13 Individuelle forsikringer

13.1 Gjeldende rett

Forsikringsvirksomhetsloven bygger på separasjonsprinsippet. Dette innebærer at det skilles mellom livs- og skadeforsikring i selskapsrettslig sammenheng, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 1-2. Innen livsforsikring skilles det igjen mellom tradisjonell livsforsikring og fondsforsikring (unit linked), som må drives i separate selskaper (jf. forslaget om å oppheve dette kravet om egne selskaper). Det eksisterer imidlertid ikke noe selskapsrettslig skille mellom individuell og kollektiv livsforsikringsvirksomhet. Det er heller ikke i regelverket for øvrig noe krav om skille mellom individuell og kollektiv virksomhet. Begge typer virksomhet kan således drives i samme selskap, undergitt de samme virksomhetsreglene.

Individuelle forsikringer kan som nevnt ovenfor, tegnes i fondsforsikringsselskap (unit linked) eller i vanlig livselskap. Kontrakter som inngår i fondsforsikringsselskapet vil være tilknyttet investeringsvalg. Det kan knyttes avkastningsgaranti til slike kontrakter.

Individuelle kontrakter som inngår i vanlig livselskap er underlagt alminnelig forvaltning, det vil si at selskapet har investeringsvalget. Ved alminnelig forvaltning garanterer selskapet en viss årlig avkastning, i samsvar med kontraktens beregningsrente.

13.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen har konsentrert seg om virksomhetsregler for kollektiv livsforsikringsvirksomhet. Individuell og kollektiv livsforsikringsvirksomhet reiser imidlertid ulike spørsmål når det gjelder regulering av virksomheten. Blant annet setter offentligrettslige og kontraktsrettslige regler visse grenser for i hvilken grad det kan gjøres inngrep i eksisterende individuelle rettsforhold. Banklovkommisjonen kom, blant annet på grunn av den tidsfristen de hadde, til at det i denne omgang ikke var mulig å presentere et forslag til et helhetlig regelverk for individuell forsikring. Kommisjonen har imidlertid varslet at den vil komme tilbake til dette.

På denne bakgrunn har Banklovkommisjonen drøftet hvordan individuell livsforsikringsvirksomhet skal håndteres etter lovutkastet kapittel 8a. Banklovkommisjonen har valgt ikke å foreslå et selskapsrettslig skille mellom individuell og kollektiv virksomhet. I den forbindelse viste Banklovkommisjonen til at et slikt skille kan bidra til problemer med organiseringen av den daglige driften av virksomheten innenfor de store selskapene. Videre ble det vist til at individuell virksomhet i så fall måtte drives etter et regelverk som antas å bli endret i løpet av kort tid. Dette kan etter Banklovkommisjonens vurdering medføre økte omstillingsproblemer. Det vises for øvrig til utredningens kapittel 14.4.1.

Banklovkommisjonen mener det mest hensiktsmessige vil være at en så stor andel som mulig av de individuelle kontraktene kan behandles etter de foreslåtte reglene i kapittel 8a, med enkelte tilpasninger. Siden individuelle kontrakter har et kontrakts- og offentligrettslig vern mot inngrep i rettsforholdet, er det etter Banklovkommisjonens vurdering vanskelig å la kontraktene bli regulert av de nye reglene i utkastet til kapittel 8a. På denne bakgrunn har Banklovkommisjonen foreslått en plikt for selskapene til å overføre eksisterende individuelle kontrakter med kontraktfastsatte ytelser til egne selskaper, jf. utkastet § 8a-1 første ledd. Disse kontraktene kan etter Banklovkommisjonens forslag ikke inngå i virksomheten til selskap som driver kollektiv livsforsikringsvirksomhet som omfattes av reglene i utkastet til kapittel 8a. Det følger av utkastet § 8a-1 første ledd annet punktum at slik virksomhet kan overføres til særskilt datterselskap som er undergitt ellers gjeldende regler. Da kontraktene gradvis vil komme til opphør, og det neppe kan forventes nytegning i et slikt selskap, vil et slikt eget selskap for eksisterende individuelle kontrakter i realiteten bli et «avviklingsselskap» («run off-selskap»).

Andre individuelle kontrakter, det vil si eksisterende individuelle kontrakter med investeringsvalg og alle kontrakter som inngås etter at reglene i utkast til kapittel 8a har trådt i kraft, skal etter utkastet kunne drives i livsforsikringsselskap som også driver kollektiv livsforsikringsvirksomhet etter reglene i kapittel 8a. Banklovkommisjonen viser til at de foreslåtte reglene i kapittel 8a i stor grad innebærer en videreføring av de regler som allerede gjelder for kontrakter med investeringsvalg, og at det derfor vil være uproblematisk å la de foreslåtte nye reglene få anvendelse på denne type eksisterende individuelle kontrakter.

Banklovkommisjonen har i utkastet §§ 8a-28 til 8a-30 foreslått regler for individuell livsforsikringsvirksomhet som selskapene etter utkastet § 8a-2 første ledd kan drive. Bestemmelsene innebærer at utkastet til kapittel 8a får anvendelse på slik virksomhet, men med enkelte særlige tilpasninger. Banklovkommisjonen viser til at slike tilpasninger er nødvendige fordi individuelle kontrakter skiller seg fra kollektive ordninger. Slike tilpasninger finnes også i gjeldende regelverk og forsikringspraksis.

De foreslåtte tilpasningene, jf. utkastet §§ 8a-28 til 8a-30, knytter seg til pristariffer, premier og gebyrer, samt kapitalforvaltning og avsetninger.

De tilpasninger som er foreslått for pristariffer, premieberegning og gebyr, følger av utkastet § 8a-29. Første ledd tilsvarer § 8a-3 første ledd, hvor det fastsettes at selskapet skal ha pristariffer for beregning av premie og annet vederlag også for individuell forsikring. Med unntak av utkastet § 8a-7 fjerde og femte ledd, gjelder reglene om pristariffer i §§ 8a-3 til 8a-8 tilsvarende for individuelle forsikringer. Dette følger av utkastet § 8a-29 annet ledd første punktum. Videre følger det av § 8a-29 annet ledd at det for individuelle kontrakter kan fastsettes et kontraktsgebyr (ved begynnelsen av kontraktsforholdet) og et avbruddsgebyr (ved avslutning av kontrakter). Banklovkommisjonen foreslår at Kongen i forskrift kan fastsette størrelsen på slike gebyrer, jf. utkastet § 8a-29 annet ledd siste punktum. Bakgrunnen for Banklovkommisjonens forslag på dette punktet er at det i gjeldende regelverk er bestemmelser om både flyttegebyr og kontraktsslutningsgebyr.

Et mindretall, bestående av medlemmene Berg, Fegth Knutsen, Nygaard Ottesen og Stalheim, har gått imot forslaget om at det skal være adgang til å beregne kontraktsgebyr ved begynnelsen av forsikringsforholdet og et avbruddsgebyr ved avslutning av kontrakten. Mindretallet har uttalt følgende om bakgrunnen for sitt forslag (NOU 2001: 24 s. 149):

«I den foreliggende utredning har Banklovkommisjonenlagt avgjørende vekt på å etablere et system med pristariffer som skal gjøre det mulig for bedriftskundene i kollektivmarkedet å sammenlikne tilbud fra ulike selskaper. I sitt vesen er pensjonssparing av så langsiktig karakter og resultatet så vanskelig å bedømme på forhånd, at et entydig system for pristariffer selv for disse kundene, er en avgjørende forutsetning for at markedet for forsikringssparing skal fungere. I individualmarkedet har kundene enda dårligere forutsetninger for å gjøre slike valg. I dette markedet er det derfor enda viktigere at det er så få konkurransehindre som mulig. Etter disse medlemmersoppfatning vil kontrakts- og avbruddsgebyr kunne motvirke flytting og virke konkurransehindrende.»

Utkastet til § 8a-29 annet ledd innebærer også at det åpnes for at selskapet kan endre pristariffene for en gjeldende individuell kontrakt etter bestemmelsene i lovutkastet § 8a-8. Banklovkommisjonen begrunner en slik regel med at det vil synliggjøre den reelle avkastningen av midlene og forholdet til forsikringsytelsene som vil komme til utbetaling på forsikringstidspunktet. Etter gjeldende rett er selskapet bundet til kontraktens vederlagsnivå i individuelle kontrakter, noe som kan medføre at ved negativ utvikling i selskapets økonomi belastes kunden til en viss grad indirekte gjennom regelverket for tilleggsavsetninger og overskuddsdeling. Det er etter Banklovkommisjonens syn mer hensiktsmessig at slike svingninger synliggjøres for forsikringstakeren gjennom endrede pristariffer, slik at forsikringstakeren på den måte får et bedre grunnlag for å vurdere forsikringsforholdet.

Videre foreslår Banklovkommisjonen i § 8a-29 tredje ledd at reglene om premieberegning i utkastet § 8a-9 og reglene om tilsyn i § 8a-10 får tilsvarende anvendelse på de individuelle kontrakter som omfattes av utkastets regler.

Av lovutkastet § 8a-30 følger at bestemmelsene om kapitalforvaltning og avsetninger i utkastet §§ 8a-11 til 8a-24 også skal gjelde for individuelle kontrakter, med mindre det følger at bestemmelsene retter seg særskilt mot forhold vedrørende kollektivordninger.

13.3 Høringsinstansenes merknader

Aktuarforeningen, FNH og Kredittilsynet går alle i mot Banklovkommisjonens forslag om å opprette et eget «run off»-selskap for eksisterende bestand av individuelle forsikringer i vanlige livselskap. Aktuarforeningen mener lovverket må utformes slik at det vil omfatte også dagens bestand av individuelle forsikringer, og at det dermed vil være unødvendig med opprettelse av «run off»-selskap. Aktuarforeningen viser videre til at dette vil medføre en bedre tilpasning til det nye regime «hva angår opparbeidede rettigheter i kollektiv pensjonsforsikring».

FNH uttaler:

«5.1 Individuelle forsikringer

I utredningens kapittel 14.4 skriver kommisjonen følgende:

«Banklovkommisjonen har kommet til at en i denne omgang ikke vil kunne legge frem et samlet forslag til ny lovgivning for individuell livsforsikring i sin alminnelighet. Et naturlig utgangspunkt synes derfor å måtte bli at individuell livsforsikring fortsatt i hovedsak må være undergitt hittil gjeldende regler i lov om forsikringsvirksomhet kap. 7 og 8 med tilhørende forskrifter.»

Individuelle livsforsikringer kan etter dette selges ut fra flere selskaper som er underlagt ulike rammebetingelser. Produktene kan selges av tradisjonelle livselskap som kun driver med individuell livsforsikring. Disse selskapene vil være underlagt nåværende virksomhetsregler. Individuelle livsforsikringer vil også kunne selges av de nye kollektivselskapene, men da under de nye reglene for pristariffer, tilleggsavsetninger, overskuddsdeling og frontgebyr mv. Videre vil individuell kapitalforsikring kunne selges gjennom skadeforsikringsselskaper.

FNH har forståelse for at kommisjonen i denne omgang ikke har rukket å foreta en samlet vurdering av lovgivning for individuelle livsforsikringer. Vi vil likevel påpeke at dette arbeidet nå bør gis prioritet slik at et samlet forslag til ny lovgivning for individuell livsforsikring kan iverksettes samtidig med loven for øvrig.

FNH antar at individuelt premiebetalende forsikringer utgått fra kollektive ordninger, såkalte fortsettelsesforsikringer, omfattes av begrepet «virksomhet knyttet til fripoliser», og dermed kan tegnes i kollektivselskapet. FNH mener videre at det er behov for å presisere hvilke forsikringer som omfattes av betegnelsen « kontrakter med kontraktsfastsatte ytelser» som etter forslaget ikke kan overføres til det nye kollektivselskapet. Etter FNHs oppfatning bør det skilles mellom kontrakter med «kontraktsfastsatte ytelser» og kontrakter hvor «beregningsgrunnlaget er låst i kontrakten». Det bør også klargjøres om foreningskollektiv er å betrakte som en kollektiv eller individuell forsikring i forhold til det foreslåtte regelverket.

FNH mener:

Det bør presiseres hvilke individuelle forsikringer som kan selges av de nye kollektivselskapet.

Det bør raskt utarbeides et samlet regelverk for individuelle livsforsikringer.

5.2 Avviklingsselskap

Forslag til § 8a-2 første ledd lyder

«Livsforsikringsselskap som driver kollektiv livsforsikringsvirksomhet, kan også drive individuell livsforsikringsvirksomhet, unntatt virksomhet knyttet til kontrakter med kontraktsfastsatte ytelser inngått før det tidspunkt bestemmelsene i kapitlet her tar til å gjelde. Dette er ikke til hinder for at individuell livsforsikringsvirksomhet som selskapet ikke kan drive, overføres til og videreføres i særskilt datterselskap undergitt ellers gjeldende regler.»

FNH mener en kan og bør finne gode løsninger for å håndtere eksisterende individualbestand i samme selskap som håndterer kollektive ordninger. I forhold til hvilken overskuddsmodell som skal gjelde for «gammel individualbestand», er det nærliggende å peke på følgende alternativer som bør vurderes i det videre arbeidet med å ferdigstille ny virksomhetslov.

Nåværende overskuddsmodell videreføres for individuelle forsikringer med kontraktsfastsatte ytelser som er inngått før nytt kapittel 8a i forsikringsvirksomhetsloven trer i kraft.

Overskuddsmodellen som kommisjonen foreslår skal gjelde i forhold til fripoliser, gjøres gjeldende for individuelle forsikringer med kontraktsfastsatte ytelser som er inngått før nytt kapittel 8a i forsikringsvirksomhetsloven trer i kraft. Overskuddsmodellen justeres slik at det blir anledning til å dekke inn kostnadsunderskudd før overskudd på avkastningsresultat fordeles mellom kunder og eiere.

Banklovkommisjonen begrunner forslaget om eget avviklingsselskap ved blant annet å antyde at individuelle forsikringer tegnet etter dagens regelverk er vanskelig å forvalte sammen med nye forsikringer. Dessuten hevdes det at individuelle forsikringer utgjør en liten del av selskapenes virksomhet. Det hevdes videre at disse har så betydelige omkostningsoverskridelser at de vil virke forstyrrende inn på driften i et «kollektivselskap» som opererer etter det foreslåtte regelverk.

FNH vil bemerke at individuelle forsikringer utgjør ca. 40 prosent av forsikringsfondene i selskapene, når en ser bort fra offentlig sektor. Ved andre måleenheter, som premie, antall forsikrede osv, vil andelen også være betydelig.

FNH kan ikke se sterke grunner for at kundene ikke bør ha anledning til å tegne forsikringer etter det gamle regelverket hvis de ønsker dette. Det ser heller ikke ut til at kommisjonens forslag om kollektiv livsforsikringsvirksomhet er til hinder for at det etableres forsikringsselskap som kun selger individuelle livsforsikringer i henhold til nåværende virksomhetsregler. Selv om FNH har forståelse for at det av tidsmessige årsaker ikke har vært praktisk mulig å foreta en vurdering i så måte, mener vi like fullt at slike produkter kan forvaltes parallelt med nye produkttyper i samme selskap.

Et helhetlig regelverk for individuell og kollektiv livsforsikring vil neppe være mer komplisert enn et tidsbegrenset regelverk for et avviklingsselskap. I et avviklingsselskap vil bestanden være avtagende, og kravet til buffere vil bli relativt sett økende. Det må forventes at en rekke tjenester som avviklingsselskapet behøver, må leveres fra kollektivsselskapet. Dermed kan det oppstå omkostninger knyttet til eksternfakturering, moms på tjenester mv.

FNH vil også bemerke at dersom det skal opprettes et eget avviklingsselskap, vil dette fordre en reell oppdeling av selskapenes egenkapital slik at en del av egenkapitalen føres til avviklingsselskapet, mens resterende egenkapital føres til kollektivselskapet. Nødvendigheten av en slik deling av egenkapitalen er først og fremst begrunnet med de grunnleggende ulikheter i anvendelse av avkastning på egenkapitalen. I henhold til eksisterende regler for overskuddsdeling skal avkastning på egenkapitalen inngå i beregning av overskudd som skal fordeles mellom kunder og eiere. I kommisjonens forslag skal avkastning på egenkapitalen tilføres eierne og ikke kundene. Behovet for oppsplitting av egenkapitalen vil også være til stede i overskuddsmodell 1 som skissert over. FNH kan ikke se at Banklovkommisjonen har vurdert konsekvenser av at egenkapitalen må splittes dersom det skal opprettes eget avviklingsselskap som foreslått.

FNH mener at istedenfor å innføre et særnorsk krav om et «tomt» avviklingsselskap, bør eksisterende regler om premietariffer og avsetninger anvendes for eksisterende fripoliser, fortsettelsesforsikringer, ferdige betalte dødsrisikodekninger i gruppeliv, samt alle eksisterende individuelle forsikringer som er bundet av en premietariff ut forsikringsperioden. Det betyr at de foreslåtte bestemmelsene om pristariffer og premieberegning ikke gjøres gjeldende for disse forsikringene. Dette bør spesifiseres i overgangsregler til den nye virksomhetsloven. For nye forsikringer kan den nye loven gjelde. Reglene for fripoliser bør gjøres gjeldende for alle ferdig betalte forsikringer som nevnt over.

FNH mener at dersom det blir aktuelt å opprette et slikt avviklingsselskap så bør det presiseres at dette selskapet skal være «tomt» slik at selskapet ikke har egne ansatte, at selskapets kjøp av tjenester fra kollektivselskapet helt eller delvis likestilles med interne leveranser innenfor et selskap mv.

FNH viser for øvrig til at kommisjonen i kapittel 14.4.1 skriver om avviklingsselskapet:

«Om dette også bør være en egnet selskapsstruktur på sikt, vil kunne undergis fornyet vurdering når den samlede forsikringslovgivningen er på plass.»

FNH foreslår:

Det bør foretas en samlet vurdering av egnet selskapstilknytting for alle livsforsikringsprodukter. Vurderingen bør gjøres raskt og før iverksettelse av ny virksomhetslov for kollektiv livsforsikring.

Krav om avviklingsselskap bortfaller.

Det utarbeides overgangsregler slik at kap 1 Pristariffer og premieberegning ikke gjøres gjeldende for eksisterende individuelle forsikringer og andre forsikringer som kontraktsrettslig er bundet av premietariff ut forsikringsperioden.»

Kredittilsynet har i sin høringsuttalelse uttalt:

«Lovutvalget behandler spørsmålet om eget avviklingsselskap for deler av eksisterende portefølje i utrednisgens avsnitt 14.4. I lovutkastet § 8a - 2 fremgår det at virksomhet knyttet til individuell livsforsikringsvirksomhet med kontraktsfastsatte ytelser inngått før det tidspunkt bestemmelsene i kapitlet 8a om kollektiv livsforsikring tar til å gjelde ikke kan drives i kollektivselskapet.

Utkastet til ny lovgivning for kollektive forsikringer innebærer at skillet mellom vanlige livsforsikringsselskaper og fondsforsikringsselskaper opphører. Kredittilsynet er enig med lovutvalget i at det ikke lenger er grunn til å kreve at vanlig livsforsikringsvirksomhet og fondsforsikringsvirksomhet skal drives i to forskjellige juridiske enheter.

Lovutvalget foreslår samtidig at kollektive pensjonsforsikringer (herunder løpende pensjoner), fripoliser og pensjonskapitalbevis samt eksisterende individuelle fondsforsikringsavtaler skal omfattes av livsforsikringsselskapet (dvs. det nye kollektivselskapet). Også nye individuelle kontrakter skal kunne tegnes i det nye selskapet. Disse kontraktene vil med andre ord bli undergitt det nye regelverket som foreslås i lovutkastet, med tilhørende nye regnskapsregler. Eksisterende individuelle avtaler med kontraktsfastsatte ytelser plasseres i et eget «run off» - selskap. Dette selskapet vil være undergitt hittil gjeldende virksomhetsregler og de regnskapsreglene som knytter seg til dette.

Som et alternativ til «run off» - selskap har lovutvalget skissert en løsning som går ut på å beholde eksisterende bestand av individuelle forsikringer med kontraktsfestede ytelser som en særskilt bestand i kollektivselskapet. Dette vil i så fall utgjøre en «run off» - bestand som må etableres som en egen portefølje og som må være en egen regnskapsførende enhet.

Lovutvalget har begrunnet forslaget om eget «run off» - selskap med blant annet at det vil oppstå særlige problemer som følge av at det er benyttet forskjellige grunnlagsrenter innenfor eksisterende bestand. Forsikringer med en grunnlagsrente som er vesentlig høyere enn någjeldende maksimum for nye kontrakter på 3 pst., vil kunne reise spørsmål om avsetningen til dekning av eksisterende forpliktelser er tilstrekkelige. Styrking av avsetningsnivået for individuell forsikring vil i praksis reise samme problemer som ved kollektiv forsikring. I tillegg kommer at problemet i en viss utstrekning vil forsterkes med tiden som følge av at premienivået ikke kan endres for eksisterende individuelle forsikringer. Lovutvalget påpeker at man derfor vil være henvist til å styrke avsetningene via reglene om tilleggsavsetninger for å sikre kollektivselskapets samlede soliditet. Holdes «run off» - porteføljen i et eget selskap, vil dette derimot ikke være noe umiddelbart problem fordi dette selskapet ikke skal drive nytegning av individuell forsikring.

Etter Kredittilsynets vurdering bør problemene omkring grunnlagsrenten kunne løses på en fullt ut tilfredsstillende måte ved at eksisterende individuelle avtaler legges til en egen portefølje i et felles selskap, med særskilt tilknyttede aktiva. Ettersom tilleggsavsetningene knyttet til denne porteføljen vil være klart atskilt fra den øvrige forsikringsbestand vil disse avsetningene kunne benyttes til å styrke avsetningene etter de samme regler som øvrige forsikringer i selskapet.

Opprettelsen av et eget «run off» - selskap vil innebære at administrasjonskostnadene i kollektivselskapet vil måtte fordeles på langt færre kunder, selv om dette i noen grad vil jevnes ut over tid ved nytegning i kollektivselskapet. Et eget «run off» - selskap vil på den annen side i den første tiden isolert sett innebære en fordel for kundene i dette selskapet idet de ikke vil måtte bidra til å dekke administrasjonskostnader ved markedsføring og lignende i forbindelse med nytegning av kontrakter. Over tid vil imidlertid en slik fordel forsvinne etter hvert som den eksisterende bestand av avtaler reduseres. Det vil bli færre og færre kunder som skal dele kostnadene ved opprettholdelse av et eget selskap. Ettersom bestanden er avtagende vil også kravet til buffere bli relativt større og større. Det vil dessuten kunne oppstå problemer knyttet til det å bemanne et selskap som er under avvikling.

Det er også kostnader ved etablering av «run off» - selskaper. For å tilfredsstille selskapsrettslige bestemmelser til et «run off» - selskap, må det ha eget styre og binde opp kapital til egenkapital. Selv om «run off» - selskapet utnytter fordelene ved bruk av administrasjons - og forvaltningstjenester og lignende fra kollektivselskapet, vil opprettelsen av et eget selskap innebære større kostnader og organisering enn hva som er tilfelle ved en egen «run off» - portefølje i kollektivselskapet.

Siden all nytegning og hoveddelen av virksomheten vil skje i kollektivselskapet er det også naturlig at eiernes fokus vil være rettet mot kollektivselskapet. Ressursene som anvendes på «run off» - selskapet vil kunne bli søkt minimalisert og dette vil isolert sett kunne gå utover servicen og behandlingen av allerede eksisterende kunder.

For forsikringstakerne i «run off» - selskapet vil selskapets overskuddsevne og derved den reelle innholdet i overskuddsretten være avhengig av størrelsen av den egenkapital som forsikringsselskapet velger å skyte inn i «run off» - selskapet. Det at «run off» - selskapet er under avvikling vil også kunne gi morselskapet (dvs. «run off» - selskapet) insitament til å tilbakeholde en større andel av overskuddet enn i en situasjon hvor selskapet generer ny forretning. Dette forhold kan tilsi at man i større grad enn det som er tilfelle i gjeldende rett bør regulere tildeling av overskudd til forsikringstakere i et «run off» - selskap.

Kredittilsynet mener at det bør åpnes opp for at individuelle forsikringer med kontraktsfestede ytelse etableres som en særskilt regnskapsførende enhet i et nytt «fellesselskap». Bakgrunnen for synspunktet et at det er en rekke uheldige sider ved å opprettholde egne selskaper som er i en avviklingssituasjon over svært mange år. De problemstillinger som er tatt opp knyttet til grunnlagsrente, kostnader og overskuddshåndtering vil kunne finne en mer tilfredsstillende løsning når bestanden inngår i et felles selskap. For tilsynsmyndighetene vil dette være en fordel med færre konsesjoner og færre tilsynsenheter som må følges opp.

Rent lovteknisk vil tilpasningene i forhold til det foreliggende lovutkast for å kunne etablere alle forsikringer i samme selskap, ikke være av særlig omfang. Det forslag Kredittilsynet fremsetter under punkt 5 foran («En modifisert modell for behandling av porteføljen i et felles selskap bestående av både kollektive og individuelle forsikringer»), vil etter Kredittilsynets oppfatning lette arbeidet med å etablere et regelverk som omfatter alle forsikringskontrakter i samme selskap. Det er imidlertid viktig at man straks igangsetter et arbeid med dette som mål.»

13.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det ikke bør innføres et generelt selskapsskille mellom kollektiv og individuell livsforsikringsvirksomhet. Etter Banklovkommisjonens forslag, jf. utkastet til § 8a-2 første ledd, kan all individuell virksomhet med unntak av virksomhet knyttet til kontrakter med kontraktsfastsatte forpliktelser inngått før reglene i utkast til kapittel 8a trer i kraft, drives i kollektivselskapet. Det er lagt opp til at individuell virksomhet skal følge de samme regler som kollektiv virksomhet, men med enkelte særlige tilpasninger, jf. Banklovkommisjonens utkast til §§ 8a-28 til 8a-30. Banklovkommisjonens forslag innebærer som nevnt ovenfor at eksisterende bestand av individuelle kontrakter som har inngått i tradisjonelt livselskap overføres til et eget avviklingsselskap.

Etter departementets vurdering kan et krav om egne avviklingsselskaper for eksisterende individuelle kontrakter med kontraktfastsatte forpliktelser særlig begrunnes på to måter.

Dersom et livselskap skal drive en virksomhet ut fra forskjellige økonomiske modeller, vil det bli risiko for uheldig kryssubsidiering mellom kontrakter. En slik risiko for kryssubsidiering, eller overføringer, mellom kontrakter som bygger på forskjellige modeller for fordeling mellom kunde og selskap, taler for krav til robuste skiller mellom virksomhetene. Det er imidlertid usikkert i hvilken grad et krav om at eksisterende individuelle kontrakter med kontraktfastsatte forpliktelser må drives i egne avviklingsselskaper, vil kunne være bedre egnet til å hindre uheldig kryssubsidiering som nevnt enn andre alternative tiltak for å hindre dette. Andre tiltak vil samtidig kunne være mindre tyngende, og dermed mindre kostnadskrevende for selskapene. Departementet har etter en avveining kommet til at kryssubsidieringssynspunktet ikke bør lede til et krav om utskilling av eksisterende individuelle kontrakter med kontraktfastsatte forpliktelser i egne selskaper.

Eksisterende individuelle kontrakter har også et kontraktsrettslig og et offentligrettslig vern som gjør det vanskelig for selskapene ensidig å endre vilkårene i kontraktene. Et absolutt kontraktsrettslig og offentligrettslig vern av eksisterende individuelle kontrakter med kontraktsfastsatte forpliktelser skulle isolert sett tilsi at det ikke var adgang for selskapet til ensidig å foreta et debitorskifte, dvs. å overføre disse kontraktene til et eget avviklingsselskap. Banklovkommisjonen har ikke lagt en så streng fortolkning til grunn, jf. forslaget om at slike kontrakter skal overføres til en ny debitor.

Forholdet til eksisterende individuelle kontrakter har, etter det departementet kan se, ikke vært særskilt problematisert ved tidligere endringer i virksomhetsregler og avtaleregler for forsikring. Både ved endringer i forbindelse med forsikringsvirksomhetsloven av 1988 og ved endringer i forbindelse med forsikringsavtaleloven av 1989 ser det ut til å ha vært lagt til grunn at omfattende endringer kan gjennomføres uten at selskapet må si opp tidligere inngåtte individuelle kontrakter. Ved innføringen av systemet med tilleggsavsetninger i 1993, hvor reglene for overskuddsdeling fra 1988 ble vesentlig endret, ble det også lagt til grunn at de eksisterende kontraktene besto.

Vern av eksisterende kontraktsforhold mot ny lovgivning vil først og fremst være aktuelt i tilfelle hvor den nye lovgivningen vil være til ugunstfor forsikrede. Det er viktig at det ikke gjennomføres prinsipielt viktige endringer i risikodeling, slik at selskapets risiko reduseres på bekostning av kundens risiko. Banklovkommisjonen har ikke eksplisitt vurdert hvorvidt en omlegging av regelverket for overskuddsdeling for individuelle eksisterende tradisjonelle kontrakter vil kunne antas å være til ugunst for forsikrede.

Dersom det skal være adgang til å videreføre eksisterende individuelle kontrakter som nevnt i et selskap som driver virksomhet etter de foreslåtte nye virksomhetsreglene, er det i utgangspunktet to alternativer for hvordan dette kan organiseres. Det ene er å kreve at slike kontrakter skilles ut i en egen portefølje. Det andre alternativet er å la slike kontrakter inngå fullt ut i selskapets virksomhet, og å anvende en modifisert overskuddsmodell for slike kontrakter på samme måte som det er foreslått for fripoliser. Lovregler som åpner for det første alternativet er foreslått i § 8a-2. Dersom selskapet skiller ut denne type kontrakter i egen portefølje, skal det også føres eget regnskap for denne porteføljen. De gjeldende reglene i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 7 og 8 vil gjelde fullt ut for slike kontrakter. I forhold til det andre alternativet har departementet foreslått at det, i tilknytning til de foreslåtte reglene for modifisert overskuddsdeling for fripoliser med kontraktfastsatte ytelser, tas inn en forskriftshjemmel som gir Kongen adgang til å fastsette at tilsvarende regler kan gjøres gjeldende for andre kontraktstyper. Det vises til lovforslaget § 8a-12 første ledd annet punktum. I en slik forskrift vil det kunne bli fastsatt at modifisert overskuddsmodell også skal gjelde for eksisterende individuelle kontrakter med kontraktfastsatte forpliktelser.

Den modifiserte overskuddsmodellen inneholder formelt sett en nedsettelse av maksimumsgrensen for hvilken andel selskapet kan ta av overskuddet, fra 35 pst. til 20 pst. Siden det foreslås innført et generelt skille mellom selskaps- og kundemidler, og all avkastning fra forvaltning av midler som forvaltes i selskapsporteføljen skal tilfalle selskapet, vil imidlertid omfanget av midler som kan generere overskudd til fordeling mellom kunde og selskap også bli redusert. De minimum 80 prosent (mot nå minimum 65 prosent) av overskuddet som skal tilfalle kunden vil derfor bli beregnet av et overskudd fra forvaltning av kundemidlene. Selskapet beholder selv alt overskudd på selskapsmidlene, jf. inndelingen av forvaltningskapitalen i kunde- og selskapsporteføljen. Midlene som danner grunnlag for overskuddsdeling etter forslaget her, utgjør således en mindre andel enn de midlene som kan generere overskudd etter någjeldende regler. Forslaget til nye regler om modifisert overskuddsdeling er utformet med sikte på å opprettholde om lag den samme fordeling av midler mellom kunde og selskap som etter gjeldende regler, men det vil kunne bli forskjeller.

Det er imidlertid ikke noe formål, og heller ikke noen antatt konsekvens, med de foreslåtte reglene å redusere forsikringstakernes rettigheter, eller skape fordeler for selskapet på bekostning av kundene. Et hovedformål med lovforslaget er å gjøre regelverket mer kundevennlig, ved at det legges til rette for større grad av forutberegnelighet og gjennomsiktighet for kundene i livsforsikringsvirksomhet.

Etter departementets vurdering er det gode grunner til å anta at en forskrift som underlegger eksisterende individuelle kontrakter uten investeringsvalg de samme regler som fripoliser etc, jf. lovforslaget § 8a-12, ikke vil kunne sies å være til ugunst for forsikringstaker på en slik måte at et offentligrettslig eller kontraktsrettslig vern av individuelle forsikringskontrakter skulle hindre en omlegging av virksomhetsreglene som foreslått.

Departementet antar at høringsinstansene har lagt tilsvarende synspunkter til grunn når de har gått inn for at eksisterende individuelle kontrakter uten investeringsvalg bør kunne videreføres innenfor samme selskap, eventuelt under en modifisert modell for overskuddsdeling på linje med den modellen Banklovkommisjonen har foreslått for fripoliser. Det vises til omtalen av lovforslaget vedrørende fripoliser ovenfor i kapittel 12.

Departementet foreslår altså at alle individuelle kontrakter kan inngå i selskap som driver virksomhet etter lovforslaget her. Det vises til lovforslaget § 8a-1 første ledd som fastsetter at kapittel 8a gjelder livsforsikringsselskap som yter «kollektiv livsforsikring, individuell livsforsikring, eller begge deler».

Når det gjelder øvrig individuell livsforsikringsvirksomhet, er departementet enig med Banklovkommisjonen i at slik virksomhet kan drives etter de foreslåtte reglene for kollektiv virksomhet. Departementet foreslår ikke særregler for denne gruppen av individuelle kontrakter. Denne gruppen vil bestå av både eksisterende og nye kontrakter med investeringsvalg, samt nye kontrakter uten investeringsvalg. Bestemmelser i lovforslaget som helt klart etter sin ordlyd bare regulerer forhold knyttet til kollektive kontrakter vil imidlertid ikke få anvendelse.

Når det gjelder forslaget om selskapets adgang til å endre pristariffene med virkning fremover, viser departementet til at dette vil kunne gå på bekostning av forutberegneligheten for forsikringstaker. Dette hensynet anses noe viktigere på individualsiden enn på kollektivsiden etter departementets vurdering. På den annen side vil forsikringstaker ha flytterett etter forsikringsvirksomhetsloven kapittel 8c, som innebærer at kontrakten kan sies opp med en frist på to måneder. Forsikringstaker kan således fri seg fra kontrakten med selskapet før endringen av pristariffene blir gjort gjeldende, jf. lovforslaget § 8a-4 annet ledd.

Banklovkommisjonen har foreslått å åpne for at selskapene i sine pristariffer kan fastsette at det skal betales «kontraktsgebyr» og «avbruddsgebyr» ved henholdsvis inngåelse og avslutning av kontraktsforholdet. Dette følger av Banklovkommisjonens utkast til § 8a-29 annet ledd annet punktum. Departementet viser til at Banklovkommisjonen med «kontraktsgebyr» har ment å åpne for at selskapet kan kreve et gebyr som tilsvarer gebyr for kjøp av andeler i verdipapirfond, jf. NOU 2001: 24 s. 129. Banklovkommisjonen har vist til at slikt gebyr er vanlig for individuelle kontrakter i fondsforsikringsselskap. Departementet er enig i at det skal kunne fastsettes slike gebyr, men som det fremgår ovenfor i kapittel 4 om pristariffer og premieberegning, har departementet valgt å foreslå at adgangen til å ta slike gebyr skal gjelde generelt, og ikke bare i forhold til individuelle kontrakter.

Departementet viser videre til at Banklovkommisjonen har lagt til grunn at et «avbruddsgebyr» vil kunne ta form av enten et avbestillingsgebyr eller et flyttegebyr. Departementet vil vise til at flyttegebyr er regulert i forsikringsvirksomhetsloven § 8c-5 fjerde ledd med tilhørende forskrift. Departementet er enig i at flyttegebyrets størrelse skal fremgå av selskapets pristariff. I tilfeller hvor reglene om flyttegebyr i kapittel 8c ikke kommer til anvendelse, vil det etter departementets vurdering kunne være aktuelt med et avbestillingsgebyr, slik det er skissert av Banklovkommisjonen. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag på dette punktet, men foreslår at adgangen til å fastsette at det skal betales et slikt gebyr vil gjelde for alle kontrakter, ikke bare for individuelle. Det vises til lovforslaget § 8a-3 tredje ledd.

For øvrig er departementet enig med Banklovkommisjonen i at Kongen skal kunne fastsette størrelsen på slike gebyrer ved forskrift, jf. lovforslaget § 8a-3 tredje ledd annet punktum.

Avbruddsgebyrets maksimale størrelse vil, på samme måte som flyttegebyrets størrelse, kunne bli regulert i forskrift. Et høyt avbruddsgebyr kan bidra til at kontrakter innelåses i selskapene. Dette kan tale for at det kan være aktuelt å fastsette en maksimal grense for avbruddsgebyret. Når det gjelder kontraktsgebyret gjør ikke de samme hensyn seg gjeldende her. Departementet legger til grunn at i en situasjon hvor selskapene skal tiltrekke seg kunder, vil en effektiv konkurranse mellom selskapene normalt regulere dette gebyrets størrelse.