4 Grunnloven og internasjonale forpliktelser
4.1 Grunnloven
Følgende Grunnlovsbestemmelser er av sentral betydning for regelverk om avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner:
§ 95.
«Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid. Rettergangen skal være rettferdig og offentlig. Retten kan likevel lukke rettsmøtet dersom hensynet til partenes privatliv eller tungtveiende allmenne interesser gjør det nødvendig.
Statens myndigheter skal sikre domstolenes og dommernes uavhengighet og upartiskhet.»
§ 102.
«Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.
Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige integritet.»
§ 104.
«Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.
Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.»
4.2 Relevante konvensjoner
Etter lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) § 2 skal flere konvensjoner gjelde som norsk lov i den utstrekning de er bindende for Norge. Ved motstrid skal konvensjonsbestemmelsene gå foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3. Blant konvensjonene som skal gjelde som norsk lov er Europarådets konvensjon 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (EMK), Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) og De forente nasjoners internasjonale konvensjon 20. november 1989 om barnets rettigheter (barnekonvensjonen). I tillegg har Norge ratifisert konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Konvensjonen er ikke inkorporert i norsk rett. Norge har også undertegnet Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lanzarote-konvensjonen), og det arbeides for tiden med å ratifisere denne.
Det er også gitt en rekke internasjonale anbefalinger og retningslinjer for å styrke ofrenes rettigheter i straffesaker. Disse er ikke rettslig bindende og er av en mer politisk karakter. De kan imidlertid få rettslig betydning fordi den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) viser til anbefalingene i enkelte av sine avgjørelser.
Menneskerettighetskonvensjonene gir individene grunnleggende rettigheter overfor staten. Rettighetene i konvensjoner som er inkorporert i norsk lov kan påberopes direkte for norske domstoler. Konvensjonene setter grenser for hvordan norsk lovgivning kan utformes. De pålegger blant annet staten å beskytte barn og personer med nedsatt funksjonsevne og å ivareta rettigheter for den som anklages for en straffbar handling. I saker der det er mistanke om vold eller seksuelle overgrep mot barn eller særlig sårbare voksne vil hensynene bak disse rettighetene tidvis kunne trekke i ulik retning. Det innebærer at det ved utforming av regelverket om avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner av og til må foretas en avveining mellom hensynet til den avhørtes rettigheter og mistenktes rettigheter.
EMD behandler saker der individer går til sak mot en stat for brudd på EMK. Det er omfattende rettspraksis fra EMD. Dommene er rettslig bindende for statene og har stor vekt som rettskilde.
Klagesaker knyttet til brudd på SP behandles av FNs menneskerettskomité. Menneskerettskomitéens uttalelser i individklagesaker er ikke rettslig bindende, men gir uttrykk for komitéens tolkning av konvensjonen. Uttalelser i enkeltsaker fra FNs menneskerettskomité kan gi grunnlag for gjenåpning på lik linje med avgjørelser av internasjonale domstoler, jf. straffeprosessloven § 391 første ledd nr. 2.
FNs generalforsamling har vedtatt valgfrie protokoller til CRPD og barnekonvensjonen. Etter de valgfrie protokollene kan enkeltpersoner eller grupper av enkeltpersoner som hevder å være offer for brudd på CRPD eller barnekonvensjonen, få sin sak vurdert av henholdsvis FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne eller FNs barnekomité. På samme måte som ved klager til EMD eller FNs menneskerettskonvensjon, er det en forutsetning for å få behandlet klagen at alle tilgjengelige nasjonale rettsmidler først er uttømt. Det er ikke tatt stilling til spørsmålet om eventuell norsk tilslutning til disse protokollene.
4.2.1 Bestemmelser som verner fornærmede i straffesaker
EMK har følgende bestemmelser som verner fornærmede i straffesaker:
Artikkel 3. Forbud mot tortur
«Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.»
Artikkel 8. Retten til respekt for privatliv og familieliv
«1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»
EMK artikkel 8 pålegger statene visse positive forpliktelser for å sikre en effektiv beskyttelse av retten til privatliv og familieliv. Landene må blant annet sørge for at lovgivning, herunder straffelovgivning, gir en effektiv beskyttelse av konvensjonens rettigheter. Staten kan også være forpliktet til å gripe inn for å forhindre krenkelser fra andre personer og til å iverksette etterforsking ved slik krenkelse.
Europarådet har i tillegg gitt en rekke anbefalinger som inneholder oppfordringer om skånsom og respektfull behandling av fornærmede i straffesaker.
SP har bestemmelser som i stor grad sammenfaller med bestemmelsene i EMK:
Artikkel 17:
«1. Ingen må utsettes for vilkårlige eller ulovlige inngrep i privat- eller familieliv, hjem eller korrespondanse, eller ulovlige inngrep på ære eller omdømme.
2. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slike inngrep eller angrep.»
Artikkel 7:
«Ingen må utsettes for tortur eller for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. I særdeleshet må ingen, uten sitt frie samtykke, utsettes for medisinske eller vitenskapelige eksperimenter.»
4.2.2 Bestemmelser som verner barn
4.2.2.1 Barnekonvensjonen
Barns rettigheter er hovedsakelig vernet gjennom barnekonvensjonen. Barnekonvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling 20. november 1989 og ratifisert av Norge 8. januar 1991. Den trådte i kraft for Norge 7. februar 1991. Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2.
Følgende bestemmelser i barnekonvensjonen er av særlig betydning for regelverk om avhør av barn som er fornærmet eller vitne i straffesaker:
Artikkel 3:
«1. Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
2. Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål.
3. Partene skal sikre at de institusjoner og tjenester som har ansvaret for barns omsorg eller beskyttelse, retter seg etter de standarder som er fastsatt av de kompetente myndigheter, særlig med hensyn til sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner samt kvalifisert tilsyn.»
Artikkel 4:
«Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative og andre tiltak for å gjennomføre de rettigheter som anerkjennes i denne konvensjon. Når det gjelder økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, skal partene treffe slike tiltak i størst mulig utstrekning innenfor de ressurser de har til rådighet, om nødvendig innenfor rammen av internasjonalt samarbeid.»
Artikkel 5:
«Partene skal respektere det ansvar og de rettigheter og forpliktelser som foreldre, eventuelt slektninger eller medlemmer av lokalsamfunnet ifølge stedlig skikk, verger eller andre med juridisk ansvar for barnet har, for å gi det veiledning og støtte, tilpasset det gradvise utvikling av evner og anlegg, under barnets utøvelse av rettighetene anerkjent i denne konvensjonen.»
Artikkel 12:
«1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.»
Det forutsettes at barnet gis nødvendig informasjon til å kunne gjøre seg opp en mening.
Artikkel 16:
«1. Ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse, eller for ulovlige angrep mot sin ære eller sitt omdømme.
2. Barnet har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.»
Artikkel 19:
«1. Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet.
2. Slike beskyttelsestiltak bør omfatte effektive prosedyrer for utforming av sosiale programmer som yter nødvendig støtte til barnet og til dem som har omsorgen for barnet, samt andre former for forebygging, påpeking, rapportering, viderehenvisning, undersøkelse, behandling og oppfølging av tilfeller av barnemishandling som tidligere beskrevet og, om nødvendig, for rettslig oppfølging.»
I General Comment No. 13, avsnitt 51, skriver FNs komité for barnets rettigheter følgene om artikkel 19:
«Investigation of instances of violence, whether reported by the child, a representative or an external party, must be undertaken by qualified professionals who have received role-specific and comprehensive training, and require a child rights-based and child-sensitive approach. Rigorous but child-sensitive investigation procedures will help to ensure that violence is correctly identified and help provide evidence for administrative, civil, child-protection and criminal proceedings. Extreme care must be taken to avoid subjecting the child to further harm through the process of the investigation. Towards this end, all parties are obliged to invite and give due weight to the child’s views.»
Artikkel 23:
«1. Partene anerkjenner at et barn som er psykisk eller fysisk utviklingshemmet, bør ha et fullverdig og anstendig liv under forhold som sikrer verdighet, fremmer selvstendighet og bidrar til barnets aktive deltakelse i samfunnet.
2. Partene anerkjenner at barn med funksjonshemminger har rett til særlig omsorg og skal, innenfor rammen av de midler som er til rådighet, oppmuntre til og sikre at barn som oppfyller vilkårene og barns omsorgspersoner får den hjelp de har søkt om og som er rimelig i forhold til barnets tilstand og foreldrenes eller andre omsorgspersoners situasjon.»
Artikkel 34:
«Partene påtar seg å beskytte barnet mot alle former for seksuell utnytting og seksuelt misbruk. For dette formål skal partene særlig treffe alle egnede nasjonale, bilaterale og multilaterale tiltak for å hindre at noen:
a) tilskynder eller tvinger et barn til å delta i enhver form for ulovlig seksuell aktivitet,
b) utnytter barn ved å bruke dem til prostitusjon eller andre ulovlige seksuelle handlinger,
c) utnytter barn ved å bruke dem i pornografiske opptredener eller i pornografisk materiale.»
Artikkel 39:
«Partene skal treffe alle egnede tiltak for å fremme fysisk og psykisk rehabilitering og sosial reintegrering av et barn som har vært utsatt for: enhver form for vanskjøtsel, utnytting eller misbruk; tortur eller enhver annen form for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff; eller væpnede konflikter. Slik rehabilitering og reintegrering skal finne sted i et miljø som fremmer barnets helse, selvrespekt og verdighet.»
4.2.2.2 Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk
Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lanzarote-konvensjonen) ble vedtatt av Europarådets ministerkomité 12. juli 2007 og undertegnet av Norge på den europeiske justisministerkonferansen 25. oktober 2007. Ettersom det arbeides med å ratifisere konvensjonen, gir konvensjonen rammer for utformingen av nytt regelverk om avhør av barn som er fornærmet eller annet vitne i straffesaker.
Formålet med konvensjonen er å forebygge og bekjempe seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn, å beskytte rettighetene til barn som er ofre for seksuell utnytting og seksuelt misbruk og å fremme nasjonalt og internasjonalt samarbeid mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn. Konvensjonen stiller krav til etterforsking, strafforfølging og prosessuelle regler i saker som gjelder seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn. I konvensjonen er det særlig artikkel 30, 31, 34, 35 og 36 som er relevante. De er i det følgende gjengitt i uoffisiell oversettelse:
Artikkel 30 – Prinsipper
«1. Hver part skal ved lovgivning eller på annen måte treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at etterforskning og strafforfølgning gjennomføres på den måte som er best for barnet, og med respekt for dets rettigheter.
2. Hver part skal anta en beskyttende tilnærming til offeret og påse at etterforskningen og strafforfølgningen ikke forverrer barnets traume og at straffesaken følges opp med bistand der det er på sin plass.
3. Hver part skal påse at etterforskningen og strafforfølgningen prioriteres og gjennomføres uten unødig forsinkelse.
4. Hver part skal påse at de tiltak som får anvendelse etter dette kapittel, ikke berører retten til å forsvare seg og retten til en rettferdig og upartisk rettergang, i samsvar med artikkel 6 i Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter.
5. Hver part skal ved lovgivning eller på annen måte treffe de tiltak som er nødvendige, i samsvar med de grunnleggende prinsipper i sin interne rett, for
å sikre en effektiv etterforskning og strafforfølgning av handlinger fastsatt som straffbare etter denne konvensjon, og tillate bruk av skjulte operasjoner der dette er hensiktsmessig,
å sette etterforskningsenheter eller -avdelinger i stand til å identifisere ofrene for handlinger fastsatt som straffbare etter artikkel 20, blant annet ved å analysere barnepornografisk materiale, som for eksempel fotografier og audiovisuelle opptak som overføres eller gjøres tilgjengelig ved hjelp av informasjons- og kommunikasjonsteknologi.»
Artikkel 31 – Generelle beskyttelsestiltak
«1. Hver part skal ved lovgivning eller på annen måte treffe de tiltak som er nødvendige for å beskytte ofrenes rettigheter og interesser, herunder deres særlige behov når de opptrer som vitne, på alle stadier av etterforskningen og strafforfølgningen, særlig ved
a. å informere dem om deres rettigheter og hvilke hjelpetiltak som står til rådighet for dem og, med mindre de ikke ønsker slik informasjon, om oppfølgingen av anmeldelsen, siktelsen, den generelle fremdriften i etterforskningen eller rettsforfølgningen, deres rolle og utfallet i saken,
b. å sikre at ofrene og deres familier om nødvendig blir informert, i det minste i tilfeller der de kan være i fare, når den som er straffeforfulgt eller straffedømt blir midlertidig eller endelig løslatt,
c. å gi dem mulighet for, på en måte som er forenlig med de prosessuelle regler i intern rett, å bli hørt, å legge fram bevis og å velge hvordan deres synspunkter, behov og interesser skal legges fram og vurderes, direkte eller gjennom et mellomledd,
d. å gi dem den bistand de trenger, slik at deres rettigheter og interesser kommer fram og blir tatt i betraktning,
e. å skjerme deres privatliv, deres identitet og deres utseende, og ved å treffe tiltak i samsvar med sin interne rett for å hindre spredning til offentligheten av opplysninger som kan føre til at deres identitet blir kjent,
f. å sørge for at de, deres familier og personer som vitner for dem, er i sikkerhet og ikke utsettes for trusler, hevnaksjoner og nye overgrep,
g. å sikre at det ikke er direkte kontakt mellom ofre og overgripere hos politiet og i rettslokalene, med mindre kompetente myndigheter bestemmer noe annet fordi det er til barnets beste, eller når en slik kontakt er nødvendig av hensyn til etterforskningen eller rettsforfølgningen.
2. Hver part skal sørge for at ofrene alt fra sin første kontakt med kompetente myndigheter har tilgang til informasjon om relevante rettslige og administrative skritt.
3. Hver part skal sørge for at ofrene har tilgang til rettshjelp, som er gratis om forholdene tilsier det, når det er mulig for dem å ha status som part i en straffesak.
4. Hver part skal sørge for at retten har mulighet for å oppnevne en egen representant for offeret når han eller hun i henhold til intern rett kan ha status som part i straffesaken, og de som har foreldreansvaret ikke kan representere barnet i saken på grunn av en interessekonflikt mellom dem og offeret.
5. Hver part skal ved lovgivning eller på annen måte, og på de vilkår som er fastsatt i intern rett, gi grupper, stiftelser, sammenslutninger eller statlige eller ikke-statlige organisasjoner mulighet for å gi ofrene hjelp og/eller støtte, dersom de samtykker, under en straffesak om handlinger fastsatt som straffbare etter denne konvensjon.
6. Hver part skal sørge for at informasjon som gis til ofrene i samsvar med bestemmelsene i denne artikkel, blir presentert på en måte som er tilpasset deres alder og modenhet, og på et språk som de kan forstå.»
Artikkel 34 – Etterforskning
«1. Hver part skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at personer, enheter eller avdelinger med etterforskningsansvar har spesialkompetanse på å bekjempe seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn, eller at det gis opplæring om dette. Slike enheter eller avdelinger skal ha tilstrekkelige økonomiske ressurser.
2. Hver part skal ved lovgivning eller på annen måte treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at usikkerhet om barnets faktiske alder ikke er til hinder for å innlede strafferettslig etterforskning.»
Artikkel 35 – Avhør av barnet
«1. Hver part skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at:
a. barnet avhøres uten unødig forsinkelse etter at forholdene er rapportert til kompetente myndigheter,
b. barnet om nødvendig avhøres i lokaler som er utformet eller tilrettelagt for formålet,
c. barnet avhøres av fagfolk som er opplært til å gjøre dette,
d. det alltid er de samme personer som avhører barnet, om det er mulig og hensiktsmessig,
e. antallet avhør begrenses til et minimum, og finner sted bare i den grad det er nødvendig av hensyn til strafforfølgningen,
f. barnet kan følges av sin rettslige representant, eller eventuelt en voksen etter eget valg, med mindre det foreligger en grunngitt avgjørelse om det motsatte med hensyn til denne person.
2. Hver part skal ved lovgivning eller på annen måte treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at alle avhør av offeret, eller eventuelt vitneavhør av barn, kan tas opp på video, og at slike videoavhør kan godtas som bevis under rettsforhandlingene, i samsvar med bestemmelsene i intern rett.
3. Når offerets alder er ikke er fastslått og det er grunn til å tro at det er et barn, får tiltakene i nr. 1 og 2 anvendelse inntil hans eller hennes alder er bekreftet.»
I Explanatory report punkt 236–239 fremgår det at bestemmelsene er fleksible. Det er for eksempel ikke et krav at bestemmelser om tilrettelagt avhør skal gjelde alle barn opp til 18 år. Selv om antallet avhør skal begrenses, er bestemmelsen heller ikke til hinder for at det tas flere avhør av vitnet.
Artikkel 36 – Domstolsbehandling i straffesaker
«1. Hver part skal, med behørig respekt for reglene om juristers uavhengighet, ved lovgivning eller på annen måte treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at alle involverte i saken, særlig dommer, aktor og advokater, kan få opplæring om barns rettigheter og seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn.
2. Hver part skal ved lovgivning eller på annen måte treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre, i samsvar med bestemmelsene i intern rett, at:
a. dommeren kan beslutte at rettsmøtet skal gjennomføres uten at publikum er til stede,
b. offeret kan forklare seg i rettssalen uten selv å være til stede, særlig ved hjelp av hensiktsmessig kommunikasjonsteknologi.»
4.2.3 Bestemmelser som verner andre særlig sårbare personer
Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) ble vedtatt av FNs generalforsamling 13. desember 2006 og ratifisert av Norge 3. juni 2013. Konvensjonen trådte i kraft i Norge 3. juli 2013. Norge er derfor folkerettslig forpliktet til å etterleve konvensjonens bestemmelser.
Konvensjonens hovedformål er å sikre personer med nedsatt funksjonsevne like muligheter til å realisere sine menneskerettigheter som andre, samt å bygge ned hindre som vanskeliggjør dette. Konvensjonen skal bidra til å motvirke diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.
Konvensjonen fastslår at de alminnelige menneskerettighetene gjelder fullt ut for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og skal sikre respekt for de gjeldende sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen inneholder også referanse til barnekonvensjonen.
Mennesker med nedsatt funksjonsevne er etter konvensjonens artikkel 1 «bl.a. mennesker som har langvarig fysisk, mental, intellektuell eller sensorisk funksjonsnedsettelse som i samspill med ulike barrierer kan hindre dem i å delta fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet, på lik linje med andre». Konvensjonen omfatter altså personer med fysiske funksjonsnedsettelser, og konvensjonen gir således rettigheter til en langt videre personkrets enn den som vil bli omfattet av regelverket om avhør av særlig sårbare fornærmede og vitner.
Følgende bestemmelser i konvensjonen, gjengitt her i uoffisiell oversettelse, er av særlig betydning for regelverk for avhør av særlig sårbare fornærmede og vitner:
Artikkel 3:
«Prinsippene i denne konvensjon skal være:
respekt for menneskers iboende verdighet, individuelle selvstendighet med rett til å treffe egne valg, og uavhengighet,
ikke-diskriminering,
fullgod og effektiv deltakelse og inkludering i samfunnet,
respekt for forskjeller og aksept av mennesker med nedsatt funksjonsevne som en del av det menneskelige mangfold og av menneskeheten,
like muligheter,
tilgjengelighet,
likestilling mellom menn og kvinner,
respekt for utviklingsmulighetene til barn med nedsatt funksjonsevne og respekt for deres rett til å bevare sin identitet.»
Artikkel 7:
«1. Partene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at barn med nedsatt funksjonsevne kan nyte alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter fullt ut og på lik linje med andre barn.
2. Ved alle handlinger som berører barn med nedsatt funksjonsevne, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
3. Partene skal sikre at barn med nedsatt funksjonsevne har rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter i alle forhold som berører dem, og at deres synspunkter tillegges behørig vekt i samsvar med barnas alder og modenhet, på lik linje med andre barn, og at de har krav på hjelp tilpasset deres nedsatte funksjonsevne og alder for å kunne utøve denne rettigheten.»
Artikkel 13:
«1. Partene skal sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne har effektiv tilgang til rettssystemet på lik linje med andre, blant annet ved tilrettelegging av prosedyrer og tilrettelegging i forhold til alder, slik at de lettere kan fungere effektivt som direkte og indirekte deltakere, herunder som vitner, i alle ledd i saksgangen, også under etterforskning og på andre forberedende stadier.
2. For å bidra til å sikre effektiv tilgang til rettssystemet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal partene fremme passende opplæring for dem som arbeider innenfor rettspleien, herunder politi og fengselsansatte.»
Artikkel 16:
«1. Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale, opplæringsmessige og andre hensiktsmessige tiltak for å beskytte mennesker med nedsatt funksjonsevne mot alle former for utnytting, vold og misbruk, både i og utenfor hjemmet, herunder kjønnsbasert utnytting, vold og misbruk.
2. Partene skal også treffe alle hensiktsmessige tiltak for å forhindre alle former for utnytting, vold og misbruk, blant annet ved å sørge for hensiktsmessig hjelp og støtte, tilpasset kjønn og alder, til personer med nedsatt funksjonsevne og deres famil[i]er og omsorgspersoner, herunder ved å gi informasjon og opplæring om hvordan utnytting, vold og misbruk kan unngås, oppdages og innrapporteres. Partene skal sikre at vernetjenestene tar hensyn til alder, kjønn og nedsatt funksjonsevne. […]
5. Partene skal vedta effektiv lovgivning og politikk, herunder lovgivning og politikk som fokuserer på kvinner og barn, for å sikre at tilfeller av utnytting av og vold og misbruk mot mennesker med nedsatt funksjonsevne oppdages, etterforskes og, når det er hensiktsmessig, straffeforfølges.»
4.2.4 Bestemmelser som verner siktede
Siktedes rettigheter er ivaretatt av EMK og SP. Det er særlig EMK artikkel 6 og SP artikkel 14 som er relevant for regelverk om avhør av barn og andre særlige sårbare fornærmede vitner. EMK artikkel 6 lyder:
Artikkel 6. Retten til en rettferdig rettergang
«1. For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov. Dommen skal avsies offentlig, men pressen og offentligheten kan bli utelukket fra hele eller deler av rettsforhandlingene av hensyn til moralen, den offentlige orden eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, når hensynet til ungdom eller partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning det etter rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter der offentlighet ville skade rettferdighetens interesser.
2. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.
3. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal ha følgende minsterettigheter:
a. å bli underrettet straks, i et språk han forstår og i enkeltheter, om innholdet i og grunnen til siktelsen mot ham;
b. å få tilstrekkelig tid og muligheter til å forberede sitt forsvar;
c. å forsvare seg personlig eller med rettslig bistand etter eget valg eller, dersom han ikke har tilstrekkelige midler til å betale for rettslig bistand, å motta den vederlagsfritt når dette kreves i rettferdighetens interesse;
d. å avhøre eller la avhøre vitner som blir ført mot ham, og få innkalt og avhørt vitner på hans vegne under samme vilkår som vitner ført mot ham;
e. å ha vederlagsfri bistand av en tolk hvis han ikke kan forstå eller tale det språk som blir brukt i retten.»
SP artikkel 14 har en lignende bestemmelse:
«1. Alle skal være like for domstolene. Enhver har ved behandlingen av en siktelse mot ham for en straffbar handling eller av spørsmål om hans rettigheter og forpliktelser i et tvistemål, rett til upartisk og offentlig rettergang ved en kompetent, uavhengig og upartisk domstol som er opprettet i henhold til lov. Pressen og offentligheten kan utelukkes fra hele eller en del av rettergangen av hensyn til sedelighet, den offentlige orden (ordre public), eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, eller hvis hensynet til partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning retten finner det strengt nødvendig når offentlighet på grunn av ekstraordinære forhold vil skade rettferdighetens interesser; dog skal enhver dom i en straffesak eller i et tvistemål offentliggjøres med mindre hensynet til mindreårige krever at dette ikke skjer, eller rettergangen gjelder ekteskapssaker eller saker om foreldremyndighet eller vergemål for barn.
2. Enhver som er siktet for en straffbar handling skal anses uskyldig inntil hans skyld er bevist etter loven.
3. Enhver har ved behandlingen av en siktelse mot ham for en straffbar handling, rett til følgende minimumsgarantier, uten forskjellsbehandling:
a. Å bli underrettet omgående, utførlig og på et språk som han forstår om innholdet av og grunnen til siktelsen mot ham.
b. Å få tilstrekkelig tid og anledning til å forberede sitt forsvar og til å rådføre seg med en forsvarer som han selv har valgt.
c. Å få sin sak pådømt uten unødig opphold.
d. Å være tilstede i retten, og å forsvare seg personlig eller ved en forsvarer han selv har valgt; å bli underrettet om sin rett til dette dersom han ikke har forsvarer, og, hvis rettferdshensyn krever det, å få oppnevnt en forsvarer; og da uten omkostninger for ham selv dersom han ikke har tilstrekkelige midler.
e. Å avhøre eller få avhørt vitner som føres mot ham og å innkalle og avhøre egne vitner på de samme betingelser som de vitner som føres mot ham.
f. Å få gratis bistand av tolk, dersom han ikke forstår eller taler det språk som brukes i retten.
g. Ikke å bli tvunget til å vitne mot seg selv eller til å erkjenne seg skyldig.
4. I saker mot unge mennesker skal rettergangen avpasses hensynet til vedkommendes alder og ønskeligheten av å fremme deres rehabilitering.
5. Enhver som er domfelt for en forbrytelse skal ha rett til å få domfellelsen og straffutmålingen overprøvet av en høyere instans i overensstemmelse med lov.
6. Når noen er blitt dømt for en straffbar handling ved endelig dom og når dommen senere er blitt omgjort eller han er blitt benådet på grunn av en ny eller nyoppdaget omstendighet, som på avgjørende måte viser at dommen var feilaktig, skal den som har måttet utstå straff som følge av en slik dom, ha erstatning i overensstemmelse med lov, med mindre det bevises at det helt eller delvis skyldes ham selv at sakens fakta ikke ble kjent i tide.
7. Ingen skal kunne tiltales eller straffes på ny for en lovovertredelse som han allerede er blitt endelig dømt eller frifunnet for i overensstemmelse med loven og rettergangsordningen i det enkelte land.»
EMK artikkel 6 og SP artikkel 14 gir den som er siktet for en straffbar handling rett til en rettferdig rettergang («fair trial») i avgjørelsen av siktelsen mot ham. «Fair trial» er et generelt og overordnet prinsipp for rettergangen. Hvilke konkrete krav som kan utledes av prinsippet er blitt utdypet gjennom praksis, særlig fra EMD. EMD har lagt til grunn en helhetsvurdering når den har tatt stilling til om rettergangen har vært rettferdig. Et isolert brudd på enkelte sider av prinsippet kan således oppveies av andre forhold. Dette innebærer også at enkelte av de opplistede minimumsrettighetene i EMK artikkel 6 nr 3 i visse tilfeller kan tolkes innskrenkende.
Departementet legger til grunn at vurderingen etter SP og EMK i all hovedsak er sammenfallende, og at SP ikke gir et vern utover det som følger av de tilsvarende bestemmelser i EMK. Vurderingen i proposisjonen vil derfor konsentrere seg om EMK.