12 Endring av gebyrhjemmelen for tilsynsmyndigheten

12.1 Gjeldende rett

Jernbaneloven § 14 gir hjemmel til å fastsette forskrift om gebyr for å

• gjennomføre kontrolltiltak etter loven, eller

• for behandling av søknad etter loven.

Etter ordlyden innebærer dette at aktiviteter som ikke kan anses å være gjennomføring av kontrolltiltak eller behandling av søknad ikke kan gebyrlegges.

I de spesielle motivene til § 12 (nå § 14) i Ot.prp. nr. 63 (1992–1993) Om lov om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven), framgår det blant annet at «slik bestemmelsen i dag er utformet kan det indikere at det bare er tilsynsutgiftene som kan kreves dekket. Dette er imidlertid ikke tilfelle, da bestemmelsen også er ment å dekke den totale drift av tilsynsmyndigheten, jf. ordningen med Taubanetilsynet som har tilsyn og gir driftstillatelse til bl.a. kabelbane med hjemmel i nevnte bestemmelse».

12.2 Forslaget i høringsnotatet

Jernbaneloven har i dag ingen bestemmelse som gir departementet tilstrekkelig adgang til å kreve inn gebyr. Jernbaneloven mangler også bestemmelser om gebyr og sektoravgifter som ivaretar de føringene som framgår av Finansdepartementets rundskriv «Bestemmelser om statlig gebyr- og avgiftsfinansiering» (R-112/15).

Rundskrivet gir føringer for hva som bør framgå av selve lovgrunnlaget ved etablering av en statlig avgifts- og gebyrfinansiering. Det bør framgå om ordningen gjelder gebyr eller sektoravgift, hva som gebyr- eller avgiftsbelegges, hvem som kan fastsette og endre satser, inntektskrav til ordningen og hvordan inntektene skal anvendes. Videre heter det at loven også bør inneholde fullmakter til å gi utfyllende bestemmelser om hva som er gjenstand for betalingsplikten, hva som er beregningsgrunnlaget og hvem som er ansvarlig for regelverk, innkreving og kontroll. I tillegg framgår det at regler om administrative reaksjoner eller straff bør framgå av loven eller forskriften.

Departementet foreslo at hva som kan gebyr- og avgiftsbelegges ble knyttet til tilsynsbegrepet. Tilsynsbegrepet skal her forstås i vid forstand som et fellesbegrep for all aktivitet eller virkemiddelbruk som iverksettes for å følge opp lovverkets intensjon, se St. meld. nr. 17 (2002–2003) Tilsynsmeldingen, Om statlig tilsyn, s. 22. Det ble foreslått at alle kostnader som oppstår i forbindelse med tilsyn kan inngå i beregningsgrunnlaget. Aktiviteter kan for eksempel være dokumentgjennomgang, planlegging av tilsynsarbeidet, stedlig tilsyn, registerføring, oppfølging av uønskede hendelser, behandling av søknader om tillatelser og oppfølging av disse. Regelverksutvikling, internasjonalt samarbeid mv. er primært knyttet til samfunnets interesser, og ressursbruken er ikke knyttet til virksomhetenes behov. Dette burde derfor ikke inngå i beregningsgrunnlaget.

Når det gjelder hvem som kan fastsette og endre gebyrsatsene, ble det foreslått at Samferdselsdepartementet fastsetter og endrer disse.

Departementet fant det dessuten ønskelig at det presiseres at departementet i forskrift kan fastsette en generell avgift som skal dekke tilsyns kostnadene til tilsynsmyndigheten, dersom det ikke anses hensiktsmessig å pålegge den enkelte virksomhet gebyr direkte. Tilsvarende bestemmelse er tatt inn i taubaneloven.

Føringen i rundskriv R-112/15 om at inntekts kravet i ordningen bør framgå av lovgrunnlaget ble ansett ivaretatt ved at det i loven ble foreslått en bestemmelse som tydelig sier at inntektene ikke skal overstige kostnadene. Føringen om at loven bør si noe om hvordan inntektene skal anvendes, foreslås ivaretatt ved at det tas inn en bestemmelse om at inntektene tilfaller statskassen. Som bruttobudsjettert virksomhet vil det være naturlig at inntektene går via tilsynsmyndighetens inntektskapittel 4354, og tilfaller statskassen.

Videre foreslo Samferdselsdepartementet at det i forskrift kunne gis utfyllende bestemmelser om gebyrene og avgiftene, blant annet hva som utløser plikt til å betale gebyrer eller avgifter, hva som er gjenstand for betalingsplikten, beregningsgrunnlaget, hvem som har ansvar for regelverket, innkreving og kontroll. Forskriften kan også inneholde unntaksbestemmelser fra plikten til å betale gebyr og avgift.

Gjeldende bestemmelse i jernbaneloven § 14 tredje ledd om at gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg ble foreslått videreført i den nye bestemmelsen. En slik videreføring ville tilfredsstille kravene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd, bokstav e – krav som etter særlig lovbestemmelse er tvangsgrunnlag for utlegg.

Det ble for øvrig lagt vekt på at de nye bestemmelsene i jernbaneloven fikk en ordlyd som tilsvarer bestemmelsene i taubaneloven og tivoliloven. Disse lovene omfattes også av virksomheten til Statens jernbanetilsyn.

12.3 Høringsinstansenes syn

Statens jernbanetilsyn foreslår at § 14 siste ledd gis et tillegg for å klargjøre at bestemmelsene om gebyrer skal gjelde tilsvarende for sektoravgift.

12.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i tilsynets forslag, og har tilføyd dette i et nytt punktum i § 14 siste ledd. Imidlertid mener departementet at ordlyden i siste ledd bør endres til «avgift» og ikke «sektoravgift». Det skal ikke være et gyldighetsvilkår at avgiften som fastsettes, rettslig er å anse som en «sektoravgift».

For øvrig er § 14 andre ledd omformulert, uten at meningsinnholdet avviker fra departementets opprinnelige forslag.