3 Lovens formål

3.1 Gjeldende lov

Konsesjonslovens formål er å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer, og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet. Innenfor rammen av formålet er det stor grad av fleksibilitet som gjør det mulig å oppnå slike løsninger som er best for samfunnet i det konkrete tilfellet. Den helhetsvurderingen som skal foretas, legger til rette for at en bl.a. kan tilgodese ulike brukerinteresser, f.eks. behovet for areal til landbruk og til andre formål.

Formålsbestemmelsen ble sist endret 4. mai 2001, da hensynet til bosetting ble tatt inn som et av de hensyn som eksplisitt nevnes i lovteksten.

I Ot. prp. nr. 6 (1972-73) s. 25 ble det lagt til grunn at formålet med annen lovgivning kan trekkes med ved vurderingen av om det skal gis konsesjon. Departementet uttalte:

«Angående den nye konsesjonslovs rekkevidde vil departementet understreke at det må være en klar forutsetning at loven gir adgang til å tilgodese også slike hensyn som er tilgodesett ved andre lover, nå som f.eks. jordloven, friluftsloven, naturvernloven, prisloven m.m. Den omstendighet at et særlig formål kan være særskilt tilgodesett i en spesiallov kan ikke utelukke at samme hensyn tas i betraktning og eventuelt blir bestemmende ved anvendelsen av konsesjonslovens regler, så langt det er tale om hensyn som omfattes av det formål konsesjonsloven har. Når det i konsesjonslovens formålsparagraf uttrykkelig tilkjennegis at formålet er å tilgodese samfunnsgagnlige hensyn, så må det etter departementets mening være klart at lovens virkemidler må kunne brukes sideordnet med og som supplement til lovgivningen for øvrig.»

3.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo Landbruksdepartementet at det sentrale målet for loven, som i gjeldende lov, skal være å sikre et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet. Formålene innebærer at lovens virkemidler kan nyttes både for å styre eierforhold og bruk av arealet.

Departementet foreslo likevel enkelte endringer. En pekte på at hensynet til miljøet er fremhevet i St. prp. nr. 8 (1992-93) Landbruk i utvikling som en viktig del av landbrukspolitikken, og foreslo at hensynet burde synliggjøres i formålsparagrafen på samme måte som i jordloven. Videre ga departementet uttrykk for at det ikke er behov for den uttrykkelige opplistingen av ulike landbruksnæringer som finnes i gjeldende formålsbestemmelse.

3.3 Innspill fra høringsinstansene

Departementet har mottatt 116 innspill fra høringsinstansene. 94 kommuner og 10 fylkeslandbruksstyrer tilrår forslagene til endringer, og slutter seg til departementets begrunnelse for dem. Det samme gjør 5 fylkesmenn, Friluftsrådenes Landsforbund, Norges Eiendomsmeglerforbund, Norges Skogeierforbund, Statens landbruksforvaltning og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Drammen kommune tilrår at formålsbestemmelsen vinkles mer slik at loven bedre kan ivareta matjord-ressursene og rekreasjonsbehovet i tettstedsnære områder. NORSKOG mener at hensynet til miljøet og fremtidige generasjoner er tilstrekkelig ivaretatt gjennom skogbrukslovgivningen. De ser derfor ikke behov for de endringene som er foreslått.

3.4 Departementets merknader

Konsesjonsloven er begrunnet ut fra at enkelte erverv kan være i strid med samfunnets behov for utnyttelse av eiendommene. Loven tar sikte på å gi et redskap som bygger opp om samfunnspolitiske mål. Formålsbestemmelsen angir rammen for de avgjørelser som kan tas i medhold av loven. Det ligger i dette at formålsbestemmelsen skal bygge opp under en forvaltning der både bruk og vern står sentralt. Det må legges vekt på å finne fram til en balanse mellom disse hensynene som bidrar til samfunnsmessig hensiktsmessige løsninger for eier- og bruksforhold i den konkrete saken.

Sett i lys av de endringene som foreslås i konsesjonspliktens omfang, er de landbrukspolitiske målene som bl.a. er nedfelt i St.meld.nr. 19 (1999-2000) Landbruk i utvikling, og St.meld.nr. 17 (1998-99)Verdiskaping og miljø - muligheter i skogsektoren, sentrale. Konsesjonsplikten kan imidlertid også være aktuell ved erverv av annet enn landbrukseiendom, og formålet må i slike tilfeller knyttes til et videre politikkområde.

Hensynet til vern om jordressursen er sentralt. Jordressursen er grunnleggende for all biologisk produksjon og mangfold, og Norge har knapphet på arealer som kan brukes til jordbruksproduksjon. Arealene som er i bruk utgjør ca. 3 % av totalarealet i landet, og på grunn av begrensninger i klima, topografi og jordkvalitet er bare 1/3 av dette arealet egnet for matkornproduksjon. Det er små dyrkningsreserver igjen i de beste klimasonene. Nedbygging av høyproduktive arealer skjer i høyt tempo, selv om jordvernpolitikken er skjerpet i de senere årene. Jordressursen er ikke-fornybar, og det må legges til grunn et langsiktig føre-var-perspektiv ved forvaltningen av jordsmonnet som ressurs. Dette kan sikre framtidige generasjoners tilgang på mat. Langsiktig bevaring av jordressursene er derfor en del av den nasjonale miljøvernpolitikken. Om arealene i dag brukes til skog- eller jordbruksproduksjon, er av liten betydning så lenge arealene ikke bygges ned.

Grunnloven § 110 b pålegger statlige myndigheter å ta hensyn til miljøet. Ved bruk og vern av arealer må en forholde seg til samfunnsnytte sett i et langsiktig tidsperspektiv. Dette må ses som en sentral side av bærekraftbegrepet. Etter departementets syn bør både hensynet til miljøet, herunder jordvernet, og til fremtidige generasjoner, reflekteres i ordlyden i konsesjonslovens formålsbestemmelse på en måte som er forenlig med den betydning disse hensynene har for arealbruken i dagens samfunn. Departementet mener på denne bakgrunn at begge hensynene bør innarbeides tydelig i lovgivningen. Svarene som er kommet inn i høringsomgangen viser at de fleste slutter seg til dette.

Departementet foreslår ellers at det ikke lenger er behov for den uttrykkelige opplistingen av ulike landbruksnæringer i gjeldende konsl. § 1 nr. 1. Opplistingen i gjeldende lov dekker både jord-, hage- og skogbruksnæringen. Etter gjeldende praksis omfattes også reindriftsnæringen. Departementet mener at det er tilstrekkelig at bestemmelsen viser til det vide begrepet landbruksnæringen som bl.a. omfatter alle disse næringene. Det er ikke kommet merknader til dette fra høringsinstansene. Forslaget er derfor opprettholdt i lovutkastet. Det er ikke ment som noen endring av realitetene i bestemmelsen slik den lyder i gjeldende lov.