9 Beskyttelse mot uønsket markedsføring

9.1 Telefonmarkedsføring og adressert reklame

9.1.1 Gjeldende rett og praksis

Ved telefonmarkedsføring og adressert reklame i posten utøves en form for direktemarkedsføring. Med direktemarkedsføring menes vanligvis direkte henvendelser til enkeltpersoner for å selge eller markedsføre varer, tjenester eller andre ytelser. Direkte henvendelser via e-post, telefaks og sms er andre former for direktemarkedsføring.

Reglene for direktemarkedsføring finnes i ulike regelverk, og tilsyns- og kontrollmyndigheten er i praksis delt mellom Forbrukerombudet og Datatilsynet.

Etter personopplysningsloven (lov 14. april 2000 nr. 31) § 26 annet ledd har enkeltpersoner rett til å reservere seg mot direktemarkedsføring i Det sentrale reservasjonsregister (Reservasjonsregisteret), som administreres av Brønnøysundregistrene. Nærmere regler for Reservasjonsregisteret er fastsatt i personopplysningsforskriften (forskrift 15. desember 2000 nr. 1265). Datatilsynet håndhever bestemmelsen.

Reservasjonsordningen gjelder uavhengig av medium. Markedsføringsloven § 2 b stiller imidlertid krav om forhåndssamtykke for direktemarkedsføring bl.a. ved e-post, telefaks, sms og automatiserte oppringninger. I bestemmelsens annet ledd er det gjort unntak fra kravet om forhåndssamtykke for muntlige markedsføringshenvendelser per telefon. Markedsføringsloven § 2 b foreslås videreført i lovforslaget § 15, se for øvrig merknadene til bestemmelsen i kapittel 19.

Reservasjonsordningen får etter dette i praksis kun anvendelse på markedsføring ved hjelp av telefon og adressert reklame i posten.

Den enkelte kan velge om reservasjonen skal omfatte markedsføringshenvendelser fra ideelle og humanitære organisasjoner. Datatilsynet har i praksis etter personopplysningsloven lagt til grunn at man også kan reservere seg mot henvendelser om innsamlingsaksjoner fra slike organisasjoner.

Man kan ikke reservere seg mot opinions- eller markedsundersøkelser da dette ikke ansees som direktemarkedsføring, jf. Datatilsynets tolkning av personopplysningsloven § 26 (2003). Det er imidlertid mulig å henvende seg direkte til virksomheten og med bakgrunn i personopplysningsloven § 8 anmode om å bli sperret i det lokale adresseregisteret. Man har imidlertid ikke automatisk krav på å bli reservert da samfunnets interesse i å gjennomføre slike undersøkelser kan være stor, avhengig av formålet med kartleggingen.

Den enkelte kan registrere seg i Reservasjonsregisteret ved å benytte tilbudet om elektronisk selvregistrering på www.brreg.no, eventuelt ved å sende et utfylt registreringsskjema eller et brev. Man kan også reservere seg ved å ringe til Brønnøysundregistrenes automatiske telefontjeneste, «Datafonen», eller til registrenes sentralbord.

Tall fra Brønnøysundregistrene 9. april 2008 viste at 1 662 484 personer hadde reservert seg mot direktemarkedsføring. 99 prosent av disse hadde reservert seg mot telefonmarkedsføring. 88 prosent av de registrerte har valgt å også reservere seg mot henvendelser fra humanitære og ideelle organisasjoner. 55 prosent var reservert mot direkteadressert reklame i posten.

Markedsføreren plikter etter personopplysningslovens § 26 tredje ledd å kontrollere sitt adresseregister mot Reservasjonsregisteret før første gangs utsendelse og deretter minst fire ganger i året. Reservasjonen gjelder ikke dersom markedsføringen er rettet mot en som den behandlingsansvarlige har et løpende kundeforhold til og markedsføringen gjelder den behandlingsansvarliges egne produkter.

Reservasjonen er personlig, og skjer i praksis ved at man registrerer sitt ellevesifrede fødselsnummer i Reservasjonsregisteret. Reservasjonsregisteret er knyttet opp mot opplysninger i folkeregisteret. Ettersom reservasjonen ikke er knyttet til telefonnummer, må alle i samme husstand registrere seg for å være reservert. Det er ikke nødvendig å fornye reservasjonen ved flytting, navneendring, og lignende, men den enkelte plikter å oppdatere Folkeregisteret om slike endringer.

Brønnøysundregistrene foretar ikke selv «vasking» av lister, men leverer ut opplysninger basert på det som er registrert i folkeregisteret. Listen som den næringsdrivende mottar, inneholder navn, offisiell (folkeregistrert) adresse og fødselsdato. Fødselsnummer (elleve siffer) gis bare ut dersom den næringsdrivende ber om dette, og adresselisten som skal «vaskes» inneholder fødselsnumre fra før. For å få tilfredsstillende kontroll mot Reservasjonsregisteret er markedsførerne avhengige av at deres egne opplysninger stemmer overens med det som står registrert i folkeregisteret. I motsatt fall er det sannsynlig at markedsføreren får beskjed om at vedkommende ikke er registrert i Reservasjonsregisteret og at markedsføring derfor kan foretas.

I en undersøkelse fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) fra 2007 oppga 84 % av de spurte at de hadde blitt oppringt av telefonselgere til tross for at de hadde reservert seg. 92 % av de spurte i denne undersøkelsen var for øvrig negative til telefonsalg.

At folk blir oppringt når de har reservert seg skyldes ikke alltid regelbrudd fra markedsførerne. Flere forhold kan føre til at markedsførernes egne opplysninger ikke stemmer overens med de registrerte. Alle i husstanden er for eksempel ikke reservert eller den enkelte har ikke oppdatert folkeregisteret om endringer i navn og adresse. Variasjoner i navn og adresse kan også forekomme som følge av ulike skrivemåter mv. I praksis kan det videre gå opptil tre til fire måneder fra man har registrert seg til markedsførerne har oppdatert listene sine. En del tror for øvrig at de kan reservere seg i Reservasjonsregisteret mot markeds- og opinionsundersøkelser, uadressert reklame, og henvendelser foretatt i løpende kundeforhold.

Avtaler inngått over telefon er en form for fjernsalg (dvs. der partene ikke møtes). Det følger da av angrerettloven (lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted) at selgeren har en omfattende opplyningsplikt og forbrukeren 14 dagers angrerett. Formålet med disse bestemmelsene er å ivareta forbrukerens spesielle behov ved denne type kjøp. Forbrukeren har f.eks. ikke samme mulighet som ved kjøp i butikk til å undersøke varen på forhånd, og avtaler inngås ofte mer impulsivt.

På enkelte områder gjelder for øvrig særskilte regler om skriftlig fullmakt og skriftlig avtaleinngåelse.

På området for elektronisk kommunikasjon følger det av ekomforskriften (forskrift nr. 401 av 16. februar 2004) § 1 – 10 at tilbydere av elektronisk kommunikasjon må innhente skriftlig fullmakt ved videresalg av abonnement og ved annen avtaleinngåelse om levering av telefontjeneste eller internettilgang. Videre kreves skriftlig fullmakt ved etablering av fast forvalg og gjennomføring av tilbyderportabilitet. Fullmakt skal innhentes før endringene gjennomføres.

Ved skifte av strømleverandør skal det foreligge skriftlig kraftleveringskontrakt før endring kan iverksettes, jf. forskrift om måling, avregning og samordnet opptreden ved kraftomsetning og fakturering av nett-tjenester (forskrift nr. 301 av 3. november 1999 til energiloven) kapittel 2.

Finansavtaleloven stiller for øvrig krav om skriftlighet ved inngåelse eller endring av visse låneavtaler (finansavtaleloven §§ 48 og 49).

9.1.2 Direktivet om urimelig handelspraksis

Dagens reservasjonsordning og krav om forhåndssamtykke har bakgrunn i en rekke EU-direktiver, herunder direktiv 95/46/EF om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med elektronisk behandling av personopplysninger, direktiv 97/66/EF om beskyttelse av privatlivets fred innenfor telesektoren, direktiv 97/7/EF om fjernsalg og direktiv 2002/58/EF om personvern og elektronisk kommunikasjon.

Ifølge disse direktivene er medlemsstatene pålagt å stille krav om forhåndssamtykke for markedsføring ved hjelp av elektroniske kommunikasjonskanaler som e-post, telefaks, sms og automatiske telefonoppringninger i sin lovgivning. For muntlig telefonmarkedsføring og adressert reklame i posten har medlemsstatene valgt ulike løsninger.

Direktivet om urimelig handelspraksis endrer ikke disse reglene.

9.1.3 Andre nordiske land.

Både svensk, finskog islandsk rett har en reservasjonsordning for telefonmarkedsføring og adressert reklame i posten.

I Sverige er reservasjonsordningen bransjedrevet. Privatpersoner kan reservere seg mot telefonmarkedsføring gjennom den såkalte NIX-telefonen og mot adressert reklame i posten i det såkalte NIX-adresserat. Det eksisterer også en egen DM-nämnd som er bransjens eget organ for selvregulering. Nemnden er et rent bransjeorgan og kommer kun med uttalelser i konkrete klagesaker om hvorvidt direktemarkedsføring er i strid med god markedsføringsskikk etter bransjens retningslinjer. Nemndens uttalelser er ikke bindende, men publiseres på DM-nämndens hjemmesider. DM-nämnden forestår ikke noen autorisasjonsordning.

Danmark har et forbud mot uanmodet personlig (dørsalg) og telefonisk henvendelse til forbrukeren på dennes bopel mv., uten forutgående anmodning om dette, i forbrugeraftaleloven § 6 (lov nr. 451 af 9. juni 2004 om visse forbrugeraftaler). Når en næringsdrivende har henvendt seg i strid med bestemmelsen vil forbrukerens løfte ikke være bindende.

Reglene gjelder likevel ikke telefoniske henvendelser om bestilling av bøker, tegning av abonnement på aviser, ukeblader og tidsskrifter, formidling av forsikringsavtaler og tegning av abonnement på visse typer redningstjenester og syketransport. I forarbeidene til loven fremgår det at de to førstnevnte unntakene særlig er begrunnet ut fra hensynet til disse produktenes betydning for det alminnelige informasjonsnivå og deltakelsen i samfunnsdebatten. De to sistnevnte unntakene er begrunnet med det samfunnsmessige behovet for at flest mulig får tilgang til denne typen tjenester, som til dels kan karakteriseres som «lavinteresseprodukter». Den enkelte kan imidlertid reservere seg mot slike henvendelser og andre uanmodede direkte reklamehenvendelser i den såkalte Robinsonlisten i det sentrale personregister (CPR-registeret).

9.1.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet redegjorde departementet for problemer knyttet til telefonmarkedsføring. Mange forbrukere opplever dette som en særlig påtrengende og forstyrrende salgsform. Et særskilt problem er saker om «negativt salg» dvs. der forbrukeren får tilsendt varer med krav om betaling uten at avtale har vært inngått. Et annet problem er manglende respekt for registreringer i Reservasjonsregisteret. I 2005 mottok Datatilsynet 900 klager, både skriftlige og muntlige, som gjaldt manglende respekt for reservasjoner. De fleste klagene gjaldt markedsføring per telefon. Forbrukerombudet mottok 750 klager relatert til telefonmarkedsføring i en eller annen form, deriblant mange om «negativt salg».

Det ble videre redegjort for tidligere forslag om å innføre krav om forhåndssamtykke ved telefonmarkedsføring jf. høringsnotat 16. juni 2000 som ble sendt ut i etterkant av Ot.prp. nr. 62 (1999 – 2000). Den gang ble det besluttet å ikke gå videre med forslaget, men lagt til grunn at spørsmålet ville bli vurdert på nytt dersom reservasjonene ikke ble respektert.

I høringsnotatet (fra 2006) så departementet på fire ulike alternativer for å effektivisere dagens reservasjonsordning med tanke på telefonmarkedsføring, og redegjorde for fordeler og ulemper ved de ulike alternativene.

1. Det første alternativet var krav om forhåndssamtykke til telefonmarkedsføring med unntak for eksisterende kundeforhold. Kravet kunne innføres ved å oppheve dagens unntak for telefonmarkedsføring i markedsføringsloven § 2 b annet ledd.

2. Et krav om forhåndssamtykke kunne eventuelt kombineres med unntak for visse virksomheter som er ekstra avhengige av inntektene fra telefonmarkedsføring eller som av andre grunner tilbyr produkter som bør være mest mulig tilgjengelige, i likhet med ordningen i Danmark.

3. Et tredje alternativ var å effektivisere Reservasjonsregisteret. Departementet redegjorde for flere aktuelle tiltak; bl.a. å knytte registrering til telefonnummer i tillegg til fødselsnummer (11 siffer) og å gi mulighet for å registrere andre adresser enn den folkeregistrerte for øke reservasjonenes treffsikkerhet. Andre tiltak var å gi markedsførerne tilgang til fødselsnumre registrert hos folkeregisteret. Krav til markedsførerne om å benytte spesialnummer som er lett gjenkjennelige på mottakerens telefondisplay ble også foreslått som en mulighet.

4. Et fjerde alternativ var å innføre krav om at avtaler som inngås over telefon måtte bekreftes skriftlig for å være bindende. Man kunne tenke seg ulike måter å oppfylle kravet til skriftlighet på, og disse burde omfatte avtaleinngåelse ved elektronisk kommunikasjon.

Departementet redegjorde dernest for ulike argumenter for og imot å innføre forhåndssamtykke for adressert reklame i posten. På den ene siden opplever mange også slik reklame som plagsom og unødig bruk av papir er uheldig sett fra et miljøperspektiv. På den andre siden er ikke adressert reklame i posten en inngripende markedsføringsform og et krav om forhåndssamtykke ville ramme næringsliv og arbeidsplasser. Innspill fra ulike bransjeorganisasjoner mv. ble inntatt i høringsnotatet. Etter en avveining av kryssende hensyn, foreslo departementet å videreføre dagens reservasjonsordning for adressert reklame.

9.1.5 Telefonmarkedsføring

9.1.5.1 Høringsinstansenes syn

47 høringsinstanser har hatt synspunkter på de fire reguleringsalternativene for telefonmarkedsføring som ble foreslått i høringsnotatet. I tillegg har 3 instanser hatt faglige innspill, uten å ta stilling til hvilken løsning som burde velges.

Nedenfor redegjøres nærmere for høringsinstansers syn på de ulike alternativene.

1. Forhåndssamtykke for telefonmarkedsføring

Krav om forhåndssamtykke for telefonmarkedsføring, med unntak for eksisterende kundeforhold, blir imøtegått av et klart flertall av høringsinstansene, som i hovedsak representerer næringslivet. De viser til konsekvenser for arbeidsplasser, distrikter, konkurransen, utsatte bransjer og frivillig arbeid. Mange påpeker at telefonmarkedsføring er en kostnadseffektiv måte å komme i kontakt med kunder på, og mener et samtykkekrav i praksis vil være et forbud mot denne salgsformen.

Et mindretall, herunder representanter for forbrukerne og miljøorganisasjoner, støtter krav om forhåndssamtykke. De viser bl.a. til privatlivets fred og at dette er en påtrengende og overrumplende salgsform. Avtaler som forplikter i lang tid, eller som er kompliserte bør ikke inngås i en situasjon der forbrukeren ikke er forberedt. Reservasjonsordningen virker heller ikke godt nok for alle grupper, herunder eldre. Flere høringsinstanser viser også til at virksomheter som er avhengige av telefonmarkedsføring vil finne alternative markedsføringskanaler dersom det innføres et krav om forhåndssamtykke.

Følgende forhold trekkes frem av høringsinstansene:

Hensynet til forbrukerne/privatlivets fred

Både Datatilsynet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener det bør innføres krav om forhåndssamtykke ved telefonmarkedsføring. En slik regel beskytter privatlivets fred best. Telefonmarkedsføring er påtrengende og mange forbrukere er negative til denne markedsføringsformen. Alle mener det bør være et unntak for eksisterende kundeforhold. Det er allerede i dag krav om forhåndssamtykke for mindre inngripende markedsføringsformer, blant annet for markedsføring ved hjelp av e-post og sms.

I følge Forbrukerombudet er telefonmarkedsføring en av de salgsformer han får flest klager på og som vekker mest misnøye blant forbrukere. Ca. 10 % av klagene til ombudet gjelder telefonmarkedsføring, og de fleste av disse gjelder negativt salg. Ombudet peker på at forbrukerne forstyrres og at de ofte på stående fot må ta stilling til et tilbud de ikke har bedt om, eller oppsøkt. Selgerne er gjerne pågående og inntar en fortrolig tone som forbrukerne reagerer på. Ombudets erfaring er at mange telefonselgere tilslører eller unnlater å informere om viktige avtalevilkår. Det kan også være vanskelig for forbrukeren å få med seg alt som blir sagt under salgssamtalen. Mange eldre finner det vanskelig å si nei til pågående telefonselgere og er i mindre grad tilbøyelige til å reservere seg i Reservasjonsregisteret. Samtidig er eldre og andre hjemmeværende særlig eksponert for telefonmarkedsføring ettersom mange henvendelser skjer på dagtid. Også stumme oppringninger og skjult nummer skaper bekymring og irritasjon. Ombudet har for øvrig hatt en omfattende dialog med bransjeorganisasjonen Norsk direktemarkedsførings forening (NORDMA), som har satt i gang tiltak for å bedre kvaliteten på virksomheten deres medlemmer driver. Ombudet får imidlertid fortsatt klager på selskaper som er medlemmer av NORDMA.

Også Forbrukerrådet mottar en rekke henvendelser om telefonmarkedsføring, og refererer til undersøkelser som viser at 90 % av forbrukerne irriterer seg over telefonmarkedsføring. Datatilsynet opplyser at antallet henvendelser vedrørende Reservasjonsregisteret fortsatt er høyt, selv om tallet har gått ned.

Mediebedriftenes Landsforening og Landslaget for Lokalaviser, som går mot et krav om forhåndssamtykke, mener det er sannsynlig at forbrukerne har forskjellig syn på telefonsalg alt etter hvilke varer som selges. De viser til at aviser er et produkt de fleste har et positivt forhold til, og det er få klager på avisenes telefonsalg.

Arbeidsplasser/distriktshensyn

En rekke høringsinstanser, bl.a. Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Annonsørforeningen (ANFO), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Norsk Postordreforening, Advokatforeningen, Eniro Norge AS (Eniro Norge), Tele2, Telenor Telecom Solutions AS (Telenor), NORDMA, NORDMAs TM-nettverk, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) og Landsorganisasjonen i Norge (LO) begrunner sin motstand mot strengere regulering med hensynet til arbeidsplasser, særlig i distrikts-Norge. Et krav om forhåndssamtykke vil være en så stor innstramming at det er fare for at telefonmarkedsføringsvirksomhet ikke lenger vil kunne drives.

NORDMA viser til at TM-bransjen i stor grad har etablert seg utenfor de store byene fordi de finner mer stabil arbeidskraft der. Virksomhetene er ofte hjørnesteinsbedrifter. De sysselsetter ungdommer, innvandrere og kvinner og grupper som ellers ikke har så mange jobbtilbud på mindre steder. For mange arbeidstakere er telefonmarkedsføring en inngangsport til arbeidslivet. I tillegg er det en viktig biinntekt for mange studenter. Callsentervirksomhet er derfor med på å trekke til seg studenter til regionale sentra.

Forbrukerombudet, som er for et krav om forhåndssamtykke, påpeker imidlertid at det ikke er sikkert at det vil bli tap av arbeidsplasser. Flere callsentre driver med mer enn bare telefonmarkedsføring, for eksempel rådgiving og kundepleie. Tendensen er at flere selskaper setter ut deler av kundeservicen til callsentre, og flere av disse har høyere antall innkomne enn utgående samtaler.

Konkurransemessige konsekvenser

Flere høringsinstanser, blant andre Konkurransetilsynet, Samferdselsdepartementet, NetCom AS (Netcom), Abelia, Sparebankforeningen, Finansnæringens Hovedorganisasjon, HSH, NORDMA, NHO, Annonsørforeningen, Den norske Forleggerforening og De norske Boklubbene AS (Bokklubben) viser til at et krav om forhåndssamtykke med unntak for eksisterende kundeforhold vil ha konkurransemessige konsekvenser og derfor ikke bør innføres. Telefonmarkedsføring er en kostnadseffektiv kanal som er avgjørende for å nå inn på nye markeder for en rekke virksomheter. Stenges denne kanalen, vil små og mellomstore virksomheter kunne utkonkurreres av de store med økonomi til å benytte andre kanaler. Når det gjøres unntak fra kravet om forhåndssamtykke i eksisterende kundeforhold, vil de store etablerte aktørene favoriseres. I bransjer hvor det tradisjonelt har vært få og store dominerende aktører, for eksempel telekommunikasjonsbransjen, har telefonmarkedsføring vært avgjørende for små aktørers markedstilgang.

Forbrukerrådet, som støtter en forhåndssamtykkeregel, viser til at svekket konkurranse ikke kan veie tyngre enn hensynet til forbrukerne.

Forbrukerombudet mener hensynet til fri konkurranse vil kunne ivaretas selv om man strammer inn reglene for telefonmarkedsføring. Ombudet viser til at forbrukernes mulighet til å orientere seg i markedet har endret seg vesentlig de senere årene. Mange forbrukere blir stadig flinkere til å lete etter gode tilbud på egenhånd, blant annet på Internett.

Konsekvenser for frivillige organisasjoner

Flere høringsinstanser, bl.a. HSH, NORDMA, Fylkesrådet i Troms, Norges Blindeforbund, Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke og Frivillighet Norge uttaler at frivillig sektor er avhengig av telefonmarkedsføring, og at et krav om forhåndssamtykkekrav vil ramme sektoren hardt. Flere viser til at ulike statlige initiativ, herunder forbudet mot spilleautomater, gir dårligere rammevilkår for frivillig virksomhet. De viser også til at markedsføringsloven ikke regulerer innsamlingsaksjoner fordi dette ikke anses som næringsvirksomhet i lovens forstand, og de ønsker at skillet opprettholdes. Frivillige organisasjoner bruker telefonen aktivt i sin dialog med medlemmer og støttespillere, for eksempel med givere om hvordan gaven er brukt. Denne kontakten bør ikke likestilles med en tradisjonell selger/kunderelasjon. Dersom det innføres et krav om forhåndssamtykke, ønsker de unntak for frivillige organisasjoner.

Forbrukerombudet opplyser imidlertid at han mottar mange klager også på frivillig virksomhet. Slike henvendelser kan være særlig påtrengende fordi det spilles på dårlig samvittighet. Når 88 % av de som reserverer seg mot telefonmarkedsføring velger å reservere seg også mot henvendelser fra ideelle/humanitære organisasjoner viser det at formålet med henvendelsen ikke har så stor betydning for forbrukerne. Det er salgsformen de reagerer på. Frivillig sektor vil kunne finne andre måter å komme i kontakt med forbrukere som ønsker å bidra, for eksempel via en internettportal. For øvrig påpeker ombudet at innsamlinger ikke er regulert i markedsføringsloven da det ikke ansees som næringsvirksomhet. Ved et krav om forhåndssamtykke vil derfor innsamlinger falle utenfor. Dette skillet kan være vanskelig å forstå for forbrukerne.

Forbrukerrådet mener det bør være forhåndssamtykke for frivillige organisasjoners salg av produkter, men at innsamlingsaksjoner bør unntas fra kravet om forhåndssamtykke på grunn av konsekvensene for frivillig virksomhet. Forbrukerrådet påpeker likevel at slike henvendelser kan oppleves like påtrengende som annen markedsføring og mener forbrukerne bør kunne reservere seg mot innsamlinger fra slike organisasjoner.

Særlig om aviser og andre trykte medier

Representanter for aviser, bokbransje, og magasin- og ukepresse er alle negative til et krav om forhåndssamtykke og mener det vil få negative konsekvenser for virksomhetene. De viser til at det er få klager på deres virksomhet, og at de representerer seriøse virksomheter som følger lover og regler. Forbrukerne har et positivt forhold til deres produkter og er allerede beskyttet av angrerettloven ved telefonmarkedsføring.

Mediebedriftenes Landsforening, Egmont Serieforlaget AS (Egmont), Redaktørforeningen, Landslaget for Lokalaviser og Edda Media viser til at krav om forhåndssamtykke vil ramme avisene i særlig grad og at det kan få konsekvenser for avisenes samfunnsrolle. Dersom det blir innført et krav om forhåndssamtykke med unntak for eksisterende kundeforhold, tar flere til orde for at det bør være unntak for aviser, som i Danmark. Mediebedriftenes Landsforening anslår at opplagstallene vil synke med 5 – 10 % første året, for så å fortsette å falle de neste årene. Nedgang i abonnenter vil igjen føre til nedgang i annonseinntekter. Dette vil særlig gå ut over nr. 2-avisene og de riksspredte meningsbærende avisene. Medietilsynet slutter seg til dette og påpeker at reduserte annonseinntekter vil medføre at pressestøtten må økes dersom regjeringens mål for medie- og pressepolitikk skal innfris. Landslaget for Lokalaviser viser til at deres medlemmer er særlig avhengige av telefonmarkedsføring fordi abonnentene bor spredt og man har ikke mulighet til å komme i kontakt på annen måte.

Når det gjelder bøker, opplyser Den norske Forleggerforening og Bokklubben at norske bokklubber i stor grad benytter seg av telefonmarkedsføring fordi dette er den mest effektive markedsføringskanalen. Ledende skjønnlitterære bokklubber inngår i dag opp mot 50 % av alle medlemskap pr. telefon. En innskrenking vil være til stor ulempe for det norske bokklubbsystemet og forlagsøkonomien, og dermed for bredden i norsk litteratur og forfatternes inntekt.

I følge Magasin- og Ukepresseforeningen vil forhåndssamtykke også ramme magasin- og ukepressens telefonmarkedsføring. De viser til at ukepresse og magasiner bidrar til samfunnsdebatten og at grensen mot aviser er flytende. Etter deres syn er det naturlig å betrakte mediene som en felles enhet i forhold til regelverket rundt telefonmarkedsføring.

For øvrig

Noen høringsinstanser er negative til et krav om forhåndssamtykke for muntlig telefonmarkedsføring fordi de mener det vil gi problemer med å avgrense personkretsen som er beskyttet av kravet i markedsføringsloven § 2 b.

Eniro Norgeviser bl.a. til at ved dagens krav om forhåndssamtykke for e-post i markedsføringsloven § 2 b, vil en fysisk person være en man sender melding til på personlig jobbadresse uavhengig av om det er i jobbsammenheng, og uttaler:

«Hva vil en «fysisk person» være når det gjelder telefonsalg? Mener departementet at telefonmarkedsføring næringsdrivende imellom må gå fra selger via sentralbord til kontaktperson? Dette vil være en stor begrensning for vår type virksomhet og er verken nødvendig eller ønskelig. Vi ønsker at dagens ordning opprettholdes, hvor telefonmarkedsføring er tillatt til de som ikke har reservert seg, og i hvert fall næringsdrivende imellom.»

Annonsørforeningen (ANFO)viser til at en problemstilling i forhold til kravet om forhåndssamtykke for markedsføring pr. sms, er om mottaker må ansees som en fysisk person selv om mobiltelefonabonnementet er betalt av og/eller er i arbeidsgivers navn. Et tilsvarende avgrensingsproblem vil kunne oppstå ved innføring av et krav om forhåndssamtykke for telefonmarkedsføring, og kunne ramme «business to business» markedsføring via telefon.

2. Forhåndssamtykke for telefonmarkedsføring med unntak

Alternativet om forhåndssamtykke kombinert med unntak for visse bransjer får i utgangspunktet liten støtte. Dersom forhåndssamtykke likevel innføres, støtter en del, blant annet frivillige organisasjoner og mediene, unntak for egen virksomhet/bransje.

Datatilsynet, Nærings- og handelsdepartementet, NORDMA/NORDMAs TM-nettverk, Get AS (Get), Advokatforeningen og Brønnøysundregistrene er alle svært skeptiske til forhåndssamtykke kombinert med unntak. De fleste viser til at selv om de økonomiske konsekvensene reduseres for de som får unntak, vil slike ordninger gjøre regelverket uoversiktlig og gi opphav til vanskelige grensespørsmål. Det er vanskelig å avgjøre om en bransje eller et produkt er mer avhengig av, eller passer bedre for telefonmarkedsføring enn en annen. Også for forbrukerne vil det være vanskelig å forholde seg til en slik regel, selv om det totale antall telefonmarkedsføringshenvendelser reduseres.

Forbrukerombudet ønsker i utgangspunktet et krav om forhåndssamtykke uten unntak. Unntak bør bare innføres dersom de ivaretar hensyn som veier tyngre enn hensynet til forbrukerne. En mulighet er å unnta ideelle og humanitære organisasjoner, som har et samfunnsnyttig formål. Ombudet støtter ikke unntak for telefoni-, strøm- og låneavtaler fordi avtalene ofte er for kompliserte til at forbrukeren får et riktig inntrykk av hva som tilbys. Den danske modellen der det er gjort unntak for visse bransjer anbefales heller ikke. Den typen virksomheter som der gis unntak, vil kunne nå frem til forbrukerne gjennom andre kanaler. Hovedregelen blir også lett illusorisk dersom man åpner for unntak i stor grad.

Forbrukerrådet tar opp det samme som ombudet, men mener at frivillige organisasjoners salg ved hjelp av telefon ikke under noen omstendighet bør unntas.

Frivillighet Norge, Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke,Forleggerforeningen, Bokklubben,Magasin- og Ukepresseforeningen,Mediebedriftenes Landsforbund og Landslaget for Lokalaviser går i utgangspunktet mot unntaksordninger, men ønsker unntak for egen virksomhet dersom det innføres forhåndssamtykke. Bokklubben og Forleggerforeningen viser til den danske modellen, og Bokklubben påpeker at et eventuelt unntak bør begrenses til egne produkter og tjenester.

Edda Media mener på sin side at pressepolitiske hensyn taler for en liberalisering og at aviser og tilsvarende medier bør få unntak fra dagens reservasjonsordning.

3. Effektivisering av dagens reservasjonsordning

Effektivisering av dagens reservasjonsordning får størst støtte blant høringsinstansene, selv om mange mener det ikke er tilstrekkelig for å stanse de useriøse virksomhetene. Høringsinstanser som er negative til forhåndssamtykke er generelt positive til å effektivisere reservasjonsordningen, selv om enkelte heller ikke ser behov for dette. Flere høringsinstanser tar også til orde for bedre klageordninger og mer effektiv håndheving og noen foreslår en bransjedrevet autorisasjonsordning.

HSH, Frivillighet Norgeog Landsforeningen for hjerte- og lungesyke går inn for at gjeldende reservasjonsordning videreføres, men ønsker en evaluering av ordningen. HSH uttaler at de gjerne går i en dialog med departementet og Brønnøysundregistrene for å drøfte konkrete forbedringstiltak av Reservasjonsregisteret. NORDMA og NORDMAs TM-nettverker også positive til endringer i Reservasjonsregisteret. De mener det er avgjørende for bransjens omdømme at ordningen fungerer godt og at en bred arbeidsgruppe bør gå nærmere gjennom ordningen.

Flere instanser har synspunkter på mulige forbedringstiltak ved dagens registreringsordning.

Noen ser fordeler ved bruk av fødselsnummer (11 siffer) som identifikator, slik at registrerte fødselsnummer utleveres til de som skal kontrollere sine lister mot Reservasjonsregisteret. Telenor viser til at identifisering ved bruk av fødselsnummer langt på vei vil bidra til at en reservasjon ikke «faller bort» ved for eksempel flytting. Også Annonsørforeningennevner dette som eksempel.

Flere er positive til adgang til å registrere telefonnummer i tillegg til fødselsnummer i Reservasjonsregisteret.

Datatilsynet mener noen feilkilder vil lukes ut ved å knytte registrering til telefonnummer. Det er trolig færre som skifter telefonnummer i dag enn da denne løsningen ble vurdert forut for vedtakelsen av personopplysningsloven. Ulempen ved en slik løsning er likevel at den enkelte må huske å oppdatere Reservasjonsregisteret dersom telefonnummer endres.

Flere høringsinstanser mener det også bør gis adgang til å registrere flere telefonnummer og alternativ postadresse på samme adressat. Mediebedriftenes Landsforening mener på sin side at dette er tiltak som kan bety litt for noen forbrukere, men neppe vil avskrekke useriøse aktører.

Andre tar opp at rutinene for kontroll, eller «vasking» mot Reservasjonsregisteret kan bedres. Kreativt Forumviser til at tiden det tar fra reservasjonen er meddelt til den er effektuert er for lang, hele fire måneder. Også Magasin- og ukepresseforeningen tar opp dette, og mener kontrollen bør skje hyppigere. Den norske Forleggerforening viser til at det i dag kan det være komplisert å vaske egne adresser mot adressene i reservasjonsregisteret, og etterlyser enklere rutiner for å vaske data.

NHO mener et forbedringstiltak ved Reservasjonsregisteret kan være å lage en enkel og kostnadsfri klageordning, for eksempel slik at klage kan inngis pr. e-post på samme sted som man registrere sin reservasjon. NetComantyder at bedre informasjon om registeret kan være et tiltak som vil øke antallet registreringer.

Advokatforeningenuttaler at i den utstrekning årsaken til at Reservasjonsregisteret ikke fungerer tilfredsstillende er at markedsførerne ikke oppdaterer sine adresseregistre mot reservasjonsregisteret, bør det vurderes om det skal innføres mer effektive eller strengere sanksjoner mot overtredelser.

Organisasjonen Forbrukerkontaktenmener gjeldende regelverk er godt nok, men at forbrukere som ønsker å reservere seg burde få snakke med en person.

Spesialnummer, nummervisning etc.

I høringsnotatet tok departementet opp spørsmålet om det kan være en løsning å pålegge telefonmarkedsførerne å benytte visse spesialnumre som er lette å kjenne igjen for mottakeren.

Bokklubben og LOstøtter et slikt krav. Forbrukerombudetviser for øvrig til at det er et problem at callsentre bruker skjult nummer slik at forbrukere ikke kan finne ut hvem som ringte.

Post- og teletilsynet opplyser imidlertid at det er en omfattende prosess å reservere nummerserier. Det er ikke enkelt å innarbeide nummerserier i folks bevissthet, og det er tvilsomt hvor effektivt et slikt tiltak vil være. En slik serie kan skape mer forvirring enn oppklaring og må etter tilsynets oppfatning vurderes nøye. Heller ikke Datatilsynetsynes dette er et godt forslag.

Getviser til at en slik ordning forutsetter nummervisning hos sluttbrukerne, og at vedkommende oppfatter hvor det ringes fra. Ordningen kan videre bli unødig fordyrende.

Mediebedriftenes Landsforeningmener at egne spesialnummer vil bli forbundet med de useriøse aktørene og at folk flest vil la være å svare på slike henvendelser. Forslaget vil ramme seriøse virksomheter hardt, og særlig de som ikke har alternative markedsføringskanaler. Landslaget for Lokalaviserstøtter dette. Også Magasin- og Ukepresseforeningengår mot egne spesialnumre bl.a. fordi de mener små blader ved en slik ordning fratas muligheter til selv å ringe eksisterende eller potensielle abonnenter, noe flere av disse anser å være mer effektivt enn å bruke eksterne telefonselgere. Det vil også kunne oppstå en vanskelig grensedragning mellom oppfølgings- og servicesamtaler og rene salgssamtaler.

Effektiv klageordning – autorisasjonsording

Flere høringsinstanser tar opp at det er de useriøse virksomhetene som skaper problemer, og at tiltak må settes inn for å stoppe dem.

Mediebedriftenes Landsforening mener det bør fokuseres på å gjøre det vanskeligere for useriøse aktører, fremfor å ramme de seriøse aktørenes telefonmarkedsføring. Et eget klageorgan drevet enten av bransjen eller av forbrukermyndighetene kunne bidra til økt etterlevelse av regelverket, og en autorisasjonsordning til å fjerne useriøse aktører. Telenorstøtter ideen om å pålegge aktørene en autorisasjonsordning.

NORDMA viser til at de i samarbeid med bransjen og HSH har utarbeidet forslag til en frivillig autorisasjonsordning basert på egenerklæring fra den næringsdrivende om å følge lovgivning og bransjenormer. Autorisasjonsordningen skal i utgangspunktet håndteres av bransjen selv med bistand fra HSH og NORDMA. Det foreslås nedsatt en «godkjenningsnemnd» som vil gjennomgå søknader og autorisere virksomhetene. I tillegg skal nemnden fastsette innholdet i en opplæringsordning for virksomhetene. Nemnden vil ha representanter fra HSH og NORDMA, en kjøper av tjenester og en utenforstående, gjerne med dommerkompetanse. Initiativtagerne mener det vil være en fordel hvis Forbrukerombudet og eventuelt Datatilsynet deltok i nemnden og ser det også som en fordel om autorisasjonskravet gjøres til et myndighetskrav.

Forbrukerombudet tviler på at en formell autorisasjonsordning vil hindre selskaper i å opptre useriøst, og stiller spørsmål ved hvilke vilkår som skulle bli stilt for å få en slik autorisasjon og hvem som skulle ha tildelt autorisasjonen og ført tilsyn med at vilkårene ble fulgt. Etter ombudets mening ville det på ingen måte være tilfredsstillende om en autorisasjonsordning bare ble drevet på privat basis.

4. Skriftlig bekreftelse i kombinasjon med effektivisering av reservasjonsordningen

Krav om at avtaler inngått over telefon må bekreftes skriftlig for å være bindende får noe støtte, men flertallet av høringsinstansene er negative. De viser bl.a. til de administrative konsekvensene dette vil få for næringslivet og at forbrukerne allerede i dag har krav på mye skriftlig informasjon og angrerett etter angrerettloven.

Justisdepartementet, Advokatforeningen, Den norske Forleggerforening, Norsk Postordreforening, Datatilsynet, NORDMA, HSH, Get AS, Magasin- og Ukepresseforeningen og Mediebedriftenes Landsforeninger alle skeptiske til et krav om etterfølgende skriftlig bekreftelse.

Justisdepartementet viser til at norsk rett bygger på et utgangspunkt om formfrihet ved avtaler. Dersom det skulle bli tvist om hvorvidt avtale er inngått, vil det uansett legges vekt på om avtalen er bekreftet skriftlig eller selgeren eller tjenestetilbyderen på annen måte kan dokumentere at avtale er inngått.

Advokatforeningen, NORDMA, HSH, Magasin- og Ukepresseforeningen og Norsk Postordreforeningviser til at forbrukerne er tilstrekkelig ivaretatt etter dagens regelverk og at en slik ordning er unødig tungvint sett på bakgrunn av bl.a. angrerettloven som gir forbrukerne mulighet til å gå fra avtalen uten nærmere begrunnelse. Et krav om etterfølgende skriftlig bekreftelse vil øke kostnadene både for de næringsdrivende og for forbrukerne.

Magasin- og Ukepresseforeningen uttaler at en ordning med etterfølgende skriftlig bekreftelse vil bety forsinket leveranse til abonnentene pga. økt administrasjon og større utgifter. Kundene kan oppleve det som at de må bestille varen to ganger. Mediebedriftenes Landsforeninger av samme oppfatning og påpeker at kunder vil glemme å returnere avtalen, slik at avisene må lage systemer for å minne dem på dette. Skriftlig bekreftelse vil heller ikke bidra til å beskytte folk mot useriøse aktører fordi disse sannsynligvis ikke vil rette seg etter et slikt påbud. Seriøse virksomheter vil derimot rammes hardt, ved lavere abonnementssalg og lavere opplagstall. Særlig de riksspredte meningsbærende avisene og nummer 2-avisene har ingen annen mulighet enn telefon for å komme i kontakt med kunder. Landslaget for Lokalaviserslutter seg til dette.

NORDMA viser for øvrig til at avtaler inngått over telefon i de aller fleste tilfeller bekreftes i ettertid og Getmener det bør være opp til den enkelte næringsdrivende å vurdere behovet for krav til skriftlig bekreftelse, blant annet ut fra hvilke tjenester det gjelder.

Andre høringsinstanser utelukker ikke krav om etterfølgende skriftlig bekreftelse som et aktuelt tiltak i kombinasjon med effektivisering av reservasjonsordningen.

Samferdselsdepartementet og Tele2uttaler at dersom negativt salg er det sentrale problemet, bør krav om skriftlig bekreftelse vurderes kombinert med en effektivisering av registeret. Samferdselsdepartementet viser til hvordan reglene om skriftlig fullmakt i ekomforskriften fungerer. Tele2opplyser at alle avtaler inngått over telefon om fasttelefoni, mobiltelefoni, bredbånd og bredbåndstelefoni, bekreftes skriftlig. SMS har vist seg som den mest håndterbare form for skriftlig bekreftelse, det medfører ikke store økte kostnader og administrasjon.

Konkurransetilsynetuttaler at krav om skriftlig bekreftelse kan bidra til å effektivisere Reservasjonsregisteret og ivareta hensynet til forbrukerne og privatlivets fred.

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet uttaler at krav om etterfølgende skriftlig bekreftelse kan bidra til at enkelte av de privatrettslige tvistene som oppstår i etterkant av en telefonmarkedsføringssamtale unngås. Et slikt krav vil imidlertid ikke gi noen beskyttelse mot den inntrengningen i privatlivets fred som telefonmarkedsføring representerer. De støtter derfor ikke et krav om skriftlig bekreftelse som et alternativ til forhåndssamtykke. Forbrukerrådetmener for øvrig at mange forbrukere uansett vil føle seg forpliktet til å holde avtalen. Når avtalen er komplisert velger mange å forholde seg til det telefonselgeren opplyser under samtalen.

9.1.5.2 Departementets vurdering

Valg av ordning

Departementet forslo i høringsnotatet fire alternative effektiviseringsforslag; For det første et krav om forhåndssamtykke for telefonmarkedsføring med unntak for eksisterende kundeforhold, for det annet et krav om forhåndssamtykke kombinert med unntak for visse bransjer, for det tredje krav om at avtaler over telefon må bekreftes skriftlig for å være bindende og for det fjerde ulike tiltak for å effektivisere Reservasjonsregisteret mv.

Hensynet til forbrukerne har blitt tillagt stor vekt i departementets vurdering og kan isolert sett tale for å innføre forhåndssamtykke.

De høringsinstanser som går inn for et krav om forhåndssamtykke, blant annet Forbrukerombudet og Forbrukerrådet, viser til at mange forbrukere opplever telefonmarkedsføring som en særlig påtrengende salgsform og en inntrengning i privatlivet. Telefonmarkedsføring kommer som regel overrumplende og selgerne er ofte pågående. Ikke alle greier å si nei til tilbud de ikke ønsker og heller ikke alle er i stand til å reservere seg, f.eks. en del eldre.

Om lag 10 % av alle henvendelser til Forbrukerombudet gjelder ulike sider ved telefonsalg. Telefonsalg fører også til uklarheter knyttet til avtaleinngåelsen og problemer med useriøse virksomheter som bryter forbudet mot negativt salg, ved at forbrukeren får tilsendt varer med krav om betaling uten at avtale er inngått. Også Datatilsynet har rapportert om et relativt sett høyt antall klager.

Over 1,6 millioner personer, dvs. over 1/3 del av befolkningen, har til nå reservert seg i Reservasjonsregisteret. Av disse har hele 99 % reservert seg mot telefonmarkedsføring.

Et krav om forhåndssamtykke vil imidlertid få store konsekvenser for andre interesser. Et slikt krav vil representere en vesentlig innstramning for telefonmarkedsføring som salgsform og berøre mange arbeidsplasser. Callsentrene er ofte lokalisert i distriktene og sysselsetter i stor grad kvinner, innvandrere og ungdom/studenter. Telefonmarkedsføring er også en kostnadseffektiv kanal for små annonsører og næringsdrivende, og et krav om forhåndssamtykke kan få konkurransemessige virkninger og favorisere store aktører med større ressurser til å benytte andre kanaler. Flere bransjer og sektorer vil kunne bli rammet av et krav om forhåndssamtykke, herunder mediebransjen og frivillig virksomhet.

Et flertall av høringsinstansene går på bakgrunn av nevnte forhold sterkt imot et krav om forhåndssamtykke, og mener det vil være et uforholdsmessig inngripende tiltak. Det samme gjelder et krav om forhåndssamtykke med unntak for visse bransjer, som får liten støtte av de fleste høringsinstansene.

Departementet har etter en avveining av de ulike interesser funnet det formålstjenlig å gå inn for en kombinasjon av ulike tiltak for å forbedre dagens reservasjonsordning.

Departementet foreslår å effektivisere Reservasjonsregisteret bl.a. ved å åpne for å registrere telefonnummer i tillegg til fødselsnummer. Det foreslås også å pålegge de næringsdrivende hyppigere kontroll mot registeret, og å informere om reservasjonsmuligheten når de ringer de som ikke har reservert seg. Reservasjonsreglene foreslås overført til markedsføringsloven, slik at Forbrukerombudet blir håndhevingsorgan. I tillegg foreslår departementet å lovregulere et forbud mot telefonmarkedsføring til forbrukerne i helgene, og mellom kl. 21.00 og 09.00 på virkedager.

Departementet foreslår for øvrig å innføre et krav om skriftlig aksept ved telefonsalg til forbruker i angrerettloven. Det foreslås også skriftlig opplysningsplikt før avtaleinngåelse om utvalgte forhold. Ved telefonsalg av avisabonnement og ved frivillige organisasjoners telefonsalg foreslås unntak fra kravene om skriftlig aksept og skriftlig opplysningsplikt.

Departementet antar at forbrukerne vil bli tilstrekkelig ivaretatt gjennom disse tiltakene, men går likevel inn for at ordningen for telefonmarkedsføring evalueres etter fem år.

Departementet har lagt vekt på at dagens ordning har et forbedringspotensial som bør utnyttes før sterkere virkemidler tas i bruk. Effektivisering av reservasjonsordningen og pålegg til bransjen kan gi bedre beskyttelse mot salgsformens overrumplende karakter. Krav om skriftlig aksept ved avtaleinngåelse og skriftlig opplysningsplikt før avtaleinngåelse kan videre bidra til å redusere problemene med negativt salg og uenighet om avtalers innhold. Slik kan flere av de privatrettslige tvistene som oppstår som følge av telefonsalg unngås.

Etter departementets vurdering vil en effektivisering av reservasjonsordningen, i kombinasjon med de øvrige tiltakene som foreslås, ivareta forbrukerhensynene tilstrekkelig. Også for de næringsdrivende vil det være en fordel med en mer effektiv og forutsigbar reservasjonsordning og færre tvister. Økonomiske og administrative konsekvenser for de næringsdrivende er omtalt i kapittel 18.

I det følgende redegjøres nærmere for de foreslåtte tiltakene. De er til dels utarbeidet i samråd med berørte fagdepartement og underliggende fagorganer. Det redegjøres også for departementets vurdering av bransjens forslag til selvregulering i form av autorisasjonsordning og nemnd.

Nærmere om departementets forslag: Effektivisering av Reservasjonsregisteret mv.

For å øke Reservasjonsregisterets treffsikkerhet foreslår departementet adgang til å registrere telefonnummer i tillegg til fødselsnummer (elleve siffer).

Et telefonnummer er entydig i motsetning til navn og adresseopplysninger som det kontrolleres mot i dag. Den enkelte må imidlertid selv sørge for å oppdatere Reservasjonsregisteret ved skifte av telefonnummer og plikter i tillegg å oppdatere folkeregisteret ved endringer i navn og adresse. I følge Datatilsynet er det trolig færre som skifter telefonnummer i dag enn da denne løsningen ble vurdert forut for vedtakelsen av personopplysningsloven.

Reservasjonen vil som hovedregel fortsatt være personlig. Når man har registrert sitt fødselsnummer vil det være adgang til å registrere egne telefonnummer. Det er ikke satt noen øvre grense for hvor mange telefonnummer som kan legges inn da behovet kan variere i praksis.

Det vil være anledning til å registrere husstandens fasttelefonnummer i Reservasjonsregisteret på vegne av de andre husstandsmedlemmene uten å oppgi sistnevntes fødselsnummer. Om fasttelefonen skal registreres, vil være opp til den enkelte husstand å avgjøre. For forbrukerne vil dette være en forenkling ettersom det ikke lenger er nødvendig at alle i husstanden reserverer seg for å unngå telefonmarkedsføring. Fra de næringsdrivendes ståsted kan dette sees som en innstramning. På den annen side er det en fordel også for dem at det blir færre feilkilder.

Det er for øvrig ikke noe til hinder for å reservere telefonnummer på vegne av andre, men da må fødselsnummer til den som reserveres også registreres. Det kan være aktuelt for eksempel for å hjelpe eldre slektninger og barn med egen mobiltelefon. Eventuelt misbruk, for eksempel ved at noen urettmessig legger inn andres telefonnummer, vil kunne spores tilbake til det registrerte fødselsnummer.

Det vil bli lagt til rette for at den enkelte kan få oversikt over tidligere registrerte telefonnummer i Reservasjonsregisteret ved å logge seg inn via «Min Side» på www.minside.no. Denne nettsiden gir den enkelte en felles inngang til elektroniske tjenester fra det offentlige, herunder oversikt over informasjon som er registrert om vedkommende i ulike offentlige registre. Via «Min Side» vil det også være anledning til å registrere tilleggsadresser i Reservasjonsregisteret, for eksempel ferie- og pendleradresser.

I høringsnotatet var utgivelse av fødselsnummer (elleve siffer) nevnt som et tiltak for å øke Reservasjonsregisterets treffsikkerhet. Slik utgivelse kan imidlertid øke faren for misbruk av personopplysninger og departementet går ikke videre med dette. Næringsdrivende som allerede har fødselsnummer i sine lister vil som i dag få dette utlevert fra Reservasjonsregisteret.

Et annet tiltak som ble omtalt i høringsnotatet, men som departementet ikke går videre med, er krav til de næringsdrivende om å benytte egne spesialnumre. Flere høringsinstanser er skeptiske til dette. Departementet legger til grunn at innføring av krav om spesialnummer vil være en omfattende prosess. Samtidig er det tvilsomt hvor stor effekt tiltaket vil ha bl.a. fordi det i følge Post- og Teletilsynet erfaringsvis ikke er enkelt å innarbeide slike nummerserier i folks bevissthet.

I dag skal de næringsdrivende «vaske» egne opplysninger mot registerets opplysninger før første gangs henvendelse og deretter minst 4 ganger hvert år, jf. personopplysningsloven § 26 tredje ledd. I praksis kan det gå tre til fire måneder før markedsførerne har fanget opp nye reservasjoner i sine registre. Departementet ser behov for å redusere tiden det tar fra reservasjon er registrert til den får reell virkning, og foreslår at de næringsdrivende skal oppdatere egne opplysninger mot Reservasjonsregisteret hver måned direktemarkedsføring gjennomføres. Krav til hyppigere kontroll kan også bidra til å øke bevisstheten om «vaskeplikten» hos den enkelte næringsdrivende.

Departementet foreslår for øvrig at de næringsdrivende skal opplyse om reservasjonsmuligheten når vedkommende ringer forbrukere som ikke har reservert seg. Opplysningen skal gis innledningsvis i samtalen, før salgsfremstøt iverksettes.

Departementet foreslår også å videreføre plikten i personopplysningsloven § 26 fjerde ledd til å opplyse den som mottar direktemarkedsføring hvem som har gitt personopplysningene som ligger til grunn for henvendelsen. Plikten overføres til markedsføringsloven i forbindelse med overføring av reservasjonsreglene, se nedenfor.

Opplysningspliktene foreslås samlet i en egen bestemmelse, se lovforslaget § 16. I denne bestemmelsen videreføres også regulering av plikten til å presentere seg og opplyse om at henvendelsen skjer i markedsføringshensikt ved telefonmarkedsføring (jf. nåværende markedsføringslov § 1 fjerde ledd annet punktum). Plikten til å opplyse om markedsføringshensikt vil for øvrig fortsatt gjelde for andre muntlige markedsføringshenvendelser, som for eksempel dørsalg, jf. lovforslagets § 3 om presentasjon og dokumentasjon av markedsføring. Se generell omtale i punkt 4.2.

Overføring av reservasjonsreglene fra personopplysningsloven til markedsføringsloven

Reglene for direktemarkedsføring finnes i dag i ulike regelverk, og tilsyns- og kontrollmyndigheten er i praksis delt mellom Forbrukerombudet og Datatilsynet, se punkt 9.1.1.Ordningen er uoversiktlig, og ifølge Datatilsynet bruker håndhevingsorganene mye tid og ressurser på å oversende feilsendte henvendelser.

For å få en mer forutsigbar og effektiv ordning, foreslår departementet å overføre reservasjonsreglene i personopplysningsloven § 26 til den nye markedsføringsloven, se lovforslaget §§ 12 og 13. Dagens utfyllende bestemmelser i personopplysningsforskriften kapittel 5 vil som følge av dette bli opphevet og overført til forskrift som skal gis i medhold av ny markedsføringslov.

Reglene for direktemarkedsføring vil da bli samlet og håndhevet av Forbrukerombudet. Dette kan bidra til et enklere regelverk og ensartet forvaltningspraksis. I lovforslaget er det også foreslått at Forbrukerombudet skal få styrkede sanksjonsmuligheter. Både Brønnøysundregistrene og Datatilsynet støtter en slik overføring, og Forbrukerombudet har også stilt seg positiv.

For å samordne og forenkle reglene best mulig, foreslår departementet at det foretas enkelte innholdmessige endringer i reservasjonsreglene ved overføring til markedsføringsloven. Det redegjøres i det følgende for disse.

Reservasjonsrett for «fysiske personer»

Departementet ser behov for å foreta en endring i angivelsen av personkretsen som gis reservasjonsrett.

Etter personopplysningsregelverket har «enkeltpersoner» rett til å reservere seg mot direktemarkedsføring i Reservasjonsregisteret. Alle privatpersoner er omfattet ifølge Datatilsynets praksis. Henvendelser rettet til personen som arbeidstaker eller næringsdrivende omfattes ikke av reservasjonsretten. Ifølge Datatilsynet må det foretas en konkret vurdering av den enkelte henvendelsens innhold for å bringe dette på det rene. Grensen er uklar i praksis.

Departementet foreslår å erstatte begrepet «enkeltpersoner» med «fysiske personer» se lovforslaget §§ 12 og 13. Begrepet «fysiske personer» benyttes allerede i markedsføringsloven § 2 b for å angi hvem samtykkekravet for e-postmarkedsføring mv. gjelder for. Bestemmelsen videreføres i lovforslaget § 15. I forarbeidene til markedsføringsloven § 2 b, Ot.prp. nr. 92 (2003 – 2004), går det på side 39 frem at:

«Alle levende mennesker regnes som fysiske personer. En e-post blir regnet som sendt til en fysisk person når den elektroniske adressen lyder på et bestemt personnavn. Det gjelder uansett om mottakeren er forbruker, næringsdrivende eller arbeidstaker.»

Ved å benytte «fysiske personer» vil personkretsen som gis reservasjonsrett dermed bli noe utvidet. Samtidig unngår man å måtte foreta en konkret vurdering av henvendelsens innhold for å bringe på det rene om den er rettet til vedkommende som privatperson. Når en person har reservert seg, vil det være forbudt å ringe direkte til vedkommende på arbeidsplassen og privat, uavhengig av om innholdet i henvendelsen er relatert til vedkommendes arbeid eller ikke. Se for øvrig merknadene til lovforslaget § 13.

Unntak for «eksisterende kundeforhold»

Departementet foreslår at unntaket fra reservasjonsretten i «løpende kundeforhold »,jf. personopplysningsloven § 26 femte ledd, i stedet knyttes til «eksisterende kundeforhold »se lovforslaget § 13. Begrepet «eksisterende kundeforhold» benyttes i unntaket fra samtykkekravet for e-postmarkedsføring mv. i gjeldende markedsføringslov § 2 b tredje ledd som videreføres i lovforslaget § 15. Unntaksbestemmelsen i lovforslaget § 13 foreslås for øvrig gitt likelydende utforming som unntaket i lovforslaget § 15.

Begrepene «løpende kundeforhold» og «eksisterende kundeforhold» korresponderer til en viss grad, og Forbrukerombudet og Datatilsynet har opplyst at det ikke er store forskjeller i praksis. Forskjellene synes først og fremst å skyldes at begrepene ikke er formet over samme «lest», de ble innført i lovverket på forskjellig tidspunkt, de er i ulik grad forklart i de respektive forarbeider og to separate myndigheter forvalter dem.

Begrepet «løpende kundeforhold» er ikke definert nærmere i personopplysningslov eller forarbeider, selv om sistnevnte gir noen retningslinjer. Den nærmere grensen for anvendelsen av unntaket er trukket i praksis. Slik Datatilsynet har tolket bestemmelsen kreves det i utgangspunktet at kundeforholdet er ment å vare over en viss tid. Typiske eksempler er langvarige avtaler som kontoavtale, forsikringsavtale, abonnementsavtaler, serviceavtaler og lignende. Et engangskjøp kan i utgangspunktet vanskelig karakteriseres som løpende kundeforhold. Det må imidlertid vurderes konkret hva kunden forventer av kontinuitet og kontakt i avtaleforholdet. Ved kjøp av større gjenstander, typisk kapitalvarer, følger det for eksempel ofte med serviceavtaler der gjennomføring forutsetter en videre kontakt. Da kan det etter omstendighetene foreligge et løpende kundeforhold. Også andre enkeltkjøp eller engangsforbindelser kan etter forholdene etablere et løpende kundeforhold, for eksempel kjøp av lodd eller ytelse av et støttebeløp til en ideell organisasjon der forbrukeren har ytret ønske om å bli kontaktet igjen.

Unntaket er for øvrig begrenset til den behandlingsansvarliges markedsføring av «egne produkter». Dette er ifølge Datatilsynet tolket snevert i praksis. En bank som er del av et stort finanskonsern kan for eksempel ikke markedsføre forsikringsprodukter overfor sin bankkunde uten å kontrollere mot Reservasjonsregisteret.

Heller ikke unntaket for «eksisterende kundeforhold» i gjeldende markedsføringslov § 2 b tredje ledd omfatter ethvert engangskjøp, jf. Ot. prp. nr. 92 (2003 – 2004). Det må bl.a. vurderes om handelen gjør det naturlig med videre kontakt mellom den næringsdrivende og kunden, i tillegg til at markedsføringsfremstøtet må skje innen rimelig tid etter salget for at ikke kundeforholdet skal regnes som avsluttet. Ved kjøp av en enkelt billig forbruksartikkel foreligger det for eksempel sjelden et «eksisterende kundeforhold», mens det ved kjøp av en kapitalvare kan være mer naturlig med kundeoppfølging.

Det er en forutsetning for å komme inn under unntaket i markedsføringsloven § 2 b at kunden selv har gitt fra seg sin elektroniske adresse til den næringsdrivende. I tillegg skal mottakeren, før markedsføringshenvendelsen sendes ut, ha fått opplyst at den næringsdrivende vil sende ut markedsføring ved hjelp av e-post, sms o.l., ha hatt mulighet for å si «nei takk» til slike henvendelser, og ha enkel og gebyrfri adgang til å si «nei takk» ved hver eneste etterfølgende utsendt markedsføring.

Reservasjon mot henvendelser om innsamlingsaksjoner fra frivillige organisasjoner

Departementet foreslår en uttrykkelig regulering av at reservasjonsreglene får tilsvarende anvendelse ved henvendelser om innsamlingsaksjoner fra frivillige organisasjoner, se lovforslaget § 13.

Datatilsynet har lagt til grunn at reservasjonsretten etter personopplysningsloven omfatter henvendelser fra frivillige organisasjoner om innsamlingsaksjoner. Departementet ønsker ikke å endre dette og går inn for at prinsippet lovfestes. Slike henvendelser kan oppleves like påtrengende for forbrukerne, ikke minst fordi det kan spilles på dårlig samvittighet.

Øvrige tilpasninger ved overføring til markedsføringsloven

Departementet foreslår til slutt enkelte andre tilpasninger.

Plikten til å kontrollere mot Reservasjonsregisteret etter personopplysningsloven § 26 påligger den «behandlingsansvarlige». Dette er som hovedregel den virksomhet som initierer markedsføringen. Begrepet «behandlingsansvarlige» foreslås erstattet med «næringsdrivende», i tråd med terminologien i markedsføringsloven.

Etter markedsføringsloven vil kontrollplikten som hovedregel påligge den næringsdrivende. Der en næringsdrivende oppdragsgiver benytter seg av callsenter eller lignende «underleverandører», vil callsenteret etter omstendighetene kunne omfattes. Det samme gjelder for enkeltpersoner ansatt hos den næringsdrivende eller callsenteret. I lovforslaget § 5 bokstav b går det frem at også den som handler i en næringsdrivendes navn, eller på dennes vegne ansees som «næringsdrivende». Se for øvrig generell omtale av «næringsdrivende» i punkt 4.4.2 og i merknadene til lovforslaget § 5 bokstav b.

Personopplysningslov og personopplysningsforskrift dobbeltregulerer for øvrig enkelte forhold. Departementet har i slike tilfeller valgt å opprettholde reguleringen i loven.

Forbud mot telefonmarkedsføring til forbrukerne i helger

Det følger i dag av bransjens egne retningslinjer at det ikke skal foretas oppringninger til forbrukerne på søndager og helligdager, senere enn kl. 18.00 på lørdager, og på hverdager før kl. 09.00 og senere enn kl. 21.00. Bransjenormene er relevante ved vurderingen av om en handling er urimelig overfor forbrukerne etter gjeldende markedsføringslov § 1.

For å synliggjøre og styrke disse restriksjonene, foreslår departementet å lovfeste uttrykkelig at det ikke skal foretas oppringninger mellom kl. 21.00 fredag og kl. 09.00 mandag. Det innebærer en innstramning i forhold til dagens praksis ettersom det ikke lenger vil være tillatt å ringe forbrukerne på lørdager. Se for øvrig lovforslaget § 14.

Bransjens selvregulering – autorisasjonsordning og nemnd

NORDMA og HSH har i samarbeid med bransjen utarbeidet en skisse til en frivillig autorisasjonsordning kombinert med en godkjenningsnemnd, se punkt 9.1.5.1.

Etter departementets syn må bransjens initiativ basere seg på selvregulering uten offentlig deltagelse eller regulering, i likhet med den svenske ordningen, se punkt 9.1.3. En autorisasjonsordning og nemnd bør kun være et supplement til annen håndheving. Hvorvidt bransjen lykkes kan være av betydning når ordningen for telefonmarkedsføring skal evalueres etter fem år.

Det er positivt at bransjen selv ønsker å rydde opp i egne rekker. En frivillig autorisasjonsordning kombinert med en nemnd vil kunne sørge for bedre etterlevelse av regelverket i den seriøse delen av bransjen. Dersom nemnden som i Sverige også skal avgi uttalelser i konkrete klagesaker om markedsføringen er i strid med bransjenormer, kan det bidra til å trekke opp linjene for etablert bransjepraksis.

Utover dette er det tvilsomt om en frivillig autorisasjonsordning kombinert med en nemnd uten sanksjoner vil være effektiv og tilføre forbrukerne vesentlig økt beskyttelse. Alle aktører skal i dag følge gjeldende regelverk. En autorisasjon basert på egenerklæring og forhåndsgodkjenning er i ikke seg selv en kvalitetsgaranti, og så lenge ordningen er frivillig vil virksomheter uten autorisasjon fortsatt kunne drive telefonsalg. Forbrukerne har ikke noen innflytelse på om den som ringer er autorisert.

Det er også vanskelig å se at en nemnd med utvidet myndighet, f.eks. med kompetanse til å avgi bindende uttalelser og med sanksjoner ved overtredelse av regelverk, ville være mer effektivt enn dagens håndhevingsapparat.

Forbrukerne og de næringsdrivende vil også måtte forholde seg til to ulike instanser. Uklarhet vil kunne oppstå der nemnd og offentlige håndhevingsorganer er uenige om hvorvidt regelverket er brutt. Slike parallelle ordninger gir også en fare for dobbeltbehandling av saker og kan øke behandlingstiden.

En lovregulert autorisasjonsplikt kan muligens motvirke noen av ulempene nevnt ovenfor. En slik plikt vil imidlertid medføre at det må innhentes tillatelse til å drive virksomhet, og forutsetter et apparat som vurderer søknader om autorisasjon og om autorisasjonen skal fratas ved regelbrudd. Slik myndighet ligger normalt hos tilsynsmyndigheten og vil kreve store administrative ressurser. Et slikt system vil ikke innebære noen effektiviseringsgevinst sammenlignet med dagens håndhevingssystem.

Krav om skriftlig aksept og skriftlig opplysningsplikt ved telefonsalg til forbruker

Forbrukerombudets praksis viser at det ofte er uklarheter i etterkant av telefonsamtalen om en avtale er inngått eller hva avtalen går ut på.

Et særskilt problem har vært såkalt «negativt salg», dvs. der forbrukere får tilsendt varer med krav om betaling uten at avtale har vært inngått jf. markedsføringsloven § 2 a. Mange forbrukere har også opplevd å motta inkassovarsel. Det er da forbrukerne selv som må foreta seg noe for å unngå at prosessen ruller videre. Siden det ofte dreier seg om småkrav velger en del å betale for å unngå flere problemer. Angreretten gir ikke alltid tilstrekkelig beskyttelse og er heller ikke ment å skulle avhjelpe problemer med «negativt salg». Forbrukerne påføres dessuten bryderi med å returnere varen, fraktkostnader osv.

For å redusere disse problemene, foreslår departementet å innføre et krav om skriftlig aksept ved telefonsalg til forbrukere. Kravet foreslås inntatt i angrerettloven, se forslag til ny § 10 a i angrerettloven jf.lovforslaget § 51.

Uenighet om avtalers innhold er ifølge Forbrukerombudet i praksis et like stort problem som negativt salg. Departementet ønsker derfor også å bedre sikkerheten for at forbrukerne mottar relevant informasjon, og foreslår å supplere angrerettlovens bestemmelser om opplysningsplikt før avtaleinngåelse med en skriftlig opplysningsplikt om enkelte sentrale forhold, se forslag til endringer i angrerettloven §§ 7 og 7a jf. lovforslagets § 51.

På områder der forbrukerhensynene allerede er ivaretatt gjennom særlige regler om skriftlig fullmakt og skriftlig avtaleinngåelse, se omtale i punkt 9.1.1, vil det ikke være nødvendig i tillegg å oppfylle kravene til skriftlig aksept og skriftlig opplysningsplikt i angrerettloven.

For øvrig vil ehandelsloven som i dag komme supplerende til anvendelse så langt denne rekker. Her kan nevnes kravene i ehandelsloven § 8 om selgers opplysningsplikt om navn, adresse, e-post mv., og kravene i § 11 om opplysningsplikt før elektronisk bestilling. I ehandelsloven § 11 annet ledd oppstilles krav om at avtalevilkår, standardvilkår og generelle vilkår må gjøres tilgjengelig på en måte som gjøre det mulig å lagre og gjengi dem. Angrerettloven er i motsetning til ehandelsloven ikke begrenset til å gjelde «elektronisk» kommunikasjon og regulerer også kommunikasjon som faller utenfor ehandelsloven. I noen tilfeller vil det kunne forekomme situasjoner som reguleres av begge lover. Selgere og tjenestetilbydere må da, som etter gjeldende rett, forholde seg til to regelverk.

Nærmere om kravet til skriftlig aksept

Kravet til skriftlig aksept innebærer at forbrukeren ikke er avtalerettslig forpliktet før vedkommende har akseptert et tilbud fra selgeren skriftlig.

En forbruker som i telefonsamtale har takket ja som følge av press eller som i ettertid angrer, trenger ikke å foreta seg noe, men kan la være å sende inn skriftlig aksept. Det er i så fall ikke inngått noen avtale det er nødvendig å trekke seg fra. Dette stiller forbrukeren noe bedre enn etter dagens angrerett som forutsetter at vedkommende gjør noe aktivt for å komme ut av avtalen. Foreligger en skriftlig aksept, vil spørsmålet om det er inngått en bindende avtale bero på alminnelige avtalerettslige vedtakelsesregler.

De næringsdrivende må dokumentere at skriftlig aksept er mottatt. Elektronisk aksept pr. sms, e-post eller telefaks godtas også som skriftlig aksept.

Nærmere om skriftlig opplysningsplikt før avtaleinngåelse

For å kunne vurdere et tilbud har forbrukeren behov for relevant og nødvendig informasjon, bl.a. om varens eller tjenestens egenskaper, pris og andre sentrale avtalevilkår.

Forbrukeren har i dag krav på å få opplyst alle vesentlige avtalevilkår før avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 7 første ledd. Bestemmelsen stiller ikke krav om at opplysningene skal gis skriftlig. Når opplysningene kun gis muntlig er det en fare for at forbrukeren ikke får med seg viktig informasjon. Det er mange opplysninger å forholde seg til i telefonsamtalen og lett å bli overrumplet når man blir ringt opp uten forvarsel.

Departementet går på denne bakgrunn inn for at telefonselgeren skal sende forbrukeren en kort skriftlig angivelse av produkt, totalpris og eventuell bindingstid før avtaleinngåelse. I tillegg skal det opplyses om at forbrukeren ikke forpliktes før et eventuelt tilbud er akseptert skriftlig.

En slik skriftlig, kortfattet «oppsummering» etter telefonsamtalen men før avtaleinngåelse, vil gi forbrukeren bedre anledning til å sette seg inn i innholdet før eventuell kjøpsbeslutning fattes.

Bransjen har generelt vært opptatt av at man ved skriftlighetskrav ikke utelukker bruk av sms, og departementet har lagt vekt på å begrense opplysningsplikten slik at den i de fleste sammenhenger vil kunne oppfylles ved bruk av sms. Ved enkelte, mer kompliserte produkter og tjenester vil det uansett ikke være mulig å oppfylle opplysningsplikten på denne måten. Da må plikten oppfylles på annen måte, for eksempel ved bruk av e-post.

Den foreslåtte opplysningsplikten vil komme i tillegg til eksisterende opplysningsplikter i angrerettloven.

Unntak ved telefonsalg av avisabonnement og ved frivillige organisasjoners telefonsalg

Departementet foreslår unntak fra kravet om skriftlig aksept og kravet om skriftlig opplysningsplikt ved telefonsalg av avisabonnement og ved frivillige organisasjoners telefonsalg.

Departementet har lagt vekt på konsekvenser for de frivillige aktørenes samfunnsnyttige virksomhet og for avisenes samfunnsrolle. Både frivillige organisasjoner og avisene baserer inntektsgrunnlaget på telefonsalg. Kravet om skriftlig aksept og opplysningsplikt ville få økonomiske konsekvenser for deres virksomhet.

Unntaket for «frivillige organisasjoner» foreslås knyttet til organisasjoner som vil ha registreringsrett i det planlagte frivillighetsregisteret, jf. lov 19. juni 2007 nr. 88. Det åpnes også for å stille krav om faktisk registrering i forskrift. Bakgrunnen for at kravet om faktisk registrering ikke tas inn i loven med en gang, er at etablering av frivillighetsregisteret, og registrering av enheter i dette, ventelig vil være på plass først etter at lovendringene i angrerettloven er trådt i kraft. Se for øvrig nærmere omtale i merknaden til ny § 10 a i angrerettloven jf. lovforslaget § 51.

Unntaket for telefonsalg av avisabonnement foreslås knyttet til avisdefinisjonen i merverdiavgiftsloven § 16. Dette er en godt innarbeidet avisdefinisjon der man har lang forvaltningspraksis om forståelsen av begrepet. Det innebærer samtidig at unntaket ikke vil gjelde ved telefonsalg fra fag- og ukepresse. Magasin- og ukepresseforeningen har uttalt at bruken av telefonsalg varierer i ukepressen og at noen er avhengige av telefonsalg for å opprettholde abonnementsmassen. Departementet har lagt vekt på at hensynet til forbrukerne tilsier at unntaket ikke blir for omfattende, og derfor avgrenset unntaket til avisene, som antas å drive allmenn formidling av nyheter av et visst omfang.

For øvrig vises til St.meld. nr. 57 (2000 – 2001) (I ytringsfrihetens tjeneste – Mål og virkemidler i mediepolitikken) der bl.a. følgende uttales om et eventuelt momsfritak for ukepresse og andre medier:

«Viktigere enn å spørre om ukebladene konkurrerer med avisene på annonsemarkedet eller lesermarkedet, er det derfor å spørre hva slags funksjon og betydning ukepressen eller andre medier har i forhold til ytringsfrihet og samfunnsdebatt.

Dagspresseutvalget uttaler følgende om dette spørsmålet:

«Avisenes demokratifunksjon vil ikke i samme grad kunne gjøres gjeldende for ukepressen, selv om ukepressen kan ha betydning for å stimulere til lesning og ellers inneholde verdifullt stoff.»

Og videre:

«Det at noen aviser er i delvis konkurranse med ukepressen, som er pålagt moms, kan i alminnelighet ikke i seg selv være nok til å berettige innføring av moms for å korrigere for en slik konkurransevridning.»

Regjeringen viser til drøftelsen i kap. 2, som viser at det i første rekke er avisene som er bærerne av den offentlige debatten i samfunnet. Regjeringen legger derfor til grunn at avisene fremdeles skiller seg såvidt klart fra ukepresse og lokalkringkasting når det gjelder både innhold og funksjon at det kan forsvares å behandle avisene avgiftsmessig forskjellig fra andre medier. Regjeringen vil derfor ikke foreslå å utvide momsfritaket til å gjelde andre medier.»

9.1.6 Adressert reklame i posten

9.1.6.1 Høringsinstansenes syn

I alt 24 instanser har hatt merknader til forslaget om å videreføre ordningen for direktemarkedsføring pr. post i Reservasjonsregisteret.

Selv om det ikke ble foreslått et krav om forhåndssamtykke for adressert reklame i posten, tar Miljøverndepartementet, Forbrukerombudet, Naturvernforbundet, Grønn Hverdag, Framtiden i våre hender, Norges kvinne og familieforbund og Norges Bygdekvinnelagtil orde for en generell speilvending av dagens reservasjonsordninger, herunder en samtykkeregel for adressert reklame i posten. De viser til at det kan redusere mengden reklame og avfall.

Også Forbrukerombudetviser til miljøhensynet, og er i likhet med Datatilsynetgenerelt positiv til en samtykkeordning for adressert reklame i posten. Ombudets inntrykk er imidlertid at uadressert reklame utgjør hovedtyngden av postreklamen, og opplyser at han ikke mottar mange klager på adressert reklame i posten. Klagene på denne markedsføringsformen knytter seg i større grad til hva som markedsføres, som for eksempel slankemidler og usikret kreditt. Flere forbrukere reagerer på at slik markedsføring, som kan være av sensitiv karakter, adresseres direkte til dem i en personlig tone. I slike tilfeller kan det oppleves som en inntrengning i den personlige sfære.

For øvrig uttaler både Forbrukerombudetog Datatilsynetat adressert reklame i posten er mindre påtrengende og enklere å håndtere for forbrukeren enn telefonmarkedsføring. Beskyttelsesbehovet er ikke like stort, selv om en del finner slik reklame plagsom og noen kan ha problemer med å takke nei også til slike tilbud. Datatilsynetuttaler for øvrig at det er fordel med like regler for all bruk av direktemarkedsføring.

I alt 16 instanser støtter utrykkelig en videreføring av dagens reservasjonsordning for direkteadressert reklame.

Sparebankforeningen, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Eniro Norge, Samferdselsdepartementet, Coop Norge AS (Coop Norge), Telenor, Bokklubben, NHO, Næringsmiddelbedriftenes landsforening, Norsk Postordreforening, HSH, Annonsørforeningen, NORDMA/NORDMAs nettverk for uadressert reklame, Posten Norge AS (Posten), Egmont Serieforlaget og Advokatforeningengår alle inn for dette. Forbrukerrådet har ikke merknader til at dagens reservasjonsordning for adressert reklame i posten videreføres.

Postener enig i departementets vurderinger i høringsnotatet, og viser til at reservasjonsordningen for adressert reklame har fungert etter sin hensikt. Gjeldende ordning balanserer hensynene til forbrukerne, reklamekjøperne og distributørene. Posten viser videre til at kun et lite antall av klagene som Datatilsynet og Forbrukerombudet mottar over manglende respekt for reservasjoner, dreier seg om direktemarkedsføring pr. post.

Også NHOviser til at adressert reklame i posten er mindre problematisk enn telefonmarkedsføring. Når det gjelder hensynet til miljøet viser NHO til at brosjyrer og kundeaviser med mer trykkes på papir som er basert på skogvirke som må felles for å sikre ny tilvekst, og at papir er en av de mest fornybare ressursene vi har. Et krav om forhåndsamtykke ville for øvrig stoppe en viktig markedsføringskanal for bedriftene.

NORDMA og HSHviser til at det for næringslivet er vesentlig å ha mulighet til å kunne benytte ulike markedsføringskanaler, og at lovverket bør legge til rette for et mangfoldig kanalvalg.

9.1.6.2 Departementets vurdering

Departementet ser at adressert reklame i posten kan være plagsomt og irriterende, og at den i noen sammenhenger også kan oppleves som påtrengende. På den annen side vil slik markedsføring for de fleste ikke være like inngripende som telefonmarkedsføring. Dette gjenspeiles ved at bare litt over halvparten av de som har registrert seg i Reservasjonsregisteret har reservert seg mot adressert reklame i posten. Tallet har vært stabilt i lang tid.

Salgsformen har en mindre overrumplende karakter, forbrukerne utsettes ikke for press til å foreta impulsive kjøpsbeslutninger, og det er mindre fare for tilfeller av «negativt salg». Det må også tas i betraktning at en del ønsker å motta denne formen for reklame, bl.a. for å orientere seg om tilbud.

Unødig bruk av papir er ikke ønskelig, og departementet er enig med høringsinstanser fra forbruker- og miljøsiden i at miljøhensynet er viktig. Det er imidlertid sannsynlig at papirreklamen i stedet kanaliseres til avisinnstikk og til ordinære annonser. Forbrukerombudets inntrykk er for øvrig at det er uadressert reklame som utgjør hovedtyngden av reklamen pr. post.

Et krav om forhåndssamtykke kan i praksis fortone seg som et forbud, og vil kunne få konsekvenser for næringslivet og arbeidsplasser. Næringslivet er avhengig av å ha alternative markedsføringskanaler. Et flertall av høringsinstansene mener også en reservasjonsordning er tilstrekkelig.

Etter departementets syn er en reservasjonsordning et rimelig kompromiss mellom ulike hensyn, som ivaretar forbrukerne i tilstrekkelig grad. Departementet har derfor kommet til at det ikke bør innføres krav om forhåndssamtykke for adressert reklame i posten.

9.2 Uadressert reklame, gratisaviser og innstikk

9.2.1 Uadressert reklame

9.2.1.1 Gjeldende rett og praksis

Etter markedsføringsloven § 2 c er det forbudt å levere uadressert reklame til forbrukere som på en klar og tydelig måte har tilkjennegitt at de ikke ønsker dette. Slik tilkjennegivelse kan for eksempel gis ved å merke postkassen og/eller inngangsdøren. Det er ingen formkrav, og man må for eksempel ikke benytte merker fra Posten. Det er ikke anledning til å reservere seg mot alminnelig informasjon jf. Ot.prp. nr. 62 (1999 – 2000) side 26. Det er heller ikke anledning til å reservere seg mot gratisaviser der andelen redaksjonelt stoff ikke er ubetydelig i forhold til andelen reklame, se for øvrig punkt 9.2.2.

I praksis har det vært uenighet mellom forbrukere og distributører om hvorvidt forbrukeren har reservert seg på en tilstrekkelig klar måte. Dette gjelder særlig dørmattereklame.

9.2.1.2 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet redegjorde departementet for de problemer uadressert reklame skaper for forbrukerne. En undersøkelse fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) fra 2006 «Reklame – en kilde til stadig ergrelse» viser at ca. 21 prosent av de spurte har reservert seg mot uadressert reklame. I 2007 mottok Forbrukerombudet i alt 371 klager på levering av uadressert reklame til forbrukere som klart har markert at de ikke ønsker slik reklame.

Departementet gikk i høringsnotatet inn for å videreføre dagens reservasjonsordning for uadressert reklame, men reiste spørsmål om reservasjonsordningen kan gjøres bedre, særlig med tanke på reklame plassert ved inngangsdøren. Det ble stilt spørsmål ved om det burde innføres krav til forhåndssamtykke for slik dørmattereklame, eller om det burde inntas i lovteksten at tydelig merking av postkassen alltid ville være tilstrekkelig som reservasjon mot slik reklame. Det var da forutsatt at den enkeltes inngangsdør var tydelig merket med navn.

9.2.1.3 Høringsinstansenes syn

Bør dagens reservasjonsordning videreføres?

Selv om det ikke ble foreslått krav om forhåndssamtykke for uadressert reklame og gratisaviser i høringsnotatet, tar Miljøverndepartementet, Forbrukerrådet, Forbrukerombudet, Naturvernforbundet, Grønn Hverdag, www.hvamenerpartiene.com, Framtiden i våre henderog Norges kvinne- og familieforbund til orde for at dagens ordning speilvendes, slik at de som ønsker reklame merker postkassen med «ja takk». De viser til at en samtykkeordning ville kunne redusere mengden reklame og avfall.

Norges Naturvernforbund og Grønn Hverdagser det som viktig at forbrukerne gis effektiv mulighet til å velge bort uønsket reklame, og viser til at det kan dempe kjøpepresset, i tillegg til å redusere avfallsmengdene. De påpeker at uadressert reklame er lite treffsikkert, har liten nytteverdi for de fleste, og undersøkelser viser at 75 % av reklamen kastes uten å bli lest.

Forbrukerombudet opplyser at han får henvendelser fra forbrukere som mottar uadressert reklame til tross for at de har reservert seg, og mener en samtykkeordning vil være mer effektiv enn dagens ordning.

I alt 25 instanser mener at en reservasjonsordning er tilstrekkelig. Sparebankforeningen, Abelia, Eniro Norge,Samferdselsdepartementet, Coop Norge, Telenor, Bokklubben, NHO, Nærings- og handelsdepartementet, Kreativt Forum, Norsk Postordreforening, HSH, Annonsørforeningen (ANFO), NORDMA)/NORDMAs nettverk for uadressert reklame, Posten, Norpost AS (Norpost), LO, Mediebedriftenes Landsforening, Egmont Serieforlaget, Landslaget for Lokalaviser og Advokatforeningengår alle inn for en slik løsning og flere av disse påpeker at uadressert reklame er en effektiv og rimelig kanal og at næringslivet er avhengig av et mangfoldig kanalvalg. En innstramming vil ramme næringsliv, særlig lokalt, og arbeidsplasser. Når det gjelder avfallsproblematikken, viser flere til at de største reklamemengdene kommer gjennom annonser og reklameinnstikk i aviser.

NORDMA/NORDMAS nettverk for uadressert reklameog HSHviser til at mange forbrukere foretrekker å få reklame på denne måten og benytter tilbudene de får. De viser også til at papiret produseres av skog som må felles for å sikre ny tilvekst, og at papirfiber gjenvinnes gjennomsnittlig fire ganger før det går ut av produksjon. NHO slutter seg til dette.

Postenog LO påpeker at miljøgevinsten av et forhåndssamtykke vil være relativt begrenset ettersom de største reklamemengdene kommer utenom reservasjonsordningene. Posten gir følgende eksempel:

«Eksempelvis mottar en person over 12 år bosatt i Oslo/Akershus 50 kg innstikk i aviser, ytterligere 50 kg annonser, og 30 kg uadressert postreklame pr. år’ (kilde: Postens beregninger basert på egen statistikk og statistikk fra AC Nielsen). Miljøgevinsten og en eventuell gevinst for forbrukerne ved et krav om forhåndssamtykke, vil dermed på ingen måte stå i forhold til de alvorlige konsekvensene av å kreve forhåndssamtykke, dvs. i realiteten å stenge kanalen.»

Posten peker for øvrig på at uadressert reklame er en viktig inntektskilde som bidrar til å opprettholde en fulldekkende posttjeneste. Ifølge Posten refererer klager på manglende respekt for reservasjoner seg først og fremst til levering på dørmatte, og ikke til postdistribusjon av uadressert reklame

Samferdselsdepartementet uttaler at dersom det skulle bli aktuelt å innføre en samtykkeordning for uadressert reklame, må denne gjøres konkurransenøytral, dvs. uavhengig av hvilken distribusjonskanal som benyttes. Det innebærer at en samtykkeordning også må innføres for avisinnstikk og adressert reklame.

Forbedringer av reservasjonsordningen

Samferdselsdepartementet, Telenor, Bokklubben, NHO, Norsk Postordreforening, HSH, Annonsørforeningen, NORDMA/NORDMAs nettverk for uadressert reklame, Kreativt forum, Norpost og Egmont Serieforlagetgår alle inn for å videreføre dagens ordning og begrunner dette bl.a. med at den ivaretar både forbrukerne og de næringsdrivendes behov. Flere peker på at de alternative endringsforslagene ikke vil fungere i praksis og kan virke konkurransevridende.

Dersom det ikke innføres et krav om generelt forhåndssamtykke, får et krav om forhåndssamtykke ved dørmattereklame støtte fra Forbrukerombudet,Forbrukerrådet, Miljøverndepartementetog Norges Bygdekvinnelag,

Forbrukerombudetviser til at problemet med uønsket dørmattereklame har vært spesielt stort i oppganger i bygårder, der forbrukerne har fått reklame ved inngangsdøren til tross for at de har reservert seg mot uadressert reklame på postkassen. Mange henvendelser går på at store mengder reklame på dørmatten forsøpler området utenfor inngangsdøren, og øker innbruddsfaren ved fravær. Ved forhåndssamtykke vil også de som ikke har merket inngangsdøren med «nei takk» skjermes.

Alternativet om å la tydelig merking av postkassen være tilstrekkelig tilkjennegivelse av reservasjon mot dørmattereklame, får støtte av Konkurransetilsynet, Nærings- og handelsdepartementet, LO, Landslaget for Lokalaviser, Eniro Norge,Abelia, Norges Bygdekvinnelag, Coop, Norge og Posten, hovedsaklig fordi dette er en enkel ordning for forbrukerne.

Annonsørforeningen (ANFO), HSH, NORDMA, Norsk Postordreforening og Norpost går sterkt imot både alternativet om å la tydelig merking av postkasse være tilstrekkelig tilkjennegivelse av reservasjon mot dørmattereklame, og alternativet om krav til forhåndssamtykke ved dørmattereklame. Flere peker på at alternativene vil være konkurransevridene og vanskelige å gjennomføre i praksis.

Norpost forklarer det slik:

«1. Posten er eneste aktør som i dag har nøkkel til postkasser i blokker. Dette betyr at andre postaktører ikke har tilgang til postkassen og derfor må foreta utdeling foran inngangsdører i blokker. Denne ordningen fremstår også i dag som konkurransevridende, ved at det er mer kostbart å distribuere når man må løpe opp i etasjene i blokker og levere foran inngangsdører.

2. Forslaget om at tilkjennegivelse på postkassen er tilstrekkelig, vil favorisere Posten og samtidig bli meget vanskelig og ressurskrevende for andre distributører å gjennomføre. Det kan nærmest bli en umulig oppgave for våre distributører å holde rede på hvilke inngangsdører i blokker som har reservert seg mot reklame. Dette begrunner vi med hvor praktisk vanskelig det vil være å identifisere navneskilt på postkasser med identiske navneskilt på inngangsdører. Norpost mener dette forslaget også er meget konkurransevridende tatt i betraktning de økte kostnader en slik reservasjonsordning medfører for andre distributører enn Posten.

3. Forslaget om krav til forhåndssamtykke ved utdeling foran inngangsdør finner vi også helt urimelig. Skulle dette forslaget bli vedtatt, betyr dette at konkurransen i markedet blir borte og at Posten har et de facto monopol på leveringen av uadressert reklame til husstander i blokker.»

For øvrig tar Mediebedriftenes Landsforening og Landslaget for lokalaviser til orde for at det bør opprettes et sentralt reservasjonsregister, administrert av Brønnøysundregistrene. I likhet med dagens ordning for direktemarkedsføring, må et slikt reservasjonsregister skille mellom ulike produkter, som uadressert reklame, gratisaviser og fulldistribusjon av abonnementsaviser. Postenuttaler på sin side at det er viktig at reservasjonsordningen er enkel å forholde seg til for forbrukerne. Oblatmerking eller annen generell merking på postkassen er en enkel og hensiktsmessig ordning.

9.2.1.4 Departementets vurdering

Flere høringsinstanser har tatt til orde for et krav om forhåndssamtykke ved uadressert reklame. Et krav om forhåndssamtykke innebærer at mottakeren må gi samtykke for at uadressert reklame skal kunne distribueres, for eksempel ved et «ja takk» merke på postkassen. Det kan bidra til å redusere mengden uønsket reklame og mengden generert avfall.

Departementet ser at uønsket uadressert reklame kan være et problem for den enkelte og er enig i at miljøhensynet er viktig. Departementet har også merket seg det økende engasjementet i tilknytning til miljøhensynet. Ved et eventuelt forhåndssamtykke for uadressert reklame er det imidlertid en fare for at papirreklamen i stedet kanaliseres til avisinnstikk og til ordinære annonser.

Det er også kryssende interesser. Næringslivet er avhengig av å ha alternative markedsføringskanaler og uadressert reklame er en rimelig og effektiv sådan. Et krav om forhåndssamtykke kan i praksis fortone seg som et forbud og vil kunne få konsekvenser for næringslivet og arbeidsplasser. Et flertall av høringsinstansene, som representerer disse interessene, mener en reservasjonsordning er tilstrekkelig for å ivareta forbrukerne.

Selv om uadressert reklame for den enkelte kan oppleves både plagsom og irriterende, er det ikke en pågående markedsføringsform og forbrukerne utsettes ikke for press til å inngå impulsive kjøpsbeslutninger. En del forbrukere ønsker også å motta slik reklame for å orientere seg om tilbud, for eksempel i lokalområdet.

For forbrukerne er det enkelt å sette opp et «nei takk» merke og mange har i dag merket postkassen. I en undersøkelse fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) fra 2007 hadde for øvrig om lag 30 % av de spurte reservert seg ved å sette opp et slikt merke på postkassen. Dersom mange benytter seg av retten til å si nei takk, vil det kunne redusere mengden papiravfall og miljøproblemer knyttet til produksjon og håndtering av papiravfall.

Et mer effektivt sanksjonssystem jf. lovforslagets kapittel 7, se generell omtale i kapittel 15, gir for øvrig myndighetene anledning til å gripe inn raskere og ilegge overtredelsesgebyr ved manglende respekt for forbrukerens reservasjon. Dette kan ha oppdragende effekt på useriøse aktører.

Etter en avveining av ulike hensyn mener departementet en reservasjonsordning vil være et rimelig kompromiss som ivaretar forbrukerne i tilstrekkelig grad. Departementet fastholder standpunktet i høringsnotatet og foreslår ikke et generelt krav om forhåndssamtykke for uadressert reklame. Et slikt forslag har heller ikke vært på høring, og konsekvensene av et slikt krav måtte eventuelt utredes nærmere.

Særlig om reklame på dørmatten

Når det gjelder uønsket dørmattereklame kan forbrukerhensynene isolert sett tilsi en innstramming av reservasjonsordningen. Det ville være enklere for forbrukerne om et merke på postkassen alltid var tilstrekkelig for å unngå reklame på dørmatten, og enda enklere med et krav om forhåndssamtykke for slik reklame.

Det er imidlertid også her kryssende hensyn. Et flertall av høringsinstansene går mot forslagene om å effektivisere dagens bestemmelse. De viser bl.a. til at utelukkende merking av postkassene i urbane og tettbygde strøk vil være vanskelig å forholde seg til for alle andre distributører enn Posten. Inngangsdørene i blokker er ofte ikke merket, og det kan også være uoverensstemmelser mellom navnemerking på dør og postkasse. En ordning der et merke på postkassen også skal gjelde som reservasjon mot reklame på dørmatten, vil favorisere Posten som har tilgang til postkassene og ikke behov for å legge reklame på dørmatten. Av samme årsak vil et krav om forhåndssamtykke for dørmattereklame favorisere Posten.

Etter en avveining av de ulike interesser, går departementet ikke videre med effektiviseringsforslagene i høringsnotatet. Etter departementets syn kan forbrukerne ivaretas tilstrekkelig ved en videreføring av dagens reservasjonsordning for uadressert reklame. Ordningen er enkel å forholde seg til for forbrukerne, og effektiviseringsforslagene kan få uheldige konsekvenser for konkurransen i markedet.

Departementet ser imidlertid behov for å klargjøre at et merke på postkassen alene ikke er tilstrekkelig til å unngå dørmattereklame. For å unngå slik reklame må forbrukeren i tillegg merke inngangsdøren. Et merke på inngangsdøren skal respekteres på lik linje med et merke på postkassen. Det er for øvrig viktig å bedre husstandenes kunnskap om dagens reservasjonsmulighet, slik at flere av de som ikke ønsker uadressert reklame blir oppmerksomme på retten til å til å si nei takk og for å klargjøre at det er tilstrekkelig å sette opp et merke man har laget selv.

Departementet ser det for øvrig ikke som hensiktsmessig å etablere et sentralt reservasjonsregister for uadressert reklame og gratisaviser, slik enkelte har tatt til orde for. Ikke alle distributører kan nyttiggjøre seg et slikt register og det er uheldig å etablere en reservasjonsordning til fordel for særskilte aktører. Etter departementets syn er en merkeordning en bedre løsning fordi den er enkel, ubyråkratisk og ivaretar forbrukernes behov.

9.2.2 Gratisaviser

9.2.2.1 Gjeldende rett og praksis

Gratisaviser anses ikke som uadressert reklame etter markedsføringsloven § 2 c første ledd, dersom andelen redaksjonelt stoff ikke er ubetydelig i forhold til andelen reklame i avisen, jf. Ot.prp. nr. 62 (1999 – 2000) side 26. Her går det frem at vurderingen av om en gratisavis skal ansees som uadressert reklame også vil bero på om avisen er åpen for meningsytringer (leserinnlegg, debatter med mer). I en avgjørelse av 15. desember 2005 har Markedsrådet uttalt at en bydelsavis på 24 sider, der 9 sider utgjorde helsides annonser og 15 sider inneholdt en blanding av redaksjonelt stoff og reklame, ikke kunne anses som reklame. Ifølge Markedsrådet ga loven ikke grunnlag for å vektlegge klagers anførsler om at artiklene delvis var «sakset» fra andre aviser og at de fremstod som foreldede og uinteressante.

9.2.2.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å utvide retten til å si nei takk til å omfatte alle gratisaviser, uavhengig av andelen redaksjonelt stoff. Bakgrunnen var problemer i praksis med klager på utdeling av gratisaviser. Vanlig informasjon av allmenn interesse, for eksempel informasjon fra stat og kommune, menighetsblad og lignende, skulle ikke omfattes av reservasjonsretten. Hvordan reservasjonsordningen for gratisaviser skulle utformes, ble ikke kommentert nærmere.

9.2.2.3 Høringsinstansenes syn

Reservasjonsrett for gratisaviser

Forbrukerrådet, Forbrukerombudet, Grønn Hverdag og Naturvernforbundet, LO, Posten, NORDMA og Bokklubben støtter forslaget om å innføre en reservasjonsrett for alle gratisaviser, uavhengig av andelen redaksjonelt stoff .

Landslaget for Lokalaviseruttrykker en viss støtte til en ordning der forbrukerne også kan reservere seg mot gratisaviser, forutsatt at det utformes en ordning der det er mulig å reservere seg mot uadressert reklame, men samtidig beholde gratisavisen.

De som støtter forslaget fremhever forbrukernes rett til selv å velge hva de vil motta og at det i dag ikke er mulig å reservere seg mot gratisaviser. Forbrukerombudet påpeker at forbrukerne ikke kan avbestille gratisavisen i det denne aldri er bestilt, og de kan heller ikke reservere seg mot levering av avisen. LO uttaler at mange opplever det som plagsomt å få levert gratisaviser utenfor døren og at dette kan være en invitasjon til innbrudd ved fravær over tid.

Flere tar opp at en reservasjonsrett for alle gratisaviser vil være lettere å forholde seg til, både for forbrukere og aktører. Forbrukerombudet opplyser at han mottar mange klager fra forbrukere som mottar gratisaviser selv om de har tilkjennegitt at de ikke ønsker uadressert reklame. Mange reagerer på at ombudet ikke kan gripe inn dersom avisen inneholder en ikke ubetydelig andel redaksjonelt stoff. Postenuttaler at dagens praksis er med på å uthule gjeldende reservasjonsordning og skaper forvirring for forbrukerne om hva som er innenfor reservasjonsretten. NORDMA viser til at dagens unntak gjør det enkelt for useriøse aktører å omgå reservasjonene og at mange ubestilte aviser kan skape støy for postkassen som kanal. NORDMA mener forslaget om reservasjonsrett for alle gratisaviser vil skape et mer oversiktlig bilde for forbrukeren og likere konkurransevilkår for aktørene, i tillegg til å sikre postkassen som kanal.

En del tar opp at uønskede gratisaviser genererer unødige mengder avfall. Norges Naturvernforbundog Grønn Hverdag uttaler at det er irrelevant for avfallsproduksjonen om en gratisavis er redaksjonell eller om den faller inn under «uadressert reklame». Mottagerne må gis en mulighet til å velge dem bort og gjøre en innsats for å redusere avfallsmengdene.

De som går motforslaget er Gratismagasinene Bodø Nu, Vesterålingen, Rana No og Harstad Nu, HSH, Mediebedriftenes Landsforening, Norsk Redaktørforening, Edda Media, Annonsørforeningen (ANFO), Norsk Postordreforening, Kreativt Forum, Eniro Norge, Telenor, Norpost, Coop Norge, NHO og TV2.

Norsk Redaktørforening og ANFO setter spørsmålstegn ved behovet for å utvide dagens reservasjonsordning til å gjelde gratisaviser. ANFO antar at utbredelsen, og dermed distribusjonen av slike aviser er relativt begrenset.

De fleste av de som går mot forslaget, tolker det slik at en reservasjonsordning ikke skal skille mellom uadressert reklame og gratisaviser. De forutsetter at det ikke vil være mulig å takke nei til uadressert reklame og samtidig beholde gratisavisen og viser til følgende hensyn:

Konsekvenser for aviser, næringsliv og arbeidsplasser.

Flere av høringsinstansene frykter at en utvidelse av reservasjonsretten vil få negative konsekvenser for næringslivet og føre til nedleggelse av virksomheter. En del skiller ikke mellom ordinære «gratisaviser» og løssalgs- og abonnementsaviser som distribuerer enkelte utgaver gratis til ikke-abonnenter, såkalt fulldistribusjon, se også eget punkt nedenfor om fulldistribusjon av aviser som normalt er til salgs.

Nærings- og handelsdepartementet påpeker at forslaget kan få betydning for bl.a. lokalaviser i en krevende etableringsfase og at arbeid med slike aviser gir arbeidsplasser, særlig i distriktene. Mediebedriftenes Landsforening og Landslaget for Lokalaviser viser til at det er avgjørende for lokalaviser å kunne fulldistribuere enkelte utgaver for å gjøre produktet kjent blant lesere og annonsører. Gratismagasinene Bodø Nu, Vesterålingen, Rana No og Harstad Nu opplyser at en reservasjonsordning for gratisaviser som ikke skiller mellom uadressert reklame og gratisaviser vil få alvorlige konsekvenser for deres virksomhet. Gratismagasinene Bodø Nu, Vesterålingen, Rana No og Harstad Nu betyr mye i sitt distrikt og «alle» ønsker magasinene i postkassen.

Kreativt Forum uttaler at det er vesentlig for næringslivet å kunne benytte seg av ulike markedsføringskanaler.

Konsekvenser for konkurransen

Flere høringsinstanser mener forslaget om en utvidelse av reservasjonsretten vil virke konkurransevridende.

ANFO, HSH, Norsk Postordreforening, Gratismagasinene Bodø Nu, Vesterålingen, Rana No og Harstad Nu og Eniro Norgeviser til at abonnementsavisene og gratisavisene konkurrerer om de samme markedsførerne og leserne, og at forslaget kan ramme skjevt når abonnementsavisenes distribusjon av innstikk er unntatt fra reservasjon. ANFO påpeker at annonser i gratisaviser er en rimelig markedsføringskanal for mindre og lokale næringsdrivende, mens reklameinnstikk er forbeholdt større og betalingsdyktige annonsører.

Advokatforeningen uttaler at utformingen av reservasjonsretten ikke må favorisere noen distributører på bekostning av andre, avhengig av hvilken form for distribusjon de velger.

Konsekvenser for presse- og mediepolitikken

Representanter for mediebransjen og gratismagasinene mener forslaget vil få negative konsekvenser for presse- og mediepolitikken, og viser til pressens samfunnsrolle. Noen mener høringsnotatet viser manglende forståelse av hva en gratisavis er.

Edda Mediaog Gratismagasinene Bodø Nu, Vesterålingen, Rana No og Harstad Nu påpeker at mange gratisaviser er fullverdige aviser og populære lokale alternativ til abonnements- og løssalgsavisene. Gratisavisene konkurrer med disse om annonsører og lesere, og når fram til befolkningsgrupper i områder der abonnements- og løssalgsavisene tradisjonelt står svakt. I følge gratismagasinene vil avisnedleggelser lede til monopolaktige situasjoner i avismarkedet i deres regioner. Edda Media uttaler på sin side at forslag som svekker gratisavisene vil være anslag mot bærende prinsipper i norsk mediepolitikk. De viser til dagspressens særskilte rolle i samfunnet og til politiske mål om å sikre mediemangfold, på ulike nivå. Også ANFO tar opp at forslaget vil kunne bidra til å svekke mediemangfoldet.

Konsekvenser for ytringsfriheten

Flere høringsinstanser mener forslaget svekker ytringsfriheten.

Gratismagasinene Bodø Nu, Vesterålingen, Rana No og Harstad Nu påpeker at dersom det innføres en felles reservasjonsordning, får avisene ikke formidlet sine ytringer til de som ønsker gratisavisene, men som har reservert seg mot uadressert reklame. Gratisavisene utgjør et viktig talerør for lokalsamfunnet. Dårligere avisøkonomi kan føre til avisnedleggelser, med konsekvenser for den reelle ytringsfriheten.

TV2 uttaler at innføringen av «aviser» i utkastets § 6 – 3 reiser ytringsfrihetsspørsmål, og at man prinsipielt ikke bør utvide virkeområdet for markedsføringsloven på denne måten. Edda Mediauttaler at en tilstrammet lovgivning vil komme i strid med ytringsfriheten og mener det i alle fall må gjøres unntak for lokale gratisaviser som jevnlig inneholder viktig samfunnsmessig informasjon.

Forbrukerrådet tar opp ytringsfriheten i en annen sammenheng idet de uttaler at en reservasjonsordning mot informasjon av allmenn interesse vil stride mot hensynet til ytringsfrihet.

Unntaket for «vanlig informasjon av allmenn interesse»

Flere instanser mener unntaket for «vanlig informasjon av allmenn interesse» vil gi opphav til vanskelige avgrensningsspørsmål og forskjellsbehandling.

Edda Media viser til at mange gratisaviser også er en kanal for nødvendig offentlig informasjon. De fleste av deres gratisaviser i Oslo har blant annet inngått avtaler med bydelsadministrasjonene om å være deres kanal for offentlig informasjon ut til befolkningen. De opplyser videre at 10 av 57 menigheter i Oslo benytter deres aviser som kanal.

Norsk Redaktørforening finner det underlig at det skal være mindre legitimt å distribuere en reklamefinansiert gratisavis med allmennyttig informasjon enn et menighetsblad med religiøst relatert informasjon. De spør om dette også vil gjelde dersom menighetsbladet inneholder annonser. Reglene må ramme likt og det bør kun gjøres unntak for offisiell informasjon fra stat og kommune.

Landslaget for Lokalavisermener på sin side det må være reservasjonsrett for offentlig informasjon, i alle fall når den inneholder reklame. De viser til at noen kommuner og fylkeskommuner gir ut informasjonsaviser og lignende med reklame, og ofte setter dette bort til private aktører. Det vil være urimelig forskjellsbehandling dersom denne type offentlig informasjon med reklame ikke er underlagt de samme regler som fulldistribuerte abonnementsaviser og gratisaviser. For mange små lokalaviser er kommunale annonser en viktig del av annonseinntektene.

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet støtter unntaket for informasjon av allmenn interesse .Forbrukerrådetpåpeker at slikt materiell i utgangspunktet er ment som informasjon, ikke som markedsføring. Forbrukerombudet mener at generell informasjon ikke bør rammes selv om skrivene inneholder noe reklame. Grensen må vurderes konkret, blant annet ut fra hovedhensikten med utsendelsen og hvem som utferdiget informasjonsskrivet.

For øvrig opplyser Postenat de ved vurderingen av hva som er uadressert reklame og hva som er alminnelig informasjon legger Forbrukerombudets tolkning til grunn. I praksis fungerer dette bra.

Bransjeregulering fremfor lovregulering

Edda Media og Norpostuttaler at bransjen selv kan iverksette en reservasjonsordning overfor husstander som ikke ønsker redaksjonelle gratispublikasjoner, fremfor å utvide den lovfestede reservasjonsordningen.

Fulldistribusjon av aviser som normalt er til salgs

Forbrukerombudet anser aviser som vanligvis ikke er gratis, men som legges til ikke-abonnenter, som uadressert reklame for avisen som omfattes av reservasjonsretten i markedsføringsloven § 2 c.

Posten, deler av avisbransjen og mediebransjen er ikke enig i denne fortolkningen, og mener fulldistribusjon av løssalgs og abonnementsaviser ikke omfattes av markedsføringsloven § 2 c. De viser også til at fulldistribusjon blir godt mottatt og at avisene er avhengig av fulldistribusjon for å øke lesertallene, som abonnements- og annonseinntekter er knyttet til.

Mediebedriftenes Landsforening (MBL)uttaler bl.a.:

«Det er MBLs oppfatning at fulldistribusjon av abonnementsaviser ikke kan sidestilles med uadressert reklame. Samtidig mener MBL at forbrukerne selv må ha rett til å avgjøre hva man vil ha i postkassen eller på dørmatten, og ingen aviser ønsker å levere produktet til personer som ikke ønsker å motta dette. Derfor er det avgjørende hvordan en reservasjonsadgang organiseres.»

9.2.2.4 Departementets vurdering

Fulldistribusjon av aviser som normalt er til salgs

Høringsrunden viser at det er behov for å klargjøre rettstilstanden for fulldistribusjon av salgsaviser. At en avis fulldistribueres innebærer at den leveres til alle, også de som ikke er abonnenter. Flere aviser som normalt er til salgs fulldistribuerer enkelte utgaver bl.a. for å gjøre avisen kjent blant lesere og annonsører. Et «gratis» eksemplar av en salgsavis er imidlertid ikke det samme som en «gratisavis». Forbrukerombudet har i sin praksis lagt til grunn at «gratis» eksemplar av salgsaviser er å anse som reklame for selve avisen og følgelig må respektere et merke med «nei-takk» til uadressert reklame. Departementet slutter seg til denne fortolkningen. Fulldistribusjon av aviser som normalt er til salgs er i dag omfattet av markedsføringsloven § 2 c.

Reservasjonsrett for alle gratisaviser

Departementet foreslår å gi forbrukerne en rett til å si «nei takk» til alle gratisaviser ved at markedsføringsloven utvides til å omfatte publikasjoner med en ikke ubetydelig andel redaksjonelt stoff. Hensynet til forbrukerne taler for innføre en rett til å takke nei også til slike «redaksjonelle» gratisaviser. Dagens ordning innebærer at forbrukerne kan bli påtvunget gratisaviser de ikke ønsker. Det bør være opp til den enkelte å avgjøre om man vil motta slike aviser. En reservasjonsrett for alle gratisaviser vil også kunne gi en enklere løsning ettersom man i større grad unngår å måtte skille etter andelen redaksjonelt stoff.

Retten til å si nei foreslås utformet som en separat ordning, og det vil være mulig å si nei takk til uadressert reklame og samtidig beholde gratisavisen. Som ved uadressert reklame, vil et merke eller lignende på forbrukerens postkasse og/eller inngangsdør være tilstrekkelig tilkjennegivelse av at vedkommende ikke ønsker gratisaviser.

Utrykket «gratisavis» kan etter ordlyden omfatte ulike publikasjoner, både reklameaviser der reklamedistribusjon er hovedformålet, og redaksjonelle publikasjoner. Gratisaviser der det redaksjonelle innholdet er ubetydelig anses etter gjeldende rett som uadressert reklame. Mange gratisaviser er imidlertid redaksjonelle produkter og viktige meningsbærere, ikke minst i lokalsamfunnet. Det som først og fremst skiller gratisavisene fra ordinære løssalgs- og abonnementsaviser, er finansieringsformen. I motsetning til aviser som normalt er til salgs, baserer gratisavisene seg i all hovedsak på annonseinntekter.

En rett til å si nei takk til redaksjonelle gratisaviser gir mulighet for å avverge fulle dørmatter og postkasser ved fravær over tid. Opphopning av ubestilte aviser kan være en invitasjon til innbrudd og den enkelte bør selv kunne påvirke slike forhold. Flere forbrukere klager til Forbrukerombudet på at de får gratisaviser når de har reservert seg mot uadressert reklame, og mange finner det vanskelig å forstå at ombudet ikke kan gripe inn. En rett til å si nei takk vil i tillegg kunne redusere mengden papiravfall og miljøproblemer knyttet til produksjon og håndtering av papiravfall.

På den annen side faller regulering av redaksjonelt stoff utenfor markedsføringsloven da det ikke er markedsføring. Enkelte høringsinstanser har tatt opp at det kan tilsi varsomhet med å utvide retten til å si «nei takk», ettersom markedsføringsloven da prinsipielt utvides til å omfatte aviser. Departementet antar imidlertid at for den som ønsker å takke nei til en avis vedkommende ikke har bedt om, eller bestilt, er det av mindre betydning om innholdet i avisen er redaksjonelt eller ei.

Departementet kan heller ikke se at en rett for den enkelte til å takke nei til gratisaviser utgjør et inngrep i ytringsfriheten, slik flere høringsinstanser hevder. En reservasjonsrett innebærer ikke et generelt forbud mot å distribuere gratisaviser, kun en begrensning i adgangen til å levere til personer som aktivt har gitt utrykk for at de ikke ønsker å motta avisene. Ytringsfriheten innebærer for øvrig neppe en rett til å påtvinge forbrukerne aviser de faktisk ikke ønsker. Gratisaviser er ikke bestilt, og utgjør ikke del av et bestilt, redaksjonelt produkt, i motsetning til for eksempel innstikk i aviser som er omfattet av redaktøransvaret. En adgang til å reservere seg mot gratisaviser griper etter departementets syn ikke inn i redaktøransvaret. Når forbrukerne, etter eget valg, gis reell mulighet til å reservere seg mot aviser de ikke ønsker, ivaretas forbrukernes ytringsfrihetsinteresser.

Enkelte høringsinstanser ønsker regulering i bransjens egne standarder fremfor lovgivning. Bransjen har ikke tatt konkrete initiativ til å utforme egne reservasjonsordninger, til tross for klager på uønskede gratisaviser. Det finnes i dag ikke reservasjonsordninger for redaksjonelle gratisaviser. Departementet legger til grunn at det er behov for forbrukerbeskyttelse i form av lovregulering.

Unntak for alminnelig informasjon

Departementet ønsker med forslaget ikke å innføre en rett til å si «nei takk» til alminnelig informasjon. Det må dermed trekkes en grense mellom gratisaviser og slik informasjon. Klassifiseringen av ulike typer sendinger vil bero på en konkret helhetsvurdering og den nærmere grensen for hvilke publikasjoner man kan si «nei takk» til må trekkes i praksis. Posten, som er en stordistributør av uadressert reklame, opplyser for øvrig at de har god erfaring med grensen som er trukket opp i praksis mellom uadressert reklame og alminnelig informasjon. Se for øvrig lovforslaget § 17 og merknaden til bestemmelsen.

9.2.3 Innstikk

9.2.3.1 Gjeldende rett og praksis

Innstikk, som er omfattet av redaktøransvaret, i aviser og andre trykksaker, anses ikke som uadressert reklame etter markedsføringsloven § 2 c og er derfor ikke omfattet av reservasjonsretten jf. § 2 c annet ledd. Denne presiseringen kom inn i forbindelse med stortingsbehandlingen av bestemmelsen, jf. Innst. O. nr. 19 (2000 – 2001) på side 8 flg.

Hvordan det såkalte redaktøransvaret nærmere skal avgrenses er ikke nærmere utdypet i lov eller forarbeider.

9.2.3.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble ulike argumenter presentert. Etter en avveining av kryssende hensyn, gikk departementet inn for å videreføre dagens regel som innebærer at det ikke er adgang til å reservere seg

9.2.3.3 Høringsinstansenes syn

Et flertall av høringsinstansene støtter departementets forslag om ikke å endre reglene. Det gjelder blant andre Medietilsynet, Advokatforeningen, Frivillighet Norge, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, Landslaget for Lokalaviser, Magasin- og Ukepresseforeningen, Mediebedriftenes Landsforening, Norsk Postordreforening, Norsk Redaktørforening, NHO, Coop Norge, Bokklubben, Edda Mediaog Egmont Serieforlaget. Disse høringsinstansene viser til at innstikkreklame er en viktig inntektskilde for aviser og andre og til at forbrukerne selv kan velge å si opp abonnementet dersom det er for mange innstikk. Flere, blant andre Mediebedriftenes Landsforening, NHOog Norsk Redaktørforening, viser også til at innstikk er underlagt redaktøransvaret og at en reservasjonsordning vil være betenkelig i forhold til ytringsfriheten.

Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Framtiden i våre hender, Grønn Hverdag, Norges Naturvernforbundog Norpost ønsker at innstikk skal følge samme regler som uadressert reklame. De viser blant annet til at forbrukerne i realiteten ikke har noe valg og at innstikksreklamen genererer store mengder unødig avfall. De viser også til ulik konkurransesituasjon for reklamedistributørene.

Forbrukerombudet uttaler at for forbrukerne kommer det ut på ett om reklamen ligger i eller utenfor avisen. At forbrukerne kan avbestille avisen har liten praktisk betydning all den tid det er snakk om en avis de ønsker å lese. Avisene kan overføre sine kostnader ved å gi forbrukerne anledning til velge bort reklameinnstikk mot å betale mer for avisen. En reservasjonsordning vil heller ikke være et uforholdsmessig inngrep i ytringsfriheten. Dersom innstikk fortsatt unntas fra reservasjonsordningen, ber ombudet om at det kommenteres i forarbeidene hvilke innstikk som omfattes av redaktøransvaret.

9.2.3.4 Departementets vurdering

Etter en samlet vurdering går departementet ikke inn for en rett til å reservere seg mot reklameinnstikk.

På den ene side er det hensyn som taler for å innføre en reservasjonsrett. Forbrukerne har i dag ikke anledning til å si nei takk til uønskede reklameinnstikk i avisen og for mange er det ikke et alternativ å avbestille avisen. Flere finner det vanskelig å forstå at de ikke kan reservere seg. Innstikk generer også store mengder uønsket papirreklame og dermed unødvendig avfall.

På den andre siden er det tungtveiende mothensyn. Avisene har store inntekter fra innstikk og i 2005 utgjorde dette 540 millioner kroner brutto. Inntektene bidrar til lavere priser og dermed til å opprettholde avisen som en konkurransedyktig og viktig kanal for den allmenne samfunnsdebatten. Det er også usikkert hvor stor effekt en reservasjonsordning vil ha på den totale mengden avfall når avisene har mulighet til å ta inn reklamen i avisen.

Departementet har for øvrig merket seg at det er delte meninger om en reservasjonsrett vil være i strid med ytringsfriheten. Mediebedriftenes Landsforeninghar innhentet en juridisk betenkning som konkluderer med at en reservasjonsordning ville innebære et prinsipielt betenkelig inngrep i den redaksjonelle frihet. Det vises bl.a. til at en slik ordning vil være i strid med praksis i Europa og kan skade rammevilkårene for norsk presse. Videre fremholdes at det ikke er påvist noe konkret og tungtveiende behov for lovendring.

Departementet har forelagt spørsmålet for Justisdepartementet som har konkludert med at forbruker- og miljøhensyn vil være legitime grunner for en reservasjonsrett, og at en reservasjonsrett i utgangspunktet ikke kan sies å innebære et uforholdsmessig inngrep i ytringsfriheten. Justisdepartementet mener spørsmålet likevel er tvilsomt dersom en regulering bare har en uvesentlig effekt når det gjelder å nå de målene som ligger bak, sett i forhold til de byrder avisene pålegges.

Forbrukerombudet har i sin høringsuttalelse bedt om avklaring i forarbeidene på hvilke innstikk som er omfattet av redaktøransvaret, dersom dagens regel videreføres.

Etter departementets vurdering følger det av ordlyden i gjeldende markedsføringslov § 2 c annet ledd at alle innstikk i en avis/trykksak omfattes av redaktøransvaret. Det må gjelde uavhengig av om innstikket har sammenheng med avisen/trykksakens øvrige innhold eller ikke, layout mv. Den eneste forutsetningen er at innstikket faktisk er en del av avisen. En publikasjon som er fysisk atskilt fra avisen, men som likevel distribueres sammen med denne, anses som del av avisen der det utrykkelig fremgår at den er et bilag til hovedproduktet. I motsatt fall vil publikasjonen kunne være å anse som uadressert reklame eller gratisavis, omfattet av retten til å si «nei takk».

For at det skal være snakk om et «innstikk» må det etter departementets syn foreligge en form for trykt skrift/publikasjon som det ellers ville være mulig å trykke som annonse i avisen. Andre typer fysiske produkter som til tider distribueres med avisen, for eksempel små flasker med shampoo eller lignende faller utenfor. Det er ikke ønskelig med en utvikling der stadig mer reklame finner veien til forbrukernes postkasser uten at forbrukerne samtidig gis en rett til å si «nei takk».

Se for øvrig lovforslaget § 17 og merknaden til bestemmelsen.

9.3 Dørsalg

9.3.1 Gjeldende rett og praksis

Dørsalg og annet salg utenfor fast utsalgssted er ikke eksplisitt omfattet av reglene om direktemarkedsføring i personopplysningsloven og markedsføringsloven. Salgsformene omfattes imidlertid av de generelle reglene i markedsføringsloven og må i likhet med annet salg og markedsføring ikke være villedende eller urimelig mv.

Datatilsynet antar at denne type salg i noen tilfeller vil kunne omfattes av reservasjonsretten i personopplysningsloven § 26. Forutsetningen er at henvendelsen innebærer behandling av personopplysninger som helt eller delvis skjer med elektroniske hjelpemidler, eller annen behandling av personopplysninger når disse inngår eller skal inngå i et personregister, jf. personopplysningsloven § 3. I tillegg må henvendelsen for øvrig falle inn under denne lovens virkeområde.

9.3.2 Direktivet om urimelig handelspraksis

Direktiv 2005/29/EF om urimelig handelspraksis har bestemmelser om aggressiv handelspraksis som foreslås gjennomført i et generelt forbud i den nye markedsføringsloven i lovforslaget § 9. Se omtale i punkt 7.5 og i merknadene til de enkelte bestemmelsene. I tillegg har direktivets «svarteliste» punkt 25 utrykkelig forbud mot visse handlinger fra dørselger, herunder å ikke forlate forbrukerens bolig når forbrukeren ber om det. Svartelistens bestemmelser vil bli foreslått tatt inn i forskrift til markedsføringsloven. Se omtale i punkt 7.2.

9.3.3 Forslag i høringsnotatet

Departementet spurte i høringsnotatet om det bør innføres en reservasjonsadgang som gjelder alle former for dørsalg. Uanmodede personlige henvendelser i markedsføringsøyemed hjemme hos forbrukeren vil av mange oppleves som inngripende i privatlivet.

Departementet foreslo en ny bestemmelse i markedsføringsloven som gir forbrukerne rett til å reservere seg mot dørsalg, og viste til at det ikke bør være noen mindre rett til å reservere seg mot dørsalg enn mot reklame i posten. Departementet forutsatte at en adgang til å si «nei takk» til dørsalg burde tilpasses dagens reservasjonsordning mot uadressert reklame.

9.3.4 Høringsinstansenes syn

I alt 21 høringsinstanser har uttalt seg. Av disse støtter 8 instanser departementets forslag, 6 instanser mener man bør innføre krav om forhåndssamtykke og 6 instanser gikk mot forslaget. Landslaget for Lokalaviserhar synspunkter på forslaget, men tar ikke klart stilling.

NORDMA, Mediebedriftenes Landsforening, Den norske Forleggerforening, ANFO, Bertmark Norge AS (Bertmark Norge) og Landsforeningen for hjerte- og lungesyke går alle mot forslaget. Flere ser ikke behov for lovregulering og viser til at det er få klager og at bransjene har gode rutiner. ANFO uttaler at kostnaden ved dørsalg er relativt stor og risikoen for at denne salgsformen skal øke er derfor mindre enn forutsatt i høringsnotatet.

NORDMA mener de berørte bransjer bør oppfordres til å lage bransjenormer for dørsalg i stedet for lovregulering. Dårlig atferd fra selger vil uansett rammes av generalklausulen.

Noen høringsinstanser bl.a. Mediebedriftenes Landsforening, Landslaget for Lokalaviser, Bertmark Norgeog Landsforeningen for hjerte- og lungesykeviser til at en reservasjonsrett vil få økonomiske konsekvenser for bransjer og virksomheter de representerer (aviser, forlag og frivillig virksomhet).

Landsforeningen for hjerte- og lungesyke uttaler at hensynet til frivillig virksomhet må veie tyngre enn hensynet til privatlivets fred, og viser til at dørsalg av medlemskap, julemerker, lodd, toalettpapir og pins mv. er en svært viktig inntektskilde for mange frivillige organisasjoner.

Advokatforeningen, NHO, Datatilsynet, Magasin- og Ukepresseforeningen, Norsk Postordreforening, Frivillighet Norge,Coop Norge og Norges kvinne- og familieforbund støtter departementets forslag om å gi forbrukerne en generell rett til å reservere seg mot dørsalg.

Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Norges Naturvernforbund,Grønn Hverdag, LO ogNorges Bygdekvinnelag er positive til forslaget, men mener man bør gå lenger og innføre et krav om forhåndssamtykke.

Forbrukerrådet, Forbrukerombudetog LOuttaler at selv om dørsalg ikke er utbredt i dag, kan omfanget øke, blant annet som følge av innstramminger i andre markedsføringskanaler. De viser til at dørsalg er en påtrengende markedsføringsform som trenger inn i privatlivets fred.

Forbrukerombudet uttaler at dørsalg sjelden er ønsket, hvis man ser bort fra loddsalg fra idrettsforeninger og lignende. Med jevne mellomrom mottar ombudet klager på dørselgere som skal ha utøvd et utilbørlig press. Det er oftest eldre og andre hjemmeværende som utsettes for dette, da dørsalg som regel skjer på dagtid. Flere av virksomhetene som ombudet ellers mottar mange klager på, har dørsalg som en viktig salgsform. Det gjelder bl.a. innenfor alarm-, telefoni- og strømbransjen. Forbrukerne klager på dårlige avtalevilkår, manglede informasjon om angrerett og villedende opplysninger om abonnementsvilkårene.

NHO uttaler at en reservasjonsrett vil likestille dørsalg med telefonsalg og postreklame, og at forslaget slik sett er rimelig, men NHO kan ikke se at behovet er tilstrekkelig utredet.

Datatilsynet mottar få klager på dørsalg og uttaler at det i dag er usikkerhet knyttet til regler for slik bruk av markedsføring, herunder om markedsføringen faller innenfor virkeområdet til personopplysningslovens § 3 eller ikke.

Frivillighet Norge uttaler at de støtter forslaget, men synes å forutsette at frivillige virksomheters dørsalg av ulike produkter ikke vil bli omfattet av en reservasjonsrett.

9.3.5 Departementets vurdering

Dørsalg er en påtrengende markedsføringsform som trenger inn i privatlivets fred, i visse tilfeller i enda større grad enn telefonsalg. Det er grunn til å anta at dørsalg sjelden er ønsket, hvis man ser bort fra noen frivillige virksomheters salg. Det bør være opp til den enkelte å avgjøre om man ønsker å bli oppsøkt på denne måten. Dette taler for å lovregulere en generell reservasjonsrett mot dørsalg. Det ville også gi bedre samsvar med at det er reservasjonsrett mot postreklame som er en mindre inngripende markedsføringsform.

På den annen side uttaler flere av de som er imot forslaget at det ikke er behov for lovregulering. De viser til få klager og at bransjene som driver med dørsalg har gode rutiner. Departementet vil likevel påpeke at Forbrukerombudet jevnlig mottar klager på dørselgere. I tillegg har flere av virksomhetene som ombudet mottar mange klager på dørsalg som en viktig salgsform. Lav klageandel på dørsalg må også sees i sammenheng med at dørsalgsformen er lite utbredt. Innstramninger i reglene for andre markedsføringskanaler kan føre til oppblomstring av dørsalg, i tillegg til gatesalg og salg fra stands mv. Det vil i så fall øke forbrukernes behov for beskyttelse.

Det er imidlertid usikkert i hvilket omfang dørsalg vil øke. Det avhenger av graden av innstramming i andre markedsføringskanaler, herunder telefonmarkedsføring, og utbredelsen av mer effektive og mindre kostnadskrevende markedsføringsformer som markedsføring på Internett, salg fra stands mv.

Forbrukerne vil også få beskyttelse i nye regler om aggressiv handelspraksis. Pågående dørselgere vil kunne rammes av det generelle lovforbudet mot slik praksis, se punkt 7.5. Dørselgere som unnlater å etterkomme anmodninger om å forlate stedet eller om ikke å komme tilbake, vil omfattes av svartelistens forbud mot visse handlinger fra dørselger. Forbrukerne har for øvrig angrerett ved dørsalg, jf. lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven).

Departementet går i denne omgang ikke inn for å lovfeste en generell reservasjonsrett mot dørsalg, men vil følge utviklingen nøye.

Det er ingen ting i veien for at forbrukerne selv merker dørene med «nei takk» til dørsalg. Manglende respekt for forbrukerens ønske vil etter omstendighetene kunne rammes av bestemmelsene om urimelig og aggressiv handelspraksis.