3 Kort om pensjonsforsikring

3.1 Innledning

Pensjonsforsikring utover ytelsene fra Folketrygden organiseres i Norge hovedsakelig gjennom livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Mens livsforsikringsselskapene kan overta en rekke ulike typer av livsforsikringer, er pensjonskassenes virksomhet mer avgrenset og spesialisert. For øvrig er livsforsikringsselskaper og pensjonskasser stort sett underlagt samme regelsett. Dette er svært viktig av hensyn til å skape like konkurranseforhold mellom de to typer institusjoner. Viktige elementer i disse reglene er krav til fondering av fremtidige forpliktelser, krav om å ha ansvarlig kapital, og krav til hvordan midlene forvaltes. Nedenfor følger en kort gjennomgang av hovedtrekk i livsforsikringsvirksomhet og en kort gjennomgang av spørsmål knyttet til forvaltning av pensjonsmidler.

Når det norske regelverket skal sammenlignes med regelverket i andre land, kan det være relevant både å sammenligne regelverket for norske livsforsikringsselskaper med regelverket for livsforsikringsselskaper i andre land, og å sammenligne organiseringen av pensjonssparing i arbeidsforhold i Norge med organiseringen av pensjonssparing i andre land. Nasjonale regelverk for livsforsikringsvirksomhet må tilfredsstille EUs regelverk for livsforsikring eller tilsvarende EØS-regler. EU har nå også, gjennom det såkalte pensjonskassedirektivet, fastsatt nærmere krav til nasjonal regulering av kollektive tjenestepensjonsordninger som ikke er organisert i livselskaper. Selv om alle landene følger EUs regelverk, er det likevel store forskjeller med hensyn til hvordan livsforsikringsvirksomhet er regulert landene imellom. I en del land er privat kollektiv pensjonssparing i arbeidsforhold ikke organisert og regulert som livsforsikring, men undergitt mer liberale regler, blant annet med hensyn til fondering og andre krav som skal gi sikkerhet for fremtidig betaling. Det kan derfor være store forskjeller mellom virksomhetsreglene for ytere av tjenestepensjoner landene imellom. De viktigste skillene går mellom om de vanligste ordningene i et land er ytelses- eller innskuddsordninger, om ordningene er undergitt kontinuerlig krav til full fondering eller ikke, om ordningene har eksterne eiere eller er eiet av kundene, og etter hvilke regler som gjelder for finansiering av bufferkapital og fordeling av overskudd mellom kunde og selskap.

3.2 Livsforsikringsvirksomhet

De vanligste former for livsforsikring er kapitalforsikring og renteforsikring. Kapitalforsikring innebærer at en fastsatt sum penger kommer til utbetaling som en engangssum når forsikringstilfellet inntreffer. Renteforsikring innebærer normalt at en periodisk ytelse kommer til utbetaling i en nærmere angitt periode etter at forsikringstilfellet inntreffer. Forsikringstilfellet for både kapital- og renteforsikring vil typisk være dødsfall, oppnåelse av en bestemt alder, eller uførhet.

Renteforsikring kan enten være basert på definerte ytelser, der nivået på de periodiske beløpene som skal utbetales etter at forsikringstilfellet inntrer (typisk nådd pensjonsalder) er fastsatt, eller på definerte innskudd, der det betales inn fastsatte innskudd hvert år i en nærmere bestemt periode. For innskuddsbaserte ordninger vil størrelsen på de periodiske utbetalingene i utbetalingsperioden avhenge av summen av innskuddene og oppnådd avkastning i spareperioden.

Overtakelse av forpliktelser etter avtale om livsforsikring regnes som livsforsikringsvirksomhet, og krever konsesjon. Konsesjon kan gis til livsforsikringsselskaper og til pensjonskasser. Det kan gis konsesjon til å tilby forskjellige typer livsforsikringsvirksomhet. Den viktigste konsesjonsklassen er alminnelig livsforsikring, som blant annet omfatter kollektiv eller individuell kapitalforsikring, kollektiv eller individuell livrente- og pensjonsforsikring, og forsikring mot uførhet, jf. forskrift 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling.

Et viktig formål med reguleringen av livsforsikringsselskaper er at selskapene skal være i stand til å oppfylle sine forpliktelser overfor de forsikrede langt inn i fremtiden. Dette leder blant annet til krav om fondering, krav til kapitalforvaltningen, kapitalkrav og offentlig tilsyn med virksomheten. Et annet viktig hensyn er hensynet til at avtalene med kundene blir rimelige. Dette er blant annet søkt ivaretatt gjennom bestemmelser i lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven).

Et livsforsikringsselskaps plikt til å levere en definert periodisk pensjonsytelse fra og med et avtalt fremtidig tidspunkt skal reflekteres i selskapets regnskap (balanse) som en forpliktelse. Minstekravet til hvor stor denne forpliktelsen skal være i regnskapet på et gitt tidspunkt, er basert på diskontering av de fremtidige ytelsene etter en rentesats. Myndighetene stiller krav om at den rentesatsen som brukes ikke må være for høy. Dette bidrar til å sikre at forsikringsselskapene får tilstrekkelig store avsetninger i forhold til sine fremtidige forpliktelser.

For at selskapet skal være solvent, må disse avsetningene for fremtidige forpliktelser motsvares av eiendeler. Selskapets eiendeler, utover eiendeler som svarer til ansvarlig kapital, kommer fra innbetaling av premier og avkastning på innbetalte premier. Når selskapet beregner hvor stor premie det må kreve inn for å levere en fremtidig utbetaling, legger det til grunn en viss avkastning av de innbetalte premiene. Denne renten omtales også som den avkastning selskapet garanterer overfor sine kunder. Settes denne garanterte renten høyt, vil selskapet kreve mindre i premier, men samtidig vil selskapet da måtte ha en høy avkastning på forvaltede midler. Myndighetene stiller krav til at den rentesatsen som brukes for denne beregningen, ikke er for høy. Dette bidrar til sikkerhet for oppfyllelse av inngåtte avtaler.

I fondsforsikring, også kalt unit linked forsikring eller forsikring med investeringsvalg, velger kunden hvordan midlene skal plasseres. Pensjonsforsikring med definerte innskudd kombineres gjerne med investeringsvalg. I slike forsikringsordninger blir kravet til forsikringsselskapets avsetninger bare en funksjon av verdien av de aktiva innbetalt premie er plassert i.

Livsforsikringsvirksomhet kan deles inn i kollektiv livsforsikring og individuell livsforsikring. Norske livsforsikringsselskaper forvalter som nevnt foran, til sammen noe over 400 milliarder kroner, og 74 prosent av dette er knyttet til kollektive avtaler. Litt over halvparten av midlene knyttet til kollektive avtaler er knyttet til kollektive avtaler i privat sektor, mens resten er knyttet til kommunale ordninger (se tabell 1). Kollektive ordninger i kommunal sektor er knyttet opp mot tariffavtalene i kommunal sektor. Stortinget har nylig vedtatt egne lovregler for denne type livsforsikringsvirksomhet, som legger forholdene til rette for at livsforsikringsselskaper skal kunne konkurrere om å levere denne type pensjonsprodukter.

En del livsforsikringsprodukter er skattefavorisert, hovedsakelig slik at det gis skattemessig inntektsfradrag for premie uten at innbetalt premie regnes med som inntekt på den forsikredes hånd. Vilkårene for skattefavorisering av kollektive pensjonsordninger fremgår av lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon (foretakspensjonsloven) og lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven). De aller fleste kollektive avtaler om pensjonsforsikring i arbeidsforhold i privat sektor faller innenfor vilkårene i foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven.

Mens foretakspensjonsloven i store trekk videreførte tidligere rammer for skattefavorisering av ytelsesbaserte ordninger, innebar innskuddspensjonsloven nye alternativer for å tilby skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger i arbeidsforhold. Denne utvidelsen av det mulige produktspekteret har blant annet ført til at det er viktigere for kundene å kunne sammenligne forskjellige alternativer for skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger. Et arbeidsgiverforetak som vurderer å innføre en skattefavorisert kollektiv pensjonsordning, kan velge mellom pensjonsordning med definerte ytelser (foretakspensjon) eller definerte innskudd (innskuddspensjon), og mellom forvaltning uten investeringsvalg (såkalt alminnelig forvaltning, det betyr at selskapet velger investeringene), forvaltning med investeringsvalg for foretaket, eller forvaltning med investeringsvalg for den forsikrede. Når foretaket eller forsikrede har investeringsvalg, er det også adgang til å avtale at selskapet skal garantere en viss avkastning.

Den absolutte største andelen av midler er knyttet til forsikring med fastsatte ytelser og alminnelig forvaltning. Som det fremgår av tabell 3.1 er bare 4 prosent av midlene knyttet til forsikring med investeringsvalg.

3.3 Forvaltning av pensjonsmidler

Pensjonsforsikring innebærer at det betales inn premie i yrkesaktive år, med sikte på utbetaling etter oppnådd pensjonsalder. Dersom en bedrift med bare unge arbeidstakere inngår en pensjonsforsikringsavtale, vil det kunne gå svært lang tid mellom første innbetaling av premie og første utbetaling av pensjon. I en pensjonsordning som består av både arbeidstakere og pensjonister, vil det hele tiden bli betalt inn premie for arbeidstakerne og betalt ut pensjon til pensjonistene. Ettersom en pensjonsordning løper i tid, vil forholdet mellom yrkesaktive og pensjonister, og forholdet mellom innbetalinger av premie til, og utbetalinger av pensjoner fra, ordningen, endres. I ordninger der mange medlemmer nærmer seg pensjonsalder vil det normalt være bygget opp store premiereserver.

Tidshorisonten for forvaltning av innbetalte midler i en pensjonsordning vil avhenge av forventet tid frem til utbetaling. Hovedtyngden av midler satt av til alderspensjon vil normalt bli innbetalt sent i det enkelte medlems yrkesaktive karriere. Pensjonsordninger vil ofte bestå av uføre- og etterlattedekning i tillegg til alderspensjon. Mens tidshorisonten for etterlattepensjon normalt vil være lang, vil tidshorisonten for uførepensjon normalt være kort. Blant annet avhengig av forholdet mellom omfanget av de forskjellige typer dekninger kan det, ut fra dette, anslagsvis antas at tidshorisonten for forvaltning av midler i kollektive pensjonsordninger i snitt vil kunne bli ca. 15-20 år. Over en så lang tidsperiode vil relativt små endringer i årlig avkastning, og relativt små endringer i kostnader som belastes ordningen, kunne få stor betydning for hvor mye pensjon man får i forhold til innbetalte premier. Dette leder til spørsmål om hvordan pensjonsmidler bør forvaltes med sikte på best mulig avkastning på lang sikt.

Det er vanligvis en sammenheng mellom forventet avkastning og risiko, slik at høy forventet avkastning er forbundet med høy risiko, mens man er sikrere på å oppnå forventet avkastning hvis man setter sammen eiendelene slik at forventet avkastning blir lav.

Livsforsikringsselskapene plasserer stort sett de midlene de forvalter i egenkapitalinstrumenter, fremmedkapitalinstrumenter og fast eiendom. Avkastningen fra egenkapitalinstrumenter (typisk aksjer) regnes generelt som mer usikker enn avkastningen fra fremmedkapitalinstrumenter (typisk obligasjoner) og fast eiendom. Det antas også ofte at egenkapitalinstrumenter har høyere forventet avkastning enn de andre typene aktiva. Erfaring, særlig fra USA i perioden 1900 til 2003, viser at over tilstrekkelig lange tidsperioder har avkastningen fra aksjer vært høyere enn avkastningen fra sikre obligasjoner. Samtidig viser erfaringen at avkastningen fra aksjer er mer usikker enn avkastningen fra obligasjoner, og at det er mange kortere tidsperioder hvor avkastningen fra aksjer har vært lavere enn avkastningen fra obligasjoner. Blant annet ut fra dette har det blitt vanlig å anta at avkastning fra aksjer og andre egenkapitalinstrumenter er forventet høy, men usikker, mens avkastning fra sikre obligasjoner og andre fremmedkapitalinstrumenter med god kredittvurdering er forventet lav, men mer sikker. Det er en utbredt oppfatning i mange investormiljøer at en høy aksjeandel egner seg bedre ved langsiktig enn ved kortsiktig sparing. En årsak til dette kan være at forskjellen i risiko mellom aksjer og obligasjoner antas å avta noe på lengre sikt. Det er imidlertid svært vanskelig å teste slike sammenhenger på lang sikt med empiri. Det datagrunnlaget som foreligger gir et meget begrenset utvalg av lange tidsperioder, det er for eksempel bare fem uavhengige 20-årsperioder i den perioden man har data for. Historiske data gir videre ingen sikre prognoser for fremtiden. Man kan derfor ikke være sikker på at avkastningen fra egenkapitalinstrumenter i årene fremover alltid kan forventes å være høyere enn avkastningen fra fremmedkapitalinstrumenter bare tidsperiodene blir lange nok.

Investeringsstrategier og aktivaallokering for pensjonsfond er blant annet drøftet av professor B. Espen Eckbo i en rapport som er tatt inn som vedlegg 3 i NOU 1998: 10 Fondering av folketrygden. Han påpeker blant annet at man, når man vurderer sammensetning av aktiva, må skille mellom såkalt «shortfall» risiko, som er sannsynligheten for at aksjeavkastningen vil falle under en viss størrelse, og hvor stort «shortfall» eller tap investoren kan bli utsatt for, og skriver blant annet følgende i rapporten:

«Shortfall risiko er sannsynligheten for at aksjeavkastningen vil falle under en gitt størrelse, som for eksempel den risikofrie renten. Siden forventet avkastning på aksjer er høyere enn den risikofrie renten, følger det riktignok at sannsynligheten for at aksjen gir en totalavkastning som er lavere enn den risikofrie renten synker med investeringsperiodens lengde.

(...)

Imidlertid er shortfall risiko et urimelig risikobegrep. Grunnen er at dette begrepet fullstendig ignorerer hvor stort shortfall investoren kan oppleve. For eksempel, anta at avkastningsraten har kun to mulige utfall, + 20 % eller - 20 % pr. år. Det første året kan en således tape 20 % av initialinvesteringen, det andre året kan investeringen ha sunket til [med] 36 % av initial verdi, osv., slik at det over 20 år er mulig å ha tapt 99 % av initialinvesteringen. Begrepet shortfall risiko gjør ingen forskjell mellom et tap på 20 % det første året og 99 % etter tyve år; begge muligheter representerer et shortfall i forhold til den risikofrie renten.

En mer elegant måte å vise at aksjeinvesteringer ikke blir mindre risikable ved økende tidshorisont er ved å beregne hva det koster å forsikre seg mot shortfall risiko. Under påstanden i In The Vanguard skulle denne kostnaden synke med tidshorisonten. Det motsatte er imidlertid tilfellet. Det er lettest å se dette dersom en bruker analogien mellom en forsikringspolise og en salgsopsjon.» (NOU 1998: 10 s. 344)

Professor Eckbo påviser deretter gjennom et regneeksempel basert på opsjonsprisingsteori hvordan kostnaden ved å forsikre seg mot fall i aksjeverdier øker med økende tidshorisont.

Som nevnt over er det krav om at et forsikringsselskaps forpliktelser er fondert. Dette er et grunnleggende soliditetskrav. I ordninger der selskapet ikke garanterer et visst ytelsesnivå, men bare er forpliktet til å gi de ytelser som følger av innbetalt premie og avkastningen på de investeringer kunden eller forsikrede har valgt, vil fonderingskravet ikke innebære noen markedsrisiko for selskapet. Motsatt vil fonderingskravet, i ordninger der et visst nivå på de fremtidige ytelsene er fastsatt og garantert, innebære at selskapet hele tiden må påse at aktivasiden vokser i takt med passivasiden. Aktivasiden kan bare vokse gjennom innbetaling av premie, avkastning på tidligere innbetalte midler, eller innbetaling av ny ansvarlig kapital. Dersom aktivasiden ikke vokser i takt med passivasiden, vil selskapets ansvarlige kapital bli redusert, og selskapet vil eventuelt (i verste fall) bli satt under offentlig administrasjon dersom den ansvarlige kapital faller under angitte minstegrenser.

I innskuddspensjonsordninger der selskapet ikke garanterer et visst ytelsesnivå, men pensjonsnivået avhenger av oppnådd avkastning på innbetalte premier over tid, er selskapet normalt uten risiko for den årlige avkastningen. I slike ordninger er det vanlig at kunden eller den forsikrede velger aktivasammensetning. Når den forsikrede selv velger aktivasammensetning, vil den som velger også ha risikoen for konsekvensene av valget. Når foretaket eller den forsikrede har investeringsvalg, vil disse ofte velge en aktivasammensetning med høy risiko og høy forventet avkastning tidlig i pensjonssparingen, og en mer forsiktig sammensetning av aktiva nærmere pensjonsalderen. Behovet for mer forsiktig forvaltning nærmere pensjonsalderen er blant annet reflektert i innskuddspensjonsloven § 3-2 a tredje ledd, som legger opp til at «pensjonskapitalen for medlemmer med få år igjen til pensjonsalder blir forvaltet på en særlig betryggende måte».

I ordninger med kontraktfastsatte forpliktelser hvor kunden ikke har investeringsvalg, vil selskapet hele tiden måtte forholde seg til utviklingen i aktivasiden. Selskapet får risikoen for at det hele tiden har aktiva som motsvarer passivasiden. Premiene i slike ordninger er som nevnt beregnet ut fra en forutsetning om at selskapet oppnår en viss avkastning på de innbetalte midler. Dersom selskapet ikke oppnår denne garanterte avkastningen, må det i utgangspunktet selv dekke manglende avkastning. Manglende garantert avkastning ned til null prosent kan imidlertid dekkes av tilleggsavsetninger. Dette innebærer at tilleggsavsetningene (som er en del av de forsikringsmessige avsetningene som tilhører kundene) beskytter selskapenes egenkapital. Dersom selskapene skal kunne ta høy risiko i kapitalforvaltningen i ytelsesordninger med alminnelig forvaltning, uten å utsette sin egenkapital for høy risiko, bør selskapene prinsipielt sett tilby lav garantert avkastning og sette av høye tilleggsavsetninger. Dersom kundene er interessert i at selskapene skal ta høy risiko i sin kapitalforvaltning, burde kundene også akseptere slike vilkår. Det må i alle tilfelle være konsistens mellom ønsket risikonivå, garanti og blant annet tilleggsavsetninger. Lav garantert avkastning og høye tilleggsavsetninger vil imidlertid føre til at premiene blir høye, og til at det (på kort sikt) blir mindre obligatorisk tilbakeføring av overskudd til kundene. Gjennom dialog med selskapet kan store kunder selv ha innflytelse på selskapets oppbygging av buffere i form av tilleggsavsetninger. Dersom kundene ønsker høyest mulig garantert avkastning, og lavest mulige avsetninger til tilleggsavsetninger (dvs. høyest mulig tilbakeføring av overskudd), kan dette tyde på at kundene i ytelsesordninger er mer opptatt av kostnadene på kort sikt enn mulighetene for høyere avkastning og lavere premier på lang sikt. I den grad avsetningene til tilleggsavsetninger bestemmes etter forutgående samtaler mellom de store kollektivkundene og selskapene, bestemmes også risikobildet porteføljen skal forvaltes etter gjennom slike samtaler.

Differansen mellom den avkastning selskapene har garantert, og den avkastning de kan forvente å oppnå på de midlene de forvalter, er blitt vesentlig mindre i løpet av de siste årene. Det er derfor blitt langt større fokus på den risikoen selskapene har påtatt seg gjennom den avkastningsgarantien de har gitt på kontrakter med fastsatte ytelser som forvaltes uten investeringsvalg. Ved forskriftsendring høsten 2003 ble høyeste tillatte rentegaranti for kollektive ordninger satt ned til 3 prosent med virkning for premier som betales etter 1. januar 2004. Det tar imidlertid tid før en slik endring får virkning på selskapenes portefølje, og forskjellen mellom livselskapenes garanterte rente og det alminnelige rentenivået er nå historisk lav på grunn av det lave nominelle rentenivået i Norge og internasjonalt.

Både lav forventet avkastning og økt risiko for livselskapene bidrar til å øke prisen på pensjonsordninger med fastsatte ytelser. Det er fra flere hold påpekt at dette vil kunne føre til at foretak i større grad vil velge å tilby innskuddspensjonsordninger i stedet for ordninger med ytelsesbasert pensjon. Kredittilsynet har i brev til departementet 16. september 2003 oversendt en intern prosjektrapport med en nærmere analyse av problemstillinger knyttet til ytelsesbaserte pensjonsordninger. Kredittilsynet har i brevet og rapporten også skissert en ny type langsiktig pensjonsforsikringskontrakt. I et nytt brev til departementet 19. mai 2004 har Kredittilsynet utdypet forhold omkring sin skisse til en ny type langsiktig pensjonsforsikringskontrakt. Kredittilsynet legger opp til at denne type kontrakt skal være regulert gjennom egne lov- og forskriftsbestemmelser. I et vedlegg til brevet 19. mai har Kredittilsynet også angitt hvor de ser for seg behov for unntak og særregler i forhold til lovutkastet, i forhold til de nylig vedtatte reglene om flytting av livsforsikringskontrakter, og i forhold til reglene i foretakspensjonsloven.

Det Kredittilsynet har skissert, er en form for ytelsesbasert pensjonsordning der selskapets risiko for avkastningen på de forvaltede midler er søkt redusert. Viktige elementer i den skisserte kontrakten er at foretakene og selskapene forplikter seg til å la overskuddet i minst en periode på fem år inngå i et overskuddsfond, som igjen brukes som bufferkapital for å øke selskapets evne til å bære risiko i kapitalforvaltningen. I samme femårs-periode skal foretaket binde seg til ikke å flytte forsikringen til et annet selskap. Innenfor gjeldende rett og de lovregler departementet foreslår i denne proposisjonen vil det være vid adgang til å velge forskjellige former for deling av risiko mellom selskap og forsikringstaker. Foretakspensjonsloven § 11-1 inneholder for eksempel regler for foretakspensjon med investeringsvalg, som er en ytelsesordning der risikoen for avkastningen på forvaltede midler i utgangspunktet ligger på foretaket, og ikke på forsikringsselskapet. Denne risikofordelingen kan imidlertid modifiseres ved at selskapet, mot betaling, gir en eller flere avkastningsgarantier. Det kan avtales garantier som er ettårige, garantier som løper over lengre perioder, for eksempel fem år, og kombinasjoner av slike garantier. Selskapet vil, dersom det gir en eller flere avkastningsgarantier, antagelig også legge begrensninger på foretakets investeringsvalg. Etter gjeldende rett og de lovregler departementet foreslår, må en ytelsesbasert ordning hele tiden være fullt ut fondert i forhold til de ytelser som er garantert. Kredittilsynet har i sin skisse også forutsatt at forsikringsforpliktelsen skal være fullt fondert til enhver tid. Kredittilsynet har i sin skisse blant annet lagt til grunn at selskapet skal kunne dekke manglende avkastning ved å trekke på foretakets premiefond. Adgangen til bruk av premiefond er regulert i foretakspensjonsloven. Etter foretakspensjonsloven § 11-1 skal et forsikringsselskap «straks kreve at differansen blir dekket ved overføring fra premiefondet» dersom avkastningen på investeringsporteføljen i en regnskapsperiode ikke blir så stor som forutsatt i beregningsgrunnlaget, med mindre differansen dekkes gjennom avkastningsgaranti.

Det foreligger ikke noen ferdig utredning av Kredittilsynets forslag. Utkast til de regler Kredittilsynet antar vil være nødvendige, er heller ikke utformet. Departementet legger opp til å be Banklovkommisjonen om å foreta en nærmere vurdering av det forslaget Kredittilsynet har skissert, sett i sammenheng med de lovregler som er nevnt ovenfor, og flyttereglene i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 8c.

3.4 Kort om regulering av tjenestepensjonsordninger i enkelte andre land

Etter forespørsel fra departementet har Kredittilsynet, blant annet gjennom CEIOPS, komiteen for europeiske tilsynsmyndigheter for forsikring og tjenestepensjon, innhentet nærmere opplysninger om hvordan tjenestepensjonsordninger er regulert i stater som omfattes av EØS-avtalen.

Kredittilsynet opplyser i brevet blant annet følgende om strukturen for tjenestepensjonsordninger og om krav til fondering av pensjonsforpliktelser:

«Når det gjelder strukturen blant de institusjoner som etablerer og forvalter frivillige tjenestepensjonsordninger er det noen interessante trekk.

I Norge, Sverige og Danmark er livsforsikringsselskapene store forvaltere av frivillige tjenestepensjonsordninger i motsetning til de øvrige landene i EØS-området der pensjonskassene er de største forvalterne. Ytelsesbaserte pensjonsordninger er fram til nå det dominerende pensjonsprodukt i Norge og Sverige. I Danmark er innskuddsbaserte ordninger desidert mest benyttet dog likevel slik at disse har rentegaranti slik at det er pensjonsforvalteren som er ansvarlig for at rentegarantien oppfylles. I Sverige er også konseptet med «booking reserve» mye benyttet, jf. beskrivelsen på side 3.

Selv om livsforsikringsselskapene i de tre nordiske land er de største forvaltere av tjenestepensjonsordninger, er regelverket for forvaltning av disse ordningene meget forskjellig. Dette gjelder spesielt regelverket rundt bygging og anvendelse av bufferkapital og regelverket for den risiko egenkapitalen står og betjening av denne.

(...)

I Norge, Sverige og Danmark oppfattes rentegarantien slik at minstekravet til tekniske avsetninger til enhver tid skal være basert på den garanterte renten. De fleste land som har svart skriver at de ikke har rentegaranti men en ytelsesgaranti. Dette betyr at det er den ansvarshavende aktuar som skal beregne størrelsen på de tekniske avsetninger - basert på anerkjente aktuarmessige prinsipper. Disse prinsipper kan i noen land godkjennes av tilsynsmyndighetene og i andre land kan det være aktuarprofesjonen selv som godkjenner reglene.

Det er også viktig å registrere at når en snakker om full fondsdekning gjelder dette når de tekniske avsetningene er beregnet med utgangspunkt i den garanterte renten og i det tilfellet når anerkjente aktuarmessige prinsipper er benyttet.

Basert på de svarene vi har mottatt ser det ut til at det er UK, Irland og i noen grad Belgia som tillater midlertidig underdekning.»

Forskjeller i regler om fondering mv. kan igjen ha betydning for hva slags aktivasammensetning som velges. I Storbritannia er det for eksempel slik at avsetningsreglene for pensjonsordninger favoriserer en høy aksjeandel i ordningen, noe som naturlig leder til at pensjonsordningene plasserer en meget stor andel av sine midler i aksjer. På bakgrunn av stor usikkerhet med hensyn til om pensjonsordninger som er undergitt slike mer liberale regler vil være i stand til å kunne oppfylle pensjonsløftene, er det i Storbritannia også nylig foreslått innført en statlig garantiordning for private pensjonsfond. Dette for å bidra til å sikre at medlemmene i ordningene vil få de forventede utbetalinger i fremtiden.

Med hensyn til regelverk for overskuddsdeling opplyser Kredittilsynet blant annet følgende:

«Svarene fra samtlige land viser at overskudd primært skal benyttes til å bygge ulike typer bufferfond for å sikre en effektiv og god forvaltning av pensjonsmidlene. Vi kan videre lese av svarene at der en tillater at pensjonsgiveren kan betjene egenkapitalen har en sørget for et regelverk som gjør at egenkapitalen må stå samme risiko i kapitalforvaltningen som pensjonskapitalen. En unngår dermed den situasjonen vi har i Norge der eierne kan skjerme egenkapitalen ved å endre aktivasammensetningen av pensjonskapitalen.»

Kredittilsynet opplyser også at samtlige land svarer at der en har produkter med rentegaranti, dekkes kostnadene for rentegarantien ved at overskuddet reduseres.

3.5 Livsforsikringsselskap med hovedsete i annen EØS-stat

De generelle EØS-reglene om fri tjenesteyting innebærer at livsforsikringsselskaper med hovedsete i annen EØS-stat kan tilby forsikringsprodukter til personer og foretak i Norge gjennom filial i Norge eller gjennom grensekryssende virksomhet direkte fra en annen EØS-stat.

Kollektive tjenestepensjonsordninger som oppfyller vilkårene i foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven, vil som nevnt over være skattefavoriserte. Noen former for individuelle pensjonsforsikringer som tifredsstiller vilkår angitt i skatteregelverket vil også være skattefavoriserte. Norske regler hindrer ikke at foretak eller personer i Norge kjøper produkter som oppfyller vilkårene for skattefavorisering i de nevnte reglene fra forsikringsselskap med hovedsete i annen EØS-stat. Men det er i dag i tillegg et vilkår for skattefavorisering at forsikringsordningen tilbys gjennom en filial i Norge av det utenlandske forsikringsselskapet.

Uavhengig av om et forsikringsprodukt er skattefavorisert eller ikke, kan det i denne sammenheng reises spørsmål ved i hvilken grad enkelte av de foreslåtte nye reglene i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 8a vil kunne få anvendelse overfor forsikringsselskaper med hovedsete i annen EØS-stat.

Utenlandske forsikringsselskaper vil være undergitt virksomhetsreglene i sitt hjemland, også i forhold til eventuell virksomhet utøvet i Norge. Det følger av EØS-reglene som svarer til EUs konsoliderte livsforsikringsdirektiv (parlaments- og rådsdirektiv 2002/83/EC) artikkel 10, at hjemstaten har eksklusiv kompetanse til å regulere soliditetsmessige forhold («The financial supervision of an assurance undertaking, including that of the business it carries on either through branches or under the freedom to provide services, shall be the sole responsibility of the home Member State»). Norske virksomhetsregler som regulerer soliditet vil ikke gjelde overfor selskaper med hovedsete i annen EØS-stat som utøver virksomhet i Norge. Motsatt vil i utgangspunktet vertslandsregler som regulerer markedsmessige forhold også gjelde for tjenesteytere etablert i andre stater.

Det følger av EØS-avtalen artikkel 36 at det i utgangspunktet ikke er tillatt med restriksjoner på adgangen til å yte tjenester over landegrensene i EØS-området (for eksempel restriksjoner på forsikringsselskapers adgang til å tilby tjenester over landegrensene). Det gjelder lignende regler for etableringsadgangen (for eksempel forsikringsselskapers adgang til å etablere seg med filial i Norge), jf. EØS-avtalen artikkel 31. Ikke-diskriminerende restriksjoner kan likevel anses som lovlig dersom formålet med tiltaket er å ivareta et «allment hensyn» (som for eksempel forbrukervern eller konkurranseforhold) og det aktuelle tiltaket faktisk er egnet til å ivareta et slikt hensyn. I tillegg må ikke tiltaket gå lenger enn nødvendig for å ivareta det aktuelle hensynet, og det forhold man ønsker å regulere må ikke være gjenstand for harmoniserte regler på fellesskapsnivå. Hvorvidt de foreslåtte virksomhetsreglene i kapittel 8a vil kunne få anvendelse overfor forsikringsselskaper med hovedsete i andre EØS-land, vil således bero på en forholdsvis sammensatt vurdering. Denne vurderingen vil også kunne variere i forhold til hvilke virksomhetsregler det dreier seg om. Enkelte forhold (som for eksempel regler om forsikringsmessige avsetninger) er også regulert i EØS-direktivene om forsikring, og forsikringsselskaper fra andre EØS-land vil således neppe kunne pålegges å oppfylle norske regler om dette. Andre forhold er ikke regulert på fellesskapsnivå, jf. for eksempel reglene om pristariffer. I den grad regelverket i slike tilfeller kan oppfattes som en «restriksjon», må det foretas en mer konkret vurdering av hvorvidt regelverket er et proporsjonalt tiltak for å ivareta et allment hensyn, jf. ovenfor.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at regelverkets anvendelse overfor foretak med hovedsete i annen EØS-stat reguleres nærmere i forskrift. Det vises til at dette også er den lovtekniske løsning som er valgt ved reguleringen av EØS-foretak i forhold til de øvrige kapitlene i forsikringsvirksomhetsloven, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 tredje ledd og forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial med hovedsete i annen stat i EØS § 10.