15 Forbud mot farlige hunder

15.1 Gjeldende rett

Kamphundloven - midlertidig lov 4. juli 1991 nr. 48 om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder - setter i §§ 3 og 4 forbud mot å holde, avle og innføre farlige hunder. Innførselsforbudet gjelder også sæd og embryo fra farlige hunder. Slike hunder kan politiet kreve avlivet. Hvis hundene er ulovlig innført, kan de i stedet utvises. Utformingen av loven gjør det ikke klart om avliving kan kreves uten videre, eller om det må foretas en vurdering av omstendighetene i den enkelte sak, jf. Sivilombudsmannens årsmelding 1999 s. 106.

I § 2 første ledd defineres farlige hunder som «hunder som er spesielt aggressive, kampvillige og utholdende, og som på grunn av disse egenskapene er farlige for mennesker og dyr». Bestemmelsen gjelder for alle hundetyper, slik at en hund etter en konkret vurdering kan anses som en farlig hund uten hensyn til hundetype. Etter § 2 annet ledd kan Landbruksdepartementet bestemme at nærmere angitte raser eller typer skal omfattes av loven. Etter slik bestemmelse vil alle hunder av en bestemt type kunne anses som farlige, uten at den enkelte hund skal vurderes individuelt.

Forskrift 25. oktober 1991 nr. 718 regner opp hvilke hundetyper som uten videre regnes som farlige hunder etter kamphundloven: Pitbullterrier, fila brasileiro, Tosu Inu og dogo argentino. Om en hund av annen type enn forskriften nevner, f.eks. rottweiler, schäfer, dobermann eller amerikansk staffordshire terrier, anses som en farlig hund, avhenger altså av en konkret bedømmelse av den enkelte hunden.

Hvis det er tvil om en hund er av en rase eller type som omfattes av forbudet, kan politi og tollmyndigheter kreve dokumentasjon for hundens rase eller type (loven § 2 tredje ledd). Dokumentasjon kan etter forskriften § 3 annet ledd skje ved hjelp av f.eks. stamtavle eller registreringsbevis og identitetsmerke. Hvis ikke hundeeieren eller en annen med ansvar for hunden fremlegger den nødvendige dokumentasjon, rammes hunden av lovens forbud.

Av Ot.prp. nr. 45 (1990-91) s. 1 fremgår følgende om bakgrunnen for loven:

«Alle typer hunder har vært tillatt i Norge. I den senere tid har det blitt en økende interesse for hold av hunder som er aggressive, kampvillige og utholdende og som av den grunn ansees som farlige for mennesker og dyr. Hunder skal ikke være «kampredskap» eller oppfattes som det av omgivelsene. Det er i samfunnets interesse å sette en stopper for uønsket hundehold når det virker truende og oppfattes svært negativt av mange mennesker. ...»

Videre fremgår at lovreguleringen

«skal forhindre utvikling av et hundehold som synes unødvendig og uønsket av publikum. Foreløpig har det bl.a. vært fokusert på Pitbullterrier og krysninger av denne. Disse ønskes ikke i Norge og vil være forbudt etter loven. Rundt om i verden finnes det en rekke andre hunderaser som går under betegnelsen kamphunder.».

Etter loven § 10 annet ledd kan den som anskaffet en farlig hund før loven trådte i kraft, beholde hunden. Men hunden kan ikke brukes i avl, og det følger av forskriften at den skal være identitetsmerket, at den ikke kan selges eller omplasseres, og at den alltid skal holdes i bånd ved lufting på offentlig område.

Forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse av loven eller forskriften straffes etter loven § 8 med bøter eller fengsel i inntil tre måneder.

Politiets vedtak om avliving eller utvisning kan påklages til Statens dyrehelsetilsyn og bringes inn for domstolene etter vanlige regler, eventuelt ved begjæring om midlertidig forføyning.

I rettspraksis foreligger flere avgjørelser om avliving.

Ved Eidsivatings kjennelse 13. juni 1995 ble tolv hunder innført fra Sverige akseptert avlivet på det grunnlag at de ble ansett som krysning av pitbullterrier. Ved Oslo byretts dom 22. september 2000 (RG 2001 s. 467) ble to hunder akseptert avlivet ut fra mistanke om at hundene var krysninger av pitbullterrier. Hundene var angivelig blanding mellom «amstaff, rottweiler og mastiff», men kunne forveksles med pitbullterrier. Hundeeierne kunne ikke dokumentere hundenes angivelige opphav.

Ved Frostating lagmannsretts kjennelse 1. februar 2002 ble to amerikansk staffordshire terriere etter konkret vurdering ansett som farlige hunder og akseptert avlivet etter lovens § 4. Retten uttalte dette:

«Når hundene ikke står på departementets forbudsliste, og når utgangspunktet heller ikke er nylig fysisk skade påført menneske eller dyr etter § 5, er lagmannsretten enig med A i at det må kreves bevis av en viss styrke for å konkludere med at hundene er farlige. At de er store og lekelystne, er selvsagt ikke nok.

Ut fra de episodene som det er redegjort for i namsrettens kjennelse, finner imidlertid lagmannsretten at hundene gjentatte ganger de senere år - overfor barn og voksne - har skapt redsel. I den forbindelse er det også relevant at hundene er meget store og har et visst slektskap til American Pit Bull Terrier ... I straffedom 20. november 2001 uttalte Trondheim byrett:

«Det må riktignok legges til grunn at de tre kamphundene tiltalte hadde i den aktuelle periode er lovlige å holde. Men hundenes egenart fordrer spesiell aktpågivenhet som tiltalte har neglisjert ved flere anledninger.»

Namsretten har vist til episoder:

1. I mai 1996 bet B en kvinne i ankelen i noen sekunder. Det var ikke noe hardt bitt, men det ble hull i buksen og overflatiske riper i huden. A hadde latt hunden gå løs uten forsvarlig tilsyn.

2. Han erkjente i straffesak i 1998 at han årene forut flere ganger hadde latt sine hunder gå løse i strid med gjeldende bestemmelser.

3. Politiet mottok flere telefoner fra As nabolag om tiltaltes hundehold, og politibetjent Dombu og kollega Simensen oppsøkte tiltalte i mai 2001. A slapp «B» ut i gangen til politifolkene, hvor hunden «sprang rundt Dombu og mellom beina hans», hvoretter Dombu ble livredd og kollegaen Simensen sto som en «saltstøtte» og så på. Hunden hoppet opp på Dombu flere ganger, på begge sider av kroppen, mens A under hele opptrinnet angivelig «satt på gulvet og smilte».

4. Mindre enn to uker senere i mai 2001 skal «C» ha angrepet F bakfra, mens hun drev med hagearbeid. Hunden la forlabbene på ryggen hennes og bet seg fast i den ene fletten hennes og tok tak i hårbåndet. Hun ble paralysert av redsel.

5. Deretter løp hunden ned på veien til en jente på 10 år, G . «Hunden kom tett innpå jenta og hoppet rundt henne, men kom aldri i berøring med henne». Jenta skal ha blitt veldig redd, og var redd for hunder i lang tid deretter.

6. Den 2. september 2001 på X, skal «C» ha løpt bort til og hoppet på en 3 år gammel jente, H, og lagt seg over ungen, som hylte.

7. Den 16. september 2001 på Z, skal «C» ha stilt seg opp og bjeffet foran I som syklet i skogen. Hunden gikk angivelig to ganger til angrep ved å bykse på ham og vise tenner.

Hundene må i utgangspunktet vurderes individuelt. «Bs» bitt i 1996 ligger så langt tilbake i tid, at det isolert sett ikke kan tillegges stor betydning. Hendelsen med politimennene i mai 2001 er heller ikke nok til å begrunne avliving. - «C» har vært involvert i flere ubehagelige episoder i 2001, og virker mer pågående.

Det kan reises spørsmål om psykiske påkjenninger fra hundene kan være tilstrekkelig for avliving etter kamphundloven § 5 første ledd 1. punktum. Lagmannsretten behøver ikke å ta stilling til det. At hund gjentatte ganger skaper frykt, er under enhver omstendighet et relevant moment ved vurdering av aggressivitet og farlighet etter § 4.

Lagmannsretten ser det slik at American Staffordshire Terriere som de aktuelle, lettere kan bli karakterisert som farlige når de er hos en eier som ikke følger dem opp; ikke passer på dem og hindrer at de involverer seg med andre dyr og mennesker. A har vist, gjennom de refererte hendelsene med «B» og «C», og med sitt eierforhold til «D» som endte med avliving, at han ikke er påpasselig nok og beskytter omgivelsene mot hundene. Lagmannsretten slutter seg til namsrettens konklusjon. «B» og «C» må anses som «farlige hunder» i As varetekt. De har opptrådt aggressivt, og det må anses sannsynlig at de ved fortsatt opphold hos A vil påføre dyr eller mennesker - ikke bare psykisk, men også fysisk skade.

Man må foreta en forholdsmessighetsvurdering. Behovet for avliving må veies mot eierens glede ved å ha hundene. I denne forbindelse er det relevant at kamphundloven er ment å skulle være forebyggende; å skulle avverge skade. De refererte episodene viser umotiverte og uforutsigbare angrep - ikke utslag av provokasjoner eller uforstandig opptreden overfor hundene. Med kamphunder som de aktuelle, og ut fra tidligere erfaringer med hundeeier, kan det ikke oppstilles vilkår om skade som foreskrevet i § 5, før det aksjoneres. Nå er «B» og «C» i forvaring hos politiet. Lagmannsretten er enig med namsretten i farevurderingen. Ved eventuell tilbakelevering, er sannsynligheten for at hundene vil angripe noen større, enn for at de ikke vil gjøre det. Det må også tillegges vekt ved helhetsvurderingen. Avliving anses ikke som uforholdsmessig for noen av hundene.»

Saken ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som ved kjennelse 15. april 2002 forkastet kjæremålet (Rt. 2002 s. 423). I kjæremålsutvalgets kjennelse er følgende uttalt:

«Etter kamphundloven § 4 er det forbudt å holde eller avle farlige hunder. Slike hunder kan kreves avlivet. Hva som regnes som farlige hunder er regulert i lovens § 2. Det er hunder som er «spesielt aggressive, kampvillige og utholdende, og som på grunn av disse egenskapene er farlige for mennesker og dyr».

Etter bestemmelsens annet ledd kan departementet bestemme at nærmere angitte raser skal omfattes av loven. De aktuelle hundene er av rasen American Staffordshire Terrier. Denne rasen er ikke oppført på departementets liste over hunder. Oppføring på listen er imidlertid ikke avgjørende i den forstand at ikke også hunder av andre raser etter en konkret vurdering kan omfattes av det som regnes som farlige hunder etter kamphundloven § 2.

Lest i sin sammenheng kan ikke lagmannsretten forstås annerledes enn at den har lagt til grunn at hundene ut fra sin egenart er farlige. Den har vist til en rekke episoder og hendelser for å illustrere karakteren av hundene. Lagmannsretten uttaler om hundene: «De har opptrådt aggressivt, og det må regnes som sannsynlig at de ved fortsatt opphold hos A vil påføre dyr eller mennesker - ikke bare psykisk, men også fysisk skade.» Utvalget kan ikke se at den konkrete vurdering som er foretatt indikerer noen uriktig lovtolking.

Lagmannsretten har, som påpekt av den kjærende part, også trukket inn uheldige sider ved As hundehold. Dette må forstås slik at retten vurderer hundeholdet på en slik måte at det medvirker til at hundene over tid blir farligere. Det kan ikke være uriktig lovtolking å ta hensyn til dette. I det hele kan utvalget ikke se at det her foreligger feil som kan gi grunnlag for å oppheve lagmannsrettens kjennelse.»

I Oslo har særlig Stovner politistasjon fra våren 2002, med bakgrunn i en rekke henvendelser om farlige hunder, systematisk fulgt opp forbudet mot fire typer kamphunder. Formålet er bl.a. å skape trygghet i områder som har vært plaget av kamphunder og deres eiere og å forebygge farlige følger av hundeholdet, dyremishandling og hundekamper. En del hunder som ut fra utseendet ikke kan skilles sikkert fra forbudte hunder, er tatt hånd om og avlivet etter at hundeholderen ikke dokumenterte hundens rase på troverdig måte. Politiet tar jevnlig hånd om flere slike hunder. En god del av de gjenværende hundene i miljøet er identitetsmerket. Identitetsmerket knytter hunden til et registeringsbevis med en tilknyttet stamtavle fra som regel Norsk Kennel Klub, som oppgir hunden som amerikansk staffordhire terrier. Politiet aksepterer dette som dokumentasjon dersom det ikke kan sannsynliggjøres at hunden trass disse papirene er en forbudt hund. Identitetsmerke og registreringsbevis med angivelse av hunderase godtas ikke som tilstrekkelig dokumentasjon hvis ikke en stamtavle følger med.

Også staffordshire bullterrier og bullterrier forekommer i miljøet og anses som en del av dette problematiske hundeholdet ifølge informasjon departementet fikk i møte med Politidirektoratet og Stovner politistasjon 7. oktober 2002. Men disse forekommer i klart mindre antall enn hunder som angivelig er amerikansk staffordshire terrier. Renraset bullterrier fremstår for øvrig med et klart annet utseende enn de forbudte kamphundtypene.

Trening av hunder for forsvars- eller angrepsformålrammes ikke av et eksplisitt forbud etter gjeldende norsk rett. Hundesportsgrenen IPO (for «internasjonale prøveregler») har stor tilslutning på verdensbasis. I Norge er dette forholdsvis nytt. IPO består av tre disipliner: sporarbeid, lydighetsarbeid og forsvarsarbeid. Stort sett benyttes i denne treningen hunder av tjenestehundrasene, og i dag dominerer så vidt forstås belgiske fårehunder, schäferhunder, rottweilere og dobermann. Som del av forsvarsarbeidet skal hunden bl.a. i ulike konstruerte situasjoner trenes til å avverge angrep ved å gripe fatt i angriperens arm med et fullt, fast og rolig grep. Når hunden har fast grep, tildeles den (ved noen øvelser) stokkeslag og skal motstå dette. Den skal i forhold til flyktende person stanse denne med et grep i armen. Under trening spilles det på hunders ulike naturlige drifter (byttedrift, forsvarsdrift, aggresjon m.m.) og bl.a. på fryktfølelse og usikkerhetsfølelse. Treningsmetodene finnes i detalj beskrevet på internett. Justisdepartementet har ikke vurdert treningens forhold til dyrevernloven, men konstaterer at slik trening i privat regi uten samfunnsmessig nytteformål pågår åpent og med publiserte metoder uten at det har medført inngrep etter dyrevernloven eller andre mer generelle bestemmelser.

15.2 Utenlandsk rett

15.2.1 Danmark

Den danske dyreværnslov, lov 6. juni 1991 nr. 386, fastsetter i § 10 stk 1 at justisministeren kan fastsette regler om «forbud mod hold af dyr, der kan frembyde fare eller skabe frygt, eller som vanskeligt kan holdes i fangenskab på dyreværnsmessigt forsvarlig måde». Etter samme paragraf stk 2 kan politimesteren eller politidirektøren avgjøre at dyr som holdes i strid med regler fastsatt etter stk 1, «om fornødent skal aflives».

Med hjemmel i dyreværnsloven § 10 er det utferdiget bekendtgørelse 6. juli 1991 nr. 748 om forbud mod hold af særligt farlige hunde. Bekendtgørelsen §§ 1 - 4 lyder slik:

« § 1. Besiddelse og avl af følgende hunde er forbudt:

1) Pit bull terrier og

2) Tosa.

Stk. 2. Forbuddet i stk. 1 gælder tillige for krydsninger, hvori de nævnte hunde indgår.

§ 2. Personer, som den 1. december 1991 var ejere af de i § 1 nævnte hunde, kan dog fortsat besidde disse, såfremt der indgives anmeldelse herom til politiet senest den 1. februar 1992, og såfremt hundene forsynes med en øretatovering og steriliseres. Anmeldelse skal ske på en særlig blanket, der udleveres af politiet, og som på blanketten attesterer retten til at besidde de i § 1 nævnte hunde. Forinden indgivelse af anmeldelse til politiet, skal anmeldelsesblanketten forsynes med en erklæring fra en dyrlæge om, at øretatovering og sterilisation har fundet sted.

Stk. 2. Den attesterede anmeldelse skal opbevares af ejeren og skal på forlangende forevises politiet.

§ 3. Hunde, som nævnt i § 2, stk. 1, må ikke overdrages. Hvalpe, der fødes af sådanne hunde efter bekendtgørelsens ikrafttræden, skal straks efter fødslen ved ejerens foranstaltning aflives af en dyrlæge.

Stk. 2. Hunde, som nævnt i § 2, stk. 1, må kun holdes på ejerens bopæl. På steder, hvortil der er almindelig adgang, skal sådanne hunde føres i bånd af ejeren eller af en person over 15 år, der hører til ejerens faste husstand. Hundene skal tillige være forsynet med mundkurv.

§ 4. Overtrædelse af §§ 1-3 straffes med bøde eller hæfte.

Stk. 2. Hunde, der holdes i strid med § 1, aflives ved politiets foranstaltning. Det samme gælder hunde, som nævnt i § 2, stk. 1, for hvilke der ikke den 1. februar 1992 er indgivet anmeldelse, hunde, der overdrages i strid med § 3, stk. 1, samt hvalpe, som nævnt i § 3, stk. 1, der ikke er aflivet. Det samme gælder hunde, der i gentagelsestilfælde færdes i strid med reglerne i § 3, stk. 2.»

15.2.2 Sverige

Den svenske djurskyddsförordning (1988:539) fastsetter i 19 a § dette:

«Det är förbjudet att inneha eller genom avel frambringa hundar som

1. har extremt stor kamplust,

2. blir lätt retade och biter,

3. bara med svårighet kan förmås avbryta ett angrepp och

4. har en benägenhet att rikta sitt kampintresse mot

människor eller andra hundar.»

Som nevnt under punkt 2.1 foran pågår for tiden en enmannsutredning om farlige hunder, bl.a. på bakgrunn av økende antall angrep fra farlige hunder i Stockholm. I meddelelse fra det svenske Jordbruksdepartementet 14. februar 2002 er det sagt at den «senaste tidens olyckshändelser visar att även s.k. familjehundar kan bete sig oväntat och farligt». I utredningsmandatet fremgår det at forbudet i djurskyddsförordningen har vært problematisk å sette ut i livet:

«En ... del av problemet är att fastställa om en hund verkligen har oönskade egenskaper. ...

Det har inte varit möjligt att hänföra farliga hundar till en särskild hundras. Det icke önskvärda beteendet kan utvecklas och förstärkas genom bl.a. felaktig avel eller felaktig hantering och mycket stora individuella variationer förekommer inom varje ras. Detta innebär att farliga individer inte kan identifieras utan hjälp av mycket tillförlitliga testmetoder. Samtidigt har kritik framförts bl.a. mot de testmetoder som idag används. Tester utförs på olika sätt runt om i landet och metoderna är inte enhetliga.»

15.2.3 Tyskland

I Tyskland ligger hundelovgivningen som utgangspunkt på delstatsnivå. På nasjonalt nivå ble det 12. april 2001 vedtatt en lov «zur Beschränkung des Verbringens oder der Einfuhr gefährlicher Hunde in das Inland». Bakgrunnen for loven er økende og bekymringsfulle angrep fra farlige hunder mot mennesker i Tyskland i året 2000.

Som farlige hunder regner loven pitbullterrier, amerikansk staffordshire terrier, staffordshire bullterrier, bullterrier og blandingshunder der disse hundetypene inngår. Lovens hovedregel er at slike hunder ikke skal bli innført eller medbragt fra andre land til Tyskland. En forordning (av 3. april 2002) fastsetter visse unntak. Samme forbud kan fastsettes for andre hundetyper som formodes å være farlige. Overtredelser kan straffes med fengsel opptil to år eller bøter. Det synes forutsatt at bøtenivået kan gå meget høyt. Hundene kan inndras.

Etter den tyske dyrevernloven gjelder et forbud mot avl som forsterker arvelig betinget aggresjon.

Den tyske straffeloven rammer overtredelser av delstatslovgivning som inneholder forbud mot avl og handel med farlige hunder.

På delstatsnivå kan det gjelde ytterligere regler. F.eks. er det for Berlin bestemt at følgende hunder og krysninger med dem regnes som farlige hunder (Verordnung über das Halten von Hunden in Berlin av 5. november 1998 § 3):

1. Pitbullterrier

2. American Staffordshire Terrier

3. Staffordshire Bullterrier

4. Bullterrier

5. Tosa Inu

6. Bullmastiff

7. Dogo Argentino

8. Dogue de Bordeaux

9. Fila Brasileiro

10. Mastin Espanol

11. Mastino Napoletano

12. Mastiff.

Ut over dette setter forordningen kriterier for at også andre hunder kan regnes som farlige.

For farlige hunder er det gitt en rekke bestemmelser. Mest vidtgående er et forbud mot avl av de hundetypene som er nevnt i § 3 nr. 1-5.

15.2.4 Frankrike

I Frankrike skal alle hunder registreres. Code Rural har siden 1999 regler om farlige hunder, se Section 2: Les animaux dangereux et errants Article L211-11 til L211-16, jf. Arrêté du 27 avril 1999 pris pour l'application de l'article 211-1 du code rural et établissant la liste des types de chiens susceptibles d'être dangereux, faisant l'objet des mesures prévues aux articles 211-1 à 211-5 du même code. Lovverket opererer med tre kategorier hunder:

• angrepshunder

• vakt- og forsvarshunder

• andre hunder

Som angrepshunder («les chiens d'attaque») regnes hunder som ut fra sine fysiske kjennetegn er sammenlignbare med hunder av enkelte andre raser, uten å være oppført i en slektsbok/genbok («livre généalogique») som er anerkjent av landbruksministeren. Dette gjelder hunder som likner på rasene staffordshire terrier og amerikansk staffordshire terrier («pit-bulls» brukes som en fellesbetegnelse på hunder som ligner på disse to rasene ), mastiff («boerbulls» brukes som fellesbetegnelse) og tosa. Vedlegget til forskriften beskriver nærmere hvordan hunden skal se ut for å falle inn under disse gruppene. Så vidt forstås blir hunder som er av rasene staffordshire terrier, amerikansk staffordshire terrier, mastiff og tosa ikke regnet som angrepshunder. Det er hunder som likner på disse som omfattes.

Sterilisering er obligatorisk for angrepshunder av begge kjønn. Erverv, overdragelse (gratis eller mot vederlag), import og introduksjon av slike hunder er forbudt, unntatt i tilfeller der myndighetene har tatt hunden fra eieren i samsvar med art 211-11 (se nedenfor) og overført den til organisasjoner som formidler kontakt med mulige nye eiere. I realiteten betyr dette at hundetypene etter hvert ikke vil forekomme.

Angrepshunder kan ikke tas med på offentlig transport, offentlige steder (med unntak av veier) eller lokaler som er åpne for offentligheten. På offentlig vei og i fellesarealer i flerfamiliehus og leiegårder må de ha munnkurv og holdes i bånd av en myndig person.

Som vakt- og forsvarshunder («les chiens de garde et de défense») regnes hunder av følgende raser: Staffordshire terrier, amerikansk staffordshire terrier, rottweiler og tosa, samt hunder som ut fra sine fysiske kjennetegn er sammenlignbare med hunder av rasen rottweiler, uten å være oppført i en «livre généalogique» som er anerkjent av landbruksministeren.

Vakt- og forsvarshunder kan lovlig erverves og innføres. De må ha munnkurv og holdes i bånd av en myndig person på offentlig transport, offentlige steder (også veier), lokaler som er åpne for publikum og i fellesarealer i flerfamiliehus og leiegårder.

Ved klassifiseringene av ulike hundetyper legger den franske loven vekt på hundenes ytre kjennetegn. Hundene faller inn under restriksjonene dersom de enten er av visse typer eller likner på visse hundetyper.

Den franske loven setter krav til eiernes personlige egenskaper for å ha både angrepshunder og vakt- og forsvarshunder.

Følgende personer kan ikke ha slike hunder:

(1) personer under 18 år

(2) umyndige over 18 år, dersom det ikke er godkjent av overformynderiet

(3) personer som tidligere enten er dømt for en forbrytelse eller dømt til fengsel (betinget eller ubetinget) for en forseelse registrert i bulletin 2 i strafferegisteret (ikke de minst alvorlige forseelsene).

(4) personer som tidligere har blitt fratatt en hund med hjemmel i art L211-11 (se nedenfor). Borgermesteren kan imidlertid etter 10 år gjøre unntak fra dette punktet etter en skjønnsmessig vurdering.

Personer som ikke er utelukket som følge av disse fire vilkårene, skal sende en erklæring til bostedskommunen. Her skal det godtgjøres

• at hunden er registrert i samsvar med lovens krav,

• at den er vaksinert mot rabies,

• at den er sterilisert, dersom den klassifiseres som en angrepshund, og

• at eieren (eventuelt den som har oppsyn med hunden) har ansvarsforsikring for skade hunden gjør på tredjeperson eller dennes eiendom.

Art 211-11 gjelder alle hunder, uavhengig av om de omfattes av reglene om angrepshunder og vakt- og forsvarshunder. Bestemmelsen regulerer sanksjonsmulighetene i tilknytning til enkeltstående hunder som blir ansett å utgjøre en fare for mennesker eller husdyr.

Borgermesteren kan da kreve forebyggende tiltak fra eieren (eller den som har oppsyn med hunden). Dersom disse ikke blir etterlevd, kan borgermesteren sette hunden i et mottak, og ved fortsatt manglende etterlevelse kan den avlives eller gis bort til organisasjoner som formidler kontakt med mulige nye eiere.

Ved umiddelbar og alvorlig fare for mennesker eller husdyr kan borgermesteren bestemme at hunden straks skal plasseres i et slikt mottak, for avliving eller overføring til organisasjoner som nevnt ovenfor.

Utgiftene dette medfører skal belastes eieren eller den som har oppsyn med hunden.

Loven inneholder også regler om dressur av hunder. Å dressere hunder til å angripe kan kun skje av organisasjoner godkjent av myndighetene, og bare for formål som overvåking, vakthold og pengetransport. Dressøren må være offentlig godkjent, og for å bli godkjent kreves det at man beviser at man er faglig kvalifisert. Også kjøp av gjenstander som er tiltenkt å brukes til å trene hunder til angrep er forbudt dersom man ikke er en offentlig godkjent dressør.

15.2.5 Spania

I Spania gjelder lov 23. desember 1999 nr. 50 om hold av potensielt farlige dyr. Loven gjelder alle slags dyr, men det er etter fortalen særlig erfaringene med og farene ved hundersom ligger til grunn for den.

Etter legaldefinisjonen i artikkel 2 omfatter uttrykket «potensielt farlige dyr»

(1) farlige ville dyr og

(2) husdyr, særlig hunder, av en art eller rase som, utfra rasens eller artens aggressive lynne, størrelse eller kjevekraft, har evne til å skade eller drepe mennesker og andre dyr, eller skade ting.

Loven er en nasjonal rammelov for dyrehold der det legges opp til en kommunal, administrativ kontroll, herunder gjennom utfyllende forskrifter.

Hovedelementet er en lisensordning. Etter artikkel 3 krever det å ha farlige hunder (og andre potensielt farlige dyr) en forhåndslisens fra vedkommende kommune. Loven oppstiller visse minstekrav for å få lisens. Søkeren må

(1) være myndig,

(2) være generelt skikket til hundehold,

(3) ikke tidligere være dømt for bestemte voldsforbrytelser (herunder drap, legemsformærmelse, legemsbeskadigelse, frihetsberøvelse, seksualforbrytelser, tilknytning til væpnede kretser/grupperinger) eller tidligere brutt regler om hold av farlige dyr.

(5) forelegge en attest om søkerens psykiske helsetilstand,

(6) tegne ansvarsforsikring (for skade dyret volder tredjemann, minstebeløpet angis i forskrift).

Så vidt forstås skal den enkelte kommune i prinsippet utøve et skjønn ved behandlingen av lisenssøknader og kan herunder oppstille tilleggskrav, f.eks. krav om kurs i dyrehold.

Hundeeiere, oppdrettere og innehavere av farlige hunder må også sørge for å få hunden identifisert og registrert hos de lokale myndigheter, jf. artikkel 5.

Loven inneholder også særlige regler knyttet til dressur og dressurvirksomhet, jf. særlig artikkel 7. Dressur av hunder til kamphunder er forbudt. Når det gjelder dressur til vakthund eller forsvarshund kreves det en særlig tillatelse, som også utstedes av kommunen på nærmere vilkår. Blant de uttrykkelig nevnte minstekrav er referanser og relevant erfaring med dressur, samt egnede lokaliteter.

Hver kommune skal opprette registre over hundeidentiteter samt lisenser og tillatelser utstedt med hjemmel i loven.

I offentlige rom gjelder båndtvang (med bånd på maksimalt 2 meter) samt plikt til passende munnkurv.

Sanksjonene ved overtredelse er bøter, se lovens artikkel 13. Man har tre nivåer av lovbrudd. For simple brudd på loven gis det bot inntil (ca) kr 2500, for grove brudd gis bot inntil kr 20.000 og for meget grove brudd gis bot inntil kr 125.000. Loven inneholder også lister over lovbrudd som skal anses som henholdsvis grove og meget grove. Som grove lovbrudd regnes brudd på båndtvang eller plikt til munnkurv, å unnlate å ta de nødvendige forholdsregler for å unngå at hunden rømmer, å unnlate å identifisere hunden, å unnlate å sørge for registrering av hundeholdet, uforsvarlig hundetransport samt ulike brudd på informasjonsplikten i forbindelse med lisensbehandlingen, registreringen o.l. Som meget grove lovbrudd regnes å forlate hunden, å inneha farlig hund uten lisens, salg eller annen overføring av hund til person som mangler lisens, dressur med ulovlig formål (herunder kamphund), organisering av eller deltakelse i hundeutstillinger e.l. med det formål å vise aggressive hunder.

Utover dette gir loven myndighetene hjemmel til, under nærmere bestemte vilkår, å beslaglegge hunden, hvilket i praksis synes å måtte innebære avliving.

Loven er utfylt ved en kongelig forordning 22. mars 2002 nr. 287 som slår fast at lisenskravet gjelder for pitbullterrier, staffordshire bull terrier, amerikansk staffordshire terrier, dogo argentino, fila brasileiro, tosa inu og akita inu.

15.3 Forslaget i Justisdepartementets høringsnotat oktober 2000

I høringsnotatet var bestemmelsene om forbud mot farlige hunder tatt inn i lovutkastet § 12:

«Det er forbudt å holde, avle eller innføre farlige hunder. Innføringsforbudet gjelder også sæd og embryo fra farlige hunder. Farlige hunder skal avlives eller pålegges utført fra riket etter vedtak av politiet. Politiets vedtak kan påklages til den myndighet departementet fastsetter. Klagen kan ikke føre til utsatt iverksetting av vedtaket uten at hunden blir sikkert forvart.

Med farlige hunder er i paragrafen her ment hunder som er spesielt aggressive, kampvillige eller utholdende, og som på grunn av en slik egenskap er farlige for mennesker og dyr. Departementet kan gi forskrifter som fastsetter at hunder av nærmere angitte raser eller -typer alltid reknes som farlige hunder. Tilsvarende regler som for farlige hunder kan ved forskrift fastsettes for hunderaser eller -typer som kan forveksles med farlige hunder.

Dersom det er tvil om en hund er en farlig hund, kan politi og tollmyndigheter kreve at eieren eller innehaveren av hunden dokumenterer dens rase eller type. Hvis ikke dette blir dokumentert på stedet ved innførsel eller innen en rimelig frist ellers, regnes hunden som en farlig hund.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om gjennomføring og til utfylling av bestemmelsene i paragrafen her.»

I høringsutkastet § 16 annet og tredje ledd fremgikk følgende overgangsbestemmelse:

«Den som har skaffet seg en farlig hund før 20. juli 1991, kan beholde hunden uansett forbudet i § 12, men hunden kan ikke brukes i avl. Slike hunder skal alltid bli holdt i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt. § 14 annet ledd gjelder tilsvarende.

Forskrift etter § 12 annet ledd tredje punktum gjelder ikke for hunder som noen har skaffet seg før forskriftens ikrafttredelse.»

I høringsnotatet var forslaget behandlet under punkt 4.2.6:

«I lovutkastet § 12 første ledd tredje punktum er det foreslått en regel om at farlige hunder skal avlives eller pålegges utført fra riket. Politiet skal etter eget skjønn i alle tilfelle enten beslutte avliving eller pålegge utførsel. Det er her en forutsetning at hunden som praktisk hovedregel skal bli avlivet. Men departementet mener at politiet bør ha adgang til å velge å pålegge hunden utført i spesielle tilfeller. Departementet har særlig i tankene at politiet bør kunne velge å pålegge en hund utført, slik at en utlending som nylig har krysset grensen uten å vite om det norske forbudet, skal kunne bli gitt anledning til å dra fra riket med hunden i live til et land der hunden ikke måtte være forbudt.

Politiets vedtak skal kunne påklages, men ut fra begrunnelsen for forbudet mot farlige hunder, bør ikke klagen kunne føre til utsatt iverksetting av vedtaket uten at hunden blir sikkert forvart, se lovutkastet § 12 første ledd fjerde og femte punktum. Klageren kan ikke kreve at politiet besørger eller bekoster forvaringen.

Justisdepartementet stiller spørsmål om hvorvidt det ut fra hensynet til en effektiv håndheving av forbudet mot farlige hunder, er behov for å kunne fastsette et tilsvarende forbud relatert til hunderaser eller -typer som kan forveksles med farlige hunder. Et slikt forbud blir i tilfelle gjort gjeldende overfor nærmere angitte hunderaser eller -typer som i seg selv ikke anses som farlige etter lovutkastet § 12 annet ledd første og annet punktum. Lovutkastet § 12 annet ledd tredje punktum er nytt i forhold til den gjeldende kamphundloven, og fastsetter at det ved forskrift kan settes forbud mot bestemte hunderaser eller -typer som kan forveksles med farlige hunder.

Justisdepartementet foreslår at definisjonen av farlige hunder ikke som etter kamphundloven § 2 første ledd i dag skal kreve at hundene er spesielt «aggressive, kampvillige og utholdende». I stedet krever lovutkastet § 12 annet ledd første punktum at de er «spesielt aggressive, kampvillige eller utholdende», og videre at hundene på grunn av «en slik egenskap» er farlige for mennesker og dyr.

Etter kamphundloven plikter den som har ansvar for hunden å dokumentere dens rase eller type dersom det er tvil om hvorvidt hunden faller inn under loven. Hvis ikke dokumentasjon fremlegges, behandles hunden etter lovens bestemmelser. I lovutkastet § 12 tredje ledd annet punktum foreslår Justisdepartementet at det blir presisert at dokumentasjon skal skje «på stedet ved innførsel eller innen en rimelig frist ellers».»

Problemstillingen om blandingshunder ulv/hundog spørsmålet om angreps- og forsvarstrening av hundervar ikke behandlet i høringsnotatet.

15.4 Høringsinstansenes syn

Farlige hunder.

Oslo politidistrikt er

«... enig i at det ikke synes hensiktsmessig å opprettholde den eksisterende kamphundlov ved siden av en ny lov om hundehold, og har ingen innvendinger til at denne tas inn i den nye hundeloven. Departementet har bedt om synspunkter på hvordan denne loven fungerer pr. i dag. Etter Oslo politidistrikts oppfatning er dette et relativt omfattede spørsmål, som vanskelig kan besvares i sin fulle bredde innenfor den foreliggende høring. Noen praktiske momenter skal likevel nevnes.

I henhold til kamphundloven med forskrift er det hundeeier som må dokumentere «hundens identitet ved stamtavle eller registreringsbevis og identitetsmerke» - dersom det er grunn til å tro at hunden tilhører en farlig rase eller blanding med slik. Hvorvidt begge deler skal være oppfylt - registreringsbevis og ID-merke - er uklart. Etter analogi til andre regler om innførsel av dyr har Oslo politidistrikt lagt til grunn at begge deler skal foreligge. Forskriften gir departementet en dispensasjonsadgang. Denne kan neppe gjelde for alle bestemmelser, og det bør klart fremgå hvilke som er tvingende.

Politiets vedtaksmyndighet bør fremgå klarere. Det står nå «...kan av politiet kreves avlivet». ... Det kan være grunn til å anta at antall hunder av ulovlig rase er økende. Politiet har opplysninger som tilsier at hundekamper i enkelte miljøer er forekommende, med store lidelser for hundene som er involvert. For å «legitimere» en hund av ulovlig rase er det i henhold til våre opplysninger flere muligheter - forfalskning av dokumenter og ID-merking, identitetsbytte med lovlige hunder som American Staffordshire terrier etc. Den eksisterende lov gir ikke et tilstrekkelig godt verktøy til å forhindre disse former for virksomhet, dersom man mener at dette er et mål. Å forby hunder som f.eks. American Staffordshire er en mulighet, men har svært mange konsekvenser. Dessuten finnes det et stort antall slike hunder i landet allerede. Disse må evt. registreres først - helst med DNA.

... Bestemmelsens tredje ledd er uklar. Bestemmelsen inneholder ingen adgang for politiet til å holde «mistenkte» hunder i forvaring.»

Også Norsk Kennel Klub har enkelte merknader om hvordan loven synes å fungere, men fremholder at «man stort sett bare kjenner til de fåtallige saker som er kjent gjennom pressen»:

«Ellers har man det inntrykk at politiet og tollvesenet ikke følger opp loven på tilstrekkelig god nok måte. Bl.a. har man den erfaring at det i tilfelle hvor det foreligger mistanke om at kamphunder utgis for å være hunder av annen rase, er det lett å få godtatt forfalskede registreringsbevis.

Ellers er man enig i at kamphundloven bør videreføres i ny hundelov.»

Flere høringsinstanser gir sin tilslutning til reglene om forbud mot farlige hunder: Fredrikstad politidistrikt; «En videreføring av kamphundlovens regler anses meget viktig», Luster kommune; «Framlegget i § 12 ... er tilfredsstillande ...», Sorenskriveren i Inderøy;«Prinsipielt ser jeg ... ingen grunn til å unnta hunder som er anskaffet tidligere fra noen del av forbudet i utkastets § 12», Grue kommune;«en god og påkrevet paragraf. Det er riktig å komme farlige hunder/kamphunder til livs», Engerdal fjellstyre;»Man er enig i hovedintensjonene i forslaget. Reguleringer her er nødvendig». Rådet for dyreetikkgir sin tilslutning med følgende merknader:

«Enkelte raser er spesielt avlet for aggressive egenskaper. Aggresjon er blant de atferdsegenskaper som lettest lar seg påvirke gjennom seleksjon. En del kamphundraser er i dag forbudt, både i Norge og en rekke andre land. Ikke alle individer av en kamphundrase er farlige, på samme måte som man kan finne farlige individer innenfor de fleste raser over en viss størrelse. Ikke bare arveegenskaper, men behandling av hunden og dressur er her helt sentralt. Internasjonalt diskuteres det derfor om man heller enn å forby raser i stedet bør fokusere på den enkelte hunds egenskaper, samtidig som man slår ned på ulovlige hundekamper. Rådet for dyreetikk tror det kan være riktig å gjøre begge deler. Det skulle være tilstrekkelig med raser å velge blant for den som vil anskaffe hund, selv om kamphundrasene forblir forbudt. Det kan være gode grunner for å begrense utbredelsen av raser som genetisk sett har «kort lunte».»

Arthur Sande Arntzen, Bergen støtter restriksjoner i forhold til hold av «spesielle kamphundraser som er meget farlige, og har flere menneskeliv på samvittigheten», og viser til at de nye tyske og franske lovtiltakene bør være retningsgivende.

Norske Redningshundergir følgende uttalelse:

«Etter NRHs oppfatning hører disse reglene naturlig hjemme i hundeloven og markerer effektivt at enkelte raser og raseblandinger ikke er ønsket i Norge. NRH har ikke hatt direkte befatning med denne type problemstillinger idet organisasjonen har interne regler som tilsier at farlige hunder ikke kan benyttes hos oss, men det er et faktum at de nåværende bestemmelsene har hatt en viktig signal- og holdningsskapende effekt på hundemiljøet i Norge. NRH anser det derfor som viktig at reglene med forskrifter videreføres.»

En beskrivelse av kamphundproblematikken m.m. sett med «vanlige» hundeeieres øyne fra et av de geografiske områdene der problematikken er høyst aktuell gir Ellingsrud Hundeklubb:

«Trenger vi en egen lov for byhundene?

Det er i byer og tettsteder den store populasjonen av hunder generelt og kamphunder finnes. For mange hunder blir sterkt skadet, ofte med tragiske utfall fordi hundeeiere har for dårlig kunnskap om hunder, i særdeleshet såkalte kamphunder og en del andre skarpe hunderaser.

Hunden trenger et lovfestet rettsvern. I loven faller hunden mellom to stoler, den er hverken dyr, bufe eller vilt, og har ikke status som noe annet enn skadedyr. Rettsvernet til en hund som blir angrepet av en annen hund er ikke tilfredsstillende. ... I et angrep på hunder som er forsvarlig fulgt av sin eier må det gis samme rettsvern som på produksjonsdyr og vilt. Med andre ord trenger vi i lovverket rettsvern mot uansvarlige hundeeiere, men også for hunder med ansvarlige eiere. Når en hund angriper en hund som er forsvarlig fulgt av sin eier, må dette betraktes som et angrep på eieren.

I loven bør det også vektlegges den dyremishandlingen kamphunder utsettes for. Likeledes mishandlingen av andre dyr og hunder som blir brukt under opplæring av kamphunder. Det er liten eller ingen hundekunnskap blandt «oppdrettere» og kjøpere av macho-kamphunder, og for vanlige hundeeiere er det et mareritt å møte disse «Ramboene».

Forvirringen vedrørende Pit Bull - Am.Staff bør også vektlegges, siden de i utgangspunktet er samme hund. Forbud bør gjelde også Am.Staff, ellers er vi like langt. Alternativet må være å tillate begge overnevnte raser, da slipper man i hvertfall jukset. ...

Strengere hundelov, og årsaken.De aller fleste hundeeiere er ansvarsbevisste. Det er de uansvarlige som er årsaken til strengere lover. Derfor er det disse hundeeierne det må slås ned på. Lille Fido er heller ikke like farlige som «ramboene».I dag er det på mote i en del miljøer med store skremmende hunder. Eierne er som oftest uvitende om hundens adferdsmønster og ... konsekvensen dette leketøyet kan forårsake. Vold og kriminalitet er sterkt økende. En forebyggende effekt kan være å fjerne kamphundene fra disse miljøene.

Loven må kunne håndheves.Når vi ser tilbake på nåværende kamphundlov, og forvirringen omkring Pit Bull/Am.Staff, kan man vel ikke si at denne har vært lett å håndheve. I våre områder, som tilhører Groruddalen, har vi hatt uholdbare tilstander i mange år. Gjentagne ganger har vi kontaktet politiet som har opplyst at de ikke kan gjøre noe fordi de ikke kan se forskjell på hundene. Ikke før noe skjer har vi fått til svar. Etter vår mening er vel dette i seneste laget.»

Norges Hunder Landsforbundgår inn for at straffeloven «§ 354 gis presiseringer i forhold til kamphunder, slik at den midlertidige kamphundloven kan forkastes».

Én høringsinstans synes å gå imot å ha særregler for farlige hunder. Dette er Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr som gir følgende uttalelse:

«§ 12: Denne paragrafen bør omformuleres eller ikke tas med i hundeloven. Vi ser ingen grunn til denne paragrafen, dersom resten av loven blir slik som i utkastet.»

I tillegg reiser atferdsgruppen spørsmål om hvem som er kompetent til å teste om en hund er spesielt aggressiv, kampvillig eller utholdende og derfor farlig, hvem som er kompetent til å si hvilken rase en hund tilhører og hvordan en eier av en blandingshund kan kreves å ha dokumentasjon for opphavet. Man mener at en slik lov kan bli et «stort mareritt» for myndigheter og hundeeiere, og mener at det allerede er tilfelle med en slik lov i England.

Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegnsynes å mene at ordningen blir feilaktig innrettet:

«Videre er det åpenbart at enhver hund faktisk kan trenes til å oppfylle kriteriene for en «farlig» hunderase. ... Når det gjelder aggressivitet og kampvillighet er dette egenskaper som kun i liten grad er fremavlet, snarere er de fremprovosert av ukyndige hundeeiere. Dette bekrefter at fokus nok en gang er satt feil - nemlig på hund fremfor hundeeier. Det er DBOs oppfatning at det ikke er hensiktsmessig å la § 12 inneholde en karakteristikk av hva som menes med farlige hunder, ettersom dette er fullstendig avhengig av hundeeieren. DBO foreslår at man heller bør presisere at hundeeiere som viser seg uegnede til å ha ansvar for hund fradømmes retten til dette på livstid, subsidiært flere år. Årsaker til dette kan være mishandling av hunden, eller fremprovosering av aggresivitet/kampvilje, bruk av hunden i hundekamp, trening av hunder for angrep på mennesker/dyr etc.»

En rekke instanser har mer inngående merknader om hva som er eller bør anses som farlige hunder:

Grue kommune fremholder at tiltak mot farlige hunder ikke må «gå utover «rettssikkerheten» til vanlige, tradisjonelle hunderaser i Norge, - slik lovforslaget legger opp til.» Norges Hunder Landsforbundmener at «eventuelle forskrifter om kamphunder må være formulert så presist at ingen på «skjønn» kan vurdere en hvilken som helst hund som «farlig rase».

Flere instanser - Fylkesmannen i Buskerud, Engerdal fjellstyre, Nedre Eiker kommune, Øvre Eiker kommune, Jeger- og Fiskeforeningen Samhold, Øvre Eiker, Foreningen for Hundeomplassering, Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn, Norsk Kennel Klub, Norges Jeger- og Fiskerforbundog Jakthundrådet i Norgestiller spørsmål ved eller går imot at hunder som er «spesielt ... utholdende» skal anses som farlige hunder, jf. ordlyden i høringsutkastet § 12 annet ledd første punktum.

H.r. advokat Tore Sverdrup Engelschiøn bemerker følgende:

«Jeg har aldri hørt om hunder som pga utholdenhet er farlige. Det blir feil i lovteksten. Definisjonen bør referere seg til hunder som er aggressive eller kampvillige av temperament ...»

Fylkesmannen i Buskerudskriver dette:

«Farlige hunder» er i andre ledd definert som blant annet «utholdende» hunder. Med en slik definisjon er alle jakthunder definert som farlige, i det de også kan sies å være «farlige for dyr» da de jager/forfølger enkelte viltarter. Formuleringene må endres.»

Foreningen for Hundeomplassering nevner som eksempel på andre utholdende hunder gjeterhunder, slede- og ambulansehunder.

Fredrikstad politidistriktog Norsk Kennel Klubgår imot at hunderaser eller -typer som kan forveksles med farlige hunder skal kunne falle inn under særreglene for farlige hunder, jf. høringsutkastet § 12 annet ledd tredje punktum. Fredrikstad politidistrikt mener at denne adgangen er unødvendig, i og med hundeholderens dokumentasjonsplikt for hvilken type en hund er av. Videre fremholdes at en utvidelse som ikke er tilstrekkelig praktisk dokumentert, kan medføre at reglene kan miste en del av sin preventive effekt.

Norsk Kennel Klubmener at det bør kunne fastsettes «regler for DNA-testing hvis det er mistanke om forsøk på å utgi farlige hunder som hørende til annen rase», og fremholder dette:

«Det er flere raser som ikke på noen måte kan betegnes som farlige hunder, men som kan utseendemessig forveksles med slike. Med dagens genteknikk burde man kunne løse dette problem, hvis det foreligger begrunnet mistanke om en villet forveksling. Norsk Kennel Klub står gjerne til disposisjon for et samarbeide om disse spørsmål.»

H.r. advokat Tore Sverdrup Engelschiøn bemerker også følgende:

«Adgang til forbud mot snille og gode hunder som tilfeldigvis kan minne om en pitbull av utseende hører ingensteds hjemme, men må tilskrives noe hysteriske anlegg.»

Flere instanser har ellers nærmere merknader om hvilke hundetyper som bør rammes av forbudet. I en fellesuttalelse 20. mars 2002 skriver Norsk Kennel Klub, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Hundekjørerforbundog Fuglehundklubbenes Forbunddette:

«Ingen ønsker farlige hunder, og i denne sammenheng finnes i dag kamphundloven med tilhørende forskrifter som forbyr visse raser. Etter vår oppfatning er det viktig at man følger utviklingen og at angivelsen av farlige raser utvides ved behov. Vi finner det også riktig å påpeke at det var Norsk Kennel Klub som tok initiativet til og var med i forarbeidet for og til denne loven.»

Foreningen for Hundeomplassering har bl.a. følgende merknad til høringsutkastet § 12:

«Raser som opprinnelig er avlet frem for kampformål, og som ofte selges både i useriøse hundemiljøer og til førstegangs hundeeiere, er ikke nevnt.»

Før et møte 11. juli 2002 hadde departementet kortfattet informert om de nye tyske lovrestriksjonene, og ved tilleggsuttalelse 3. juli 2002 uttalte Norsk Kennel Klubog Norges Jeger- og Fiskerforbunddette:

«Den tyske forbundslov om farlige hunder definerer som farlige hunder American Staffordshire Terrier og også Bullterrier.

Etter forespørsel opplyser den tyske kennelklub at tross gjentatte henvendelser til Forbundsregjeringen, har man ikke fått noen begrunnelse for oppregningen av farlige hunder i den tyske lov.

NKK er av den oppfatning at forbudet mot American Staffordshire Terrier er feil, idet denne ikke kan betegnes som farlig hund. Problemet med denne rase er at den ligner meget på rasen Pitbull Terrier.

Som tidligere opplyst har Kennelklubben innført den ordning fra 01.01.2002 at alle hunder i rasen skal fremvise DNA test, slik at det er bevislig at de registrerte hvalper er etter raserene foreldre. Dermed søker man å motvirke, hva man har hatt mistanke om, at det i forbindelse med registrering av kull i rasen er lagt på noen hvalper ekstra, som er pitbullterriere.

At rasen Bullterrier er tatt med i listen over farlige hunder, oppfattes av NKK som uforståelig.»

Den nevnte problemstilling om omgåelse av pitbull-forbudet gjennom den i dag lovlige hundetypen amerikansk staffordshire terrier, var som sitert også Oslo politidistrikt inne på, jf. foran.

Oslo Hundeskole/Geir Marring foreslår i tråd med dette at det innføres automatiske genprøver av hundetypen amerikansk staffordshire terrier. Følgende begrunnelse er gitt:

«Denne rasen er inngangsporten til hold av de aller fleste ulovlige kamphundraser. Dersom dette ikke gjøres vil det bli et enda større problem i framtiden, da blandinger av ulike raser kobles sammen med amerikansk staffordshire terrier. Dette har Norsk Kennelklubb startet med, og dette vil gi resultater på sikt. Dette ser vi fra kontinentet.»

Foreldregruppen Roger Åsheim, Tormod Tørstad og Kjell Rønningsbakk går derimot inn for et mer omfattende forbud og uttaler følgende:

«Rasene Amerikansk Staffordshire Terrier og Pit Bull Terrier ligner hverandre så mye av utseende at kun genprøver kan skille dem.

I bybildet later det til at disse hunderasene er sterkt økende, og folks frykt for disse to hunderasene er den samme, siden de ikke kan se forskjellen på de to hunderasene etter utseende. Dermed er det i praksis nesten umulig å bli kvitt de ulovlige hundene uten et omfattende apparat.

Vi mener derfor menneskers sikkerhet må gå foran, og at begge hunderasene må forbys. I dag er Pit Bull Terrier forbudt etter Kamphundloven. Ettersom Amerikansk Staffordshire Terrier er så godt som identisk hunderase, ser vi ingen grunn til å vanskeliggjøre et forbud ved å ha et forbud [som] ikke gjelder for en så godt som identisk hunderase. I Tyskland har de også tatt med rasene Staffordshire-bullterrier og Bullterrier. Disse rasene bør også forbys her.»

Også Ellingsrud Hundeklubbgår inn for å forby amerikansk staffordshire terrier:

«I 1991 ble en del hunderaser forbudt, bl.a. Pit Bull. Av en eller annen grunn tillot våre myndigheter American Staffordshire Terrier. De fleste vet vel idag at Pit Bull-Am.Staff så å si er identiske hunder, men med forskjellige navn. Dessverre forandrer ikke navnebytte på genene. Dette visste Pit Bull folket, og den lovlige kamphunden Am.Staff ble innført.

I hele Am.Staffens historie har Pit Bull blitt, og blir blandet med Am.Staff, til å begynne med fordi avlsmaterialet var for snevert, og i Amstaffens relativt korte historie genetisk, går det ikke an å snakke om raseren Am.Staff. I dag har vi en Pit Bull Am. Staff mix som blir reg. som Am.Staff, har falske papirer, eller som er dobbeltregistrert, også i N.K.K. At noen få såkalte «seriøse» eiere har valgt å bruke hundene til andre formål enn kamp, forandrer ikke på det faktum at hundene enten de kalles det ene eller det andre, er avlet for kamp, som gjeterhunder er avlet til å gjete, og jakthunder er avlet til forskjellige jaktformål. Pitbull-Am.Staff skal være kampvillige og utholdende. Å ufarliggjøre Am.Staffen er derfor uansvarlig etter vår mening. Med en hundevant og ansvarlig eier kan også en Pit Bull utmerke seg i andre retninger og til andre formål enn som ren kamphund. Men det er fåtallet.

I de kriminelle miljøene blir Am.Staffen brukt som våpen eller til hundekamper på lik linje med Pit Bull. Og gjennom uansvarlig avl er det umulig å definere hva som er Am.Staff. Det blir for lett å jukse. Selvfølgelig. Det er i utgangspunktet samme hund.»

I møte 7. oktober 2002 med Politidirektoratet og Stovner politistasjon drøftet departementet de problemstillinger som lovforslaget angår med disse instanser. Her og i oppfølgende kontakt fremkom en del faktiske opplysninger om hundeholdet i Oslos østlige drabantbyer. Departementet ba om at disse opplysningene ble sammenfattet i et notat. I notat fra Oslo politidistrikt, kriminalavdelingen, 17. oktober 2002 fremkommer dette:

«De hundene politiet kommer mest i kontakt med i forbindelse med hundekamper, mistanke om ulovlig rase og hunder som skaper frykt i nabolaget, er blandinger av pitbull og amstaff. I mange tilfeller er de også iblandet rottweiler, boxer, bullterrier og staffordshirebullterrier. Det er ofte vanskelig å få stadfestet hva en hund faktisk består av og i størstedelen av tilfellene foreligger det ingen papirer eller eier er ukjent.

Av de hundene som er tatt inn med tydelige skader etter kamper de færreste ren pitbull, men en blanding med en eller flere av de ovennevnte raser. Det er kun i en håndfull tilfeller man har kunnet si med sikkerhetat hunder med kampskader er bullterrier eller staffordshireterrier eller blanding av disse.

Hva gjelder antatt ulovlige hunderer det mange som fra eiers side hevdes å være av disse to rasene eller krysninger med disse, men på grunn av manglende dokumentasjon er det vanskelig å være sikker. Spesielt krysninger med pitbull, amstaff og staffordshirebullterrier kan være vanskelig å skille fra hverandre.

I mange nabolag er det noen få hunder som skaper frykt ved å gå løse og anfalle/angripe mennesker og dyr.Dette gjelder alle typer hunder, men det er en klar overvekt av kamphundlignende hunder som kan være krysninger av en eller flere av de ovennevnte rasene. Også i disse tilfellene mangler eier ofte dokumentasjon og politiet kan ikke være sikker på hvilke raser som er representert.

Bullterrier og staffordshire bullterrier er tette, kompakte hunder. De er forholdsvis små og sterke og består av mye muskler. Staffordshire bullterrier har samme kjevelåsrefleks som pitbullen er kjent for, dvs at kjeven låser seg når den biter. Dette er i hovedsak de fysiske egenskapene som skiller disse to rasene fra ikke-kamphunder.

Av lynne er dette hunder som krever mye av den som oppdrar dem.

Bullterrieren har høy terskel for å bli sint, og er sta og egen. Dersom dette blir utnyttet og den blir tirret ut over sine grenser kan den utvise svært aggresiv oppførsel og være vanskelig å styre.

Staffordshire bullterrier er en mentalt sterk hund som krever klare linjer fra oppdrager. Den ypper sjelden til strid men svarer raskt dersom den blir tirret.

De fysiske egenskapene disse hundene besitter sammenholdt med de negative egenskapene de kan vise ved feil oppdragelse, gjør at de blir brukt i kamphundmiljø. De er ikke mye brukt per i dag, men politiet fryker at dersom bare pitbull og /eller amstaff blir forbudt vil bullterrier og staffordshire bullterrier bli stadig mer brukt i slike miljø.

Et forbud mot disse rasene vil hjelpe til å redusere det problemet politiet har per i dag med å skape trygghet i områder som har vært plaget med aggresive kamphunder. Det vil også gjøre det enklere for politiet å ta kamphunder i forvaring selv om den eksakte rasetilhørighet er usikker, og på den måten reduseres også antallet hunder som brukes i kamp.»

Norges veterinærhøgskole har kritiske merknader til et forbud «på rasenivå», og har også merknader som belyser problematikken med forveksling av ulike hundetyper:

«I utgangspunktet er trolig et forbud på rasenivå ikke hensiktsmessig eller riktig. Dette fordi det verken finnes noen god test/definisjon/muligheter for kontroll av rase, og fordi det trolig er større variasjon innenfor en rase enn mellom raser når det gjelder atferd. Det er de farlige hundene en bør søke å unngå, ikke raser. En rasemessig avgrensning reiser også behov for en metodikk for objektiv undersøkelse av om en rase er mer eller mindre farlig enn andre, eller, på tilsvarende måte, en test av den enkelte hund.

Til tross for utformingen av dagens regelverk om eiers dokumentasjonsplikt når det gjelder farlige hunderaser, har NVH vært involvert i en rekke saker der en er blitt bedt om å dokumentere (ved hjelp av molekylærgenetiske metoder) raseopphav til hunder. Dette gjelder i første rekke hunder der det er mistanke om at hunden er en Pit Bull Terrier eller krysning av denne rasen. I den forbindelse er det viktig å påpeke at det ved genetisk teknologi både er mulig å angi sannsynlig raseopphav, samt å foreta en individuell identifikasjon av hunder med meget stor grad av sikkerhet. Forutsetningen er imidlertid at det finnes sikre referansematerialer fra de aktuelle raser, noe som dessverre ikke ble sikret fra pit Bull Terrier ved innføring av «kamphundloven».

Det er mistanke om at enkelte hunder kan ha skiftet raseidentitet. Dette sies å kunne gjelde enkelte hunder av rasen American Staffordshire Terrier som egentlig kan være av Pit Bull opphav, men opplysningene er usikre. Slike saker påpeker imidlertid det faktum at en dokumentasjon av rase, som er mulig ved hjelp av genetisk teknologi, likevel ikke kan brukes dersom det ikke eksisterer analysert referansemateriale.

I enkelte saker har vi likeledes blitt bedt om å sannsynliggjøre raseopphav ved hjelp av farskapstest. Dette vil, på grunn av manglende referansedata fra de ulike raser, ofte være eneste mulighet for kontroll av raseopphav. Imidlertid vil det i slike saker svært ofte være vanskelig å gjennomføre en farskapstest fordi foreldrene er døde eller forsvunnet. En farskapstest/avstamningskontroll som har blitt gjennomført, vil likevel kunne ha begrenset verdi, fordi det er umulig å være sikker på reelt raseopphav på foreldrene.»

Departementet vil her også nevne at flere andre høringsinstanser har fremholdt det samme faktiske forhold som Norges veterinærhøgskole; at det trolig er større variasjon innenfor en rase enn mellom raser når det gjelder atferd.

I brev 6. mars 2002 fremholder således Norges Jeger- og Fiskerforbundog Norsk Kennel Klubfølgende:

«De ulike hunderasene har og skal ha ulike atferdsprofiler i forhold til rasens opprinnelige og nåværende bruksområder. Dette er selve grunnlaget for raseavl og det store antall raser. Forskjell i atferd er likevel større mellom enkeltindivider enn mellom gjennomsnitt i rasene. Dette beror på enkeltindividets arveanlegg, den sosialisering, trening og totale miljøpåvirkning det enkelte individ får.»

Norges Hundekjørerforbundi brev 16. juli 2002 skriver følgende som en generell kommentar:

«Det er ikke rasen som avgjør om hundeholdet er av forsvarlig karakter eller om eventuelle negative hendelser er alvorlige. Ansvarlig hundehold og alvorlige hendelser må vurderes likt uavhengig av type hund. Vi ser det som bortimot umulig å skulle definere hvilke hunderaser som må vurderes som farlige eller truende. Likevel vil vi støtte forslaget om et forbud mot ulvehybrider ...»

Ulvekrysninger.

Foreldregruppen Roger Åsheim, Tormod Tørstad og Kjell Rønningsbakk

«ber om at ulvehybrider forbys spesifikt i den nye hundeloven. Erfaringer fra andre land viser at antall ulvehybrider har vokst kraftig, og påfører særlig barn i familier som holder ulvehybrider, store skader. Det er nødvendig å være føre var i Norge mot ulvehybrider.».

I fellesuttalelsen 20. mars 2002 fra Norsk Kennel Klub, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Hundekjørerforbundog Fuglehundklubbenes Forbund er det sagt følgende:

«Etter det vi forstår foreligger det i dag et forbud mot krysning mellom ulv og hund ... Vi ber ... om ... at et slikt forbud innarbeides i lovverket hvis det ikke eksisterer. Det er på sin plass å definere krysning mellom ulv og hund som en potensiell farlig «hund», og at slike hybrider forbys. Hundekyndige med erfaring fra slike krysninger karakteriserer individene som meget farlige. Fra USA vet vi at slike hybrider som er holdt som kjæledyr har forårsaket 13 drap og 38 alvorlige angrep på mennesker i perioden 1981 til 1999.»

Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk, ved Arnt Orskaug, lokallagsleder Lillehammer har bl.a. uttalt:

«Hvis ulvehybrider er tillatt, virker det meget sannsynlig at [dette må] forbys jfr vedlagte artikkel ... fra Rutger Law Journal 1992 [Barbara J. Kramek, The hybrids howl: Legislators listen - these animals aren't crying wolf] som tar opp problemene med ulvehybrider i full bredde, bl a dokumenterer en rekke lemlestelser og drap av småbarn i USA utført av ulvehybrider som folk hadde som kjæledyr. Interessen for ulvehybrider i USA fikk oppsving i forbindelse med politikken med reetableringen av ulvestammene og den opinionsbyggende virksomheten for ulv som har blitt drevet ... i USA.»

Denne høringsinstansen har videre gjort gjeldende at dersom

«tsjekkoslovakisk ulvehund og tilsvarende ulvehundraser er tillatt, er det rimelig å tro at de ulovlige ulvehybridene ... blir ... vanskelig å skille fra tillatte ulvehybrider og blandingshunder av disse. Etter hva jeg har hørt har Tyskland også forbudt amstaff, og har slik unngått forvekslingsproblemene mellom amstaff og pit bull. Den tilsvarende effekten burde en kunne få ved å forby både ulvehundraser som er avlet for å likne på ulv (irsk ulvehund er ikke dette) og ulvehybrider.».

Ben Wernerpeker på at hundetypene tsjekkoslovakisk ulvehund og saarloos wolfhund er blandinger av hund og ulv som er importert til Norge, og fremholder at de

«bør forbys ... at de er skadelige for norsk natur og at de frembringer frykt med sitt utsende/ulvelikhet, samt har en adferd med ulvens sterke jaktinstinkt og hundens beskyttelse/oppsøkende adferd som gjør rasene farlige både mot vilt og i gitte situasjoner ... også for folk (spesielt for barn som løper/eller faller) dvs utløser jaktadferd/byttedrift.».

Norsk Kennel Klubble etter at spørsmålet om tsjekkoslovakisk ulvehund og saarloos wolfhund kom opp orientert om dette, og avga 19. september 2002 følgende uttalelse:

«Når det gjelder spørsmålene om de to nevnte rasene (saarloos ulvehund og tsjekkoslovakisk ulvehund), er det feil å karakterisere disse som ulvehybrider. At begge rasene har aner tilbake til ulv er et faktum, men dette gjelder faktisk alle raser. (Ulv og hund kan parre seg med hverandre og få fertile avkom.) Her er rasene fremavlet ved en bevisst avl over lang tid og av svært kompetente personer med stor faglig, genetisk kompetanse og innsikt.

Å sidestille disse med dagens såkalte hybrider vil være å lage en debatt som kun er svart eller hvit. Det er for enkelt og også feil. Spørsmålet vil da i neste omgang være, siden mange av våre raser har en eller annen tilknytting til ulv i sin spede oppstart, når går betegnelsen hybrid ut? Hvor mange generasjoner skal og må det være? Hvor mange år skal ha gått?

Begge rasene er godkjent av FCI (Federation Cynologique Internationale med hovedsete i Thuin, Belgia), den internasjonale organisasjonen NKK er medlem av.

Historikken i denne godkjennelsen er lang, og kort referert at saarloos ulvehund (opprinnelsesland Holland) ble godkjent i 1975 og tsjekkoslovakisk ulvehund i 1989 (som nasjonal rase i det daværende Tsjekkoslovakia i 1982) og finnes hovedsakelig i sine hjemland, bare i liten utstrekning i andre land.

For å bli godkjent som (ny) rase av FCI kreves et positivt vedtak av FCIs generalforsamling og etter en positiv innstilling fra FCIs vitenskapelige komite. For i det hele tatt å få en slik innstilling, må det land som søker om godkjenning av ny rase legge frem dokumentasjon på at rasen består av minst 8 blodslinjer (og hver blodslinje må minst ha 2 hannhunder og 6 tisper). Mellom disse blodslinjene må det ikke være noen krysninger de siste 3 generasjoner og det må finnes en populasjon på minst 1.000 hunder til sammen. Dette gir grunnlaget for en midlertidig godkjenning. Endelig godkjenning kan først skje minst 5 generasjoner senere, hvor en ny søknad må innsendes og dokumentere at de krav som ble satt i første omgang er videreført og overholdt.

I dette ligger det da naturlig nok en overbevisende dokumentasjon på renrasethet og at den innkrysningen som opprinnelig ble gjort med ulv for svært år og generasjoner siden gjør det helt urimelig å betrakte disse rasene som ulvehybrider. ...

NKK er derfor av den like klare oppfatning at de nevnte raser har sin berettigelse til å være i Norge som alle andre raser (med de unntak som er gitt i midlertidig lov om farlige hunder, som også er initiert av NKK).»

Bl.a. fra personer som holder saarloos wolfhond og tsjekkoslovakisk ulvehund har departementet mottatt en del nærmere informasjon om bl.a. disse hundetypene, deres historikk, egenskaper og krav de stiller til den som skal ha dem. Mye informasjon om hundetypene ligger på internett, jf. for tsjekkoslovakisk ulvehund http://www.wolfdog.org/php/ modules.php?op=modload&name=Wolfdog&file= index&newlang=eng, og http://www.norwolf.no/ no/tsu/tsu.html, og for saarloos wolfhond http:// people.freenet.de/whitefang/saarloos-wolfhond. htm.

Forsvars- og angrepstrening av hund.

I tilknytning til et tema på møter 20. mars 2002 og 11. juli 2002 om private vaktselskapers hundehold, uttalte Norsk Kennel Klub og Norges Jeger- og Fiskerforbundi brev/notat 3. juli 2002 at «skarpdresserte hunder bør bare holdes av politiet og Forsvaret». I samme brev fremholdes det avslutningsvis

«at problemene med kamphundmiljøene ikke bør lede til en rekke restriksjoner for den vanlige seriøse hundeeier, i særdeleshet hvis slike regler allikevel ikke kan håndheves, slik at man ikke oppnår det man ønsker.».

Oslo Hundeskole/Geir Marringbemerker dette:

«Noen useriøse selskaper tjener store summer på trening av private vakthunder, til egen sikkerhet og også til å true andres. Dette er livsfarlig, og må stoppes. I tillegg ansettes personer med kriminell bakgrunn, og i noen tilfeller også med rulleblad. Det er foreløpig opp til hvert vaktselskap å sette opp regler i forhold til opplæring av hunder og førere.»

I tilknytning til reglene om avliving av hund (som del av argumentasjon mot dette) er også hundetrener Wenche Foldahl, Foldahls hundeskoleinne på problematikken trening av hunder for angrep:

«Annen grunn til at en hund angriper er at den er trenet i angrep, såkalt IPO. Her er også en dobbeltmoral. Det er ok å trene hunden til angrep for hvem som helst så lenge vi «leker» oss (konkurrerer). Hunden er ikke et leketøy hverken for barn eller voksne! Er den da så uheldig å gjøre som den er trenet til «på alvor» kan hvem som helst skyte den. ...»

15.5 Departementets vurderinger

15.5.1 Videreføring av kamphundloven

Innledningsvis viser departementet til at det er forholdsvis bred enighet om å videreføre kamphundloven med forbud mot de fire hundetyper som går inn under loven i henhold til den forskrift som er fastsatt. Likevel er det grunn til å reise spørsmål om loven fullt ut har fungert etter sin hensikt og om reglenes virkeområde og avgrensing bør vurderes nærmere. Departementet foreslår at problematisk hundehold blir motvirket ved en videreføring og utvidelse av kamphundloven, altså forbudet mot særlig farlige hunder.

Departementet foreslår i tråd med gjeldende rett et forbud mot å holde, avle eller innføre farlige hunder, og mot å innføre sæd og embryo fra farlige hunder. Departementet foreslår også å si klart i lovteksten at farlige hunder skal avlives eller pålegges utført fra riket ved vedtak av politiet.

Å motvirke kamphundproblemene ved lovtiltak og oppfølgende polititiltak er et forebyggende tiltak for å unngå farlige følger av dette hundeholdet, dyremishandling og hundekamper. Systematiske polititiltak i Groruddalen igangsatt fra våren 2002 tar også sikte på å skape trygghet i områder som har vært plaget av kamphunder og deres eiere. I Oslos drabantbyer er den gjeldende loven - trass mangler - politiets mest praktiske virkemiddel for å gjøre noe med hundehold som uroer nabolaget. Harde miljøer fokuserer på kamphundtyper.

Når politiet nå har prioritert å arbeide mot miljøene som holder disse hundene pga. deres kampegenskaper og den status det gir å ha hunder med slike egenskaper, har det sammenheng med at dette hundeholdet gir reelle ubehageligheter for vanlige folk som bor i flere av drabantbyene i Oslo. Politiet mottar mange klager på hundehold, til dels fra folk som selv har hund og som frykter for sine hunder. Kamphunder har i det siste angrepet både mennesker og hunder på en måte som må motvirkes. Det forekommer at folk blir sittende inne av frykt for slike hunder.

Etter departementets syn tyder mye på at det er for lett å omgå kamphundloven siden også andre kamphundtyper enn de som er forbudt i dag, volder problemer. Departementet vil her understreke at når slike miljøer vokser frem slik som i drabantbyene i Oslo, vil heller ikke lovregler som det som foreslås i kapittel 13 og 14 foran gi et tilstrekkelig grunnlag for at politiet kan gripe fatt i problemet på en effektiv måte.

Etter at kamphunder har angrepet mennesker eller dyr har eierne og hundene som regel trukket seg bort. Det er til dels vanskelig i ettertid å få oppklart hvem hundeholderen og hunden var. I noen grad vil slike angrep lettere kunne medføre tiltak mot den konkrete hundeholderen og det konkrete hundeholdet ved lovforslagene i kapittel 13 og 14, fordi saksbehandlingsreglene blir andre og mer praktikable enn i dag. Bl.a. innebærer de gjeldende reglene at slike hunder i dag ikke kan avlives dersom ikke saken er oppklart innen 14 dager fra hendelsen, eller kamphundeieren tidligere har mottatt advarsel fra politiet. Men i store drabantbyer som er uoversiktelige og der folk også kan ha grunn til å føle frykt for represalier fra kamphundmiljøene, lar ikke denne utviklingen seg motvirke hvis politiet skal være henvist til å gripe inn bare i forhold til konkrete, dokumenterte angrep. Det er behov for regler og tiltak som på en mer grunnleggende måte forebygger og stanser alvorlige hundeangrep som man ellers kan påregne kommer. Departementet ser ut fra dette et behov for å videreføre forbudet mot enkelte kamphundtyper og også å utvide forbudet.

Departementet antar for sin del at det er riktig - som Foreningen for Hundeomplassering skriver - at raser som opprinnelig er avlet frem for kampformål, ofte selges i useriøse hundemiljøer og til førstegangs hundeeiere. Departementet viser også til uttalelsen fra Ellingsrud hundeklubb, som holder til i et av de områder der kamphundmiljøene skaper utrygghet m.m.

15.5.2 Bør flere kamphundtyper forbys?

Departementet foreslår at enkelte nye hundetyper blir eksplisitt forbudt i tråd med rettslig utvikling i andre land og faktisk utvikling i drabantbyene hos oss. Det synes som om gamle kamphundtyper nå reetableres som reelle kamphunder i visse miljøer. Departementet vil her vise til notatet fra Oslo politidistrikt, kriminalavdelingen, 17. oktober 2002 og enkelte andre høringsuttalelser som er inne på dette. Særlig amerikansk staffordshire terrier er mye brukt i miljøene.

En del av disse hundene må antas reelt sett å være av typen pitbullterrier. Departementet er kjent med flere metoder som det er grunn til å tro kan være brukt for å få pitbullterrier eller blandinger med denne registrert som amerikansk staffordshire bullterrier med papirer fra Norsk Kennel Klub. Den allerede foretatte iblandingen lar seg nå ikke skille ut ved hjelp av genetiske metoder eller ved at Norsk Kennel Klub fra 1. januar 2002 krever avstamningskontroll med blodtyping på valper av typen amerikansk staffordshire terrier før registrering. De to hundetypene lar seg i Norge i dag rent praktisk ikke skille fra hverandre, og det er opprinnelig samme type hund. Amerikansk staffordshire terrier er et utvalg av typen pitbullterrier som fra 1936 er godkjent som rase i det internasjonale nettverk av hundeklubber som Norsk Kennel Klub er tilknyttet. Pitbullterrier er ansett som rase fra 1898 av amerikanske klubber som ikke er tilknyttet samme nettverk.

Staffordshire bullterrier og bullterrier er ikke mye brukt nå i de norske kamphundmiljøene, men også de er inne i miljøene etter det Oslo politidistrikt opplyser.

For så vidt gjelder et mulig forbud mot amerikansk staffordshire terrier og bullterrier, har Norsk Kennel Klub og Norges Jeger- og Fiskerforbund tatt til orde mot dette. Departementet legger til grunn at innvendingene også refererer seg til mulig forbud mot staffordshire bull terrier, selv om ikke dette er nevnt i den skriftlige henvendelsen. Generelt har imidlertid disse instansene samt Norges Hundekjørerforbund og Fuglehundklubbenes Forbund uttalt at det er «viktig at man følger utviklingen og at angivelsen av farlige raser utvides ved behov».

Den beste reelle indikasjon på hvilke hunder som har kamphundegenskaper, er etter departementets vurdering å se på utviklingen i kamphundmiljøene og hvilke hundetyper disse fokuserer på gjennom bruk og avl. Den faktiske utviklingen mht. de tre hundetypene amerikansk staffordshire terrier, staffordshire bullterrier og bullterrier i disse miljøene, veier tungt for departementets vurdering av om de bør anses som uønskede kamphundtyper som bør forbys. For så vidt gjelder amerikansk staffordshire bullterrier mener departementet at utviklingen vedrørende bruken av hunden både i seg selv og som inngangsport til omgåelse av forbudet mot hunder av typen pitbullterrier klart er kommet så langt at det tilsier et forbud. Et forbud vil bidra til å gjenopprette trygghet i bomiljøer som er plaget av kamphunder og deres eiere, gi klare signaler til disse miljøene, forebygge angrep på både folk og andre hunder, og også forebygge lidelser for kamphundene selv som de blir påført ved hundekamper. Departementet ønsker å bidra til å stanse tilveksten av nye hunder med kamphundegenskaper. Departementet mener at når gamle kamphundtyper reetableres, veier hensynet til å motvirke denne utviklingen tyngre enn hensynet til miljøer som holder akkurat disse hundetypene som familiehund og ønsker å fortsette med det.

Departementet har drøftet spørsmålet med Landbruksdepartementet og blitt frarådet å la et forbud omfatte bullterrier. Etter Landbruksdepartementets vurdering kan ikke denne hundetypen i dag antas å ha slike egenskaper at den bør kategoriseres som en særlig farlig hund. For så vidt gjelder utenlandsk rett, omfatter restriksjonene i Tyskland denne hundetypen, mens fransk rett ikke underlegger bullterrieren slike restriksjoner som de to andre terriertypene som forbudet vurderes utvidet til. Ved den nye spanske forordning av 2002 er bl.a. både staffordshire bullterrier og amerikansk staffordshire terrier ansett som potensielt farlige dyr, mens bullterrieren ikke er nevnt. Det kan også nevnes at bullterrieren har et utseende som avviker klart fra pitbullterrier, staffordshire bullterrier og amerikansk staffordshire terrier. De tre sistnevnte hundetypene har derimot et ganske ensartet utseende. Den klareste forskjellen mellom disse er at staffordshire bullterrier etter rasestandarden skal være mindre enn de andre, men i praksis er det en del størrelsesvariasjoner ut over rasestandardens idealbeskrivelser. Departementet er kommet til at hundetypene amerikansk staffordshire terrier og staffordshire bull terrier bør forbys. Under tvil er departementet imidlertid blitt stående ved at bullterrier ikke bør foreslås omfattet av forbudet. Man bør imidlertid følge utviklingen i kamphundmiljøene og vurdere bullterrieren nærmere ut fra de erfaringer som måtte komme, jf. punkt 15.5.3 nedenfor.

Departementet er klar over at en del av kamphundene kan se nokså tilforlatelige ut utseendemessig, og heller ikke er de blant de aller største hundetypene. Med riktig behandling kan også kamphundtypene fungere godt som normale familiehunder. Bull-Terrier Forum har opplyst at det er ca. 350 bullterriere i Norge i dag. Departementet antar at antallet staffordshire bullterrier er rundt det samme, mens det antas å være en god del flere hunder av typen amerikansk staffordshire terrier. Av hensyn til det vanlige familieholdet av hundetyper som rammes av forbud, vil departementet foreslå overgangsregler som gjør at enkelthunder som i dag er lovlig holdt kan beholdes, selv om dette ikke er ønskelig av hensynet til personer som lever i bomiljøer der de aktuelle hundetypene skaper frykt og uro.

Departementet er klar over at det er ulike syn på enkelte faktiske forhold relatert til disse hundetypene. Mange antar at en av grunnene til kamphundenes farlighet er at de «låser kjeven» ved angrep. Departementet vil ellers kort nevne at man ved avl kan søke å få frem bestemte egenskaper eller en mental profil ved å kombinere hundetyper planmessig. Derfor er forbudet mot blandingshunder som delvis består av kamphundtyper minst like vesentlig som forbudet mot de rene kamphundtypene.

Departementet har vurdert om hunder som ut fra sine ytre, fysiske kjennetegn kan forveksles med forbudte hundetyper, i seg selv bør være forbudt, jf. den franske lovgivningen som rammer hunder ut fra en klassifisering etter utseende. En slik regel ville gjort en del av de omgåelser man har sett umulige, men departementet foreslår likevel ikke en slik ubetinget og generell regel. Andre former for omgåelser vil likevel kunne utføres selv med en slik absolutt regel. Ulovlige hunder kan ved krysning med andre hundetyper gis ytre kjennetegn som avviker klart fra opphavet. Ved krysning som legger vekt på å få frem eller beholde visse mentale egenskaper og samtidig på å få frem et avvikende utseende, kan man prøve å omgå loven. Slike krysninger vil rammes av forbudet mot bestemte hundetyper og blandinger med disse. Slike forsøk på omgåelser og introduksjon av nye hunder med ukjent opphav kan forfølges dersom politiet følger med på utviklingen i miljøet og avkrever dokumentasjon for hundetypen også for hunder med avvikende utseende som i fremtiden måtte dukke opp i kamphundmiljøene, se nærmere punkt 15.5.5 nedenfor.

Departementet har også vurdert om nyehundetyper av mastiff-, bulldog- og terriertypene og blandinger av disse m.m. bør forbys, fordi dette kan dekke hundetyper som kamphundmiljøene kan komme til å holde. Departementet er her blitt stående ved å videreføre en mulighet til å utvide forbudet ved forskrift, jf. punkt 15.5.3.

15.5.3 Bør forbudet kunne utvides ved forskrift?

Departementet foreslår at andre hundetyper og blandinger kan bli underlagt reglene om farlige hunder ved forskrift fastsatt av Kongen. Før en slik forskrift blir fastsatt, må et forslag til forbudet være sendt på høring i samsvar med forvaltningslovens regler.

I en vurdering av om forbudet bør utvides, bør man etter departementets syn legge særlig vekt på om hunder av den aktuelle hundetypen har angrepet mennesker og om hundetypen er brukt eller egner seg som kamphund. Hvis ett av momentene veier tungt nok, bør det være adgang til å forby en hundetype.

Departementet foreslår også at det skal kunne gis forskrift med forbud mot en hundetype dersom det bør gjøres for å sikre effektiv håndheving av regelverket, ut fra at hunden etter sine ytre fysiske kjennetegn er sammenliknbare med hunder ansett som farlige. En «hundetype» kan være en hvilken som helst beskrivbar hund, uavhengig av Norsk Kennel Klubs rasedefinisjoner. Når departementet bruker ordet «hundetype» har det et videre innhold enn begrepet «hunderase» i hundemiljøenes språkbruk. Samtidig omfattes også hunderaser av ordet «hundetype». I motsetning til et slikt generelt forbud ut fra hunders ytre kjennetegn som departementet under punkt 15.5.2 avviste å gå inn for, er en åpning for spesifikke forbud ved forskrift et middel som kan målrettes for å møte visse former for omgåelser som kan tenkes å komme.

15.5.4 Bør krysninger mellom hund og ulv anses som farlige hunder?

Flere høringsinstanser har gått inn for et forbud mot avl ved krysning av hund og ulv og et forbud mot å holde eller innføre slike blandingsraser.

Det forekommer omtrent ikke at ulver i et naturlig livsmiljø utviser farlig atferd overfor mennesker.

Som det fremgår under punkt 15.4, er en nokså bred gruppe instanser enige om at krysninger mellom hund og ulv er farlige for folk. Internasjonalt synes det å være en stigende interesse i visse miljøer for krysninger av ulv og hund med sterkt innslag av ulv. Departementet legger dette til grunn og vil derfor foreslå som utgangspunkt at slike dyr blir definert som farlige hunder.

Det er mindre enighet om hvor sterk innblanding av ulv som må foreligge for at dyret bør klassifiseres som farlig og dermed underlagt et forbud. Norsk Kennel Klub fremholder således at alle hunderaser har aner tilbake til dyr som er ansett som ulv, og at også mange av dagens hunderaser har en eller annen tilknytning til dagens ulv i sin spede oppstart. Departementet vil fremholde at spørsmålet som diskuteres, er hvilken innblanding av vill ulv i hund i nyere tid som bør rammes av et forbud. Ved vurderingen av et forbud bør det bl.a. søkes å finne en avgrensing som er så praktikabel som mulig.

Flere hunderaser kan ha innslag av ulv i avlsarbeidet før hunden ble godkjent som egen rase av den internasjonale organisasjon (FCI) som Norsk Kennel Klub er deltaker i. Dette er i nyere tid tilfellet for saarloos wolfhond og tsjekkoslovakisk ulvehund. Det kan ikke utelukkes at det samme kan ha vært tilfelle for bl.a. schäferhund, alaskan malamute, siberian husky og belgiske fårehundtyper. Men særlig schäferhund er på sin side en velprøvd og velkjent hunderase som trass mulig delvis opphav som ulv fungerer normalt i samfunnet og brukes som nyttehund i stor grad.

Departementet har vært i tvil om hvor langt et forbud mot hundetyper som er en blanding av ulv og hund, bør strekkes. Departementet tar som utgangspunkt at det ikke har grunnlag for å foreslå noe forbud når det gjelder hundetyper som er vel etablert her i landet. Det kan være hensiktsmessig å avgrense dette til hunderaser med opprinnelig blanding av ulv som er registrert i Norge av Norsk Kennel Klub før 1. januar 2003. Men er det skjedd innblanding av ulv i individer av rasen etter at den ble godkjent av den internasjonale organisasjonen (FCI) som Norsk Kennel Klub bygger sin registrering på, bør forbudet omfatte etterkommere av slike individer. Med en slik avgrensning antar departementet at forbudet kan gi et vern mot nye hundetyper som er en blanding av ulv og hund, at forbudet lar seg håndheve i praksis, og at etablerte og utbredte hundetyper går klar av forbudet.

En avgrensning som nevnt vil gjøre at hunderasene tsjekkoslovakisk ulvehund og saarloos wolfhond ikke rammes av forbudet. Departementet finner det imidlertid nødvendig å vurdere særskilt spørsmålet om et forbud mot disse rasene. Departementet legger til grunn at begge er hundetyper som krever mye av sin eier. Nøyaktige opplysninger om hvor sterkt ulveinnslaget er, er ikke fremkommet. For saarloos wolfhond skjedde siste innblanding med ulv for om lag 40 år siden. Tsjekkoslovakisk ulvehund har en kortere historie, og den første vellykkede innblanding av ulv i avlsprogrammet skjedde i 1958. Disse hundene finnes i bare et ganske lite antall i Norge i dag. Departementet er ikke kjent med at de hittil har voldt noen skade.

Svenska Kennelklubben vedtok i 1997 at saarloos wolfhond og tsjekkoslovakisk ulvehund ikke skulle få bli registrert eller delta i virksomhet i regi av kennelklubben. I en pressemelding 29. april 1997 uttalte Svenska Kennelklubben bl.a.:

«Den ena av de aktuella raserna kommer från f d Tjeckoslovakien, kallas ceskoslovensky vlcak, och anses vara mycket skygg och vaksam. Den godkändes interimistiskt av FCI 1992. Den andra rasen är från Holland, kallas saarloos woolfhond, och har ett mycket reserverat och självständigt sätt. Den har blivit slutgiltigt godkänd av FCI. Båda raserna är mycket lika vargen också till det yttre.

Svenska Kennelklubben har tidigare tagit definitivt avstånd från icke-registrerade varghybrider. Bl a i remisssvar och i ett policybeslut som innebär att varghybrider inte tillåts delta i några verksamheter inom organisationen. Detsamma gäller för den s k pitbullterriern. En av anledningarna till det starka avståndstagandet från dessa rasblandningar är en väsentligt ökad risk för skador på människor och andra djur.»

Departementet er blitt stående ved at saarloos wolfhond i denne omgang bør følge den alminnelige regelen, mens tsjekkoslovakisk ulvehund bør regnes som en farlig hund etter loven. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det kan bli aktuelt ved forskrift å innføre et forbud også mot saarloos wolfhond, særlig hvis den får noen utbredelse i miljøer som ikke kan antas å ha et ansvarlig forhold til slike hunder.

15.5.5 Dokumentasjonskrav for at et dyr i tvilstilfeller ikke er en ulovlig hund

Kamphundloven § 2 tredje ledd - som ble vedtatt ved en endringslov i 1995 - bestemmer at dersom det er tvil om en hund er av en forbudt rase eller type, kan politi og tollmyndigheter «kreve at hundeeieren eller annen som har ansvar for hunden dokumenterer hundens rase eller type». Av forskrift 15. januar 2001 nr. 28 (gitt med hjemmel i kamphundloven § 7) § 3 annet ledd fremgår at «hundens identitet» kan kreves dokumentert «ved stamtavle eller registreringsbevis og identitetsmerke». Hvis ikke slik dokumentasjon blir fremlagt, anses hunden som ulovlig. Forskriften sier derimot ikke at slik fremlagt dokumentasjon uten videre innebærer at hunden anses lovlig. Justisdepartementet antar at politiet etter omstendighetene kan kreve ytterligere dokumentasjon. Registreringsbevis og identitetsmerke har nemlig ingen reell bevisverdi for hundens rase eller type, hvis ikke identitetsmerket knytter hunden til et registreringsbevis som enten inneholder stamtavle eller en entydig referanse til en bestemt stamtavle for den aktuelle hunden. En slik referanse er i tilfelle et nummer som refererer til denne hundens stamtavle hos Norsk Kennel Klub eller tilsvarende troverdig organisasjon, f.eks. en tilsvarende utenlandsk klubb.

Departementet mener at loven bør kreve at den som holder en hund som kan forveksles med en «farlig hund», må dokumentere at hunden ikke hører til denne kategorien og derfor er lovlig. Departementet foreslår derfor å videreføre den gjeldende ordning om dokumentasjonsplikt, jf. utk. § 19 tredje ledd.

Dokumentasjonsplikten bør inntre der det er tvil om et dyr er en farlig hund. Dette vil først og fremst forekomme der hunden har ytre kjennetegn som gjør den sammenliknbar med et forbudt dyr. Imidlertid kan ulovlige hunder ved krysning med andre hundetyper gis ytre kjennetegn som avviker klart fra opphavet. Også slike krysninger vil rammes av forbudet mot bestemte hundetyper og blandinger med disse, slik at det kan oppstå dokumentasjonsbehov også for hunder som har et avvikende utseende. Dersom nye hunder med ukjent opphav og «nytt» utseende dukker opp f.eks. i geografiske områder der kamphundproblematikk er kjent fra før, vil politiet etter lovforslaget kunne avkreve dokumentasjon for hundetypen også for slike hunder. Dokumentasjonskravet etter lovforslaget her kan altså ramme hunder som etter politiets skjønn på stedet har en fysikk, fremtoning eller egenskaper som kan indikere kamphundopphav eller ulveopphav, selv om hunden ikke direkte likner på kjente kamphundtyper eller på ulv.

Departementet foreslår videre at dokumentasjonskravet bygger på politiets praksis i Oslo med å kreve at hunden er identitetsmerket og at dette identitetsmerket knytter hunden til et registreringsbevis med en tilknyttet stamtavle. Et rent identitetsmerke har ikke overbevisende bevisverdi relatert til hvilken type hunden er. Dokumentasjonskravet som foreslås er et minstekrav. Hvis papirene som fremlegges ut fra en konkret vurdering ikke fremstår som overbevisende dokumentasjon for rase eller type, vil hunden trass papirene bli ansett som en forbudt hund. Et eksempel kan være at en tilknyttet stamtavle kommer fra et privat firma eller en privatperson. I praksis er det Norsk Kennel Klub og tilsvarende utenlandske organisasjoner som kan utstede troverdig dokumentasjon. Hvis det foreligger konkret grunn til mistanke om at papirene ikke viser de rette faktiske forhold, kan politiet kreve ytterligere dokumentasjon fremlagt av hundeholderen, f.eks. i form av gentester av hunden og hunder i stamtavlen som dokumenterer avstamningsforholdet. Dersom hunden er en blandingshund som ikke er stamtavleført, må hundeholderen for å dokumentere dens rase eller type i alle linjer knytte den til hunder som er oppført i en stamtavle. Ytterligere dokumentasjon kan i slike tilfeller være gentestede blodprøver fra hunden og dens opphav som knytter den sikkert til slike stamtavler.

Hundeholderen bør ha dokumentasjon klar ved innførsel og ellers gis en rimelig frist for å fremlegge dokumentasjon, dersom ikke hunden skal anses som en farlig hund. Mens man venter på dokumentasjon, bør hunden kunne tas i forvaring. Hvis ikke slike hunder straks tas i forvaring, er det i praksis en nærliggende fare for at de ikke lar seg gjenfinne.

15.5.6 Hunder trent som angreps- eller forsvarshunder (hund-menneske) eller kamphunder (hund-hund)

Som det går frem av høringsuttalelsene, er spørsmålet om trening av hunder for angreps-, forsvars- og kampformål en aktuell problemstilling også i Norge. Departementet ser det ikke som ønskelig at hundeholdet skal utvikle seg i en slik retning, og foreslår å definere hunder som er blitt gitt trening for slike formål som farlige hunder. Implisitt innebærer dette et forbud mot slik trening. Enkelte, viktige unntak behandles under punkt 15.5.8. Som det går frem under punkt 15.4 mener også Norsk Kennel Klub og Norges Jeger- og Fiskerforbund at «skarpdresserte hunder bør bare holdes av politiet og Forsvaret».

Departementet er blitt kjent med at det som en del av organisert hundesport i Norge også forekommer organisert angreps- og forsvarstrening - gjerne benevnt som trening i forsvarsarbeide - av hund, såkalt IPO (som i tillegg innbefatter spor- og lydighetsarbeid). Schäferhunder, rottweilere, dobermann og belgiske fårehunder dominerer innenfor IPO-sporten. Departementet erkjenner at IPO-sporten har en rekke positive sider. Den del av sporten som omfatter spor- og lydighetsarbeid, er utelukkende en positiv og samfunnsgagnlig aktivitet. Men når angreps- og forsvarstrening i forhold til mennesker først får en viss utbredelse i de organiserte hundemiljøene, kan det også tenkes å foregå uorganisert, f.eks. med støtte i utenlandske instruksjoner, hentet fra internett, om hvordan man går frem for å bryte ned de sperrer mot å utføre biting, angrep og motangrep som på et visst nivå naturlig ligger i normale hunder.

Departementet finner grunn til å ta opp spørsmålet om å innføre forbud mot angrepstrening og mot hunder som er blitt angreps- eller forsvarstrent. Tiltak mot dette kan selvsagt ikke fullstendig hindre at slik trening kan pågå, men må antas å få betydning for utbredelsen.

I dag er norsk lovgivning liberal på dette området. Hva man gjør med en hund, angår som utgangspunkt ikke myndighetene, så sant ikke hunden blir så dårlig stelt og behandlet at man kommer i strid med dyrevernlovens regler. Tiltak mot uheldig hundehold for øvrig settes først inn der hunden har vist seg som et problem, f.eks. etter at den har bitt. Rent forebyggende tiltak, altså tiltak som rettes inn mot uheldige sider ved hundeholdet før skade er skjedd, har det ikke vært tradisjon for. Kamphundloven fra 1991 utgjør et begrenset unntak her.

Innføring av et forbud mot å trene hunder i angrep og forsvar overfor mennesker dreier seg om hva slags hundehold man ønsker å ha i Norge. Departementet mener at slik angrepstrening og forsvarstrening av hunder ikke skal være en del av normalt norsk hundehold. Departementet ser det som uønsket at hvem som helst får trene hunder for slike formål. Hunder skal ikke være våpen, og bør ikke trenes opp til slikt. Dersom man aksepterer at en del av den privatholdte norske hundebestand trenes slik, må man også realistisk sett regne med at noen av disse hundene kommer i en situasjon som er ute av kontroll. Man må regne med at de særlige ferdighetene vil føre til hundeangrep og personskader som man ellers ville vært foruten. Det er heller ikke i seg selv ønskelig å ha en situasjon der folk flest må forholde seg til at en del av den norske private hundeparken har slik trening, med den utrygghet det kan gi. En situasjon der en del av den norske privateide hundebestanden har og gis trening i «forvarsarbeid», vil gi folk større frykt for hunder, og departementet ser det som en oppgave å unngå en slik utvikling.

Departementet vil peke på at man innenfor rammen av det organiserte hundehold nok kan holde en viss kontroll med hvordan denne hundesporten utøves og hva man legger vekt på ved avlsarbeid. Hundeorganisasjonene kan imidlertid ikke granske motivasjonen til dem som tiltrekkes av denne sporten, eller ha særlig kontroll med hvordan medlemmene bruker hundene utenfor organiserte sammenhenger. Heller ikke har hundeorganisasjonene makt til å sikre mot uorganisert trening og avl av hunder. Effektive mottiltak mot uønskede konsekvenser av angreps- og forsvarstrening av hunder kan bare iverksettes av det offentlige.

Departementet foreslår etter dette et forbud mot å trene hunder i angrep eller forsvar overfor mennesker. Hunder som politiet etter en konkret vurdering finner at mest sannsynlig er blitt gitt slik trening - mer eller mindre - anses som farlige hunder som skal avlives. Det kan tenkes at selve treningen avdekkes eller at en konkret hund gjennom sin atferd viser at den sannsynligvis har fått slik trening, f.eks. der politiet får sendt slike skarptrente hunder mot seg. Særlig hvis hunden inngår i miljøer der det er kjent eller sannsynlig at slik trening - mer eller mindre profesjonell - forekommer, vil den frie bevisvurderingen som skal skje, gjøre at terskelen for å gripe inn mot hundeholdet ikke blir så høy at forbudet blir uten effekt. Den foreslåtte bestemmelsen er en sikkerhetsbestemmelse som følger sivilrettslige bevisregler.

Videre foreslår departementet å definere som farlige hunder slike hunder som er gitt trening i eller for å angripe andre hunder. Det at noen arrangerer hundekamper eller sender hundene sine i hundekamper rammes allerede av straff etter dyrevernloven.

15.5.7 Enkelthunder som etter en konkret vurdering anses farlige

Departementet foreslår videre at enkelthunder - uansett hundetype eller hunderase - som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker og dyr, blir ansett som farlige hunder. Etter vedtak av politiet skal slike hunder kunne avlives eller pålegges utført fra riket. Departementet mener at politiet bør ha en slik skjønnsmessig kompetanse til å gripe inn mot hunder som konkret vurdert for politiet fremstår som spesielt aggressive eller kampvillige mv. Også etter någjeldende kamphundlov kan hunder anses som farlige etter en konkret vurdering av om de er «spesielt aggressive, kampvillige og utholdende, og som på grunn av disse egenskapene er farlige for mennesker og dyr». I høringsutkastet var kriteriet hunder som er «spesielt aggressive, kampvillige eller utholdende, og som på grunn av en slik egenskap er farlige for mennesker og dyr». Flere instanser har gått imot at kriteriet «utholdende» bør være et sentralt element ved vurderingen av hundens farlighet, og departementet er enig i det.

Det sentrale bør være om hundene fremstår som spesielt aggressive eller kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden. Videre er det en forutsetning for inngrep at politiet vurderer hunden slik at den kan være farlig. Dette åpner for en totalvurdering der hundens størrelse og andre mer fysiske egenskaper kan trekkes inn. Videre vil den sosiale situasjon som hunden inngår i, kunne være et moment ved vurderingen av om hunden kan være farlig for mennesker og dyr, jf. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt. 2002 s. 423 (referert foran under punkt 15.1). Det er ikke forutsetningen at hunden allerede har vist sin farlighet ved å bite noen. Det er grunn til å fremholde at utgangspunktet bør være at man skal vurdere hvordan hunden er, ikke om den f.eks. etter profesjonell og riktig videre oppfølging kan bli en tryggere hund. Departementet ønsker ikke å ta risikoen som følger med å gi slike hunder tilbake til hundeholderen i tillit til at vedkommende følger opp på beste måte. Realistisk sett vil en slik tillit i mange tilfeller bli brutt.

Dersom det er tvil om en hund er en farlig hund på denne måten, bør politiet derfor allerede i utgangspunktet kunne kreve at hundeholderen bekoster og medvirker ved en kyndig undersøkelse av hundens atferd for å avklare om hunden er vel avbalansert eller har en lav terskel for aggresjon eller andre farlige egenskaper mv. I Danmark er dette nå foreslått for Folketinget (Lovforslag nr. L 164 for 2002-2003). En svakhet ved en slik ordning er at den hundesakkyndighet som finnes i stor grad ikke har en felles teoretisk basis og skolering som sikrer en lik tilnærming til problematikken, eller er forankret i det anerkjente utdanningssystemet med dets metoder for kvalitetssikring. Derfor blir det vanskelig i lovs form å stille nærmere krav til hvem som kan være kyndig til å foreta undersøkelse av hunden. Kyndighet relatert til hunder er oftest i hovedsak basert på egenstudier og omfattende erfaring ved f.eks. yrkesmessig befatning med hunder. Det ulike valg av innfallsvinkel til problemstillingene, ulike ideelle holdninger og de ulike erfaringer ulike kyndige personer har, synes å gi en nokså varierende tilnærming til den problematikken som lovforslaget forutsetter skal vurderes konkret. I den svenske regjerings mandat til den svenske lovutrederen 14. februar 2002 er således bl.a. følgende sagt om farlige hunder og testing av farlige egenskaper:

«Det icke önskvärda beteendet kan utvecklas och förstärkas genom bl.a. felaktig avel eller felaktig hantering och mycket stora individuella variationer förekommer inom varje ras. Dette innebär att farliga individer inte kan identifieras utan hjälp av mycket tillförlitliga testmetoder. Samtidigt har kritik framförts bl.a. mot de testmetoder som idag används. Tester utförs på olika sätt runt om i landet och metoderna är inte enhetliga.»

For å sikre en sakkyndighetsprøving som fremstår som troverdig i lys av de sikkerhetshensyn som departementet ønsker å vareta, bør det være politiet som fastsetter hvem som skal undersøke hunden. Det vil ikke være noe i veien for at politiet bruker egne hundekyndige folk til dette, f.eks. personell i politiets egen hundetjeneste. Dersom ikke hundeholderen følger opp innen en rimelig frist satt av politiet, og om ønskelig medvirker ved f.eks. å delta aktivt ved undersøkelsen av hunden, regnes hunden etter departementets forslag som en farlig hund. Ved slik tvil som nevnt foreslås det uttrykkelig presisert at politiet kan ta hunden i forvaring straks. Ulike hensyn vil iblant tilsi at dette er nødvendig. Om hunden skal tas i forvaring, må bero på politiets avgjørelse på stedet.

15.5.8 Unntak fra forbudet mot særlig farlige hunder

Departementet foreslår av hensyn til det vanlige familieholdet av hundetyper som rammes av forbud, et unntak fra forbudet som vil gjøre at enkelthunder som i dag er lovlig holdt, kan beholdes. Unntaket vil for det første omfatte de hundetyper (kamphunder) som det foreslås forbud mot i loven her. Dernest vil det dekke de få hundene av allerede forbudte hundetyper som fortsatt finnes fra før kamphundloven trådte i kraft i 1991. Unntaket forutsetter etter forslaget at hunden har identitetsmerke som knytter den til et registreringsbevis som opplyser om eierens navn og adresse og viser at hunden er avlet, innført eller holdt før lovens ikrafttredelse. Hundene kan ikke brukes i avl, selges eller omplasseres. Hvis hundene angriper folk bør de avlives, og departementet foreslår dette som en unntaksløs regel for disse hundetypene, som det anser som særlig risikable. Etter en individuell farlighetsvurdering, jf. punkt 15.5.7, vil selvsagt også hunder som omfattes av unntaket her kunne bli avlivet.

Unntak fra forbudet mot angreps-, forsvars- og kamptrente hunder i utk. § 19 annet ledd bokstav d og e bør gjelde for politiets hunder og hunder som har fått slik trening eller er ført inn i landet med politiets samtykke. I denne sammenheng peker departementet på at man normalt ikke bør gi slikt samtykke til f.eks. vaktselskaper, ut fra departementets grunnholdning om at det i norsk hundehold skal være minimalt rom for aksept av bruk av hunder som angreps- eller forsvarsvåpen. Unntak fra treningsforbudet forutsettes stort sett å skulle gjelde politihunder og eventuelt forsvarets hunder dersom norsk forsvarspolitikk skulle åpne for at forsvaret trener hunder på denne måten.

I og med at hunder inntil nå har vært legalt trent som forsvarshunder (IPO), finner departementet at det bør bli gjort et unntak for eksisterende hunder. Disse bør ikke anses som farlige hunder som skal avlives, dersom treningen utelukkende har skjedd før et forbuds ikrafttredelse. Departementet finner avgjørelsen om dette noe vanskelig, i og med at forekomsten av slike hunder kan utgjøre en fare sammenliknet med en situasjon der alle slike hunder blir avlivet. Av hensyn til individuelle hundeeiere som har holdt seg innenfor rammene av gjeldende lovgivning, finner departementet det imidlertid lite rimelig å rette tiltak mot eksisterende hunder, dersom treningen avsluttes. Hundene bør ikke kunne selges eller omplasseres. Hvis hundene angriper folk, bør de som utgangspunkt avlives, om det ikke forelå en nødvergesituasjon. Slike hunder vil likevel etter en mer individuell farlighetsvurdering kunne bli avlivet etter departementets forslag, og etter 10-15 års tid vil legale angrepstrente hunder være borte.

Departementet foreslår dessuten en adgang for politiet til å gjøre unntak fra forbudet mot hold og innførsel av kamphundtyper, ulvekrysninger samt eventuelle andre hundetyper som blir forbudt ved forskrift. Det foreslås at ethvert politidistrikt skal ha kompetanse til å innvilge unntak med virkning for hele riket. Det politidistriktet som en søker bor i eller som en besøkende til riket reiser til, kan altså innvilge unntak med virkning for hele riket. Det kan fastsettes nærmere vilkår for innførselen og holdet av hunden, og tillatelsen kan tidsbegrenses for inntil fire uker. Adgangen til å gjøre unntak er utarbeidet med et visst mønster i tysk rett. Reglene er ment som snevre unntaksbestemmelser. Dette markeres ved at det sies at tillatelse bare skal gis i særlige tilfeller. Som eksempel er nevnt innførsel av en bestemt trenet hund til nytteformål som politihund, førerhund for blinde, redningshund eller liknende. Eksemplene er ikke ment å være uttømmende.

15.5.9 Saksbehandling, klage og gjennomføring av vedtak om avliving eller utvisning m.v.

For saksbehandling, klage og gjennomføring foreslås samme system som ved avliving eller omplassering av hund etter en eller flere uønskede hendelser å gjelde, se punkt 13.5.2 foran.

Departementet bemerker at vedtaket vil være et enkeltvedtak som skal grunngis og følge saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven. I mange tilfeller vil plikten til å gi forhåndsvarsel bortfalle etter forvaltningsloven § 16 tredje ledd, og informasjonsplikten etter forvaltningsloven § 17 vil gjelde med de unntak som fremgår der.