1 Proposisjonens hovedinnhold

Justis- og beredskapsdepartementet legger med dette frem forslag om endringer i straffeprosessloven om avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner. Dagens regler gir etter departementets syn ikke et tilfredsstillende vern av barn og særlig sårbare voksne som utsettes for vold eller seksuelle overgrep. Formålet med endringene som foreslås i denne proposisjonen er å styrke barns og særlig sårbare voksnes rettssikkerhet og gi disse et langt bedre vern mot vold og seksuelle overgrep, uten at det svekker siktedes rettssikkerhet. Proposisjonen følger opp rapporten «Avhør av særlig sårbare personer i straffesaker».

Barn, psykisk utviklingshemmede og personer med tilsvarende funksjonsnedsettelse er særlig sårbare og har et særskilt krav på beskyttelse. Samfunnet er forpliktet til å avdekke vold og seksuelle overgrep mot barn og særlig sårbare voksne, påse at skyldige blir dømt og forhindre nye overgrep. Regjeringen har i sin politiske plattform gått inn for å styrke arbeidet mot overgrep mot barn. Videre er det et mål for justis- og beredskapssektoren å redusere alvorlig kriminalitet og ha en effektiv straffesakskjede. Forslagene i proposisjonen er et ledd i dette arbeidet.

Forslagene i proposisjonen og ny forskrift om avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner, som vil vedtas med hjemmel i foreslåtte bestemmelser i straffeprosessloven, følger også opp Stortingets anmodning i Innst. 269 S (2013–2014), jf. Dokument 8:31 S (2013–2014), 16. juni 2014 vedtak nr. 480, 482 og 484.

Lovverket må sikre at etterforsking og strafforfølgning gjennomføres på en skånsom måte og ikke forverrer barn og særlig sårbare voksnes traumer. Derfor foreslår departementet i punkt 5.4 å lovfeste at det skal tas tilrettelagt avhør når barn eller særlig sårbare voksne avhøres som vitne i saker som gjelder seksuallovbrudd, kjønnslemlestelse, mishandling i nære relasjoner, drap eller kroppsskade. Fornærmede regnes som vitner i denne sammenheng. Videre kan det tas tilrettelagt avhør i saker om andre straffbare forhold når hensynet til vitnet tilsier det. Departementet går inn for at aldersgrensen fortsatt skal være på 16 år. I tillegg foreslår departementet å utvide ordningen til også å kunne gjelde fornærmede mellom 16 og 18 år som er utsatt for seksuelle overgrep begått av nærstående. Det vil gi et ekstra vern til disse svært utsatte barna. Det skal, med få unntak, være alder ved første avhør som avgjør hvorvidt barn må forklare seg under hovedforhandling eller ikke. I tråd med terminologien i barnekonvensjonen omtales alle under 18 år som barn i denne proposisjonen.

Departementet foreslår videre at personer med psykisk utviklingshemming og personer med funksjonsnedsettelse som gir tilsvarende behov for tilrettelegging skal avhøres ved tilrettelagt avhør i de samme sakene som barn. Tilrettelagt avhør skal også benyttes om politiet er i tvil om funksjonsnivået. Det vil styrke særlig sårbare voksnes rettssikkerhet. For å være i tråd med straffelovens terminologi, benyttes begrepet «psykisk utviklingshemmet» i proposisjonen, til tross for at «utviklingshemmet» etter departementets syn i dag er et mer korrekt begrep.

Tallet på anmeldelser i saker som gjelder vold eller seksuelle overgrep der barn eller særlig sårbare voksne er fornærmet eller annet vitne har økt betydelig de siste årene. Dette er en positiv utvikling, da det hersker liten tvil om at økningen skyldes at flere anmelder saker og ikke at flere blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep. Forskning viser imidlertid at mørketallene fortsatt er store.1 Jevnlig ser vi eksempler på at barn har vært utsatt for overgrep over flere år og at mange har visst eller trodd, men ingen har meldt fra til politiet. For at terskelen for å melde fra til politiet skal bli lavere og for å minske risikoen for at barn og særlig sårbare voksne blir utsatt for nye overgrep og trusler i tiden mellom anmeldelse og avhør, foreslår departementet i punkt 6.4 at første avhør som hovedregel skal tas uten at mistenkte blir siktet og varslet om avhøret. Slik vil samfunnet i større grad kunne avdekke og forhindre overgrep. At politiet kan gjennomføre avhør før det tas ut siktelse vil også medføre at det sjeldnere tas ut siktelse mot personer som er uskyldige.

Grunnloven og internasjonale konvensjoner som ivaretar barns, særlig sårbare voksnes og siktedes rettssikkerhet er helt sentrale rettskilder ved utformingen av nytt regelverk om avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner. Hensynet til den avhørtes og til siktedes rettssikkerhet vil tidvis kunne trekke i forskjellig retning. Når det foreslås å utsette varsling av mistenkte for å gi barn vern mot vold og seksuelle overgrep, slik Grunnloven § 104, barnekonvensjonen artikkel 19 og 34 og EMK artikkel 3 og 8 forplikter oss til, innebærer det at mistenktes rett til en rettferdig rettergang etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 må ivaretas på annet vis. Å oppnevne forsvarer som er til stede ved det første avhøret, men som ikke har vært i kontakt med siktede, vil ikke gi siktede god rettssikkerhet, jf. punkt 6.5.4. Departementet foreslår i punkt 6.4 i stedet at mistenkte gis adgang til å begjære supplerende avhør av vitnet der siktedes spørsmål kan bli stilt. Det foreslås at siktede, straks etter at politiet har tatt ut siktelse, skal få oppnevnt forsvarer og få adgang til å se opptak av avhøret. På bakgrunn av det som har fremkommet, skal siktede kunne stille spørsmål til vitnet i supplerende avhør. På denne måten får siktede langt bedre grunnlag til å stille gode spørsmål til vitnet enn etter dagens ordning. Det vil styrke siktedes rettssikkerhet.

En konsekvens av at antallet anmeldelser har økt de siste årene er at ventetiden for avhør har blitt svært lang. I 2013 gikk det i gjennomsnitt 51 dager fra en sak ble anmeldt til dommeravhør ble tatt. I ett distrikt var gjennomsnittlig ventetid for dommeravhør i voldssaker på hele 106 dager. Det er uakseptabelt og en alvorlig trussel mot barns og særlig sårbare voksnes rettssikkerhet. Når ventetiden er lang, øker sjansen for at barna eller de særlig sårbare voksne blir utsatt for nye overgrep i tiden mellom anmeldelse og avhør. Videre blir bevisverdien av avhøret dårligere, og det blir vanskeligere å avdekke hva som har skjedd. Det kan også være en stor belastning for siktede å vente på at avhør blir tatt. Regjeringen har satt i gang en rekke tiltak for å få ned ventetiden for dommeravhør. Dette har gitt resultater, og i desember 2014 hadde gjennomsnittlig ventetid gått ned til 32 dager. Det er imidlertid fortsatt en vei å gå før de særlig sårbare vitnene, både fornærmede og andre vitner, blir avhørt raskt nok. For at avhørene skal kunne tas raskere, foreslår departementet i punkt 6.4.2 at politiet skal få ansvar for avhørene og at dommeren ikke lenger skal delta. Avhørene omtales av den grunn som «tilrettelagte avhør» i stedet for «dommeravhør». Etter forslaget skal avhørene ledes av en påtalejurist med utvidet påtalekompetanse, og vitnene som avhøres ved tilrettelagte avhør skal ha forklaringsplikt for politiet. For ytterligere å legge til rette for at avhørene kan tas raskt, foreslår departementet at alle aktører som skal delta i avhøret må stille på det tidspunktet politiet fastsetter. Videre skal politiet kunne oppnevne forsvarer og bistandsadvokat, og det skal opprettes vaktordninger tilsvarende den vi i dag har i varetektsfengslingssakene, jf. punkt 6.4.5.

Helst bør alle tilrettelagte avhør tas raskt. Det er likevel stor forskjell på hvor mye det haster å ta avhør. Departementet mener det er viktig at politiet prioriterer de sakene som haster mest. I punkt 8.4 foreslås det derfor å innføre differensierte frister for når avhør skal tas. Etter forslaget skal fristen være på én uke i de akutte sakene, to uker i de andre mest alvorlige sakene og tre uker i de resterende sakene. For å forhindre at fristen går på bekostning av kvaliteten på avhøret, foreslår departementet i tillegg at fristen kan forlenges med en uke i de sakene der politiet, før fristen gikk ut, har foretatt tidkrevende etterforskingsskritt eller forberedelser som var nødvendige av hensyn til vitnet eller avhørets kvalitet. Det samme gjelder dersom avhørsleder og barnehuset er enige om at det klart er til vitnets beste at avhøret utsettes.

Forslaget om utsatt varsling av mistenkte, forslag som legger tilrette for at avhørene kan tas raskere samt forslaget i punkt 14.4 om at barneverntjenesten skal kunne være til stede ved avhørene, skal sikre et bedre samarbeid mellom politi og barneverntjenesten. Uavhengig av hvem som først får kunnskap om forholdet, skal politi og barneverntjeneste raskt innlede samarbeid og holde hverandre orientert. Slik skal barn gis bedre beskyttelse mot vold og seksuelle overgrep.

Barnehusene er et svært godt tilbud til barn i en særdeles vanskelig situasjon. For å sikre at alle barn som er fornærmet eller annet vitne i saker som gjelder seksuallovbrudd, kjønnslemlestelse, mishandling i nære relasjoner, drap eller kroppsskade får lik tilgang til barnehus, foreslår departementet at disse avhørene skal skje på barnehus, jf. punkt 12.4. Regelen kan bare fravikes dersom avhørsleder og barnehuset er enige om at det klart er til barnets beste å bli avhørt et annet sted. Tas det avhør av barn i andre saker bør også disse tas på barnehus. Ettersom barnehusene nå har opparbeidet seg solid kompetanse om personer med psykisk utviklingshemming og annen funksjonsnedsettelse, skal reglene få tilsvarende anvendelse når disse avhøres.

Endelig foreslås det at observasjonsordningen for avhør av de yngste barna og særlig sårbare voksne avvikles og at avhørene i stedet kan gjennomføres som sekvensielle avhør, jf. punkt 7.4. Det vil gi bedre bevis og legge til rette for at flere som begår overgrep mot førskolebarn eller særlig sårbare voksne blir dømt. Det vil også gi førskolebarn og særlig sårbare voksne bedre beskyttelse mot nye overgrep.

Dersom Stortinget vedtar forslaget fremsatt i Prop. 64 L (2014–2015) lov om ikraftsetting av straffeloven 2005 (straffelovens ikraftsettingslov), vil straffeloven 2005 tre i kraft 1. oktober 2015. Forslagene til endringer i straffeprosessloven som fremmes i proposisjonen her vil tre i kraft etter at straffeloven 2005 trer i kraft. Endringsforslaget viser derfor utelukkende til straffeloven 2005 og til straffeprosessloven slik den vil lyde dersom forslaget til straffelovens ikraftsettingslov blir vedtatt.

Både arbeidsgruppen og flere av høringsinstansene har omtalt spørsmålet om hvor og hvordan avhør av mistenkte når denne er mindreårig eller særlig sårbar voksen skal gjennomføres. Departementet er enig i at det er viktig med tilrettelegging også for særlig sårbare mistenkte. Arbeidsgruppens mandat var imidlertid å «foreta en grundig, prinsipiell og faglig fundert gjennomgåelse av dommeravhørs- og observasjonsordningen og regelverket om dommeravhør og observasjon». Som det fremgår av straffeprosessloven § 239, er dommeravhør et «avhør av et vitne under 16 år eller et vitne med psykisk utviklingshemming eller tilsvarende funksjonssvikt». Fornærmede regnes som vitne i denne sammenheng. Spørsmålet om avhør av mistenkte faller altså utenfor arbeidsgruppens mandat. Det er andre hensyn som ligger til grunn for hvordan vitner skal avhøres enn hvordan mistenkte skal avhøres. Blant annet vil det ved avhør av barn og andre særlig sårbare vitner være helt sentralt å veie hensynene til vitnene opp mot hensynet til siktedes rett til en rettferdig rettergang etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6. Det vil derfor verken være naturlig eller hensiktsmessig at denne proposisjonen omhandler avhør av mistenkte.

Stortingspolitikere og flere av høringsinstansene har løftet frem problemstillinger knyttet til drift av barnehusene. Det har blant annet blitt bedt om at spørsmålet om utføring og finansiering av medisinske undersøkelser ved barnehusene adresseres. Flere har også etterlyst nasjonale retningslinjer for barnehusene. Denne proposisjonen omhandler bare lovregulering av når og hvordan det skal tas avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner. Spørsmål knyttet til medisinske undersøkelser følges opp gjennom virksomhetsstyringen av Helsedirektoratet og Politidirektoratet. Videre etablerte Politidirektoratet i slutten av 2014 et Barnehusråd som skal være et rådgivende organ for politidirektoratets oppfølging av barnehusene. Spørsmålet om nasjonale retningslinjer vil bli drøftet av det nyopprettede rådet.