16 Merknader til den enkelte bestemmelse

Til § 1

Paragrafen tilsvarer formålsbestemmelsen i gjeldende lov. Motivene for gjeldende bestemmelse er etter dette relevante ved tolkningen av den nye formålsbestemmelsen. Det foreslås enkelte endringer, jf. den begrunnelse som er gitt foran under kapittel 3.

Etter loven skal det legges vekt på å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer. Jordloven ivaretar både kvaliteten og kvantiteten av landbruksarealene, mens konsesjonslovens funksjon i denne sammenhengen er å sikre et vern om landbrukets produksjonsarealer ved omsetning av fast eiendom. Dette innebærer bl.a. at det skal legges vekt på hensynet til jordvern. Vernet om landbrukets produksjonsarealer innebærer også at det legges vekt på løsninger som bidrar til å holde arealressursene i landbruket i hevd.

Etter loven skal det legges vekt på å sikre slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlig for samfunnet. Uttrykket samfunnet omfatter mer enn rene statlige eller kommunale hensyn. Dette er i samsvar med gjeldende lov, og ble blant annet presisert i den gamle skogkonsesjonsloven ved en endring i 1909 da begrepet «offentlige hensyn» ble byttet ut til fordel for «almene hensyn». Hensikten var den gangen å få fram at det ikke var statlige eller kommunale særinteresser som skulle være utslagsgivende. En fullstendig oppregning av hvilke hensyn som skal tas eller resultater som tilsiktes er ikke mulig, og det vil heller ikke være hensiktsmessig. Ordlyden er så romslig at den gir rom for utvikling og endring av faktisk art på tekniske, økonomiske, samfunnsmessige og andre områder, bl.a. med hensyn til behov og ressurser. Den gir bl.a. spillerom for skiftende oppfatninger og nye vurderinger. Den omstendighet at et formål er tilgodesett gjennom andre lover utelukker ikke at det samme hensyn kan tas i betraktning ved anvendelsen av konsesjonslovens regler, forutsatt at formålet ligger innenfor rammen i konsesjonsloven § 1. Dette er i samsvar med formålsbestemmelsen i gjeldende lov. Se Ot.prp. nr. 6 (1972-73) Om lov om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom, s. 25.

I ordlyden er det ikke foretatt noen differensiering eller eksemplifisering hvor enkelte samfunnsinteresser fremheves som viktigere enn andre. Formuleringene i lovutkastet innebærer at avgjørelsene etter loven skal bygge på helhetsvurderinger uten at enkelte samfunnshensyn i lovteksten er tillagt større vekt enn andre. Lovutkastet innebærer at hovedtyngden av konsesjonssakene vil gjelde større landbrukseiendommer. Dette innebærer at forhold knyttet til landbruksinteressene regelmessig vil være relevante ved avgjørelsene. Dette samsvarer med gjeldende lov. I Ot.prp. nr. 6 (1972-73) Om lov om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom, s. 27 heter det:

«I komiteens innstilling og også i departementets merknader her ovenfor er hensynet til jord- og skogbruksnæringen viet forholdsvis stor oppmerksomhet. I dette ligger ikke at den nye konsesjonslov skal være en spesifikk landbrukslov som ensidig skal tilgodese landbruksnæringens interesser. Lovens formål er mer omfattende, nemlig helt generelt å regulere og kontrollere eiendomsomsetningen med sikte på fremme av samfunnsgagnet, hvorav landbruksnæringen bare utgjør en del som må veies mot andre hensyn og passes inn i helheten. I mange enkeltsaker vil landbrukshensynene være av ganske underordnet betydning.»

Formålet er å sikre slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlig for samfunnet. Det er søkeren og hans formål med ervervet som danner utgangspunktet for vurderingen. Søkers formål er derfor av sentral betydning for avgjørelsen både i saker som gjelder erverv av landbrukseiendom og ved erverv av andre typer arealer. Formålet med ervervet må veies opp mot de samfunnsinteressene som gjør seg gjeldende. Avgjørelsen skjer etter en individuell og konkret vurdering. Etter loven har ingen krav på konsesjon, men konsesjon må gis med mindre det er saklig grunn til å avslå. Ordlyden i lovutkastet innebærer at det ved avveiningen mellom søkers interesser og samfunnsinteressene bare er adgang til å velge en løsning som er «mest» gagnlig for samfunnet. Mest innebærer ikke at en er tvunget til å velge den beste løsningen, men at en må velge mellom de faktiske mulighetene en har. Dette innebærer at samfunnshensynene er det sentrale ved vurderingen. Individuelle forhold er også relevante momenter, men da som korrigerende momenter.

Etter lovutkastet skal samfunnsinteressene både relateres til nåtid og til framtidige generasjoners behov. Henvisningen til framtidige generasjoners behov er nytt i forhold til gjeldende lov, og hensynet er inntatt i lovutkastet § 1 første ledd nr. 1. Den innebærer at samfunnsnytten skal ses i et langsiktig perspektiv. Dette er igjen en sentral side av bærekraftbegrepet. Henvisningen har bl.a. praktisk betydning når virkemidlene i loven brukes for å sikre et langsiktig ressursvern, herunder jordsmonnet som produksjonsfaktor. Henvisningen må leses i lys av regelen i Grunnloven § 110 b.

Det er som i gjeldende lov lagt til grunn at jord- og skogbruksnæringen skal tilgodeses. I lovutkastet omtales dette som «landbruksnæringen», og det er tatt inn i lovutkastet § 1 første ledd nr. 2. Endringen er ikke ment som noen realitetsendring i forhold til bestemmelsen slik den lyder i gjeldende lov. Begrepet i gjeldende lov omfatter tradisjonelt jord-, hage- og skogbruksnæringen, men også tilknyttet virksomhet, samt utmarksnæring og reindrift. Begrepet landbruk dekker, på samme måten som i forarbeidene til jordloven (se Ot.prp. nr. 72 (1993-94) s. 30), kombinasjoner av ulike former for drift, dels knyttet til tradisjonell landbruksnæring, dels til tilleggsnæringer.

Formålet i lovutkastet innebærer at en skal tilgodese behovet for utbyggingsgrunn. Ordlyden samsvarer med formålsbestemmelsen i gjeldende lov. Det reelle omfanget av bestemmelsen endres imidlertid. Årsaken til dette er at reglene om konsesjonspliktens omfang, jf. lovutkastet § 4, innebærer at det bare oppstår konsesjonsplikt ved erverv av utbyggingsarealer dersom erververen skal nytte arealet i strid med plan. Se nærmere om dette under merknadene til § 4. Behovet for utbyggingsareal er, slik reglene foreslås, tilgodesett gjennom eksisterende planer. Konsesjonsvurderingen, herunder de vurderinger som ivaretar behovet for utbyggingsgrunn, blir bare aktuell som middel for å sikre etterlevelse av planene. Det oppstår konsesjonsplikt dersom erververen erverver utbyggingsareal som for eksempel er lagt ut til boliger, men hvor den nye eieren bygger ut arealet til for eksempel næringsformål.

Ved avgjørelser etter loven skal en tilgodese hensynet til miljøet, allmenne naturverninteresser og friluftsinteresser. Henvisningen til miljøet i ordlyden er ny. Henvisningen til allmenne naturverninteresser og friluftsinteresser er i samsvar med ordlyden slik den lyder i gjeldende lov. På grunn av tolkningen av gjeldende bestemmelser har endringen karakter av synliggjøring i lovteksten mer enn en realitetsendring. Henvisningen må leses i lys av regelen i Grunnloven § 110 b om at det skal tas hensyn til miljøet. Hva det siktes til med begrepene allmenne friluftsinteresser fremgår av Ot.prp. nr. 6 (1972-73) s. 32, og Innstilling om lov om erverv av fast eiendom (1957) s. 39-40 som viser til Ot.prp. nr. 67 (1961-62), og i innstillingen s. 53 hvor det heter:

«Allmenne friluftsinteresser er et meget omfattende begrep. Kommunen, fylket og staten kan være interessert i å erverve en eiendom for å tilgodese friluftsformål, men uttrykket omfatter også det behov det offentlige har for å føre kontroll med og regulere omsetningen av fast eiendom av hensyn til allmenne friluftsinteresser, uten at eiendommene erverves av det offentlige.»

Loven skal ivareta en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling for landbrukseiendom. Dette fremgår av § 1 i gjeldende konsesjonslov. I lovutkastet er bestemmelsen flyttet til lovutkastet § 9 første ledd nr. 1. Flyttingen har imidlertid ingen betydning for realiteten.

Lovutkastet innebærer at hensynet til bosettingen skal tilgodeses. Formuleringen er i samsvar med gjeldende lov og den kom inn i forbindelse med endring av loven 4. mai 2001. Endringen innebar da en kodifisering av gjeldende rett og praksis. Henvisningen innebærer at det ikke kan reises tvil om at hensynet til bosetting er et relevant og selvstendig moment ved avgjørelse av saker etter konsesjonsloven. Bosettingshensynet kan ivaretas ved å treffe avgjørelser som tar sikte på å øke folketallet i området. Det kan imidlertid også ivaretas ved at avgjørelsen tar sikte på å opprettholde det befolkningstallet som allerede er i kommunen. Hensynet til bosettingen må tolkes slik at følgene for lokalsamfunnet er av betydning for avveiningen. Dette gjelder både styrking og opprettholdelse av bosettingen.

Til § 2

Paragrafen tilsvarer § 2 i gjeldende lov. Motiver og praksis etter gjeldende bestemmelse er etter dette relevante ved tolkingen av bestemmelsen. Utgangspunktet i loven er at fast eiendom ikke kan erverves uten konsesjon. Unntaksbestemmelsene i §§ 4 og 6 innebærer imidlertid at det bare må søkes konsesjon ved noen få prosent av ervervene.

Det går fram av annet ledd at loven ikke omfatter erverv som konsesjonsbehandles etter reglene i lov 3. juli 1914 nr. 5 om erverv av kalkstensforekomster, lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. (industrikonsesjonsloven) kapittel I eller II, og lov 17. juni 1949 nr. 3 om erverv av kvartsforekomster. Ved erverv av vannfall som ikke utløser konsesjonsplikt etter industrikonsesjonsloven kan det oppstå konsesjonsplikt etter konsesjonsloven av 1974. Unntakene er i samsvar med tilsvarende bestemmelse i konsesjonsloven av 31. mai 1974 nr. 19 § 2. De er fastsatt for å unngå unødig dobbeltbehandling. Tilsvarende unntak for rettigheter som nevnt i konsesjonsloven § 3 er innarbeidet i lovforslaget der rettighetshaveren har fått tillatelse etter lov av 29. juni 1990 nr. 50 (energiloven) kapittel 3.

Det går fram av siste ledd i bestemmelsen at det ved forskrift eller i enkeltvedtak kan gjøres unntak fra konsesjonsplikten ut over det som følger av lovens egne bestemmelser.

Forutsetningen for å forskriftsfeste unntak vil bli praktisert med tilbakeholdenhet, bl.a. for å unngå unødig og kompliserende oppsvulming av regelverket. Unntak fra konsesjonsplikten kan imidlertid være aktuelt for å sikre at det ikke må søkes konsesjon ved erverv av eiendomsleiligheter, aksjeleiligheter, borettslagsleiligheter eller andeler av bebygde industriområder hvor de aktuelle bygningene ligger på eiendom som er større enn 100 dekar. Dette er erverv som etter de nye reglene bare unntaksvis vil kunne utløse konsesjonsplikt.

Til § 3

Paragrafen svarer til § 3 i gjeldende konsesjonslov. Motiver og praksis etter gjeldende bestemmelse er relevante ved tolkningen av bestemmelsen. Stiftelse eller overdragelse av visse rettigheter likestilles med erverv slik at slike disposisjoner utløser konsesjonsplikt. Rettighetene kan i mange tilfeller ha en virkning som ligger nær en eiendomsrett, de kan være uttrykk for et ønske om å omgå konsesjonsplikten, eller de kan eventuelt redusere eierens bruksmuligheter på en slik måte at det er ønskelig at stiftelse eller overdragelse av rettigheten bør utløse konsesjonsplikt. Bestemmelsen omfatter rettigheter hvor erverv av eiendommen ville ha vært betinget av konsesjon.

Etter første ledd første punktum oppstår konsesjonsplikten både ved stiftelse og overdragelse av leierett og liknende bruksrett med mindre retten er stiftet for en tid av høyst 10 år. Dette gjelder bruksrettigheter som tomtefeste og forpaktning. Etter første punktum omfatter konsesjonsplikten også stiftelse og overdragelse av rettigheter av kortere varighet dersom rettighetshaveren er gitt rett til fornyelse slik at rettighetens samlede varighet overstiger 10 år. Det følger av uttrykket «Det samme gjelder» at konsesjonsplikten og tidsfaktoren er lik i første og annet punktum.

Første ledd annet punktum gjelder bl.a. stiftelse og overdragelse av positive og negative servitutter. Uttrykket «eierens adgang til å rå over eiendommen» dekker både rettslige og faktiske disposisjoner.

I bestemmelsens tredje punktum utvides konsesjonsplikten. Bestemmelsen gjelder utbyggingskontrakter av enhver art. Konsesjonsplikt kan oppstå dersom rettighetshaver skal nytte eiendommen i strid med eksisterende plan, se omtalen til lovutkastet § 4 annet ledd, eller dersom eiendommen ligger i et område som ikke er regulert eller lagt ut til byggeområde. Departementet antar at dette blir aktuelt i svært få tilfeller.

Det følger av annet ledd at fast eiendom ikke kan tas i brukelig pant for lengre tid enn 3 år uten konsesjon. Bestemmelsen bør gi pantekreditor tilstrekkelig mulighet for å ivareta sine interesser i den utstrekning adgangen til tvangsbruk i prinsippet blir opprettholdt i pantelovgivningen.

Til § 4

Paragrafen tilsvarer § 5 i gjeldende lov med unntak av tredje ledd. Motiver og praksis etter gjeldende bestemmelse er relevante ved tolkningen av bestemmelsen. Utgangspunktet i loven er at fast eiendom ikke kan erverves uten konsesjon. Unntaksbestemmelsene i lovutkastet §§ 4 og 5 innebærer at det bare må søkes konsesjon ved noen få prosent av ervervene.

Første ledd inneholder en opplisting av tilfeller der det ikke er nødvendig å søke konsesjon. Omfattes ervervet av ett av unntakene, oppstår konsesjonsfriheten.

Etter første ledd nr. 1 kan ubebygd enkelttomt til bolig eller fritidshus erverves konsesjonsfritt dersom tomta ikke er større enn 2 dekar, og den er godkjent fradelt etter plan- og bygningsloven og jordloven. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 5 første ledd nr. 1 første alternativ. I første ledd nr. 2 kan ubebygd enkelttomt til bolig eller fritidshus også erverves konsesjonsfritt dersom tomta ligger i område som i kommuneplan, reguleringsplan eller bebyggelsesplan etter plan- og bygningsloven er utlagt til byggeområde, og hvor tomtedeling er foretatt eller godkjent av bygningsmyndighetene. Denne bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 5 første ledd nr. 1 annet alternativ, og inneholder ingen arealgrense. Med enkelt boligtomt eller tomt for fritidshus forstås etter begge bestemmelser på samme måte som etter gjeldende bestemmelse en ubebygd tomt som kan bebygges med ett hus med en eller høyst to boligenheter. Erverv av tomter til andre formål, for eksempel til forretningsformål, faller utenfor de to unntakene. Med fritidshus forstås sportshytter, sommerhus, kolonihagehus og lignende.

Konsesjonsfriheten ved erverv av tomter som omtalt ovenfor er imidlertid etter § 4 annet ledd betinget av at tomta bebygges innen 5 år. Dette kravet innebærer at tomta må bebygges slik planen forutsetter. Er tomta for eksempel regulert til bolig, er det ikke nok å sette opp en garasje. Det må forutsettes at byggearbeidene er i gang innen fristen. Det er imidlertid ikke nødvendig at ferdigattest er mottatt. Dersom bygging ikke er startet opp innen fristen, eller i tilfeller hvor byggingen er påbegynt, men aktiviteten ligger nede, må den nye eieren søke konsesjon. Se oppfølgingsreglene i lovutkastet § 13 tredje ledd nr. 2.

Det er lagt til grunn i første ledd nr. 3 at erverv av ubebygde arealer som ikke omfattes av de to foregående bestemmelsene kan erverves konsesjonsfritt dersom arealet ligger i område som i reguleringsplan er regulert til annet enn landbruksområde, eller arealet i kommuneplanen er lagt ut til byggeområde. Konsesjonsfriheten er imidlertid betinget av at erververen ikke foretar bruksendringer i strid med planen, se lovutkastet § 4 tredje ledd. En unnlatelse av å bygge på arealet, kan ikke anses som en slik bruksendring som kan utløse konsesjonsplikt. Det er imidlertid en bruksendring som etter omstendighetene utløser konsesjonsplikt dersom et areal som er regulert til idrettsformål tas i bruk til parkeringsplass. Det samme gjelder dersom arealet i kommuneplanens arealdel er lagt ut til byggeområde, men hvor arealet tas i bruk til vinteropplag for båter, eller andre lagringsformål.

Med hjemmel i lovutkastet § 4 første ledd nr. 4 kan bebygd eiendom erverves uten konsesjon dersom eiendommens totalareal ikke overstiger 100 dekar, og hvor ikke mer enn 20 dekar av arealet er fulldyrket.

Konsesjonsfriheten er for det første knyttet til eiendommens totalareal. Ved erverv av jord- og skogbrukseiendom, må eiendomsbegrepet i jordloven § 12 legges til grunn for vurderingen av hva som er eiendommens totalareal. Hører det til eiendommen sameiepart, skal den forholdsmessige andelen av sameiepartens areal trekkes med ved vurderingen av hva som er eiendommens totalareal. Dersom det til eiendommen hører bruksrett som ikke kan omsettes separat, og som isolert ville kunne utløse konsesjonsplikt etter lovutkastet § 3, fører dette til at ervervet utløser konsesjonsplikt selv om den eiendommen som omsettes er under 100 dekar.

Bestemmelsen forutsetter i tillegg til begrensningen i totalareal at eiendommen ikke har mer enn 20 dekar fulldyrka mark. De landbruksfaglige definisjonene som er lagt til grunn for økonomisk kartverk må legges til grunn ved avgrensningen av hvilke arealer som i praksis må anses som fulldyrka mark. Dette innebærer at arealet må være dyrka til vanlig pløyedybde, og det må kunne nyttes til åkervekster eller til eng som kan fornyes ved pløying. Dersom arealet over tid har vært ute av bruk, vil det ikke lenger kunne karakteriseres som fulldyrka. Slik endring kan føre til at erverv av eiendommen ikke lenger utløser konsesjonsplikt. Skyldes den manglende bruken vanhevd som landbruksmyndighetene kan følge opp i henhold til jordloven § 8, må arealet kunne karakteriseres som fulldyrka i konsesjonslovens forstand.

Bestemmelsen forutsetter som tidligere at eiendommen er bebygd. Bygningen kan for eksempel tjene til bolig, fritidshus, forretning, industri eller til landbruksformål. Hva som ligger i begrepet bebygd må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet. Det skal, som etter forvaltningspraksis etter gjeldende lov, bygges på uttalelser fra Ot.prp. nr. 75 (1976-77) s. 8 og Ot.prp. nr. 74 (1981-82) s. 19. Der er det lagt til grunn at dersom bebyggelsen er ubrukelig på grunn av alder eller forfall, anses eiendommen som ubebygd. Det samme gjelder dersom det bare er gjort forberedelse til bygging slik som graving og utsprengning.

I områder som er regulert i reguleringsplan, eller hvor eiendommen i kommuneplanens arealdel er lagt ut til byggeområde eller til landbruks-, natur- og friluftsområde, er konsesjonsfriheten betinget av at erververen ikke foretar bruksendring i strid med planen. Konsekvensen dersom erververen selv, eller for eksempel noen han har latt disponere over eiendommen, tar den i bruk på en måte som er i strid med planen, er at erververen må søke konsesjon.

Dette er i samsvar med gjeldende lovbestemmelse, og omtales på følgende måte i Ot.prp. nr. 33 (2000-2001) på s. 54:

«Det er endringenav bruken som utløser konsesjonsplikten. Det oppstår ikke konsesjonsplikt dersom erverver bruker eiendommen i strid med reguleringsformålet dersom selger har gjort tilsvarende lovlig bruk av eiendommen. Den som kjøper boligeiendom med romslig tomt vil etter dette bl.a. ha anledning til å fortsette lovlig etablert bruk av tomta som bolig for en boenhet selv om arealet i reguleringsplanen er regulert til flere boenheter. Den som kjøper en landbrukseiendom vil kunne fortsette denne bruken selv om arealet i reguleringsplan er regulert til boligformål.»

Med reguleringsplan menes plan etter plan- og bygningsloven § 25, men også eldre reguleringsplaner omfattes av bestemmelsen. Forutsetningen for konsesjonsfrihet innebærer at erververens bruk må vurderes i forhold til reguleringsformålet som er fastsatt for eiendommen. Bruksendringen er i strid med planen dersom den endrede bruken forutsetter dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 7. Konsekvensen av dette er at det oppstår konsesjonsplikt dersom erververens bruk av eiendommen forutsetter dispensasjon fra planen uten at dispensasjon er gitt.

Med kommuneplanens arealdel menes plan etter plan- og bygningsloven § 20-4. Bestemmelsen får anvendelse dersom planformålet er byggeområde, jf. plan- og bygningsloven § 20-4 nr. 1, eller landbruks-, natur- og friluftsområde, jf. plan- og bygningsloven § 20-4 nr. 2.

Forutsetningen for konsesjonsfrihet innebærer ikke at erververen på et senere tidspunkt enn ervervstidspunktet er forhindret fra å søke om bruksendring. Når de aktuelle tillatelsene er gitt, kan også den faktiske bruken legges om uten at det får følger for spørsmålet om konsesjon. Hvor det er gitt dispensasjon fra planen, jf. plan- og bygningsloven § 7, kan det ikke sies å være noe misforhold mellom bruken og planen.

Til § 5

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 6 og til høringsnotatet § 6. I forhold til gjeldende lov og høringsnotatet har departementet foreslått at konsesjonsfriheten for den som er besvogret med eieren i rett oppstigende linje innarbeides i lovteksten. Departementet har videre foreslått at den lovbestemte bo- og driveplikten ved erverv av jord- og skogbrukseiendom flyttes til et eget ledd i bestemmelsen, og at det foretas en opplisting av de tilfellene der den lovbestemte bo- og driveplikten får selvstendig betydning. Ut over dette har departementet foreslått å heve arealgrensen for erverv som utløser lovbestemt bo- og driveplikt slik at det blir samsvar mellom arealgrensene i lovutkastet § 4 første ledd nr. 4 og lovutkastet § 5 annet ledd. Motiver og praksis etter gjeldende konsesjonslov § 6 er relevante ved tolkingen av bestemmelsen.

Utgangspunktet i loven er at fast eiendom ikke kan erverves uten å søke konsesjon. Lovutkastet § 5 inneholder unntak fra dette utgangspunktet. Unntakene kommer i tillegg til unntakene i lovutkastet § 4.

Første ledd inneholder en opplisting av tilfeller der det ikke er nødvendig å søke konsesjon. Omfattes ervervet av ett av unntakene, oppstår konsesjonsfriheten.

Etter lovutkastet første ledd nr. 1 behøver eierens ektefelle, eller den som er i slekt med eieren eller eierens ektefelle i rett oppstigende eller nedstigende linje eller i eierens eller ektefellens første sidelinje til og med barn av søsken, eller den som er besvogret med eieren i rett oppstigende linje, ikke å søke om konsesjon. Unntaket gjelder også ved skifte av ekteskapelig felleseie etter separasjon og skilsmisse og ved arv. Ved arv anses eiendommen ervervet fra avdøde når den blir utlagt som et ledd i skifteoppgjøret. Annerledes hvis den overdras fra boet (arvingene) til en som ikke er arving. Partnere, jf. lov 30. april 1993 nr. 40, likestilles med ektefeller. Den som erverver eiendommen fra sin samboer må imidlertid søke konsesjon, eventuelt søke unntak fra konsesjonsplikten, jf. lovutkastet § 2 siste ledd.

Konsesjonsfriheten for nære slektninger som omtalt i lovutkastet § 5 første ledd nr. 1 er betinget av at overdrageren har sitt konsesjonsforhold i orden. Dette har vært en klar forutsetning etter gjeldende lov, og det er i samsvar med praksis også etter de tidligere konsesjonslovene. Forutsetningen fremgår nå av ordlyden i lovutkastet § 5 første ledd nr. 1. Dette innebærer at dersom den erververen avleder sin konsesjonsfrihet fra ikke har sitt konsesjonsforhold i orden, må erververen søke konsesjon. Eksempler på at eieren ikke har sitt konsesjonsforhold i orden er at han ikke har bebygd en ubebygd tomt innen 5 års fristen i lovutkastet § 4 annet ledd, at han har foretatt bruksendring i strid med planen, jf. lovutkastet § 4 tredje og fjerde ledd, eller at han ikke har oppfylt den lovbestemte bo- og driveplikten etter lovutkastet § 5 annet ledd. Forbeholdet om at overdrageren må ha sitt konsesjonsforhold i orden får ikke anvendelse dersom omstendighetene som gjør at konsesjonsplikten oppstår er forhold som overdrageren selv umulig kan ha kontroll over.

Bestemmelsene i første ledd nr. 2-5 er beholdt uendret i forhold til gjeldende lov. Etter første ledd nr. 2 behøver heller ikke den som har odelsrett å søke konsesjon. Staten behøver heller ikke søke konsesjon, se nr. 3, og det samme gjelder enkelte erverv som gjøres av kommune, fylkeskommune eller kommunalt tomteselskap. Unntaket for erverv ved ekspropriasjon forutsettes også å dekke det tilfellet at avståelsen gjennomføres etter minnelig overenskomst i samsvar med allerede meddelt samtykke til ekspropriasjon. I første ledd nr. 6 har departementet ikke forutsatt noe skille mellom norsk og utenlandsk bank og annen institusjon som med Kongens godkjennelse skal kunne oppnå konsesjonsfrihet for å redde en fordring som er sikret med pant i eiendommen.

Etter lovutkastet § 5 annet ledd er konsesjonsfriheten etter første ledd nr. 1 betinget av at erververen bosetter seg på eiendommen innen ett år og selv bebor og driver den dersom ervervet gjelder jord- og skogbrukseiendom. Uttrykket jord- og skogbrukseiendom tilsvarer uttrykket landbrukseiendom som er brukt i lovutkastet § 9. Bo- og driveplikten oppstår enten dersom ervervet gjelder jord- og skogbrukseiendom over 100 dekar eller dersom det er mer enn 20 dekar fulldyrka mark på den ervervede eiendommen. Arealgrensen gjelder både bebygd og ubebygd eiendom. Bestemmelsen tilsvarer for øvrig gjeldende konsesjonslov § 6 første ledd nr. 1 annet punktum.

Driveplikten kan oppfylles ved bortleie på visse vilkår. Et av vilkårene er at det inngås skriftlig leieavtale. Uttrykket skriftlig er et teknologinøytralt begrep. Det innebærer at denne meldingen også kan gis elektronisk.

I lovutkastet § 5 tredje ledd heter det at Kongen kan lempe på eller helt frita fra den bo- og driveplikt som er et vilkår for konsesjonsplikten etter § 5 første ledd nr. 1. Nå som før er forutsetningen at dette regelverket blir praktisert på en måte som ikke virker konkret urimelig ut fra hensynet til partene.

Til § 6

Bestemmelsen gjelder innholdet i den lovbestemte boplikten etter lovutkastet § 5 annet ledd. Lovutkastet § 6 tilsvarer gjeldende lov § 6a, og høringsnotatet § 7. Departementet har ikke fremmet forslag til endringer i bestemmelsen. Motiver og praksis etter gjeldende § 6a er etter dette relevante ved tolkingen av bestemmelsen. Se bl.a. Ot.prp. nr. 33 (2000-2001) Om lov om endringer i konsesjonsloven og odelsloven m.v. (opphevelse av forkjøpsrett og heving av arealgrenser).

Etter lovutkastet § 6 annet ledd er det lagt til grunn at eieren må gi kommunen skriftlig melding om hvordan bosettingsforholdet vil bli ordnet dersom han ikke oppfyller boplikten i samsvar med lovutkastet § 6 første ledd. Uttrykket skriftlig er et teknologinøytralt begrep. Dette innebærer at meldingen kan gis elektronisk.

Til § 7

Lovutkastet § 7 gjelder nedsatt konsesjonsgrense.

I henhold til lovutkastet første ledd nr. 1 kan Kongen ved forskrift sette konsesjonsfriheten etter lovutkastet § 4 første ledd nr. 4 ut av kraft for bebygd eiendom som er eller har vært i bruk som helårsbolig. Dette tilsvarer gjeldende ordning fastsatt med hjemmel i gjeldende konsesjonslov § 5 tredje ledd. Hevingen av arealgrensen innebærer imidlertid at forskriftene får et utvidet virkeområde i forhold til gjeldende forskrifter.

I forhold til gjeldende lov er uttrykkene «bebyggelse» endret for å få fram at det er eiendommen i sin helhet som er det sentrale, ikke bare bebyggelsen.

Konsesjonsplikt for erverver foreligger når overdrager eller en tidligere eier har brukt eiendommen som helårsbolig i sin eiertid. Det er nok om vedkommende har vært registrert bosatt på eiendommen. Bosettingstidens varighet skal ikke ha betydning for spørsmålet om konsesjonsplikt.

Det sentrale spørsmålet ved avgjørelsen av en søknad om konsesjon er om det er nødvendig å bruke eiendommen til helårsbolig for å tilgodese bosettingshensynet. Det er derfor ikke av betydning for konsesjonsplikten om det er lenge siden eiendommen ble brukt til slikt formål, eller om selve huset har endret karakter som følge av påbygging, restaurering eller lignende. Heller ikke andre endringer på eiendommen har betydning for konsesjonsplikten. Dette er momenter som kan tillegges vekt i den skjønnsmessige vurderingen.

I lovutkastet første ledd nr. 2 er det lagt til grunn at forskriften kan utvides til å gjelde hus under oppførelse og ferdig oppførte hus som ikke er brukt til helårsbeboelse når eiendommen ligger i område som er regulert til boligformål.

Ordlyden i annet ledd innebærer at det stilles vilkår for konsesjonsfriheten for nær slekt og besvogrede, jf. lovutkastet § 5 første ledd nr. 1. Kretsen av dem erververen etter lovutkastet § 5 første ledd nr. 1 kunne ha overtatt eiendommen konsesjonsfritt fra må ha hatt tinglyst hjemmel til eiendommen i minst 5 år forut for overdragelsen. Det er ikke noe vilkår at eiendommen er eiet sammenhengende av en person. Det er familiekretsen som omfattes av slektskapsunntaket i lovutkastet § 5 første ledd nr. 1 som sammenhengende må ha eid eiendommen de siste 5 årene forut for ervervet. Betingelsen om 5 års eiertid gjelder ikke dersom eieren dør før tidsfristen er oppfylt.

Konsesjonsfriheten for nære slektninger er etter § 5 første ledd nr. 1 betinget av at eieren har sitt konsesjonsforhold i orden. I tilknytning til slektskapsunntaket har dette vært en klar forutsetning etter gjeldende lov, og det er i samsvar med praksis også etter de tidligere lovene. Dersom den eller dem erververen avleder sin konsesjonsfrihet fra ikke har sitt konsesjonsforhold i orden, må erververen søke konsesjon. Overdrageren har sitt konsesjonsforhold i orden dersom han har oppfylt eventuelle lovbestemte betingelser som følger av konsesjonsloven, eller eventuelle vilkår som er satt for konsesjon.

Lovutkastet § 7 tredje ledd inneholder en presisering av at konsesjonsplikt ikke kan innføres for erverv hvor erververen forplikter seg til at eiendommen skal brukes som helårsbolig av enten erververen selv eller andre, i den tiden han eller hun eier eiendommen.

Fjerde ledd inneholder en bestemmelse om hva som ligger i kravet til bosetting. For å oppfylle kravet til helårsbosetting må erververen eller leieren ta eiendommen som sin reelle bolig. Kravet er her det samme som for landbrukseiendommer, jf. lovutkastet § 6, og odelsloven § 27. En eiendom er tatt som reell bolig hvis enten eieren eller leieren er registrert bosatt på eiendommen etter regler fastsatt i eller i medhold av lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering. Fra tid til annen vil erverver ikke kunne bli registrert bosatt på eiendommen fordi ektefellen ikke vil eller kan flytte med til eiendommen. I et tilfelle hvor eieren eller leieren vil overnatte på eiendommen minst 50 % av nettene kan vedkommende ta skriftlig kontakt med kommunen innen fristen for tilflytting løper ut med sikte på å avklare hvordan bosettingen på eiendommen kan ordnes. Det er i disse tilfellene åpnet for en tilsvarende ordning som for landbrukseiendommer.

Femte ledd inneholder en frist for bosettingen. Fristen for å bosette seg er ett år regnet fra tinglysingen av ervervet. Erververen må innen fristen sørge for enten å bli registrert bosatt på eiendommen selv, eller dokumentere at det er registrert bosatt en annen person på eiendommen. Landbruksdepartementet kan, når særlige grunner foreligger, forlenge fristen for å bosette seg. En vil legge denne myndigheten til kommunen. Søknaden om fristforlengelse må sendes innen ettårsfristen. Sendes søknaden etter fristens utløp må kommunen vurdere om fristoversittelsen skal resultere i konsesjonspålegg. Departementet mener helt spesielle arbeidsforhold, spesielle forhold knyttet til barnas skolegang og lignende kan være en særlig grunn. Det vil også være en særlig grunn dersom det tar uforutsett lang tid å få godkjent eiendommen som sitt reelle bosted.

Det går fram av lovutkastet § 7 sjette ledd at forskrift bare kan fastsettes etter anmodning fra kommunen. Landbruksdepartementet kan etter en slik anmodning sette konsesjonsfriheten ut av kraft for hele kommunen eller for et nærmere definert område av kommunen. Kommunen må velge mellom lovens arealgrense på 100 dekar, eller arealgrense 0. Kommunen må også ta stilling til om det er behov for å sette konsesjonsfriheten ut av kraft for tomt med hus under oppføring. Kommunen må i den forbindelse vurdere om en slik utvidelse av forskriften må anses nødvendig for å nå formålet med utvidet konsesjonsplikt.

Forskrift kan i henhold til lovutkastet sjette ledd bare innføres når det anses som nødvendig for å hindre at eiendom som bør brukes til helårsbolig blir brukt til fritidsformål. Landbruksdepartementet avgjør om det skal innføres forskrift. Kommunen har ikke krav på å få innført forskrift. Det må imidlertid legges stor vekt på kommunens vurdering av om, og hvor det anses nødvendig å hindre at eiendom som bør brukes til helårsbolig blir brukt til fritidsbosetting. I henhold til forvaltningsloven § 37 skal departementet påse at saken er så godt opplyst som mulig før en tar stilling til kommunens anmodning om å få innført forskrift. Departementet må påse at kommunen har gitt de forskriften vil berøre anledning til å uttale seg til spørsmålet om utvidet konsesjonsplikt.

Til § 8

Paragrafen gir hjemmel for forskrift om kravene til opplysninger ved dokumentasjon av at ervervet er unntatt fra konsesjonsplikt. Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 5 siste ledd og § 6 siste ledd i gjeldende konsesjonslov. Motivene for disse bestemmelsene er etter dette relevante for tolkningen av bestemmelsen. Det er nytt i bestemmelsen at det kan fastsettes forskrift om hva som kan anses som fulldyrka mark, se lovutkastet § 8 siste alternativ, jf. lovutkastet § 4 første ledd nr. 4.

Kommunens bekreftelse på at eiendommen faller inn under kriteriene i § 4 første ledd nr. 1 og 2 er i alminnelighet tilstrekkelig dokumentasjon for at disse forutsetningene for konsesjonsfrihet er til stede. Ved erverv av andre ubebygde arealer, jf. lovutkastet § 4 første ledd nr. 3, er kommunens bekreftelse på reguleringssituasjonen dokumentasjon for at forutsetningene for konsesjonsfrihet er til stede. Ved erverv av bebygd eiendom er kommunens bekreftelse på at eiendommen er bebygd, ikke er større enn 100 dekar og ikke har mer enn 20 dekar fulldyrka mark, dokumentasjon på konsesjonsfriheten. Dette er i samsvar med ordningen etter gjeldende konsesjonslov § 5.

Til § 9

Uttrykket landbruksformål i første ledd omfatter jord-, skog- og hagebruk samt reindrift, jf. særmerknadene til lovutkastet § 1.

I første ledd er uttrykket «til fordel for søker» brukt for å få fram at en ønsker seg en positiv tilnærming til søknaden. Uttrykksformen er valgt for å få avgjørelsesorganet til å fokusere på momentene som taler for å gi konsesjon. Uttrykket er likevel ikke slik å forstå at erververen har krav på å få konsesjon om for eksempel prisen tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling. Søknaden kan i et slikt tilfelle avslås om for eksempel erververen ikke vil bosette seg på eiendommen og konsesjonsmyndigheten kommer til at erververens formål ikke ivaretar hensynet til bosettingen i området. Dette innebærer at det som før kan legges vekt på til ugunst for erververen at ervervet for eksempel ikke tilgodeser en forsvarlig prisutvikling, ikke ivaretar hensynet til bosettingen i området eller at ervervet ikke gir en god driftsmessig løsning. I lovteksten er det fastsatt at det skal legges vekt på om erververen anses skikket. Dette er i samsvar med tidligere lov, og uttrykket skal tolkes som før, jf. Ot.prp. nr. 33 (2000-2001) side 57.

Første ledd omhandler forhold som det skal legges særlig vekt på. Uttrykket «særlig vekt» er brukt for å få fram at første ledd gjelder hovedhensynene i konsesjonsvurderingen. Det innebærer at disse momentene kan tillegges større vekt enn de som er nevnt i annet og tredje ledd. Uttrykket «særlig vekt» henspeiler også på at det kan trekkes inn andre hensyn enn dem som er direkte nevnt i bestemmelsen, jf. formålsbestemmelsen § 1 som angir rammen for hva som kan trekkes inn i vurderingen.

Lovutkastet § 9 første ledd nr. 1 fastsetter at det skal legges særlig vekt på om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling for landbrukseiendom. Dette innebærer at det ved konsesjonsbehandling av landbrukseiendom skal foretas en vurdering av om den aktuelle prisen er i samsvar med en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling. Dersom den avtalte kjøpesummen ikke er i samsvar med en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling for landbrukseiendom, kan konsesjon avslås. For landbrukseiendom som fortsatt skal nyttes til landbruk, må en samfunnsmessig forsvarlig pris blant annet forstås som en pris som bidrar til å realisere målene i landbrukspolitikken. Dette gjelder bl.a. mål om å sikre rekruttering av aktive yrkesutøvere til næringen, og legge til rette for eierskap til landbrukseiendom som gir grunnlag for langsiktig god ressursforvaltning. Videre er det et mål å legge til rette for inntektsmuligheter og sosiale forhold som skaper stabile heltids- og delstidsarbeidsplasser i landbruket. Skal de landbrukspolitiske målene nås, må prisnivået på landbrukseiendom ikke være høyere enn det som reflekterer verdien av eiendommens driftsgrunnlag og den verdi eiendommen har som bosted, samtidig som det ikke stilles krav om urimelig høy egenkapital. Prisen må mao. kunne holdes på et slikt nivå at den gir muligheter for en brukbar økonomi også for dem som skal overta landbrukeeiendommen. Departementet vil, som hittil, fastsette retningslinjer for prisvurderingen.

Prisvurderingen gjelder ved erverv av landbrukseiendom som fortsatt skal nyttes til dette formålet. Den får ikke anvendelse dersom eiendommen erverves til andre formål enn landbruk (for eksempel fritidsformål), og det ikke er påregnelig at eiendommen i fremtiden skal opprettholdes som landbrukseiendom. Dette innebærer at eiendommen må bestå av jord- og/eller skogressurser, samt tilhørende ressurser og rettigheter som etter en realistisk objektiv vurdering kan gi grunnlag for drift og utnytting av næringsmessig karakter. Har eiendommen små produktive ressurser og ligger veiløst og ensomt til, taler det i retning av at eiendommen ikke bør karakteriseres som en landbrukseiendom. Dersom det objektivt sett er påregnelig med jordbruksdrift av et omfang som berettiger til produksjonstilskudd i jordbruket, vil priskontrollen som utgangspunkt komme til anvendelse. Dette kan imidlertid ikke tolkes antitetisk, selv om produksjonen på eiendommen ikke har et slikt omfang, kan en eiendom falle inn under karakteristikken landbrukseiendom. I lovforslaget foreslås arealgrensen ved erverv av bebygd eiendom hevet fra 20 dekar til 100 dekar hvorav ikke mer enn 20 dekar kan være fulldyrket mark. Erverv av eiendommer under den nye arealgrensen vil kunne skje uten konsesjon, og følgelig uten at priskontroll kan gjøres gjeldende. Det vil også redusere omfanget av tvilstilfeller. Prisvurderingen får imidlertid anvendelse ved erverv av ubebygde arealer som skal nyttes til landbruksformål.

Etter lovutkastet § 9 annet ledd skal konsesjon i alminnelighet ikke gis dersom det ved ervervet oppstår sameie i eiendommen, eller dersom antallet sameiere utvides. Uttrykket «i alminnelighet» er brukt for å få fram at en kan legge vekt på det generelle erfaringsmaterialet en har som viser at opprettelse eller utvidelse av antallet sameiere i en landbrukseiendom kan være uheldig for driften av eiendommen. Uttrykket henspeiler videre på at det må foretas en konkret vurdering. Antallet sameiere, driftsform, behovet for investeringer og vedlikehold med mer kan tillegges vekt. En kan også trekke inn i vurderingen om det for eksempel dreier seg om mindre utvidelse av et sameie som har fungert godt over lengre tid.

Ulempevurderingen må etter dette baseres på forholdene i den enkelte sak. Det må foretas en påregnelighetsvurdering, dvs. hvordan forholdene sannsynligvis vil utvikle seg framover med den aktuelle sameieformen. Kravet om at vurderingen skal være konkret utelukker imidlertid ikke at forholdene i den konkrete saken vurderes i lys av et mer generelt erfaringsmateriale.

Departementets forslag innebærer at en fortsatt kan akseptere at samboere eier landbrukseiendom i sameie. Departementet mener det bør gis konsesjon til samboere som oppretter en sameiekontrakt som innebærer oppløsning av sameiet ved samlivsbrudd. Søknaden bør imidlertid behandles som et vanlig sameietilfelle når samboerne ikke vil opprette slik kontrakt.

Konsesjon bør også som hovedregel gis når erververen kan dokumentere at han oppfyller kravene i lov 4. juli 1991 nr. 45 § 1 om husstandsfellesskap.

Når det gjelder ansvarlige selskaper, behandles eierne i konsesjonssammenheng som ordinære sameiere, men det må tas hensyn til selskapsform og selskapsavtale.

Lovutkastet § 9 tredje ledd fastsetter at det kan gis konsesjon til selskaper med begrenset ansvar. Det er et landbrukspolitisk mål at landbrukseiendommer i størst mulig grad eies av fysiske personer som i størst mulig grad bebor og driver sine eiendommer. For at det ikke skal være tvil om at det også kan gis konsesjon til et selskap med begrenset ansvar er det utrykkelig sagt i bestemmelsen. Det må i tillegg til de momentene som er nevnt i første, annet og tredje ledd tas hensyn til dem som har yrket sitt i landbruket. Det henspeiler på den som eventuelt skal bo på eiendommen og drive den for selskapet. Det kan for eksempel settes vilkår som sikrer at vedkommende får innflytelse på driften av eiendommen.

Til § 10

Lovutkastet § 10 fastsetter hva det skal legges vekt på ved avgjørelse av en søknad om konsesjon dersom det er innført forskrift etter lovutkastet § 7. Bestemmelsen er ny i lovutkastet, men de relevante momentene som er nevnt er hentet fra tidligere praksis, og innebærer en kodifisering av denne praksisen.

Det skal gis konsesjon når det ikke er nødvendig å hindre at den aktuelle eiendommen blir brukt til fritidsbosetting. Regelen er ment å understreke at det ikke kan tas andre hensyn enn bosettingshensynet som begrunnet innføringen av forskriften. En kan etter dette for eksempel ikke trekke inn hensynet til naturvern- og friluftsinteresser, behovet for utbyggingsgrunn eller andre hensyn som kan utledes av konsesjonslovens formålsbestemmelse.

Kommunen skal avgjøre konsesjonssøknaden. Det er kommunen som må ta stilling til om det er nødvendig å hindre at eiendommen blir brukt til andre formål enn helårsbolig.

Kommunen kan vektlegge momentene slik den mener det er riktig å gjøre sett på bakgrunn av forskriftens formål og hensynet til partene.

I lovutkastet § 10 første ledd annet punktum er det fastsatt at det kan legges vekt på eiendommens beliggenhet. Det forhold at området eiendommen ligger i har karakter av å være et utpreget fritidsområde kan trekke i retning av å gi konsesjon, men også mot. Det vil tale for dersom den aktuelle eiendommen for eksempel er den eneste eiendommen blant mange som er eller har vært brukt til helårsbolig. Det vil tale mot dersom et tidligere boligområde er i ferd med å miste karakteren av å være et boligområde og i stedet er i ferd med å få karakteren av å bli et fritidsområde. Momentet beliggenhet henspeiler på ulike forhold som for eksempel atkomstforhold, om eiendommen er særdeles værutsatt, eller hva slags kollektivtilbud som finnes.

Det skal videre legges vekt på bebyggelsens art og standard. Bebyggelsens art henspeiler på en vurdering av om bebyggelsen kan karakteriseres som helårsbolig eller fritidsbolig. Hvis den er en helårsbolig henspeiler standardmomentet på om bebyggelsen tilfredsstiller dagens krav til helårsbolig. Ved vurderingen kan en også trekke inn om andre vil kjøpe eiendommen for å bruke den til helårsbolig. Det kreves ikke mer i denne sammenheng enn at dette er påregnelig.

Selv om en isolert sett mener eiendommen ligger i et område hvor det er nødvendig å hindre at helårsboliger blir brukt til fritidsboliger, fremgår det av lovutkastet § 10 annet ledd at omstendighetene kan tilsi at det gis konsesjon til fritidsformål. Det er for eksempel tilfelle dersom selger godtgjør at han eller hun bare klarer å selge eiendommen til helårsbolig for en pris som ligger vesentlig under prisnivået for tilsvarende helårsboliger. En må kunne kreve at eieren redegjør for hva som er gjort med sikte på å legge eiendommen ut for salg til helårsbolig. Det er ikke nok for selger å vise til at det er brukt megler eller advokat. Det kan likevel være en fordel om eieren bruker megler eller advokat fordi han eller hun lettere vil bli trodd på at det er gjort seriøse salgsframstøt. Departementet mener imidlertid det ikke er tilstrekkelig grunn til å ha en regel om at selger skal bruke megler eller advokat. En del eiere har de nødvendige kunnskaper som skal til for å håndtere et salg på skikkelig vis, og det vil for disse framstå som unødig fordyrende om de skal måtte bruke megler eller advokat.

Når det gjelder sammenligningen av priser kan en ikke kreve at det dreier seg om eiendommer som er fullt ut sammenlignbare. Departementet mener en må legge stor vekt på kommunens uttalelser om pris. Departementet forventer at kommunen så langt mulig fremskaffer opplysninger om prisnivået på sammenlignbare helårsboliger ettersom en antar kommunen er det organ som er best egnet til å framskaffe slike opplysninger. Dette har en side til forvaltningslovens regler om saksforberedelse. Kommunen skal påse at saken er så godt opplyst som mulig, jf forvaltningsloven § 17, og en kan ikke se at det er noen grunn til å si noe mer om dette i konsesjonsloven.

Departementet foreslår at forskriften etter ønske fra kommunen kan gjøres gjeldende for eiendommer med hus under oppføring og eiendommer med oppførte hus i regulert område som ennå ikke er brukt til helårsbolig. Her som ellers er det bosettingshensynet som er avgjørende for om det skal gis konsesjon. En kan ikke begrunne et avslag kun med at eiendommen er regulert til boligformål og at eiendommen ikke bør tillates brukt til fritidsformål av hensyn til plansituasjonen.

Til § 11

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende konsesjonslov § 9. Motiver og praksis knyttet til bestemmelsen er relevante for tolkningen av bestemmelsen.

Til § 12

Paragrafen tilsvarer gjeldende konsesjonslov § 19. Den omhandler innholdet i en søknad om konsesjon, og den fastsetter at søknaden skal sendes til ordføreren i den kommunen der eiendommen ligger. Søknaden skal være i samsvar med skjema fastsatt av departementet. Det er fastsatt at avskrift av hjemmelsdokument, kontrakt og takst skal vedlegges dersom slike dokumenter foreligger. Uttrykket avskrift er i dette tilfellet et teknologinøytralt begrep. Dokumentene kan etter dette også oversendes elektronisk.

Til § 13

Søknad om konsesjon skal sendes ordføreren innen fire uker etter at avtalen om overdragelsen ble gjort, eller erververen fikk rådighet over eiendommen. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 20. Motiver og praksis etter denne bestemmelsen får anvendelse. Tredje ledd er imidlertid omskrevet noe for å innarbeide endringene i lovutkastet §§ 4, 5 og 7.

Til § 14

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende konsesjonslov § 21 annet og tredje ledd.

Til §§ 15-20

Som følge av forslagene i bestemmelsene foran er det gjort henvisnings- og følgeendringer i disse bestemmelsene. Innholdet i bestemmelsene tilsvarer imidlertid reglene i gjeldende konsesjonslov §§ 22-27.

Til § 21

Lovens bestemmelser trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid oppheves gjeldende konsesjonslov, lov 31. mai 1974 nr. 19. Dette innebærer at erverv som skjer etter dette tidspunktet blir underlagt lovens bestemmelser.

Til § 22

I første ledd er det fastsatt at forskrifter gitt med hjemmel i gjeldende konsesjonslov § 5 tredje ledd fortsatt skal gjelde, men at innholdet i lovutkastet § 7 skal legges til grunn for forskriftenes virkeområde. Dette innebærer at forskriftene tilpasses endringen i arealgrensen i lovutkastet § 4 første ledd nr. 4, og til de øvrige endringene som følger av lovutkastet § 7.

Bestemmelsene i §§ 4 og 5 om unntak fra konsesjonsplikten vil gjelde tilsvarende for konsesjonssaker som ikke er endelig avgjort på tidspunktet for ikrafttredelsen av de nye bestemmelsene. Vedtaket er endelig dersom klage ikke er mottatt innen klagefristens utløp, eller hvor klageadgangen, jf forvaltningsloven § 28, er brukt og forvaltningen har fattet avgjørelse i klagesaken. Som følge av at endringen er foreslått å gjelde også for konsesjonssaker som er under forvaltningsmessig behandling, innebærer dette at erververne kan få tinglyst sine erverv selv om kjøpekontrakten er inngått før ikrafttredelsen. Konsesjonsmyndighetene kan unnlate ytterligere behandling av saken.

Selv om en eiendom er overtatt før de nye arealgrensene trer i kraft, er det i siste ledd i overgangsbestemmelsen fastsatt at bo- og driveplikt også faller bort for eiendom med areal ikke større enn de nye arealgrensene i konsesjonsloven § 5.

Det er ikke gitt overgangsbestemmelser knyttet til konsesjonsvilkår. Enkelte konsesjonsvilkår kan innebære at tredjemenn er gitt rettigheter som ikke uten videre faller bort ved lovendring. I slike tilfeller kan det imidlertid søkes om å få lempet på konsesjonsvilkåret. Ved behandlingen av slike søknader må den nye rettstilstanden trekkes med ved vurderingen av om vilkåret skal opprettholdes. Gjelder søknaden fritak fra bo- og driveplikt, bør det gis slikt fritak med mindre det er innført nedsatt konsesjonsgrense etter gjeldende konsesjonslov § 5 tredje ledd i kommunen.