5 Etiske og moralske aspekter i markedsføring
5.1 Uetisk markedsføring mv. – strid mot god markedsføringsskikk
5.1.1 Gjeldende rett
Dagens generalklausul, § 1 første ledd, inneholder tre rettslige standarder:
«god foretningsskikk næringsdrivende imellom»,
«urimelig i forhold til forbrukere», og
«for øvrig strider mot god markedsføringsskikk».
I dette kapitlet behandles sistnevnte. De to andre rettslige standardene behandles i henholdsvis punkt 14.1 og 7.1.2.1.
Begrepet «god markedsføringsskikk» kom inn i loven i 1997, jf. Ot.prp. nr. 70 (1995 – 96) og den forutgående utredningen NOU 1995:2. Hovedhensikten med innføringen av begrepet var å skjerpe generalklausulen og å klargjøre rettstilstanden når det gjelder uetisk markedsføring. Begrepet er en rettslig standard, hvor det nærmere innhold må fastlegges gjennom praksis.
Også før lovendringen ble det slått ned på uetisk markedsføring. En kjent sak er Markedsrådets sak nr. 22/94 (Benetton), der rådet fant at avbildning av blodige klær som henspeilet på krigen i Jugoslavia var støtende og urimelig overfor forbrukerne.
Det som rammes er markedsføring som tar i bruk virkemidler som krenker de moralnormer eller etiske normer som må regnes som alminnelig gjeldende i det norske samfunn, det vil si virkemidler folk flest vil finne støtende når de brukes i reklameøyemed. Forarbeidene nevner at det ikke er tilstrekkelig at en del mennesker anser reklamen som «uheldig», «umoralsk», «stilløs» eller liknende. Det er med andre ord de mer grove overtramp som rammes. Begrepet gjelder både i forhold mellom næringsdrivende og forbrukere og næringsdrivende imellom.
I praksis er det bl.a. nedlagt forbud mot markedsføringstiltak som oppfordrer til lovbrudd eller brudd på sikkerhetsnormer. I Markedsrådets sak nr. 21/1999 (Esso) ble det ansett å være i strid med god markedsføringsskikk å gi inntrykk av at politiet ikke tok kjøring mot rødt lys alvorlig.
I forarbeidene påpekes det at usømmelig reklame kan rammes som stridende mot god markedsføringsskikk. Praksis har vist at det skal ganske mye til før reklame forbys på dette grunnlag alene, jf. Markedsrådets sak nr. 12/2002. Videre nevner forarbeidene at det å oppfordre til miljøskadelig adferd også etter omstendighetene kan rammes.
Det vil videre kunne være i strid med god markedsføringsskikk å diskriminere ut fra religion, rase eller nasjonalitet eller dersom annonsen krenker personers religiøse eller politiske overbevisning. Det er hensynet til kollektive forbrukerinteresser og mer allmenne samfunnsinteresser som skal legges til grunn i vurderingen. Forbrukerombudets sak 97 – 1271 (Norske Meierier) gjaldt en annonse for Moccapudding. Ombudet konkluderte med at det var i strid med god markedsføringsskikk å sammenstille den hellige Kaba-stenen i pilgrimsbyen Mekka med nevnte pudding. Det ble vist til lovens forarbeider og uttalt at annonsører bør utvise stor varsomhet i utformingen av reklame som kan krenke noens religiøse overbevisning. Annonsens sammenstilling av materielt forbruk og religiøse symboler ville lett oppfattes som støtende.
Forbrukermyndighetene har også funnet det i strid med god markedsføringsskikk å benytte vold som oppmerksomhetsvekker i reklamen eller å spille på frykt, angst eller redsel. Forbrukerombudets sak 97 – 2095 gjaldt en reklamefilm for briller, der det ble vist en forhørsscene med tortur. En mann med briller fikk vann kastet i ansiktet, hodet ble slått hardt mot bordet mens han var bakbundet, og han ble utsatt for trusler. Reklamen ble ansett i strid med god markedsføringsskikk.
Når det gjelder praksis vedrørende markedsføring rettet mot barn og unge, vises det til punkt 8.1 nedenfor.
5.1.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet anførte departementet at praksis om den rettslige standarden «strider mot god markedsføringsskikk» må kunne sies å være begrunnet i annet enn økonomiske hensyn, og at den således faller utenfor virkeområdet til direktivet om urimelig handelspraksis. Dersom moralske aspekter settes i direkte sammenheng med produktet av den næringsdrivende selv, vil en derimot kunne være innenfor direktivets virkeområde. Som eksempel ble nevnt uriktige påstander om at den næringsdrivende ikke utnytter barnearbeid. Villedende og uriktig bruk av etiske og miljørelaterte påstander i markedsføringen vil således kunne være innenfor direktivets virkeområde og måtte vurderes etter dettes urimelighetsstandard.
Departementet foreslo å videreføre forbudet mot uetisk markedsføring i den nye loven, samt å angi en del nærmere vurderingskriterier. Følgende ordlyd ble foreslått:
«En markedspraksis er urimelig dersom den strider mot god markedsføringsskikk overfor forbrukere. Ved vurderingen kan det blant annet legges vekt på om markedspraksisen krenker allmenne etikk- og moraloppfatninger, om det tas i bruk støtende virkemidler, eller om markedspraksisen, på grunn av utforming, format, omfang eller innhold, fremstår som særlig påtrengende.»
I høringsforslaget ble denne bestemmelsen foreslått innplassert i et eget kapittel med tittelen «Annet enn forbrukernes økonomiske interesser».
Siden begrepet «god markedsføringsskikk» i følge forarbeidene også gjelder i forhold næringsdrivende imellom, ble det dessuten foreslått å innarbeide begrepet i en egen generalklausul for handlinger næringsdrivende imellom.
5.1.3 Høringsinstansenes syn
Advokatforeningen kommenterer forslaget slik:
«Advokatforeningen er enig i at direktivet ikke er til hinder for en delvis videreføring av gjeldende § 1 som foreslått i utkastets § 3 – 1, men vil likevel peke på at praktiseringen av reglene må skje med forsiktighet i forhold til direktivets ordlyd for øvrig. Spesielt når det gjelder standarden «god markedsføringsskikk» kan det være grunn til å peke på at det må være tale om en «krenkelse av grunnleggende moral- eller etikkoppfatninger – oppfatninger som må antas å være felles for en majoritet av borgerne.» (Ot.prp. nr. 70 (1995 – 1996).
Advokatforeningen antar at det praktiske virkeområdet for forbudene mot markedsføring i strid med god markedsføringsskikk eller kjønnsdiskriminerende markedsføring er relativt lite, men antar at det kan ha en pedagogisk effekt å beholde reglene som foreslått i utkastet.»
Norsk Postordreforeninguttaler at ettersom diskriminering allerede i dag kan rammes av § 1, første ledd, ville det være en fordel om det også synliggjøres i den nye loven, spesielt ettersom den nødvendigvis vil bli oppfattet som mer detaljert og dermed noe mer «uttømmende» enn den eksisterende loven.
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)uttaler følgende (om resten av generalklausulen):
«HSH støtter i utgangspunktet departementets forslag til en videreføring av dagens generalklausul. Men det kan likevel være fornuftig å foreta en presisering i tråd med direktivets art. 5 nr. 3 i forhold til særlige sårbare forbrukergrupper. På denne måten unngår man også behovet for særskilte bestemmelser for disse gruppene, herunder en særskilt regulering om markedsføring i forhold til barn.»
NORDMA har følgende kommentarer:
«Direktivet har ingen bestemmelser vedrørende markedspraksis som ikke har betydning for forbrukerens økonomiske interesser. Det er således innenfor dette feltet et spørsmål om vi skal gå videre enn det som er nødvendig.
NORDMA er av den oppfatning at det er viktig at all markedsføring gjøres innenfor det som til enhver tid anses som «god markedsføringsskikk». Slike vurderingstemaer er imidlertid vanskelig å vite rekkevidden av. Dette kan være med på å skape et uryddig rettsbilde for den næringsdrivende. NORDMA er derfor opptatt av at forbud konkretiseres i så stor grad som mulig.
Departementet har i sitt høringsforslag foreslått en egen bestemmelse for å beskytte også forbrukerens ikke-økonomiske interesser. Bestemmelsen er i all hovedsak en videreføring av deler av dagens markedsføringslov § 1. NORDMA ser det som positivt at det i bestemmelsens 1. ledd nærmere defineres hva som skal legges i vurderingen av om en praksis/handling strider mot «god markedsføringsskikk». Dette synes i all hovedsak å gjenspeile dagens praksis. En nærmere eksemplifisering på dette feltet er med på å lage større forutsigbarhet når det gjelder rettsstilling for den næringsdrivende.»
TV2uttaler følgende:
«Til § 3 – 1 bemerker TV2 at man nettopp på disse feltene bør gjøre en nærmere vurdering av reguleringens forhold til ytringsfriheten. Slik reguleringen nå fremtrer viser den i stor grad til det som flertallet anser som akseptabelt. En slik regulering reiser grunnleggende problemstillinger i forhold til mindretallets posisjon og vern. Vi ber således om at man enten generelt eller spesielt her tar inn et tillegg som viser til ytringsfrihetens grenser. «En markedspraksis er urimelig dersom den – hensyntatt ytringsfriheten – strider mot god markedsføringsskikk.»
Landsorganisasjonen i Norge (LO) støtter departementets vurdering om å videreføre lovens regler som ikke behandles i direktivet, herunder regler for uetisk markedsføring
Næringslivets Hovedorganisasjon(NHO)uttaler at de deler departementets vurderinger når det gjelder om og hvordan dagens generalklausul skal videreføres.
Forbrukerombudet uttaler på generelt grunnlag at han har positive erfaringer med generalklausulen og at den har vist seg å være et fleksibelt verktøy som kan fange opp praksis som faller på siden av det aksepterte, også når utviklingen går for raskt til at lovgiver kan holde tritt med den i form av spesifikke regler. Videre uttaler ombudet følgende:
«Når det gjelder begrepet «god markedsføringsskikk» i § 1,1, støtter jeg departementets forslag om at praksis i forhold til dette blir videreført gjennom et eget kapittel. Det er viktig fortsatt å kunne forby markedsføring ut fra andre hensyn enn rent økonomiske, og jeg ser det som hensiktsmessig å atskille en slik bestemmelse fra bestemmelsene som gjennomfører direktivet. På denne måten vil det være klart både for forbrukere, næringsdrivende og ikke minst håndhevere av loven at praksis ikke vil måtte følge EUs krav på dette området, og at tidligere praksis kan videreføres. Jeg finner det også hensiktsmessig og klargjørende å innta vurderingskriteriene fra praksis i lovbestemmelsen.
(…)
Markedsføringsloven har aldri vært, og er heller ikke i dag, en lov som gir vern for spesielle grupper som føler seg diskriminert. Det er de allmenne forbrukerinteressene som skal legges til grunn for vurderingen, og ved vurderingen av om noe er støtende og urimelig vil det legges vekt på oppfatningen ut fra et samfunnsmessig synspunkt.
Når dette er sagt, kan det ikke utelukkes at markedsføring som diskriminerer enkelte grupper vil kunne anses urimelig etter markedsføringsloven. Markedsføring som diskriminerer eksempelvis homofile vil fort kunne anses støtende og urimelig også ut fra et allment samfunnsmessig synspunkt. Saken om annonse for Moccapudding kan ses som et eksempel på at man fant markedsføringen tilstrekkelig støtende ut fra et samfunnsmessig synspunkt for å gripe inn etter markedsføringsloven.
Det må for øvrig nevnes at mfl. § 1 er en rettslig standard, og at vurderingen av hva som vil anses støtende ut fra et samfunnsmessig synspunkt vil måtte baseres på de til enhver tid gjeldende verdinormer i samfunnet. Det er således ikke gitt at Forbrukerombudet ville grepet inn overfor en tilsvarende markedsføring som den ovennevnte hvis denne forelå i dag.»
Framtiden i våre hender kommenterer forslaget slik:
«Det er meget prisverdig at departementet foreslår at den allmenne etikk- og moraloppfatning skal kunne brukes som ankepunkt ved urimelig markedspraksis. Vi støtter departementets forslag fordi vi ser at loven vil favne videre og medføre at langt flere saker av etisk-moralsk art kan bli vurdert.
Vi foreslår en innføres et nytt ledd hvor det kommer fram at det ikke skal være lov til å drive markedsføring for varer eller tjenester som har betydelige negative miljøkonsekvenser (et eksempel: markedsføring av fossilt brensel må forbys, jmf. Forbud av markedsføring av tobakk og alkohol).»
5.1.4 Departementets vurderinger
Norsk Postordreforening reiser spørsmål om å synliggjøre i lovteksten at diskriminering i markedsføring kan rammes. Forbrukerombudet påpeker på sin side at diskriminering kan stride mot god markedsføringsskikk, men at det i og for seg ikke er hensynet til den som føler seg diskriminert som er i fokus. Det som vurderes er om reklamen er støtende ut fra et samfunnsmessig synspunkt.
Departementet understreker at markedsføring som kan oppfattes som nedsettende/diskriminerende, vil kunne finnes i strid med «god markedsføringsskikk». Det er likevel slik at denne delen av generalklausulen skal beskytte flertallets interesser av å ikke bli utsatt for støtende virkemidler i markedsføring, noe som er noe annet enn diskrimineringsvern. Det er videre de allmenne forbrukerhensynene som skal legges til grunn for vurderingen, og ikke vernet til særskilte grupper. I denne sammenheng vises det til kapittel 6 nedenfor om kjønnsdiskriminerende reklame.
Det er også mange andre forhold som kan krenke allmenne etikk- og moraloppfatninger, for eksempel å vise ringakt for menneskeverdet, religiøs eller politisk overbevisning, sikkerhet eller oppfordre til lovbrudd eller helseskadelig adferd. Hvis man skal nevne diskriminering i lovteksten, bør man også nevne en del av de andre relevante eksemplene.
Departementet har merket seg at NORDMA påpeker at eksemplifisering av hva som kan anses i strid med god markedsføringsskikk, vil være med på å skape større forutsigbarhet for de næringsdrivende. Ulempen med dette er bl.a. at det kan være fare for at bestemmelsen oppfattes antitetisk. Etter som samfunnet utvikler seg, vil de generelle etikk- og moraloppfatningene endres. Hvis man først begynner å eksemplifisere hva som kan stride mot etiske og moralske normer, vil det også oppstå behov for å endre lovteksten over tid. Eksempelvis nevner forarbeidene fra 1996 diskriminering i forhold til rase, religion eller nasjonalitet. I dag ser man kanskje bredere på begrepet diskriminering og kunne også legge til diskriminering på grunn av alder, funksjonshemming og seksuell legning. For å gjøre lovteksten mer tidsbestandig er det etter departementets syn ønskelig å ikke utforme den for detaljert. Departementet foreslår etter dette at man ikke nevner diskriminering uttrykkelig i lovteksten, men at det vises til at det ved vurderingen av om markedsføring strider mot god markedsføringsskikk legges vekt på om markedsføringen krenker allmenne etikk- og moraloppfatninger, eller om det tas i bruk støtende virkemidler, jf. forslag til § 2 første ledd.
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) uttaler at det kan være fornuftig å foreta en presisering i tråd med direktivets bestemmelser om særlige sårbare grupper, for å unngå særbestemmelser om dette, herunder om markedsføring til barn. Til dette vil departementet bemerke at bestemmelsen om god markedsføringsskikk er basert på hensyn som smak og anstendighet, som nettopp ikke berøres av direktivet. Departementet har tatt det standpunkt at det bør innføres særregler for å beskytte barn som en særlig sårbar gruppe, jf. proposisjonen kapittel 8 og lovforslaget kapittel 4. Departementet ser dermed ikke grunn til å innarbeide regler om særlige sårbare grupper i bestemmelsen om god markedsføringsskikk mv.
TV2 ber om at man tar inn en henvisning til ytringsfrihetens grenser. Bestemmelsen om god markedsføringsskikk er en videreføring av gjeldende rett, og departementet er ikke kjent med at det har vært spesielle spørsmål om forholdet til ytringsfriheten ved praktiseringen av denne bestemmelsen. Ytringsfriheten er grunnlovestet og vil gjelde uavhengig av reguleringen i markedsføringsloven. For øvrig vises det til punkt 3.5 om forholdet til ytringsfriheten.
Framtiden i våre hender foreslår å forby markedsføring av produkter som har betydelige negative miljøkonsekvenser, f.eks. fossilt brensel. Etter departementets syn er forslaget for vidtgående, fordi man da ville forby markedsføring av en rekke forskjellige produkter som det er lovlig å selge, f.eks. bensin og flyreiser. Videre ville en slik regulering reise problemstillinger som forholdet til ytringsfriheten og våre forpliktelser etter EØS-avtalen.
Det er ellers lagt til grunn at miljøhensyn til en viss grad er ivaretatt gjennom begrepet «god markedsføringsskikk», siden forarbeidene uttrykkelig nevner at det å oppfordre til miljøskadelig adferd i markedsføring vil kunne rammes, jf. Ot.prp. nr. 70 (1995 – 96) side 11. Videre heter det på side 12 – 13 at miljøargumentasjon mv. må holde seg innenfor de stramme rammene som begrepet «god markedsføringsskikk» setter på dette området. Villedende miljøargumentasjon vil også kunne rammes av dagens § 2 om villedende forretningsmetoder og lovforslaget §§ 7 og 8 om villedende handlinger/utelatelser.
De nordiske forbrukerombudene har utarbeidet en veiledning om bruk av etiske og miljørelaterte påstander i markedsføringen fra februar 2005. Forbrukerombudet har også egne retningslinjer på dette området fra juni 2003. Departementet antar at retningslinjene vil kunne videreføres etter den nye loven.
Departementet ser at det kan være behov for å ytterligere styrke miljøhensyn i forbindelse med markedsføring, og vil ta initiativ til at dette utredes nærmere.
Departementet foreslår etter dette å videreføre den rettslige standarden «god markedsføringsskikk» i lovforslaget § 2 første ledd. Det er foretatt noen redaksjonsmessige endringer sammenliknet med høringsforslaget, men det tilsiktes ingen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. For øvrig vises det til de spesielle merknadene til bestemmelsen.
5.2 Særlig påtrengende markedsføring
5.2.1 Gjeldende rett
Markedsføringsloven § 1 tredje har følgende ordlyd:
«Ved vurderingen av om første eller annet ledd er overtrådt, kan det blant annet legges vekt på om reklamen, på grunn av utforming, format, omfang eller andre virkemidler, fremstår som særlig påtrengende.»
Bestemmelsen ble innført i 1997, jf. Ot.prp. nr. 70 (1995 – 96) og NOU 1995:2. Det man særlig har tenkt på, er reklame som henvender seg til publikum på offentlige steder, f.eks. reklame på store plakater («superboards») der folk ferdes, reklame på busser og trikker mv. Også reklame på TV er ment å omfattes av bestemmelsen. Det essensielle er at slik reklame er mer vanskelig enn ellers å verne seg mot.
Oppregningen i lovteksten av momenter det kan legges vekt på, er ikke uttømmende. Selv om lovgiver først og fremst har tatt sikte på den måten reklamen fremtrer på, kan også reklamens innhold få betydning for om den oppleves som særlig påtrengende.
En av de første sakene som Forbrukerombudet behandlet etter lovendringen, gjaldt reklameplakater på blant annet busser, trikker og t-banevogner. Plakatene avbildet to kvinner, der kvinnen i bakgrunnen var kledd i pen drakt, mens kvinnen foran hadde åpen jakke med tilnærmet bar overkropp (kun et bånd skjulte brystvortene). Teksten lød: «Vi har klærne som du egentlig vil kle deg i». Forbrukerombudet la vekt på at plakaten var av stort format og plassert på offentlige steder der den traff alle grupper forbrukere, ikke bare de som selv har oppsøkt medier hvor slike kvinneavbildinger vil kunne forekomme. Det ble vist til § 1 tredje ledd og konstatert at tiltaket på denne bakgrunn var å anse som kvinnediskriminerende og i strid med § 1 annet ledd.
5.2.2 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn
I høringsnotatet gav departementet uttrykk for at bestemmelsen om særlig påtrengende reklame er et viktig supplement til generalklausulen og bestemmelsen om kjønnsdiskriminerende reklame. Departementet gav også uttrykk for at bestemmelsen er viktig i en tid der markedsføringen er blitt mer synlig og finner stadig nye kanaler, og der reklame kan oppleves som påtrengende. Bestemmelsen er basert på smaks- og anstendighetshensyn, og en er derfor utenfor området som harmoniseres av direktivet om urimelig handelspraksis.
Norsk Postordreforening og Norges Kvinne og Familieforbund er enige med departementet i at bestemmelsen om særlig påtrengende reklame videreføres.
Forbrukerombudet støtter departementets forslag når det gjelder særlig påtrengende reklame, og finner det hensiktsmessig at det vises til dette momentet i lovteksten.
Framtiden i våre hender foreslår at ordet «kanal» føyes til i setningen «… eller om markedspraksisen, på grunn av utforming, format, omfang eller innhold, fremstår som særlig påtrengende».
5.2.3 Departementets vurderinger
Ingen høringsinstanser har innvendinger til at dagens bestemmelse om særlig påtrengende reklame videreføres. Etter departementets syn har bestemmelsen fortsatt sin berettigelse og må antas å ha det også i fremtiden. Departementet kan imidlertid ikke se noen spesiell grunn til at «kanal» skal tilføyes ordlyden, slik Framtiden i våre hender foreslår. På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget i høringsnotatet, men med noen redaksjonsmessige endringer.
Det vises til forslag til § 2 tredje ledd.
5.3 Veldedighet i markedsføring
5.3.1 Gjeldende rett
De nordiske forbrukerombudene ga i februar 2005 ut en veiledning om bruk av etiske og miljørelaterte påstander i markedsføringen. Her fremgår det blant annet at det bør vises varsomhet med å benytte veldedige institusjoner eller gode formål i forbindelse med markedsføring. Dersom det opplyses om at virksomheten støtter gode formål eller veldedige institusjoner, må det gis presise opplysninger om hvordan denne støtten manifesterer seg og hvor stor del av prisen på en vare som går til det gode formålet.
Her avviker norsk praksis fra de nordiske retningslinjene, jf. Markedsrådets sak nr. 23/1991. Markedsrådet la her ned forbud mot bruk av teksten «Når du benytter denne fotoposen støtter du samtidig Den Norsk Kreftforening med 10 kroner», med henvisning til § 1 første ledd. Det ble ansett urimelig ovenfor forbrukerne å knytte støtte til veldeldige formål direkte til omsetningsvolumet, slik at det ble lagt på den enkelte forbruker å bidra til støtten. Momenter som normalt er sentrale ved forbrukerens transaksjonsbeslutning, slik som produktets pris og kvalitet, ville i så tilfelle kunne komme i bakgrunnen.
5.3.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet redegjorde departementet for at både Forbrukerombudet og bransjen overfor departementet har gitt uttrykk for at norsk praksis bør endres på dette punktet. Tanken bak den nevnte saken fra Markedsrådet var at det forelå et villedningselement, siden produsenten tok inn utenforliggende elementer i markedsføringen. I dag viser det seg imidlertid at forbrukerne er opptatt av etiske aspekter.
Departementet anførte at det er grunnlag for å endre praksis på dette punktet, i tråd med de nordiske retningslinjene. Etiske aspekter kan ikke lenger regnes som utenforliggende elementer i markedsføringen. Forbrukeren ønsker ofte å vite hvor stort beløp som går til det aktuelle veldedige formål, og dagens praksis medfører en tilsløring av dette.
5.3.3 Høringsinstansenes syn
Norsk Postordreforeningog Kreativt Forum slutter seg til departementets forslag om å endre praksis mht. veldedighet i markedsføring.
Coop Norge AS uttaler følgende:
«Den norske rettstilstand vedrørende markedsføring av en bedrifts støtte til gode formål eller veldedige institusjoner (kjøpsutløsende donasjoner) avviker i dag bl.a. fra praksis i Sverige og Danmark. Coop Norge er enig med departementet i at norsk praksis på dette punkt bør endres, slik at den blir i samsvar med de øvrige nordiske land. Opplysninger i markedsføringen om at konkret angitte beløp/andel går til veldedige formål og lignende bør være tillatt.»
NORDMA kommenterer forslaget slik:
«NORDMA har for øvrig merket seg med glede at Departementet nå vil endre den praksis som har vært i Norge vedrørende forbud mot veldedighet i markedsføringen. Vi ser det som positivt at Norge nå vil være i tråd med de nordiske retningslinjene på dette feltet.»
Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) har følgende merknader:
«Her avviker norsk praksis fra de nordiske retningslinjene. Det bør i markedsføring være anledning til å opplyse om at man støtter frivillig virksomhet og hvordan denne støtten manifesterer seg i prisen på produktet, slik regelen er etter de nordiske retningslinjene. LHL mener derfor at norsk praksis må endres slik at den blir i tråd med de nordiske retningslinjene.»
Frivillighet Norge uttaler:
«Frivillighet Norge går inn for at forbudet mot kjøpsutløsende donasjoner bør oppheves. Vi vil anføre at det er grunnleggende forskjell på kjøpsutløsende donasjoner og andre former for tilgift fordi denne type samarbeid mellom næringslivet og frivillig sektor bygger opp under en ønsket utvikling i retning av å øke bedriftenes samfunnsansvar og sosiale bevissthet. Slike samarbeidsavtaler er vanlige i Europa med unntak for Island og Norge. De oppleves som en fordel både for bedriftene og frivilligheten samtidig som det gir forbrukerne en mulighet til å støtte på en måte som oppleves positivt.
Vi går videre inn for at det lovfestes informasjonskrav når kjøpsutløsende donasjoner benyttes som innsamlingsmetode og foreslår at disse innebærer følgende
At produkter merkes med formål.
At produktet merkes med beløp til formål pr. solgte enhet.
At pengestrømmen godkjennes av revisor.
Frivillighet Norge mener videre at kjøpsutløsende donasjoner som innsamlingsmetode må likestilles med andre innsamlingsmetoder, og følgelig være underkastet IKs årlige kontroll og godkjenning, ref. pkt. 2.1. siste avsnitt.»
Forbrukerombudet kommenterer forslaget slik:
«Departementet påpeker i høringen at norsk praksis i dag avviker noe fra det som følger av den nordiske veiledningen om bruk av etiske og miljørelaterte påstander i markedsføringen. Jeg er enig i at norsk praksis bør endres på dette punktet, slik at det ikke anses urimelig som sådan å knytte støtte til veldedige formål direkte til omsetningsvolumet.
Det er imidlertid viktig å presisere at bruken av veldedige og miljømessige påstander i markedsføringen også kan falle inn under bestemmelsene om forbrukernes økonomiske interesser, da slike påstander ofte kan være egnet til å villede og å endre forbrukernes økonomiske adferd. Dette vil eksempelvis være tilfellet dersom det brukes uriktige påstander om hvor stor andel av inntektene som går til et veldedig formål.»
5.3.4 Departementets vurderinger
Ingen høringsinstanser har vært negative til høringsforslaget. Departementet legger etter dette til grunn at praksis endres, slik at det ikke lenger regnes som urimelig som sådan å knytte støtte til veldedige formål direkte til omsetningsvolumet. For øvrig vil veldedige og miljømessige påstander kunne vurderes opp mot de generelle bestemmelsene i lovforslaget, herunder § 7 om villedende handlinger.
Ytterligere regulering av kjøpsutløsende donasjoner, som Frivillighet Norge foreslår, faller utenfor rammene for dette lovarbeidet.