15 Andre saker

15.1 Anmodningsvedtak nr. 539 (2001-2002)

Stortinget fattet 21. juni 2002 følgende anmodningsvedtak til Regjeringen:

«Stortinget ber Regjeringen foreslå tiltak som kan bidra til uavhengighet mellom skadeforsikringsselskap og takstselskap, og som kan bidra til å redusere etableringshindringer i skadeforsikringsmarkedet, i forbindelse med statsbudsjettet for 2003.»

Regjeringen uttalte i St.meld. nr. 4 (2002-2003) følgende:

«Stortingets vedtak reiser flere spørsmål i forhold til den gjeldende forsikringslovgivning. Regjeringen viser til NOU 2001: 24 Ny livsforsikringslovgivning og den revisjon av forsikringslovgivningen som nå pågår. Regjeringen vil ta sikte på å foreslå tiltak i forbindelse med arbeid med ny forsikringslovgivning som nå pågår.»

I finansministerens brev 14. februar 2003 til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité ble det vist til at anmodningsvedtaket vil bli fulgt opp i den foreliggende odelstingsproposisjon.

Departementet viser til at Stortingets vedtak reiser to problemstillinger. For det første skal eventuelle tiltak kunne bidra til uavhengighet mellom skadeforsikringsselskap og takstselskap. For det andre skal tiltak kunne bidra til å redusere etableringshindringer i skadeforsikringsmarkedet.

De to problemstillingene som Stortingets anmodningsvedtak reiser, er ikke nærmere utredet. Departementet viser til at uavhengighet mellom skadeselskap og takstselskap kan skapes på flere måter, og at det ikke er gitt hvilken måte som anses som den mest hensiktsmessige. Når det gjelder spørsmålet om hvordan man kan redusere etableringshindringer i skadeforsikringsmarkedet, legger departementet til grunn at det samme vil gjøre seg gjeldende her. Dette taler etter departementets vurdering for at det i denne omgang søkes å utrede problemstillingene nærmere, før det foreslås tiltak.

På den annen side legger departementet til grunn at det er viktig at det foreligger hjemmel for å iverksette tiltak dersom dette skulle vise seg å være nødvendig. På denne bakgrunn finner departementet at det vil være hensiktsmessig med en forskriftshjemmel som åpner for å iverksette tiltak på dette området. Dersom Stortinget følger opp departementets forslag på dette punktet, vil departementet oversende utredningsoppdrag til Kredittilsynet og be om at det utarbeides utkast til forskrifter som gjennomfører eventuelle nødvendige tiltak.

Departementet foreslår således at følgende bestemmelse tas inn i forsikringsvirksomhetsloven § 1-1 som nytt siste ledd:

«Kongen kan gi nærmere regler om takseringstjenester i skadeforsikringsselskaper.»

15.2 Forslag til endring i lov 3. juli 1953 nr. 2 om sjøtrygdelag

15.2.1 Gjeldende rett

Tilsyn med gjensidige sjøtrygdelag er regulert i lov 3. juli 1953 nr. 2 om sjøtrygdelag (sjøtrygdelagsloven). Et gjensidig sjøtrygdelag er en forsikringsforening hvor de forsikrede er medlemmene. Lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven) kommer ikke til anvendelse på de sjøtrygdelag som omfattes av sjøtrygdelagsloven, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 13-5. Sjøtrygdelagene er således underlagt en særregulering i forsikringsrettslig sammenheng. Denne særreguleringen er begrunnet i at regulering etter de ordinære reglene i forsikringsvirksomhetsloven vil være for omfattende for lagene sett i forhold til størrelsen og den virksomhet som drives, og ut fra hvilke administrasjonskostnader dette ville påføre lagene.

For at dette hensynet skal gjøre seg gjeldende, oppstiller sjøtrygdelagsloven i § 1 første ledd krav om at 1) virksomheten skal drives innenfor et nærmere avgrenset område og 2) at egenregningsbeløpet ikke kan overstige en viss sum. Det følger av § 1 første ledd at loven gjelder tilsyn med gjensidige sjøtrygdelag som har «arbeidsområdet sitt i eit fylke eller i ti eller færre kommunar». Det følger av samme bestemmelse at det maksimale egenregningsbeløpet pr. risikoenhet er 25 000 kroner. For øvrig kan lagene bare forsikre fartøy, fiskeredskap, utstyr og fangst, samt rederansvar, tidstap og lignende som inngår som et naturlig ledd i moderne fiskeridrift, jf. § 1 første ledd.

Det er gjort unntak både fra beløpsgrensen og områdebegrensningen i loven. Når det gjelder beløpsgrensen på 25 000 kroner, følger det av § 1 første ledd annet punktum at Kredittilsynet i særlige tilfeller kan godkjenne en høyere sum. Kredittilsynet kan imidlertid ikke godkjenne en høyere sum enn 100 000 kroner. I tillegg kan beløpsgrensen økes til 100 000 kroner, dersom sjøtrygdelaget har en reassuranseavtale som er godkjent av Kredittilsynet. Dette følger av § 1 tredje ledd første punktum. Etter § 1 tredje ledd annet punktum er det åpnet for at Kredittilsynet for det enkelte lag kan godkjenne en høyere sum, dersom Kredittilsynet finner at det er forsvarlig. Den absolutte grensen er imidlertid på 300 000 kroner. Kongen har imidlertid hjemmel etter § 1 fjerde ledd til å endre summene som følger av første og tredje ledd.

Områdebegrensningen gjelder ikke for reassuranse i samsvar med reassuranseordning som Kredittilsynet har godkjent, jf. § 1 annet ledd. Det følger av samme bestemmelse at dersom tallet på kommuner øker etter at laget er stiftet, kan lagets arbeidsområde være mer enn ti kommuner.

Etter § 2 første ledd er Kongen gitt myndighet til å fastsette at loven gjelder for andre sjøtrygdelag. Vilkåret er at det er rimelig etter den virksomhet disse lagene driver. Det følger av bestemmelsens annet ledd at Kongen også kan fastsette at et gjensidig sjøtrygdelag skal omfattes av forsikringsvirksomhetsloven «når det trengst etter den verksemd laget driv». Sjøtrygdelagsloven § 2 annet ledd annet punktum bestemmer at slike sjøtrygdelag i så fall ikke faller inn under sjøtrygdelagsloven.

15.2.2 Departementets vurdering

Hensynet bak særreguleringen av sjøtrygdelagene tilsier at lagenes arbeidsområde og virksomhet er begrenset. På bakgrunn av dette fastsetter sjøtrygdelagsloven § 1 en område- og en beløpsbegrensning for sjøtrygdelag som omfattes av loven, jf. ovenfor under omtalen av gjeldende rett. Departementet har imidlertid kommet til at områdebegrensningen i sjøtrygdelagsloven § 1 første ledd bør endres. Denne bestemmelsen fastsetter som nevnt at lagene kan ha et arbeidsområde som enten 1) er innenfor et fylke, eller 2) dersom laget opererer på tvers av fylkesgrensene, innenfor maksimalt ti kommuner. Departementet finner at lovens inndeling etter fylkes- og kommunegrenser, ikke nødvendigvis er hensiktsmessig som avgrensningskriterium for sjøtrygdelagenes arbeidsområde. Departementet presiserer at det er viktig at lagenes virksomhet er begrenset i forhold til ordinære sjøforsikringsforeninger som er underlagt forsikringsvirksomhetslovens bestemmelser. På denne bakgrunn vil departementet foreslå at lovens § 1 første ledd endres slik at loven vil gjelde tilsyn med «ymsesidige sjøtrygdelag som etter sine vedtekter har eit geografisk avgrensa virkeområde, og som...».

Kredittilsynet skal etter loven godkjenne lagenes normalvedtekter, og etter departementets lovforslag også lagenes arbeidsområde. Departementet legger til grunn at Kredittilsynet i sin vurdering legger vekt på om godkjennelsen av arbeidsområdet vil innebære et konkurransefortrinn i forhold til ordinære sjøforsikringsselskap som er underlagt forsikringsvirksomhetslovens bestemmelser.

Avslutningsvis vil departementet vise til at etter § 2 første ledd kan Kongen (delegert til Finansdepartementet) fastsette at loven også skal gjelde for andre sjøtrygdelag når det er rimelig etter den virksomheten som drives. Departementet viser til at denne bestemmelsen i prinsippet innebærer at det kan gjøres unntak fra områdebegrensningen i § 1. Bestemmelsen er imidlertid en unntaksbestemmelse, og lagene må søke om å få omfattes. På denne bakgrunn foreslår departementet som nevnt at hovedregelen i § 1 endres slik det er vist til ovenfor.

15.3 Egnethetsvurdering ved søknad om konsesjon til å drive forsikringsvirksomhet

I henhold til EØS-reglene som svarer til Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/83/EC om livsforsikring artikkel 6 nr. 1 bokstav e) skal hjemlandet kreve at forsikringsselskaper som søker om konsesjon, skal «be effectively run by persons of good repute with appropriate professional qualifications or experience». Tilsvarende EØS-regler (direktivbestemmelser) gjelder også blant annet for banker og finansieringsforetak. Det er lagt til grunn at myndighetene som følge av dette kravet må foreta en egnethetsvurdering av styre og ledelse i selskapet i forbindelse med søknad om konsesjon, herunder kontroll av personenes vandel gjennom innhenting av politiattest.

Både i forretningsbankloven § 8a, sparebankloven § 3 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 er det gitt bestemmelser om at det skal foretas en egnethetsvurdering i forbindelse med behandlingen av konsesjonssøknaden. Konsesjon skal nektes dersom styremedlemmer, administrerende direktør eller annen person som faktisk leder virksomheten, ikke kan antas å ha den nødvendige erfaring til å utøve stillingen eller vervet, dersom vedkommende er dømt for et straffbart forhold, og det utviste forhold gir grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på en forsvarlig måte, eller dersom vedkommende i stilling eller ved utøvelsen av andre verv har utvist en slik atferd at det er grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på forsvarlig måte.

Forsikringsvirksomhetsloven har derimot ingen uttrykkelig bestemmelse om at det skal foretas egnethetsvurdering av de nevnte personene, selv om dette har blitt praktisert ved behandlingen av søknader om konsesjon. Dette vil kunne ha betydning bl.a. i forhold til søkers mulighet til å dokumentere sin vandel gjennom innhenting av politiattest. Hovedregelen etter strafferegistreringsforskriften § 12 nr. 1 er at politiattest kan utstedes til annet bruk enn for strafferettspleien når det i lov eller med klar hjemmel i lov er fastsatt at en person må godtgjøre at han har ført en hederlig vandel, er ustraffet eller lignende. I forretningsbankloven, sparebankloven og finansieringsvirksomhetsloven følger det klart av loven at personene som nevnt må godtgjøre at de har ført en hederlig vandel, jf. bestemmelsen om at konsesjon kan nektes dersom personen er dømt for et straffbart forhold, slik at politiattest vil kunne innhentes i henhold til strafferegistreringsforskriften.

Etter departementets vurdering bør det tas inn en bestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven om at det skal foretas en egnethetsvurdering av styre og ledelse i selskapet ved søknad om konsesjon, slik det er gjort for banker og finansieringsforetak. Dette vil være i tråd med gjeldende praksis ved søknader om konsesjon til å drive forsikringsvirksomhet. En slik bestemmelse vil også klargjøre hjemmelen til å innhente politiattest som ledd i egnethetsvurderingen. Det vises til forslag til endring av forsikringsvirksomhetsloven § 2-1.

15.4 Vurdering av skattereglene for premie- og innskuddsfond

15.4.1 Bakgrunn

Fra 1. januar 2001 ble regelverket for tjenestepensjoner (TPES) med skattefordeler i privat sektor erstattet av to lover om hhv. ytelsesbaserte og innskuddsbaserte pensjoner i arbeidsforhold, jf. hhv. lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon (foretakspensjonsloven) og lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven). Et flertall i Stortinget forutsatte at de nye ordningene skulle likebehandles skattemessig. Det gjelder også skattefavoriseringen av premiefond/innskuddsfond, som alle foretak med pensjonsordninger må opprette. Fondet representerer en bufferkapital, som sikrer at foretaket kan opprettholde pensjonsforpliktelsene også i mindre gode tider. Utvalgene som la fram forslag til foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven, foreslo å begrense størrelsen på fondene til ti ganger gjennomsnittet av årets og de to foregående års premie/innskudd. I TPES var det ingen begrensning av fondenes størrelse.

I budsjettet for 2001 (jf. Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) på side 37) ble det blant annet uttalt at ordningen med premiefond er problematisk:

«Premiefondet framstår som en skattefri «sparebøsse» for foretaket som har opprettet pensjonsordningen, siden de innestående midlene er fritatt for formuesskatt og løpende skatt på kapitalavkastningen. Ordningen gir foretaket en mulighet til å utsette beskatningen av årets overskudd, noe som kan gi vesentlige skattefordeler. Den gunstige beskatningen av premiefond står i en særstilling i det norske skattesystemet og er klart i strid med de prinsipper som ble lagt til grunn ved skattereformen i 1992.»(Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) avsnitt 6.2).

Med virkning fra 1. januar 2001 ble derfor retten til fradrag for overføringer til premiefond redusert fra 150 prosent (som i TPES) til 50 prosent av gjennomsnittet av årets premie og premie i de to foregående årene. Maksimal grense for premiefondet ble satt ned fra ti ganger til seks ganger gjennomsnittet av årets premie og premie i de to foregående årene.

Departementet la også opp til en videre nedtrappingsplan for skattefavoriseringen av premiefond (side 38):

«I løpet av en periode på tre til fire år bør den maksimale grensen på størrelsen av premiefond reduseres (...) til to ganger gjennomsnittet av årets og de to foregående års premie.»

I Ot.prp. nr. 78 (2000-2001) ble retten til fradrag for overføringer til innskuddsfondet og maksimal grense for innskuddsfondet foreslått redusert i samsvar med reduksjonen som var foretatt for premiefond. I proposisjonen ble det foreslått en videre nedtrapping av den maksimale grensen for størrelsen av premiefond og innskuddsfond til to ganger gjennomsnittet av årets og de to foregående års premie/innskudd.

I Innst. O. nr. 110 (2000-2001), jf. Ot.prp. nr. 78 (2000-2001), uttaler finanskomiteen (side 17):

«at det ikke bør foretas ytterligere skattemessige innstramminger for premiefond og innskuddsfond utover det som er gjennomført for 2001. Komiteen ber om at skattereglene for premiefond og innskuddsfond vurderes nærmere i forbindelse med arbeidet med modernisering av virksomhetsregler for livsforsikring i regi av Banklovkommisjonen.».

Et enstemmig Storting stilte seg bak dette.

15.4.2 Departementets vurdering

Departementet viser til finanskomiteens uttalelse i Innst. O. nr. 110 (2000-2001), som Stortinget enstemmig sluttet seg til.

Departementet antar at det ikke er hensiktsmessig å vurdere grensen for størrelsen på premiefond og innskuddsfond etter henholdsvis foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven og skattefavoriseringen av disse fondene nå. Departementet antar imidlertid at det kan være aktuelt å se nærmere på skattefavoriseringen på et senere tidspunkt hvis for eksempel omfanget øker eller behovet for fondene endres.