12 Fripoliser

12.1 Gjeldende rett

Fripoliser er forsikringsavtaler som sikrer arbeidstakere som slutter før pensjonsalder i et foretak med tjenestepensjonsordning, rett til opptjent pensjon. Fripoliser reguleres i foretakspensjonsloven §§ 4-6 til 4-10. Medlemmer som slutter i foretaket uten rett til straks begynnende pensjon, opphører ved fratredelsen å være medlemmer av pensjonsordningen, jf. foretakspensjonsloven § 4-6 første ledd. Ved slik fratredelse skal pensjonsinnretningen utstede fripolise, jf. § 4-7 første ledd. Fripolisen representerer medlemmets rett til opptjent pensjon og tilhørende premiereserve.

Arbeidstaker som er medlem i en innskuddspensjonsordning, og som slutter i foretaket uten rett til straks begynnende pensjon, opphører på samme måte som i en foretakspensjonsordning å være medlem i pensjonsordningen. Dette følger av innskuddspensjonsloven § 6-1 første ledd. Institusjonen skal i slike tilfeller utstede et pensjonskapitalbevis for opptjent pensjonskapital. Pensjonskapitalbevis utstedes også ved pensjonsalder, jf. innskuddspensjonsloven § 7-2.

Fripoliser eller pensjonskapitalbevis kan også springe ut av kollektive ordninger som ikke går inn under foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven.

De nærmere vilkår i en fripolise eller et pensjonskapitalbevis, for eksempel om det er en forsikring med eller uten investeringsvalg, vil avhenge av utformingen av den kollektive ordningen polisen eller beviset springer ut av.

Fripoliser og pensjonskapitalbevis utgjør et eget rettsforhold mellom selskapet/institusjonen og innehaveren av polisen/beviset, jf. hhv. foretakspensjonsloven § 4-9 første ledd og innskuddspensjonsloven § 6-2 første ledd annet punktum. Pensjonsordningens regelverk utgjør forsikringsvilkårene også for fripoliser.

Rettighetene etter fripoliser og pensjonskapitalbevis skal sikres ved en egen premiereserve. Midler knyttet til slike fripoliser og pensjonskapitalbevis inngår ikke i pensjonsordningens midler, jf. foretakspensjonsloven § 8-1 annet ledd og innskuddspensjonsloven § 8-1 tredje ledd.

Ved utstedelse av fripoliser blir det foretatt en særskilt avsetning til administrasjonsreserve. Fripolisen har, som en egen kontrakt, jf. forskrift 1. juni 1990 nr. 430 om overskudd i livsforsikring § 6, jf. § 4, og forsikringsvirksomhetsloven § 8-1, rett til andel av overskuddet. For øvrig har selskapets fortjeneste vært dekket ved at 35 prosent av overskuddet holdes tilbake, jf. overskuddsforskriften § 2 og Kredittilsynets rundskriv nr. 71/90 av 5. desember 1990.

Etter foretakspensjonsloven § 4-9 annet ledd, jf. forsikringsavtaleloven § 19-7, skal mottaker av fripolise få tilbud om å tegne fortsettelsesforsikring på samme vilkår som den kollektive ordningen fripolisen springer ut av. Dette forutsetter i så fall premiebetaling fra innehaver, men det er ikke adgang til å kreve ny helsebedømmelse. I henhold til parallelle regler i innskuddspensjonsloven § 6-5 har innehaver av pensjonskapitalbevis, forutsatt at vedkommende ikke er medlem av annen innskudds- eller foretakspensjonsordning, rett til å fortsette pensjonssparingen.

12.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen har foreslått nye regler for kollektivselskaper, som etter kommisjonens utkast ikke skal ha adgang til å forvalte eksisterende individuelle livsforsikringer. Kommisjonen har pekt på at en økende grad av mobilitet i arbeidsmarkedet vil føre til at fripoliser vil utgjøre en betydelig del av virksomheten innenfor kollektiv livsforsikring. Banklovkommisjonen har tatt utgangspunkt i at kollektivselskaper også bør kunne forvalte fripoliser og pensjonskapitalbevis som springer ut av de kollektive ordningene. Kommisjonen viser til at det kan oppstå en del særlige problemer når virksomhet knyttet til fripoliser skal innpasses i et regelverk utformet først og fremst med henblikk på de forhold som knytter seg til de kollektive forsikringer, og har derfor foreslått egne regler for fripoliser og pensjonskapitalbevis, jf. utkastet §§ 8a-25 og 8a-26.

Ved selve utstedelsen løsrives fripolisen/pensjonskapitalbeviset fra den kollektive ordningen. Fripolisen/pensjonskapitalbeviset utgjør et individuelt rettsforhold mellom selskapet og innehaveren. Vilkårene er imidlertid basert på regelverket i pensjonsordningen arbeidstakeren har vært tilknyttet. Banklovkommisjonen viser til at rettighetene etter fripolisen/pensjonskapitalbeviset sikres ved egen premiereserve, og at midler knyttet til slike fripoliser og pensjonskapitalbevis ikke inngår i pensjonsordningens midler.

Banklovkommisjonen peker på at i forhold til regler om avsetninger, kapitalforvaltning og avkastning og overskudd vil disse rettsforholdene måtte håndteres individuelt, og atskilt fra de pensjonsordninger fripolisen/beviset utspringer fra. Kommisjonen kan imidlertid ikke se at anvendelsen av de foreslåtte regler om disse forhold i lovutkastet vil medføre problemer i forhold til fripoliser. Banklovkommisjonens forslag på disse punktene behandles nedenfor i tilknytning til de forskjellige typetilfeller for fripoliser mv.

Banklovkommisjonen ser imidlertid at det kan oppstå en del særlige problemer knyttet til selskapets vederlag for tjenester og bidrag til selskapets fortjeneste. Kommisjonens forslag vedrørende kollektivordningene innebærer blant annet at pristariffer for tjenester utformes slik at de også inneholder et fortjenesteelement, og at selskapets rett til å holde tilbake en del av avkastningsoverskuddet bortfaller. Banklovkommisjonen skriver:

«Når det derimot gjelder anvendelsen av reglene om vederlag for de tjenester selskapet yter etter at fripolisen er utstedt, oppstår imidlertid særskilte spørsmål, blant annet fordi forutsetningen er at pristariffene for tjenester skal gi selskapet utgiftsdekning og fortjeneste. [...] Hovedspørsmålet når det gjelder fripolisenes forhold til lovutkastet, er hvordan en skal sikre at selskapet mottar rimelig vederlag for tjenester ytet ved videreføringen av de forsikringsforhold fripolisene utgjør. Utgiftene i denne sammenheng kan vanskelig belastes den øvrige virksomhet i selskapet.»

Banklovkommisjonen viser til at det prinsipielt finnes flere mulige tilnærminger til spørsmålet om hvordan selskapet skal få rimelig vederlag for administrasjon av fripoliser mv.:

• Foretaket som har pensjonsordningen dekker framtidige kostnadsbidrag som en del av vederlaget for tjenester i det år fripolisen utstedes. Dette har hittil vært hovedmodellen ved at det til enhver fripolise ved utstedelsen er blitt knyttet en særskilt administrasjonsreserve.

• Framtidig årlig kostnadsbidrag dekkes inn ved fradrag i det overskudd på avkastnings- og risikoresultat som årlig tilføres fripolisen. Denne modellen har ifølge Banklovkommisjonen hittil bare vært benyttet som supplement til ordningen med administrasjonsreserve på den måte at kostnadsbidrag ut over beregnet bidrag er blitt motregnet i overskudd eller ved bruk av overskudd til styrking av administrasjonsreserven.

• Fripoliseinnehaveren må selv dekke årlig vederlag for tjenester ytt av selskapet etter at fripolisen er utstedt. Realiteten i denne løsningen vil normalt være at vederlaget kommer til fradrag i overskudd tilført fripolisen, men dersom dette er utilstrekkelig må fripoliseinnehaveren selv dekke resten, enten ved innbetaling eller ved fradrag i premiereserve knyttet til fripolisen. Banklovkommisjonen mener at dette er en løsning som bryter med en hittil rådende oppfatning om at en arbeidstaker som slutter prinsipielt har krav på å få fripolise uten framtidig kostnadsansvar. Banklovkommisjonen mener at alternativet ikke kan tas som generelt utgangspunkt siden det «vil bryte med den alminnelige oppfatning hittil og med de forutsetninger som ligger til grunn for den nye pensjonslovgivningen». Banklovkommisjonen mener også at løsningen ikke kan gjøres gjeldende for eksisterende bestand av fripoliser.

Banklovkommisjonen anbefaler, når det gjelder vederlag for administrasjon av fripoliser, så langt som mulig å søke å bygge videre på en kombinasjon av det første og andre alternativ ovenfor. Kommisjonen mener imidlertid at for fripoliser tilknyttet investeringsvalg og for pensjonskapitalbevis undergitt innskuddspensjonsloven, vil det være nødvendig å ta utgangspunkt i det tredje alternativ.

Fripoliser med kontraktfastsatte ytelser

For eksisterende og ved utstedelse av nye fripoliser med kontraktfastsatte ytelser i henhold til foretakspensjonsloven, og i henhold til tidligere gjeldende regler, foreslår Banklovkommisjonen å videreføre en modifisert versjon av gjeldende rett. Banklovkommisjonen legger til grunn at selskapets vederlag til dekning av de framtidige tjenester som inngår i administrasjon av fripolisen, dekkes ved at det beregnes og avsettes en egen administrasjonsreserve for fripolisen. Denne administrasjonsreserven beregnes ut fra pristariffene som ikke inneholder fortjenesteelement. Selskapet har risikoen for at administrasjonsavsetningen knyttet til en fripolise er tilstrekkelig og beholder mulig overskudd på dette elementet. Banklovkommisjonen foreslår at selskapet skal sikres fortjeneste i de år fripolisen løper ved en rett til en fastsatt del av overskudd på avkastningsresultatet tildelt fripolisen på inntil 20 prosent, i tilfelle beregnet etter fradrag for negativt risikoresultat.

Banklovkommisjonen har lagt til grunn at midler som motsvarer de forsikringsmessige avsetninger til sikring av pensjon etter fripolisen, skal forvaltes som en del av kollektivporteføljen. Kommisjonen foreslår videre at fripolisene tilordnes sin andel av avkastningen ved forvaltning av kollektivporteføljen og sin andel av overskudd på risikoresultat.

Banklovkommisjonen viser til at en fripolise reelt er en «engangsbetalt» forsikring, og at forslaget om at selskapet skal ha adgang til å endre sine pristariffer også med virkning for eksisterende bestand ikke vil ha praktisk betydning. Banklovkommisjonen har etter dette kommet til at adgangen til å endre pristariffer også for eksisterende kontrakter ikke bør gjøres gjeldende for fripoliser med kontraktfastsatte ytelser.

Banklovkommisjonen viser videre til at når en tar i betraktning at det vil være en betydelig bestand av fripoliser og at både nye og foreliggende fripoliser til dels vil ha meget lang løpetid, vil hensynet til selskapets risikoeksponering og soliditet på sikt tale for at en for fripoliser viderefører en adgang til å avregne underskudd på risikoresultatet i overskudd på avkastningsresultatet. Banklovkommisjonen mener at dersom man ønsker felles regler for nye og eksisterende fripoliser, er det neppe til å unngå at en slik adgang videreføres. Banklovkommisjonen forutsetter imidlertid at det ikke er behov for at negativt avkastningsresultat skal kunne dekkes av et eventuelt positivt risikoresultat fordi selskapet kan trekke av tilleggsavsetninger knyttet til fripolisen.

Regler for fripoliser med kontraktfastsatte ytelser er foreslått i utkastet § 8a-25. Banklovkommisjonen legger til grunn at opplegget kan anvendes i forhold til foreliggende bestand av fripoliser utstedt under tidligere gjeldende regelverk. Det vil, sammenholdt med tidligere gjeldende regelverk, etter Banklovkommisjonens oppfatning ikke utgjøre noe inngrep i de rettigheter som tilkommer innehavere av fripoliser, og selskapet vil rettslig sett i alt vesentlig stå i samme stilling som hittil. Kommisjonen mener også at opplegget kan anvendes i forhold til fripoliser utstedt under kollektive livrenteordninger.

Banklovkommisjonen mener også at den foreslåtte tilnærming kan gjøres gjeldende for fripoliser utstedt under pensjonsordninger med engangsbetalt foretakspensjon uten investeringsvalg. Kommisjonen peker på at det følger av foretakspensjonsloven § 9-6 tredje ledd at kostnader etter beregningsgrunnlaget skal dekkes av foretaket i tillegg til innskuddspremien. En naturlig følge av dette er etter kommisjonens mening at avsetning til administrasjonsreserve bør belastes pensjonsordningen.

Fripoliser med investeringsvalg og pensjonskapitalbevis etter innskuddspensjonsloven

Banklovkommisjonen viser til at fripoliser utstedt under pensjonsordninger med engangsbetalt foretakspensjon med kollektivt eller individuelt investeringsvalg etter foretakspensjonsloven §§ 11-1a og 11-2 reiser særlige spørsmål. Fripolisen for alderspensjon gir ifølge Banklovkommisjonen uttrykk for rett til pensjon i samsvar med den til enhver tid foreliggende premiereserve. Dersom premiereserven ved utstedelse benyttes til å sikre kontraktfastsatte ytelser for opptjent pensjon på dette tidspunkt, mener kommisjonen at prinsippene beskrevet for kontraktfastsatte ytelser kan anvendes. Dersom fripolisen videreføres med investeringsvalg, mener kommisjonen at disse prinsippene neppe kan anvendes, og peker på at kostnadene vil påvirkes av senere investeringsvalg, og at investeringsvalget etter utstedelsen må tilligge innehaveren av fripolisen.

Banklovkommisjonen foreslår at selskapet hvert år etter at fripolisen er utstedt skal kunne kreve vederlag for tjenester etter egen pristariff for tjenester knyttet til slike fripoliser. Banklovkommisjonen mener at slike tariffer vil kunne utformes med utgangspunkt i den pristariff for tjenester som er knyttet til slike pensjonsordninger. Vederlag til selskapet for videreføring av forsikringsforholdet vil da hvert år måtte belastes fripoliseinnehaveren, og reelt komme til fradrag i overskudd mv. Banklovkommisjonen forutsetter at det ikke vil bli knyttet noen administrasjonsreserve til fripolisen, og skriver at det her således ikke vil dreie seg om fripoliser i betydningen «engangsbetalte» fripoliser. Senere endringer av pristariffer for tjenester vil også få betydning for disse fripolisene. Midler knyttet til fripolisen forvaltes som særskilt investeringsportefølje, etter kommisjonens forslag, og det åpnes ikke opp for at selskapet kan holde tilbake andel av avkastning på midlene, ut over til dekning av premie som beskrevet over.

Banklovkommisjonen viser til at det etter innskuddspensjonsloven § 6-2 utstedes pensjonskapitalbevis for opptjent alderspensjonskapital under pensjonsordning med innskuddspensjon. Banklovkommisjonen viser til at innskuddspensjonsloven ikke har tilsvarende bestemmelse om foretakets ansvar for kostnader som foretakspensjonsloven § 9-6 tredje ledd, og at det således normalt ikke oppstår spørsmål om særskilt administrasjonsreserve knyttet til pensjonskapitalbeviset. Banklovkommisjonen viser til at ved utformingen av ordningen er det lagt vekt på at foretakets ansvar skulle være begrenset til å innbetale innskudd i samsvar med fastsatt innskuddsplan. Banklovkommisjonen legger til grunn at pensjonskapitalbeviset reflekterer den premiereserve som foreligger ved utstedelsen uavhengig av om pensjonsordningen er basert på investeringsvalg eller ikke. Vederlag for de tjenester som inngår i den videre administrasjon av pensjonskapitalen blir da et forhold mellom selskapet og den som mottar pensjonskapitalbeviset. Reelt sett vil således den pensjonskapital som angis i pensjonskapitalbeviset, være belastet med et fremtidig kostnadsansvar, men opptjent pensjonskapital ved utstedelsen blir angitt i beviset uten at nåverdien av dette ansvar kommer til fradrag, skriver kommisjonen. Banklovkommisjonen legger etter dette til grunn at pensjonskapitalbevis med investeringsvalg behandles på samme måte som fripoliser utstedt under pensjonsordninger med engangsbetalt foretakspensjon med investeringsvalg, jf. utkastet § 8a-26.

Dersom pensjonsordning med engangsbetalt foretakspensjon eller pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven omfatter uføre- og etterlatteytelser i samsvar med reglene i foretakspensjonsloven kapittel 6 og 7, legger Banklovkommisjonen til grunn at disse ytelsene må dekkes ved særskilt fripolise utstedt etter foretakspensjonsloven, og som vil følge reglene for fripoliser med kontraktfastsatte ytelser.

Fortsettelsesforsikring

Banklovkommisjonen har også foreslått regler om fortsettelsesforsikringer mv., jf. utkastet § 8a-27. I avsnitt 13.5 i utredningen (NOU 2001: 24 s. 119) heter det om forslaget:

«Til de typer av fripoliser m.v. som er omtalt i avsnitt 13.3 og 13.4, vil det kunne knyttes fortsettelsesforsikringer eller fortsatt pensjonssparing, jf. lov om foretakspensjon § 4-9 annet ledd og lov om innskuddspensjon § 6-5. Dette innebærer at rettsforholdet etter fripolisen eller pensjonskapitalbeviset blir videreført på samme «kollektive» vilkår, men med premie- og innskuddsinnbetaling fra innehaveren. De pristariffer som selskapet benytter for den pensjonsordning fripolisen er utstedt under, vil her gi utgangspunktet for beregning av hvilke beløp som i tilfelle skal innbetales av innehaveren av fripolisen eller pensjonskapitalbeviset. Det bør også merkes at senere endring av pristariffene også vil få virkning for den del som er fortsettelsesforsikring eller fortsatt pensjonssparing.»

12.3 Høringsinstansenes merknader

Aktuarkonsulenters Forum (AKF) er av den oppfatning at Banklovkommisjonens forslag blant annet i altfor stor grad tar hensyn til selskapets interesser på bekostning av fripoliseinnehaverne:

«AKF antar det er vanskelig å fastsette en administrasjonsavsetning som «beviselig» ikke inneholder fortjenesteelement. Fripoliser har i mange år i praksis vært uten oppskriving av ytelsene pga selskapenes oppbygging av tilleggsavsetninger og administrasjonsreserver, sistnevnte for å ha tilstrekkelig til å dekke kontantverdien av alle fremtidige forventede kostnader.

Bestemmelsene synes å sikre selskapet i veldig stor grad på bekostning av de forsikrede. Som nevnt har selskapene allerede over flere år benyttet fripolisens overskudd til styrking av polisens avsetninger. Likevel skal selskapet ha rett til 20 % av fripolisens overskudd, rett til å dekke risikounderskudd fra fripolisens avkastningsresultat og rett til å benytte overskudd til å styrke premiereserven. Dette gjelder også administrasjonsavsetningene (alternativt kalt administrasjonsreserven) som etter AKFs oppfatning utgjør en del av premiereserven. AKF mener at loven i alt for stor grad tar hensyn til selskapets interesser på bekostning av fripoliseinnehaverne. Siden administrasjonsreserven skal være uten marginer, må det lages overgangsregler for de fripoliser som allerede har full avsetning av administrasjonsreserver, slik at de eventuelt får godskrevet for meget avsatt administrasjonsreserve.»

FNH er positiv til den overskuddsmodellen som foreslås for fripoliser, og mener at den bør utvides til også å gjelde for individuelle kontrakter, og som en overgangsløsning for kollektive kontrakter.

Når det gjelder beregningen av administrasjonsavsetningen, viser FNH til at en slik beregning vil være komplisert og inneha en stor grad av usikkerhet pga. forsikringens løpetid som kan være opp til 30-40 år. Som en følge av at selskapene etter Banklovkommisjonens forslag ikke gis adgang til å utligne et eventuelt kostnadsoverforbruk mot de øvrige resultatelementer, vil selskapene måtte sette av større beløp til administrasjonsreserver enn det gjøres i dag. FNH viser til at foretakenes kostnader knyttet til pensjonsordningen vil øke.

Videre er FNH av den oppfatning at den foreslåtte overskuddsmodellen også bør gjøres gjeldende for andre fullt betalte forsikringer enn bare fripoliser:

«De foreslåtte bestemmelsene om anvendelse av overskudd reiser særskilte problemstillinger i forhold til livsforsikringer som er ferdig betalt. Fripoliser utgått fra kollektive ordninger er et eksempel på ferdig betalt forsikringer. Kommisjonen har hensyntatt at også fripoliser skal bidra til egenkapitalbetjeningen ved at elementer av dagens prinsipp for overskuddsdeling er foreslått videreført. Dette er gjort ved at selskapet gis rett til å tilbakeholde 20 prosent av det avkastningsresultatet som er tildelt fripolisen, jf utkastets § 8a-25 fjerde ledd. De tilbakeholdte midlene skal kunne dekke egenkapitalbetjening. I tillegg kan et eventuelt risikounderskudd kunne dekkes ved anvendelse av kontraktens avkastning. Underskudd på kostnadssiden vil derimot ikke kunne dekkes via avkastningen, og blir nå helt og fullt selskapets ansvar.

FNH stiller seg positive til hovedtrekkene i den foreslåtte modellen for overskuddsdeling for kollektive fripoliser.

For øvrige ferdig betalte forsikringer, som for eksempel pensjoner som er under utbetaling, vil det etter forslaget ikke være anledning til å holde tilbake deler av avkastningsresultatet. Kommisjonens forslag innebærer at det innføres et krav om avsetning av reserver for å dekke fremtidig fortjenestemarginer i tillegg til fremtidige kostnader. En konsekvens av dette er at de ordinære kostnadselementene for den kollektive pensjonskontrakten må økes for å håndtere bortfall av egenkapitalbetjening fra pensjoner under utbetaling. Økningen må finansieres ved et tillegg til premien i premiebetalingstiden, med høyere nivå på administrasjonsreserven for pensjonister som resultat. En økning i omkostningselementet i utbetalingstiden på 0,4 prosent p.a. av premiereserven gir et økt reservekrav ved pensjonsalder for en livsvarig alderspensjon på anslagsvis 5 prosent. Dette er mer enn en dobling av administrasjonsreserven i forhold til dagens nivå, og vil fra foretakenes side medføre en betydelig økt forskuttering av premieinnbetalingen.

Etter FNHs oppfatning er de argumenter kommisjonen bruker for å begrunne særskilte regler for anvendelse av overskudd på fripoliser, også gyldige i forhold til andre ferdig betalte forsikringer. Et regelverk som innebærer at livselskapenes fortjenestemarginer knyttet til ferdig betalte forsikringer må avsettes i løpet av innbetalingsperioden, er ikke i samsvar med et overordnet prinsipp om at regelverket skal legge grunnlag for effektiv konkurranse. Slike regler vil virke konkurransevridende i forhold til for eksempel fondsforvaltningsselskapene.

FNH mener at de foreslåtte bestemmelsene for fripoliser i §§ 8a-25 og 8a-26 bør gjøres gjeldene for alle ferdig betalte livsforsikringer.»

Kredittilsynetser for det første på de foreslåtte reglene for fripoliser opp mot Banklovkommisjonens utkast til regler om tilleggsavsetninger:

«Lovutvalget foreslår i § 8a - 25 egne regler for fripoliser med kontraktsfastsatte ytelser. Etter disse reglene skal selskapet ha rett til 20 pst. av overskuddet på avkastningsresultatet som blir tildelt disse kontraktene. For disse kontraktene skal det ikke betales noe direkte vederlag for kapitalforvaltningsrisikoen. Størrelsen på den enkelte kontrakts tilleggsavsetninger har altså ingen betydning for hvilket vederlag selskapet tar fra rettighetshaver til fripolisen for forvaltningsrisikoen. Størrelsen av de samlede tilleggsavsetninger har på den annen side selvfølgelig betydning for den risikoprofil selskapet vil ta i forvaltningen av fellesporteføljen.

Lovutvalgets forslag om at tilleggsavsetningene skal tilhøre den enkelte kontrakt og således ikke skal kunne benyttes til å dekke underskudd på andre kontrakter vil her virke på en helt annen måte enn for de premiebetalende kontrakter. For å illustrere dette sammenlignes situasjonen for en fripolise som har opparbeidet seg tilleggsavsetninger over flere år med en helt ny fripolise uten tilleggsavsetninger. Dersom det i et år f.eks. blir en avkastning på 2 pst. vil den fripolisen som har opparbeidet seg tilleggsavsetninger over flere år risikere å få en reduksjon av tilleggsavsetningene svarende til 1/3 av den garanterte renten (gitt grunnlagsrente på 3 pst.), mens den nye fripolisen får dekket tilsvarende beløp fra selskapskapitalen. Bortsett fra at tilleggsavsetningen bidrar som buffer i selve kapitalforvaltningen, vil disse fripolisene ikke ha noen økonomisk fordel framfor de fripoliser som ikke har tilleggsavsetninger. Den eneste reelle endringen i forhold til eksisterende regler er at tilleggsavsetningene ikke kan brukes til å dekke manglende avkastning på andre kontrakter. Manglende avkastning må dekkes av selskapskapitalen, som da blir mer risikoutsatt enn tidligere.

Det vises her til senere omtale om avsetninger til et særskilt risikofond (i forsikringsfondet) til dekning av selskapets kapitalforvaltningsrisiko. Ved en eventuell etablering av et slikt fond vil selskapskapitalen ikke bli risikoutsatt på samme måte.»

Kredittilsynet anfører videre at reglene bør være slik utformet at de sikrer likebehandling av de ulike kundegrupper:

«Kredittilsynet vil bemerke at en flat prosentsats på 20 pst. vil føre til betydelig forskjellsbehandling mellom kundegrupper. Det vil være urimelig å benytte den samme prosentsats for kontrakter på 3 og 4 prosent grunnlagsrente. Dette vil dessuten være et brudd på den praksis som selskapene har benyttet etter ikrafttredelsen av forsikringsvirksomhetsloven av 1988. Det er et paradoks ved utvalgets forslag at de bransjer som har svakest resultat og derfor innebærer størst risiko for selskapet (dvs. 4 prosent - kontraktene), skal bidra minst til selskapets fortjeneste. Den beskrivelse som lovutvalget gir i avsnitt 8.1.2 i utredningen kan tyde på at man ikke er kjent med den metode som benyttes i selskapene når det gjelder overskuddsdeling mellom kunder og eier, delvis initiert av Kredittilsynets uttalelse om hvordan regelverket skal forstås på dette punkt. Metoden går i korthet ut på at selskapene tildeler det samme avkastningsresultat til alle kunder, hvilket innebærer at dersom et selskap oppnår en kapitalavkastning på 7,4 pst., vil (f.eks.) 0,4 pst. holdes tilbake. Samtlige kundene får deretter et overskudd med utgangspunkt i en tilført avkastning på 7 pst. Det er denne metoden som i fagmiljøet gjerne benevnes som «vannspeilmetoden».

Kredittilsynet vil skissere en metode med klare likhetstrekk til dagens regime når det gjelder maksimal overskuddstilbakeholdelse: Selskapene kan holde tilbake inntil 15 pst. av overskuddet for kontrakter med 4 prosent grunnlagsrente. For kontrakter med lavere grunnlagsrente kan prosentsatsen reduseres med 0,5 pst. for hver tidel med lavere grunnlagsrente. Dette innebærer altså at selskapet kan tilbakeholde inntil 10 pst. på 3 prosent - kontrakter. Dette innebærer at dersom selskapet oppnår en avkastning på 7,4 pst., vil tilbakeholdt overskudd være 0,51 pst. for 4 pst. - kontrakten. For 3 prosent - kontrakten er tilbakeholdt overskudd 0,44 pst. Det innebærer at tilbakeholdt overskudd er noe høyere for kontrakter med høyere garantert rente, som reflekterer at disse har en høyere kapitalforvaltningsrisiko.

Det er også verdt å merke seg at selskapenes kostnader relatert til fullt betalte forsikringer ikke er særlig store målt i forhold til den premiebetalende portefølje. Det er derfor vanskelig å finne argumenter for å kunne tilbakeholde inntil 20 pst. av overskuddet for de fullt betalte kontrakter. Kredittilsynet vil også peke på at det har vært en klar tendens i enkelte selskaper i retning av å legge uforholdsmessig store kostnader til fripoliseporteføljen i kollektiv pensjon, og det har derfor vært en del av tilsynets oppgaver de siste år å ivareta disse kunders interesser.

For så vidt gjelder såkalte kontobaserte individuelle forsikringer synes det å være uavklarte problemstillinger knyttet til hvilket regime disse skal innordnes hva angår tilførsel av midler til egenkapitalen. Dette er forsikringer som ikke kan kategoriseres som enten engangsbetalte eller premiebetalende kontrakter, ettersom kunden har stor valgfrihet med hensyn til innbetaling av premie. Kunden kan f.eks. innbetale premie på tegningstidspunktet, for deretter å innbetale neste premie tre år senere. Da reiser spørsmålet seg om hvilket regime for egenkapitalbetjening forsikringen skal innplasseres under i de ulike tidsperioder. Dette er ikke nærmere omtalt i utredningen.»

Videre antar Kredittilsynet at reglene for fripoliser ikke skal gjelde for pensjoner under utbetaling. Etter Kredittilsynets oppfatning må det spesifiseres hvilke regler som skal gjelde for bestanden av pensjonister:

«Kredittilsynet antar ut fra ordlyden i § 8a - 25 («fripoliser med kontraktsfastsatte ytelser») samt spesialmotivene at bestemmelsen ikke omfatter de medlemmer av en premiebetalende foretakspensjonsordning som mottar løpende pensjon i form av alders - eller etterlattepensjon, m.a.o. de fullt betalte forsikringer. Dette innebærer at forsikringstakere med foretakspensjonsordning skal betale et vederlag for forvaltningsrisikoen også for midler knyttet til pensjonistenes rettigheter. Etter gjeldende regelverk og praksis har ikke forsikringstakerne et ansvar for ytterligere premiebetaling etter at et medlem dør eller blir pensjonist. De forsikringstekniske systemer for fastsettelse av premie og avsetninger både under tradisjonell opptjening og lineær opptjening er bygget opp slik at premiebetaling for et medlem opphører når en ytelse kommer til utbetaling.

Etter Kredittilsynets vurdering må det klart fremgå av lovutkastet og spesialmerknadene hvilke regler som skal gjelde for bestanden av pensjonister. Det synes ikke å være hensiktsmessig at forsikringstaker skal belastes for noen form for premie, gebyr eller vederlag når et medlem, eller medlemmets etterlatte, mottar ytelser fra pensjonsordningen.

En vil her som et eksempel peke på de stadige omstruktureringene i næringslivet som medfører at foretak innskrenker sin virksomhet betydelig. Det vil da finne sted en endring i sammensetningen av medlemsbestanden til et fåtall aktive arbeidstakere og et forholdsvis stort antall pensjonister. I slike situasjoner kan vederlag for pensjonistbestanden bli en uforholdsmessig stor belastning i forhold til restvirksomhetens omfang. Det er heller ikke uvanlig at omstruktureringen har vært så betydelig at pensjonistenes tilknytning til restvirksomheten er svært begrenset. Forsikringstakeren er da ikke nødvendigvis villig til å ha et reelt økonomisk ansvar for pensjonistene, og det eneste alternativ kan være å avvikle pensjonsordningen.

Et alternativ til fortsatt kostnadsbelastning av forsikringstaker kunne i teorien være at pensjonistene skilles ut fra pensjonsordningen ved oppnådd pensjonsalder, og at rettighetene omgjøres til fripoliser. Dette ville være en parallell til innskuddspensjonsordninger hvor det utstedes pensjonskapitalbevis både ved fratreden og ved oppnådd pensjonsalder.

Etter gjeldende regelverk belastes forsikringstaker riktignok et indirekte vederlag for forvaltningsrisiko mv. når selskapet tilbakeholder en andel av overskuddet på pensjonistenes premiereserve. Kredittilsynet er imidlertid av den klare oppfatning at det ikke er rimelig og gjennomførbart at forsikringstaker påføres et uttrykkelig ansvar for vederlag eller gebyr for pensjonistbestanden i en foretakspensjonsordning. Lovutkastet bør bygge på gjeldende prinsipper om at all belastning av forsikringstaker opphører når et medlem eller medlemmets etterlatte mottar en ytelse.»

Når det gjelder regelen om at selskapet kan holde tilbake inntil 20 prosent av overskuddet, mener Kredittilsynet, som FNH, jf. foran, at dette også bør gjelde for pensjoner under utbetaling. Premien vil i motsatt fall bli så høy for pensjonsordninger med mange pensjonister, at det vil kunne føre til at man avvikler ordningen. Kredittilsynet viser i den forbindelse til at deres forslag om en modifisert modell for beregning av vederlaget for kapitalforvaltning og fortjenestemargin ikke innebærer at pensjoner under utbetaling må underlegges slik særskilt behandling, jf. omtale i avsnitt 4.4 om tidspunkt for beregning og betaling av vederlag for risiko for avkastningsresultatet.

12.4 Departementets vurdering

Fripoliser utstedt under kollektive pensjonsordninger utgjør i dag en betydelig del av virksomheten innenfor kollektiv forsikring. Ved utgangen av 2002 var ca. 51 milliarder kroner i forsikringsfond i livselskapene relatert til fripoliser etter foretakspensjonsloven, fordelt på anslagsvis 660 000 forskjellige fripoliser. Fripoliser utstedes typisk ved skifte av arbeidsgiver. Forsikringsselskapet skal fortsette å forvalte aktiva som svarer til avsetningene og administrere kontrakten. Etter gjeldende rett avsettes en egen administrasjonsreserve til dekning av det enkelte selskaps kostnader etter at fripolisen er utstedt, og selskapet får også godtgjørelse gjennom andel av overskudd. Systemet med godtgjørelse gjennom andel av overskudd foreslås som nevnt fjernet for forsikringer hvor det betales inn premie. Et hovedspørsmål i forhold til fripoliser blir da hvordan selskapet skal motta rimelig vederlag for de tjenester det skal yte ved videreføringen av de forsikringsforhold fripolisene utgjør, samt sikre en fortjeneste. Det må også fastsettes hvordan fripoliser mv. skal behandles i forhold til de foreslåtte nye reglene for fordeling av overskudd mellom selskap og forsikringstaker/forsikret.

For fripoliser med kontraktfastsatte ytelser har Banklovkommisjonen foreslått en modifisert videreføring av overskuddsfordelingsmodellen etter gjeldende rett.

Banklovkommisjonen foreslår at i forhold til fripoliser og pensjonskapitalbevis med investeringsvalg, skal det ikke foreligge en slik adgang til å trekke på avkastningsoverskudd. Imidlertid skal selskapet benytte premietariffer for tjenester og belaste fripolisen/pensjonskapitalbeviset med disse kostnadene. Premietariffene kan endres som ved kollektiv forsikring.

Finansdepartementet slutter opp under hovedtrekkene i Banklovkommisjonens utkast til regler om fripoliser for kontraktfastsatte ytelser og hovedtrekkene i utkast til regler om fripoliser/pensjonskapitalbevis med investeringsvalg. Finansdepartementet foreslår imidlertid å ta med fripoliser/pensjonskapitalbevis i de alminnelige reglene som foreslås i det nye kapittel 8a. Det er i tillegg foreslått enkelte særskilte bestemmelser for fripoliser/pensjonskapitalbevis. Det vises blant annet til lovforslaget §§ 8a-12, 8a-13 og 8a-3 fjerde ledd.

Fripoliser og pensjonskapitalbevis med kontraktfastsatte forpliktelser

I forhold til fripoliser og pensjonskapitalbevis med kontraktfastsatte forpliktelser foreslår Finansdepartementet, i tråd med Banklovkommisjonens utkast, at selskapet kan fastsette i vedtektene at inntil 20 prosent av overskudd fra kapitalforvaltningen som skal tilordnes kontrakten, kan tilfalle selskapet. Finansdepartementet foreslår også å følge Banklovkommisjonens forslag om at en fripolises andel av et eventuelt negativt risikoresultat kan dekkes ved fradrag i overskudd på avkastningsresultatet tilordnet fripolisen. Overskuddet på avkastningsresultatet som selskapet kan ta en andel av, blir da redusert tilsvarende, jf. lovforslaget § 8a-12. Finansdepartementet er videre enig med høringsinstansene i at det vil kunne være rimelig å ta hensyn til størrelsen på beregningsrente og omfanget av tilleggsavsetninger når selskapet fastsetter hvilken andel av avkastningsoverskuddet på en fripolise/pensjonskapitalbevis som selskapet kan holde tilbake. På denne bakgrunn foreslår Finansdepartementet at selskapene, innenfor rammen på 20 prosent, gis adgang til å fastsette forskjellige fordelingsnøkler ut fra selskapets risiko for avkastningsresultatet. Det vises til lovforslaget § 8a-12 tredje ledd tredje punktum. Departementet foreslår i § 8-12 tredje ledd fjerde punktum en hjemmel til å gi nærmere regler om tilbakeholdelse av overskudd på avkastningsresultatet til fripoliser/pensjonskapitalbevis med kontraktfastsatte forpliktelser.

Banklovkommisjonen har foreslått at midler som motsvarer forsikringsmessige avsetninger til sikring av rett til pensjon etter fripolise med kontraktfastsatte ytelser skal forvaltes som del av kollektivporteføljen etter lovutkastet § 8a-11 annet ledd, og at avkastning av midlene beregnes og disponeres etter lovutkastet § 8a-12 annet og tredje ledd, jf. utkastet § 8a-25 annet ledd. Høringsinstansene har ikke hatt vesentlige merknader til utkastet, og Finansdepartementet har heller ikke innvendinger mot en slik tilnærming. Det vises til de generelle regler om kapitalforvaltning og beregning og tilordning av overskudd i lovforslaget avsnitt C. I henhold til lovforslaget § 8a-7 skal kollektivporteføljen bestå av eiendeler som motsvarer de forsikringsmessige avsetninger til sikring av kontraktfastsatte forpliktelser, jf. omtale i avsnitt 6.5.1. Fripoliser og pensjonskapitalbevis med kontraktfastsatte forpliktelser, vil følgelig etter forslaget bli forvaltet i kollektivporteføljen. Det vises også til at Kredittilsynet, etter forslag til § 8a-7 tiende ledd, kan treffe avgjørelse om hvilken portefølje en kontrakt, og midler som motsvarer en avsetning, skal inngå i.

Forslaget til kapittel 8a er ikke like utfyllende som Banklovkommisjonens utkast i forhold til pristariffer, jf. utkastet til § 8a-7 femte ledd. Departementet vil imidlertid peke på at det etter lovforslaget vil være hjemmel for Kongen til å gi nærmere bestemmelser om pristariffer og administrasjonsavsetning knyttet til fripoliser dersom det skulle være behov for dette, jf. lovforslaget § 8a-3 sjette ledd og § 8a-15 fjerde ledd.

Enkelte høringsinstanser har påpekt at premiene for kollektive pensjonsordninger vil kunne øke dersom forsikringsselskapet må bære risikoen for at administrasjonsavsetningen knyttet til en fripolise er tilstrekkelig. Finansdepartementet har likevel lagt størst vekt på hensynet til gjennomsiktighet og forutsigbarhet, som taler for at fripoliser bør følge den foreslåtte nye hovedregelen om at eventuelt kostnadsoverforbruk ikke kan utlignes mot øvrige resultatelementer.

Banklovkommisjonen har lagt til grunn at den foreslåtte modellen for fripoliser med kontraktfastsatte forpliktelser kan gjøres gjeldende for den eksisterende bestand av fripoliser. Formelt sett foreslås det en nedsettelse av maksimumsgrensen for hvilken andel selskapet kan ta av overskuddet, fra 35 prosent til 20 prosent. Siden det foreslås innført et generelt skille mellom selskaps- og kundemidler, og all avkastning fra forvaltning av midler som forvaltes i selskapsporteføljen skal tilfalle selskapet, vil imidlertid omfanget av midler som kan generere overskudd til fordeling mellom kunde og selskap også bli redusert. Overskuddsdelingen vil etter forslaget videre være avgrenset til overskudd på avkastningsresultatet, eventuelt etter at andel av negativt risikoresultat er dekket ved fradrag i dette overskuddet.

Det er ikke noe formål eller hensikt med de foreslåtte reglene å redusere forsikringstakernes eller fripoliseinnehavernes rettigheter, eller skape fordeler for selskapet på bekostning av kundene. Et hovedformål med lovforslaget er å gjøre regelverket mer kundevennlig, ved at det legges til rette for større grad av forutberegnelighet og gjennomsiktighet innen livsforsikringsvirksomhet. Etter departementets vurdering taler formålet med de foreslåtte nye virksomhetsreglene for livsforsikring for at den foreslåtte nye lovgivningen for fripoliser også kan anvendes på eksisterende fripoliser med kontraktfastsatte forpliktelser.

Finansdepartementet har imidlertid merket seg at enkelte høringsinstanser mener det vil kunne oppstå overgangsproblemer blant annet knyttet til administrasjonsavsetningen for eksisterende fripoliser. Finansdepartementet legger til grunn at den generelle hjemmelen til å gi overgangsregler i lovforslaget del IV eventuelt vil kunne benyttes til å fastsette overgangsregler for blant annet overskuddsdelingen dersom dette viser seg hensiktsmessig i forhold til fripoliser som er utstedt før nye virksomhetsregler for forsikring trer i kraft.

Pensjonskapitalbevis utstedt fra innskuddspensjonsordning med alminnelig forvaltning, jf. innskuddspensjonsloven § 3-1 første ledd bokstav a og § 3-2, vil etter departementets vurdering ikke være omfattet av ordlyden i Banklovkommisjonens utkast til § 8a-25 eller § 8a-26. Finansdepartementet antar at slike pensjonskapitalbevis bør kunne omfattes av modellen med modifisert overskuddsdeling og at midlene forvaltes i kollektivporteføljen.

Dersom pensjonskapitalbevis etter innskuddspensjonsloven konverteres til forsikringsprodukt ved pensjonsalder, jf. innskuddspensjonsloven § 7-3, legger Finansdepartementet også til grunn at forsikringen faller inn under bestemmelsen om fripoliser med kontraktfastsatte forpliktelser.

I forhold til innskuddspensjon vil det i lys av Banklovkommisjonens drøfting kunne oppstå spørsmål om det er foretaket eller innehaver av pensjonskapitalbeviset som skal belastes kostnader ved administrasjon og forvaltning av pensjonskapitalbeviset. Finansdepartementet antar at dette er en type spørsmål som fortrinnsvis bør løses gjennom regler i eller i medhold av innskuddspensjonsloven, og at det ikke er hensiktsmessig å løse spørsmålet i eller i medhold av forsikringsvirksomhetsloven. For øvrig vises det til at Kongen etter forslaget er gitt hjemmel til å gi nærmere regler om pristariffer og administrasjonsavsetning dersom det viser seg å være behov for dette, jf. lovforslaget § 8a-3 sjette ledd og § 8a-15 fjerde ledd.

Fripoliser og pensjonskapitalbevis med investeringsvalg

Hva angår Banklovkommisjonens forslag til regler for fripoliser og pensjonskapitalbevis med investeringsvalg, er departementet enig i at det her kan være mer naturlig å belaste innehaver direkte for kostnadene tilknyttet administrasjon av polisen, og at selskapet utarbeider pristariffer knyttet til administrasjon og forvaltning. Finansdepartementet slutter opp under Banklovkommisjonens forslag om at det i forhold til disse typer fripoliser og pensjonskapitalbevis ikke skal foretas overskuddsdeling. Departementet slutter seg i hovedsak til Banklovkommisjonens begrunnelse for bestemmelsene. Det vises også til at ingen av høringsinstansene har hatt vesentlige innvendinger mot bestemmelsen i utkastet § 8a-26. Departementet har heller ikke innvendinger til at fripoliser og pensjonskapitalbevis med investeringsvalg forvaltes i investeringsvalgporteføljen. Finansdepartementet har imidlertid foreslått en omformulering av bestemmelsene om fripoliser og pensjonskapitalbevis med investeringsvalg. Det vises blant annet til forslag til § 8a-3 fjerde ledd, samt § 8a-13.

Finansdepartementet foreslår at fripoliser/pensjonskapitalbevis sin andel av et eventuelt negativt risikoresultat kan dekkes ved fradrag i avkastning tilordnet kontrakten. Forslaget bygger på Banklovkommisjonens utkast til § 8a-26 fjerde ledd, jf. § 8a-25 tredje ledd. Finansdepartementet foreslår også at det eventuelt kan gjøres fradrag i verdien av investeringsporteføljen tilordnet kontrakten.

I henhold til lovforslaget § 8a-3 sjette ledd kan Kongen gi nærmere regler om pristariffer. Departementet antar eksempelvis at dersom det er tilknyttet en administrasjonsavsetning til en fripolise med engangsbetalt foretakspensjon med investeringsvalg, bør dette gjenspeiles ved beregning av vederlag til selskapet.

Pensjoner under utbetaling

Kredittilsynet og FNH mener at det også for pensjoner under utbetaling bør åpnes for en overskuddsdeling tilsvarende modellen som foreslås for fripoliser med kontraktfastsatte forpliktelser. Pensjoner under utbetaling er etter det Finansdepartementet kan se ikke diskutert eksplisitt i Banklovkommisjonens utredning. Departementet antar at ved pensjoner under utbetaling vil man kunne tenke seg at foretaket etter nytt system belastes et vederlag til dekning av forvaltning av de aktuelle midler samt vederlag for risiko for avkastningsresultatet. Departementet antar at dette vederlaget kan omfatte et element til sikring av selskapets fortjeneste. Finansdepartementet antar imidlertid at det kan være forhold som taler for at overskuddsmodellen som benyttes for fripoliser også bør gjøres gjeldende for pensjoner under utbetaling.

Departementet viser til at Kongen i henhold til lovforslaget § 8a-12 første ledd kan fastsette at reglene om overskuddsdeling for fripoliser og pensjonskapitalbevis med kontraktfastsatte forpliktelser, skal benyttes for andre typer kontrakter.

Fortsettelsesforsikringer

Banklovkommisjonen har foreslått regler for fortsettelsesforsikring mv. i utkastet § 8a-27. Høringsinstansene har etter det departementet kan se ikke hatt merknader til bestemmelsen.

Finansdepartementet slutter seg i hovedsak til Banklovkommisjonens forslag, men har foreslått å omforme lovteksten i forhold til utkastet. Det vises blant annet til lovforslaget § 8a-3 fjerde ledd. Departementet foreslår ikke noen egen bestemmelse om fortsettelsesforsikringer, men har tatt med fortsettelsesforsikringer i de alminnelige reglene som foreslås i det nye kapittel 8a. Departementet legger videre til grunn at det kan bli aktuelt å gi nærmere forskriftsbestemmelser om fortsettelsesforsikringer.