14 Aktørenes deltagelse ved avhøret

14.1 Gjeldende rett

Som det fremgår i punkt 9.1, skal dommeren etter straffeprosessloven § 239 første ledd som hovedregel tilkalle en særlig skikket person til å bistå ved avhøret eller foreta avhøret under dommerens kontroll. Avhører er normalt en politietterforsker, jf. dommeravhørforskriften § 5. Etter dommeravhørforskriften § 10 skal politiet når det er mulig gis anledning til å overvære avhøret. Forsvarer skal også som hovedregel gis anledning til å overvære avhøret når det er mulig, og ikke hensynet til vitnet eller formålet med forklaringen taler mot det, jf. straffeprosessloven § 239 første ledd fjerde punktum og dommeravhørforskriften § 9.

Etter dommeravhørforskriften § 8 skal fornærmedes bistandsadvokat gis anledning til å overvære dommeravhøret. Etter departementets syn kan entallsformen benyttet i § 8 indirekte at bistandsadvokatens rett til å være til stede ved dommeravhør bare gjelder ved avhøret av egen klient. Departementet er imidlertid kjent med at Hålogaland lagmannsrett i kjennelse av 11. mars 2015 har tolket bestemmelsen annerledes og lagt til grunn at bistandsadvokaten har rett til å være til stede ved dommeravhør av samtlige vitner i saken.

I straffeprosessloven § 128 andre ledd og dommeravhørforskriften § 7 fremgår det at når et barn under 16 år avhøres som vitne, bør barnets foreldre eller en foresatt gis anledning til å være til stede under avhøret, dersom ikke vedkommende selv er anmeldt i saken eller andre grunner taler mot det. Videre står det i dommeravhørforskriften at dommeren avgjør om vedkommende skal være til stede i avhørsrommet eller overvære avhøret fra et siderom. I praksis skjer det svært sjelden at foreldre eller andre tillitspersoner følger med i avhørsrommet. Det er også sjelden at foreldre følger avhøret via videooverføring. Oppnevnte verger følger imidlertid normalt avhøret via videooverføring i rommet sammen med dommeren.

Straffeprosessloven og dommeravhørforskriften angir ikke hvorvidt barneverntjenesten, ansatte ved barnehuset eller andre kan være til stede ved dommeravhør. Dommeren avgjør dette i den enkelte sak. Hvorvidt barneverntjenesten skal være til stede er ofte gjenstand for diskusjon, og praksis er varierende.

14.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår i utkast til ny forskrift § 8 at avhørslederen, etterforskere i saken og representanter fra barnehuset skal kunne følge avhøret. Hvis ikke etterforskingsmessige hensyn er til hinder for det, skal det samme gjelde oppnevnte forsvarere og bistandsadvokater. I forslag til ny forskrift § 11 står det at om det er oppnevnt flere bistandsadvokater i samme sak, skal alle varsles om avhøret og gis anledning til å følge avhøret og be om at spørsmål stilles til vitnet. I arbeidsgruppens forslag til ny forskrift § 8 andre ledd skriver arbeidsgruppen at representanter fra barnevernet skal kunne følge avhøret, med mindre den avhørte da ikke vil forklare seg, eller omfanget av forklaringen vil bli begrenset. Videre står det at foreldre til barn som avhøres normalt ikke skal følge avhøret. Hvis ikke hensynet til etterforskingen tilsier noe annet, bør oppnevnt verge tillates å følge avhøret. Andre kan tillates å følge avhøret der dette vurderes som forsvarlig. Om forslaget skriver arbeidsgruppen i punkt 5.5.2:

«Uavhengig av om det er en dommer eller en politiadvokat som leder avhøret, må det avklares hvilke andre aktører som kan eller bør tillates å følge avhøret fra bisitterrommet. Der det er oppnevnt forsvarer og bistandsadvokat skal disse selvsagt få følge avhøret. Det kan imidlertid tenkes enkelte tilfeller der etterforskningsmessige hensyn er til hinder for det. Vurderingen må da gjøres etter reglene i straffeprosessloven § 242.

En kan heller ikke se at det er noen problemstillinger knyttet til at andre etterforskere enn avhøreren følger avhøret. Spørsmålet i det følgende er hvilke andre personer som kan tillates å følge avhøret fra bisitterrommet.

Ved vurderingen må det tas hensyn til at avhøret skal være praktisk gjennomførbart. Dersom det er for mange som skal ytre sin mening om problemstillinger og formulering av spørsmål vil det fort bli uoversiktlig. Samtidig er det flere yrkesgrupper som besitter kompetanse det kan være viktig å ha tilgang på i en avhørssituasjon.

I praksis er det ansatte ved barnehuset, ansatte i barnevernet, barnets foreldre og verge det er aktuelt å la følge avhøret. Det er mulig å tenke seg andre grupper som vedkommendes behandler, medisinsk personell osv. Dette vil imidlertid bare være aktuelt i særlige tilfeller, og gjerne avgjørende for at avhøret lar seg gjennomføre. Arbeidsgruppen har ikke funnet grunn til noen detaljregulering av alle tenkelige tilfeller, men valgt å løse de mest aktuelle typetilfellene.

Evalueringen av barnehusene har vist at svært få har innvendinger til at en representant fra barnehuset tillates å følge avhøret (Bakketeig, Berg, Myklebust & Stefandsen 2012) […] Hva gjelder barnevernet er deres undersøkelsesplikt uavhengig av politiets etterforskning. I forbindelse med en slik undersøkelse kan det være nødvendig å innhente opplysninger fra andre offentlige myndigheter som har kjennskap til barnet og familien. Andre offentlige myndigheter har også plikt til å gi opplysninger til barnevernet etter barnevernloven § 6-4 fjerde ledd.

I følge Justis- og politidepartementets rapport om Barnas hus (2006 s. 47), ble det påpekt at «Rett til kopi og tilstedeværelse er viktige forutsetninger for at instansene skal kunne samarbeide, blant annet slik at det raskt avklares om det er behov for tiltak fra barnevernets side og om barnet har behov for behandling eller særskilt oppfølging, uten at barnet trenger å forholde seg til flere instanser og personer. En kan ikke se at det på noen måte kan svekke mistenktes rettssikkerhet om barnevernstjenesten, helsepersonell eller ansatte ved Barnas hus får rett til kopi og tilstedeværelse»

I vurderingen av hvordan barnevernet skal underrettes om opplysningene fra et avhør er straffeprosessloven § 226 bokstav e et viktig utgangspunkt. Her fremgår det at formålet med en etterforskning inkluderer forberedelse til barnevernssak. Påtaleinstruksen § 5-2 gir også politiet pålegg om straks å melde til barnevernet der en får «kjennskap til eller mistanke om at barn mishandles av foreldre, foresatte eller andre som barnet bor sammen med». Bestemmelsens andre ledd pålegger også politiet å gi barnevernet underretning om bruk av tvangsmidler mot barnets foresatte, med mindre hensynet til etterforskningen gjør det utilrådelig. Arbeidsgruppen mener at det å la en representant fra barnevernet følge avhøret er en god og effektiv måte å underrette barnevernet på, slik at de kan utføre sine lovpålagte oppgaver. Det kan også være en god måte å sikre at bestemmelsen i straffeprosessloven § 226 bokstav e følges opp på en god måte. Alternativet er at barnevernet gis tilgang til opptaket i ettertid. Det er følgelig ingen utfordringer knyttet til taushetsplikt med en slik løsning. I akutte tilfeller vil en i tillegg spare viktig tid ved å la barnevernet følge avhøret. Det vil da være mulig raskt å få truffet de nødvendige beslutningene for barnet.

Et argument som har vært fremmet mot en slik løsning er at barnevernet selv melder mange av de sakene politiet etterforsker, og at den ansatte selv kan være vitne i saken. Etter arbeidsgruppens oppfatning er dette relativt enkelt å løse i praksis, og følgelig lite problematisk. For det første er ansatte i barnevernet profesjonelle aktører.

I de fleste sakene er primærkilden til opplysningene en annen enn den barnevernansatte, og det er da ikke grunnlag for å hevde at de ikke skulle være egnet til å forklare seg som vitne etter å ha hørt barnets forklaring. I de tilfellene der barnet har betrodd seg direkte til den ansatte i barnevernet kan problemstillingen løses enten ved at en annen følger avhøret, eller dersom dette ikke er mulig at vedkommende avgir forklaring til politiet før avhøret.

Et mulig moment i denne vurderingen er hvordan barnet selv oppfatter barnevernets tilstedeværelse. Det er ingen tvil om at barnevernets oppgave er å ivareta barnets interesser, men særlig for større barn vil det å forklare seg til barnevernet kunne oppleves som mer problematisk enn å forklare seg til politiet. En straffesak håndteres ofte uten at barnet blir ytterligere involvert, mens en inngripen fra barnevernet er noe barnet selv opplever direkte.

En del barn har allerede et anstrengt forhold til barnevernet. Noen av dem har vært truet med barnevernet av foreldrene, og kan følgelig ha et uriktig bilde av barnevernets oppgaver og intensjoner. Også i forholdet mellom barnet og dets foreldre vil det at barnet har forklart seg vitende om at barnevernet var tilstede kunne være konfliktskapende. Selv om dette er et svært lite problem, viser det at en ubetinget rett for barnevernet til å følge avhøret kunne medføre at enkelte barn nekter å forklare seg.

Det er ikke gitt at man trenger å opplyse om alle som er tilstede på bisitterrommet, men dersom barnet spør bør det opplyses om hvem som følger avhøret. Orienteringen må selvsagt tilpasses barnets utviklingsnivå. Arbeidsgruppen foreslår at det også for barnevernet formuleres en regel om at de som en klar hovedregel bør tillates å følge avhøret dersom de selv finner det formålstjenlig, men at det er avhørslederen som må avgjøre om dette skal nektes av hensyn til å få sikret vitnets forklaring.

Formuleringen er ment som en snever unntaksregel. Når det likevel foreslås er det for å sikre at det ikke utvikles avvikende praksis på grunnlag av en for ubalansert forskriftstekst. Det skal i denne sammenheng presiseres at det er politiet som underretter barnevernet, og som følgelig avgjør hvordan dette gjøres. Forsvarer har ingen rolle ved denne vurderingen, og kan ikke kreve at barnet orienteres om barnevernets tilstedeværelse. […] Dersom barnevernet tillates å overhøre avhøret, er det avhørslederen som avgjør i hvilken grad de skal tillates å delta i diskusjonen rundt hvilke problemstillinger som skal forelegges barnet, og hvordan spørsmålene bør formuleres. Normalt vil dette være spørsmål barnevernet ikke deltar i.»

14.3 Høringsinstansenes syn

Mange av høringsinstansene påpeker at det er behov for en nærmere regulering av hvem som kan være til stede ved avhørene. Flere trekker frem at uenighet om hvem som skal være til stede ofte er gjenstand for diskusjon og kompliserer gjennomføringen av avhør. Mange påpeker også at antall aktører bør begrenses. Kripos skriver i sin høringsuttalelse:

«Kripos har i flere tilfeller selv erfart at det har vært ulik praksis rundt dette på ulike steder i landet. Vi mener at det er en fordel at de profesjonelle aktørene gis anledning til å følge avhøret, slik at de så tidlig som mulig kan fatte beslutninger og iverksette tiltak som er til beste for barnet. Det er også en fordel at det skapes en enhetlig praksis og vi støtter derfor arbeidsgruppens forslag om at dette inntas i forskriften.»

Enkelte høringsinstanser mener at arbeidsgruppens forslag om bistandsadvokatens tilstedeværelse er lite hensiktsmessig. Oslo tingrett påpeker at det er uklart hva arbeidsgruppen mener med at bistandsadvokater i samme sak skal bli varslet og få mulighet til å være til stede. Med henvisning til 22. juli-saken viser de til at det vil være umulig å få til og skriver:

«Oslo tingrett mener det må være tilstrekkelig at bistandsadvokaten til den som skal avhøres er tilstede, når dette er oppnevnt. I omfattende saker hvor det er oppnevnt koodinerende bistandsadvokat, kan eventuelt denne i tillegg gis anledning til å være tilstede.»

Det nasjonale statsadvokatembetet har tilsvarende synspunkter. Politidirektoratet er også skeptisk til at bistandsadvokatene skal gis en slik adgang og siterer Romerike politidistrikt som uttaler:

«Dette kan være problematisk i enkelte saker, for eksempel i familievoldssaker der mor og barn er fornærmet, men mors lojalitet er hos far. Det ser ut til at arbeidsgruppen tenkte over problemstillingen i forbindelse med utformingen av utkastets § 8, 1. ledd, siste punktum. Men slik disse bestemmelsene lyder i dag synes bruken av ordet «skal» i § 11 å medføre en varslingsplikt uansett etterforskingshensyn. Politimesteren i Romerike foreslår derfor at en i § 11, legger til bisetningen «så fremt ikke etterforskingsmessige hensyn tilsier noe annet».»

Mange av høringsinstansene har synspunkter om barneverntjenestens tilstedeværelse. Gjøvik tingrett er imot at barneverntjenesten skal være til stede og skriver:

«Barnevernet gis her en fremskutt posisjon vi har vanskelig for å forstå grunnlaget for, gitt at det her er tale om et straffeprosessuelt etterforskingsskritt. I det hele er det vanskelig å følge arbeidsgruppens resonnementer rundt barnevernets tilstedeværelse, dels fordi problemstillingen er mangelfullt drøftet, dels fordi det kan synes som forslaget hviler på en misforståelse av gjeldende rett.»

Gjøvik tingrett påpeker videre at straffeprosessloven § 226 første ledd bokstav e bare gjelder i saker der etterforskingen rettes mot mindreårige lovbrytere og således ikke er relevant ved avhør av fornærmede og vitner. Videre skriver de:

«I rapporten heter det for øvrig helt generelt at det er «ingen utfordringer knyttet til taushetsplikt» med at barnevernet som klar hovedregel tillates å følge avhøret. Utsagnet er sparsommelig begrunnet, og fremstår som for kategorisk. For det første er politiets opplysningsplikt overfor barnevernet etter barnevernloven § 6-4 andre ledd begrenset til de alvorligste sakene, der det foreligger mishandling, annen alvorlig omsorgssvikt eller vedvarende adferdsvansker. I andre tilfeller vil straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 2 kunne utgjøre grunnlaget for utlevering av opplysninger uhindret av taushetsplikt, men da bare for å oppnå det formål opplysningene er gitt eller innhentet for. Under et avhør vil det ofte kunne fremkomme opplysninger som ikke er omfattet av fritakene for taushetsplikt etter de nevnte bestemmelsene, slik at fritaket for taushetsplikt ikke er så altomfattende som rapporten synes å legge til grunn. I prinsippet vil det innebære brudd på taushetsplikten dersom slike opplysninger gjøres kjent for barnevernet. Forslaget tar heller ikke høyde for at etterforskingsmessige hensyn kan tale for at opplysninger ikke spres på flere instanser enn nødvendig.

Hensynet til siktede er dessuten bortimot fraværende i drøftelsen av barnevernets tilstedeværelese, annet enn som en henvisning til Justisdepartementets rapport fra 2006, der det heter at «en ikke kan se at mistenktes rettssikkerhet på noen måte svekkes». Dette krever en nærmere drøftelse og begrunnelse, men utsagnet er helt ubegrunnet både i rapporten fra 2006 og i nærværende rapport. Vi nøyer oss her med å bemerke at det ikke er vanskelig å se for seg at en siktet vil kunne reagere på at barnevernet sitter på innsiden av etterforskingen av en straffesak.

Etter vårt syn er det dessuten viktig å holde fast ved at slike avhør det her er tale om er en helt spesiell ordning, særlig fordi vitnene som utgangspunkt der har forklaringsplikt. Det har de ikke overfor barnevern eller overfor politi i andre tilfeller. Barn under 15 år skal etter forslaget også få forklaringsplikt om nærstående, typisk foreldre, jf. forslaget til endring i straffeprosessloven § 122 og 123. Dersom barnevernet som den klare hovedregel tillates å være til stede, og også kan tillates å foreslå spørsmål jf. rapporten side 53, innebærer det i praksis at barna får forklaringsplikt også overfor barneverntjenesten. Dette fordrer en mer prinsipiell drøftelse og grundigere avveining av de ulike hensyn enn det som fremgår av rapporten. […]

Behovet for at barnevernet tilstrekkelig raskt får kunnskap om hva som fremkommer under avhørene kan ivaretas ved at politiet eller barnehuset gi en kortfattet muntlig rapport. Det er vanskelig å se at dette behovet ikke skulle kunne ivaretas på samme måte som når politiet blir kjent med relevante opplysninger på annen måte enn gjennom avhør av mindreårige. Det er blant annet fullt mulig å innpasse pauser i avhørene for å kunne gi barnevernet informasjon.»

Det nasjonale statsadvokatembetet skriver:

«Derimot er embetet skeptisk til at det skal åpnes opp for at representant fra barnevernet skal kunne være til stede. Politiet og barnevernet har ulike roller og det påhviler ikke politiet å etterforske med tanke på å opplyse en eventuell barnevernssak når barnet kun er et vitne, jf. straffeprosessloven § 226 bokstav e. […] Selv om politiet har en opplysningsplikt etter påtaleinstruksen § 5-2 så tilsier ikke denne uten videre at representant fra barnevernet skal gis anledning til å overvære et politiavhør av et barn selv om opplysningsplikten da oppfylles. Det er viktig at roller ikke blandes og at instansene eventuelt farges av hverandres vurderinger. Videre bemerkes det at barnevernansatte ofte vil være naturlige vitner og da bør de selvfølgelig ikke ha vært til stede under politiavhør i saken. Barnevernansatte bør på denne bakgrunn som hovedregel ikke gis anledning til være til stede under avhøret.»

Enkelte mener at barneverntjenesten bør kunne være til stede ved mange avhør, men at bestemmelsen bør begrenses i større grad enn det fremgår av arbeidsgruppens forslag. Riksadvokaten skriver:

«Blant de som skal kunne gis adgang er representanter fra barneverntjenesten. Etter riksadvokatens oppfatning er det uproblematisk i saker der politiet i medhold av påtaleinstruksen § 5-2 har plikt til å underrette om straffbare forhold eller hvor det er nødvendig med akutte barnevernstiltak for å beskytte barnet mot nye overgrep. Ut over disse tilfellene er riksadvokaten i tvil om barnevernet bør være til stede, og da utelukkende for å gjøre sine egne undersøkelser og vurderinger. For mange kan det oppleves som brudd på forutsetningene og tap av kontroll over egen situasjon, dersom avhøret skal brukes til annet enn til den strafferettslige etterforskingen. Et minstekrav må i alle fall være at fornærmede/vitne v/verge, samtykker.

Riksadvokatens forslag er at regelen overformuleres, slik at barnevernets tilstedeværelse er unntaket som krever en særlig begrunnelse.»

De fleste av høringsinstansene som uttaler seg om barneverntjenestens tilstedeværelse er imidlertid positive til at barneverntjenesten i utgangspunktet skal kunne være til stede ved avhørene. Det gjelder Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Hordaland politidistrikt, Follo politidistrikt, Oslo politidistrikt og Barnehuset i Oslo, Barnehusene i Tromsø, Bergen, Trondheim, Hamar, Stavanger, Kristiansand og Ålesund, Barneverntjenesten i Asker, Drammen kommune, Stine Sofies Stiftelse og Støttesenter mot Incest Oslo. Drammen kommune skriver:

«Det er viktig at representanter fra barneverntjenesten kan følge avhøret, og dette bør lovfestes. Ved at barnevernet får førstehåndsopplysninger direkte fra avhøret vil det gi en enda bedre innsikt i saken. Det vil være praktisk å stille med to saksbehandlere i en avhørssituasjon, da det som framkommer under avhøret vil være avgjørende for barnevernets videre arbeid, for eksempel iverksettelse av en akuttplassering, eller ivaretakelse av barnet på en annen måte.

Drammen kommune støtter også arbeidsgruppens forslag om at dersom barnet ikke ønsker barnevernet til stede grunnet personlige opplevelse eller annet, så bør barneverntjenesten ikke følge avhøret. Det er viktig for barneverntjenesten at barna gir en sannferdig historie, og ikke legger bånd på seg. Det vil ikke skape noen problemer om den som deltar under avhøret blir oppnevnt som vitne. Det er ofte flere barnevernansatte som jobber med en konkret sak.»

Støttesenter mot Incest Oslo skriver:

«Støttesenter mot Incest Oslo stiller seg positiv til at barnevernet kan følge avhøret. Mange barn opplever det strevsomt å fortelle det samme mange ganger. Barnevernet har også oppfølgingsansvar. Det er også viktig at barnevernet hører barnets historie fordi vår erfaring er at barnevernet ofte ikke snakker med de minste barna, og at tiltak blir laget ut fra de voksnes tanker og behov.»

Oslo politidistrikt skriver:

«OPD støtter også forslaget om at representanter for barnevernet normalt skal kunne følge avhøret, ettersom barnevernet har ansvar for å vurdere barnets sikkerhet og omsorgssituasjon etter avhøret. Det fremstår derfor som problematisk om barnet skal kunne hindre barnevernet i å være til stede, slik forslaget legger opp til. SBO har i dag erfaring for at flere tingretter prinsipielt ikke tillater barnevernet å følge dommeravhøret, noe som kan være problematisk.

I samarbeidet mellom politiet og barnevernet er det imidlertid tidvis en utfordring at regelverkene for dokumentinnsyn for barnets foreldre er ulikt etter straffeprosessloven og barnevernloven. Særlig gjelder utfordringen dokumenter med opplysninger som av etterforskingstaktiske grunner må og kan klausuleres etter strpl. § 242. Dersom barnevernet etter avhøret treffer akuttvedtak om omsorgsovertakelse av barnet (bvl. § 4-6) og vedtaket påklages, skal fylkesnemndas vedtak i klagesaken foreligge innen en uke (bvl. § 7-23). Mistenkte foreldre vil i saker for fylkesnemnda ha krav på dokumentinnsyn (bvl. § 7-4), og referat av hva barnet har forklart i avhør vil ofte være et sentralt dokument. Det blir her en problemstilling hvor detaljerte opplysninger fra barnets forklaring barnevernet legger inn i sin sak. Foreldrene vil i en del slike saker kunne få innsyn i opplysninger fra barnets forklaring som på dette stadium av saken kan være til vesentlig skade for etterforskingen. Foreldrene kan da få mulighet til å tilpasse sine forklaringer og forspille bevis, slik at saken må henlegges.»

14.4 Departementets vurdering

Departementet mener at tilrettelagte avhør skal foretas av avhører som er alene med vitnet i avhørsrommet. Bare i helt spesielle tilfeller bør foreldre eller andre tillitspersoner være til stede i selve avhørsrommet. Departementet foreslår at avhørsleder, vitnets bistandsadvokat og forsvarer i saker der mistenkte er varslet om avhøret, skal følge avhøret via videooverføring i et annet rom, forutsatt at det kan skje uten fare eller skade for etterforskingen eller vitnet. I tillegg foreslår departementet at en representant fra barnehuset skal kunne følge avhøret. Det samme gjelder ytterligere representanter for påtalemyndigheten eller politiet. I saker der det straffbare forholdet gir grunn til bekymring for barnets omsorgssituasjon kan representanter fra barneverntjenesten også følge avhøret. Det skal imidlertid ikke skje dersom hensynet til vitnet taler mot det. Andre som avhørsleder mener det er hensiktsmessig at følger avhøret og vitnets verge, kan også følge avhøret dersom hensynet til vitnet ikke taler mot det. Departementet foreslår også at avhørsleder kan pålegge de tilstedeværende taushetsplikt om opplysninger som fremkommer i avhøret.

I likhet med arbeidsgruppen og en rekke høringsinstanser, mener departementet at det er en fordel å begrense antall personer som er til stede ved avhøret. Det skyldes særlig at det blir enklere å avvikle avhøret raskt, noe som både er til vitnets og mistenktes beste. Samtidig er det som nevnt viktig at vitnet slipper å gjenta sin historie flere ganger og at de som skal ivareta vitnet raskt får den nødvendige informasjonen. Det kan både gjelde barneverntjenesten, foresatte, oppnevnt verge og ansatte ved barnehuset. Får ikke disse være til stede ved avhøret, vil ivaretakelsen av barnet eller den særlig sårbare voksne kunne bli forsinket. Departementet mener det er viktig å se ivaretakelsen av barnet eller den særlig sårbare voksne samlet, og at det er til vitnets beste at aktørene samarbeider. Slik departementet ser det, er dette viktigere enn å sette prinsipielle skiller mellom den straffeprosessuelle behandlingen av saken og tiltak for å ivareta barnet eller den særlig sårbare voksne. Departementet har derfor kommet til at det vil kunne være nødvendig at mange aktører følger avhøret. Dersom det vil forsinke avhøret at alle aktørene skal være tilstede, skal aktørene som har rett til å være til stede ved avhøret i stedet få adgang til å se videoopptak av avhøret i ettertid.

Siktede skal ikke kunne følge avhøret. Det har i juridisk teori vært hevdet at det ikke er noe forbud i loven mot at siktede får anledning til å følge avhøret. I Ot.prp. nr. 33 (1993–94) punkt 3.1 fremgår det at verken siktede eller forsvareren den gangen hadde rett til å være til stede under avhør etter straffeprosessloven § 239. Loven ble da endret slik at forsvarer som hovedregel fikk adgang til å følge avhøret. Departementet understreker at gjeldende rett fortsatt skal være at siktede ikke skal kunne følge avhøret. Departementet mener at siktedes tilstedeværelse vil kunne virke skremmende for barn og særlig sårbare voksne selv om avhør nå følges via videooverføring. Hensynet til barnets beste og særlig sårbare voksne, samt hensynet til etterforskingen, taler med styrke mot at siktede får følge avhøret. Siktedes rettigheter blir ivaretatt ved at siktede i etterkant får se opptak av avhøret og ved at siktede får stille spørsmål til vitnet via sin forsvarer ved supplerende avhør av vitnet.

Departementet foreslår at forsvarer skal være til stede ved avhøret dersom siktede er varslet om avhøret, jf. punkt 6.4.5, og det kan skje uten fare eller skade for etterforskingen eller vitnet.

Har vitnet fått oppnevnt bistandsadvokat, skal bistandsadvokaten følge avhør av sin klient. Departementet er enig med Oslo tingrett, Det nasjonale statsadvokatembetet og Politidirektoratet i at det kan være problematisk om bistandsadvokater har rett til å være til stede ved tilrettelagte avhør av andre vitner i saken. I saker med et stort antall fornærmede vil en slik rettighet kunne gjøre det svært komplisert å gjennomføre tilrettelagte avhør. Departementet foreslår derfor at bare bistandsadvokaten til den som avhøres skal ha rett til å følge avhøret. Andre bistandsadvokater vil kunne følge avhøret og stille spørsmål til vitnet dersom avhørsleder mener det er hensiktsmessig.

Departementet mener at avhørtes foreldre bør ha videre adgang til å følge avhøret enn det arbeidsgruppen foreslår. Etter barnekonvensjonen artikkel 5 skal partene respektere det ansvaret og de rettigheter og forpliktelser som foreldre har til å gi barnet veiledning å støtte. Dette må ses opp mot hensynet til barnets beste etter barnekonvensjonen artikkel 3. Er forelderen inhabil i saken, skal vedkommende ikke følge avhøret, jf. punkt 6.4.5. I likhet med arbeidsgruppen, mener departementet videre at foreldrene som hovedregel ikke skal gis adgang til å være til stede i selve avhørsrommet. Foreldres tilstedeværelse i avhørsrommet kan gi barnet trygghet, men mange barn har vanskeligheter med å fortelle utdypende om seksuelle overgrep og vold dersom foreldre er til stede. I tillegg vil barn, som arbeidsgruppen har påpekt, gjerne ønske å skåne sine foreldre og slik la være å fortelle om alt som har skjedd. Foreldrenes tilstedeværelse i avhørsrommet vil derfor kunne skade etterforskingen og gjøre det vanskeligere å beskytte barnet mot nye overgrep. Foreldrenes reaksjon på barnets forklaring kan også være en stor belastning for barna. Departementet mener derfor at det normalt vil være til barnets beste at foreldrene ikke er til stede i avhørsrommet. Det bør imidlertid kunne gjøres unntak i tilfeller der barna ikke er i stand til å forklare seg uten at en av foreldrene er til stede. I så fall må det gjøres tilpasninger slik at forelderens tilstedeværelse i minst mulig grad skader etterforskingen. Vitnets foreldre skal i utgangspunktet kunne følge avhøret via videooverføring. Avhørsleder kan imidlertid beslutte at foreldre ikke skal følge avhøret dersom etterforskingsmessige hensyn taler mot det. Det kan være aktuelt dersom foreldre selv skal vitne i saken. Videre kan avhørsleder beslutte at foreldre ikke skal følge avhøret dersom hensynet til vitnet taler mot det. Det vil ofte kunne være til barnets beste at foreldrene har fulgt avhøret slik at de er informert om hva barnet har opplevd. Da slipper barnet å gjenta historien og foreldrene kan gi barnet den nødvendige støtte. På den annen side vil det for mange foreldre være en så stor belastning å høre detaljene fra hva barnet har opplevd, at de vil ha vanskeligheter med å gi barnet den nødvendige støtten etter avhøret. Da kan det være bedre for barnet om foreldrene ikke følger avhøret. Avhørsleder skal informere foreldre om dette, men dersom foreldrene fortsatt ønsker å følge avhøret, skal avhørsleder være tilbakeholden med å nekte dem det.

I saker der det er oppnevnt verge, herunder midlertidig verge, for barnet eller den særlig sårbare voksne, foreslår departementet at vergen skal gis anledning til å følge avhøret via videooverføring, med mindre avhørsleder kommer til at hensynet til vitnet eller etterforskingen taler mot det. Ettersom oppnevnt verge normalt ikke har samme tilknytning til vitnet som foreldre, vil det sjelden være betenkeligheter med å la vergen følge avhøret. Informasjon som fremkommer i avhøret kan dessuten være viktig for vergens ivaretakelse av vitnet.

Departementet foreslår videre at representant fra barneverntjenesten i utgangspunktet skal kunne følge avhøret i saker der det på grunn av det straffbare forholdet som etterforskes er grunn til bekymring for barnets omsorgssituasjon. Som påpekt i punkt 6.4.4, er det viktig at barneverntjenesten får den nødvendige informasjon til å ivareta barnet raskt, og barnet bør som nevnt skånes fra å måtte fortelle samme historie flere ganger. Lanzarote-konvensjonen artikkel 35 nr 1 (e) om å begrense antall avhør gjelder også utspørringer foretatt av andre offentlige instanser enn politiet. Barnehusene ble opprettet nettopp for at de som skal ivareta barna kommer til barnehuset og for at barnet skal slippe å gjenta den samme historien. Hensynet til barnets beste taler altså normalt for at barneverntjenesten er til stede ved avhør i saker der det er grunn til bekymring for barnets omsorgssituasjon.

Departementet er enig med Gjøvik tingrett i at straffeprosessloven § 226 e ikke får anvendelse på saker der det tas tilrettelagt avhør. Bestemmelsen gjelder i saker der barneverntjenesten må involveres fordi barnet selv er mistenkt. Det følger imidlertid av barnevernloven § 6-4 andre ledd at offentlige myndigheter av eget tiltak, uten hinder av taushetsplikt, skal gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at barnet har blitt mishandlet hjemme eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det å la barneverntjenesten være til stede ved avhøret er en god og effektiv måte å sørge for at disse opplysningene gis. Dersom opplysningsplikten i stedet skal ivaretas ved at barneverntjenesten mottar muntlig informasjon av politiet i etterkant av møtet, slik Gjøvik tingrett foreslår, er det fare for at informasjonen blir forsinket, blir unøyaktig gjengitt og at barneverntjenesten ikke får den informasjon den har behov for. Hensynet til barnets beste taler altså med styrke for at barneverntjenesten får være til stede ved tilrettelagte avhør der straffesaken gjelder forhold som gir grunn til bekymring for barnets omsorgssituasjon. Departementet understreker at dette ikke innebærer at avhør skal dreie seg om omsorgssituasjonen der den ikke er relevant for det straffbare forholdet. For å unngå at barnet i realiteten får forklaringsplikt overfor barneverntjenesten, foreslår departementet derfor at barnevernstjenesten ikke skal ha rett til å få stilt spørsmål til barnet under tilrettelagte avhør. Spørsmål som er relevante for både etterforskingen og ivaretakelsen av barnet forventes fremmet av politiet. Barneverntjenesten bør normalt kunne stille spørsmål til barnet i etterkant av avhøret. Departementet er enig med Oslo politidistrikt i at det er viktig at informasjon barneverntjenesten får tilgang til ved å være til stede ved avhørene ikke blir tilgjengelig for foreldrene i barnevernsaker og slik skaper problemer for etterforskingen. Departementet forslår at avhørsleder kan pålegge barneverntjenesten og andre tilstedeværende taushetsplikt om informasjon de har fått ved tilrettelagte avhør.

Departementet er enig med arbeidsgruppen og flere av høringsinstansene i at det ikke alltid vil være til barnets beste at barneverntjenesten gis adgang til å følge avhøret. Departementet foreslår derfor at barneverntjenesten ikke skal kunne være til stede dersom avhørsleder kommer til at hensynet til barnet taler mot det, eksempelvis dersom barnet ikke vil forklare seg om barneverntjenesten følger avhøret. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at ansatte i barneverntjenesten kan være relevante vitner i saken ikke er et argument mot at barnevernstjenesten skal kunne følge avhøret. I slike saker kan andre ansatte i barneverntjenesten følge avhøret.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at representant fra barnehuset bør kunne følge avhøret og viser her til arbeidsgruppens begrunnelse.

I likhet med arbeidsgruppen, mener departementet at det kan tenkes tilfeller der andre også bør gis anledning til å følge avhøret. Det kan for eksempel være kommunalt ansatte som arbeider med oppfølging av et vitne med utviklingshemning, vitnets psykolog eller andre som av hensyn til vitnet, siktede eller etterforskingen bør kunne være til stede. Det kan også bære bistandsadvokater til andre fornærmede i saken. Departementet foreslår derfor at andre skal kunne følge avhøret der avhørsleder mener det er hensiktsmessig.

Både politietterforsker, påtalejurist, forsvarer og vitnets bistandsadvokat, samt andre bistandsadvokater som eventuelt følger avhøret, kan før eller under avhøret fremme forslag om spørsmål til vitnet. Avhørsleder avgjør om spørsmålene skal stilles. Andre som følger avhøret kan ikke fremme forslag til spørsmål.