kunne foreta en forsvarlig vurdering av situasjonen.

... Det fremgår av lovutkastets § 7 annet ledd at avlivningsretten skal tilkomme «enhver». Dette finner vi svært uheldig. Det må ... være klart av «enhver» ikke vil besitte verken kunnskap eller de nødvendige hjelpemidler til å foreta en human avlivning. Vi kan ikke se at det er grunn til å fravike prinsippet i dyrevernlovens § 9 i nødrettstilfellene - uansett under hvilke omstendigheter en avlivning skjer, må det skje på en etter forholdene mest mulig skånsom måte. I den grad man skal lovfeste noe om avlivningsrett, bør dette av informasjonshensyn fremgå klart av loven. Vi vil igjen poengtere at folk flest vil være bestemmelsens publikum.

...

Som nevnt er det vår oppfatning at lovutkastets § 7 annet ledd må utgå - dette grunnet sitt innhold, signaleffekten av å ha lovfestede bestemmelser om avlivning av hund og den åpenbare risiko det er for misforståelser - både om bestemmelsenes rekkevidde og faktiske omstendigheter. En urettmessig avlivning gjennomgående ikke kunne bøtes på, og dette hensynet er det viktig å ha klart for seg. For oss som lever med hunder (i følge Aftenposten ca. 1 million mennesker) er det ikke slik at vi bare kan løpe ut å kjøpe en ny hund og være like lykkelige. Den som tror det har misforstått det meste.

...

Det kan imidlertid ha sine fordeler å presisere nødrettsbestemmelsenen for hund i hundeloven av informasjonshensyn, og der fremvise en avveining av interessene og foreliggende hensyn. Hundens egenverdi, økonomiske verdi, verdi for eier og samfunnet må trekkes inn i vurderingen. Videre må de konvensjonsforpliktelser Norge har og de føringer det legger tillegges vekt.

Hva bør gjøres annerledes dersom man, til tross for justiskomiteens relativt klare oppfatning om at de generelle nødrettsbestemmelser måtte anses som tilstrekkelig, ønsker å lovfeste nødrettsbestemmelser i hundeloven?

Det må gjøres et klart skille mellom hvilke rettsgode som utsettes for angrep, og presisere vilkårene slik at fare for misforståelse unngås. Følgende inndeling synes hensiktsmessig:

1. Mennesker, som helt klart stiller i en særskilt kategori

2. Husdyr og andre kjæledyr

3. Ville dyr.

...

Dersom jaging av ville dyr gir rett til å drepe en hund, er det i praksis fritt frem for «hundemord», noe vi dessverre vet forekommer - det vil være helt umulig å tilbakevise en påstand om at en løs hund ikke har jaget vilt når den ble avlivet. Der hunden jager hjortevilt i båndtvangstid gjør den det ut i fra naturlig instinkter og som følge av eiers mislighold av sine plikter - dette tilsier at det her bør reageres ovenfor eier den egentlige skyldige, ikke ovenfor hunden. Dette med etterfølgende rapport og kontroll med avlivning fremstår som vesentlig.

Dette bla. for at fagfolk om nødvendig raskt kan forsikre seg om at hunden virkelig er død, eller foreta avlivning av en hund som er så skadet at den må avlives. En varslingsplikt er også viktig ut fra hensynet til hundens eier, og politiets etterforskning av mulige «hundemord.»

Også bl.a. Ellingsrud Hundeklubb er bekymret for konsekvensene av at lovteksten bruker ordet «truende»:

«For et menneske med angst for hunder er det forbundet med redsel å passere selv en liten miniatyrhund. I tillegg finnes en del hundehatere. Hvis disse ... med loven i hånd får fritt spillerom vil det oppstå uholdbare tilstander. At man kan bruke nødvergeretten hvis angrepet er reelt for å avverge eller forsvare mennesker, dyr eller hunder er selvsagt, men vi er redd for at uttrykket true vil bli misbrukt. Hundeeiere må kunne passere selv personer med angst for hunder uten å risikere voldelige reaksjoner.»

Norges Jeger- og Fiskerforbundsier bl.a. følgende:

«En åpning for subjektivt å vurdere når en hund oppfattes som truende, er helt uakseptabelt. Avlivning på stedet kan ikke aksepteres utover det som blir ivaretatt gjennom straffelovens §§ 47 og 48. Det er eieren/ledsageren som har et objektivt ansvar for hunden. Under direkte angrep er det på sin plass med avlivning, men dette er som nevnt regulert gjennom straffeloven. «Enhver» bør ikke ha rett til avlivning. Dette bør foretas av politi, grunneier etc.

...

Når det gjelder truende hunder finnes ikke disse i hundemiljøet i Norge. Den tidligere jakthunden har i dag blitt en familiehund.»

En noe annen virkelighetsbeskrivelse går frem av uttalelsen fra hundetrener Wenche Foldahl, Foldahls hundeskole.Her fremholdes urimeligheten i at en hund som angriper bufe, barn eller voksne blir avlivet, fordi den ikke gjør annet enn å følge instinkter eller det den er trent til. Om trening av hunder for angrep fremholdes følgende:

«Annen grunn til at en hund angriper er at den er trenet i angrep, såkalt IPO. Her er også en dobbeltmoral. Det er ok å trene hunden til angrep for hvem som helst så lenge vi «leker» oss (konkurrerer). Hunden er ikke et leketøy hverken for barn eller voksne! Er den da så uheldig å gjøre som den er trenet til «på alvor» kan hvem som helst skyte den. ...»

Justisdepartementet vil her skyte inn at man under forberedelsen av proposisjonen har fått kjennskap til den her nevnte organiserte angrepstrening av hund i Norge. Departementet tar opp spørsmålet om forbud mot angrepstrening og mot hunder som er blitt angrepstrent under punkt 15 nedenfor.

Også Norsk Pointerklub har merknader i samme retning som Norges Jeger- og Fiskerforbund til ordet «truende» og betydningen av «egne subjektive vurderinger». Troms politidistriktuttaler bl.a. følgende:

«Reglene gir rett til avlivning av hund som er truende. Man må være oppmerksom på at personer med hundeskrekk eller personer som har dyr på beite lett vil oppleve hundens blotte tilstedeværelse som truende noe som iflg. ordlyden gir dem rett til avlivning av hund. Det bør ikke være tilstrekkelig for avlivning av hund at person opplever den som truende.

Reglene er også formulert slik at man er berettiget til avlivning av hund såfremt dette ikke fremstår som utilbørlig.Dette medfører at mange avlivninger av hund som i og for seg kan beskrives som kritikkverdig eller unødvendige vil være rettmessige idet det kreves at avlivningen skal være «utilbørlig» før den for eksempel er straffbar. Det skal sannsynligvis svært mye til før politiet kan reagere strafferettslig overfor personer som avliver andres hunder på grunn av dette vilkåret.

Det fremstår som en klar mangel ved forslaget at man i en slik nødrettsregel spesielt laget for hunder ikke har tydeliggjort den forholdsmessighetvurdering som formodentlig bør foretas. Vurderingstemaet i strl. § 47 er for eksempel av avlivning kun er berettiget dersom man kan anse faren som særdeles betydelig i forhold til skaden som forvoldes.»

Også følgende instanser uttrykker skepsis mot bruken av ordet «truende» i departementets høringsutkast: Rådet for dyreetikk, fylkesmannen i Buskerud, Samnanger kommune, Stavanger kommune, Engerdal kommune, Engerdal fjellstyre, Mosvik kommune, Eidsvoll kommune, Notodden kommune, Våler kommune og Gol kommune.

Sogn og Fjordane ettersøksråd har denne merknaden:

«Ein treng ikkje nokon god grunn for å avlive eller skade ein hund. Det er også lett å terge på seg ein hund om ein ynskjer å drepe den. Det bør vere eit krav om at den som avlivar, må bevise at hunden var ein fare.»

Nittedal kommune mener derimot at «det fremlagte lovforslaget ... er utilstrekkelig» og har vedlagt bl.a. følgende utdypende merknader fra rådmannens vurdering:

«Avliving på stedet bør begrenses til de tilfeller hvor dette er nødvendig for å avverge skade. Imidlertid bør ikke bevisterskelen være høy for retten til å avverge fare ved å skade eller avlive hund som utgjør, eller oppfattes å utgjøre, en fare.

Rådmannen mener det er urimelig at den angrepne part i etterkant skal ha bevisbyrden for om faren faktisk var så stor at motangrepet var forholdsmessig. Den fornærmedes (angrepne) risiko for etterfølgende ansvar taler for dette syn.»

Stavanger kommunesier bl.a. følgende:

«Teksten i lovforslaget er stort sett lettfattelig, med unntak av § 7: Om hund som truer, jager eller angriper. Spesielt annet ledd er vanskelig og gir for mye rom for personlig skjønn, slik at en håndheving kan skape mange tvister. Begrepet «truende» er uklart.»

Og Engerdal fjellstyrehar denne merknaden:

«Paragrafen er for rigorøs og for upresist formulert. Hva er for eksempel en truende hund? For drastisk at enhver som føler seg truet kan avlive hunden. Det bør kun være i akutte situasjoner der mennesker/dyr angripes/skades at avliving er påkrevet.»

Ulstein kommune ønsker at lovutkastet blir vurdert på nytt med sikte på å få «ei formulering som gjev mindre rom for personleg og situasjonsbestemt tolking av kva som er akutte faresituasjonar». Gol kommune mener at «det må koma klarare fram kva ansvar og vilkår som må væra til stades når ein person, i ein pressa situasjon, vurderer det slik at avliving av hunden på staden er den beste løysinga.» Også Mosvik kommune mener bestemmelsen åpner for for mye «tilfeldig skjønn samtidig som regelen kan vekke stor forargelse blant seriøse hundeholdere».

Også fylkesmannen i Aust-Agder, Arbeidsutvalget for viltorganene i Aust-Agder, Notodden kommuneog Birkenes kommunepeker på at lovutkastet § 7 annet ledd åpner for for mye skjønn. Heller ikke Hol kommuneeller Grue kommune er fornøyd med den innretning § 7 har fått i høringsutkastet.

Birkenes kommune sier til høringsutkastet § 7 annet ledd bl.a.:

«Det må understrekes i lovteksten at situasjonen må være alvorlig før hunden kan skades eller avlives. Man kan tenke seg en situasjon der en drivende jakthund kommer inn på naboterrenget og blir avlivet fordi den jager for eksempel et rådyr.»

Fylkesmannen i Buskerudfremholder at lovutkastet etter ordlyden innebærer «at flere typer jakthunder, eksempelvis harehunder og elghunder, kan skades eller avlives av enhver når de er i lovlig bruk under jakt eller trening», og uttaler ellers bl.a. følgende:

«Vi vurderer det som helt uakseptabelt at lovutkastet innfører at enhver i gitte situasjoner kan skade eller avlive en hund. ... Avliving i etterkant av en situasjon vil i enkelte situasjoner løse et akutt problem dårlig, men «enhver-løsningen der og da» kan fort gi en enda dårligere løsning. Avliving på stedet ved direkte angrep på mennesker og husdyr er imidlertid et unntak som aksepteres.»

Mosvik kommunehar denne merknaden:

«I vår hjorteviltregion er det tradisjon for at man både under vanlig jakt og ettersøk av skadet hjortevilt, i og utenfor ordinær jakttid, benytter godkjente ettersøkshunder. Disse hunder er kvalitetssikret ved ID-merking og regelmessige tester. Hjorteviltjakta er en betydelig næringsaktivitet i kommunen, og det vil være trist hvis slike brukshunder etter en lang dags jakt anfalles og avlives på grunn av manglende kunnskaper om deres adferd. Her er det viktig å være klar over at ulike hunderaser systematisk er avlet fram og preget med det formål å kunne utøve bestemte oppgaver samtidig som disse dyrene innehar en formålstjenlig adferd. Eksempler på slike hunder er rednings-/politihunder, vokterhunder, gjeterhunde og ulike jakthunder. Bestemmelsen virker urimelig og bør derfor gis en mer presis utforming i den endelige lovteksten.»

Hornindal kommunefinner det rimelig at retten til å avlive hunder etter § 7 ikke blir avgrenset til en spesiell krets av personer. Birkenes kommune mener derimot at kretsen bør innsnevres til grunneiere, beiteberettigede, fangsberettigede, viltoppsyn, politi og liknende, «spesielt hvis resten av teksten beholdes så vidt romslig angående skjønn».

Nedre Eiker kommuneog Øvre Eiker kommuneønsker avklaring om hva som gjelder «hvis en hund blir angrepet av en annen hund». Problemstillingen om hunder som angriper andre hunder har også vært pekt på i telefonhenvendelser og brev fra enkeltpersoner til Justisdepartementet, og i høringsuttalelsen fra Ellingsrud Hundeklubb.

Direktoratet for naturforvaltningbemerker at uttrykket «dersom faren fra hunden blir voldt lovlig» er «vanskelig å forstå for menigmann og ... bør omskrives slik at det blir lettoppfattelig».

Sametinget uttaler bl.a. følgende:

«Sametinget er fornøyd med at de ulike lovene som gjelder for hunder og hundehold forsøkes koordinert. Ved endring av disse lovene må det være en forutsetning at dagens beskyttelse av tamrein og husdyr ikke blir svekket. Reindriftens beiteområder er i større og større grad berørt av menneskelig aktivitet. Det er ulike inngrep så som fysiske inngrep i form av veibygging, kraftutbygginger, hytteområder, gruveanlegg. Slike inngrep fører ikke bare til at reinbeiteområder går tapt, men også til økt ferdsel i omkringliggende områder. Ikke-fysiske inngrep kan være scooterløyper, militære øvelser, hundekjøring og rypejakt i områder hvor reinen befinner seg. Reinen viker unna slike områder som er preget av menneskelig aktivitet - forskningsresultater viser at reinen avskyr slike områder i en distanse på inntil 10 km.

Der det er rekreasjon i beiteområder inne i bildet følger det gjerne hunder med. Hunder som følger med mennesker er sjelden i bånd, men i de fleste tilfeller er disse dresserte og lystrer hundeeieren. Jagende hunder spesielt i drektige simleflokker vil kunne gjøre stor skade på mange måter. Det kan føre til at reinflokken ikke søker tilbake til det området hvor de holdt til - reinen søker da til dårligere beite- eller kalvingsområder. I verste fall kan drektige simler kaste kalv som følge av stress og ved at de blir skremt.

Med den utvikling som har vært spesielt med innskrenkning av reinbeiteområder er det viktig å ha den samme strenge lovgivning som før. Det kan være tilfelle at saueholdet har endret seg siden 1920-tallet da bufeloven ble vedtatt, men for reindriftsnæringens del er samfunnet kommet «tettere inn på reindriften».

Sametinget er ikke enig i at Reindriftslovens § 29 femte ledd første punktum, som gir hjemmel for å avlive hund i umiddelbar forbindelse med at den har jaget eller skadet rein, fjernes. Sametinget frykter for at fremsetting av krav for namsmyndighetene vil ta så lang tid at skaden hunden gjør vil langt overstige det tapet en avlivning av hund utgjør. I tillegg vil det medføre reineieren urimelig merarbeid ved å måtte avbryte arbeidet og reise til lensmannskontoret for å anmelde saken. Sametinget mener at lovutkastets § 7 annet ledd ikke gir tilstrekkelig hjemmel for reindriftsutøveren til å drive en fornuftig reindrift.»

12.4.4 De spesielle reglene om inngrep der hund jager eller angriper dyr

En del merknader har referert seg både til den allmenne regelen om nødrettsinngrep der hund utgjør fare, og til de spesielle reglene om hund som jager eller angriper dyr i høringsnotatets lovutkast § 7 tredje ledd. Her under punkt 12.4.4 refereres merknadene til de spesielle reglene. Enkelte høringsuttalelser har imidlertid behandlet den allmenne regelen og de spesielle reglene under ett. Disse uttalelsene er gjengitt foran under punkt 12.4.3.

Mange høringsinstanser har merknader som gjelder hvilke dyrsom gis beskyttelse gjennom de spesielle reglene:

Sorenskriveren i Inderøy peker på at vernet mot angripende hund synes «å være noe svakt», og reiser spørsmål «om ikke dyr som holdes som kjæledyr eller for hobbyutøvelse, bør gis tilsvarende vern, eksempelvis hunder som står bundet og blir angrepet av løshunder.» Sandnes kommune mener at «fjærfe som holdes på hobbybasis» bør ha samme vern som i næringsutøvelse. «Andre fugler og dyr som holdes på hobbybasis - liksom i alminnelighet også hunder - bør overveies gitt samme vern». Aremark kommune viser til at det er «overordnet å forhindre lidelser. Ei «hobbyhøne» lider like mye av et hundeangrep som ei «næringshøne» og bør derfor sidestilles. Det bør vurderes å sette krav til fjørfe skal være inngjerdet for å få beskyttelse av loven». Samme kommune peker på at vernet ikke bør være avhengig av om dyr beiter, men gjelde der dyrene oppholder også for «mosjon/uteliv», og at det også bør vurderes å «ta med hest og svin ...» Kommunen peker også på at det må legges stor vekt på å unngå rom for tvil ved lovutformingen, for å «unngå en ny «hundemordparagraf»». Også Voss kommuneog Trondheim politidistriktnevner hest. Holtålen kommune sier at det bør «tas høyde for utvikling i landbruket mot hold av andre dyr enn storfe, sau og geit», og nevner som eksempel «hjortevilt i innhegning for oppdrett». Engerdal kommune nevner «lama, alpakka og gris», og at klovdyr som går ute må vernes selv om de ikke beiter. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane peker på at vernet for beitedyr ikke bør være begrenset til område der «eigaren har rett til å la dyra sine beite». Også fylkesmannen i Nordlandnevner svin. Nittedal kommuneanser lovutkastet som utilstrekkelig, og av rådmannens vurdering fremgår at også dyr som holdes utenfor næring bør beskyttes:

«En legger til grunn at eier av andedam, dueslag eller annen fugl utenfor næring også vil ha behov for, om ikke føle sterk trang til, å avverge eller begrense tapet av sine kjæledyr. Også andre kjæledyr, så som kanin og ilder som holdes som kjæledyr, eller andre dyr i næring som ikke er positivt nevnt i loven (f.eks. rev) bør vurderes. ... Rådmannen reserverer seg fra det syn at andre dyreeiere skal bære noen som helst risiko for folks hundehold. Ut fra nødrettens regler vil verken kanin, ilder, rev m m være vernet i det den økonomiske verdi ikke overstiger hundens (ca. 7 - 8.000,- pr rasehund).»

Også fylkesmannen i Finnmark er opptatt av at alle dyr som holdes i næring, bør beskyttes, og nevner «pelsdyr i bur» og «gris»som kan «reagere med å spise ungene sine» dersom de blir skremt eller føler seg truet, og videre «villsvin, struts, lama». Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyrnevner også dyr i næring generelt, spesielt gris, samt fjærfe, herunder gjess.

Ringerike kommunemener at det bare ved angrep på mennesker bør være lov til å utøve forsvar mot hund ved å skade eller avlive den, bortsett fra der politiet griper inn. Notodden kommunemener at hjortevilt ikke bør beskyttes ved avliving av hund:

«Vi skal huske på at jakthunder er opplært til å jage hjortevilt og hvis disse blir sluppet løs eller kommer seg løs så er det helt naturlig at de vil jage hjortevilt. Det er hundeeieren som bør straffes i slike tilfeller, ikke ved at hunden avlives, men økonomisk.»

Også Direktoratet for naturforvaltningsynes å mene at hund som jager eller angriper andre dyr ikke bør kunne avlives på stedet. Dette synes å være oppfatningen i relasjon til alle dyreslag, og advarsel til eller bøtelegging av hundeholderen anses som tilstrekkelig vern.

Også Rådet for dyreetikk er av samme oppfatning, og mener at eventuell avliving av hund bare bør vurderes i ettertid og da ut fra «egenskaper ved hunden selv». Om skillet mellom dyr som er vernet og ikke vernet ved lovutkastet § 7 tredje ledd har instansen imidlertid denne kommentaren:

«Rådet for dyreetikk mener at den foreslåtte lovlige reaksjonsmåte (rett eller ikke re tt til å avlive hunden) etter hvilken dyreart som utsettes for angrep fra hunden, innebærer en lite konsistent rangering av «offeret». Det er ikke «offerets» lidelser eller egenverdi som teller, men først og fremst offerets økonomiske verdi (som landbrukets produksjonsdyr, tamrein og hjortevilt). Når hunden jager visse nærmere angitte arter, kvalifiseres dette i følge lovutkastet for at enhver har rett til å avlive hunden. Dyr med økonomisk verdi, da først og fremst i en næringssammenheng, rangeres i denne sammenheng høyere enn dyr av samme art med «bare» affeksjonsverdi. Således foreslås det at hunden kan avlives om den angriper fjørfe i kommersielt fjørfehold, men ikke om den angriper hobbyhøns. Jaging av storfe innebærer at hunden kan avlives, men ikke jaging av hest og gris. Storfe er trolig det husdyret som er minst utsatt for skade fra løs hund; løse kyr utgjør vanligvis en større potensiell fare for hunder enn omvendt. Katter, som nok er den arten som hyppigst jages av hund, er heller ikke med.»

Norsk Kennel Klubmener at fjærkre vil være tilstrekkelig beskyttet gjennom erstatningskrav og bøtlegging. Norges Jeger og Fiskerforbund uttaler at det «var i gamle dager at hønene gikk på tunet og fant mat».

Fuglehundklubbenes Forbundmener at høringsutkastet § 7 tredje ledd bør utgå, eller subsidiært omarbeides, og uttaler bl.a. følgende:

«Departementet har uten noe særlig diskusjon lagt til grunn at de særlige lovbestemmelser som i dag eksisterer til beskyttelse av enkelte særskilte dyrearter, skal opprettholdes dog med enkelte helt nødvendige endringer. Alternativet til en spesialregel er å la de nevnte arter få den samme beskyttelsen som andre dyr. Det er våre oppfatning at dersom enkelte dyr skal ha et særskilt vern, så krever det en særskilt begrunnelse.

Samfunnet har endret seg betydelig siden enkelte av de særskilte regler om vern av spesielle dyr mot hund ble innført. Kjæledyrenes betydning for mennesket må antas å ha økt vesentlig - dette som følge av den generelle utviklingen i samfunnet og måten vi holder kjæledyrene våre på. Vi har videre i traktats form påtatt oss å beskytte kjæledyrene, noe som etter vår oppfatning gjør det påkrevet med et særskilt vern. Vi har gjennom kjæledyrkonvensjonen også erkjent det spesielle forhold vi mennesker har til våre kjæledyr, og i dette ligger det en ekstra verdsettelse av kjæledyrene. Det fremstår derfor som nærliggende å stille spørsmål ved det særlige vern enkelte husdyr og ville dyr har på hundens bekostning.»

Om de forskjellige dyreslag som er nevnt i høringsutkastet § 7 tredje ledd, uttaler Fuglehundklubbenes Forbund om storfe/kyr at hund ikke kan ta storfe, men at det derimot «er grunn til å tro at kuer hvert år skader en del hunder». Om sau, geit, fjærfe og ville dyr uttaler forbundet bl.a. dette:

«Det må legges til grunn at det skjer uhell i møtet mellom sau/geit og hund. Faktum er imidlertid at de fleste hundeeiere respekterer båndtvangen. Videre har svært mange hundeeiere vært seg sitt ansvar bevisst og tatt hunden med på sauedressur. Det er heller ikke slik at alle hunder er interessert i sau. Vi er av den oppfatning at problemet hund/sau, ikke har særlig stort omfang. Dette støttes av det som foreligger av dokumentasjon på området.

Det er vår klare oppfatning at den særbeskyttelse bufeloven gir for sau/geit på hundens bekostning, ikke lenger kan begrunnes ut i fra behov og bør utgå. For de ulykker som måtte inntreffe, vil bondens økonomiske interesse sikres gjennom en erstatning fra hundens eier. Slike ulykker er svært beklagelig og hundens eier bør straffes dersom vilkårene for det er oppfylt.

Hundeeieren synes naturligvis like lite om slike episoder som andre, og de aller fleste er seg sitt ansvar bevisst.

... Det er etter vårt syn totalt urimelig at en høne eller dets like skal ha større vern enn en hund bare fordi de holdes som ledd i næring.

Vi vil fremheve at våre hunder (fuglehundene) har sterke instinkter for hønsefugl, og det er nettopp det vi ønsker av våre hunder. Følgelig vil det være svært så naturlig for en fuglehund, og nok heller ikke unaturlig for en del andre raser, å ta en høne. Uten total å ødelegge formålet med å ha en fuglehund (som jakthund), er det naturligvis intet å gjøre for å forebygge en fuglehunds interesse for hønsefugl, slik som for eksempel renhetsdressur på sau.

Det fremstår for oss som helt urimelig om en fuglehund som eieren er svært følelsesmessig tilknyttet og som kan være verdt titalls tusen kroner, eller hundretusen kroner for den saks skyld, skal kunne avlives dersom den tar en høne. ...

Det er ikke behov for noen særlig beskyttelsesregel for høner. Spesialbeskyttelsen gjelder kun for høner som holdes som ledd i næringsutøvelse. Fra det kan man slutte at det er de økonomiske interesser som har beskyttelse, ikke høna som sådan. En rett til erstatning for den skade hunden har forvoldt ville således gi bonden den beskyttelsen loven tar sikte på å gi han. Sett i lys av dette fremstår det som helt uforholdsmessig at bonden kan gå til et så inngripende og drastisk skritt som avlivning av hunden. ...

Vi foreslår at det ikke lages noe særskilt vern for ville dyr - dette basert på hva som etter vår mening vil følge av de generelle nødrettsbestemmelser i straffeloven - nødrett vil etter vår vurdering sjelden foreligge (men straffelovens § 48 vil i prinsippet gjelde så lenge det ikke finnes noen lex-specialis i hundeloven for ville dyr). For det første er det svært få ville dyr som har større verdi enn en hund. Videre kommer det ikke-økonomiske aspekt inn: Hunder har normalt stor følelsesmessig verdi for eieren, dette i motsetning til ville dyr hvor ingen mennesker har slike relasjoner. Avslutningsvis nevner vi at dersom en hund jager ville dyr, vil det sjelden resultere i noen konkret skade - de dyr som lever vilt i naturen er skapt for å kunne klare seg. Hunden kan ta seg en tur etter dyret, men vil svært ofte dukke opp igjen etter kort tid fordi de ikke klarer å holde følge eller egentlig ikke er så interessert. Når en hund jager andre dyr, har dette gjerne sammenheng med naturlige instinkter hos hunden, hvilke også bør trekkes inn i en vurdering de lege ferenda. Videre er risikoen for skadeskyting av en jagende hund som nevnt foran overhengende. Ved å unnlate å innta en bestemmelse om avlivning i forbindelse med ville dyr, kan mange misforståelser unngås.»

For så vidt gjelder angrep på dyr foreslår imidlertid Fuglehundklubbenes Forbund en slik formulert regel:

«På samme vilkår [dersom dette er påkrevet og det ikke er andre måter å avverge faren på] kan eier, besitter eller vokter av husdyr eller kjæledyr, skade eller avlive en hund under direkte angrep på dyrene, dersom disse må antas å ha større eller samme verdi som hunden.»

Flere instanser har også merknader til at inngrepskompetansen ved hunds angrep på dyr er lagt til enhver:

Fuglehundklubbenes Forbundsier bl.a. dette:

«På dette punkt innebærer lovutkastet en utvidelse i forhold til gjeldende rett. Vi kan ikke se at utvidelsen er begrunnet eller behovet godtgjort. Vår vurdering er at en avlivningsrett for enhver er svært lite tilfredsstillende. ...

Videre synes det uheldig å gi enhver avlivningsrett når slik rett avhenger av om fjærfeet holdes som ledd i næringsutøvelse eller er avhengig av at bufe/småfe beiter lovlig - «enhver» vil ofte ikke vite noe om dette.

Det kan i relasjon til de foreslåtte bestemmelser i tredje ledd nevnes at det etter svensk og dansk rett ikke foreligger noen avlivningsrett for enhver. ...

I den utstrekning man velger å opprettholde rett til avlivning som foreslått i lovutkastet, må det kun være personer hvis interesser er berørt som kan foreta avlivningen. ... I motsatt fall kan bufeieren få «hjelp» han ikke ønsker. Avlivningen av hund er inngripende og det er ikke gitt at eieren av bufeet ønsker hunden avlivet - kanskje er det endog hans egen høyt premierte jakthund som han er svært glad i, som ved et uhell har kommet på avveie.»

Jan Evensen, Nittedal peker på at dette kan ramme f.eks. lovlige «ettersøkshunder som «en eller annen» møter i skogen på sporet etter skadet hjortevilt», og Ål kommuneuttaler bl.a. dette:

«Rettsikkerheiten til hund og dyrevernomsyn er ikkje tilstrekkelig ivaretatt når lovverket åpnar for at skjønnsmessige vurdering av ein tilfeldig person skal vere grunnlag for at denne personen skal ha rett til å avlive eller skade hunden.

Ved viltforvaltning og bestandsregulerande tiltak er jakthunden eit naudsynt verktøy i gjennomføringa av jakta. Dagens loverk, jfr. viltlov og bufelov, har reaksjonsmuligheter som ivaretek vilt og bufe på ein god måte. Slik lovforslaget er formulert vil § 7 kunne medføre at avliving av hundar under lovlig jakt skjer av personar som ikkje har god nok kunnskap om jakthundar og hundejakt. Dette gjeld spesielt løs på drevet halsende hund og hund i los. Desse forhold er ikke godt nok vurdert eller ivaretatt i utkast til ny hundelov»

Følgende instanser går også mot regelen som gir inngrepsrett til enhver: Fylkesmannen i Aust-Agder, Arbeidsutvalget for viltorganene i Aust-Agder, Ringerike kommune, Bygland kommune, Nannestad kommune, Gol kommune, Sauherad kommune, Vegårdshei kommune, Nedre Eiker kommune, Øvre Eiker kommune, Jakthundrådet i Norge, Norsk Kennel Klub, Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn og Jeger- og fiskeforeningen Samhold, Øvre Eiker.

Mange har også merknader til formuleringen som stiller som vilkår for avliving av hunden at den «ikke lett lar seg oppta»:

Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyrfremholder som positivt at det ikke gis adgang til avliving dersom skaden eller faren for det utsatte dyret «lett kan avverges ved å ta opp hunden umiddelbart», men mener at ordet «lett» bør fjernes i formuleringen.

Foreningen for Hundeomplassering og Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegnpoengterer at de færreste hunder lett vil la seg oppta av en fremmed person. Derfor vil bestemmelsen favne svært vidt og ramme de fleste hunder dersom ikke ordet «lett» fjernes. Notodden kommunesier at en «ukyndig person vil kanskje aldri klare å fange en hund, mens en hundevant person vil klare dette lettere». Troms politidistriktsier at etter «vår vurdering vil hunden enten la seg oppta eller ikke la seg oppta. Ordet «lett» gir et signal om at man ikke behøver å forsøke å ta opp hunden og foreslås tatt ut av bestemmelsen». Norges Jeger- og Fiskerforbundsier dette: «Hva er «lar seg lett oppta»? Enhver som har hatt befatning med hunder, vet at realiteten er at det ofte ikke vil være mulig å oppta en hund uten problemer for andre enn hundeeieren selv». Østre Toten kommune uttaler at lovteksten bør utformes «slik at avliving av en hund, er absolutt siste utveg».

Også Landbruksdepartementet, fylkesmannen i Aust-Agder, Arbeidsutvalget for viltorganene i Aust-Agder, Norsk Kennel Klub, Fuglehundklubbenes Forbund, Sauherad kommuneog Vegardshei kommunegår inn for at kravet må være at hunden ikke lar seg oppta, altså at ordet «lett» går ut av lovteksten.

Vilkåret om at hunden skal «volde fare»for å kunne avlives, kommenteres også av flere høringsinstanser:

Foreningen for Hundeomplasseringog Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegnhar et felles forslag til formulering, og her er sistnevntes begrunnelse for den:

«Når det gjelder § 7 tredje ledd, er enkelte begrep for vide, noe som innebærer at de vil kunne få en anvendelsesrekkevidde langt utover hva som er nødvendig. Eksempelvis brukes farebegrepet. Utgangspunktet er at det meste ved en hund kan sies å utgjøre en eller annen hypotetisk fare. Ordlyden i § 7 tredje ledd slik forslaget er formulert, vil i realiteten omfatte alle hunder, og foreslås endret til hund som utgjør vesentlig fare eller utgjør fare utover hva som anses som naturlig ut fra normal adferd ...».

Norsk Kennel Klub peker på at det vil «bero på en rent subjektiv bedømmelse om en hund «volder fare for» bufe.

Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr stiller et spørsmål:

«Er det grunnlag nok i forarbeidene til loven til å unngå at en liten hund som ikke greier å jage raskt nok, men allikevel fortsetter å jage, ikke blir avlivet?»

Landbruksdepartementet og Rissa kommuneforeslår at ordene «volder fare for» strykes.

Oslo politidistriktsier dette:

«Hvorvidt adgangen til å avlive på stedet skal avhenge av om hunder jager eller faktisk er i angrep, er dette ikke enkle kriterier. Det må antas at under visse forhold vil enkelte dyr ikke tåle å bli jaget av en hund som holder avstand, mens andre dyr ikke nødvendigvis vil komme tapende ut av et angrep fra en mindre hund. Et faktisk angrep fra en hund mot et annet dyr vil være mindre vanlig enn at hunden jager. Formentlig bør det være en totalvurdering av den akutte situasjonen som gjør om det foreligger en avlivingsadgang - ikke bare en henvisning til «jaging» eller «angrep». Slikt sett er departementets henvisning til ønsket om å begrense adgangen til avliving på stedet til situasjonen «der den konkrete løse hunden utgjør en konkret skaderisiko for folk eller dyr» treffende.»

For øvrig uttrykker Norsk Kennel Klubsom utgangspunkt tilfredshet med at departementet «ikke vil opprettholde regelen i bufelovens § 2, 2. ledd, første setning». Når det gjelder høringsutkastet § 7 er klubben «i tvil om man har noe behov for et tredje ledd, slik som foreslått, ut over det som er foreslått i annet ledd», og sier videre at det må være «et ubetinget krav at den som avliver en hund etter § 7 har plikt til straks å melde fra til politiet som omgående skal gi videremelding til eieren».

Sogn og Fjordane ettersøksråd har denne merknaden:

«Det er ... allment kjent at ein jakthund eller ettersøkshund ikkje lett lar seg stoppe når den er i søket. I fylgje denne lovteksten vert det uråd å sleppe ein jakthund/ettersøkshund. Det vil i tilfelle hemme ettersøket dramatisk. Det må vere unnateke med hund på lovleg jakt og i ettersøksteneste. Ein kan utvide § 7 med eit punkt som seier at hund i lovleg teneste, politihund, ettersøk er unnateke desse vedtaka. Det er råd å merke hunden som indikerer at den er på jakt/er i teneste, men det kan også utgjere ein reell fare for hunden. Halsband eller dekken kan hekte seg fast i tett skog og anna og i verste fall strupe hunden. Det bør derfor av sikkerheitsmessige omsyn til hunden, ikkje kome krav om merking ved halsband eller dekken.

Hornindal kommunemener at det

«ikkje skal vere eit vilkår for avliving av hund, som jagar eller angrip hjortevilt, at angrep eller jag finn stad i ein periode med bandtvang. Omsynet til viltet må, etter vårt syn, vege like tungt uavhengig av bandtvangstida.»

Troms politidistrikt uttaler følgende:

«I pkt. a er det innebygget en tidsmessig og stedsmessig begrensning for hvornår avlivning er berettiget. Denne samme begrensning bør også tas inn i forhold til rein. Dersom reinen befinner seg utenfor sitt lovlige reinbeiteområde bør den ikke ha et særskilt vern i forhold til jagende hunder. I reindriftslovens § 29 var stedsmessig og tidsmessig begrensning tatt inn jfr. formulering «der tamrein lovlig kan være».

I utkastets § 2 angis det at det til visse tider er båndtvang i utmark. Utenom båndtvangstid vil både hund og rein lovlig kunne oppholde seg i samme område, uten at det stilles andre krav til hunden og eier enn det som fremgår av utkastets § 2 5. ledd. Det er viktig å være klar over denne interessekonflikt mellom reindrift og rekreasjonsbehov, særlig fordi rein i by-nære områder som for eksempel i Tromsø-området befinner seg ute hele året, og slik sett båndlegger disse områder.»

Nittedal kommune, rådmannen uttaler :

«Om hund har drept eller skadet bufe/rein er det etter rådmannens skjønn uforholdsmessig om eier skal måtte avvente avliving for å se om hunden har oppgitt jakten på ytterligere dyr og derfor ikke utgjør fortsatt fare. Hunden bør kunne avlives på stedet.»

12.4.5 Avliving av hund som utgjør fare for beitende dyr

Her refereres høringsinstansenes merknader til høringsnotatets lovutkast § 8 for så vidt merknadene ikke spesielt refererer seg til politiets inngrepskompetanse.

Norges Jeger- og Fiskerforbund sier dette:

«Ved en eventuell avlivning må det være meldeplikt til politiet. Hvor stor må risikoen være før hunden kan avlives? Dette burde vært utdypet. Det kan også være en jakthund som har kommet vekk fra ledsageren og slik utkastet til lovtekst er, kan denne da avlives. Dette er ikke holdbart.»

Også Jakthundrådet i Norgegår mot regelen og peker bl.a. på at den ikke «omhandler ... noe som kan defineres som en nødsituasjon».

Fuglehundklubbenes Forbund anfører at høringsutkastet ikke dekker en nødsituasjon der avliving av hund anses forenlig med kjæledyrkonvensjonen artikkel 11:

«Kjæledyrkonvensjonens formål og utforming må sies å legge føringer mot å definere nødrettsbegrepet for vidt. Man bør være meget varsom med å definere nødssituasjoner som ikke følger av strafferettens alminnelige regler.»

Videre uttales bl.a. følgende:

«Det er ikke dokumentert noe behov for en bestemmelse som foreslått i lovutkastets § 8. Dette er helt sentralt. Også i relasjon til denne bestemmelsen fremgår den misforståelse som er gjennomgående i hele høringsutkastet: Man anser hunder rent generelt å utgjør en risiko. Dette er trolig årsaken til at den foreslåtte lovbestemmelse har fått det innhold som den har.

I situasjoner som nevnt i lovutkastets § 8 er det intet behov for en avlivningsadgang på stedet. Lovutkastets § 9 annet punktum dekker etter vårt syn fullt ut det foreliggende behov.

Hva som er risiko og hvor mye som skal til er en utpreget subjektiv vurdering, og bør ikke kunne foretas av hvem som helst. Rettssikkerheten for hunden og dens eier må ivaretas.

Avslutningsvis kan det nevnes at lovutkastets § 8 mangler sidestykke i øvrige nordiske lands lovgivning. § 8 er også et tilfelle der det er hundens eier som den egentlige ansvarlige, som skal straffes.»

Norsk Kennel Klubnoterer «med tilfredshet at bufelovens § 2, 2. ledd, annen setning, foreslåes opphevet, men man er redd for at formuleringen av den siste setning i utkastets § 8 svekker dette», og anfører bl.a. at behovet for bestemmelsen ikke er dokumentert. I en fellesuttalelse 20. mars 2002 fra Norsk Kennel Klub, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Hundekjørerforbundog Fuglehundklubbenes Forbund uttales følgende:

«Det er intet behov for avlivning på stedet, siden man ikke står overfor noen nødsituasjon og det må kreves at et krav om avlivning undergis forsvarlig saksbehandling gjennom domstolene. Eier bør i slike tilfeller som minimum få en advarsel før avlivning kan finne sted - hunden har tross alt ikke gjort noe påviselig galt (utgjort risiko). Et slikt krav som i dag finnes i strl. § 354 annet ledd burde være uproblematisk, all den tid risikoen under enhver omstendighet skal være vedvarende (de må være ved mer enn en anledning). Det bør reageres ovenfor den egentlige ansvarlige: Hundens eier. Hensett til kjæledyrkonvensjonen kan denne bestemmelsen ikke opprettholdes.»

Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr ser det som positivt at «det ikke åpnes for en generell adgang til avliving på stedet av hund som går løs i strid med båndtvangsbestemmelser og opphevelsen av punktet om den absolutte adgangen til avliving av hund som går løs i område som er beitestrekning for bufe». Men atferdsgruppen «ser ikke hensikten med å gi en utvidet adgang til en særlig gruppe personer (bønder, grunneier, fester eller forpakter) når disse gruppenes behov for å avlive hunder ivaretas godt i § 7».

Også Ringerike kommune, Våler kommuneog Grue kommunegår imot at en slik persongruppe skal ha adgang til å avlive hunder. I samme retning uttaler Engerdal kommuneseg «for å ivareta hundeeiers eiendomsrett».

Sorenskriveren i Solørskriver følgende:

«Utkast til lovtekst § 8 annet punktum gir ut over politiet nærmere angitte personer en viss adgang til å avlive hunder på stedet. Jeg prøver å se for meg typiske scenarier hvor fullmakten tas i bruk og de mennesker som kan tenkes å befolke scenariene. De kan nok ha god kjennskap til denne lovbestemmelsen. Et krav til forholdsmessighet må gjelde og bør framgå direkte av bestemmelsen. men det er ikke nok - jeg er engstelig for at også et uttrykkelig krav til forholdsmessighet lett vil komme i bakgrunnen i en opphetet situasjon. Fullmakten bør derfor kanskje ytterligere avgrenses, f eks til episoder hvor hunden har voldt skade, her òg.»

Professor Jo Hov anfører at høringsutkastet § 8 er «unødvendig vidt formulert» og skriver om dette:

«For det første er «risiko» et statistisk begrep. En vil normalt ikke snakke om risiko der sannsynligheten er svært lav, men en sannsynlighet på f.eks. 10 % vil vel de fleste oppfatte som en «risiko». Løper en hund løs i et landbruksområde, er det alltid en viss risiko for at den kan komme seg inn i en sauekve eller et hønsehus, men avlivningsadgangen må være avhengig både av hvor sannsynlig det er at skade vil inntre,og også av hvor omfattende en må regne med at skaden eventuelt blir.Etter ordlyden åpner lovforslaget imidlertid for avliving uten hensyn til hvor stor sannsynlighet det er for at skade vil inntre, og uten hensyn til hvor omfattende en eventuell skade vil være. På dette punkt går lovforslaget i sin nåværende form betydelig lenger enn det strl. §§ 47 eller 48 gir hjemmel for. Både sannsynligheten for skade og skadens eventuelle omfang vil imidlertid være helt sentrale momenter ved vurderingen, og dette bør derfor komme frem i lovteksten - f.eks. ved at en i stedet for ordet risiko bruker uttrykket «sannsynligvis vil påføre dyr eller mennesker en ikke ubetydelig skade» eller lignende. Også på dette punkt bør loven inneholde en utilbørlighetsreservasjon. Det er vel ikke gitt at selv sannsynlighet for ikke ubetydelig skade på fjærfe bør gjøre avliving av hund berettiget.»

Foreningen for Hundeomplassering og Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn fremholder bl.a. at «... ordlyden baserer seg på for vid subjektiv vurdering,fordi det er tilstrekkelig å anta at hunden kan være til fare.» Instansene er bekymret for konsekvensene fordi ikke alle som kan komme til å vurdere dette, liker hunder. Videre har instansene kommentarer til ordene «løs» og «risiko»:

«Når det i overskriften står går løs må vel dette forstås ulovlig løs. Begrepet risiko må snevres inn, fordi enhver hund i utgangspunktet kan sies å utgjøre en eller annen form for risiko på grunn av sitt vakt, jakt eller gjeterinstinkt. ... Det er ikke rimelig at en hund skal kunne avlives bare fordi den går ulovlig løs og utgjør en eller annen fjern risiko [FFH] ... / en hypotetisk risiko [DBO].»

Begge instanser mener at andre enn politiet og viltnemnd ikke må gis adgang til å avlive hund som går løs og utgjør risiko; andre gruppers behov for å kunne avlive hunder varetas godt ved § 7 tredje ledd bokstavene a, b, c og d.

Sogn og Fjordane ettersøksråd har følgende synspunkt:

«Så lenge hundar ikkje jagar, medføre den ikkje skade. At hunden kanvolde skade, er ikkje nok. Ein hund på ettersøk og jakt er ikkje like enkel å oppta, men medføre ikkje skade av den grunn.»

Dyrebeskyttelsen Norgemener følgende:

«Hvis formålet er å hindre at hund går ulovlig løs og utgjør en vedvarende risiko, nytter det lite å avlive hunden. I alle praktiske tilfeller vil hunden ha en eier, og det er eierens manglende kontroll med hunden som er problemet, ikke hunden i seg selv. ... DN mener at bestemmelsene bør strykes».

Troms politidistrikt mener at mer lovregulering enn de generelle reglene om nødrett og nødverge er unødvendig. Det vises også til politilovens generalfullmakt som gir politiet adgang «til å uskadeliggjøre farlige gjenstander». Der det ikke er tid til å kontakte politiet, dekker de generelle nødretts- og nødvergereglene behovet. Det pekes på at de persongrupper som høringsforslaget vil gi adgang til å avlive hunder, normalt har egeninteresse i saken, og at hunder kan bli skutt på tvilsomt grunnlag under forhold der misbruken i ettertid er svært vanskelig å påvise. I slike tilfeller vil hundeeieren være rettsløs. Vurderingstemaene er «svært vage og skjønnsmessige», og Troms politidistrikt mener at bestemmelsen er egnet til å skape konflikt. Ellers uttales bl.a.:

«Hvis en mener at en vil utvide adgangen til å avlive hund i utmark ut over det som følger av nødrettsbestemmelsen bør dette tydelig fremkomme i lovforarbeidene og begrunnes bedre enn det som nå er fremstatt som begrunnelse for denne regel.

Departementets forslag synes ikke å være i overensstemmelse med departementets egne merknader. Det vises i den sammenheng til departementets merknad på s. 39 hvor det argumenteres for opphevelse av bestemmelsen i bufeloven § 2 2. ledd. Etter vårt syn innebærer lovforslaget her at bufeloven § 2 2. ledd videreføres og utvides. De vilkår som oppstilles for avliving av hunder i utkastet; nemlig at hunden skal være en vedvarende risiko dekker så mange faktiske situasjoner og er derfor så upresist og vidtfavnende at en innefor loven kan avlive alle hunder som løper løs med påstand om at avlivningen hjemles av loven. ...

Når private gis anledning til denne type selvtektshandlinger som rammer andre bør ikke vurderingstemaene være så upresise som «ulovlig» og «vedvarende risiko»».

Norges Skogeierforbundfremmer synspunkter i samme retning som Troms politidistrikt, og fremholder bl.a. at ut over de generelle reglene om nødrett og nødverge «bør rettspleien overlates til myndighetene, og ikke til den enkelte borger». Også Engerdal fjellstyre, Aremark kommune, Nittedal kommuneog Eidsvoll kommuneønsker en mer konkret beskrivelse av vilkårene for avliving. Direktoratet for naturforvaltning er bekymret for bruk av regelen overfor «en hund som ved uhell har kommet seg ut av bolig eller hundegård».

Oslo politidistrikt peker på at «kravet til risiko for skade bør tydeliggjøres».

Politimesteren i Hordaland sier dette om hund som går løs:

«Politiet får stadig meldinger om hund som går løs og hvor publikum ønsker disse fanget inn. Ofte representerer disse hundene liten risiko for angrep på folk. Det er gjerne hunder i privat eie som ved hendelig uhell har stukket av fra eiers bopel eller ved turgåing. På landsbygda vil eier / besitter av bufe ha en ubetinget adgang til å avlive slike hunder såfremt hunden påtreffes uten ledsager i område hvor bufe lovlig beiter jfr. bufeloven § 2, 2. ledd.

Dette er etter vårt syn en urimelig regel som er moden for revisjon. Etter vår mening gir utkastet § 8 tilstrekkelig vern for løshunder, og bestemmelsen balanserer hensynet til vern for bufe m.m. og hensynet til hundens eier.

Når det gjelder ansvaret for gjennomføring av avliving er en i utgangspunktet enig i at dette bør tilligge politiet. Slik bestemmelsen er utformet er avlivningsadgangen for grunneier m.fl. i landbruksstrøk en utvidelse av hovedregelen om at dette tilligger politiet jfr. uttrykket «også».

Etter vår mening bør adgangen til avliving ved grunneier være subsidiær politiets kompetanse og ikke likestilt. Dette bør komme til uttrykk ved at slik avliving er betinget av at politiet er varslet om forholdet, og hvor det av tidshensyn og/eller ressurshensyn ikke er mulighet for politiet til å komme til stedet. Normalt vil muligheten til avliving på stedet være betinget av at vedkommende grunneier har våpen med seg i utmark/landbruksområde. Dette er sjelden tilfelle og det vil kun unntaksvis være situasjoner hvor politiet innen rimelig kort tid ikke kan komme til stedet. Et annet argument for det samme er forholdet til hundens eier. En avlivning ved offentlig myndighet vil gi hundens eier en bedre garanti for at lovens vilkår er oppfylt. En slik ordning vil derfor virke hemmende på mulig misbruk av avlivningsadgangen.»

Nannestad kommune og Rissa kommuneønsker at lovteksten skal kreve tillatelse fra politiet før grunneiere m.fl. kan avlive hund.

Notodden kommunemener avliving bare skal kunne skje i gjentakelsestilfeller og etter advarsel til hundeholderen.

12.5 Departementets vurderinger

12.5.1 Generelt

Det som her skal diskuteres, er først og fremst de situasjoner der en hund volder fare - til dels alvorlig fare - for omgivelsene. Selv om dette forekommer nå og da, er det ikke nødvendigvis en hverdagssituasjon for det jevne hundeholdet.

Det er naturlig at folk skal kunne forsvare seg, andre mennesker og egne interesser også mot jagende og angripende dyr. Men forsvarsmidlene må tilpasses den faren som hunden utgjør og verdien av det godet som hunden truer. Hundeholderen bør på sin side pga. sin tilknytning til hunden, ha plikt til å avverge fare når hunden jager eller angriper mennesker eller andre dyr.

Departementet mener at en ny lov om hundehold bør angi nærmere hvilken adgang det ut fra disse utgangspunktene skal være til å gripe inn mot hunden og hvilke plikter hundeholderen skal ha. Det er samtidig ønskelig at reglene for faresituasjoner blir utformet slik at de ikke gir grunnlag for misbruk.

Departementet foreslår ingen endring i reglene i dyrevernloven med forskrifter om hvordan den som i en ekstraordinær situasjon lovlig har skadet eller avlivet en hund, plikter å forholde seg etterpå, jf. punkt 12.1.3 foran.

12.5.2 Hundeholderens plikt til å gripe inn når hunden jager eller angriper

Departementet mener at hundeholderens plikt til å gripe inn overfor hunden bør gå lenger enn til bare å holde eller kalle den tilbake hvis den jager eller angriper. Som utgangspunkt bør hundeholderen ha plikt til å gjøre det som står i hans makt for å avverge fare når en hund jager eller angriper mennesker eller dyr, jf. utk. § 14 første ledd. Hundeholderens plikt går ikke så langt at han selv må utsette seg for alvorlig fare. Hundeholderen vil heller ikke ha noen vesentlig mer omfattende plikt til å avlive eller skade hunden, dersom det er nødvendig for å stanse angrepet, enn det den angrepne selv har adgang til. En forutsetning for at hundeholderen skal ha noen plikt overholdet, er at hunden volder en urettmessig fare. Det vil den ikke gjøre ved lovlig jakt eller bruk av politihund.

12.5.3 Allmennhetens rett til å gripe inn mot hund som jager eller angriper

På bakgrunn av høringsinstansenes synspunkter har departementet vurdert på ny spørsmålet om hvilken adgang noen hver skal ha til å gripe inn mot en hund som jager eller angriper mennesker eller dyr.

Departementet foreslår i utk. § 14 annet ledd en allminnelig regel om avverging av fare fra hund formulert i tråd med Straffelovkommisjonens forslag til ny straffelov § 3-5 første ledd om nødverge, jf. NOU 2002: 4. Som det fremgår under punkt 12.1.1 foran gjelder nødvergeregelens avveiningsprinsipp ved angrep fra dyr, selv om dette ikke fremgår av straffeloven selv. Etter departementets lovforslag vil retten til å gripe inn mot hunden da bygge på eksakt de samme skjønnsmessige avveininger som ved strafferettslig nødverge etter Straffelovkommisjonens forslag. Et lovlig inngrep må altså ikke gå «lenger enn nødvendig», og må dessuten «åpenbart» ikke gå «utover det forsvarlige». Forsvarligheten må vurderes «i betraktning av angrepets farlighet» og «den angrepne interesse». Straffelovutkastet trekker her også inn «angriperens skyld», men dette er ikke relevant ved angrep fra dyr siden dyr er uten skyldevne. Når det gjelder virkningen av faktisk villfarelse hos den som griper inn mot hunden, foreslår departementet ikke endringer i gjeldende rett, som det er redegjort kort for i punkt 12.1.1.

Departementet mener samtidig det er behov for å presisere mer konkret hva som skal gjelde i noen av de mest praktiske faresituasjonene. En slik tilnærming er i tråd med både gjeldende rett og synspunktene fra mange høringsinstanser. Så langt de konkrete særreglene gjelder, tilsier hensynet til en klar rettsstilling at de bør gå foran den mer generelle, men mindre presise regelen.

I gjeldende lovgivning er det konkrete særregler bare for situasjoner hvor en hund jager eller angriper andre dyr, se punkt 12.1.2. Departementet foreslår særregler for flere situasjoner: når en hund angriper et menneske, når en hund jager eller angriper husdyr og når det skjer overfor hjortevilt, jf. utk. § 14 tredje ledd.

Departementets forslag er i proposisjonen utformet på bakgrunn av synspunkter fra høringen og avviker for de to sist nevnte situasjoner en god del fra den særreguleringen ved angrep på dyr som var foreslått i høringsutkastet § 7 tredje ledd.

Angrep mot mennesker. Departementet foreslår at ved angrep mot menneske skal enhver kunne gjøre det inngrep rettet mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade. Ved angrep fra hund mot menneske bør ikke lovligheten avhenge av noen nærmere skjønnsmessig vurdering enn dette. Går man lenger enn nødvendig, altså bruker hardere forsvarsmidler mot hunden enn det som fremstår som nødvendig, vil forsvarshandlingen derimot ikke være lovlig. Det bør imidlertid være adgang til å nytte de forsvarshandlinger som er nødvendige for å avverge f.eks. et hundebitt, selv om hundebittet i seg selv etter omstendighetene må vurderes som en mindre skade enn skaden som voldes på hunden for å stanse bittet.

Departementet antar at retten til forsvarshandlinger bør gjelde både der hunden faktisk har igangsatt et angrep, og hvor situasjonen er den at et angrep er forestående. Men den faktiske forskjellen mellom pågående og nært forestående angrep får betydning i forhold til nødvendighetsvilkåret og gjør at det i praksis blir forskjell på hvilke forsvarshandlinger som lovlig kan brukes mot hunden. Hvis man f.eks. kan komme unna et angrep ved å trekke seg unna hunden eller verge seg med en stokk som er tilgjengelig, blir ikke et inngrep mot hunden lovlig.

Dersom noen provoserer hunden til å angripe, bør de ikke fritt kunne gripe til forsvarshandlinger mot hunden. Etter departementets syn bør dette komme klart til uttrykk i loven.

Rett til å gripe inn for en eier eller vokter som får sine dyr angrepet eller jaget av hunden. Når det gjelder de vanligste husdyr, har dyrets eier og en viss krets ut over det en vidtgående rett etter gjeldende lovgivning til å gripe inn overfor hunder som angriper, se punkt 12.1.2 foran. Det er her uten betydning om hunden har størst økonomisk verdi. For annet dyrehold gjelder bare de alminnelige regler om nødrett og nødverge. Disse alminnelige reglene gir snevrere forsvarsrett fordi en avveining mellom hundens verdi og det angrepne dyrets verdi får betydning, jf. punkt 12.1.1 foran. En svensk dom (NJA 1988: 88 (s 495 flg)) illustrerer hvilket utfall en slik avveining kan gi: En økonomisk verdifull jakthund var kommet inn i en geitegård og gikk løs på noen dverggeiter. Den svenske eieren av dverggeitene var rettslig forpliktet til å avholde seg fra å gripe inn for å stanse angrepet. Fordi han avverget angrepet ved å drepe hunden, ble han straffet og idømt erstatningsansvar, da hundens økonomiske verdi var større enn geitenes økonomiske verdi.

Departementet foreslår at en som eier et dyr, innehar eller passer dyret, lovlig bør kunne gjøre det inngrep mot en angripende hund som fremstår som nødvendig for å avverge skade. Denne regelen bør gjelde til vern for både tamrein, husdyr, bruksdyr og kjæledyr (medregnet andre hunder). Dyrenes økonomiske verdi bør altså ikke ha betydning for denne persongruppens adgang til å gripe inn mot hunden. Departementet mener at et saksutfall som i den svenske dommen (NJA 1988: 88 (s 495 flg)) er lite rimelig. En som selv eier, innehar eller passer et dyr bør kunne gripe inn overfor en angripende hund med de midler som er nødvendige for å avverge skade på det utsatte dyret. Det er for hardt å kreve at folk i slike situasjoner skal forholde seg passive av den grunn at hunden kan ha høyere økonomisk verdi enn det angrepne dyret, så lenge jakten eller angrepet faktisk pågår. Departementet er her uenig med Fuglehundklubbenes Forbund som mener at hunden uten videre «må ha forrang» i alle tilfeller der hund angriper andre dyr. Tvert om er det etter departementets vurdering interessene til eieren av det jagende eller angripende dyr som bør vike. Den som velger å holde dyr med instinkter i den retning og styrke til å angripe andre dyr, bør bære risikoen for utfallet av andres forsvarshandlinger i tilfelle dyret ikke er holdt under slik kontroll at andres interesser er fullt beskyttet. Men det er her særlig grunn til å sikre mot at forsvarshandlingen er mer inngripende enn nødvendig.

Hvilken adgang eieren eller vokteren av et tamdyr bør ha til å gripe inn overfor en hund som jager tamdyret uten at det er kommet så langt som til et angrep, står for departementet som et mer tvilsomt spørsmål. Eieren eller vokteren må i slike tilfeller uten videre kunne stanse hunden ved å gripe den og eventuelt ta den i forvaring - altså ved å oppta hunden. Dette vil gjelde uten særskilt lovfesting. Jagingen kan i seg selv være belastende for det andre dyret, og den kan være forstadiet til et angrep. Men i mange tilfelle er jagingen bare uttrykk for en form for revirhevding, og det vil ikke alltid være like lett å se hvilken funksjon jagingen har. På denne bakgrunn vil ikke departementet foreslå en regel som generelt åpner for å skade eller avlive en hund som jager et annet tamdyr. En slik regel bør iallfall begrenses til å gjelde til vern for tamrein og husdyr, og forutsette at det ikke er mulig å stanse den trussel som jagingen innebærer, ved mindre inngripende tiltak som å oppta hunden. Derimot er det ingen grunn til å ha en regel som kan bli forstått slik at den åpner for å avlive en hund som jager en katt. For det tilfellet at en hund angriper et kjæledyr - medregnet andre hunder - foreslår derfor departementet at regelen ikke skal åpne for å skade eller avlive hunden uten at den angriper direkte. En tilfeldig forbipasserende som blir vitne til at en hund jager eller angriper andre dyr, må forholde seg til den alminnelige inngrepsregelen, jf. utk. § 14 annet ledd.

Dersom det dyret som blir angrepet av en hund urettmessig er kommet inn på en eiendom som hundeholderen disponerer, bør etter departementets syn ikke særreglene gjelde. Hvis tamender vandrer rundt i nabolaget og kommer inn i en hage der hunden går løs, bør altså skade på tamendene være andeeierens risiko.

Hund jager hjortevilt.Etter lovgivningen har i dag hjortevilt en viss beskyttelse ved inngrepsregler overfor jagende eller løs hund, se punkt 12.1.2.2 og 12.1.2.4. Etter høringsforslaget § 7 tredje ledd ville «enhver» ha inngrepsrett når en hund jaget hjortevilt i båndtvangstid. Departementet er etter høringen kommet til at inngrepsretten bør være snevrere enn det som var foreslått, fordi det kan gi enkelte uønskede følger å ha vidtfavnende avlivingsregler der hunder jager hjortevilt.

Den rent praktiske betydningen av denne spesialreglen skal ikke overdrives. I motsetning til det som gjelder ved hunders angrep på mennesker og tamdyr, vil det neppe være andre praktiske måter å stanse en hund som jager hjortevilt, enn å skyte den. Få personer går rundt med gevær, utenom jegere i jakttiden. Departementet er imidlertid kommet til at særregelen ikke bør gjelde for enhver, ut fra faren for at situasjoner kan misoppfattes og føre til uønsket avliving av enten ettersøkshunder eller jakthunder i lokalt båndtvangsområde som har unntak for hunder brukt ved jakt. Imidlertid bør grunneier, eventuelt fester eller forpakter, og jakt- eller fangstberettiget, samt noen som opptrer på vegne av disse, ha en inngrepsrett. Departementet foreslår at denne personkretsen kan avlive hund som påtreffes jagende etter hjortevilt. Forutsetningen er at båndtvang gjelder, enten ordinær båndtvang eller særlig båndtvang fastsatt etter delegasjon. Hvis hunden ikke jager hjortevilt, men kan sies å utgjøre en markert fare for viltet, bør ikke avlivingsregelen gjelde, men i stedet kan hunden opptas etter de reglene som gjelder for løse hunder, jf. utk. § 10. Avlivingsregelen vil heller ikke omfatte hunder under aktiv bruk som ettersøkshund etter såret eller sykt vilt, selv om en slik hund under aktiv bruk utilsiktet skulle gå etter annet vilt. Bare hundeholderen vil kunne avlive disse hundene når de er i aktiv bruk.

Andre bør imidlertid ha adgang til å gripe inn dersom de blir vitne til et direkte hundeangrep på hjortevilt når båndtvang gjelder. Med direkte angrep menes situasjoner der situasjonen tydelig fremstår slik at hunden vil nedlegge, skamfere eller såre viltet om den får det til, eller allerede er i gang med det. Å straffe folk som velger å gripe inn ved å avlive en hund i slike situasjoner kan virke urimelig. Særregelen bør ta stilling til spørsmålet, fordi det kan være uklart hvordan spørsmålet vil bli løst i rettspraksis etter den generelle regelen dersom hunden har en viss økonomisk verdi.

Mindre vidtgående inngrep for å avverge skade på vilt enn avliving av hunden vil være tillatt etter en avveining i henhold til den generelle regelen i utk. § 14 annet ledd. Ved mindre inngrep enn avliving vil ikke hundens økonomiske verdi få så avgjørende betydning, og loven vil derfor gi stort rom for slike inngrep, hvis det ikke er tale om å skade hunden fysisk.

Hund har påført menneske eller dyr vesentlig skade og fortsatt går løs. Som det fremgår under punkt 12.1.2.3 har gjeldende rett enkelte regler som gir adgang til å avlive en hund på stedet umiddelbart etter at den har jaget eller skadet enkelte dyr. Hunden kan altså avlives også etter at faren er avverget eller overstått. Departementet finner at hund bør kunne avlives av enhver i umiddelbar forbindelse med at den har påført menneske eller dyr vesentlig skade, dersom hunden fortsatt utgjør en fare på stedet. Hvis ikke det er tilfellet, bør spørsmålet om avliving avgjøres av politiet i medhold av utk. § 17 eller § 18. En mer omfattende rett for enhver til å foreta avliving, vil øke faren for avliving i strid med dyrevernloven. Dersom hundeholderen er til stede og straks sikrer hunden forsvarlig, kan den iallfall ikke sies å utgjøre noen fare lenger. En hund som har påført noen vesentlig skade mens den er bundet, vil ikke kunne avlives på stedet etter denne regelen.

Heller ikke på dette grunnlaget bør avliving kunne skje dersom det skadde dyret urettmessig var kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer. Gjelder det skadde mennesker vil sistnevnte unntak ikke gjelde, fordi det ikke kan aksepteres begunstigende særregler for hundehold som kan være farlig i relasjon til f.eks. lekende barn eller noen som har et ærend inn på andres eiendom.

Departementet foreslår ikke noen adgang til avliving på stedet av en hund som bare har jaget et annet dyr, men viser til punkt 12.5.4 når det gjelder hunder som utgjør en fare for husdyr og tamrein.

12.5.4 Avliving av hund som utgjør fare for husdyr, tamrein og hjortevilt

Det vil motvirke bruken av utmarksbeiter dersom dyreeieren ikke kan gripe inn mot en hund som er en fare for husdyr eller tamrein. Departementet foreslår derfor at det fortsatt må være adgang for en viss persongruppe til å oppta en slik hund. Dersom det ikke lar seg gjøre, bør regelen være at politiet blir tilkalt. Hvis politiet ikke kan komme så raskt som situasjonen krever, bør en berørt ha adgang til å avlive hunden hvis den utgjør en klar fare for husdyr eller tamrein. Faren kan bestå i fare for bitt, angrep og for å bli forstyrret i kalving, utsatt for skadelig stress, å bli sprengt pga. jaging osv. Det bør være en forutsetning at faren er klar, og dette må ses i lys av den konkrete situasjon. Hvis hunden allerede har jaget slike dyr, foreligger det en slik fare dersom hunden har potensiale i kraft av utholdenhet, hurtighet, størrelse og styrke til overhodet å være en risiko for beitedyrene. Tilsvarende regler bør gjelde i forhold til hjortevilt.

12.5.5 Plikter etter at inngrep er gjort mot hund

Departementet foreslår at den som har avlivet eller påført en hund skade i samsvar med inngrepsreglene, snarest råd skal melde fra om dette til politiet. Det foreslås også sagt uttrykkelig at dyrevernloven § 6, jf. § 10 om hjelp til dyret, gjelder overfor den som har skadet hunden. Dette blir i samsvar med det som er sagt om gjeldende rett foran under punkt 12.1.3.