9 Kursreguleringsfond

9.1 Gjeldende rett

Livselskapene har nå adgang til å holde urealiserte gevinster på finansielle omløpsmidler utenfor det årlige overskudd som ligger til grunn for avsetning til tilleggsavsetninger og overskuddsdeling mellom kunde og selskap. Denne adgangen følger av ordningen med kursreguleringsfond.

Forskrift 16. desember 1998 nr. 1241 om årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper (årsregnskapsforskriften) § 3-7 annet ledd fastsetter at eiendeler som er klassifisert som finansielle omløpsmidler skal vurderes til virkelig verdi. Med virkelig verdi menes «markedsverdi», jf. § 3-7 tredje ledd. En økning i markedsverdien gjennom året vil derfor i utgangspunktet bli reflektert i årets resultat, uavhengig av om et finansielt omløpsmiddel realiseres eller ikke. Etter årsregnskapsforskriften § 3-17 skal urealiserte gevinster på finansielle omløpsmidler føres til kursreguleringsfond. Denne urealiserte gevinsten er kalt «kursreserve», jf. Kredittilsynets rundskriv nr. 15/94 gitt med hjemmel i forskrift 1. juni 1990 nr. 430 om overskudd i livsforsikring (overskuddsforskriften) § 10 tredje ledd. Dette innebærer at et beløp som svarer til positiv differanse mellom markedsverdi og anskaffelsesverdi for hvert enkelt finansielt omløpsmiddel, skal føres til kursreguleringsfondet. Det er bare urealiserte gevinster som skal føres til et kursreguleringsfond, jf. § 3-17. Dersom et selskap f.eks. har tre aksjer, hvorav to stiger og en synker i verdi i forhold til anskaffelseskost, skal bare de urealiserte gevinstene føres til kursreguleringsfondet. Det urealiserte tapet på aksjen som synker i verdi vil ikke redusere kursreguleringsfondet, men gå inn i avkastningsresultatet.

Regnskapsføring av obligasjoner som selskapet har valgt å klassifisere som «hold til forfall», er regulert i årsregnskapsforskriften § 3-6. I motsetning til finansielle omløpsmidler som omfattes av forskriftens § 3-7 annet ledd, skal obligasjoner som holdes til forfall vurderes til anskaffelseskost, jf. § 3-6 annet ledd. Det skal gjøres tillegg eller fradrag for eventuell over- eller underkurs ved anskaffelsen, jf. samme bestemmelse. For obligasjoner som holdes til forfall er det således ikke aktuelt med noen kursreserve eller føring av beløp som svarer til urealisert gevinst til et kursreguleringsfond.

Reglene om kursreguleringsfond gjelder ikke for unit linked-selskaper (fondsforsikringsselskaper), jf. årsregnskapsforskriften § 6-2 sjette ledd som uttrykkelig fastslår at § 3-17 ikke gjelder for selskaper som driver livsforsikring med investeringsvalg. Dette innebærer at ikke-realiserte gevinster på finansielle omløpsmidler vil bli tatt med som kundenes midler for denne type forsikringer.

Overskuddsforskriften § 10 har regler om fordeling av kursreserve. Etter første ledd skal 75 prosent av kursreserven ved årets utgang fordeles på de enkelte kontrakter. Fordelingen skal foretas på grunnlag av selskapets balanse ved utgangen av hvert år, jf. § 10 annet ledd. Den årlige fordelingen erstatter fordelingen som ble gjort på grunnlag av foregående års balanse. Som hovedregel foretas ikke fordelingen på de enkelte kontrakter med endelig virkning, jf. § 10 annet ledd annet punktum. Fordelingen får imidlertid endelig virkning ved enten utbetaling av forsikringsytelse, gjenkjøp eller flytting. Dette følger av overskuddsforskriften § 10 annet ledd tredje punktum. Dette innebærer at ved for eksempel flytting av forsikringen i løpet av året, får kunden med seg sin andel av kursreserven.

Det følger av forsikringsvirksomhetsloven § 8c-10 (flyttereglene) at blant annet kursreserve fortsatt skal være en del av pensjonsordningens midler ved overføring av kontraktens tilhørende midler ved flytting, og anvendes etter ellers gjeldende regler. Med hjemmel i overskuddsforskriften § 10 tredje ledd har Kredittilsynet i rundskriv nr. 15/94 og 36/94 fastsatt utfyllende regler om kursreserve. Rundskriv nr. 15/94 inneholder blant annet nærmere regler om tildeling og beregning av kursreserve, mens Kredittilsynets rundskriv nr. 36/94 har nærmere regler om anvendelse av kursreserve i mottakende pensjonsinnretning (ved flytting av kontrakten). Disse reglene innebærer blant annet at kontraktens andel av kursreserven blir omgjort til tilleggsavsetninger i mottakende selskap.

9.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen viser til at et kursreguleringsfond/kursreserve vil være aktuelt for «fellesporteføljen» som motsvarer avsetninger til sikring av forpliktelser som ikke er knyttet til særskilte investeringsporteføljer. For forpliktelser som er tilknyttet særskilte investeringsporteføljer vil selskapet ikke ha forvaltningsrisiko, og derfor heller ikke behov for buffere i form av kursreserve (og tilleggsavsetninger).

Banklovkommisjonen har i lovutkastet § 8a-21 første ledd foreslått et kursreguleringsfond for kollektivporteføljen. Kursreguleringsfondet skal tilsvare «summen av urealiserte gevinster på finansielle omløpsmidler som inngår i kollektivporteføljen», jf. utkastet § 8a-21 første ledd. Når det gjelder finansielle omløpsmidler som inngår i investeringsvalgsporteføljen og selskapsporteføljen, jf. Banklovkommisjonens utkast § 8a-11 annet ledd bokstav b) og c), skal eventuelle gevinster (avkastning) på disse tilfalle porteføljen, jf. henholdsvis utkastet § 8a-13 tredje ledd og § 8a-14 annet ledd.

Banklovkommisjonen har drøftet hvorvidt man bør videreføre gjeldende regler om fordeling av kursreserve mellom kunde og selskap. Banklovkommisjonen viser til at kursreserven uansett er en variabel størrelse, og at kundens andel i denne vil ha liten betydning før eventuelle gevinster realiseres (og inntektsføres og inngår i avkastningen som skal fordeles og tildeles). På bakgrunn av dette mener Banklovkommisjonen at det vil være omløpshastigheten i selskapets verdipapirportefølje som er bestemmende for når kursreserven og de verdier denne representerer, kommer kundene (kontraktene) til gode. Banklovkommisjonen uttaler videre (NOU 2001: 24 s. 103):

«Det någjeldende regelverk om fordeling og håndtering av kursreserve kan vanskelig forstås uten at en tar hensyn til at omløpshastigheten i selskapenes verdipapirporteføljer var vesentlig lengre da regelverket ble utformet enn den er i dag. Det fremgår av regelverket at man den gang la til grunn en omløpshastighet på om lag 24 mnd. I dag er den neppe over 12 mnd., i mange sammenhenger atskillig kortere. I takt med verdipapirhandelens økte betydning i livsforsikring - og med rytmen i verdipapirmarkedet - vil tidshorisonten også kunne bli kortere avhengig av selskapenes investeringsstrategi. Dette aktualiserer spørsmålet om regelverket om fordeling av kursreserve nå bør kunne avvikles?

I forhold til forsikringstakerne og deres rett til overskudd står vi således i hovedsak overfor et periodiseringsspørsmål. Selvsagt kan kursreserven i løpet av et år bli redusert som følge av kursfall og latente tap i verdiporteføljen, og dette vil være forsikringstakernes risiko. En del av denne risikoen vil de imidlertid også bære i flyttetilfelle som følge av at oppgjørsfristene er fra to til åtte mnd. avhengig av størrelsen på de midler som flyttes. I det hele vil forsikringstakerne over tid i alle tilfelle måtte bære en stor del av risikoen for vellykket kapitalforvaltning i det selskap de hører hjemme.

I betraktning av periodiseringsproblemets begrensede omfang og betydning sett fra forsikringstakernes side er det derfor meget som taler for at reglene om fordeling av kursreserve nå bør oppheves. Reglenes begrunnelse er i det vesentlige bortfalt som følge av utviklingen. I et kollektivt livselskap vil reglene i tilfelle bare kunne komme til anvendelse på kapital som inngår i fellesporteføljen. En må kunne gå ut fra at konkurransen mellom livselskapene vil være så vidt stor at de over tid vanskelig vil kunne sitte med store urealiserte kursreserver. Det er vel kjent at livselskaper før et årsskifte ofte tilpasser realiseringen av kursreserve til det overskuddsnivå som antas nødvendig ut fra markedshensyn.»

For øvrig viser Banklovkommisjonen til at en opphevelse av reglene om fordeling av kursreserve vil kunne innebære store kostnadsbesparelser for selskapene, samtidig som det vil innebære en forenkling av regelverket. På denne bakgrunn har Banklovkommisjonen foreslått at kursreguleringsfondet ikke skal tilordnes kontraktene, jf. Banklovkommisjonens utkast § 8a-21 annet ledd.

9.3 Høringsinstansenes merknader

Aktuarkonsulenters Forum (AKF) går imot Banklovkommisjonens forslag og uttaler i sin høringsuttalelse:

«Nok en vesentlig prinsippendring er lovforslaget om at kursreguleringsfondet ikke skal tilordnes kontraktene. Her fins argumenter både pro et contra, men alle hensyn tatt i betraktning er AKF på prinsipielt grunnlag uenig i forslaget. Det er ikke kongruent med intensjonene i loven for øvrig, der modularitet og gjennomsiktighet er en bærebjelke.

Vi finner det ulogisk at kundene skal eie anskaffelsesverdien og selskapet den urealiserte oververdi på en og samme aksjeportefølje. Vi antar at det er lovutvalgets hensikt å henlegge negative kursreserver til den enkelte kundes kontrakt, med mindre rentegarantien slår inn til gunst for kunden. Hvis vår forståelse er korrekt, etableres det nærmest en «vinne/vinne» situasjon for selskapet på dette punkt i forhold til kundene.

Banklovkommisjonen argumenter med at kursreguleringsfondet har liten eller ingen betydning for forsikringstakere flest. Dette er etter vår erfaring ikke korrekt. Forsikringsselskapene har i perioder hatt store urealiserte gevinster, og disse blir ført i kundebedriftenes egne regnskaper i henhold til Norsk Regnskapsstandard for føring av Pensjonskostnader (NRSP). Å frata bedriftene kursreguleringsfondet vil dermed innvirke negativt på deres egne regnskap.

Det foreslåtte system gir etter vårt syn en interessekonflikt mellom selskap og kunder: Selskapet vil være interessert i å bygge opp urealiserte reserver som det kan «tære på» i dårlige tider, når det kan bli vanskelig å oppfylle rentegarantiene. Bedriftskundene vil være interessert i at de skjulte reserver realiseres ved slutten av hvert eneste regnskapsår, for å bedre sin finansielle stilling etter norsk regnskapsstandard og for ikke å tape penger hvis de ønsker å flytte kontrakten til annen pensjonsinnretning.

Banklovkommisjonen argumenterer pro sitt forslag med at omløpshastigheten på selskapenes verdipapirportefølje er redusert betraktelig i de senere år, og at man kan forvente at denne i fremtiden vil ligge forholdsvis kort, i enkelte tilfeller under 12 måneder. Som kjent har de fleste pensjonsordninger en særdeles lang tidshorisont. AKF er derfor av den oppfatning at rammeverket burde legge forholdene til rette slik at livsforsikringsselskaper og kunder har felles interesser i å legge et langsiktig perspektiv til grunn i kapitalforvaltningen. Det kan uansett ikke være fornuftig å utforme loven slik at livsforsikringsselskapene og/eller kundene ser seg best tjent med at aksjeporteføljen snus ustanselig.

Enda ett moment som taler for kundeallokert kursreguleringsfond, er konkurranseforholdet mellom forsikringsselskaper og pensjonskasser. Når en bedrift fører pensjonsmidlene over til pensjonskasse, vil den i henhold til lovutkastet tape kursreservene. Når bedriften går den motsatte vei, fra pensjonskasse til forsikring, likvideres pensjonskassen slik at bedriftene får med seg kursreservene. Etter vår mening bør oppgjør forsikringsselskap/pensjonskasse skje likt og etter likvidasjonsprinsippet uansett hvilken vei flyttingen skjer.

Vi er klar over at det kan hevdes at spekulasjon i transaksjonsgevinster ved flytting av pensjonsordninger har vært en ulempe ved den nåværende ordning: Andel i det avgivende selskaps kursregulerings-fond transformeres til tilleggsavsetninger i det mottakende selskap, hvilket kan gjøre det lønnsomt å «hoppe» fra selskap til selskap med noen års mellomrom, selv om selskapene oppnår de samme årsresultater for sine kunder. For det mottakende selskaps kunder kan det dessuten være en ulempe at den nye kunde oppnår full %-vis eierandel i kollektivporteføljens kursreguleringsfond i løpet av 24 måneder. Disse argumenter bør imidlertid etter vår mening ikke medføre at et prinsipielt sett fornuftig regelverk for øvrig avvikles.»

Den Norske Aktuarforening ser argumenter både for og mot Banklovkommisjonens forslag:

«En vesentlig prinsippendring er lovforslaget om at kursreguleringsfondet ikke skal tilordnes kontraktene. Her fins argumenter både for og mot og Aktuarforeningen har ikke et omforenet syn på dette spørsmålet. Aktuarforeningen er uansett av den oppfatning at rammeverket bør legge forholdene til rette slik at livsforsikringsselskaper og kunder har felles interesser i å legge et langsiktig perspektiv til grunn i kapitalforvaltningen.»

FNH mener at utkastets forslag til regler har uheldige sider, men vil ikke gå imot forslaget:

«Kommisjonen foreslår at kursreguleringsfondet ikke skal tilordnes kontraktene i fellesporteføljen, hvilket også innebærer at flytteverdien ikke vil inneholde en andel av kursreguleringsfondet, jf lovutkastets §8a-14 annet ledd.

FNH går ikke imot kommisjonens forslag, selv om det også har uheldige sider. FNH anbefaler uansett at overgangsregler vurderes særskilt.

Norge har et særegent flytteregelverk i internasjonal sammenheng. Reglene er generelt mer flyttevennlige enn det som gjelder internasjonalt. Dette anser FNH som et kundevennlig aspekt, og også som et fortrinn i forhold til andre land, etter som det stimulerer konkurransen i forsikringsnæringen.»

FNH foreslår imidlertid at utkastets regler om kursreguleringsfond iverksettes før de øvrige bestemmelser trer i kraft, som en overgangsordning. FNH begrunner dette med at det vil forhindre en betydelig økning av arbitrasjemotivert flytting:

«Gjeldende regelverk har likevel uheldige effekter i form av utilsiktede gevinster for de som flytter. Regelverket innebærer at stort kursreguleringsfond i avgivende og mottakende selskap gir insentiver til flytting, uavhengig av kvaliteten på selskapenes tilbud. Enkeltkunder kan spekulere i regelverket og oppnå gevinster ved for eksempel å flytte fra selskap med høyt kursreguleringsfond til et annet, og tilbake. Slik spekulasjon skjer på bekostning av de øvrige kundene.

De ulike typene av buffere som finnes i selskapene kan komme kundene til gode på ulike måter. En kunde kan ved flytting påvirke sammensetningen av sine buffere. Kunden som flytter kan da få transformert buffere fra typer som er mindre attraktive sett med kundens øyne, til mer attraktive former. Dette skjer når for eksempel kursreservene omgjøres til tilleggsavsetninger. I dagens situasjon kan dessuten en kunde som flytter få med betydelige buffere fra det selskapet som det flyttes fra, og samtidig få tilgang til relativt store buffere i det nye selskapet, selv om kunden ikke har bidratt til oppbygging av bufferne i det nye selskapet.

Kundene vil samlet sett og sett over tid kunne regne med om lag samme gjennomsnittlige årlige avkastning i et regime hvor kursreservene ikke er fordelt som i et regime hvor kursreservene tilordnes og følger med ved flytting. Kursreguleringsfondet vil bli et mer utpreget bufferfond og uheldige virkninger som følge av arbitrasjemotivert flytting vil reduseres.

Det er imidlertid sider ved forslaget som gjør at overgangen til de nye reglene kan være problematiske. I tiden som løper fra forslaget foreligger til bestemmelsene er satt i verk, kan det ikke utelukkes at man får en betydelig økning i arbitrasjemotivert flytting. I skrivende stund er ikke denne risikoen stor, fordi selskapenes kursreguleringsfond er små. Men når verdipapirmarkedene forhåpentlig etter hvert tar seg opp igjen, vil selskapenes kursreguleringsfond få et «normalt» nivå, med tilhørende arbitrasjemotivert flytting.

Med dette utgangspunkt vil en hensiktsmessig overgangsordning være at Banklovkommisjonens forslag om kursreguleringsfond iverksettes før de øvrige deler av loven. I så fall bør det legges til grunn at den del av kursreservene som skal tilordnes kontraktene skal beregnes med utgangspunkt i selskapenes kursreguleringsfond på tidspunktet flytting meldes til selskapet.

En motforestilling til en rask iverksetting av kommisjonens forslag på dette punkt er at enkelte kunder i lengre tid har planlagt overgang til investeringsportefølje, men har valgt å midlertidig utsette slik flytting i påvente av at det skal komme avklaringer i regelverket. For disse kundene kan en rask iverksetting av kommisjonens forslag virke urimelig. FNH vil imidlertid understreke at det vil oppstå alvorlige problemer både for de kundene som velger å ikke flytte og for livsforsikringsselskapene, som følge av en betydelig økning i arbitrasjemotivert flytting.

Etter FNHs oppfatning bør det i utforming av overgangsregler både tas hensyn til at en søker å unngå problemer som følger av betydelig arbitrasjemotivert flytting og tar hensyn til kunder som i lengre tid har planlagt overgang til investeringsportefølje. FNH foreslår derfor at i en overgangsperiode frem til ny lov iverksettes så bør de tidligere forskrifter som tillot investeringsvalg i tradisjonelle selskap settes i kraft igjen.

FNH mener

• Det er nødvendig at det utarbeides overgangsregler knyttet til at kursreguleringsfondet skal gjøres ufordelt.

• Etter en samlet vurdering vil FNH foreslå at overgangsregler utformes i tråd med følgende tre punkter

  • Kommisjonens forslag om kursreguleringsfond iverksettes før de øvrige deler av loven.

  • Den del av kursreservene som skal tilordnes kontraktene skal beregnes med utgangspunkt i selskapenes kursreguleringsfond på tidspunktet flytting meldes til selskapet.

  • i en overgangsperiode frem til ny lov iverksettes bør investeringsvalg i tradisjonelle selskap tillates, for eksempel ved at de tidligere regler som tillot investeringsvalg i tradisjonelle selskap settes i kraft igjen.»

Kredittilsynetog Norges Bankstøtter Banklovkommisjonens forslag. Kredittilsynet viser til at forslaget er i samsvar med Kredittilsynets eget forslag i brev til Finansdepartementet 21. februar 2001.

9.4 Departementets vurdering

Departementet har vurdert hvorvidt adgangen til å ha et kursreguleringsfond bør videreføres.

Departementet er kjent med at det i utkast til nye internasjonale regnskapsstandarder for forsikringsselskaper er lagt opp til at det ikke vil være adgang til å fastsette regler om kursreguleringsfond i tråd med Banklovkommisjonens forslag i regnskapsreglene. Det må imidlertid kunne antas at den nye standarden ikke vil være til hinder for at regelverket for forsikringsselskaper inneholder regler om kursreguleringsfond.

En avvikling av kursreguleringsfondet ville kunne innebære en forenkling av regelverket og samtidig en tilpasning til internasjonale standarder. Departementet har allikevel kommet til at adgangen til å ha et kursreguleringsfond bør videreføres. Departementet har lagt avgjørende vekt på den viktige funksjonen kursreguleringsfondet har for selskapet som bufferkapital i situasjoner der markedsverdien på finansielle omløpsmidler varierer, og at ingen av høringsinstansene har gått imot Banklovkommisjonens forslag om å videreføre adgangen til å ha et kursreguleringsfond.

Departementet slutter seg således til Banklovkommisjonens forslag om å videreføre denne adgangen. Departementet er også enig med Banklovkommisjonen i at et kursreguleringsfond bare vil være aktuelt i forhold til midler som forvaltes i kollektivporteføljen, jf. lovforslaget § 8a-20 første ledd.

Et annet viktig spørsmål er hvorvidt kursreguleringsfondet skal fordeles på den enkelte kontrakt, eller fungere som et ufordelt fond. Departementet viser til at det er argumenter både for og mot begge løsninger, og at høringsinstansene har hatt delte meninger om spørsmålet. Banklovkommisjonen har som nevnt foreslått å oppheve gjeldende regler om fordeling. FNH har pekt på at en slik opphevelse er ønskelig, ved at dette vil redusere mulighetene til såkalt arbitrasjemotivert flytting, samtidig som kursreguleringsfondet vil bli et mer utpreget bufferfond. Departementet er enig i at en opphevelse av reglene om fordeling vil kunne hindre mulig flytting motivert ut fra adgangen til å få omgjort kontraktens andel av kursreserven til tilleggsavsetninger i mottakende pensjonsinnretning.

Hvorvidt et kursreguleringsfond vil bli bygget opp, og hvor stort det vil bli, vil avhenge dels av hvor stor andel av porteføljen som er finansielle omløpsmidler, og dels av kursutviklingen og omløpshastigheten på disse aktivaene. Dersom kursreguleringsfondet, som foreslått av Banklovkommisjonen, blir ufordelt, og risikoen for slik flyttearbitrasje dermed fjernes, vil selskapet kunne få sterkere incentiver til å bygge opp bufferkapital i form av kursreguleringsfond. Slik oppbygging av denne type bufferkapital vil bidra til å øke skjermingen av selskapets ansvarlige kapital mot kapitalforvaltningsrisiko, og dermed øke selskapets evne til å ta risiko i forvaltningen av kundenes midler.

Som påpekt av enkelte høringsinstanser vil imidlertid et kursreguleringsfond som er ufordelt og ikke som i dag betinget tildelt kundene, kunne bidra til en innlåsingseffekt, fordi kunden ikke får del i urealiserte kursgevinster med mindre kunden blir værende i selskapet til den eventuelle gevinsten på et senere tidspunkt realiseres. Departementet viser i denne forbindelse til at det med hensyn til investering i fast eiendom er lagt større vekt på hensynet til kunden, og valgt en annen løsning. Etter gjeldende rett skal ikke bare realiserte, men også urealiserte gevinster på fast eiendom inngå i det overskudd som skal fordeles til kundene hvert år. Det vises til årsregnskapsforskriften § 3-14 som slår fast at bygninger og andre faste eiendommer skal vurderes til virkelig verdi.

Departementet har vurdert om det kan innføres noen form for mellomløsning med hensyn til spørsmålet om fordeling av urealiserte gevinster på finansielle omløpsmidler mellom kunde og selskap. Departementet har kommet til at en ikke vil foreslå endringer i forhold til Banklovkommisjonens forslag. I den anledning har departementet bl.a. lagt vekt på hensynet til et enkelt og oversiktlig regelverk. Etter forsikringsvirksomhetsloven § 8c-7 består pensjonsordningens midler av ulike typer avsetninger, herunder kursreserve. Denne bestemmelsen reflekterer det forhold at kursreserven etter gjeldende regler er kundefordelt. Det følger av § 8c-1 annet ledd at kontraktens midler ved flytting skal overføres til mottakende selskap. Departementets forslag om at kursreserven (i et kursreguleringsfond) ikke skal være fordelt på de enkelte kontrakter, medfører således et behov for lovendring i kapittel 8c. Dette gjelder også i forhold til § 8c-10 om anvendelse av overførte midler, hvor det følger av annet ledd at blant annet kursreserve etter overføringen av midlene fortsatt skal være en del av pensjonsordningens midler. Dette vil ikke være tilfellet i henhold til departementets forslag til nye regler om fordeling av kursreguleringsfondet. Departementet foreslår på denne bakgrunn at «kursreserve» i henholdsvis § 8c-7 første ledd og § 8c-10 annet ledd strykes.

Oppbygging av store urealiserte kursgevinster i selskapene kan føre til at kundene «låses inne» i selskapet, i påvente av realisering. For å motvirke dette vil det kunne være nødvendig å fastsette en maksimumsgrense for hvor høye kursreserver som kan bygges opp. Slike regler vil kunne fastsette et maksimalt tak for kursreguleringsfondet på f.eks. 8 pst. av premiereserven. Alternativt kan det fastsettes at kursreserve inntil et visst nivå er ufordelt, mens overskytende blir fordelt på de enkelte kontrakter. Slike regler vil kunne bli fastsatt i forskrift, jf. at departementet foreslår en bestemmelse som gir hjemmel til å gi nærmere regler om kursreguleringsfond.

FNH har pekt på et behov for overgangsregler i forbindelse med en omlegging av kursreguleringsfondet til et ufordelt fond på grunn av den arbitrasjeeffekt en varsling av nye regler vil kunne få. Departementet legger til grunn at det vil være et behov for overgangsregler ved innføring av nye regler for fordeling av kursreguleringsfond. Slike overgangsregler vil måtte vurderes nærmere, og det vises til at det er foreslått en generell hjemmel for å gi overgangsregler, jf. forslag til lovvedtak IV. Departementet antar at fastsetting av et skjæringspunkt for fordeling av kursreserve vil kunne være aktuelt.

Departementet foreslår ingen endringer i regelverket omkring «hold til forfall» - obligasjoner.