20 Økonomiske og administrative konsekvenser

Administrative spørsmål som lovforslaget reiser, er drøftet underveis, særlig i kapittel 6 foran der det også er gitt en oversikt over administrative konsekvenser av lovforslaget.

En hovedhensikt med lovforslaget å få samlet ulike lovregler som gjelder hunder i en ny lov om hundehold. Forslaget er i tråd med regjeringens arbeid for å forenkle regelverket og administrasjonen. Reglene finnes i dag spredt rundt i lovverket. Situasjoner med innbyrdes stor likhet er til dels regulert forskjellig, mye som følge av at ulike regler er blitt utformet til ulike tider og forberedt av ulike departementer. Myndigheten til å gi forskrifter blir etter lovforslaget i hovedsak lagt til kommunene, også der slik kompetanse i dag ligger til andre offentlige organer. Det åpnes også for å kunne innføre en sentral merkeordning og for enkelte utfyllende statlige forskrifter for saklig avgrensede områder. En god del instanser vil fremdeles få ulike oppgaver etter dette regelverket, jf. punkt 6.3. Men det administrative systemet blir likevel enklere enn i dag. For dem reglene angår, og for politiet og andre instanser som skal forholde seg til reglene, blir det enklere å finne frem i regelverket enn i dag.

De offentlige instanser som vil få oppgaver etter forslaget er fylkesmannen(for områder med reindrift), kommunene og politiet. Myndighet til å gi visse forskrifter er i lovforslaget lagt til Kongen, uten at det er tatt stilling til spørsmålet om delegasjon ennå. Politidirektoratetog tingrettenvil få oppgaver med overprøving av visse vedtak.

På den annen side vil enkelte instanser bli fritatt for arbeidsoppgaver som det gjeldende regelverk legger på dem. Det gjelder Miljøverndepartementetmed Direktoratet for naturforvaltning og fylkeskommunen ( Landbruksdepartementet). Det gjelder også for fylkestinget, kommunene, politiet, Politidirektoratet og tingrettene. Tollmyndighetene vil unntaksvis kunne ha befatning med reglene om farlige hunder, både etter reglene i dag og etter reglene som foreslås nå.

For fylkesmenneneinnebærer forslaget at oppgaver etter bufeloven og viltloven bortfaller. Bare en oppgave gis til fylkesmennene etter lovforslaget, og den vil bare ha betydning for en del av dem: Når hensynet til reindriften tilsier det, kan fylkesmannen gi forskrift om at hunder skal holdes i bånd eller forsvarlig innestengt. Oppgaven antas ikke å ha noen økonomiske konsekvenser for fylkesmannen. Hverken bortfall av oppgaver eller den nye oppgaven anses å få betydning i budsjettsammenheng.

For kommuneneinnebærer forslaget at hjemmelsgrunnlaget og kompetansen til å gi lokale båndtvangsregler og regler om ro og orden m.m. relatert til hundehold blir endret. Kommunene har i dag en viktig rolle her, og beholder den etter lovforslaget her. Lovforslaget opprettholder ikke kravet til statlig godkjenning av kommunale forskrifter. Dette er i tråd med regjeringens politikk om å styrke det kommunale selvstyret. I dag finnes det en rekke kommunale forskrifter om hundehold med grunnlag i forskjellige lover. Lovforslaget innebærer en sanering av dette regelverket. Gjeldende kommunale forskrifter vil bortfalle tre år etter at loven trer i kraft. Dette skjer uten at kommunen treffer vedtak om det. Inngår de aktuelle bestemmelsene i en mer omfattende forskrift, er det likevel mest ryddig om kommunen treffer vedtak om å oppheve de aktuelle bestemmelsene. Loven gjør det ikke nødvendig for kommunen å vedta supplerende forskrifter, men kommunen kan finne det formålstjenlig i lys av de lokale forhold å benytte de hjemler som loven gir for å fastsette kommunale forskrifter. Departementet antar at en god del kommuner vil finne behov for å utvide den riksdekkende båndtvangen noe ut fra hensynet til beitedyr. Arbeidet med å sende en slik forskrift på høring til representanter som kan tale for lokale beiteinteresser og for det lokale hundeholdet, vil ut fra slike lokale vurderinger fremstå som en nødvendig følge av den nye lovens opphevelse av eldre regler. Dette er imidlertid ingen omfattende arbeidsoppgave og den kan ivaretas innenfor kommunens administrative kapasitet i løpet av de første tre årene etter lovens ikrafttreden.

For politietinnebærer forslaget at oppgaver som politiet har i dag, nemlig å sikre sikkerhet, ro og orden også i relasjon til hunder og hundehold, blir regulert gjennom et nytt og mer oversiktlig regelverk. I betydelig grad vil det bero på en prioritering hvordan politiet velger å bruke de virkemidler som loven stiller til disposisjon. Bare reglene om farlige hunder fastsetter at politiet skal treffe tiltak, men også her vil det bero på en politimessig prioritering hvilken innsats som blir satt inn for å avdekke ulovlige forhold.

I mange tilfelle hvor politiet finner grunn til å gå inn med tiltak, vil det være påregnelig med klage fra hundeholderen. I spørsmål om avliving eller omplassering av hund, eller å frata noen retten til å ha hund vil ikke andre enn hundeholderen selv ha klagerett. Politiets avgjørelser om å ikke gripe inn ved slike tiltak kan ikke påklages.

I dag må politiet som hovedregel reise sak for tingretten som namsmyndighet dersom politiet ut over tilfeller som dekkes av nødrett eller politilovens generalfullmakt ønsker å få avlivet en hund. Bare i begrenset grad har politiet ut over generalfullmakten en selvstendig avgjørelseskompetanse. Etter lovforslaget gis politiet gjennomgående avgjørelseskompetanse i slike saker, mens det blir hundeholderen som eventuelt må påklage saken. I det begrensede antall tilfeller der avgjørelser bør tas og gjennomføres på stedet, er klagerett i samsvar med det som ellers gjelder for slike politiinngrep avskåret også etter lovforslaget her.

Klagesakene vil i noen tilfeller bli avgjort adminsitrativt, i andre tilfeller av tingretten. Fordi lovforslaget vil gjøre det lettere for politiet å følge opp problematisk hundehold, må det påregnes flere klagesaker for tingretten enn saker som bringes inn for tingretten som namsmyndighet i dag.

Der politiet tar hunder i forvaring, foreslås en ordning som i større grad enn i dag vil sikre at politiet får utlegg til dette tilbake fra hundeholderne.

Lovforslagets straffebestemmelser antas ikke å medføre nye administrative eller økonomiske konsekvenser for politiet.

Visse utviklingstendenser synes å tyde på at politiet praktisk sett kan komme til å få mer arbeid relatert til hundehold i årene fremover. Dette skyldes ikke den nye loven, men den utvikling man ser utslag av i Norge og som har ført til lovgivningsaktivitet i en rekke land samtidig. Dersom loven og de tiltak den muliggjør, virker forebyggende på en uheldig videreutvikling, kan loven gi mindre arbeid for politiet enn man ellers ville fått. Muligheten for å følge opp flere saker som lovforslaget gir, kan som nevnt på den annen side bringe flere saker inn for tingretten enn i dag. Dette igjen kan bidra til å sette en stopper for et problematisk hundehold som ville ha gitt politiet ytterligere arbeid senere.

Samlet sett antar departementet at loven ikke vil ha administrative og økonomiske konsekvenser for politiet som får betydning for den samlede ressursbruken i politiet.

Lovforslaget åpner for å gi nasjonale forskrifter om en merkeordning for hunder og om hold av og oppdrett av bestemte hundetyper. Ved vurderingen av innføring av slike forskrifter, må mulige konsekvenser av administrativ og økonomisk art for politiet vurderes nærmere.

For påtalemyndighetenvil forslaget neppe innebære noen merkbare administrative eller økonomiske konsekvenser. Påtalemyndighetens befatning med loven er bare knyttet til behandlingen av straffesaker.

For Politidirektoratetinnebærer forslaget at oppgaven med å se over kommunale forskrifter når disse relaterer seg til hundehold bortfaller, til forskjell fra det som er tilfellet når slike bestemmelser i dag blir tatt inn i kommunale politivedtekter. Direktoratet vil i noen tilfeller bli klageinstans for politiets avgjørelser om salg, omplassering og avliving av hunder. Dette vil gjelde ved overtredelse av kommunale forskrifter om ro og orden, antall hunder og nasjonale forskrifter om merking av hunder og om hold av og oppdrett av visse hundetyper. Det er likevel ikke grunn til å tro at dette vil forutsette at Politidirektoratet tilføres administrative eller økonomiske ressurser, selv om det må antas at arbeidsbelastningen med klagesaker kan komme til å overstige besparelsen ved at oppgaven med å gjennomgå bestemmelser om hundehold i kommunale politivedtekter bortfaller.

For tollmyndighetene innebærer forslaget at de beholder sin kompetanse til å avkreve dokumentasjon for hundetype der det kan være mistanke om en hund er en ulovlig hund og til eventuelt å ta hånd om hunden på stedet. Videre oppfølgning skjer av politiet, som i dag. Forslaget får ingen administrative eller økonomiske konsekvenser for tollmyndighetene.

For tingretteneinnebærer forslaget at namssakene angående avliving av hund bortfaller. På den annen side vil tingrettene bli klageinstans i visse tilfeller der politiet har vedtatt avliving eller omplassering av hunder eller å frata noen retten til å holde hund. I noen grad kan dette medføre en økning av saksmengden. Departementet antar at dette kan håndteres innenfor vanlige rammer. Endringene får altså ikke økonomiske konsekvenser. Forvaltningsavgjørelsers gyldighet kan prøves som i dag. Her er det ingen endringer.

For organisasjonerinnebærer forslaget at de kan ta initiativ til å innføre en privatfinansiert nasjonal merkeordning som kan få en offentlig tilslutning, men uten noen tilsiktede økonomiske overføringer fra det offentlige.

For privatpersonerinnebærer forslaget endringer angående regler som verner også om økonomiske interesser, f.eks. knyttet til eiendom og husdyr. Her kan nevnes at bufelovens mest vidtgående avlivingsregler som var til fordel for bufeeieren bortfaller. Men vernet også for slike interesser videreføres ved ulike regler i lovforslaget. For hundeholderne innebærer forslaget at hunden ikke vil være utsatt for avliving på stedet hvis den løper løs, uten å utgjøre en klar fare, slik den er i dag. Imidlertid vil de bedrede muligheter for myndighetene til å gripe inn mot problematisk hundehold kunne få ulike økonomiske følger for hundeholderne. Dersom en obligatorisk nasjonal merkeordning for hund blir innført gjennom en tilslutning fra det offentlige ved forskrift, er det lagt opp til at denne ordningen blir finansiert ved gebyr fra hundeholderne. Nødvendige kostnader ved å gjennomføre tiltak etter lovforslaget, herunder kostnader til forvaring av hunden, belastes hundeholderne.

Endringene som berører reglene om erstatningsansvar (bufelovens særregler som oppheves), antas å ha marginale økonomiske konsekvenser.