4 Pristariffer og premieberegning

4.1 Gjeldende rett

4.1.1 Premieberegning

Etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 skal et forsikringsselskap benytte premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i forhold til selskapets økonomi. Premiene skal være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for oppfyllelse av de inngåtte forsikringsavtaler. Kredittilsynet skal føre kontroll for å påse at de premier som benyttes er i samsvar med dette.

I § 7-6 annet ledd er Kongen (delegert til Finansdepartementet) gitt hjemmel til å gi nærmere regler om det tekniske beregningsgrunnlaget for premien mv. Slike regler er gitt ved forskrift 10. november 1994 nr. 1000 om meldeplikt for forsikringstekniske beregningsgrunnlag. Kongen (delegert til Finansdepartementet) kan videre gi regler om rentesatser og andre beregningselementer som selskapet kan benytte i beregningsgrunnlaget. Ved forskrift 15. september 1997 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring, er det blant annet gitt regler om maksimal grunnlagsrente. Fra og med 1. januar 2004 er maksimal grunnlagsrente for kollektive forsikringskontrakter 3 prosent for alle premier som betales etter 1. januar 2004. Dette gjelder uavhengig av når kontrakten ble inngått. Bestemmelsen innebærer at når selskapene skal beregne premien i livsforsikring, kan de ikke legge til grunn en forventet avkastning av forvaltet kapital som er høyere enn 3 prosent p.a. Det er gjort enkelte unntak fra bestemmelsen om en maksimalgrense på 3 prosent, blant annet for individuelle livsforsikringskontrakter inngått før 29. november 1993.

Etter §§ 7-6 tredje ledd kan Kongen (delegert til Finansdepartementet) gi regler om at livsforsikringsselskaper ved premieberegningen skal skille mellom risikodelen, sparedelen og omkostningsdelen. Dette er gjort ved forskrift 21. november 1989 nr. 1169 om skille mellom risiko-, spare- og omkostningsdelen av premien. Omkostningsdelen vil være den del av premien som skal dekke selskapets kostnader ved forvaltningen og administrasjonen av kontrakten. Risikodelen vil være den del av premien som skal dekke kontraktens andel av selskapets udekkede risiko ved død (og eventuelle andre risikoer selskapet har påtatt seg å dekke). Sparedelen av premien vil være den del av årspremien som ikke går med til å dekke årets risiko og kostnader. Sparedelen beregnes ut fra den grunnlagsrente som er fastsatt for kontrakten, og som gir uttrykk for hvilken fremtidig årlig avkastning på midlene knyttet til kontrakten selskapet har lagt til grunn. Som nevnt kan denne grunnlagsrenten i kollektive livsforsikringskontrakter ikke være høyere enn 3 prosent p.a. for premier som forfaller etter 1. januar 2004. Sparedelen utgjør den avsetning til forsikringsfondet som årlig må gjøres for å sikre at selskapet over tid bygger opp tilstrekkelige avsetninger til å kunne dekke sine forpliktelser i henhold til kontrakten.

Utgangspunktet for løpende livsforsikringskontrakter er at det beregningsgrunnlaget som lå til grunn ved inngåelsen av kontrakten, ligger fast. Dette betyr at de grunnlagene som henholdsvis spare-, omkostning- og risikodelen av premien beregnes ut fra, vil være de samme. Dette gjelder imidlertid ikke kostnadstariffen (omkostningsdelen av premien). Praksis har vært at denne endres ofte, blant annet ved at den G-reguleres. Slik G-regulering har vært begrunnet i den vanlige lønns- og kostnadsutviklingen i selskapet. Spare- og risikodelen av premien ligger fast, med mindre det foreligger vesentlige endringer i de forutsetninger selskapet har lagt til grunn ved premieberegningen, eller ved markedsforholdene. En slik endring kan for øvrig ikke gjennomføres uten Kredittilsynets samtykke, og uten at forsikringsvilkårene inneholder en klausul om at slik endring kan finne sted.

Forskrift 10. november 1994 nr. 1000 om meldeplikt for forsikringstekniske beregningsgrunnlag er fastsatt med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven § 7-6. Etter forskriftens § 2, jf. § 3, plikter selskapet å gi melding til Kredittilsynet om det forsikringstekniske beregningsgrunnlag som ligger til grunn for beregning av premie. Kredittilsynets oppgave er i så måte å kontrollere de beregningsgrunnlag selskapene har fastsatt. Kredittilsynet foretar imidlertid ingen forhåndskontroll av beregningsgrunnlaget. Etter § 7-6 siste ledd er Kongen (delegert til Finansdepartementet) gitt hjemmel til å forby bruk av premier som Kongen finner enten ubetryggende (det vil si at de ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til for eksempel de avsetninger som selskapet må ha for å oppfylle sine forpliktelser), eller urimelige (det vil si at premiene for eksempel er urimelig høye). For øvrig føres tilsyn med livsforsikringsselskaper etter lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel mv. (kredittilsynsloven), jf. denne lovs § 1 første ledd nr. 4.

4.1.2 Fordeling av selskapets kostnader

Etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-5 skal et forsikringsselskaps kostnader fordeles på en rimelig måte mellom de bransjer som inngår i selskapets virksomhet og mellom kontraktene i en bransje. Bestemmelsen har betydning for reglene om premier og premieberegning ettersom premien skal inneholde et beregnet kostnadselement, jf. ovenfor avsnitt 4.1.1.

Reglene om fordeling av kostnader i § 7-5 gjelder både ved fastsettelsen av beregnede kostnader som del av premien, og ved fordelingen av selskapets faktiske kostnader. Dersom selskapets faktiske kostnader blir lavere enn beregnet, vil det foreligge et overskudd som skal fordeles. Dersom kostnadene viser seg å bli høyere enn beregnet, foreligger et kostnadsoverforbruk som belastes kundene ved at overskuddet på kontraktene reduseres, se omtalen av gjeldende regler om overskudd i avsnitt 5.1.

Kredittilsynet skal etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-5 annet ledd føre kontroll med selskapets kostnadsfordeling, og kan også fastsette nærmere regler for fordelingen. Slike regler er gitt ved forskrift 21. november 1989 nr. 1167 om fordeling av kostnader, tap, inntekter, fond mv. mellom forsikringsselskaper i konsernforhold og mellom bransjer og kontrakter i et forsikringsselskap. Etter forskriftens § 2 skal kostnader som direkte knytter seg til en bestemt bransje, henføres til denne bransjen. Andre kostnader, det vil si selskapets generelle driftskostnader, skal fordeles mellom bransjene i den utstrekning den enkelte bransje reelt har belastet selskapets administrasjon eller andre fellesfunksjoner. Etter § 3 skal kostnadsdelen av premien reflektere disse prinsippene. Selskapets finanskostnader skal etter forskriftens § 4 som hovedregel fordeles mellom de ulike bransjer i forhold til størrelsen på de forsikringstekniske avsetninger for kontraktene i den enkelte bransje.

4.1.3 Forsikringsteknisk overskudd

Forsikringsteknisk overskudd oppstår noe forenklet ved at premietariffer og beregningsgrunnlag er utformet med sikkerhetsmarginer. I «gode» år, når resultatet er bedre enn selskapenes «forsiktige» antagelser med hensyn til avkastnings-, kostnads- og risikoresultat, vil det forsikringsteknisk oppstå et overskudd.

Forsikringsteknisk overskudd i livsforsikring skal etter forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 fordeles på den enkelte kontrakt. Av forskrift 1. juni 1990 nr. 430 om overskudd i livsforsikring følger det at selskapene har adgang til å holde igjen en andel av overskuddet. I henhold til Kredittilsynets rundskriv nr. 71/90 kan selskapet vedta å holde tilbake inntil 35 prosent av det forsikringstekniske overskuddet som er til fordeling. De tilbakeholdte midlene forutsettes brukt til skatt, utbytte til eierkapital og kapitaloppbygning.

Det vises for øvrig til avsnitt 5.1 nedenfor hvor gjeldende regler om beregning av overskudd omtales nærmere.

4.2 En ny prisstruktur

4.2.1 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonens forslag til en ny struktur for utforming av premier og pristariffer har bakgrunn i at det ved innføringen av de nye skattefavoriserte kollektive pensjonsordningene er åpnet for langt større variasjon i typer av produkter og kombinasjoner av produkter enn tidligere. Forslaget må videre ses i sammenheng med forslaget fra Banklovkommisjonen om at både livsforsikring med alminnelig forvaltning og livsforsikring med investeringsvalg skal kunne inngå i samme selskap. I et slikt selskap der virksomheten vil omfatte pensjonsordninger med så vidt betydelige variasjoner, vil det etter Banklovkommisjonens syn være vanskelig å videreføre dagens ordning med produktbaserte premietariffer. Banklovkommisjonen forslår derfor krav om en pristariffstruktur hvor selskapet angir prisen på de enkelte elementer i forsikringsproduktet. Disse vil kunne benyttes ved beregning av premie uavhengig av produktpakkens utforming. Banklovkommisjonen uttaler blant annet følgende:

«Skal virksomheten til ett og samme kollektivselskap kunne omfatte pensjonsordninger med så vidt betydelige variasjoner, synes det vanskelig å videreføre en ordning med produktbaserte premietariffer. I praksis vil selskapet formentlig måtte utvikle en nyansert tariffstruktur med elementbaserte pristariffer tilpasset hele produktspekteret, jf. utkastet § 8a-3. Slike pristariffer vil kunne benyttes ved beregning av premie uavhengig av produktpakkenes utforming. Dette vil i tilfelle gi en tariffstruktur som (1) vil gjelde for selskapets samlede kollektivvirksomhet, (2) vil identifisere prisen på de ulike elementer som kan inngå i en produktpakke, og dermed (3) vil gjøre det mulig på en enkel og kontrollerbar måte å beregne hva den enkelte bedrift skal betale årlig for sin pensjonsordning. Innenfor et slikt opplegg for premieberegning bør hovedregelen derfor også være at premie i det enkelte tilfelle skal beregnes etter de til enhver tid gjeldende tariffer (nedenfor i avsnitt 7.2.2). Både selskap og kunder kan dermed få oversikt over og etterkontrollere premieberegningene for de ulike pensjonsordningene, og dermed ha et bedre grunnlag for å vurdere hvilken utforming av pensjonsordningen som passer best i den enkelte bedrift. Dette er videre en forutsetning så vel for å oppnå reell markedskonkurranse som for å kunne motvirke urimelig forskjellsbehandling og kryssubsidiering mellom ulike deler av den samlede portefølje.

Pristariffen vil måtte bygges opp etter en struktur som tar hensyn til de variasjoner i produktpakker som den nye lovgivningen åpner for, blant annet slik at det skilles mellom ulike risikoelementer, administrasjonskostnader, kapitalforvaltningskostnader, spareelementet hensett til selskapets risiko ved ulike forvaltningsformer, og selskapets fortjeneste m.v. Enkelthetene behandles nedenfor i avsnittene 7.3 til 7.7.»

Pristariffene skal etter Banklovkommisjonens forslag fastsettes på forhånd, og premiene skal innkreves i henhold til de til enhver tid gjeldende pristariffene. Det skal likevel være adgang til å endre tariffene for fremtidig premie.

Forslaget vil ifølge Banklovkommisjonen gi både selskap og kunder bedre oversikt over og mulighet til å etterkontrollere premieberegningene for den enkelte forsikringskontrakt. Et hovedhensyn bak Banklovkommisjonens forslag til nye regler om pristariffer er således å få en gjennomsiktighet i prisingen som vil legge forholdene til rette for økt konkurranse mellom selskapene.

Forslaget til nytt regelverk for pristariffer må også ses i sammenheng med forslaget til nye overskuddsregler. Etter Banklovkommisjonens forslag skal selskapet bygge inn fortjenesteelementer i de ulike pristariffene. Selskapet skal i prinsippet bare kunne hente overskudd fra fortjenesteelementene som inngår i de ulike pristariffene og fra avkastning på selskapskapitalen og ikke som nå ha adgang til å dele overskudd på forvaltningsresultatet med kunden. Dette omtales nærmere under kapittel 5.

Pristariffene kan etter Banklovkommisjonens forslag deles i tre grupper. For det første har en pristariffer for personrisiko, som omfatter de risikoer knyttet til død, uførhet mv. som forsikringsselskapet påtar seg ved inngåelsen av en livsforsikringskontrakt. For det annet har en pristariffer for tjenester, som skal omfatte selskapets kostnader knyttet til administrasjon av kontraktene samt selskapets kostnader ved kapitalforvaltningen, det vil si arbeidet med å plassere og forvalte de midlene som er knyttet til kontraktene. For det tredje skal selskapet, i de tilfelle der det garanteres en minimumsavkastning på de midlene som forvaltes, prise denne garantien i en pristariff for kapitalforvaltningsrisiko. Banklovkommisjonen har foreslått nærmere regler om utformingen av de enkelte pristariffer i utkastet §§ 8a-5 - 8a-7.

Et mindretall i Banklovkommisjonen har i en særskilt merknad i utredningen (NOU 2001: 24 s. 71) sluttet seg til den hovedmodell som er lagt til grunn for reguleringen av kollektiv livsforsikring, men reiser spørsmål ved nødvendigheten av detaljeringsgraden i forslaget. Dette anses særlig relevant i forhold til forslaget om pristariffer.

4.2.2 Høringsinstansenes merknader

De høringsinstansene som har uttalt seg om Banklovkommisjonens forslag til regler for pristariffer og premieberegning, er i utgangspunktet enig med kommisjonen i at utkastets regler om pristariffer og premieberegning vil kunne skape større gjennomsiktighet og forutsigbarhet, og på den måten sikre en mer effektiv konkurranse i markedet.

Kredittilsynet viser til at en gjennom systemet med pristariffer legger forholdene til rette for at tradisjonelle forsikringer og forsikringer med investeringsvalg kan forvaltes i samme selskap. Kredittilsynet er også enig med Banklovkommisjonen i at systemet vil gi bedre forutsigbarhet og gjennomsiktighet. Kredittilsynet uttaler om dette:

«Lovutvalgets forslag i § 8a - 3 til § 8a-7 om et system med pristariffer for beregning av premie og annet vederlag der selskapets fortjenestemarginer er inkludert sikrer et enhetlig prissystem for samtlige av de produkter eller produktkombinasjoner som et selskap tilbyr. Prissystemet, sammen med oppdeling av forvaltningskapitalen i en kollektivportefølje, flere separate investeringsporteføljer for produkter med investeringsvalg og en investeringsportefølje for selskapskapitalen, medfører at forholdene er lagt til rette for at tradisjonelle forsikringer og forsikringer med investeringsvalg kan forvaltes i samme selskap. Kredittilsynet deler lovutvalgets oppfatning om at en her har lagt forholdene godt til rette for en produktutvikling som de nye pensjonslovene (foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven) åpner for.

Kredittilsynet er også enig med lovutvalget i at bedre forutsigbarhet og gjennomsiktighet er tatt hensyn til på en bedre måte enn i gjeldende regelverk.»

Både Den Norske Aktuarforening (Aktuarforeningen) og Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) gir generelt uttrykk for at de foreslåtte bestemmelsene om pristariffer blir for omfattende og detaljerte. Aktuarforeningen mener at kravet om at et livsforsikringsselskap til enhver tid skal ha ufravikelige pristariffer for samtlige produkter og produktkombinasjoner, vil medføre et formidabelt tariffverk. FNH uttaler blant annet:

«De bestemmelser som kommisjonen foreslår i kapittel I, §§ 8a-3 - 8a-10, er etter FNHs vurdering allerede i dag stort sett ivaretatt i annen lovgivning, som konkurranseloven, markedsføringsloven, kredittilsynsloven og forsikringsavtaleloven. FNH har i flere sammenhenger tatt til orde for at regler i finanssektoren som i betydelig grad overlapper annen relevant lovgivning er lite hensiktmessig og bidrar til å overlappe myndighetsutøvelse mellom særlig Finansdepartementet/Kredittilsynet og Konkurransetilsynet. I innstillingen fra Hope-utvalget ble det fra et enstemmig utvalg oppstilt som et mål å få til en «klar og oversiktlig ansvars og oppgavedeling mellom regulerings- og konkurransemyndigheter på finansområdet», og slik at «overlappende myndighetskompetanse bør begrenses så langt som hensiktsmessig». Prinsipielt sett vil det være mest tidsriktig at nær hele lovutkastets del I om pristariffer og premieberegning utgår. FNH innser imidlertid at livsforsikringsprodukter ofte oppfattes som mer komplisert enn andre finansielle produkter. Vi ser også at det på grunn av omleggingen av selve inntjeningsmekanismene og hensynet til transparens, likevel kan være nødvendig med noen regler også i forsikringsvirksomhetsloven på dette området.

Det viktigste formålet med å ha særskilte bestemmelser om priser er at lovgivningen skal legge til rette for effektiv konkurranse. Vi mener at dette i større grad bør gjøres ved at loven angir krav om god informasjon og ikke ved å angi et for detaljert sett av regler for prisfastsetting. En mindre detaljert lovtekst bør ikke innebære at det i loven gis forskriftshjemler som muliggjør detaljerte regler om pristariffer i form av forskrifter.»

Aktuarforeningen og FNH har også innvendinger mot utformingen av flere av pristariffbestemmelsene i Banklovkommisjonens utkast.

4.2.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til hovedprinsippene i Banklovkommisjonens forslag om et nytt regelverk for premier og pristariffer. Forslaget innebærer at selskapet skal angi prisen på de enkelte elementer som inngår i forsikringsproduktet, det vil si de ulike typer risiko som er knyttet til produktet og de ulike tjenester som inngår i produktet. Selskapet skal ha slike pristariffer for samtlige av de produkter eller produktkombinasjoner som selskapet tilbyr. Ved beregning av premien skal som hovedregel de til enhver tid gjeldende pristariffer benyttes. Dette fremgår av lovforslaget § 8a-3 og § 8a-5, jf. nærmere omtale i avsnitt 4.3.3. Pristariffene skal etter forslaget også inneholde et fortjenesteelement for selskapet. Forslaget om at selskapet på forhånd skal beregne en fortjeneste og innkreve denne som en del av premien, har sitt motstykke i at selskapet ikke skal ha rett til en andel av overskuddet i etterhånd, slik det er etter dagens regler, men at hele overskuddet skal tilfalle kunden. Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at en slik mer elementbasert pristariffstruktur vil være bedre tilpasset en situasjon der selskapets virksomhet omfatter en rekke ulike forsikringsprodukter og produktkombinasjoner. Etter departementets syn vil forslaget til nye regler om pristariffer og premieberegning også være et vesentlig bidrag til økt gjennomsiktighet i prisingen. Det er viktig for konkurransen mellom livselskapene, og mellom forskjellige sparealternativer, at kundene kan se hva de betaler for og hvilken fortjeneste selskapet beregner seg. Det foreslåtte kravet til prisstruktur vil etter departementets vurdering kunne bidra til slik økt konkurranse.

Banklovkommisjonen har lagt til grunn at tilstrekkelig gjennomsiktighet i prisingen av livsforsikring vanskelig kan oppnås uten at selve hovedstrukturen eller hovedlinjene når det gjelder utformingen av pristariffene fremgår av lovgivningen, og derved blir retningsgivende for markedsaktørene. Departementet er enig i at det er viktig å sikre en enhetlig struktur for pristariffene. Bestemmelsene om pristariffer og premieberegning har også nær sammenheng med de øvrige sentrale deler av lovforslaget, særlig reglene om kapitalforvaltning og overskudd. Praktiseringen av reglene for pristariffer får dermed betydning også i forhold til de øvrige regler for virksomheten. Det er derfor av betydning at regelverket er tilstrekkelig presist til å sikre en enhetlig praksis i selskapene.

Etter departementets vurdering er det imidlertid ikke nødvendig at samtlige krav til utformingen av pristariffene fremgår av selve loven. Departementet foreslår etter dette at hovedprinsippene om pristariffene fremgår av loven, mens de mer detaljerte bestemmelsene om utformingen av pristariffene kan gis i forskrift. Dette behandles nærmere i avsnitt 4.3.3.

Enkelte sentrale problemstillinger som er tatt opp av høringsinstansene i tilknytning til utformingen av pristariffene, behandles nedenfor i avsnittene 4.4 og 4.5.

4.3 Generelle krav til pristariffene

4.3.1 Banklovkommisjonens forslag

Etter utkastet § 8a-3 første ledd skal selskapet ha pristariffer for beregning av premie og annet vederlag til enhver tid. Pristariffene skal gjelde for samtlige av de produkter, og produktkombinasjoner som selskapet tilbyr. I bestemmelsens annet ledd går det frem at pristariffene skal angi hvilke vederlag selskapet vil betinge seg, for henholdsvis risiko og tjenester. Når det gjelder risiko skal pristariffen angi vederlaget for de ulike typer av risiko som er knyttet til de produkter eller produktkombinasjoner som selskapet tilbyr, jf. utkastet § 8a-3 annet ledd bokstav a). Når det gjelder tjenester, skal pristariffene angi vederlaget for å yte de ulike typer av tjenester som inngår i produktene og produktkombinasjonene, jf. annet ledd bokstav b).

Banklovkommisjonen har videre foreslått en bestemmelse om generelle krav til pristariffene i utkastet § 8a-4. Etter første ledd skal selskapet ved utformingen av pristariffene sørge for at de premier selskapet tar vil stå i rimelig forhold til den risikoen selskapet overtar og de tjenester som selskapet yter, jf. første ledd bokstav a). Videre skal selskapet sørge for at premiene vil være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for at selskapet kan oppfylle sine forpliktelser, samt være betryggende ut fra selskapets økonomi. Dette følger av utkastet § 8a-4 første ledd bokstav b).

Banklovkommisjonen har foreslått ytterligere krav til pristariffene i utkastet § 8a-4 annet ledd. Etter denne bestemmelsen skal selskapet utforme den enkelte pristariffen slik at bidraget til dekning av selskapets utgifter og fortjeneste vil være rimelig etter forholdet mellom den del av selskapets virksomhet som pristariffen dekker, og selskapets samlede virksomhet. Selskapet skal videre sørge for at det ikke vil skje urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper, jf. tredje ledd.

I utkastet § 8a-4 fjerde ledd foreslår Banklovkommisjonen at Kongen kan gi nærmere regler om rentesatser og andre beregningselementer som selskapet kan benytte ved utformingen av pristariffene, ut fra forsiktighetshensyn og bestemmelsene i §§ 8a-3 til 8a-9. Banklovkommisjonen viser i denne forbindelse til at det må påregnes at man ved gjennomføringen av regelverket om pristariffer og premieberegning i utkastet kan få behov for forskriftsregulering for å få avklart forhold som de generelle reglene i utkastet ikke direkte regulerer.

I utkastet §§ 8a-5 - 8a-7 foreslås nærmere regler om utformingen av de enkelte pristariffene. Det vises her til omtalen under avsnitt 4.2.1, og for øvrig til NOU 2001: 24 på side 63-64 og side 68-70.

I utkastet § 8a-8 foreslår Banklovkommisjonen en adgang for selskapet til å endre pristariffene, også for allerede inngåtte kontrakter. Dette er nytt i forhold til gjeldende rett. Det følger av første ledd at dersom selskapet endrer sine pristariffer, skal det fastsette fra hvilket tidspunkt de nye tariffene skal gjelde. Etter annet ledd åpnes det for at de endrede pristariffene også kan gjøres gjeldende for inngåtte kontrakter. Det følger at selskapet allikevel ikke kan gjøre endringen gjeldende før første premieforfall minst fire måneder etter at forsikringstakeren har mottatt underretning om endringen. En slik varslingsfrist vil utgjøre motstykket til de varslingsfrister som gjelder dersom bedriften ønsker å benytte seg av sin flytterett. Det vises til at flytteretten gjør det mulig for bedriftene å reagere mot endringer som de oppfatter som ubegrunnet etter markedsforholdene.

Banklovkommisjonen har videre i utkastet § 8a-9 tredje ledd foreslått at selskapet ikke kan kreve tillegg til premie eller annet vederlag for å få dekket enten utgifter eller tap som overstiger det selskapet har beregnet premie for etter gjeldende pristariffer. Selskapet kan heller ikke gjøre fradrag i overskudd etter § 8a-12 tredje ledd eller § 8a-15 for å få dekket slike tap. Det overskudd det henvises til i denne bestemmelsen er overskudd på henholdsvis avkastnings- og risikoresultat.

Selskapene skal etter utkastet § 8a-10 første ledd gi melding til Kredittilsynet om pristariffer og prinsippene for utformingen av tariffene etter regler gitt av Kongen. Det samme skal gjelde ved endring av pristariffene, jf. utkastet § 8a-10 første ledd annet punktum. Kredittilsynet skal etter annet ledd i denne bestemmelsen føre kontroll for å påse at pristariffene er i samsvar med reglene i §§ 8a-3 til 8a-8. Kredittilsynet skal også føre kontroll med at premieberegningen er i samsvar med reglene i utkastet § 8a-9.

I tredje ledd foreslås at Kongen kan forby bruk av pristariffer som Kongen finner er ubetryggende eller urimelige. Dette er en videreføring av gjeldende bestemmelse i § 7-6 tredje ledd.

4.3.2 Høringsinstansenes merknader

Den Norske Aktuarforening har følgende merknad til utkastet § 8a-4:

«Paragrafens bestemmelser (2) og (3) lovfester et «rimelighetsprinsipp» for fastsettelse av det vederlag som selskapene skal kunne betinge seg for risiko som overtas og tjenester som ytes. Dette var et viktig prinsipp å lovfeste under det gjeldende regimet med overskuddsdeling, slik at en situasjon hvor noen kundegrupper systematisk subsidierer andre kundegrupper kan unngås. Under det forslåtte regime med definitive og forretningsmessig fastsatte priser i et reelt konkurransemarked, og hvor selskapet i enhver sammenheng fullt ut har risikoen for tariffenes tilstrekkelighet, er slike bestemmelser, slik Aktuarforeningen ser det, helt forfeilet.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) mener det bør være tilstrekkelig med en generell bestemmelse om forbud mot urimelig prising.

«FNH viser til lovutkastets § 8a-4 annet og tredje ledd som utrykker et alminnelig krav til at den enkelte pristariff skal være rimelig og ikke gi urimelig forskjellsbehandling mellom kunder eller produkter. I utkastets § 8a-6 tredje ledd siste punktum gjentas rimelighetskravet i forhold til pristariff for avkastningsgarantier. Etter FNHs syn er krav om rimelig prising tilstrekkelig god ivaretatt ved Lov om pristiltak § 2, slik at de nevnte bestemmelsene i lovutkastet bør utgå.»

Kredittilsynet viser til at et mindretall i Banklovkommisjonen har ønsket et mindre detaljert regelverk, blant annet når det gjelder forslaget til pristariffer. Mindretallet viser blant annet til at kostnadene ved tilsyn og kontroll av denne type bestemmelser neppe vil stå i et rimelig forhold til de resultater som eventuelt kan oppnås på kundens vegne. Kredittilsynet uttaler om dette:

«Kredittilsynet mener at det er et klart behov for regler som forbyr urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner og kundegrupper, og et løpende tilsyn for å påse at livsforsikringsselskapene utformer sine tariffer i samsvar med disse krav. Kredittilsynet legger vekt på at mindre kollektivkunder, individualkundene og ikke minst rettighetshavere til fripolisene heller ikke etter det nye regelverk vil ha de nødvendige forutsetninger for å kunne reagere dersom livselskapet skulle favorisere de større kollektivkundene. Konkurransen mellom livsforsikringsselskapene vil trolig fortsatt være fokusert på de mellomstore og store kollektivkundene som således vil ha store mulighet til å få fordeler på bekostning av mindre kollektivkunder, individualkunder og ikke minst fripolisene.

Samtidig som Kredittilsynet anser det nødvendig å ha regler som sikrer likebehandling av kundene når det gjelder kostnadsbelastning, kan en vurdere om en del av disse bestemmelsene kan gis i lovs form, mens de nærmere tekniske detaljer kan gis i egen forskrift fastsatt av Kredittilsynet. En vil da lettere kunne tilpasse reglene til endrede markedsforhold, etter forutgående dialog mellom næringen og myndighetene.

En forutsetning for å kunne føre et effektiv tilsyn basert på lovutkastets regelverk må følges av en bestemmelse om særskilte meldinger til tilsynsmyndighetene. Det antas at slike bestemmelser ikke vil bli særlig ressurskrevende sett i forhold til mulighetene for å kunne føre et effektivt tilsyn hva angår rimelig fordeling av kostnader mellom kundegrupper. En meldeplikt som eventuelt bare skulle omhandle de grunnleggende prinsipper for utforming av premietariffene vil være lite egnet i praksis, og ville trolig kreve ekstra ressurser fra tilsynets side.»

4.3.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag i § 8a-3 første ledd om at selskapene til enhver tid skal ha pristariffer for beregning av premie for samtlige av de produkter og produktkombinasjoner som selskapet tilbyr. Bestemmelsen er etter departementets vurdering en hensiktsmessig tilpasning til det forhold at selskapets virksomhet etter det nye regelverket skal kunne omfatte en rekke ulike forsikringsprodukter og produktkombinasjoner. Bestemmelsen er også nødvendig for å få mer gjennomsiktighet i prisingen, noe som vil gjøre det lettere for kundene å sammenligne prisingen i de ulike selskapene. I § 8a-3 første ledd annet punktum foreslås tatt inn en bestemmelse om at de enkelte pristariffene skal angi hvilket samlet vederlag selskapet beregner seg for å overta de ulike typer av risiko som er knyttet til de forskjellige produktene og produktkombinasjonene, og for å yte de ulike typer av tjenester som inngår i de forskjellige produktene og produktkombinasjonene. Bestemmelsen innebærer at pristariffene skal inneholde et fortjenesteelement for selskapet, jf. omtalen i avsnitt 4.2.3 om at selskapet skal hente sin fortjeneste blant annet fra et fortjenesteelement som bygges inn i pristariffene. Det vises til lovforslaget § 8a-3 første ledd.

Departementet foreslår videre i § 8a-3 annet ledd at selskapet ved fastsettelsen av pristariffer skal skille mellom priser for ulike typer risiko og tjenester. Hovedkategoriene vil være pris for dekning av risiko knyttet til person (personrisiko), pris for kapitalforvaltning og pris for administrative tjenester. Ved fastsettelsen av pris for kapitalforvaltning, det vil si forvaltning av midler knyttet til forsikringskontraktene, skal en også ta i betraktning selskapets risiko for avkastningsresultatet. Med dette menes selskapets risiko for at kapitalforvaltningen gir en avkastning som minst svarer til den avkastning selskapet har garantert overfor kunden, jf. nærmere omtale under kapittel 4.4. Det foreslås videre i § 8a-3 annet ledd at det skal fastsettes en særskilt pris for kapitalforvaltningen når det gjelder forvaltning av midler i som inngår i særskilte investeringsporteføljer med investeringsvalg. Dersom det er knyttet en avkastningsgaranti til en slik investeringsportefølje, skal det fastsettes et særskilt vederlag for denne garantien.

Gjennom forslaget til inndeling av pristariffene har departementet søkt å videreføre den inndeling Banklovkommisjonen har lagt til grunn i sitt utkast. Banklovkommisjonen har videre foreslått detaljerte bestemmelser om utformingen av de enkelte tariffene og om sparedelen av premien. Som nevnt i avsnitt 4.2.3 vil departementet imidlertid foreslå at nærmere bestemmelser om utformingen av de enkelte pristariffene og eventuelt sparedelen av premien fastsettes i forskrift, jf. lovforslaget § 8a-3 sjette ledd. Det vises til at flere høringsinstanser har hatt innvendinger til detaljeringsgraden i Banklovkommisjonens lovutkast. I tillegg har både FNH og Den Norske Aktuarforening hatt innvendinger mot enkelte av utkastets bestemmelser til utforming av pristariffene og til utkastet om sparedelen av premien. Disse synspunktene vil også bli vurdert nærmere i arbeidet med fastsettelsen av forskrifter.

I lovforslaget § 8a-3 tredje ledd foreslås tatt inn en bestemmelse om at det i tillegg til beregnet premie for den enkelte kontrakt kan fastsettes i pristariffene at forsikringstaker skal betale et kontraktsgebyr ved begynnelsen av forsikringsforholdet og et avbruddsgebyr dersom forsikringstaker avslutter forsikringsforholdet før forsikringstiden er utløpt. Ut over dette kan selskapet ikke kreve tillegg til premie beregnet etter gjeldende pristariffer, i den hensikt å dekke utgifter eller tap som pristariffene ikke gir dekning for. Departementet foreslår, i motsetning til Banklovkommisjonen, at bestemmelsen skal gjelde generelt, og ikke bare for individuelle forsikringer. Departementet er imidlertid enig med Banklovkommisjonen i at bestemmelsen vil ha størst praktisk betydning for individuelle kontrakter. På denne bakgrunn foreslås det at Kongen, i tillegg til å kunne fastsette størrelsen på gebyrene, også kan unnta kollektive kontrakter fra bestemmelsen om kontrakts- og avbruddsgebyr.

I lovforslaget § 8a-3 fjerde ledd foreslås at for fripoliser og pensjonskapitalbevis som forvaltes med investeringsvalg, kan selskapet hvert år kreve vederlag for administrative tjenester etter en egen pristariff. For fortsettelsesforsikringer basert på fripoliser eller pensjonskapitalbevis skal pristariffer for personrisiko og for forvaltning svare til de pristariffer som ligger til grunn for den aktuelle fripolisen eller pensjonskapitalbeviset. Det samme gjelder fortsettelsesforsikringer basert på fripoliser og pensjonskapitalbevis med investeringsvalg.

Departementet foreslår i § 8a-3 femte ledd en lovfesting av sentrale krav til at selskapets premier skal være rimelige og betryggende, samt et forbud mot urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner og kundegrupper. Bestemmelsen tilsvarer Banklovkommisjonens utkast til § 8a-4 første og tredje ledd. Bestemmelsen må ses i sammenheng med sjette ledd, hvor det foreslås en forskriftshjemmel som gir adgang til ved behov å fastsette nærmere bestemmelser om krav til rimelighet mv. ved utformingen av pristariffene. Departementet legger til grunn at forskjellsbehandling som ikke kan gis en saklig begrunnelse, vil være urimelig.

I lovforslaget § 8a-3 sjette ledd foreslås som nevnt en hjemmel for Kongen til å gi nærmere forskrifter om pristariffene. I samsvar med Banklovkommisjonens forslag foreslås videre en uttrykkelig bestemmelse om at Kongen kan gi nærmere regler om rentesatser og andre beregningselementer som selskapet kan benytte ved utformingen av pristariffene.

Departementet foreslår i § 8a-4 første ledd at selskapet skal ha en alminnelig adgang til å endre sine pristariffer med virkning for fremtiden. Det følger av annet ledd at en slik endring også kan gjøres i forhold til allerede inngåtte kontrakter, men endringen kan da ikke gjøres gjeldende før første ordinære premieforfall minst fire måneder etter at forsikringstakeren fikk underretning om endringen. Forslaget er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast.

Det følger av lovforslaget § 8a-5 første ledd at selskapet har plikt til å benytte de til enhver tid gjeldende pristariffer ved beregningen av premier. Endrede pristariffer kan likevel ikke gjøres gjeldende overfor allerede inngåtte kontrakter før etter en viss tid, jf. lovforslaget § 8a-4 annet ledd. Krav om betaling av premie skal angi hvilke poster som inngår i beregningen, og forhold av betydning for premieberegningen. Det foreslås videre tatt inn en bestemmelse om at premien skal beregnes for ett år av gangen, og betales forskuddsvis hvert år med mindre det er avtalt terminvis innbetaling i løpet av året.

I lovforslaget § 8a-6 foreslås regler om at selskapene skal gi melding til Kredittilsynet om sine pristariffer og prinsippene for utformingen av disse. Selskapene skal også gi melding ved endring av pristariffene. Kredittilsynet skal føre tilsyn med at pristariffene som benyttes er i samsvar med regelverket, og kan forby bruk av pristariffer som de finner er ubetryggende eller urimelige. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett og i samsvar med Banklovkommisjonens forslag.

Det vises for øvrig til nærmere omtale i spesialmerknadene til de enkelte bestemmelsene.

4.4 Tidspunkt for beregning og betaling av vederlag for risiko for avkastningsresultatet

4.4.1 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen har i utkastet § 8a-6 første ledd annet punktum foreslått at selskapet ikke kan betinge seg vederlag i form av andel av avkastningsresultatet. Dette innebærer et forbud mot den overskuddsdeling som praktiseres etter gjeldende rett, hvor selskapet har adgang til å tilbakeholde inntil 35 prosent av årets overskudd. Selskapet må dermed skaffe fortjeneste på andre måter. Etter Banklovkommisjonens forslag skal selskapet blant annet legge inn et fortjenesteelement i sine pristariffer. Banklovkommisjonen foreslår i utkastet § 8a-6 at selskapet skal beregne en premie for den risikoen selskapet har for at kapitalforvaltningen gir en avkastning som minst svarer til den avkastningen selskapet har garantert. Dette kan være avkastningsgaranti i samsvar med vanlig beregningsrente, eller en særskilt avkastningsgaranti. Med selskapets risiko menes her risikoen for at selskapet må belaste sin egenkapital for å oppfylle avkastningsgarantien overfor kunden.

Banklovkommisjonen viser til at hittil har en slik form for risikovederlag for selskapet vært innebygd i premietariffen og regelen om selskapets rett til en andel av overskuddet. Denne ordningen vil etter Banklovkommisjonens vurdering ikke kunne videreføres i et kollektivselskap med de ulike produkter som den nye pensjonslovgivningen åpner for.

Etter Banklovkommisjonens forslag må dermed selskapet på forhånd beregne og innkreve betaling for premien for risiko for avkastningsresultatet.

4.4.2 Høringsinstansenes merknader

Både Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) og Kredittilsynet går inn for at selskapet skal ha adgang til en etterskuddsvis dekning av premien for risiko for avkastningsresultatet. FNH uttaler om dette:

«FNH mener at en ordning hvor en pålegger selskapene å finansiere avkastningsgarantier med forhåndsbetalte premier vil innebære en vesentlig konkurranseulempe for livsforsikringsselskapene. Ved å åpne for at finansiell risikopremie kan finansieres av avkastningen vil garantert sparing i livsforsikring få tilsvarende utforming som sikret sparing i fondsforvaltning og banker.

Loven bør inneholde krav om at premien for avkastningsgarantier fastsettes i forkant for en periode, men at premien belastes avkastningen i etterkant av perioden. Det er naturlig at slike regler følges opp med krav om god informasjon til kundene.

En adgang til å finansiere risikopremier knyttet til avkastningsgarantier av avkastningen betyr ikke at dagens overskuddsdeling opprettholdes. Det er kun finansieringstidspunkt og finansieringsform som endres.

...

Vi mener at denne endringen også har mange positive praktiske sider. Det vil for eksempel løse problemet med å finansiere avkastningsgaranti i fripoliser og pensjonskapitalbevis hvor midlene er plassert i særskilte investeringsporteføljer.»

Kredittilsynet viser til at det hadde vært sterkt ønskelig med samme regler for både premiebetalende og fullt betalte kontrakter (det vil si fripoliser og pensjoner under utbetaling). Kredittilsynet uttaler videre:

«Istedenfor å innkassere de beregnede risikopremier og fortjenestemarginen for kapitalforvaltningen forskuddsvis kunne en tenke seg at det gjøres etterskuddsvis ved at selskapet tar dekning for disse vederlagene i renteoverskuddet, dvs. avkastning utover den garanterte renten. Vederlag for kapitalforvaltningsrisikoen samt selskapets fortjenestemargin vil da måtte gjøres betinget av at den faktiske avkastningen blir større enn det som er nødvendig for å dekke årets pliktige avsetninger.

Dersom den faktiske avkastning skal dekke risikopremien og fortjenestemarginen må den faktiske avkastning være større enn det som er nødvendig for å dekke de pliktige avsetninger. Det at selskapet eventuelt ikke oppnår en avkastning som ikke gir grunnlag for å innkassere risikopremie og fortjenestemargin er en risiko som selskapene vil måtte hensynta i sine pristariffer. Selskapet må altså hensynta muligheten for tap i forbindelse med fastsettelse av vederlaget. Dette vil være en ordning som etter Kredittilsynets oppfatning ikke vil innebære særskilte problemstillinger.

(...)

En viktig forutsetning, som er i samsvar med lovutvalgets forslag, er at satsene for risikopremie og fortjenestemargin skal inngå i selskapets pristariffer, slik at forutsigbarhet og gjennomsiktighet blir opprettholdt.

Kredittilsynet vil etter dette foreslå at den tariffmodellen som lovutvalget har foreslått modifiseres, slik at premien for kapitalforvaltningsrisikoen selskapet skal benytte for å dekke den garanterte avkastning (risikopremien) og fortjenestemargin på avkastningsresultatet endres slik at selskapet tar dekning for disse vederlagene i renteoverskuddet, før det foretas tilleggsavsetninger. Pristariffen må videre utformes slik at selskapet bare kan innkassere et vederlag dersom den faktiske avkastning er større enn den garanterte minsteavkastning på kontrakten. Det element i pristariffen som er relatert til fortjenestemargin må utformes etter generelle prinsipper som gjelder likt for alle kontrakter. Dette kan eksempelvis gjøres ved å la fortjenestemarginen utgjøre 0,3 pst. av kapitalen til forvaltning gitt at avkastningen er lavere enn 6 pst., og 0,5 pst. for det tilfelle at avkastningen ligger over 6 pst. Fastsettelsen av fortjenestemarginen bør være en del av forsikringsavtalen mellom selskap og kunde. Fortjenestemarginen vil da bli en konkurranseparameter selskapene imellom.

Den modifikasjon som Kredittilsynet her foreslår medfører ingen nye problemer i forhold til lovutvalgets modell hva angår kollektivporteføljen og den fremtidige individualporteføljen.»

Kredittilsynet viser videre til at en slik modell vil kunne redusere interessemotsetningene mellom forsikringstaker og selskap, da selskapet vil få et «bedre insitament til å optimalisere forvaltningen av den portefølje som ikke inngår i de separate investeringsporteføljer for produkter med investeringsvalg».

Kredittilsynet har i et etterfølgende brev til Finansdepartementet av 16. september 2003 oversendt vurderinger fra en intern prosjektgruppe, hvor dette spørsmålet er vurdert nærmere. I prosjektgruppens rapport (av 10. september 2003) uttales det blant annet:

«Kommisjonens forslag innebærer at sikring av rentegaranti på mange måter blir behandlet som et forsikringsprodukt. Forslaget bygger på at det fastsettes premier på forhånd for den enkelte kontrakt, og at en søker å differensiere premien helt nøyaktig etter hvor stor risiko den enkelte kontrakt forventes å påføre livsforsikringsselskapets egenkapital i forbindelse med selskapets sikring av årlig rentegaranti. Forsikringsproduktet vil bli et eget forretningsområde for selskapet.

Prosjektgruppen er skeptisk til et slikt prinsipielt utgangspunkt. Det bør her tas i betraktning at avkastningen i porteføljer som også omfatter betydelig poster med mer risikofylte investeringer som aksjer e.l., har vesentlig større volatilitet enn ren forsikringsmessig risiko i form av døds- og uførhetsrisiko samt opplevelsesrisiko i store bestander. Et forsikringsprodukt som går ut på å sikre et minstenivå på den årlige avkastningen (lik grunnlagsrenten), kan medføre merkbart høyere risiko for selskapet enn tradisjonell livsforsikringsvirksomhet.

Den underliggende risikoen er knyttet til sammensetningen av porteføljen, markedsutviklingen for investeringene i de ulike aktivaklasser, størrelsen på kundegenererte bufferfond som kan anvendes i sikringen av årlig rentegaranti, samt størrelsen på grunnlagsrenten. Denne risikoen er for så vidt til stede uavhengig av om en fastsetter en premie for rentegaranti eller ikke, og gjør seg således også gjeldende i dagens opplegg basert på overskuddsdeling. Ved å skille ut rentegaranti, og fastsette eksplisitte premier forskuddsvis før en kjenner forløpet av markedsutviklingen mv. får imidlertid selskapene en betydelig merrisiko, spesielt i situasjoner med lav kundegenerert bufferkapital eller i perioder med stor usikkerhet knyttet til fremtidig markedsutvikling.

I slike situasjoner må man regne med at livsforsikringsselskapene vil betinge seg uvanlig høye sikkerhetstillegg i premiene. Det er således grunn til å vente at kundene - spesielt i de omtalte situasjonene - må betale en uforholdsmessig høy pris for sikring av rentegarantien, på grunn av den merrisiko selskapene må påta seg.

Opplegget som Banklovkommisjonen går inn for innebærer at livsforsikringsselskapenes egenkapital blir eksponert direkte - dersom rentegarantien ikke oppnås via avkastningen på kundens midler, skal egenkapitalen stå som siste skanse for innfrielsen. I kapittel 3 foran er det redegjort for at selskapene er lite villige til å eksponere egenkapitalen for merkbar risiko. Konklusjonene i nevnte kapittel gjelder også her; innfører man sikring av rentegaranti som forsikringsprodukt i en situasjon der selskapet ikke kan anvende kundegenerert bufferkapital i særlig utstrekning, må en regne med at livsforsikringsselskapene blir svært kortsiktige i sin kapitalforvaltning. Sannsynligvis vil de foreta kapitalforvaltningen ut fra mer kortsiktig hensyn enn etter nåværende modell basert på overskuddsdeling. Dette må blant annet ses i sammenheng med at etter nåværende modell fastsettes vederlagene etterskuddsvis på skjønnsmessig basis, noe som gir selskapene muligheten til å se an utviklingen samtidig som de får større frihet til å utjevne vederlagene over lengre perioder.»

FNH har i brev til Finansdepartementet 27. oktober 2003 gitt uttrykk for at de i all hovedsak støtter forslagene fra prosjektgruppen i Kredittilsynet.

Finansdepartementet ba i brev til Kredittilsynet av 12. februar 2004 blant annet om en nærmere utdyping av hvordan selskapet skal beregne prisen for avkastningsgaranti, og hvordan kunden skal betale, etter den modell som Kredittilsynet har lansert. I brev 22. april 2004 skriver Kredittilsynet blant annet:

«Kredittilsynet antar at spørsmålet er relatert til den modell tilsynet har skissert i sin høringsuttalelse av 12. november 2001, der det på side 30 heter følgende:

«Istedenfor å innkassere de beregnede risikopremier og fortjenestemarginen for kapitalforvaltningen forskuddsvis kunne en tenke seg at det gjøres etterskuddsvis ved at selskapet tar dekning for disse vederlagene i renteoverskuddet.»

Dette er å forstå slik at Kredittilsynet ønsker at satsene for risikopremie, inkludert fortjenestemargin til selskapet, skal være fastlagt på forhånd, men at selve størrelsen på vederlaget først fastsettes endelig når årets avkastning er konstatert. Det er også forutsatt at selskapet bare skal få betalt dersom det faktisk leverer et overskudd på avkastningen.

Selve beregningen av disse satsene forutsettes å skje i henhold til premietariffer som er meldt til Kredittilsynet, der det tas hensyn til nivået på garantert rente og bufferkapital. Det anses imidlertid å falle utenfor rammen av både høringsuttalelsen fra 2001 og dette brev å gå i detalj om slike premietariffer, da dette vil være en integrert del av leverandørens produktmelding.

Det kan anføres at den foreslåtte modell har mye til felles med overskuddsdeling i klassisk forstand, ettersom avkastningsgarantipremien tenkes avregnet mot renteoverskuddet og ikke innkrevd à priori. I forhold til gjeldende regelverk har forslaget imidlertid den fordel at selskapets andel av «overskuddet» gjennom pristariffsystemet gjøres til en del av forsikringsavtalen, og ikke utelukkende følger av årsoppgjørsdisposisjoner innenfor rammen av selskapets gjeldende vedtekter. Det vises for øvrig til hele punkt 5 side 29 - 31 i Kredittilsynets høringsuttalelse av 12. november 2001, der ovenstående sitat inngår.»

Den Norske Aktuarforening har i brev til Finansdepartementet 3. juli 2003 gitt uttrykk for at Banklovkommisjonens behandling av spørsmål knyttet til avkastningsgaranti er uklar og ufullstendig. Aktuarforeningen uttaler følgende:

«Som nevnt i vår tidligere høringsuttalelse, legger Aktuarforeningen til grunn at livsforsikringsselskapene er bundet av grunnlaget for beregning av premiereserve for opptjente pensjons og livsforsikringsrettigheter. Herav følger bl.a. at endring av beregningsrenten bare kan gjøres gjeldende for opptjening av nye rettigheter. I prinsippet kan beregningsrenten for nye rettigheter endres årlig, men da gjeldende for all fremtid. Livsforsikringsselskapenes avkastningsgaranti er derfor etter vårt syn en langsiktig garanti som fastsettes og, etter det nye forslaget, prises for ett år av gangen til dekning av selskapenes langsiktige avkastningsrisiko.

Imidlertid forstår vi Lovforslaget dit hen av livsforsikringsselskapenes avkastningsgaranti skal prises med kun ett års horisont. Vi savner en konsistent redegjørelse fra Lovutvalget vedrørende innholdet av avkastningsgarantien.

Lovutvalget foreslår for øvrig at fripoliser utgått fra kollektive pensjonsforsikringer, skal beholde det «gamle» prinsipp der selskapenes overskudd dannes gjennom løpende overskuddsdeling mellom kunde og selskap. Lovutvalget lanserer i sitt forslag et helt nytt hovedprinsipp for selskapenes overskuddsdannelse bl.a. fra avkastningsgarantien, samtidig som dette prinsipp ikke benyttes overfor en ikke ubetydelig del av forsikringsbestanden (fripolisene). Dette understreker vår oppfatning om at Lovutvalgets behandling av spørsmål knyttet til avkastningsgaranti synes høyst uklar.

Vi savner videre i Lovutvalgets arbeid en kvantitativ analyse som illustrerer en teoretisk prising av avkastningsgarantien avhengig av aktiva sammensetning og bufferkapital, og hvordan slike teoretiske prisningsmodeller kan realiseres i praksis.»

4.4.3 Departementets vurdering

Departementet vil innledningsvis vise til at departementet ikke har foreslått en tilsvarende lovfesting av utformingen av de ulike pristariffene som foreslått av Banklovkommisjonen, men har lagt opp til en mer begrenset lovtekst som forutsettes supplert med mer detaljerte regler i forskrift. Den problemstillingen som er tatt opp av FNH, Kredittilsynet og Den Norske Aktuarforening i tilknytning til forslaget fra Banklovkommisjonen, er likevel så prinsipielt viktig at den behandles i proposisjonen her.

Vederlaget for risiko for avkastningsresultatet skal, som nevnt i avsnitt 4.3.3 ovenfor, inngå i prisen for selskapets kapitalforvaltning, og skal være en godtgjørelse til selskapet for den risiko selskapet påtar seg for at kapitalforvaltningen gir en avkastning som minst svarer til den avkastningen selskapet har garantert. Denne risikoen vil variere alt etter avkastningsgarantiens størrelse, sammensetningen av aktiva i den aktuelle porteføljen, samt hvilke tilleggsavsetninger knyttet til kontrakten som i tilfelle kan anvendes til dekning av årlig avkastningsgaranti. Denne risikoen for selskapets egenkapital er til stede også i dag, men det fastsettes etter dagens regelverk ingen særskilt pris for selskapets kapitalforvaltning, herunder vederlag for selskapets risiko for kapitalforvaltningen. Selskapet beregner seg i stedet et etterskuddsvis overskudd på skjønnsmessig basis ved overskuddsdelingen mellom kunde og selskap.

Kredittilsynet har påpekt at selskapene vil få en betydelig merrisiko dersom de skal fastsette prisen for risikoen for avkastningsresultatet forskuddsvis før en kjenner utviklingen av markedsrisikoen mv. En må derfor etter Kredittilsynets vurdering regne med at selskapene vil betinge seg høye sikkerhetstillegg i premiene, og at kundene, spesielt i situasjoner med lav kundegenerert bufferkapital eller i perioder med stor usikkerhet knyttet til fremtidig markedsutvikling, må betale en uforholdsmessig høy pris for sikring av rentegarantien. Etter departementets syn må premien antas å bli høy i situasjoner hvor den forventede avkastning ikke er særlig høyere enn den garanterte avkastningen, hvor forventet avkastning er usikker, og/eller hvor nivået på bufferkapitalen er lavt. Dette skyldes at risikoen for at selskapet må belaste egenkapitalen for å kunne dekke en gitt avkastningsgaranti, da vil være høy. Departementet ser det likevel slik at konkurransen i markedet for livsforsikringsselskapene vil bidra til at selskapene utviser forsiktighet med å betinge seg høye sikkerhetstillegg i premiene. Etter departementets syn er det heller ikke gitt at selskapene mest sannsynlig vil tilpasse seg en regel om krav om forhåndsberegning og forhåndsbetaling av vederlag for risiko for avkastningsresultatet ved å betinge seg (for) høye premier. En kan en også tenke seg at selskapene, ut fra hensynet til konkurransen i markedet, beregner seg (for) lav premie. Faren er da at selskapene må kompensere for dette ved å ta mindre risiko i kapitalforvaltningen enn det som ville være ønskelig ut fra hensynet til å oppnå en tilfredsstillende avkastning. Dette er forhold som selskapet vil måtte hensynta ved premieberegningen, jf. at det i lovforslaget § 8a-3 femte ledd stilles krav om at selskapet skal sørge for at selskapets premier vil stå i et rimelig forhold til den risiko som overtas, samtidig som premiene skal være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for at forpliktelsene etter de inngåtte kontraktene blir oppfylt og vil være betryggende ut fra selskapets økonomi.

Departementet vil imidlertid vise til at det at selskapet har en risiko for oppfyllelse av en gitt avkastningsgaranti overfor kunden, ikke er noe prinsipielt nytt i forhold til dagens situasjon. Denne risikoen vil, som også Kredittilsynet påpeker, være til stede uavhengig av om en fastsetter en særskilt premie for rentegaranti eller ikke. Nytt i forhold til dagens regelverk er at det skal fastsettes en særskilt pris for kapitalforvaltningen, herunder selskapets risiko for avkastningsresultatet, og at prisen blir synlig for kundene fordi den skal beregnes og betales på forhånd. Etter departementets syn vil imidlertid nivået på premien prinsipielt sett ikke påvirkes av om den synliggjøres eller ikke.

Departementet vil også vise til at det hele tiden vil være selskapet som bestemmer sammensetningen av kollektivporteføljen, og dermed har herredømmet over risikoen for nivået på avkastningen fra denne porteføljen.

Departementet viser til at både FNH og Kredittilsynet forutsetter at en etterskuddsvis betaling av vederlag for risiko for avkastningsresultatet skal foretas ved å belaste et eventuelt overskudd på avkastningsresultatet. Selskapet vil dermed bare få dekning for premien dersom det faktisk foreligger et overskudd på avkastningsresultatet. Departementet vil i denne sammenheng vise til at vederlaget for risiko for avkastningsresultatet skal reflektere selskapets risiko for at det må belaste egenkapitalen for å dekke en gitt avkastningsgaranti. Dersom det blir et overskudd på avkastningsresultatet, viser dette at selskapet ikke har måttet belaste egenkapitalen for å dekke avkastningsgarantien. Behovet for selskapet for å innkreve et slikt vederlag i ettertid, vil da for kunden kunne fremstå som noe uklart. En ordning hvor vederlag bare innkasseres dersom det oppnås et overskudd ville dessuten, etter departementets syn, harmonere dårlig med avviklingen av overskuddsdeling mellom kunde og selskap, som er et sentralt element i lovforslaget. En ordning der selskapet bare skulle få betalt for avkastningsgarantien i situasjoner der garantien ble oppfylt, mens selskapet ikke ville få betaling i de år der det eventuelt måtte trekke av bufferkapital eller ansvarlig kapital for å oppfylle avkastningsgarantien, ville også kunne føre til variasjon i selskapenes inntekter som ville samvariere med øvrige inntektselementer, og dermed øke volatiliteten i resultatene og føre til behov for høyere ansvarlig kapital i selskapene.

Departementet viser til at etterskuddsvis betaling av vederlaget for risikoen for avkastningsresultatet i realiteten vil være en form for overskuddsdeling. Som nevnt under avsnitt 5.2.1 er et sentralt punkt i forslaget til nytt regelverk for livsforsikring at det ikke lenger skal være adgang til overskuddsdeling mellom kunde og selskap. Dagens overskuddsdelingsmodell bygger blant annet på at selskapets og kundenes midler forvaltes sammen som én portefølje. Etter lovforslaget her skal selskapets og kundenes midler forvaltes atskilt, og selskapet skal få overskudd på avkastning av selskapsporteføljen, mens kundene skal få overskuddet på avkastning av kundeporteføljene (kalt kollektivportefølje og investeringsvalgsportefølje). Som departementet også har redegjort for under avsnitt 5.2.3 om den nye overskuddsmodellen, vil det etter departementets vurdering være uheldig å åpne for en overskuddsdeling av kundenes midler. Det vises til at et sentralt formål med det nye lovforslaget er å gi kundene bedre oversikt over hva de betaler for og prisen for en forsikring, noe som vil kunne bidra til økt konkurranse mellom selskapene. Et forslag om adgang til overskuddsdeling i form av etterskuddsvis betaling av vederlaget for risikoen for avkastningsresultatet vil etter departementets syn medføre klare ulemper i forhold til kundenes innsyn i prisingen og i forhold til konkurransen mellom selskapene. Flere sentrale hensyn bak forslaget til nytt regelverk ville i så fall få redusert gjennomslagskraft.

Departementet slutter seg på denne bakgrunn til Banklovkommisjonens forslag på dette punktet. Det foreslås derfor at det som hovedregel skal være krav til forhåndsberegning og forhåndsbetaling av prisen for kapitalforvaltningen, herunder vederlaget for selskapets risiko for avkastningsresultatet. I samsvar med lovforslaget § 8a-5 annet ledd om forhåndsbetaling av premie skal premien beregnes for ett år av gangen og betales forskuddsvis hvert år. Det vises for øvrig til avsnitt 5.2.3 om nye overskuddsregler.

Et krav om forhåndsberegning og forhåndsbetaling av premie for risiko for avkastningsresultatet reiser særlige spørsmål i forhold til engangsbetalte forsikringer hvor det er gitt en avkastningsgaranti som løper over flere år. Slike engangsbetalte forsikringer kjennetegnes, som navnet antyder, ved at forsikringen i sin helhet betales ved én premiebetaling. Kontrakten forutsetter med andre ord at det ikke skal betales ytterligere premier for de følgende årene. En innskuddspremieplan kan imidlertid forutsette at det hvert år betales premie for en slik engangsbetalt forsikring, jf. blant annet foretakspensjonsloven § 5-2. Dersom den engangsbetalte premien for en slik kontrakt skal omfatte selskapets fremtidige risiko for avkastningsgarantien for hele kontraktens levetid, vil premien kunne bli uforholdsmessig høy. Banklovkommisjonen har ikke foreslått særskilte regler for slike kontrakter. Etter departementets vurdering kan det være behov for å kunne fastsette særregler for denne type kontrakter. Tilsvarende vil kunne gjelde for andre typer kontrakter hvor de samme hensyn gjør seg gjeldende. Det antas at det for slike kontrakter kan være aktuelt å fastsette at pris for avkastningsgaranti og eventuelt andre elementer av premien kan trekkes av kontraktens årlige overskudd på avkastningsresultatet. Regler om dette vil kunne bli gitt i forskrift i henhold til forskriftshjemmelen i § 8a-12 første ledd siste punktum.

4.5 Resultatavhengig forvaltningsvederlag

4.5.1 Banklovkommisjonens forslag

I sitt lovutkast § 8a-7 tredje ledd fjerde punktum foreslo Banklovkommisjonen et forbud mot såkalt resultatavhengig forvaltningsvederlag. Det heter i utkastet at pristariffen ikke kan inneholde særlige priser, eller for øvrig andre vilkår, slik at størrelsen på vederlaget for kapitalforvaltning påvirkes av oppnådd avkastning. Et mindretall på fem i Banklovkommisjonen hadde i NOU 2001: 24 på s. 71 en særmerknad om at de ikke anså det formålstjenlig med et slikt forbud i lovverket.

4.5.2 Høringsinstansenes merknader

Den Norske Aktuarforening, Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) og Sparebankforeningen går imot Banklovkommisjonens forslag om forbud mot resultatavhengig forvaltningsvederlag. Aktuarforeningen mener at en slik restriksjon på fastsettelse av den type vederlag ikke er hensiktsmessig i det aktuelle konkurransemarkedet.

FNH mener at resultatavhengig forvaltningsvederlag vil gi selskapene større insentiver til å gjøre en god forvaltningsjobb, noe som innebærer at produktene vil bli bedre. Videre peker FNH på den konkurransefordel et forvaltningsselskap for verdipapirfond har på markedet for innskuddspensjon, ved at disse selskapene kan tilby fondsløsninger med resultatavhengig forvaltningsgodtgjørelse. FNH viser også til at kundene innenfor kollektiv pensjonsforsikring er foretak, og at disse vil ha tilstrekkelig erfaring og investeringskunnskap til å forstå konsekvensene av resultatavhengig forvaltningsvederlag.

FNH uttaler blant annet:

«Lovutkastets § 8a-7 tredje ledd siste punktum lyder

«Pristariffen kan ikke inneholde særlige priser eller andre vilkår som innebærer at størrelsen av vederlaget for kapitalforvaltning vil påvirkes av oppnådd avkastning»

FNH går sterkt imot at et slikt forbud tas inn i loven. FNH kan ikke se at et slik forbud kan begrunnes ved intensjon om å legge forholdene til rette for effektiv konkurranse, eller av soliditets/risikomessige hensyn. FNH støtter vurderingene til kommisjonens mindretall, som i utredningens kapittel 7.9 uttrykker:

«Disse medlemmene vil også peke på at de ikke anser det formålstjenlig med et forbud i lovverket mot resultatavhengige gebyrer. Resultatavhengige gebyrer vil utformet innenfor forsvarlige risikorammer være positivt også for kundene ved at de betaler en lavere samlet godtgjørelse til en forvalter som leverer liten eller ingen meravkastning i forhold til en forvalter som leverer en høy meravkastning i forhold til avtalt referanse. Det enkelte selskap bør stå fritt til å utvikle slike modeller, og lovverket bør ikke legge ned et absolutt forbud.»

En prismodell som inneholder et resultatavhengig forvaltningsvederlag innebærer at selskapet, i tillegg til en lav fast sats, får en betinget opsjon på en ytterligere godtgjørelse, som er resultatavhengig. Den resultatavhengige komponenten kommer først til utbetaling hvis den oppnådde avkastning overstiger en avkastningen på en fastsatt referanseportefølje. Den faste satsen vil naturlig være lavere i en resultatavhengig prismodell enn i en modell hvor vederlaget ikke avhenger av oppnådd avkastning. For å sikre at et system med resultatavhengig forvaltningsvederlag virker som forutsatt, bør det stilles krav til at referanseporteføljer som benyttes for beregningene, er relevante i forhold til det investeringsunivers porteføljen er plassert i. Det må videre stilles krav til fastsettelse av klare risikorammer og rapportering til kundene av overholdelsen av disse rammene. Kontrakter vil kunne utformes slik at disponering av midlene i porteføljen i strid med risikorammene, på slik måte at porteføljen får en høyere risikoeksponering enn forutsatt, kan medføre bortfall av deler av eller hele opsjonen til den resultatavhengige godtgjørelsen. Til sist vil det være naturlig at det i lovgivningen settes strenge krav til informasjon om prismodellen.

Det vil kunne hevdes at livselskap, uansett modell for godtgjørelse, har et motiv for å oppnå høyest mulig avkastning for å oppnå konkurransemessige fortrinn. Dette kan gjøres på flere måter. En måte er å utnytte ytterkantene av risikorammene. En annen måte er å sikre at de som utfører forvaltningen har størst mulig insentiv til å gjøre en god forvaltningsjobb godt innenfor rammene. Etter FNHs syn er det siste klart å foretrekke. Vi er videre av den oppfatning at bruk av resultatavhengig forvaltningsgodtgjørelse vil føre til ytterligere fokus på risikorammer og risikostyring, noe som igjen vil bidra til at kundene får bedre produkter.

FNH vil også vise til at forvaltningsselskap for verdipapirfond har anledning til å tilby fondsløsninger der forvaltningsgodtgjørelsen er resultatavhengig, jf Kredittilsynets rundskriv 11/2001 om asymmetrisk forvaltningsgodtgjørelse. Etter at lov om innskuddspensjon ble iverksatt er livsforsikringsselskaper og forvaltningsselskap for verdipapirfond konkurrerende institusjoner i markedet for kollektiv pensjon. Etter FNHs oppfatning tilsier således prinsippet om likeverdige konkurransebetingelser for alle aktører at også livsforsikringsselskaper bør ha anledning til å utforme pristariffer med resultatavhengig forvaltningsvederlag.

Kredittilsynet tar i nevnte rundskriv forbehold i forhold til hvilke typer fond som skal kunne ha resultatavhengig forvaltningsvederlag. Kredittilsynet skriver at de vil tillate at fond har vedtekter med resultatavhengig godtgjørelse hvor andelseiere har inngående investeringskunnskap og -erfaring, og som derfor må antas å kunne forstå mulige konsekvenser av en slik prisstruktur. I rundskrivet antydes det at fond med førstegangstegningsbeløp på fem millioner eller mer kan vedtektsfeste resultatavhengig forvatningsvederlag. Kredittilsynet skriver imidlertid at det i fremtiden ikke vil godkjenne vedtekter med asymmetrisk forvaltningsgodtgjørelse i de tilfeller der fondet henvender seg til den alminnelige investor. Det må i denne forbindelse nevnes at Kredittilsynet tidligere ikke bare har godkjent vedtekter som fastsetter at forvaltningsselskaper kan beregne resultatavhengig godtgjørelse ut fra en relative avkastning mot en referanseportefølje, men også ut fra en absolutt oppnådd avkastning. I perioder hvor f.eks. aksjemarkedet har steget kraftig, vil resultatavhengig godtgjørelse basert på sistnevnte kriterium i liten grad være knyttet til kvaliteten på forvalterens tjenester, men heller være en funksjon av de mer generelle markedsbevegelsene. Den resultatavhengige forvaltningsgodtgjørelsen som FNH her tar til orde for, skiller seg fra sistnevnte ved at den er direkte knyttet til forvalterens evne til å skape en meravkastning i forhold til den definerte referanseporteføljen.

For øvrig vil FNH peke på at i markedet for kollektiv pensjon er det foretakene som er kunder. Det må således antas at disse kundene normalt har tilstrekkelig investeringskunnskap og - erfaring til å forstå konsekvenser av at resultatavhengig prising av forvaltningstjenester. I henhold til de nye pensjonslovene kan det riktignok fastsettes at investeringsvalgene skal tas av den enkelte arbeidstaker. Selv om den enkelte arbeidstaker ikke nødvendigvis har slik investeringserfaring, bør det tas i betraktning at det også i slike tilfeller er foretaket som er kunden og ved sin kunnskap kan sikre at i den avtalte prismodellen for resultatavhengig vederlag legges til grunn rimelig bruk av referanser og tilstrekkelig risikostyring. FNH vil på denne bakgrunn anta at det ikke er behov for å gi retningslinjer som avgrenser bruk av resultatavhengig vederlag i markedet for kollektiv pensjon på tilsvarende måte som Kredittilsynet har gjort ovenfor fond i nevnte rundskriv.

Etter FNHs oppfatning kan en prismodell med resultatavhengig forvaltningsvederlag, som skissert her, gjennomføres innenfor det rammeverket som kommisjonen har lagt opp til. Det sentrale bør være det i loven gis et rammeverk som kan gi grunnlag for effektiv konkurranse i markedet for kollektiv pensjon og at det er livsforsikringsselskapene anliggende å tilpasse sin strategi til markedssituasjonen. Loven bør ikke være til hinder for at det fastsettes pristariffer med betingelser som er positive for kundene.»

4.5.3 Departementets vurdering

Som FNH også påpeker i sin høringsuttalelse, har Kredittilsynet i rundskriv nr. 11/2001 tatt opp spørsmålet om såkalt asymmetrisk forvaltningsgodtgjørelse for forvaltningsselskap for verdipapirfond bør tillates i forbindelse med at Kredittilsynet godkjenner verdipapirfonds vedtekter. Kredittilsynet viser til at slik godtgjørelse gir forvaltningsselskapet et motiv til å foreta investeringer i verdipapirer med høyere risiko og høyere forventet avkastning, sammenliknet med fond hvor vedtektene bare gir forvaltningsselskapet anledning til å beregne forvaltningsgodtgjørelse som en konstant andel av forvaltningskapitalen i fondet. Kredittilsynet påpeker at dette vil kunne bidra til en interessekonflikt mellom forvaltningsselskapet og andelseierne om investeringsvalg, og at andelseiere ikke nødvendigvis vil forstå at asymmetrisk forvaltningsgodtgjørelse kan gi forvaltningsselskapet insentiv til å øke risikoen i fondet, og ut fra det foreta sine investeringsvalg. Kredittilsynet opplyser derfor i rundskrivet at de for fremtiden ikke vil godkjenne vedtekter med asymmetrisk forvaltningsgodtgjørelse i de tilfeller der fondet henvender seg til den alminnelige investor, men vil kunne tillate en slik modell for beregning av godtgjørelse der hvor andelseiere har inngående investeringskunnskap og investeringserfaring. Basert på rundskrivet ser det ut til at Kredittilsynet trekker grensen mellom alminnelige investorer og andelseiere med særlig investeringskunnskap og investeringserfaring ved tegningsbeløp på 5 mill. kroner.

Departementet antar at asymmetrisk eller resultatavhengig forvaltningsgodtgjørelse ikke vil være aktuelt for kontrakter som inngår i kollektivporteføljen, der forvaltningen skal være felles for alle kontrakter i porteføljen (eller den enkelte delportefølje). Høringsinstansene synes også å legge dette til grunn. Når det gjelder kontrakter med investeringsvalg, bør det etter departementets vurdering kunne åpnes for resultatavhengige forvaltningsvederlag i form av et relativt suksesshonorar, hvor en måler utviklingen i den særskilte investeringsporteføljen kunden har valgt opp mot utviklingen i en indeks eller referanseportefølje, og derved «suksessen» i forvaltningen i forhold til samme indeks eller referanseportefølje. Departementet antar at en på tilsvarende måte som for forvaltningsselskap for verdipapirfond bør avgrense en slik adgang til avtaler med antatt profesjonelle kunder. Etter departementets vurdering kan det ikke uten videre legges til grunn at ethvert foretak som inngår avtale om kollektiv forsikring med investeringsvalg kan anses som profesjonell motpart i spørsmålet om investering av midlene. På den annen side bør kravene til profesjonalitet ikke settes så høyt at slike avtaler bare vil være aktuelle for et lite fåtall kunder. Det må derfor etter departementets syn fastsettes nærmere regler i forskrift om kriterier som avgrenser hvilke foretak som, som kunder, kan inngå denne type avtaler. Departementet viser til at det i lovforslaget § 8a-3 sjette ledd foreslås en hjemmel for Kongen til å gi nærmere regler om pristariffene. Departementet legger til grunn at nærmere regler om selskapenes adgang til å inngå avtaler om resultatavhengig forvaltningsgodtgjørelse kan fastsettes med hjemmel i denne bestemmelsen.

Hovedregelen om at forsikringsselskapet ikke kan kreve resultatavhengig forvaltningsvederlag fra kundene vil, etter departementets vurdering, ikke være til hinder for at selskapet for eksempel gir avgrensede forvaltningsmandater der selskapet påtar seg å betale et resultatavhengig forvaltningsvederlag til en ekstern kapitalforvalter. Selskapet vil imidlertid som hovedregel ikke ha adgang til i ettertid å belaste forsikringskundene for et eventuelt forhøyet forvaltningsvederlag. Selskapet må ta høyde for mulig forhøyet forvaltningsvederlag når det fastsetter sin pris for forvaltning av midler knyttet til forsikringskontraktene. Dersom selskapet plasserer midler som svarer til forsikringsmessige avsetninger i aktiva som for eksempel andeler i verdipapirfond, vil kostnadene til verdipapirfondsforvaltningen normalt trekkes fra i fondet, og redusere verdien av, og avkastningen fra, fondsandelen.