12 Bruk av barnehus ved tilrettelagte avhør
12.1 Gjeldende rett
Straffeprosessloven angir ikke hvor dommeravhør skal tas. Etter dommeravhørforskriften § 2 skal avhøret foretas på et sted med tilfredsstillende teknisk opptaksutstyr og hvor forholdene ligger til rette for at avhøret kan følges fra et siderom, hvis ikke hensynet til vitnet eller formålet med forklaringen taler for et annet sted. I rundskriv G-70/1998 nevnes det at avhør normalt bør tas i spesialinnredede avhørsrom ved domstolene, politikamrene, barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP) eller lignede.
Barnehusene skal sørge for at barn utsatt for vold eller seksuelle overgrep blir bedre ivaretatt og for å redusere belastningen for barn knyttet til dommeravhør. I de senere årene har barnehusene også fått god kompetanse på ivaretakelse av psykisk utviklingshemmede. Det første Statens barnehus ble opprettet i 2007. I dag finnes det barnehus i Bodø, Sandefjord, Bergen, Hamar, Kristiansand, Trondheim, Tromsø, Oslo, Stavanger og Ålesund.
Det følger av straffeprosessloven § 239 at det er opp til den enkelte dommer å avgjøre hvor avhør skal skje. I dag tas dommeravhørene både hos politiet, i domstolene og i barnehusene. Omtrent 90 prosent av avhørene tas på barnehus, men det er store forskjeller fra distrikt til distrikt, jf. Statens barnehus årsrapport 2014 punkt 5.2.
12.2 Arbeidsgruppens forslag
Barnehusevalueringen så på hvilken betydning innføringen av barnehus har hatt for ivaretakelsen av barn utsatt for vold eller seksuelle overgrep og intervjuet barn, pårørende og profesjonelle aktører ved dommeravhør. I delrapport 2 på side 157 står det:
«Vår konklusjon er at barnehusene på et overordnet nivå oppfyller sitt mandat. Gjennom å gi et samlet tilbud fungerer barnehuset slik at fagfolk kommer til barnet istedenfor det som ellers er tilfelle – at barnet må komme til fagfolkene. Barnehusene bidrar både til bedre ivaretakelse av barn som er utsatt for vold eller overgrep, og til bedre koordinering av innsatsen til fagfolk både på den strafferettslige og behandlingsmessige siden.
En diskusjon vi mener bør tas i forlengelsen av evalueringen, er om tiden er moden for obligatorisk bruk av barnehus ved dommeravhør, med mindre særlige hensyn tilsier noe annet. Dagens ordning med frivillig bruk innebærer at barn som er bosatt i områder der tingretten er positiv til barnehus får et helt annet tilbud enn barn som er bosatt i områder der tingretten er negativ. Forskjellsbehandling kan også skje fra sak til sak innenfor samme tingrett fordi dommere har ulikt syn på nødvendigheten av å bruke barnehus. Urettferdigheten i dette blir også større jo bedre tilbudet ved barnehusene blir sammenlignet med det som gis når avhøret tas lokalt. […]
Når det gjelder ressurssituasjonen til barnehusene mener vi det bør gjøres en grundig vurdering, og at myndighetene i forlengelse av en slik vurdering også tar stilling til behovet for å opprette flere barnehus. I denne vurderingen må også geografiske forhold inngå. Både for barn og fagfolk ser en reisetid på mer enn tre timer ut til å være problematisk.»
I Sæverud-rapporten står det følgende om bruk av barnehus, jf. punkt 6.2.2:
«Med dagens ordning er det opp til den enkelte dommer å avgjøre hvor avhøret skal gjennomføres. Det medfører at det er forhold som dommerens syn på barnehus og domstolens økonomi som kan være avgjørende for om barnet får nytte av det tilbudet barnehusene kan gi. Også i politiet spiller forhold som økonomi og utfordringer med arbeidstidsbestemmelsene inn for i hvor stor grad man argumenterer overfor domstolen for bruk av barnehus. Arbeidsgruppen har derfor sett det som nødvendig å sikre at de barna som virkelig trenger det, får en rett til å benytte et barnehus.
Det er viktig at en ordning ikke er for rigid, men i tilstrekkelig grad ivaretar de ulike behov for oppfølging avhengig av sakens karakter, forhold ved fornærmede eller vedkommendes tilknytning til saken. Ressursmessige hensyn må til en viss grad vektlegges. Ressurshensyn handler ikke utelukkende om penger, men også om kompetanse. Dersom man ønsker å opprettholde høy nok kompetanse på barnehusene, er det begrenset hvor mange flere barnehus som kan etableres. Dersom barnehusene pålegges for mange oppgaver, vil det kunne virke inn negativt på den totale oppgaveløsningen. […]
Arbeidsgruppen foreslår at bruk av barnehus gjøres obligatorisk for barn under 15 år som skal avhøres som fornærmet. Det samme gjelder ved avhør av sentrale vitner i saker som gir rett til bistandsadvokat. For mindre sentrale vitner, og vitner i andre saker åpnes for bruk av barnehus.
Det skal her fremheves at arbeidsgruppen i kapittel 5.2.1 foreslår at sakstypene som gir rett til bistandsadvokat utvides, og i kapittel 5.2.3 at grensen for avhørsordningen forslås satt til 15 år. Forslaget her må sees i sammenheng med dette. Unntak bør bare gjøres i helt spesielle tilfeller der hensynet til barnet tilsier det. Et tilfelle kan være der barnet har flyskrekk, og fly er den eneste praktiske reisemåten.»
Om bruk av barnehus for psykisk utviklingshemmede og andre med tilsvarende funksjonssvikt, skriver arbeidsgruppen at fagsammensetningen i barnehusene er godt egnet til å gjennomføre avhør og oppfølging av psykisk utviklingshemmede, selv om erfaringsgrunnlaget foreløpig er begrenset. De skriver videre at det ved avhør av personer med tilsvarende funksjonssvikt også kan være behov for barnehusenes kompetanse, men at det verken er grunnlag eller behov for regulering av disse tilfellene. De skriver at problembildet er for variert til at det er egnet for detaljregulering.
12.3 Høringsinstansenes syn
Svært mange av høringsinstansene er enige i at barnehusene bør gis en sentral plass i en ny ordning. Mange mener imidlertid at bruk av barnehus bare bør være obligatorisk ved avhør av fornærmede og at reglene må gjøres mer fleksible. Politidirektoratet skriver:
«Romerike, Telemark, Salten og Søndre Buskerud politidistrikt foreslår at det bør være åpning for fleksibilitet i form av en «bør»-bestemmelse og ikke en «skal»-bestemmelse hva gjelder om avhøret tas på barnehuset. Som påpekt av Telemark politidistrikt vil politiet da kunne vurdere fra tilfelle til tilfelle når barnehuset og dets fasiliteter, kompetanse og oppfølgningsmuligheter er ønskelig og nødvendig alle sakens fakta sett under ett og hvor også politidistriktets avhørskapasitet må tas med i vurderingen. En erfaren politijurist etter samråd med etterforskere og avhørspersonell på saken vil kunne vurdere dette på en god måte.»
Hordaland statsadvokatembeter skriver:
«Vi mener denne inndelingen er for rigid, man må legge opp til en mer skjønnsmessig vurdering i den konkrete sak. Barn under 15 år er et aldersspenn som omfatter svært ulike utviklingsnivåer. En konkret vurdering bør være avgjørende for hvorvidt en fornærmet under 15 år «skal» avhøres ved barnehus. Det er et stort sprang mellom en fornærmet på 4 år og en på 14 år. I tillegg til den store variasjonen innenfor aldersspennet må individuelle hensyn veie tungt ved avgjørelsen. Statens barnehus er et glimrende foretak for ivaretakelse av barna. Det er naturlig at de som forestår etterforskingen legger til rette for en optimal utnyttelse av denne ressursen.»
Telemark politidistrikt skriver:
«Fra Skien er dette ca tre timers kjøreavstand en vei og fra yttergrensen av distriktet er det opptil seks timers kjøreavstand en vei. Med dagens dommeravhørs- og etterforskingskapasitet på den aktuelle sakstypen og med den personkrets som er omhandlet i bestemmelsens første ledd hvor det foreslås at alle disse avhørene skal tas på barnehus, er dette ikke gjennomførbart. Det vil ta lang tid både å få utdannet personell, omprioritert og skaffet til veie kompetente etterforskerressurser på saksfeltet. I tillegg vil det konsekvent bli belastende overtidssituasjoner og brudd på arbeidstidsbestemmelsene for avhørspersonell i vårt distrikt. Det vil bli lettere å gjennomføre dette dersom det nå etableres nytt barnehus for Telemark i Sandefjord. […]
Telemark politidistrikts synspunkt på dette er at vitner som selv ikke har opplevd seksuelle overgrep eller vold normalt ikke trenger oppfølgning i et barnehus, da særlig med tanke på medisinsk undersøkelse, behandling og oppfølgning for øvrig slik en fornærmet har. I de aller fleste tilfeller vil slike vitner kunne tas avhør av på lyd og bilde andre egnede steder f. eks. hos politiet. Dette har både en tidsbesparende og kapasitetsbesparende effekt for politiet og barnehusene uten at det går ut over bevisverdien og ivaretakelsen av vitnet.»
Kripos skriver:
«Kripos mener det er viktig å forskriftsfeste retten til å bli avhørt på et barnehus, særlig for å sikre ensartet praksis og likt tilbud i hele landet. Vi støtter derfor arbeidsgruppens forslag.»
Fra Barnehusene i Tromsø, Bergen, Trondheim, Hamar, Stavanger, Kristiansand og Ålesund sin felles høringsuttalelse siteres:
«I forslaget til ny § 3 heter det at «dersom hensynet til den som avhøres tilsier det, kan avhøret gjennomføres andre steder». Barnehusene er bekymret for at formuleringen kan tolkes slik at man ikke benytter barnehus, noe som går utover rettsikkerheten til barna. Barnehusene mener at eventuelle unntak må skje i samråd med fagansatte ved barnehusene. Barnehusene foreslår at dette tydeliggjøres i ny forskrift.»
Barneombudet skriver:
«Barneombodet er glad for at AG foreslår å gjere bruken av barnehusa obligatorisk for barn i enkelte sakstypar, men vi meiner at aldersgrensa bør vere 18 år, ikkje 15 år, jf. argumenta over om at forskrifta bør gjelde opp til 18 år.»
Stine Sofies Stiftelse uttaler:
«Det foreslås videre at bruk av barnehus gjøres obligatorisk for barn under 15 år som skal avhøres som fornærmede. Dette støtter Stiftelsen fullt ut, og mener at den oppfølgingen man får på barnehusene vil være med å senke belastningen et avhør medfører. Stiftelsen har selv hatt kontakt med flere som har vært med barna sine til avhør på barnehusene, og tilbakemeldingen er at de har fått en fantastisk oppfølging både under avhøret og i ettertid.»
Fellesskap mot seksuelle overgrep skriver:
«Prinsipielt og ideelt sett er vi instanser som i høy grad ønsker at alle avhørene skal gjennomføres ved barnehusene, men er også innforstått med nødvendigheten av at forslag til § 3, 1 ledd siste setning om «at hvis det av hensyn til barnet … så kan annet sted benyttes» blir stående, men at andre hensyn som ressurser, penger, tidsbruk etc ikke kvalifiserer til å bruke andre lokasjoner for avhøret.»
Domstoladministrasjonen uttaler seg om den tekniske kvaliteten på avhørene og skriver:
«Det er svært viktig at den lyd- og bildemessige kvaliteten er god ved avspilling av avhøret i retten».
Både Helse- og omsorgsdepartementet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Norsk Forbund for Utviklingshemmede og Universitetet i Nordland mener at navnet «barnehusene» må endres. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet skriver:
«Bufdir mener det er uheldig og diskriminerende at en stor gruppe voksne skal defineres inn under et tilbud for barn på grunn av deres funksjonsnedsettelse eller av andre årsaker. Psykisk utviklingshemming eller andre funksjonsnedsettelser medfører ikke at voksne kan forståes som barn eller at kompetanse på avhør av barn nødvendigvis er adekvat for voksne med bestemte diagnoser. Navnet Barnehus indikerer dette. Samtidig ser Bufdir behovet for at oppgaver knyttet til avhør av barn, psykisk utviklingshemmede og andre sårbare voksne foretas i Barnehusene. Bufdir vil derfor foreslå at Barnehusene får navn som gjenspeiler funksjon og målsetting; for eksempel «Kompetansesenter for avhør av barn og sårbare voksne […]
Direktoratet er enig i at regelverket så langt som mulig bør tilrettelegge for at barn, psykisk utviklingshemmede og andre sårbare voksne med tilsvarende funksjonsnedsettelser og behov, får den tilrettelegging og oppfølging som kan gis gjennom barnehusene. For å bli tilstrekkelig gode i å håndtere saker av kompleks karakter, er det nødvendig med mengdetrening. Direktoratet er derfor enig i at det er avgjørende for kompetanseutviklingen på barnehusene, at de får tilstrekkelig antall saker som omfatter avhør. En inkludering av saker som gjelder voksne med tilsvarende funksjonsnedsettelser og behov for tilrettelegging i barnehusenes ansvarsområde (som argumentert for ovenfor), vil kunne bidra til å øke antall saker og gi grunnlag for mer målrettet og bredere kompetanse ved barnehusene. At antallet saker blir tilstrekkelig stort, vil også være et vesentlig bidrag til å kunne utvikle kunnskapsbaserte avhørsmetoder for denne gruppen.»
Universitetet i Nordland skriver:
«Barnehusene har fått erfaring og opparbeidet kompetanse med avhør av barn, men må sikres videre opplæring i avhør av barn, også barn med utviklingshemning. Tatt i betraktning at personer med funksjonsnedsettelser har tre ganger større risiko for å bli utsatt for straffbare handlinger bør forskning og kompetanse her styrkes betydelig.»
12.4 Departementets vurdering
Departementet foreslår at alle avhør av fornærmede og vitner i saker der det skal være obligatorisk å ta tilrettelagt avhør, det vil si saker som gjelder seksuallovbrudd, kjønnslemlestelse, mishandling i nære relasjoner, drap eller kroppsskade, skal tas på barnehus. Bestemmelsen skal bare kunne fravikes dersom avhørslederen og barnehuset er enige om at det klart er til vitnets beste at avhøret tas et annet sted. Dersom politiet tar tilrettelagte avhør i andre saker, bør avhørene tas ved barnehus. Ved vurderingen skal det legges vekt på hensynet til vitnet og sakens opplysning. Dersom avhør skal tas andre steder enn ved et barnehus, er det en absolutt forutsetning at opptaksutstyret er av høy kvalitet. Ved avgjørelsen har departementet særlig lagt vekt på barns og særlig sårbare voksnes beste, men også på hensynet til siktedes rettssikkerhet.
I Stortingets anmodning i Innst. 269 S (2013– 2014), jf. Dokument 8:31 S (2013–2014), 16. juni 2014 vedtak nr. 480 ba Stortinget regjeringen «gjøre bruk av barnehus ved dommeravhør obligatorisk for barn under 16 år som har vært utsatt for vold eller overgrep, eller er vitne til slike saker, der dette er til det beste for barnet». Forslaget her er i tråd med anmodningen.
Samfunnet plikter å ivareta barn og særlig sårbare voksne som har blitt utsatt for eller vært vitne til vold eller seksuelle overgrep på best mulig måte og forsøke å gi dem trygghet og begrense skadevirkningene av det de har opplevd, jf. Grunnloven § 102 og § 104, barnekonvensjonen artikkel 3, 19 og 39 og CRPD artikkel 16. Etter Lanzarote-konvensjonen artikkel 30 nr. 2 skal barn som er offer for seksuelle overgrep beskyttes, og det skal påses at etterforsking og straffeforfølging ikke forverrer barnets traumer. Om nødvendig, skal også barnet avhøres i lokaler som er utformet eller tilrettelagt for formålet, jf. Lanzarote-konvensjonen artikkel 35 nr. 1 (b).
Innføringen av barnehus har vært svært vellykket. Barnehusene har opparbeidet seg solid kompetanse om barn som utsettes for vold eller seksuelle overgrep, og barna blir mottatt i trygge omgivelser og gitt god oppfølgning. Det er liten tvil om at barnehusene er et meget godt tilbud til barn i en særdeles vanskelig situasjon. Barnehusevalueringen viser også at barna selv føler seg svært godt ivaretatt på barnehus. Nesten alle barna som ble spurt om hva de synes om barnehuset oppga at besøket på barnehuset hadde vært en positiv erfaring, jf. delrapport 2 side 109. Av de voksne som fulgte barna til barnehus svarte 95 prosent at de syntes barna var blitt ivaretatt på en god måte. Dette stemmer godt med hva politiet og andre aktører oppgir. Barnehusene legger også til rette for at avhørene blir bedre fordi barna føler seg trygge og dermed lettere forteller mer i avhør og fordi avhørerne kan konsentrere seg om selve avhøret når andre sørger for at barnet blir godt ivaretatt. Når avhør tas på barnehus, blir det også enklere å sikre bevis ved medisinske undersøkelser.
Økt bevisstgjøring og opplæring innad i politiet har den siste tiden ført til økt bruk av barnehus ved avhør av psykisk utviklingshemmede, og barnehusene har nå opparbeidet seg god kompetanse om særlig sårbare voksne. Alle barnehusene har i dag egne ansatte, normalt en fagansvarlig og flere medarbeidere, med spesialkompetanse om voksne med funksjonsnedsettelse. Det er også utarbeidet gode rutiner for å ivareta denne gruppens særskilte behov. Departementet legger til grunn at også de særlig sårbare voksne vitnene får et helhetlig og godt tilbud på barnehusene slik barnehusene er innrettet i dag.
Departementet mener derfor at avhør av barn og særlig sårbare voksne i saker der det blir obligatorisk å ta tilrettelagt avhør, det vil si saker som gjelder seksuallovbrudd, kjønnslemlestelse, mishandling i nære relasjoner, drap eller kroppsskade, skal skje på barnehus. Det gjelder selv om barnehuset ligger langt unna der barnet bor. Ressursspørsmål, som utgifter til å reise til barnehus, bør ikke avgjøre hvordan barn utsatt for vold og seksuelle overgrep ivaretas. Barnehusevalueringen delrapport 2 side 93 viser at de som har hatt en reisevei på over 3 timer ofte synes reiseveien har vært slitsom. Sammenholdt med tilbakemeldingen om hva barna syntes om barnehuset alt i alt, ser det imidlertid ikke ut til at det at reiseveien var slitsom var avgjørende for barna. Departementet mener derfor at det ikke skal være rom for å ta avhørene andre steder enn på barnehus, med mindre det i den aktuelle saken klart vil være til barnets beste å bli avhørt andre steder. Det samme gjelder for særlig sårbare voksne. Unntaksregelen skal være svært snever og bare komme til anvendelse dersom både barnehuset og avhørsleder er enige i at det klart vil være til vitnets beste å bli avhørt et annet sted.
Departementet mener videre at dersom politiet tar tilrettelagte avhør i saker der det ikke er obligatorisk, bør avhørene tas ved barnehus. Avhørsleder må da kunne avgjøre om barnehus skal benyttes. Ved vurderingen skal det legges vekt på hensynet til vitnet og sakens opplysning. Avgjørelsen må bero på en konkret helhetsvurdering der det legges avgjørende vekt på barnets beste, jf. Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3, og den særlig sårbare voksnes beste og evne til kommunikasjon. Alvoret i saken, vitnets alder og behov for oppfølgning vil være sentrale momenter i avgjørelsen.
Departementet har vurdert om navnet «Statens barnehus» skal endres i nytt regelverk. Det vises til at Helse- og omsorgsdepartementet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Norsk Forbund for Utviklingshemmede mener at navnet må endres til et mer aldersnøytralt navn. «Statens barnehus» er imidlertid et godt innarbeidet begrep, og departementet har valgt å videreføre navnet i nytt regelverk.