5 Nordisk rett

Både Danmark, Sverige og Finland har fått ny lovgivning på skipssikkerhetsområdet i løpet av de siste ti årene. Dansk og svensk rett har mange likhetstrekk med norsk lovgivning på området, mens finsk rett har en litt annerledes løsning med kobling til sjøloven. Departementet har derfor sett hen til dansk og svensk rett i forbindelse med utarbeidelsen av proposisjonen. Nedenfor redegjøres det for sentrale områder av dansk og svensk rett om sikkerhet for skip og havmiljø. Redegjørelsen vil vise at departementets lovutkast til ny skipssikkerhetslov i hovedtrekk bygger på de samme prinsipper som dansk og svensk lov på området. For mer fyldig omtale av den nordiske rettstilstanden vises til Skipssikkerhetslovutvalgets innstilling, s. 63.

5.1 Danmark

5.1.1 Innledning

Den danske loven heter «Lov om sikkerhed til søs» og omfatter noe mer enn bare sikkerhet på skip. Det har blitt gjort enkelte endringer i lov om sikkerhed til søs, slik at den nå gjeldende versjonen er fra 26. juli 2002, jf. LBK nr 627 av 26/07/2002.

Loven er en typisk fullmaktslov. Den er kort og oversiktlig og regulerer de viktigste spørsmålene i selve loven, mens det overlates til økonomi- og ervervsministeren å gi nærmere regler. Den slår sammen flere områder til en bestemmelse, for eksempel gjelder § 2 både bygning, utstyr og drift av skip, forebygging av terrorhandlinger, arbeidsmiljø og forurensning. Hovedreglene om forurensning fra skip er gitt i «Lov om beskyttelse af havmiljøet», LOV nr 476 av 30/06/1993, jf. punkt 5.1.7 nedenfor.

I det følgende gjennomgås enkelte viktige deler i loven.

5.1.2 Lovens anvendelsesområde

Loven får anvendelse på danske skip, jf. § 1 første ledd. For krigsskip og troppetransportskip gjelder likevel bare enkelte av lovens bestemmelser. I § 1 tredje ledd fastsettes at økonomi- og erhvervsministeren kan gi regler om at loven og forskrifter gitt i medhold av den helt eller delvis skal få anvendelse på utenlandske skip i dansk havn, i dansk sjøterritorium, i de eksklusive økonomiske soner samt på dansk kontinentalsokkelområde og fiskeriterritorium.

5.1.3 Nærmere om tilsyn

I «lov om sikkerhed til søs» reguleres tilsyn m.v. i kapittel 6.

Paragraf 17 første ledd fastslår at økonomi- og ervervsministeren er øverste administrative myndighet. I annet ledd delegeres administrasjonen til Søfartsstyrelsen. Den har bl.a. til oppgave å påse at loven følges, godkjenne skip og utstede sertifikater og annen dokumentasjon og holde seg orientert om utviklingen innenfor lovens område.

Paragraf 22 gir økonomi- og ervervsministeren hjemmel til å autorisere klassifikasjonsselskaper, andre virksomheder eller privatpersoner til å foreta besiktelser, godkjenning og undersøkelser av skip eller utstyr på Søfartsstyrelsens vegne, eller med ansvar overfor Søfartsstyrelsen.

5.1.4 Nærmere om forvaltningsmessige reaksjoner

Regler om tilbakeholdelse og anløpsforbud er gitt i kapittel 5.

Paragraf 14 er hovedregelen om tilbakehold. Etter første ledd kan Søfartsstyrelsen tilbakeholde skipet når det er forbundet med fare for ombordværendes sikkerhet eller helse, eller fare for forurensning.

Etter § 14 annet ledd kan Søfartsstyrelsen tilbakeholde skip dersom det mangler de foreskrevne sertifikater, dokumenter eller utstyr, og hvis rederen, skipsføreren eller den som handler på disses vegne, hindrer Søfartsstyrelsen i å utøve sine plikter.

Paragraf 15 første punktum gir rett for Søfartsstyrelsen til å utstede anløpsforbud der dette er hjemlet i EU-regler eller i internasjonale bestemmelser.

Paragraf 16 første ledd fastsetter at det bare er ansatte i Søfartsstyrelsen som har myndighet til å tilbakeholde skip. Havnefogder kan likevel få midlertidig tillatelse til dette.

5.1.5 Nærmere om straff

Paragraf 28 nr. 1 rammer den som overtrer §§ 9-13 eller § 19 annet ledd. Paragrafene 9-13 er kapitlet om alminnelige plikter for de enkelte aktørene i loven, § 19 annet ledd pålegger reder, fører og maskinsjef å yte Søfartsstyrelsen nødvendig bistand ved tilsynet. Paragraf 28 nr. 2 rammer den som tilsidesetter vilkår knyttet til tillatelse, dispensasjon eller godkjennelse etter loven. Paragraf 29 nr. 3 setter straff for den som ikke etterkommer forbud eller påbud meddelt i loven, eller i forskrifter utstedt i medhold av loven.

Paragraf 29 første ledd rammer den som foranlediger grunnstøting, forlis eller annen sjøulykke ved grov feil eller grov forsømmelse i tjenesten. Annet ledd rammer bl.a. skipsfører som på grov måte eller gjentatte ganger navigerer eller behandler skipet i strid med godt sjømannskap. Tredje ledd gjelder beruselse i tjenesten. Fjerde ledd gir hjemmel til å fradømme retten til å gjøre tjeneste som skipsfører, styrmann eller maskinmester enten for et begrenset tidsrom eller for alltid.

Paragraf 32 gjelder straffutmålingen. Tredje ledd gir anvisning på momenter som skal ivaretas ved utmåling av bot, dersom det ikke har skjedd konfiskering av utbytte. Fjerde ledd er hjemmelen for å gi regler om straff i forskriftene.

5.1.6 Nærmere om arbeidsmiljø

I Danmark reguleres arbeidsmiljø til sjøs først og fremst av «lov om sikkerhed til søs» og av «sømandsloven» (lov 19. september 1995 nr. 766). Den danske arbeidsmiljøloven (lov 29. juni 1998 nr. 497) gjelder bare sjøfart og fiske for så vidt angår lasting og lossing av skip, samt verftsarbeid om bord på skipet, jf. arbeidsmiljøloven § 3 annet ledd nr. 1 og 2.

Den danske sjømannsloven ligner i stor grad på den norske. Her er det regler om ansettelsesavtalen, herunder regler om beregning av lønn og om sykdom, om skipstjenesten og om tvister. Dessuten er det et eget kapittel om mønstring (kapittel 4 a). Sømandsloven § 54 har regler som pålegger den som leder arbeidet om bord å sørge for at sjømannen er tilstrekkelig beskyttet mot ulykker og helseskadelig påvirkning.

Danmark har en egen lov om hviletid for sjømenn, lov 21. juni 2002 nr. 515 (for fiskere nr. 516).

5.1.7 «Lov om beskyttelse af havmiljø»

I dansk rett er forurensning til sjøs regulert i en egen lov, lov 30. juni 1996 nr. 476 «om beskyttelse af havmiljø». Loven omfatter forurensning fra skip, luftfartøyer og plattformer. Loven implementerer MARPOL-konvensjonen i dansk rett og gir regler om bl.a. olje (kap. 2), flytende stoffer som transporteres i bulk (kap. 3), stoffer og materiale i emballert form, containere m.v. (kap. 4), faste stoffer som transporteres i bulk (kap. 5), kloakk (kap. 6), avfall (kap. 7), mottaksanlegg (kap. 8) og dumping (kap. 9).

5.2 Sverige

5.2.1 Innledning

I Sverige trådte ny «Fartygssäkerhetslag» i kraft 5. juni 2003 (2003:364). Bakgrunnen for lovrevisjonen var et ønske om å modernisere hele loven, forenkle den og bringe den i overensstemmelse med det internasjonale regelverket Sverige er bundet av.

Den svenske loven er grundig og stedvis ganske detaljert. Selv om den er grundig, omtales den likevel som en rammelov i forarbeidene. Et eget delegasjonskapittel angir hva det kan gis nærmere forskrifter om.

Kravene til skip er delt opp i to kapitler. Allmenne regler for bruk av skip står i kapittel 2, mens de særskilte kravene som gjelder for visse fartøy står i kapittel 3. De allmenne kravene omhandler bl.a. at skipet skal være sjødyktig og bemannet på en betryggende måte, samt at lasting og lossing skal foregå i betryggende former. Videre skal rederivirksomhet bedrives på en slik måte at sjøsikkerheten opprettholdes, samt at mennesker, miljø og eiendom blir beskyttet. De særskilte kravene fastsetter at skip av en viss størrelse eller skip som brukes til en viss type befraktning, må ha sertifikat. Videre er det krav om lastelinjer og sikkerhetsbesetning.

Forurensning til sjøs reguleres i «Lag om åtgärdar mot förorening från fartyg», jf. punkt 5.2.7 nedenfor.

I det følgende gjennomgås enkelte viktige deler av «fartygssäkerhetslagen».

5.2.2 Lovens anvendelsesområde

Lovens § 1 gjelder anvendelsesområdet. Loven får anvendelse på alle fartøy som anvendes til sjøfart innen Sveriges sjøterritorium samt på svenske fartøy som anvendes til sjøfart utenfor sjøterritoriet. Loven får også anvendelse på svenske rederier og på utenlandske rederier som driver sjøfart med svensk fartøy eller anvender annet fartøy til sjøfart innen Sveriges sjøterritorium. For krigsskip får loven bare anvendelse når regjeringen bestemmer det.

5.2.3 Nærmere om tilsyn

«Fartygssäkerhetslagen» regulerer tilsynet i kapittel 5. Kapitlet har 31 paragrafer. Tilsynet er delt inn i fire forskjellige typer «tillsynsförrättningar», nemlig «besiktning», «inspektion», «värdstatskontroll» og «rederikontroll».

Paragraf 1 fastsetter at «Sjöfartsverket» utøver tilsyn med loven.

Paragraf 3 regulerer tilsyn fra klassen. Er dette gjort av godkjent organisasjon, har det samme gyldighet som om det var gjort av Sjöfartsverket.

Paragraf 5 gir regler om når besiktelser skal holdes. Besiktelser skal holdes bl.a. for å undersøke skipets sjødyktighet (nr. 1), om det er egnet til passasjerskip (nr. 2) og om skipets sikkerhetsorganisasjon stemmer overens med rederiets sikkerhetsorganisasjon.

Paragraf 6 første ledd fastsetter at skip som bygges på svensk bestilling og som skal ha sertifikat, skal besiktes innen det tas i bruk.

Paragrafene 11-15 gjelder kontroll av ro-ro passasjerskip og hurtigbåter som frakter passasjerer i vanlig trafikk.

Paragraf 16 regulerer rederikontrollen. Tilsynet skal undersøke om sikkerhetsorganisasjonen tilfredsstiller kravene i kapittel 2 § 9 om at rederivirksomhet drives slik at sjøsikkerheten opprettholdes og mennesker, miljø og eiendom beskyttes.

I §§ 17-19 gis regler om selve «tilsynsforretningene».

I §§ 20-25 gis pliktene for rederen m.fl. Rederen og skipets eiere er ansvarlig for at skipet gjennomgår tilsyn, jf. § 20 første ledd.

I §§ 26-28 reguleres når tegninger av skipet skal gis til Sjöfartsverket.

5.2.4 Nærmere om forvaltningsmessige reaksjoner

De forvaltningmessige reaksjonsmidlene er regulert i kapittel 6; innskrenkninger i retten til å anvende skip.

Paragraf 1 første ledd fastsetter når skipet kan tilbakeholdes. Dette gjelder bl.a. dersom det er grunn til å tro at skipet ikke er sjødyktig. Annet og tredje ledd gir hjemmel til å forby bruk av visse redskaper, lokaler, arbeidsprosesser og -metoder og stoffer, istedenfor tilbakeholdelse av skipet. Dette er andre former for forvaltningsmessige reaksjonsmidler som verken er regulert i sjødyktighetsloven, utkast til ny skipssikkerhetslov eller i dansk lov.

Paragraf 2 fastsetter at skipet også kan holdes tilbake dersom tilsynet hindres i å gå om bord, eller hvis skipet mangler sertifikat.

Paragraf 3 angir grunner som gjør at skipet skal tilbakeholdes i motsetning til § 1 hvor det kan få slikt forbud. Skipet skal få reiseforbud dersom det mangler dokument om godkjent sikkerhetsorganisasjon for rederi og skip, om et brudd som angitt i § 1 fører til umiddelbar fare for liv eller eiendom.

Paragraf 5 fastsetter at svenske havner kan forbys å ta imot et skip dersom skipet har fått anløpsforbud til svensk havn.

Paragraf 6 fastsetter at ro-ro passasjerskip og hurtigferger i vanlig trafikk, skal forbys å gå i slik vanlig trafikk dersom visse krav ikke er oppfylt.

Paragraf 7 legger myndigheten til å treffe beslutninger etter kapitlet til Sjöfartsverket eller annen myndighet som regjeringen bestemmer.

Paragraf 8 fastsetter en måneds frist på å gi reiseforbud etter innledende besiktelse av fartøy i kapittel 5 § 11.

5.2.5 Nærmere om straff

Straffekapitlet i svensk lov er relativt detaljert. Nedenfor følger en kort gjennomgang av bestemmelsene. Straffebestemmelsene er inndelt etter strafferammene. Strafferammene er stedvis mye lavere enn i norsk og dansk rett på området. Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet.

5.2.6 Nærmere om arbeidsmiljø

Skip var tidligere ikke omfattet av den svenske arbeidsmiljøloven (med unntak av krigsskip), men i forbindelse med ny fartygssäkerhetslag ble også arbeidsmiljøloven (1977:1160) gjort gjeldende for skipsfarten.

Den svenske sjømannsloven (1973:282) inneholder regler om tjenesteavtalen, mønstring, sjømannens krav på hjemreise og lønn og pleie ved sykdom, samt om arbeidet om bord på skipet.

I tillegg til dette har Sverige «Lag om vilotid for sjömän» (1998:958).

5.2.7 «Lag om åtgärder mot förorening från fartyg»

Når det gjelder det ytre miljø og forurensning fra skip, er regler om dette gitt i en egen lov; «Lag om åtgärder mot förorening från fartyg» (1980: 424). Loven gir regler om bl.a. forbud mot forurensning fra skip (kap. 2), om mottaksanlegg for avfall fra skip (kap. 3), om fartøys konstruksjon m.m. (kap. 4), om dagbøker (kap. 5), om tilsyn (kap. 6), om forvaltningsmessige reaksjonsmidler i form av vannforurensningsavgift (kap. 8) og om straff (kap. 10).

5.3 Finland

Finland fikk ny «Lag om tillsyn över fartygssäkerheten» (fartygssäkerhetslagen) i 1995 (17.3.1995/370). Loven gjelder i hovedsak tilsyn med skip. I forhold til skips sjøsikkerhet, sikker drift og styringssystem (ISM), gjelder det som står i sjøloven eller som bestemmes i medhold av den, jf. «fartygssäkerhetslagen» § 3. Også reglene om skipsførerens og rederens ansvar for fartøyet står i sjøloven. Dette er et noe annet system enn i Norge, Danmark og Sverige.

«Fartygssäkerhetslagen» får anvendelse på fartøyer som brukes til handelssjøfart i finsk sjøterritorium samt på finske fartøyer utenfor finsk sjøterritorium, jf. § 4 nr. 1. Loven får også anvendelse på de nevnte fartøyers finske redere samt utenlandske redere som driver handelssjøfart på finsk sjøterritorium, jf. § 4 nr. 2. Loven gjelder ikke for forsvarets fartøy.

«Fartygssäkerhetslagen» inneholder ingen bestemmelser om skipsførers eller rederiets ansvar for fartøyets sjødyktighet. Slike bestemmelser finnes i sjøloven.

Tilsynet med loven administreres i Finland av Sjöfartsverket. De nærmere reglene om når Sjöfartsverket kan utføre tilsyn og i hvilket omfang fremgår av lovens §§ 6 og 7. Kort sagt kan inspeksjon gjennomføres dersom fartøyet mangler nødvendige sertifikater og dokumenter, ved antagelse om at fartøyet ikke er sjødyktig eller dersom det for øvrig ikke oppfyller krav i loven eller i bestemmelser gitt i medhold av den eller bestemmelser som er bindende for Finland gjennom internasjonale avtaler. Sjöfartsverkets reaksjonsmidler er pålegg, innskrenkning i fartøyets drift eller av utrustning samt tilbakehold, jf. §§ 12 og 14.