7 Avhør av førskolebarn og særlig sårbare voksne

7.1 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 239 tredje ledd kan dommeren, når vitnets alder eller særlige omstendigheter tilsier det, i stedet for eller forut for dommeravhør, bestemme at det skal foretas observasjon av vitnet. Etter dommeravhørforskriften § 12 skal observasjon foretas av en sakkyndig, som hovedregel en psykolog med særlig erfaring med barn eller en barnepsykiater.

Observasjonen er en kombinasjon av lek og samtale som ble innført for å kunne avhøre de som har liten evne til verbal kommunikasjon. Ordningen ble innført i 1997 etter forslag fra rådgivningsgruppen som avga innstilling med forslag til ny forskrift om dommeravhør av barn i september 1994, jf. Besl. O. nr. 76 (1996–1997), Innst. O. nr. 51 (1996–1997) og Ot.prp. nr. 19 (1996–97) om lov om endringer i straffeprosessloven (observasjon av små barn mm). Rådgivningsgruppen uttalte i sin innstilling på side 4:

«Dommeravhøret er et lite tilfredsstillende bevismiddel når det gjelder de helt små barna (opp til 5-7 år), som ikke er seg bevisst at de avhøres og har liten evne til verbal kommunikasjon. Det stilles også spesielle kvalifikasjonskrav til den som skal kommunisere med de minste barna. Rådgivningsgruppen mener derfor at det i disse tilfellene bør gis adgang til å benytte en fremgangsmåte som er bedre tilpasset barnets nivå, begrepsverden og uttrykksform – samtidig som dette ikke påfører barnet unødig belastning.»

Observasjonsordningen har, slik den er beskrevet i dommeravhørforskriften, vært svært lite brukt. Etter 2005 har den i praksis knapt vært benyttet.

7.2 Arbeidsgruppens forslag

Både i Evalueringsrapporten og Sæverud-rapporten foreslås det at observasjonsordningen avvikles. I Evalueringsrapporten står det på side 51:

«Observasjonsordningen som ble innført i 1998 har på landsbasis ikke vært en suksess. Arbeidsgruppens opplysninger synes også å tyde på at ordningen er blitt mindre brukt etter som tiden har gått. Ordningen innebærer åpenbare muligheter for feilinformasjon. Den bør etter arbeidsgruppens oppfatning vurderes opphevet.»

På side 39 står det:

«Når det gjelder de minste barna med en viss språkformidlingsevne, anses det sannsynlig at det vil være utbytte å hente ved å tilby dem flere møter med en person som har kompetanse til å intervjue mindre barn. Også avhør foretatt av politiets tjenestemenn bør kunne gjennomføres på en slik måte, når det finnes ønskelig for å etablere kontakt med barnet, og derved få barnet til å fortelle med sine egne ord.»

I Sæverud-rapporten står det i punkt 5.4.1:

«Observasjonsordningen slik den er beskrevet i forskriften blir i praksis ikke brukt i straffesaker. Årsaken antas å være at den forklaringen man eventuelt får frem er lite egnet til rettslig bruk. I tilfeller der den avhørte ikke har tilstrekkelig kognitive og språklige evner til å formulere sin versjon av et hendelsesforløp, må dokumentasjon for et eventuelt straffbart forhold finnes andre steder. Evaluering av ordningen i 2004 foreslo også at ordningen ble fjernet.

Arbeidsgruppen foreslår at reglene om observasjon ikke videreføres i en ny forskrift. Samtidig skal det poengteres at reglene som foreslås er metodeuavhengig, samt at det er fri bevisførsel i straffesaker. Følgelig er ikke de reglene som foreslås til hinder for at tilsvarende metoder benyttes i fremtiden.»

I punkt 5.4.2 skriver arbeidsgruppen at man i USA bruker en metode som heter «Extended Forensic Interview» for å avhøre de yngste barna. Metoden er brukt i over 10 år og har gitt gode resultater. Politihøgskolen, Kripos og Statens barnehus i Bergen har gått sammen om å tilpasse metoden norske forhold og gitt den navnet «sekvensielle avhør». Videre skriver arbeidsgruppen at sekvensielle avhør har blitt prøvd ut mellom august 2010 og juni 2012 av Kripos og Statens barnehus i Bergen. Erfaringene etter utprøving viser at det er mulig å gjennomføre sekvensielle avhør og at metoden gir førskolebarn større muligheter for å fortelle om de har vært, eller ikke har vært, utsatt for overgrep. «Rapport etter utprøving av sekvensielle avhør av førskolebarn» er vedlagt rapporten.

7.3 Høringsinstansenes syn

Samtlige høringsinstanser som uttaler seg om observasjonsordningen foreslår at den avvikles. Enkelte mener at en annen metode må på plass før den kan avvikles. Riksadvokaten skriver i sin høringsuttalelse:

«Etter at observasjonsordningen ble innført i 1997, har den bare vært benyttet i et fåtall saker. Så vidt en kjenner til finnes det ikke eksempler på at observasjonen, alene eller sammen med øvrig bevismateriale, har ledet til tiltale. En har heller ikke inntrykk av at den utviklingen som har skjedd innen avhørsmetodikken og kunnskapen om kommunikasjon med barn har trengt inn, eller styrket obervasjonsordningen. Tvert om synes oppfatningen å være at den ikke fungerer i sin nåværende form. Riksadvokaten er enig i arbeidsgruppens forslag om at ordningen nå avvikles, selv om en foreløpig ikke har noen klar erstatningsløsning. Nyere kunnskap viser imidlertid at det finnes ubrukte muligheter, bl.a. fra erfaringer med såkalte sekvensielle avhør, jf. Tone Daviks og Åse Langballes artikkel om «Utfordringer og dilemmaer ved avhør av barn i førskolealder» (Lov og Rett nr. 1. 2013 s. 3 flg.). Her har politiet og påtalemyndigheten et ansvar for å legge til rette for utprøving og utvikling av nye, kunnskapsbaserte avhørsmodeller for de yngste barna.»

Flere av høringsinstansene mener at arbeidsgruppen i for liten grad har gått inn på avhør av personer med utviklingshemming og andre funksjonsnedsettelser. Norsk Forbund for Utviklingshemmede skriver:

«Rapporten bekrefter at det i norsk rettspleie ikke finnes god nok kompetanse på hvordan avhør av personer med utviklingshemming, enten de er fornærmet eller mistenkt bør gjennomføres. Rapporten tar ikke opp i seg en drøfting av hvordan denne kompetansen kan styrkes. Vi stiller spørsmål ved om det er faglig grunnlag for i det hele tatt å omfatte mennesker med utviklingshemning i rapporten.»

7.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår at observasjonsordningen avvikles. Det er liten tvil om at observasjonsordningen ikke har virket etter intensjonene og at det er behov for andre metoder for å avhøre de yngste barna og særlig sårbare voksne. En metode som gir bedre bevis i saker der førskolebarn og særlig sårbare voksne blir avhørt om vold og seksuelle overgrep er helt sentralt for å gi barn og særlig sårbare voksne beskyttelse mot vold og seksuelle overgrep, jf. Grunnloven § 102 og § 104, barnekonvensjonen artikkel 3, 19 og 34, CRPD artikkel 16 og EMK artikkel 3 og 8, og for å sikre siktedes rett til en rettferdig rettergang etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6.

Små barn har et svakt utviklet språk og problemer med å konsentrere seg over tid. Det gjør at de gjerne ikke evner å avgi en god forklaring i et vanlig tilrettelagt avhør. Det samme gjelder for mange psykisk utviklingshemmede og andre særlig sårbare voksne med kognitiv svikt. For at de aller mest sårbare skal få forklart seg og bli hørt, er det derfor viktig med tilpassede avhørsmetoder.

Siden Sæverud-rapporten ble avlevert, har sekvensielle avhør blitt en godt utprøvd metode for avhør av førskolebarn, psykisk utviklingshemmede og andre med funksjonsnedsettelse. Fra Politidirektoratets brev til Justis- og beredskapsdepartementet 25. november 2014 gjengis:

«I 1 ½ år har Kripos hatt et pågående prøveprosjekt for sekvensielle avhør. I utgangspunktet innebar dette at representanter fra Kripos med spesialopplæring skulle avholde alle sekvensielle avhør i hele landet. Ettersom etterspørselen etter slike avhør tiltok i 2014, har politiet gjennomført en god del av sine sekvensielle avhør selv ved barnehusene i Oslo, Bergen og Hamar. Siden oppstart av prøveprosjektet har Kripos til sammen gjennomført 203 sekvensielle avhør på barn i alder 3–5 år og psykisk utviklingshemmede. I 2014 ble det i tillegg gjennomført 79 sekvensielle avhør ved de ovennevnte barnehusene.»

Erfaringene med sekvensielle avhør er meget gode. I motsetning til ved observasjonsordningen, finnes det allerede dommer der videoopptak fra sekvensielle avhør av barn i førskolealder har vært det avgjørende beviset.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at loven bør være metodeuavhengig. Loven vil derfor verken angi hvilke metoder som skal benyttes for avhør av de eldre barna eller for avhør av førskolebarn og særlig sårbare voksne. Departementet legger til grunn at avhørene tas ved de til enhver tid anerkjente metoder. I dag innebærer dette metoder det undervises i ved Politihøgskolen.