8 Fristen for avhør
8.1 Gjeldende rett
Etter straffeprosessloven § 239 fjerde ledd skal dommeravhør i saker som gjelder forbrytelse eller forseelse mot sedelighet tas innen to uker etter at anmeldelse av den straffbare handlingen er inngitt til politiet, med mindre særlige grunner tilsier at det foretas senere. I dommeravhørforskriften § 4 står det i tillegg at avhøret skal foretas så fort som mulig. Dersom avhør ikke er tatt innen fristen, skal grunnen til dette opplyses i protokollen. Lov eller forskrift angir ingen frist for når det skal tas dommeravhør i andre straffesaker.
Da straffeprosessloven ble endret i 2008 ble det vurdert å sette fristen for avhør til én uke, men departementet kom til at fristen på to uker burde beholdes. Ved avgjørelsen la departementet særlig vekt på å sikre at dommeravhør blir grundig forberedt, å unngå gjentatte avhør og at det tar tid å finne et tidspunkt som passer for alle aktørene, jf. Ot.prp. nr. 11 (2007–2008) punkt 9.5.1.2.
Som nevnt innledningsvis, brytes to-ukersfristen svært ofte. Barn og særlig sårbare voksne utsatt for seksuelle overgrep måtte i snitt vente i 42 dager før de ble avhørt i 2013. Som et resultat av regjeringens tiltak for å få ned ventetiden for avhør, har ventetiden imidlertid gått drastisk ned. I desember 2014 var ventetiden i disse sakene på 26 dager. Ventetiden for alle typer avhør samlet sett hadde gått ned fra et gjennomsnitt på 51 dager i 2013 til 32 dager i desember 2014.
8.2 Arbeidsgruppens forslag
Arbeidsgruppen redegjør for forskning som viser at det er viktig at avhør tas raskt. I punkt 3.4 skriver de:
«Tidsfaktoren er av vesentlig betydning for glemsel, og informasjon glemmes raskest rett etter en hendelse er innkodet. Yngre barn har en tendens til å glemme informasjon raskere enn eldre barn (Brainerd, Reyna, Howe & Kigma, 1990). Det er også vel kjent at jo lenger tid det går fra en hendelse skjer til den blir gjenfortalt, jo mer ny informasjon kan innkodes i minnet, og det kan være vanskelig å skille hva som virkelig er opplevd og hva som kan komme fra andre kilder. Loftus (2005) har betegnet dette som falske minner.»
I punkt 5.1 står det:
«Det er mange negative konsekvenser ved at det går lang tid før første avhør. Fra vitnepsykologien vet man at minnet fra en hendelse bør sikres så fort som mulig for å få mest mulig korrekt informasjon i avhøret. Saker om seksuelle overgrep og vold i familien kjennetegnes ofte av et begrenset antall kilder til bevis, så avhør av de involverte er ofte svært viktig. Ved avhør av barn forsterkes dette ytterligere av at de ikke har ferdig utviklede kognitive evner og koder inn minner ulikt fra voksne. Det er tilsvarende utfordringer ved avhør av psykisk utviklingshemmede.
I tillegg kommer at ved straffbare handlinger i familien vil vitnet også påvirkes av en rekke psykiske prosesser som kan føre til at vitnet velger å ikke forklare seg. Det kan være alt fra trusler fra gjerningsmannen, frykt for nye overgrep, savn etter vedkommende eller usikkerhet og redsel knyttet til ikke å ha kontroll på sin egen situasjon. I USA beskrives tidsrommet mellom anmeldelse og avhør som «the investigative window of opportunity» (Johnson, 2009), og en tilråder å samtale med barnet så fort som mulig etter en anmeldelse. De beste resultatene fikk en der det var igangsatt avhør og etterforsking innen 6-8 timer. Også i den svenske evalueringen av Barnehus (Kaldahl, Diesen og Diesen, 2010 side 79) finnes det materiale som viser at det er i de saker der politiet arbeider raskt i forhold til avhør, har flere avhør og en aktiv og deltagende påtalejurist, at de oppnår de beste resultatene i form av oppklaring av saker.»
Arbeidsgruppen foreslår at fristen for avhør i de sakene som haster mest skal være på én uke, og at andre avhør må gjennomføres innen fire uker. De skriver i punkt 5.5.3:
«Arbeidsgruppen har diskutert om fristen skal foreslås videreført, innskjerpet eller fjernet. I akutte tilfeller er en frist på to uker nærmest meningsløst. Ved akutte voldtektssaker av voksne mennesker uten kognitive problemer vil det å vente i 14 dager med å avhøre fornærmede være skandaløst. Det er ingen gode grunner til at voldtekt av en psykisk utviklingshemmet eller et barn skal behandles annerledes.
Det er også viktig at politiet sikrer vedkommendes forklaring i det tidsvinduet vedkommende er villig til å forklare seg. Særlig i de tilfellene der overgrepene pågår over tid, vil en unnlatelse av å ta et avhør av fornærmede raskt medføre enten risiko for nye overgrep eller at vedkommende av andre grunner ikke lenger er villig til å fortelle sin historie.
På den andre siden er det en del tilfeller der det ikke er like tidskritisk å gjennomføre avhøret, eller der det er en fordel å få gjennomført noe etterforsking før det tas avhør av barnet eller av den psykisk utviklingshemmede. En for kort frist vil også kunne oppleves som illusorisk, og være noe man ikke har mulighet til å forholde seg til i praksis.
Arbeidsgruppen mener den beste løsningen er å videreføre en frist for avhør. Dette er et tydelig signal til politiet om at etterforsking av disse sakstypene skal prioriteres.
For å gjøre det mulig å etterleve fristen i praksis, og for å trekke et skille mellom de sakene som åpenbart bør prioriteres og de tilfellene der dette ikke er like presserende, foreslås det et skille mellom avhør av fornærmede og sentrale vitner i saker som gir rett til bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107a, og andre nærliggende tilfeller.
I de først nevnte tilfellene foreslås fristen satt til en uke fra politiet gjøres kjent med opplysningene som gir grunn til avhør. I de fleste av disse sakene vil det være avgjørende at vedkommende kommer raskt i avhør for å få saken best mulig opplyst, og så raskt som mulig kunne treffe de nødvendige tiltakene.
For avhør av fornærmede i andre saker foreslås en frist for gjennomføring av avhør på fire uker fra samme tidspunkt. Det vil i disse sakene fortsatt være viktig med en tidlig avklaring, men sakene er ikke så alvorlige at det er rimelig med en veldig kort frist.
Det kan tenkes at det i enkelte saker finnes gode grunner til ikke å overholde fristen. For det første kan det tenkes fornærmedes tilstand er til hinder for et raskt avhør. I disse tilfellene skal fristen selvfølgelig ikke overholdes.
Videre kan det tenkes at etterforskingsmessige hensyn taler for en utsettelse. Det kan være at annen etterforsking må gjøres først, eller at det ønskes gjennomført skjult etterforsking før det blir kjent at politiet etterforsker forholdet. Også i disse tilfellene er det grunnlag for ikke å overholde fristen.
Etterforskingsmessige hensyn er et vagt begrep, noe som kan gi rom for misbruk. Oppfølgning av om fristene overholdes vil være en naturlig del av det tilsyn politidistriktene løpende gjennomgår. For sakenes vedkommende foreslås det at eventuelle fristbrudd begrunnes i protokollen fra avhøret.»
8.3 Høringsinstansenes syn
Mange av høringsinstansene understreker viktigheten av at avhør tas raskt. Samtidig skriver flere at en frist på én uke i sakene arbeidsgruppen foreslår ikke er realistisk. Agder lagmannsrett og Nedre Telemark tingrett skriver i sin felles høringsuttalelse:
«Av hensyn til etterforskingen og sakens opplysning er det svært viktig at avhøret av barnet blir foretatt så tidlig som mulig, se Arbeidsgruppens rapport side 29 (punkt 5.1). Gjennomføring av dommeravhør etter dagens modell medfører i mange saker en uakseptabel utsettelse. […]Dersom ny avhørsmodell blir innført i henhold til forslaget, er vi enige med Arbeidsgruppen i at det bør settes frist på én uke for første avhør, jf. rapporten side 54–55 (punkt 5.5.3). Ettersom kapasitetsproblemene hos politiet er den viktigste årsaken til forsinkelser i dag, vil det imidlertid ikke være et tilstrekkelig virkemiddel å overføre ansvaret for avhørene til politiet uten å tilføre de ressurser som kreves.»
Riksadvokaten skriver i sin høringsuttalelse:
«Riksadvokaten har flere ganger påpekt og innskjerpet viktigheten av at dommeravhøret gjennomføres så raskt som mulig, og i alle fall innen 2-ukersfristen i straffeprosessloven § 239 fjerde ledd. Formålet med bestemmelsen er todelt. Det ene er å sikre seg fornærmedes/vitnets forklaring så snart som mulig for å forhindre at hendelser og detaljer går i glemmeboken, samt unngå mistanke og spekulasjoner om ytre påvirkning. Det andre er at avhøret ofte danner utgangspunktet for den videre etterforskingen og informasjonsinnhentingen og således er en forutsetning for at sakene ikke stopper opp, men gis nødvendig prioritet.
I dag er det et beklagelig faktum at 2-ukersfristen nærmest systematisk brytes. Flere av årsakene til at en ikke lykkes i å overholde fristen, vil falle bort ved den nye avhørsmodellen. Politiet vil ha et langt større herredømme over saken og tidspunktet for gjennomføringen av det første avhøret, i det langt færre personer vil måtte involveres. Som ved andre alvorlige straffbare forhold, må en forvente at sentrale avhør foretas kort tid etter at politiet har mottatt anmeldelse. Riksadvokaten slutter seg derfor fullt ut til forslaget om at fristen for det første avhøret etter at politiet har fått kjennskap til saken, som hovedregel skal være en uke.»
Politidirektoratet skriver:
«Politidirektoratet er enig i at det bør videreføres en frist for avhør og at det settes klare frister for gjennomføring av avhør i de mest alvorlig sakene. Vi viser til at tidselementet er helt avgjørende i disse sakene.
Hedmark, Telemark, Vestoppland, Søndre Buskerud og Østfold politidistrikt påpeker at det er usikkert hvorvidt det etter forslaget i praksis vil være mulig å gjennomføre avhør av denne gruppen innen en uke.»
Follo politidistrikt skriver i sin høringsuttalelse:
«Fristen for avhør av fornærmede og vitner som har rett til bistandsadvokat, er satt til en uke, jf forslaget til forskrift § 4, 1. ledd. Til tross for den effektivitetsgevinsten som vil foreligge som følge av mindre koordinering med domstolen, synes denne fristen for knapp. Koordinering med forsvarer, bistandsadvokat, interne dommeravhørere, barnehuset, samt forberedelse til avhøret, vil ofte kreve mer enn en ukes tid. Det er derfor grunn til å tro at fristen vil bli overskredet i betydelig grad. Dersom det skal ha noen hensikt å sette en frist, må det være realistisk at den kan nås. Follo politidistrikt vil derfor foreslå at forslaget til forskriftens § 4, 1. ledd omformuleres til at avhøret skal gjennomføres så snart som mulig, og innen to uker etter at politiet har fått kjennskap til forholdet.»
Østfold politidistrikt skriver:
«Det ligger mange utfordringer hos politiet for å få dette til, særlig med tanke på de minste barna. Det vil ofte være behov for å gjennomføre avhør av vitner, involverte instanser som barnevern, beredskapshjem, behandlingsinstitusjoner før avhøret gjennomføres. Dette for å ha noe å avhøre om. Erfaringen er at innhenting av taushetsbelagt informasjon og fritak fra taushetsplikt tar tid.
Østfold politidistrikt ser likevel arbeidsgruppens vektige argument om at det i overgrepssaker med voksne aktører vil bli ansett som «skandaløst» ikke å avhøre fornærmede før 14 dager etter overgrepet skal ha funnet sted.»
Oslo politidistrikt og Statens barnehus i Oslo skriver i sin felles høringsuttalelse:
«For å få best mulig informasjon fra et vitne er det etterforskingsfaglig åpenbart en fordel at første avhør av fornærmede og sentrale vitner gjennomføres så kort tid som mulig etter det forhold saken gjelder. Også hensynet til barnet og andre involverte taler med tyngde for at avhør bør foretas etter kort tid.
Utfra et påtaleperspektiv er det imidlertid ikke behov for regelfesting av kortere frist for gjennomføring av avhør i de mest alvorlige sakene eller lengre frist i øvrige saker. Som alminnelig synspunkt er det uheldig å regelfeste tidsfrister som overstyrer de faglige vurderingene til etterforskingsledelsen. Prioritering bør heller styres av hvor mye det i den enkelte sak haster å få gjennomført det aktuelle avhøret. Her er for eksempel barnets risiko for fortsatt eksponering for overgrep, samt barnets alder og hukommelse viktige faktorer. Dessuten er det en rekke etterforskingstaktiske hensyn og praktiske utfordringer som må ivaretas i forbindelse med et avhør, og som får betydning for når det for politiet er mest hensiktsmessig eller tilrådelig å gjennomføre avhør. […]Samlet sett mener OPD at det ikke er grunn til å forandre dagens frist på 2 uker (strpl. § 239 fjerde ledd).
I en rekke av de sakstypene der avhør etter forskriften bør eller kan skje (forskriften § 2 andre og tredje ledd), vil også mistenkte være under 18 år. Da skal etterforskingen være avsluttet og saken påtaleavgjort innen 6 uker, jf. strpl. § 249 andre ledd. Avhør i slike saker må derfor påskyndes i forhold til den foreslåtte fristen på fire uker. Også faren for at ungdommene i ventetiden utsettes for ytterligere vold og trusler i sitt nærmiljø tilsier at en del av disse sakene bør behandles raskere enn den foreslåtte fristen.»
Barnehusene (samlet høringsuttalelse fra Barnehusene i Tromsø, Bergen, Trondheim, Hamar, Stavanger, Kristiansand og Ålesund) skriver:
«For Barnehusene fremstår disse fristbruddene som den største trusselen mot barns rettssikkerhet i Norge i dag.
At det tar lang tid fra en forbrytelse inntreffer og til barnet avhøres kan redusere sannsynligheten for at barnet husker og kan gjenfortelle erfaringer fra overgrep. Både forskning og erfaring fra barnehusene viser at barna husker færre detaljer fra hendelser de har opplevd dersom det går lang tid til de blir avhørt. Detaljene kan være avgjørende for utfallet av straffesaken.
Barn er dessuten sårbare for trusler og manipulasjon og kan utsettes for nye overgrep mens de venter på å bli avhørt. I tillegg kommer den generelle belastningen det er ved å måtte vente lenge på å fortelle sin historie. Barn kan for eksempel være akuttplassert på en institusjon mens de venter. […] I innstillingen til ny dommeravhørsinstruks foreslår Sæverudutvalget at frist fra anmeldelse til avhør av barnet ikke skal overstige en uke. Barnehusene støtter forslaget, men peker på at det ikke er selvsagt at problemet er løst med dette og viser til at dages instruks i all hovedsak ikke etterleves.
Barnehusene vil peke på at de beste mulighetene for å gjøre godt faglig arbeid er i de nærmeste timene og dagene etter en anmeldelse. Fornærmede vil også ofte være mest motivert til å gi mest korrekt informasjon så nært hendelser som mulig. I de mest alvorlige sakene bør det tas avhør av fornærmede så fort som mulig og senest innen 3 dager (72 timer). Forslaget fra barnehusene er derfor at fristen settes til 3 dager.»
Barneombudet skriver i sin høringsuttalelse:
«I dag er det store brot på fristen for å gjere avhøyr ved alle barnehus. Dette er svært alvorleg. Barneombodet støttar at det blir vidareført ein slik frist for avhøyr, men vi stiller oss spørjande til korleis ein har tenkt seg å overhalde ein frist på ei veke i alvorlege saker dersom dei økonomiske rammene ikkje blir auka vesentleg. Rapporten slår fast at tidsbruken primært skuldast ressursmangel eller manglande prioriteringar i politiet. Det er med andre ord heilt essensielt at ein får ei haldningsendring i politiet som gjer at desse sakene blir prioriterte umiddelbart, og at det blir gitt meir ressursar til politiet som gjer det mogeleg i praksis.
AG foreslår at fristen på ei veke kan forlengjast av omsyn til etterforskinga. Det er lett å misbruke denne moglegheita til forlenging. Det bør derfor synleggjerast i forskrifta at dette er ein snever unnataksregel.
Barneombodet er også uroleg for at firevekersregelen i andre saker vil vere for lang, og at det i praksis vil bli ei «sovepute» som gjer at sakene vil ta enda lengre tid.»
Støttesenter mot Incest skriver:
«Vi er svært fornøyd med at fristen for avhør i saker hvor det gis rett til bistandsadvokat settes til 1 uke. Vår erfaring er at når det tar for lang tid mellom anmeldelse og avhør kan barn miste motivasjonene til å fortelle om overgrep, opplevelsen hos barnet endrer seg, de mister troen på at de kan blir trodd og tilliten til voksne blir borte.
Fristen for avhør er også viktig i forhold til medisinske undersøkelser for å sikre medisinske spor.»
Fra Drammen kommunes høringsuttalelse gjengis:
«Drammen kommune vil fremheve at når barnevernet igangsetter en undersøkelse der det er mistanke om overgrep, er det viktig for utviklingen av saken at barnet kommer inn til et dommeravhør. Barneverntjenesten har som regel i disse sakene åpnet undersøkelse, uten at foreldrene er informert. For å sikre barnet, avventer barnevernet å kontakte foreldrene.
Drammen kommune mener det er viktig at fristene overholdes. I dag er det to ukers frist for å foreta et avhør, etter at anmeldelsen er inngitt til politiet. Det er derfor meget viktig at politiet klarer å holde fristene. Barnevernet har i flere tilfeller opplevd å måtte vente i flere uker før barna kommer inn til dommeravhør. Det er derfor positivt at det nå settes en frist på en uke i de sakene som åpenbart må prioriteres.»
8.4 Departementets vurdering
Departementet er enig med arbeidsgruppen i at loven fortsatt bør angi en frist for når avhør skal tas. Lovpålagte frister medvirker til at sakene blir prioritert. Departementet er også enig med arbeidsgruppen i at fristen bør være differensiert slik at politiet prioriterer de sakene som haster mest. Departementet foreslår en frist på én uke i de akutte sakene, to uker i de andre mest alvorlige sakene og tre uker i de resterende sakene. For å forhindre at fristen går på bekostning av kvaliteten på avhøret, foreslår departementet i tillegg at fristen forlenges med én uke i de sakene der politiet, før fristen gikk ut, har foretatt tidkrevende etterforskingsskritt eller forberedelser som var nødvendige av hensyn til vitnet eller avhørets kvalitet. Det samme gjelder dersom avhørslederen og barnehuset er enige om at det klart er til vitnets beste at avhøret utsettes.
Etter Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Etter Lanzarote-konvensjonen artikkel 35 nr 1 (a) skal barnet avhøres uten unødig forsinkelse etter at forholdene er rapportert til kompetente myndigheter. Artikkel 30 slår fast at etterforsking og straffeforfølgning skal skje i samsvar med barnets beste og ikke forverre barnets traumer. Videre følger det av barnekonvensjonen artikkel 19 og 34 og EMK artikkel 3 og 8 at Norge er forpliktet til å beskytte barn mot vold og seksuelle overgrep. Det innebærer blant annet at Norge må treffe egnede lovgiviningsmessige tiltak for å sikre slik beskyttelse, deriblant ha en effektiv etterforsking av vold og seksuelle overgrep. CRPD artikkel 16 hjemler tilsvarende rettigheter for særlig sårbare voksne. Etter straffeprosessloven § 226 fjerde ledd skal etterforskingen gjennomføres så raskt som mulig, slik at ingen unødig utsettes for mistanke eller ulempe.
Det er mange grunner til at det er viktig at barn og særlig sårbare voksne avhøres raskt. Raske avhør vil normalt minske belastningen for vitnene. Når saken raskt blir tatt tak i vil barn og særlig sårbare voksne lettere føle at det nytter å fortelle. Det vil også være enklere for dem å legge saken bak seg. Raske avhør vil således oftest være til barnets og den særlig sårbare voksnes beste.
For å få frem mest mulig korrekt informasjon og av hensyn til kvaliteten på resten av etterforskingen, er det viktig at det ikke går lang tid før avhør blir tatt. Små barn husker ikke like godt som voksne. Når de begynner å huske, husker de ikke langt tilbake i tid. Tilsvarende gjelder for psykisk utviklingshemmede. Andre vitner med kognitive utfordringer kan også ha betydelige vanskeligheter med å huske hendelser over tid. Traumatiske hendelser blir lagret i barns langtidsminne, men detaljer rundt hendelsene blir raskere glemt.1 Blir det tatt avhør rett etter hendelsen kan det tjene som beskyttelse mot glemsel, og dermed styrke barns motstand mot påvirkning.2 Går det lang tid før barnet blir avhørt, øker risikoen for at barnet blir ledet til å fortelle noe som ikke er sant. Det kan også bli påvirket eller truet til å la være å forklare seg. Det samme gjelder for psykisk utviklingshemmede, da de også er mer utsatt for påvirkning enn andre, jf. Sæverud-rapporten punkt 3.3 og punkt 5.1. En klar og fullstendig forklaring kan være avgjørende for om det blir en fellende dom eller ikke. Det kan også bety forskjellen mellom en henleggelse på grunn av bevisets stilling eller en henleggelse om at intet straffbart forhold er bevist, noe som kan være av helt sentral betydning for den mistenkte. Raske avhør kan i tillegg innebære at andre bevis blir sikret, for eksempel ved medisinsk undersøkelse eller ransaking hos mistenkte.
Barneverntjenesten har etter barnevernloven en plikt til å undersøke bekymringsmeldinger og treffe nødvendige tiltak for å beskytte barnet. I den forbindelse må barneverntjenesten samtale med barnet. Har foreldre, barneverntjenesten eller andre snakket med barnet om det straffbare forholdet før barnet har forklart seg til politiet, vil det, som nevnt, kunne bli reist tvil om hvorvidt barnets forklaring har blitt påvirket. Det er derfor særlig viktig at politiet avhører barn i en utsatt omsorgssituasjon raskt, slik at bevis blir sikret før barneverntjenesten må samtale med barnet.
Raske avhør vil også kunne føre til at flere vil velge å anmelde forhold til politiet fordi de vet at saken vil bli fulgt opp raskt.
Raske avhør er således helt sentralt for å kunne avdekke vold og seksuelle overgrep mot barn og særlig sårbare voksne, påse at skyldige blir dømt og forhindre nye overgrep.
Helst bør alle tilrettelagte avhør tas raskt. Det er likevel stor forskjell på hvor mye det haster å ta avhør. For eksempel haster det langt mer å avhøre et lite barn som nettopp er utsatt for overgrep av en forelder enn det haster å avhøre en 14-åring som har vært vitne til en voldsepisode langt tilbake i tid. Departementet mener det er viktig at politiet prioriterer de sakene som haster mest og at en frist på to uker er for lang for mange av sakene. Departementet er derfor enig med arbeidsgruppen i at fristen for tilrettelagt avhør bør være differensiert. I likhet med arbeidsgruppen foreslår departementet at fristen settes til én uke for de avhørene som haster mest. Departementet mener imidlertid at det ikke er realistisk med en frist på én uke i så mange saker som arbeidsgruppen foreslår. Departementet viser her til innspill fra Politidirektoratet og en rekke politidistrikter, samt til at det i den siste tiden har vært en sterk økning i antall saker. Ved Barnehuset i Oslo ble det for eksempel tatt 36 prosent flere avhør i januar 2015 enn i januar 2014. Departementet mener likevel det vil være mulig for politiet å ta tilrettelagte avhør innen én uke i de akutte sakene. Departementet viser særlig til at politiet kan ta første avhør uten å involvere domstolene, forsvarer eller mistenkte og at midlertidig verge og bistandsadvokat kan oppnevnes meget raskt. Barneverntjenesten vil normalt kunne stille på svært kort varsel og kan alternativt få se opptak av avhøret i ettertid. Når det innrømmes en forlengelse av fristen i de sakene der det har vært nødvendig med tidkrevende forberedelser før avhøret og adgangen til supplerende avhør er vid, mener departementet at betenkelighetene som gjorde at man i 2008 beholdt to-ukersfristen ikke lenger har gyldighet.
Departementet mener at én- og to-ukersfristen i utgangspunktet bare bør komme til anvendelse i de sakene der det er obligatorisk å ta tilrettelagt avhør, det vil si avhør i saker som gjelder overtredelse eller forsøk på seksuallovbrudd, kjønnslemlestelse, mishandling i nære relasjoner, drap eller kroppsskade. I tillegg foreslår departementet at én- og to-ukersfristen skal komme til anvendelse når barn mellom 16 og 18 år utsatt for seksuelle overgrep av nærstående avhøres ved tilrettelagt avhør.
I disse sakene skal tilrettelagte avhør gjennomføres snarest mulig og innen én uke dersom fornærmede skal avhøres om en handling som skjedde for mindre enn to uker siden. Én-ukesfristen skal også gjelde ved avhør av fornærmede som har gitt en umiddelbar og fullstendig beretning om forholdet. Det vil typisk være tilfelle dersom et barn har åpnet seg for læreren sin og fortalt at det i en årrekke har blitt utsatt for seksuelle overgrep av en forelder. Det vil da være viktig at barnet føler at det blir hørt og ivaretatt slik at barnet er villig til å forklare seg for politiet. I tillegg foreslår departementet at én-ukesfristen skal gjelde ved avhør av fornærmede eller annet vitne der det er grunn til å tro at forklaringen er nødvendig for å beskytte fornærmede eller vitnet. Det vil ofte være tilfelle i saker som gjelder vold eller seksuelle overgrep begått av nærstående. Er det mistanke om at et barn utsettes for vold av sine foreldre, vil det ofte kunne være nødvendig å avhøre for eksempel en skolevenninne til barnet fordi venninnen kan komme med informasjon som er nødvendig for å beskytte barnet mot vold.
Videre foreslår departementet at det settes en frist på to uker for alle andre avhør av fornærmede samt for barn under seks år, uavhengig av om de avhøres som fornærmet eller annet vitne, i disse sakene, det vil si saker der det er obligatorisk å ta tilrettelagt avhør og når det tas tilrettelagt avhør av fornærmede mellom 16 og 18 år utsatt for seksuelle overgrep av nærmeste.
Andre tilrettelagte avhør skal foretas innen tre uker. Det vil for eksempel være avhør av andre vitner enn fornærmede i saker der vitnets forklaring ikke har betydning for ivaretakelsen av vitnet eller fornærmede. Tre-ukersfristen vil også gjelde når det tas avhør av fornærmede eller andre vitner i saker der det ikke er obligatorisk å ta tilrettelagt avhør. Det vil for eksempel gjelde dersom politiet beslutter at det skal tas tilrettelagte avhør i ranssaker eller saker om kroppskrenkelse.
Departementet understreker at avhør ofte bør tas raskere enn den angitte fristen. Det gjelder særlig i de sakene der avhør skal tas innen én uke. I saker der det er grunn til å tro at forklaringen er nødvendig for å beskytte fornærmede eller vitnet, vil barneverntjenesten ofte være involvert. Barneverntjenesten skal etter barnevernloven § 4-2 snarest og senest innen én uke gjennomgå alle bekymringsmeldinger og vurdere om meldingen skal følges opp med undersøkelser. Barneverntjenesten skal videre snarest og senest innen tre måneder foreta undersøkelser når det er rimelig grunn til å tro at det foreligger forhold som gir grunnlag for barneverntiltak, jf. barnevernloven § 4-3 og § 6-9. Barneverntjenesten kan dra hjem til familien for å undersøke bekymringsmeldinger. Dersom det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, skal barneverntjenesten treffe vedtak om plassering av barnet utenfor hjemmet, jf. barnevernloven § 4-6. Det kan derfor oppstå situasjoner der barneverntjenesten må gripe inn med akuttvedtak. Kan ikke politiet gjennomføre avhør umiddelbart, vil barneverntjenesten ofte ikke kunne vente på at barnet avhøres. Det innebærer at de må snakke med barnet om situasjonen. For at tilrettelagt avhør skal kunne tas før barneverntjenesten samtaler med barnet, må avhøret derfor tas like raskt som barneverntjenesten plikter å undersøke saken eller i forbindelse med et akuttvedtak. Det understreker dessuten viktigheten av at barneverntjenesten kontakter politiet raskt i slike situasjoner og avklarer videre samarbeid. Politiet skal også varsle barneverntjenesten straks dersom de ikke allerede er involvert i en sak der det straffbare forholdet gir grunn til bekymring for barnets omsorgssituasjon, jf. forskrift om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterforskriften) 20. september 2013 nr. 1097 § 10-3.
Departementet er klar over at det av og til vil være behov for å gjøre en del forberedelser før avhør kan tas. I enkelte saker vil også annen etterforsking føre til at man kan konkludere med at mistanken var ubegrunnet, slik at det ikke er nødvendig å avhøre vitnet. Det er ikke ønskelig at tidsfristen går på bekostning av kvaliteten på avhøret eller ivaretakelsen av vitnet. Etter det departementet erfarer, er det sjelden behovet for andre etterforskingsskritt og forberedelser som er årsaken til at det i dag går svært lang tid før avhør blir tatt. Departementet foreslår derfor at fristen kan forlenges med én uke i de sakene der det, før den normale fristen gikk ut, er foretatt tidkrevende etterforskingsskritt eller forberedelser som var nødvendige av hensyn til vitnet eller avhørets kvalitet. Det kan være etterforskingsskritt, for eksempel avhør av foreldre eller barnehageansatte, pågripelse av mistenkte eller ransaking av mistenktes bolig, og det kan være forberedelser som å skaffe en godt egnet tolk og innhente informasjon ved samrådsmøte eller på annet vis. Dette er særlig aktuelt ved avhør av barn i førskolealder og særlig sårbare voksne. Departementet understreker at unntaksregelen bare kommer til anvendelse dersom etterforskingsskrittene samlet sett har vært tidkrevende. Et enkelt avhør av et annet vitne vil således ikke være tilstrekkelig for at fristen kan forlenges. Det skal noteres i protokollen hvilke etterforskingsskritt og forberedelser som gjorde det nødvendig med ekstra frist. I de aller fleste tilfeller vil det være til barnets og den særlig sårbare voksnes beste om avhør blir tatt raskt. Dersom det av hensyn til vitnet likevel skulle vise seg at det er nødvendig å utsette avhøret, for eksempel fordi vitnet ikke er friskt nok til å bli avhørt eller fordi det av hensyn til vitnet vil være langt bedre å vente til en spesifikk tolk eller bistandsadvokat er tilgjengelig, vil også fristen kunne forlenges med en uke. Avhørslederen og barnehuset må imidlertid være enige i at det er til barnets beste med en slik utsettelse. I slike tilfeller skal det noteres i protokollen hva som var årsaken til at det var til vitnets beste å utsette avhøret.