17 Reklamens bindende virkning

17.1 Innledning

Markedsføringsloven er en lov om offentlig kontroll med markedsføring og avtalevilkår. Reglene tar sikte på å beskytte forbrukerkollektivet som sådan. Derimot regulerer loven ikke individuelle forbrukerettigheter. For eksempel er forbudet mot villedende markedsføring i § 2 utformet slik at det er et vilkår at fremgangsmåten er «egnet til å villlede forbrukere». Det er ikke noe vilkår at man faktisk har villedet en eller flere bestemte forbrukere.

De offentligrettslige sanksjonene etter markedsføringsloven har ingen reparerende funksjon for den enkelte forbruker. Forbrukere som er utsatt for ulovlig markedsføring eller urimelige avtalevilkår, vil kunne søke avhjelp eller kompensasjon etter privatrettslige regler. Man er da over på områder som avtalerett, erstatningsrett og kontraktsrett.

I 2001 ble det i regi av Nordisk ministerråd utgitt en utredning med tittelen «Tema Nord 2001:549 Reklamens bindende virkning». Der tas det opp spørsmål om sivilrettslige konsekvenser av villedende markedsføring, og om den avtalerettslige betydningen av reklameutsagn. Forfatterne kommer med forslag til enkelte lovendringer, og anbefaler på denne bakgrunn at det settes i gang et fellesnordisk lovgivningsinitiativ. Dette er imidlertid ikke gjort.

I utredningen foreslås at det i de nordiske markedsføringslovene gis nye bestemmelser med følgende ordlyd (i dansk språkdrakt):

«§ A. Misvisende eller vildledende reklame medfører erstatningsansvar for annoncøren i overensstemmelse med de almindelige erstatningsregler, i det omfang reklamen påfører en forbruger tab eller udgifter i begrundet tillid til, at aftale kunne inngås på grundlag av reklamens oplysninger. Er forbrugeren påført væsentlig ulempe har forbrugeren dessuden krav på en godtgørelse.

§ B. En aftaleparts oplysninger i reklamer anses for en del af aftalen med forbrugeren, medmindre det kan antages, at oplysningerne har været uden betydning for forbrugerens vurdering af aftalens fordelagtighed.

Stk. 2. Stk. 1 gælder tilsvarende om opplysningerne i reklamer, som hidrører fra et tidligere salgsled eller fra nogen, der har handlet for aftaleparten.

Stk. 3. Stk. 1 og 2 gælder ikke, hvis oplysningerne er rettet i tide på tydelig måde.

§ C. Reklame, der som ledd i markedsføring af varer og tjenester er rettet til almenheden, anses for et aftaleretligt bindende tilbud for annoncøren, hvis en forbruger på grund af reklamens inhold, udformning eller andre omstændigheder ved reklamen har haft rimelig grund til å tro på reklamens bindende virkning.

Stk.2 Reklame som nævnt i stk. 1 tilbakekaldes ved en lignende meddelelse til almenheden.»

I høringsnotatet tok departementet opp spørsmål om forslagene bør følges opp. Enkelte høringsinstanser har kommet med noen overordnede og generelle kommentarer til forslagene. Disse gjengis i det følgende. Hovedinntrykket av høringen er at flertallet av høringsinstansene er negative til alle forslagene. De mer spesifikke merknadene er tatt med under behandlingen av de enkelte forslagene i punkt 17.2 til 17.4 nedenfor.

ANFO og Kreativt Forum mener prinsipielt at det er betenkelig å innta bestemmelser av denne karakter i markedsføringsloven, som til dels også vil gripe inn i andre lovverk og etablerte rettslige prinsipper. De kan heller ikke se at det er noe behov for å ta inn slike bestemmelser i markedsføringsloven. I alle fall mener ANFO og Kreativt Forum at lovbestemmelser av denne karakter ikke kan vedtas uten at det er undergitt en mer grundig behandling og vurdering enn det departementet har lagt opp til i høringsnotatet.

Forbrukerombudet uttaler at innføring av regler om reklamens bindende virkning vil være en fremtidsrettet og viktig forbrukerpolitisk lovreform. Det vises til at Forbrukerombudet mottar svært mange henvendelser fra forbrukere som opplever at de har forsøkt å kjøpe en vare eller tjeneste i henhold til reklame, men at dette på grunn av forhold på selgers side ikke har latt seg gjøre. En klassisk situasjon er de såkalte lokketilbud. Det vil si at en næringsdrivende annonserer en vare eller tjeneste til en svært gunstig pris, men når forbrukere tar kontakt for å inngå avtale, er produktet eller tjenesten til denne prisen ikke å oppdrive. Forbrukerombudet viser også til at felles for de forbrukere som henvender seg til ombudet er at de primært ønsker å få kjøpt varen eller tjenesten til den pris og på de betingelser som er angitt i reklamen (oppfyllelse). For det tilfelle at dette ikke er mulig, og reklamen anses villedende, synes de fleste å forvente at dette skal ha privatrettslige konsekvenser for dem i form av økonomisk kompensasjon. 

Forbrukerrådet uttaler at behovet for en lovregulering av reklamens bindende virkning synes å være tilstede. Det vises til at mange forbrukere i dag har økonomisk handlefrihet samtidig som markedet flommer over av tilbud på varer og tjenester. Markedsføringen er aktiv og skjer i mange kanaler med vidt nedslagsfelt. I et slikt marked er det viktig å finne virkemidler som lokker kundene til seg, og noen næringsdrivende vil bevisst eller ubevisst gå over streken.

For kunder som har grunn til å innrette seg etter tilbudet og som handler deretter, vil en oppdagelse av at tilbudet aldri var reelt eller atskillig dårligere enn antatt være uhyre irriterende, og vil også kunne medføre tap av tid og penger. Forbrukerrådet anfører at slike utgifter bør forbrukeren kunne kreve dekket.

Videre fremholder Forbrukerrådet at i enkelte tilfeller vil det dessuten være rimelig å legge til grunn at avtale er inngått, for eksempel i tilfeller der forbrukeren har berettiget grunn til å tro at det er gitt et bindende tilbud. Dette må vurderes konkret. Resultatet av en slik regel vil i så fall bli at forbrukeren kan kreve avtalen oppfylt iht. tilbudet, eventuelt kreve omlevering, dekning av differanse mellom det opprinnelige tilbudet og alternativ vare, og erstatning.

Det fremholdes at like viktig som hensynet til forbrukerne som blir lurt, er preventive hensyn, dvs. i størst mulig grad å hindre bruken av urimelig og ulovlig markedsføring. Etter Forbrukerrådets oppfatning vil lovfesting av prinsippet om reklamens bindende virkning ha en klar preventiv effekt overfor næringsdrivende ved at de i større grad må ta stilling til markedsføringen før den lanseres.

Forbrukerrådet anfører at regler om reklamens bindende virkning vil være et verdifullt supplement til de tradisjonelle offentligrettslige sanksjoner i markedsføringsloven.

Forbrukerrådet mener at det må være klart at ny lovgivning på dette punktet må se fremover for å kunne ta høyde for fremtidige forhold, fremfor å se bakover til avtalelovens formålsbestemmelser fra tidligere tider. Videre uttaler Forbrukerrådet at ved å vedta regler om reklamens bindende virkning, vil man bidra til en viktig forbrukerpolitisk reform, tilpasset dagens samfunn.

Norges Automobilforbund (NAF) uttaler:

«Selv om vi i dag har bestemmelser hvor reklameutsagn kan tillegges vekt, eks. forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd litra c, vil NAF ut fra et forbrukerpolitisk syn anbefale at det i den nye markedsføringsloven gis regler som gir forbrukeren rettigheter i h.t. utsagnene og ditto forpliktelser for de næringsdrivende. Dette selv om bestemmelsen formodentlig må inneholde visse reservasjoner i relasjon til utsagnets «nivå».»

17.2 § A – spørsmål om erstatning for villedende markedsføring

17.2.1 Forslaget i Tema Nord 2001:549 Reklamens bindende virkning

Som gjengitt i punkt 17.1, lyder den foreslåtte § A slik:

«§ A. Misvisende eller vildledende reklame medfører erstatningsansvar for annoncøren i overensstemmelse med de almindelige erstatningsregler, i det omfang reklamen påfører en forbruger tab eller udgifter i begrundet tillid til, at aftale kunne inngås på grundlag av reklamens oplysninger. Er forbrugeren påført væsentlig ulempe har forbrugeren dessuden krav på en godtgørelse.»

17.2.2 Redegjørelsen i høringsnotatet

I høringsnotatet redegjorde departementet for følgende:

«I perioden forut for en avtaleinngåelse kan det tenkes at partene pådrar seg kostnader knyttet til forberedelse mv. Eksempelvis kan en tenke seg at en advokat som er forespeilet at han vil få et betenkningsoppdrag, pådrar seg kostnader ved innkjøp av spesiallitteratur. Dersom avtalen likevel ikke kommer i stand – eksempelvis fordi «oppdragsgiveren» uten grunn trekker seg – kan det bli spørsmål om advokaten kan få erstattet innkjøpskostnadene. Etter gjeldende rett synes det å være på det rene at en part som innretter seg i tillit til at det kan inngås en avtale med et visst innhold, undertiden kan få erstattet denne typen kostnader. En sier gjerne at dette bygger på et prinsipp om såkalt culpa in contrahendo, det vil si uaktsom opptreden i perioden forut for avtaleinngåelse.

Også på forbrukerområdet kan en tenke seg at det kan bli spørsmål om slik erstatning. Dersom en næringsdrivende annonserer med at han selger et produkt til en gitt pris, kan det tenkes at mange forbrukere vil ønske å inngå avtale om kjøp av produktet. Forbrukerne vil i den forbindelse kunne bruke tid og penger – eksempelvis til transport – for å få inngått avtalen. Dersom det viser seg at den næringsdrivende kanskje aldri har hatt noen eksemplarer av produktet, men bare har benyttet annonsen som et «lokketilbud», kan det bli spørsmål om forbrukerne kan kreve å få erstattet sine utgifter (og eventuelt også kompensere for eventuell ulempe). I nevnte rapport foreslås det en generell regulering av dette, jf. § A, som lyder:

«Misvisende eller vildledende reklame medfører erstatningsansvar for annoncøren i overensstemmelse med de almindelige erstatningsregler, i det omfang reklamen påfører en forbruger tab eller udgifter i begrundet tillid til, at aftale kunne inngås på grundlag av reklamens oplysninger. Er forbrugeren påført væsentlig ulempe har forbrugeren dessuden krav på en godtgørelse.»

Det kan virke noe uklart hvordan forslaget skal forstås i forhold til forslaget til § C. Som nevnt under punkt 2.4 nedenfor, går forslaget til § C ut på at reklameutsagn skal være forpliktende for avgiveren. Forslaget under dette punktet synes imidlertid å forutsette at utsagnet likevel ikke er forpliktende.

Det er videre noe uklart hva erstatningsregelen nærmere går ut på. På den ene siden kan det se ut som om brudd på forbudet mot misvisende eller villedende reklame i seg selv skal være tilstrekkelig for å pådra ansvar. På den annen side kan det – på bakgrunn av at det vises til alminnelige erstatningsregler – se ut som om en kun mener å vise til gjeldende, ulovfestet rett. Etter departementets foreløpige syn taler mye for å legge til grunn den siste tolkingen.

Forslaget til lovregulering innebærer også en regel om ulempeerstatning, det vil si erstatning for ikke økonomisk tap. Hensynet bak synes å være at en anser det som rimelig at forbrukeren ikke bare kompenseres for sitt økonomiske tap, men også for ulike former for plunder og heft som han eller hun har pådratt seg.

Det kan hevdes at det vil være rimelig at en forbruker som har innrettet seg i henhold til reklamen, tilkjennes erstatning for sitt økonomiske tap. Samtidig kan det etter departementets syn reises spørsmål om en slik lovfesting vil tilføre noe utover det gjeldende rett allerede åpner for, jf. det som er sagt ovenfor om at en part som innretter seg i tillit til at det kan inngås en avtale med et visst innhold, undertiden kan få erstattet kostnader han har hatt som ledd i kontraktsforberedelsen. Videre kan det kanskje reises spørsmål om det er behov for en slik regel, fordi de tap som oppstår i forbrukerforhold, gjennomgående vil være beskjedne. Det typiske tapet vil være begrenset til transportutgifter eller lignende. Som nevnt ovenfor, synes dette å være bakgrunnen for at det er tatt til orde for at det gis en regel også om ulempeerstatning. En slik regel vil imidlertid gå lenger enn det gjeldende rett i dag åpner for. Mot en slik regel kan det innvendes at en i norsk rett tradisjonelt i svært liten grad anerkjenner denne typen ikke-økonomisk erstatning, jf. blant annet det som er lagt til grunn i forarbeidene til forbrukerkjøpsloven, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001 – 2002) s. 199. Etter departementets syn er det vanskelig å se at det er hensyn som tilsier særlige regler på dette området.

Av de nordiske landene er det i dag kun Sverige og Danmark som har lovfestet regler om erstatning som følge av brudd på markedsføringsloven.

Den gjeldende danske markedsføringslov inneholder i § 13 andre ledd en erstatningsbestemmelse. Bestemmelsen videreføres i den nye danske markedsføringsloven (i kraft fra 1. juli 2006) § 20 annet ledd og lyder som følger:

«Handlinger i strid med loven pådrager erstatningsansvar i overensstemmelse med dansk rets almindelige regler».

Bestemmelsen, som viser til alminnelige erstatningsregler, har fortrinnsvis vært anvendt ved erstatningskrav mellom konkurrerende næringsdrivende, men det antas at bestemmelsen også kan påberopes av forbrukere som har lidt tap som følge av overtredelse av markedsføringsloven. Dette kan for eksempel være tilfellet dersom forbrukeren har pådratt seg reiseutgifter i forbindelse med villedende reklame. I og med at erstatning etter bestemmelsen utmåles etter prinsippet om negativ kontraktsinteresse, vil det imidlertid sjelden være tale om erstatningsbeløp av noen særlig størrelse.

Den svenske markedsføringsloven (Marknadsföringslag 1995:450) § 29 har også regler om erstatning ved brudd på loven:

«Den som uppsåtligen eller av oaktsomhet bryter mot ett förbud eller ett åläggande som har meddelats med stöd av 14, 15 eller 16 a § eller mot en föreskrift i 5 – 13 d §§, skall ersätta den skada som därigenom uppkommer för en konsument eller någon annan näringsidkare.

Vid bestämmande av ersättningen till näringsidkare får hänsyn tas även till omständigheter av annan än økonomisk art.)»

Det følger etter dette at forbrukere vil kunne ha krav på erstatning i visse tilfeller der den næringsdrivende har brutt lovens spesialbestemmelser i §§ 5 – 13. Dette gjelder dersom den næringsdrivende har opptrådt forsettelig eller uaktsomt, og dersom det er nedlagt konkrete forbud/påbud i forbindelse med overtredelse av loven. I praksis er erstatning i disse tilfellene begrenset til økonomisk tap i form av reiseutgifter og lignende. Brudd på lovens generalklausul gir ikke rett til erstatning.»

17.2.3 Høringsinstansenes syn

Forbrukerrådetog Norges Automobilforbund er positive til forslag § A i den nordiske rapporten . Forbrukerombudetgir en mer forbeholden støtte til forslaget.

Følgende høringsinstanser går mot en slik regulering: Advokatforeningen, ANFO, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH), Justisdepartementet, Kreativt Forum, NetCom ASog Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).

Advokatforeningen uttaler at ikke bør oppstilles bestemmelser om reklamens bindende virkning i markedsføringsloven, da dette verken synes hensiktsmessig eller nødvendig. Det fremholdes at forslaget til bestemmelse om erstatning ikke synes å tilføye noe av viktighet utover det som allerede følger av gjeldende rett. Dersom det likevel skulle bli aktuelt å oppstille en erstatningsbestemmelse, bør denne uansett begrenses til erstatning for økonomisk tap, og ikke hjemle godtgjørelse for ulempe, da dette bryter med de utmålingsregler som normalt gjelder i dag. Behovet for bestemmelser for å hindre at forbrukerne villedes av mer kampanjepregede lokketilbud der det viser seg at næringsdrivende kun har et fåtall varer, kan ivaretas ved at næringsdrivende i stedet pålegges å oppgi antall artikler som selges til den aktuelle prisen dersom det er lavere enn et gitt antall.

ANFO og Kreativt Forum har kommet med samsvarende merknader og uttaler at de ikke kan se at det er hensiktsmessig å innføre en særskilt lovbestemmelse som § A. De tap som måtte oppstå i en slik situasjon vil vanligvis være nokså begrensede. ANFO og Kreativt Forum kan derfor ikke se at det er noe behov for å regulere dette utover det ansvar som eventuelt følger av alminnelig erstatningsrett. Det fremholdes at en bestemmelse om ansvar for forhold forut for avtaleinngåelse også vil kunne gi grunnlag for en rekke relativt små krav fra forbrukerne, herunder også krav som senere viser seg å være uberettigede. ANFO og Kreativt Forum mener derfor at en slik bestemmelse vil kunne være uforholdsmessig konfliktskapende og ressurskrevende, sett i forhold til de begrensede krav det vil være snakk om. De kan heller ikke se at det bør åpnes for ulempeerstatning, og viser bl.a. til at det er vanskelig å se at en forbruker kan bli påført noen særlig omfattende «ulemper». Noen regel om ulempeserstatning for forbrukere finnes etter det de kan se verken i Danmark eller i Sverige, og vil følgelig være en særnorsk regel. Dette mener de i seg selv er uheldig.

Forbrukerombudet viser til at forbrukerne etter omstendighetene også i dag kan ha krav på erstatning for den negative kontraktsinteresse etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Den relativt beskjedne erstatning dette som regel vil innebære for forbrukeren, medfører imidlertid at han eller hun i svært få tilfeller vil forfølge saken. Dette vil langt på vei fortsatt være tilfellet dersom prinsippet lovfestes. Dersom man likevel ønsker å lovfeste prinsippet, må man etter Forbrukerombudets syn utforme en regel som gir en uttrykkelig, mer automatisk rett til økonomisk kompensasjon på bakgrunn av den villedende, utilstrekkelig veiledende eller på annen måte urimelige markedsføringen. Denne kompensasjonen bør utformes så standardisert og sjablongmessig som mulig, ut fra en form for normaltapserstatning for den negative kontraktsinteresse og for ulempe.

Forbrukerrådetviser til at § A første setning antas å gi uttrykk for hva som kan sies å være gjeldende rett i dag. Aktuelle tapsposter som kommer i betraktning iht. tradisjonelle skadeserstatningsregler, vil være direkte utgifter som transportutgifter og lignende. At bestemmelsen i annen setning også åpner opp for ulempeerstatning, kan imidlertid åpne opp for erstatning utover direkte faktiske utgifter. Som et eksempel på noe som kan komme inn under dette punktet, nevner rapporten bl.a. tap av fritid. Dette synes rimelig ettersom handling til private formål normalt skjer i fritiden, og dersom verdifull fritid brukes til å oppsøke for eksempel ikke-reelle lokketilbud, er det rimelig at dette dekkes helt eller delvis. Forbrukerrådet mener at for å forenkle erstatningsoppgjøret, bør ordlyden i bestemmelsen utformes på en måte som gir en klarere og mer automatisk rett til erstatning ved villedende (mangelfull) eller urimelig markedsføring. Det anføres at kompensasjonen bør utformes så standardisert og sjablonmessig som mulig, på grunnlag av en normaltapserstatning for den negative kontraktsinteresse og ulempe.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon(HSH) uttaler at de er enige i departementets vurdering av at det er usikkert om forslaget tilfører noe utover det som allerede følger av gjeldende rett. HSH ser dermed ikke behov for at erstatningsansvaret lovfestes. Videre mener HSH at det vil være uheldig å åpne for ikke-økonomisk erstatning og viser til det som departementet trekker frem i høringsnotatet på dette punkt.

Justisdepartementethar vanskelig for å se hensyn som taler for at det bør gis lovregler om erstatning for villedende markedsføring. Det eventuelle økonomiske tapet forbrukeren vil lide i disse tilfellene vil gjennomgående være meget beskjedent, typisk begrenset til transportutgifter eller lignende. Justisdepartementet viser til at de danske og svenske erfaringene på dette området synes å tilsi at en slik erstatningsregel overhodet ikke spiller noen rolle på forbrukerområdet. Når det gjelder den delen av forslaget som gjelder erstatning for ikke-økonomisk tap, fremhever Justisdepartementet at det klare utgangspunktet i norsk rett er at erstatning er forbeholdt økonomisk tap og at de ikke kan se noen grunner til at man her skulle fravike dette utgangspunktet. Uansett har de vanskelig for å se for seg hvordan en utmåling av et slikt ikke-økonomisk tap skal skje. Det er for eksempel uklart om en forbruker som hadde veldig lyst på den aktuelle varen, skal få større erstatning enn den forbrukeren som ikke var like opptatt av å få varen. Det er også uklart om ulempeerstatning også kan gis til forbrukere som ikke har lidd økonomisk tap.

NetCom AS uttaler at de ikke ser behov for egne regler i markedsføringsloven som gir forbrukerne anledning til å kreve erstatning. De antar også at gjeldende rett vil kunne åpne for erstatning til forbrukerne. Dertil vil en slik bestemmelse kunne skape et inntrykk hos forbrukerne av at de kan få erstatning. Dette vil igjen sannsynligvis skape mye merarbeid for de instanser som skal håndheve regelverket, uten at forbrukeren vil få noe særlig igjen for det, da erstatningen i de fleste tilfeller antas å være beskjeden.

Norges Automobilforbund støtter forslagene i den nordiske rapporten på et mer generelt grunnlag, jf. punkt 17.1.

Næringslivets Hovedorganisasjon(NHO) anbefaler at det ikke innføres eksplisitte lovbestemmelser i markedsføringsloven om erstatning. Det vises til at rettstilstanden er slik at det i gitte tilfeller er erstatningsplikt for brudd på utsagn fremsatt i reklame. Vurderingene er svært konkrete. En positiv regulering er etter NHOs syn vanskelig å få til.

17.2.4 Departementets vurderinger

Høringsrunden etterlater ikke inntrykk av at det er behov for en særlig regel om erstatning for villedende markedsføring. Siden det allerede følger av gjeldende rett at en forbruker etter omstendighetene kan få dekket sitt økonomiske tap på grunn av villedende markedsføring, samt at det i regelen vil dreie seg om små beløp, vil en lovfesting neppe få noen praktisk betydning. Departementet kan heller ikke se at det er særlige grunner som tilsier at det skal være en spesiell ulempeerstatning på dette området.

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet tar til orde for en standardisert og sjablonmessig erstatningsutmåling, som både skal omfatte «normaltapserstatning» og ulempe. Man kommer da ikke utenom at beløpene vil bli nokså tilfeldig fastsatt, da det ikke lar seg gjøre å beregne en «riktig» erstatning som passer for alle tilfeller. En annen sak er at standarderstatning brukes en del i kontrakter i form av dagbøter mv. Departementet finner ikke grunn til å gå videre med dette forslaget. Etter en samlet vurdering er departementet kommet til at forslag til § A i den nordiske rapporten ikke bør lovfestes i markedsføringsloven.

17.3 § B – spørsmål om betydningen av reklameutsagn for mangelsbedømmelse mv.

17.3.1 Forslaget i Tema Nord 2001:549 Reklamens bindende virkning

Som nevnt i punkt 17.1 foreslås det i den nordiske rapporten en bestemmelse med følgende ordlyd:

«§ B En aftaleparts oplysninger i reklamer anses for en del af aftalen med forbrugeren, medmindre det kan antages, at oplysningerne har været uden betydning for forbrugerens vurdering af aftalens fordelagtighed.

Stk 2. Stk 1 gælder tilsvarende om opplysningerne i reklamer, som hidrører fra et tidligere salgsled eller fra nogen, der har handlet for aftaleparten.

Stk 3. Stk 1 og 2 gælder ikke, hvis oplysningerne er rettet i tide på tydelig måde.»

17.3.2 Redegjørelsen i høringsnotatet

I høringsnotatet redegjorde departementet for følgende:

«Når en skal avgjøre om en gjenstand har en mangel, vil en normalt ta utgangspunkt i det som er avtalt mellom partene. På forbrukerområdet vil det imidlertid ofte være slik at man ikke har noen særskilt avtaleregulering av hvilke egenskaper, hvilken kvalitet mv. varen skal ha. En er derfor ofte henvist til å falle tilbake på en mer abstrakt mangelsbedømmelse. Som ledd i denne, kan en blant annet legge vekt på opplysninger som har fremkommet i markedsføring. Eksempelvis heter det i forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav c at tingen har mangel dersom «den ikke svarer til opplysninger som selgeren i sin markedsføring eller ellers har gitt om tingen eller dens bruk, dersom selgeren ikke viser at opplysningene før kjøpet er rettet på en tydelig måte, eller at de ikke kan ha innvirket på kjøpet». Videre følger det av forbrukerkjøpsloven § 16 annet ledd at det tilsvarende gjelder for «opplysninger noen annen enn selgeren har gitt på tingens innpakning, i annonse eller annen markedsføring på vegne av selgeren eller tidligere salgsledd». Tilsvarende regulering følger av annen forbrukerlovgivning, jf. blant annet håndverkertjenesteloven § 18, avhendingsloven § 3 – 8 og bustadoppføringslova § 27. I nevnte rapport tas det til orde for en generell regulering av dette, jf. § B som lyder:

«§ B En aftaleparts oplysninger i reklamer anses for en del af aftalen med forbrugeren, medmindre det kan antages, at oplysningerne har været uden betydning for forbrugerens vurdering af aftalens fordelagtighed.

Stk 2. Stk 1 gælder tilsvarende om opplysningerne i reklamer, som hidrører fra et tidligere salgsled eller fra nogen, der har handlet for aftaleparten.

Stk 3. Stk 1 og 2 gælder ikke, hvis oplysningerne er rettet i tide på tydelig måde.»

Bestemmelsen synes å innebære forslag om en generell lovfesting av det prinsippet som er kommet til uttrykk i forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav c, jf. § 16 annet ledd og annen lovregulering.

Det kan kanskje hevdes at det vil være en fordel at det på generelt grunnlag fastslås at reklameutsagn mv. anses som en del av avtalegrunnlaget, og således kan tillegges betydning blant annet for kontraktsbruddsvurderingen. Bestemmelsen vil i det vesentlige få betydning for kontraktsforhold hvor det ikke allerede foreligger noen slik lovregulering. Mot dette kan det imidlertid innvendes at en slik lovregulering ikke er nødvendig, fordi den neppe tilfører noe utover det som etter ulovfestet rett vil følge av en naturlig tolkning av avtaleforholdet. Dersom en tenker seg en avtale som går ut på at forbrukeren skal leie en båt, vil avtaleforholdet ikke være underlagt noen positiv lovregulering på linje med forbrukerkjøpsloven. Imidlertid er det neppe tvilsomt at det i en mangelsbedømmelse kan legges vekt på at utleieren i sin markedsføring har reklamert med at båten har visse egenskaper som viser seg ikke å være til stede. Etter departementets syn kan det videre spørres om det er naturlig at en lovfester en regel som kun vil reflektere ett av flere elementer i en sammensatt mangelsbedømmelse.»

17.3.3 Høringsinstansenes syn

Forbrukerrådet støtter at § B nedfelles i markedsføringsloven. De øvrige høringsinstansene som har uttalt seg spesielt om dette går i mot, dvs. ANFO, Forbrukerombudet, Justisdepartementet, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) og Kreativt Forum.

ANFOog Kreativt Forum har likelydende kommentarer, og uttaler at de ikke kan se at en generell bestemmelse om dette i markedsføringsloven vil tilføre noe utover det som allerede følger av gjeldende rett. De kan heller ikke se at det er vist til noe særskilt behov for å innføre en slik regel og at bestemmelsen derfor virker unødvendig. ANFO og Kreativt Forum uttrykker også skepsis til å lovfeste en regel som kun vil reflektere ett av flere elementer i en sammensatt mangelsvurdering. Det vises til at mangelspørsmålet vil kunne stille seg annerledes dersom man ikke bare tar i betraktning markedsføringen, men også andre omstendigheter i forbindelse med avtaleinngåelsen. Særlig opplysninger gitt ved en etterfølgende direkte kontakt mellom kjøper og selger (annonsør) i forbindelse med kjøpet, vil nødvendigvis være viktig for en mangelsvurdering. Videre fremholdes at forslaget vil kunne gi grunnlag for unødige tvister og vanskelige avgrensningsspørsmål.

Forbrukerombudet uttaler at det er mulig innholdet i § B burde lovfestes som et generelt prinsipp, men at det etter hans mening ikke passer inn i markedsføringsloven.

Forbrukerrådet uttaler følgende:

«Hva gjelder § B sier denne i korthet at opplysninger gitt i anledning markedsføringen anses for å være en del av avtalen som er inngått, mao. at villedende markedsføring derfor inngår i mangelsvurderingen. Det samme prinsippet er bl.a. nedfelt i forbrukerkjøpsloven § 16 c) hva gjelder forbrukerkjøp, men må gjelde generelt. På dette grunnlag mener vi at prinsippet bør lovfestes i markedsføringsloven som et alminnelig prinsipp.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon(HSH) uttaler at en slik bestemmelse ikke vil medføre endringer i forhold til gjeldende rett. Det vises til at spørsmålet er regulert i en rekke lover, for eksempel forbrukerkjøpsloven, og vil også følge av ulovfestet rett for så vidt gjelder avtaleforhold som ikke er underlagt positiv lovgivning. HSH ser derfor ikke behov for en slik regel. Det anføres at tvert i mot vil en generell lovfesting kunne skape en uklarhet i forhold til eksisterende, positiv lovregulering, dersom man fjerner denne ved innføringen av en generell lovbestemmelse. HSH mener dette vil føre til en uheldig fragmentering av de vurderinger som gjøres, f.eks. i forhold til forbrukerkjøpsloven § 16.

Justisdepartementetkan ikke se at det er behov for en slik regel. Det vises til at det må være klart at slike utsagn også etter gjeldende ulovfestet rett vil ha betydning når man skal avgjøre om en vare eller tjeneste er kontraktsmessig. Justisdepartementet kan heller ikke se at rettspedagogiske hensyn eller lignende taler for at man lovfester en slik regel. Reklameutsagn mv. vil bare være ett av flere elementer i en mangelsbedømmelse. Det vil blant annet også måtte tas hensyn til avtalens innhold og kjøperens forventninger, jf. forbrukerkjøpsloven §§ 15 og 16 som har nærmere regler om mangelsbedømmelsen. Å lovfeste kun ett av elementene vil etter Justisdepartementets syn snarere kunne virke tilslørende enn opplysende. Videre uttaler Justisdepartementet at det er lite naturlig å plassere en slik regel i markedsføringsloven, samtidig som det er vanskelig å se at en slik bestemmelse lar seg naturlig innpasse i annet regelverk.

17.3.4 Departementets vurderinger

Med unntak av Forbrukerrådet, er det enighet blant høringsinstansene om at det ikke er behov for en slik regel. Departementet kan heller ikke se noe særlig sterkt behov for å lovfeste § B. Videre ser departementet, som noen høringsinstanser har pekt på, at det kan være uheldig å lovfeste kun ett av flere elementer i en sammensatt mangelsvurdering som et generelt prinsipp. Departementet er også enig med Justisdepartementet og Forbrukerombudet i at en slik bestemmelse ikke passer naturlig inn i markedsføringsloven. På denne bakgrunn mener departementet at § B ikke bør gjennomføres i markedsføringsloven. Det fremmes derfor ikke lovforslag om dette.

17.4 § C – spørsmål om reklameutsagn bør anses som et rettslig bindende tilbud

17.4.1 Forslaget i Tema Nord 2001:549 Reklamens bindende virkning

Den tredje bestemmelsen som foreslås i den nordiske rapporten lyder slik:

«§ C. Reklame, der som ledd i markedsføring af varer og tjenester er rettet til almenheden, anses for et aftaleretligt bindende tilbud for annoncøren, hvis en forbruger på grund af reklamens inhold, udformning eller andre omstændigheder ved reklamen har haft rimelig grund til å tro på reklamens bindende virkning.

Stk.2 Reklame som nævnt i stk. 1 tilbakekaldes ved en lignende meddelelse til almenheden.»

17.4.2 Redegjørelsen i høringsnotatet

I høringsnotatet redegjorde departementet for følgende:

«Tradisjonelt har det vært vanlig å si at en avtale består av en sammenkobling av to utsagn: et løfte (tilbud) og en aksept. Begge disse utsagnene har det vært vanlig å omtale som «dispositive» utsagn, det vil si at utsagnet gir uttrykk for at avgiveren påtar seg plikter eller gir fra seg rettigheter. Det å avgjøre om et utsagn er dispositivt, beror i utgangspunktet på en konkret vurdering, hvor en blant annet vil legge vekt på ordlyden i utsagnet, hvor klart og utømmende utsagnet er, i hvilken sammenheng utsagnet fremkommer, til hvem det er rettet mv. Utsagnet kan etter omstendighetene anses som dispositivt selv om avgiveren ikke nødvendigvis mente å forplikte seg. Det avgjørende vil i praksis være om mottakeren med rimelighet kunne oppfatte utsagnet som forpliktende.

Tradisjonelt har en ikke ansett utsagn i annonser mv. som rettslig forpliktende for avgiveren. Dette er også lagt til grunn i forarbeidene til avtaleloven, jf. Ukast til lov om avtaler og andre retshandler paa formuerettens område 1914 s. 24, hvor det i merknadene til § 1 i lovutkastet heter:

«Utkastet har ingen bestemmelse om hva der skal forstaaes ved t i l b u d (…) Efter alminnelige opfatning foreligger saaledes som regel ikke noget tilbud, naar nogen sender rundt priskuranter eller i avertissementer eller ved opslag kundgjør priserne paa sine varer.»

Videre heter det på s. 38 i merknadene til § 10 følgende om denne typen utsagn:

«Som regel vil vistnok en trykt henvendelse ha et saa upersonlig præg, at den som mottar den, maa gaa ut fra at den er rettet til et meget stort antal personer, og at den nærmest er å opfate som reklame og derfor ikke kan antages at indeholde noget tilbud. Er den derimot stilet til bestemte mottagere, og den videre er underskrevet og datert, kan forholdet stille seg anderledes. Det kan i det hele opstilles en alminnelig regel, om at jo mer personlig en henvendelse er, des snarere vil den bli at anse som tilbud.»

Denne typen utsagn har med andre ord snarere vært ansett slik at avgiveren gjennom utsagnet gir en oppfordring om å komme med tilbud. Etter gjeldende rett kan det nok imidlertid være noe usikkert om og i hvilken grad denne typen utsagn etter en konkret vurdering kan anses forpliktende for avgiveren. I rapporten omtalt under punkt 1 foreslås det en generell regulering av dette, jf. § C som lyder:

«§ C. Reklame, der som ledd i markedsføring af varer og tjenester er rettet til almenheden, anses for et aftaleretligt bindende tilbud for annoncøren, hvis en forbruger på grund af reklamens inhold, udformning eller andre omstændigheder ved reklamen har haft rimelig grund til å tro på reklamens bindende virkning.

Stk 2. Reklame som nævnt i stk. 1 tilbakekaldes ved en lignende meddelelse til almenheden.»

Forslaget synes i korthet å gå ut på at en i lovs form slår fast at avgiveren anses forpliktet til å oppfylle i henhold til utsaget. Dette vil eksempelvis innebære at en selger som reklamerer med at han selger et produkt av en spesiell modell til en gitt pris, i utgangspunktet vil være forpliktet til å inngå en avtale med dette innholdet dersom en forbruker henvender seg med ønske om å kjøpe produktet. Reklamen anses med andre ord som et bindende tilbud fra selgerens side.

Det fremgår ikke klart av forslaget hvilken virkning det vil ha dersom selgeren ikke vil eller kan inngå en slik avtale – eksempelvis fordi produktet i mellomtiden er blitt utsolgt. Etter det departementet kan se synes en å mene at dette skal representere et kontraktsbrudd (en forsinkelse i form av ikke-oppfyllelse) fra selgeren side. Konsekvensen av dette vil være at forbrukeren kan gjøre sanksjoner gjeldende. I praksis vil det kanskje først og fremst være erstatning som er aktuelt, ved at forbrukeren kan kjøpe produktet i en annen butikk, og kreve et eventuelt mellomlegg erstattet av selgeren.

Bakgrunnen for forslaget synes blant annet å være en forutsetning om at det i dagens samfunn, med utstrakt bruk av markedsføring, ikke lenger er grunn til å opprettholde det tradisjonelle synspunktet om at slike utsagn ikke er forpliktende for avgiveren. Det er imidlertid ikke åpenbart at dette er en naturlig forutsetning når en skal vurdere spørsmålet. Det forhold at en står overfor et utsagn som er mer eller mindre adressatløst, ved at det retter seg til en ubegrenset krets av personer, synes ikke å skille seg fra situasjonen da avtaleloven ble gitt.

Men selv om man skulle fravike det tradisjonelle utgangspunktet om at reklameutsagn som utgangspunkt ikke er forpliktende for avgiveren, er det etter det departementet kan se uansett vanskelig å se at dette vil være annet enn et utgangspunkt for vurderingen. Det må – blant annet på bakgrunn av anbefalingene i den tidligere omtalte rapporten – være klart at et utgangspunkt om at reklameutsagn er bindende, under enhver omstendighet må underlegges flere modifikasjoner.

For det første må reklameutsagnet i seg selv være så klart og uttømmende at det er egnet som grunnlag for en avtale. Hva som nærmere ligger i dette, vil bero på de konkrete omstendighetene, men det må trolig innebære at produktet og prisen spesifiseres.

For det andre må mottakeren, som det fremgår av forslagets ordlyd, ha hatt rimelig grunn til å stole på utsagnet. Dette innebærer at mottakeren ikke uten videre kan bygge rett på ordlyden i ethvert utsagn – eksempelvis dersom det burde ha vært klart for forbrukeren at varen var feilpriset eller det forelå en trykkfeil eller lignende.

I forlengelsen av dette må det under henvisning til hva mottakeren med rimelighet kan legge i utsagnet, dessuten innfortolkes begrensninger i rekkevidden av utsagnet. Dette kan være at utsagnet må forstås som begrenset i tid, ved at det gjelder kun en dag eller en kortere periode. I rapporten s. 138 påpekes at dette vil være knyttet til hvilket medium som benyttes, og at varighetsbegrensninger vil avhenge blant annet av sirkulasjonstakten. Som eksempel nevnes at en avisannonse normalt vil måtte forstås som et dagstilbud som utløper ved forretningstidens slutt den dagen annonsen sto på trykk, dersom annonsen ikke gjentas ved senere utgivelser. Videre kan begrensningene gjelde omfanget av utsagnet, ved at det gjelder et begrenset antall eller et spesielt vareparti. Utgangspunktet er at det er annonsørens oppgave å sørge for at slike begrensninger kommer klart fram i utsagnet, slik at det ikke skapes uberettigede forventninger hos forbrukeren. Det vil likevel variere om den enkelte forbruker kan bygge rett på et utsagn som ikke er tilstrekkelig klart, og det må vurderes konkret om forbrukeren som eksempelvis tropper opp i butikken sent på dagen eller med gårsdagens annonse har et berettiget krav.

Videre vil det også ligge en begrensning i den forslåtte bestemmelsens annet ledd, som gjør det mulig å kalle tilbake reklameutsagn.

En regel som under gitte forutsetninger gir reklameutsagn bindende virkning, vil kunne gjøre det mulig for forbrukerne selv å forfølge brudd på markedsføringslovens bestemmelser, ved å rette krav mot næringsdrivende. Dette kan utgjøre et supplement til håndhevelsen fra Forbrukerombudet, som har begrenset kapasitet til å forfølge brudd på lovens bestemmelser.

Etter departementets syn kan det reises spørsmål om de hensyn som begrunner regler om offentlig tilsyn med markedsføringen, faller sammen med de hensyn det er naturlig å legge vekt på når en skal vurdere spørsmålet om avtalerettslig binding mv. Et sentralt formål med å kreve at det i annonser opplyses om antallet gjenstander som tilbys til redusert pris, kan være å hindre at forbrukerne blir villedet og gjøre det enklere og mindre tidkrevende for forbrukerne å vurdere ulike tilbud. Det er dermed ikke sagt at et brudd på forbudet mot villledende markedsføring, skaper noen forventning hos forbrukeren om at utbudet av en vare er ubegrenset.

Det kan også reises spørsmål om en regel som dette vil være egnet og hensiktsmessig som grunnlag for private parters eventuelle håndhevelse. Som nevnt ovenfor, vil et utgangspunkt om at reklameutsagn er rettslig forpliktende for avgiveren, måtte underlegges en rekke modifikasjoner. Dette innebærer at en vil stå tilbake med en nokså skjønnsmessig regel, som ikke nødvendigvis vil være enkel å praktisere. I de fleste tilfellene vil det antakelig heller neppe være aktuelt at forbrukere sørger for at bestemmelsen blir håndhevet ved å anlegge sak for domstolene. Det vil i så fall være mer nærliggende at slike tvister eventuelt løses i reklamasjonsnemnder eller Forbrukertvistutvalget.

Regelen vil også kunne lede til en form for forskjellsbehandling mellom forbrukere, noe som kanskje kan oppleves som urimelig. Eksempelvis kan en tenke seg at en annonse om salg av et produkt etter en tolkning – under henvisning til at tilbudet er begrenset i tid og omfang – må forstås slik at selgeren tilbyr 50 eksemplarer av produktet. Dette vil innebære at forbrukeren som er nr. 51 i rekken, ikke kan bygge noen rett på utsagnet.

Forslaget i rapporten er i utgangspunktet formulert som et forbrukerrettslig spørsmål. Samtidig peker forfatterne på at dette også vil kunne ha en side til avtaleretten mer generelt. Departementet skal her peke på enkelte forhold som i den forbindelse bør tas i betraktning.

FN-konvensjonen om kontrakter for internasjonale løsørekjøp («CISG») har i del II regler om avtaleinngåelse. Etter CISG er det mye som taler for at den typen reklameutsagn en her står overfor, ikke vil bli ansett som forpliktende for avgiveren. Videre bygger CISG på et prinsipp om at tilbud i utgangspunktet fritt kan kalles tilbake. Konvensjonen bygger således på andre regler og prinsipper enn det det her tas til orde for. Til dette kan man si at forholdet til CISG ikke kan være noe avgjørende argument. Grunnen til dette er dels at Norge, sammen med Danmark, Finland og Sverige, har tatt forbehold for konvensjonen del II, dels at konvensjonen ikke gjelder for forbrukerforhold. På den annen side har det i flere år vært tatt til orde for at Norge bør trekke sitt forbehold til konvensjonen del II. Dersom det skulle være aktuelt å trekke dette forbeholdet, vil man bevege seg i en annen retning enn det forslaget her går ut på. Dette vil i så fall lede til en fragmentering av avtaleretten i Norge.

Videre vil det også skje en fragmentering på nordisk plan. Avtaleloven av 1918 bygger på et fellesnordisk lovsamarbeid, og dette synes å være bakgrunnen for at Krüger og Møgelvang-Hansen tar til orde for at det tas et fellesnordisk initiativ for å følge opp anbefalingene i rapportene. Noe slikt felles lovgivningsinitiativ er imidlertid ikke tatt. Etter det departementet er kjent med har spørsmålet om slike regler vært reist i Danmark i forbindelse med at et utvalg har hatt i oppdrag å forberede en revisjon av markedsføringsloven. Utvalgets flertall la til grunn at det falt utenfor utvalgets mandat å vurdere dette spørsmålet, mens et mindretall bestående av Peter Møgelvang-Hansen samt representanter for forbrukersiden foreslo å følge opp anbefalingene i rapporten.

Etter det departementet kjenner til har spørsmålet ikke vært tatt opp i Sverige.

I EU arbeider man for tiden med et stort kontraktsrettsprosjekt, blant annet med sikte på å forbedre kvaliteten på eksisterende fellesskapslovgivning og å utvikle en felles referanseramme med kontraktsrettslige regler og prinsipper. Det er grunn til å tro at også regler om avtaleinngåelse vil bli berørt. Det er usikkert i hvilken retning dette arbeidet vil gå i forhold til det spørsmålet som er reist her.

Videre bør man være oppmerksom på at eventuelle regler som foreslått, også vil ha en side til lovvalgsregler, det vil si regler som sier noe om hvilket lands rett som skal legges til grunn. Som Krüger og Møgelvang-Hansen selv peker på, vil lovvalgsreglene – i alle fall for norsk retts vedkommende – lede til at spørsmålet om en bindende avtale er inngått, følger selgerlandets rett. Dersom reklameutsagn etter selgerlandets rett ikke anses forpliktende, vil en norsk forbruker ikke kunne påberope seg en bestemmelse som nevnt.»

17.4.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser er positive til å lovfeste § C om reklamens bindende virkning: Forbrukerombudet, Forbrukerrådet og Norges Automobilforbund.

Følgende høringsinstanser er negative til en slik lovfesting: Advokatforeningen, ANFO, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH), Justisdepartementet, Kreativt Forum, NetComog Sparebankforeningen.

Advokatforeningengår mot å lovfeste at reklame skal være avtalerettslig bindende. Det vises til at foruten de forhold departementet selv er inne på i høringsnotatet, vil det fort kunne føre til at det legges betydelige begrensninger på hva reklamen inneholder, og føre til at det utarbeides forbehold. Det vises også til at en del reklame nødvendigvis vil måtte utformes i god tid før tilbudskampanjen, på et stadium der selgeren ikke alltid kan garantere levering av varen.

ANFOog Kreativt Forum går sterkt mot forslaget. De mener prinsipielt at det er helt feilaktig å se på markedsføring og reklame som et bindende tilbud. Det anføres at markedsføringen har et annet formål. Det følger allerede av begrepet «markedsføring» at det kommer før en eventuell avtale, og at det skal gi forbrukerne kjennskap til og informasjon om et produkt.

Det anføres videre at noen former for markedsføring, så som reklamefilm, åpenbart er helt uegnet som et avtalerettslig tilbud. ANFO og Kreativt Forum bemerker at en del reklamemateriell, så som et avisinnstikk, kan bli «liggende» etter at selve kampanjen er over, noe som også er problematisk i forhold til en slik regel. I praksis er det ikke mulig å «tilbakekalle» en reklame som allerede er spredt til og mottatt av publikum.

Videre mener ANFO og Kreativt Forum at forslaget vil innebære en lite heldig begrensning i mulighetene til kreativt og skapende arbeide i forbindelse med utforming av ulike former for reklame. Det vises også til at forbrukerne er godt beskyttet allerede gjennom de øvrige bestemmelser i markedsføringsloven, som stiller strenge krav til annonsørene.

Det bemerkes at det vilkår som er brukt i lovforslaget i rapporten, nemlig om forbrukeren har hatt rimelig grunn til å tro på reklamens bindende virkning, åpenbart ikke er egnet. Dette vil medføre altfor stor usikkerhet for annonsørene og reklamebyråene, og det vil også kunne åpne for vilkårlige erstatningssøksmål. ANFO og Kreativt Forum mener at det også for forbrukerne må være enklere å forholde seg til at reklamen som sådan ikke er et bindende tilbud.

Avslutningsvis påpekes at avtalerettslig binding for reklameutsagn vil innebære at reklamen får en helt ny rettslig betydning. En særnorsk bestemmelse, som ikke gjenfinnes andre steder i Norden er etter ANFO og Kreativt Forums syn i seg selv svært lite ønskelig.

Forbrukerombudetstøtter en bestemmelse som stadfester prinsippet om reklamens bindende virkning. Det fremheves at dette vil være den beste løsning for hver enkelt forbruker. Ombudet peker på at muligheten for at den næringsdrivende blir holdt privatrettslig ansvarlig, vil fremstå som en mer umiddelbar sanksjon enn de offentligrettslige sanksjonene. Dermed vil de privatrettslige reglene også virke preventivt.

Forbrukerombudet mener at det blir for enkelt å henvise til situasjonen for nesten 100 år siden når spørsmålet om reklameutsagns bindende virkning skal vurderes. Selv om reklamen for så vidt er like mye rettet til et stort og adresseløst publikum nå, må man etter ombudets syn også ta i betraktning at det er nettopp denne store udefinerbare forbrukermassen man ønsker å nå ut til og påvirke til kjøp. Utvalget av varer er så mye større at tilbudet kan gå ut til alle disse, og likevel skape en helt annen forventning hos forbrukerne nå enn for 100 år siden. Forbrukerombudet anfører at når de store varekjedene gjennom massiv reklame annonserer produkter til svært gunstige priser, bør man også kunne forvente at de har et stort antall varer til den prisen for å møte den store etterspørselen de må forstå at reklamen skaper. I motsetning til i 1914 fremsettes i dag de aller fleste kjøpsoppfordringer til forbrukere gjennom reklame, og det er betydelige ressurser som legges ned i reklamen. Forbrukerombudet mener etter dette at reklamens status i dag kan sies å ha fått mer karakter av tilbud i avtalerettslig forstand.

Endelig viser Forbrukerombudet til at de nordiske forbrukerombudene har tatt initiativer overfor sine respektive departementer om å følge opp forslagene i den nordiske rapporten. At dette ikke er blitt fulgt opp, kan etter ombudets mening ikke stå i veien for at man nå eventuelt går inn for en norsk regulering.

Forbrukerrådeter positiv til å lovfeste forslag C i den nordiske rapporten. Det fremheves at en slik regel vil kunne få stor forbrukerpolitisk betydning, ved at den vil bidra til at reglene om god markedsføringsskikk overholdes.

Forbrukerrådet anfører at det er grunn til å tro at regelen i mange tilfeller vil være enkel å håndheve ved at tilbyder må oppfylle iht. reklamen. Dersom oppfyllelse ikke lar seg gjennomføre, for eksempel fordi det ikke lenger er flere av de aktuelle varene igjen, må tilbyder omlevere, eventuelt betale mellomlegget mellom den tilbudte og alternative vare. For selger/tilbyder vil dette være dyrere og mer omfattende forpliktelser enn kun å måtte erstatte faktiske utgifter.

Forbrukerrådet understreker at en ny lov må ses i nytt perspektiv, dvs. tilpasses dagens og fremtidens situasjon. Rådet frykter ikke at regelen blir så skjønnsmessig at den blir vanskelig å praktisere. Hvor grensene skal gå for når reklamen er bindende, vil være skjønnsmessig og vil måtte fastsettes i praksis som all annen ny lovgivning med skjønnstema.

Forbrukerrådet finner grunn til å tro at en slik regel vil tvinge frem en mer presis angivelse av varen/tjenesten, antallet, pris med mer hos tilbyderne. Det anføres at regelen dermed vil ha meget gode grunner for seg, og vil kunne ta høyde for dagens situasjon.

Når det gjelder forholdet til lovvalgsregler, bemerker Forbrukerrådet at uansett om senderlandsprinsippet må legges til grunn, vil en ny regel som foreslått måtte gjelde i forhold til norske forbrukere i Norge. Dette vil under enhver omstendighet føre til en forbedring sammenliknet med dagens situasjon.

Finansnæringens Hovedorganisasjon er negativ til innføring av regler om reklamens bindende virkning og uttaler at dagens rettstilstand er tilfredsstillende.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon(HSH)mener at argumentene mot at reklameutsagn anses som rettslig bindende er så tungtveiende at man bør avstå fra en slik regulering. HSH mener at man bør forholde seg til reklameutsagn som til andre utsagn med hensyn til om det er gitt et bindende tilbud, det vil si at man må vurdere konkret om utsagnet er dispositivt.

Justisdepartementet uttaler at etter deres syn er det klart at man ikke bør gå videre med forslaget om å lovfeste at reklameutsagn skal ha bindende virkning. Det anføres at hensynene som (forutsetningsvis) ligger til grunn for avtalelovens modell gjør seg gjeldende også i dag. Justisdepartementet påpeker videre at adresseløse utsagn forekommer i en rekke andre sammenhenger enn såkalte lokketilbud. For eksempel vil forslaget innebære at IKEA-katalogen i utgangspunktet vil måtte anses som et bindende tilbud fra IKEA. En regel om at adressatløse utsagn er forpliktende for avgiveren, vil uansett ikke være mer enn et utgangspunkt. Avgiveren vil selv kunne ta ulike forbehold, og det må videre være klart at forbrukeren ikke vil kunne bygge noen rett på utsagn som han burde ha forstått var uriktige. Videre anfører Justisdepartementet at også utover dette må det i praksis oppstilles en rekke begrensninger i utsagnets bindende virkning både i tid og omfang. Dette vil blant annet bero på i hvilket medium utsagnet fremsettes, om utsagnet gjelder typisk sesongbetonte varer eller hva slags varer som tilbys. Etter Justisdepartementets syn vil dette fordre en rekke skjønnsmessige vurderinger som ikke uten videre vil være enkle å foreta, og det er lite realistisk at forbrukere selv vil håndheve disse reglene – selv ikke innenfor rammen av et gruppesøksmål eller lignende.

Samlet sett er det Justisdepartementets oppfatning at den regelen som foreslås ikke er hensiktsmessig. Under enhver omstendighet mener Justisdepartementet at det er en rekke forhold som tilsier at man på det nåværende tidspunkt ikke bør gå videre med forslaget. Det pekes her på faren for fragmentering av avtaleretten, at spørsmålet ikke synes å være aktuelt i øvrige nordiske land, forholdet til EUs arbeid med kontraktsrett og forholdet til FN-konvensjonen om kontrakter for internasjonale løsørekjøp (CISG). Den internasjonale utviklingen synes å gå i en annen retning enn forslaget i høringsnotatet går ut på.

NetCom AS uttaler at om forslaget skulle bli gjort gjeldende, vil det kreve store omveltninger hos de berørte parter i næringslivet, og legge store begrensninger på hva et reklameutsagn skal inneholde. Videre uttales at dersom departementet har et ønske om å stadfeste prinsippet om reklamens bindende virkning, bør dette gis en bredere og grundigere behandling på et eventuelt senere tidspunkt.

Norges Automobilforbund støtter forslagene i den nordiske rapporten generelt, jf. punkt 17.1 ovenfor.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)anbefaler at det ikke innføres eksplisitte lovbestemmelser i markedsføringsloven om reklamens bindende virkning. Det vises til at rettstilstanden er slik at det i visse tilfeller må sies at reklamen er bindende – selv om det ikke er utgangspunktet. NHO anfører at vurderingene er svært konkrete, en positiv regulering er vanskelig å få til, og vil kunne oppfattes antitetisk.

Sparebankforeningen uttaler at det ikke bør innføres regler om at et reklameutsagn skal anses som et rettslig bindende tilbud. Det vises til at en slik regel vil måtte inneholde vesentlige reservasjoner, bl.a. hvorvidt forbrukeren hadde grunn til å tro at reklameutsagnet var rett. Det anføres at dagens rettstilstand bør være tilstrekkelig, bl.a. ved at utsagn i markedsføringen kan få betydning ved vurderingen av om det kjøpte har en kjøpsrettslig mangel.

17.4.4 Departementets vurderinger

Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om reklamens bindende virkning går mot at det innføres slike regler. Mindretallet ved Forbrukerombudet og Forbrukerrådet påpeker bl.a. at privatrettslige regler vil være et godt supplement til offentligrettslige sanksjoner. Departementet ser at en regel om reklamens bindende virkning vil kunne ha en preventiv virkning når det gjelder «lokketilbud», villedende markedsføring mv. En slik regel vil også ivareta hensynet til den enkelte forbruker. Samtidig må forslaget ses i en større sammenheng. Departementet ser at det kan være problematisk å lovfeste regler om reklamens bindende virkning fordi vurderingene er svært sammensatte og konkrete. Den foreslåtte reglen er så skjønnsmessig at den ikke vil være enkel å praktisere, noe som kan skape usikkerhet, f.eks. om når forbrukeren kan foreta et dekningskjøp og kreve mellomlegget dekket av selgeren. Usikkerheten kan gi opphav til mange tvister uten at det er sikkert forbrukerne vil være særlig godt hjulpet. Videre ser departementet at forslaget må ses i sammenheng med bl.a. avtaleretten for øvrig og utviklingen internasjonalt. Som Justisdepartementet peker på, taler dette mot å lovfeste regler om reklamens bindende virkninger på det nåværende tidspunkt. Endelig legger departementet vekt på at det foreslås å styrke håndhevingsvirkemidlene i markedsføringsloven på flere punkter, jf. punkt 15.7. Dette kan virke ytterligere forebyggende på villedende markedsføring mv. sammenliknet med dagens situasjon. Etter en samlet vurdering er departementet blitt stående ved at forslaget til § C ikke følges opp med konkrete lovforslag i denne omgang.