2 Bakgrunnen for lovforslaget
2.1 Bakgrunn og historikk
Bestemmelsene i markedsføringsloven gjelder hovedsakelig beskyttelse av forbrukerne, og disse bestemmelsene håndheves av Forbrukerombudet og Markedsrådet. Håndhevingsapparatet er nærmere omtalt i punkt 15.1. Når det gjelder bestemmelser som regulerer forholdet næringsdrivende imellom er det opp til de næringsdrivende selv å ivareta sine rettigheter enten via domstolene eller via Næringslivets Konkurranseutvalg (oppnevnt av næringsorganisasjonene) som avgir rådgivende uttalelser.
Loven bygger i stor grad på generelle og skjønnsmessige forbud. Dette har vist seg å være en reguleringsform som gir praksis tilpasset samfunnsutviklingen. Etter hvert har det imidlertid kommet inn flere spesifikke forbud, særlig som resultat av EØS-regelverk.
I 1922 fikk man den første lov i Norge om konkurranse. Loven tok først og fremst sikte på å regulere forholdet mellom de næringsdrivende og sette etiske standarder for næringslivet, men også hensynet til forbrukerne ble trukket frem ved praktiseringen av loven.
I 1960 tok man fatt på revisjon av lov om utilbørlig konkurranse fra 1922 (konkurranseloven) som er forløperen til dagens lov om markedsføring. Først og fremst var det ønsket om utvikling av likt regelverk i Norden som var foranledningen for revisjonen. Det var imidlertid også spørsmål om ikke loven burde innlemmes i prisloven, men dette ble avvist. Lovforslaget ble fremlagt i 1966 og skiller seg vesentlig fra det som senere ble lov om markedsføring. Departementet ønsket ikke bare å betone spørsmålet om utilbørlig konkurranse, men også hensynet til forbrukerne og allmennhetens interesser i sunne markedsforhold. Departementet mente det var behov for forholdsvis strenge regler på dette området, og utarbeidet et utkast til «Lov om markedsmisbruk». Forslaget bygget i vesentlig grad på komiteens innstilling, men hadde en del tilleggsforslag. Særlig er forbrukerhensynet trukket frem og tydeliggjort i lovteksten. Bestemmelsen om villedende markedsføring ble utdypet. Tilgiftforbudet ble foreslått utvidet og det ble foreslått innført et forbud mot utlodninger.
Håndheving av konkurranseloven av 1922 foregikk delvis gjennom domstolene og delvis gjennom næringslivets egne responsa- og konkurranseutvalg. Departementet så det som en viktig offentlig oppgave å håndheve regelverket og føre løpende tilsyn med at lovens bestemmelser ble overholdt. Det ble også lagt vekt på at man skulle kunne reagere relativt hurtig. Som en konsekvens av dette foreslo man innført en ordning med en Forbrukerombudsmann (i dag Forbrukerombudet) som et frittstående forvaltningsorgan, og som i første omgang skulle søke å komme frem til frivillige ordninger med de næringsdrivende. I tillegg foreslo man et Markedsråd til å treffe bindende vedtak der frivillig ordning ikke ble oppnådd. Det ble også foreslått at Forbrukerombudsmannen skulle kunne nedlegge forbud under nærmere angitte vilkår. Senere har Forbrukerombudets adgang til å treffe bindende vedtak blitt utvidet. Under Stortingsbehandlingen ble lovens navn endret fra «lov om markedsmisbruk» til «lov om markedsføring».
I 1978 ble det i forbindelse med vedtakelsen av likestillingsloven tatt inn forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame i markedsføringsloven, og i 1981 kom den svært sentrale bestemmelsen om kontroll med urimelige avtalevilkår i forbrukerforhold inn i loven.
I 1996 ble lovens sanksjonssystem skjerpet, blant annet ved innføring av tvangsgebyr der næringsdrivende overtrer forbudsvedtak.
I 1997 ble generalklausulen i § 1 endret for å klargjøre rettstilstanden med hensyn til uetisk markedsføring. Formuleringen «strider mot god markedsføringsskikk» rammer markedsføring som tar i bruk virkemidler som krenker de moralnormer eller etiske normer som må regnes som alminnelig gjeldende i det norske samfunnet, det vil si virkemidler som folk flest vil finne støtende når de brukes i reklameøyemed. Også forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame ble skjerpet.
I 2001 kom det inn nye forbud mot negativt salg/kataloghaivirksomhet, mot å sende uanmodet reklame i e-post mv. og en reservasjonsordning for uadressert reklame. Reglene var et resultat av EU-direktivet om fjernsalg til forbrukere.
Kapittel II a om garantier ble tilføyd i 2002. Paragraf 3 a om prismerking ble tatt inn i loven i 2004. Lovens kapittel II b om grenseoverskridende handlinger som skader forbrukernes kollektive interesser kom inn i loven i 2002, og ble utvidet i 2007 for å gjennomføre EUs forordning om grenseoverskridende samarbeid mellom håndhevingsmyndigheter. De fleste av endringene de senere årene har vært ledd i gjennomføringen av ulike regelsett som er innlemmet i EØS-avtalen.
En oversikt over forarbeidene til markedsføringsloven av 1972 er tatt inn som vedlegg 2 til proposisjonen.
2.2 EU-direktivet om urimelig handelspraksis i forhold mellom næringsdrivende og forbrukere
2.2.1 Bakgrunn
Allerede på begynnelsen av 1960-tallet startet EU et arbeid med felles harmoniserte regler om utilbørlige handlinger i markedet. Kommisjonen fikk utført en undersøkelse av medlemsstatenes lovgivning om illojal konkurranse.
Rapporten inneholdt også forslag til utforming av felles lovgivning på området. Forslaget inneholdt blant annet en generalklausul om utilbørlig konkurranse, supplert av mer spesielle bestemmelser om villedende og sammenlignende reklame og beskyttelse av forretningshemmeligheter. Forslagets hovedfokus var beskyttelse av næringsdrivende mot illojal konkurranse. Forslaget ble aldri vedtatt.
I 1978 la Kommisjonen frem et forslag til direktiv om utilbørlig og villedende markedsføring. I motsetning til tidligere forslag skulle dette direktivet også beskytte forbrukere mot utilbørlige handlinger i markedet. Direktivforslaget inneholdt blant annet en generalklausul med et forbud mot utilbørlig markedsføring, supplert av særlige bestemmelser om villedende og sammenlignende reklame.
Etter langvarige forhandlinger ble Direktiv 84/450/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lover og andre forskrifter om villedende reklame vedtatt i 1984. Det endelige direktivet inneholdt bare regler om villedende reklame. I 1997 ble direktivet utvidet til også å omfatte sammenlignende reklame.
Siden midt på 1980-tallet har det blitt vedtatt en rekke ulike rettsakter med regler om blant annet reklame og annen markedsføring samt regler om opplysningsplikt ved markedsføring. Dette gjelder blant annet prismerkingsdirektivet, dørsalgsdirektivet, forbrukerkredittdirektivet, det generelle fjernsalgsdirektivet, direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester, e-handelsdirektivet, pakkereisedirektivet, forbrukerkjøpsdirektivet, TV-direktivet og direktivet om urimelige avtalevilkår.
I 1996 offentliggjorde EU-kommisjonen en grønnbok om kommersiell kommunikasjon på det indre marked der man blant annet konstaterte at nasjonalt regelverk, som forbud mot eller restriksjoner på visse typer markedsføring, kan være til hinder for virksomheter som ønsker å tilby tjenester på tvers av landegrenser. Dette kan også være et problem for forbrukerne.
I sin oppfølging til grønnboken pekte Kommisjonen ut noen hovedområder der nasjonal lovgivning var svært ulik og derfor potensielt kunne lede til hindringer for det indre marked og også manglende forbrukerbeskyttelse. Dette var blant annet beskyttelse av barn og unge, utilbørlig konkurranse og sponsing.
På grunnlag av blant annet grønnboken om kommersiell kommunikasjon og arbeidet i en egen ekspertgruppe om emnet, la Kommisjonen i 2001 frem et forslag til forordning om fjerning av restriksjoner på salgsfremmende tiltak. Forslaget omfattet alle former for rabatter, kombinasjonstilbud, tilgift, salgsfremmende konkurranser og spill. Formålet med forslaget var å harmonisere nasjonale bestemmelser om bruk av og markedskommunikasjon med slike tiltak. Visse restriksjoner i medlemsstatene skulle erstattes med informasjonskrav. Etter en lang forhandlingsprosess ble forordningsforslaget trukket tilbake av Kommisjonen høsten 2005.
Samtidig med forslaget til forordning om salgsfremmende tiltak la Kommisjonen frem en grønnbok om fremtidens forbrukerbeskyttelse innenfor EU. Formålet med grønnboken var å stimulere til forbrukerpolitisk debatt. Den bærende tanken i grønnboken var at fragmentert lovgivning på forbrukerområdet i medlemslandene gir dårlig forutberegnelighet for næringsdrivende som vil rette sin virksomhet mot utlandet, og problemer for forbrukerne som vil utnytte mulighetene grenseoverskridende handel byr på.
I grønnboken ble to ulike fremgangsmåter for mer harmonisert lovgivning presentert. Enten kunne man fortsette å vedta enkeltdirektiver for å løse sektorspesifikke problemer, eller man kunne vedta et rammeregelverk om god forretningsskikk som et tillegg til spesiallovgivningen. I 2002 vedtok Kommisjonen en kommunikasjon om oppfølging av grønnboken der det kom frem at høringsrunden ga grunnlag for å arbeide videre med et rammeregelverk. På grunnlag av grønnboken, kommunikasjonen og de synspunkter som kom på disse dokumentene, la kommisjonen i 2003 frem forslag til direktiv om urimelig handelspraksis.
2.2.2 Oversikt over direktivet
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/29/EF om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere på det indre marked ble publisert i EU-tidende den 11. juni 2005.
Ved EØS-komiteens beslutning nr. 93/2006 av 7. juli 2006 ble direktivet innlemmet i EØS-avtalen med forbehold om Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning i samsvar med Grunnloven § 26 annet ledd. Anmodning om Stortingets samtykke ble fremsatt i St.prp. nr. 9 (2006 – 2007). Ved behandling av saken 16. februar 2007 ga Stortinget sitt samtykke til innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen i samsvar med Innst. S. nr. 119 (2006 – 2007).
Frist for gjennomføring av direktivet i nasjonal rett var 12. juni 2007, med frist for ikrafttredelse 12. desember 2007.
Direktivets hovedinnhold
Direktivet inneholder en fortale med 25 punkter, og 21 artikler inndelt i fire kapitler. I det første kapitlet finnes generelle bestemmelser om direktivets formål, anvendelsesområde, definisjoner av sentrale begreper og om det indre marked. Det andre kapitlet inneholder bestemmelser om forbud mot urimelig handelspraksis og presiseringer av hva som er urimelig handelspraksis. Det tredje kapitlet består av en artikkel om atferdsregler. I det fjerde og siste kapitlet finnes bestemmelser om håndheving og sanksjoner, endringer i visse andre direktiver, informasjonstiltak og om revisjon av direktivet. Det er to vedlegg til direktivet.
Direktivets formål
Det fremgår av artikkel 1 at formålet med direktivet er å bidra til at det indre marked fungerer tilfredsstillende og å oppnå et høyt nivå av forbrukervern gjennom tilnærming av medlemsstatenes lover og forskrifter om urimelig handelspraksis som skader forbrukernes økonomiske interesser. I fortalens punkter 2 til 6 utdypes begrunnelsen for direktivet. Her konstateres det at medlemsstatenes lovgivning om urimelig handelspraksis inneholder betydelige forskjeller. Forskjellene forårsaker usikkerhet med hensyn til hvilke nasjonale regler som gjelder for urimelig handelspraksis, noe som skader forbrukernes økonomiske interesser og skaper mange hindringer som i sin tur øker kostnadene for foretak som ønsker å benytte seg av det indre markeds friheter. Dette gjelder særlig ved markedsføring over landegrensene. Hindringene gjør også forbrukerne usikre på sine rettigheter og undergraver deres tillit til det indre marked.
Harmoniseringsgrad
Direktivet er hovedsakelig utformet som et totalharmoniseringsdirektiv. Dette fremgår blant av punktene 11, 14 og 15 i fortalen. Dette innebærer dels en fullstendig harmonisering av de spørsmål som omfattes av direktivets virkeområde, dels at medlemsstatene ikke kan innføre eller videreføre bestemmelser som fraviker fra direktivet. For finansielle tjenester og fast eiendom er imidlertid direktivet bare et minimumsharmoniseringsdirektiv, jf. artikkel 3 nr. 9. Direktivet gir også den enkelte stat stor frihet i utformingen av håndhevings- og sanksjonssystem.
Etter artikkel 3 nr. 5 kan medlemsstatene i 6 år regnet fra 12. juni 2007 fortsette å anvende nasjonale bestemmelser som er strengere eller mer detaljerte enn direktivet, dersom disse bestemmelsene gjennomfører andre direktiver som inneholder minsteklausuler. Tiltakene må være avgjørende for å sikre at forbrukerne vernes tilstrekkelig mot urimelig handelspraksis, og skal stå i forhold til målet som skal nås (være proporsjonale).
Virkeområde
Direktivets virkeområde er omfattende og ikke særlig klart avgrenset. Etter artikkel 3 nr. 1 gjelder direktivet for «foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere som fastsatt i artikkel 5 før, under og etter en handelstransaksjon knyttet til et produkt». Med handelspraksis menes i henhold til artikkel 2 bokstav d «en handling, utelatelse, atferd eller framstilling, kommersiell kommunikasjon, herunder reklame og markedsføring, fra en næringsdrivendes side, som er direkte knyttet til å fremme salget av, selge eller levere et produkt til forbrukerne». Direktivet retter seg bare mot beskyttelse av forbrukernes økonomiske interesser, jf. fortalens punkt 6. Direktivet gjelder dermed ikke handelspraksis i forhold mellom næringsdrivende eller som bare skader konkurrenters økonomiske interesser. Det er for øvrig avgrenset mot en rekke områder.
Direktivet berører ikke enkeltsaker som fremmes av enkeltpersoner som har lidd skade på grunn av urimelig handelspraksis, jf. fortalens punkt 9. Av punkt 9 og av artikkel 3 fremgår det også at direktivet heller ikke berører fellesskapsregler eller nasjonale regler for avtalerett, immaterialrettigheter, helse- og sikkerhetsaspekter ved produkter, etableringsvilkår eller godkjenningsordninger, samt Fellesskapets konkurranseregler og nasjonale regler som gjennomfører dem. Også sertifisering og angivelse av finhetsgrad for edelmetaller faller utenfor, jf. artikkel 3 nr. 10.
En viktig presisering av virkeområdet er tatt inn i fortalens punkt 7:
«Dette direktiv berører handelspraksis som er direkte knyttet til påvirkning av forbrukernes transaksjonsbeslutninger med hensyn til produkter. (…) Det berører ikke juridiske krav knyttet til smak og anstendighet, som varierer betydelig blant medlemsstatene. Handelspraksis som for eksempel kundeoppsøking på gaten kan i enkelte medlemsstater være uønsket av kulturelle årsaker. Medlemsstatene bør derfor, i samsvar med Fellesskapets regelverk, fortsatt kunne forby former for handelspraksis på sine territorier med begrunnelse i smak og anstendighet også når slik praksis ikke begrenser forbrukernes valgfrihet.»
Begrunnelsen for at «smak og anstendighet» ble holdt utenfor direktivet har vært at kulturelle og samfunnsmessige forskjeller mellom landene gjør at oppfatningene av hva som bør tillates av virkemidler i reklame og salg er svært ulike, og derfor vanskelige å harmonisere. Det følger av eksemplet i fortalen at en restriksjon som er begrunnet i kategorien «smak og anstendighet» faller utenfor direktivets virkeområde selv om tiltaket også må sies å være egnet til å påvirke forbrukernes økonomiske atferd. Valget av eksempel tyder videre på at man ved ivaretakelsen av nasjonale verdier kan tolke smaks- og anstendighetsbegrepet relativt vidt, og at et bredt spekter av hensyn omfattes av avgrensningen.
Fellesskapsregler som regulerer bestemte aspekter ved urimelig handelspraksis har forrang ved manglende samsvar mellom spesialdirektivet og direktivet om urimelig handelspraksis, jf. artikkel 3 nr. 4 og fortalens punkt 10. Direktivet utfyller dermed gjeldende fellesskapsrett som får anvendelse på handelspraksis som skader forbrukernes økonomiske interesser.
Forbud mot urimelig handelspraksis
Selve forbudet mot urimelig handelspraksis er plassert i artikkel 5 nr. 1. Nærmere bestemmelser om når en praksis skal anses som urimelig er tatt inn i artikkel 5 nr. 2 til 5. Urimelighet foreligger hvis praksisen strider mot kravene til yrkesmessig aktsomhet og den vesentlig endrer, eller er egnet til å vesentlig endre, den økonomiske atferden med hensyn til produktet for gjennomsnittsforbrukeren som den når frem til eller er rettet mot, eller for gjennomsnittsmedlemmet av gruppen dersom en handelspraksis er rettet mot en bestemt gruppe forbrukere, jf. artikkel 5 nr. 2. Med gjennomsnittsforbrukere menes en person som er rimelig opplyst og rimelig observant og kritisk, jf. fortalens punkt 18. Denne generelle bestemmelsen er ment å erstatte de ulike generalklausuler og rettspraksis i medlemsstatene slik at man oppnår en tilnærming gjennom felles kriterier for urimelig handelspraksis, se fortalens punkter 11 og 13.
I artikkel 5 nr. 4 utdypes generalklausulen ved at det slås fast at særlig handelspraksis som er villledende eller aggressiv skal anses som urimelig. Hva som ligger i begrepene villedende og aggressiv er nærmere utdypet i artiklene 6 til 9.
I vedlegg 1 til direktivet er det i tillegg tatt inn en liste over praksiser som i henhold til artikkel 5 nr. 5 alltid skal betraktes som urimelige, den såkalte svartelisten. Den samme listen får anvendelse i alle medlemsstater og den kan bare endres ved revisjon av direktivet.
Bekjempelse av urimelig handelspraksis
Medlemsstatene skal i henhold til artikkel 11 sikre at det finnes tilstrekkelige og effektive midler til å bekjempe urimelige former for handelspraksis, slik at direktivets regler overholdes. Dette skal skje ved at saker skal kunne bringes inn for retten eller for forvaltningsmyndigheter. Etter artikkel 13 skal det fastsettes virkningsfulle, forholdsmessige og avskrekkende sanksjoner ved overtredelse av direktivets regler.
I artikkel 12 pålegges medlemsstatene å gi domstoler eller myndigheter myndighet til å kreve at det framlegges dokumentasjon på riktigheten av faktapåstander brukt i forbindelse med en praksis, og å anse faktapåstander uriktige dersom slik dokumentasjon ikke framlegges. I artikkel 10 klargjøres at direktivet ikke er til hinder for at atferdsregler kan virke som et supplement til domstols- og forvaltningshåndheving av direktivets regler.
Endringer i andre direktiver
Direktivet endrer direktiv 84/450/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lover og forskrifter om villedende og sammenlignende reklame. Det sistnevnte direktivet skal heretter bare gjelde for reklame næringsdrivende imellom. Det gjøres også endringer i direktiv 97/7/EF (fjernsalgsdirektivet), 98/27/EF (forbudsdirektivet) og 2002/65/EF(direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2006/2004 (forordningen om forbrukervernsamarbeid).
2.3 Arbeidet med lovforslaget
Som en følge av arbeidet med direktiv om urimelig handelspraksis, startet det daværende Barne- og familiedepartementet arbeidet med en helhetlig gjennomgang av markedsføringsloven våren 2005. I tillegg til de tilpasninger direktivet ville kreve, var det behov for en opprydning i, og systematisering av, markedsføringsloven som har vært endret en rekke ganger de senere årene.
I 2005 ble det sendt ut informasjon til berørte organisasjoner og myndigheter om det pågående arbeidet, der man oppfordret til å komme med innspill til departementet. I 2005/2006 inviterte departementet til diskusjonsmøter om temaene telefonsalg/direkte markedsføring, reklame til barn og unge, uadressert reklame og tilgift og konkurranser/utlodninger. På møtene deltok representanter for ulike næringsorganisasjoner, myndigheter og andre berørte organisasjoner. De kom med sitt syn på hvordan dagens markedsføringslov fungerer og hvilke hensyn som bør vektlegges ved utformingen av eventuelle nye bestemmelser. Etter møtene kom det flere skriftlige innspill til departementet der synspunktene ble utdypet. Synspunktene ble innarbeidet i høringsnotatet om forslag til ny markedsføringslov.
2.4 Internasjonalt
2.4.1 Nordisk samarbeid
I 2005 finansierte Embetsmannskomitteen for forbrukerspørsmål under Nordisk Ministerråd en utredning av forslaget til nytt direktiv om urimelig handelspraksis og mulige konsekvenser av direktivet for de nordiske markedsføringslovene. Rapporten «EU and Marketing Practices Law in the Nordic Countries – Consequences of a Directive on Unfair Business-to-Consumer Commercial Practices» ble publisert våren 2005.
Det har vært avholdt nordiske møter der de ansvarlige for den nasjonale gjennomføringen og de nordiske forbrukerombudene har diskutert direktivet og gjennomføringen. De nordiske landene har imidlertid hatt ulik fremdrift i arbeidet med gjennomføringen og i tillegg svært ulike prosesser i forbindelse med utarbeidelse av de nasjonale lovforslagene. Det har ikke vært arbeidet med siktemål om å gi de nordiske lovene en felles utforming.
2.4.2 Kommisjonens arbeidsgruppe for gjennomføring av direktivet om urimelig handelspraksis
Etter at direktivet om urimelig handelspraksis ble vedtatt, valgte Kommisjonen å sette ned en arbeidsgruppe for gjennomføringen av direktivet om urimelig handelspraksis i nasjonal rett. Også EØS-EFTA-landene var invitert til å delta, og Norge har deltatt i gruppen.
Det har vært hovedvekt på uformelle diskusjonsmøter der forståelsen av direktivets bestemmelser har vært tema. Saksbehandlere fra DG-Sanco i EU-kommisjonen og personer som har arbeidet med gjennomføring av direktivene har deltatt. Fra noen land har også håndhevingsmyndigheter vært representert. BLD har deltatt på flere av disse møtene og noen ganger også Forbrukerombudet.
Det har også vært avholdt formelle møter der representanter fra Kommisjonen har gitt sitt syn på ulike spørsmål og landene har informert Kommisjonen om sin gjennomføring av direktivet. Barne- og likestillingsdepartementet har deltatt på de fleste møtene og Justisdepartementet har deltatt på enkelte møter.
2.5 Høringen
Barne- og likestillingsdepartementet sendte forslag til ny markedsføringslov på høring 10. juli 2006 med høringsfrist 1. november 2006. Forslaget ble sendt til følgende institusjoner og organisasjoner:
Abelia
ANFO – Annonsørforeningen
Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Barneombudet
BarneVakten
Brønnøysundregistrene
Coop Norge AS
Dagligvareleverandørenes forening, DLF
Datatilsynet
De juridiske fakultetene, Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø
De norske Bokklubbene AS
Den norske Advokatforening
Den norske Bokhandlerforening
Den norske Dataforening
Direktesalgforbundet
DnB NOR
Egmont Serieforlaget AS
Eiendomsmeglerforetakenes Forening
El & IT Forbundet
Elektronisk Forpost Norge
Finansdepartementet
Finansforbundet
Finansieringsselskapenes Forening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Forbrukerkontakt
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Fornyings- og administrasjonsdepartementet
Framtiden i våre hender
Frivillige organisasjoners råd for inntektsskapende aktiviteter, FIO
Grønn Hverdag
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)
Helse- og omsorgsdepartementet
IKT-Norge
INMA (Forening for interaktiv markedsføring)
Justisdepartementet
Konkurransetilsynet
Kreativt Forum
Kredittilsynet
Kultur- og kirkedepartementet
Kunnskapsdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Lotteri- og stiftelsestilsynet
Magasin- og ukepresseforeningen
Markedsrådet
Mediebedriftenes Landsforening (MBL)
Microsoft
Miljøverndepartementet
Natteravnene
Norges Blindeforbund
Norges Eiendomsmeglerforbund
Norges Kvinne- og Familieforbund
Norges Markedsføringsforbund
Norges Naturvernforbund
Norpost AS
Norsk Direkte Markedsførings Forening, (NORDMA)
Norsk Markedsanalyse Forening
Norsk Postordreforening
Nærings- og handelsdepartementet
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Næringslivets Servicekontor for Markedsrett, NSM
Post- og teletilsynet
Posten Norge AS
Samferdselsdepartementet
Sparebankforeningen
Statens medieforvaltning
Stiftelsen eforum.no
Telenor
UiO, Institutt for rettsinformatikk
Utenriksdepartementet
Wiersholm, Mellbye & Bech advokatfirma AS
Økokrim
Av disse avga følgende realitetsuttalelse:
Abelia
Advokatforeningen
ANFO – Annonsørforeningen
Barneombudet
BarneVakten
Brønnøysundregistrene
Coop Norge AS
Dagligvareleverandørenes Forening
Datatilsynet
De norske Bokklubbene AS (Bokklubben)
Egmont Serieforlaget AS
Finansieringsselskapenes Forening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Framtiden i våre hender
Grønn Hverdag
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)
Helse- og omsorgsdepartementet
Justis- og politidepartementet
Konkurransetilsynet
Kreativt Forum
Kredittilsynet
Kultur- og kirkedepartementet
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Lotteri- og stiftelsestilsynet
Magasin- og Ukepresseforeningen
Markedsrådet
Mediebedriftenes Landsforening (MBL)
Miljøverndepartementet
Norges Blindeforbund
Norges Kvinne- og Familieforbund
Norges Naturvernforbund
Norpost
Norsk Direkte Markedsførings Forening (NORDMA)
Norsk Markedsanalyse Forening
Norsk Postordreforening
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Nærings- og handelsdepartementet
Post- og teletilsynet
Posten Norge AS (Posten)
Samferdselsdepartementet
Sparebankforeningen
Telenor Telecom Solutions AS (Telenor)
I tillegg har følgende avgitt høringsuttalelse:
Bertmark Norge AS
Bodø.nu, Vesterålingen, Rana No, Harstad Nu
Den norske Forleggerforening
Edda Media
Eniro Norge AS
Frivillighet Norge
Get AS
Hvamenerpartiene.com
Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL)
Landslaget for Lokalaviser
Medietilsynet
Nasjonalt råd for ernæring
NetCom AS
Norges Automobilforbund
Norges Bygdekvinnelag
Norsk Redaktørforening
Næringsmiddelbedriftenes Landsforening
Organisasjonen Forbrukerkontakten
Press – Redd Barna Ungdom
Sosial- og helsedirektoratet
Tele2 Norge AS
Troms Fylkeskommune
TV2 AS
I tillegg har en privatperson avgitt høringsuttalelse i tilknytning til telefonsalg. Ca. 660 personer har dessuten fulgt Grønn Hverdags oppfordring om å fremme sitt syn på spørsmålet om forhåndssamtykke til reklame ved hjelp av standardiserte e-postmeldinger sendt fra Grønn Hverdags hjemmesider.
Følgende har svart og meddelt at de ikke har merknader:
Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Direktesalgsforbundet
Eiendomsmeglerforetakenes forening
Fornyings- og administrasjonsdepartementet
Kunnskapsdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Utenriksdepartementet
Økokrim
2.6 Om lovgivningen og forslag til endringer i de andre nordiske land som følge av direktivet om urimelig handelspraksis
2.6.1 Danmark
I Danmark trådte en ny markedsføringslov i kraft 1. juli 2006. Den erstattet en lov fra 1994. Loven gjelder markedsføring i næringsvirksomhet og offentlig virksomhet der det tilbys varer og tjenester. Som følge av direktivet om urimelig handelspraksis ble loven endret igjen høsten 2006 og de nye reglene er trådt i kraft.
Den danske loven inneholder en generell plikt for næringsdrivende til å handle i tråd med god markedsføringsskikk. Lovens regler beskytter både næringsdrivende og forbrukere. I tillegg til generalklausulen inneholder loven et forbud mot villedende og utilbørlig markedsføring. Gjennomføringen av direktivet om urimelig handelspraksis skjedde ved at disse bestemmelsene ble tilpasset direktivet. Endringene var først og fremst en presisering og innføring av direktivets terminologi og fremgangsmåte for å fastslå om det foreligger en overtredelse.
I de etterfølgende bestemmelser videreføres bl.a. regler om uanmodet henvendelse, en bestemmelse om markedsføring rettet mot barn og unge, regler om salgsfremmende tiltak og om prisopplysning. Det ble også gjort enkelte endringer i de eksisterende bestemmelsene i loven. Direktivets vilkår om at handelspraksis skal være egnet til å endre forbrukernes økonomiske atferd ble tatt inn i generalklausulen. Det ble videre gjort tilføyelser i villedningsbestemmelsen og tatt inn en bestemmelse om opplysninger ved oppfordringer til kjøp som tilsvarer direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 7 nr. 4. I den danske proposisjonen er det uttalt at det først og fremst er tale om terminologiske endringer, og at man derfor har valgt å beholde prinsippet om at de samme reglene skal gjelde næringsdrivende imellom.
2.6.2 Sverige
Den svenske regjeringen fremmet i Prop. 2007/08:115 forslag til ny lov om markedsføring, marknadsföringslagen. Loven vil erstatte den gjeldende markedsføringslov fra 1994.
Lovforslaget gjelder generelt og gir felles bestemmelser for markedsføring næringsdrivende imellom og markedsføring overfor forbrukere. Materielt sett bygger forslaget i hovedsak på samme modell som loven fra 1994. Forslaget er bygd opp rundt en generalklausul som sier at markedsføring skal være i tråd med god markedsføringsskikk i 5 §. Som følge av direktivet om urimelig handelspraksis utvides markedsføringsbegrepet slik at det også omfatter handlig mv. etter avtaleinngåelse. I tillegg til generalklausulen kommer to mer spesifikke forbud mot aggressiv og villledende markedsføring i henholdsvis 7 § og 8 § med videre henvisninger. Disse bestemmelsene tilsvarer direktivet artikkel 8 og 6 og 7. Det er i 12 § tatt inn en bestemmelse om oppfordring til kjøp som tilsvarer direktivet artikkel 7 nr. 4. Flere bestemmelser med forbud mot visse former for villedende markedsføring videreføres også i den nye loven i 13 – 17 §§.
For at markedsføring skal være urimelig i henhold til disse bestemmelsene er det i forslagets 6, 7 og 8 §§ inntatt et vilkår om at den er egnet til å påvirke mottakerens evne til å fatte et velbegrunnet økonomisk beslutning. Bilaget til direktivet om urimelig handelspraksis («svartelisten») er foreslått gjennomført i en bestemmelse i 4 § som gir den lovs kraft. Sanksjonssystemet i gjeldende lov foreslås videreført.
2.6.3 Finland
I Finland er lovgivningen på markedsføringsområdet delt i to lover. Konsumentskyddslagen har i kapittel 2 bestemmelser som beskytter forbrukere mot urimelig markedsføring. Bestemmelser som beskytter næringsdrivende er samlet i en egen lov om otillbörligt förfarande i näringsverksamhet.
Konsumentskyddslagen 2 kapittel 1 § inneholder en generalklausul som forbyr handlinger som strider mot god skikk eller som på annen måte er urimelig overfor forbrukere. Videre er det et generelt forbud mot å bruke villedende eller usanne opplysninger i markedsføring. Det er bestemmelser om opplysningsplikt ved kombinasjonstilbud og tilgiftstilbud, og et forbud mot reklamelotterier.
Direktivet om urimelig handelspraksis er foreslått gjennomført ved en revisjon av konsumentskyddslagen 2 kapittel. Det er foreslått en videreføring av det generelle forbudet i 1 § og to nye bestemmelser som presiserer hva som anses å stride mot god skikk (2 §) og hva som anses som urimelige metoder (3 §). Paragrafene 3 til 9 tilsvarer direktivet artikkel 5 til 9. Bestemmelsene har fått en utforming som i stor grad tilsvarer direktivet om urimelig handelspraksis. I de etterfølgende bestemmelsene videreføres forbud mot negativt salg, forbud mot villedende tilbudsmarkedsføring og reglene vedrørende salgsfremmende tiltak. Det er også hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om blant annet prismerking og prisopplysning.
Bestemmelsen om markedsføring som strider mot god skikk i forslag til 2 §, gjelder sider ved markedsføring som ikke berøres av direktivet om urimelig handelspraksis.