3 Dagens pensjonsordninger for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer

3.1 Innledning

I dette kapitlet gis det en oversikt over regelverket for pensjonsordningene for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Stortingsrepresentantenes rett til tjenestepensjon er regulert i lov 12. juni 1981 nr. 61 om pensjonsordning for stortingsrepresentanter (heretter kalt stortingspensjonsloven). Loven er en videreføring av lov 15. desember 1950 nr. 10 som etablerte en egen pensjonsordning for stortingsrepresentanter fra 1. januar 1951. Regjeringsmedlemmenes rett til tjenestepensjon er regulert i lov 14. desember 1951 nr. 11 om pensjonsordning for statsråder (heretter kalt statsrådspensjonsloven). Pensjonsordningene yter alderspensjon, uførepensjon, enke- og enkemannspensjon og barnepensjon. Stortingspensjonsloven har også regler om ventegodtgjørelse.

Den någjeldende stortingspensjonsloven fra 1981 videreførte stort sett loven fra 1950. Retten til å ta ut alderspensjon ble imidlertid utvidet ved at man innførte den såkalte 75-årsregelen som åpner for rett til alderspensjon når summen av alder og tid på Stortinget er 75 år eller mer.

Stortingspensjonsloven og statsrådspensjonsloven ble sist endret ved lov 17. desember 2010 nr. 78. På samme måte som i folketrygden og de ordinære offentlige tjenestepensjonsordningene ble det innført levealdersjustering og ny regulering fra 1. januar 2011.

Visse sider ved stortingspensjonsordningen har vært gjenstand for vurdering i de senere år, blant annet har Riksrevisjonen i en rapport av 25. juni 2008 til Stortingets pensjonsstyre vurdert praktiseringen av pensjonsordningen. Videre har et utvalg nedsatt av Stortingets presidentskap (Kjønstadutvalget) som avga sin rapport 8. januar 2009 pekt på uklare forhold ved praktiseringen av 75-årsregelen, og tilrådd at regelverket blir gjort klarere.

3.2 Pensjonsordningen for stortingsrepresentanter

3.2.1 Omfang

Stortingspensjonsordningen omfatter stortingsrepresentanter og deres etterlatte, jf. stortingspensjonsloven § 1. Som stortingsrepresentant regnes også vararepresentanter for den tid de møter i Stortinget. Stortingsrepresentanter som også har vært regjeringsmedlemmer, kan i visse tilfeller få statsrådstid medregnet i stortingspensjonsordningen, se omtale av § 2 tredje ledd nedenfor. Ansvaret for praktiseringen av ordningen ble overført fra Stortinget til Statens pensjonskasse ved lov 6. mars 2009 nr. 15.

3.2.2 Alderspensjon

Det er et vilkår for å få rett til alderpensjon at vedkommende har minst 3 års opptjeningstid i ordningen. Dette følger av stortingspensjonsloven § 2 hvor det fremgår at en person som har deltatt i minst tre ordentlige Storting (dvs. stortingssesjoner) har rett til alderspensjon. Det er tilstrekkelig at vedkommende har fungert som representant i minst seks måneder i hver sesjon for at sesjonen skal regnes som ett års opptjeningstid. Det skal ikke gjøres fradrag for sykdom eller offentlig oppdrag eller annet fravær inntil en måned i samlingstiden.

For vararepresentanter som har deltatt i ulike sesjoner, beregnes opptjeningstiden etter § 2 andre ledd ved at funksjonstiden legges sammen slik at hver sjette måned regnes som deltakelse i en sesjon, dvs. gir ett års opptjeningstid i ordningen.

Dersom minstekravet til 3 års opptjeningstid for rett til pensjon ikke er oppfylt, kan opptjeningstiden på visse vilkår likevel gi pensjonsrett når en person har vært medlem i en offentlig tjenestepensjonsordning som omfattes av samordningsloven (lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser), herunder pensjonsordningen for statsråder. Det vises til omtale under punkt 3.5.2.

Full alderspensjon gis etter 12 års opptjeningstid (12 ordentlige Storting) og utgjør 66 prosent av pensjonsgrunnlaget, jf. § 4 andre ledd. Er opptjeningstiden kortere, skal pensjonen reduseres forholdsmessig. Når vervet fratres med rett til pensjon, er pensjonsgrunnlaget den årlige bruttogodtgjørelsen for stortingsrepresentanter som gjelder på fratredelsestidspunktet. Dersom vervet fratres uten rett til pensjon (oppsatt pensjonsrett), skal pensjonsgrunnlaget settes til årlig bruttogodtgjørelse på fratredelsestidspunktet og reguleres fram til pensjonen tas ut, se nedenfor. Bestemmelser om pensjonsgrunnlag ble innført i stortingspensjonsordningen ved lov 17. desember 2010 nr. 78 med virkning fra 1. januar 2011. For pensjoner som var under utbetaling per 1. januar 2011, ble det fastsatt et pensjonsgrunnlag ut fra gjeldende godtgjørelse per denne datoen. Pensjonsgrunnlag for dem som hadde fratrådt vervet før 1. januar 2011 uten å ta ut pensjon, ble fastsatt på tilsvarende måte.

Alderspensjonen skal samordnes med andre pensjoner og trygdeytelser pensjonisten har rett til og som omfattes av samordningsloven, blant annet pensjon fra andre offentlige tjenestepensjonsordninger og ytelser fra folketrygden, se nærmere omtale under punkt 3.5.

Pensjonsalderen i stortingspensjonsordningen er 65 år, jf. loven § 2 fjerde ledd første punktum. Alderspensjonen kan på visse vilkår tas ut før 65 år når summen av alder og opptjeningstid er 75 år (75-årsregelen), jf. loven § 2 fjerde ledd andre punktum. Den som for eksempel har 11 års opptjeningstid, vil kunne ta ut pensjonen fra fylte 64 år, og den som har 16 års opptjeningstid (4 stortingsperioder), vil kunne ta ut pensjonen allerede fra 59 år.

Personer som er innvalgt på Stortinget, kan bli utnevnt til medlem av regjeringen. For det tilfellet bestemmer stortingspensjonsloven § 2 tredje ledd:

”Den tid en stortingsrepresentant måtte ha vært medlem av Regjeringen medregnes bare som pensjonsgivende hvis tiden ikke også er pensjonsgivende etter lov om pensjonsordning for statsråder”.

I praksis blir all tid en tidligere stortingsrepresentant har vært medlem av regjeringen regnet som opptjeningstid ved anvendelsen av 75-årsregelen i stortingspensjonsloven. Dette gjelder uansett om vedkommende var valgt inn på Stortinget i tidsrommet som regjeringsmedlem. Tiden som regjeringsmedlem blir også regnet med ved beregningen av selve pensjonen når det tas ut pensjon etter 75-årsregelen. Når pensjonen tas ut etter fylte 65 år, regnes tid som regjeringsmedlem bare med i pensjonsberegningen dersom den ikke kvalifiserer for pensjon etter pensjonsordningen for statsråder. Etter Kjønstadutvalgets vurdering går praksisen som er fulgt ved medregning av statsrådstid i stortingspensjonsordningen lenger enn det som følger av en fortolkning av § 2 tredje ledd, se nedenfor under punkt 7.4.2.

Kjønstadutvalget anbefalte i sin rapport at dette spørsmålet ble utredet ved Stortingets konstitusjonelle kontor. Etter å ha vurdert spørsmålet konkluderte det konstitusjonelle kontoret at praksisen som har vært fulgt når det gjelder å likestille statsrådstid med stortingstid etter pensjonsordningen for stortingsrepresentanter, har et rettmessig, dvs. juridisk holdbart grunnlag, basert på sedvanerettsdannelse.

I tråd med dette fattet Stortingets presidentskap 29. januar 2009 følgende vedtak:

”1. Presidentskapet slutter seg til at de seks pensjonistene som er berørt av problemstillingen om hvorvidt regjeringstid skal medregnes som opptjeningstid etter 75-årsregelen, rettmessig har mottatt pensjon fra Pensjonsordningen for stortingsrepresentanter. De seks pensjonistene tilskrives i samsvar med det fremlagte utkast.

2. Den praksis som har vært fulgt, opprettholdes for fremtidige tilsvarende søknader så lenge lovgrunnlaget ikke blir endret.”

Retten til å ta ut pensjon etter 75-årsregelen gjelder ikke dersom vedkommende har eller får tilsvarende inntektsgivende arbeid, jf. loven § 2 fjerde ledd tredje punktum. Det er en fast praksis at begrensningen inntreffer når arbeidsinntekten minst er lik full alderspensjon. Dersom inntekten overstiger grensen, faller pensjonen bort i sin helhet. Full årlig pensjon er 495 594 kroner fra 1. mai 2011. Dette er dermed et fribeløp som pensjonisten kan tjene uten at pensjonen berøres. Det får stor effekt å overstige fribeløpet, selv med et lite beløp. Hvilke inntekter som skal regnes med, får dermed stor betydning.

Det er bare inntekter som vedkommende faktisk har, som skal regnes med. Det er dermed vid adgang til å kombinere arbeid og pensjon så lenge inntekten ikke overstiger grensen. Vilkåret om at man ikke kan ha tilsvarende inntektsgivende arbeid, reiser flere tolkningsspørsmål som ikke er avklart i lovteksten eller forarbeidene, se omtale under punkt 7.4.3 nedenfor.

Det kan ikke gis pensjon til den som fortsatt er medlem av Stortinget eller Regjeringen, eller er tilsatt i offentlig eller kommunal tjeneste i hovedstilling. Denne bortfallsregelen gjelder generelt ved uttak av alderspensjon. Spørsmålet om hva som skal regnes som hovedstilling, er omtalt av Kjønstadutvalget. I praksis har en stillingsandel på rundt 2/3 blitt regnet som hovedstilling. Vi viser til nærmere drøfting under punkt 7.6.

Reglene om beregning og regulering av pensjonene ble fra 1. januar 2011 tilpasset endringene i folketrygdens alderspensjon og ordinære offentlige tjenestepensjoner, jf. lov 17. desember 2010 nr. 78, Prop. 19 L (2010–2011) og Innst. 146 L (2010–2011). Det ble blant annet innført levealdersjustering av pensjonene og ny regulering. Tidligere ble alderspensjonene utmålt som en andel av den til enhver tid gjeldende godtgjørelsen for stortingsrepresentanter. Dette innebar at pensjonene ble regulert med lønnsveksten for stortingsrepresentantene.

Regler om levealdersjustering og en individuell garanti for opptjente rettigheter som omfatter årskull til om med 1958-kullet, tilsvarer reglene som gjelder for ordinære offentlige tjenestepensjonsordninger, jf. loven §§ 4 a og 4 b. Levealdersjustering innebærer at den enkeltes pensjon ved en gitt uttaksalder blir justert for endringer i befolkningens levealder. Det følger av § 4 a at alderspensjonen til stortingsrepresentanter skal levealdersjusteres ved at den divideres på et forholdstall. Forholdstallet fastsettes av Arbeids- og velferdsdirektoratet for årskull fra og med 1943-kullet, jf. folketrygdloven §§ 19-6 og 19-7. Forholdstallene for et gitt årskull fastsettes i utgangspunktet på grunnlag av dødelighetsstatistikk for eldre årskull. Levealdersjusteringen fases imidlertid gradvis inn slik at årskullene 1943-1949 i praksis skjermes for den fulle effekten av levealdersjusteringen. Skjermingen får deretter gradvis mindre effekt for årskullene 1950-1958. Skjermingen gjennomføres ved at forholdstallene fastsettes slik at veksten i forholdstallene fra et årskull til et annet begrenses. Levealdersjusteringen skjer tidligst fra 67 år, uansett om alderspensjonen er tatt ut tidligere. Tilsvarende er det først fra 67 år at det foretas samordning med alderspensjon fra folketrygden. Også samordningsfradragene skal divideres på det aktuelle forholdstallet etter reglene i samordningsloven § 24 nr.1. Dersom pensjonen først tas ut etter fylte 67 år, vil dette kompensere for levealdersjusteringen, jf. reglene i § 4 a fjerde ledd.

Bestemmelsene om levealdersjustering gjennomføres for årskull fra og med 1943-kullet. De nye opptjenings- og beregningsreglene i folketrygden, som innføres gradvis fra og med 1954-årskullet, vil kreve ytterligere tilpasninger i blant annet samordningsregelverket.

Etter § 4 b skal de som 1. januar 2011 hadde 15 år eller mindre igjen til fylte 67 år, dvs. årskull til og med 1958-kullet, ha et garantert pensjonsnivå. Garantien anvendes tidligst ved 67 år, dvs. den alderen pensjonen skal levealdersjusteres og samordnes med folketrygden. Garantien sikrer at samlet pensjon etter levealdersjustering og samordning er 66 prosent av pensjonsgrunnlaget ved full opptjeningstid, dvs. 12 år. For stortingsrepresentanter som har mindre enn 12 års opptjeningstid, utgjør det garanterte pensjonsnivået et forholdsmessig beløp. Dersom samlet pensjon kommer under det garanterte nivået, skal det utbetales et garantitillegg slik at samlet pensjon kommer opp på det garanterte nivået.

Levealdersjustering av offentlig tjenestepensjon og tilpasning til fleksibel alderspensjon fra folketrygden er nærmere beskrevet i Prop. 107 L (2009–2010) kapittel 4. For stortingspensjonsordningen vises det dessuten til Prop.19 L (2010–2011) punkt 6.3.

Dersom pensjonisten forsørger barn under 18 år, gis det barnetillegg på 10 prosent av pensjonen etter levealdersjustering for hvert barn. Alderspensjonen med barnetillegg må likevel ikke overstige 90 prosent av pensjonsgrunnlaget etter levealdersjustering når pensjonen er beregnet av full tjenestetid. Begrensningen reduseres tilsvarende dersom pensjonen er beregnet etter redusert tjenestetid. Maksimalgrensen på 90 prosent ble innført fra 1. januar 2011 og svarer til maksimalgrensen i lov om Statens pensjonskasse.

3.2.3 Uførepensjon

Rett til uførepensjon etter stortingspensjonsloven § 5 har den som fyller vilkårene om opptjeningstid for rett til alderspensjon. I tillegg kreves det at vilkårene for å få uførepensjon fra folketrygden er oppfylt.

Uførepensjonen beregnes som alderspensjon for stortingsrepresentanter, men slik at pensjonen ikke skal levealdersjusteres, se loven § 5 andre ledd. Fast representant som blir ufør i valgperioden, får pensjonen beregnet på grunnlag av det antall Storting vedkommende ville deltatt i dersom han eller hun hadde fortsatt som fast representant inntil oppnådd pensjonsalder. Det samme gjelder for vararepresentant som blir ufør under sin funksjonstid og har deltatt i Stortinget sammenhengende i minst seks måneder.

Tidligere representanter som har 3 års opptjening i pensjonsordningen, har en oppsatt pensjonsrett. Pensjonen beregnes på grunnlag av et oppregulert pensjonsgrunnlag fra tiden som stortingsrepresentant og opptjeningstiden i ordningen.

Uførepensjon går over til å bli alderspensjon når vilkårene for å få alderspensjon er oppfylt.

3.2.4 Etterlattepensjon

Etter stortingspensjonsloven § 6 gis det enke- og enkemannspensjon og barnepensjon etter reglene i lov om Statens pensjonskasse. Etter denne loven er etterlattepensjonene som utgangspunkt netto pensjonsytelser som ikke skal samordnes med ytelser fra folketrygden. Enke- og enkemannspensjonen utgjør ni prosent av avdødes pensjonsgrunnlag ved full opptjeningstid. Dette gjelder for etterlatte etter dem som ble medlemmer i Statens pensjonskasse 1. juli 2000 og senere. Det gjelder også i hovedsak når gjenlevende er født 1. juli 1950 eller senere.

Etterlatte etter dem som ble medlemmer i Statens pensjonskasse før 1. juli 2000, får en inntektsprøvd bruttopensjon når gjenlevende er født før 1. juli 1950. Pensjonen skal samordnes etter reglene i samordningsloven. Pensjonen utgjør før samordning 39,6 prosent av avdødes pensjonsgrunnlag ved full opptjeningstid og skal prøves mot den gjenlevendes faktiske eller forventede arbeidsinntekt og eventuell egen tjenestepensjon.

En særskilt gruppe etterlatte får bruttoberegnet etterlattepensjon (39,6 prosent av avdødes pensjonsgrunnlag) uten inntektsprøving. Det gjelder når gjenlevende er født før 1. januar 1955, og den avdøde ble medlem av Statens pensjonskasse første gang før 1. oktober 1976, og ekteskapet er inngått før 1. januar 2010.

Disse reglene i Statens pensjonskasse gjelder tilsvarende for stortingsrepresentanter som er omfattet av stortingspensjonsordningen. Etter stortingspensjonsloven gjelder imidlertid gunstigere opptjeningsregler. Det gis full etterlattepensjon når avdøde hadde en opptjeningstid på minst 12 år. Er opptjeningstiden kortere, skal pensjonen avkortes forholdsmessig. For representanter som dør mens de er innvalgt på Stortinget, skal pensjonen beregnes etter full tjenestetid.

Enke- og enkemannspensjonene er livsvarige, men opphører ved inngåelse av nytt ekteskap.

Barnepensjon er en nettoytelse og utgjør 15 prosent av avdødes pensjonsgrunnlag ved full opptjeningstid. Barnepensjon utbetales til barnet fyller 20 år.

3.2.5 Ventegodtgjørelse

Stortingsrepresentanter som fratrer vervet uten å gå over i ny stilling og uten å fylle vilkårene for rett til alderspensjon etter stortingspensjonsloven § 2 eller uførepensjon etter § 5, vil kunne tilstås ventegodtgjørelse etter § 7 dersom aldersmessige aller andre hensyn tilsier det. Dagens ordning ble innført ved lov 4. juli 2003 nr. 71, og erstattet ventelønn. Forarbeider til lovendringen er dokument nr. 17 (2002–2003) og Innst. O. nr. 129 (2002–2003) fra Stortingets presidentskap. Ordningen med ventegodtgjørelse er ment å være en førtidspensjonsordning for representanter som faller ut av Stortinget uten å gjenoppta sitt tidligere yrke. Det beror på en konkret skjønnsmessig vurdering om ventegodtgjørelse skal tilstås. Godtgjørelsen kan tilstås med et beløp som ikke overstiger den alderspensjonen vedkommende ville vært berettiget til på grunnlag av opptjeningstiden i pensjonsordningen. I spesielle tilfeller kan Stortingets presidentskap tilstå høyere godtgjørelse opp til full alderspensjon. Saker om ventegodtgjørelse behandles av Stortingets presidentskap.

3.3 Pensjonsordningen for statsråder

3.3.1 Omfang

Statsrådspensjonsloven omfatter statsminister, statsråder og deres etterlatte, jf. loven § 1. Statens pensjonskasse administrerer pensjonsordningen.

3.3.2 Alderspensjon

En person som har vært regjeringsmedlem i minst 3 år, har rett til alderspensjon, jf. statsrådspensjonsloven § 2. Dersom et regjeringsmedlem mottar etterlønn, skal tiden regnes som pensjonsgivende. Også tid et regjeringsmedlem er ilagt karantene før overgang til ny stilling regnes som pensjonsgivende. Den som har vært regjeringsmedlem uten å fylle minstekravet på 3 år, kan likevel få rett til alderspensjon fra ordningen dersom han eller hun har vært medlem i en offentlig tjenestepensjonsordning som omfattes av samordningsloven, herunder pensjonsordningen for stortingsrepresentanter. Det vises til omtale under punkt 3.5.2.

Pensjonen beregnes etter fastsatte prosentsatser av pensjonsgrunnlaget. Når stillingen som statsråd fratres med rett til pensjon, er pensjonsgrunnlaget den fastsatte årlige bruttogodtgjørelsen. Fratres stillingen tidligere, er pensjonsgrunnlaget den årlige bruttogodtgjørelsen på fratredelsestidspunktet. Pensjonsgrunnlaget vil da bli regulert fram til pensjonen tas ut, se punkt 3.4. For pensjoner som er under utbetaling 1. januar 2011, svarer pensjonsgrunnlaget 1. januar 2011 til den årlige fastsatte bruttogodtgjørelsen på dette tidspunktet. Pensjonsgrunnlaget for dem som hadde fratrådt vervet før 1. januar 2011 uten å ta ut pensjon, ble fastsatt på tilsvarende måte.

Pensjonen utgjør 42 prosent av pensjonsgrunnlaget ved 3 års opptjeningstid. For hvert år utover 3 år økes prosentsatsen med fem prosentpoeng. Full alderspensjon oppnås etter seks års opptjeningstid, og utgjør 57 prosent av pensjonsgrunnlaget. Alderspensjonen (bruttopensjonen) skal etter bestemmelser i samordningsloven samordnes med eventuelle andre offentlige tjenestepensjoner en har rett til og ytelser fra folketrygden. Se nærmere omtale under punkt 3.5.

Pensjonsalderen i ordningen er 65 år. Det kan ikke ytes alderspensjon så lenge vedkommende er medlem av regjeringen eller Stortinget eller er tilsatt i offentlig eller kommunal tjeneste i hovedstilling. Det samme gjelder når vedkommende har heltidsstilling som kommunalt ombud.

I pensjonsordningen for regjeringsmedlemmer er det ikke noen 75-årsregel som gir rett til uttak av pensjon før fylte 65 år. Det er heller ingen ordning med ventegodtgjørelse.

På samme måte som i pensjonsordningen for stortingsrepresentanter, er det innført regler om levealdersjustering og garantert pensjonsnivå. Levealdersjustering innebærer at den enkeltes pensjon ved en gitt uttaksalder blir justert for endringer i befolkningens levealder. Levealdersjusteringen skjer tidligst fra 67 år. En individuell garanti gjelder for dem som 1. januar 2011 hadde 15 år eller mindre igjen til fylte 67 år, dvs. årskull til og med 1958-kullet, jfr. § 3b første ledd. Garantien anvendes tidligst ved 67 år når pensjonen skal levealdersjusteres og samordnes med folketrygden. Den sikrer at samlet pensjon etter levealdersjustering og samordning utgjør 42 prosent av pensjonsgrunnlaget ved 3 års tjenestetid. For hvert tjenesteår utover 3, til og med 6 tjenesteår, økes nevnte prosentsats med 5. Dersom samlet pensjon kommer under det garanterte nivået, skal det utbetales et garantitillegg slik at samlet pensjon kommer opp på det garanterte nivået.

Levealdersjustering av offentlig tjenestepensjon og tilpasning til fleksibel alderspensjon fra folketrygden er nærmere beskrevet i Prop. 107 L (2009–2010) kapittel 4. For statsrådspensjonsordningen vises det til Prop.19 L (2010–2011) punkt 7.2.

Dersom pensjonisten forsørger barn under 18 år, gis det barnetillegg på 10 prosent av pensjonen etter levealdersjustering for hvert barn. Alderspensjonen med barnetillegg må likevel ikke overstige 90 prosent av pensjonsgrunnlaget etter levealdersjustering når pensjonen er beregnet av full tjenestetid. Begrensningen reduseres tilsvarende dersom pensjonen er beregnet etter redusert tjenestetid. Tillegget ytes til og med den måned hvori barnet fyller 18 år, eller i tilfelle ut måneden etter barnets død.

3.3.3 Uførepensjon

Den som er ufør på grunn av sykdom eller skade, har rett til uførepensjon fra statsrådspensjonsordningen. Vilkårene for å fastslå uførhet følger reglene i lov om Statens pensjonskasse. For personer som sitter i regjeringen når rett til uførepensjon inntrer, og har en tjenestetid på 3 år eller mindre, beregnes uførepensjonen som en alderspensjon etter 3 års opptjeningstid. Det vil si at uførepensjonen utgjør 42 prosent av pensjonsgrunnlaget for regjeringsmedlemmer. Er tjenestetiden lengre enn 3 år, øker pensjonsprosenten som for alderspensjon. Det vil si at heller ikke uførepensjon gis for mer enn seks år, og den utgjør da 57 prosent av pensjonsgrunnlaget for regjeringsmedlemmer. Har vedkommende fratrådt før han eller hun blir ufør, skal uførepensjonen beregnes som den alderspensjon en vil få rett til. Pensjonen levealdersjusteres ikke slik alderspensjonen gjør. Den samordnes med blant annet folketrygdens ytelser etter reglene i lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser.

Uførepensjonen går over til alderpensjon ved oppnådd pensjonsalder.

3.3.4 Etterlattepensjon

Gjenlevende ektefelle og barn har rett til etterlattepensjon etter loven § 4. Som i stortingspensjonsordningen ytes det både netto- og bruttoberegnede pensjoner. Avgrensningen følger lov om Statens pensjonskasse, se nærmere omtale under punkt 3.2.4.

Reglene for utmåling av etterlattepensjon i statsrådspensjonsordningen er tilpasset at ordningen ikke yter en alderspensjon på 66 prosent av pensjonsgrunnlaget, som i Statens pensjonskasse. Nettoberegnet etterlattepensjon utgjør ni prosent av pensjonsgrunnlaget multiplisert med en faktor som utgjør forholdet mellom pensjonsprosenten og full pensjonsprosent (57 prosent).

Bruttoberegnet etterlattepensjon er 60 prosent av alderspensjonen som avdøde mottok, eller 60 prosent av en oppsatt alderspensjon. Pensjonen samordnes med annen tjenestepensjon og pensjon fra folketrygden etter reglene i samordningsloven. Pensjon etter bruttoordningen skal som utgangspunkt inntektsprøves mot den gjenlevendes faktiske eller forventede arbeidsinntekt og eventuell egen tjenestepensjon. Tilsvarende som i stortingsordningen, får en gruppe etterlatte bruttopensjoner som ikke inntektsprøves, se punkt 3.2.4.

Etterlattepensjonene er livsvarige, men opphører ved inngåelse av nytt ekteskap.

Barnepensjon er en nettoytelse og utgjør 15 prosent av avdødes pensjonsgrunnlag multiplisert med den samme faktoren som benyttes for å beregne etterlattepensjon. Barnepensjon utbetales til barnet fyller 20 år.

3.4 Regulering av pensjon og pensjonsgrunnlag

Bestemmelser om regulering av pensjon og pensjonsgrunnlag er fra 1. januar 2011 tilpasset reglene i folketrygden og de ordinære offentlige tjenestepensjonsordningene, se stortingspensjonsloven § 4c og statsrådspensjonsloven § 3c. Reguleringen skjer årlig fra 1. mai ved å benytte de reguleringsfaktorene Kongen fastsetter etter folketrygdloven § 19-14 åttende ledd.

Regulering av alderspensjoner under utbetaling skjer gjennom at pensjonsgrunnlaget reguleres i samsvar med lønnsveksten og deretter fratrekkes 0,75 prosent. Fratrekket på 0,75 prosent settes ned forholdsmessig ved første regulering dersom pensjonen er tatt ut i månedene juni til april.

Pensjonsgrunnlaget for uføre- og etterlattepensjoner under utbetaling reguleres i samsvar med lønnsveksten. Etter fylte 67 år reguleres pensjonsgrunnlaget for etterlattepensjonene som for alderspensjon, dvs. i samsvar med lønnsvesten og fratrekkes 0,75 prosent. Barnepensjoner reguleres med lønnsveksten.

På tilsvarende måte som for personer som har tatt ut alderspensjon fra en ordinær offentlig tjenestepensjon før 67 år, dvs. fra en særaldersgrense, får personer som mottar stortingspensjon eller statsrådspensjon omregnet pensjonsgrunnlaget fra måneden etter de fylte 67 år. Pensjonsgrunnlaget reguleres med lønnsveksten fra uttakstidspunktet og fram til omregningstidspunktet.

De som fratrer vervet som stortingsrepresentant eller stillingen som statsråd uten at det ytes pensjon, får fastsatt et pensjonsgrunnlag etter godtgjørelsen på fratredelsestidspunktet. På samme måte som for personer som har såkalt oppsatt pensjonsrett fra de ordinære offentlige tjenestepensjonsordningene, skal pensjonsgrunnlaget reguleres med lønnsveksten fram til tidspunktet det ytes pensjon.

3.5 Samordning

3.5.1 Innledning

Samordningsreglene bestemmer hvordan forskjellige pensjons- og trygdeytelser skal koordineres og tilpasses hverandre. De viktigste bestemmelsene finnes i samordningsloven (lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser), men det finnes også bestemmelser i regelverket for pensjonsordningene. Det er samordning etter samordningsloven som omtales her. Denne loven omfatter ytelser fra folketrygden, personskadetrygdene, de offentlige tjenestepensjonsordningene og ordninger som yter avtalefestet pensjon. Pensjoner fra private tjenestepensjonsordninger er såkalte nettoordninger og faller utenfor samordningsloven. Dersom en person har opptjent rett til både privat og offentlig tjenestepensjon, beregnes pensjonene uavhengig av hverandre. Ytelser fra personskadetrygdene (krigspensjon og pensjon etter loven om yrkesskadetrygd fra 1958 eller tidligere ulykkestrygdlovgivning) omfattes av samordningsloven. Disse lovene gjelder ytelser ved personskader som fant sted for mange år tilbake. Samordning med personskadetrygdene omtales ikke her.

Pensjonsordningene for stortingsrepresentanter og statsråder er offentlige tjenestepensjonsordninger. Samordningsloven har en bestemmelse som koordinerer retten til pensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger når bestemmelsene om minste opptjeningstid ikke er oppfylt, se punkt 3.5.2. Samordningsloven har dessuten bestemmelser om hvordan pensjonene fra flere offentlige tjenestepensjonsordninger skal samordnes innbyrdes, og hvordan slike pensjoner skal samordnes med pensjon fra folketrygden og avtalefestet pensjon. En oversikt over hovedprinsippene i denne samordningen gis i punkt 3.5.3.

3.5.2 Sammenlegging av opptjeningstid

Tjenestepensjonsordningene som omfattes av samordningsloven har krav om minste opptjeningstid (tjenestetid) for å få rett til pensjon. I stortingspensjonsordningen og statsrådspensjonsordningen er minstekravet 3 år. I de ordinære offentlige tjenestepensjonsordningene kreves det minst 3 års opptjening for å få pensjonsrett dersom en slutter før pensjonsalderen.

En person kan ha vært medlem av flere tjenestepensjonsordninger uten å fylle minstekravet til opptjeningstid i én eller flere av dem. I verste fall kan en risikere å bli stående uten rett til tjenestepensjon. For å motvirke slike resultater bestemmer samordningsloven § 6 at en person som ikke fyller minstekravet til opptjeningstid i en tjenestepensjonsordning, likevel kan få rett til alderspensjon fra ordningen ved å legge sammen opptjeningstiden med opptjeningstid i andre tjenestepensjonsordninger som går inn under samordningsloven, og der en har

”nådd den fastsatte pensjonsalderen for rett til pensjon, eller hvor vedkommende oppebærer pensjon fra en lavere alder.”

For å kunne få alderspensjon fra en tjenestepensjonsordning gjennom å legge sammen opptjeningstid kreves det at

• opptjeningstiden i tjenestepensjonsordningen er minst 1/10 av full opptjeningstid, og at

• summen av opptjeningstid i de aktuelle tjenestepensjonsordningene er høy nok til at minstekravet til opptjeningstid i tjenestepensjonsordningen er oppfylt.

Pensjonen beregnes på grunnlag av opptjeningstiden i ordningen. Bestemmelsen om sammenlegging av opptjeningstid har bare betydning for selve retten til å få alderspensjon. I stortingspensjonsordningen og statsrådspensjonsordningen er minstekravet til opptjeningstid 3 år, men det gis full pensjon etter opptjeningstid på henholdsvis 12 år og 6 år. Dette innebærer at kravet om å ha minst 1/10 av full opptjeningstid er henholdsvis 1,2 og 0,6 år.

For eksempel vil en person som har vært statsråd i 2 år, ikke fylle minstekravet til opptjeningstid i statsrådspensjonsordningen (3 år). Dersom vedkommende arbeider i Staten til fylte 67 år, og tar ut alderspensjon fra Statens pensjonskasse, vil sammenleggingsbestemmelsen komme til anvendelse og utløse rett til pensjon fra statsrådspensjonsordningen fra samme alder. Pensjonsalderen i statsrådspensjonsordningen er 65 år, men sammenlegging vil først kunne skje fra 67 år når vedkommende pensjonerer seg i staten. Dersom den tidligere statsråden har hatt en stilling i staten med særaldersgrense 60 år (for eksempel som polititjenestemann), vil han allerede motta alderspensjon fra Statens pensjonskasse ved oppnådd pensjonsalder i statsrådspensjonsordningen, og få pensjon derfra fra 65 år. Alderspensjonen fra de to tjenestepensjonsordningene vil bli beregnet etter tjenestetiden i hver ordning og deretter samordnet innbyrdes, se punkt 3.5.3.

Når en person har vært både statsråd og stortingsrepresentant, kommer sammenleggingsbestemmelsen til anvendelse fra 65 år forutsatt at de øvrige vilkårene for å få pensjon er oppfylt, for eksempel at vedkommende ikke er i fullt arbeid i det offentlige. To år på Stortinget som blir avløst av to år som statsråd, vil gi pensjon fra begge ordningene fra 65 år beregnet etter opptjeningstiden i hver ordning.

3.5.3 Hovedprinsipper for samordning

Samordningsloven har regler om hvor mye samlet pensjon en person kan få samtidig fra to eller flere pensjonsordninger som går inn under samordningsloven. Reglene er dels utformet som takregler, det vil si at det settes et tak (pensjonsmaksimum) for hvor stor samlet pensjonsutbetaling fra flere pensjonsordninger skal være, dels som fradragsregler. Det siste gjelder for samordning med ytelser fra folketrygden der det skal beregnes samordningsfradrag for de forskjellige delene av folketrygden (grunnpensjon, tilleggspensjon osv.). Folketrygden omfatter hele befolkningen og ligger ”i bunnen” av pensjons- og trygdesystemet. Samordningsreglene er derfor utformet slik at pensjon fra folketrygden gis uten reduksjon når pensjonisten også har andre samordningspliktige pensjoner.

Dersom en person har pensjon fra flere offentlige tjenestepensjonsordninger, skal tjenestepensjonene først samordnes innbyrdes. Deretter samordnes tjenestepensjonene med andre pensjoner eller trygder som pensjonisten har og som omfattes av samordningsloven, herunder ytelser fra folketrygden. Reglene om samordning av flere tjenestepensjoner har i dag begrenset betydning fordi de fleste tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor er omfattet av en avtale om overføring av pensjonsrettigheter. Overføringsavtalen innebærer blant annet at det bare ytes pensjon fra én tjenestepensjonsordning innenfor avtalesystemet. Utgiftene fordeles etter et internt oppgjør. Pensjonsordningene for stortingsrepresentanter og statsråder omfattes imidlertid ikke av overføringsavtalen. Det vil si at reglene om samordning av pensjon fra flere tjenestepensjonsordninger kommer til anvendelse når en pensjonist har tjenestepensjon fra minst en av disse ordningene.

Etter samordningsloven er taket (pensjonsmaksimum) normalt fullt opptjent pensjon i den tjenestepensjonsordningen opptjeningen ble avsluttet i (siste ordning). Den pensjonen som er tjent opp først skal gis uten reduksjon. Dersom samlet tjenestepensjon overstiger pensjonsmaksimum, skal utbetalingen fra siste ordning reduseres med det overskytende beløpet. Dersom tidligere opptjent pensjon er større (av bedre kvalitet) enn om den var opptjent i siste ordning, skal differansen holdes utenfor samordningen.

For stortingspensjonsordningen og statsrådspensjonsordningen er det gitt særregler om samordningen ved forskrift. For det første skal disse pensjonsordningene alltid regnes som siste ordning ved samordning med pensjon fra andre tjenestepensjonsordninger. Det innebærer at det er pensjon fra disse ordningene som skal reduseres dersom samlet pensjon overstiger pensjonsmaksimum. Dersom en person har pensjon fra begge ordningene, skal statsrådspensjonsordningen regnes som siste ordning. For det andre skal pensjonsmaksimum fastsettes til høyeste pensjon i Statens pensjonskasse eller en annen pensjonsordning pensjonisten var medlem av. I praksis innebærer dette at pensjonsmaksimum ved samordning av pensjon fra stortingspensjonsordningen er 66 prosent av tolv ganger folketrygdens grunnbeløp, som er høyeste pensjon i Statens pensjonskasse. For statsrådspensjonsordningen er pensjonsmaksimum en fullt opptjent pensjon fra statsrådspensjonsordningen. Dersom samlet offentlig tjenestepensjon overstiger pensjonsmaksimum, reduseres pensjonen fra stortingspensjonsordningen, eventuelt statsrådspensjonsordningen, med det overskytende beløpet.

Reglene om samordning av pensjoner fra flere offentlige tjenestepensjonsordninger gjelder både for alderspensjoner, uførepensjoner og etterlattepensjoner.

Som nevnt over foretas samordningen av pensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger med pensjon fra folketrygden ved at det gjøres samordningsfradrag i tjenestepensjonen. Det innebærer at det er de offentlige tjenestepensjonene, herunder pensjoner fra stortingspensjonsordningen og statsrådspensjonsordningen, som i hovedsak bestemmer pensjonsnivået. I utgangspunktet gjelder samme regler for alderspensjon og uførepensjon. Først beregnes brutto tjenestepensjon under hensyn til blant annet tjenestetid og pensjonsgrad. Som hovedregel skal det gjøres fradrag i tjenestepensjonen for hele tilleggspensjonen/særtillegget fra folketrygden. Det gjelder likevel flere unntak fra hovedregelen. Fradraget for grunnpensjonen utgjør 75 prosent av grunnbeløpet i folketrygden (G), mens faktisk grunnpensjon er minst 85 prosent av grunnbeløpet. Dagens regler innebærer dermed at pensjonisten er garantert en samlet pensjon som er høyere enn det brutto tjenestepensjon utgjør før samordning (de såkalte samordningsfordelene).

Reglene om samordning med alderspensjon fra folketrygden er fra 1. januar 2011 tilpasset innføringen av bl.a. fleksibel alderspensjon og levealdersjustering i folketrygden. Det er blant annet bestemt at samordningsfradragene i offentlig tjenestepensjon for alderspensjon fra folketrygden skal levealdersjusteres ved å benytte forholdstallene som fastsettes i folketrygden. Samordningen skal tidligst skje fra 67 år. Dette gjelder også for tjenestepensjoner med lavere pensjonsalder enn 67 år. Når alderspensjonen fra folketrygden tas ut før 67 år, skal samordningen skje som om folketrygden ble tatt ut ved 67 år. Det samme prinsippet gjelder etter 67 år dersom folketrygden tas ut før tjenestepensjonen. Samordningen skje som om folketrygden ble tatt ut samtidig med tjenestepensjonen.

Avtalefestet pensjon omfattes også av samordningsloven. Avtalefestet pensjon i offentlig sektor som ytes før 65 år, samordnes som pensjon fra folketrygden, det vil i praksis si som uførepensjon. Det samme gjelder gammel avtalefestet pensjon i privat sektor (dvs. etter overgangsordningen i AFP-tilskottsloven kapittel 4). Fra 65 år regnes avtalefestet pensjon i offentlig sektor som pensjon fra en tjenestepensjonsordning ved samordningen. Offentlig tjenestepensjon skal tidligst samordnes med ny avtalefestet pensjon i privat sektor (dvs. etter AFP-tilskottsloven kapittel 2, jf. kapittel 3) fra 67 år. Er det tatt ut avtalefestet pensjon tidligere, foretas samordningen som om pensjonen var tatt ut ved 67 år. Det er gitt overgangsregler som begrenser fradragene for årskull født før 1963.

Fordi alderspensjon fra folketrygden som hovedregel skal reguleres med lønnsveksten og deretter fratrekkes 0,75 prosent, er det bestemt i samordningsloven at også samordningsfradrag for alderspensjon fra folketrygden og ny AFP skal reguleres på denne måten.

Etterlattepensjoner (pensjoner til gjenlevende ektefelle og barn) fra de offentlige tjenestepensjonsordningene som ytes som nettopensjoner, utbetales uten noen form for samordning, bortsett fra de tilfellene der det foreligger rett til etterlattepensjon fra flere offentlige tjenestepensjonsordninger. Avhengig av den gjenlevendes alder og når den avdøde ble medlem i tjenestepensjonsordningen, ytes det fortsatt samordningspliktige bruttopensjoner fra tjenestepensjonsordningene til gjenlevende ektefeller. Samordningen med folketrygden foretas etter noe forskjellige regler alt ettersom det dreier seg om en pensjon som skal behovsprøves mot arbeidsinntekt eller ikke.

For øvrig omfattes flere av de offentlige tjenestepensjonsordningene, blant annet stortingspensjonsordningen og statsrådspensjonsordningen, av en forskrift som innebærer at en person som setter fram krav om ytelser fra ordningen, også må sette fram krav om tilsvarende ytelser fra folketrygden. Dersom alderspensjonen fra tjenestepensjonsordningen kan tas ut før 67 år, gjelder dette kravet først når pensjonisten fyller 67 år.