2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Stortingsvedtak 26. mai 1998. Lovarbeid i Sverige, Danmark, Tyskland og andre land

Stortinget traff 26. mai 1998 følgende vedtak i samsvar med Innst. S. nr. 183 (1997-98):

«I.

Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av praksis rundt avlivingsbestemmelsene av hund etter kamphundloven § 5 og tilsvarende regler, og eventuelt fremme forslag om lovendringer for å sikre tilstrekkelig adgang til avliving av hunder i tråd med Innst. S. nr. 183 (1997-98).

II.

Stortinget ber Regjeringen vurdere en samordning av de områder som omhandler hund i lovverket.»

Vedtaket springer ut av et forslag fra stortingsrepresentantene Grethe Fossli og Jon Olav Alstad, Dok. nr. 8:71 (1997-98), om å be regjeringen fremme forslag om å gi mennesker samme rettigheter i forhold til angrep fra hund som bufe har. Dette skulle innebære en utvidelse av adgangen til å avlive og kreve avliving av hund etter straffeloven § 354 annet ledd, slik at denne bestemmelsen ble samstemt med bufeloven (lov 9. juli 1926 nr. 4 om ansvar for skade på bufe ved hund mv.).

Med bakgrunn i Justisdepartementets brev 31. mars 1998 til justiskomiteen (inntatt som vedlegg til komitéinnstillingen) påpekte justiskomiteen i Innst. S. nr. 183 (1997-98) at etter de generelle nødrettsbestemmelsene må det antas at hunder kan avlives på stedet dersom det er nødvendig for å avverge et fysisk angrep mot mennesker. I bufeloven finnes det en særlig bestemmelse som styrker bufeets vern. Komiteen forsto denne bestemmelsen slik at den gir en føring i forhold til nødrettsbestemmelsene generelt i forholdet mellom hunder og bufe. Komiteen kunne ikke se at det var behov for en særlig presisering for å sikre mennesker vern for angrep. Grunnen til dette er at når man etter nødrettsbestemmelsen skal vurdere verdien av å avverge angrepet opp mot det inngrepet man foretar ved avvergelsen, vil alltid et menneske ha større verdi enn en hund. Komiteen pekte også - i samsvar med nevnte brev fra Justisdepartementet - på at dersom det skulle åpnes for en generell avlivingsadgang på stedet av løshunder, ville det skape uholdbare risikosituasjoner med bruk av våpen. Komiteen pekte i denne sammenheng på at dersom forslaget i Dokument nr. 8:71 (1997-98) skulle forstås ordrett, betydde det at man skulle få anledning til å avlive løshunder overalt hvor mennesker ferdes, altså uten noe krav til en konkret risikosituasjon, idet bufeloven § 2 annet ledd første punktum har en slik regel i relasjon til område der bufe beiter.

Komiteen var likevel av den oppfatning at det skal være enkelt å få avlivet farlige og aggressive hunder. Fordi det foreligger lite opplysninger om praksis rundt avlivingsbestemmelsene, foreslo komiteen å be Regjeringen foreta en gjennomgang av avlivingspraksis i forhold til midlertidig lov 4. juli 1991 nr. 48 om kamphunder (kamphundloven) § 5 og andre relevante lover, og eventuelt fremme forslag til Stortinget om innstramming av unntaksreglene i kamphundloven § 5.

Komiteen ga uttrykk for at lovverket som omhandler hund, er meget uoversiktlig. Komiteen ønsket å få vurdert en samordning av de områder som omhandler hund og hundehold i ett lovverk, slik at minst mulig misforståelser oppstår, og slik at eventuelle lovkollisjoner unngås.

I løpet av arbeidet med saken har departementet registrert at hundeangrep rettet mot barn har ført til dødsfall og alvorlige skader. Det synes å være et fellestrekk for Norge, Sverige, Tyskland og andre land i Vesteuropa at man i de senere år har registrert en bekymringsfull utvikling der hunder volder til dels alvorlige skader eller deler av hundeholdet skaper uro og utrygghet blant folk.

Verken i Sverige, Danmark eller Tyskland synes myndighetene å være fullt tilfreds med hvordan hundelovgivningen har fungert.

I Sverigeble det den 14. februar 2002 igangsatt en enmannsutredning om farlige hunder, definert som hunder som angriper og skader mennesker eller dyr, uten hensyn til hundetype. Bakgrunnen for dette lovarbeidet er ifølge Jordbruksdepartementet at «problemen med farliga hundar i samhället ökar». Det er vist til at den «senaste tidens olyckshändelser visar att även s.k. familjehundar kan bete sig oväntat och farligt».

I Tysklandligger ansvaret for hundelovgivningen på delstatsnivå, men 12. april 2001 ble enkelte problemstillinger løftet opp på forbundsnivå ved vedtakelsen av en lov «zur Beschränkung des Verbringens oder der Einfuhr gefährlicher Hunde in das Inland». Bakgrunnen for loven var økende og bekymringsfulle angrep fra farlige hunder mot mennesker i Tyskland i året 2000.

I Danmarkhar Justitsministeriet overveid hvordan rettstilstanden vedrørende farlige hunder kan forbedres, og det er fremlagt et forslag til endring av lov om hunde i februar 2003 (lovforslag nr. L 164 for Folketinget 2002-2003). Forslaget går bl.a. ut på å gi politiet hjemmel til å treffe vedtak om avliving av en hund før den volder skade, dersom den har egenskaper som kan gjøre den farlig for omgivelsene.

Også Frankrikeog Spania har forholdsvis ny lovgivning om farlige hunder, blitt vedtatt i 1999. I fortalen til den spanske loven opplyses det at «forskjellige episoder der personer er blitt angrepet av hund» har «skapt sosial uro og dermed et behov for et regelverk for kontroll og begrensning av hold av potensielt farlige hunder».

For så vidt gjelder svensk, dansk, tysk, fransk og spansk lovgivning vil departementet redegjøre nærmere for den på relevante steder i proposisjonen her.

Departementet er ellers kjent med at lovarbeid pågår eller nylig er ferdigstilt i flere land: I Belgiapågår et arbeid rettet mot å skjerpe reglene om salg av hunder og om avl. I Luxemburgforeligger et lovforslag som går inn på merking av hunder, båndtvang, hundeskatt, problemstillingen farlige hunder og hunder som dresseres for aggressivitet m.m. Bakgrunnen for lovforslaget er økningen av antallet farlige hunder og hunder dressert for aggressivitet, og at allmennheten føler seg mer utsatt og truet. Også i Nederlandkan det muligens ventes lovendringer relatert til farlige hunder. Et lovforslag har vært avvist av parlamentet, men spørsmål om lovendringer ventes å komme opp igjen. Spørsmålene gjelder utvidelse av eksisterende forbud til å omfatte flere hundetyper, blant dem amerikansk staffordshire terrier og napolitansk mastiff, samt innføring av visse restriksjoner for rottweiler. Portugaliverksatte oktober 2001 en ny og mer restriktiv hundelovgivning, som synes å likne mye på den nye spanskelovgivning fra 1999.

2.2 Departementets gjennomgang av avlivingspraksis. Opplysninger om skader voldt av hunder og atferdsrelaterte problemer hos hunder

For å få gjennomgått praksis om avliving av hund sendte Justisdepartementet 16. juni 1998 brev til landets namsmyndigheter, politidistrikt, dyrevernnemnder og distriktsveterinærer, og ba dem fylle ut et spørreskjema for hver sak om avliving av hund de hadde befatning med i tiden mellom 1. juli 1998 og 31. desember 1998.

Det kom inn svar fra 69 instanser. Det var fylt ut spørreskjemaer for til sammen 169 saker, i tillegg til at det ble sendt inn 7 kjennelser og et vedtak fra en dyrevernnemnd. 17 av de 69 instansene som svarte, opplyste å ikke ha hatt noen saker.

Tretti av de innsendte spørreskjemaene gjaldt saker hvor hund hadde bitt folk. I en av sakene var det tre skadelidte. Til sammen var ni av de skadelidte under 15 år, men i tre av sakene var skadelidtes alder ikke opplyst.

I 19 av de 30 sakene hadde en privat part krevd avliving. Resultatet av disse sakene fordelte seg slik:

• i seks saker ble hunden avlivet av eieren eller en annen privat person med eierens samtykke

• i to saker ble hunden avlivet av offentlig myndighet eller lensmann, men med eierens samtykke

• i tre saker ble begjæringen trukket

• i en sak ble hundeeieren bøtelagt, uten at avliving skjedde

• to saker ble løst i konfliktråd, uten at avliving så vidt vites skjedde

• fire saker var ikke avsluttet da fristen gikk ut for å sende inn opplysninger.

I tillegg var det en sak hvor det ikke ble opplyst hva som skjedde.

I ni av de 30 sakene som gjaldt hunder som hadde bitt folk, var det ikke fremsatt krav om avliving fra private. Resultatet av disse sakene fordelte seg slik:

• i to saker ble hundeeieren bøtelagt

• i en sak ble det fremsatt krav om at hundeeieren skulle straffes, men saksutfallet ble ikke rapportert inn til departementet

• to saker ble henlagt

• i en sak ble hunden avlivet av lensmannen etter eierens begjæring.

For tre saker ble det ikke opplyst noe om hva resultatet ble.

I tillegg var det to saker der det ikke ble opplyst om det var fremsatt krav om avliving fra en privat. I disse sakene ble det heller ikke opplyst hva resultatet ble.

Av ni saker der hunden på annet vis hadde skadet eller truet folkendte to saker med avliving, den ene med hjemmel i politivedtektene og straffeloven § 354, og den andre antakelig med hjemmel i nødrett. I to saker er resultatet ikke kjent.

Av 46 saker der hunden hadde vært til ulempe for folk,endte til sammen seks saker med avliving. Hjemmel var henholdsvis eierens samtykke eller anmodning, smittefare og dyrevernloven § 24 a. I 21 saker opplyses ikke hva som skjedde.

Av de innsendte spørreskjemaene går det frem at hunden hadde angrepet, jaget eller skadet andre dyri 33 saker.

I tolv av de 33 sakene hadde en privat part krevd avliving. Resultatet av disse sakene fordelte seg slik:

• en sak endte med forlik

• to saker endte med forelegg til hundeeieren

• i fire saker ble hunden avlivet av en privatperson. I en av disse sakene er det oppgitt at hjemmel er bufeloven

• en sak endte med at «hunden ble tatt vare på»

• en sak endte med at skadelidte ble bedt om å fremsette kravet for namsretten

• tre saker var ikke avsluttet.

I 16 av de 33 sakene er det opplyst at en privat part ikke krevde avliving. For seks av disse sakene mangler opplysninger om hva som skjedde. Resultatet for de øvrige ti sakene fordeler seg slik:

• en sak endte med erstatning

• i to saker ble hunden avlivet av private. I disse to sakene er bufeloven oppgitt som hjemmel for avlivingen

• en sak ble løst i konfliktråd

• en sak endte med at hunden ble tatt i forvaring av politiet, og ikke avlivet

• en sak ble løst ved «privat oppgjør»

• en sak endte med forelegg

• en sak endte med at hunden ble avlivet av offentlig myndighet, antagelig med hjemmel i bufeloven

• to saker var ikke avsluttet.

I fem av de 33 sakene ble det ikke opplyst om en privat part hadde krevd avliving eller ikke. For fire av disse sakene var resultatet som følger, i en sak er det ikke gitt nærmere opplysninger:

• i en sak ble hunden avlivet av en privatperson

• en sak ble henlagt

• en sak endte med at hundeeieren ble kontaktet

• en sak var ikke avsluttet.

Av 50 saker der hunden hadde løpt løs,endte til sammen to saker med at hunden ble avlivet, mens det i 30 saker ikke ble opplyst hva som skjedde. Hjemmel for avlivingen i de to sakene var ikke oppgitt.

Personskaderegisteret ved Nasjonalt folkehelseinstitutt (før 1.1.2002 Statens institutt for folkehelse) innhenter opplysninger om alle personskader som kommer til behandling ved en del av landets sykehus og legevakter. Skader som er behandlet hos lege eller tannlege, og skader som ikke blir behandlet, er ikke registrert i dette registeret. Ut fra skaderegisteret beregner Folkehelseinstituttet landsestimater for skader. Landsestimatene er grove og kvaliteten avhenger av om registreringene i skaderegisteret er representative for landet som helhet.

I perioden 1990-1997 ble det registrert totalt 2518 skader av hundebitt i skaderegisteret blant personer bosatt i de fire bykommunene Drammen, Stavanger, Trondheim og Harstad. Overført til landet totalt sett skulle disse tallene indikere at omtrent 4000 personer hvert år kommer til behandling ved legevakt eller sykehus på grunn av bittskader fra hund. Dette anslaget er usikkert, bl.a. fordi det ikke er gitt at bykommunene med stor sikkerhet indikerer skadeomfanget i distriktene. Av de registrerte skadene gjaldt 28,1 % skader på personer under 15 år. Knapt 97 % av sakene gjelder «liten skade» på person, «moderat skade» forekom i 2,9 % av tilfellene. Trolig oppsøker mange legevakt for å sette stivkrampesprøyte etter mindre rift og liknende.

Statistikken opplyser ikke om i hvor mange tilfelle den skadde er hundens eier eller et familiemedlem av hundeeieren, eller hvor mange skader som skyldes hendelige uhell - f.eks. under normal hundetrening - slik at det vil være lite naturlig å koble inn rettslige reaksjoner. I 44 % av sakene inntraff skaden i bolig eller boligområde.

Bitt mot barn rettes ofte mot ansiktet, noe som kan gi store skader.

I Sosial- og helsedepartementets (nå Helsedepartementet) Handlingsplan 1997 - 2002 Forebygging av ulykker i hjem, skole og fritid opplyses det at ut fra Personskaderegisteret «er det beregnet at det forekommer ca. 450 000 - 500 000 ulykkesskader årlig som krever medisinsk behandling». Handlingsplanen tar for seg personskader innenfor områdene hjem, skole og fritid, og omfatter altså ikke trafikkulykker og arbeidsulykker. Av de hjem-, skole- og fritidsrelaterte personskadene synes altså hunderelaterte skader å utgjøre i underkant av 1 %.

Som vedlegg til en fellesuttalelse 20. mars 2002 fra Norsk Kennel Klub, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Hundekjørerforbund og Fuglehundklubbenes Forbund presenteres følgende tall om de hunderelaterte skadene, som er særskilt innhentet fra personskaderegisteret:

Skadede kroppsdeler:

Hode/ansikt: 15 %

Hånd/finger: 46 %

Overekstremitet ellers: 12 %

Underekstremitet: 18 %

Andre/flere eller ikke oppgitt kroppsdel: 9 %

Aldersfordeling:

0-14 år: 28 %

15-24 år: 17 %

25-64 år: 48 %

65 år +: 7 %

Skadested:

Bolig, innendørs: 10,0 %

Bolig, utendørs: 13,0 %

Bolig/boligområde, annet og uspesifisert: 20,9 %

Fortau, gangvei, sykkelvei: 3,4 %

Gate/vei/transportområde, annet og uspesifisert: 14,2 %

Produksjons-/verkstedsområde: 1,1 %

Butikk-/handels-/adm.-/serviceområde: 1,6 %

Lekeplass, skolegård, barnehage: 0,9 %

Skole, offentlig adm.- og institusjonsområde, annet og uspesifisert: 0,5 %

Idretts-/sportsområde: 1,6 %

Park-/fornøyelsesområde: 0,6 %

Friluftsområde: 8,4 %

Annet og ikke oppgitt: 23,8 %

Når lovregler som skal motvirke problemer knyttet til hundehold skal vurderes, er ikke bare de faktiske forhold slik de gjenspeiles gjennom tallmateriale av interesse. Både i Norge, Sverige, Tyskland og andre land har man i de senere år observert en bekymringsfull utvikling der hunder volder til dels alvorlige skader, jf. punkt 2.1 foran. I Norge har det forekommet at hunder har angrepet og drept barn.

Fedrene Roger Åsheim, Tormod Tørstad og Kjell Rønningsbakk forteller i en felles høringsuttalelse 20. mars 2002 om sin opplevelse av dette:

«Drapet på Johannes Åsheim, Vest-Torpa 31. januar 2002:

På vei hjem fra skolebussen blir gutten overfalt av fire hunder av blandingsrase av schæfere og en grønlandshund fra naboen som river i hjel gutten. Hundene sloss om gutten som et nedlagt byttedyr. Når folk kommer til står hundene og spiser av gutten. Folk som kom til klarte jage bort 4 av hundene, mens den femte var aggressiv og prøvde å forsvare byttet sitt.

De som kom til, og så hvor blodig det var, trodde først noen kunne ha kommet inn i en snøfreser. En slektning av Johannes som kom til åstedet, gikk rett inn i en sjokktilstand da det gikk opp for han hva som hadde skjedd. Han løp 200 meter vekk fra stedet før han måtte stoppe for å kaste opp. Johannes hadde på seg en tykk vinterdress, og ble funnet etter ganske kort tid. Det hindret at hundene ikke fikk tak i mer av kroppen hans og at han ikke ble spist helt opp.

Ved obduksjonen ble det funnet rester av kroppen til Johannes i tre hunder.

Guttens far, Roger Åsheim, hadde tidligere anmeldt kvinnen for uforsvarlig hundehold og klaget til dyrevernsmyndighetene uten at noen ting er blitt gjort. Ved avliving av hundene etter drapet ble det konstatert at det til sammen var 25 hunder i naboens hundegård. Disse hundene ble verken trent, mosjonert eller oppdratt til å lystre mennesker. I tillegg vil instinktene i hundene overta når de ferdes hele døgnet i en slik stor hundeflokk. En kombinasjon av vanskjøtsel, dårlig sikring av hundene, jaktinstinkt og sult kan være faktorer som bidro til at hundene drepte og forsøkte å spise opp Johannes.

Drapet på Tord Tørstad Korban i Alvdal 11. desember 1994:

Tord blødde i hjel etter at en grønlandshund som stod i band uten tilsyn, angrep gutten som lekte på samme gårdsplass. Hundeeieren hadde tilsyn med både barn og hund, men forlot gårdsplassen samtidig som Tord gikk bortover mot hundene.

Samme hund som drepte Tord hadde tidligere bitt en 4-åring så kraftig i hodet at han ved nød og neppe overlevde. Hunden ble da krevet avlivet, og hundeeieren krevet straffet. Saken ble henlagt og hunden ble ikke avlivet. Loven ga nye sjanser for hund og eier, med Tord som nok et tragisk offer.

Kvestingen av 4-årige Martin Rønningsbakk i Fengselsparken ved Oslo politikammer 9. mai 1999:

Søndag 9. mai 1999 etter sin søsters konfirmasjon ble Martin, som da var 4 år, angrepet av to store schæferhunder og alvorlig skambitt i hodet på en offentlig gangvei i en park noen få hundre meter fra Politihuset i Oslo. En dag som normalt skal bli husket med glede, ble på et øyeblikk forvandlet til et mareritt. Bare hell i ulykken og tilfeldigheter gjør at han ikke ble nok et kirkegårdsoffer for uansvarlig hundehold.

En rottweiler hadde stanset to meter fra uten å angripe, går det fram av politirapporten. Hunden fikk ikke plass ved matfatet der to store schæfere hadde festet kjeften i dagens store kjøttbein. Rottweileren la verken Martins mor eller far merke til i den kampen mot de to livsfarlige schæferhundene som da oppstod for å redde guttens liv og mest mulig av hans helse.»

Uttalelsen redegjør også nærmere for skadene og andre virkninger av hundeangrepet.

Sett i forhold til det totale antall saker der hunder biter folk, må det etter Justisdepartementets innhenting av opplysninger kunne legges til grunn at det er svært få saker der det blir krevd avliving, og enda færre saker som ender med at hunden blir avlivet etter beslutning av offentlig myndighet. Likevel skjer avliving av hund jevnlig, særlig der hund har bitt folk eller har angrepet, jaget eller skadd andre dyr. At andre har krav på avliving, kan være en del av bakgrunnen i saker der eieren har avgjort at hunden skulle avlives. Men opplysningene viser at det ikke er unormalt at eieren selv beslutter avliving der en situasjon har vist at hunden representerer en spesiell risiko som eieren ikke har håndtert. Det materialet som er innsendt til Justisdepartementet, viser for øvrig at sakene om hunder blir løst på en rekke forskjellige måter, bl.a. ved forelegg eller bøter, advarsel til hundeeieren, at hunden blir brakt inn, erstatningsansvar og megling.

Fra Landbruksdepartementet har Justisdepartementet følgende opplysninger om atferdsrelaterte problemer i hundeholdet: Det finnes ingen samlet oversikt over utbredelsen av atferdsproblemer hos hunder i Norge. I Danmark ble det i 2000 gjennomført en bred kartlegging av atferdsproblemer, basert på spørreskjema til eierne. Hundene var registrert i Dansk hunderegister, som omfatter alle typer hunder. Ifølge undersøkelsen oppgir 28 % av eierne at deres hund har atferdsproblemer. Atferdsproblemene viser rasevariasjoner med en klar overhyppighet hos blandingshunder. De viktigste problemene oppgis å være angst og nervøsitet, manglende lydighet, aggresjon mot fremmede hunder og problemer med å være hjemme alene. Blant hunder som var avlivet, ble atferdsproblemer oppgitt som en av årsakene i 49 % av tilfellene, mot 41 % for sykdom.

Det er grunn til å tro at omfanget av problematisk atferd har økt, og/eller at toleransen hos eierne har blitt mindre. Hundeholdet har i mange tilfeller fjernet seg mye fra det som kan karakteriseres som et naturlig liv for en hund. Hunden er ofte alene på dagtid, når de voksne er på jobb og barna i skole eller barnehage. Eieren har kanskje hatt urealistiske forventninger til hundeholdet, og satt av for lite tid til å ta seg av hunden på ettermiddagene. Hunden kan heller ikke slippes ute alene, som var vanlig før. Mange hunder får verken nok fysisk mosjon eller mentale utfordringer, og kan bli frustrerte. Ofte dreier problemene seg om egentlig normal hundeatferd, men som er upassende. Dette kan eksempelvis være bjeffing, at hunden hopper opp på besøkende, opptrer truende mot fremmede mennesker, angriper andre hunder eller at den stikker hjemmefra. Det kan også være at hunden er generelt engstelig eller redd i spesielle situasjoner (f.eks. i tordenvær eller nyttårsaften), eller at den har tatt rollen som sjef i familien. Mange av problemene er i utgangspunktet et større problem for eieren og omgivelsene enn for hunden, men vil kunne resultere i at hunden avlives. Behandling av atferdsproblemer er blitt en stor virksomhet i mange land, og tilbys stadig flere steder også i Norge.

Aggressiv atferd rettet mot mennesker er særlig problematisk. Arvelige faktorer, mangelfull sosialisering overfor mennesker i ung alder og feil håndtering senere har stor betydning for utviklingen av hundens gemytt. Frykt, smerte og forsvar av eiendom, mat eller spesielle objekter er vanlige utløsende faktorer ved aggressiv opptreden. Noen hunder løper etter biler, syklister og joggere, og selv om dette tolkes som en slags gjeteratferd, kan det lett skje at hunden glefser. I andre situasjoner kan det være at jaktatferden utløses.

Der foreligger ikke statistiske opplysninger som direkte gjelder hunder som volder skade på hjortevilt og husdyr.

Undersøkelser gjennomført av Norske Argus AS ut fra analyser av avisutklipp, formidlet til departementet av Norges Jeger- og Fiskerforbund, gir enkelte indikasjoner på omfanget av skader og drap på sau og lam voldt av hunder.

Det var i perioden 1981-85 registrert i alt 365 hunder innblandet i drap og skader på sau. Av disse hundene var 72 jakthunder. 799 sauer og lam ble registrert drept eller skadd i denne perioden. Det er store variasjoner mellom forskjellige fylker og måneder.

Registrerte tilfeller av ulykker hund/sau var i 1986 55, 1987 36, 1988 31 og 1989 37. Antall hunder innblandet var i 1986 78, 1987 50, 1988 42 og 1989 59. Antall drepte sau var i 1986 128, 1987 97, 1988 67 og 1989 109. Antall skadde sau var i 1986 60, 1987 38, 1988 31 og 1989 28.

For hele ti-årsperioden 1980-89 oppgir Norges Jeger- og Fiskerforbund følgende rapporterte tilfeller av ulykker hund/sau (første kolonne) og antall hunder innblandet (andre kolonne), fordelt på hundetype:

Selv om tallmaterialet er usikkert, kan det tyde på at trusselen fra hund er liten sammenliknet med de naturlige farene som sau og lam, og vel også tamrein, møter når de er på beite. Sett i forhold til det store omfanget av hundehold, blir nok skadetallene påvirket av en utbredt bevissthet blant hundeholderne om at de aller fleste hunder potensielt utgjør en risiko for sau, og begrenses ved bevisste forebyggende tiltak, f.eks. el-dressur for å få hunden til å vike unna for sau.

Samlet sett viser opplysningene at hundeholdet neppe har særlig betydning for den irregulære avgangen av vilt og husdyr, sammenliknet med andre skadeårsaker. Det er samtidig grunn til å understreke at opplysningene sier lite om hundens betydning som uromoment i forhold til vilt og husdyr, f.eks. i forbindelse med kalving, trekk av rein og annet. Heller ikke sier tallene noe om i hvor mange tilfeller hund jager dyr uten at dyret drepes eller skades.

2.3 Justisdepartementets høringsnotat om samordning av hundelovgivningen oktober 2000

Departementet sendte 27. oktober 2000 på høring et notat om samordning av hundelovgivningen, med utkast til ny lov om hunder og hundehold. Høringsfristen var 1. mai 2001. Høringsnotatet ble sendt til følgende instanser:

• Departementene

• Fylkesmennene

• Fylkeskommunene

• Kommunene

• Sametinget

• Politidistriktene

• Namsrettene

• Barneombudet

• Direktoratet for naturforvaltning

• Reindriftsforvaltningen

• Reindriftsstyret

• Statens dyrehelsetilsyn

• Stortingets ombudsmann for forvaltningen

• Tollvesenet

• Canis, Kvaløysletta

• Den Norske Advokatforening

• Den norske dommerforening

• Den norske hundeklubb, Trondheim

• Den Norske Turistforening

• Den Norske veterinærforening

• Dyrebeskyttelsen i Norge

• Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn

• Dyrebeskyttelsen Tromsø

• Dyrenes Venner

• Dyreombudet

• Det kgl selskap for Norges Vel

• Det norske skogselskap

• Ellingsrud Hundeklubb, Oslo

• Foreningen for hundeomplassering, Gan

• Foreningen for omplassering av dyr (FOD)

• Foten brukshundklubb, Bjugn

• Friluftslivets fellesorganisasjon

• Hvam videregående skole, Akershus

• Jakthundrådet

• Kjemp for dyrene (KFD), Trondheim

• Kommunenes sentralforbund

• Kontaktutvalget for velforeninger i Oslo

• Natur og ungdom

• Nidaros Brukshundklubb, Jonsvatne

• NOAH for dyrs rettigheter

• Norges Bondekvinnelag

• Norges Bondelag

• Norges Bygdeungdomslag

• Norges dyrebeskyttelsesforbund

• Norges Hundekjørerforbund

• Norges Hunder Landsforbund

• Norges Huseierforbund

• Norges Hytteforbund

• Norges jeger- og fiskerforbund

• Norges Landbrukshøyskole, Ås (NLH)

• Norges Naturvernforbund

• Norges Skogeierforbund

• Norges Velforbund

• Norges Veterinærhøgskole

• Norsk Bonde- og Småbrukarlag

• Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL)

• Norske Reindriftssamers Landsforbund

• Norske Samers Riksforbund

• Norsk Fjørfelag

• Norsk hundetrenerforening, Solbergmoen

• Norsk Kennel Klub

• Norsk Kjøttfeavlslag

• Norsk naturforvalterforbund

• Norsk Ornitologisk Forening

• Norsk Pelsdyralslag

• Norsk Pensjonistforbund

• Norsk Rasefjærfeforbund

• Norsk retriverklubb, avdeling Trøndelag, Jakobsli

• Norsk Rødt Fe

• Norsk Sameråd

• Norsk sau- og geitalslag

• Norsk Skogbruksforening

• Norsk Zoologisk Forening

• Orkdal hundeklubb, Orkanger

• Oslo og Omland Friluftsråd

• Redd Barnas Rettighetssenter

• Samenes Folkeforbund

• Samenes Landsforbund

• Skogbruksforeningen av 1950

• Statsskog SF

• Vassfjellet brukshundklubb, Klæbu

• Verdens Naturfond (WWF Norge)

• Viltnemndenes arbeidsutvalg

I høringsbrevet ble det uttrykkelig sagt at også andre enn de som står på høringslisten kunne gi uttalelse. Høringsbrevet ble lagt ut på Odin-basen på Internett. I løpet av høsten 2000 ble høringsbrevet etter henvendelser i tillegg sendt til følgende instanser:

• Norges Blindeforbund

• Norske Redningshunder

• Norsk Politihundelag

• Oslo Sivile Redningshunder

• Fuglehundklubbenes Forbund

• Hundetjenesten-Tollvesenet

• Norsk Brukshundsports Forbund

129 instanser, organisasjoner mv., har avgitt høringsuttalelse eller for øvrig uttalt seg skriftlig til saken.

• Forsvarsdepartementet

• Landbruksdepartementet

• Miljøverndepartementet

• Fylkesmannen i Aust-Agder

• Fylkesmannen i Buskerud

• Fylkesmannen i Finnmark

• Fylkesmannen i Hedmark

• Fylkesmannen i Hordaland

• Fylkesmannen i Nordland

• Fylkesmannen i Nord-Trøndelag

• Fylkesmannen i Oppland

• Fylkesmannen i Sogn og Fjordane

• Fylkesmannen i Telemark

• Aremark kommune

• Askvoll kommune

• Aure kommune

• Birkenes kommune

• Bygland kommune

• Bærum kommune

• Eidsvoll kommune

• Enebakk kommune

• Engerdal kommune

• Fet kommune

• Frogn kommune

• Gol kommune

• Grane kommune

• Grue kommune

• Haugesund kommune

• Hol kommune

• Holtålen kommune

• Hornindal kommune

• Hægebostad kommune

• Hå kommune

• Kristiansand kommune

• Lier kommune

• Luster kommune

• Lyngdal kommune

• Mandal kommune

• Mosvik kommune

• Nannestad kommune

• Nedre Eiker kommune

• Nesset kommune

• Nittedal kommune

• Nord-Aurdal kommune

• Norddal kommune

• Notodden kommune

• Oppdal kommune

• Rana kommune

• Ringebu kommune

• Ringerike kommune

• Rissa kommune

• Salangen kommune

• Samnanger kommune

• Sandnes kommune

• Sauda kommune

• Sauherad kommune

• Stavanger kommune

• Steinkjer kommune

• Sund kommune

• Sørum kommune

• Ulstein kommune

• Vefsn kommune

• Vegårdshei kommune

• Vestby kommune

• Voss kommune

• Våler kommune

• Østre Toten kommune

• Øvre Eiker kommune

• Ål kommune

• Sametinget

• Bergen byfogdembete

• Drammen byrett

• Nord-Troms herredsrett

• Sorenskriveren i Eiker, Modum og Sigdal

• Sorenskriveren i Inderøy

• Sorenskriveren i Solør

• Sorenskriveren i Stjør- og Verdal

• Bergen politidistrikt

• Fredrikstad politidistrikt

• Hordaland politidistrikt

• Jølster lensmannsdistrikt

• Lensmannen i Fræna

• Namdal politidistrikt

• Oslo politidistrikt

• Politidirektoratet

• Politiet i Asker og Bærum

• Ringerike politidistrikt

• Romerike politidistrikt

• Sarpsborg politidistrikt

• Selbu og Tydal lensmannsdistrikt

• Troms politidistrikt

• Trondheim politidistrikt

• Arbeidsutvalget for viltorganene i Aust-Agder

• Barneombudet

• Reindriftsforvaltningen

• Direktoratet for naturforvaltning

• Forsvarets hundeskole - Forsvarets hundeinspektør

• Fylkeslegen i Aust-Agder

• Rådet for dyreetikk

• Norges veterinærhøgskole

• Toll- og avgiftsdirektoratet

• Statens dyrehelsetilsyn - Fylkesveterinæren for Hedmark og Oppland

• Statens dyrehelsetilsyn - Fylkesveterinæren for Møre og Romsdal

• Dyrebeskyttelsen Norge

• Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn (DBO)

• Ellingsrud hundeklubb

• Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk, lokallag Lillehammer

• Foreningen for Hundeomplassering

• Fuglehundklubbenes Forbund

• Jakthundrådet i Norge

• Norges Hundekjørerforbund

• Norges Hunder Landsforbund

• Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr (NAS)

• Norske redningshunder - Norwegian Rescue Dogs

• Norsk Kennel Klub

• Norsk Pointerklub

• Norsk Rhodesian Ridgebak Klubb

• Sogn og Fjordane ettersøksråd

• A/L Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL)

• Den norske veterinærforening

• Norges Bondelag

• Norges Jeger- og Fiskerforbund

• Norges Skogeierforbund

• Norsk sau- og geitalslag

• Stafoforeningen i fengselsvesenet (SIF)

• En foreldregruppe: Roger Åsheim, Tormod Tørstad og Kjell Rønningsbakk

• Foldahls Hundeskole/Wenche Foldahl

• Oslo Hundeskole/Geir Marring

I tillegg har en god del enkeltpersoner uttalt seg. Det er dessuten kommet en rekke uttalelser fra organisasjoner og enkeltpersoner i utlandet, som særlig gjelder spørsmålet om å forby enkelte hundetyper. Følgende instanser har opplyst at de ikke gir uttalelse til eller ikke har merknader til høringsnotatet:

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• Barne- og familiedepartementet

• Kommunal- og regionaldepartementet

• Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet

• Nærings- og handelsdepartementet

• Samferdselsdepartementet

• Fylkesmannen i Sør-Trøndelag

• Fylkesmannen i Vestfold

• Buskerud fylkeskommune

• Sør-Trøndelag fylkeskommune

• Farsund kommune

• Jølster kommune

• Kristiansund kommune

• Lenvik kommune

• Meråker kommune

• Roan kommune

• Hadeland og Land sorenskriverembete

• Horten sorenskriverembete

• Tana og Varanger sorenskriverembete

• Kommunenes sentralforbund

Miljøverndepartementet erklærer helt generelt at de er enig i høringsuttalelsen fra Direktoratet for naturforvaltning, og ikke har merknader utover det.

Departementet vil nevne at et større antall enkeltpersoner etter at høringsnotatet ble sendt ut har henvendt seg til departementet også telefonisk og fremmet varierende synspunkter om hunder, hundehold, hundelovgivning og gjort rede for erfaringer knyttet til dette.

Departementet avholdt 20. mars 2002 etter invitasjon fra statsråd Odd Einar Dørum et møte med deltakelse av Dyrebeskyttelsen Norge, Foreningen for Hundeomplassering, Fuglehundklubbenes Forbund, Norsk Kennel Klub, Norges Hundekjørerforbund, Norges Jeger- og Fiskerforbund, foreldrene Kjell Rønningsbakk, Tormod Tørstad og Roger og Bente Åsheim, som har fått sine barn drept eller hardt skadd ved hundeangrep, Oslo Hundeskole/Jan-Geir Marring, professor, dr. scient. Frode Lingaas ved Norges veterinærhøgskole og Tor Aspengren, Son. I møtet ble det fra deltakernes side fremsatt ulike forslag relatert til lovarbeidet m.m., og det ble også lagt frem nye skriftlige høringsuttalelser, til dels i tillegg til tidligere avgitte uttalelser. Departementet avholdt et oppfølgende møte 11. juli 2002 der Dyrebeskyttelsen Norge, Foreningen for Hundeomplassering, Fuglehundklubbenes Forbund, Norsk Kennel Klub, Norges Hundekjørerforbund, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Turid Rugaas, foreldrene Kjell Rønningsbakk, Tormod Tørstad og Roger Åsheim, Oslo Hundeskole og Landbruksdepartementet deltok, og mottok også i denne forbindelse skriftlige merknader.

Departementet har også ellers underveis i arbeidet hatt ulik skriftlig og muntlig kontakt, herunder møter med Politidirektoratet, Oslo politidistrikt, organisasjoner og enkeltpersoner.